Flotte flyfotos av New York, tatt fra et helikopter som sirkler over byen. En stemme som sier “New York City ... where the wheels of the global economy never stop turning. A concrete metropolis of unparalleled strength and purpose that drives the business world ... If you work hard, you can really hit it big, really big.”

Dette kunne vi se og høre på norsk TV I går kveld. I hvilken forbindelse? Dette var åpningen på første program i en serie som viser at business er spennende og utfordrende. Videre forteller programmet at der hvor det finnes forretningsfolk, det finnes det velstand. Alle land har mennesker som utfører hardt, fysisk arbeid, men det er kun der hvor dette arbeidet er rasjonelt organisert at det finnes stor og utbredt velstand. De som står for denne organiseringen, det er forretningsmennene. Mao. jo flere dyktige forretningsmenn det er i et samfunn, jo høyere er velstanden.

Hvilket program er det snakk om? Serien er ”The Apprentice” (”Lærlingen”), som handler om hvordan forretningsmannen Donald Trump plukker ut en person til en ny høytlønnet stilling ved å sette 16 kandidater, halvparten kvinner, halvparten menn, på ulike prøver hvor de kan vise hvor gode de er til å tjene penger.

Dette showet er et reality-show som handler om virkeligheten, dvs. det handler om hva som må til for å lykkes i den virkelige forretningsverden. Showet forteller at for å bli en god foretningsmann kreves det intelligens, pågangsmot, integritet, ærlighet, vennlighet, følsomhet, og at man forholder seg til alle relevante fakta – kort sagt forretninger krever rasjonalitet.

De 16 deltagerne ble delt inn i to lag, hvert lag får en forretningsoppgave, og det lag som tjener mest penger, vinner. Fra det tapende laget velger Trump personlig ut den dårligste deltageren, og etter at Trump har gitt en rasjonell begrunnelse for hvorfor vedkommende var dårligst, sier han ”You´re fired!”

Målet er som sagt å ende opp med én person, som da skal være den beste forretningsmannen av de 16. Han får da en toppstilling i en av Trumps virksomheter.

Vi så gårsdagens program på TVNorge (og det går i reprise i kveld), og vi syntest at det var underholdende og spennende. Vi er glade for at det endelig er et program på TV som viser hvor kult business egentlig er.

La oss til slutt si noen ord om Trump. Som forretningsmann er han åpenbart dyktig – hva annet kan man si om en person som begynner med to tomme hender og som ender opp med en formue på flere milliarder dollar. (At han startet fra små kår kan man lett konstatere ved på se på den ikke særlige diskrete og smakfulle innredningene i hans leiligheter.) Han har også en måte å drive forretninger på som vi tar sterkt avstand fra: han har for eksempel ingen betenkeligheter med å sikre seg hjelp fra politikerne og myndigheter. Han kan gå til de offentlige myndigheter og få dem til å foreta ekspropriasjoner hvis gjenstridige eiendomsbesittere ikke vil selge for å gi plass til nye Trump-prosjekter. Vårt syn er at ekspropriasjoner ikke hører hjemme i et fritt samfunn.

Men vi er imponert over at Trump klarer å utnytte reality-bølgen, som stort sett består av idiotiske programmer, til noe som virkelig er spennende og nyttig. Og selvfølgelig klarer han, kreativ som han er, å tjene en formue på å lage sitt eget reality-show.

Tøyenbadet i Oslo er en av de mange svært forfalne eiendommer som Oslo kommune står som eier av. I utebassenget er det ikke vann, men som vi kan se av bilder i Aftenposten i går vokser det gress i bassenget, noe som selvsagt gjør at bassenget ikke kan benyttes til bading.

Kommunen vil gjerne selge bassenget, men ingen har villet kjøpe. Hvorfor? Fordi med eiendommen følger det restriksjoner på bruken av den som er slik at ingen private kan tjene penger på eiendommen.

Tøyenbadet ble anlagt i en tid da svømmebassenger var et populært tilbud. (Riktignok gjorde en konstruksjonstabbe at det ikke var mulig å arrangere vanlige konkurranser der, men dette skal vi la ligge.) I dag ønsker folk seg noe mer, de ønsker seg slike ting som badeland med sklier og lignende, gjerne i forbindelse med hotell. Men å bygge ut noe slikt som det er etterspørsel etter, har kommunen hittil ikke villet tillate. Som Aftenposten sier så har de som har vært interessert i å overta Tøyenbadet ”trukket seg på grunn av reguleringsbestemmelsene i området”.

Vi synes at det er forferdelig at en flott eiendom og installasjon som Tøyenbadet står og forfaller, men dessverre er slikt vanlig med offentlig eiede installasjoner. Det har etter hvert gått opp for politikere fra de andre partiene at private er langt bedre til å ta vare på eiendommer enn det offentlige, og derfor forsøker de nå til en viss grad å ”privatisere” noen offentlige eiendommer. Men disse politikerne tror at en privatisering består i å la private stå som eiere av noe som det offentlige i meget stor grad bestemmer hvordan skal benyttes. Etter vårt syn er dette ikke reelle privatiseringer, reelle privatiseringer innbærer at private ikke bare står som formelle eiere, men også full og helt kan disponere det de eier. DLF er tilhenger av reelle privatiseringer. Vi ønsker at Tøyenbadet, og annet som eies av det offentlige, på en eller annen måte skal overlates til private uten restriksjoner på bruk, dvs. det skal være opp til den nye eieren å bestemme hvordan det han overtar skal benyttes.

Vi er overbevist om at dersom Tøyenbadet blir privatisert – dvs. overlatt til en privat eier uten restriksjoner på bruk, så vil det ende opp som et meget godt tilbud til befolkningen i Oslo. Men hvordan tilbudet blir, det blir det opp til eieren å bestemme.

Mange tror at politikere fatter beslutninger etter skrupelløst å ha satt seg inn de angjeldende saksområder, og at de fatter beslutninger basert på det som de ærlig mener er til det beste for den befolkning de er valgt til å representere.

Sannhetene at politikere i hovedsak har svært liten innsikt i det de holder på med, og at det som er viktigst for dem er å tilfredsstille ulike pressgrupper. Politikernes sterkeste ønske er at det ikke er de selv som siter med ansvaret da problemene er blitt så enorme at det ikke lenger er mulig å late som om de ikke eksisterer.

Et eksempel på politikeres forhold til sannheten fant vi nylig i president Putins holdning til den såkalte Kyoto-avtalen.

La oss først gjengi hva russiske videnskapsmenn sier om denne ”avtalen”.

Russia's top scientists tell Putin to kill Kyoto

"The Kyoto Protocol has no scientific foundation," said the first of the Academy's conclusions, adopted in a closed session last Friday.

Og hva gjør så Putin med dette?

Putin Says Moscow Moving Toward Backing Kyoto

Minutes before Putin's announcement, Russia and the European Union signed a deal on the terms of Moscow's entry into the WTO.

Så for å tilfredsstille sine nye partnere I EU – dvs. for å forsøke å hjelpe europeiske politikere som har lagt mye prestisje ned i å få gjennomført Kyoto, en avtale hvis innhold ikke har noe videnskapelig grunnlag, går Russland ved president Putin med på Kyoto-avtalen.

Antagelig vil Russland oppnå fordeler ved å komme inn i EU-systemet på en eller annen måte, så det er mulig at Putin vurderer dette som fordelaktig for Russland. Men det som ville være mest fordelaktig for alle produktive mennesker, er full frihandel.

Linker til de siterte artikler ligger her
og her.

Ifølge Aftenposten i dag påstår Willoch at det er Israel selv som er ansvarlig for den terror som i de siste ti år har drept mange hundre sivile israelere.

Vi ser det annerledes. Israels okkupasjon av Judea, Samaria og Gaza kom etter at Israel var blitt utsatt for militære angrep fra en rekke arabiske land. bl.a. Jordan og Egypt, i 1967. Disse arabiske landene hadde aldri godtatt opprettelsen av Israel i 1948, og ønsker å kaste jødene på sjøen. Israel hadde ingen problemer med å slå angrepene tilbake, og da krigen var over etter en uke, hadde Israel okkupert betydelige områder som hadde ligget under Syria, Jordan og Egypt.

Nå er det også folkerettslig dekning for at den som blir angrepet kan beholde områder som erobres i en forsvarskrig, og Israel ønsket bl.a. av strategiske grunner å beholde Gaza, Judea og Samaria (men ikke f.eks. Sinai).

Etter hvert ble det satt i gang en propagandakrig mot Israel: de som bodde i områdene Judea, Samaria og Gaza ble fremstilt som et eget folk med krav på en egen stat. (Det var ingen som snakket om dette da områdene lå under Jordan og Egypt.) Pga. ulike former for press begynte Israel å gi innrømmelser, og gikk med på å overføre styret av de såkalte palestinske områdene til Yassir Arafats terrororganisasjon PLO. Før Arafat & co tok over styret av de såkalte palestinske områdene, var det relativt sett ikke en ubetydelig velstand og fred i disse områdene.

I og med innrømmelsene begynte den arabiske siden å se svakhet på Israels side, og intensiverte sine terrorangrep mot Israel. Sivile israelere kunne når som helst – mens de sto og ventet på bussen, mens de tilbrakte en kveld på en kafé, mens de feiret bryllup - bli utsatt for et bombeattentat. Innpå 1000 israelere har mistet livet i slike terrorangrep de siste 10 år. Etter vårt syn svarer Israel alt for mildt på disse angrepene, og resultatet er at angrepene mot Israel har blitt flere og flere i de siste ti årene, dog med en reduksjon hver gang Israel slår kraftig og effektivt tilbake, slik de nylig gjorde da de likviderte de to siste lederne i terrororganisasjonen Hamas.

Selvfølgelig er det også slik at Israels svar på terrorangrep kan ramme feil, men Israel søker alltid å treffe militære, politisk eller strategiske mål på den arabiske siden. Det er beklagelig, men uunngåelig at sivile iblant rammes. Selvfølgelig vil slike aksjoner føre til at de som rammes i enda sterkere grad hater Israel, men den fundamentale årsaken til de israelske aksjonene er at mange palestinere støtter terrorangrep på Israel og ønsker staten Israel eliminert. Hvis palestinerne gir opp disse to ønskene (og handlingene som følger av dem), vil også israelske militæraksjoner mot de palestinske områdene opphøre.

Skal man ta stilling til konflikten, må man ikke gjøre som Willoch og kun se på et meget selektivt utvalg av enkelthendelser. Det man må se på er de ideologier som finnes på hver side i konflikten. På den ene siden har vi et vestlig orientert demokrati, og på den annen side har vi en blanding av gammelkommunisme (Arafat var opprinnelig KGB-agent) og militant islam. Den arabiske sidens mål er å eliminere staten Israel.

Når man har dette perspektivet, og ikke nærsynt, ja, nærmes blindt ser på enkelthendelser, så er det ikke vanskelig å velge side i denne konflikten.

Til alle tider har mennesker forsøkt å forbedre sitt utseende – med pene klær, med sminke, med parykker. I de sist tiår er også andre elementer kommet med i denne prosessen: man kan gjøre øvelser for å gjøre kroppen sterk og slank, og man har fått såpass avansert teknologi at man kan utføre kirurgiske inngrep for å sette in nye tenner, gjøre neser rettere, ører større og lepper bredere (og kvinnebryster større).

Siden skjønnhet er et gode, ser vi på dette som en god ting. Denne teknologiske utviklingen har altså gjort det mulig for mennesker som ikke har vært spesielt heldige med sitt utseende å skaffe seg et normalt utseende. Mennesker som har hatt et utseende de ikke har vært fornøyde med har ofte vært rammet av lav selvtillit og lav selvfølelse, men etter å ha gjennomgått operasjoner har de ofte fått et helt nytt syn på livet, og møter verden med en helt ny optimisme og selvtillit.

Dette temaet er selvsagt også blitt utnyttet av underholdningsbransjen: TVNorge sender programmet ”Ekstrem forvandling”. Her taes det utgangspunkt i enkelte personer som er misfornøyde med sitt utseende, de gis en ”make-over” hvor de får operert de tingene de er misfornøyde med, og de blir også kledd opp av en motespesialist. Alle som har sett programmet kan se den ekte gleden som pasientene og deres familie og venner gir uttrykk for etter forvandlingen. De fleste opererte sier at det er som om de har fått en nytt liv.

Vi synes som sagt at dette er en god ting. Det gjør selvsagt ikke de mange puritanere omkring oss, og en av disse, KrFs Jon Lilletun, ble hentet frem av TV2-nyhetene i morges. Han sa at han ikke likte slikt, og han sa at ytre skjønnhet ikke er viktig: ”Skjønnhet kommer innenfra”, sa han. At skjønnhet kommer innenfra er noe sprøyt som man som regel kun hører fra de som deltar i skjønnhetskonkurranser, og det er overraskende hvis Lilletun sa dette i fullt alvor.

Selvsagt er ikke skjønnhet den eneste viktige egenskapen, og den er i mange sammenhenger heller ikke den viktigste egenskapen ved et menneske, men at det er en viktig ting kan ingen komme fra.

Det er også slik at de aller fleste som blir operert ikke blir skjønnheter, de fleste som blir operert gjør ikke dette for å vinne en missekonkurranse, de gjør det for å få et normalt utseende. Og vi synes som sagt at dette er en god ting, og vi tar sterk avstand fra de puritanere som på ulike vis vil hindre folk i dette. Vi håper at velstandsøkningen og den teknologiske utvikling fortsetter, slik at alle som virkelig trenger en slik operasjon for å få et normalt utseende, skal få råd til dette.

Til alles overraskelse sa den nyvalgte lederen i Kongresspartiet, Sonia Gandhi i går nei til å bli statsminister i India. Henne begrunnelse skulle være god nok: hennes to slektninger som har hatt samme post før henne er begge blitt drept i attentater.

Den som nå ser ut til å bli Indias nye statsminister er Manmohan Singh, som var finansminister tidlig på 90-tallet.

I samsvar med de to sosialistene Mahatma Gandhi og Jahwaral Nehru ideologi førte India frem til tidlig på 90-tallet en sterkt proteksjonistisk politikk. Mannen som nå ser ut til å bli statsminister, avsluttet denne politikken: han avviklet proteksjonismen og åpnet for frihandel. Resultatet var at India gikk i en i en periode med sterk økonomisk vekst, en periode som varer ennå.

La oss håpe at Sing som statsminister vil fortsette denne liberalistiske politikken. Kun en fri økonomi kan gi allmenn velstand.

I de siste dager har vi mottatt to viktige nyhetssaker fra India: Sonia Gandhi vil bli valgt til my statsminister i India, og de indiske børsene hadde en dårlig dag.

India er et av de land i verden som er mest forskjellig fra Vesten. Vesten er i stor grad sekularisert, men i India finnes det hundrevis av millioner av mennesker som tilhører en aller annen sterkt irrasjonell religion. Men det finnes også områder i India som er utpreget vestlig påvirket, og i disse områdene har men en levestandard og en kultur som er nokså lik den vestlige. Her finnes blant annet mye dataindustri.

Et av de mange områder hvor India er sterkt annerledes er at i indisk politikk har familieforhold en enorm betydning. Indira Gandhi ble valgt til statsminister i hovedsak fordi hun var datter av Jawahral Nehru, en tidligere statsminister som var meget populær. Og for noen dager siden ble det klart at Indira Gandhis svigerdatter, den opprinnelig italienske Sonia Gandhi, vil bli valgt til statsminister. Grunnen til at hun er kommet i denne posisjonen er at hun er Indira Gandhis svigerdatter. (Hun var gift med Indira Gandhis sønn Rajiv, som også var statsminister, og han ble valgt fordi han var sønn av Indira Gandhi.)

Så det er mye som er forskjellig mellom Vesten og India. Men de er også en del ting som er like. Indiske børser viste en kraftig nedgang etter at det ble klart at Sonia Gandhi vil bli statsminister. Grunnen er at Sonia Gandhis politikk ligger kraftig til venstre - hun vil til og med be kommunistpartiet bli med i den nye regjeringen. Næringslivet venter seg da å bli pålagt større skatter og avgifter og å bli underlagt mer byråkrati, og dette vil føre til at bedriftene vil gå dårligere. Resultatet vil bli en lavere levestandard for alle som er involvert i indisk industri. Det er da ikke å under seg over at folk med aksjer i indiske selskaper ønsker å selge dem, og det var derfor at børsene hadde en dårlig dag. Så selv om det er store forskjeller mellom Vesten og India, så er det også på viktige punkter store likheter. Også i India vil innføringen av mer sosialisme føre til nedgang i levestandard, og mange forstår dette.

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norge grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men det er denne dagens virkelige innhold - et jubileum for grunnloven - som det er god grunn til å feire.

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi idag vil kalle individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med DLFs politikk, og i strid med den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som DLF er uenig i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge folk verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om idag, men følgende punkter blir stadig brutt: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) - grunnloven ga ikke tilltatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Men følgende bestemmelse står fortsatt: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden» (Paragraf 101). Alle vet at Stortinget dessverre har vedtatt millioner av bestemmelser som er i strid med denne paragrafen.

Så, det er all grunn til å feire Grunnloven - 17. mais egentlige innhold.

Norsk kraftdebatt (som handler om hvordan produksjonen av energi til bedrifter og husholdninger bør organiseres) er et tema med mange overraskende innspill. Det siste er at Prosessindustriens Landsforening (PIL, som organiserer tungindustri, dvs. bedrifter med en produksjon som krever mye energi) har skiftet side og nå går imot mer vannkraftutbygging. Begrunnelsen er at vannkraft bokstavelig talt er avhengig av vær og vind – PIL vil heller ha en kraftproduksjon som er uavhengig av været, f.eks. gasskraft. La oss minne om at det var det ekstreme været høsten 2002 og vinteren etter (først lite regn og så en svært kald vinter) som førte til at det ble lite vann i magasinene og et stort strømforbruk, noe som var årsaken til de ekstremt høye strømprisene for et års tid siden.

DLF er tilhengere av velstand, og velstand forutsetter produksjon. Noe av denne produksjonen krever mye energi, og det bør derfor være tilgang på stabil, trygg og ren energi. Dette skjer best med atomkraft og med gasskraft. DLF er derfor tilhengere av utbygging av slik kraftproduksjon.

Vi har meget stor forståelse for at PIL vil ha en energi-produksjon som er uavhengig av værets luner, men vi frykter at utspillet kun vil ha den effekt at det vil bli enda vanskeligere å bygge ut vannkraft, samtidig som det fortsatt vil være like umulig å bygge ut gasskraft og atomkraft. Det er nemlig slik at det å bygge ut gasskraft i Norge i dag er enda vanskeligere enn å bygge ut vannkraft.

Det er altså mulig at PILs utspill kun vil føre til at det blir enda mindre vannkraftutbygging, og at det ikke blir større tilgang på kraft fra andre energikilder. En slik reduksjon i kraftutbyggingene vil føre til en redusert velstand, og vi anser dette som en uheldig utvikling.

Puritanerne i KrF og SV viser i et nytt forslag hva de misliker aller mest: det de misliker mest er a noen tjener penger. De vil nå forby svartebørssalg av konsertbilletter.

Mange har vel opplevet at en konsert de har ønsket å gå på, har vært utsolgt. Men som regel har det allikevel vært råd. I avisene i uken før konserten har man sett annonser om billetter til salgs, og utenfor konsertlokalet på konsertdagen finnes det folk som selger billetter. Riktignok tilbys disse billettene tin en pris som ligger høyere enn listepris, men valget har da stått mellom å ikke overvære konserten eller å betale noe mer enn listeris. Den som kjøper billetten til mer enn listepris viser tydelig at han er villig til å betale dette for å gå på konserten.

Denne ordningen er til fordel for all som er involvert i den (slik det for øvrig er med all frivillig handel). Den som kjøpte billetten, men ikke kan bruke den, sitter ikke igjen med et tap. Den som ikke var obs når billettsalget startet, kan allikevel få tak i en billett. De som sitter i kø i 20 timer for å få gode billetter, kan tjene penger på å gjøre dette ved å selge billettene videre.

Sannsynligvis er selv KrFerne og SVerne som står bak forslaget fullt klar over at et slikt forbud er umulig å håndheve, men de fremmer det allikevel. Hvorfor? Antagelig fordi noe av det de misliker aller mest er at svartebørshandlerne tjener penger.

Slik vi ser det, så bør det ikke være noe forbud mot svartebørshandel. Hvis slike ting som billetter er fritt omsettelige, vil de ende opp i hendene på de som er mest interessere i å overvære konserten. Og dette anser vi som en god ting.

(Selvsagt kan konsertarrangøren stipulere at det ikke er tillatt å videreselge billetter, og han kan hindre folk i å kjøpe mer enn et visst antall billetter ad gangen, men slike forbud er meget vanskelig å håndheve.)

Nordmenn fleste betaler omkring 70 % av det de tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlige. Men dette betales ikke i en bolk, det totale skattetrykk er delt opp i en nærmest uendelighet av store og små skatte- og avgiftssatser. En av grunnene til dette er at politikerne skal gi inntrykk av at skattenivået er langt lavere enn det egentlig er.

Den største delen er inntektsskatten, som er på ca 33 % for de fleste, så kommer merverdiavgiften, som er på 24 % (dog er momsen på 12% på mat i matvarebutikker, mens den er på 24% på mat på restaurant). I tillegg til disse kommer store avgifter på alt som har med bil å gjøre, så kommer avgifter på alt som har med tobakk og alkohol å gjøre. Videre er det store avgifter på sukker, noe som er med på å gjøre mineralvann i enkelte tilfeller fire ganger dyrere i Norge enn i Sverige.

I det forslag til revidert nasjonalbudsjett som regjeringen la frem i går, var det en avgiftsøkning som ikke mange vil legge merke til. Rettsgebyret foreslås øket med kr 60 til kr 800.

Dette høres kanskje ikke så mye ut, men alt man skal ha gjort i rettsapparatet koster et beløp som er et visst antall ganger rettsgebyret.

For eksempel koster det å gjøre opp et dødsbo 25 rettsgebyrer, dvs. nå vil dette koste kr 20 000. En dag i retten koster nå 5 rettsgebyrer, og vil nå koste kr 4 000. Det er beregnet at staten med dette vil få økede inntekter på mer enn 50 millioner kroner.

Så dette er en måte som regjeringen øker det samlede skatte- og avgiftstrykk på, en måte som ikke ser så åpenbar ut. Og spesielt ille er det at rettsgebyrene økes, siden de samme politikere gjør lovverket mer og mer komplisert, slik at enhver har stadig oftere har behov for å bruke rettsapparatet.

Vi vil regne med at økningen i rettsgebyrene vil gå igjennom Stortinget uten motstand av noe slag. DLF står for en helt annen linje i slike spørsmål enn det som de andre partiene gjør. Den som vil ha en omlegging av dagens kurs, en kurs som i det store og hele alle partiene på Stortinget slutter opp om, må stemme på det eneste alternativet: DLF.

Politiet skjerper nå kampen mot utlendinger som inngår proforma-ekteskap for å lure til seg opphold i Norge. Det er jo slik at dersom en utlending gifter seg med en norsk statsborger, så får vedkommende automatisk oppholdstillatelse i Norge. Siden dette innebærer en rekke store fordeler - tilgang til støtteordninger, f.eks., så er det mange som gifter seg med en norsk statsborger ikke av kjærlighet, men kun for å få slik oppholdstillatelse.

Dette er ifølge politiet blitt et stort problem, og politiet i Oslo foretar nå jevnlig kontroller for å sjekke om inngåtte ekteskap er ekte eller ikke. Ting som kan tyde på at ekteskapet er kun proforma er stor aldersforskjell mellom partene, opplyser politiet. Politiet mottar også tips om pengeoverføringer før ekteskapet inngåes. I hovedstaden har politiet nå rundt 70 ektepar på sin sjekkliste, og i den siste tiden har politiet valgt å gi sakene høyere prioritet, opplyser politiinspektør ved Oslo politidistrikt Espen Aas til NRK.

- Vi vet ikke hvor stort problemet er, men vi ser nærmere på det nå, og dermed vil vi nok oppdage flere tilfeller enn det vi har gjort tidligere, sier Aas til NRK. Men slike saker er vanskelige å bevise

I fjor fikk rundt 100 personer avslag på sine søknader på grunn av at myndighetene mistenkte at ekteskapene kun var proforma.

DLFs syn er at dette problemet ikke kan løses så lenge opphold i Norge automatisk medfører en rekke fordeler. Dagens ordning vil derfor innebære at det inngåes proformaekteskap, at folk betaler store penger for å få inngått slike ekteskap, at politiet foretar dyneløfting for å finne ut om ekteskap er inngått av kjærlighet eller ikke. Videre medfører dagens ordning en holdning som innebærer at man kan tipse politiet, som så kommer for å snoke i folks ekteskapelige forhold. Man kan jo tenke seg hvordan en slik ordning kan misbrukes.

Problemet med proformaekteskap kan kun løses ved å innføre fri innvandring, ved å avvikle alle ordninger om at man må ha tillatelse fra myndighetene for å arbeide, og og ved å avvikle ordninger som innebærer automatisk rett til alskens støtteordninger for alle som oppholder seg i Norge. Det er dette DLF er for.

I morges viste TV2 som vanlig sitt program Frokost-TV. NRK hadde ingen sending. I de siste måneder har også NRK hatt morgensendinger, men ikke lenger. Hvorfor?

Denne forskjellen på TV2 og NRK viser en viktig forskjell mellom privat., kommersiell virksomhet, og ikke-kommersiell, statlig (eller offentlig) virksomhet.

De private virksomhetene tjener penger på det de gjør, de offentlige taper penger på det de gjør.

I hvert program TV2 sender kan de legge inn reklame, og dette gir inntekter. NRK får ikke inntekter på reklame, de får en rammebevilgning, og skal lage programmer for dette. Dette betyr at de taper penger på hvert program de sender, fordi det å lage programmer koster penger.

Så hvis TV2 vil øke sin pengebeholdning må de sende programmer. Hvis NRK vil øke sin pengebeholdning, må de la være å sende programmer

Kommersielle virksomheter tjener penger på det de gjør. For å fortsette å tjene penger, og for å tjene mer penger, må et privat firma stadig tilby bedre produkter, slik at kundene forsetter å handle der. Hvis produktet synker i kvalitet, vil andre tilbydere komme på banen (hvis da ikke som i dagens Norge det offentlige hindrer dem i å etablere seg), og kundene vil flytte sine kjøp over til bedre tilbydere.

Med offentlige, ikke-kommersielle virksomheter, er det annerledes. De er også gjerne beskyttet mot konkurranse, og de behøver derfor ikke stadig forbedre seg. (Press om slike forbedringer rettes til politikere gjennom valg, men denne pressmetoden er svært lite effektiv i forhold til den makten en kunde har når han direkte kan flytte sine kjøp til konkurrenten.)

Så, private virksomheter i et fritt marked må hele tiden tilby kvalitet for å tjene penger. Offentlige tilbydere behøver ikke tilby kvalitet, og for å hindre kundene i å dra til konkurrentene, legger politikerne store hindringer i veien for konkurrenter som ønsker å etablere seg (det er vanskelig i Norge å opprette private sykehus og private skoler og private radiostasjoner, ja til å med å starte et supermarked kan være vanskelig.)

DLF ønsker at alle offentlige restriksjoner på etablering av virksomheter (for eksempel konsesjonsordninger) skal avvikles, og at alle de spesialfordeler som offentlige virksomheter har (statlige overføringer, fritagelse for moms, gratis lokaler, etc.) skal avvikles.

Vi mener at dette vil føre til at tilbudet jevnt vil bli bedre for alle produktive mennesker. De eneste som vil tape er de byråkrater siter med reguleringsjobbene. Disse vil det ikke lenger være bruk for. Men hvis disse skifter oppgaver, dvs. de slutter å legge hindringer i veien for de produktive og isteden begynner å bidra til verdiskapningen, vil velstanden øke. Vi synes at materiell velstand er en god ting, og frihet – full respekt for individers rettigheter – er det eneste system som kan gi stabil og harmonisk velstand over tid.

Stor trafikk i gatene. Livlig handel på torget. Stort utvalg av varer: frukt, grønnsaker, videokassetter, CDer. Mennesker ute og spaserer. Befolkningsøkning på en halv million på noen få måneder. Mange entreprenører i virksomhet. Stor etterspørsel etter folk som kan reparere biler.

Hvor skjer dette? Det skjer utrolig nok i Kabul.

Kabul er hovedstaden i Afghanistan, som for ikke lenge siden ble styrt av Taliban, en islamistisk gruppe. Siden Taliban-regjeringen skjulte folk fra terroristgruppen alQaida, gikk USA til angrep på Afghanistan høsten 2001, og etter kort tid var landet om ikke fritt så i hvert fall under ny ledelse.

Selvsagt er det vanskelig å frigjøre et land som Afghanistan, til det er idegrunnlaget i befolkningen for primitivt, men i Kabul ser det nå ut til å være i ferd med å bli en noenlunde sivilisert tilstand. Og store folkemengder flytter fra landsbygda og inn til byen

Dette er basert på en reportasje i NRKs Urix i går. Men la oss nevne et par ting som NRKs reporter ikke nevnte.

Filmbildene fra Kabuls gater viste livlig aktivitet, men det var ingen kvinner i gatene: dvs. vi så bokstavelig talt tusenvis av menn, men kun én eneste kvinne. Det ser nesten ut til at Kabuls kvinner i den nye ordningen sitter i kontinuerlig husarrest. Dette er i full overensstemmelse med visse retninger innen islam: kvinner skal være hjemme, og kun gå ut hvis de er tildekket av en burka og er i følge med en mannlig slektning. DLF tar sterk avstand fra denne ekstremt kvinnediskriminerende ordningen, og vi ønsker at det internasjonale samfunn med USA i spissen gjør noe for å ordne opp i dette. Det nåværende styre er innsatt av USA med det formål å hindre at området blir en ny grobunn for terroraksjoner mot Vesten, og jo mer preget dette området blir av Vestens verdier, jo mindre blir sannsynligheten for at området igjen blir utgangpunkt for terroraksjoner. Likestilling mellom kjønnene er en selvsagt del av Vestens verdier, og den kvinnediskriminering som finnes i islam er barbarisk. Dessverre tror vi at vårt ønske ikke er realistisk.

For det annet satte den nye regjeringen i gang en destruksjon av afghanske bønders åkrer og avlinger. Grunnen er at disse bøndene dyrker det de tjener mest på, og det er opium. Myndighetene vil forsøke å få bøndene til å dyrke andre varer (korn, tobakk, etc.), men fortjenesten her er langt lavere enn fortjenesten ved å dyrke opium.

Det myndighetene, ikke bare i Afghanistan, men over hele verden, burde gjøre er å legalisere narkotika. Da ville fortjenesten ved å dyrke opium synke kraftig, og bøndene i Afghanistan ville kunne begynne å dyrke matvarer istedenfor, som i dag, å dyrke rusgifter. De aller fleste problemene forbundet med narkotika kommer ikke av narkotikaen, men av forbudet mot narkotika. (La oss også her si at vi på ingen måte forsvarer bruk av narkotika, tvert imot. Slik bruk er ødeleggende for den som bruker det.)

Dessverre tror vi at våre ønsker ikke vil bli oppfylt, og derfor ser fremtiden langt mindre ly ut enn den burde og kunne.

Larvikmannen Pham Thang Van ønsket å male sitt hus, og kjøpte maling med en farve han likte. Han spurte i malingsbutikken om det var noen restriksjoner på farvevalg, og fikk til svar at det var det ikke.

Men så, etter å ha malt sitt hus, mottar Pham Thang Van et brev fra kommunen: -Mal om huset! – hvis ikke blir du bøtelagt.

Dette forteller avisen Østlands-Posten. Vi har dessverre ingen grunn til å tro at historien er usann.

Leder i Planutvalget i Larvik, Torbjørn Kristensen, tok selv saken opp, sier avisen. Han synes at Vans hus er «grelt» og at det er «Et skikkelig fremmedelement». (Kristensen er fra SV, men vi regner med at Planutvalget hadde handlet på samme måte uansett hvilket av de store partiene lederen hadde representert.)

DLF tar selvsagt avstand fra Planutvalgets handling. Selvsagt må enhver få lov til å male sitt hus i den farve han eller hun måtte ønske. Og skal det være restriksjoner på husfarvene i et område, må dette avtales frivillig før bygging eller før kjøp. Slike avtaler må også kun skje mellom de som eier bygningene; det offentlige har ingen ting med å blande seg inn i slike avtaleinngåelser.

Folk ønsker å sette sitt personlige preg på ting som er viktige for dem: folk velger klær, bil, jobb, sykkel, drikkevarer, ferieopphold, etc. i samsvar med sine personlige interesser og ønsker. Den enkeltes personlighet kommer også til uttrykk i slike ting som valg av bosted (storby, småby, landsbygda) og boligtype (i blokk eller eget hus). Og den enkeltes personlighet kan også komme til uttrykk i slike ting som valg av farve på det hus man bor i. Individualisme innebærer at ingen har rett til å initierte tvang for å redusere folks mulighet til å gi uttrykk for sine individuelle preferanser.

Vi trodde faktisk at den tid var forbi da det offentlige kunne dirigere folks valg av farve på sine hus. Desserre tok vi feil: friheten er enda mindre og individualismen står enda svakere enn vi trodde og håpet.

I forbindelse med en tragisk drukningsulykke nylig brakte VG i går overskriften ”Familien fikk ikke krisehjelp”. Artikkelen inneholder følgende: ”De ba om krisehjelp [etter ulykken], men fikk det ikke … Jeg trodde ikke man ble behandlet på en slik måte i Norge, sier faren.”

VG: ”Politiet og redningsmannskapene på stedet opplevde situasjonen som så dramatisk for de pårørende at to ambulanser ble tilkalt. … VG får bekreftet at helsepersonell på legevakten konkluderte med at familiemedlemmene var så sterkt psykisk nedbrutt at de ikke kunne reise hjem. Da startet helsemedarbeiderne arbeidet med å ringe rundt til sykehus i regionen i håp om at noen kunne tilby dem akutt psykiatrisk hjelp. Både Aker sykehus, Akershus universitetssykehus og Blakstad sykehus fikk forespørsel om å ta imot den nedbrutte familien. Men ingen hadde noe tilbud til familien i krise. Gjennom legevakten fikk familien beskjed om at de kunne få krisehjelp først dagen etter. Etter tre timers venting ga familien opp. … Familiemedlemmene roser oppfølgingen fra både politi og letemannskaper, men [de] er svært skuffet over oppfølgingen fra helsevesenet da datteren ble utsatt for ulykken. [Familien måtte ta seg hjem på egen hånd]”.

Selvsagt er det å bli rammet av noe slikt en meget tragisk hendelse, og vi føler sterkt med de som ble rammet. Og selvfølgelig bør det være et tilbud til familiemedlemmene i slike og lignende hendelser. Men her ser vi at i Norge kan dette tilbudet – et offentlig tilbud - ikke fungerer. Til tross for at vi har et offentlig helsevesen som skattebetalerne finansierer med enorme beløp, så klarer det ikke å tre støttende til i en slik tragisk situasjon.

Vi ønsker et system hvor den enkelte tegner helseforsikring, og hvor den enkelte selv kan bestemme hva forsikringen skal dekke. Man forsikrer seg mot uhell av alle mulige slag (for eksempel mot biltyverier og brann), og hvis uhellet er ute, så får men en form for kompensasjon (penger til ny bil eller nytt hus).

Tar man en helseforsikring, så kan man der spesifisere hva den skal inneholde, for eksempel også slike ting som krisehjelp til familien dersom noen kommer ut for en ulykke. Det er all grunn til å regne med at familien i eksemplet over ville ha fått hjelp dersom den selv hadde kunnet betale (gjennom en forsikringsordning) for slik hjelp. Dagens system er slik at helsepersonell bare måtte stille opp, uten at den institusjonen de var tilknyttet ville ha fått noen kompensasjon for den kostnaden den måtte bære ved dette. Resultatet var at ingen stilte opp.

Noen vil kanskje si at vårt syn her er kynisk, men til disse vil vi svare at dagens system er basert på ønsketekning og er helt urealistisk. Og vårt syn er ikke kynisk, vi er tilhengere av et system som virkelig vil gi hjelp. Tilfellet som beskrevet over viser at den type tragisk situasjoner som blir resultatet når vi betaler en sum penger til helsevesenet, og så forventer vi at det skal gjøre alt som det blir bedt om. Dagens system har et stort antall mangler, og slik som det er organisert, så er dette et uunngåelig aspekt fordi det ikke er noen sammenheng mellom den som betaler for tjenesten og den som mottar tjenesten. Statens løfter er tomme.

Kun et system hvor den som mottar og den som betaler er den samme (eller forbundet via en bank eller et forsikringsselskap) kan gi et godt tilbud av høy kvalitet over tid. Et privat helsevesen er slik.

Etter at myndighetene til en viss grad liberaliserte lufttrafikkmarkedet i Norge og SAS og Braathen ikke lenger fikk opprettholde sitt statsbeskyttede monopol, har det dukket opp flere nye flyselskaper. Den medfølgende konkurransen har ført til rekordlave priser, og selv folk med store familier og vanlige inntekter har nå råd til å fly ganske ofte.

Men så skjer det som visstnok alltid skjer når en stor etablert aktør føler seg ”truet” av en ny og mindre aktør: den store senker prisene for å konkurrere ut oppkomlingen. I dette tilfellet har SAS (som nå er slått sammen med Braathen) senket prisene til omtrent samme nivå som Norwegian, og selv om SAS med slike priser flyr med tap, så regner de visstnok med at Norwegian vil gå konk, og da kan SAS igjen utnytte sin monopolsituasjon og heve prisene til gammelt, sosialdemokratisk nivå.

Selvsagt har Konkurransetilsynet uttalt seg, og de har sagt at dersom formålet med SASs lave priser er å konkurrere ut Norwegian, så er dette forbudt og SAS kan bli bøtelagt – SAS kan bli ilagt bøter i milliardklassen.

Men hvordan skal Konkurransetilsynet avgjøre hva som er intensjonen med de prisreduksjoner som SAS gjennomfører? Det kan de ikke gjøre, og derfor blir en bot ilagt SAS kun begrunnet på synsing. DLF mener selvsagt at dette er helt uholdbart.

Vi er tilhengere av fri konkurranse, og dette innbærer at SAS må få lov til å sette sine priser så lavt de måtte ønske, også hvis formålet er å konkurrere ut Norwegian.

Men primært er vi ikke tilhengere av konkurranse, primært er vi tilhengere av frihet. Hvis vi ender opp med kun ett flyselskap, så er det fordi dette på alle vis er effektivt og bra. Men frihet innbærer også at staten ikke skal hindre andre flyselskaper å etablere ruter i Norge. Dersom Norwegian går konk og SAS hever prisene, så vil andre flyselskaper komme til Norge hvis staten ikke hindrer dem. Da vil igjen prisene synke til dagens nivå.

Dessuten kan ikke SAS fly med tap særlig lenge, så slike forsøk på å konkurrere ut nykomlinger ved å gi gavepakker til kundene (som tapsbringende priser er), vil ikke kunne vare. Kun effektivitet hos tilbyderne kan sikre lave priser over tid.

Som sagt er vi primært opptatt av frihet, men frihet fører til effektivitet, og dette inkluderer at prisene er så lave som mulig. Vi er glade for at staten fjernet den beskyttelsen mot konkurranse som SAS hadde i flere ti-år og vi har sett at denne lille liberaliseringen førte til lavere priser. Vi er overbevist om at full frihet fører til lavest mulige priser, at et fritt system er uforenlig med et statlig Konkurransetilsyn, og at alle statlige inngrep fører til høyere priser enn de man ville fått i et fritt marked. All erfaring tyder på at dette er korrekt.

Myndighetene synes at vi drikke for mye brus, forteller Aftenposten i dag. Brus inneholder mye sukker, og ivrige statistikere har regnet ut at en kvart million nordmenn får i seg mer enn 100 gram sukker hver dag. Dette er selvsagt ikke bra for helsen, og derfor vurderer myndighetene endringer i avgiftene på mineralvann.

Tanken bak er at myndighetene, ved nøye å vurdere alt som skjer, kan finjustere alt og sørge for at folk flest – i dette tilfellet – drikker en optimal mengde brus.

Sannheten er bare den at alle andre forsøk fra myndighetenes side på å finjustere folks handlinger ved lover og regler, skatter og avgifter, er fullstendig og totalt mislykket. Myndighetenes finjusteringer på andre områder har ført til et pensjonssystem som kommer til å gå konk, et helsevesen i krise, en skole som i alt for liten grad utdanner og som nesten ikke lenger utdaner folk i realfag, et barnehagesystem som ingen er fornøyde med, en alkoholpolitikk som har medført at rus er ungdommens fremste fritidsaktivitet, og en arbeidsmarkedspolitikk som har medført at en fjerdedel av befolkningen går på trygd. Myndighetene lar seg ikke skremme av den lange og ubrutte rekken av totale fiaskoer, og kaster seg nå lystig over det neste store problemet: folks brusdrikking.

Selvsagt er det skadelig å innta mye sukker, men å tro at en politikk fra myndighetene kan rette på dette er verre enn naivt. Myndighetene gjør sjelden det rette - dette er umulig. Myndighetene lar seg styre ikke av det som er rett, myndighetene lar seg styre av det de sterkeste pressgruppene ønsker. La oss kun sammenligne med følgende ene eksempel: øl og vin i små mengder er sunt. Melk, uansett mengde, er usunt. Øl og vi er belagt med til dels store avgifter. Melk er subsidiert. Hvorfor? Melk produseres av den sterke pressgruppen bønder.

La oss til slutt si at DLFs syn er at hver enkelt selv har rett til å bestemme hva han eller hun vil innta av mat, drikke, medisiner, stimulanser og rusgift. Myndighetene har ingen rett til å dirigere dette. En påvirkning i retning av et sunt inntak av mat og drikke må skje på den måten at de som lever sunt – for eksempel vegetarianere som inntar lite alkohol, ikke røyker og trimmer i passe mengder – slipper unna med en lav premie på sin helseforsikring. De som lever usunt, må betale mer. Et slik system er det som best kan bedre befolkningens helsetilstand.