«Velkommmen etter» er noe som vi på den liberale høyresiede svært ofte kan si til våre venner på den politiske vensteeside.

I de siste tiår har de politiske grupperingene på venstresiden på område etter område kastet av seg sine gamle standpunkter og inntatt standpunkter som er ganske nær de som finnes på den liberale høyreside. De har gitt opp planøkonomien, de har gitt opp ett-parti-systemet, de har innsett at Sovjet, Kina, Kambodsja, Albania m.fl., var bloldige diktaturer, og beundringen for tyranner som Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot, Enver Hoxa m.fl. er noe de om ikke skammer seg over så er det ihvertfall noe de prøver å fortie. (De beundrer fortsatt Cubas diktator Castro; enkelte av dem foreslår endog å gi ham Nobels fredspris (?!),
men det er vel bare et tidsspørsmål før de innrømmer at Castro hører hjemme i samme celle som de andre diktatorene nevnt ovenfor.) Mange på venstresiden har nå også forstått at den statlige uhjelpen som regel forårsaker langt mer skade enn nytte.

Men vår overraskelse var ikke liten da vi i avisen Klassekampen nylig så at enda et tidligere hovedpoeng for venstresiden var gitt opp; nå går også venstresiden imot det som så vakkert kalles et «flerkulturelt samfunn».

Klassekampen gjengir sist fredag på lederplass meninger fra mennesker som naturlig sogner til dens sympatisørkrets, og disse meningene går ut på at man bør «avvise på det sterkeste at Norge bør ha som mål å bli et flerkuturelt samfunn».

Ja og amen sier vi.

DLF er tilhenger av frihet; hvert individ bør ha mulighet til å gjøre akkurat hva vedkommende måtte ønske så lenge det ikke krenker andre individers rettigheter.

Hva har så dette med kultur å gjøre? Vi må være oppmerksom på at å ha et flerkulturelt samfunn betyr mer enn bare at bybildet skal være preget også av bygningsstiler, klesstiler, farvebruk, mat og musikk som er mer vanlige utenfor Norges grenser enn innenfor. Dersom Norge skal bli et flerkulturelt samfunn, betyr dette at vi i Norge også må akseptere at folk som lever iblant oss praktisere skikker som man med rette kan betrakte som nærmeste som kriminelle. Eksempler på dette er velkjente: æresdrap, tvangsekteskap, omskjæring av jenter, kvinneundertrykkelse som å nekte kvinner å ta utdanelse, barbariske
slaktemetoder, osv.

DLF er ikke villig til å akseptere slike utslag fra andre kulturer i Norge. I første omgang er det DLFs syn at alle som er her må akseptere norsk lov. Deretter vil vi poengtere at Vestens kultur, med vekt på rasjonalitet, respekt for individers rettigheter, dvs. individuell frihet, markedsøkonomi, er alle andre kulturer overlegen.

Vi har ingen forpliktelse til å innføre vestens kulturelle verdier andre steder i verden, men etter vårt syn har vi en forpliktelse til å gjennomføre dem i vårt land. Selvsagt betyr ikke dette at vi skal tvinge denne kulturen på andre, men det betyr at vi vil hindre mennesker som er her å tvinge sine barbariske skikker, som er direkte rettighetskrenkende, på andre mennesker her i landet.

Vi initierer ikke tvang når vi hindrer noen i å gjenomføre tvangsekteskap eller foreta omskjæring eller å nekte kvinner å ta utdanelse.

At venstresiden nå endelig har innsett at «det flerkulturelle samfunn» de roste opp i skyene for få år siden i praksis slipper barbari inn i Norge er et positivt trekk ved den politiske utvikling. Og vi kan si til de vestreorientete: «Velkommmen etter!»

Ukens Universitas forteller at kvinnelige forskere ved Universitetet i Oslo får liten tid til forskning. Grunnen er en lovbestemmelse om at alle offentlige råd og utvalg må ha minst 40% deltagere av hvert kjønn. Siden det er relativt få kvinner ansatt i videnskapelige stillinger ved universitetet, fører dette til de kvinnelige forskerne må være med i svært mange råd og utvalg, så mange at de får liten tid igjen til sin forskning.

DLF mener at alle offentlige forbud eller påbud av denne typen må avskaffes. Her ser vi igjen at offentlige påbud, som muligens er godt ment, medfører langt større negative konsekvenser enn positive.

Det samme gjelder ogå alle andre statlige inngep i menneskers frie samkvem - statlige inngrep fører alltid til større negative konsekvenser enn positive, og det eneste system som på lang sikt kan medføre et fredelig, velstående og harmonisk samfunn er et samfunn hvor det offentlige har en eneste oppgave: å beskytte individer mot initiering av tvang, dvs. at staten lar alle frivillige samhandlinger mellom mennesker forbli uten offentlig innblanding. Et slikt samfunn er DLFs mål.

Frihet er retten til å gjøre hva man selv måtte ønske så lenge man ikke initierer tvang mot andre menneske, dvs. så lenge man respekterer andres rettigheter.

Den som er tilhenger av frihet aksepterer at andre begår handlinger som vedkommende selv synes er uheldige, skadelige eller umoralske. DLF er tilhenger av frihet, og vi vil derfor godta at ulike grupper praktiserer forskjellsbehandling av mennesker, så lenge det foregår frivillig.

Dette gjelder også på spørsmål som for eksempel likestilling – enhver gruppe må ha rett til behandle menn og kvinner forskjellig (så lenge dette skjer frivillig). Klubber og sammenslutninger, for eksempel, bør kunne være åpne for bare menn eller bare kvinner, eller de kan forbeholde visse posisjoner for bare menn eller for bare kvinner.

Likestillingsombudet deler ikke DLFs syn på dette spørsmålet. VG forteller i dag at Likestillingsombudet nå ”Gransker kvinnesynet i alle store trossamfunn” og at ”Alt fra pinsevenner til muslimer og glad-kristne må nå stå skolerett for Likestillingsombudet og svare for hvordan de behandler menn og kvinner.” VG forteller videre at ”I løpet av tre uker krever [likestillingsombud] Kristin Mile konkrete svar fra 34 store trossamfunn som mottar statsstøtte. Den store kartleggingen av trossamfunnenes syn på likestilling - og deres praksis - kommer på bakgrunn av flere henvendelser om Den norske kirkes forhold til likestillingsloven”.

Nå vil Likestillingsombudet godta mangel på likestilling i et trossamfunn hvis den er religiøst motivert: ”Kan menighetene dokumentere at det er religiøse grunner til å forskjellsbehandle kvinner og menn, kan de unntas likestillingsloven. Kan de ikke det, blir trossamfunnene en ny og viktig arena å gå løs på for Likestillingsombudet.”

Likestillingsombudet sier at ”Vi tror det er en utbredt misforståelse at likestillingsloven ikke gjelder i det hele tatt i trossamfunnene. For det er påfallende at vi aldri får noen klagesaker derfra [dette skulle vel tyde på at det ikke er noe ”problem]”, og fortsetter ”- Nei, jeg vil først og fremst forsikre meg om at alle trossamfunn følger likestillingsloven, og at det er religiøse begrunnelser som ligger bak når de ikke følger den”, sier Mile.

VG skriver også at likestilingsombudet også vil ”vite om både kvinner og menn har lik adgang til samtlige posisjoner/stillinger i trossamfunnet. Hvis ikke, vil hun vite hvilke stillinger eller posisjoner - og hva som er begrunnelsen. Trossamfunnet må også oppgi om de har kjønnsdelte seremonier, undervisning eller lignende, og hva som er begrunnelsen for dette.”

DLF mener altså at trossamfunn – og alle andre sammenslutninger – bør kunne ordne sine interne forhold selv, så lenge ingen utsettes for initiering av tvang. DLF mener da også selvfølgelig at Likestillingsombudet er en totalt unyttig institusjon, og at det bør legges ned så snart som mulig.

Dette er en overskrift som svært ofte passer når man skal skrive om at det som politikerne fra de andre partiene finner på. Denne gang er det planene om en ny valglov som foranlediger ovenstående overskrift.

Kravet om demokrati bygget opprinnelig på prinsippet «en mann ? en stemme», og selv om det til å begynne kun var rike menn som hadde stemmerett, så fikk alle vestlige land en utvikling som gjorde at etter hvert fikk alle, både kvinner og menn, stemmerett.

Men så skjedde det noe: det ble alminnelig oppslutning om den merkelige ideen at stemmer fra folk som bodde i tynt befolkede områder skulle telle mer enn stemmer fra folk som bodde i tett befolkede områder. Alle vestlige land har en slik ordning i dag: i Norge er det slik at stemmen til en Finnmarking teller omtrent dobbelt så mye som stemmen fra en Oslo-borger.

De fleste innser at dette er uholdbart, og nå diskuterer våre politikere ifølge dagens Aftenposten en ny valgordning. Og det viser seg at fortsatt skal folk i distriktene telle mer enn folk i tettbefolkede områder, og nå skal det gjøre på den måten at valgordningen skal ta hensyn til valgdistriktets areal. Ja, du leste riktig: valgområdets utstrekning skal telle med når antall representanter skal fordeles.

DLF mener at prinsippet bør være at enhver (voksen) skal ha en stemme, at hver stemme skal telle like mye, og at geografi ikke skal spille noen rolle.

I forbindelse med neste Stortingsvalg vil DLF legge frem et forslag til en ny valglov, men vi kan allerede nå avsløre noen av de elementene som dette forslaget antagelig vil inneholde.

Det er en sperregrense på 4 %
Hele landet blir en valgkrets
Stortingsmandatene fordeles matematisk etter stemmetall oppnådd i hele landet.
Partiene selv fordeler mandatene blant sine kandidater.

Eksempel: Hvis Høyre får 15 % av stemmene, vil det få tildelt 24 representanter, og Høyre bestemmer selv hvilke 24 personer dette skal være. Hvis Senterpartiet får 3,9 % av stemmene, vil det ikke bli representert på Stortinget.

Vi er overbevist om at dette er det eneste rettferdige når det gjelder valg til landets nasjonalforsamling. I denne ordningen vil geografi ikke spille noen rolle, distriktene vil ikke bli favorisert, man vil få en tilnærmet matematisk fordeling av mandatene, og partienes rolle vil bli anerkjent (i dag er det ikke et reelt samsvar mellom Grunnloven og systemet med partier).

Vi vil legge frem et detaljert forslag før neste Stortingsvalg.

Det ser nå ut til at en USA-ledet koalisjon av innpå 50 land vil gå til angrep på Irak en av de nærmeste dagene. Formålet er selvfølgelig å avvæpne en farlig tyrann som på alle vis – moralsk, politisk, økonomisk, materielt og militært - i flere tiår har støttet terroristangrep på vesten, og som har tyrannisert sin egen befolkning.

Krigen vil i løpet av kort tid ende med en seier til USA-koalisjonen, og vi håper at den i minst mulig grad rammer sivile. Etter krigen vil Irak bli langt friere enn det er i dag, og la oss håpe at det nye styret i stor grad respekterer individers rettigheter, dvs. at landet får ytringsfrihet og en fri presse, næringsfrihet og frihandel, at innbyggerne får bevegelsesfrihet, at landet får et effektivt politi- og rettsvesen som beskytter individer mot overfall, ran, svindel, etc., at landet får et klart og forutsigbart lovverk, og at ingen fengsles uten etter lov om dom, etc. Vi er dog redde for at det etter krigen vil bli forsøkt å bygge opp en byråkratisk velferdsstat av europeisk mønster. I så fall vil Iraks folk ikke komme til å oppnå den velstand alle mennesker bør få.

Men konflikten Irak/USA viser også at det er et skille i det geografiske vesten: FN (og NATO og EU) er splittet.

FN har siden Gulfkrigen forsøk å avvæpne Saddam Hussein ved gang på gang nærmest enstemmig å vedta kraftigere og kraftigere resolusjoner med krav om at Saddam Hussein skulle ødelegge sine masseødeleggelsesvåpen (dette var et krav til Irak i våpenhvileavtalen etter krigen i 1991). Disse resolusjonene har ikke hatt noen effekt. FN truet hele tiden med å sette makt bak kravene, men selv i dag – etter 12 år med resolusjoner som Irak ikke har etterlevet - er det et flertall av FNs medlemsland som ikke støtter USAs forslag om å sette handling bak ordene og resolusjonene. Egentlig skal man ikke la seg overraske av dette, et flertall av FNs medlemsland er diktaturer, og de vil neppe gjøre alvor av resolusjoner som har som formål å avsette diktatoriske regimer.

Resultatet kan bli at FN sprekker, dvs. at de frie land lager sin egen organisasjon av vestlige land. Men heller ikke de vestlige land står samlet. En rekke land støtter USA i denne konflikten, men andre går imot USA, blant dem Frankrike og Tyskland.

Vi skal ikke her gå inn på dette i detalj, men kun konstatere at vi lever i meget spennende tider. Spenningen knytter seg ikke til resultatet av krigen mellom den USA-ledede koalisjonen og Irak, spenningen knytter seg til hva som vil skje etterpå med FN, med NATO og med EU.

La oss avslutte med å sitere følgende fra DLFs prinsipprogram: «Det er viktig å forebygge krig og terror samt å trygge vår mulighet til fri ferdsel i en fri verden. Dette kan gjøres ved at en internasjonal organisasjon som støtter og respekterer individers rettigheter, disponerer en politi/militær-styrke som kan avsette diktatoriske regimer og utføre arrestasjoner som følge av forbrytelser mot menneskeheten. Slike intervensjoner skal kun skje for å styrke respekten for individets rettigheter.»

Det er mandag morgen, og vi har en nesten vanlig helg bak oss. Tre mennesker ble myrdet, og fire ungdommer mistet livet i trafikken etter villmannskjøring. Noen typiske meninger har kommet til uttrykk etter meningsmålinger eller lignende: en gruppe som skal styrke barns lesekyndighet utrykker uro over at så få gutter leser og at guttene er mindre flinke enn jentene på alle nivåer i den obligatoriske skolen, en meningsmåling viser at ca halvparten av oss tror at det foregår mye uregelmessigheter i næringslivet, og noen innvandrere klager over at av de midlene som politikerne bevilger til integrering – ca tre milliarder kr per år – får innvandrerne selv kun disponere ca 5%. Altså en relativt normal helg i det detaljstyrte sosialdemokratiske Norge.

Vårt syn er at alle disse problemene er forårsaket av at folk har for liten reell frihet og for lite ansvar – frihet og ansvar hører som kjent sammen – og at de har overlatt for mye av sine ansvarsområder til det offentlige.

I Son ble en 16 år gammel jente drept i sitt hjem, muligens av noen gutter hun tidligere var blitt truet av. Jenta var alene hjemme, foreldrene var bortreist. På gata i Oslo kom en mann i klammeri med noen narkomane, han ble dyttet, falt, og døde antagelig av å slå hodet mot asfalten. På Sørlandet ble liket av en mann funnet i en leiebil som var utleid til en ”kjenning av politiet”. Hvis foreldrene hadde tatt ansvar for sine barn, hvis narkotika hadde vært tillatt, og hvis kjenninger av politiet hadde sittet i fengsel, ville helgen muligens blitt annerledes for disse tre.

Fire ungdommer kjørte med stor hastighet på glatt føre med dårlige dekk. Hvis disse hadde fått lære ansvar noe sted – de fikk åpenbart ikke lært det på skolen eller i hjemmet – ville de muligens vært i live i dag.

At gutter er blitt mindre lesevillige og mindre flinke på skolen kan ha mange grunner, men den viktigste kan være at enkelte ”pedagoger” for en del år siden ville forandre det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret ved å hindre gutter i å lese guttebøker. Det var for en del år siden vanskelig for gutter å få lest om Hardyguttene eller Hjortfot. Jeg kan ikke si at de ble pålagt å lese om frøken detektiv, men resultatet var at gutters interesse for å lese sank til nærmest null.

At næringslivet trikser er de blitt nesten nødt til: de er nå utsatt for et så ugjennomtrengelig villniss av lover og regler at de bokstavelig talt må skjære igjennom for å kunne gi folk arbeid og produsere det vi trenger. Mange forsøker å følge reglene, men disse vil da ofte se at bedrifter som kutter hjørner går forbi. DLF går inn for en kraftig reduksjon av alt byråkrati og en enorm opprydding i regelverket som hindrer bedriftene å i skape og produsere, og dermed gjøre livet bedre for både ansatte og kunder.

Og de tre milliardene til integreringstiltak ville blitt bedre brukt hvis de ikke var tatt inn av staten, men blitt disponert av de som tjener dem. DLF mener at det offentlige ikke skal drive noen integreringspolitikk, det offentlige skal på alle vis drive en ikke-diskriminerende politikk: alle, både folk som er født i Norge og de som oppholder seg her og som er født i utlandet, skal behandles likt av det offentlige.

Dagens Norge har store problemer. DLF mener at løsningen er at individer får mer frihet og større ansvar, at vi får i stand en kraftig avbyråkratisering, og at alle holdes ansvarlige for sine egne valg. Hvis ikke, vil det som skjedde denne helgen bli mer og mer vanlig.

Ifølge de siste meningsmålingene kan man si at SV nå er landets største parti (dvs. de ville ha fått flest mandater ved et Stortingsvalg i dag). SV er like stort som Arbeiderpartiet, litt mindre i oppslutning enn FrP, og Høyre er på noe over 10 % oppslutning.

Hva er det dette sier? Er dette det politiske jordskjelv alle andre kommentatorene sier det er?

Nei, det er intet jordskjelv. Det som har skjedd er at tydelige partier i det politiske sentrum – FrP og SV – får øket oppslutning, utydelige parter – Ap – får redusert oppslutning, mens de partiene som har politisk ansvar, de som sitter i regjering og ikke fritt kan kritisere, men også må ta ansvar for det som skjer, Høyre & Co, mister oppslutning.

Tydelige og prinsippløse politikere som Carl I Hagen og Kristin Halvorsen er dyktige på TV og er flinke til å gi velgerne inntrykk av at de har løsninger på problemene, og får oppslutning på det. Men det de egentlig lover er å gi folk mer av det samme. Andre politiske kommentatorer snakker om politisk jordskjelv, men de glemmer da at både FrP og SV i de siste årene har flyttet sitt politiske ståsted langt i retning av det politiske sentrum. At politikere med store talegaver og et lettvint (og la oss tilføye, ikke bare ubrukelig, men også direkte skadelig) politisk budskap, får øket oppslutning, er intet jordskjelv, det er det mest naturlige som tenkes kan.

Det Norge – og alle andre land - trenger for å kunne bli harmonisk, stabilt og velstående samfunn, er øket frihet og ansvar for individer, og en stat som beskytte folks liv og eiendom. Det som er ødeleggende er at staten ikke beskytter oss mot kriminelle, men også krenker individer med det påskudd å gjøre det bedre for alle. Alle offentlig forsøk på å gjøre samfunnet bedre – enten det er snakk om regulering av økonomien, offentlige sykehus, offentlig eldreomsorg, offentlige skoler, offentlige pensjonsordninger - vil kun føre til at disse tilbudene stadig får en dårligere kvalitet, noe vi for øvrig får bekreftet i avisene hver eneste dag. Dessverre legger politikerne skylden på alle andre enn dem selv, og lover å løse problemene ved at politikerne skal tilta seg enda mer penger og makt. Men jo mer makt politikerne får, jo verre vil det gå, og jo høyere skattene blir, jo mer makt får politikerne, og jo verre går det.

Det er tre alternativer i norsk politikk: På den ene siden AKP/RV, i sentrum stortingspartiene H/AP/SV/V/Sp/KrF, og på den rette siden DLF.

Sentrum vil gi oss mer av det samme, AKP/RV vil gjøre Norge om til et stalinistisk diktatur, og DLF vil gjøre Norge om til et samfunn med frihet, harmoni og velstand.

Antagelig vil de aller fleste ved høstens valg stemme på sentrumskoalisjonen, dette vil gå galt, og så vil disse partiene forsøke å gi DLFs politikk (lave skatter, for lite offentlig styring, for mye kapitalsime, privatiseringer) skylden. Lite er nytt under solen.

Etter at en del skrekkeksempler i helse-Norge er avdekket har mediene satt i gang en kampanje mot privatisering av gamlehjem/sykehjem. Det påstås at privatisering medfører dårligere tjenester og at staten må gripe inn med "styring".

At privatiseringen har hatt uheldige konsekvenser er delvis sant. I flere tilfeller kan det dokumenteres at kvaliteten har blitt forringet når man skiftet til en privat aktør. Det er riktig. Men det som er feil er å kalle den omorganisering som har skjedd for privatisering.

Måten kommunene "privatiserer" på er ved å legge tjenesten ut på anbud. I anbudsperioden konkurrer tilbyderne om de kommunale politikerne og byråkratenes gunst. (Også her er mye snusk avdekket.) Den som vinner anbudsrunden får så enerett på å levere tjenesten i løpet av kontrakttiden.

Det folk må forstå er at dette ikke er en ordning som er vesensforskjellig fra monopol. Det spiller ingen rolle om selskapet som har monopol på å levere en tjeneste er eid av stat/kommune eller av private. Det utgjør iallefall ingen stor forskjell. Kundene er femdeles like maktesløse -- og det er DER problemet ligger.

Vi trenger en privatisering hvor tjenesteyter er direkte ansvarlig ovenfor kundene -- hele tiden. Det er de som bruker tjenesten som må få velge leverandør, ikke kommunen eller staten. Konkurransen om kundene må være permanent, og ikke noe som kun eksisterer under anbudsrunden. Kun en slik ordning vil utgjøre en reell privatisering, og kun dette kan gi bedre tjenester over tid.

Marked er noe man må ha HELE tiden. Slik det er nå må kundene finne seg i dårlig kvalitet på tilbudene uten å ha noe annet sted å gå. Leverandøren har en kontrakt med kommunen og bryr seg derfor lite om brukerne. Fra leverandørens ståsted så er det kommunen som er hans kunde, ikke brukerne.

Årsaken til kvalitets-problemene er at det er kommunen og staten har ansvaret for å skaffe folk helse- og omsorgstjenester. Som kjent er det den som betaler som bestemmer, og da betaler og bruker er to forskjellige personer så er interessekonflikten et faktum. Løsningen er selvsagt at brukerne må betale for tjenestene selv, og at hvem som helst må få tilby de ønskede tjenester for salg. Intet annet fortjener å kalles privatisering. De som raser over "privatiseringen" av helse- og omsorgstjenestene gir kapitalismen skylden. Men hvis de hadde sett litt nærmere etter, ville de oppdaget at årsaken er -- som vanlig -- det motsatte: for lite kapitalisme.

Dette er nok et eksempel på idiotien ved å gi fra seg pengene sine (skatt) til andre (politikerne) i bytte mot at de lover å bruke pengene dine slik som er best for deg. Dette skjer aldri. Resultatet er alltid det motsatte av det man ønsker: vi får dårligere skoler, dårligere veier, dårligere sykehus, dårligere gamlehjem, etc. etc. Når skal folk lære?

Behold pengene selv! Kun da kan du bestemme selv. Det er dine penger, ditt liv og ditt ansvar.

(Denne kommentaren er skrevet av Tomm Arntsen.)

Norsk flyktningepolitikk viser igjen sitt grusomme ansikt. Igjen skal en flyktning som nå oppholder seg i Norge sendes tilbake til et diktatur hvor vedkommende blir dømt til døden hvis ”forbrytelsen” oppdages.

Denne gangen er det ikke snakk om dødsstraff for spionasje eller politisk undergraving, denne gangen er det en lesbisk kvinne som skal sendes tilbake til det islamistiske diktaturet Iran, som selvsagt har dødsstraff for homofili.

VG skriver i dag at ”Til tross for at Iran har dødsstraff for homofili, vil Utlendingsnemnda sende en lesbisk asylsøker fra Iran tilbake til hjemlandet. … Asylsøkeren fikk først avslag [på søknaden om opphold i Norge] hos Utlendingsdirektoratet (UDI) og anket saken til Utlendingsnemnda. Også her fikk kvinnen avslag på søknaden.

-Det er ikke tilstrekkelig til å få opphold i Norge at du ikke kan leve akkurat slik i hjemlandet som du kan gjøre her, sier assisterende direktør Siri Johnsen i Utlendingsnemnda” ifølge dagens VG.

DLFs syn er at alle undertrykte bør kunne komme til Norge – kun kriminelle skal kunne nektes adgang til landet. DLF mener dog prinsipielt at det ikke bør være spesielle offentlige støtteordninger for noen typer innvandrere.

Å sende denne kvinnen tilbake til diktaturet Iran er intet annet enn grusomt, og det er langt fra første gang at det offisielle Norge oppfører seg slik. Norges politikk overfor flyktninger og asylsøkere bør legges kraftig om så snart som mulig.

I de «gode» gamle dager ble sykehusene finansiert med rammebevilgninger - sykehusene ble betalt uavhengig av hvor mange pasienter de helbredet. Dette førte til at iveren etter å behandle de syke ikke var spesielt stor. For noen år siden ble en ordning med stykkprisfiansiering innført - nå fikk sykehusene betalt per pasient som ble behandlet. Iveren etter å behandle pasienter steg, og sykehuskøene ble merkbart kortere.

Aftenposten forteller idag at også dette systemet byr på problemer: Sykehusene er «kreative» mht. å skrive diagnoser, dvs. de helbreder pasienten for det han feiler, men fakturerer for en mer kostbar behandling enn den pasienten har mottatt. Slik mottar sykehusene mer penger enn de egentlig skulle hatt.

Presidenten i legeforeningen, Hans Kristian Bakke, sier dog at «Å tukle med diagnoser gjør man ikke. Dette handler om medisinsk integritet og faglig tillit til legene og helsevesenet, sier han. Bakke er ifølge Aftenposten sjokkert over at initiativet til kreativ bokføring med diagnoser kommer fra legehold, og han håper dette ikke forekommer ofte, fordi en feil eller misvisende diagnose som puttes inn i pasientjournalen for å øke inntektene til sykehuset, vil følge pasienten videre og dermed gjøre de vanskeligere å gi pasienten riktig behandling på et senere tidspunkt.

Hva er løsningen? Når man finner den reelle årsaken til problemet, finner man også løsningen. Problemet med kreativ fakturering kommer av at det er staten/det offentlige som står for betalingen. Alle er meget forsiktige med sine egne penger, men alle vet også at det ikke er uvanlig å være generøs med andres penger.

Når regningen sendes til det offentlige, vil både den som fakturerer og den som utbetaler på vegne av staten mene at det ikke er de selv som betaler, og at det ikke får noen problemer for den som betaler hvis utfiftene blir for store - staten har jo en uendelig mengde penger, visstnok.

Men dette fører til at utgiftene blir langt støre enn de ellers ville ha vært, og dette går selvsagt ut over skattebetalerne.

Løsningen er at sykehus finansieres privat, dvs. at pasienten er forsikret og at forsikringsselskapene betaler regningene. Da vil det være private som betaler ut, og private selskaper vil som nevnt alltid være mer påpasselige med sine utbetalinger enn det offentlige er. (En funksjonær i et privat selskap som utbetaler for mye vil kunne miste jobben, han kan bli sagt opp eller firmaet kan gå konkurs. Slike risiki finnes ikke for den som er ansatt i det offentlige.)

Hvis sykeforsikringene blir overtatt av private forsikringsselskaper, vil dette føre til at utgiftene til behandling blir mindre enn de er idag.

DLFs mål er å privatisere hele helsevesenet, inkludert finansieringen, og en slik privatisering vil føre til et bedre, mer fleksibelt, mer effektivt og mer rettferdig helsevesen.

Aftenpostens aftennummer brukte i går en stor del av sin førsteside på overskriften ”Klarer ikke stoppe barneranerne”, og visepolitimester Roger Andresen tillegges følgende uttalelse ”Det finnes ikke noe apparat for å ta imot dem”.

Over to hele sider innen i avisen beskrives problemet, og der finner man følgende interessante opplysning: Seks gutter står bak hundrevis av lovbrudd: hele 570! siden 1996. Aftenposten gir oss også en liste over disse seks’ meritter. Men mest interessant er følgende: Disses fødselsår er hhv. 1982, 1983, 1978, 1982, 1983, og 1982. Disse skulle da etter mine beregninger da være mellom 19 og 25 år gamle. Hva er grunnen til at Aftenposten omtaler disse som ”gutter” i en artikkel om barneranere? Så vidt vi vet er den kriminelle lavalder i Norge langt lavere enn 19 år. Dette betyr at forbrytere på denne alderen - 19 – 25 - skal behandles som voksne.

Kriminalitet er et meget stort problem, og grunnen er at fredelige mennesker blir utsatt for tyveri, ran, overfall og det som verre er. Dette må stoppes! Den eneste måte å stoppe dette på er å sette de kriminelle i fengsel! Det er altså ofrene for kriminalitet som er viktigst, ikke de kriminelle, og alt må gjøres for å redusere antall fremtidige ofre til null.

Årsaken til kriminalitet er ikke en vond barndom eller kjøpepress eller reklame, årsaken til kriminalitet er å finne i en ting: den kriminelles manglende respekt for andres liv og eiendom. Forebyggende arbeid er meget viktig, men dette skjer i familiene. Dersom slikt forebyggende arbeid overlates til ”samfunnet”, dvs. det offentlige, så ser vi alle omkring oss hva resultatet av dette blir.

Den eneste måte å få slutt på kriminaliteten er å sette de kriminelle i fengsel. Denne løsningen nevnes ikke i Aftenpostens artikkel. Det finnes ikke noe apparat å ta imot dem, påståes det – i så falle må det bygges flere fengsler! Denne løsningen, som på kort tid vil løse alle problemer med kriminalitet, er en av de aller viktigste sakene som DLF vil arbeide for i Oslo Bystyre.

Norges nye storkoalisjon – Ap, SV og FrP – skal ifølge dagens Dagsavisen gå sammen om en ”nasjonal dugnad mot økt arbeidsløshet”. Ifølge Dagsavisen vurderer disse tre partiene ”å gå sammen om tiltak mot arbeidsløsheten. De har flertall på Stortinget, og kan overstyre regjeringen.”

Å få arbeidsløsheten ned til praktisk talt null er det letteste av verden, hvis man bare er villig til å innse hvordan. Løsningen forutsetter dog at sosialister oppgir sin sosialisme, så det er vel små muligheter for å få det til.

Uansett, her er løsningen: Fjern alle restriksjoner på etablering av bedrifter, inkludert fjerning av den hinderløypen som alle entreprenører må igjennom for å få det nødvendige antall tillatelser og løyver etc.

Videre, fjern alle avgifter på etablering av bedrifter, fjern alle typer avgifter som for eksempel arbeidsavgiften. Skatter må også selvsagt reduseres mest mulig. I tillegg må myndighetene gjøre det mindre attraktivt å være arbeidsledig. Dessuten bør myndighetene arbeide for reell frihandel, slik at vi kan eksportere fritt til alle andre land.

Hvis disse punktene blir fulgt, vil arbeidsledigheten synke til null på få uker.

Dessverre står DLF alene om en slik politikk, så da er det små muligheter for at den blir gjennomført.

Det storalliansen av FrP, SV og AP vil gjøre er å benytte ”offentlige” penger på å sette i gang nye tiltak, som f.eks. oppussing av skolebygg. Dette vil, tror forslagsstillerne, skape øket etterspørsel i markedet, og arbeidsløsheten vil gå ned. Men det som disse partiene overser er at de pengene som det offentlige benytter på denne måten, de er tatt fra skattebetalerne, og derfor vil folks private etterspørsel gå like mye ned som det offentliges etterspørsel vil gå opp. Og derfor vil den totale effekt av det som SV, Ap og FrP foreslår kun føre til at arbeidsløsheten blir omtrent den samme, mens folk i enda mindre grad får tilfredsstilt sine egne ønsker og behov.

Så forslaget vil ikke ha de ønskede positive konsekvenser, forslaget vil for samfunnet som helhet kun ha negative konsekvenser. Dette er hva vi kunne vente fra SV og Ap, men det er helt uforenlig med den liberalismen som FrP en gang stod for og som de fremdeles påstår at de er for. Dette er intet annet enn tragisk.

SVs sterke fremgang de siste månedene tyder på at det har vært dyktige
til å velge markedsføringsrågivere. Det siste rådet de har fått fra
reklamefolkene har åpenbart gått ut på at SV nå bør bemektige seg det
liberale honnørordet frihet: «SV = personlig frihet!» er den frekke
tittelen på Øystein Djupedals kronikk i VG lørdag 1/3.

Å si at SV står for frihet er en forvrengning av Orwellianske
dimensjoner. SV står for styring og kontroll og dermed ufrihet. SV har
ingen respekt for individers rett til å styre sine egne liv - og har
dermed ingen respekt for frihet.

Djupedal sier at det er en motsetning mellom markedskrefter og frihet.
Han vet åpenbart ikke at markedskreftene er summen av individers frie
tilbud og etterspørsel. Hvis markedskreftene velger Sputnik fremfor
opera, betyr dette ikke annet enn at mange foretrekker Sputnik og få
foretrekker opera, og dette er resultatet av individers frie valg, og
derfor en implikasjon av frihet. Det er mulig at Djupedal og andre
forståsegpåere ikke liker dette resultatet, men frihet innebærer at
folk kan foreta de valg som de selv måtte forrtrekke, ikke at de velger
slik "eliten" skulle ønske.

Frihet er det motsatte av tvang. Tvang er å bli pålagt å gjøre noe i
strid med egne ønsker under trusler om vold. Verneplikt er et uttrykk
for tvang: den som nekter blir kastet i fengsel. Å måtte ha tillatelse
fra det offentlige for å drive radiostasjoner eller andre typer
bedrifter også uttrykk for tvang. Skatt er også et uttrykk for tvang:
den som ikke betaler skatt blir kastet i fengsel. Djupedal vil innkreve
penger ved tvang, bruke dem til å subsidiere en opera, og så kaller han
dette frihet. Frekt!

La meg si noe om enkelte av feilslutningene i Djupedals kronikk:
«Galopperende strømpriser og rekordhøy arbeidsledighet illustrerer
hvordan markedskreftene gjør folk ufri hvis de får herje fritt»,
skriver han. Grunnen til at strømprisene steg var blant annet at
kraftutbyggere av politikerne de siste 15 år er blitt nektet å bygge ut
mer kraft. Dette er ikke frihet. Videre, det er kolossale restriksjoner
på å etablere bedrifter og på å inngå avtaler med ansatte, og dette er
grunnen til arbeidsløshet. Heller ikke dette er frihet. Stikk i strid
med Djupedals påstand er det altså mangel på frihet som foråraker
problemene. Så også i følgende eksempel: «...førstegangskjøperne [av
boliger] som ikke har penger nok til å kjøpe seg et sted å bo [er et
offet for markedskreftene]» . Sannheten er også her stikk i strid med
den bløffen Djupedal prøver å selge oss. Det er enorme restriksjoner på
å bygge nye boliger. I Oslo-områdert har f.eks. polikerne bestemt at
det ikke skal bygges i Marka. Selv Djupedal burde forstå at et
politikervedtatt forbud mot bygge i Marka ikke er resultat av
markedskreftene.

Det er selvfølgelig greit å tro som SV at løsningene på de
samfunnsproblemer vi har (høye strømpriser, arbeidsledighet, problemer
innen eldreomsorg og skole, osv.) kan løses med enda mer offentlig
styring og kontroll, men å kalle ønsket om mer offentlig styring for
frihet er frekt. Å gjøre som Djupedal, dvs. å utelate de mange fakta om
viser at det er offentlig styring som har ført til problemene han
nevner, er uredelig.

Det liberale folkepartiet er partiet for individuell frihet. Hvis vår
politikk haddde vært fulgt, ville det ha vært tillatt å bygge i Marka
og boligprisene i Oslo hadde vært lavere. Hvis vår politikk hadde blitt
fulgt hadde det vært bygget flere kraftverk og vi hadde ikke hatt de
høye strømprisene. Hvis vår politikk hadde vært fulgt, hadde det ikke
vært noen restriksjoner på etablering av bedrifter og det hadde ikke
vært offentlige føringer på avtaler mellom bedriftseiere og ansatte, og
vi ville ikke hatt arbeidslediget. DLF mener at frihet fører til
velstand og at styring er ødeleggende.

Til tross for den enorme mengde erfaring som bekrefter at offentlig
styring fører til problemer er SV tilhengere av mer styring. Greit nok,
men at de kaller dette frihet, er ikke greit.