Fra Aftenposten lørdag 28. september: http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/article.jhtml?articleID=407663

"Siden 1990 er utgiftene til attføring mer enn tredoblet. Utgiftene til medisiner er nesten tredoblet. Utgiftene til sykehusene er godt over doblet. Utgiftene til sykepenger er godt over doblet. Utgiftene til uførepensjoner og alderspensjoner er doblet."

"Har noe først kommet inn på statsbudsjettet, så blir det der. Det er fryktelig vanskelig å lempe utgifter ut av budsjettet, mens det er lett å få utgifter inn."

Den konklusjon man logisk må trekke av dette er at sosialdemokratiet/blandingsøkonomien er selvdestruktiv. Politikerne må hele tiden bruke mer penger for å tekkes velgerne. Jo mer som skal være "gratis" dess mer skatter og avgifter blir det. Hvis denne utviklingen fortsetter uhindret vil det ende i totalitarisme/planøkonomi, og da er alt håp ute.

(Denne kommentaren er skrevet av Tomm Arntsen.)

Nettavisen forteller idag at "En 11 år gammel jente ble lørdag funnet drept i Steinkjer. En 39-åring som tidligere er dømt for drap, er pågrepet."

Dette er selvfølgelig en svært tragisk hendelse, men så lenge hverken politikere, akademikere eller det allmenne publikum er villig til å innse at drapsmenn hører hjemme i fengsel, vil vi stadig bli utsatt for slike grusomme hendelser, dessverre.

Staten ved Konkurransetilsynet vil nå pålegge SAS og Braathens å heve prisene på sine lavprisbilletter. Årsaken er en frykt for at SAS nå senker prisene for å konkurrere ut det nystartede lavprisselskapet Norwegian Air Service (NAS), for deretter, når NAS, er konkurrert ut, å heve prisene igjen.

Dette er et forslag som er skadelig for forbrukerne. Forbrukerne tjener selvsagt på lave priser, og under en priskrig vil forbrukerne tjene. Men hva skjer etter en priskrig?

Hvis NAS konkurreres ut og SAS da hever prisene, da kan jo NAS komme tilbake – de kan jo bare vente til SAS hever prisene. Den eneste måten SAS kan hindre lavpriskonkurrenter som NAS å komme tilbake igjen på, er å holde sine priser over tid så lave at det ikke vil lønne seg for et nytt selskap å komme inn på markedet. Men dette vil jo tjene forbrukerne best, fordi de da kan fly billigere.
Det er altså helt feil av Konkurransetilsynet, hvis det er hensynet til forbrukerne som er det viktige, å pålegge SAS å øke sine priser – det som må til for å bedre konkurransen, og derved gi forbrukerne billigst mulige varer og tjenester, er frihet (som er retten til å gjøre hva man måtte ønske så lenge man ikke krenker andres lockeanske rettigheter). Frihet innebærer at det ikke er noen offentlige tvangsmessige restriksjoner på å entre et marked. Og slike restriksjoner er det dessverre svært mange av i dag. Så hvis man skal sette frem et ønske, et ønske som nok er helt urealistisk, så bør Konkurransetilsynet foreslå å fjerne alle restriksjoner som det offentlige legger i veien for entreprenører og kapitalister. (Det er slike regler som gjør det vanskelig for NAS eller eventuelt andre selskaper å komme tilbake på markedet etter at det er konkurrert ut.) Dette er noe som virkelig ville tjene forbrukerne.

Egil Bakke fyller i dag 75 år, og vi stiller oss i den forhåpentligvis lange rekken av gratulanter.

Norge har et stort antall kjent personer som stadig kommenterer viktige samfunnsspørsmål og økonomiske spørsmål. Praktisk talt samtlige av disse har en langt større villighet til å uttale seg enn deres kunnskaper og innsikt skulle tilsi, men med Egil Bakke er det motsatt. Han er praktisk talt den eneste av våre kjente samfunnskommentatorer som virkelig har innsikt i hvordan mennesket er og hvordan samfunnets intrikate mekanisme fungerer.

Derfor har han i flere tiår vært en ivrig og dyktig forsvarer av individets frihet, og derfor har han også vært en varm forsvarer av den frie markedsøkonomi. Gjennom et meget stort antall artikler i alle de store avisene, og gjennom et betydelig antall bøker, har han, så langt det har vært mulig innenfor dagens kulturelle normer, forsvart basisen for et sivilisert samfunn. Nå har ikke Bakke vært så konsekvent som vi skulle ønske, men vi har ingen problemer med å ønske ham hjertelig til lykke med dagen.

Det er svært negativt å se at Byrådets forslag til Budsjettet for 2003 blir økt med 1,5 milliard norske kroner sammenlignet med 2002 - dette er penger som blir tatt fra Oslos skattebetalere. sier leder i DLF Oslo, Fleming Dahl, i en kommenar til det nylig fremalgte budsjettforslag fra Byrådet i Oslo.

Det er meget skuffende å konstantere at Byrådet med Høyre i spissen ikke prioriterer nedbygging av det kommunale byråkrati. (Byråkratiet i Oslo kommune kan bygges kraftig ned på alle områder).

Det er også svært skuffende å konstantere at Oslos (kommunale) skattesatser ikke blir foreslått redusert til lovens minimum.

Videre er det svært skuffende å konstantere at Oslo Sporveier får økt bevilgning på tross av at OS ikke får lov å øke sine billettpriser. Prisen for å reise med OS er i dag billig, ca. kr. 10.- for de som benytter OS hver dag og ca. kr. 6 for studenter. Økt bevilgning (54 mill.) betyr generelt at skattebetalerne må betale mer for et dårligere kollektivtilbud (OS har varslet færre avganger). DLF mener at forbrukernes egne valg, dvs. markedet, må bestemme! Og kommunal veiutbygging er ikke nevnt.

Det er også skuffende å konstantere at Oslo-Kirken får økt bevilgning. Tro er ene og alene et privat anliggende, det er ikke et offentlig anliggende som skal finansieres av Oslos skattebetalere.

Det er dog positivt å konstantere at Byrådet prioriterer SKOLEN. Dannelse er "alfa&omega" for Norges fremtid (inkludert sikring av dine og mine fremtidige alderspensjoner). Osloskolen "råtner på rot" bokstavelig talt. Men DLF etterlyser kvalitetsøkning på den enkelte skole som grunnlag for økt bevilgning. På noe sikt er det dog andre løsninger som må til for å bedre norsk skole, og det er skuffende at Byrådet ikke sier noe om dette i sitt budsjettforslag.

Men dersom man leter lenge kan man også finne andre positive elementer: Det er gledelig å konstantere at Byrådet privatiserer utbygging av barnehager, ykehjemsplasser og bad, men DLF etterlyser ytterligere tiltak for konkurranseutsetting for 2003.

Så, alt i alt er det et meget skuffende budsjett.

Før siste stortingsvalg lovte selvfølgelig Høyre å sette ned skatter og avgifter, og etter at de (sammen med V og KrF) overtok regjeringsmakten, ble virkelig noen avgifter satt ned, f. eks. el-avgiften. Men nå er det tid for en nytt statsbudsjett, og ingen må bli overrasket dersom finansminister Foss vil foreslå at el-avgiften settes opp igjen til fjorårets nivå.

Nettavisen forteller i dag ”Lekkasjer fra arbeidet med statsbudsjettet tyder på at finansminister Per-Kristian Foss kommer til å skru opp el-avgiften igjen når årets statsbudsjett legges fram neste uke. El-avgiften er i dag på 9,3 øre per kilowatt-time eksklusiv moms. Så sent som i januar bestemte Foss at den skulle senkes med 2,5 øre per kWh. Lekkasjer tyder på at avgiften skal tilbakeføres til fjorårets nivå på 11,3 øre. For en husstand med et årlig strømforbruk på 20.000 kWh vil det bety en årlig merkostnad på 500 kroner."

Selvsagt vil det å sette el-avgiften tilbake til fjorårets nivå være et løftebrudd, og i strid med regjeringene tiltredelsesprogram (Sem-erklæringen), men hva annet kan man vente fra politikere enn at de lover sine velgere gull og grønne skoger, og så løper de (altså politikerne) fra løftene med en gang de sitter trygt i sine verv. Og til neste valg regner de med, som regel med rette, at velgerne har glemt de løftebrudd som ble begått etter forrige valg, og så kommer de med nye løfetr som de igjen kommer til å svikte osv.

I motsetning til alle de andre partiene vil DLF sterkt redusere politikeres makt, DLF vil ha fullstendig fri konkurranse på kraftmarkedet, og målet er å fjerne alle avgifter, så under et DLF-styre vil ingen avgifter gå opp, alle avgifter vil gå ned.

I alle vestlige land er salg og bruk av narkotika forbudt. Selvsagt vil ikke et slik forbud føre til at bruken av narkotika blir mindre, snarere tvert imot, men forbudet fører også til at grupper av narkomane samler seg på bestemte steder. I Oslo samler de seg på Plata ved Oslo S. Dette er meget plagsom for de som driver næringsvirksomhet i området, det er plagsomt for alle de menneskene som ferdes der, og det gir ikke togturister noe godt førsteinntrykk av Oslo.

Det er dog en fordel at de narkomane er samlet, det gir politiet mulighet til å overvåke problemet og til å ta seg av barn som kommer i kontakt med dette miljøet.

Løsningen i første omgang må være å samle de narkomane på et mindre synlig sted. Derfor bør politiet forstyrre alle narkomiljøer som danner seg på steder hvor de er lette å få øye på, og når de samler seg på et sted hvor de er noenlunde bortgjemt, bør de få være i fred. Miljøet bør overvåkes slik at barn blir hindret i å slutte seg til miljøet. Narkomane som begår innbrudd og andre kriminelle handlinger bør selvsagt settes i fengsel.

(Dette ble vedtatt som en resolusjon på DLF Oslos møte 20/9.)

Alle Osloborgere opplever det idag: fortetting. Over hele byen blir grønne lunger revet i stykker og erstattet med betongkolosser o.l. Selvsagt må det bli flere boliger for Oslofolk, men fortettingen er skadelig for alle: Unger mister et sted hvor de kan leke og spille fotball, voksne mister et sted å gå tur, hundeeiere mister et sted hvor de kan gå tur med hunden, osv.

Årsaken til fortettingen er Oslos helligste ku: Markagrensen. Marka er selvsagt et fantastisk turterreng, men at myndighetene i praksis har nedlagt forbud mot utbygging utenfor denne grensen fører til at nye boliger bygges på de grønne lungene i byen isteden. Så praktisk talt alle Osloborgere mister grønne flekker i sin umiddelbare nærhet, og isteden får de beholde turmuligheter et stykke unne, turmuligheter som få benytter.

Derfor bør Marka umiddelbart åpnes for utbygging. Oslo kommune bør på sikt ikke har noe standpunkt til hvor og hvordan det bygges, dette bør overlates til interessentene. Når Marka åpnes for utbygging vil det bli flere boliger, og da vil vi også få billigere boliger, og det vil bli lettere for unge mennesker å komme inn på
boligmarkedet.

(Dette bvle vedtatt som resolusjon på DLF Oslos møte 20/9.)

Aftenposten forteller idag på sin førsteside at nordmen betaler 213 milliarder kroner i avgifter til staten hvert år. (Av dette utgjør bilavgiftene nesten 33 mrd kr.) I tillegg betaler Ola og Kari tilsammen ca 133 milliarder kroner i skatt på inntekt og formue. (I tillegg til dette igjen kommer skatter og avgifter ti kommunene) Etter DLFs mening burde disse tallene helst vært praktisk talt 0!

Nå er det selvsagt slik at vi får noe igjen for disse pengene: vi får helsevesen, skole, veier, pensjoner og trygder osv., men undersøkelser fra USA viser at dersom man sammenligner kostnadene mellom offentlig produksjon og produksjon på et fritt marked, vil offentlig produksjon koste anslagsvis dobbelt som mye som privat produksjon. Med andre ord: dersom de tjenestene vi nå mottar fra staten, og som hver nordmann i gjennomsnitt betaler nesten kr 80 000 for hvert år, hadde blitt produsert av private, ville de samme tjenester kostet ca kr 40 000 per år.

Så, hvis vi lar private produsere det som staten nå produserer, vil hver nordmann i gjennomsnitt spare ca 40 000 kr per år (eller mer, hvis han ikke ønsker alt det staten nå tvinger på ham: distriktsstøtte, uhjelp, innkjøp av modere kunst, etc.). For en familie på fire blir dette en årlig besparelse på ca 160 000 kr. Altså: vi kan opprettholde samme velstandsnivå som idag, og hver familie kan spare ca kr 160 000 per år.

I betraktningen bør man også ta med at dersom vi får et fritt marked vil et stort antall hindringer for verdiskaping forsvinne, så velstanden vil da bli enda større. Og velstand vil inne nødvendigvis bety mer penger, men kan også betyr at man kan arbeide mindre for samme lønn. Det kan også bety at vi kan effektivisere produksjon, slik at vi kan bruke naturressurser mer effektivt, og redusere forurensning enda mer.

(NB: I beregningen ovenfor er kommunene holdt utenfor. Gjør vi tilsvarende beregninger og tar med kommunesektoren, vil besparelsen bli enda større.)

En rekke av medlemmene i Oslo bystyre ønsker ikke gjenvalg til neste periode. Mange av disse begrunner sitt standpunkt med at møtene er kjedelige, at det er store dokumentbunker de må lese, at det er en enorm arbeidsmengde osv.

Alle disse påstandene er sanne, men hvorfor er det slik?

Et tegn på sivilisasjon er arbeidsdeling. Lang tilbake i tid laget hver familie sin egen mat, de sydde sine egne klær, de laget sine egne sko, de bygget sine egne hus, osv. man etter hvert fikk man arbeidsdeling: hver enkelt spesialiserte seg i en eller noe få arbeidsoppgaver,. Dette medførte et stadig voksende produktivitet, og velstanden steg for all. Likeledes fikk vi firmaer som tok seg av avgrensede arbeidsoppgaver.

Men i politikken går det nå i motsatt retning: ”samfunnet”, dvs. politikere i bystyrer, kommunestyrer, fylkesting, Storting, Europaråd, osv. tar på seg stadig flere oppgaver.

For eksempel er Oslo kommune i dag involvert i kinodrift, drift av transportselskaper, sosialhjelp, karneval, barnehaver, sykehjem, omsorgsboliger, søppeltømming, drift av skoler, drift av sykehus, regulering av eiendommer, butikkers åpningstider, butikkers vareutvalg, osv. osv.

Politikerne må derfor sette seg inn i alle typer saker som angår disse fagfeltene. Og derfor er det lange møter, stort arbeidspress, osv. Og hvem er der som krever at ”samfunnet” ska ta seg av stadig flere oppgaver?, Jo det er politikerne seg, så de har laget ris til egen bak.

Med andre ord: problemet vil forsvinne først når de oppgaver som folkevalgte organer tar seg av blir de som de virkelig skal ta seg av (lovgiving og noe administrasjon).

De siste dagers debatt om svart arbeid viser hvor sykt samfunnet er blitt. Det skulle ikke bare være lovlig, men det skulle være betraktet som et udiskutabelt gode at folk utførte arbeidsoppgaver for hverandre, også når overføring av penger er involvert.

Dersom jeg har et behov for å få bygget et gjerde, eller bli undervist i topologi, eller å få ryddet mitt loft, eller å få pusset opp mitt hus, eller å få passet mine barn, eller å få ført mitt regnskap, så skulle det være den naturligste ting av verden å betale noen for å gjøre dette. Men i dag er dette forbudt dersom jeg ikke bruker folk som har arbeidstillatelse (smak på dette ordet: arbeidstillatelse: man må ha tillatelse fra myndighetene for å arbeide!!), eller ikke har sørget for registrering, betaling av skatt, arbeidsgiveravgift, moms, etc.

Selvfølgelig er det mange i dag som både utfører og får utført arbeide utenom byråkratiet, og dette fører til at en rekke arbeidsoppgaver som eller ikke ville ha blitt utført, blir utført. Dette øker velstanden for alle, både arbeidsgiver og arbeidstager. At en stor del av dagens barnepass og renhold utføres svart er vel ingen i tvil om. Men dette gjør at en stor del av norske borgere er lovbrytere, og dette minsker respekten for lov og rett, noe som på sikt er svært skadelig. (En pussig observasjon man kan gjøre i disse dager er at en polakk som reparerte et gjerde for en fremtredende Venstre-politiker uten at papirer etc. var i orden, umiddelbart ble utvist fra Norge. Man kunne kanskje ønske at det var like lett å utvise utlendinger som virkelig begår kriminelle handlinger, men man kan få det inntrykk at det i dag er en større forbrytelse å arbeide uten myndighetenes tillatelse enn å begå innbrudd, tyveri og overfall.)

Nå er det snakk om reformer på dette området, og disse innbærer at man inntil en viss grense skal kunne få utføre arbeid uten noen form for registrering/beskatning, men den som kjenner myndighetenes reformer rett vil merke at det vil bli verre og vanskeligere etter reformen enn det var før.

Løsningen på dette problemet er selvsagt å la alt i forbindelse med arbeid være frivillig: dvs. la det være tillatt både å utføre arbeid og å betale for det. Det er nok et stykke igjen før vi kommer dit, dessverre.

Ifølge flere avisoppslag i dag har minst to, og sannsynligvis flere, mistet livet i den siste tiden fordi de har drukket mentanol.

Hvem er ansvarlig for dette? En ikke ubetydelig del av ansvaret må legges på politikerne, som har sørget for at kvalitetssprit er blitt så dyr at enkelte ikke har råd til å drikke den. (Selvsagt ligger hovedansvaret på den som drikker.)

Politikerne har ikke lært av den kloke kong Magnus Lagabøter, som hevdet at ”med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes”. Hans poeng var at det er legitime lover og det er illegitime lover, og de legitime lovene er til nytte for alle, mens de illegitime er til skade, ja ødeleggelse, for noen. (Legitime lover er de som beskytter individers (Lockeanske) rettigheter, ulover er de som innebærer krenkelse av individers rettigheter.)

Dagens politikere tror at de kan vedta hva som helts, uten at det får skadevirkninger. Men dette bygger på det syn at mennesket er som en plastilinklump som kan formes på alle mulige måter av ytre krefter. Men dette er feil. Mennesket har en bestemt natur, og denne lar seg ikke påvirke. Dersom politikerne gir lover som er i strid med menneskets natur, vil resultatet bli større problemer enn de som lovene var ment å løse.

Politikerne ønsker at folk skal drikke mindre sprit, og for å gjennomføre dette legger de restriksjoner på salg av sprit (skatter og avgifter, vinmonopol, forbud mot smugling, etc.) Til tross for dette er der en del mennesker som vil drikke sprit, og som ikke har råd til å betale de politikerfastsatte prisene, og de blir da tvunget over på det illegale marked, hvor kvalitetsprodukter er sjelden vare. De som vil ha sprit får tak i det, og det er meget beklagelig at politikerne tvinger disse ut i et illegalt og kriminelt marked. Resultatet kan bli som disse avisoppslagene om dødsfall av metanol tyder på.

Derfor: la salg av alkohol til voksne være fritt, dvs. uten politikerinnførte tvangsrestriksjoner. Helt tilsvarende gjelder for narkotika – et fritt system vil redusere problemene kolossalt.

Angrepet på USA 11/9-2001 var verdenshistoriens største terroristangrep. Omkring 3000 sivile amerikanere mistet livet, og samtidig var angrepet rettet mot bygninger som hadde en viktig symbolverdi – de to store skyskraperne i World Trade Center.

Mange har hevdet at USA med dette fikk som fortjent. Og det er faktisk noe sannhet i dette. Opprinnelig var USA en republikk eksplisitt dannet på basis av en bestemt filosofi: ”alle mennesker er skapt like, de er … utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken. For å sikre disse rettighetene er statsmakten opprettet”. Dette er hentet fra USAs uavhengighetserklæring, formulert av Thomas Jefferson i 1776, og disse ideene, som var USAs eksplisitte utgangspunkt, er også kjernen i vestens sivilisasjon.

USA har etter hvert beveget seg svært langt bort fra dette idealet, og det filosofiske grunnsyn som i dag dominerer blant USAs ”elite” - akademikere, politikere, journalister, skribenter - er det stikk motsatte. Fra individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, og kapitalisme, som var de dominerende verdier i befolkningen i tiden omkring og etter USAs fødsel, har USA spesielt siden ca 1900 blitt stadig sterkere preget av kollektivisme, irrasjonalitet, selvoppofrelse og politisk ufrihet som allment aksepterte idealer. Derfor er opplutningen om USAs egentlige idealer i dag svekket, og som en konsekvens av de nye ideene finner man isteden en utbredt beundring og respekt for barbariske kulturer og styreformer, og – spesielt blant ”eliten” - et hat mot vestens verdier og vestens sivilisasjon.

Dette skifte i idegrunnlag kan man tydelig se både i USAs innenriks- og utenrikspolitikk. Innenrikspolitkken er blitt preget av stadig økende restriksjoner på individers frihet: et stadig økende skattetrykk, stadig økende reguleringer av næringslivet (ofte med miljøhensyn som påskudd), økende institusjonalisert rasisme i form av kvoteordninger (f.eks., i forbindelse med søkning til offentlige stillinger og til universiteter), stadig mer omfattende og kompliserte støtteordninger som medfører lite annet enn en passivisering av de svake, og en alt for mild behandling av kriminelle (selv om det er tegn på at tendensen har snudd på dette området). USA har et stadig voksende lovverk, og et rettsapparat som langt fra fortjener navnet. Resultatet av alt dette har vært en stigende lovløshet og umoral på alle områder i det amerikanske samfunn.

Også utenrikspolitisk har USAs politikk vært preget av en fullstendig prinsippløshet: USA har i de siste 50-60 år støttet et stort antall diktaturer: de støttet Stalin under annen verdenskrig, de støttet Saddam Hussein i krigen mot Iran, de støttet Taliban/Osama bin Laden når de kriget mot Sovjet i Afghanistan, og nå støtter de det religiøse diktaturet i Saudi Arabia.

I den nåværende krigen mot terrorismen våger ikke engang USA å handle på egenhånd – de forsøker å skape en bred koalisjon, inkludert å alliere seg med en rekke stater som har støttet terrorisme! USA våger heller ikke å si hvem eller hva fienden er! Ifølge president Bush jr. er dette en krig mot terrorisme. Men terrorisme er en taktikk som fienden bruker, terrorisme kan ikke være en fiende. Fienden er fundamentalistisk islam, og dens ideologisk sentrum er Iran, men dette våger ikke USA å si.

USA er angrepet, men våger ikke å forsvare seg med hverken militær makt eller moralsk styrke. Riktignok har USA brukt militær makt i de siste årene: I Balkan og i Somalia engasjerte USA seg i kriger som ikke på noen måte angikk USA, og president Clinton forsvarte USAs selvoppofrende engasjement i disse konfliktene på følgende måte: "This is America at its best. We seek no territorial gain; we seek no political advantage." Altså; USA deltar med moralsk styrke kun i kriger som ikke angår USAs interesser, og presidenten sier at dette er USA på sitt beste! Er USAs interesser berørt, da ber man ydmykt om tilgivelse og håper at fienden slutter å være fiende ved å gi ham innrømmelser (USA slapp for eksempel matforsendelser over Afghanistan). Dette er en holdning som er stikk i strid med de holdninger som var grunnlaget for USA opprettelse.

Clintons uttalelse illustrerer hvor USA nå er: de kan blande seg inn i konflikter hvor de ikke har noe å tjene, men når de virkelig har en rasjonell egeninteresse – for eksempel å forsvare seg mot terrorangrep – da gjør de ikke det som er nødvendig F.eks. ble WTC rammet av et terrorangrep fra muslimske fundamentalister i 1993: ca 10 drept og ca 1000 skadet, men USA under Clinton gjorde overhodet ingen ting for å svare på dette. (Clinton sa til og med ”Nei takk” da Sudan noen år etter tilbød seg å overlevere Osama bin Laden til USA!) Ca 100 personer ble kidnappet i den amerikanske ambassaden i Iran i 1979 – USA under Carter gjorde ingen ting. 270 amerikanske soldater ble drept i en selvmordsaksjon i Libanon i 1986 – og USA under Reagan gjorde ingen ting. (En fullstendig liste over ubesvarte terrorangrep på USA er mye lenger enn denne.)

USA har altså ingen vilje til å forsvare seg. De siste krigene USA førte, i Afghanistan og på Grenada, var nærmest operettekriger, hvor USAs politiske ledelse valgte seg en lett motstander for å gi inntrykk av handlekraft. Og under Golfkrigen avsluttet de krigen før motstanderen var slått.

Så, USA har blitt angrepet igjen og igjen siden ambassadeokkupasjonen i Iran 1979, men har ikke en eneste gang svart på en adekvat måte. Grunnen er at USA mangler moralsk styrke. Ikke vil de svare militært med nødvendig styrke, ikke engang vil de bygge opp igjen de to tårnene i WTC (nasjoner som har moralsk selvtillit bygger alltid opp igjen prestisjebygninger som blir ødelagt i krig). Så lenge USA ikke er villig til å vise moralsk styrke i samsvar med sine opprinnelige idealer og forsvare sine legitime interesser, og spesielt svare på fiendtlige angrep, vil USA igjen og igjen bli utsatt for stadig kraftigere terrorangrep, utført av muslimske fundamentalister støttet av land som Iran, Irak, Saudi-Arabia, Syria og Libya.

Derfor kan man si at USA, inntil USA igjen velger å stå for vestens verdier, fortjener å bli angrepet, om igjen og om igjen.

Det ovenstående er ikke i strid med følgende: Angrepet på USA for et år siden var et barbarisk angrep som drepte omkring 3000 sivile. USA har derfor all rett, både juridisk og moralsk, til å slå tilbake mot de land som var delaktige i angrepet. Alle land som på noen som helst måte støttet AlQaida var delaktige i angrepet, og er derfor legitime mål for USA.

USA har således all rett til å avsette regjeringene i disse landene, okkupere disse landene, og innføre et styresett som i større grad respekterer individers rettigheter (slik som USA sammen med de allierte gjorde i Tyskland og i Japan etter annen verdenskrig). Men om det å okkupere noen av disse landene er klokt på litt lengre sikt er et annet spørsmål.

Miljømøtet i Johannesburg hadde det innhold og det resultat som man kunne vente: prat, prat og atter prat. Men deltagerne fikk i hvert fall en reise til og et opphold på et flott hotell på et eksotisk sted, og deltagerne slapp å betale for turen og oppholdet av egen lomme, kalaset ble betalt av skattebetalere i en rekke vestlige land.

Men selvsagt finnes miljøproblemer: forrensning - at det finnes giftige stoffer i mat, luft og vann - er selvsagt et alvorlig problem, men problemet er størst i de fattige landene. Miljøproblemene vil altså bli løst etter hvert som land blir rike. Hvordan blir land rike?

At et land er rikt vil si at innbyggerne har mulighet til å skaffe seg mat, klær, hus, skole og helsetjenester, etc. Disse tingene er resultat av arbeid, og for at folk skal arbeide må det lønne seg for dem å arbeide. Dette betyr igjen at den som skaper verdier må kunne disponere dem selv i frivillig samkvem og omgang med andre. ao: staten må ikke regulere økonomien, og staten må heller ikke ekspropriere folks eiendommer. (At slik fører til katastrofer ser vi for eksempel i dag i Zimbabwe: staten tar eiendommene som tilhører hvite farmere, med det resultat at gårdene ligger brakk og resultatet er en sultkatastrofe. Tilsvarende skjedde under det da nye sovjetstyret på 1920-tallet, kulakkene ble utryddet, resultatet var hungersnød.)

Mao. det som er et nødvendig grunnlag for velstand er respekt for individers rettigheter. Dette har man til en viss grad i vesten, og det er derfor vesten er velstående. Så, for å bekjempe forurensning i de fattige land må man få den til å innføre en politikk som innebærer respekt for individers rettigheter.

Noe ord til slutt om miljøproblemer: som nevnt er forurensning det eneste reelle miljøproblemet. Og dette problemet kan faktisk også bekjempes ved å øke respekten for individers rettigheter: det å forurense er å krenke andre menneskers rettigheter, dvs. mer spesifikt: deres eiendom.

Men miljøbevegelsen legger hovedvekten på helt andre ting enn forurensning: de legger vekt på slike ting som drivhuseffekten, at det blir for lite ressurser eller for mye søppel. Alt dette er feil. Den mest effektive og økonomisk måten å utnytte naturressurser på er å ha full respekt for eiendomsretten – ved full respekt for eiendomsretten vil utnyttelsen av ressurser bli mest mulig effektiv. Når en ressurs nærmer seg å ta slutt vil prisen stige, og man vil etter hvert begynne å lete etter alternativer. (Miljøbevegelsens ønske om statsfastsatte priser viser kun at de er analfabeter mht økonomisk årsakssammenhenger.) Dersom man ikke klarer å utvikle alternativer, vil man få en gradvis utfasing av anvendelsen. Om drivhuseffekten: miljøbevegelsen har i de siste 15 år påstått at menneskelig aktivitet – bilkjøring og annen bruk av olje – fører til katastrofale resultater for kloden. Men dette er helt feil. For eksempel skriver Harald Brekke, president i Norsk Geologisk Forning, i gårsdagens (4/9) Dagens Næringsliv om miljøbevegelsens påstander om drivhuseffekten at ”dette er ikke videnskap, men populisme”.

Det miljøbevegelsen egentlig vil er ikke å bekjempe forurensning, det de ønsker er å få makt, og de bruker miljøhensyn som påskudd. Så vi kan være glade for at konferansen i Johannesburg bare endte med prat og prat og prat, og en enighet om at man om noen måneder skal møtes igjen og prate litt mer.

Førstesiden i dagens Aftenposten inneholder et oppslag om at Gro Harlem Brundtland nå ønsker å ta et initiativ for å bedre forholdene for verdens barn: hun ønsker at det skal settes i gang en dugnad til beste for alle barn.

Men som alle andre initiativ som tar utgangspunkt i en venstreorientert ideologi (he kollektivisme), vil også denne kampanjen ha motsatt resultat av det som er ønsket. En slik kampanje vil gjøre det vanskeligere for barn over hele verden.

Grunnen er at siden ethvert barn selvsagt er resultat v frivillige handlinger fra dets to foreldre, så hviler ansvaret for barnet da kun på disse to foreldrene. Hvis man, som Brundtlands forslag innebærer, sier at ansvaret ligger ikke på foreldrene, men på fellesskapet, vil dette gjøre det lettere for foreldrene å fraskrive seg ansvaret for barnet eller overlate deler av ansvaret til andre. At felleskapsansvar som regel betyr svært lite kan vi se på alle andre områder hvor fellesskapet skal ta ansvar.

Det som kan gjøre forholdene bedre for verdens barn er en holdning om at ethvert individ har det fulle ansvar – både moralsk, politisk, juridisk og økonomisk - for sine egne handlinger, og ikke kan fraskrive seg ansvaret for egne handlinger ved å velte konsekvenser/kostnader over på andre. Harlem Brundtlands forslag vil føre til større ansvarsfraskrivelse, og vil gjøre det vanskeligere for et stort antall barn over hele verden, siden de i enda større grad vil bli sviktet av sine foreldre.

(Og skylden for dette vil selvsagt ikke bli lagt der hvor den hører hjemme, dvs. på kollektivistiske ideer, skylden vil bli lagt på individualistisk ideer. Men det er individualisme som medfører individuelt ansvar, kollektivisme medfører at det er kollektivet, gruppen helheten som har ansvaret – noe som i praksis betyr at ingen har ansvaret.)