Velferdsstaten er et samfunnssystem som består i at folk betaler en del av sin inntekt til staten, og så skal staten til gjengjeld sørge for velferdsordningene (skole, helsevesen, trygdeordninger, pensjoneordninger, barnehaver, fritidsklubber, pensjonistforeninger, osv.). Velferdsstaten er altså ikke det samme som et velferdssamfunn. Et velferdssamfunn er et samfunn med et høyt velstandsnivå, uavhengig av hvem som står for tilbudet av velferdsordningene.

Velferdsstaten har idag nesten universell opplsutning: en ordning som innebærer at man betaler en del av det man tjener til staten, og så skal man slippe selv å sørge for slike ting som tilgang til skole, sykehus, pensjonsordninger, osv. - staten ordner alt dette - en slik ordning er det lett å være tilhenger av.

Men dette systemet kan ikke fungere - det kan ikke gi gode resultater over tid. Systemet vil føre til at flere og flere blir uansvarlige - byrdene ved dårlige valg veltes jo over på andre. og de negative konsekvensene blir mindre for en selv.

Dessuten er det ingen grense for gode tiltak som staten kan iverksette, og da vil politikere ved hvert valg love mer og mer. Dette fører til at skattene stadig øker, noe som blir mer og mer byrdefult for skattebetalerne. En følge av dette er at verdiskapningen blir mindre og mindre effektiv - mye tid går med til å fylle ut skjemaer og å sette seg inn i en stadig voksende mengde lover og regler. Et annet resultat av dette er at mer og mer av verdiskapningen blir presset over i den illegale sonen som omtales som «svart arbeid». Dette er ille siden det medfører en redusert respekt for de legitime lover som finnes (dvs. de lover som beskytter oss mot ran, innbrudd, overfall. svindel, etc.). En annen ting som skjer er at kvaliteten på alle tilbud fra staten stadig synker.

Eksempler på dette kan man se i alle aviser hver dag. La meg her nevne et par eksempler fra de siste dager (ca 26/6):

Staten ved Helsedepartementet har oppfordet sykehus til å behandle færre pasienter. Grunnen er at sykehusene får betalt av staten for hver pasient de behandler, og da blir det slik at jo flere pasienter som behandles, jo dyrere blir det for staten. For å spare utgifter har altså den som betaler - staten - bedt sykehusene om å la syke mennesker være syke i en lengre periode.

Et annet eksempel: Enkelte kommmuner klager nå over at norske menn gifter seg med utenlandske kvinner og så skiller seg fra dem. Dette overlater forsørgelsesbyrden for den skilte kvinnen til komunen, og kan gi kommunen en utgift på kr 160 000 per år. Kommunene ønsker at eksmannen skal fortsette å forørge sin tidligere hustru.

Dette er to ferske eksempler, men det finnes mange flere: dårlig kvalitet i skolen, som innebærer alt fra forfalne skolebygninger via foreldrede lærebøker og dårlige lærere og til at de yngste lærerne sies opp når det er innskrenkninger i lærerstaben; dårlig kvalitet i eldreomsorgen; kutt i pensjonsordningene, osv.

Alle disse problemene ville ha vært langt mindre dersom man hadde hatt frihet, dvs. at folk hadde fått beholde sine egne penger, og så kunne de kjøpt seg velferdstilbud på et fritt marked (syke- og pensjonsforsikringer kan da ordnes f.eks. via forsikringsselskaper.)

Et viktig element ved dette frie systemet er at den som mottar en tjeneste, og den som betaler for tjenesten, er den samme. I velferdsstaten er det slik at staten betaler uansett hvem som mottar tjenesten, og da står mottageren langt svakere enn han gjør dersom den som mottar en tjeneste er den samme som den som betaler. For å få inntekter må en tilbyder alltid være velvillig overfor den som betaler, og hvis kunden betaler må tilbyderen levere en kvalitet til kunden som kunden er tilfreds med. Men hvis det ikke er kunden, men staten, som betaler, da er det viktigst at tilbyderen har et godt forhold til byråkratene, og da blir hensynet til kundene mindre viktig.

Hvis ikke staten, men mottageren av tjenesten, betaler, vil pasienten selv betale for sin sykehusbehandling, og staten vil da ikke be sykehusene om å la de syke vente ekstra i sykehuskø. Og kommunen vil ikke bli nødt til å pålegge skattebetalerne å forsørge fraskilte. Videre kan man selv velge skole for sine barn, og hvis lærerne er dårlige eller bygningen er forfallen eller lærebøkene er foreldet, vil man valgt en annen.

Men hva med de svake i et fritt samfunn uten statlige støtteordninger? I et fritt samfunn uten høye skatter og avgifter, uten et regelverk på mange millioner sider, og uten et skjemavelde som ingen klarer å trenge igjenom, vil det bli svært lett å få seg en jobb, også for de som har noe begrensede talenter. For de meget få som ikke på noe vis er i stand til å arbeide, og som ikke er dekket av forsikringsordninger, for disse vil det finnes private veldedige oredninger. Folk flest er meget velvillige, og praktisk talt alle vil være med på frivillig å betale et lite bidrag en gang i blant for å hjelpe de meget få som ikke kan klare seg på egenhånd.

Dessuten er et fritt samfunn, et samfunn hvor statens eneste oppgave er å beskytte individers rettigheter ved å stå for politi og domstoler etc., det eneste moralske samfunn. Det er umoralsk, som i dag, at staten tvinger penger fra folk, uansett hva motivet er. Og som idag, hvor hjelp til de svake brukes som påskudd for at det offentlige tar ca 70% av det som de fleste tjener*, og hvor de svake forsatt har det dårlig mens f.eks. tusenvis av byråkrater har god betaling for behagelige, men for det meste helt unyttige jobber, det er spesielt ille.

Alle de andre partiene er tilhengere av velferdssataten. Men velferdsstaten er et system som vil ødelegge velferden. Kun et system med full frihet og fullt ansvar, dvs. kun laissez-faire-kapitalisme, er forenlig med et velferdssamfunn. Kun DLF står for dette. De andre partiene vil ha mer av den medisin som de later som om de tror virker, men som egentlig er i ferd med å ta livet av samfunnet.

*De som har vanlige inntekter i Norge idag, de som tjener omkring 300.000 - 500.000 kr per år, betaler totalt sett ca 70% av det de tjener i skatter og avgifter til det offentlige. De som tjener mer enn dette, og de som tjener mindre enn dette, betaler mindre enn 70%.

SV er et parti som lever av - og åpenbart lever godt av - å fornekte økonomiske årsakssammenhenger.

Eksempler på dette kan man se og høre hver gang en SVer skriver eller sier noe.

F.eks. kan man finne bekreftende eksempler i fredagens (27/6) kronikk i Dagbladet, der parlamentarisk nestleder i SV Karin Andersen og SVs sosialpolitiske talsmann Sigbjørn Molvik skriver om fattigdomsproblemet.

La meg kort kommentere noen få sitater fra kronikken.

SVerne påstår at de ikke-sosialister som snakker om frihet mener «frihet for markedet, ikke for mennesket». SVerne forsøker her å få leseren til å tro at markedet er en slags overnaturlig, mystisk og ødeleggende kraft, og som mmmmmå temmes av politikerne. Sannheten er at markedet er summen av individers frivillige valg, dvs. markedet er summen av individers frivillige tilbud og etterspørsel av varer og tjenester. Det er altså dine og mine frivillige valg som utgjør markedet. Skal politikerne styre markedet, må de tvinge oss til å foreta valg som er mindre fordelaktige for oss enn de valg vi ville ha foretatt dersom politikerne ikke hadde blandet seg inn.

«Frihet til markedet gir tilfeldig fordeling av goder...» påstår SVerne. Sannheten er at markedet gir goder til den som i størst grad produserer det som folk er villige til å kjøpe. SVerne påstar at det er tilfeldig at Bill Gates er rik, og at folk som ikke har produsert noe, er fattige. Dette er en påstand det er meget vanskelig å ta alvorlig.

SVerne sier også at «Fattigdom er det motsatt av frihet». Her blander SVerne av rent demagogiske grunner sammen begrepene «makt» og «frihet». Makt er «evne til å gjennomføre sine ønsker», og «frihet» er «fravær av tvang». Man kan godt være fri selv om man ikke har makt, men den som er rik har selvsagt makt. Det motsatte av frihet er ufrihet eller tvang, og det motsatte av fattigdom er selvsagt rikdom.

«SV er villig til å betale for et krafttak for dem som trenger det mest», sier SVerne. Menes det her at SVerne er villige til å bidra med sine egne penger for de som trenger det mest, eller menes det at SVere skal forsøke å tvinge enda flere mennesker til å betale enda mer i skatt? La meg si rett ut det som SVerne ikke våger å si: SV vil tvinge enda mer penger fra folk flest. La meg også påpeke det faktum at politikerne allerede idag tvinger folk flest til å betale nesten 70% av det de tjener i skatter og avgifter til det offentlige. SVerne vil altså at vi skal betale enda mer.

Løsningen på fattigdomsproblemet er å fjerne alle de politikerinnførte hindringer som gjør det vanskelig for folk å ta seg en jobb, og å fjerne de politikerinnførte hindringer som medfører at de som har stor kapital ikke investerer denne på en produktiv måte. Det er denne politikken DLF står for.

Det SV foreslår er å innføre endea flere restriksjoner på de som kan skape verdier, og dette vil bare gjøre fattigdomsprobleme enda større. Ved å øke skattene på de som er produktive, vil SV i enda større grad straffe de som er produktive, og de vil være med på å tvinge enda mer av økonomien over i det svarte markedet. At SVs politikk medfører fattigdom innrømmer de også indirekte: SV idealland er Cuba (SVere har til og med foreslått å gi Nobels fredspris til Cubas diktator Castro) hvor alle - selvsagt unntatt den politiske elite - er lutfattige.

I går ble det i Bergen lagt frem en rapport som bekreftet det noen har sagt og mange har trodd: barn ved barnehjem ble i en årrekke systematisk utsatt for overgrep av ansatte ved barnehjemmene, og selv om de kommunale kontrollordningene var kjent med dette, slo de ikke alarm.

Vi forstår godt at byrådsleder i Bergen tok til tårene da rapporten ble lagt frem. Rapporten tok kun for seg noen bestemte barnehjem i Bergen, men det er all grunn til å tro at tilsvarende forhold har eksistert på andre barnehjem over hele landet.

Det er selvfølgelig grusomme ting som nå er blitt bekreftet. Vi håper at de som er rammet slags oppreisning (erstatning, en opplevelse av endelig å bli trodd), selv om det er mye som for disse er ødelagt og som ikke kan erstattes. Vi håper også at de skyldige blir straffet. Å utnytte forsvarsløse barn er en av de mest grusomme forbrytelser som finnes.

Men la oss også ta en annen vinkling på dette. Overgrepene som nå er dokumentert skjedde mot barn i barnehjem i Bergensområdet i perioden fra ca 1950 til ca 1980. Hvorfor var disse barna i barnehjem? Det var faktisk vanlig på denne tiden at dersom foreldrene etter myndighetenes oppfatning ikke kunne ta seg av sine barn, så skulle det offentlige stå for oppdragelsen. Det er også blitt kjent at myndighetenes avgjørelser i slike saker ikke var særlig godt begrunnet, for å si det forsiktig. (Vi har for kun noen uker siden opplevet at en mor er blitt fratatt sine barn på det som for oss ser ut som et helt uholdbart grunnlag.)

Dessuten var det ofte slektinger av foreldrene som gjerne ville ta seg av barna, men dette satte myndighetene seg imot.

Rapporten tar for seg hendelser i perioden 1950-80, og det var i denne tidene at sosialistiske ideer om «social engineering» sto sterkest. Disse ideene innebar at det var det offentlige som best kunne ta seg av, ja, alt. Så når det skjedde at foreldrene ikke kunne ta seg av sine barn, sørget myndighetene for at private (dvs. slektninger av foreldrene eller par som ville adoptere) ikke fikk anledning til å ta seg av dem, det var bedre, mente sosialistene, at oppdragelse ble ivaretatt av det offentlige og ikke ble overlatt til private.

Men som alle vet: alt som drives av det offentlig og som kan drives privat, er dårligere enn tilsvarende privat virksomhet. De barna som ble oppdratt av det offentlige visere en sterkt overrepresentert blant de som ikke har fullført skolegang, er arbeidsløse, har psykiske problemer, etc.

Som alle vet er sosialister sterke motstandere av alt som er privat, og dette går så lang som at de ønsker at det er staten som skal oppdra barn. Og denne holdningen har de også i dag. Sosialistene fører en politikk som svekker familien og styrker offentlig oppdragelse av barn. Begge foreldrene oppfordrers til å arbeide utenfor hjemmet også mens barna er små, og de presses også økonomisk til dette. Videre skal alle barn i barnehave, og for å gjøre dette lettere er prisene sterkt subsidierte. Videre, barn begynner i skolen når de er seks år gamle, og etableringen av private skoler er vanskeliggjort.

Et element i sosialistenes kamp mot familien er deres fokus på incest. Utallige avisartikler, romaner og filmer viser at en far, eller helst en stefar, begår overgrep mot sin datter. I virkeligheten ser det ut til at de fleste overgrep ikke skjer i familien, men på omsorgsinstitusjoner, i kirken, i idrettslag, etc. Overgrep mot barn er selvsagt en forferdelig forbrytelse, men det virker som om de relativt sjelden forgår i familien. Allikevel er det altså her sosialistene fokuserer sin oppmerksomhet.

DLF mener at samfunnet bør organiseres slik at familien står sterkt. DLF vil derfor styrke familien, og vil gjøre dette ikke ved å innføre nye støtteordninger, men ved å fjerne de hindringer som de andre partiene har innført. DLF mener at oppdragelse av barn er foreldrenes ansvar, og vi vil helt fjerne den offentlige innblandingen i slikt. (Det offentlige skal dog gripe inn hvis foreldre vanskjøtter sine barn.) DLF mener også at å drive institusjoner som skal bedrive undervisning ikke er en offentlig oppgave.

Offentlige barnehjem er det helt usannsynlig at det vil bli bruk for. Klarer foreldrene ikke å ta seg av sine barn, skal de overlates til slektninger, eller til andre som er villige til å ta seg av dem. Og det er nok av mennesker som er villige til dette.

Dagens utgave av Aftenpostens aftennnummer har en leder med tittelen «Oslo kommune - en dårlig eier».

I selve lederen finner vi følgende. «Finansbyråd André Støylen har vært en studie i retningsløs handlekraft og uforklarlig handlingslammmelse». Til dette kan vi si - amen. Og hvis man bytter ut Stølens navn ut med et hvilket som helst annen politikernavn, så blir utsagnet like sant.

Årskan er at folk i det store og hele tar godt vare på det de selv eier, og de tar dårlig vare på det de ikke eier. For å sikere at noe blir dårlig forvaltet kan man da overlate forvaltningen til folk som ikke eier det som de forvalter.

I praksis i dag er det slik at våre politikere foravlter enorme verddirm, og de gjør en svært dårlig jobb.

Skal man sike fornuftig utnytelse og diskponering av ressursene, må de eies av private. Derfor går DLF inn for at mest mulig skal være privat, og at praktisk talt alle de vedier som nå disponere av det offentlige, dvs. av politikerne, skal overføres til private. (De andre partiene påstår at løsningen er å skifte ut de nåværende politkerne med andre politikere, men dette er selvsagt ikke noen løsning i det hele tatt. Alle politikere er like elendige på dette området, og grunnen er at de ikke selv eier det som de disponerer.)

Dersom praktisk alt som nå er offentlige blir gjenstand for reelle privatiseringer - og ikke de liksom-privatsieringer som f.eks. Høyre er for - vil økonomien bli langt mer effektiv enn den er i dag. Og det dette betyr er at vi kan jobbe mindre for det samme utbyttet, eller vi kan jobbe like mye og få mye mer igjen.

Igjen diskuteres sammenhengen mellom innvandring og kriminalitet. Og heller ikke denne gangen vi det komme noe ut av diskusjonen – kriminaliteten vil fortsette å stige, slik den har gjort de siste årene. Grunnen er at de som styrer baserer seg på grunnleggende ideer og holdninger som er feilaktige. Man kan si at de styrer etter feil kart, og da kommer man ikke dit man vil.

Det er selvsagt mulig å redusere kriminaliteten til praktisk talt null, men da må man gjennomføre en politikk som tar utgangspunkt i fakta, dvs., man må vite hvordan mennesket er og hvilke krefter som driver det, og hvilke incitamenter det retter seg etter.

Kriminalitet er resultat av et enkelte individer ikke respekterer andres rettigheter. Grunnen til at de ikke respekterer andres rettigheter er at de ikke innser de negative konsekvenser slike krenkelser får for dem selv. Og, samfunnet er i dag i stor grad organisert slik at de kriminelle skal slippe å bli utsatt for disse negative konsekvensene. Dette er den eneste årsaken til kriminalitet – årsaken er ikke fattigdom eller en vond barndom.

Hva må gjøres for å få redusert kriminaliteten? Noen tiltak som bør og kan settes i verk umiddelbart er følgende:

*innfør strenge straffer for all reell kriminalitet (innbrudd, overfall, ran, tyverier, drap, svindel, etc.)

*dekriminaliser alt som nå er forbudt, men som ikke er rettighetskrenkende (for eksempel alt som har med narkotika å gjøre)

*avskaff alle støtteordninger spesielt beregnet for innvandrere (slik at de kommer inn under de samme støtteordninger som «vanlige» nordmenn – dette vil føre til at de innvandrere som kommer hit for å utnytte støtteordningene ikke lenger vil komme hit)

*avskaff alle ordninger som innebærer at arbeidsvillige innvandrere blir sittende på asylmottak i årevis for å vente på at byråkratiet skal avgjøre diverse søknader om opphold etc.

*avskaff alle ordninger som innebærer at folk må ha arbeidstillatelser for å jobbe

*gjennomfør kraftige forenklinger av skatte- og avgiftssystemet, spesielt for bedrifter i forhold til ansettelser

Hvis dette blir gjennomført vil kriminaliteten synke til praktisk talt null.

Er det noe håp om at dette vil bli gjennomført? Ja, men ikke før DLF er et stort parti. Inntil da vil de andre partiene føre en politikk som vil medføre stadig økende kriminalitet.

Ja, dette spørsmålet bør man stille seg iblant. Et oppslag i Dagbladet nylig viser et bilde av Aps bystyrekandidat i Oslo Saera Khan, og overskriften er «Vil ha gratis sommerskole».

Det problemet hun tar opp er at barn av pakistanske foreldre sjelden drar på vanlig norsk ferie eller deltar på sommerskoler fordi familiene ikke har råd (og grunnen til dette er at familiene bruker så mye penger på sine jevnlige turer til Pakistan). Siden slike sommerskoleopphold visstnok er nyttige for eksempel mht. språkopplæring, så bør sommerskole for pakistanske barn være gratis, sier Khan.

Ifølge Khan – og vi vil tro at folk i alle politikere i de store partiene mener det samme – handler politikk om å tilfredsstille gode ønsker uten tanke på hverken økonomiske eller andre realiteter: Hvis noe er nyttig, så bør staten sørge for at folk som trenger det får det, og helst gratis eller i hvert fall subsidiert. Dette betyr at penger taes fra skattebetalerne for at politikerne skal bruke dem på måter de, altså politikerne, synes er bedre enn det folk bruker sine egne penger til.

Men hva blir resultatet av dette? Dette vil selvsagt føre til at skattene blir høyere og høyere, at det offentlige tar på seg flere og flere oppgaver, at den private del av økonomien blir mindre og mindre, og at sløsing og lovløshet og byråkrati vokser.

DLF har et annet utgangspunkt. Vi har en overbevisning om at den som tjener pengene har all rett til å disponere over dem, og at de også bruke pengene bedre enn politikerne gjør, og at frivillig samkvem fører til harmoni.

DLF har ikke som oppgave å tilfredsstille folk ønsker og innfall i strid med økonomiske realiteter. DLF mener at folk har rett til å styre seg selv og å bruke sine egne penger. Vi vil holde alle ansvarlige for sine valg. Og alle som har en god sak må gjennomføre den på frivillig vis, ikke ved å tvinge skattebetalerne til å betale regningen.

DLFs grunnsyn vil medføre et harmonisk, fredelig og velstående samfunn samfunn, de andres grunnsyn vil medføre et samfunn sterkt preget av en alles krig mot alle.

For DLF handler politikk om å skape et harmonisk samfunn, for de andre partiene handler politikk om å love å innfri folks ønsketenkning.

(Og når politikerne ikke klarer å innfri sine løfter om å innfri folks ønsker, noe de aldri klarer, gir de selvsagt markedet/kapitalismen skylden. )

Vi er nå i ferd med å legge siste hånd på DLF Oslos hjemmeside .

Der vil man finne alle opplysninger om DLFs Oslovalg: der ligger en liste med kandidatene, der ligger vår velgerkontrakt og der ligger selvsagt vårt program.

Vi tillater oss å anbefale et besøk.

Korrupsjon er selvsagt en uting, og må søkes avskaffet. Men hvordan? I de vestlige land forekommer det stadig tilfeller av korrupsjon, og land utenfor Vesten er som regel gjennomkorrupte.

Men hvordan bekjemper man korrupsjon? Dagens Aftenposten forteller at den norsk-franske korrupsjonsjegeren Eva Joly i går lanserte en internasjonal aksjon mot økonomisk kriminalitet og korrupsjon. Lanseringen skjedde på Sorbonne-universitetet i sentrum av Paris. Joly har fått med seg en rekke sentrale personer fra hele verden som har markert seg i denne kampen, til å støtte et opprop, «La declaration de Paris».

Ifølge Aftenposten inneholder Paris-erklæringen mot korrupsjon flere forslag til hvordan man kan gjøre det lettere å bekjempe økonomiske kriminalitet innenfor nøkkelnæringer som energisektoren, våpenindustrien og finansverden, men Aftenposten forteller intet om hva disse forslagene består i.

Aftenposten siterer dog Eva Joly som sier at «Dette er en milepæl. Det er første gang vi har et internasjonalt opprop som forener både jurister, vitenskapsmenn, journalister og mennesker som har lidd av systemet. Det skal veldig gode grunner til for ikke å forsøke å bekjempe dette systemet.» Aftenposten sier ikke mer.

Så la oss si litt om dette. Praktisk talt all korrupsjon består i at private firmaer betaler offentlige tjenestemenn for å gi de private firmaene tillatelser til å drive sin næringsvirksomhet - man må ha tillatelser fra det offentlige for å drive normal, fredelig virksomhet, og de som skal innvilge slike søknader vil da lett kunne utvikle en praksis som består i at de skal ha litt ekstra for å innvilge søknader. Korrupsjon kan også bestå i at det private firmaet A bestikker offentlige tjenestemenn til å foreta innkjøp til offentlige virksomheter som sykehus, skolevesen, osv. fra firma A, selv om tilbudet fra firma B var bedre. Korrupsjon er således noe som ikke vil skje i handel mellom private firmaer. Hvis to private firamer inngår en handel vil den være til begge firmaers fordel, og derfor vil den være fordelaktig for de ansatte i begge firmaer. Men hvis en privat aktør må forholde seg til det offentlige, vil de offentlige tjenestemenn ikke ha noen egen fordel av det de gjør, og derfor vil de lett kunne be om noe ekstra fra de involverte.

Ja, det er dette praktisk talt all korrupsjon består i. Og derfor vil korrupsjon alltid bestå SÅ LENGE DET OFFENTLIGE STYRER PRIVATES MULIGHETER TIL Å DISPONERE DET DE EIER, OG SÅ LENGE DET OFFENTLIGE FORETAR STORE INNKJØP.*

Korrupsjon vil derfor først forsvinne når privat eiendsomsrett respekteres, dvs. hvis eieren kan disponere det han eier slik han selv vil uten innblanding fra det offentlige, og hvis det offentlige ikke driver en omfattende økonomisk virksomhet (slik som nå skjer innen skolevesen, helsevesen, trygdevesen, veiutbygging, osv.).

Korrupsjon er selvsagt noe som må avskaffes, og den eneste måten å gjøre det på er altså å avskaffe det offentliges mulighet til å blande seg inn i fredelig handel mellom mennesker.

Paris-erklæringen, som Aftenposten naturlig nok ikke gjengir noe av innholde fra, går antagelig ut på kun å oppfordre folk til å ikke være korrupte, og til å forslå strenge straffer for de som er korrupte. Dette er like mye verd som et ønske om god jul og godt nytt år, og det kommer ikke til å redusere korrupsjonen overhodet. Det som må skje for å avskaffe korrupsjon er at mulighetene til korrupsjon må taes vekk. Og det skjer ved innføringen av ren kapitalisme.

*Hva med innkjøp til forsvaret? Her må det offentlige foreta store innkjøp fra private firamer, og det har forekommet mange eksempler på at det er ved slik innkjøp at korrupsjon forekommmer.

Ja, det offentlige skal forta innkjøp til fordsvaret og til politiet, men hvis alt annet er privat vil den delen av økonomien som er korrupsjonsfri være så stor og denne lille delen av økonomien vil i liten grad kunne utvikle en korrupsjonskultur.

Aftenposten forteller i dag at forskere (enda en gang) har undersøk u-hjelpen, og de har selvsagt – enda en gang – kommet til at den i det store og hele ikke har hatt noen positiv effekt.

Den norske stat har i de siste 50 år fratvunget skatebetalerne 170 milliarder kr med det formål å hjelpe folk i u-land til et bedre liv, og praktisk talt alt er bortkastet. Aftenposten skriver: «Vår bistand de siste 50 år er … full av eksempler på ideologisk blindhet og kostbare fiaskoer».

Men Aftenposten sier også at ikke alt gikk galt: ««Mange av de norske tiltakene førte rett og slett til at noen fikk det bedre», lyder den beskjedne konklusjonen …».

«Velviljen var i de fleste tilfellene langt større enn planleggingsevnen og realismen», sier forskerne om tre store skandaler fra Tanzania fra 1970- og 1980-tallet: Sagbruket Sao Hill, kystfartsselskapet Tacoshili og fiskerifagskolen Mbegani. I ingen av tilfellene ble de opprinnelige målene nådd, og prosjektene ble avsluttet «i en ånd av gjensidig skuffelse og irritasjon».

Videre fra Aftenposten: «Turkana i Kenya står i en særstilling i norsk bistandshistorie på grunn av de mange millionene om ble sløst bort til ingen nytte. Prosjektet ble et eksempel på hvordan norsk ideologi omkring «distriktsutbygging» fikk innvirkning på u-hjelpen. «Det er med og forklarer hvordan NORAD kunne havne i den ytterste utkant i Turkana i det nordlige Kenya og bruke mer penger enn på noe annet prosjekt i Afrika, nesten uten synbart resultat på det tidspunkt da Norge ble kastet ut av Kenya etter en diplomatisk blunder i 1990», skriver en av forskerne.»

Historikeren tar også for seg den indre utviklingen i NORAD, og fastslår at direktoratet på 1970-tallet fikk «en viss venstreorientert profil med en mild ensretting.» Det konstateres at kritikk av Tanzania ikke var god tone. Landet ble på det tidspunkt styrt av den i manges øyne ufeilbarlige Julius Nyerere og preget av hans såkalte afrikanske sosialisme.»

Mer interessant kan man finne i Aftenpostens artikkel, som ligger her.

Hvorfor går det så galt? Det går galt fordi de som står bak ikke har den fjerneste anelse om hva som gir et godt og velstående og harmonisk samfunn.

Et velstående og harmonisk samfunn kan kun finnes dersom visse fundamentale ideer er akseptert i befolkningen. Disse er individualisme, fornuft, og en vektlegging av dette livet som moralsk høyverdig. Er disse verdiene utbredt i befolkningen, vil det medføre at samfunnet organiseres med respekt for eiendomsretten. Dette medfører igjen at man har et fungerende politi- og rettsvesen, og at man har markedsøkonomi. All historie viser dette – for den som er i stand til å se det. Venstresiden forstår ikke dette, og derfor fører deres politikk til katastrofen overalt hvor den blir prøvet. Venstresidens idégrunnlag består av kollektivisme, irrasjonalitet og selvoppofrelse, og dette vil alltid føre til ufrihet, undertrykkelse og fattigdom, noe historien også viser.

I mer enn 2000 år har folk med noe innsikt og livserfaring forstått det som Aristoteles formulerte slik: ”Det som ingen eier er det ingen som tar godt vare på”. Dvs. allerede på Aristoteles’ tid – som er 2300 år siden – forstod folk at det som eies privat blir tatt godt vare på, og at det som eies i fellesskap vil forfalle.

Opp igjennom historien har vi utallig eksempler som bekrefter dette, men det siste eksempel så vi omtalt i gårsdagens aftennummer av Aftenposten. På side tre ser vi overskriften: ”Halvparten av bysyklene er forsvunnet”.

Bakgrunnen er at 300 sykler ble kjøpt inn av Oslo kommune (de var delvis reklamefinansierte), og plassert låst fast til bestemte stativer omkring i byen. Ved å betale kr 50 per år fikk man nøkkel til stativet og man kunne låne en sykkel, sykle rundt i byen, og sette den tilbake ved et annet stativ.

Selvfølgelig vil dette føre til at syklene blir stjålet. Og allerede nå, etter at ordningen har vart i kun fem uker, er halvparten av de opprinnelige 300 syklene stjålet.

Man kan spørre seg om hvor naiv det går an å bli. Kun den som er grenseløst naiv vil kunne tro at en slik ordning vil kunne fungere – spesielt i et samfunn som ikke straffer kriminelle (i hvert fall ikke småkriminelle) og hvor politiet skal være mest opptatt av slike ting som svart arbeid, porno, om folk røyker mens de er på restaurant, om øl selges etter kl 2000, osv. Og hvem er det som er naive? Både politikerne som er tilhengere av fellesskapsordningene, og de velgerne som støtter disse politikerne, dvs. folk flest.

Ordningen med bysykler bør avvikles så fort som mulig. Denne ordningen illustrerer det som alltid skjer med det som «eies» i fellesskap: alle forsøker å utnytte det, og ingen tar vare på det. Dette fører alltid til overutnyttelse og forfall – noe vi ser bekreftet på alle områdeer som eies/disponeres av fellesskapet. Kun det som eies på privat vis blir tatt godt vare på. DLF ønsker å privatisere praktisk talt alt. Kun da får man en fornuftig ressursutnyttelse.

Dessuten er det kun full respekt for privat eiendomsrett som innebærer frihet, og frihet er det eneste moralske samfunnssystem.

Gårsdagens Stortingsvedtak om endringer i ekteskapsloven illustrerer mye av det som er galt ved den typen politikerstyre vi har: velmenende, men tanke- og kunnskapsløse politikere som vil vise at de mener å gjøre godt, men som vedtar ting som vil være meget skadelig på sikt. Honnør til Kystpartiet, som var det eneste partiet på Stortinget som ikke støttet vedtaket.

Odelstinget vedtok i går et hasteforslag fra alle partiene (unntatt Kystpartiet) om endringer i ekteskapsloven. Alle par som skal gifter seg i Norge skal heretter skrive under på at de anerkjenner hverandres rett til skilsmisse. Formålet er å hindre virkninger av sharialoven.

Men advokat og universitetslærer i familierett, Ola Viken, hevder at loven vil virke mot sin hensikt: «Ved å endre ekteskapsloven, sender vi signaler om at vi i Norge må forholde oss til sharialover», sier Viken ifølge Nettavisen

Til innvendingen om at det er viktig å presisere at norsk lov skal gjelde i Norge sier Viken at dette ikke er nødvendig: «Hvis vi ikke skal ta hensyn til sharialovene i norsk rett, så hadde det jo ikke vært nødvendig å vedta egne, særnorske regler mot sharialovene».

Sharialovene regulerer alle livets forhold; mellom Allah og mennesket, mellom mann og kvinne og mellom individ og samfunn. I familien gir sharia mannen forrang. Faren har rett til å gifte bort døtre, og menn har rett til å ha inntil fire koner. Mannen har alene rett til på egen hånd å avslutte ekteskapet ved å forstøte hustruen. Hans beslutning kan ikke endres av en domstol. En kvinne kan oppnå skilsmisse hvis hun får domstolens medhold i at mannen ikke har oppfylt sine plikter som ektemann. Dette er selvsagt i strid med norsk lov, og skal ikke gjelde i Norge. Gårsdagens vedtak innebærer at disse lovene på et vis gjelder likevel, kanskje for de som ikke har underskrevet en erklæring om lik rett til skilsmisse ved inngåelse av ekteskapet.

Konkret går innholdet i vedtaket ut på at en utenlandsk mann skal skrive under på at hans nye kone skal ha samme rett til skilsmisse som han selv. Politikerne forstår åpenbart ikke at dette klart sier at uten en slik underskrift åpner norsk lov for en forskjellsbehandling av kvinner og menn ved skilsmisse. Vedtaket innebærer at de som ikke har skrevet under på en slik erklæring ikke har samme rett til skilsmisse som de som har skrevet under.

Det Stortinget burde ha gjort er å ta for gitt at alle som lever har og som ønsker å komme hit, skal følge Norges lover og norske rettsregler.

Igjen ser vi at det som er viktigst for politikerne ikke er å gjøre det rette, men å gi publikum inntrykk av at de gjør noe. Men kanskje denne forklaringen ikke er den riktige, kanskje er det en annen forklaring som er den rette: kanskje forstår ikke politikerne i det hele tatt hva de gjør.

Overskriftens er Aftenpostens, og artikkelen omhandler gårsdagens kommunevalg i Nittedal. Ja, det var kommunevalg i Nittedal i går, 16. juni, selv om resten av landet skal ha kommunevalg 15. september.

Grunnen til at Nittedal arrangerte valget nå var et forsøk på å øke interessen for lokalpolitikk blant velgerne. I de siste årene har interessen for politikk gått jevnt nedover, noe som bl.a. har vist seg i synkende valgdeltagelse.

For å forsøke å rette opp denne utviklingen tenkte man at dersom man kunne arrangere et valg fokusert kun på lokalsaker, og ikke på rikspolitiske saker (selv i lokalvalg er det rikspolitiske saker og rikspolitikere som stjeler det meste av oppmerksomheten), så ville dette øke interessen blant velgerne.

Politikerne har altså sett det de mener er et problem: synkende interesse for og engasjement i politikken, og foreslår en løsning: arrangér lokalvalg uten innslag av rikspolitikk.

Men som alltid: selv om politikerne ser problemene, så er de løsningene de foreslår aldri slik at de løser problemene, de gjør som regel vondt verre. I Nittedal var velgdeltagelsen ved forrige kommunevalg omkring 60 %, nå var den ca 46 %.

Hva er årsaken til problemet, og hva er løsningen? Folks synkende interesse for politikk er selvsagt forårsakent av at politikerne aldri holder sine løfter, og at alle de store partiene er praktisk talt identiske.

Det er videre umulig for politikerne å holde sine løfter, og alle vet dette, også politikerne, og politikken er blitt et spill hvor det meste handler om å legge skylden for alt som går galt på de andre partiene.

Politikernes oppgave kan man nesten si er blitt å gi folk trøst, en trøst som kun består av ord og ikke handling. Når problemer dukker opp så iler politikerne til og lover å ordne opp. Folk flest tar løftene for god fisk, men alle involverte – både politikere og velgere – vet at løftene ikke vil bli holdt. Det er vel ingen som tror at vi får full barnehavedekning i 2005 med en makspris på 1728 kr? Det er vel ingen som tror at de andre partiene vil kunne redusere skjemaveldet? Det er vel ingen som tror at de andre partiene kan gjennomføre de så sårt trengte forbedringene innen skolevesen, helsevesen og eldreomsorg? Valgfiaskoen er altså vel fortjent.

Hva er da løsningen på problemene? Løsningen er å gi folk frihet, og å holde dem ansvarlige for sine valg. Da vil problemene bli mindre og mindre for hvert år som går. Kun DLF står for denne politikken, men så lenge DLF er et lite parti vil utviklingen fortsette å gå i negativ retning uansett hva de andre politikerne måtet finne på. Og det de finner på vil som regel gjøre vondt verre.

I de siste dager har det kommet en rekke uttalelser fra mange ulike hold hvor president Bush og statsminister Blair er blitt kraftig kritisert fordi de satte i gang krigen som avsatte Iraks diktator Saddam Hussein. Blant kritikerne er nå også vår egen Lars Sponheim. Kritikken går på at Bush og Blair løy om Iraks masseødeleggelsesvåpen (MØV). De allierte styrkene har ennå ikke funnet MØV i Irak, og kritikerne påstår nå at krigen ble satt i verk på et uholdbart grunnlag.

Det er mange grunner til at denne kritikken er totalt forfeilet. Før krigen trodde alle – FN, FNs våpeninspektører, regjeringene i Frankrike og Russland – at Irak virkelig hadde MØV: tyrannen Saddam Hussein hadde til og med brukt slike våpen overfor grupper av Iraks egen befolkning. Hvis det nå viser seg at Irak allikevel ikke hadde MØV, så var allikevel frykten for slike våpen før krigen reell.

Det var også flere andre grunner til USAs krig. Viktigst var at USA i de siste tyve år er blitt utsatt for en rekke terrorangrep fra grupper basert i dette området, og det er hevet over tvil at Saddam Hussein har støttet slike grupper. Dette var alene god nok grunn til USAs krig. Kun ved å fjerne de regimer som støtter terrorgrupper kan man nedkjempe terroren. Og mengden terroraksjoner gikk kraftig ned etter at USA innledet sin krig mot terror sent i 2001.

Dessuten må man heller ikke glemme, som kritikerne av Bush og Blair ser ut til å gjøre, at Saddam Hussein var en svært brutal tyrann, og at tyranner bør avsettes.

USA og de alliertes krig for å avsette Saddam Hussein var derfor på alle vis legitim. La oss håpe at resultatet blir at Iraks befolkning i fremtiden kan leve i et fritt land.

Vi siterer fra dagens utgave av Dagbladet: "Avtroppende WHO-sjef Gro Harlem Brundtland liker slett ikke kampanjene for å få barn til å kjøpe mobiltelefon. Men da barnebarnet ville ha telefon, klarte ikke dr. Gro å si njet".

Det er mye man kunne si til dette - man kunne si noe om de kampanjene det henvises til, man kunne si noe om farene ved bruk av mobiltelefon, man kunne si noe om foreldreansvar, man kunne si noe om statens oppgaver, man kunne si noe om politikeres dobbeltmoral.

Vi skal kort henvise til et annet poeng: det er visst enklere for maktpolitikere å ta gleder fra folk de ikke kjenner enn det er for dem å ta gleder fra deres nærmeste familiemedlemmer.

Det vil alltid være noen som ikke kan klare å leve av egen inntekt, og det bør derfor være ordninger som setter disse i stand til å klare seg på en akseptabel måte. De aller fleste vil i et fritt samfunn være omfattet av en eller annen forsikringsordning, men det vil kunne være noen få som ikke blir omfattet av slike ordninger. Det bør derfor finnes organiserte systemer for veldedighet.

Som på de fleste områder vil også her, etter DLFs syn, private organisasjoner fungere bedre enn offentlige (statlige og kommunale) organisasjoner.

En indikasjon på dette finer vi i et leserbrev i Aftenpostens aftennummer i går (12/6). Vi siterer: «I stedet for å bli vist forståelse i fortvilede livssituasjoner, opptrer [de ansatte på] sosialkontorene oftere med pekefingre og aggresjonsfremmende avvisningsmetoder fremfor positive løsninger. I motsetning til slumsøstrene og Kirkens Bymisjon som også håndterer samfunnets svakerestilte sogar med omfavnelser og trøstende ord som gir håp om positive løsninger på fortvilede livssituasjoner, er sosialarbeiderne ikke i stand til den slags medmenneskelig empati, til tross for at de er langt bedre lønnet og skolert enn slumsøstrene.»

Nå er dette kun ett leserbrev, og vi skal ikke uten videre påstå at dette er representativt, men det sies her at velutdannede og høyt lønnede sosialarbeidere, som er offentlig ansatt, gir sine klienter et dårlig tilbud, mens lite utdannede og lavt lønnede ansatt i private organisasjoner gir sine klienter et godt tilbud. Kan det være slik at også på dette området er privat bedre enn offentlig?

DLF ønsker at flere av de som søker slik hjelp skal få dette på en god og tilfresstillende måte, og vi er overbevist om at dette best kan skje gjennom private organisasjoner.

Politikerne på Stortinget ble i natt enige om barnehaveforliket. Igjen har politikerne lovet full barnehavedekning ved et tidspunkt som ligger noen år frem i tiden. Så vidt vi husker har vi flere ganger tidligere blitt gitt slike løfter, uten at politikerne har holdt disse løftene.

Et annet poeng er, som Nettavisen i dag formulerer det, at ”partene ble enige om en barnehageavtale uten å ha de eksakte kostnadene på bordet. – Dragkampene og fokuset har vært på de politiske prinsippene, sier Dagrun Eriksen (KrF).”

Videre: ”– Vi vet ikke, men avtalen vil nok totalt koste 6-7 milliarder kroner, sier komitémedlemmene May Hansen (SV) og Karin S. Woldseth (Frp)”.

”… Hverken saksordfører Trond Giske (Ap) eller de andre medlemmene i familiekomiteen hadde [ved avtalens inngåelse] en full oversikt over hva barnehageavtalen vil koste.”

I tråd med disse aspekter ved avtalen ble den (i hvert fall av SV) feiret med ballonger og seigmenn.

Altså: det er inngått en avtale som partene ikke vet hva vil koste, og den er på det viktige punktet identisk med en rekke tidligere avtaler som ikke er blitt holdt.

Typisk politikk.

DLF vil selvsagt at folk skal få beholde sine penger selv, at de skal få disponere dem selv, og at enhver skal kunne inngå de avtaler de måtte ønske med de barnehaver de selv foretrekker. DLF vil også avvikle alle hindringer for etablering av barnehaver som det offentlige har vedtatt.

Dette vil meget raskt gi full barnehavedekning.

Dagbladet, som har for vane å slå opp som en nyhet ting som ihvertfall alle liberalister vært kjent med i uminnelige tider, sier i en stor overskrift idag at en ny undersøkelse viser at "Boplikt virker ikke". Artikkelen innledes med følgende: "Boplikt har ingen positiv virkning for å øke innbyggertallet i en kommune. I fraflyttingskommuner har det motsatt effekt".

DLF er for frihet. Frihet er den eneste måte å organsiere mennesker på, dersom man vil ha et velstående og harmonisk samfunn. Frihet innbærer full respekt for eiendomsretten: mao. kun respekt for eiendomsretten kan gi et godt samfunn med stigende materiell levestandard. Alternativet er ufrihet, som innebærer systematiske krenkelser av eiendomsretten fra det offentlige, og dette vil føre til synkede levestandard.

Dersom vi skal være meget velvillige, så kan vi gå med på at krenkelser av eiendomsretten er motivert med gode hensikter, men disse krenkelsene vil alltid ha negative resultater.

At krenkelser av eiendomsretten som institusjonen boplikt er, ikke fører til de positive resultater som var ønsket, har nå selv Dagbladet oppdaget. Men hvis Dagbladet hadde hatt noen oppegående journalister, ville de ha undersøkt noen av de negative resultater slike krenkelser av eiendomsretten fører til. Noen eksempler: Innføring av boplikt vil redusere eiendommers verdi, og opphevelse av boplikt vil heve eiendommers verdi. Hvilke muligheter for korrupsjon ligger her? Boplikt forutsetter at et flertall har rett til å dirigere hvor enkeltmennesker skal bo eller hvor de kan eie eiendommer. Hvilke negative følger har dette både for de som har makten til å bestemme, og for de som rammes? Hvis noen - politikerne, et flertall - har rett til å skalte og valte med individers liv og eiendom på denne måten, hvilket menneskesyn avslører dette? Hvilke konsekvenser har dette på andre områder? Gang på gang kommer det undersøkelser som viser at offentlig styring kun har effekter som er de stikk motsatte av de som var intensjonen. Har dette noen gang fått myndighetene til å avblåse noen av sine kampanjer eller noe av sin reguleringsiver? Selvsagt ikke. Men det er antagelig helt fåfengt å henvende seg til oppegående dagbladjournalister, det er svært liten empiri som tyder på at slike finnes.

En spaltist på side to i dagens Dagblad har følgende ingress. "Når skrekkpropaganda ikke har noen effekt, verken på røykere eller kjøttspisere, hva gjør vi da?" Svaret, som selvsagt ligger langt utenfor enhver Dagblad-journalists fatteevne, er selvsagt følgende: avblås alle offentlige aksjoner som innebærer rettighetskrenkende tiltak, og la ethvert individ ha full frihet og fullt ansvar for seg selv. Kun langs denne veien kan man komme til et fredelig og harmonisk samfunn.

I avisene i går kunne vi lese at NSBs styre kommer til å legge ned flere nattog dersom selskapet ikke får mer støtte fra staten. NSB driver nå altså ren utpressing overfor myndighetene. Dette er ufint, men slik må det gå når statlige selskaper driver virksomheter som burde ha vært private.

Private firmaer produserer varer/tjenester, og selger disse til kundene. Inntektene – det som kundene betaler – er da ment å dekke utgiftene ved produksjonen. Men når staten driver virksomheter, da kommer det andre hensyn med i bildet. Hvis politikerne vil at det skal finnes toglinjer der hvor det ikke er lønnsomt, pålegger de NSB å drive toglinjer, og staten betaler underskuddet med penger som er tatt fra folk som ikke reiser med tog på denne strekningen (slike penger taes selvsagt fra skattebetalerne). Støtten går til de områdene som klarer nå å igjennom til politikerne.

Men slike inntekter ikke fra kundene, men fra staten, blir selvsagt en sovepute for virksomhetene, og fører til ineffektivitet og sløsing. Og i gitte situasjoner kan virksomhetene bedrive krisemaksimering og ”presse” staten for penger. Det er slik utpressing NSB nå bedriver.

Dette bare viser hvor dårlig NSB drives, og det er ikke overraskende når dette er norges STATsbaner. Nå skal ikke vi gå i detaljer om hvordan selskaper bør drives – dette er jo opp til firmaets ledelse. Hvis ledelsen ikke gjør en god jobb, altså hvis firmaet taper penger, så blir den skiftet ut. Dvs. det er dette som skjer i et fritt marked, men i firmaer som på en eller annen måte mottar statsstøtte, er det, som vi dessverre kan konstatere, annerledes.

DLF gå inn for en full, reell privatisering av NSB. De som bør betale for togreisene er de som reiser med tog. Det er umoralsk, som i dagens system, å tvinge folk som ikke reiser med tog å være med å betale billettene til de som reiser med tog.

Full reell privatisering betyr at de private togfirmaene kan sette opp toglinjer der de måtte ønske, som regel der hvor det lønner seg, og der hvor det ikke lønner seg med tog, der får folk finne andre transportmåter, og det skulle være nok av alternativer: buss, privatbil, fly. En full privatisering på alle disse områdene vil gjøre all transport totalt sett billigere, renere og mer effektiv.

Oslo sporveier har alle osloborgere erfaringer med. Og erfaringene er ikke udelt positive, for å si det forsiktig. Stadige forsinkelser, dårlig service, og, i det siste, et betydelig antall nesten-katastrofer (for eksempel branntilløp i T-bane-tunellene).

Dette kan selvsagt ikke fortsette.

Styreleder i Oslo sporveier, Michael Tetzscher, har gitt uttrykk for at han ønsker en privatisering. Han mener at dette er den eneste måten man kan sørge for at Oslos innbyggere kan få et transportsystem – buss eller bane eller trikk – som er trygt og pålitelig.

Vi er enige i dette. Oslo kommune har drevet sporveien i mange tiår, og de ikke bare ubekvemme og irriterende, men også direkte farlige resultatene, ser vi tydelig i dag.

Ap og SV går selvfølgelig imot en privatisering, de lever i en drømmeverden hvor løsninger på alle problemer er å ønske seg mer penger fra det offentlige, dvs. innkrevet fra skattebetalerne, i dette tilfellet til vedlikehold og en generell opprustning av sporveien. Selv om dette ønsket blir uoppfylt i tiår etter tiår, forsetter Ap og SV å ønske mer penger. Om Aps og SVs politikk medfører at osloborgernes reiser blir en opplevelse med en lang større risiko enn det som er akseptabelt, så bryr de seg ikke om dette, de bare fortsetter sin ønsketenkning.

DLF går inn for at Oslos borgere skal ha muligheten til å reise trygt og sikkert dit de skal. Vi går inn for at dette skal skje slik at prisingen av tjenestene blir mest mulig reell. Og vi er av den oppfatningen at den eneste måten dette kan skje på er å privatisere Oslo sporveier.

Aslam Ahsan, som leder Ressurssenteret for pakistanske barn, skriver i en kommentar i Aftenposten at han ønsker at det bør stilles krav om lojalitet og troskap til grunnleggende norske verdier når nye landsmenn innvilges statsborgerskap. Sagt med andre ord ønsker han at innvandrere skal avlegge troskapsløfte til norske verdier når de mottar norsk statsborgerskap.

Under dagens ordning får nye borgere i landet bare utlevert et pass over skranken på en politistasjon, og vi har blitt fortalt av innvandrere at de har vært skuffet over den byråkratiske måten dette gjøres på, de ville ha foretrukket, og hadde forventet, at en viktig hendelse som å bli Norsk Statsborger var forbundet med en formell seremoni. I USA har man en seremoni når innvandrere blir amerikanske statsborgere, og i forbindelse med denne må innvandrerne avlegge et troskapsløfte til den amerikanske konstitusjonen.

Et forslag om at det bør opprettes en mer seremoniell ordning når innvandrere mottar norsk statsborgerskap er sendt ut på høring av kommunalminister Erna Solberg. Forslaget går inn for at fylkesmannen skal arrangere en velkomstseremoni et par ganger i året for nye statsborgere. Men den foreslåte ordningen er ment å være frivillig. Ahsans syn er at en slik velkomstseremoni bør være obligatorisk. Ashan mener også at deltagelse i seremonien bør være obligatorisk: det bør stilles krav til nye landsmenn om lojalitet og troskap til Norges Grunnlov, mener han.

DLF er tilhenger av fri innvandring: alle som kommer hit og ønsker å arbeide er velkomne. Jo flere som arbeider i Norge, jo større blir velstanden for alle.

Men de som kommer må selvsagt rette seg etter Norges lover, og for å markere dette klart og tydelig bør innvandrere avgi en type erklæring om at de skal følge Norges lover. Vi vil tro at dette enklest gjøres på samme måte som i USA, hvor innvandrere kurses i grunnleggende normer og hvor de avlegger en erklæring når de mottar sitt amerikanske stasborgerskap. Vi er også for at det bør bli langt lettere å oppnå norsk statsborgerskap for de som er villige til å avgi denne erklæringen.

Vi er også tilhengere av at det arrangeres en gruppevise seremonier når innvandrere mottar norsk statsborgerskap, og at denne altså bør være obligatorisk.