Når skal jeg bli en av dere? En av dere som støtter diktatoren, som i 20 år har beriket seg på bekostning av sin sultende befolkning, der han sitter i Bagdad i sine enorme palass med marmor og gull på alle kanter. Diktatoren som har ”saltet ned” enorme pengeformuer. Når skal jeg støtte Petter Nome og SV? Partiet som med sine representanter har foreslått Fredsprisen til Fidel Castro, en heller ikke helt ukjent despot.

Tusenvis av Peugeouter ruller rundt i Bagdad importert fra Frankrike. Landet som i 1992 ble sjokkert da Disneyland ”inntok” Paris. Dette for øvrig femten år etter at Jaques Chiraq leverte Saddam Hussein en atomkraftreaktor. Mon tro, om Tyskland i 1987 tjente på sin atomeksport til diktatoren i Bagdad? Diktatoren som fortsatt disponerer over anslagsvis 12.000 atomfysikere og ingeniører.

Det kan synes som det ideelle for noen er løgn? Olje er viktig, en viktig ressurs for hele verden, men ikke har de olje i Kosovo eller Afghanistan, ei heller var olje et tema i Vietnam i 1961. Hovedtemaet den gang som nå er kampen mot despoti, tyranni og diktatur. Hva er ideelt for Petter Nome, SV og Øystein Djupedal? Dere som stadig gjentar påstanden om at USA er den store stygge ulven. Dere gulper opp deres galde og kaller det rasjonell mening. Hva om dere og deres meningsfeller tidligere hadde vunnet frem for eksempel i USA i 1941, sør-Korea i 1950, Kuwait i 1991, Kosovo i 1999, Afghanistan i 2001 og ikke minst i årene 1945-1990 da deres ”ideologiske lederstjerne” undertrykte så å si alle mennesker i Sovjet/Russland, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia,
øst-Tyskland og flere andre stater. Hvordan ville verden vært i dag? Jeg tør ikke en gang tenke tanken.

Norge ble etter 1945 gjenoppbygd av sterke kvinner og menn, og ved hjelp av Marshall-planen. Hvor kom den fra? ”Vår politikk,” sa USAs utenriksminister Marshall, ”er ikke rettet mot noe land eller doktrine, men mot sult, fattigdom, desperasjon og kaos.” USA innså betydningen av å redde Vest-Europa fra økonomisk sammenbrudd og bevilget det president Truman ba om. Marshall-hjelpen fikk stor betydning for gjenreisningen av Europa etter krigen. Dette gjaldt også Norge som mottok betydelig bistand i løpet av en fireårsperiode. Programmet hadde utvilsomt ringvirkninger som innebar en vitalisering av det økonomiske liv i Vest-Europa, innbefattet Vest-Tyskland. Blant annet ble grunnlaget lagt for det vesttyske ”Wirtschaftswunder”.

George W. Bush er kanskje ikke den mest sympatiske personen her i verden, det kan jeg si meg enig i. Imidlertid er det langt fra å mislike Bush til å støtte (direkte eller indirekte) en diktator som i mer enn 20 år har undertrykt, kriget og gasset sin befolkning og sine naboland med fryktelige konsekvenser.

I bokhandlenes utstillingsvinduer kan man i disse dager se utstilt en meget tykk bok, ca 1000 sider, med et fancy rødt omslag, og med en frisk layout på omslaget. På omslaget står bokstavene ABC, og når man ser nærmere etter står det der noe sånt som LigningsABC 2002.

Det er altså en bok som er beregnet på folk flest: den sto utstilt i vinduet i en alminnelig bokhandel. Boken er en ABC, altså en første innføring i Norges lover og regler mht, innbetaling av skatt, og den er på ca 1000 store sider!

Det er selvsagt vanvittig at skattesystemet er blitt så komplisert at en første innføring må være på 1000 sider. (Sammenlign med den vanlige ABCen – den er på 50 sider og gir oss tilgang til hele verdenslitteraturen. Hvor stor og komplisert må ikke da skattereglementet være når ABCen i dette feltet er på 1000 sider!) Men slik må det gå: har man tvungen skatt vil staten ta på seg flere og flere oppgaver, og diverse pressgrupper vil kreve spesialordninger innen regelverket både mht skatter og avgifter, og dette betyr at skattesystemet blir mer og mer komplisert. Så komplisert at en ABC beregnet på folk flest må inneholde 1000 sider!

Dette sier klart og tydelig at regelverket er så komplisert at det er umulig å følge for noen, og videre at stat og kommune forsyner seg av mer og mer av det folk tjener – i dag er det samlede skatte- og avgiftsnivået i Norge for folk flest på innpå 70 %.

DLF mener at pengene tilhører den som tjener dem og at det er opp til hver enkelt å disponere dem slik vedkommende selv måtte ønske. For å komme i denne retningen må skatter og avgifter ned, og de aller fleste oppgaver som utføres av staten må overføres til private.

Vi vil gjøre Norge til et fritt samfunn, og et av elementene i dette er å sørge for at LigningsABC’en får færre og færre sider for hvert år som går.

Følgende to oppslag i Aftenpostens nettavis idag trenger vel egentlig ingen kommentarer:

"Ti år for drapet på Bastiansen. En 20-åring fikk i dag ti års fengsel for drapet utenfor Catwalk for vel ett år siden."

"Mann dømt til ni års fengsel for spritsmugling. En 47 år gammel mann er i Borgarting lagmannsrett dømt til ni års ubetinget fengsel for å ha smuglet over 500.000 liter sprit til Norge."

Ifølge norsk lovverk og rettspraksis det altså bare litt mer alvorlig å drepe noen enn å smugle sprit.

DLF vil endre på dette.

Fredsbevegelsen er igjen på marsj. Hva resultatet vil bli er det ikke lett å si, men man kan få en viss pekepinn ved å se på historien. Vi bør derfor kaste et lite blikk på den såkalte Fredsbevegelsens historie.

La oss begynne med Vietnamkrigen: USA forsøke å slå tilbake den kommunistiske invasjon av Sør-Vietnam, men pga. Fredsbevegelsens press trakk USA seg ut. Resultatet ble at også Sør-Vietnams befolkning ble underlagt et kommunistisk diktatur med velkjente resultater (undertrykkelse, tortur, fattigdom, sult, etc.)

På slutten av 1970-årene hadde kommunistdiktaturene i Warzawapakten utplassert mellomdistanseraketter som truet mange NATO-land. NATO svarte i 1979 med det såkalte dobbeltvedtaket, som innebar at dersom disse rakettene ikke ble fjernet, ville NATO utplassere tilsvarende raketter. Fredsbevegelsen satte i gang enorme demonstrasjoner over hele Vest-Europa for å protestere mot NATOs vedtak.

I 1991 invaderte Irak nabolandet Kuwait, som var alliert med USA. Etter noen tid fikk USA samlet styrker og kastet Iraks soldater ut av Kuwait. Under tilbaketrekkingen satte Saddams soldater fyr på alle oljebrønnene de kom over. Fredsbevegelsen demonstrerte, ikke mot Saddams okkupasjon eller den miljøkatastrofen som han forsøkte å skape, Fredsbevegelsen demonstrerte mot USA.

Neste gang fredsbevegelsen var på banen var i 1999 da NATO satte i gang en krig for å avsette Milosevic som tyranniserte befolkningen i Kosovo. Fredsbevegelsen demonstrerte, ikke mot Milosevic, men mot NATOs forsøk på å avsette Milosevic.

Så spoler vi frem til 2001: USA ble 11/9 angrepet av terrorister og 3000 sivile amerikanere ble drept. Angriperne kom fra terrornettverket AlQaida. USA fant raskt ut at fremtredende AlQaida-medlemmer oppholdt seg i Afghanistan, som var ledet av det islamistiske Taliban-partiet. Taliban hadde innført sharia-lover som innebar at kvinner ikke kan gå på skole eller ta arbeid, at musikk er forbudt, at gamle Buddha-statuer skal ødelegges, etc. USA krevet AlQaida-medlemmene utlevert, men Taliban stilte seg solidarisk med AlQaida og nektet utlevering. USA gikk da til krig mot Afghanistan, og Fredbevegelsen demonstrerte - mot USA. Det viste seg at USA lett klarte å avsette Talibanstyret, og befolkningen i Afghanistan jublet i gatene samtidig med at Fredsbevegelsen reelt sett demonstrerte for Taliban i alle storbyer i vesten.

Hva slags grupper består Fredsbevegelsen av? Her er for eksempel feminister, tilhengere av homofiles rettigheter, tilhengere av ytringsfrihet, folk fra miljøbevegelsen, atomvåpenmotstandere og pasifister. Men hvorfor protesterte disse feministene ikke mot den sterke kvineundertrykkelsen under Taliban? Hvorfor protesterte ikke tilhengerne av homofiles rettigheter mot trakasseringen av homofile under Taliban og under Khomeiny og under Saddam? Hvorfor protesterte ikke tilhengerne av ytringsfrihet mot dødsdommen over Salman Rushdie eller attentatene mot hans forleggere eller mot drapet på Daniel Pearl? Hvorfor protesterte ikke folkene fra miljøbevegelsen mot Saddams pyromani i Kuwait? Hvorfor protesterte ikke atomvåpenmotstanderne mot Sovjets utplassering av atomraketter? Hvorfor protesterte ikke pasifistene mot massemord begått av regimene i Kambodsja og Kina?

Svaret er å finne i fundamentale filosofiske ideer: De som demonstrerer har akseptert ideer som er stikk i strid med det som er vestens idegrunnlag: de har akseptert irrasjonalitet, selvoppofrelse og kollektivisme, og de er imot fornuft, selvrealisering og frihet. Og derfor støtter de enhver diktator som står imot vesten: de støtter heller Pol Pot, Saddam Hussein, Milosevic og Ho Chi Minh enn Blair og Bush og Vaclav Havel (selv om disse også dessverre i for liten grad står konsekvent for vestens ideer).

For, legg merke til hva Fredsbevegelsen ikke har protestert mot: De protesterte ikke mot sosialistdiktatoren Pol Pots massemord på 1-3 millioner av Kambodsjas innbyggere på slutten av 1970-tallet, de protesterte ikke når sosialistdiktaturet Kina i juni 1989 massakrerte flere tusen demonstrerende studenter på Den himmelske freds plass, og de demonstrerte ikke da ayatholla Khomeiny begynte å likvidere opposisjonelle i stor stil fra 1980-tallet. De demonstrerte ikke mot Sovjets utplassering av truende raketter i Øst-Europa, og de demonstrerte ikke mot Milosevics terrorisering av kosovoalbanerne.

Det er selvsagt mulig å se et mønster her: Fredsbevegelsen demonstrerer mot vesten og mot USA, og for ethvert diktatur som på en eller annen måte truer vesten. Så også i dag: Saddam undertrykker Iraks innbyggere, og han truer innbyggerne i vesten, og derfor ønsker USA å uskadeliggjøre ham. Men siden Saddam er en diktator som truer vesten marsjerer mer enn gjerne millioner av mennesker i vesten til støtte for ham.

Fredsbevegelsens demonstrasjoner er ikke imot krig og undertrykkelse, de er imot kun en ting; de er mot vestens ideer. (Mange av de som støtter feminisme, homofiles rettigheter, ytringsfrihet, osv. er egentlig mer opptatt av å gå imot vesten; det er derfor de demonstrerer til fordel for regimer hvor deres ?hjertesaker? ikke har noe gjennomslag i det hele tatt.) Og det at disse demonstrasjonene har så mange deltagere er et meget urovekkende tegn. Får Fredsbevegelsen fullt gjennomslag, er det slutt med vestens sivilisasjon, for da får tyranner som Saddam Hussein anledning til å ture frem som de vil uten at de vil møte noe motstand.

Dagsavisen siterer i dag LO-leder Gerd-Liv Valla som sier at ”kraftmarkedet har spilt fallitt. Nå må politikerne ta tilbake styringen over kraftsituasjonen”.

Videre: ”…Valla mener energipolitikken er for viktig til å overlates markedet. Politikerne må ta tilbake styringen …. Regjeringen …gjør altfor lite for å sørge for at Norge har nok energi, og at ikke vanlige folk blir sosialklienter fordi strømprisene skyter tilnærmet ukontrollert i været…- Vi trenger sterkere politisk styring på dette området. Energi- og prispolitikken har vært helt ute av kontroll, og har brukket familieøkonomien til mange. Vi kan ikke ha det slik framover, konkluderer Valla.”

Men det er ikke bare LO-lederen har null innsikt i økonomiske årsakssammenhenger og i vår nære energihistorie: ”LO-lederen har bred støtte i folket når hun er lei av strømmangel og priser som svinger kraftig. Et klart flertall av de spurte i en meningsmåling Opinion har gjort for LO mener at produksjon og prisfastsettelse av strøm er så viktig at det ikke kan overlates til markedet alene, slik som i dag. … Mest overraskende er det kanskje at det også blant Høyre og Frps velgere er like mange eller flere som ønsker statlig kontroll over kraftmarkedet framfor markedsstyring. 45 prosent av de spurte som sier de stemmer Høyre vil la politikerne styre, mens 55 prosent av Frp-velgerne mener det samme.”

Grunnen til at strømprisen i vinter ble så høy var at det pga. kulden var stor etterspørsel etter kraft og relativt lite tilbud. Grunnen til at tilbudet var så lite var at det i Norge de siste 15 årene ikke har blitt bygget ut nye kraftverk, og dette har miljøbevegeløsen og feige politikere ansvaret for. At prisene steg sørget for at forbruket sank til det nivå som kraftverkene kunne tilby. Hvis prisene ikke hadde steget ville kraftforsyningen brutt helt sammen, og vi ville ha opplevd black-outs med katastrofale resultater (enkelte er avhengige av strøm for oppvarming og ville ha frosset ved en black-out, bedrifter er avhengige av strøm, osv.)

Spesielt urovekkende er det at så mange av velgerne mangler innsikt i enkle årsakssammenhenger. Dette kan bli katastrofalt for Norge på litt sikt. Og det er selvsagt grovt urettferdig at det er markedet som får skylden for problemene når det ikke er et fritt market der hvor problemene oppstod (det er ikke frihet til etablering av kraftverk), og det var markedet (ved fri prisfastsettelse) som sørget for at vi unngikk de katastrofer som black-outs ville ha ført med seg.

I disse dager utkommer første nummer av DLFs tidsskrift LIBERAL. I de siste år har det ikke eksistert noe regelmessige utkommende liberalistisk tidsskrift i Norge, og dette har vært et stort savn for alle norske liberalister. LIBERAL vil etter vårt syn være en mer enn verdig etterfølger til de nå inngåtte Ideer om frihet og Nyliberalen.

LIBERAL vil inneholde artikler og innlegg, både prinsipielt og praktisk orienterte, skrevet ut i fra et konsekvent liberalistisk perspektiv. Tidsskriftet vil benytte seg av både norske og utenlandske skribenter.

Første nummer inneholder følgende artikler:

Leder av DLFs formann Arne Lidwin

Kapitalismens prinsipper og muligheter av Andrew Bernstein

Den vestlige sivilisasjons storhet av Ed Locke

Grunnlovens næringsfrihetsparagraf av Knut Mønnesland

Strømprisen: hvem har skylden? av Tomm Arntsen

I dyp takknemlighet! av Kjell Ramstad

Liberalismens historie i Norge - del 1 av Vegard Martinsen

I tillegg inneholder dette nummer refleksjoner om aktuelle temaer av blant andre Fleming Dahl og Bernt Olav Rostad.

Bladets ansvarlige redaktør er DLFs leder, Arne Lidwin, reaktør er Vegard Martinsen. Ellers består redaksjonen av Terje Lidwin, Per Arne Karlsen, Karl Martin Ekornes Mertens og Bernt Olav Rostad.

Blandet sendes gratis til alle medlemmer av DLF. Ikke-medlemmer kan tegne abonnement, som for en årgang - fire numre - koster kr 140. Abonnement tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866.

Dagens meningsmåling vil for en overfladisk observatør se ut som om den sier at det norske politiske landskapet har forandret seg kraftig siden for eksempel et par tiår siden. Da hadde vi to store blokker – de borgerlige partiene og Ap – med to små fløypartier; FrP og SV/SF, utenfor de to store blokkene.

I dag er det fire jevnstore ”blokker”, som hver har ca en fjerdedel av velgerne. Sv, FrP og Ap har hver omkring 22% oppslutning, mens en blokk bestående av Høyre, KrF og Venstre også har ca 25% av velgerne bak seg.

Grunnen til at dette ikke er et tegn på en vesentlig forandring av det politiske landskap er at alle disse partiene de siste årene har flyttet seg inn mot midten av det politiske spektrum: SV har gått til høyre og FrP har gått til venstre. Også H og Ap har nærmet seg hverandre, men det er svært lenge siden det var stor avstand mellom disse, så nå er det nesten slik at Ap og H overlapper hverandre. (Carl I. Hagens korrekte påstand om at FrP befinner seg imellom disse to sier kun en ting: Når Hagen er borte vil FrP bli oppslukt av H og Ap, men dette poenget skal vi la ligge her.)

De fire blokkene har altså i hovedtrekk den samme politikken: Alle støtter et høyt skattenivå, alle støtter store overføringsordninger, alle støtter en detaljregulering av alle virksomheter, alle vil at Norge skal ha en stor offentlig sektor, og alle den vil at det offentlige skal drive alt som ansees er viktig: skole, helsevesen, pensjons- og trygdeordninger, etc. Alle disse er også tilhengere av mer offentlig styring (selv om for eksempel Høyre ikke sier at de vil styre mer, de sier at de vil styre ”bedre”.)

Men det som alle disse partiene er tilhengere av, det virker ikke: alle er kjent med at det er enorme problemer innen skole, helsevesen, eldreomsorg, osv. Løsningen på problemene er ikke enda mer penger til det offentlige – det offentliges pengebruket er, og må være, kolossalt ineffektivt. Løsningen er å gi folk frihet og ansvar: da vil de styre sine ressurser langt bedre enn det offentlige gjør, og vi vil få langt mer nytte igjen for hver krone.

Dette betyr at det reelt sett er tre blokker i norsk politikk: en blokk som går inn for en fortsettelse av dagens sløsing og kaos: denne blokken består av H, KrF, V, FrP, AP, Sp og SV. Det er en blokk som fortsatt tror på sosialismen: AKP/RV og NKP. Og det er en blokk som mener at individer bør har full frihet og fullt ansvar for eget liv: DLF.

Kun DLFs politikk vil føre til at Norge blir et trygt og velstående samfunn. Så lenge folk i hovedsak stemmer på de to andre blokkene, vil elendigheten bare øke, og da lager de kun ris til egen bak.

Den pågående krisen i NATO er meget alvorlig, og kan føre til at NATO sprekker.

NATO ble dannet etter at det imperialistiske Sovjetunionen hadde lagt under seg en rekke land i Øst Europa etter den annen verdenskrig. Etter at NATO ble dannet, stanset Sovjets ekspansjon, og grunnen til det var den militære styrke som storebroren i NATO, USA, representerte.

Formelt var NATO en allianse hvor alle skulle stå sammen i tilfelle angrep, reelt sett var NATO en måte for europeiske land å velte en betydelig del av sine forsvarsutgifter over på USA: det det var snakk om var at i tilfelle noe vesteuropeisk land ble angrepet av kommunistdiktaturet Sovjetunionen, da skulle USA hjelpe til.

I dag er situasjonen en annen enn på 50-tallet. Kommunistblokken brøt sammen omkring 1990, og er således ikke lenger noen trussel.

Men en ny trussel er dukket opp: I de siste tyve år er Vesten, og spesielt USA, blitt rammet av et stort antall terroraksjoner fra islamister (fundamentalistiske muslimer). 4000 sivile amerikanere er drept i slike terroraksjoner, og siden disse terroraksjonene er støttet av ulike lands regjeringer har USA all rett til å betrakte seg som angrepet av disse landene. USA har derfor all rett til å gå til en forsvarskrig mot disse landene (Irak, Iran, Syria, Libya, Sudan – Afghanistan er ikke lenger på listen).

Som kjent forbereder USA seg nå på en krig mot Irak, og ber om støtte fra NATO. Det har vist seg at tre av de 16 medlemslandene (Tyskland, Frankrige, Belgia) ikke vil hjelpe USA. (Formelt handler det om hjelp til Tyrkia, men dette er ikke den reelle problemstillingen.)

Det er skandaløst at disse landene ikke vil hjelpe USA, og dette kan føre til at USA trekker seg ut av hele samarbeidet, noe som vil føre til større usikkerhet for alle vestlige land. Det har alltid vært sterke isolasjonistiske krefter i USA, og disse får nå vann på mølla når de land som USA har støttet i 50 år ikke vil støtte USA når USA trenger hjelp.

DLF har alltid vært tilhenger av norsk medlemskap i NATO, og for Norge vil det være meget uheldig hvis NATO svekkes. Og det som Tyskland, Frankrike og Belgia (?) nå gjør er skandaløst, og kan føre til at NATO sprekker. Da vil Norge miste en viktig alliert, og i urolige tider, som det nå ser ut til at vi går inn i, trenger man sine allierte.

Overskriften har vi hentet fra dagens Aftenposten, og poenget i artikkelen er at det i Norge er svært lett å jobbe svart, heve trygd og så lure alle kontrollinstansene som skal oppdage slikt.

Aftenposten fortsetter: «Organisert økonomisk kriminalitet er såre enkelt i Norge, hevder skatterevisorene Hans Petter Tetmo og Øivind Eriksen, fra henholdsvis skatteetaten og skatterevisorforeningen. -Vi er fordømt naive i Norge, mener de.

[Ett eksempel:] En liga bestående av taktekkere oppga år etter år store travgevinster som begrunnelse for høyt privat forbruk. I virkeligheten var pengene skaffet til veie ved svart arbeid, og senere hvitvasket på travbanen.»

Folk er altså meget oppfinnsomme når det gjelder å unndra beskatning og å lure til seg penger som er innbetalt til «fellesskapet» for å «hjelpe de svake». Kontrollordningene vil alltid ligge i etterkant av svindlerne, og slike tilfeller vil derfor alltid forekomme så lenge vi har en velferdsstat, dvs. en stat som krever inn mye i skatt og deler ut penger til visse viktige oppgaver (skole, helsevesen, trygder, pensjonsordninger, veier, osv.), og til folk som oppfyller diverse kriterier (har lav offisiell inntekt, har barn, er gammel, er student, osv.).

Dette er meget skadelig fordi det fører til flere og flere kontroller, som ikke bare koster enorme ressurser, men som også vil gjøre samfunnet til et overvåknings- og angiversamfunn. Dessuten vil det føre til en redusert respekt for lov og rett, og dette vil betyr at folk i mindre og mindre grad vil respektere de legitime lover som finnes (kun de lover som beskytter individers rettigheter er legitime). Dette vil være ødeleggende på sikt.

Løsningen er selsvagt å avvikle velferdsstaten med alle dens overføringsordninger og innføre frihet - kun dette kan gi et velferdssamfunn.

I et fritt samfunn vil i hovedsak all kreativitet ikke gå med å lure til seg støtteordninger og å lure seg unna skatt, all kreativitet vil gå med til å forsøke å tilfredsstille andre menneskers ønsker og behov på et fritt marked. Kun et slikt system vil gi stabil og økende velstand på lang sikt.

Skatteutvalget foreslår nå en skattereduksjon på 7,5 mrd kr til ”de høytlønte”, som det heter i dagens aviser. Dessuten vil 3 mrd fordeles i skattelettelse på ”alle” i form av øket bunnfradrag. Dette er så langt selvsagt bra, men utvalget vil dessverre også blant annet skjerpe boligskatten og innføre moms på aviser, blader og bøker.

Totalt sett vil dette gi en skattelettelse på ca 10 mrd kr, sies det.

DLF er selvsagt tilhengere av alle mulige skattelettelser, men enkelte ville antagelig ha foretrukket at skattelettelser ført ble gitt til de med lavere og midlere inntekter enn til ”de høytlønte”.

DLF vil som sagt støtte alle skattelettelser, men dersom man skal se på samfunnet som helhet, er det mest nyttig at skattelettelser går til de høytlønte først. Grunnen er at det er de høytlønte som investerer, så en skattelettelse til de høytlønte vil føre til mer investeringer enn om det samme beløp ble ”gitt” i skattelettelse til de med lavere og midlere inntekter.

Investeringer er selvsagt bra, fordi det fører til ny virksomhet, nye arbeidsplasser og dermed øket velstand. Dersom skattelettelsene går til de med midlere eller lavere inntekter, vil dette stort sett kun gå til noe øket forbruk, og dette vil føre til en langt mindre økning i velstand enn en skattelettelse for ”de høytlønte”.

DLF vil selvsagt også støtte en skattelettelse som kun går til de med levere eller midlere inntekter, men poenger her er at DLF også vil støtte en skattelettelse for de med høyere inntekter. Og samfunnsmessig sett er det skattelettelser til de høytlønte som fører til størst vekst i samfunnet, noe som igjen er bra for alle.

Listen over viktige saker som viser hvor totalt latterlig velferdsstatens ordninger er, er etter hvert blitt meget lang.

Siste punkt på listen er den såkalte asylturismen, som betyr at folk som har fått innvilget politisk asyl fordi de er forfulgt i hjemlandet, reiser til hjemlandet på ferie. Reglene i dag er slik at politiet ikke kan hindre innreisen for asylsøkere som vender tilbake til Norge etter besøk i eget hjemland. Dette styrker mistanken om at en del av de som gis opphold her i landet ikke er helt sannferdige når de bruker som argument for å få opphold at de er forfulgte i hjemlandet.

Velferdsstaten er et system som innebærer at folk overlater mesteparten av det de tjener til det offentlige, og så skal det offentlige disponere pengene til det som påståes er det felles beste. Dette medfører selvfølgelig et skyhøyt skattenivå – de fleste her i landet betaler nesten 70% i total skatt, et kolossalt byråkrati, og et villniss av lover, regler og bestemmelser som ingen har oversikt over.

Det er dette villnisset av bestemmelser som innebærer at folk som har fått opphold her i landet fordi de er forfulgte i hjemlandet, allikevel reiser til hjemlandet for å feriere. Det kontrollapparatet som skulle ta seg av slike tilfeller fungerer åpenbart ikke, hvis det i det hele tatt finnes. Og slik er det på alle områder i velferdsstaten: noen ordninger fungerer ikke i det hele tatt, og noen ordninger får de merkverdigste konsekvenser.

Løsningen er å ha et fritt samfunn med kun et minimum av lover og regler, at folk får beholde det de tjener selv, og at det ikke finnes noe offentlig apparat som bestemmer over alt og alle i minste detalj.

DLF mener som kjent at vi bør ha fri innvandring: alle som kommer hit for å jobbe er velkomne, og det er ikke nødvendig med noe byråkrati for å føre tilsyn med dette. Det eneste tilsyn skal være politiet og rettsapparatet, som setter kriminelle i fengsel.

Det skal etter DLFs mening ikke være noen offentlige støtteordninger spesielt beregnet på innvandrere, og dette vil innebære at de som ønsker å komme hit for å utnytte støtteordningene, vil finne bedre beitemarker andre steder.