Eiendomsretten sikrer frihet: på sin egen eiendom kan man gjøre hva man selv vil. På andres eiendom må man ha tillatelse fra eieren uansett hva man skal gjøre. Eiendomsrett sikrer derfor frihet, og kun eiendomsrett sikrer frihet. Sagt på en annen måte: uten eiendomsrett er ingen frihet mulig.

I dag er det ingen ting igjen av eiendomsretten. Selv for de mest elementære ting må man ha tillatelse av myndighetene til å gjøre helt normale ting., Vi tenker ikke på beskatning eller regulering av næringsvirksomhet i form av konsesjons- og løyve-ordninger, som alle er svært skadelige krenkelser av eiendomsretten, vi tenker på noe enda mer elementært. I de siste få dager har vi opplevet to eksempler som viser klare krenkelser av eiendomsretten.

Aftenposten forteller i går at ”Etter tyveri av utstyr for 200 000 kroner, vurderte Hi-Fi-Klubben i Oslo å nekte sigøynere adgang. Nå får de allikevel komme inn i butikken … Politiet mener [Hi-Fi-Klubben] ville bli rammet av rasismeparagrafen [dersom de nektet sigøynere adgang]”.

Det andre eksemeplet er et diskotek som ville nekte menn over 35 å komme inn fordi de glaner på de unge dansende jentene, og at jentene følte dette som ubehagelig. Å nekte menn over 35 ble ansett som diskriminering, og diskoteket gikk visstnok bort fra ordningen.

I begge disse tilfellene ble de som eide eiendommen, og som gjorde sitt beste for å beskytte t sine mest verdifulle kunder, nektet å gjøre det som de mente var riktig. Eierne ble tvunget til å gjøre noe som de mente ville gi sine kunder et dårligere tilbud.

Disse eiernes frihet er med dette grovt krenket: de ville gi sine gode kunder et godt tilbud, men ble tvunget til å øke sannsynligheten for tyverier (som selvsagt må dekkes i økede priser, noe som rammer ærlige kunder) eller de ble tvunget til å utsette unge jenter for glanende menn.

Dette er grove krenkelser av eiendomsretten til de som eier Hi-Fi-Klubben og de som eier diskoteket. Disse eksemplene viser at eiendomsretten er helt forlatt i Norge – her kan man ikke lenger gjøre noe uten at flertallet er enig. Og da er det lite frihet igjen.

DLF er tilhenger av full individuell frihet, og derved er vi tilhengere av eiendomsretten. DLF mener at enhver eier selv har all rett til å bestemme hvem som skal kunne oppholde seg på hans eiendom og hva som skal skje der. Derfor bør enhver forretning eller serveringsetablissement eller dansested selv helt og fullt ha rett til å bestemme hvem de vil slippe inn og hvem de vil holde ute.

Alle partier går nå ut med sine satsingsområder I forbindelse med kommunevalget: Et parti satser på barnehavene, et parti satser på sykehusene, et parti satser på skolen, osv.

For de andre partiene betyr «satsingsområde» at de vil ta enda mer penger fra skattebetalerne, og så bruke disse penger på den offentlige skolen, på de offentlige barnehagene, på de offentlige sykehusene, osv.

Men når de med vanlige inntekter allerede betaler nesten 70% av det de tjener til det offentlig, og allikevel er det offentlige tilbud av svært dårlig kvalitet, da er det merkelig at så mange tror at løsningen er å bruke enda mer penger på de offentlige tilbud.

DLF mener at det offentlige ikke er i stand til å bruke penger på en forsvarlig og fornuftig måte, det offentlige er slik innrettet at når de får penger, så blir en betydelig del av dem sløst bort – dette har å gjøre med at de offentlig ansatte ikke disponerer egne penger, de disponerer andres penger, og da er man alltid mindre forsiktig.

DLF ønsker at folk skal få beholde pengene sine selv. DLF mener at den som tjener pengene er best i stand til å disponere dem: Vi mener altså at de pengene som Peder Ås tjener, best disponeres av Peder Ås, og at han er langt bedre i stand til å disponere dem enn Jan Petersen, Lars Sponheim, Kristin Halvorsen, Carl I. Hagen, Jens Stoltenberg, Åslaug Haga og Kjell Magne Bondevik.

DLF mener også at Peder Ås har all moralsk rett til å beholde de pengene han tjener, og at det er grovt umoralsk at våre politikere beslaglegger innpå 70 % av det han tjener. Hvis han får beholde pengene sine selv, kan han bruke dem slik han måtte ønske: han kan selv kjøpe skoleplasser til sine barn i en privat skole han velger selv, han kan kjøpe pensjonsforsikringer og helseforsikringer i private forsikringsselskaper, osv. Og en rekke undersøkelser viser at slike private løsninger er lange bedre og mer effektive enn de offentlige løsningene.

DLF mener altså at ethvert individ har rett til å disponere sin inntekt slik han selv ønsker, og vi vil forsøke å gjennomføre dette i de verv vi får etter valget.

DLFs satsingsområde er altså individet.

NRKs nettside forteller at svært mange lokalpolitikere sier nei til gjenvalg. For eksempel i Mosvik kommune sa 14 av de 19 som nå sitter i kommunestyret nei til å bli nominert igjen.

«Kombinasjonen jobb, barn og politikk fører til at svært mange kommunepolitikere takker nei til gjenvalg i september. I Mosvik blir det nesten full utskifting i kommunestyret, der ønsker bare fem av nitten å ta fatt på en ny periode» sier NRK, og dette er sikkert riktig.

Et av kommunestyremedlemmene i Mosvik sier at vervet tar for mye tid: «Den siste fireårsperioden har det gått med minst en kveld i uka til forberedelser og møter, og det er for mye! [I større kommuner går det med langt mer tid enn dette.] Det sier en av de mange som går ut av politikken i Mosvik, 32 år gamle Ole Anders Iversen. Han har mange andre verv i tillegg, samt gård og tre år gamle tvillingar.»

Hva er så løsningen på dette problemet? For å finne løsningen må vi først finne årsaken. Og årsaken til at et verv som medlem i kommunestyret tar så mye tid er at de har for mange saker å gå igjennom. Og hvorfor har de så mange saker å gå igjennom? Det er fordi det offentlige – stat og kommune – nå blander seg bort i alt mulig. Skal man åpne en kiosk, skal man begynne videoutleie, skal man bygge om sitt hus, skal man bygge en garasje på sin egen tomt, skal man starte en bedrift – nesten uansett hva man skal gjøre, så må man ha tillatelse fra det offentlig. Og før man får tillatelsen, skal et stort antall offentlige råd, utvalg og komitéer se på det man skal sette i gang. Dette fører selvsagt til øket arbeid for det offentlige, og kreative mennesker som vil starte en eller annen virksomhet må kaste bort tid i vente på offentlige tillatelser og løyver. Det er de kreative som virkelig skaper verdier, det offentlige legger kun hindringer i veien for kreative mennesker og gjør dem mindre kreative enn de ellers ville ha vært

Løsningen er altså å kraftig redusere alt det som det offentlige nå blander seg bort i. DLF mener at individer skal kunne sette i gang hva de måtte ønske av fredelige virksomheter uten å innhente noen form for tillatelser eller løyver fra det offentlige. Nå er det store problemet ikke at kommunestyrerepresentanter ikke tar gjenvalg, problemet er at kreative mennesker ikke får anledning til å bruke sin kreativitet. Dette gjør at velstanden i Norge blir langt lavere enn den eller ville ha blitt.

Dessuten er det å hindre folk i å bedrive fredelig virksomhet kun mulig ved initiering av tvang, og dette er alltid umoralsk. DLFs syn er at det offentlig kun skal beskytte individer mot tvang. DLF tar sterk avstand fra det vanlige syn at det er legitimt for det offentlige å styre mennesker ved å initiere tvang mot dem.

Venstresiden snakker mye om solidaritet, som betyr noe sånt som at vi bør hjelpe de svake til å få muligheter til å klare seg selv.

Men det er ofte slik at jo mer man prater, jo mindre handler man. Og hvordan oppfører venstresiden seg når den får anledning til å vise solidaritet i praksis?

I EU er det et «fritt» arbeidsmarked, dvs. at arbeidstagere fra alle medlemsland skal ha anledning til å ta arbeid i alle andre land på same vilkår som landets egne borgere. (Norge er ikke medlem av EU, men omfattes av den samme ordningen pga. diverse avtaler mellom EU og Norge.)

Nå vil snart ti nye medlemsland omfattes av denne ordningen, og dette betyr at arbeidstagere fra ti Østeuropeiske land vil få anledning til å ta seg arbeid i Norge på samme vilkår som nordmenn. Dette er selvfølgelig bra for de som kan komme hit og arbeide, og det er bra for bedriftene som kan få billigere arbeidskraft, og det er bra for Norge som helhet fordi jo flere det er som jobber her, jo større blir den allmenne velstand. Man kan selvsagt si at det på kort sikt er en ulempe for de arbeidere som vil bli utsatt for konkurranse fra de nye arbeidstagerne, men disse kan styrke sin konkurranseevne ved å tilegne seg kunnskaper som gjør dem mer ettertraktet på arbeidsmarkedet.

Hvis venstresiden hadde ment alvor med sitt snakk om solidaritet, ville de selvsagt ha ønsket arbeiderne fra Øst-Europa hjertelig velkommen. Men nå vil LO be om overgangsordninger for å utsette den muligheten Østeuropeer har til å skaffe seg arbeid i Norge. Så når LO skal vise solidaritet i praksis, da viker de tilbake.

DLF er selvsagt tilhenger av fri innvandring, som betyr at alle som ønsker å komme hit for å arbeide skal få anledning til det. Dette vil på sikt øke alles velstand. LOs standpunkt vil selvsagt senke velstanden for alle, også for LOs medlemmer. Men sosialistisk politikk har alltid ført til fattigdom og elendighet.