I tider som disse er vi utsatt for så mye påvirkning at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.

Julen er en tid for feiring, en tid for å være sammen med familie og venner, en tid for å gi gaver til hverandre, en tid for velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år.

Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikkr har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sitt hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner - alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er muligens at man gir hverandre gaver - de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den.

God jul!

AV STYREMEDLEM I OSLO DLF, INGE SIMON THORBJØRNSEN

Kulturministerens har sådd vind og høstet storm, ved konsesjonstildelingen til Kanal 4.

Saken er meget interessant fordi den så tydelig synliggjør viktige moralske spørsmål, og hvilke fatale konsekvenser det får å følge gale prinsipper. Det som har skjedd er at P4 ikke har fått fornyet sin konsesjon, slik alle hadde forutsatt. Det betyr i klartekst at en mengde mennesker mister sitt levebrød, og flere blir antagelig ruinert ved statrådens pennestrøk.

Det er gledelig at folk reagerer så voldsomt på dette maktmisbruket, men saken starter ikke her. Den starter med tildelingen av kongelige priviligier til å utøve et yrke. Skandalen ligger ikke primært i statsrådens manglende skjønn eller saksbehandlinges eventuelle svakheter, men i det umoralske og forkastelige menneskesyn som ligger til grunn for konsesjonstildeling som fenomen.

I vårt noe spesielle fedreland har vi bred oppslutningen om ideen om at felleskapet skal ha rett til å bestemme over enkeltmenneskers yrkesvalg, og hvorledes yrket så skal utføres. Kommuneplaner, "landskapsvern", konsesjonslover og kvoteordninger rammer enkeltmennesker hver eneste dag.

P4-saken setter så brått søkelyset på det vilkårlige og uakseptable ved at politiske organer griper inn og ødelegger en virksomhet uten legitim grunn. Saken er ikke i sin natur annerledes enn mange lignende saker, en den er mer synlig. Nå er heldigvis P4 er et ressurssterkt og talefør offer, og jeg tror ikke Regjeringen kan regne med at de rolig legger seg ned for å dø, som så mange mindre aktører har måttet gjøre før dem.

Nå kan det være nærliggende å tro at statsråden, som kommer fra et parti med demonstrert vilje til å underkue medier, ønsker å gjenopprette den tidligere statlige styringen av eteren. Jeg tror allikevel ikke at det er et slikt format over hennnes planer. Mye tyder på at det er selve den politiske prosessen med å la bedrifter leve i usikkerhet fra dag til dag om sine rammevilkår som er målet.

De færreste vet hvilke politiske føringer som vil gjelde i morgen, og hvorvidt de planer og investeringer man har gjort blir verdiløse over natten. Noen bransjer (som radio) pålegges å operere i monopoler der en tilfeldig aktør gis enerett, mens andre bransjer plages av såkalte "konkurransefremmende" pålegg fra myndighetene. Fellestrekket mellom slike tilsynelatende motstridende prinsipper, er at kontrollen over ens eget liv og arbeid blir fratatt den enkelte. Ved hjelp av vilkårlige og inkompetente inngrep i næringslivet skapes det et uttall av større og
mindre kriser som igjen benyttes som begrunnelse for ytterligere inngrep.

Denne utålelige situasjonen har ikke oppstått av seg selv. Ofrenes stilltiende godkjennelse av sin egen fordømmelse er den viktigste årsak til at den lille, og reellt sett maktesløse politiske klasse kan ture frem.

P4 er ikke avhengig av Svarstad Haugland ! Hun har intet å bidra med, hennes eneste mulighet er å nedbryte. Det er ingenting å hente på å forhandle med fienden. De fleste verdiskapere faller sammen når de blir anklaget av de uproduktive. Sjelden ser man et kraftfullt forsvar for retten til å strebe etter lykke, og for selv å beholde fruktene av sitt arbeid. P4 er visstnok for kommersielle. Det betyr at de sender stoff som folk liker, og som annonsører er villige til å betale for. Andre, f.eks. statlige radiostasjoner, sender smalt stoff som de færreste ønsker å høre, og som NRK derfor må bruke tvangsmidler til å finansiere. Tanken på at P4 skulle unnskylde seg ovenfor de upopulære er obskøn.

Den andre grunnen til rikets begredelige tilstand, er at så mange grupper har falt for den politiske kaste's frierier. Alle og enhver er blitt lovet en gratis lunsj, på andres bekostning, og med særlig "beskyttelse" for sine egne særinteresser. Desverre er det slik at det finnes ingen gratis lunsj, og politisk særbehandling betyr alltid undertrykkelse av andres legitime interesser. Hverken P4 eller TV2 kan han misforstått konsesjonprinsippet. Det var greit nok for dem så lenge det gikk deres vei. TV2 snakket litt om å ikke sende inne ny søknad dengang deres konsesjon var oppe til vurdering, men det ble med praten.

Pressen har også et særlig ansvar for at politikere har fått holde på på denne måten. Ved å alltid sverte kapitalismen, dvs det politiske system der staten beskytter rettigheter istedet for å krenke dem, har pressen sterkt bidratt til det som nå skjedde. Forakten for de kommersielle krefter, dvs de som klarer seg selv uten stønad, har gitt politiske inngrep en ufortjent moralsk legitimering. Pressen har ukritisk og nesten uten unntak gitt støtte til planøkonomiske tiltak rettet mot de
produktive i samfunnet, foreslått av de som selv intet har skapt. Uten denne aksepten av urettmessig makt over fredelige medmennesker ville ingen statsråd ha våget å utradere en bedrift på denne måten. Det vil ikke hjelpe å kreve granskning eller å klage på vedtaket. En granskning vil ikke avdekke noe irregulært, tvert om er det som har skjedd særdeles regulært !

Situasjonen er nå et legalt mareritt. På bakgrunn av vedtatte lover har Statsråden truffet en beslutning som kanskje er juridisk holdbar, men som er grovt umoralsk. Intet mindre enn et radikalt brudd med formynderstatens prinsipper kan gjenopprette en legitim tilstand på området. Staten må avvikle sin kontroll med media, og eierskapet til frekvensene må over på private hender. P4 bør straks kreve å få formell anerkjennelse av sin eiendomsrett over de frekvenser de i dag benytter. De er de rettmessige eiere, ved at de har opparbeidet denne retten gjennom lengre tids bruk. Staten bør straks på samme måte tildele Kanal 4 tilsvarende frekvenser, som de kan benytte og opparbeide eiendomsrett til på samme måte. Dette er den eneste legitime oppgave Staten har i forbindelse med drift av radiostasjoner.

Det er en skandale at staten nå har fratatt P4 konsesjonen til å drive reklamefinansiert riksdekkende radio i Norge. Dette er et grovt maktmisbruk, men er en type resultat man må regne med når systemet er slik at folk som driver nyttig og vediskapende virksomhet må være avhengig av politikeres velvilje.

Vi gjengir her store deler av Nettavisens artikkel om saken, og vi kondolerer alle som har med P4 å gjøre: eiere, investorer, de ansatte, og, ikke minst, lytterne.

P4 mistet konsesjonen
Av: Jens Egil Heftøy 20. des 16:35, ny 16:47
Kanal 4, som består av flere aviser og NTB, snappet overraskende opp radiokonsesjonen som P4 har hatt de siste åtte årene.
Kanal 4 er tildelt konsesjonen for å drive riksdekkende reklamefinansiert radio de neste ti årene.

P4, som har hatt konsesjonen siden 1994, tapte dermed kampen om fornyet konsesjon.

Gruppen som står bak Kanal 4 består av Adresseavisen, Fædrelandsvennen, Agderposten, Gudbrandsdølen Dagningen Mediehuset Vårt Land, NTB, Twentyfirst Venture og Harstad Tidende Gruppen der Schibsted eier rundt 40 prosent.

Sender p4 til jorden
Konsesjonstildelingen er intet mindre enn en bombe i medie-Norge. P4 Radio Hele Norge har lenge vært den soleklare favoritten til å få fornyet konsesjon. Kulturdepartementes oppsiktsvekkende konsesjonstildeling innebærer at det børsnoterte selskapet P4 i praksis ikke lenger har noe å drive med.

Foruten den kommersielle konsesjonen til å drive riksdekkende radio i FM-båndet sitter P4 også på en konsesjon for det digitale såkalte DAB-nettet. Dette radionettet har imidlertid knapt noen brukere.

Mange mister jobben
Dagens P4 har omkring 90 ansatte. Disse går nå en svært usikker tid i møte. 1. januar 2004 går konsesjonen ut og selskapet har ikke lenger noen konsesjon for sin primærvirksomhet.

– Jeg vet at jobbmarkedet er vanskelig, men kan ikke legge det til grunn i vurderingen for konsesjonsutlysningen. Vil samtidig minne om at det skal lyses ut en konsesjon for P5, så det er nye muligheter for aktørene som nå har søkt, sa kulturminister Valgerd Svarstad Haugland under en pressekonferanse fredag.

Svarstad Haugland begrunner valget av Kanal4 med at selskapet leverte den beste konsesjonssøknaden og at søkeren er den som vil gi det beste radiotilbudet i forhold til konsesjonskravene.

Seks søkte
Seks grupperinger har søkt om denne lukrative konsesjonen. Foruten P4 Radio Hele Norge, er søkerne VG, Kanal 4, som består av flere aviser og NTB, Radio 2 Digital, som eies av blant andre Norsk Aller, TV 2, som søkte under navnet Kanal 2, og Norsk Akademisk Radio Råd - en overbygning for studentradioene i Oslo, Bergen og Trondheim.

For å unngå å bryte med reglene for Oslo Børs, måtte departementet utsette kunngjøringen til kl 16.30 - en halv time etter at børsslutt. En kunngjøring før kl 16 ville få uakseptabel innvirkning på de aktuelle aksjekurser.

P4 - Radio Hele Norge AS ble etablert i 1994 av skipsreder Tharald Brøvig, finansmannen Endre Røsjø, firmaet Stormbull, Malmskip AS, Ingress TV AS og AB Kinnevik.

Sendingene startet 15. september på Lillehammer, der hovedredaksjonen fortsatt er lokalisert. P4 har avdelingskontor i Oslo.

Mange forestiller seg Stortinget, landets nasjonalforsamling, som en verdig forsamling, bestående av Rikets fremste kvinner og menn, og som setter seg grundig inn i viktige saker før de på en sindig og veloverveiet måte treffer beslutninger til landets og befolkningens beste med utgangspunkt i prinsipper som ”samfunnsmessig styring og kontroll”.

Nå har en fremtredende SVer, Odelstingspresident Ågot Valle, beskrevet en av representantene som ”et rotehue”. Nå er dette en språkbruk som vi aldri ville bruke, men når Valle sier dette om den stortingsrepresentanten hun kjenner best, nemlig henne selv, så bør det legges merke til. Dette er nok et uttrykk for et øyeblikks fortvilelse etter at hun fant ut at hun hadde uttalt seg skråsikkert om en sak, uten at hun kjente til saken, samtidig som hun hevdet at hun ikke var blitt orientert om saken, når hun vitterlig var blitt skriftlig orientert! Vi siterer fra dagens Aftenposten: "SV er sjokkert over Stortingets gullkantede ventelønn. Odelstingspresident Ågot Valle og partileder Kristin Halvorsen har uttrykt sin forferdelse over ordningen. Nå viser det seg at Ågot Valle i fire år har fått detaljinformasjon om alle på ventelønn."

Denne konkrete saken som Valle uttalte seg om – ventelønn til stortingspolitikere – er ikke viktig, men det er tydelig at ordningen er innført av stortingspolitikerne selv, siden de er klar over at de kun unntaksvis kan gjøre nytte for seg i tradisjonelle jobber etter at velgerne har kastet dem ut av Stortinget.

At politikerne fatter beslutninger i saker på like dårlig grunnlag som det som var grunnlaget for Valles uttalelser i denne saken, er velkjent for alle som følger med i politikken, og den som vil han konkrete eksempler kan finne disse i en hvilken som helst riksavis for hvilken som helst dag.

Ja, det høres utrolig ut, og det er det nesten også. Men SVs Inga Marte Thorkildsen har nå tatt til orde for at prostituerte skal slippe å betale skatt. Bakgrunnen for utspillet er at en prostituert kvinne er blitt etterlignet, og har fått en betydelig restskatt.

Thorkildsen sier at hun ser problemer her: ved å gjøre inntekt fra prostitusjon skattefri, gjør man det lettere å være prostituert. På den annen side er det slik at dersom slik inntekt beskattes, så aksepterer staten at prostitusjon er et yrke, og staten opptrer som en slags hallik.

Vi har ingen problemer med å dele Thorkildsens moralske betenkeligheter ved å anse prostitusjon som et ”yrke” eller en inntektskilde, men Thorkildsens problem kan ikke løses på annet enn DLFs politisk grunnlag: full respekt for individers rettigheter.

Prostitusjon er umoralsk, men krenker ingens rettigheter, og bør derfor være tillatt. Tvungen skatt er å krenke individers rettigheter, og bør derfor avskaffes. Så, i et slikt system blir ikke prostitusjon ”favorisert” ved å være et ”yrke” hvor man slipper å betale skatt, slik Thorkildsen går in for.

Nå kan vi se de første skritt i retning av en fullstendig avvikling av statskirkeordningen. Dagsavisen skriver i dag: ”I vår kom kirkens folk med sine konklusjoner om statskirkens framtid i det såkalte «Bakkevig-utvalget». Nå skal det offentlige Norge komme til orde i en ny stat/kirkekommisjon som blir satt ned like etter nyttår.”

Men de statsdyrkende kristne fornekter seg altså ikke: Dagsavisen forteller at kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland (KrF) har bestemt at kun medlemmer av statskirken skal få være med i det utvalget som skal legge frem innstilling om hvorvidt stat og kirke skal skille lag.

Dette er selvsagt uhørt. Siden det er en statskirke, burde både de som sogner til kirken OG de som sogner til staten, få være med i utredningskomiteen. Det er maktmisbruk fra Statens v/KrFs side dersom kun folk som er medlemmer av statskirken kan få sitte i utvalget.

Men uansett er dette de første virkelige skritt henimot en avvikling av statskirkeordningen, og vi ser med tilfredshet på det. Vi skulle ønske at det ville gå raskere, men bedre sent enn aldri.

Saken mot DVD-Jon er et resultat av betydelig inkompetanse og udugelighet hos alle involverte: hos nerdene som vil kopiere, hos selskapene som har utgitt DVD-filmene, og, ikke minst, hos lovgiverne.

DLF er tilhengere av individers rettigheter: Individer (og frivillige sammenslutninger) skal ha rett til å disponere fruktene av sitt arbeid. Derfor er DLF tilhenger av eiendomsretten - individer/firmaer skal kunne eie ikke bare landområder, men også kunne ha copyright og patenter på åndsverker som de produserer.

I dette tilfellet er problemet copyright: filmselskaper som har lagt enorme beløp ned å på å skape underholdning, ønsker naturlig nok å tjene penger på dette. Derfor selger de sine varer (i form av utleie av filmer til kinoer, salg av DVD-plater til privatpersoner, etc.). Hvis andre enn filmdistributøren skal kunne leie ut eller selge filmen eller DVD-plater med kopier av filmen, vil filmselskapene tape inntekter, og dette vil i verste fall kunne føre til at filmproduksjonen synker kraftig, at kvaliteten blir enda dårligere, og at det blir vanskeligere å få sett film.

Grunnen til at filmselskapene ønsker å hindre kopiering av sine DVD-utgivelser er altså helt legitim, og er også en fordel for oss filmfans.

For å hindre kopiering har selskapene lagt inn en kode på discen, og DVD-Jon har brutt denne koden og gjort det mulig å kopiere DVD-plater. (DVD-Jon har ikke kopiert, han har kun knekket koden og gjort den tilgjengelig over internett.)

Det burde være klart at det DVD-Jon gjorde var galt. Men om det var ulovlig, dvs. i strid med det da gjeldende lovverk, da han gjorde det er egentlig et uinteressant, rent juridisk spørsmål.

Løsningen på dette er at man har et lovverk som utvetydig beskytter opphavsrett til åndsverk; det vi har i dag er ikke godt nok. Dessuten bør de som utgir DVDene legge inn i dem koder som i praksis er umulig å knekke (dette kan dog være meget vanskelig å gjennomføre). Men viktigst: utgiverne av DVD-plater bør gjøre som de som selger disker med data-programmer: det bør være slik at kjøperen får beskjed før han bryter seglet på pakningen at han ved å bryte seglet forplikter seg til ikke på noe vis å kopiere innholdet på diskene eller å forsøke å knekke kodene som beskytter mot kopiering. De som ikke ønsker å godta dette kan la være å kjøpe, og den som da kopierer, bør helt klart kunne straffes.

(Nerdenes forsvar for sin kodeknekking - "filmselskapene er bare interessert i å tjene mest mulig penger, og derfor bør enhver kunne foreta privat kopiering" - er kun infantilt vrøvl. )

Grunnen til at copyright/patent finnes er at den som skaper skal ha rett til å disponere det han har skapt. Hvis slik ikke finnes, vil mengden av åndsverk (musikk, film, litteratur, etc.) som skapes kunne bli langt mindre enn i dag. At copyright/patenter finnes er da også en fordel for de mange av oss som ikke skaper åndsverk, men kun bruker dem.

DETTE INNLEGGET DEBATTERES PÅ DEBATTSIDEN

Mange reagerer nå på de økende strømprisene, og enkelte ønsker seg tilbake til den tiden da staten bestemte og tror med at vi med dette vil få billigere strøm.

Men man må huske på at selv om et fritt marked som regler gir lavere priser, så vil markedet – et fritt marked – gi riktig pris. I enkelte tilfeller vil da prisen på en vare kunne gå opp i forhold til den regulerte prisen.

(Nå har vi ikke et fritt marked på noe område i dag, hadde vi hatt et fritt marked innen energi ville vi hatt sikker og trygg og billig energi fra atomkraftverk, men vi skal la dette poenget ligge nå.)

Grunnen til at strømmen nå blir dyrere er at det er lite vann i magasinene, og dette er fordi høsten har vært fattig på nedbør. Da må forbruket av strøm ned, og dette får man til ved å sette prisen opp. Dersom vi de siste årene ikke hadde hatt den irrasjonelle miljøbevegelsen og dens motstand mot utbygging av flere kraftverk, ville vi også i dag hatt mer og billigere strøm.

Dessverre blir strømutgiftene enda dyrere enn nødvendig fordi staten har lagt store prosentvise avgifter på strømprisene, og derfor stiger prisene enda mer enn de burde. Således håver staten inn enda mer enn den tidligere har gjort.

Men kunne ikke kraftverkene ha spart på vannet i magasinene istedenfor, som de gjorde i sommer, å selge strøm til utlandet? Hadde de spart på vannet da, ville ikke lagrene ha vært ”tomme” nå.

Kraftselskapene kunne ikke vente at denne høsten ville bli så fattig på nedbør som den virkelig ble. Det man kan forvente av kraftverkene er at de tar riktige forretningsmessige beslutninger, og slik vi ser det, ville det være helt rimelig å forvente en normal nedbørsmengde i høst, og det var derfor rimelig at de solgte strøm til utlandet i sommer.

Men et annet poeng er at strømforbruket i Norge er for stort i forhold til det man rimelig kan forvente. Vi tenker da ikke på at folk vil ha behagelige temperaturer i sine leiligheter, vi tenker på at store bygninger står med lys og varme på hele døgnet. Avis1 har i sitt siste nummer fotografier fra en rundreise i Oslo-området en natt for noen dager siden, og bildene viser at et stort antall bygg står med lyset på hele natten. Spesielt statens bygg sløser på denne måten.

Vi har latt oss fortelle at disse byggene ble laget uten strømbrytere – dette var i en tid da strømmen var meget billig, og det var billigere å la strømmen stå på hele døgnet enn å sette inn av/på-brytere. Hvis dette er korrekt, så er det intet annet enn idiotisk: alle bør forstå at priser varierer med tilbud og etterspørsel. At hele arkitektbransjen var uvitende om dette, sier en god del om det norske utdannelsessystemet.

Så, i et fritt marked vil prisen variere. Dersom vi hadde hatt et fritt marked innen energiproduksjon ville prisene ha vært langt lavere enn de er i dag. Og den som påfører oss ekstra store strømutgifter er staten.

Vi har brukt denne tittelen tidligere, og grunnen til at vi bruker den igjen er at vi nå vil kommentere akkurat det samme fenomenet: politikerne ser et problem, gjør en masse for å lse det unntatt akkurat det som virkelig ville løst problemet.

”Voldsutsatte kvinner kan få ny identitet” sier en overskrift i dagens Dagsavisen. Og artikkelen fortsetter: ” SVs Inga Marte Thorkildsen og FrPs Siv Jensen går i bresjen for en ny, tverrpolitisk kvinneallianse som skal hjelpe kvinner som forfølges av voldelige menn. I går vedtok Stortinget flere nye tiltak.” Videre: ”Problemet med kvinner som forfølges av voldelige menn bekymrer meg mer og mer. Det er helt klart behov for et mer dyptgripende arbeid på dette området, slik at vi kan få til et system som fungerer og gir kvinnene reell beskyttelse, sier Siv Jensen til Dagsavisen”.

Selvsagt er dette - som all annen reell kriminalitet - et stort problem, men løsningen er kun følgende. Å sette de kriminelle i fengsel. Dette er den eneste måten å redusere dagens kriminalitet på. Å sette de kriminelle i fengsel er like selvsagt overhodet ikke nevnt i omtalen av forslaget fra de to naturlige alliansepartnerne fra Sv og FrP. De ser problemet, men de går som katten rundt den varme grøten og våger ikke gå in for det som er den reelle løsningen på problemet. Isteden for å sette den voldelige mannen i fengsel, foretrekker disse to å legge restiksjoner på kvinnens livsutfoldelse.

DLF går inn for strenge straffer for de kriminelle. Dette er ikke bare et uttrykk for rettferdighet, det er også det eneste som kan redusere sannsynligheten for at vanlige mennesker skal bli utsatt for kriminelle handlinger. DLF står alene om en slik politikk.

FrP har meget prisverdig gått inn for at folk flest skal kunne ta med seg sin innkjøpte smuglersprit og få testet den på et laboratorium, visstnok uten at laboratoriet pålegges noen rapporteringsplikt til myndighetene. Grunnen er selvsagt at man vil ha slutt på at folk drikker giftig smuglersprit – hittil i år har ca et dusin mennesker mistet livet etter å ha drukket smuglersprit som inneholdt metanol.

I går diskuterte Stortinget dette spørsmålet, og selvsagt var ingen av de andre partiene enige med FrP. Men overraskende nok var representanter for de andre partiene i stand til å stille FrP logiske spørsmål om dette, og disse gjorde FrP-folkene svar skyldig.

Politikerne fra de andre partiene spurte faktisk ifølge dagens Aftenposten om FrP også var villige til å tillate testing av andre ulovlige varer, for eksempel heroin, på offentlige sykehus –og ville man da kunne ende opp med en situasjon hvor man på gaten kan få kjøpt ”Heroin – garantert rent av Ullevål Universitetssykehus”?

Man kan tenke seg at FrP-folkene fikk problemer her, men løsningen er det kun DLF som står for: alle handlinger som ikke er initiering av tvang, dvs. som ikke krenker individers (lockeanske) rettigheter, bør være tillatt. Selvsagt bør man ikke ruse seg på rusgifter, men siden silke handlinger ikke initierer tvang mot noen, bør de være tillatt – dette følger av enhvers rett til å styre sitt liv slik han ønsker.

Dette betyr at man bør kunne gå til laboratorier og få testet sine innkjøpte varer om de er giftige eller ikke. FrP viser sin inkonsekvens ved å tillate testing av sprit, men går imot å tillate testing av andre typer rusgifter. Dessuten, hvis man hadde hatt et fritt marked ville alle være kjent med kvalitetene på de varene som var i salg – det er jo dette varemerker er til for.

Men vil ikke fri narkotika føre til store problemer med øket forbruk og øket kriminalitet? Vi er overbevist om at problemene forbundet med rusgift i hovedsak kommer av forbudet. Hvis narkotika blir tillatt vil elementet av ”forbuden frukt smaker best” forsvinne, prisene vil bli lavere og de som trenger narkotika behøver ikke begå virkelig kriminalitet for å få finansiert sitt forbruk. Videre vil store politiressurser bli frigjort slik at de kan benyttes på virkelig kriminalitet, fortjenestemulighetene for gangstere vil forsvinne siden prisene vil synke, soningskøene vil bli borte siden narkosmugling ikke lenger er kriminelt og virkelige kriminelle slipper å vente på soning, osv.

Resultatet av en legalisering vil altså bli at fredelige mennesker langt sjeldnere vil bli utsatt for overfall, innbrudd, ran, etc. De som er motstandere av legalisering av narkotika overser uelegant alle spørsmål av denne typen, og de må de gjøre, ellers må de skifte syn.