Franskmenn er overrasket og sjokkert, fortalte NRK-reporteren i Dagsrevyen i går. Bakgrunnen for overraskelsen og sjokket er at to franske journalister er kidnappet av islamister, en kidnapping som kidnapperne vil bruke for å presse de franske myndigheter til å ikke innføre det vedtatte forbudet mot bruk av religiøse symboler i den franske skolen.

Som kjent vedtok de franske myndigheter i våres å forby elvene i de franske skoler å benytte religiøse symboler. Forbudet omfatter kristne kors og jødiske kalotter, men var primært rettet mot hijab, et hodeplagg enkelte muslimer mener at kvinner må benytte når de oppholder seg utenfor hjemmet. Bruk av hijab er ikke hjemlet i Koranen, men brukes i dag for å markere støtte til islam. Endel kvinner velger selv å bruke hijab, mens andre kvinner blir pålagt å benytte dette hodeplagget av mannlige medlemmer av sin familie.

Siden hijab er et viktig symbol for islamistene (en islamist er per definisjon en voldelig muslim), er det ikke uventet at motstanden mot forbudet raskt ville lede til voldelige aksjoner. Og for noen dager skjedde det: to franske journalister ble kidnappet i Irak, og kidnapperne la ut videoopptak av disse to ut på Internett, og sa at dersom Frankrike ikke tillot hijab, ville de to gislene bli drept.

Det var dette som sjokkerte og overrasket franskmennene. I går ble det over hele Frankrike arrangert demonstrasjoner for å markere motstand mot kidnappingen, og det var i sammenheng med disse at NRKs reporter fortalte at franskmennene var overrasket og sjokkert over kidnappingen. Vi kan bare si til dette at den som ble overrasket av kidnappingen ikke kan ha fulgt særlig godt med, slike metoder er typiske for islamister.

Heldigvis ser det ut til at franskmennene ikke vil gi etter for truslene, den franske mentalitet ser ut til å være helt forskjellig fra den spanske.

Det den franske regjerning nå burde ha gjort er å gå til krig mot de ansvarlige for kidnappingen og alle som hjelper kidnapperne. De burde ha bruke så mye ressurser som mulig for å oppspore og eliminere de som benytter slike metoder. Antagelig vil den franske regjering ikke gjøre dette, så det er fare for at vi også i fremtiden vil oppleve slike aksjoner. Men i motsetning til Spania vil Frankrike ikke gi etter for trusler, og i dagens begredelige klima er vel dette det beste vi kan håpe på.

Mineralvann blir i dag pålagt merverdiavgift (moms) etter samme sats som mat, dvs. 12 %, mens normal moms på praktisk talt alle andre varer er 24 %.

Aftenposten forteller i dag at Knut-Inge Klepp, leder for Nasjonalt råd for ernæring, vil øke avgiften på mineralvann fordi stort inntak av slikt drikke medfører sykdom. Det som er poenget i denne kommentarer er ikke hva staten skal gjøre i forhold til usunne valg folk foretar, poenget er hvordan det i dag er vanlig å omtale slike ting som forskjellen mellom moms på 12 % og moms på 24 %.

En person omtaler i Aftenposten i dag dette som om staten subsidierer brusen! (Klepp: ”Det er ingen grunn til at brus skal være subsidiert som i dag”.) Vedkommende mener altså at dersom de fleste varer er underlagt 24 % moms, så er de varer som kun har 12 % moms, subsidiert av det offentlige.

Det finnes flere andre eksempler på tilsvarende feilfremstilling. Når et parti vil gi skattelettelser, så sier andre partier at dette er å bruke det offentliges penger, og de sier at det er bedre å bruke pengene på bedre skole og bedre helsevesen! Og når det var mulig å trekke renteutgifter fra på skatten, så var det enkelte som da beskrev dette som om ”samfunnet betaler en del av rentene”.

Slike utsagn forutsetter en inversjon av enkelte begrepers betydning: utsagnene sier at å ikke ta er det samme som å gi, dvs. de sier at når staten ikke tar, så gir den.

Ingen vil benytte utsagn av denne typen om private forhold: ingen vil si at i dag fikk jeg en bil av noen tyver fordi de ikke stjal bilen min.

Slike utsagn benyttes altså kun om staten/det offentlige. Det er en bestemt holdning som ligger til grunn for disse synspunktene: dette synet er at alle ressurser i et land, og spesielt alle pengene personer tjener, egentlig tilhører staten.

DLF mener at det en person tjener tilhører vedkommende selv. Å gi skattelettelser er derfor ikke å dele ut eller bruke statens penger, å gi skattelettelser er å ta mindre penger fra skattebetalerne. DLF mener at skattene bør være minst mulig (målet er å avvikle tvungen skatt og å ha et frivillig skattenivå på ca 5 %), primært fordi hver enkelt har full moralsk rett til å styre sitt liv og sin eiendom og sine penger slik vedkommende selv ønsker, og sekundært fordi penger som det offentlige bruker blir disponert på en meget uklok og sløsete måte.

Å si at brus er subsidiert og at å gi skattelettelser er å bruke statens penger er helt feil og slik begrepsbruk må bekjempes. Det burde være viktig å være presis i sine uttalelser, men de som vil tilsløre det de egentlig mener jobber aktivt med å forandre og å utvanne begrepers innhold, slik at det skal se ut som om det de mener er mindre ille enn det er. DLF er derfor også mot utvanning og tilsløring av begrepers egentlige betydning, noe som henger intimt sammen med kampen for individets frihet.

Norsk økonomi er selvsagt problematisk, for å si det forsiktig. Selv om den materielle velstanden i Norge er høy, befinner ca 700 000 mennesker i arbeidsfør alder seg utenfor arbeidslivet. Dette er tragisk for disse, fordi det er for de fleste er svært skadelig å ikke leve som et produktivt menneske.

Denne store andelen trygdede/arbeidsløse burde altså vært null, men til tross for at økonomien i Norge er på opptur, synker ikke arbeidsløsheten så mye som den burde.

Det er flere grunner til dette: En av disse er omtalt i Aftenposten i går. Under overskriften ”Norge med verdens dyreste arbeidere” leser vi at ”nordmenn tjener 18,36 euro [per time]”, men at arbeidsgiveren for å betale arbeideren dette må ut med totalt 28,15 euro per time. Forskjellen bunner i ”sosiale kostnader”, dvs. utgifter som det offentlige pålegger arbeidsgiveren å betale.

Disse offentlig pålagte utgiftene gjør at arbeidskraften koster mer enn den burde, og dette gjør etterspørselen etter arbeidskraft mindre enn den ellers vill ha vært.

Det er også an rekke andre elementer ved dagens politikk som gjør at antallet utenfor arbeidslivet er svært høyt. En av tingene er de ”goder” som staten pålegger arbeidsgivere å gi sine ansatte: for eksempel slike ting som generøse sykelønnsordninger, svangerskapsordninger, oppsigelsesvern. etc. Alt slikt er også med på å gjøre etterspørselen etter arbeidskraft mindre. En annen ting som også holder mange utenfor arbeidslivet er de generøse trygdeordningene; enkelte vil ikke tjene mer på å jobbe enn på å gå på trygd, og derfor vil mange av disse velge å gå på trygd.

DLF er for at økonomien skal være best mulig, velstand er et resultat av produksjon. Dette sikres best ved at statlige tvangsinngrep i økonomien er minst mulig. De andre partiene innser ikke dette, og dersom de andre partiene får sitte ved makten vil vi fortsatt ha et meget stort antall mennesker utenfor arbeidslivet, noe som både er skadelig for dem selv og for alle andre.

”-Jeg velger å ikke svare på om det er rett eller galt å drepe homofile, det er min rett som menneske, sa Qazi Husain Ahmed til en fullsatt sal i Helga Engs hus, tirsdag, i et møte arrangert på Blindern av Muslimsk studentersamfunn.

En av tilhørerne, Ragnar Kvernes, kommenterte dette slik: ”…-Det faktum at Qazi i sin innledning fronter humanisme og menneskerettigheter, for så å unnlate å svare på disse viktige spørsmålene gjør meg forarget. Han svarte heller ikke på om han var for straff for blasfemi” sa Kvernes.

På spørsmålet ”Hvordan tolker du dette?” svarte Kvernes at ”Jeg tolker det selvfølgelig dit hen at han støtter dødsstraff for blasfemi og homofili. Hadde han vært imot dette, ville han ha uttalt seg klart og entydig”. Kvernes ble så stilt spørsmålet ”Overrasket foredraget deg?”, og han svarte: ”Ikke direkte. Det som overrasket meg, og som jeg ser som mest skremmende, var den positive reaksjonen han fikk fra forsamlingen”.

Det man kan lese ut av dette, som er sakset fra Universitas 25/8, er at islamisten Ahmed er tilhenger av dødsstraff for homofili og blasfemi, og at han blir positivt mottatt av en muslimsk studentforening.

Det eneste vi vil si til dette er at Ahmeds uttalelser og reaksjonen på dem kun kan overraske de som kjenner svært lite til islam.

En gruppe elever okkuperte i går resepsjonen i Utdanningsdepartementet for å markere en aksjon som blant annet krever gratis skolebøker.

Det er mulig at disse elvene tror at derom staten bestemmer det, så blir disse bøkene virkelig gratis, og at det er pur ondskap at staten ikke har gjort dette.

Faktum er dog at selv om bøkene blir delt ut til elevene på skolen uten at mottagerne må betale for dem der og da, så er ikke av den grunn bøkene gratis. I slike tilfeller er bøkene betalt over offentlige budsjetter, dvs. de er betalt av skattebetalerne. Det er slik at hovedtyngden av de midler staten får inn i skatter og avgifter betales av folk flest. Å tro at ved å beskatte de rike ekstra hardt, så vil folk flest slippe villigere unna, er feil. Derfor, hvis skolebøkene blir ”gratis”, så betyr dette kun at foreldrene betaler for bøkene ikke ved at deres barn kjøper dem i bokhandelen, men ved at deres foreldre betaler for bøkene over skatteseddelen i form av enda høyere skatter og avgifter.

Det å betale for noe over skatteseddelen er enda mer kostbart enn å betale for det direkte, så elevenes forslag om gratis skolebøker vil gjøre kostnadene ved skolebøkene enda høyere.

Noe som i mange gjorde skolebøkene dyrere var kravet om at de måtte utgis samtidig på bokmål og nynorsk for å bli godkjent. Når antallet nynorskbrukere i forhold til bokmålbrukere er ca 1-8, så ble bokmålsbøkene brukt til å subsidiere nynorskbøkene, og dette gjorde bøkene dyrere. Nå er denne ordningen heldigvis opphevet.

En annen ting som gjør bøkene for elvene dyrere er at de i liten grad kan videreselges til elever i neste kull. Dette kommer av at pensum stadig forandres, og tidligere bøker blir da raskt foreldet. Dersom pensum hadde vært mer stabilt, og pedagogene ikke hadde hoppet på alle nye moteretninger som dukker opp og dermed forandrer pensum nesten hvert eneste år, så ville elvene i langt større grad enn i dag kunnet redusere sine bokkostnader ved å videreselge sine bøker.

På litt sikt vil bøkene kunne bli billigere hvis det ble foretatt omfattende lettelser av skatter, avgifter og skjemavelde på alle de som lager bøkene: f.eks. trykkerier og bokhandler.

Så, det er mulig å gjøre skolebøkene billigere, men det som elvene foreslår, vil bare gjøre kostnadene ved skolebøker enda høyere.

De siste dagers antydning til et distriktsopprør i Senterpartiet illustrerer tydelig noe illevarslende som skjer i dagens politikk.

Opprøret går ut på at tillitsmenn i distriktene protesterer mot den politikken som stortingsgruppen og partiet sentralt legger opp til. Som kjent var Sp et ikke-sosialistisk parti, men det har i de senere år beveget seg mot venstre på den politiske skala, og ønsker nå å danne regjering sammen med Ap og SV. Det er denne venstredreiningen som Sp-tillitsmenn i distriktene nå protesterer mot.

Det er enkelt å konstatere at den utviklingen ikke bare har funnet sted i Sp, også Høyre og FrP har i de siste år beveget seg langt mot venstre og er blitt sosialdemokratiske partier.

Hvorfor skjer dette? La oss først presisere hva som er forskjellen på høyre og venstre i politikken: Høyresiden er tilhengere av individets frihet og enthvert menneskes ansvar for eget liv, og mener at kun denne grunnholdningen kan danne basis for et fredelig, velstående og harmonisk samfunn. Vensteresiden mener derimot at individet ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og vil derfor ha stor grad av offentlig styring og kontroll: Frihet, mener venstresiden, føret til kaos og må bekjempes, og den enkelte kan ikke overlates ansvar for seg selv, isteden skal enhver ha et delansvar for alle andre mennesker. Høyresiden vil at enhver selv har rett til å styre sine eiendom og sin inntekt, venstresiden mener at det er politikerne som skal styre folks inntekt og eiendom: høyresiden vil derfor ha skattene lavest mulig (helst på 0), mens venstresiden vil ha skattene høyest mulig.

Høyreorientere politikere vil derfor arbeide for å øke individets frihet ved å senke skatter, ved å avvikle byråkrati, ved å skjære ned på offentlige utgifter og offentlige oppgaver.

Men når politikerne i dag deler ut penger, penger som er tatt fra folk i form av skatter og avgifter, vil de møte takknemlighet fra mottagerne, og politikerne vil føle seg som gode mennesker: ”jeg var med på å gi xxx kr til denne gode saken, og derfor er jeg et godt menneske.”

Det vil være vanskeligere for en høyreorientert politiker; han må jo si Nei til alle ønsker om at det offentlige skal bevilge penger til gode saker. Ja, han kan si at han ved å si Nei var med på å la skattebetalerne beholde mer av sine egne penger, men dette er et mindre synlig faktum enn takknemligheten hos de som mottar pengene han kunne vært med på å bevilge.

Derfor vil alle politikere med en viss makt føle seg sterkt fristet til å bevege sitt politiske syn mot venstre. Dette er grunnen til at det politiske sentrum flytter seg mot venstre: FrP var en gang liberalistisk, men er nå sosialdemokratisk, Høyre gir etter på alle saker hvor de kunne markert seg som et ikke-sosialistisk parti og løper fra sine løfter om skattelettelser, det sentrale Sp har klart skiftet side. Dett er også grunnen til at det er politikere med liten makt, politikere som ikke har opplevet fordelene ved denne makten, dvs. politikerne i distriktene, som protesterer mot det sentrale partiets venstredreining.

Hva er løsningen på dette? Løsningen er at høyreorienterte politikere, for at de i maktposisjon skal forbli like store tilhengere av individets frihet som de er, må ha en sterk ideologisk forankring.

Og hvor finnes det slike politikere? De finnes kun i DLF. Dette betyr at det kun er DLF som kan sørge for at dagens utvikling i retning av mer og mer sosialisme, med alle de sterkt negative konsekvenser det medfører, stanser. De ensete som kan stanse den økende sosialismen er altså et sterkt DLF. Derfor: stem DLF ved Stortingsvalget 2005!

Den tamilske bonden er tiltalt for å ha forsøkt å kjøre ned advokat Anders Folkman med traktor. Og for å ha slått med vedkubber og kubein etter advokaten og dommerfullmektigen under rettsmøtet 20. august i fjor.

Tamilen arbeidet som dreng på gården i 12-13 år, før han i september 2001 kjøpte odelsgården. Han ble fortalt at ingen av de som hadde odel på gården, var interessert i å overta den.

"- Jeg har kjøpt gården og vil ikke flytte eller selge! Det er som et ekteskap - vi tamiler skiller oss ikke. Slik er mitt forhold til gården, sa han i tingretten.

Bonden nektet også å la seg bistå av forsvarsadvokat, og han ville heller ikke ha noe å gjøre med sin offentlig oppnevnte forsvarer. Retten besluttet at advokaten likevel skulle ivareta bondens interesser i saken.

Hva er det denne saken egentlig handler om? Det går ikke klart frem av VGs artikkel, som konsentrerer sin fremstilling om at bonden forsøke å jage vekk rettens medlemmer under et møte på gården hans.

Antagelig handler saken om følgende: Tamilen var dreng på en gård som ingen av arvtagerne ønsket å overta, og tamilen kjøpte derfor gården, i 2001. Men så er det en av de arveberettigede som har ombestemt seg, og tamilen må da, siden det er odel på gården, oppgi gården. Det var antagelig betingelsene for dette eierskiftet rettsmøtet på gården skulle ta opp. Vi har forståelse for at tamilen ble forbannet da han innså hva norsk lovverk og rettsapparat tillater: det tillater at en som har kjøpt en gård kan bli fratatt den av en som en gang tidligere har hatt arverett til gården.

DLF er tilhengere av eiendomsretten, og odelsretten er i strid med denne. Odelsretten ble opphevet i Danmark-Norge omkring 1780, og dette var en av mange tiltak for å styrke eiendomsretten. Odelsretten er i strid med eiendomsretten fordi den reelt sett sier at en eiendom tilhører slekten, eiendommen tilhører ikke den person som nå står som eier. Dessverre ble odelsretten innført igjen i grunnloven av 1814, noe som ifølge historikeren Øystein Sørensen var et utslag av ”viderekommen bonderomantikk”.

At den tamilske bonden, som trodde han eide en gård, nå blir fratatt gården, er antagelig i samsvar med norsk lov. Men etter vårt syn er dette ikke i samsvar med det som er rett. I dette tilfellet er det som skjer mot tamilen intet annet en et tyveri.

Høyres komunalminister Erna Solberg har sagt ja til å gi den pakistanske islamisten og partilederen Qazi Hussain Ahmed ”nasjonal innreisetillatelse” til Norge. Ahmed er invitert av en muslimsk gruppe i Oslo, og under sitt opphold skal han holde foredrag og ha samtaler med folk som Torbjørn Jagland, lederen i Stortingets utenrikskomité.

Besøket er kontroversielt fordi Ahmed er islamist, og Aftenposten 9/8 omtaler ham slik: ”Han har flere ganger rost både Taliban-ledelsen og dens allierte Osama bin Laden, som leder terrornettverket Al-Qaida - en organisasjon Qazi Hussain benekter eksistensen av.
- Osama bin Laden er blitt symbolet på anti-amerikanisme på grunn av de anti-amerikanske følelsene som finnes i hele verden. Så lenge disse følelsene er der, vil han bli betraktet som en helt av folk over hele verden, uansett om vi er enig med ham eller ikke, sa han i et intervju i mars i fjor.”

Solberg begrunnet besøket blant annet med hensynet til ytringsfriheten: Poenget i hennes kommentar til dette i Dagsrevyen i går var at når vi i Vesten viser åpenhet og respekt for andres meninger, meninger som mange nordmenn misliker, så kan dette være et eksempel som muslimer og islamister kan lære av.

DLF er selvsagt tilhenger av ytringsfrihet: enhver skal ha rett til å gi uttrykk for sine meninger. Men dette prinsippetet beskytter ikke noen rett til å fremsette reelle trusler, og siden islamismen er en ideologi hvis formål det er å spre islam og å innføre islamistisk styre med sharialover med vold, undergraving og terror, så vil uttalelser fra en person som er leder en islamistisk gruppering ikke komme inn under ytringsfriheten, hans uttalelser må klassifiseres som oppfordring til kriminelle handlinger.

Vi er altså sterkt uenige i Solbergs avgjørelse i denne saken, men hennes vedtak, og hennes kommentarer til dette, illustrerer den enorme naivitet som finnes i Norge og spesielt i Høyre overfor islam.

For å klargjøre hva dette besøket egentlig er så kan vi sammenligne det med følgende tenkte eksempel. Hva hvis en gruppering av innvandrede tyskere i januar 1940 hadde invitert Alfred Rosenberg til Norge for at han skulle redegjøre for målet for tysk politikk i de kommende år?

Hvis en meningsfelle av Erna Solberg da hadde kunnet gi Rosenberg ”nasjonal inneisetillatelse” hadde vel vedkommende gjort det: Antagelig hadde Solbergs kollega da begrunnet oppholdet med at ”ved å slippe en nazi-ideolog inn i Norge kan vi snakke med ham og kanskje få ham til å innse at Tyskland bør avvikle sin diktatoriske politikk og heller gå inn for øket individuell frihet.”

Norge og mesteparten av Vesten viste en enorm naivitet overfor nazismen i forløpet til annen verdenskrig. Vi håper at vi nå ikke vil ende opp med å vise den samme naivitet overfor islamismen.

De siste par uker har gitt oss et innblikk i hvordan norsk rettspleie fungerer. I tre saker som har fått stor medieomtale (og la oss med en gang si at disse muligens ikke er representative) har det vist seg at rettsapparatet (i vid forstand) i disse to sakene ikke har hatt som formål å beskytte de kriminelles ofre; formålet har vært å beskyttede kriminelle.

Den første saken angår 40-årinen som drepte en og skadet fire på Oslo-trikken. Det har vist seg at han har vært voldelig i mer enn 15 år, at han har vært til psykiatrisk behandling, og at han slippes ut fra et psykiatrisk sykehus til ingenting (ikke bosted, ikke jobb) mens han fortsatt regnes som farlig. Hans advokat har antydet at gjerningsmannen vil saksøke det sykehus som slapp ham ut.

Den andre saken gjelder ransforsøket på Jessheim for et par dager siden, et ransforsøk som politiet klarte å forhindre blant annet pga. dyktig overvåkningsarbeid. Nå ble de to ransmennene skutt i bena under ransforsøket, og politimennene som skjøt er under etterforskning for ulovlig bruk av vold, og ransmennenes advokater kommer med sterk kritikk av politiet. Igjen viser det seg at ransmennene er svært gamle kjenninger av politiet, de er tidligere dømt for en rekke ran, en av dem er tidligere dømt for legemsfornærmelse med døden til følge, og i de siste måneder har han i frihet ventet på det som sannsynligvis blir en dom for enda et ran.

Vi vil til dette si at dersom gjeldende lover og gjeldende praksis tillater dette – at voldelige og farlige mennesker går løse, og at politiet blir utsatt for kritikk når de forhindrer svært profesjonelle banditter å begå et ran ved å skyte dem i bena, da er noe kraftig galt med norsk det norske rettsapparatet. Det virker som om formålet ikke er å ytre rettferdighet og å beskytte almenheten mot kriminalitet, formålet ser ut til å være tlgivelse og å hjelpe de kriminelle.

Med en gang DLF får anledning, vil vi rydde opp i dette. Vi vil fjerne alle lover som har andre oppgaver enn å beskytte fredelige mennesker mot at deres rettigheter krenkes. Vi vil innføre strengere straffer for reell kriminalitet – voldsmenn, drapsmenn og ransmenn vil da ikke gå løse og fortsette sitt virke, de vil sitte i fengsel. Når dette er gjennomført vil vi ha et samfunn hvor kriminalitet er nærmest ikke-eksisterende. Ingen andre partier har samme politikk som vi har på dette feltet. De andre innfører tiltak som overhode ikke kan virke, og derfor vil kriminaliteten fortsette å stige. Også på dette området er alternativene DLF og de andre.

I disse dager vender titusener av elever tilbake til skolen etter en velfortjent sommerferie. Noen, kanskje de mest forventningsfulle, begynner også på skolen som førsteklasseelever. Skolen er en av de aller viktigste institusjoner i et samfunn: her skal elevene få innsikt i alle de kunnskaper som er viktige for at de skal kunne bli innsiktsfulle, dyktige og produktive mennesker.

Men hva kan de vente seg når de møter frem? I altfor stor grad møter de forfalne skolebygninger, foreldede lærebøker, ukvalifiserte lærere (spesielt i realfag), en lærerstand i forgubbing, disiplinproblemer, osv. Dette er ikke overraskende i og med at skolen i dag er en offentlig drevet institusjon hvis formål det primært er å drive sosialistisk indoktrinering.

Den siste nyhet om negative trekk ved skolen er at pga reduserte skatteinntekter har kommunene redusert antall lærere som skal undervise elevene: dette betyr at selv om antallet elever går opp, så går antall lærere ned.

Dette problemet er av samme type som rammer all offentlig tjenesteyting: i offentlig tjenseteyting er det et skarpt skille mellom den som betaler for en tjeneste og den som mottar tjenesten: det er staten/kommunen som betaler, og det er medlemmer av befolkningen som mottar. Dette fører alltid til problemer av den type som er beskrevet ovenfor: siden den som mottar ikke kan tilbakeholde betaling, eller velge en annen tilbyder mht de tjenester som det offentlige står for (og som det offentlige har forsynt seg med enorme beløp i skatter og avgifter for å finansiere), blir alle tjenester levert av det offentlige av dårlig kvalitet.

Nå har politikerne i flere tiår snakket om at skolen forfaller, og de har ved hvert eneste valg lovet å forbedre skolen. Ikke en eneste gang har de klart å gjennomføre det de har lovet i merkbar grad.

Som sagt er skolen svært viktig. Her skal de unge generasjoner få del i den kunnskap som er opparbeidet i hele menneskehetens historie, og her skal elevene få innsikt i alle typer fag fra historie og biologi og rettskrivning til matematikk og litteratur. Det er klinkende klart at dagens skole gjør en elendig jobb, og vi mener at et første skritt for å forbedre situasjonen må være en omlegging som er av en halt annen type enn det som de andre partiene går inn for (de går kun inn for økede bevilgninger, som de heller aldri vil klare å gjennomføre).

DLF mener at skolen må privatiseres. Dagens offentlige skole må erstattes av private skoler, dvs. et skolesystem hvor foreldrene velger skole for sine barn, og hvor de selv betaler for den undervisningen barna mottar. Dette systemet har mange fordeler: foreldrene blir mer engasjert i sine barns skolegang; de blir mer bevisste på skolens og lærernes kvalitet; er de ikke fornøyde flytter de eleven og betalingen til en annen skole; en skole med en forfallen bygning, gamle lærebøker og ukule lærere vil neppe klare seg , osv. Dessuten vil en skole finansiert på denne måten ikke rammes av offentlige nedskjæringer. Hvordan skal foreldrene få råd til dette? Dette skal skje samtidig med at det gjennomføres kraftige skattelettelser.

All erfaring viser at når områder privatiseres og utsettes for reell konkurranse, så synker kostnadene og kvaliteten stiger (hvem husker ikke hvor traurig NRK var før andre TV-kanaler slapp til; hvem husker ikke hvor dyrt det var å fly før det ble åpnet for en stor grad av frihet i luften, osv.) Alt tyder derfor på at også skolen vil oppleve en tilsvarende kvalitetsøkning når den blir privatisert. Og som sagt: skolen er en av de viktigste institusjoner som finnes. Den er derfor alt for viktig til å overlates til politikernes vanstyre.

Den store franske økonomen Frederic Bastiat uttalte en gang noe sånn som at ”de fleste ønsker å bruke staten for å kunne leve på andres bekostning”.

Med dette mente han at dersom staten begynner å overta, først for noen få, det ansvar de har for å forsørge seg selv og å skaffe seg et godt liv, vil flere og flere mennesker forsøke å dytte sine egne utgifter over på staten. Statens utgifter vil da begynne å øke sterkt, og som den innsiktsfulle økonom Bastiat var innså han at dette ville ende med forferdelse.

Staten begynte – og dette er felles for alle vestlige land - for mange tiår siden å sørge for å hjelpe de fattige med mat, husvære og skolegang. Alle anstendige mennesker ønsker at ingen skal være uten slikt, men liberalister forstår at dersom staten ved tvang sørger for disse tingene, vil stanes oppgaver og statens utgifter bli flere og flere, og dette vil raskt ende med at statens byrder på de produktive blir så store at hele produksjonssystemet bryter sammen.

Vi er i dag kommet så langt mot stupet at enhver ærlig person kan bekrefte Bastiats fullstendig rasjonelle spådom. Der aller siste i en lang rekke absurde forslag om hva staten skal betale for folk er Viagra! (Vi må si som komikeren Jay Leno sier hver gang han forteller om noe absurd som politikerne har funnet på: ”I am not making this up”.)

Ja, i går kunne vi lese i avisene at det er forslag om at Viagra skal komme på blå resept (noe som betyr at det offentlige betaler mesteparten av kostnadene).

Det er lett å forstå og å være sympatisk innstilt til at alle bør få mat og hus og skolegang, og at det var stor støtte når staten tok på seg slike oppgaver. Men som det heter i ordspråket ”Gir man fanden lillefingeren, så tar han snart hele hånden”. Begynner staten å hjelpe folk med andre ting enn på beskytte dem mot rettighetskrenkelser, vil det ikke være noen ende på hjelp som staten kan gi. Det siste er altså å hjelpe eldre menn med deres seksualliv.

Dette er ikke annet enn en fullstendig reductio ad absurdum av hele ideen om at staten har noen plikt til å yte velferd.

Reductio an absurdum er et logisk bevis som innbærer at den opprinnelige tesen er feil. Grunnen til at slike resonnementer i dag ikke har den overbevisningskraft som de burde ha er at folk i dag ikke er i stand til å tenke logisk: de som baserer seg på logikk, dvs. på at ens resonnementer skal være i samsvar med virkeligheten, er i dag så få at det ikke er overraskende at samfunnet er på vei mot stupet.

Kun DLF har den ideologi og de ressurser som vil bringe samfunnet over på en annen kurs, en kurs som vil gi et harmonisk samfunn med fred, frihet og velstand.

Statens eneste legitime oppgave er å hindre at innbyggernes rettigheter blir krenket. Dette skal skje ved at all initiering av tvang er forbudt, og ved at staten etterforsker alle tilfeller hvor slikt forekommer og straffer de som blir funnet skyldige i å ha initiert tvang.

At dagens norske stat har tatt på seg en rekke andre oppgaver enn denne eneste legitime oppgaven, og på alle disse områdene gjør en svært dårlig jobb, har vi omtalt og dokumentert i en rekke andre kommentarer på denne siden. At staten også gjør en svært dårlig jobb også innenfor sitt legitime område har vi også påpekt.

Men det er et viktig område som vi ennå ikke har kommentert. Dette temaet har gått igjen i en rekke forskjellige saker opp igjennom de siste år, og er igjen blitt aktualisert med dagens avisoppslag om Torgersensaken.

Fredrik Fasting Torgersen ble dømt for drap for nesten 50 år siden. Han har hele tiden hevdet at han var uskyldig dømt, men ble allikevel den person i Norgeshistorien som har sittet lengst i fengsel. Hans sak vakte stor oppmerksomhet, og en av de som kjempet intenst for han skulle få sin sak tatt opp igjen og bli renvasket var Jens Bjørneboe.

Torgersen ble altså for nesten 50 år siden dømt for drapet på en ung kvinne. I dag sies det at alle innen politiet var overbevist om at han var skyldig, men det ikke fantes tilstrekklig bevis mot ham, og at politiet derfor ”hjalp til” ved å fabrikkere bevis.

Dette er skandaløst. Dette er kriminelt! Det som skjedde var (hvis det er korrekt) at politiet begikk kriminelle handlinger!

Vi tar selvsagt sterkt avstand fra dette, og vi krever at i alle tilfeller hvor slikt skjer må de skyldige politifolkene straffes strengt.

Vi er bestemte tilhenger av at dersom noen skal straffes, så skal bevismaterialet vise tiltaltes skyld hinsides enhver rimelig tvil. Hvis det ikke er tilstrekelig bevismateriale, så skal den mistenkte bli frikjent uansett hvor ”overbevist” politifolkene er om vedkommendes skyld.

Det har vært en rekke tilfeller i norsk rettspleie hvor personer som er idømt og som har sonet lange fengselsstraffer er blitt frikjent etter at de har fått tatt opp sine saker igjen. En av disse sakene er Liland-saken, hvor Per Kristian Liland sonet 21 år for et dobbeltdrap han ikke hadde begått. Det vil kreve omfattende etterforsking for å finne ut hvem som er de egentlige skyldige i Torgersensaken. Og hvis det viser seg at det er politifolk som er skyldige i å ha forfalsket bevis, så vil vi kreve at disse, slik vi krever angående alle kriminelle, straffes strengt (selv om dette kan være vanskelig i en sak som er nesten 50 år gammel).

Vi mener at justismord er en av de verste forbrytelser som finnes i og med at den begås av det apparat som skal beskytte oss mot kriminelle. Alle er kjent med at det i Norge altfor ofte forekommer rettsavgjørelser som er feil, både i forhold til loven og i forhold til hva som er rett. DLF vil arbeide intenst for å korrigere dette.

Velferdsstaten* skaper svært mange problemer. Et av de problemene som omtales i disse dager er familiegjenforening: En flyktning har fått komme til Norge (han har blitt tildelt oppholdstillatelse og kan altså oppholde seg her på lovlig vis), og så har han familie i hjemlandet som han ønsker også skal få komme hit.

Nå har Høyres leder, statsråd Erna Solberg gått inn for innstramminger i innvandringspolitikken, og dette betyr at myndighetene forøker å redusere antall utlendinger som kommer til Norge. Et element i dette er å redusere antall familiegjenforeninger, noe som betyr at for eksempel en mann som har fått innvilget oppholdstillatelse i Norge, ikke kan bringe sin hustru og sine barn hit. (Formelt er det slik at flyktningen må ha en viss inntekt for å kunne bringe sin familie hit, men mange flyktninger har en inntekt som er under denne grensen.)

Vi synes dette er umenneskelig: å nekte en person å leve sammen med sin familie er rett og slett forferdelig.

Vi forstår også politikeres ønske om å redusere de utgifter som flyktinge- og innvandringspolitikken medfører, men som vanlig er det slik at de sosialdemokratiske politikere – og denne betegnelsen passer også på Høyres politikere – alltid gjennomfører feil løsning når de kommer over et problem: de går alltid inn for løsninger som skaper flere problemer enn den løser.

Mht. familegjenforeninger (og all annen innvandring) så er løsningen slik:
-innfør fri innvandring,
-gjør det lettere å komme inn på arbeidsmarkedet,
-innfør en streng kriminalpolitikk,
-avvikl alle offentlige støtteordninger er til innvandrere.

En politikk som er basert på disse fire punktene vil sterkt redusere det offentliges utgifter til innvandrere og flyktninger, den vil redusere kriminaliteten i samfunnet (fordi de kriminelle ikke som i dag vil sone en kort straff og så slippes løs), den vil sørge for at flere, også innvandrere og flyktninger, kommer i arbeid og derved får øket både sin inntekt og sin selvrespekt. Og, myndigheten vil ikke lenger kunne hindre noen i å bringe sin ektefelle og sine barn hit. Velferdsstaten medfører altså at staten nekter enkelte å leve sammen med sin ektefelle og sin barn. Vi synes som sagt at dette er forferdelig.

Vi ser altså at problemene kommer av sosialdemokratiets innblanding i alt folk gjør, og at løsningen er å basere samfunnet på frihet og ansvar.

*Vi minner om at velferdsstat ikke er det samme som et velferdssamfunn: i en velferdsstat er velferdstiltak som skole, helsevesen, trygde- og pensjonsordnninger osv., en statlig oppgave. Et velferdssamfunn er et samfunn med et høyt velstandsnivå. Vårt syn er at en velferdsstat er uforenlig med et velferdssamfunn

Et element i gårsdagens utspill fra Jens Stoltenberg om den økonomiske politikk Arbeiderpartiet vil føre etter valget 2005 illustrerer klart hva som er forskjellen på DLF og de andre partiene. Stoltenberg sa at ”isteden for å bruke penger på skattelettelser, vil vi, når vi kommer i regjering etter valget, [heller bruke disse pengene på gode formål som eldreomsorg, skole, etc.]”.

Stoltenberg ga her utrykk for et syn som også alle de andre partiene på Stortinget deler med Ap. Stoltenberg sa at det å gi skattelettelser er å bruke penger, dvs. dersom en regjering gir skattelettelser, så bruker regjeringen penger. Dette synet bygger på den forutsetning at alt det folk tjener, det tilhører regjeringen (eller det tilhører det felleskap som regjeringen representerer).

DLF deler ikke denne kollektivismen. DLF mener at det som en person tjener, det tilhører denne personen selv. I dag er det slik at dersom en person tjener 100 kr, så tilhører 50-70 av disse kronene det offentlige. I motsetning til dette mener DLF mener at alle 100 kronene tilhører den som tjener dem. DLFs hovedoppgave er å arbeide for at vil kommer dit hen at hvert enkelt menneske skal ha full rett til å disponere over sitt liv, sin eiendom og sin inntekt.

Vår primære begrunnelse for dette er at hvert enkelt menneske har en moralsk rett til å styre sitt liv, og derfor har enhver en moralsk rett til å styre seg selv og det han eller hun eier. Sekundært mener vi at penger og eiendom blir langt klokere og mer effektivt disponert dersom individer får anledning til selv å disponere det de eier.

At det offentliges pengebruk medfører at enorme beløp sløses bort, får vi bekreftet i avisene nesten hver eneste dag. I dag finner vi to eksempler i avisene som viser hvordan det offentlige sløser: til tross for mange års anti-røyke-kampanjer går sigarettsalget nå opp, og fra www.nrk.no henter vi følgende: Etter overskriften ”Lærer unge anoreksi” finner vi følgende: ”Ti års kampanjer for å forebygge spiseforstyrrelser har vært mislykket, mener psykolog”.

Så når regjeringen gir skattelettelser, så bruker de ikke penger. Tvert imot, når de gir skattelettelser gir de en del av de pengene de har tatt tilbake til sine rette eiere, og de sørger for at de blir brukt på en klokere og langt mindre sløsete måte. DLF er alene om å mene at dette er en god ting.

Hva er det som skjer? Statsminister Bondevik ønsker å få Sverige og Danmark med på å heve alkoholavgiftene, mens statsråd Erma Solberg, som også er Høyres leder, går sin sjef midt imot og sier at noe slikt kommer ikke på tale: Høyre ønsker heller at alkoholavgiftene skal reduseres. Samtidig sier Høyres medlem av finanskomiteen, Heidi Larssen i gårsdagens Dagsrevy at ”dersom vi ikke får våre nordiske naboland med på en avgiftsøkning [!], må Norge redusere sine alkoholavgifter.”

Enkelte kommentatorer, blant andre Aftenpostens lederskribent i dag, sier at Bondeviks utspill er en ”symbolsk indremedisin for et svekket Kristelig Folkeparti.”

Mulig det, men viktigere er Høyres krumspring i denne og lignende saker: Blant Høyres velgere finnes det faktisk fortsatt noen som tror at Høyre vil arbeide for større individuell frihet: lavere skatte- og avgiftstrykk, avvikling av restriksjoner på produktiv virksomhet, reduksjon av skjemaveldet, osv. Enkelte av Høyres tillitsmenn vil da når de uttaler seg iblant ta hensyn til disse og snakke om lavere skatter og avgifter, reduksjon av byråkrati og skjemavelde, osv. Men som vi ser av sitatet fra Larssen ovenfor, så er ikke avgiftsreduksjoner noe viktig for Høyre.

Men det som virkelig skjer er at Høyre alltid går bort fra disse frihetlige standpunktene for å kunne fortsette å sitte i regjering. Det finnes en lang rekke eksemepler som bekrefter dette: Høyre gikk med på røykeloven. Høyre gikk med på å ikke avvikle blasfemiparagrafen. Høyre st sammen med KrF for en restriktiv bioteknologilov. Høyre har gått bort fra sine mange løfter om skattelettelser. Høyre gikk med på tvangskvotering til private bedrifters styrer.

Det alle bør være klar over er at Høyre er et fullstendig prinsippløst parti. Partiet har ingen politisk prinsipper. Mange tror at med Høyre vil vi få en økning av den individuelle frihet i Norge. Dessverre er ikke det korrekt. Det er kun DLF som arbeider for øket individuell frihet i Norge. Individuell frihet er forutsetningen for et velstående fredelig og harmonisk samfunn. Resultatene av den utviklingen vi er inne i dag, hvor den individuelle friheten – med Høyres hjelp og støtte - stadig reduseres, ser vi tydelig omkrig oss i dag.

Det er kun DLFs politikk som kan bringe Norge over på rett kurs. De andre partiene fører oss rett mot stupet.

Bevisene for den omfattende svindel og korrupsjon som forekommer hos ledelsen i de såkalte palestinske områdene – Judea, Samaria (Vestbredden) og Gaza - er nå blitt så omfattende at selv den vanlige presse har sett seg nødt til å omtale fenomenet.

I de siste dager har vi sett i aviser og hørt på radio at nesten halvparten av de elleve milliarder kr som selvstyremyndighetene, dvs. PA, har mottatt fra EU de siste år ikke har gått til de som trengte hjelp, de er gått til ledernes personlige bannkonti, eller til deres luksusforbruk (eksklusive biler, flotte kontorer, etc.).

Avsløringen bekrefter at palestinernes ledere enten er korrupte eller er fundamentalistiske muslimer (lederne i HAMAS, Islamsk JIhad, Hizbollah, etc.).

Dette betyr at det ikke finnes noen legitim ledelse på den palestinske siden, og er enda et argument for at disse områdene fullt og helt bør styres av Israel.

Israel styrte disse områdene fra 1967 og til PA (PLO) fikk en slags formell makt over områdene midt på 90-tallet. Den palestinske siden var ikke fornøyd, de ønsket mer enn de fikk, og en slags krig (intifada) ble satt i gang mot Israel; en krig som besto av terrorangrep mot sivile israelere. Dette førte til motaksjoner fra Israel mot de som var ansvarlige for terroraksjonene, men siden disse ofte skjulte seg blant sivile, ble også mange sivile palestinere drept. Sammen med omfattende korrupsjon og en totalitær holdning hos ledelsen i PA, førte dette til en stadig større grad av anarki og lovløshet i de palestinske områdene. Den økonomiske aktivitet på de palestinske områdene har nærmest opphørt, og pga. terroraksjonene så Israel seg nødt til å legge sterke begrensinger på palestineres reisevirksomhet inn i Israel, noe som førte til at antall palestinere som arbeidet i Israel ble redusert.

Vi ønsker selvfølgelig alle fredelige palestinere alt godt, og vi vil derfor minen om det faktum at palestinerne hadde det best i den perioden disse områdene ble styrt av Israel.

Vårt ønske er at derfor at Israel tar over styringen av de palestinske områdene. Dette vil føre til at også disse områdene vil kunne bli et område som vil bli like harmoniske som disse områdene var så lenge Israel styrte dem forrige gang.

Nå vil dette kunne bli vanskelig fordi palestinerne tror at de ved å fortsette sine aksjoner mot Israel kan få en egen stat. Dessverre går praktisk talt alle politiske ledere i alle land i verden inn for at det skal opprettes en egen palestinsk stat, til og med israelske ledere sier dette. Dette er etter vårt syn en vesentlig hindring for fred i dette området.

Vi mener altså at det eneste som vil kunne gi fred og velstand i dette området er at Israel overtar styringen av de palestinske områdene. Israel vil da i stadig økende grad styre disse områdene etter en vestlig samfunnsmodell, med den stadig økende velstand sos dette medfører. De palestinere som ikke vil finne seg i å leve i en vestlig samfunnsmodell med stor grad av frihet og velstand, de palestinere som foretrekker å leve i et fascistisk aller islamistisk diktatur, de kan dra fra Judea, Samaria og Gaza og til et hvilketsomhelst annet arabisk land – det skulle være god plass siden de arabiske områdene er ca 500 ganger større en det område Israel har.

En politiker uttelte en gang, i et sjeldent tilfelle av selvinnsikt, at det politikere gjør er ”å bygge broer der det ikke er noen elver”. Med dette mente han at politikere lager løsninger der det ikke finnes problemer, og at de ignorerer de reelle problemene som finnes.

Det siste eksemplet som bekrefter at dette er en korrekt beskrivelse av politikeres hverdag er Aftenpostens og Arbeiderpartiets kamp mot advokaters høye honorarer.

Vi siterer fra Aftenposten i dag: ”Arbeiderpartiet er lut lei skyhøye advokatsalærer og vil til høsten foreslå en rekke lovendringer som vil kunne gripe dramatisk inn i den enkelte advokats hverdag.”

Videre uttaler Ap-mannen Knut Storberget: ”- Dette handler om folks rettssikkerhet. Jeg mener advokatbransjen står ved et veiskille. Som medlem i justiskomiteen har jeg fått se endel saker der jeg er blitt sjokkert over hva advokater har tatt seg betalt. Vi er kommet dithen at mange som har rett ikke får rett, fordi de ikke har nok penger. Det kan vi ikke leve med lenger, sier justispolitisk talsmann i Ap., Knut Storberget. Han har praktisert som advokat i 10 år, og har møterett i Høyesterett.”

Den offentlige salærsatsen er i dag på 770 kroner, en sats som brukes blant annet når det oppnevnes en forsvarer i straffesaker. En undersøkelse som ble gjort for Advokatkonkurranseutvalget i 2002 viste at gjennomsnittlig timepris blant advokatene var 1066 kroner, eksklusive mva.

Igjen fra Aftenposten: ”Knut Storberget peker på at Maktutredningen dokumenterte hvordan advokatene får mer og mer makt, og at det skjer en "rettsliggjøring" av flere og flere samfunnsområder. - Derfor mener jeg Stortinget må gripe inn, sier Storberget. Han synes justisminister Odd Einar Dørum burde ha gjort noe med dette for lenge siden. Storberget presiserer at det er mange advokater som ikke tar for høye salærer, og at det er i storbyene at kostnadene er blitt et problem.”

Politikerne bekymrer seg over at folks advokatregninger er for høye. Hvorfor innførte de da 24 % merverdiavgift på advokattjenester for et par år siden? Forsto de ikke at dette ville gjøre folks advokatregninger 24 % høyere?

Storberget sier at det skjer en ”rettsliggjøring” av flere og flere samfunnsområder … Stortinget må gripe inn”. Men det er jo det at politikerne på Stortinget stadig blander seg inn på flere og flere områder som har gjort at flere og flere områder er blitt ”rettsliggjort”. Så løsningen er ikke at Stortinget IKKE har grepet inn, problemet er at Stortinget alt for ofte har grepet inn.

Dessuten kan jo folk velge billigere advokater, men det er jo slik at en del advokater har ord på seg for å være dyktige, og mange vil da benytte disse advokatene. Dette fører jo til at disse kan ta høyere honorarer.

Et annet element som er meget skadelig for rettsstaten Norge er at det er et faktum at det er nærmest umulig å vinne en rettssak mot Staten. Mange vanlige nordmenn er blitt urettferdig behandlet av det offentlige, og når de anlegger sak, så lar domstolene staten vinne, selv om Staten beviselig har feil. Et stort antall optimistiske saksøkere, som har trodd at det norske rettapparet er rettferdig, har blitt sittende igjen med enorme regninger, og svært få av disse han anket videre til internasjonale instanser. Men mange av de som har gjort dette hat fått gjennomslag.

Storberget & co inviterer til en etisk debatt. Ja, vi deltar gjerne i en slik, og tillater oss å stille følgende spøsrmål: Er det etisk holdbart at det offentlige forsyner seg med ca 70 % av det folk flest tjener i samlede skatter og avgifter? Er det etisk forvarlig at vi får flere og flere lover som blander seg inn den minste detalj av det folk driver med? Er det etisk forsvarlig at staten nylig gjorde det enda dyrere å benytte advokater for å få sin rett i en domstol? Og, er det etisk forsvarlig å gjøre som Stortinget gjør i dag, neste hver dag å gjøre lovverket mer og mer og mer komplisert?

Vi i Det Liberale Folkepartiet mener at det som Stortinget gjør er svært uetisk: det ødelegger mange menneskers liv, det ødelegger rettsstaten Norge, og det fører til en økning i kriminaliteten. DLF slutter seg til Frostatingsloven konstatering om at ”Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes”. Det som skaper problemene er alle de ulovene som Stortinget vedtar!

Vi har en rekke ganger kritisert dagens politikk som går ut på å la kriminelle gå løse. I dagens Aftenposten får vi et lite innblikk i hva denne politikken medfører i praksis. Under overskriften ”Siktede var bare ett av 50 navn” kan vi lese følgende i en artikkel om tirsdagens trikkedrap, hvor en person drepte én og skaden fem andre: ”Politiet hadde en liste på 50 navngitte personer som mulige gjerningsmenn etter trikke-drapet. Fellestrekket var utagerende oppførsel. En rekke av dem har hatt betydelige psykiske problemer og [har] begått kriminelle handlinger.”

Det var altså 50 personer som politiet mente kunne ha utført denne handlingen. Og når vi vet at gjerningsmannen hadde visse bestemte karakteristika – ca 40 år gammel, somalier – så kan man spørre seg hvor stort antallet på mulige gjerningsmenn ville ha vært dersom man ikke kjente til noen karakteristika på gjerningsmannen.

Man kan altså med sikkerhet konstatere at det ute i blant oss går hundrevis, kanskje tusenvis, av personer som viser ”utagerende oppførsel ... og som har begått kriminelle handlinger”, og som derfor kan slå til når som helst.

Nå viser det seg at den personen som er arrestert i saken også tidligere er dømt for vold. Vi siterer fra www.nrk.no: ”Norsk-somalieren som er siktet for å ha drept en 23 år gammel mann på trikken i Oslo, er tidligere dømt. I 1995 slo han ned en sosialkonsulent, og året etter kom han med trusler mot en konsulent ved et annet sosialkontor i byen. For dette ble han dømt til 60 dagers betinget fengsel. Til Dagsavisen i dag sier politiet at den drapssiktede mannen sannsynligvis har en lang historie med vold og trusler.”

Folk flest synes synd på de kriminelle og synes at man skal være snill mot dem, og derfor er dette den politikken som føres i dag: kriminelle skal ha milde straffer og helst gå løse, det er jo så umenneskelig å sette den i fengsel. Men denne politikken har en svært høy pris. Denne prisen betales av alle de som blir utsatt for innbrudd, overfall, ran, voldtekt, og det som enda verre er. På tirsdag måtte en tilfeldig ung mann på 23 år bøte med livet for denne politikken, og fem andre ble til dels livstruende skadet.

DLFer sterkt uenig i denne ”la de kriminelle gå løse”-politikken. Vi ønsker at alle som begår reell kriminalitet skal isoleres fra samfunnet i svært lang tid. Etter vårt syn er det kun på denne måten at folk flest kan være trygge, enten det er hjemme eller på trikken.

/////////////////

VG trykker i dag en artikkel om gjerningsmannens bakgrunn.

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=237845

Her er et kort utdrag:

40-åringen har fortalt flere venner og medpasienter at han var besatt av onde ånder. Onsdag kveld ble han pågrepet utenfor en moské i Trondheimsveien og siktet for trikkedrapet.

Allerede for ni år siden slo han ned primærkontakten sin på Tøyen sosialkontor med ti slag. Offeret skiftet senere jobb og flyttet fra byen.

Historien om 40-åringen som nå er siktet for å stå bak blodbadet på 17-trikken i Oslo, begynte hos Utlendingsdirektoratet i april 1988.

Den da 23 år gamle mannen kom alene til Norge og søkte asyl. I asylintervjuet hans kom det ikke frem noe spesielt dramatisk, og han fortalte hverken om krigstraumer eller om noen soldatbakgrunn.

I årene som fulgte, bodde mannen alene i Oslo og levde av sosialstøtte. Kilder i det somaliske miljøet forteller til VG at han alltid var velkledd, trente boksing og spilte gitar i et norsk band.

Han ga ut en plate med somaliske tekster som han hadde produsert selv. Mannen blir beskrevet som svært oppegående de første i årene i Norge av somaliere som kjenner ham.

Men på midten av 90-tallet gikk det gradvis nedover. 40-åringen hevdet at landsmenn i Norge hadde sendt en såkalt «djinn» på ham. Ifølge arabisk overtro er dette en slags ond ånd, som gjør at det hviler en forbannelse over personen.

Besettelsen knyttet til denne forbannelsen begynte etter at han reiste til England for å gifte seg i 1996. Da han kom tilbake, hevdet han overfor sine venner at hans somaliske klan i Norge hadde lagt hindringer i veien for ekteskapet.

- Han hatet disse personene, og sa at han skulle drepe dem. Han mente klanen hadde sendt en «djinn» på ham, sier en somalier som kjenner mannen godt.

På midten av 90-tallet skal han ifølge en dom i Oslo byrett ha opptrådt så truende at han ble utestengt fra flere sosialkontorer i Oslo.

Da han møtte sin primærkontakt utenfor Tøyen sosialkontor i oktober 1995, gikk det virkelig galt:

Helt uten forvarsel gikk han løs på sosialkonsulenten og slo ham minst ti ganger i hodet, ansiktet og ryggen. Årsaken var at han ikke fikk utbetalt nødkontanter.

- Han var ikke god. Jeg oppfattet ham ikke som ustabil, men visste aldri hvor jeg hadde ham. Det er forferdelig, det som har skjedd i Oslo, og det er forferdelig at det er ham, sier den tidligere sosialarbeideren til VG.

Han hadde vært primærkontakten til den nå drapssiktede mannen i nesten to år før han ble utsatt for volden. Han skiftet jobb etter hendelsen, og bor nå et annet sted i landet.

Somalieren ble dømt til 60 dagers fengsel for den grove voldsepisoden. I samme dom ble han frikjent for å ha drapstruet en gruppeleder på Grønland sosialkontor sommeren 1996.

Den drapssiktede somalieren, som nå sier han er schizofren, vokste opp i byen Burao i Nord-Somalia. Dette området skal ikke ha vært preget av så store uroligheter som de sørlige delene av det afrikanske landet. Han har en bror i England, men ingen slektninger i Norge.

Monty Pythons klassiske komedie ”Life of Brian” har i dag nypremiere i Norge. Filmen, som ble laget i 1979 og nå altså er 25 år gammel, har både en interessant historie og et interessant innhold, og vi skal her se litt på begge disse kategoriene.

La oss først se på historien. Filmen ble før urpremieren omtalt som om den var en latterliggjøring av Jesus og derfor blasfemisk, og filmen ble derfor allerede før premieren fordømt av en rekke fremstående prester og biskoper. I Norge ble filmen først forbudt fordi den var blasfemisk. (I Sverige ble dette brukt til markedsføring av filmen: ”Se filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge”.) Etter noen tid ble filmen allikevel tillatt i Norge, men enkelte ”støtende” deler av dialogen ble ikke gjengitt i de norske undertekstene. Ved de første visninger i Norge var det demonstrasjoner utenfor kinoene, og demonstrantene, som ikke hadde sett filmen, delte ut løpesedler som beskrev filmen som blasfemisk.

Vi vil si til dette at forbud mot blasfemi er umoralsk og at alle slike forbud bør fjernes. Dessuten mener vi at det ikke bør være noen sensur av film for voksne mennesker: voksne bør kunne vise og se alt de måtte ønske på film.

Filmen var dog også delvis et svar på de mange Jesus- filmer som var blitt laget siden ca 1960. Alle de andre filmene var meget respektfulle i sin omgang med troen, noe ”Life of Brian” ikke er. Nå er relanseringen et slags svar på Mel Gibsons ”The Passion of the Christ”, og ”Life of Brian” markedsføres med slagord som ”Mel or Monthy: Who is Right” og ”Passion or Python: see them both!”.

La oss også si noen få ord om filmens innhold. I motsetning til det de fleste trodde innholder filmen ikke noen latterliggjøring av Jesus. Den latterliggjør dog den tanketomme holdning som de fleste religiøse mennesker har; filmen viser den uselvstendighet og autoritetstro som sterkt preger de fleste religiøse mennesker. Filmen latterliggjør også de utallige små venstreorienterte politiske grupperingene som det var mange av i en rekke land på slutten av 70-tallet. I filmen, som foregår i det område Israel må ligger omkring år 30, finnes det en rekke frigjøringsbevegelser (The Popular Front for the Liberation of Judea, The People’s Liberation Front, The Popular People’s Front, osv.), og ingen av dem har flere enn ca 10 medlemmer. Allikevel sitter disse medlemmene i intense møter og legger fem-års-planer ”for the complete overthrow of the Roman empire”. Og når de skal finne argumenter for sin kamp mot Rom så stiller de spørsmålet ”What has the Romans ever done for us?”, men det viser seg at det er ganske mye et imperium som Rom gjorde for de områdene de underla seg og siviliserte.

Så, dette er en klassisk komedie som inneholder mye moro og mye tankevekkende materiale. Men slik har narrens rolle alltid vært: på en humoristisk måte skal narren si det som ingen andre tør si. Monthy Python våger i denne filmen å si mye sant om religiøse mennesker, enten de dyrker en gud eller planer om ”a complete overthrow of the Roman empire in five years”.

Vi har i Vesten mange narrer som har tatt for seg alle typer autoriteter, og slik aktivitet er viktig. Det viser oss sider av autoriteter som det kan være nyttig å få belyst. Men finnes det noen narr i Vesten som våger å gjøre det samme overfor islam og Muhammed?

Det er heldigvis svært sjelden at vi opplever slike ting som skjedde i Oslo i går: en trikkepassasjer reiser seg, tar frem en stor kniv og begynner å stikke andre passasjerer. Det tragiske resultatet er at en person mistet livet, og flere andre er alvorlig skadet.

Slike hendelser er det umulig sikre seg 100 % imot; slike tilfeller vil alltid forekomme. Men det vi kan gjøre er å redusere sannsynligheten slik at denne type hendelser forekommer så sjelden som mulig.

Det vi bør gjøre er å sørge for at kriminelle, og spesielt voldelige slike, ikke som i dag får går fritt omkring. Det som skjer i dag er at alle kriminelle blir idømt alt for milde straffer; for eksempel vil en drapsmann i dag ha sonet sin straff ferdig etter ca syv år, og straffen for andre typer voldshandlinger er enda mildere.

DLF vil ha strenge straffer for alle som begår reell kriminalitet. Dette er den eneste måten man ad politisk vei kan redusere kriminaliteten. (Selvsagt må det også utføres forebyggende arbeid, men det beste sted dette kan skje på en effektiv måte er i familien under oppdragelsen av barn: barn må læres opp til å styre sitt temperament og til å respektere andre menneskers liv og eiendom.)

Det er et kjent faktum at det i dag er noen få kriminelle som står for hovedparten av de forbrytelser som begås. Hvis disse kriminelle hadde sittet i fengsel, ville altså da hovedparten av dagens kriminalitet ikke forekomme.

DLF mener at kriminalitet er et stort problem. I dag er risikoen for å bli utsatt for kriminelle handlinger ikke stor, men den burde vært langt mindre. De andre partiene har et syn på årsaker til kriminalitet som er helt feil, og derfor vil de tiltak de iverksetter for å redusere kriminalitet, tiltak som bl.a. innebærer milde straffer, virke stikk i strid med sin hensikt.

DLFs idemessige grunnlag er slik at vi er i stand til å identifisere kriminalitetens reelle årsaker, og derfor kan vi også iverksette en politikk som virkelig kan redusere kriminaliteten.

Mht. den konkrete saken som var utgangspunktet for denne kommentaren, så vet vi intet om gjerningsmannens bakgrunn. Men hvis det viser seg at han er tidligere arrestert eller straffet for voldskriminalitet, eller har vært under psykiatrisk behandling pga. voldstendenser, så er alle de som er ansvarlige for den ”behandling” han har vært utsatt for, moralsk sett medskyldige i det som skjedde mot fem uskyldige mennesker i går.

”Gissel skutt” er den tørre overskriften i avisen i dag, etter at islamsiter i Irak har drept enda et gissel.

Etter at islamistene og Saddam-tilhengerne tapte den ordinære krigen mot USA og de allierte, har de gått over til en ny og dessverre virkningsfull strategi: de kidnapper utenlandske hjelpearbeidere – tolker, elektrikere, sjåfører, misjonærer – fra land som har soldater i Irak, og krever at disse landene trekker sine soldater ut; hvis ikke vil gisselet ble drept på en bestialsk måte. Det siste gisselet som er blitt drept er en tyrkisk lastebilsjåfør.

Beklageligvis har de allierte ført krigen så forsiktig at slike aksjoner er blitt mulig; USA og de allierte har vært alt for tilbakeholdne med å eliminere fienden. Gang på gang har de allierte vært i ferd med å nedkjempe fiendtlige styrker, og rett før seieren var et faktum har de innledet forhandlinger med fienden. Slikt er ødeleggende for forsøket på å befri og å etablere et sivilisert samfunn i Irak.

Dessuten har en rekke land trukket sine soldater ut av Irak etter at noen av deres innbyggere er blitt kidnappet, for eksempel har Japan og Filippinene trukket sine styrker ut. Tilsvarende trakk Spania sine soldater ut av Irak etter terroraksjonen i Madrid 11/3.

Slik ettergivenhet overfor terrorister er meget skadelig. Hver gang terrorister får innfridd sine krav er det en oppmuntring til terroristene, og en oppfordring til dem om å fortsette sine aksjoner.

Vi må dessverre konstatere at de vestlige regjeringer som opprinnelig forsøkte å befri Irak og å erstatte Saddams tyranni med et styre etter vestlig modell med stor grad av frihet, dessverre fører sin kamp alt for ettergivende og svakt.

Etter vårt syn burde krigsinnsatsen være av samme type som krigsinnsatsen mot Tyskland på slutten av annen verdenskrig: fienden må uskadeliggjøres. Ettergivenheten som USA og de allierte viser over fienden i krigshandlinger, og ettergivenhetene overfor islamistiske kidnappere, er intet annet enn direkte oppfordringer til en barbarisk fiende om å fortsette sine angrep. Jo flere ganger Vestlige regjeringer gir etter for terroristene, jo flere gisler vil bli tatt, og jo oftere vil avisne ha grunn til å bruke overskriften "gissel skutt". Og fienden er en fiende som ikke vil ha fred, det denne fienden vil er å ødelegge det gudsfornektende Vesten.

I de siste dager har det vært to aktuelle saker som hører intimt sammen, men som ingen, hverken politikere eller kommentatorer, har sett sammenhengen imellom.

Den ene saken er statsminister Bondeviks ønske om å ha et høyt avgiftsnivå på alkohol, sist konkretisert i hans forsøk på å få de andre nordiske land til å holde et høyt avgiftsnivå på alkohol. Den andre saken er dødsfallet som fulgte av giftig smuglersprit, mye omtalt i avisene for noen dager siden.

Bondevik, og alle andre politikere på Stortinget (og i fylkesting og i kommunestyrer) tror at de kan vedta lover og bestemmelser etter innfallsmetoden – de kan ha et (muligens godt) ønske, og så kan de vedta en lov for å få dette gode ønsket gjennomført. I dette konkrete tilfellet har Bondevik & co et ønske om å redusere skader som følger med bruk av rusgifter som alkohol, og for å oppnå dette forsøker de å redusere salget av alkohol ved å gjøre prisene svært høye.

Men folk liker å ta seg en dram eller tre. Hvis prisene (på lovlig alkohol) blir for høye, vil mange benytte seg av innsmulglede varer som ikke er pålagt statlige avgifter. Det virker som om Bondevik & co overhodet ikke forstår at folk reagerer slik.

Tilsvarende skjer også på en rekke andre områder: myndighetene gjør virksomhet så dyr eller så problematisk at folk presses over i kriminell virksomhet: avgifter er høye og skjemaveldet er så stort at vanlige anstendige mennesker handler svart og lurer unna avgifter fordi de rett og slett ikke klarer å følge de byrder som politikerne pålegger dem.

Dette er meget skadelig, dels fordi smuglersprit ofte er giftig og folk kan dø av å drikke slikt, og dels fordi folk mister respekten for lov og rett, noe som gjør at folk i mindre grad følger de lover som er legitime, dvs. de som beskytter individer og deres eiendom mot tvang, svindel, overfall, ran etc. Vi er altså enige i maksimen fra Frostatingsloven som sa at ”Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes”.

Kloke politikere innser hvor grensen mellom lov og ulov går: ”Lover” beskytter folks liv og eiendom, ”ulover” krenker folks liv og eiendom. Kloke politikere arbeider for å lage lover og å fjerne ulover.