Idag er det visstnok den internasjonale "Buy Nothing Day". Anti-velstandsorganisasjoner strever idag med å hindre folk i å kjøpe noe for å motvirke "overforbruket" og for å "gi folk bedre tid".

Heldigvis ser folk ut til å gi blaffen i de bakstreverske oppfordringene. Selv tok jeg en tur til nærmeste kjøpesenter for å kjøpe en liten ekstra, ikke-nødvendig glede til meg selv og familien. Det hadde også svært mange andre gjort.

Overforbruk betyr å bruke opp mer enn du har produsert av reserver. Det er et onde, fordi det fører til fattigdom. Men organisasjonene som står bak den kjøpeløse dagen, mener at økonomisk tenkning er et onde. Ja, de er ofte sterke tilhengere av overforbruk såsant det skjer i offentlig regi.

Å gi folk bedre tid er handelens fremste og mest beundringsverdige bivirkning. I dag kjøpte jeg blant annet en pose med 12 smultringer til 30 kr. Jeg bruker ca en halvtime på å tjene 30 kr (etter skatt!), og råvarer til smultringer koster sikkert 10 kr i Rimi. Deretter sparte jeg 3 timer ved å ikke lage smultringer selv, som jeg benyttet til å lage risgrøt, leke med hunden og å motarbeide handelsfiendene ved å skrive dette innlegget.

Handel er den ypperste form for menneskelig samkvem. Folk tilbyr hverandre varer i bytte mot overskuddet av annet arbeid. Både kjøper og selger tjener på dette, hvis ikke blir det ingen handel. Ressursene blir bedre utnyttet, fordi hver enkelt vare kommer mer til nytte hos kjøperen enn hos selgeren. Alle sparer tid, fordi alle kan arbeide med de de kan best. Slik er handelens vesen, og det er moralsk høyverdig.

Jeg tror ikke at dagens arrangører har innsikt i hverken handelens, ressursenes eller moralens vesen.

Inge Simon Thorbjørnsen
Leder i DLF Oslo

Våre politikere er selvsagt klar over mange av de problemer som folk rammes av. Poltikerne forsøker iblant å gjøre noe med disse problemene, men som regel er det dessverre slik at de tiltak som politikerne gjennomfører er av samme type som de tiltak som forårsaket problemene, og at de ”løsningene” som blir gjennomført, kun gjør vondt verre.

Man kunne ramset en lang rekke eksempler som viser dette, men det aller ferskeste eksemplet er et som er omtalt i Aftenposten i dag: ”Ventelister gir lengre sykehuskø”.

Aftenposten fortsetter: ”Ventelistene ved sykehusene kan i verste fall føre til at enkelte pasienter må vente unødig lenge på behandling. Systemet slik det fungerer i dag, bør legges ned, mener professor Dag Bratlid ved St. Olavs Hospital.”

Som et tiltak for å redusere den tiden folk sto på venteliste for behandling ved de offentlige sykehusene, innførte politikerne i 1990 en ”ventetidsgaranti”. Denne innebar at bestemte pasientgrupper ble garantert undersøkelse og behandling innen seks måneder. Fem år senere ble nye pasientgrupper inkludert i ordningen, og fra 1997 ble det innført tre måneders behandlingsgaranti for pasienter som tidligere hadde blitt lovet behandling innen seks måneder.

En undersøkelse av ventelistene ved St. Olavs Hospital i Trondheim viser ifølge Aftenposten følgende konklusjon, som ifølge Aftenposten er oppsiktsvekkende: ”Det er ingen sammenheng mellom behandlingskapasitet og ventelistenes størrelse. … Det at mange pasienter må vente mer enn ett år, skyldes nedprioritering og ikke ressursknapphet. … Hvis alle pasienter settes opp til første ledige time, behøver ingen vente lenger enn noen få måneder. … Ordningen med ventetidsgaranti, som skulle sikre alle en vurdering og behandling ved sykehus innen en viss tid, er årsaken til at de må vente kanskje i flere år på behandling”.

DLFs syn er at offentlige virksomheter ikke kan være effektive. Alle institusjoner har et ”marked”, noen som de må tilfredsstille, og handler primært slik at disse tilfredsstilles. (Selvsagt er det for hver institusjon flere slike markeder, og de blir rangert i en hierarkisk rekkefølge, dvs. noen er viktigere enn andre.)

Private institusjoner må tilfredsstille sitt marked, dvs. kundene, og må gi kundene en god vare/tjeneste for ikke å miste dem, det er jo kundene de mottar sine inntekter fra. .

Offentlige institusjoner har det offentlige som sitt ”marked”, og må tilfredsstille det offentlige, dvs. politikere og byråkrater. Dette er nødvendig for å kunne fortsette å motta bevilgninger. De som mottar tjenestene, kommer da nødvendigvis i annen rekke.

Derfor er det slik at uansett hvordan det offentlige organiserer sitt tilbud – om det er kommunalt, fylkeskommunalt, statlig, er finansiert ved rammebevilgninger eller stykkprisfinansiering, må følge garantiordninger, etc. - så vil det alltid være slik at institusjonenes førsteprioritet er å holde seg inne med politikere og byråkrater. Iblant betyr dette at offentlige institusjoner må tilfredsstille brukerne/kundene, men ikke alltid, og det er her private skiller seg fra offentlige tilbud: private må alltid sette hensynet til kunden først. Derfor vil private i et fullstendig fritt marked, dvs. et marked hvor det offentlig ikke beskytter enkelte private tilbydere mot konkurranse, være det som gir folk det beste mulige tilbud.

Vi venter fullstendig uten spenning på neste oppslag i Aftenposten om at en nyorganisering innen det offentlige tilbudet ikke har gjort problemene mindre, men verre. Vi er overbevist om at vi ikke må vente lenge.

Et nytt nummer av tidsskriftet LIBERAL kommer ut i disse dager. Av bladets innhold nevner vi en artikkel om liberalismen av Vegard Martinsen, Per-Anton Rønnings kommentar til et utspill i høstens valgkamp under tittelen ”Stem på en student!”, og en artikkel om det påståtte valgsirkuset i California.

To artikler tar for seg forholdene i to av våre naboland: Per Henrik Hansen beskriver Danmarks tilsynelatende velstand som Potemkins kulisser, og Per-Anton Rønning skriver om suksesshistorien Estland.

Dessuten finner man blant annet en lengre artikkel av Lasse Andre Raa om fattigdommen i den tredje verden.

Bladet sendes gratis til alle medlemmer av DLF. Ikke-medlemmer kan tegne abonnement, som for en årgang – fire numre - koster kr 140. Abonnement tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866. Enkeltnumre, også eldre numre, kan bestilles ved å betale kr 35 til samme adresse. Dog er første nummer av LIBERAL dessverre utsolgt.

Oslo DLF avholdt i går sitt årsmøte. Til ny leder ble valgt Inge Simon Thorbjørnsen. Per-Anton Rønning ble valgt til nestleder og kasserer.

Per Arne Karlsen, Inger Lazzeri og Vegard Martinsen ble valgt til styremedlemmer.

Varamedlemmer til styret ble Jarle Brunsell og Andreas Aure, og Merethe Reklev ble valgt til revisor.

Styret vil raskt gå i gang med arbeidet for å forberede valgkampen i forbindelse med stortingsvalget i 2005.

I nyhetssendingene i går kunne vi blant annet høre om disse sakene:

- 35 % av alle servitører i Oslo jobber svart

- politiet arresterer flere titalls ulovlige utenlandske arbeidere i Drammen

- lederen for festspillene i Bergen har levd høyt på statsstøtte

Alle tre sakene illustrerer forhold som er meget kritikkverdige, og som man må gjøre alt man kan for å unngå. Men hvordan kan man unngå slikt?

Disse tre sakene illustrerer tre forhold som uunngåelig blir resultatet av den type økonomisk system vi har i Norge (og i alle andre vestlige land).

Det økonomiske system vi tenker på er velferdsstaten, et system som innbærer at alle betaler en del av det de tjener til staten, og så skal staten til gjengjeld gi oss gratis (eller subsidiert) skole, helsevesten, kulturtilbud, pensjonsordninger, etc.

Det som nødvendigvis blir resultatet av et slikt system er et stadig stigende skattenivå. Et annet uunngåelig resultat er at vi får mer og mer byråkrati. Et tredje resultat er at flere og flere lever på penger de ikke tjener inn selv, men har klart å ”overtale” politikerne til å gi til seg med en god sak som påskudd, og siden de ikke tjener pengene selv blir de mer ødsle enn de ellers ville ha vært.

Alle disse forhold er illustrert i de tre nevnte sakene.

At servitører jobber svart kommer av at skattenivået er høyt (i dag er det samlede skattenivå i Norge for de med vanlige inntekter innpå 70 %), og at det å ha folk lovlig ansatt innebærer en kolossal papirmølle og et stort skjemavelde. At slikt forekommer så mye i restaurantnæringen kommer av at den er vanskelig å kontrollere.

At folk som er bosatt utenfor Norge jobber ulovlig – ”ulovlig jobbing” er egentlig et absurd fenomen - kommer av at for å arbeide i Norge må man ha tillatelse fra myndighetene, og dette er det vanskelig å få siden disse arbeidssøkende konkurrerer med norske arbeidere, og politikerne vil holde seg inne med de norske arbeiderne og deres fagforeninger.

At lederen for festspillene i Bergen bor i en luksusvilla, kun reiser på businiss class og tar inn på luksushoteller, er et uttrykk for at det er lettere å sløse med andres penger enn sine egne. Penger som er bevilget til kultur blir brukt på luksusliv for kulturbyråkrater.

Vi vil selvsagt ikke forsvare ulovligheter, vi er sterke tilhengere av at gjeldende lover og regles skal følges. Men vi er sterkt imot lover og regler og finansieringsordninger som gjør de fleste til lovbrytere når de gjør noe så naturlig som å jobbe. Og vi er imot bevilgningsordninger som innebærer at noen skal kunne leve høyt på andres arbeid, dvs. skattebetalernes arbeid.

Det er slik at dersom staten begynner å foreta inngrep i økonomien, ved å regulere eller ved å bevilge til visse områder, vil slike fenomener som er omtalt her nødvendigvis bli resultatet. Slike forhold vil videre ødelegge respekten for lov og rett, og vil føre til en økende lovløshet, noe som selvsagt er svært skadelig for alle på lang sikt.

Løsningen er å deregulere all frivillig virksomhet, avvikle alle offentlige bevilgninger til alt utenom det offentliges legitime oppgaver, og å la folk i stadig større grad selv få disponere sine eiendommer og sine inntekter, og å holde dem ansvarlige for de valg de foretar. Kun dette vil gi oss et samfunn med frihet, harmoni og velstand. Alt annet vil gi oss fattigdom, lovløshet og anarki, slik de omtalte eksemplene er tegn på.

Universitetene bør være steder hvor søken etter sannhet er det viktigste. Enhver forsker som virkelig er en forsker, bør gjøre sitt beste for å finne ut sannheten, koste hva det koste vil, uansett hva opinionen måtet mene, uansett hvilke synspunkter som er populære, osv.

I de siste år har vi dessverre sett at universitetene (dvs. de videnskapelig ansatte) i de vestlige land på fagområde etter fagområde bruker svært mye av sin tid til venstreorientert og/eller anti-Vestlig propaganda.

Det finnes en rekke eksempler på dette: det er få konservative/liberalistiske forfattere på pensumlister, det legges stor vekt på relativt små problemer som f.eks. AIDS, det er en kolossal overdreven vekt på fagområder som feminist-studier og gay-studier, ikke-Vestlige kulturer kritiseres sjelden, mens Vestens kultur i stor stil blir utsatt for kolossal og for det meste ufortjent kritikk. I USA finnes det undersøkelser som viser at av de videnskapelige ansatte på universitetene er det kun ca 2-5 % som stemmer på det republikanske partiet, mens ca 90% stemmer på det demokratiske partiet.

En hendelse sist uke varslet om at denne anti-Vestlige holdningen nå er kommet til Norge.

På islam-kurset ved Institutt for kulturstudier (IKS) ved Universitetet i Oslo, et institutt som ledes av Norges mest kjente islamkjenner Kari Vogt, har en av studentene i høst fått sine debattinnlegg på et studentforum på Internett slettet av instituttledelsen. Begrunnelse var at innleggene var uten "faglig relevans". Studenten er aktiv i Forum mot islamisering, og Vogt & Co ønsker ikke debattinnlegg fra den kanten. (Vi siterer her fra www.document.no).

"– Dette lukter av vikarierende motiver og politisk korrekthet. Hvis instituttledelsen ikke ønsker folk som Gamlem på sine kurs og nettsteder, må de si det rett ut," kommenterer Lars Gule i Humanetisk forbund.

Det siste innlegget som ble slettet, gjaldt boka "Hvorfor jeg ikke er muslim" av Ibn Warraq, utgitt på Humanist forlag. Kari Vogt liker ikke boka, hun liker ikke Forum mot islamisering og hun vil ikke ha "anti-islamske utsagn" på "våre sider".

"– Jeg mener at boken er et dårlig faglig dokument. Forum mot islamisering, som Gamlem er talskvinne for, er heller ikke spesielt saklig. Ingen vil hindre dem i å ytre seg i det offentlige rom, men vi må spørre oss om det er interessant med antiislamske utsagn på våre sider, svarer amanuensis Kari Vogt som leder Islam–kurset." (sitat slutt fra www.document.no).

Vogt forsvarer sensuren av innlegget med å sidestille "Hvorfor jeg ikke er muslim" med "Sions vises protokoller". Dette er en helt vanvittig sammenligning, og kan ikke komme av annet enn at Vogt vil beskytte Islam mot reell kritikk, og at hun har glemt hva som er universitetets viktigste oppgave: søken etter sannhet, uansett hvor den måtte finnes.

Vogt påberoper seg til og med ytringsfriheten når hun sensurerer Ibn Warraqs bok: "Boken er irrelevant i arbeidet det studentene holder på med, på samme måte som Sions vise protokoller ville være irrelevant for studier i jødedom. Ytringsfriheten har også begrensninger i norsk lov."

Det er sant at det er restriksjoner på ytringsfrihet - det skal for eksempel ikke være tillatt å offentliggjøre private opplysninger om folk, eller å offentliggjøre militære hemmeligheter, men å påstå at det er i samsvar med ytringsfriheten å si at Ibn Warraqs bok er irrelevant for studiet av islam er en meningsløs påstand. Det er meget urovekkende når Vogt sier at hun ikke vil ha ”anti-islamske utsagn” på ”våre [sic] sider”.

Vårt syn er at militant islam er en stor fare, og at islam, hvis den får stor oppslutning, vil ødelegge frihet og velstand. Det er dog viktig å studere islam og islams historie nøye, og da er etter vårt syn Ibn Warraqs bok meget nyttig, vi er takknemlige for at Humanetisk forbund har utgitt den på norsk. Det er meget beklagelig at det som skulle være sannhetssøkernes høyborg, universitetene, ikke vil tolerere at islam utsettes for fortjent kritikk.

Vi håper at det ryddes opp i dette.

I går mistet mange mennesker livet i nok et terroristangrep i Istanbul, mens 100 000 antikrigsdemonstranter i London la skylden for alt ondt i verden på Bush og Blairs skuldre.

Krigen har nå kommet til Tyrkia, og våre tanker og medfølelse går til ofrene og deres etterlatte.
I en serie av terrorangrep, som bærer Al Qaidas merke, har briter, jøder og tyrkere blitt rammet. Tyrkia er et av de få sekulære, vestlig-orienterte land med overveiende muslimsk befolkning. I tillegg er landet meget strategisk beliggende. Alle disse faktorer gjør Tyrkia til et naturlig mål for den teokratiske middelalderhæren som bin Ladens menn utgjør. Men Kemal Ataturks arv står sterkt i Tyrkia, og de ser ut til å være fast bestemt på å ta opp kampen med alle nødvendige midler.

Samtidig har 100 000 mennesker eller deromkring funnet det for godt å æreskjelle og fornærme Bush og Blair ved å sammenligne dem med tyrannen i Bagdad. De fant det naturlig å rive en Bush-statue (symbolsk likhet med Saddamstatuens fall), og derved sammenstille de to.

Demonstrantene erklærer at de ikke er i stand til å se forskjell på et regime som rutinemessig myrder og torturerer sine borgere, og de land som setter en stopper for myrderiene. Det er grunn til å ta dem på alvor. De er faktisk moralsk blinde, og kan ikke se forskjell på rett og galt. Jeg hørte ingen avstandstagen fra terroren fra den kanten, hverken i går eller tidligere.

"Ikke i vårt navn", sier de. Det kan de være trygge for. Deres navn vil bli husket lenge, og ikke sammen med navnene til dem som stopper tyranner. Tvert om, de vil bli husket som tyrannenes beste venner. Dvs våre fiender.

Inge Simon Thorbjørnsen, styremedlem i Oslo DLF.

De farmasøytiske selskapene har i meget stor grad bidratt til vestens velferd. Takket være industriens store forskningsinnsats har vi idag medisiner for de fleste lidelser, fra kreft til trivielle plager. Nå rettes det skarpe angrep mot denne velsignelsen fra mange hold, under dekke av å gjøre medisin billigere for fattige.

Internasjonalt pågår det store kampanjer i regi av FN, afrikanske og europeiske regjeringer og NGO's mot patentinnehaverne ifb AIDS-medisin. Disse anklages for de fæleste ting, som f.eks å holde tilbake medikamenter i den hensikt å øke sykdommens utbredelse. Dette skjer samtidig som at de samme organer pålegger farmasøytindustrien opptil 10 års ventetider for å få godkjent medikamenter for salg.

Målet for disse er å oppheve patentbeskyttelsen for medisinsk teknologi, slik at alle forskningsresultater kan kopieres fritt. Dette tror man etter sigende skal gjøre AIDS-medisin billigere og mer tilgjengelig for fattige pasienter.

Det motsatte er selvfølgelig sant. Når enhver tjuv legalt kan kopiere produkter, vil forskningen stoppe opp, og farmasien vil forlate dette feltet. Virkeligheten er slik at forskning koster, og selv ikke store mengder ønsketenkning vil endre en tøddel på dette.

Mange selskaper har desverre bukket under for det moralske presset mot profitt, og inngått forlik med f.eks Sør Afrika og FN. Dette skyldes at ledelsen i disse selskapene ikke har den etiske forståelsen som må til for å kunne forsvare sin stilling som høyverdige verdiskapere.

Det kan synes som om ethvert selskap som virkelig bringer verden fremover med sin innovasjon, produktivitet og økt velferd for seg selv og sine kunder, vil bli rammet av altruistenes raseri. Microsoft, Shell, Ford og McDonalds har alle blitt offer for store kampanjer på grunn av sine gode og rimelige varer.

Denne sammenhengen er ikke tilfeldig. Alle firma som virkelig skaper merverdi vil som et resultat av dette, oppnå stor fortjeneste. Når kundene tjener på en god handel, vil leverandøren også tjene godt. Slik er handelens vesen.

Siden det moralske ideal (altruisme) som folk flest bekjenner seg til krever selvoppofrelse, vil alle verdiskapere automatisk bli rammet av motvilje og forbitrelse. Så presis er kollektivistenes nese for profittskapere, at vi nesten kan stole på dem. Dersom et firma får en kampanje rettet mot seg, er sjansene store for at de er verdt å handle med !

Inge Simon Thorbjørnsen, styremedlem i Oslo DLF.

Fundamentalistene i KrF og SV går nå inn for innstramminger av kvinnens rett til selvbestemt abort.

Den nye bioteknologiloven, som ble vedtatt i går, innebærer at den tidligere adgangen til å benytte ultralyd til medisinsk bruk før 18. svangerskapsuke, strammes inn.

Det dette i praksis betyr er at regjeringen ved KrF, med SV som støttespiller, går inn for at blivende foreldre ikke skal kunne benytte ultralyd for å finne ut om et foster er skadet for derved å få utført et abortinngrep.

Den nye loven er strengere enn alle tilsvarende lover i Europa, og er nok er tegn på at fundamentalistiske holdninger er på vei inn igjen i Norge. Tilhengerne av loven benytter det som mange vil oppfatte som høyverdige argumenter – ”vi må ikke tukle med skaperverket” - men egentlig er det en formyndersk gammelmannspietisme som står bak.

Lovens intensjon er at abort ikke skal foretas dersom grunnen til aborten er at foreldrene oppdager at barnet er sykt/skadet.

Det er opplagt at skade/sykdom kan være til stor plage både for foreldre og barn, og DLF - tydeligvis i motsetning til KrF (og de andre regjeringspartiene Høyre og Venstre) og SV - foretrekker helse og sunnhet fremfor sykdom.

Dessuten er DLF sterke tilhenger av ”tukling med skaperverket” når formålet er å forbedre menneskers liv. DLF står fullt og helt på kvinnens rett til å avgjøre om hun skal ha utført et abortinngrep eller ikke, og vi vil ikke legge noen begrensinger på bruk av teknologi for å skaffe informasjon, heller ikke i slike tilfeller.

I alle kapitalisters hjerter er det et spesielt rom for begrepet "retten til liv, til frihet og streben etter lykke". Denne vakre formuleringen fra den Amerikanske Uavhengighetserklæring dannet grunnlag for den politiske friheten i USA, og tjener som inspirasjon for andre.

Denne rettigheten har mange fiender. Først og fremst tenker vi på de autoritære politiske strømninger og regimer, som vi med rette motarbeider. Men ikke alle trusler mot liv, frihet og lykke kommer fra politikken. Velorgansierte forbrytere er en også en akutt trussel, som vi må ta på alvor. Mange politiaksjoner og rettsaker den siste tiden har minnet oss på at det finnes nådeløse bander som ikke skyr noen midler for å nå sine mål, og som f.eks terroriserer vitner og ofre til å tie av frykt for sine liv. Politiet skal ha ros og takknemlighet for det vanskelig arbeidet de gjør, under tildels urimelige begrensninger i sine virkemidler mot uvesenet.

Men politiet kan ikke stoppe kriminaliteten. Vi kan ! Det første og viktigste kriteriet som forbrytere er avhengig av er offerets aksept. Norges befolkning aksepterer i stor grad forbrytelser, og unnskylder skurken. Det gir seg utslag i at de fleste ser en annen vei når en butikktyv eller en biltyv utøver sine ugjerninger på åpen gate. Voldsmenn som mishandler sin familie blir ikke anmeldt, og en stor mengde tilsynelatende dannede mennesker kjøper stjålne TV-apparater. Slektninger som skryter av at de har svindlet forsikringsselskapet blir ikke utstøtt av familien.

Alt dette kan vi enkelt gjøre noe med. Slutt å akseptere det onde ! Grip butikktyven selv, eller skrik på politi høyt hvis hanvirker truende. Fortell din nabo at den billige TV'en er bevis i en kriminalsak. Så snart folk flest vender tilbake til disse dydene som vi hadde før i tiden, vil kriminalstatistikken synke til det nivå den hadde dengang. Ikke noe mere skal til.

La oss ta tilbake tryggheten vår.

I forbindelse med at Statsbudsjettet er forhandlet i havn, hagler kommentarer, spådommer og beskyldninger og juks og fanteri fra alle hold. Det er vanskelig for meningmann å danne seg et bilde av hva som reellt sett har foregått, siden tallene er så herlig usammenlignbare. Som vi påpekte i gårsdagens kommentar, vil de faktiske endringene ikke være så dramatiske, da Regjeringens politikk ikke skiller seg fundamentalt fra gjengs sosialdemokratisk politikk.

Alle vet at det dreier seg småpenger, men likevel omtales budsjettforliket som historisk. Det er på grunn av den sterke symbolsk effekten dette sideskiftet har.
Høyre har på tross av sin sterke posisjon etter valget, malt seg seg inn i et hjørne der Krf og Venstre har fått dominere og trekker politikken inn mot sentrum. Selv om Høyre nok får gjennomslag i en rekke saker i stillhet, er regjeringens verbale ansikt utad et sentrumsansikt.

I gamle dager fantes det noe som het Høyrepolitikk, og som partiet Høyre forhåpentligvis ville bedrive når de fikk makt. Mange velgere stemte nok på Høyre fordi de håpet på nettopp en slik Høyrepolitikk. Høyreledelsen i dag nærmest unnskylder seg for dette, og lar KrFs sentrum/venstre-orientering bli det moralske alibi.

Når partier står frem som klare og tydelige ideologisk, og fremhever sin egen moralske overlegenhet, vinner de frem. Dette har vi sett gang på gang, i mange land. Høyres siste fremgang ved forrige valg kom nettopp når Petersen mannet seg opp til å forsvare skattelette som et gode.

Men så stiller Bøygen seg opp midt på stien i form av kompromissets krav. Hver gang det er på tide å forvare eiendomsrett, fornuftig bruk av naturressurser, eller personlig frihet forlanger Bøygen et kompromiss med det motsatte prinsipp; "Styresammensetning i aktieselskaber, nei gå utenom, Jaan". Vi kan nå skrelle av lag på lag fra Høyreløken, og kjernen lar vente på seg.

Som kjent tok Peer seg selv i nakken til slutt, når Bøygens kompromisser hadde tvunget ham i kne. Da gikk han rakt igjennem, og hjem til Solveig.

Inge Simon Thorbjørnsen, styremedlem i Oslo DLF.

De fleste kommentatorer fremstiller det som historisk når nå, for første gang, det to selvutnevnte hovedmotstanderne i norsk politikk, Høyre og Ap, nå har inngått forlik om statsbudsjettet.

Et slikt forlik er egentlig den naturligste ting av verden. Høyre og Ap har i alle år vært hjertens enige om alle store saker. At enigheten mellom dem er stor ser vi også av hva endringene i forliket innebærer. Høyre ga (selvsagt) avkall på enkelte bleke skygger av sine hjertesaker, og ble enig med Ap om å flytte ca 5 milliarder kr innenfor det opprinnelige budsjettforslaget, et budsjettforslag som var på ca 600 mrd kr. Forliket innebærer en forandring på ca 0,8%, noe som betyr at Høyre og Ap før forliket var enige om ca 99,2%.

Dette viser i hvor stor grad Høyre og Ap nærmest er fullstendig identiske.

Høyre ga (selvsagt) avkall på skattelettelser, og de ga (like selvsagt) avkall på forslaget om å gjøre det lettere å foreta midlertidige ansettelser. Kompromisset innebærer også at det offentlige skal bruke 1,5 mrd kr mer til det som påståes å være tiltak mot arbeidsledighet. Dette innebærer i praksis at privates etterspørsel etter arbeid vil synke med 1,5 mrd, mens det offentlige vil bruke 1,5 mrd for å sette arbeidsløse på mer eller mindre meningsløse kurs. Resultatet av dette er at arbeidsløsheten vil øke.

Videre vil staten gi 2,2 mrd mer til kommunene, og 1 mrd vil bli brukt til å redusere folks egenadeler ved helserelaterte utgifter. DLF er selvsagt tilhenger av at folk skal ha et mest mulig effektivt og billig tilbud på de tjenester som idag tilbys av kommuner og innenfor helsevesenet, men vi mener også at den eneste måten dette kan skje på er å foreta omfattende privatiseringer. Budsjettforliket innebærer at enda mer penger pumpes inn i et overbyråkratisert offentlig tilbud, og at det tiltaket som virkelig kunne gitt et bedre tilbud - reelle privatiseringer - forbigåes i taushet.

Det som vil skje i årene fremover er at millimeteravstanden som har eksistert mellom Høyre og Ap vil gå over til å bli en avstand som må måles i mikrometer. Mao. hittil har Høyre og Ap opptredt som om de har vært forlovet. Nå har de endelig slått seg sammen fullt og helt som om ekteskap er inngått. Dette er på kort sikt muligens bra for fremtredende tillitsmenn i de to partiene, men det vil være ille for Norges befolkning som må finne seg i stadig høyere skatter, og et stadig mer byråkratisk og ineffektivt tilbud - det offentlige tilbud - på viktige områder som helse og skole. Antagelig vil det nære samarbeid mellom Høyre og Ap fortsette i lang tid fremover, til stor skade for alt som er nyttig og godt i Norge.

Alle de partiene som er representert på Stortinget mener at det kun er det offentlige som kan bruke folks penger på en fornuftig måte, og at private for det meste sløser bort sine egne penger på tant og fjas. Derfor må det offentige ta mest mulig penger fra folk - idag forsyner det offentlige seg med mer enn 70% av det de fleste tjener, og Høyre viser nå i handling at de ønsker at denne andelen skal øke.

DLF mener at det er motsatt: folk bruker sine egne penger på en fornuftig måte, mens det offentlige - som egentlig bruker andres penger - i meget stor grad bruker penger på tant og fjas og på fordeler for politikerne. DLF mener også at enhver har full moralsk rett til å beholde og selv disponere de pengene han eller hun tjener. Dette er et standpunkt vi foreløpig dessverre står helt alene om, og derfor går det også så galt, noe vi dessverre kan se omkring oss hver eneste dag.

I den siste tiden har vi vært vitne til en rekke uforståelige domsavsigelser. I flere drapssaker har den tiltalte blitt idømt uforståelig lave fengselsstraffer, uten at det har foreligget noen sterkt formidlende omstendigheter. Nå senest i Son-saken, der den tiltalte endog ble funnet skyldig "under særdeles skjerpende omstendigheter". Lave straffer i slike saker er en hån mot offeret, de etterlatte og samfunnets rettsfølelse.

Den mest oppsiktsvekkende er kanskje saken i Arendal, der alle familiemedlemmene ble frifunnet for overlagt drap på faren, mens han lå hjelpesløs i en sykehusseng. Retten begrunner frifinnelsen med at det forelå nødverge.

Det betyr i såfall at retten ikke klarer å skille mellom selvtekt og selvforsvar, og at retten også erkjenner at rettsapparatet ikke har noen beskyttelse å tilby ofre for voldskriminalitet. Offeret i saken ble drept fordi han hadde utøvd grov vold, seksuelle overgrep og drapstrusler mot sin nærmeste familie. Retten legger dette til grunn for at det foreligger nødverge.

Men dette er ikke nødverge, det er henrettelse av en forbryter !

Rettsapparatet må ha absolutt monopol på dom og fullbyrdelse. Rettsapparatets oppgave i denne saken, var å pågripe den nå avdøde voldsmann, dømme ham til langvarig fengselsstraff, og beskytte familien mot eventuelle hevnaksjoner. Denne oppgaven sviktet rettsvesenet, og nå svikter de igjen ved å fremstille selvtekt som legitimt forsvar.

Vi kan ha sympati for de tiltalte som ikke ble hjulpet av rettsapparatet, og dette bør telle som formildende omstendigheter ved straffeutmålingen. Men vi kan ikke akseptere at retten snur begrepene og loven på hodet, slik som vi har sett i denne saken.

Vi i DLF har høy for respekt for den enkeltes liv til at vi kan akseptere at drapsmenn skal gå fri eller slippe unna med lave straffer. Vi frykter en stadig økende voldsbruk i samfunnet, inntil vi tar skjeen i den annen hånd.

(Vurderingene er foretatt på basis av pressens fremstilling av de nevnte sakene.)

Denne kommentaren er skrevet av Inge Simon Thorbjørnsen, styremedlem i Oslo DLF.

Borgerrettighetsstiftelsen STOPP DISKRIMINERINGEN kjører nå en kampanje som går ut på at de vil ha slutt på all diskriminering av handikappede, og for å oppnå dette vil de ha vedtatt en antidiskrimineringslov som har det de kaller ”effektive sanksjonsmuligheter”. Med diskriminering mener aksjonen forskjellsbehandling og ekskludering/utestenging som følge av menneskeskapte funksjonshemmende barrierer?”

Og med menneskeskapte barrierer mener de for eksempel busser og trikker som mangler løfteramper for rullestolbrukere, eller konsertarrangører som ikke ønsker at medlemmer av publikum skal synge med de betalte opptredende (for flere eksempler, se aksjonens hjemmeside www.stopdisk.no).

DLF ønsker selvfølgelig de handikappede alt godt. Vi vil at de skal bli integrert i samfunnet, ha jobber hvor de i størst mulig grad kan forsørge seg selv, osv. Vi er overbevist om at de som står bak aksjonen har same mål som vi har. Vi kan dog ikke støtte de virkemidler som aksjonen vil benytte for å oppnå dette.

Aksjonen sier at de vil ha en lov med sanksjonsmuligheter – dette betyr ikke annet enn at de med statens tvangsmakt vil tvinge alle til å handle slik at handikappede på alle måter og i alle sammenhenger blir likebehandler med de som ikke er handikappede. For eksempel vil de pålegge alle bussfirmaer å installere ramper for rullestolbrukere, de vil at publikummere som ønsker å delta i et show skal få anledning til det selv om all andre publikummere har betalt for kun å se de profesjonelle opptre en uforstyrret måte, osv. Aksjonene ønsker at de som ikke følger disse påleggene skal straffes.

Slike tvangsordninger er i strid med prinsippet om individet frihet, som vi setter høyt. Vi mener faktisk at dersom en person eller et firma eller en virksomhet ønsker å diskriminere, så bør de ha all juridisk rett til dette. Vi er derfor imot alle tvangsordninger, også de som har som siktemål å få slutt på forskjellsbehandling av handikappede.

La oss også si at å ikke tilrettelegge for noens spesielle behov ikke kan kalles å
diskriminere, det er likebehandling. Det aksjonen går inn for er egentlig forskjellsbehandling. Vi er for at private skal kunne gjøre dette så mye de måtte ønske, men vi er imot å tvinge noen til dette.

Vi er overbevist om at de handikappede, på samme måte som alle andre, vil tjene på økonomisk vekst. Jo større friheten er i et samfunn, jo større vil velstanden bli. Jo større velstanden er, jo bedre vil alle mulige svake grupper ha det. derfor vil alle, også de svakeste, tjene på størst mulig frihet. Slike inngrep som aksjonen ønsker vil altså redusere friheten i samfunnet; og dette vil redusere velstanden. Dette vil ha negative konsekvenser for alle, også for de handikappede.

Med andre ord: den kampanjen som Stopdisk nå kjører vil på sikt være skadelig for de handikappede. Det som også de handikappede vil tjene mest på er et samfunn med stabil økonomisk vekst, og kun full frihet kan gi dette.

DLF har stor sympati for ønsket bak aksjonen, men vi kan ikke støtte den fordi vi mener at effekten av aksjonen vil være den motsatte av det som personene bak aksjonen ønsker.

Denne overskriften sto i Aftenposten forleden. Omtrent 30 % av norske politikere har altså opplevet trusler om vold, og for noen har det blitt mer enn trusler: politikere er blitt utsatt for hærverk mot hus eller bil, kjeledyr er blitt drept, etc.

Slikt er selvfølgelig totalt uakseptabelt. De som er skyldige i slike trusler/voldshandlinger bør settes i fengsel. Dessverre er politikerne fra de andre partiene uenige med oss i dette, så også på dette området lager politikerne ris til egen (og dessverre også alle andres) bak ved å være tilhengere av en politikk som i stor grad innebærer at kriminelle skal gå løse. (De lave straffene som forbrytere blir idømt innebærer at kriminelle i stor grad får gå løse).

Men hvorfor blir politikere utsatt for slike ting? Aftenpostens artikkel sier kun at politikere blir utsatt for slike ting av ”lone nuts” som er uenige med dem.

Man kan dog se dette fenomenet i sammenheng med den vold og de trusler som ansatte på sosialkontorer blir utsatt for. I mange år har vi sett reportasjer om sinte arbeidsløse/sosialklienter som bokstavelig talt går løs på sine saksbehandlere fordi de ikke får dem hjelp (dvs. den mengde penger) de mener de har krav på.

Vi vil derfor antyde at grunnen til at politikere (og sosialarbeidere) blir utsatt for vold og trusler er at de lover mye til alle: de gir løfter som befolkningen oppfatter som om de lover å gi oss bedre skole, lavere pristigning, høyere pensjoner, lengre ferier, høyere lønn, større trygder, bedre vær*, etc.

Politikerne klarer selvsagt ikke dette, og siden folk da oppfatter det som om de blir fratatt ting de har krav på – politikerne har jo implisitt fortalt dem at de har krav på slikt – blir noen meget forbannet og griper til vold.

Løsningen? Folk bør bli gjort klar over at de ikke har krav på noen fra staten. Folk må innse at statenes eneste oppgave er å beskytte oss mot tyver og andre kriminelle, statens oppgave er ikke å gi oss bedre skole, lavere prisstigning, etc. Det eneste man har krav på er å beholde sitt eget: etter DLFs syn har man kun krav på å beholde sin lønn og å disponere sin eiendom, man har ikke krav på å få noe som er tatt fra andre, slik statlig omfordelingspolitikk består i.

Kun når folk innser dette, vil angrepene mot politikere og sosialarbeidere opphøre. Men også på dette området gjør politikerne det som vil gjøre problemene enda større: de lover mer og mer, og de vil ikke kunne holde det de lover. Sic transit gloria mundi.

*Tiltakene mot ”drivhuseffekten”.

Vi har mottatt dette brevet fra et av våre medlemmer, og vi gjengir det i sin helhet:

”Nå går det over alle støvleskafter!

Jeg har i mange år kjøpt bøker, videoer, CDer og DVDer fra utlandet, hovedsakelig USA. Bøker er det ingen avgifter, men på alt det andre er det avgifter hvis prisen, som står notert på forsendelsen, overstiger en viss grense, som jeg tror nå er kr 200.

For et par dager siden fikk jeg en pakke fra USA inneholdende en videokassett og en DVD. Disse kostene til sammen 45 dollar, noe som i norske kroner ble 320,40. Dette var altså over den avgiftsfrie grensen, så jeg måtte også betale diverse former for toll og avgifter.

Kan dere gjette hvor mye jeg måtet betale?

Her er regnestykket:
Tollklarering bedrift inf. brev kr 135
Varelinjer bedrift inf. brev kr 25
Enkeltoppdrag/utleggsprov. brev kr 50
Utlagt MVA kr 77

Til sammen kr kr 287

På dette legges MVA på kr 50, 40

Totalt gir dette, på en bestilling på kr 320, en samlet avgift til staten på kr 337!!

Altså, de samlede avgifter er større enn varenes pris. Det tragiske er at dersom disse to tingene – videoen og DVDen - var blitt sendt i to ulike forsendelser, så ville jeg ha sluppet avgiftene helt!

Jeg har selvfølgelig gitt opp de andre partiene – de kan ikke gjøre noe med slik ting – de har jo i flere år snakket om å gjøre det enklere for handel vi Internett. Nå setter jeg min lit til DLF.”

Vi vil si til dette at vi føler med alle som rammes av slikt. Basisen for det regnestykket som det henvises til i brevet virker noe komplisert, og selv om vi ikke vil si at dette er intensjonen fra politikerne i de andre partiene, så blir slike ting nødvendigvis mer og mer kompliserte.

For noen år siden sendte TV2 et program om norske bilavgifter, og en stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Steinar Dalheim, forklarte at det ikke hadde vært meningen at det skulle bli så komplisert som det var blitt: ”det bare ble slik”, som han sa. Og dette er sant. Griper staten inn med reguleringer av et område, vil det over tid bli et mer og mer og mer kompliserte regelverk. Løsningen er at staten ikke regulerer i det hele tatt. Dette er DLF mål.: vi vil avvikle alle reguleringer av all frivillig samkvem mellom voksne mennesker. Dette innebærer avvikling av alle former for toll og avgifter.

Nettavisen forteller i dag at røykere har kommet med et mottrekk mot røykeadvarslene på sigarettpakkene: Man kan nå kjøpe futteraler som dekker advarslene på sigarettpakkene.

Hvor lang tid vil det gå før myndighetene vil innføre et forbud mot slike futteraler?

Våre mer eller mindre profesjonelle yrkes-demonstranter har opp igjennom årene demonstrert imot en lang rekke gode saker (mot utplassering av NATO-raketter som motvekt mot Sovjets SS-20-raketter, mot øket frihandel, mot USAs forsvar av Syd-Vietnam mot den kommunistiske imperialisme fra Nord-Vietnam, osv.). De var også ute sist helg, og denne gangen var de supplert med tidligere statsminister Kåre Willoch.

Hva var det de demonstrerte mot denne gangen? Jo, de demonstrerte mot Israels bygging av en sikkerhetsmur for å beskytte seg mot palestinske terrorister.

I de siste ti år, siden den totalt urealistiske fredsprosessen mellom demokratiet Israel og de omkringliggende diktaturer og deres frontkjempere i PLO begynte, har Israel blitt utsatt for et meget stort antall terroraksjoner fra palestinere. I disse angrepene har innpå 1000 sivile israelere blitt drept. Grunnen til at muren blir bygget er altså for å hindre at palestinske terrorister skal kunne komme inn i områder hvor sivile israelere oppholder seg.

Meningsmålinger (som selvfølgelig er svært usikre) viser at ca ¾ av palestinerne støtter terrorangrep som for eksempel utføres av selvmordsbombere mot sivile i Israel. Det er altså en god grunn til at Israel ønsker å redusere muligheten for at terrorister skal kunne komme inn fra Judea og Samaria og ramme israelere.

Etter vårt syn er det andre metoder som Israel kunne benyttet for å redusere terroristangrepene, men poenget her er de norske demonstrantene: de har ikke demonstrert mot de palestinske terroraksjonene, de demonstrerer mot et fysisk, ikke-voldelig beskyttelsestiltak mot terrorangrep! Forstå det den som kan. (Selvsagt har muren ført til en del problemer, for eksempel for de som har disponert eiendommer hvor muren nå står, men når Israel er under kontinuerlige angrep fra en usivilisert fiende, er dette i sammenhengen relativt ubetydelige forhold.)

Det viker åpenbart at disse demonstrantene demonstrerer mot den vestlige samfunnsmodellen med frihet, markedsøkonomi og allmenn velstand, og for vold, undertrykkelse og terrorisme. Det eneste som er gledelig er at alt tyder på at disse yrkesdemonstrantene blir færre og færre.

President George W. Bush har nylig godkjent en lov som innebærer et forbud mot en viss type senarborter (”partial birth abortions”). Vi frykter at dette er de kristenkonservatives første skritt i å få innført et totalforbud mot aborter, dvs. de ønsker å avvikle en mulighet som amerikanske kvinner har hatt i omtrent tretti år.

DLF støtter selvfølgelig retten til selvbestemt abort. Et forbud mot abort er et kolossalt inngrep i kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv, og vi er sterke motstandere av et slikt forbud.

Men hvorfor ta dette opp her? DLF er naturligvis primært opptatt av norsk politikk, ikek amerikansk innenrikspolitikk.

Grunnen er at religiøse krefter i de siste par tiår har blitt styrket over hele Vesten, også i Norge. Riktignok ligger KrF med brukket rygg for tiden, men totalt sett er kristne krefter på fremmarsj. Også en annen religion, islam, får stadig sterkere innfydelse i Norge.

Dette er meget urovekkende. Alle religioner er sterke motstandere av individuell frihet, og vi frykter at vi snart vil få en omkamp om retten til selvbestemt abort. DLF er foreløpig ikke et stort parti, men ingen skal være i tvil om hva vi mener om denne – og heller ingen andre – saker: DLF støtter fullt ut individets (lockeanske) rettigheter, og dette innebærer at det er den gravide kvinnen selv som har det avgjørende ord mht abort.

Etter at Victor Norman nu vel og vakkert har beklaget sitt noe overdådige forbruk, på vår regning, er det på sin plass med litt ettertanke.

Det er ganske visst helt uholdbart at politikere sløser bort mine penger på sine egne favorittprosjekter. Jeg liker dårlig at mine surt innbetalte skattepenger går til andre formål enn drift av nattvekterstaten. I dette tilfellet misliker også sosialister offentlig sløsing, en ny og gledelig utvikling.

Men det kunne vært meget verre. Norman kunne ha brukt pengene ihht valgtruslene, eller valgløftene om du vil.

Han kunne f.eks brukt dem til å innføre nye støttetiltak til svake bedrifter i min bransje, slik at mitt firma mistet oppdrag til svakere konkurrenter som jeg således subsidierte mot min vilje. Han kunne også latt sin kollega Brende disponere pengene, som ville brukt dem på barskogsvern. Det ville kanskje medført at jeg ble fratatt råderetten over en del av min eiendom, uten å bli spurt og uten å få erstatning.

Pengene kunne havnet som støtte hos aviser og forfattere som målrettet angriper og undergraver alle mine verdier. Det er ille å tvinges til å betale for ideologiske angrep på seg selv.

Det er mange formål regjeringen har "lovet" å bruke pengene mine på. Denne gangen ble de heldigvis bare spist og drukket opp, og påførte meg således ikke ytterligere skade. Han skal ha takk for det, iallefall.

(Denne kommentarern er skrevet av Inge Simon Thorbjørnsen, styremedlem DLF Oslo.)

Victor Norman er i hardt vær for tiden. Før vi kommenterer grunnlaget for dette bør vi være klar over bakgrunnen. Det virker som om pressen hele tiden trenger et mobbeobjekt. I de siste måneder har det vært Valgerd Svarstad Haugland, før det var det Torbjørn Jagland, og nå har journalistene kastet seg over Victor Norman. Vi må også huske på at Norman i sine forsøk på å effektivisere statsadministrasjonen har lagt seg ut med sterke krefter, krefter som alle utenfor politikernes harde kjerne sterkt undervurderer kraften i.

Det er dog ingen tvil om at Norman har stilt seg lagelig til for hugg: teambygging med de nærmeste medarbeiderne på Oslos flotteste restauranter betalt av staten, dvs. skattebetalerne; et rundt bord på kontoret - ved et firkantet bord vil noen føle seg sittende på en mindre prominent plass, og dette går ikke an - og skattebetalerne ble pålagt å betale regningen. Det er klart at en sliten statsråd må slappe litt av etter en hard arbeidsdag, og da må Norman selvfølgelig ha et piano i sin leilighet – et piano ble kjøpt inn til kr 28.000 og skattebetalerne ble tvunget til å betale. Videre må en sliten statsråd ha nær kontakt med sine nærmeste, og han ble flyttet til en annen leilighet nærmere hans daværende kjæreste. Også her måtte skattebetalerne betale regningen.

Selvsagt er de beløp som er bruk på disse tingene småpenger. Det som er alvorlig er holdningen som vises overfor folk flest. Statsråder skal ha gode arbeidsbetingelser, selvsagt, men innebærer dette at skattebetalerne skal betale deres middagsutgifter på Feinschmecker og Bagatelle? Innebærer dette at dersom en statsråd ønsker å spille litt piano, så skal et piano kjøpes inn for skattebetalernes penger?

Grunnlovens paragraf 75 sier at ”Det tilkommer Storthinget .. :
d. at bevilge de til statsudgifterne fornødne Pengesummer;”

Nå er det ingen i de andre partiene som tar grunnloven på alvor, så det er lite poeng i å påberope seg den, men det står i alle fall at staten skal bruke skattebetalernes penger på nødvendige statsutgifter. De tingene som Norman har brukt penger på kan ikke sies på være nødvendige.

Vi at som gitt at det blir en utskifting i regjeringen i løpet av en ukes tid.

Vi regner dog med at Normans handlinger her er representative for hvordan toppolitikere i dag oppfører seg. Og denne oppførselen viser en maktarroganse og en nedlatenhet for vanlige mennesker som er intet annet enn grotesk. Vi håper at pressen stadig fortsetter å avsløre slike, selv om pressen naturligvis også har sine egne smålige motiver for slike avsløringer.

”Islam må moderniseres” sier kommunalminister Erna Solberg ifølge en overskrift på første side i dagens Aftenposten.

Vi er sterkt uenige i at en politiker kan stille slike krav til en trosretning – det eneste som kan kreves av folk er at de følger landets lover. Imidlertid må vi si at vi er enige i Solbergs intensjon. Det er et faktum at muslimer er kolossalt overrepresentert på kriminalstatistikkene, og at fundamentalistiske muslimer står for praktisk talt alle terroraksjoner som forekommer i verden i dag. Muslimene må selv løse disse problemene ved å bringe sine overbevisninger i kontakt med virkligheten.

Solberg fremmer ifølge artikkelen i Aftenposten en rekke forslag:

*imamene må ikke lenger kun hentes fra muslimske land (”Vi må stille krav til hvem som skal være imamer. Disse religiøse lederne kan ikke bare hentes fra de muslimske landene, hvor muslimene er i majoritet. De har ingen forståelse av hvordan det er å være muslim i et minoritetsland. Da trenger de mer utdannelse, som de bør kunne få i Europa ….. [spørsmål til Solberg:] Men regjeringen kan vel ikke bestemme hvem som skal utpekes som imamer? - Nei, det kan vi ikke. Men vi kan bestemme hvem som skal få arbeidstillatelse.”),

*Solberg vil også se nøye på den britiske regjeringens forslag om en egen seremoni med edsavleggelse, for den som blir britisk statsborger. Hun presiserer imidlertid at den i Norge må være frivillig. Det kan også ta noe tid før statsborgerskapet blir avhengig av å bestå en eksamen, slik britene nå legger opp til.

*Solberg vil ha tøffere straffer for den som skor seg på ulovlig innvandring er et annet utspill Solberg kommer med, i etterkant av samtalene i London.
- Vi bør skjerpe straffen for den som benytter seg av svart arbeid fra ulovlige innvandrere. Vi bør ha strengere straff for den som inngår proforma ekteskap, og for den som driver med menneskesmugling. Solberg er ifølge Aftenposten svært bekymret over det store antallet mennesker som i dag lever som illegale innvandrere i Europa.

DLF støtter forslaget om at de som blir norske statsborgere skal bestå en eksamen, og at de nye statsborgerne skal avlegge en ed om å følge den norske grunnloven. Vi er dog ikke enige i at dette skal være frivillig.

De andre forslagene er – evt. vil bli – fremmet for å løse problemer som politikerne selv har skapt, og som best kan løses ved at friheten økes, dvs. at politikerne omgjør sine mange frihetsinnskrenkende vedtak. DLF vil ha fri innvandring - dette vil selvsgat løse alle problemer med menneskesmugling, folk som oppholder seg i landet ulovlig, etc. - og vi vil avvikle alle støtteordninger spesielt beregnet på særgrupper som f.eks. trossamfunn. Vi vil også avvikle alle ordninger med arbeidstillatelse, støtte ved skilsmisser, etc. Dessuten vil vi at kriminelle skal settes i fengsel.

Dersom DLFs forslag hadde blitt gjennomført, ville ingen innvandrere komme hit for å være kriminelle eller for å utnytte dagens kolossalt generøse støtteordninger. Mange ville dog komme hit for å bedrive produktivt arbeid, og dette ville vært nyttig for alle anstendige mennesker: jo flere som arbeider, jo høyere blir velstanden for alle.

Oslo kommune vil igjen forsøke å få sine skoleelever til å slippe tvungen skriftlig nynorsk i den videregående skolen. De sender nå en søknad til regjeringen, og håper på bedre resultat enn forrige gang. Forrige gang de søkte om å få slippe nynorsk, sa regjeringene nei.

Problemet nynorsk i skolen kan benyttes til å gi en perfekt illustrasjon av et av demokratiets mange problemer: anta at tre grupper, hver med 17 % oppslutning, ønsker å få gjennomført sin hjertesak. Da vil representanter for hver gruppe si til representanter for de to andre at ”hvis dere stemmer for vår sak, vil vi stemme for deres”. Da vil hver sak, som alene har 17 % oppslutning, i avstemninger få til sammen 51 % av stemmene, og vil bli gjennomført.

Det er slike forhold som ligger bak når alle i Norge skal tvinges til å lære skriftlig nynorsk selv om mindre enn 20 % av befolkningen bruker nynorsk som hovedmål.

DLF håper at søknaden vil bli innvilget; nynorsk er for de fleste ikke-nynorsk-brukere om ikke en pest og en plage, så noe som ikke er spesielt populært. Dessuten fører Norges meget originale ide om at vi skal ha to likestilte skriftspråk til kolossale ekstrautgifter – for eksempel må alle lærebøker og alle offentlige skjema foreligge på både bokmål og nynorsk. Videre har man nynorskkvoter i NRK, offentlige institusjoner må oppfylle nynorskprosenter, osv.

Ja, beslutningene om tvungen skriftlig nynorsk er demokratisk fattet, men dette viser kun hvor urettferdig demokratiet er. DLF vil dog presisere at alternativet til demokrati ikke er diktatur; demokrati er en form for diktatur: demokrati er flertallsdiktstur.

Alternativet til demokrati er frihet: frihet innbærer respekt for individers rettigheter, dvs. frihet betyr at ingen har rett til å initierte tvang mot andre. ”Vi er av den oppfatning at hvert individ er utstyrt med ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, til frihet, til eiendom, samt retten til å søke etter lykken, og at statsmakten er opprettet for å beskytte disse rettighetene”. (Dette er en noe forbedret versjon av et sitat fra Thomas Jefferson.)

DLF følger prinsippet om individers rettigheter fullt og helt. Vårt primære standpunkt er i samsvar med dette, og dette innebærer at alle skoler skal være private, og at hver skole da selv kan bestemme hvilket språk den vil benytte. Sekundært går vi inn for at i dagens skole bør sidemålet være frivillig.