I praksis blir de aller fleste motivert til å gjøre en bedre jobb hvis de på grunn av dette mottar en eller annen form for belønning. I et moderne samfunn, hvor et stort antall mennesker skal forholde seg til hverandre, er det viktig å ha et system som belønner kvalitet, tjenestevillighet, dyktighet og lignende.

Det norske helsevesenet har i svært mange år vært isolert fra dette prinsippet. (Dette gjelder ikke bare helsevesenet, men praktisk talt hele den offentlige sektor, og også store deler av privat sektor pga lover og bestemmelser gitt av det offentlige.) I helsevesenet har det i liten grad vært sammenheng mellom innsats og belønning,. Dette har medført at innsatsen har blitt dårligere, noe som har gått ut over behandlingen av de som er syke.

For ikke lenge siden ble det gjort et forøk på å innføre et visst element av belønning-for-innsats-prinsippet i helsevesenet: vi tenker på fastlegeordningen. I denne blir legene (til en viss grad) belønnet hvis de behandler pasienten på en måte som pasienten blir tilfreds med.

Og hva er resultatet blitt? I en overskrift i dagens Aftenposten står følgende: ”Fastlegeordningen gir bedre service”. Artikkelen fortsetter: ”Fastlegeordningen har gjort legene mer omsorgsfulle og serviceinnstilte fordi de er redde for å miste pasienter, viser en ny undersøkelse. Frykten for at pasientene skal bytte fastlege gjør at legene strekker seg litt lenger. -De tar mer hensyn og arbeider mer grundig og forebyggende, sier forsker Benedicte Carlsen ved Universitetet i Bergen til Dagsavisen. Sammen med forsker og medisiner Ole Frithjof Norheim står hun bak undersøkelsen..” .

Det sies om forskere at de finner ut det alle vet. Dette er ikke alltid sant, men det stemmer i dette tilfellet.

Det som denne undersøkelsen kom frem til burde være barnelærdom for alle, og er det vel for de fleste. Dessverre har staten, på vegne av sterke pressgrupper, på de fleste felter i samfunnet gjort svært mye for å ødelegge systemer som belønner innsats, men resultatene av fastlegeordningen er et lite tegn på at fornuften er på vei tilbake. La oss håpe at belønning-for-innsats-prinsippet blir innført overalt. Hvordan skal dette skje? Ved at staten slutter å blande seg inn i frivillig samkvem mellom mennesker.

Sjefen for Statistisk sentralbyrå, Svein Longva, ønsker nå at den norske kronen skal erstattes med Euro. Det er ikke annet enn en total mistillitserklæring til Norges Banks og våre politkeres pengepolitikk.

I mer fornuftige tider vare pengeverdien låst til gull: som den store bankmannen J.P. Morgan sa: ”Gull er penger, og kun gull er penger”. I praksis betød dette at pengeverdien var definert i forhold til en viss vekt gull (ord som pund, mark og dollar var opprinnelig vekt-enheter).

Med en gullstandard kunne ikke politikere bruke så mye penger som de ønsket (politikerne bruker penger for å kjøpe stemmer foran valg: ”Stem på oss, så ska vi gi dere gratis (eller billige) veier, skoler, helsetjenester, sydenturer, etc.”. Slikt blir i utgangspunktet finansiert med skatt, men tilbudene kan også finansieres ved at staten trykker opp penger – det er dette som er inflasjon. (Resultatet av inflasjon er i første omgang en generell prisstigning.)

Slik inflasjon er dog umulig under en gullstandard, og derfor gikk alle land bort fra gullstandarden på 1900-tallet. Men slik inflasjon er skadelig på lang sikt. Hvis politikerne skal fortsette å benytte muligheten til å trykke penger (som i praksis heter at man låner i sentralbanken), vil dette medføre at inflasjonstakten hele tiden må stige, og pengeverdien da vil synke raskere og raskere. Når politikerne etter en stund finner ut at dette går helt galt, vil de stanse inflasjonen, og økonomien går igjennom en krise (med arbeidsløshet, konkurser, tyngende gjeld, etc.).

At en ekspert fra tradisjonelle miljøer som Longva nå ønsker at Norge skal forlate kronen, betyr enten at han har meget liten tillit til de som styrer den norske krones verdi, eller at han har innsett at slik styring er en umulig oppgave. Han vil heller at verdien av den myntenheten som skal benyttes i Norge skal være styrt av sentralbanksjefer og politikere på europeisk nivå.

Nå vil vi tro at europeiske politikere muligens er mindre udugelige enn de norske, men vi vil allikevel gå inn for at man tar skrittet full ut i retning av en stabil valuta og innfører gullstandard. Kun gullstandard kan gi en stabil pengeverdi på sikt, og en stabil pengeverdi er en nødvendig forutsetning for en stabil økonomi.

Hvis politikerne fortsetter å styre pengepolitikken, vil vi igjen oppleve kriser av tilsvarende type som den harde krisen på 30-tallet, eller den mindre krisen på 80-tallet.

Gårsdagens Rikets tilstand på TV2 tok blant annet opp norsk alkoholpolitikk. At denne er en farse, er ikke hovedpoenget for denne kommentaren, poenget her er den statsbestilte forskning som benyttes for å underbygge politikken. Og legg merke til at det står at forskningen skal underbygge politikken. Normalt er forskningens formål å finne sannhet og å sette sannheter inne i et systematisk hele, men statlig forskning er ikke slik: denne statlige forskningen har som oppgave ”å underbygge politikken”. Dvs: politikerne/oppdragsgiverne sier til forskerne: ”Vi vil føre en politikk som er sånn og sånn. Finn forskningsresultater som kan støtte opp om denne politikken!”.

Jeg overdriver ikke når jeg sier dette - det ble eksplisitt bekreftet av sosialminister Ingjerd Schou i programmet (og redaksjonen i Rikets tilstand hadde uten hell flere ganger kontaktet Sosialdepartementet for eventuelt å få korrigert formuleringen).

Det er selvsagt slik at oppdragsiveren, som betaler for forskningen, ofte har et bestemt ønske om hva resultatene skal benyttes til, og hvis oppdragsgiveren ikke kan bruke resultatene slik han hadde tenkt, kan det forekomme at han legger resultatene i en skuff heller enn å publisere dem. Det er derfor mange er imot privat forskning, og isteden ønsker at det er det offentlige som skal stå for all forskning; de er av den oppfatning at hvis staten står for forskningen, kun da kan vi være sikre på dens uavhengighet. Men vi ser av dette eksemplet (og det finnes mange andre) at det som styrer offentlig forsking er ikke en objektiv sannhetssøken, det som styrer offentlig forskning er et ønske om å gjøre politikken som føres mer plausibel. Og den politikken som skal støttes opp, er alltid en som gir mer makt til politikerne. Det beste totalt sett er at forskningen er fri, dvs. uten statlige inngrep eller føringer av noe slag. Dette er den beste basis for å finne frem til det som er sant og riktig,

I dette tilfellet skulle forskningsresultatene benyttes til å holde oppe et skyhøyt avgiftsnivå på alkohol. Forskeren hadde regnet ut at dersom norske alkoholpriser blir redusert til dansk nivå, vil antall alkoholrelaterte dødsfall øke med ca 1000. Men, og det var dette som Rikets tilstand la vekt på, usikkerheten i dette overslaget var 90 %. 90 %! Og dermed er overslaget verdiløst. Allikvel benytter våre myndigheter den slags ”forskning” for å legitimere et høyt avgiftsnivå.

Men hele grunnlaget for avgiftsordningen er også uholdbar: bruk av avgifter for å holde alkoholskadene nede er en ordning som innebærer at A, B, C, D, E, og F må betale ekstra mye for sine drinker for at G ikke skal drikke for mye. Dette er uholdbart.

De siste ukers metanol-forgiftninger har reist et for sosialdemokrater og velferdsstatstilhengere vanskelig spørsmål: Skal det tillates at ulovlig innført sprit, som kan være giftig, kan kontrolleres for å hindre at flere blir forgiftet? (Nesten ti mennesker har i de siste ukene mistet livet på grunn av giftig smuglersprit.)

Nå er dette ikke noe problem for anstendige mennesker – selvsagt bør spriten kunne kontrolleres – men den som er tilhenger av velferdsstaten får et valg mellom noe han vil anse som to onder: Skal han de facto godta smugling av sprit, eller skal han akseptere at folk blir forgiftet. (Antagelig vil han forfekte et tredje standpunkt: ingen bør drikke smuglersprit, men dette er et fullstendig urealistisk standpunkt som vi kan se bort fra.)

Sosialdemokraten har altså valget mellom enten de facto å akseptere at smugling forekommer, eller å akseptere at mennesker dør. Og hva velger han? For sosialdemokrater i alle partier, fra Høyre og utover til venstre, er det opplagt at det viktigste for dem er å støtte opp om velferdsstaten og dens villnis av egentlig livsfarlige lover og regler, og han vil derfor velge å opprettholde regelen heller enn å redde liv. Han vil altså i denne konkrete saken ikke tillate at spriten kontrolleres.

Og slik er da også dagens regelverk. Dagens utgave av Dagsavisen forteller at ”Denne uka gikk politiet i Bergen til aksjon og stengte Chemlab Services og siktet ledelsen ved laboratoriet for heleri [fordi de har testet smuglersprit].”

Dette er intet annet enn grotesk.

Sporveisstyret har nå endelig vedtatt å legge ned noen av Oslos trikkelinjer. Det Liberale Folkepartiet ser meg glede på dette, og håper at dette er første skritt i en plan om å erstatte hele trikketilbudet med buss.

Buss er på alle vis et bedre alternativ enn trikk. Bussen er mer fleksibel; den trenger bare vei, ikke skinner, for å komme frem. Buss er dessuten langt billigere enn trikk, og mellomlegget er det selvsagt ikke bare de reisende selv, men skattebetalerne som må bidra med.

Hovedgrunnen til at trikken bør erstattes med buss er allikevel hensynet til miljøet. Når trikketilhengerne hevder at det er opplagt at buss forurenser mer enn trikk, så er dette feil.Trikkefantastene tar åpenbart ikke hensyn til at støy også er forurensning, trikkestøyen er forferdelig, også fra de minst bråkete trikkene. Dessuten skjer det ofte at trikken, siden den må holde seg på skinenne, lager lange køer av biler som går på tomgang, og forurensningen fra biler på tomgang er betydelig. Dessuten er en trikk så enormt tung at den krever langt større mengde energi til fremdrift enn tilsvarende for en buss.

Det er å håpe at de partiene i Oslo Bystyre som nå ser ut til å ville legge ned enkelte trikkelinjer - H, FrP og KrF - ikke lar seg skremme av en gjeng trikkefantaster, men våger å stå fast på forslaget om å redusere både støy og annen forurensning for Oslos befolkning, og at de også velger den løsningen som er billigst for skattebetalerne. I denne saken går altså økonomi og miljø hånd i hånd. DLF vil ihverfall stå fast på det standpunktet som er best for Oslos befolkning som helhet: trikken må legges ned.

Ifølge dagens Aftenposten utreder nå Arbeiderpartiet en økning av momsen til 25%. Da momsen ble innført 1/1-1970, var moms-satsen på 20%, og den var ment å erstatte en omsetningsavgift - oms - som var på 13,64%. (Samtidig ble forøvrig avgiftsgrunnlaget øket med en femtedel.)

Denne omleggingen, som var et resultat av Sandbergkomiteens innstilling, var et forsøk på å ordene opp i et rotete skattesystem en gang for alle. Men som vi alle vet, så er skattesystemet blit mer og mer komplisert, og momsen har stadig øket i rykk og napp, og nå er momssatsen på 24%.

Arbeiderpartiet ønsker nå å øke satsen enda en gang, Ap mener at staten trenger mer penger fordi det er kun staten som kan bruke folks penger på en fornuftig måte - Ap har åpenbart et menneskesyn som innebærer at de er uansvarlitge og hvis de får beholde sine penger vil de bruke dem på tull og tøys. Vår mening er at de aller fleste mennesker er lange bedre i stand til å disponere sine penger på en fornuftig måte enn politikerne (eksempler på politikeres sløsing av folks penger kan man finne i alle aviser hver dag).

Når man vet at staten allerede nå forsyner seg med over to tredjedeler av det folk tjener, så er det klart at skatte- og avgiftsøkninger ikke er veien å gå. Det er selvfølgelig korrekt at det statlige tilbudet innen skole, helse, osv. er dårlig, men løsningen på dette problemet er ikke å gi staten mer penger. Staten er ikke i stand til å bruke penger på en forsvarlig og økonomisk måte, og derfor er løsningen på problemene innen offentlig sektor å la folk selv få beholde de pengene de tjener. Da kan de selv bruke sine penger slik de synes det er fornuftig. Og da slipper vi også det evindelige maset om hvordan det offentliges midler skal brukes.

Dagbladet forteller i dag at to fedre er straffet etter at de banket opp en 18-åring som hadde forbrutt seg mot dere to mindreårige døtre etter å ha dopet dem ned. Grunnen til at de gikk til affære var en velbegrunnet frykt for at overgriperen ikke ville bli straffet av rettsapparatet.

Det er grotesk hvis 18-åringen ikke blir straffet, men det er dessverre tegn som tyder på at de fedrenes frykt ikke var grunnløs. Selvsagt vil ikke DLF forsvare selvtekt, men den slags blir nødvendigvis resultatet når det offisielle lovverket ikke fungerer, dvs. når det fungerer på en måte som er i sterkt strid med hva folks oppfatning av rett og galt er.

Vi har flere ganger sitert Magnus Lagabøters ord om at ”med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes”. Dette kloke uttrykket sier at dersom lovverket er feil i forhold til rett og galt, vil landet ødes.

Hvis lovverket i for liten grad straffer forbrytere, slik det i alt for mange tilfeller skjer nå, vil folk begynne, som disse to fedrene, å begå selvtekt, og etter hvert vil vi få det rene anarki. Dette er selvsagt noe vi alle vil tape på. Den viktigste grunn til at forbrytere bør straffes er at straff er et uttrykk for rettferdighet. Men det er også viktig å straffe av hensyn til å opprettholde et samfunn hvor kriminaliteten er så lav som mulig. Man skulle tro at det å ønske å straffe forbrytere er et ukontroversielt standpunkt, men det er svært få av de norske partiene som hevder dette. DLF er det partiet som hevder dette sterkest.

Enda en gang her en gjeng gymnasiaster klart å lure staten til å utbetale seg millioner av kroner i urettmessig statstøtte. Denne gangen var det ikke en politisk ungdomsorganisasjon, denne gangen var det målungdommen. Ved å forfalske medlemslister (jeg går her ut fra at opplysningene i gårsdagens Rikets tilstand på TV2 er korrekte), har de mottatt støtte for innpå 3000 medlemmer, når det korrekte medlemstallet var kun noe under 1200, noe som sikkert var irriterende for målfolka da det var nødvendig med mer enn 1200 medlemmer for å få støtte.

Jeg benekter ikke at de som har begått jukset er kriminelle og bør straffes, men bør ikke også Staten klandres her? Staten har innført ordninger som innebærer at man kan motta enorme beløp bare ved å skrive et brev og be om å få støtte, såfremt man skriver på vegne av en godkjent type ideell organisasjon.
Dette er meget fristende, spesielt når statens kontrollordninger er slik at til og med ikke spesielt begavede gymnasiaster klarer å omgå dem. Denne gangen har de klart å omgå de forsterkede kontrollordninger som ble innført etter forrige rundes avsløringer av at politiske ungdomsorganisasjoner hadde lurt til seg penger fra det offentlige.

Men de fundamentale problemstillingene er selvsagt følgende: det offentlige er ikke i stand til å styre penger på en ansvarlig og fornuftig måte. For å si det kort; det offentlige kan ikke annet enn sløse med de pengene de har. Dett er fordi at det er en stor jobb å disponere penger på en fornuftig måte, og for å utføre den trenger man incentiver. Slike incentiver kan ikke finnes ”across the board” hos de som er ansatt i det offentlige, og derfor vil det offentlige, som bruker andre penger, skattebetalernes penger, alltid sløse. På den annen side, når man disponerer sine egne penger, så er de aller fleste sparsommelige og forsiktige, og sløsingen blir langt mindre.

For det annet er det sli at de penger staten har er tatt far folk uten deres individuelle samtykke, og man kan derfor se på dem som stjålne penger. Og da bil en del mennesker ikke han moralske betenkeligheter med å ”stjele” dem tilbake fra staten. Derfor er det få som har skrupler mht å ”lure” til seg penger fra staten.

Derfor er løsingen på denne type problemer: la folk få beholde pengene sine selv. Da kan de bruke dem slik de måtte ønske – og om de vil støtte Norges Mållag eller AUF, så kan de gjøre det i den grad de måtte ønske.

"Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet påstår at regjeringen vil rasere
velferdssamfunnet. Dette er en absurd påstand" sier DLF Oslos leder, Fleming Dahl, i en kommentar til de siste dagers politiske turbulens. "Kranglingen mellom FrP og Ap og regjeringen dreier seg anslagsvis om kun ca 7-8 promille av statens inntekter (BNI). Det betyr at staten som minimum kan disponere 99,9 prosent av sine nåværende inntekter uansett hva kranglingen vil rersultere i, og når vi også tar hensyn til at BNI garantert vil øke de kommende år, er problemene helt minimale. Det er kun typisk "flisespikkeri" som våre folkevalgte bedriver her" sier Dahl. "Dersom våre folkevalgte virkelig ønsker rentenedgang (blant mangt annet), må de gå langt grundigere til verks."

"Etter DLFs syn må hele konkurranse- og næringspolitikken endevendes, og da spesielt landbrukspolitikken", sier Dahl, "først da vil potensialet for økt vekst bli utløst, samtidig som sentralbanksjefen kan redusere renten".

"Men "hele folket" står bak økte offentlige kostnader, påstår Carl I.
Hagen...... Som man reder vil man etterhvert bli liggende" er mitt svar, sier Dahl.

De siste dagers meningsmålinger, hvor FrP har større oppslutning enn de tre regjeringspartiene til sammen, har ført til en del merkelige spekulasjoner. Journalister har spekulert i hvordan Stortingets sammensetning ville ha vært hvis dagens meningsmålinger hadde vært valg (FrP 56 mandater, Høyre 30 eller noe slikt), og en del kjendiser (Thorbjørn Berntsen, Stein Erik Hagen, Ola Mæle, Christian Vennerød og Trond Lykke) har krevet at FrP nå bør med i regjeringen.

Men disse utspillene vise kun en ting: At den politiske debatt er totalt useriøs. Regjeringens sammensetning er basert på en ting: Stortingets sammensetning. Og denne ble fastsatt ved valget for ett år siden, og det skal ikke velges noe nytt Storting før om tre år. Inntil da må man basere seg på Stortingets sammensetning slik det er nå. Det er altså intet grunnlag for å kreve endringer i regjeringens sammensetning.

Regjeringen har nettopp lagt frem et budsjett, et budsjett som praktisk talt alle er misfornøyd med. Det er da såre enkelt for opposisjonen å gjøre seg populær med useriøse forslag, og det er dette FrP gjør, og det er dette som er årsaken til FrPs rekordoppslutning på meningsmålingene. Dersom en annen koalisjon hadde lagt frem et annet budsjett ville det ha vært like stor misnøye.

Det er alltid slik med det politisk system vi nå har: noen later som om – og enkle sjeler tror – at fellesskapsløsninger er de løsninger som skal gjøre alle fornøyd, men faktum er at slike løsninger gjør alle misfornøyde; alle vil ha mer av statens penger, dvs. alle vil ha mer av andres penger (statens penger er jo tatt fra skattebetalerne).

Den eneste løsningen, det eneste som vil hindre slik misnøye, er å la folk få beholde sine egne penger slik at de kan bruke dem som de selv vil. Da kan de selv bestemme hvor mye de vil bruke på trygdeordninger, u-hjelp, skole, forskning, distriktsstøtte, osv. Og dette er selvfølgelig DLFs politikk.

Igjen bruker venstreorienterte (SVs Djupedal i Dagsavisen i dag) dette faktum – at det er offentlig armod og privat rikdom – som en begrunnelse for å øke skattene. Men uten å forstå hva årsaken til fenomenet er, vil man derfor heller ikke kunne foreslå korrekte løsninger på problemet.

Problemet er at siden det er det offentlige som driver skoler, sykehus, pensjonsordninger, vil den offentlige armoden føre til at skoler etc. har en til dels langt lavere kvalitet enn det som ønskes. Enkle mennesker vil samtidig se at det er privat velstand, og derfor komme med det geniale forslag om at ”da lar vi staten ta mer fra de som har mye penger, og således kan vi løse problemene som er resultata av offentlig armod”.

Så vidt jeg vet ble uttrykket ”offentlig fattigdom, privat rikdom” benyttet allerede omkring 1960, i boken ”The Affluent Society” av pseudo-økonomen John Kenneth Galbraith. Også han komme med det forslaget som nevnt ovenfor: løs problemet ved å øke skattene på de rike.

Men problemet er ikke at det offentlige har lite penger – det offentlige i alle vestlige land har langt mer penger nå enn de hadde for 40 år siden, men problemene er allikevel ikke løst.

Problemet kommer av at det offentlige ikke er i stand til å bruke penger på en økonomisk og fornuftig måte, det offentlige ikke bare sløser, men må sløse, enorme beløp på en del områder, og bruker alt for lite (vil mange si) på andre områder. La oss ta kun ett eksempel fra Norge: I hvor mange år har man klaget over forfalne skolebygninger med avflasset maling og mugg i krokene? Og problemene er der fortsatt.

Problemet kommer av følgende opplagte faktum: Folk bruker sine egne penger på en mer økonomisk og sparsommelig måte enn når de bruker andres penger. Med andre ord: det offentlige vil alltid sløse med de pengene de har. Private vil sjelden sløse i samme grad, og hvis de gjør det, vil de som hovedregel sløse bort sine egne penger, og det betyr lite for andre. Det offentliges ansatte, derimot, de sløser bort skattebetalernes, altså andres penger, og det er skadelig for oss alle.

Hva er da løsningen? Problemet er ”offentlig armod, privat velstand”, løsningen er å overføre mest mulig av de oppgaver som det offentlige nå driver – sykehus, skoler, pensjonsordninger, etc. - til privat drift! Dette vil løse de problemer som Djupedal og andre er opptatt av.

Statsbudsjettet går med et underskudd på nesten 35 milliarder kroner innenlands. Dette er etter mitt syn totalt unødvendig, sier Fleming Dahl, leder i DLF Oslo. Med DLFs politikk ville et slikt fenomen vært unngått.

Dette budsjettet viser klart at regjeringen ikke har noen vilje til å gjøre folks hverdag enklere.

De skattereduksjonene som finansministeren snakker om, finnes ikke! Ikke engang Høyre viser noen vilje til å sikre den enkelte borger større økonomisk valgfrihet.

Selv om det nå for eksempel foreslås høyere innslagspunkt for toppskatten, fanger dette for store grupper av lønnstagere ikke engang opp lønnsveksten! Dermed øker, relativt sett, skattenivået enda en gang. I tillegg er det bemerkelsesverdig at regjeringen Bondevik ikke bidrar med nye skattereduksjoner utover det regjeringen Stoltenberg i sin tid la frem.
Den særnorske formueskatten må avvikles umiddelbart. Dette er en skatt som ble innført som en konsekvens av sosialistenes misunnelse på de som skaper verdier for seg selv og andre. Regjeringen gjør intet med dette forferdelige eksempel på dobbeltbeskatning.

Handelslekkasjene er enorme, spesielt til Sverige og Danmark. Dette tar ikke regjeringen inn over seg. Ikke engang alkoholavgiften blir redusert, noe som ville ha vært svært naturlig - spesielt etter de siste ukers tragiske hendelser.

Regjeringen foreslår dog å fjerne enkelte tollsatser. Imidlertid er dette helt marginale inngrep i forhold til det behov som er nødvendig for å oppnå økt handelsfrihet, spesielt med tanke på land fra den tredje verden sine eksportmuligheter til Norge. Jeg hadde ventet langt flere tiltak fra Regjeringen på dette området.

Det virker som om regjeringen ønsker at Norge skal være hele Europas sosialkontor. DLF er ikke enig med regjeringen i dette, sier Dahl. Kostnadene forbundet med støtteordninger for innvandrere, kostnader forbundet med asylmottak og "innvandrerbyråkrati" øker og øker. Her viser regjeringen dessverre ingen vilje til å redusere, forenkle og avvikle. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare for denne delen av Norges befolkning. DLF har også klare synspunkter og mål å redusere, forenkle og avvikle også andre deler av sosiallovgivningen - inkl. dens byråkrati og svært uheldige konsekvenser.

Regjeringen Bondevik, med finansminister Foss i spissen, skuffer nok en gang, og viser dessverre liten vilje til å skape en enklere hverdag for folk flest - dette er min konklusjon til dette statsbudsjettet, sier Fleming Dahl. Nå håper jeg, men jeg våger ikke tro det, at budsjettforhandlingene vil føre frem til et budsjett som er mer i tråd med DLFs, og store deler av befolkningens, ønsker.

Gårsdagens utgave av Aftenpostens aftennummer inneholder to saker som gir en perfekt illustrasjon på hvordan det offentlige bruker penger. Den ene saken var stor, slått opp på avisens førsteside, den andre var liten, kun en notis på side fire. Men begge er typiske og illustrer hvorfor DLF mener at den som best disponerer folks penger er de som har tjent dem, ikke de som har bemektiget seg dem i form av skatt og avgifter

På førstesiden kunne vi lese følgende: ”de siste årene har Oslo Sporveier investert over en milliard kroner i trikken. Like fullt vurderer styret å legge ned store deler av tilbudet. Sporveisadministrasjonen har regnet ut at å bytte fra trikk til buss vil gi en innsparing på 300 millioner kroner”. Så, selv om styret vet at det er klokt å erstatte trikken med buss, velger de allikevel å investere en milliard kroner i trikk. Kun folk som bruker andres penger er så sløsete.

På side fire ser en notis som inneholder følgende: ”… regjeringen har fjernet frakttilskuddet på transport av frukt og grønnsaker i de tre nordligste fylkene” og derfor vil ”elever i nord mister skolefrukten”. I dag, hvor mengden livsstilssykdommer øker katastrofalt, og hvor mange av disse sykdommene kan forhindres med et stort inntak av frukt, grønnskar og kornprodukter, er det klokt å støtte forbruket av slike matvarer. Men dette gjør altså regjeringen ikke, med den begrunnelse å spare penger på kort sikt – siden behandling av syke i dag er gratis, dvs. tvangsmessig finansiert av skattebetalerne, vil en nedgang i forbruket av vegetabilier føre til en sterk økning i i helseutgiftene om få år.

Mitt poeng her er ikke at det offentlige bør støtte ”gode saker”, poenget er at i det offentliges pengebruk er det ingen sammenheng mellom gode tiltak og pengeforbruk: I disse totypiske eksemplene brukes pengene uklokt i sporveien, og de brukes uklokt i forbindelse med at støtten til frukt etc., fjernes.

Det er naivt å tro at det offentlige bruker penger på en klokere måte en folk selv, det offentlige bruker penger slik at flest mulig pressgrupper tilfredsstilles, ikke der hvor det er til det beste for befolkningen.

DLF er overbevist om at dersom folk benytter sine egne penger, så vil de bli brukt langt mer klokt enn i dag.

Dessuten er det vår moralske overbevisning at fol har all rett til å beholde det de tjener, og bruke dem slik de selv finner for godt (forutsatt at andres rettigheter respekteres).