Som kjent måtte DLF samle inn 300 underskrifter for å få anledning til å stille liste ved høstens kommunevalg i Oslo. Idag fikk vi beskjed fra Oslo kommune: de underskrifter vi hadde samlet inn tilfredsstiller lovens krav, så da er det klart: Oslos velgere vil denne høsten få muligheten til å stemme på et parti som virkelig vil gå inn for å øke individets frihet.

Det var dette han sa, reporteren i Dagsrevyen, igår. Bakgrunnene var forslaget om å oppheve konsesjonsplikten ved omsetning av småbrukseiendommer. Slike har hittil vært underlangt konsesjonsplikt, dvs. at den som har ønsket å kjøpe seg en landeiendom med en liten tomt med plass til hest og hund og katt og kaniner, en eiendom klassifisert som småbruk, har måttet søke om konsesjon, dvs. tillatelse av de lokale pollitiske myndigheter, for å få lov til å kjøpe eiendommen. Slike tillatelser har det vært svært vanskelig å få, og dette betyr at mange ikke har kunnet realisere sine drømmer: folk har ikke kunne få kjøpe, og de nåværende eierne har ikke kunnet selge.

Statsråd Lars Sponhem har foreslått å oppheve konesjonsplikten, men selvsagt bare på små eiendommer. DLF anser allikevel dette som et skritt i riktig retning.

DLF er tilhenger av individuell frigeht, dvs. respekt for individers rettigheter, og dette innebærer at eierene av en eiendom skal kunne selge eiendommen uten at andre har noe med å blande seg opp i betingelsen for handelen. DLF ønsker å avvikle alle konsesjonsordninger, som ikke er annet enn middelalderske ordninger beregnet på å bevare alt som det var. DLF er for frihet fordi dette er moralsk riktig, og fordi det er det eneste grunnlag for et sivilisert, fredelig og velstsående samfunn. Et samfunn som dagens, hvor individer må ha tillatelser fra «fellesskapet» for å gjøre den minste ting, er en levning fra tidligere tider da konge og embedsmenn kunne skalte og valte med folk flest etter eget forgodtbefunnenede.

Allikevel frykter vi at Sponheim & co ikke kommer til å gå langt nok mht. å avvikle konsesjonsordningene. Kun DLF vil være konsekvent på dette (og alle andre) punkter.

I disse dager skal selvangivelsen leveres, og avisene er fulle av tips om hvordan man skal utnytte regelverket for å spare mest mulig skatt. (Også aviser som er tilhengere av øket skatt har slike oppslag om hvordan man skal spare skatt, merkelig nok.)

Få er dog klar over at skattenivået i Norge – hvis man inkluderer direkte skatt, indirekte skatt, avgifter etc. – er på innpå 70 %. Med andre ord: dersom vi tjener 1000 kroner, så forsyner det offentlige seg med innpå 700 av disse.

Det offentlige bruker disse pengene på skoler, veier, sykehus, trygdesystemer, barnehaver, osv.

Nå er det opplagt at det tilbudet vi mottar for disse 70 %-ene er av dårlig kvalitet. Dette er beskrevet i ordtaket ”Offentlig fattigdom, privat rikdom”, som impliserer at det som er privat er av god kvalitet (eller i hvert fall er det slik at man på den private delen av markedet får det man betaler for, og at det er mulig der å få god kvalitet), og at det som er i den offentlige delen er av dårlig kvalitet.

Til dette problemet finnes to løsningsforslag: Politikerne kan øke skatten enda mer, og bruke de økede inntektene på å bedre det offentlige tilbudet. Dette er den løsningen SV ønsker. Kristin Halvorsen sier i Dagbladet 19/4 at ”hun vil gi 800 000 nordmenn økt skatt og kjemper for høyere bensinpriser”.

Det andre løsningsforsalget, som er det DLF står for, er at flere oppgaver må flyttes fra offentlig, skattefinansierte sektor, og over på den private sektor hvor folk prioriterer sine egne ressurser.

DLF er av det syn at det er den som tjener pengene som har all moralsk rett til å disponere dem, og at det også er han eller hun som er i stand til å disponere dem best. Derfor bør det meste av det som det offentlige utfører i dag overføres til private.

De andre partiene, med SV, som nå er Norges største parti, i spissen, mener at folk ikke har rett til å bestemme over de pengene de selv tjener, og at politikerne kan styre folks penger bedre enn folk selv kan, og at det offentlige må ta inn enda mer penger for å gi befolkningen et ordentlig tilbud: 70 % er ifølge disse politikerne langt fra nok.

Valget er enkelt, og resultatene kan vi se av historien: der hvor man i stor grad har handlet etter DLFs oppskrift, for eksempel Hong Kong i dens frie periode, eller i Vesten på 1800-tallet, har man hatt frihet og økende velstand. Der hvor man i stor grad har fulgt de andre partienes, og spesielt SVs, oppskrift, som i for eksempel Øst-Europa i perioden mellom ca 1945 og 1990, og i Nord-Korea, der har man undertrykkelse og hungersnød.

Hvorfor går det slik? Det som skaper velstand er produktivt arbeid, og det som i hovedsak får folk til å arbeide, er muligheten til å tjene penger. SV og de andre partiene vil eliminere sammenhengen mellom det å arbeide og det å tjene penger, og dette er en oppskrift på en katastrofe. Som sagt, valget et enkelt, men å velge rett forutsetter at man har en smule kunnskaper og en visse tenke evne. Og den offentlige skolen har dessverre i mange tiår vært slik at de siste tiårs elever – dvs. dagens norske befolkning – nesten ikke har noen av delene.

Siste utgave av Dagsavisen før påske hadde et helsides oppslag om de siste merkverdigheter i Fremskrittspartiet. En av artiklene på denne siden begynner med følgende sitat fra formannen: «Barns fritid er foreldrenes ansvar», og artikkelen fortsetter: «Dette prinsippet står for fall på landsmøtet, hvis Siv Jensen og programkomiteen vinner frem med sitt syn.»

Ifølge FrP, som fortsatt kaller seg liberalistisk, er nå også barns fritid et offentlig ansvar.

En annen artikkel på samme side har følgende overskrift: «[FrP] vil ha statlige næringsfond», og artikkelen begynner slik: «Fremskrittspartiets stortingsgruppe vil bruke statlige oljepenger til å opprette et «stort strukturfond» som kan få fart på norsk næringsliv.»

Alle partier vil selvsagt har fart på norsk næringsliv, men kun DLF har den rette oppskriften: det eneste som kan få fart på næringslivet er en kraftig avråkratisering, sterkt reduserte skatter og avgifter, og mindre skjemavelde. Det som er tragisk er at de tiltak som de andre partiene står for kun vil gjøre vondt verre.

Ang. offentlig støtte til næringslivet, så er det få som spør hvor disse pengene kommer fra. De er selvfølgelig tatt fra folk flest, eller fra de bedrifter de jobber i. Den offentlige støtten betyr kun at det offentliges etterspørsel øker, og at privates etterspørsel i kroner minker akkurat like mye. Men folks behov blir da tilfredsstilt på en dårligere måte, siden det er politikerne, og ikke de selv, som disponerer midlene.

Dette betyr at de bedriftene som mottar støtte vil innstille seg etter politikernes prioriteringer, og ikke etter kundenes prioriteringer, og derfor vil det gradvis bli større og større avstand mellom hva næringslivet produserer og hva kundene ønsker. Etter hvert blir avstanden for stor, myndighetene må rydde opp, og vi får et ras av konkurser (og selvsagt vil da det frie marked få skylden for elendigheten).

Alle de andre partiene, nå også FrP, mener at det som må til for å få fart på næringslivet er å yte enda mer offentlig støtte. Dette er altså helt feil, det som må til er øket frihet. Mao. det som må til er mer liberalisme, og dette er noe DLF nå står helt alene om. Siden DLF er et så lite parti og ikke har noen innflydelse på utviklingen, frykter vi det som vil bli resultatet av de andre partienes politikk: bedriftsnedleggelser, arbeidsløshet, synkende levestandard, mer kriminalitet, osv.

I flere tiår har nordmenn invadert Sverige på skjærtorsdag – denne dagen er helligdag i Norge, men ikke i Sverige, og derfor har nordmenn fri og kan dra til Sverige for å handle i butikkene som der er åpne.

Grunnen til invasjonen er selvsagt at prisene er langt lavere i Sverige enn i Norge: Ett eksempel: en boks Coca Cola koster i Sverige ca kr 2,50, mens den i Norge på grunn av de skyhøye avgiftene koster ca kr 10,00. En Coca Cola- drikker med et normalt forbruk kan da spare kr 1000 per måned ved å kjøpe inn i Sverige.

Dessverre har i de siste årene nordmenns oppførsel under denne invasjonen, spesielt i Strømstad, som er den byen i Sverige som ligger nærmeste Oslo-området, blitt mer og mer vulgær, primitiv og barbarisk. (Som et resultat av erfaringene fra i skjærtorsdag fjor har politiet i Strømstad i år stengt av hele byen for norske bilister. De som kjører norskregistrerte biler må parkere langt utenfor byen og ta buss inn til sentrum. Politiet i Strømstad sier også at de egentlig ønsker seg amerikanske marinejegere for å holde orden i byen denne dagen, og etter å ha sett TV-bilder fra fjorårets invasjon er det ikke vanskelig å forstå dette ønsket.)

Men mest interessant er norske politikeres reaksjoner denne praktiseringen av frihandel. Velkjent er Venstre-leder Lars Sponheims beskrivelse av denne svenskehandelen som ”harry”, men i år har statsråd Valgerd Svarstad Haugland, som ofte er omtalt på disse sidene, blitt intervjuet av Dagbladet om svenskehandelen, og Dagbladet brukte nylig følgende overskrift på hele førstesiden: ”Valgerd flau over svenskehandelen”. Inne i avisen fikk Haugland to hele sider, hvor hun kom med uttalelser som disse: ”Flau over egne landsmenn tar KrF-leder Haugland nå et oppgjør med nordmenn som går på fylla og handler billig kjøtt i Sverige skjærtorsdag”.

Det som er interessant er at Haugland ikke skiller mellom shoppingen og fylla – hun betrakter åpenbart disse to som to sider av samme sak.

Hun tar avstand fra fylla, og dette er noe enhver med en smule dannelse vil gjøre, men hun setter shoppingen i samme bås som fylla: KrF-lederen mener altså at det er like forkastelig å handle billig og spare store penger som å drikke seg fra sans og samling.

Dette er neppe kun en uheldig uttalelse fra KrF-lederen, dette er et ekte uttrykk for hennes verdisyn.

Vi skal ikke si mer om hennes verdisyn her, men vi skal gi uttrykk for vårt eget: Man bør absolutt dra til Sverige og gjøre sin innkjøp der hvis det er penger å spare på det. Men å drikke seg fra sans og samling er det kun barbarer som gjør. At det norske folk har fått en stadig økende andel av slike er et resultat av to ting (som også hører intimt sammen): det er et resultat av de kulturelle verdier som den norske eliten i flere tiår har forkynt i pressen, i kirker, i skolen og på universitetene, og det er et resultat av den familie- og skolepolitikken som har vært ført i Norge de siste tiår.

DLF vil endre på dette.

God påske.

De to viktigste revolusjoner i historien var den amerikanske i 1776 og den russiske i 1917.

Den amerikanske revolusjonen førte til et praktisk talt fritt samfunn med en kolossal vekst i levestandard for alle, og denne tilstanden varte i mer enn 100 år. Den russiske revolusjon førte til et kommunistisk diktatur med synkende levestandard for alle (unntatt eliten), og det varte i ca 70 år.

Grunnen til de diametralt motsatte resultatene kom av at disse revolusjonen var basert på diametralt motsatte ideer.

Den amerikanske revolusjon var basert på en rasjonell, individualistisk filosofi med sitt eksplisitte utgangspunkt i John Lockes ideer. Thomas Jefferson formulerte på basis av Lockes ideer den amerikanske uavhengighetserklæring, som blant annet innholder følgende vakre ord: «Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken. For å sikre disse rettighetene er statsmakten opprettet . . . ». Dessverre var ikke eiendomsretten nevnt eksplisitt i dette dokumentet, men den er til gjengjeld grundig forsvart hos Locke. (Eiendomsrett er en forutsetning for frihet, for på sin eiendom kan man handle slik man ønsker uten tillatelse fra noen.) Denne erklæringen var i fullt samsvar med de ideer opplysningstiden sto for.

Den russiske revolusjon, derimot, var basert på ideene til Rousseau, Kant, Hegel og Marx, og disse ideene var et direkte opprør mot opplysningstidens ideer om frihet, fornuft, individualisme og fremskrittstro; disses ideer var en tilbakevending til middelalderens holdninger med irrasjonalitet, selvoppofrelse og fatalisme. Følgende formuleringer kan stå som en beskrivelse på hvordan samfunnet ifølge Marx og Rousseau skulle innrettes: ”Fellesnytten foran egennytten”, ”Du er intet, folket er alt”, og ”Enhver skal yte etter evne og motta etter behov”. Her var det intet nevnt om frihet, eiendomsrett, så dette er en irrasjonell ideologi som forfekter kollektivisme og selvoppofrelse. Dessuten, ideen som at staten er til kun for å beskytte individers rettigheter, slik Locke ønsket, er meget langt fra de ideer Marx og Rousseau sto for.

Resultatet ble for Russland/Sovjetunionen, og for alle andre land som ble påtvunget et kommunistisk styre, fattigdom, nød elendighet, politisk undertrykkelse.

I alle år etter 1917 støttet den politiske venstreside i alle vestlige land det som skjedde i de kommunistiske landene. De løy om alt: de sa at borgerne under kommunismen hadde frihet, de sa at det var velstand, de sa at Sovjet (og Kina) ikke truet sine naboer militært, osv. De sa også at det ikke forekom massermord under de sosialistiske diktatorene Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot. Hvem snakker jeg om her? Hvis vi holder oss til Norge, så tenker jeg på NKP, AKP, SF, og SV.

Men nå er det opplagt at venstresidens prosjekt var mislykket på alle punkter, og hva gjør de nå? Sier de at de tok grundig feil i alt de har sagt og gjort og støttet, og ber om unnskyldning? Nei, det gjør de nok ikke. De later som om de alltid har hatt rett og at de fortsatt har rett.

For å bekrefte dette kan man se på oppslaget på side to i lørdagens (12/4) utgave av Klassekampen. Der påståes det at det er venstresiden/sosialistene som står for de opprinnelige amerikanske verdiene, slik de kom til uttrykk i den amerikanske uavhengighetserklæringen.

Artikkelen sier også at under 2. verdenskrig kunne man fint være mot nazistene uten å være anti-tysk av den grunn (bakgrunnen for denne påstanden er at de ønsker å være mot USAS krig i Irak, men de vil ikke bli sett på som anti-amerikanske): Man kunne fint vært den største tilhenger av tyske verdier som Kant, Hegel og Marx, men likevel vært mot nazismen.

Vi kan si til dette at det var helt naturlig at Hitler og Stalin, dvs. Tyskland og Sovjetunionen, var allierte på slutten av 1930-tallet: kommunisme og nazisme er praktisk talt identiske ideologier, forskjellen er kun hvilken gruppe som er den som favoriseres (arbeiderklassen eller den ariske rase), og hvilken gruppe som får skylden for alt galt i verden(kapitalistene eller jødene). Ellers er disse ideologiene identiske. Dessuten er nazismen en direkte følge av ideene til filosofene som nevnes: Kant, Hegel og Marx.

Men hvordan kan sosialistene være så frekke at de påberoper seg de opprinnelige amerikanske ideene? Grunnen er at de ikke har noen som hels respekt for eiendomsrett. Når den liberale høyreside konsekvent har basert seg på de ideer som er nedfelt i den amerikanske uavhengighetserklæringen, og når det nå viser seg at alt annet har spilt fallitt og at de liberale ideer er i ferd med å innkassere seieren, så overtar sosialistene frekt disse ideene (men kun i ord, de kommer ikke til å følge dem i praksis), og later som om de har basert seg på disse ideene hele tiden.

Men tyveri er hele venstresidenes raison d’etre. At man skal yte etter evne og motta etter behov, forutsetter at staten skal ta fra noen og gi til andre. Men å ta uten samtykke er tyveri, så hele venstresidens prosjekt er et systematisk tyveri av alle som skaper verdier.

Og når de nå forsøker å påberope seg ideene nedfelt i den amerikanske uavhengighetserklæringen, så er dette også et tyveri.

La oss håpe at også dette tyveriet blir avslørt.

En av presidents Bush´s begrunnelser for krigen i Irak var å befri folket i Irak. Irak under Saddam var et grusomt diktatur, og Iraks befolkning hilste derfor, naturlig nok, de amerikanske soldatene med jubel og begeistring da de ankom byene i Irak.

Frihet betyr respekt for eiendomsrett, men dette forutsetter at det finnes et maktapparat som kan håndheve og beskytte eiendomsretten. Saddams styre var tydeligvis så gjennomkorrupt at kort tid etter at krigen begynte hadde samtlige ansatte i Iraks adminstrasjon desertert. Også hele politistyrken var forsvunnet.

Mange av Iraks innbyggere så da sitt snitt til å «ta tilbake» noe av det som Saddams styre hadde tatt fra dem ved å plyndre offentlige bygninger for møbler og annet inventar, malerier, hvitevarer, etc.

Normalt skulle politiet ha hindret dette, men da politiet var forvunnet, og de amerikanske soldatene ikke reagerte på plyndringen, ble anarkiet fullkommet og bander begynte å plyndre alt og alle, inkludert private hjem, sykehus, og museer hvor uvurderlige kunstskatter ble oppbevart.

Det er meget kritikkverdig at den amerikanskledede okkupasjonsstyrken lot dette skje.

Nå kan man si at den USA-ledede koalisjonen besto av soldater og ikke av politi-folk, at motstanden den møtte var overraskende liten og derfor at behovet for å sette inn politistyrker kom langt tidligere enn forutsatt, men det amerikanske forsvaret burde ha taklet denne situasjonen langt bedre enn det har gjort.

Vi regner med at perioden med lovløse tilstander snart er avsluttet, men den skade som er forårsaket de siste tre dager kan vise seg å bli svært ødeleggende for både for Iraks og for verdens fremtid.

President Bush sa at han skulle gi folket i Irak frihet. Det de foreløpig har fått er anarki. Dette er fullstendig uakseptabelt.

Nettavisen forteller at «kunstneren» Gry Jannicke Jarlum, kanskje enda mindre kjent under navnet hun nå bruker, J-Diva, har mottatt et kunstnerstipend fra Kirke- og kulturdepartementet på 30.000 kroner.

For de mange som er helt ukjent med denne kunstnerens verker, kan vi nevne debutverket, poplåten «Svake mennesker» fra 1981, en utskjelling av røykere, reisebeskrivelser fra ferder ombord i flyvende tallerkener, og videoen «Sex Me» (2002). Den eksentriske kunstneren er nå involvert i en realityserie på NRK 2.

Enkelte har muligens trodd at når staten deler ut penger til kunstnere, så er det for å belønne en produksjon av høy kvalitet og lav inntjeningsevne. At dette er direkte galt kan man få bekreftet ved å se på listen over de utallige som har mottatt kunstnerstøtte opp igjennom årene, men at kvalitet er fullstendig irrelevant kan man nå se etter tildelingen til Jarlum.

Men hva er da formålet med støtteordningene, som tydeligvis kan omfatte absolutt alle som beskriver seg som kunstnere, uansett kvalitet? Det kan være mye å si til dette, men la oss henlede oppmerksomheten på et faktum illustrert i det engelske ordtaket ”Don’t bite the hand that feeds you”.

Kanskje formålet med å sette alle kunstnere og intellektuelle på Statens lønningslister er å sikre seg mot kritikk. Kunstnere og intellektuelle har ord på seg for å være frittalende og uavhengige, men kanskje dette er en feilaktig beskrivelse nå når de alle er lønnet av staten.

Kanskje formålet med alle støtteordningene til statens potensielt verste kritikere er å hindre kritikk mot Staten i å komme frem?

DLF er imot alle støtteordninger til kunstnere. Slike støtteordninger innebærer at det offentlige tar penger fra folk som utfører produktivt arbeid, og bruker disse pengene på å kjøpe kunstverker som folk ikke ville ha kjøpt om de hadde fått disponere sine penger selv. Dette er en kolossal nedvurdering av folks egne verdier, og DLF tar sterkt avstand fra dette. DLF mener at den som tjener penger (ved frivillig produksjon/kjøp/salg) har all moralsk rett til å disponere dem. At staten tar penger fra folk og gir dem til kunstnere av Jarlums kaliber er en grov fornærmelse mot alle som utfører seriøst arbeid, enten det er kunstnere, intellektuelle eller andre.

Vi har alle sett bildene fra gårsdagens Bagdad: jublende irakere ønsker de amerikanske soldatene velkommen, de sier ”We love Mr. Bush”, og de øser sin forakt ut over alt som minner om den nå avsatte tyrannen Saddam Hussein, hvis styre har undertrykt Iraks befolkning i flere tiår.

Krigen er selvsagt ikke over med dette, men det som står igjen er sannsynligvis kun mindre trefninger mellom koalisjonens styrker og irakske soldater som fortsatt kjemper for en tapt sak.

Selvsagt vil det bli problemer fremover, men vi vil ikke dvele ved disse her.

Vi vil kun si at vi er glade for at Iraks befolkning nå er kvitt Saddam Hussein, at de nå har større frihet enn de har hatt på lenge, og at grunnlaget for et noenlunde fritt samfunn nå er til stede.

La oss avslutte med noen ord om hvorfor krigen ble utkjempet. Bush har vært vaklende på dette. Dels har han sagt at formålet var å bekjempe internasjonal terrorisme, noen ganger har han sagt at formålet var å befri Iraks folk, mens andre ganger har han sagt at formålet har vært å hindre Saddam Hussein i å anskaffe seg masseødeleggelsesvåpen og å ta fra ham de masseødeleggelsesvåpen han har hatt.

Vi ser det som meget uheldig at begrunnelsen for krigen ikke har vært klar. Vi vil si at den viktigste begrunnelsen har vært kampen mot internasjonal terrorisme. Det er hevet over tvil at Saddam Husseins styre har støttet ulike terroristgrupper, og at aksjoner fra disse har rammet amerikanske og andre vestlige borgere.

Vi er av det syn at koalisjonens militære seier i Irak er et avgjørende slag mot internasjonal terrorisme, og vi håper at kampen mot terrorisme fortsetter.

Tirsdag vedtok Stortinget dessverre, men ikke uventet, verdens strengeste røykelov. På enda et punkt er individets frihet innskrenket. Røykeloven krenker rettigheter i den forstand at eieren av en restaurant ikke lenger selv kan bestemme om det skal kunne røykes på hans eiendom eller ikke. Formålet med loven er å beskytte oss – men mot hva?

Det er klinkende klart at statens eneste legitime oppgave er å beskytte oss. Det klassiske synet er at staten skal drive politi og rettsapparat (og forsvar) for å beskytte oss mot tyverier, innbrudd, ran, overfall, svindel, o.l. Det er nå helt tydelig at staten gjør en svært dårlig jobb på dette området, kriminaliteten er enormt høy, og den er stigende. Så, isteden for å forsøke å gjøre en bedre jobb med å beskytte oss mot kriminelle, har staten lagt kursen om og forsøker nå å beskytte oss mot oss selv. Det siste punkt som viser denne nye kursen er forslaget om ny røykelov.

Den nye røykeloven innebærer at det skal bli forbudt å ta seg en røyk til kaffen etter at man har vært ute og spist et måltid. Påskuddet som benyttes er at ansatte på kafeer og restauranter skal ha et røykfritt arbeidsmiljø, passiv røyking er også skadelig, hevdes det.

Nå er det selvsagt slik at alt vi gjør innebærer fordeler og ulemper, og at vi i våre valg avveier fordeler og ulemper mot hverandre når vi foretar valget. Mange synes at fet mat er godt, men alle vet at det til en vis grad er usunt, alle vet at hanggliding er farlig, men enkelte bedriver dette allikevel. Vi mener at den enkelte bør ha full frihet til å velge den rette kombinasjon av fordeler og ulemper; hver enkelte bør selv få velge hva han vil spise og hvor mye - hver enkelt bør selv få velge nytelse opp mot helserisiko. Det er med andre ord galt at staten skal styre oss for å velge på en eller annen måte.

Røykere setter stor pris på en sigarett, og de bør selv få velge fritt mellom nytelsen på den ene siden og en øket risiko for sykdom på den andre. Så også med passiv røyking på kafeer: det bør være helt og fullt opp til eieren å bestemme om det skal være lov til å røyke der. Så kan gjestene velge om de vil gå på kafeer/restauranter hvor røyking er tillatt eller om de vil gå på steder hvor røyking er forbudt.

De ansatte, som helseministeren skyver foran seg som påskudd for røykeforbudet, har alle selv valgt å arbeide på steder hvor røyking er tillatt, og de har da godtatt en kombinasjon av arbeidsforhold, lønn, beliggenhet, etc. og røykfylt luft som utgjør den jobben de har i dag. At staten nå skal gå inn og forandre de forholdene som ansatt og eier er blitt enige om er egentlig uhørt.

Men det er en rekke andre forhold som kommer inn her. Hva skjer på restauranter hvor røyking er forbudt når noen gjester skal ta seg en røyk? Forsøker de å røyke i lokalet blir det bråk med kelnerne, eller med et eget røykepoliti som restauranten har ansatt. Går de ut, blir det kanskje vanskelig å komme inn igjen siden det faktisk forekommer at nye gjester står i kø utenfor for å komme inn.

Og hvis staten skal forby røyking, hva blir det neste som forbys? Hanggliding Fet mat? Å ikke trimme? Mye TV-titting? Å ikke lese bøker? Å drikke mye brus? Å ikke spise fem sorter frukt og grønnsaker hver dag? Poenget her er ikke at røyking ikke er skadelig, poenget er at når staten blander seg bort i ting som folk frivillig gjør, så tar staten på seg en oppgave den ikke skulle ha hatt, noe som vil skape større og større problemer på sikt. Forbudstiden illustrerer dette. Det var muligens færre alkoholskader da, men det var en voldsom økning i kriminaliteten - i USA ble mafiaen en sterk kraft når den fikk bygge seg opp under forbudstiden, og de debattanter som kun ser på alkoholskadene og ikke på den økede kriminaliteten er meget sneversynte. I dag ser vi akkurat det samme i forbindelse med forbudet mot narkotika, som fører med seg en enorm reell kriminalitet.

Dessuten, det å forsøke å beskytte oss mot oss selv er noe staten gjør isteden for å gjøre det den virkelig skulle gjøre: staten har en legitim oppgave: å beskytte oss mot kriminelle. Dette gjør den ikke (eller den gjør det i alt for liten grad). Isteden forsøker den å beskytte oss mot oss selv, noe som er nytteløst. Å ta vare på seg selv er den enkeltes egen oppgave, og dette kan staten kun hjelpe oss med ved å legge opp til et system hvor hver enkelt har fullt ansvar for egne valg. Isteden går staten motsatt vei. Som kjent hører frihet og ansvar sammen: staten reduserer friheten, og fratar oss derved ansvar for egne valg og eget liv. Vi er tilhengere av det motsatte: hver enkelt bør ha full frihet til å foreta egne valg, og derved også ha fullt ansvar for egne valg. Det er kun det siste som er å behandle voksne mennesker som voksne. Staten behandler folk som barn, og dette vil føre til at de begynner å oppføre seg som barn. Dette kan vi dessverre tydelig se omkring oss hver dag.

I alle land hvor politikerne har fått rett til å dele ut penger, blir korrupsjon etter hvert et større og større problem. Mange har trodd at vi ikke vile få en slik utvikling i Norge, men saken om Koigi wa Wamvere skulle vise med all tydelig klarhet at korrupsjon også finnes på politisk toppnivå i Norge.

Wamwere kom til Norge som politisk flyktning fra Kenya på 90-tallet, og han ble raskt norske politikeres (og norske journalisters) yndling.

På grunn av sin posisjon blant politkerne har han derfor i en lang rekke tilfeller fått spesialbehandling.

Bilen han kjører blir inblandet i en bilulykke i 1999. Han har ikke førerkort, men får ingen straff for dette - han nektet å godta forlegget for ulovlig kjøring, og saken blir henlagt.

Som en følge av ulykken blir han skadet, og han får uførepensjon. Til tross for at han er uføretrygdet, får han et forskningsstipend fra UD. Fagavdelingen frarådet tildelingen av stipendet, men daværende statsråd - bistandsminister Anne Kristin Sydnes - overprøvet sin fagavdeling og Wamwere fikk stipendet. Han skal altså bedrive forskning mens han er uføretrygdet, selv om uføretrygden var basert på at han ikke var i stand til å utføre teoretisk arbeid.

Slike stipend er normalt skattepliktige, men Wamwere søke om skattefritak, og fikk det.

Nå er Wamwere tilbake i Kenya, hvor han er et meget godt lønnet parlamentsmedlem. Allikevel mottar han fortsatt uføretrygd fra Norge.

Denne saken viser med all tydelig klarhet hvor korrupte også norske politikere er: en person som er populær blant politikerne får på punkt etter punkt særbehandling.

Dessverre er DLF for lite til at vi kan rydde opp i denne og andre lignende saker, og vi regner derfor med at saken ikke vil få noen konsekvenser overhodet for de politikere og byråkrater som urettmessig har gitt sin venn Koigi wa Wamwere store beløp, finansiert av norske skattebetalere.

I løpet av mars leverte alle partier sine listeforsleg til høstens kommeunevalg, og i disse dager mottar partienes kandidater varsel fra kommunene om at de er satt opp på listene.

En ting i disse brevene som vi vil henlede oppmerksomheten på er at det i praksis er umulig å trekke seg fra listen. Hvis man er satt opp på en liste mot sin vilje, så kan man bare trekke seg fra listen dersom man er medlem av et annet parti eller har sittet i fylkestinget eller kommunestyret den siste perioden. (Det er et par andre grunner som aksepteres for fritak i tillegg til disse, men disse vil sjelden komme til anvendelse.)

Dette betyr at partier kan sette opp hvem som helst på sine lister, og at det er umulig for den som er satt opp å trekke seg fra listen. DLF mener at dette er uholdbart. Vi mener at de som skal stå på listene skal være villige til å stå der. Å ha et verv som folkevalgt er meget arbeidskrevende, og vi er sterkt imot at folk skal kunne tvinges til å påta seg slike jobber, slik dagens valglov innebærer.

Når DLF legger frem forslag til ny valglov, vil et element av denne være at de som er satt opp på partienes lister skal kunne trekke seg fra listen uten at det er nødvendig å oppfylle strenge krav for å få innvilget et slik ønske.

"Norge har ingen turistpolitikk!” forkynte en nyhetsoppleser med gravalvor i stemmen på NRK-TV i går. Og takk for det, tenkte vi.

Ikke det at vi vet mye om hva en turistpolitikk er, men vi er overbevist om at Norge ikke bør ha noen slik. Vi går ut fra at dersom Norge hadde hatt en turistpolitikk, ville den bestått i at Staten, med skattebetalernes penger, hadde finansiert informasjonskampanjer i andre land for å få turister fra disse landene til å komme og besøke Norge. Muligens ville en slik turistpolitikk også bestått i å bruke offentlige midler (dvs. penger tatt fra skattebetalerne) på å oppgradere diverse turistattraksjoner

DLF er av det syn at det offentlige skal bruke sine ressurser på å beskytte innbyggerne mot kriminalitet (innbrudd, ran, overfall, svindel, etc.), og at Staten ikke skal drive luksusvelferd (som en turistpolitikk må være).

Kommer det turister hit så er det bra: slikt skaper omsetning for norske bedrifter (hoteller, campingplasser), men da bør disse bedriftene selv markedsføre sine tilbud i utlandet. Det er ingen grunn til at det offentlige skal gjøre dette.

La oss avslutte med følgende kommentar: Antagelig ønsker turistnæringen at det offentlige skal ha en turistpolitikk. Formålet bak dette ønsket er antagelig at det offentlige skal ta på seg utgifter som disse eller ville ha stått for selv. Men virkeligheten er slik at et system hvor mange forsøker å velte sine utgifter over på andre, det systemet vil ikke kunne fungere, det vil bryte sammen. Og det er denne kursen Norge er inne på nå.

Så vi er glade for at Norge ikke har noen turistpolitikk. Men kjenner vi Ola rett, så er det vel ikke lenge før vi har en.

Mye sant er sagt om politikk og politikere: For mange er ”politikk” nærmest synonymt med lureri, svindel, valgflesk. Det sies om politikere at de løser problemer ingen har og skaper problemer som ellers ingen ville ha hatt, og det sies at ”politikere bygger broer der hvor det ikke finnes noen elv”. (Hvis det ser ut som om politikerne med inngrep i økonomien virkelig har løst et problem, så har man ikke sett på hele regnestykket.) At denne oppfatingen har mye for seg ser vi stadig bekreftet, sist i statsråd Victor Normans forsøk på å flytte nesten ti offentlige virksomheter ut av Oslo og til distriktene. Formålet med flyttingen har vært å blidgjøre velgere og politikere i distriktene: velgerne i distriktene teller mer enn velgerne i sentrale områder.

Men dagens Aftenposten har på første side i dag en overskrift som tyder på at Normans plan ikke vil bli gjennomført: politikere fra andre partier på Stortinget murrer, og det samme skjer også innad i regjeringspartiene.

Så kanskje resultatet blir at virksomhetene forblir i Oslo.

Vi tenker på de ansatte, som for noen måneder siden fikk den forferdelige beskjeden: ”Flytt fra Oslo til Bergen (eller Trondheim eller Bodø eller Stavanger). Hvis du ikke flytter, så mister du jobben.”

Vi tar sterk avstand fra en slik holdning som Staten her ga uttrykk for. Den holdningen som Regjeringen har vist med sitt forslag er et uttrykk for politikeres store likegyldighet overfor de mennesker de er valgt til å styre. Politikere skal etter DLFs syn være velgernes ombud og tillitsmenn, og ikke som i dag, deres føydalherrer.

Slik blir det dog ofte når det er politikere som styrer. Vi foretrekker at virksomheter er private. Da kan ikke lederne vise en slik forakt for sine ansatte som Regjeringen nå har gjort overfor de ansatte i Luftfartsverket, Konkurransetilsynet, etc.

Selvsagt kan det også skje at private bedrifter må omstille seg, men i et fritt marked vil dette som regel skje gradvis, og de ansatte vil ha langt større muligheter til å omstille seg.

Og enden på visen blir kanskje at virksomhetene blir i Oslo allikevel – de ansattes uro har da vært helt unødvendig. Frem og tilbake er dobbelt så langt.