Tenketanken Civita ble dannet i fjor sommer, og dens formål er å skape øket forståelse for frihet og markedsøkonomi. Ifølge sin hjemmeside ønsker de ”å bidra til å utvide rommet for den politiske debatten og skape økt interesse for grunnleggende politiske verdivalg. Vi mener at det finnes for få aktører i norsk samfunnsdebatt som vektlegger det idébaserte og prinsipielle perspektivet i sentrale spørsmål som angår verdiskaping og velferd. Her skal Civita spille en rolle.”

Også fra hjemmesiden: ”Civita er en uavhengig tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar.”

Så langt høres dette interessant ut. Men i et intervju i Klassekampen 15/12 sier Civitas leder Terje Svabø blant annet følgende: ”Min gamle sjef i NRK, Einar Førde, har som kjent sagt at vi alle er sosialdemokrater. Jeg synes det er veldig riktig, fordi det ligger en erkjennelse av at vi her i dette landet tenker relativt likt.”

Svabø fortsetter: ”Jo, min overbevisning er markedsøkonomi med en sosial dimensjon. USA er et fantastisk land på mange måter, men jeg ønsker ikke at Norge skal komme dit, noe slikt vil jeg aldri stå i spissen for. Alle har krav på skikkelig helsevesen og utdanning, selv om vi bør diskutere om ensidig offentlig styring er den beste forutsetning for nettopp det.” Svabø påstår altså at det er for stor grad av markedsøkonomi i USA.

Klassekampen kommenterer dette treffende med å si at ”Dette høres ut som høyrefløyen i Arbeiderpartiet … Einar Førde hadde nok rett. Selv høyre-tenketanker i Norge er egentlig sosialdemokrater.

Så Civita er enda en sosialdemokratisk institusjon som kommer til å skade frihetens og markedsøkonomiens omdømme og slagkraft.

Les mer på Civitas hjemmeside.

Flere nyhetsmedier forteller idag at Politiets Sikkerhetstjeneste overvåker studenter som kan tenkes å stå i forbindelse med grupper som planlegger terroraksjoner.

Vi er glade for dette. Vi lever i en farlig tid, diverse grupper, spesielt islamistiske grupper, har stått bak en rekke terroraksjoner mot sivile, både i Vesten og i arabiske land, og slike aksjoner må så langt det er mulig forhindres. Overvåking er en nyttig virkemiddel i så måte.

Vi støtter altså at slik overvåking skjer, men vi er skuffet over at dette er avslørt og omtalt i mediene. At slik overvåkning finner sted burde være opplagt, men konkrete opplysninger om slik overvåkning burde forblitt hos PSTs tjenestemenn.

I sin utrettelige jakt på ting som de kan avgiftsbelegge eller helst forby, har nå norske politikere oppdaget prostitusjon. ”Norge vurderer å følge svenskenes eksempel med å forby kjøp av seksuelle tjenester” forteller Aftenposten i dag.

Nå er vi av det syn at det er mange ting som mennesker gjør og som er skadelig – å spise usunt, å røyke, å bruke narkotika – men vi er for frihet, som innebærer at enhver skal får gjøre det han eller hun ønsker så lenge vedkommende ikke initierer tvang mot andre mennesker.

DLF er derfor imot forbud mot narkotika, mot forbud mot røyking, mot forbud mot usunn mat, osv. Vi mener for det første at hvert individ har rett til selv å velge i slike saker, og dernest mener vi at et forbud på disse områdene vil føre til større negative konsekvenser enn vi vil få hvis folk får beholde sin frihet.

Sverige har i noen år hatt et forbud mot prostitusjon (det sies at ingen ting blir innført i Norge før det har vist seg som en fiasko i Sverige), og en som burde kjenne til konsekvensene av det svenske forbudet, ”Nadia”, sier: ” Ikke kriminaliser horekundene, det rammer bare jentene”. Det svenske forbudet har ført til noe mindre gateprostitusjon, men den såkalte inne-prostitusjonen har økt.

Nadia sier: ”Nå drar jentene ofte hjem til kundene, for de færreste har et nøytralt sted hvor man kan møtes. Da vet ikke jentene hva som venter. Det kan være flere menn der, eller en galning. Det hender også at jentene ikke får betalt for jobben, eller at kundene blir robbet. Ingen tør anmelde saken, nå som det er forbud mot å kjøpe sex.” Forbudet har ifølge Nadia ”resultert i mer vold mot de prostituerte.”

Det har alltid vært menn som har vært villige til å betale for sex, og det har alltid vært kvinner som er villige til å selge sex. Det er helt urealistisk å tro at man kan få dette til å opphøre. Et forbud vil ikke løse problemet med prostitusjon (det er et problem i og med at det er psykisk skadelig for de involverte), det vil kun gjøre de praktiske omstendigheter vanskeligere, og det vil som Nadia sier, ramme jentene.

De som er tilhenger av et forbud er selvsagt klar over dette, men de er allikevel tilhengere av et forbud. Hvorfor? Forbudstilhengerne formulerer seg gjerne slik: ”En av fordelene ved et forbud er at vi sender ut et signal til samfunnet om at det er uakseptabelt å kjøpe seksuelle tjenester”. Å sende ut et slikt signal er altså akseptabelt selv om det fører til mer vold mot svake kvinner. DLF er uenig i denne vurderingen.

DLF er imot ethvert forbud mot prostitusjon, porno, gambling, smugling, narkotika, tobakk, røyking, etc. Slikeforbud er innskrenkninger i individets frihet, og de fører til langt større problemer enn de er ment å løse.

FNs generalsekretær Kofi Annan er opprørt over de mange folkemord som har forekommet de siste år, og som alle andre byråkrater har han ett løsningsforslag: å opprette et nytt byråkrati.

Annan vil opprette et eget FN-organ og utse et spesialsendebud med ansvar for å
forebygge folkemord, massedrap og etnisk rensning. Dette organets medlemmer bør treffes regelmessig for å kunne følge utviklingen og foreslå passende tiltak, sa Kofi Annan i sin åpningstale ved den internasjonale konferansen mot folkemord i Stockholm i går.

Fra dagens Aftenposten: ”Annan mener at FNs spesielle representant bør rapportere direkte til FNs sikkerhetsråd og være spesielt oppmerksom på konflikter der det forekommer massive og systematiske brudd på menneskerettighetene. I tre dager skal 1000 politikere og eksperter fra et 60-talls land snakke om hvordan folkemord kan forebygges.”

Allikevel er FNs generalsekretær realistisk nok til å innrømme følgende: Kofi Annan ”var meget selvkritisk når det gjelder det internasjonale samfunns håndtering av 90-tallets kriser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda. - Jeg lengter etter den dag da vi kan si at hvis vi konfronteres med et nytt Rwanda eller Srebrenica, så skulle verden reagere effektivt og i tide, sa Annan og la til det er alles ansvar at vi kommer nærmere denne dagen.

Annan rettet skarp kritikk mot måten FNs medlemsland reagerte på under disse krisene. - Ved begge tilfellene ble de verste feil gjort av medlemslandene, spesielt da vedtakene ble fattet i Sikkerhetsrådet. Men vi mislykkes alle sammen, sa generalsekretæren.”

Ja, det internasjonale samfunn mislyktes, og det kommer det til å fortsette å gjøre.

FN er et ineffektivt byråkrati som ikke kan gjøre annet enn å vedta resolusjoner. I enhver reell konflikt er de lammet – se for eksempel Irak-krisen, som innebar at FN i mer enn 10 år kun vedtok resolusjoner om at nå måtte Irak fremlegge dokumentasjon på at deres masseødeleggelsesvåpen var destruert. De klarte aldri å sette makt bak kravet.

Massemordere frykter ikke resolusjoner, som er byråkraters skarpeste våpen. Et nytt FN-organ mot folkemord vil gi de ansatte en rekke fine reiser, opphold på luksushoteller, interessante konferanser, osv., men noen reduksjon i folkemord vil den ikke føre til.

FN er en gjennomkorrupt byråkratisk prateklubb, og bør erstattes av en allianse av de land som i størst grad slutter opp om Vestens verdier.

NRK forteller i dag at i fjor var det rekordmange som søkte hjelp hos Oslo krisesenter. I 2003 var det flere enn 600 kvinner og barn som oppsøkte krisesentre for å unnslippe en truende mann. Antallet i 2003 var 30 % større enn året før.

Det ligger selvsagt en rekke tragiske skjebner bak en slik statistikk, men etter vårt syn er det mest tragiske at alle etablerte miljøer forholder seg til dette problemet på en måte som er stikk motsatt av det man burde. Det man gjør (eller forsøker å gjøre) er å beskytte ofrene. Det man burde gjøre er å uskadeliggjøre gjerningsmennene. Det man burde gjøre er ikke å gjøre det umulig for gjerningsmennene å ramme ofrene ved å isolere ofrene, det man burde gjøre er å hindre gjerningsmennene i å gjøre noe galt. Dette kan skje på en måte: ved å sette gjerningsmennene i fengsle.

Det er dessverre blitt slik at man synes så synd på forbryterne at man ikke vil straffe dem (eller straffer dem meget mildt), og istedenfor å straffe dem setter man reelt sett deres ofre i husarrest.

DLF tar sterk avstand fra denne politikken. Vi mener at kriminelle skal straffes strengt, og vi tar også sterkt avstand fra den politikken som går ut på at måten å redusere kriminalitet på er ved at fredelige mennesker skal beskytte seg. Vi mener at det ikke skal være nødvendig å beskytte seg mot kriminelle (med vakthold, alarmer, krisesentre); alt slik vil bli helt unødvendig dersom kriminelle ble satt i fengsel.

Den oppførselen som enkelte RUere viste overfor KrFs møte i går er fullstendig uakseptabel. De brøt seg inn i KrFs møtelokalet (ikke i den forstand at de måtte sprenge opp dørene) og avbrøt leder Dagfinn Høybråtens tale.

Dette er samme metode som ungnazistene brukte i Tyskland på 30-tallet. Også de saboterte møter når de var uenige i det budskapet som kom frem på møtene.

Dette viser RUernes totalitære ansikt, denne hendelsen viser igjen at kommunismen og nazismen er nærmest identiske ideologier. Dette viser også at RU ikke mener alvor når de nå sier at de er blitt tilhengere av ytringsfrihet.

Selvsagt bør deltagerne i RUs aksjon straffes, men vi regner med at ingen andre enn oss i DLF mener dette. Og KrFerne har vel antagelig allerede tilgitt RUerne.

I de siste par dager har NRK radio gitt oss et lite innblikk i hvor godt kriminelle behandles i Norge.

Et innslag nylig fortalte at voldtektsmenn ofte får tilbud om behandling av psykolog etter at han er dømt. Voldtektsofferet får intet slikt tilbud.

Et annet innslag fortalte at anmeldte overgripere i voldtektssaker sjelden blir straffet. Oppklaringsprosenten i voldtektssaker har gått ned siden midten av 90 tallet, samtidig som tallet på anmeldelser har vært økende. I 1994 ble 29 % av sakene oppklart, mens de siste tallene viser en oppklaringsprosent på bare 19, selv om det kun i 13 % av tilfellene er ukjent gjerningsmann. De få gjerningsmenn som blir dømt blir også ilagt lave straffer, mellom 2 og 3 års fengsel, selv om det er anledning til å ilegge inntil 10 års fengsel.

En psykolog med erfaring av behandling av voldtekstforbrytere uttalte på radio i dag at straff av voldtektsmenn har lite for seg; han mente at de bør behandles.

Et annet område hvor (unge) kriminelle behandles med silkehansker er mobbing. Et stort antall skoleelever mobbes av medelever – og inntil nylig har skolen praktisk talt ikke gjort noen ting med dette store problemet. Etter statsminister Bondeviks nyttårstale mot mobbing i 2002 har det blitt satt i verk tiltak mot mobbing, og resultatet blir slått stort opp i disse dager: Stolt forteller de ansvarlige bak tiltakene at hver tredje elev i grunnskolen fikk en bedre hverdag etter at anti-mobbe-kampanjen ble igangsatt ved enkelte skoler.

Kampanje har altså ført til at 1/3 av de som mobbes ikke mobbes lengre. Dette er nedslående, og enda mer nedslående er det at de ansvarlige bak kampanjene ser på dette som et godt resultat.

DLF synes at det er forferdelig at så mange kriminelle får gå fri. Det er en skam at så mange voldtektsmenn får gå løse, og det er en skam at så mange skoleelever mobbes. Kvinner bør kunne gå trygt omkring uten å frykte overfall, og barn burde kunne gå trygt på skolen uten å bli mobbet.

Vi er overbevist om at samfunnet vil bli langt tryggere hvis kriminalpolitikken blir lagt kraftig om. Vi mener at det første prinsipp i behandlingen av kriminelle er rettferdighet: den som krenker andres rettigheter skal straffes, og straffes strengt. Vi er imot den ideen at kriminelle skal behandles, han skal straffes. Psykologen referert til ovenfor sier at straff har lite for seg – han overser da at straff også isolerer den kriminelle fra hans fremtidige ofre, og dette har selvsagt «mye for seg» for de som rammes av forbrytelser, en gruppe som ikke er blant de som psykologen er mest opptatt av.

DLF ønsker at kriminaliteten skal være lavest mulig, og for å oppnå dette må de kriminelle ikke behandles eller frifinnes eller gis milde straffer, de kriminelle må straffes strengt.

Vi vil selvfølgelig slutte oss til den lange rekke av gratulanter og gratulerer kronprinsparet med sin nyfødte datter.

Å få barn er noe av det største man kan oppleve i livet, og vi forstår godt den glede og stolthet som kronprinsen viste på gårsdagens pressekonferanse.

Vi håper, som vi håper for alle nyfødte, at den nyfødte prinsessen er sunn og frisk, og at hun vil få et godt, lykkelig og produktivt liv.

Alle andre barn som blir født i Norge har i utgangspunktet, når den tid kommer, rett til selv å velge sin utdannelse og sitt yrke. Vi håper at dette også vil gjelde den nyfødte datteren til Haakon Magnus og Mette Marit.

I vinter har en rekke nordmenn gjort store innsatser i ulike sportsgrener: Lasse Kjus i alpint. Liv Skjellbreid Poiree og Ole Einar Bjørndalen i langrenn, Sigurd Pettersen i skihopping, Petter Solberg i rally, Pål Anders Ullevålseter på motorsykkel.

Det er intet annet enn imponerende å bli så dyktige som disse er. Vi må ikke glemme at bak de få minuttene vi ser disse på TV, ligger det årelange forberedelser. Disse stjernene har en energi, en utholdenhet og en innsatsvilje som vi gjerne skulle sett mer av.

Siden mange betrakter sport som god underholdning, så ligger disse idrettsessene an til å tjene stor penger. Enkelte av disse har da varslet at de vil flytte fra Norge for å unngå den enorme skatten som staten legger på alle nordmenn. Vi har stor forståelse for dette. Pengene disse tjener tilhører dem selv, og de har all rett til å beholde dem, inkluder å gjøre alt som er lovlig for å beholde dem.

Vi beklager sterkt at Norge fører en skattepolitikk som medfører at slike dyktige mennesker, slike enestående forbilder og inspiratorer, flytter fra Norge.

Dersom DLFs skattepolitikk hadde blitt ført, ville disse enerne ikke bare blitt i Norge, tilsvarende enere fra andre land ville ha flyttet til Norge. Og jo flere dyktige mennesker det er i et land, jo bedre går det.

Har en restaurant rett til å kreve av sine (mannlige) gjester at de har på seg jakke og slips for at det skal kunne slippe inn? Etter vårt syn har den rett til det. DLFs syn er at den som eier en eiendom - i dette tilfellet restauranteieren - har all rett til å sette betingelsene for bruken av eiendommen. Vi tar sterk avstand fra alle lover som legger hindringer i veien for eierens disposisjonsrett.

Tilsvarede gjelder i alle andre tilfeller: en kirke kan kreve at de besøkende dekker til hodet, en moské kan kreve at de besøkende tar av seg sin sko, en bedrift kan kreve at de ansatte bærer uniform, en organisasjon (musikkorps, speiderbevegelsen, Frelsesarmeen, klostre) kan kreve at medlemmene bærer uniform når de er på jobb, osv.

Mao. kleskoden på en eiendom bestemmes av eieren. Dette innebærer selvsagt at det er opp til en bedrift selv å avgjøre om den vil tillate sine ansatte å bære hijab eller ikke.

Hvis A-møbler ønsker at de ansatte ikke skal bære hijab, så har de all rett til dette. Hvis IKEA vil tillate sine ansatte å bære hijab, har de all rett til dette. Den som insisterer på å bruke hijab må finne en jobb hvor arbeidsgiveren godtar dette.

Den tidlige liberalistiske teoretikeren Samuel Pufendorf sa det slik: «Eiendomsrett løser konflikter». Vi er helt enige. Dagens debatt om hijab illustrerer tydelig at konflikter er uløselige uten eiendomsrett.

Mange påstår at ressursene på havbunnen er ”menneskehetens fellesarv”, og at de bør utvinnes til fellesskapets beste av FN. Kronikken i gårsdagens Aftenposten redegjør for de gamle planene om slik utnyttels av disse ressursene. Kronikken, som er skrevet av adm. dir. ved Norges geologiske undersøkelser, Arne Bjørlykke, forteller at utarbeidelsen av havets folkerett begynte i 1973, og at det var utbredt enighet om at ”områdene utenfor sokkelområdene skulle forvaltes av FN”.

Bjørlykke kritiserer USA som ikke har underskrevet det han kaller ”loven”, dvs. avtaleforslaget om at FN skal disponere havbunnens ressurser.

Vi er glade for at USA ikke har undertegnet. DLF er sterkt uenige i at slike ressurser skal overlates noen utvalgte av diverse politiske myndigheter. Spesielt ille er det at FN skal disponere noe som helst, FN er en illegitim organisasjon siden mange av medlemslandene er diktaturer som sitter der med samme legitimitet som de relativt frie vestlige land. Dessuten er FN et byråkratisk monstrum som har som hovedfornmål å gjøre verden til ett sosialistisk område. Pga. sin sosialistiske ideologi er FN svært ineffektiv, og vi er takknemlige for det.

DLF mener at ressurser, enten de er på havbunnen eller på land, tilhørende de som oppdager dem og begynner å utbytte dem. Den som oppdager ressurser har full rett til å utvinne dem og selge den på de betingelser han måttet sette. Det er dette prinsippet som gjør individer - og områder - rike. Det er eiendomsretten som gjorde Vesten rikt, og det er mangelen på eiendomsrett som gjør landområdene utenfor Vesten fattige. Den stadige svekkelsen av eiendomsretten i Vesten vil også komme til å gjøre Vesten fattig.

Kun privat eiendomsrett vil kunne gi en utnyttelse av ressurser på en fornuftig måte. Men dette er i strid med det dessverre utbredte prinsippet om ”menneskehetens fellesarv”. Så vi har valget mellom kollektivisme, som uttrykk som "menneskehetens fellesarv" bygger på, og velstand, som forutsetter individualisme og eiendomsrett.

Kulturminister Valgjerd Svarstad Haugland uttaler til Aftenposten i dag at vi har for mange skuespillere.

Ja, det er ikke grenser for hvilke saker som politikere blander seg opp i. Vårt syn er at hvis noen vil bli skuespiller, så kan vedkommende selv gjøre det han eller hun mener er nødvendig for å skaffe seg de kvalifikasjoner det er behov for, og så kan vedkommende arbeide i et annet yrke inntil suksessen på scenen (eller i filmen eller på TV) kommer.

På denne måten kan alle som ønsker det prøve seg, og de vil gjøre karriere de som folk ønsker å se. Dette er etter vårt syn et stort gode både for skuespillerne og for tilskuerne. Antall skuespillere Norge bør ha, har vi i motsetning til kulturministeren ingen meninger om. Vi er imot alle former for offentlig støtte til teatre, til teaterskoler, til filmproduksjon, og til TV-stasjoner, etc.

Når kulturministeren sier at vi har for mange skuespillere, så minner dette om politikeres innblanding på andre områder, hvor politikerne reelt sett har innført rasjonering. Nå tror vi ikke at Svarstad Haugland vil ha en ordning med offentlig godkjennelse av skuespillere, vårt poeng er at dette er noe som politikerne overhode ikke skulle ha noen meninger om.

La oss avslutte denne kommentaren med å si følgende: den eneste yrkesgruppen det er for mange av, er politikere.

Den som så opptakene med mulla Krekar på TV2 i går kan ikke lenger være i tvil om hva slags menneske Krekar er. På opptaket stod han på en talerstol og oppfordret sine tilhørere – som så ut til å være arabiske krigere – til å ”hugge hodet [til en forfatter] av kroppen med øks, eller sette en kule i ham” (TV2s oversettelse, sitert etter hukommelsen). Det var åpenbart at Krekar var en leder i gruppen, og hans fremtoning, både i form og innhold, minnet om Hitler.

Altså, Krekar oppfordrer krigere til å drepe en person som antagelig har ytret seg kritisk til noen av Krekars synspunkter. Denne holdningen er helt på linje med den andre islamistiske ledere viser.

Krekars oppfordring er selvfølgelig en handling som bør være kriminell: å fremsette reelle trusler er rettighetskrenkende. I et rasjonelt rettssystem ville Krekar blitt idømt lovens strengeste straff.

Det som også er overraskende er den holdning som nordmenn har hatt overfor Krekar. I begynnelsen av hans kjendistid i Norge ga han en del intervjuer hvor det heller ikke var tvil om hans politiske og religiøse ståsted. Allikevel ble han i lang tid betraktet som en godslig bamse, som en snill onkel. Dette førte til at han ble portrettert i avisene, at han var gjest i TV-programmer, og at organisasjoner som Unge Venstre inviterte ham til å holde foredrag.

Uttrykket ”Verden vil bedras” ser ut til å passe spesielt godt på Norge.

Politikere hat to løsninger på alle problemer: å bevilge penger, og innføre politisk kontroll.

Et ferskt "problem" er den økende lobbyvirksomheten overfor folkevalgte, og SV og Venstre ønsker nå å innføre et lobbyregister. Grunnen er at lobbyismen fører til at noen grupper – de som har gode forbindelser innad i de politiske miljøer –urettmessig oppnår fordeler.

Lobbyvirksomhet går ut på at ressursstreke grupper forsøker å få politikerne til å gjøre vedtak som er positive for dem, eller til ikke å foreta vedtak som er skadelige for dem.

Etter hvert er det blitt slik at politikerne blander seg bort i så mye at praktisk talt alle har behov for å drive lobbyvirksomhet. I en artikkel i gårsdagens Aftenposten omtales en del lobbyister, og vi vil sitere en av dem her: Terje J K Andersen i Norges Rederiforbund sier at grunnen til at de driver lobbyvirksomhet er at ”Vi er med jevne mellomrom nødt til å ta stadige kamper på grunn av ustabilitet i rammebetingelsene.

En betydelig del av lobbyvirksomheten skjer altså fordi de som rammes av politikernes innblanding vil forsøke å gjøre innblandingen mist mulig skadelig. ”. Innenfor nåværende system synes vi at dette ikke bare er helt legitimt, det er en livsnødvendighet. Samtidig er det slik at resultatene blir urettferdige i og med at det er de med best forbindelser og bekjentskaper som belønnes. .

Lobbyvirksomhet vil nødvendigvis føre til kameraderi og korrupsjon, men naive mennesker er ikke i stand til å se at dette må bli resultatet. Et eksempel på slik grenseløs naivitet finner vi i følgende kommentar om SV og Venstres forslag til et lobbyregister: Hans Geelmuyden sier i samme artikkel i Aftenposten at ”et slikt register må behandle alle likt: Advokatkontorer, organisasjoner, store bedrifter som Hydro og Statoil og så videre. –Alle som, jobber inn mot en demokratisk prosess må behandles likt, sier han”. Geelmuyden og likesinnede kan godt ønske at en deputasjon fra en barnehave som vil ha reparert ventilasjonssystemet skal bli behandlet på same måte som representanter fra Hydro som ønsker tillatelse til å bygge et gasskraftverk i en kommune som er viktig for regjeringspartienes oppslutning, men realistisk er det ikke.

Hva er da løsningen på problemet med lobbyismen? Selvsagt å ikke han noen politikerinnblanding i det hele tatt. Løsningen er et komplett skille mellom økonomi og stat. Løsningen er en fri økonomi. Løsningen finnes altså i den politikken DLF står for

Politikere vedtar ordninger basert på hvordan ting er nå, og det ser ut til at det er helt ute av stand til å forestille seg at forholdene kan bli helt annerledes og at de ordningene de innfører da vil ha helt andre effekter enn de som var meningen da ordningene ble innført.

Det tilfellet som er oppe i dag er kontantstøtten. Denne ble innført etter initiativ fra KrF, og skulle ha som formål å hjelpe flere foreldre til å være hjemme mens deres barn var små – det var slik at barnehaveplasser var sterkt subsidierte, mens de som var hjemme med sine barn ikke mottok tilsvarende overføringer. KrF ønsket å rette på dette ved å gi offentlig støtte til de som ikke hadde sin barn i barnehave. Denne ordningen har i dag fått det absurde resultat at foreldre med innvandrerebakgrunn som har barn i hjemlandet også får kontantstøtte – dette betyr at den effekten som var meningen med ordningen ikke vil finne sted.

Et annet eksempel er at barnetrygdens satser var basert på at familier hadde to til tre barn. Med innvandringen til Norge fra 70-tallet dukket det etter hvert opp familier som hadde 7-10 barn, og da ble den samlede barnetrygden i noen tilfeller så stor at familier god kunne leve uten å ha noen arbeidsinntekt. Dette var selvfølgelig skadelig for familien – det er passiviserende kun å leve på offentlig støtte.

Det kanskje mest uheldig resultat finner vi innen pensjonsordningen. Det vanlige var at mannen arbeidet ute og hadde inntekt, mens hustruen arbeidet hjemme og ikke hadde inntekt. Pensjonens størrelse ble basert på arbeidsinntekt, som betydde at mannen samlet pensjonspoeng, mens hustruen ikke fikk noen slike. Men dette var av politikerne ansett som helt greit i og med at all var gift og bodde samme som par. Så begynte det å skje i økende grad at par skilte seg, og dette førte til at mannen satt igjen med en stor pensjon, mens hustruen satt igjen alene kun med minstepensjon – en urettferdighet som politikerne ikke hadde forestilt seg og som de nå verken våger eller kan gjøre noe med.

På grunn av sin manglende evne til å forestille seg at ting kunne være annerledes enn de er akkurat nå, har politikerne på disse og mange andre områder skapt til dels store problemer. Disse problemene ville ha vært unngått dersom folk hadde fått beholde sine penger selv, og selv kunne ha skaffet seg barnehaveplasser, pensjonsordninger, osv.

Israel har siden opprettelsen i 1948 nærmest kontinuerlig blitt utsatt for angrep fra sine arabiske naboer. Angrepene har skjedd på alle styrkenivåer: fra flere lands armeer i angrepskrig til steinkastende ungdommer. I de siste år har angrepene bestått i terroraksjoner rettet mot tilfeldige sivile israelere.

Etter vårt syn bør Israel i første omgang svare på terrorangrepene mot sivile med å eliminere lederne i de organisasjonene som står bak terroraksjonene.

Dessverre har Israel under nåværende statsminister Arie Sharon ført en for forsiktig politikk overfor terroristlederne.

De aller fleste kretser i Vesten – avsier, politikere, intellektuelle - kritiserer dog Sharon fordi han fører en for hard politikk overfor palestinske terrorister. Denne politikken har dog gitt en del interessante resultater. Aftenpostens nettavis i går hadde en artikkel med følgende overskrift: ”Langt færre israelere drept i 2003”.

Artikkelen fortsetter: ”Tall fra den israelske sikkerhetstjenesten Shin Bet viser at antallet palestinske angrep mot israelere gikk kraftig ned i 2003 i forhold til året før.

I fjor ble 213 israelere, blant dem 50 soldater og politifolk, drept i angrep mot israelske mål. I 2002 var det tilsvarende tallet 451, ifølge rapporten fra Shin Bet. Sikkerhetstjenesten opplyser også at det i 2003 ble rettet 3.838 palestinske angrep mot israelske mål mot 5.301 året før, noe som er en nedgang på over 30 prosent.

Selvmordsangrep var årsak til 60 prosent av dødsfallene i 2003, men antallet selvmordsangrep gikk kraftig ned i fjor. I 2003 var det 26 slike angrep mot 60 året før og 35 i 2001.

Ifølge nyhetsbyrået AFPs tall er 3.694 mennesker drept siden det siste palestinske opprøret startet i september 2000. 2.768 av disse er palestinere, mens 860 er israelere.

Antallet drepte palestinere gikk ned fra mer enn 1.200 i 2002 til 680 i 2003, viser AFPs oversikt.”

Vi er glad for at antall drepte er gått ned, men vi mener allikevel at dersom Israel hadde ført en kraftigere linje overfor terroristene, så ville antall drepte vært langt lavere.

Fra 1/1 trådte en rekke nye lover i kraft. En rekke av dem gjelder restaurantbransjen. Som vi vet er det i restaurantbransjen store problemer; og derfor går restauranter ofte konkurs. Vi leser stadig om at denne bransjen er preget av svart arbeid, at ansatte er ulovlige innvandrere, at det lures unna store beløp i skatter og avgifter, at regnskap ikke føres på en forskriftsmessig måte, at store beløp lures unna i moms, at det foregår omsetning av narkotika på restaurantene, at enorme mengder mineralvann, øl, sprit og kjøtt er smuglervarer, osv.

Et resultat av dette er at folk i restaurantbransjen blir trakassert av politi og andre myndighetsorganer.

Dette er selvfølgelig et stort problem for de som driver restaurantene. Dette problemet må løses, og dette kan kun skje ved å fjerne de bestemmelsene som gjør at restauratører blir lovbrytere når de kun driver fredelig virksomhet. De lovløse forhold i restaurantbransjen må opphøre, og dette bør skje ved at all offentlig innblanding opphører: skatter og avgifter må fjernes, all transport av varer over landegrensene må bli tillatt, narkotika må legaliseres, alle offentlige krav om regnskapslikt må opphøre, osv.

Forøvrig vil vi ha nevnt at de næringsdrivende i dag er underlagt så mye reguleringer og rapporteringsplikter at det er umulig å drive en virksomhet på en lovlig måte i dag. Man kan trygt si: alle bedrifter bryter mange eller enormt mange lover og bestemmelser. Dette betyr ikke at de gjør noe galt, de må bryte disse lovene for å kunne opprettholde sin virksomhet, virksomheter som er nyttige fordi de produserer varer og tjenester som folk har all rett til å kreve tilgang på. Det som må skje er at det foretaes en kraftig opprydding i lovverket, en opprydding som innebærer at alle forbud mot frivillig samkvem mellom (voksne) mennesker blir fjernet. Kun dette vil få slutt på den utbredte lovløshet.

Tromsøs lokalpolitikere har nå fått Idrettsstyret med seg: Tromsø vil søke om å få arrangere Vinter-O L i 2114.

Vi ønsker Tromsø lykke til. OL på Lillehammer i 1994 ble en stor triumf for norsk idrett, og vi håper at noe lignende vil skje igjen i Tromsø. Idrett er en sunn aktivitet, og eliteidrett er svært motiverende for barn og ungdom, og er også et betydelig gode for de som kun er tilskuere - det å se på idrett ikke det verste de kan gjøre.

Vår lykkeønskning har dog en forutsetning: at kostnadene ved arrangementet ikke belastes skattebetalerne.

Det arrangørene i Tromsø bør gjøre er å opprette et AS, og så kan de idrettsinteresserte som ønsker å være med på å finansiere arrangementet kjøpe aksjer der. Hvis det blir overskudd, så kan dette også føre til en pen profitt for de idrettsinteresserte.

Vi minnes med skrekk og gru økonomien i forbindelse med Lillehammer OL. Søkerne ga først inntrykk av at dette arrangementet ville gå med overskudd. Så søkte de en garanti på 1,7 mrd kr fra Staten, og ansvarlig statsråd, Hallvard Bakke fra Ap som støtte garantisøknaden, sa i Stortinget i den forbindelse at dette arrangementet ikke vill koste penger og at garantien skulle kun være en sikkerhet for investorene.

Når er det komplisert å beregne hva kostranden egentlig ble – skal man f.eks. ta med i regnestykket kostnadene ved utbygging/opprustningen av toglinjene til Lillehammer – men det tall som ofte benyttes for å antyde kostnadene ved Lillehammer OL er på ca 20 milliarder kroner.

Og vi synes at det er helt feil å pålegge skattebetalerne å betale slike beløp. Så vi støtter Tromsøs søknad derom arrangementet finansieres uten belastninger for

Dagens ordskifte om problemene med fremtidens pensjoner illustrerer klart og tydelig alt som er galt med statlig innblanding på områder utenfor statens legitime oppgaver.

Folketrygden ble innført i 1967 i en periode da folk levde i ca 75 år og jobbet i ca 45 år. Hvis dette mønsteret hadde fortsatt er det mulig at folketrygden kunne ha fungert, dvs. det er mulig at den ikke hadde gått på det enorme underskuddet som det i dag ligger an til. Politikerne som laget ordningen i 1967 hadde ikke fantasi til å forestille seg at dette mønstret kunne endre seg.

I dag er det slik a folk lever lenger, og de tilbringer mer tid utenfor arbeidslivet, og i 2050 vil dagens unge tilbringe kun 33 år i arbeidslivet, mens levealderen da antagelig vil være 85 år. I tillegg vil det i framtiden bli flere pensjonister slik at det bare blir to arbeidsføre bak hver pensjonist; i dag er det fire arbeidsføre bak hver pensjonist. Heller ikke fremtidige oljeinntekter vil kunne dekke utgiftene: Oljefondet har i dag en verdi på 850 milliarder kroner, mens de framtidige pensjonsforpliktelsene er på over 3.700 milliarder kroner.

Så dagens statlige system vil - hvis det ikke gjøres kraftige endringer - gå rett på dunken. Og derfor arbeider enkelte utvalg frenetisk med å finne på ordninger som i noen år kan se ut som om de vil fungere. Der blir interessant å se hva Pensjonskommisjonen vil foreslå 13. januar.

Et forslag som går et lite skritt i riktig retning er av Siri Bjerke i NHO beskrevet slik i Rogaland avis 3/1: ”NHO ønsker å innføre et innskuddselement i den nye folketrygden, der en viss prosent av den enkeltes inntekt settes inn på en individuell pensjonskonto. Prosentsatsen bør være på minst 2,5 prosent. Innskuddene skal gjelde for alle, både ansatte i privat og offentlig sektor pluss selvstendig næringsdrivende. Innskuddene skal settes inn på fond med ulik risiko.”

Dett er som nevnt et lite skritt i riktig retning, men det systemet vi bør ha er et system hvor hver enkelt kjøper sin egen pensjonsforsikring: han eller hun bestemmer selv hvor stor pensjon vedkommende vil ha, og kjøper en forsikring som gir denne utbetalingen fra det tidspunkt vedkommende selv ønsker.

Da vil en rekke av problemene i dagens ordning forsvinne: alle får den pensjon de regner med; problemet med at den ektefellen som har arbeidet hjemme blir sittende kun med minstepensjonen forsvinner; problemet med gradvis nedtrapping av arbeidsinnsatsen og overgang til delvis pensjonering forsvinner. Dessuten vil forsikringsselskapet være kontraktforpliktet til å utbetale den pensjonen som kontrakten sier, selskapet kan ikke som i dag (når selskapet er staten) forandre utbetalingene etter eget forgodtbefinnende. Det staten kan og bør gjøre i denne sammenhengen er kun å sørge for en stabil pengeverdi, og dette kan den best gjøre ved å holde seg helt ute av bankvesenet og kun gjøre det den skal: beskytte individers rettigheter, noe som innebærer å håndheve kontrakter.

Kun et system med full frihet, dvs. uten statlig tvangsinnblanding i folks frivillige handel og produksjon kan skape et stabilt samfunn, og mer spesifikt er det kun dette som kan gi os jevn, langsiktig vekst, noe som innebærer forutsigbare pensjonsordninger.

Høyres Erna Solberg vil nå gå sterkt inn for en ny antidiskrimineringslov forteller Aftenposten med triumferende krigstyper på dagens forside. Formålet er å «hindre etnisk og religiøs forskjellsbehandling ... En ny lov skal forby all forskjellsbehandling på etnisk og religiøst grunnlag. Mye av bevisbyrden pålegges den som anklages for diskriminering».

Loven skal altså forby forskjellsbehandling. Dette må vel gjelde ved ansettelser, ved boligutleie og ved restaurantbesøk.

Loven vil altså innebære at den som skal ansette en arbeidstager ikke skal få ansette den han ønsker, den vil innebære at den som skal leie ut en bolig ikke kan leie ut til den han ønsker, og det betyr at den som driver en restaurant ikke skal få slippe inn den han ønsker.

Dette er selvsagt et kolossalt inngrep i individets frihet. Frihet innebærer selvbestemmelse for individer – man er fri hvis man kan velge selv, og man er ufri hvis andre tvinger en til å handle annerledes enn man selv ønsker.
I et fritt samfunn har man altså lov til å diskriminere – man bestemmer selv hvem man vil ansette, man bestemmer selv hvem man vi leie ut til, osv.

Vi er ikke overrasket over at Høyre ivrer for et slikt forslag; det er svært lenge siden Høyre hadde et positivt syn på frihet.

Det er også svært kritikkverdig at bevisbyrden legges på den som er anklaget. Dette vil innebære at den som ikke får en jobb eller en leilighet og som derfor føler seg diskriminert vil kunne få erstatning dersom tilbyder ikke kan godtgjøre på en for retten overbevisende måte hvorfor tilbudet ble gitt til en annen. Et resultat av dette er selvsagt – og dette er noe som ingen sosialdemokrater er i stand til å forstå – at tilbudet av jobber og boliger vil synke dramatisk.
Mennesker har rett til frihet. Alle inngrep i frihet er umoralske. Alle slike inngrep vil også føre til redusert velstand.

Vi mener selvsagt at vilkårlig diskriminering er et onde, men vi vil ikke ofre individets frihet for noe. DLF går derfor imot alle lover som forbyr diskriminering. Vi er tilhenger av likhet for loven, selvsagt, men individer bør ha full anledning til å disponere det de eier slik de selv vil. Vi vil at en restaurant for homofile skal ha anledning til å nekte å slippe inn heterofile, vi vil at en religiøs kafé skal ha anledning til å nekte å slippe inn ateister, vi vil at en kinesisk restaurant skal ha anledning til kun å ansette kinesere, vil vi at en muslimsk organisasjon skal ha anledning til kun å ansette muslimer, vi vil at en utleier skal ha anledning til ikke å leie ut til nordlendinger eller totninger eller pakistanere.

Frihet innebærer at andre skal ha anledning til å gjøre de selv ønsker, ikke det du ønsker (så lenge initiering av tvang ikke forekommer).

Norge har i dag et vernepliktforsvar, noe som i utgansgpunktet betyr at alle unge menn tvinges til å tjenestegjøre i det militære i et års tid. Deretter blir de fleste innkalt til noen repetisjonsøvelser med to-tre års mellomrom.

En undersøkelse offentliggjort for et par dager siden avslører at kun 1/6 av ungdom i den rette aldrersgruppen avtjener verneplikt. I aldersgruppen er det ca 60 000 personer. Halvparten ev disse er kvinner, og de slipper verneplikt. Av de resterende 30 000 blir ca 10 000 klassifisert som tjenesteudyktige på sesjon, og i tiden mellom sesjonen og starten på selve verneplikten slipper enda 10 000 unna.

Vi skal ikke si noe direkte om uregelmessigheter, korrupsjon, bekjentskaper og tvilsomme legeerklæringer som er med i dette bildet, men et system som innbærer at to tredjedeler av de som skulle vært pålagt en oppgave slipper unna, er – som alt annet det offentlige steller med – fullstendig umoralsk og inkompetent, for ikke å si korrupt. (Det er vel ingen som tror at de 20 000 som slipper unna virkelig er tjenesteudyktige?)

Vi er selvsagt glad for at 5/6 slipper å avtjene verneplikt, men vi føler sterkt med den sjettedelen som må til pers. Men når hele 5/6 slipper unna, er det åpenbart at vernepliktsordningen er blitt en parodi på seg selv.

Verneplikten bør derfor også av disse grunner avvikles.