Idag avviste Høyesterett enstemming anken fra Robert Lunds enke, i saken
de har anlagt mot Tiedemanns Tobakksfabrikk. Saksøker påsto at
tobakksprodusenten, heller enn røkeren selv, hadde ansvaret for de
helseskader han pådro seg og senere døde av.

Av Lunds argumentasjon må vi kunne avlede det syn at enkeltindividet
ikke har ansvaret for sine egne handlinger, og at alt ansvaret for
risikofylt adferd skal legges på produsenten av varene som benyttes.
Som en konsekvens av et slikt syn måtte vi gi fullstendig avkall på vår
frihet til å treffe egne valg. Staten må i såfall treffe alle valg på
våre vegne, til vårt eget beste. Dette synet ser vi tydelig i
virksomhet hos helseminister Høybråten og tidligere statsminister og
WHO-sjef Dr. Brundtland, to sterkt profilerte fiender av frihet.

Dette synet ble heldigvis idag avvist av Høyesterett. De fastslo at
risikoen ved røking var velkjent når Lund startet å røke, og at det var
hans eget ansvar å røke når skadevirkningene var velkjent. Andre
produsenter som befinner seg i faresonen for urettmessige søksmål, som
McDonalds, Freia, Shell og Ford bør glede seg idag.

Men selv om vi har vunnet et slag idag, er krigen ikke vunnet.
Formynderne hadde satset mye på rettssporet (dvs bruke rettsaker for å
oppnå en ny lovtolkning) som nå har feilet. Vi må forvente fornyede
angrep på det personlige ansvar som en direkte følge av denne
rettsavgjørelsen. Det blir harde tak frem til neste valg.

(Denne kommentaren er skrevet av Inge Simon Thorbjørnsen, styremedlem Oslo DLF.)

”Kristin bløffer” er tittelen på en kommentar i siste utgave av Teknisk ukeblad (24/10). Foranledningen er forskningsminister Kristin Clemets ”tomme løfter”: hun ”snakker varmt om forskningens betydning og om kunnskapssamfunnet. Når pengene skal bevilges, sliter hun tungt, og [bevilgningene blir mindre enn lovet]”.

I klartekst betyr dette at Clemet lover, og at hun ikke holder det hun har lovet. De som følger kommentarene i denne spalten er selvfølelig kjent med at det er slik politikere er, og at det kommer til å fortsette slik. (Her menes dog kun de politikere som mener at det offentlige skal ta seg av alle typer oppgaver i tillegg til de legitime offentlige oppgavene.)

Her vil vi nå vinkle denne kommentaren litt annerledes: Clemet er en respektert, seriøs, politiker. Hun er ikke en populist som åpenbart løper etter meningsmålinger og valgvind. Hun er en representant for den politikertypen praktisk talt alle ønsker seg. Hun er et ideal, et forbilde. I tillegg er hun undervisningsminister, og har det overordnede politiske ansvar for all (offentlig) skolegang og undervisning i Norge. Og i en overskrift i et fagtidsskrift blir hun nå altså (for øvrig helt korrekt) fremstilt som en bløffmaker.

Et respektert ideal, en dyktig person, er altså en bløffmaker.

Hva sier dette om samfunnets idealer, om samfunnets tilstand?

Vi innser at slike ting – at politikere må være bløffmakere – er et uunngåelig resultat av det samfunnssystem som kalles velferdsstat. En velferdsstat er ikke det samme som et velferdssamfunn, velferdsstaten er et samfunnssystem som innebærer at alle skal betale en del av det de tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld gi innbyggerne gratis (eller sterkt subsidierte) tilbud innen skole, helsevesen, pensjoner, veier, forskning, osv. osv. Det skal ikke mye innsikt til for å forstå at et slikt system ikke kan fungere, og at det over en viss tid vil være ødeleggende for den alminnelige velstand.

Politikere er folk som ønsker å bli valgt for å styre dette offentlige velferdssystemet, og som vi har antydet må de være bløffmakere. Politikere er betraktet som idealer og forbilder, og systemet vil derfor også av denne grunn direkte oppfordre folk til å etterligne idealene bedrive snusk, korrupsjon, og direkte kriminalitet.

Velferdsstaten er et moralsk gjennområttent prosjekt. At så få har innsikt til, og integritet til, og mot til, å ta et oppgjør med den, sier mye om den moralske og tilstand i samfunnet, en tilstand som altså er langt fra å være tilfredsstillende. Og dette lover ikke godt for fremtiden.

Den siste av de mange gruveulykker opp igjennom de siste århundreder, den i Russland, ser ut til å få en nokså lykkelig slutt. Av de omtrent 40 som var savnet, ser det nå ut til at alle unntatt to er blitt reddet.

Energiproduksjon etter gamle metoder er farlig; titusenvis av mennesker har mistet livet i gruveulykker, og mange har også mistet livet ved at demninger har brutt sammen, mange har mistet livet i trafikkulykker som følge av at f.eks. kull er transportret på veiene, osv.

Nyere produksjonsmåter for energi bør derfor erstatte de gamle så snart som mulig. Vi tenker da på produksjonsmåter som atomkraft og gasskraft.

Disse nyere produksjonsmåtene vil gi billig og trygg energi. Mange av de farene som er forbundet med gammel energiproduksjon vil forsvinne, og risikoen ved de nye metodeme er forsvinnende liten.

DLF vil fjerne alle offentlige restriksjoner på bygging av slike kraftverk. Dette vil gi folk muligheten til å få (kjøpt) sikker og billig energi, til erstatning for gammel, risikabel og forurensende energiproduksjon som f.eks. kullkraft.

Mange påstår idag at tobakkindustrien er kriminell: tobakkindustrien selger en giftig vare; tobakkindustrien lyver om at tobakk skaper avhengighet; tobakkindustrien truer sine kritikere, endog med trusler om drap, osv.

Alt dette er, såvidt vi kjenner til, feil.

Men la oss først påpeke at et drag fra en sigarett gir en røyker en umiddelbar avslapning, en avslapning som kan være meget behagelig i en ellers stresset situasjon. Effekten kommer meget kort tid etter at sigarettrøyken er inhalert. Ja, røyking øker sannsynligheten for at man blir rammet av visse sykdommer, men det må være opp til hver enkelt selv å avgjøre hvorvidt han skal ta den risikoen eller ikke.

Mange velger å røyke selv om de kjenner risikoen, og disse har som nevnt all rett til å foreta dette valget uten å bli trakassert.

Så til påstandene nevnt innledningsvis:
Hvorvidt noe er giftig avhenger av mengden: drikker man ti liter vann på fem minutter så er dette antagelig dødelig. Men er vann dødelig? Nei. Ikke i normale doser.

Er røyking giftig? Det avhenger av hvor mye man røyker - røyker man fem sigaretter i uken er dette lite giftig, røyker man 50 om dagen er dette opplagt giftig.

Blir man avhengig av tobakk? Hva betyr avghengighet? Å være avhengig må bety at det er noe man ikke kan klare seg uten, dvs. er man avhengig av noe er det umulig å slutte. Der er uholdbart å si at man er avhengig av noe man liker godt - hvis det kun er vanskelig å slutte, så er man ikke avhengig. Mao. hvis man ble avhengig av tobakk, ville ingen slutte å røyke. Det er antagelig korrekt at suget etter en røyk varierer fra en person til person, men alle kan slutte, og da er det feil å si at røykere er avhengige av tobakk. Derfor løy heller ikke representantene for den amerikanske tobakkindustrien da de i en senatshøring sa at «I believe that nicotine is not addictive».

Truer industrien sine kritikere? Noen dokumentasjone av slike trusler fra industrien finnes, såvidt vi vei, ikke. Det er mulig at noen kritikere er truet, men disse truslene kan være fremsatt av enkeltpersoner uten formell eller reell tilknytning til tobakkindustrien. Vi vil anmode de som hevder at tobakksindustrien har truet sine kritikere om å dokumentere dette.

Men noen lyver. Hvem? Det er allment kjent at anti-røykekampanjen som Statens Tobakkskaderåd kjørte på TV for endel måneder side inneholdt forfalskede fremstillinger av organer som var skadet av røyking. Og tåper staten på røykerne fordi de fører til økede utgifter pga. at de er oftere syke? Vi har hørt rykter om det motsatte - staten tjener på røykerne fordi de dør tidligere ann andre. Vi har også hørt at offentlige forskningsprosjekter som skulle undersøke dette ble stanset fordi de lå an til å oppdage sannheter som myndighetene helst ville holde skjult.

Igjen, røyking er skadelig (det øker riskioen for å bli rammet av en rekke sykdommer, blant annet kreft), og man bør unngå å røyke. Men dette valget bør være opp til hver enkelt, og all informasjon om dette må være sann. Vi er av det syn at tobakksindustrien er en legitim bransje som ikke fortjener å bli stemplet som kriminelle. At myndighetene farer med usannheter er dog ikke noe vi blir overrasket over.

Denne grusomme overskriften har vi hentet fra førstesiden av dagens utgave av Aftenposten. Artikkelen som følger inneholder blant annet følgende: ”Krisesentersekretariatet regner med at 26.400 barn mellom 0 og 15 år lever i familier hvor det utøves fysisk eller psykisk vold.”

I tilegg til disse barna er det selvsagt også et stort antall kvinner som lever sammen med en voldelig mann.

Slik er forferdelig, og det må ta slutt. Det eneste som kan gjøres med dette på kort sikt er å sette de voldelige mennene i fengsel. Selvsagt har Norges toneangivende kretser i mer enn 20 år forsøkt andre metoder for å få menn til å slutte å slå sine koner og barn, og resultatet kan vi se i Aftenpostens overskrift.

Statens eneste oppgave er å beskytte oss alle – menn, kvinner, barn - mot kriminelle. (Menn som slår kvinner og barn er selvsagt kriminelle.) Staten gjør en meget slett jobb på dette området. Hvorfor? Det vil nå være enkelt å legge skylden på politikerne, det er jo de som vedtar de lover og bestemmelser som politi, påtalemyndighet og domstoler retter seg etter, og som i altfor stor grad lar kriminelle gå løse.

Men politikerne kan ikke føre en politikk som (i de store linjer) er i strid med det som folk flest mener er rett og riktig. Derfor kan man med all rett konkludere at folk flest mener at dagens regler er de riktige, dvs. folk flest mener at voldelige menn ikke skal settes i fengsel. Resultatet blir da nødvendigvis at kanskje så mange som flere titusener kvinner og barn ”lever med vold”.

Hvorfor godtar folk flest dette? Fordi de følger et etisk prinsipp som sier at selvoppofrelse er det høyeste gode. Dette etiske ideal – altruisme – innebærer blant annet at man må være snill mot de slemme (”snillisme”), for derved vil den slemme bli snill, eller i hvert fall mindre slem. Dette er dog helt feil. Er man snill mot de slemme, blir de bare enda slemmere. De som tror noe annet er grenseløst naive og lurer seg selv Disse er også moralsk medskyldige i at titusener av kvinner og barn må leve med vold.

Det man bør gjøre med de slemme er å straffe dem, og å isolere dem slik at de ikke på noe vis kan skade andre. Mao. kriminelle bør idømmes svært strenge straffer. Dette er dog i strid med dagens lover og regler, og det er i strid med det som folk flest mener er moralsk riktig. Derfor står DLF alene om dette standpunktet, og derfor vil i årene fremover enda flere kvinner og barn - og menn – beklageligvis måtte ”leve med vold".

"Elever uten vitnemål etter 12 år" er overskriften på første side av dagens Aftenposten. Artikkelen fortsetter: "Skjønner ikke reglene. Bare i år har 40 fortvilte avgangselever fra videregående skole kontaktet Elevorganisasjonen fordi vitnemålene deres er ugyldige. Reglene for hvilke fagkombinasjoner som er tillatt, er så kompliserte at hverken elevene eller skolene forstår dem. Velger elevene feil, får de ikke godkjent studiekompetanse for høyere utdannelse. ... Hittil har myndighetene vært rause med å gi uhedige elever dispensajson, men nå er reglene skjerpet. ... flere elever blir dermed ett år forsinket i utdannelsen."

For enhver liberalist er slikt ikke overraskende. Enhver liberalist innser at den offentlige sektor blir mer og mer byråkratisk, mindre og mindre forståelig, og med stadige større problemer for alle de som rammes.

Løsningen? De andre partiene vil antagelig gå in for å sette ned en komite som skal foreslå forenklede regler, noe osm alltid medfører enda mer kompliserte regler. De vil forslå at det opprettes kontorer hvor de som rammes kan få hjelp, og de vil foreslå økede bevlgninger til skolesektoren. Alt slikt vil imidlertid bare gjøre vondt verre.

Den reelle løsningen, som er DLFs løsning, er som følger: privatisér hele skoleverket. Når virksomheter er private, vil de involverte alltid søke å finne fleksible løsninger, dette i motsetninger til offentlige løsninger, som blir mer og mer byråkratiske (f.eks.: "hittil har myndighetene vært rause med å gi uhedige elever dispensasjon, men nå er reglene skjerpet").

I alle år har skattelistene blitt offentliggjort, til stor glede for nysgjerrigperer og snokere. I tidligere tider ble disse offentliggjort i lange lister på ligningskontorene, men i dag er listene lett tilgjengelige på Internett. Nå kan enhver 10-åring med en PC og et modem lett finne opplysninger om inntekt etc. for alle norske statsborgere.

Det har vært tverrpolitisk enighet om denne offentliggjøringen, men vi i DLF har alltid vært motstandere av den – folks inntekt er en privatsak, og enhver bør ha all rett til selv å bestemme hvem som skal vite hvor stor den er. Nå er et nytt element dukket opp, et element som bør med i vurderingen.

Aftenposten forteller i dag at barn mobbes på grunn av foreldrenes lave inntekt. ”Skattelistene som er lagt ut på nettet, brukes som underholdning rundt om på skolene. Barn lager klassens ti på topp og ti på bunn, og flere føler seg mobbet”, skriver Aftenposten. Staten kommer selvfølgelig sin vane tro med forsalg som overhodet ikke vil løse problemet: Finansdepartementet foreslår at ligningstallene fjernes fra nettet etter tre uker, antagelig i den tro at å bli mobbet i kun tre uker må være akseptabelt.

Vi håper at dette blir siste gang at slike lister blir offentliggjort, men vi frykter at vi ikke får rett i dette ønsket.

Overskriften så vi i går på forsiden av Aftenpostens aftennummer, og der kunne man også finne følgende: ”Antall voldsskader øker kraftig i osloskolene”. Inne i avisen finner vi følgende overskift: ”Volden brer seg i Oslo-skolen”.

For å finne løsningen på et problem må man forstå årsaken.

Det er ikke bare i skolen at volden øker, dette er noe som skjer blant unge mennesker. Og voldsmennene er selvsagt menn. Årsaken er i betydelig grad å finne i manglende forebyggende arbeid. Dette forebyggende arbeidet kan bare skje ett sted: i familien.

Dessverre har den politikken som har vært ført de siste tiår direkte hatt som formål å ødelegge familien.

*Det er ført en skatte- og avgiftspolitikk som innebærer at familien trenger to inntekter for å klare seg.

*Subsidiering av barnehaveplasser har gjort det lettere å kombinere det å ha barn med å ha to utearbeidende foreldre.

*Enslige mødre mottar en lang rekke støtteordninger som innebærer at barnefaren i liten grad blir stilt til ansvar. Dette innebærer at mange barn vokser opp uten nær kontakt med sine fedre. For mange gutter er dette meget uheldig, siden moren alene ofte er for svak til å handskes med en uregjerlig sønn.

*Det er i praksis umulig å stenge voldelige gutter ute fra skolen. Hadde dette vært mulig, ville mange av de voldelige guttene sluttet å bruke vold.

*Kriminelle, også voldskriminelle, blir i alt for liten grad straffet. De lave straffereaksjoner viser alle kriminelle at deres ødeleggende handlinger i svært liten grad får negative konsekvenser for dem selv.

Folk på venstresiden har kontinuerlig nedvurdert hjemmearbeid, og oppfordret alle til å arbeide utenfor hjemmet. Kan motivet være at de synes at privat barneoppdragelse er uheldig og at de ønsker at staten skal stå for dette, slik at barna kan indoktrineres til den rette sosialistiske samfunnsånd? De siterte overskrifter viser dog med all tydelighet hva som blir resultatet når det offentlige tar over oppgaver som bør være private – og alt unntatt politi, rettsvesen og domstoler bør være privat.

DLFs politikk er på alle punkter stikk i strid med den politikken som hittil har vært ført: DLF vil ikke subsidiere barnehaver, DLF vil ikke ha skatter og avgifter som nærmest tvinger begge foreldrene ut i arbeid utenfor hjemmet, DLF vil holde barnefedre ansvarlige, DLF vil ikke hindre at voldelige lever blir utvist fra skolen.

Med gårsdagens resolusjon i FNs sikkerhetsråd om at Israel bør stanse byggingen av beskyttelsesmuren mot de områdene som palestinernes terrorangrep mot israelske sivile har sitt utgangspunkt, har FN igjen vist at dens hovedanliggende er å hindre de vestlige land i å forsvare seg mot angrep.

Det var kun fire land som stemte imot resolusjonen, blant dem USA og Israel, mens hele 144 land stemte for.

At Israel ønsker å forsvare seg mot terrorangrep er helt naturlig og selvsagt fullt ut legitimt: i de siste tre år har ca 800 sivile israelere mistet livet i terrorangrep fra palestinere.

At FN gang på gang fatter vedtak som i realiteten har som formål å hindre Israel i å forsvare seg er forkastelig, og viser hva slags institusjon FN er. At hele 144 land støttet gårsdagens resolusjon er skammelig.

Vi heller til den overbevisning at FN gjør stor skade, og er til svært liten nytte.

Bruddet mellom regjeringen og LO avslører tydelig det spill fagforeninger bedriver.

Bakgrunnen for bruddet i utvalget, som skal utrede en ny lov som skal erstatte alle gjeldende lover som regulerer arbeidslivet, er at regjeringen vil gjøre det noe lettere for arbeidsgivere å ansette folk på en midlertidig basis. Dette vil selvfølgelig føre til flere ansettelser – dersom arbeidsgiveren ikke er juridisk og økonomisk forpliktet til å beholde en ansatt i lang tid når markedet er usikkert, vil dette føre til at det blir lettere for arbeidsgiveren å ansette folk. Dette vil selvsagt føre til flere ansettelser og lavere arbeidsledighet.

LO er imot denne oppmykningen av arbeidslivet. Hvorfor? Kun tre svar er mulige:

1) LO tror at oppmykningen vil føre til høyere arbeidsløshet.

2) LO vil holde folk ute fra arbeidsmarkedet for å opprettholde høyere lønninger for de som allerede er i jobb.

3) LO bruker dette for å lage problemer for regjeringen.

Hvis 1) er korrekt, så viser dette at folk i LO er fullstendig blottet for innsikt i økonomiske årsakssammenhenger.

Hvis 2) er korrekt, så er dette grovt umoralsk. Da lar LO folk gå arbeidsløse for å opprettholde urettmessige økonomiske fordeler for sine medlemmer.

Hvis 3) er korrekt, så ofrer LO de arbeidsløse for å få til et skifte av regjering. Men intet tyder på at en Ap-regjering vil få til lavere arbeidsløshet.

DLFs syn er selvsagt at det ikke må være noen reguleringer av arbeidsmarkedet i det hele tatt. Alle avtaler om lønn og arbeidsbetingelser må avtales mellom arbeidsgiver og arbeidsgivere uten noen tvangsmessig innblanding verken fra staten eller fra fagforeninger. Det ter det eneste som er moralsk, og det er det eneste som vil føre arbeidsledigheten til praktisk talt null.

Regjeringer vil med den foreslåtte oppmykningen ta et dessverre kun mikroskopisk skritt i riktig retning, og dette er en liten forbedring, og dette er bedre enn å la ting være som de er i dag.

Det er mye å si om Kyoto-avtalen, en avtale som går ut på at de industrialiserte land skal reduseres sine utslipp av CO2 for å hindre en global oppvarming som følge av en forsterket drivhuseffekt - CO2 fører ifølge enkete til en forsterket drivhuseffekt. La oss aller først si at dette reelt sett ikke er en avtale, det er et forsalg til en avtale. Og nå har også Russland, i tillegg til for eksempel Australia og USA nektet å undertegne avtalen.

De begrunnelser som gis fra disse landenes regjeringer er god:.

1) Forslaget baserer seg på videnskapelige teorier som langt fra er tilstrekkelig begrunnet.

2) Seriøse målinger viser ikke et vi er inn i en periode med global oppvarming.

3) Hvis vi skulle få en global oppvarming, så vil dette ha en rekke effekter, og det er mye som tyder på at den samlede effekt er positiv.

4) Å redusere utslippene av drivhusgasser vil føre til sterkt negative konsekvenser for innbyggerne i de industrialiserte land (for eksempel vil høyere energipriser ført til at flere vil fryse om vinteren, og blir overopphetet om sommeren fordi både varmeanlegg og friskluftanlegg drives med strøm).

DLF deler det syn som kommer til uttrykk i punktene over.

DLF ønsker at nok energi skal være tilgjengelig, og at den bør være så billig som mulig. Dette kan kun skje ved en fullstendig privatisering av kraftmarkedet. Spesielt er vi tilhengere av at all mulig moderne teknologi blir brukt i kraftproduksjon, og vi vil derfor for eksempel fjerne alle offentlige reguleringer som hindrer utbygging av atomkraftverk i Norge.

I går var det enda en terroraksjon i Midt-Østen: Fire mennesker ble drept av en fjernutløst, nedgravet bombe som ble utløst da en bilkortesje passerte. Tre av de drepte var amerikanere, og ifølge Aftenposten i dag, hvor vi har hentet overskriften, jublet palestinerne over det som skjedde, og når åstedsgranskerne ankom åstedet, kastet palestinere stein mot dem.

Det er selvsagt et mønster her: palestinere har i de siste ti år utsatt tilfeldige sivile israelere for et meget stort antall bombeangrep. Disse angrepene har bred støtte i den palestinske befolkningen, dessverre, og de er også støttet, om ikke alltid åpenlyst, av de palestinske lederne.

Slike aksjoner er selvsagt fullstendig uakseptable, og det Israel burde gjort er å eliminere de palestinske lederne. Dessverre har Israel inngått en rekke ”fredsavtaler”, avtaler som er fra den palestinske siden kun ment som forsøk på å få Israel til å ruste ned, slik at Israel blir svakere og lettere å ramme. Israel har forsøk denne politikken i mer enn ti år, og resultatet har vært at antall drepte israelere har øket jevnt og trutt.

For å få slutt på angrepene på Israel, må Israel eliminere alle ledere i PA, PLO, PFLP, Islamsk hellig krig, Hizbolla, HAMAS, Svart september, etc.

Disse lederne er ansvarlige for de stadige angrepene mot Israels sivile. Det blir ikke slutt på angrepene på Israel så lenge palestinske ledere følger den ideologi de har i dag.

Dagens Aftenposten innholder en artikkel om ulovlige innvandrere i London: De lever i frykt for å bli oppdaget av fremmedpolitiet.

Etter vårt syn er der forferdelig at folk som ikke gjør noen fortred, skal leve i frykt. Mennesker har en moralsk rett til å oppholde seg hvor de måtte ønske (i samsvar med eierens ønske hvis de befinner seg på en privat eiendom), så fremt de ikke har begått noen reelle forbrytelser.

Dessverre har politikere i alle vestlig land vedtatt en myraide av meningsløse lover – eller ulover – som kun har to effekter: å spre frykt og å redusere velstand. De viktigste av disse lovene er de lover som begrenser innvandring av fredelige mennesker, og de lover som sier at man må ha tillatelse av myndighetene for å arbeide.

DLF er en konsekvent motstander av alle ulover. Vi er tilhenger av lover som beskytter individers rettigheter, dvs. lover er de juridiske bestemmelser som vedtaes av en nasjonalforsamling, som landets domstoler skal dømme etter, og hvis formål det er å presisere og definere individers rettigheter på konkrete anvendelsesområder. Ulover er alle de bestemmelser vedtatt på samme måte, men som ikke har som formål å beskytte individers rettigheter.

Vi er enige med Magnus Lagabøters kloke ord: ”Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes”. VI sier dog ikke med dette at kong Magnus delte vårt syn på individers rettigheter, men han hadde rett i sin kritikk av ulover: dagens politikere tror at de bare kan vedta ”lover” i hytt og pine, men alle ulover er ødeleggende fordi de fører til øket reell kriminalitet.

Svært ille er det at anstendige mennesker som kun vil skaffe seg selv og sin familie en god fremtid, ikke kan få arbeid fordi de mangler arbeidstillatelse, og derfor må arbeide svart, og det er synd at de må leve i frykt for å bli oppager fordi de mangler oppholdstillatelse.

DLF er tilhenger av fri innvandring for all fredelige mennesker, og vi vil avvikle alle ordninger som innbærer at man må ha tillatelse av myndighetene for å arbeide.

NRKs nyhetsending opplyste i morges at SV, KrF, V og Ap i Oslo har vedtatt å legge ned Prinsdal skytebane. Riktignok skal dette skje først om halvannet år, etter at en erstatningsbane er funnet.

Dette er et av de mange tegn på at eiendomsretten i dag nærmest har opphørt å eksistere. Skytebanen var der først, og de som flytter inntil skytebanen har ingen rett til å kreve den nedlagt, selv om den forårsraker støy som plager de innflyttede naboene.

I og med at skytebanen var der først, har skytterne som trener på banen etablert retten til å skyte der, dvs. til å sende skytestøy utover i området.

Eiendomsretten er en grunnlegende rettighet for mennesket. Uten eiendomsrett er ingen frihet mulig, uten eiendomsretten, dvs. hvis alt (eller mye) eies i fellesskap, blir alt disponert av ”fellesskapets” valgte ledere, og disse legger vekt på å tilfredsstille sine pressgrupper, ikke på individets rett til å styre sitt liv.

Videre, eiendomsretten er et prinsipp: dersom man gjør unntak i enkelte saker, har man gitt Fanden lillefingeren, og eiendomsrettens betydning vil da bli svakere og svakere. Spesielt tydelig ser vi dette i dag, hvor det finnes enkelte krefter som vi ødelegge eiendomsretten til åndsverk.

De som er motstandere av eiendomsretten har fundamentalt sett ett ønske: å nyte godt av andres arbeid og produksjon uten å yte tilsvarende tilbake.

DLF er urokkelig i sitt forsvar av eiendomsretten, og dette gjelder alt fra den enkeltes disposisjonsrett over sitt hus, sin inntekt, sitt firma, via foreninger og gruppers rett til å disponere sportsarenaer (inkludert skytebaner), og til enhvers rett til å sette betingelser for produksjon, kopiering og salg av de åndsverk de har skapt. (Slike åndsverk beskyttes av copyright og patenter).

Historien viser også klart at de områder hvor eiendomsretten står sterkt, der har man velstand, mens der hvor eiendomsretten står svakt, der har man anarki og kaos og en lav levestandard.

Vi avslutter med følgende sitat fra DLFs prinsipprogram: For å muliggjøre DLFs moralske visjon må samfunnet organiseres slik at individets rettigheter, inkludert eiendomsretten, er absolutte og ukrenkelige. Mennesket må tenke og handle for å opprettholde og fremme sitt liv, og eiendomsretten er retten til å disponere fruktene av sin egen tenkning og handling.

Mennesker har rett til liv, til frihet, til å søke lykken, og til trygghet for sin eiendom. Statens legitimitet oppstår som følge av menneskets behov for beskyttelse av disse rettighetene. Dette er statens eneste legitime funksjon.

Et av forslagene i statsbudsjettet gikk ut på at egenandelene ved visse sykdomstilfeller skulle økes (fra ca 1000 kr til ca 2000 kr). Dette innebærer at den syke selv skal betale en noe større andel av det behandlingen koster.

I en rekke kommentarer i pressen er dette fremstilt som en ”øket skatt på sykdom”. Dette er en fremstiling som er stikk motsatt av sannheten.

For å komme med korrekte resonnementer og konklusjoner, må man først forstå betydningen av de ord man benytter, betyr. Det sentrale ordet her er skatt. Hva er skatt? Ifølge Caplex er skatt ”de ytelser i penger som det offentlige pålegger borgerne uten at disse får direkte motytelser”.

Altså, skatt er noe det offentlige tvinger borgerne til å betale uten at innebetalingene er direkte knyttet til motytelser.

I det innledende eksemplet er det at man selv må betale en større del av kostnaden for det man mottar, fremstilt som en skatt. Altså, hvis man selv må betale for sine sykdomsutgifter, så fremstilles dette som en skatt. Dette ”henger ikke på greip”, som visstnok er det moderne norske uttrykket som benyttes om det som er totalt selvmotsigende.

Man kan under seg over om kommentaren bunner i inkompetanse eller et ønske fra kommentatoren om å forvirre, men vi skal la dette poenget ligge her.

Det vi skal si noen få ord om er at dagens ordning er meget uheldig. Dagens ordning innebærer at man plutselig kan få en øket egenandel, noe som er ubehagelig, og som også er stikk i strid med intensjonen bak de løfter og forsikringer som kommer fra de andre partiene.

DLF ønsker selvsagt at slike utgifter skal den enkelte selv ordne med, for eksempel gjennom forsikringsordninger. Da vil det man selv betaler for lege- eller sykehusbehandling være fastsatt i kontrakter mellom den enkelte og hans forsikringsselskap. Da slipper man den type ubehagelige overraskelse som nå kommer som resultat av politikernes hestehandler.

La oss til slutt bare nevne at ”økede egenandeler” ikke er øket skatt, tvert i mot. Økede egenandeler fører til at den som mottar tjenesten betaler mer, og at staten, som har tatt sine penger fra skattebetalerne, betaler mindre. Mao. økede egenandeler fører til lavere skatt.

*Dette innlegget, et svar på Aftenpostens leder lørdag 4. oktober, ble sendt til Aftenposten samme dag. Det ble ikke tatt inn.*

Etterpåklokskap er en populær sport blant norske journalister, og sist lørdag (4/10) så vi den praktisert av Aftenpostens lederskribent. Under tittelen «En statsleders alvorlige bedrag» påståes det at president Bush lurte verden ved å påstå at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen: «trusselbildet president Bush tegnet før krigsutbruddet var rett og slett ikke riktig». Tidligere har flere andre rettet samme kritikk mot Bush (og Tony Blair).

Det er mange grunner til at denne kritikken er totalt forfeilet. Før krigen trodde alle – FN, FNs våpeninspektører, regjeringene i Frankrike og Russland. m.fl. – at Irak virkelig hadde MØV.

Iraks regjering innrømmet i 1990 til FNs våpeninspektører at de hadde produsert 8500 liter antrax og noen tonn nervegass. Hvor er dette nå? FNs inspektører har forsøkt å finne ut dette i mange år. Siden Saddam ikke ville fortelle hvor dette materialet var, var det rimelig å slutte at han hadde gjemt det unna.

La oss også se på den rapporten som Hans Blix leverte til sikkerhetsrådet 27/1. Ang. spørsmålet om antrax sa Blix at det ikke finnes noe overbevisende materiale som tydet på at det var destruert. Han sa også at det var ”strong evidence" som tydet på at Irak hadde produsert mer enn de hadde innrømmet, og at noe av det fortsatt var tilgjengelig. Blix rapporterte også at Irak hadde 650 kg med "bacterial growth media", nok til å produsere 5.000 liter antrax.

Videre rapporterte Blix at Irak hadde innrømmet at de hadde produsert 6500 "chemical bombs", men at det ikke var mulig å finne ut hvor de var og hva som hadde skjedd med dem. Blix’ team hadde regnet ut at mengden kjemiske stridsmidler i disse bombene var 1000 tonn. Som Blix fortate til Sikkerhetsrådet, "siden det ikke finnes bevis for at disse er ødelagt, må vi anta de er et eller annet sted”.

Den tyske sikkerhetstjenesten sa i 2001 at Irak i løpet av fem år kunne ha atombomber, og raketter som kunne føre dem til Europa.

Også den franske presidenten, Jacques Chirac sa i februar at Irak sannsynligvis hadde masseødeleggelsesvåpen, og at “vi må finne dem og destruere dem”.

Tyrannen Saddam Hussein hadde til og med brukt MØV overfor grupper av Iraks egen befolkning.

Hvis det nå viser seg at Irak allikevel ikke hadde MØV da krigen brøt ut, så viser det som er nevnt ovenfor med all tydelig klarhet at frykten for at Irak hadde slike våpen før USA invaderte Irak var høyst reell.

Vi må også huske på at Golfkrigen i 1991 sluttet med en våpenhvileavtale, og i denne avtalen forpliktet Saddam Hussein seg til å tilintetgjøre sine MØV. Avtalen innebar også at våpeninspektører fra FN skulle kontrollere at disse våpnene var ødelagt. I alle år etter at våpenhvilen var inngått, gjorde Saddam Hussein alt han kunne for å leke katt og mus med våpeninspektørene, og FN vedtok gang på gang resolusjoner om at nå måtte Saddam samarbeide, ellers ville det få dramatiske konksekvenser. Men FN er aldri i stand til å sette makt bak slike krav.

Det var også flere andre grunner til USAs krig. Viktigst var at USA i de siste tyve år er blitt utsatt for en rekke terrorangrep fra grupper basert i dette området, og det er hevet over tvil at Saddam Hussein har støttet slike grupper. Dette er alene god nok grunn til USAs krig. Kun ved å fjerne de regimer som støtter terrorgrupper kan man nedkjempe terroren. Og antallet terroraksjoner mot Vesten har gått kraftig ned etter at USA innledet sin krig mot terror sent i 2001.

Dessuten må man heller ikke glemme, som kritikerne av Bush og Blair ser ut til å gjøre, at Saddam Hussein en svært brutal tyrann, og at tyranner bør avsettes. Jeg er selvsagt enig i at Bush ikke burde lagt så stor vekt på MØV som han gjorde for å begrunne krigen, han burde lagt hovedvekten på at dette var en forsvarskrig, men å konkludere som så mange, inkludert Aftenpostens lederskribent gjør, er uholdbart.

USA og de alliertes krig for å avsette Saddam Hussein var derfor på alle vis legitim. La oss håpe at resultatet blir at Iraks befolkning i fremtiden kan leve i et fritt land.

av Vegard Martinsen

Frihandel innebærer at personer i ett land kan kjøpe hva de ønsker i et annet land og ta det med seg hjem uten at staten blander seg inn med toll, avgifter, kvoteordninger etc.

Alle handelsavtaler mellom land i dag kalles frihandelsavtaler, men dette er et skoleeksempel på falsk markedsføring. Hvis man kan ta med seg hva man vil over landegrensene – som frihandel som nevnt betyr – så er det ikke nødvendige med dagens ”frihandelsavtaler” på tusenvis av sider som redegjør for et vell av detaljer ang. tillatte mengder, priser, varedeklarasjoner, osv.)

Mange bedrifter driver selvsagt omfattende handel over landegrenser, og det villniss av regler som finnes skaper mye irritasjon og store ekstrautgifter for bedriftene.

Men også privatpersoner rammes av mangelen på frihandel, noe en artikkel i dagens Aftenposten beskriver. Med Internett åpnet det seg handelsmuligheter som rett og slett er fantastiske. Nå kan enhver med noen tastetrykk kjøpe hva han eller hun måtte ønske, ikke bare bøker, CRer og DVDer, men også klær, sko, samleobjekter og alle mulige andre artikler.

Når de bestilte artikler ankommer postkontoret og man får hentelappen i posten, da begynner irritasjonen - da skal forsendelsen ilegges moms, toll og evt. andre avgifter. I tillegg må man også iblant betale for den jobben tollvesenet/posten gjør med å fortolle pakken. Altså: ikke bare ilegges avgiften, staten krever også at den som må betale avgiften må betale for den jobben som staten utfører når den regner ut hvor stor avgiftene skal være!

DLF synes at dett er uhørt. DLF er for full frihandel, og dette innebærer selvsagt også for varer kjøpt av privatpersoner på Internett (og via andre postordresystemer).

Nå er regelverket komplisert, så det er ikke mye vi kan gjøre i første omgang. Men noe av det aller første vi vil gjøre er å heve de skatte- og avgiftsfrie grensene. I dag er det slik at pakker med en verdi på under kr 200 slipper alle avgifter. Det som lett kan gjøres er å heve denne grensen slik at alle i praksis kommer under. Målet er selvsagt å avvikle alle avgifts, skatte- og tollordninger. Men i første omgang vil DLF raskt gjøre det enklere for de som handler på Internett ved å heve det skattefrie taket.

Som ventet vant Arnold Schwarzenegger guvernørvalget i California. Forgjengeren, Gray Davis, hadde lovet å gjøre California til et utstillingsvindu for det demokratiske partiets politikk, og dessverre lykkedes han med det: Staten har en gjeld på 38 milliarder dollar, fagforeningenes ansatte i den statlige administrasjon har fått kolossale lønnstillegg, særgrupper kunne oppnå fordeler ved å gi pengegaver til det demokratiske parti, ”ulovlige” innvandrere ble tildelte enkelte ”sosiale rettigheter”, osv.

Schwarzenegger står nå foran en uløselig oppgave. Vi tror ikke at han vil klare å løse de problemer som California står overfor. Vi bør merke oss de kloke ord som forfatteren Mario Vargas Llosa, en annen som på tilsvarende måte som Schwarzenegger kom til politikken utenfra: ”When you enter politics you think that it is going to be a matter of discussing ideas, promoting principles. But you discover most of thet ime politics is gossip, speculation, intrigues – something that is very sordid and disappointing from an intellectual and moral pint of view”. (Dette uttalte Llosa i forbindelse med presidentvalget i Peru I 1990, hvor han var kandidat, men hvo han ble slått på målstreken av Fujimoro. Fujimoro ble senere dømt for korrupsjon, man han klarte å unnslippe og oppholder seg nå i sitt opprinnelige hjemland Japan.)

Så Schwarzenegger er som et lam som nå blir kastet til ulvene. Vi tror ikke han klarer å rydde opp i California, og dette er svært negativt fordi Schwarzenegger oppfattes som en høyreorientert politiker. Resultatet vil bli en korrekt oppfatning om at venstresiden (demokratene) lager kaos, og at når de som oppfates som høyresiden (republikanerne) forøker å rydde opp, så blir det bare verre. Tilsvarende har skjedd, og vil fortsette å skje, i alle land hvor man har et demokratisk styresett.

Løsningen? Den eneste løsning, og dette gjelder alle land, er en konsekvent liberalistisk politikk, dvs. en politikk som lar folk selv få styre det de eier. Men det finnes kun ett parti som står for dette, og dette partiet er foreløpig relativt lite.

Et av formålene med et statsbudsjett er det som kalles ”å stimulere økonomien”, dvs. sørge for at velstanden stiger. Det er en måte å gjøre dette på: å øke indivdets frihet, dvs. ved å redusere skatter og avgifter, og ved å redusere belastninger på næringslivet som ved å kraftig redusere skjemavelde, begrensinger som følge av arbeidsmiljøleven, etc.

Slik er det selvsagt intet av i årets forslag til statsbudsjett, snarere tvert i mot. Forslaget er nærmest kjemisk renset for forslag til skatte- og avgiftslettelser, mens en rekke avgifter økes. Dette vil føre til at folk flest får dårligere råd.

Videre vil arbeidsledigheten sannsynligvis fortsette å øke – forslag om å gjøre det lettere for bedrifter å utvide og derved å øke sin arbeidsstokk finnes ikke.

Så intet tyder på at dette budsjettforslaget vil føre til øket reell vekst i Norge.

Vi vil muligens komme tilbake med en mer detaljert kommentar på et senere tidspunkt.

Om et par timer vil finansministeren legge frem regjeringens forslag til statsbudsjett.

Sannsynligvis vil forslaget svare på de problemer som finnes med tiltak av samme type som har forårsaket problemene, og de nye tiltakene vil da ikke løse problemene, de vil muligens gjøre problemene enda større.

Det er ikke uvanlig at regjeringspartiene lekker noen av de mest spennende elementene i statsbudsjettet noen dager før det legges frem, men så har ikke skjedd i år. (Det eneste som er lekket er at regjeringen vil foreslå på økede avgifter på rusbrus, noe som ikke kan sies å være en spennende sak, snarere tvert i mot.)

En mer utførlig kommentar til forslaget til statsbudsjett vil muligens komme når det er lagt frem, men la oss allikevel kommentere et poeng som ble nevnt på TV2-nyhetene i morges. Reporterne hevdet at regjeringene vil foreslå øket satsing mot fattigdom, og at dette skulle skje ved at det bevilges midler til tiltak for de fattige.

DLF ønsker selvsagt at færres mulig skal være fattige. Men vårt syn på hvordan dette kan oppnåes skiller seg radikalt fra de andre partienes syn. De andre vil gi de fattige penger, DLF vil gi dem arbeid slik at de kan tjene sin egen inntekt og derved unnslippe fattigdommen.

DLF ønsker at regjeringen, for å hjelpe de fattige mest mulig, skal fjerne alle hindringer som holder de fattige ute fra arbeidsmarkedet. I dag er det vanskelig å få en enkel jobb for den arbeidssøkende, og det er en kolossalt arbeidskrevende oppgave for en arbeidsgiver å ansette en person. DLF vil at alle restriksjoner på ansettelser skal fjernes, og med restriksjoner mener vi alle avgifter, alle regler, alle lover og forskrifter, alle bestemmelser om lønn og arbeidsmiljø og arbeidstid, osv.

Vi ønsker at enhver arbeidsgiver skal kunne ansette hvem som helst på de betingelser disse to blir enige om. Dette betyr slike ting som at man kan ansette en person kun for noen timer, kanskje under lite hyggelige arbeidsforhold, og kanskje med lav lønn. Slike ting er forbudt i dag, og dette holder et betydelig antall mennesker utenfor arbeidsmarkedet.

Hvis de som er fattige nå lett kan ta seg småjobber, vil de få arbeidstrening, og de vil få øket selvrespekt i og med at de kan tjene sine egne penger. De vil da også kunne avansere til mer utfordrende og bedre lønnede jobber. Dagens ordning, hvor de fattige plages av sosionomer og blir tildelt penger uten å jobbe, er passiviserende og ødeleggende for deres selvrespekt og bør avsluttes så fort som mulig.

Vi er av den overbevisning at dagens politikk er ødeleggende for de fattige, dagens politikk vil ikke kunne hjelpe dem ut av fattigdommen. DLF står for en helt annen politikk, en politikk som vil føre til øket velstand for alle. Men nøkkelen til dette – øket velstand – er ikke omfordeling, nøkkelen er verdiskapning. Og verdiskaping skjer best når flest mulig arbeider. Dette kan skje ved at folk får beholde det de tjener, og ved at statlige reguleringer ikke stenger folk ute fra arbeidslivet.

Overskriften har vi hentet fra NRKs hjemmeside, og artikkelen fortsetter: ”Nesten ein av tre kommunar vil kutte i tilskotet til grunnskulane og eldreomsorga neste år, viser ei undersøking som Kommunenes Sentralforbund (KS) har gjort.”

Mange vil muligens bli overrasket over dette, siden vi nettopp har lagt bak oss en valgkamp hvor politikere fra alle de store partiene lovete det stikk motsatte: de lovte mer til skole og eldreomsorg (og alle andre gode tiltak).

Det som politikerne fra de andre partiene gjør etter valg er altså stikk i strid med det de lover før valg.

Vi er ikke overrasket over dette.

Dagens system, hvor vi betaler ”litt” (i dag ca 70 %) av det vi tjener til det offentlige, og så skal vi til gjengjeld få ”gratis” skole, helsevesen, eldreomsorg, osv. er et system som ikke kan fungere. Politikerne lover og lover foran hvert valg, folk i presse og akademia tar dem på alvor, og alle blir – eller later som om de blir - overrasket over den synkende valgdeltagelsen og den økende politikerforakten som nødvendigvis blir resultatet når politikerne har som vane å løpe fra løftene de har gitt.

Hvilket system er det da som kan fungere? Hvilket system er det som kan gi et samfunn med stabilitet, harmoni og økende velstand? Svaret på dette er at dersom folk selv får beholde og disponere det de tjener, selv får disponere det de eier, og blir holdt ansvarlig for sine valg, da vil vi unngå alle pressgrupper, vi vil unngå alle tomme løfter fra politikerne, vi vil unngå dagens økende lovløshet og korrupsjon, og vi vil unngå dagens ordning som innebærer at de dyktige straffes og de mindre dyktige belønnes. (Alle ordninger som innebærer ”utjamning” består i at de dyktige tvinges til å subsidiere de mindre dyktige.)

Det eneste stabile samfunnssystem er et system hvor individers rettigheter respekteres, dvs. et system hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige, og hvor staten kun har som oppgave å beskytte individers rettigheter. Dette systemet er laissez-faire-kapitalisme.

I går ble Israel nok en gang utsatt for et terroristangrep. Denne gang var målet israelere som tilbrakte ettermiddagen dagen før Yom Kippur på en restaurant i havnebyen Haifa.

En representant for Islamsk Hellig Krig tok seg inn in restauranten, skjøt sikkerhjetsvakten og sprengte seg selv i luften. Alt i alt var det nitten israelere som døde i aksjonen, av disse var det fem barn.

I de siste ti år er Israel gang på gang blitt utsatt for slike angrep rettet mot tilfeldige sivile. Israels politiske ledere har ikke klart å stanse disse angrepene, til tross for omfattende «innrømmelser» overfor den palestinske siden i «konflikten». En rekke fredsavtaler er undertegnet, men fred er det ikke blitt. Fredsavtalene har ført til at Israel har svekket sim motstandsevne, noe som den palestinske siden har utnyttet til å utføre stadig flere terrorangrep rettet mot sivile israelere.

Slike selvmordsaksjoner skjer ikke ved at en tilfeldig ungdom kjøper noen kilo dynamitt, går inn i en restaurant og sprenger seg i luften. De skjer ved at lettlurte ungdommer plukkes ut, utsettes for omfattende indoktrinering, utsyres med sprengsoffbelter eller lignenede, smugles forbi israelske sikkerhetsvakter, går inn i pizzabarer, restauranter eller kjøpesentre hvor de så sprenger seg i luften for å forårsake mest mulig skade.

Poenget er at det er et omfattende apparat bak enhver selvmordsaksjon. I slike tilfeller det de palestinske myndighetenes oppgave å hindre at slike aksjoner skjer. Når vi i tillegg vet at palestinernes president Yassir Arafat aldri har hatt til hensikt å overholde de fredavtalene han har inngått med Israel, så er det tydelig at terrorangrepene mot Israel er å betrakte som krigshandlinger utført på vegne av den offisielle palestinske ledelse.

Det Israel bør gjøre er å eliminere ledelsen på den palestinske siden, og delle gjelder den formelle politisk leder, Arafat, men også lederne i Hamas, Islamsk Hellig Krig, Hizbolla, osv.

Vi er overbevist om at dersom lederne blir eliminert, vil angrepene mot Israel opphøre.

Det som kalles konflikten i Midt-Østen er en krig fra den arabiske siden, og denne sidens mål er å eliminere staten Israel. Dette målet har bred støtte i den palestinske befolkningen.

Det Israel må gjøre er å sørge for at palestinerene skifter mening. Dette må skje ved at Israel eliminerer alle ledere i palestinske organisasjoner som åpent eller fordekt krever at Israel skal opphøre å eksistere, og at den palestinske befolkningen blir opplært til å akseptere de verdier som er grunnlaget for enhver sivilisasjon, Vestens verdier. Vestens verdier er individualisme, rasjonalitet, selvrealisering som etisk ideal, politisk frihet, markedsøkonomi/kapitalisme, og disse står i motsetning til kollektivisme, religiøs tro, selvoppofrelse som etisk ideal, politisk ufrihet, og kommandoøkonomi, som dessverre er de dominerende verdiene i de arabiske land.

Dessverre står ikke Vestens verdier så sterkt i Israel (eller i noe annet vestlig land), selvoppofrelse som etisk ideal er også i ferd med å bli dominerende også i Vesten, og derfor frykter vi at de vestlige land, inkludert Israel, ikke er villige til å ta de skritt som er nødvendige for å forsvare seg mot angrep fra barbariske krefter. Så vi må nok regne med at det vil komme flere terrorangrep mot Israel og andre vestlige land i tiden fremover.

Denne overskriften kan man i dag finne i samtlige norske aviser. Formålet med denne overskriften er å påstå at USA ikke hadde noen legitim grunn for sin frigjøring av Irak.

Den amerikanske våpeneksperten David Kay fortalte i natt to kongresskomiteer at det foreløpig ikke er funnet noen kjemiske eller biologiske våpen i Irak. Som kjent la president Bush (og statsminister Blair) stor vekt på Iraks masseødeleggelsesvåpen som årsak for sin krig mot Saddam Husseins Irak.

Vi har tidligere på disse sider gitt uttrykk for at USAs krig var en ren forsvarskrig: ulike grupper far Midt-Østen området har gjentatte ganger begått terrorhandlinger mot Vesten og spesielt USA. Angrepet på WTC 11. september 2001 var ikke den første – men det var det hittil siste – i et stort antall angrep på spesielt USA. Disse angrepene var støttet ideologisk, militært og økonomisk av blant annet regjeringene i Afghanistan, Iran, Irak og Syria.

USA har derfor alle rett til å gå til krig – forsvarskrig - mot disse landene. Dessverre valgte Bush å fremstille krigen mot Irak ikke som en forsvarskrig, men som en krig som skulle hindre Saddam i å bruke masseødeleggelsesvåpen mot Vesten. Bush regnet åpenbart med at dette var et moment som kunne få andre land til å alliere seg med USA mot Irak.

Det er klinkende klart at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og at Saddam til og med hadde brukt dem mot deler av Iraks egen befolkning. Videre er det klart at våpenhvileavtalen etter Golfkrigen innebar at Saddam Hussein skulle nedruste og eliminere alle masseødeleggelsesvåpen. Videre, at dette skjedde skulle kontrolleres av FNs våpeninspektører. Det er også klart at Saddam lekte katt og mus med våpeninspektørene hele tiden etter våpenhvilen. Det er også klart at FN gang på gang vedtok resolusjoner som innebar at nå måtte Saddam samarbeide med våpeninspektørene, ellers … Men FN er alt for vankelmodig til å sette makt bak sine resolusjoner, så i strid med gjentatte overveldende flertall i FN fortsatte Saddam å lure våpeninspektørene.

Bush trodde åpenbart at dersom han spilte på Saddams masseødeleggelsesvåpen, så ville han få flere land med seg i en krig mot Irak.

Bush’ plan slo feil. Bortsett fra England, var det ingen store land som gikk med på USAs side. Det Bush burde ha gjort var å si at ”USA er angrepet av grupper som er støttet av Saddam Hussein. For å forsvare oss må vi eliminere Saddams styre”.

Hadde Bush gjort dette, ville situasjonen ha vært helt annerledes i dag. Dessverre gjorde han ikke dette, og han har store problemer på hjemmebane.

Mht. situasjonen i Irak i dag, mener vi at på sikt vil alle anstendige mennesker tjene på at tyrannen Saddam er fjernet. Det er også god grunn til å hevde at situasjonen i Irak er langt mindre ille en reportasjene i norske media fremstiller. I den forbindelse vil vi anbefale denne artikkelen.

Enda en gang har TV2s Holmgang (i går, 1/10) tatt opp hvordan Norge behandler kriminelle og deres ofre. Enda en gang fikk vi høre hjerteskjærende historier om hva uskyldige mennesker er blitt utsatt for, og enda en gang fikk vi høre at forbryterne slapp unna med svært milde straffer. (98 % av seerne mente at straffene var for milde.)

Ett eksempel: En ung tobarnsmor fortalte at hun var blitt overfalt i oppgangen i sin egen boligblikk. Under overfallet kjempet hun imot, men hun kom til at det eneste som kunne redde henne var at hun spilte død. Da ble hun trukket inn i et hjørne og voldtatt, og etter at mannen var ferdig forlot han åstedet. Så kom han etter kort tid tilbake for å rane henne - han tok hennes veske, smykker etc.

Politiet klarte å finne mannen, og han ble dømt. Maksimumsstraffen for en slik forbrytelse er ti år. Mannen ble dømt for voldtekt i svært skjerpende grad, og han ble dømt til fire års fengsel. Han vil slippe ut etter ca tre og et halvt år i fengsel.

DLF synes at denne straffen er skandaløst lav. Etter vårt syn burde en straff på omtrent 15 år være rimelig.

Tilstede i Holmgang var også justisminister Dørum, og han snakket mye om omsorgen for de kriminelle. Etter vårt syn fortjener de kriminelle ikke omsorg, de fortjener straff.

Til spørsmål om hvorfor straffen i den omtalte saken var så lav, svarte Dørumn at denne straffen var streng i forhold til hva som hadde vært vanlig straff for denne type forbrytelser i Norge.

DLF vil arbeide for at alle kriminelle skal straffes strengere, og med reelle kriminelle mener vi folk som begår rettighetskrenkende handlinger (overfall, ran, tyveri, svindel, drap, etc).

I dag er politiet og domstolene dessverre mye opptatt med saker som ikke børe være klassifisert som kriminalitet: smugling, narkotika, prostitusjon, skatteunndragelser, porno.

DLF ønsker at kriminelle skal straffes strengt. Men etter soning må også kriminelle få hjelp slik at de ikke velger å fortsette sin kriminelle løpebane. Slik hjelp bør bestå i at de hjelpes med å få jobb og bolig. I dag er det slik at kriminelle, når de has sonet ferdig, blir satt på gaten med litt penger og sine eiendeler i en plastpose. Med en slik start et det meget fristende å søke til det gamle kriminelle miljøet de var i, før de ble satt i fengsel.

Formålet med en slik ordning med ”half-way-houses” (som de kalles i USA), er å redusere kriminaliteten ytterligere. Vi er overbevist om at strenge straffer i svært stor grad vil redusere kriminaliteten, men for å redusere kriminaliteten enda mer, bør staten hjelpe de løslatte med å komme inn i ordnede arbeids- og boforhold. Hvis de løslatte allikevel igjen skulle begå kriminelle handlinger, da vil de bli idømt en straff så lang at når de etter denne soningen kommer ut, vil de være for gamle til å være kriminelle.

Det er DLFs syn at dett er den politikk som er rettferdig overfor både ofre og forbrytere. DLF vil beskytte alle ofre som er rammet, og vi vil gjøre vårt til at færrest mulig av oss blir ofre i fremtiden.

"Rikdommen ødelegger oss" er tittelen på første side av Dagsavisen i dag. En filosof siteres, og han sier følgende: "Vi har ikke rygg til å takle den økende rikdommen".

Et av formålene med oppslaget er selvsagt å legitimere sosialisters styringsiver: "Når (endel) frihet gir rikdom, og frihet ikke er bra, så må friheten reduseres."

Men enkelte husker vel det påskudd sosialister brukte for å legitimere styring og tvang for ikke så lenge siden? Da sa sosialistene at frihet førte til fattigdom for de store masser, og at styring måtte til for å hjelpe arbeiderene å få en del av rikdommen.

Så hvis frihet ifølge sosialistene fører til fattigdom, må det styring til. Men hvis frihet fører til rikdom, og rikdom ifølge sosialsiter ike er et gode, da må det også styring til. Kjernen i dette er at sosialister ønsker styring, uansett.

(Eller kanskje er formålet at sosialister ønsker å legitimere at deres politikk vil redusere velstanden/rikdommen: "Ja, vi har styrt og dere er blitt fattigere, men dere har det egentlig bedre - velkjente synsere sier jo at "rikdom ødelegger oss").

Faktum er at frihet - respekt for individers rettigheter, dvs. en ren markedsøkonomi - fører til velstand (rikdom). Velstand er et gode, men det fundamentale er at frihet og ansvar for eget liv og egen skjebne er det som best setter oss i stand til å fungere på en moden måte. Grunnen til at det idag er så mye som går galt, et at det offentlige i så stor grad ikke bare har redusert friheten, men også har fratatt oss ansvaret for eget liv.

Statens Filmtilsyn opphever nå alle de forbud de har ilagt i de siste 90 år. Dette er et skritt i riktig retning. Det er helt uakseptabelt at voksne mennesker ikke skal kunne få se det de ønsker på kino.

I de siste tiår er en rekke seriøse filmer blitt forbudt, for eksempel Life of Brian, Tysnaden, Confessions of a Nazi Spy, Sodomas 100 dager, og de som var medskyldige i å forby disse filmene burde skamme seg.

At forbudet mot alle tidligere forbudte filmer nå oppheves betyr dessverre ikke at det er fritt frem for alle typer filmer. Doukumentarfilmer med tema fra menneskers forplantning, og nærliggende emner, skal fortsatt være forbudt. Og dette til tross for at tilsvarende skildringer er lett tilgjengelige på internett og via video/DVDer som er lette å skaffe seg.

Så det at Statens Filmtilsyn opphever tidligere forbud er kun et skritt i riktig retning. Men det er bedre enn ingenting. Målet er å oppheve all sensur for voksne.