Regjeringens medlemmer. Landets fremste kvinner og menn. Personer med bred erfaring fra samfunnslivet, personer som kjenner samfunn, geografi, økonomiske årsakssammenneger, personer man skulle tro kjenner det politiske spillet.

Dette er vel det inntrykk de fleste har av landets regjering. Men hvordan stemmer dette med virkeligheten?

La oss se på noen av de siste utspill fra noen av våre regjeringsmedlemmer:

KrF ønsker at staten skal ha monopol på spilleautomater i Norge. Dette er i strid med inngåtte EØS-avtaler. Automateiere har nå gått til sak mot staten for å få opphevet monopolet, og i går falt domen i Tingretten: Staten tapte. Allikevel vurderer Valgerd Svarstad Haugland å anke denne dommen. TV2-nyhetene i morges antydet at dersom staten taper igjen, så vil det påløpe en utgift på 4 mrd kr, som må betales av skattebetalerne. At staten vil tape igjen er helt opplagt, men Svarstad Haugland lar seg ikke påvirke av dette.

Åslaug Haga har grepet inn for å få omgjort byggherrenes vedtaket om å bruke italiensk sten som bekledning på den nye operaen; hun vil at det skal brukes norsk sten. Helt feilaktig mener hun at dette vil vøre bar for norsk økonomi, men at hun tar fullstendig feil her er ikke vårt poeng i dag, vårt poeng i dag er at da operaen bla vedtatt bygget var det etter et forslag fra den da sittende kulturminister. Den kulturministeren hadde ikke med i sitt forslag om at det skulle være noe krav om bruk av norske byggmaterialer. Denne kulturminsterens navn var Åslaug Haga.

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold har visstnok godkjent betydelige lønnsøkninger i Forsvaret uten at dette var klarert med Stortinget. Og også selveste statsministeren, den gamle ringreven Kjell Magne Bondevik, har tabbet seg ut; han ga tillatelse til å låne ut militært materiell til USA for bruk i krigen i Irak selv om den offisielle norske holdningen var at Norge var imot krigen og at Norge ikke skulle på noe vis skulle delta i eller støtte USA og de alliertes krig for å frigjøre Irak og avsette tyrannen Saddam Hussein.

Så det virker på oss som om regjeringens medlemmer ikke har særlig stor grad av kunnskaper, innsikt, klokskap, og sans for det politiske spill. Det er mange grunner til at våre politikere er så inkompetente, men vi skal ikke gå inn på dette her, la oss her kun si at noe av det viktigste vi kan gjøre er å arbeide for at politikernes makt reduseres og gis tilbake til folket dvs. til de individer folket består av. Da vil politikerne få mindre makt, og når vi ser hva de holder på med så er det utvilsomt at dette er et stort gode.

Svært mage tror at man kan løse problemer ved på vedta lover som forbyr de problematiske forholdene. Det siste utspill i den lange rekke av slike forslag kommer fra Tove Stangnes i det offentlige deltidsutvalget (ja , det finnes visstnok et slik).

Ifølge dagens (28/10) utgave av Aftenposten påstår utvalget at ”stadig flere kvinner – særlig i helse. og omsorgsyrkene - opplyser at de vil jobbe mer enn de faktisk gjør”.

Nå kan det være flere grunner til at mange ikke får jobbe så mye som de ønsker. En grunn kan være at det ikke er behov for den arbeidskraften de tilbyr. Men hovedgrunnen er nok at de jobber i institusjoner som er underlagt statlige rammebetingelser som gjør at disse ikke får anledning til å jobbe mer.

Grunn kan være at institusjonen er pålagt å ansette fast de som jobber mer enn en viss prosent av full stilling over en viss tid. For eksempel kan bedriften være pålagt av statlige regler å ansette fast en person som har vært fulltidsansatt i mer enn fire år, mens slike krav om fast ansettelse ikke gjelder for de som har deltidsstillinger.

Siden institusjonen ikke er kjent med de økonomiske rammebetingelser den vil være underlagt om noen år, kan den ikke ansette folk i fast stilling – som de må dekke lønnsutgiftene til – når de har liten oversikt over hva som vil bli dens budsjett noen få år frem i tiden. (Slik usikkerhet gjelder alle offentlige institusjoner.) Hvis budsjettene reduseres om f.eks. tre år, så kan institusjonen kvitte seg med de deltidsansatte, men de kan ikke kvitte de fast ansatte. Derfor kan det være enklere for bedriften å ha fire personer ansatt i 25 % stilling hver, enn å ha én person ansatt i full stilling. Bedriften kan da, hvis budsjettrammene reduseres, kvitte seg med de fire deltidsansatte, men ikke med de som er fast ansatt i 100% stilling.

Det kan være mange grunner til at enkelte ikke får lov til å arbeide så mye som de ønsker, men vårt syn er at hovedgrunnen er statlig gitte rammebetingelser som påfører arbeidsgiveren så store

Igjen ser vi at det er lover som skaper problemene, og at det som da må til for å løse dem er at disse lovene fjernes. DLF ønsker å fjerne alle lover unntatt de som beskytter individers rettigheter. Kun dette er frihet og kun frihet kan gi velstand – kun frihet stabil velstand over tid. Og i et velstandssamfunn vil alle kunne jobbe så mye de måtte ønsker. Og spesielt vil det ikke, som i dag, finnes statlige regler som hindre folk i å jobbe.

Problemer fjernes altså ikke ved å vedta nye lover, de aller fleste problemer er skapt av lover – eller ulover – som innebærer en krenkelse av individers rettigheter.

Frihet og ansvar hører sammen, og tilsvarende hører ufrihet og ansvarsløshet sammen. I Norge i dag har vi liten grad av frihet, og ansvarsløsheten er derfor økende. (Selvsagt vil da styringskåte politikere henvise til den økende ansvarsløshet og hevde at friheten må reduseres ytterligere, men dette poenget vil vi i dag la ligge.)

Et tydelig eksempel på vår tids ansvarløshet så vi i Aftenpostens aftenutgave i går (26/10). Med krigstyper på førstesiden hevdet Aftenposten at ”Stadig flere får kjønnssykdommer”. Artikkelen forteller at ”alle typer kjønnssykdommer øker i omfang blant Oslo-folk … ”

Årsaken til dette problemet er selvsagt at stadig flere har sex med flere partnere, og med partnere man ikke kjenner godt. Hva løsningen på problemet er, skulle da være opplagt: man må bli langt mer kresen mht. hvem man har sex med. Et utsvevende liv er umoralsk, og det er også skadelig rent fysisk.

Denne opplagte løsningen er dog ikke nevnt i artikkelen i Aftenposten. Den løsningen som forskerne Aftenposten har intervjuet om denne problemstillingen kommer med er følgende: ”Det er viktig å finne en vaksine …”.

Denne holdingen er også fullt ut i tråd med den moderne skolemedisinens grunnidé: det helseapparatet skal gjøre er å fjerne symptomer. Dette er en helt feilaktig holdning, og denne holdningen er en medvirkende årsak til at de fleste i dag blir sykere og sykere.

Et helsevesen basert på rasjonelle prinsipper ville ha hatt den motsatte tilnærming til sykdommer: det ville ha forsøket å finne årsakene til sykdom, og så sagt til folk: ”ikke utsett deg for årsakene til sykdommer, lev slik at du ikke blir syk!” Selvsagt ville et slikt helsevesen også helbrede de som ble syke, men hvis hovedvekten blir lagt på forebygging, vil antallet syke bli kraftig redusert, noe som ikke bare ville spare penger, men som også vil spare de rammede for plager og lidelser. (Når vi snakker om et helsevesen mener vi et helsevesen som er fullstendig privat uten noen form for statlig deltagelse eller innblanding.)

Dagens holdning er at dersom noen har et problem som er 100 % selvforskyldt, så har vedkommende krav på å få hjelp fra andre mennesker til å løse dette problemet. Vi deler ikke dette synet. Vi mener at man ikke har krav på noe fra andre, og at man bør leve slik at man ikke påfører seg selv plager eller lidelser. Blir man syk pga egen ansvarsløshet, så har man ikke noen moralsk basis for et krav om at andre skal dekke de utgiftene som man blir påført.

”Vi blir visst aldri ferdig med operaen!”. Dette utsagnet er nok noe overdrevet, men selv i dag, nesten 60 år etter at man begynte å snakke om å bygge en opera i Norge, så fortsetter debatten. Det siste tema i denne debatten er hva slags sten bygningen skal kles med: det viser seg at marmor fra Italia vil bli flere titalls millioner billigere enn granitt fra Norge (!?).

Nå ser det ut til at operaen blir ferdig i løpet av de nest fem år, og grunnen til at det har tatt så lang tid er alt talt ved den nye operaen – budsjett, beliggenhet, etc. - skal bestemmes av politikere, og de har som kjent vanskeligheter for å bestemme seg i viktige saker; de har så mange pressgrupper de må ta hensyn til.

Nå viser det seg at i Danmark er ”Det nye operahuset i København … bygd på rekordtid uten at det har kostet danske skattebetalere en krone. Så har de heller ikke hatt noe de skulle ha sagt.”

Sitatet er fra en artikkel i VG, http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=251666 , som beskriver hvordan det er mulig å bygge en opera på rekordtid uten at politikerne blander seg inn og uten at skattebetalerne må betale en øre. Det har selvsagt skjedd ved at en privatperson har styrt hele prosjektet med sine egne penger:

”Mannen bak det nye danske operahuset som åpner i januar, er den styrtike Mærsk Mc-Kinney Møller (91). For snaut fire år siden ringte han den danske kulturministeren Elsebeth Gerner Nielsen for å tilby seg å bygge - og fullfinansiere - et operahus på Dokøen, den lille holmen som ligger vis-à-vis anløpshavnen for båten fra Oslo.”

Vider fra VG: ”…den aldrende milliardæren har ikke begrep om opera, men har han til gjengjeld hatt et fast grep om prosessen frem til det ferdige operahuset ble overdratt til den danske stat 1. oktober i år. Allerede før gaven ble offentlig kjent, hadde Mærsk Mc-Kinney Møller sikret seg full kontroll over byggets beliggenhet, utforming og valg av arkitekt samt fått kulturministerens ord på at han ikke skulle belemres med offentlig innblanding før huset sto ferdig en gang i 2004/2005. Selv ikke arkitekten, den velrenommerte Henning Larsen, har hatt det endelige ord.

- De må jo forstå, Henning Larsen - det er jo jeg som skal betale for dette her, skal 91-åringen ha uttalt når hans beslutninger har gått på tvers av arkitektens råd.”

Vi fortsetter å sitere fra VG: ”Stikk i strid med alle tradisjoner og politiske retningslinjer har offentligheten hatt minimal innflytelse, og kulturminister Elsebeth Gerner Nielsen måtte skrinlegge sitt ønske om en arkitektkonkurranse. Det hele holdt på å ende i et politisk bikkjeslagsmål. For med sin storslåtte gave på 2,3 milliarder kroner har Mærsk Mc-Kinney Møller også satt foten rett ned i en politisk og demokratisk prosess om styring av offentlige midler og lokalisering av offentlige bygg.”

Så det ble raskt et operabygg når politikerne ble holdt unna.

Slik er det også på alle andre områder: privates utnyttelse av sine egne penger og sine egne eiendommer er alltid mer effektiv enn politikernes utnyttelse av andres penger og andres eiendommer.

DLF ønsker som kjent at politikerne ikke skal ha noen innflydelse over hvordan folks penger og folks eiendommer skal brukes. (Og for ordens skyld: når vi her skriver ”folk” så mener vi individer, ikke grupper av individer.)

Vi mener at dette er det eneste som er moralsk riktig, og vi mener at dette gir den mest effektive organisering av samfunnet. Det finnes et kolossalt antall eksempler som viser dette, eksemplet med operaene i Oslo og København er bare det siste i en svært lang rekke.

Så våre venner på venstresiden her faktisk rett på ett punkt: en annen verden er mulig. Men dette er også det eneste punkt hvor de har rett. En annen og bedre verden er mulig, men dett må være en verden hvor individer selv kan disponere det de eier av penger og landeiendommer. Denne verden er beskrevet i den overskrift som VG brukte på den artikkelen vi har sitert. Det er en verden ”der penga rår”.

”Lov mot sexkjøp håndheves ikke” var en overskrift i Aftenposten sist lørdag. Artikkelen fortsetter: ”Ingen er dømt etter fire år gammel paragraf som kriminaliserer sexkjøp av barn mellom 16 og 18 år”.

Politikerne har vedtatt denne loven, og den håndheves altså ikke. Tilsvarende finnes det et enormt antall lover som heller ikke håndheves. Alle, både politikere, politiet og rettsapparatet er kjent med at lovene ikke håndheves, og de syes at dette er greit. Hva er da poenget med disse lovene?

De som er ansvarlige for at loven ble vedtatt vil antagelig si at ”loven er ment som et signal om hva som er godtatt i samfunnet og hva som ikke er godtatt”. Disse lovene er altså kun uttrykk fot politikernes ønsker om hvordan folk skal oppføre seg.

DLF mener at lovene har en helt annen oppgave enn å være uttrykk for politikernes ønsketenkning. Vi mener at lover er en alvorlig sak, at de må være nøye gjennomtenkt før de vedtaes, og at de kun har en eneste oppgave: de skal presisere hva som er krenkelse av individers rettigheter. Loven skal altså definere hva so i praksis er krenkelser av individers rettigheter, og de skal antyde den straff som krenkeren må regne med å bli idømt.

DLF mener at alle lover som ikke er uttrykk for dette prinsippet er skadelige, og vi vil klassifisere dem med det gamle uttrykket ulover. Ulover er altså lover som ikke handler om hva som er krenkelser av individers rettigheter, og mange av disse innebærer en direkte krenkelse av individers rettigheter (pålegg om verneplikt, pålegg om skatter og avgifter, pålegg om reguleringer av fredelig næringsvirksomhet, osv.), og det er derfor de er skadelige både for de individer som direkte rammes og for samfunnet som helhet. (Vi har stor forståelse for intensjonen for den loven som oppslaget i Aftenposten var basert på, men vi mener altså at å innføre lovforbud i en slik sak er meningsløst.)

Ulovene er altså krenkende og skadelige for de som rammes, og de vil derfor føre til at flere og flere forsøker å lure seg unna dem. Vi tar selvsagt avstand fra slik unnaluring, men vi konstaterer at dette i dag skjer i stadig økende grad, og derfor har vi all dekning for det syn at økningen i antall ulover fører til at flere og flere bryter lovene og at respekten for lov og rett derved synker. Dette er svært en skadelig utvikling, fordi det medfører at respekten for de legitime lovene også synker.

Etter DLFs syn er det å formulere og vedta lover en svært alvorlig oppgave, og vi tar sterk avstand fra det syn som alle de andre partiene har, og som har ført til at lover blir like vektige og alvorlige som et ønske om god jul og godt nyttår.

Hvis man skal lage en liste over hva som er de verste resultatene av at det offentlige er innblandet i så mye og styrer så mye og disponerer så mye av de verdier som skapes i Norge, så er forfallet av offentlige bygninger en av de tingene som vil komme svært høyt opp på listen.

Ser man en bygning som er forfallen, så kan man være nesten sikker på at den er eid* av det offentlige.

I det siste har forfallet av landets svømmehaller fått oppmerksomhet i pressen. Vi siterer fra NRKs hjemmeside http://nrk.by.com/nyheter.asp?query=sv%F8mmehall&gaa=S%D8K

”Den ene feilen etter den andre rammer Ankerskogen svømmehall. I dag er anlegget slitt og fullt av feil, men kommunen har ikke råd til vedlikehold.”

”Det er krise for svømmehallene i Tromsø. Presidenten i Svømmeforbundet er sjokkert over forholdene.”

”Pirbadet i Trondheim er stengt. Årsaken er at festene til takplatene er ødelagt av rust og må skiftes ut. To plater har allerede falt ned.”

”Om to dager stenges svømmehallen i Kirkenes. Tidligere i år måtte kommunen stenge anlegget fordi det ikke holdt tilfredsstillende hygienisk standard.”

”Kroken svømmehall [i Tromsø] har vært stengt i flere år, og det vil koste 35 millioner å reparere den.”

Hvorfor går det slik? Hva er løsningen?

For å ta det siste først: løsningen er ikke økede skatter. I dag betaler de med gjennomsnittlige inntekter inntil ca 70 % av det de tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlige. Ingen kan tro at det offentlige plutselig kan bli i stand til å vedlikeholde sin bygningsmasse hvis skattenivået økes til 75 % eller 80 % er

Grunne til at den bygningsmassen som er eid av de offentlige forfaller går kort ut på at politikerne foretrekker å bruke penger på nye ting, og på ting som gir utslag når velgerne skal stemme. En ny svømmehall vil gi de politikerne som foreslår dette stemmer, men å bruke penger på å vedlikeholde en gammel svømmehall vil ikke gi noe utsag ved valgurnene. Dette er hovedgrunnen til at offentlige bygninger forfaller.

I kontrast til dette kan man legge merke til at private bygninger sjelden forfaller – når har noen hørt om f.eks. et privat badeland som er blitt stengt fordi plater faller ned fra taket? En privat bedrift må tilby en god standard, ellers kommer ikke kundene, og derfor må den private holde en god standard. De offentlige tilbud har ingen slike krav, de får jo i hovedsak sine inntekter via politikernes bevilgninger og ikke fra kundene.

Og her ser man hva løsningen er: alt slik må privatiseres, og de må basere sine inntekter på hva kundene betaler, ikke på hva det offentlige kan overtales til å bidra med.

DLF er med andre ord imot at det offentlige skal drive svømmehaller. DLF er for at det offentlige kun skal drive politi, rettsvesen og militært forsvar. Alt annet bør overlates til det frie marked. Kun da kan vi hindre at det forfall som er beskrevet over for svømmehallenes del også vil ramme skoler, sykehus, pensjonsordninger, etc.

.
.
.
.
.

*De kan også være privet eid, men da forfaller de pga. offentlige pålegg som f.eks. husleieregulering, eller andre offentlige bestemmelser som hindrer eieren i å benytte bygningen slik han ønsker.

Til tross for at Regjeringene de siste årene har ønsket å redusere antall fattige og har ført en politikk i samsvar med dette, så øker antall fattige. Aftenposten i dag skriver under overskriften "Tilbakeslag i kampen mot fattigdom” at ”Antall personer som havnet under fattigdomsgrensen, økte med 12 000 fra 2001 til 2002.”

Videre fra Aftenposten: ”Omkring 84 000 av landets innbyggere hadde i 2002 hatt så vedvarende lav inntekt at de blir definert som fattige av regjeringen. Det er flere enn året før, til tross for at politikere i ulike partier da for alvor hadde satt fokus på forskjells-Norge og fattig-Norge.” (Hele artikkelen er her: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article894992.ece )

Det man opplagt kan slutte av dette er at statlige tiltak for å redusere fattigdommen – overføringer, støtteordninger, etc. – ikke har den ønskede effekt. Snarere tvert imot.

Grunnen til at effekten er motsatt intensjonen er at man aldri kan avskaffe fattigdom ved å gi de fattige penger i form av trygd, sosialhjelp og andre støtteordninger. Slike ordninger vil skape flere fattige, dels fordi det å leve på støtteordninger uten å arbeide passiviserer mottageren, dels fordi enkelte som har lav lønn vil foretrekke å leve på støttordninger isteden for å jobbe, og dels fordi de pengene som staten deler ut er skatte- og avgiftsinntekter som er tatt fra bedrifter som pga de økende skattene må legges ned og si opp sine ansatte.

Hva er da løsningen på dette problemet? Løsningen på fattigdomsproblemet er å gjøre det lettere for de fattige å komme i arbeid. Dette kan skje ved at det blir enklere å etablere bedrifter (ved at alt byråkrati i forbindelse med etablering fjernes), ved at lønns- og arbeidsbetingelser kan inngåes mellom arbeidstager og arbeidsgiver på en langt mer fleksibel måte enn i dag (dvs. uten inblanding fra det offentlige og uten innblandinger fra fagforeninger), og ved at offentlige støtteordninger reduseres, slik at ingen fristes til å leve på andre heller enn å leve av eget arbeid.

Kun dette kan redusere fattigdommen. Så lenge alle de andre partiene i Norge tror at man kan redusere fattigdom ved å øke skattebelastningen på de som arbeider og gi de pengene som på denne måten er tatt fra de produktive til de uproduktive, vil antallet fattige øke. Dette er skadelig for de fattige, og for befolkningen som helhet er det ødeleggende. Men dessverre ser det ut til at denne politikken vil fortsette i en god del år fremover.

I dagens politiske system er det ingen grense for hva politikerne blander seg opp i - de blander seg opp i alt fra sukkerinnhold i syltetøy via krumningsradius på agurker og hva som skal kunne sendes på TV til hvilke musikkformer som skal få offentlig støtte etc. – listen er endeløs.

De aller viktigste områdene har politikerne tatt helt over: helsevesen, skole, pensjonsordninger, etc., og med stort sett katastrofale resultater. Grunnen til at dette skjer er at velgerne lar seg lure til å tro at politikerne kan ordne opp og løse de problemer som finnes. Når dette viser seg ikke å stemme, så lover politikerne i neste valg igjen å løse problemene, og folk stemmer igjen på de samme partiene som har skapt problemene.

Men vårt hovedpoeng i dag er at det ikke er noen grense for hva politikerne blander seg opp i. Det siste er en uttalelse fra Unge Venstres landsmøte, hvor de ber om kvalitetsmerking av pornografi.

Vi siterer fra VG i går:

”Unge Venstre vil ha etisk merking av porno, slik at kundene skal kunne velge mellom «god» og «dårlig» porno.

Forslaget om etisk merking var ett av 350 forslag som ble vedtatt på Unge Venstres landsmøte i helgen.

- Det var enighet om dette på landsmøtet, sier leder i UV, Lars-Henrik Michelsen til VG Nett.”

Unge Venstre vil dog ikke at dette skal være en offentlig oppgave:

”Nå skal vi ta kontakt med pornobransjen for å foreslå at de innfører en slik merking” sier Michelsen Unge Venstre mener nemlig at det er bransjen selv som skal foreta merkingen.

- Jeg kan vanskelig se for meg at staten skal opprette en porno-sertifisjon, sier Michelsen.”

Hele artikkelen ligger her: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=250711

Vi er ikke sikre på om dette er en spøk eller ikke, men intet i artikkelen i VG tyder på at det er en spøk. Uansett vil nok KrF med stor lyst gripe denne ideen, og foreslå at det blir opprettet et statlig pornodirektorat.

Hvis bransjen selv oppretter en slik kvalitetsmerkeordning, vil dette koste penger, og siden forslaget kommer fra et av regjeringspartiene, vil nok bransjen be om å få tildelt midler fra det offentlige, og alt tyder da på at det offentlige da vil bevilge midler til dette, antagelig over sosialbudsjettet.

Nå er porno en bransje og en sjanger vi kun kjenner gjennom avislesning, men vi har all grunn til å tro at porno, slik den er nå, er svært usexy. Men hvis man skal få et pornomarked hvor produktene blir godkjent av et statlig pornodirektorat, og hvor de som har foretatt godkjenningen er helsesøstere av samme kvinnetype som for eksempel dagens kvinnelige politikere, så vil nok den pornoen som slipper igjennom kontrollen være langt mer usexy enn en død fisk. Statlig, helsesøstergodkjent porno, er det mest usexy vi kan tenke oss.

Men det er jo ikke utelukket at det er dette som er Unge Venstres mål: de vil ødelegge pornomarkedet, og har funnet en smart måte å gjøre det på. Feminister har forsøkt å ødelegge pornomarkedet i flere tiår uten å lykkes, men alle burde vite at skal man ødelegge noe på en skjult måte, er statlig innblanding og kontroll veien å gå: siden alle andre forsøk på å ødelegge pornomarkedet har slått feil, så kanskje statlig innblanding er løsningen? (Vi tror dog at heller ikke dette vil virke, en slik innblanding vil være et slag i luften og det svarte marked vil ta seg av de som har ønske om slik underholdning.)

Det er svært lenge siden vi hørte om selvmordsbombere og andre terroraksjoner mot sivile i Israel. Og dette er ikke skjedd fordi de som ønsker å angripe Israel har gitt opp, det er skjedd pga. de militære tiltak som Israel har satt i verk de siste månedene.

For noen måneder likviderte Israel først en leder i Hamas, og så likviderte de like etter hans etterfølger. Den neste lederen har da hatt liten tid til å planlegge terroraksjoner, han har brukt mye av sin energi på å holde seg i skjul. Dette førte naturlig nok til at det ble langt færre angrep mot Israel. Nå er det ca et halvt år siden det var noen selvmordsangrep rettet mot sivile i Israel, for noen få år siden var det ett slikt angrep per uke.

Vi støtter ideen om at en stat som er under angrep bør eliminere den angripende sides ledere i så stor grad som det er mulig. Det er en slik strategi som raskest vil føre til en avslutning på krigen. Vi tar sterkt avstand fra den allment utbredte strategien, en strategi som har blitt brukt i hundrevis av år, og som gikk ut på at man ikke skulle røre lederne på fiendens side.

Men tilbake til Israel: Også sikkerhetsmuren har vært med på å redusert antall angrep; etter at den kom på plass er det blitt nærmest umulig for terrorister å komme inn i Israel. Vårt syn er dog at dersom Israel hadde ført en politikk som gikk ut på å eliminere alle ledere for de utallige terroristgruppene på den palestinske siden, så ville det være unødvendig å bygge denne muren, men vi er glade for at den strategien som Israel har valgt sparer uskyldige liv.

Den forandringen som er skjedd etter at Israels ledelse skiftet strategi har altså ført til at israelere nå kan vente på bussen, gå på restaurant, foreta sine innkjøp, sende sine barn til skolen uten å frykte at en tilfeldig person i nærheten sprenger en ladning dynamitt som han har festet rundt livet.

Vi håper at også palestinerne gir opp sitt ønske om å utslette Israel, kun dette kan gi fred i området, og det er kun dette som kan gi palestinerne mulighet til å lev i et samfunn med velstand og vekst. Dessverre ser det ut til at alt for mange palestinere holder fast ved sitt ønske om å utslette Israel, og så lenge de har dette ønsket, vil naturlig nok dagens tilstand preget av fattigdom og anarki fortsette.

Den norske velferdsstaten har kommet opp i et meget delikat problem. Det handler om asylsøkere som har kommet hit til Norge med mangelfulle eller falske identitetspapirer og som har fått avslag på sin søknad om asyl/opphold og som har anket og da fått et endelig avslag på sin søknad og som nekter å samarbeide med myndighetene om å gjennomføre det endelige vedtak om avslag; skal disse ha rett til å bli forsørget – skal disse ha rett til å kreve kost og losji av de samme myndighetene som de har bedratt og som de nå nekter å samarbeide med?

De andre partiene, de som er representert på Stortinget, de er alle tilhengere av velferdsstaten, som er en samfunnsmodell som innbærer at statens viktigste oppgave er å sørge for at alle som er i Norge skal ha mat, klær, hus, utdannelse etc. og at de som ikke klarer å skaffe seg slike ting selv, de har rett til å få slikt fra det offentlige.

Det er rimelig klart for enhver at denne modellene ikke kan fungere: å gi alle som kommer hit, på en lovlig eller en ulovlig måte, gratis kost og losji (og klær, lommepenger etc.) er et system som ikke kan fungere.

Vi ser dette tydelig i den aktuelle problemstillingen: her er det en motsetning mellom ideen om at alle som er her skal ha mat, klær, hus, etc., og ideen om at vi skal ha en begrenset innvandring. Det burde være rimelig klart at hvis personer kan komme hit og få gratis kost og losji, dvs. hvor de kan leve gratsi på norske skattebetaleres bekostning, så vil mange forsøke å komme hit kun for å få dette, og ikke samarbeide med myndighetene som vil sende dem tilbake til det land de kom fra, et land hvor de neppe kan regne med å leve på andres bekostning. Dette eksmplet viser at velferdsastten er en selvmotsigende modell, og det at dette er blitt tydelig er et meget delikat problem for alle de partiene som er tilhengere av velferdsstaten.

Spørsmålet er da: hva gjør man nå?

Det er enkelt å si hva man skulle ha gjort; man skulle ikke ha organisert staten slik at den hadde noen forpliktelse til å sørge for at folk har mat, klær, hus, etc. men dette er ikke problemstillingen i dag. Det er det beste er om staten kun tar seg av sine legitime oppgaver – politi, rettsvesen, forsvar – og så kan alle individer i frihet arbeide og skape det de måtte ønske og så bytte det de har produsert seg mellom på betingelser som alle er enige i. Dette innebærer at det vil være svært enkelt å skaffe seg arbeid, og det innebærer også at hjelp til de meget få som ikke kan klare seg selv, må skje på frivillig vis. Et slikt system vil ikke ha noen begrensing på innvandring, men heller ingen offentlige, tvangsfinansierte støttordninger til de som kommer hit.

Det man etter DLFs syn bør gjøre i dag er å begynne å gravis avvikle ordningene med at innvandrere/asylsøkere har rett til å motta kost. losji, etc. På kort sikt støtter vi de foreslåtte ordninger som går ut på at de asylsøkere som har fått endelig avslag på sin søknad om opphold i Norge ikke skal ha rett til å motta støtte til livsopphold.

Vi ønsker et velferdssamfunn, og dette er kun mulig å gjennomføre hvis staten (og kriminelle) ikke forstyrrer fredelige mennesker verdiskapning. Et velferdssamfunn er altså helt uforenlig med en velferdsstat.

Oslo har i den siste uken sett byen prydet av plakater med teksten ”Meld flytting!”. Mange vil stille seg undrende til denne oppfordringen, men den som leser teksten på plakaten finner ut at det har med skatt å gjøre.

Det er nemlig slik at deler av de pengene vi har betalt til staten i skatter og avgifter skal gå tilbake til oss i form av ”gratis” tilbud innen felter som skole, eldreomsorg, sosialhjelp, etc.

Kommunene finansierer dette tilbudet med midler de har fått overført fra staten. Hvordan fordeler staten disse pengene? Jo de fordeles ved at staten baserer seg på opplysningene i folkeregisteret: Hvis en kommune har mange gamle får de overført mer penger, tilsvarende his det er mange barn i skolepliktig alder.

Så hvis et par med to barn i skolepliktig alder flytter fra for eksempel Alta til Oslo, men har sin registrerte adresse i Alta, vil den statlige overføringen som skal finansiere disse barnas skolegang gå ikke til Oslo hvor barna går på skole, disse midlene går isteden til Alta!

Enhver kan tenke seg de komplikasjoner, forsinkelser og fordyrende ledd som dette systemet medfører.

DLF har et langt enklere og biligere system. Vi vil at pengene ikke skal tas fra folk og brukes av det offentlige, vi vil at folk skal få beholde det de tjener og bruke dem – disponere dem – selv. I eksemplet med betaling for skolegang ville da foreldrene som flyttet til Alta selv ta med seg sine penger som de hvis de ikke hadde flyttet ville ha brukt på skoleplasser i Alta, og bruke dem på skoleplasser i Oslo.

Det systemet DLF går inn for – at folk skal få beholde sine penger og bruke dem selv – er langt enklere og langt billigere enn dagens system, som innebærer at de med vanlige inntekter betaler innpå 70 % av det de tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlige, og at så skal det offentlige fordele pengene etter kompliserte, fordyrende og ofte ikke oppdaterte kriterier. Dette må medføre en enorm sløsing.

Det systemet DLF går inn for er det eneste som er i samsvar med prinsippet om frihet. DLF mener derfor at det vi går inn for ikke bare er det mest effektive og det mest praktiske, dette systemet er også det eneste systemet som er moralsk: det er moralsk riktig at individer kan disponere det de tjener og det de eier, det er grovt umoralsk at ”samfunnet” forsyner seg med brorparten av det folk tjener.

Staten tjener nå 300 millioner i året på rettssaker. Dette kommer av at inntektene av rettsgebyrene er ca 300 mill større enn det det koster å drive rettsapparatet. (De nøyaktige tallene er nå offentliggjort av Domstolsadministrasjonen i bladet Rett på sak, og sier at det for 2004 er budsjettert med utgifter på 1333 mill kr, mens inntektene er budsjettert til 1640 mill kr*.)

Bakgrunnen for denne økningen er økningen av rettsgebyret som ble vedtatt i sommer – da gikk rettsgebyret opp fra kr 740 til kr 845. Rettsgebyret danner grunnlaget for alle de andre gebyrene ved at beløpet forhøyes med en multiplikator for hver enkelt tjeneste staten krever betalt for. Et eksempel på dette er at tinglysningsgebyret for pantobligasjon siden 2002 har økt fra 1340 kroner til 2113 kroner fordi det ikke lenger beregnes som to rettsgebyrer (2R), men to og et halvt (2,5R).

Et dramatisk utslag er gir dette for kostnaden ved å føre for eksempel en fem dagers sak i tingretten. Denne kostnaden er økt fra 3 930 kroner i 2001 til 14 365 kroner i år. Gebyret er det samme for mannen i gaten som ønsker rettens avgjørelse i en husleietvist, og for et multinasjonalt selskap som vil ha en forretningsavtale vurdert rettslig. I tillegg til dette kommer utgiftene til advokat, utgifter som også har øket i det siste siden regjeringen nylig la moms på advokattjenester.

DLF anser at rettssikkerhet er svært viktig. Denne står nå svakt i Norge, og det er mange grunner til dette: Det finnes et enormt antall lover på områder hvor det ikke burde vært noen lover overhodet (alt fra bestemmelser om slike ting som kjønnskvotering, folks arbeidstid, folks inntak av rusgifter) til at det på andre områder er et svært komplisert lovverk (f.eks. innen alt som har med skatt og handel å gjøre). Alt dette gjør at rettsapparatet blir hardt belastet med ting som det ikke skulle hatt noe med i det hele tatt.

Dette gjør at alt som har med rettsapparatet å gjøre blir langt dyrere enn nødvendig. Vi kan dog ikke se noen annen løsning på dette problemet enn at vi får en kraftig forenkling av lovverket. Dessuten er statens store engasjement i alle mulige saker et stort problem også for rettssikkerheten. Kun med en sterk reduksjon i antall lover og en reduksjon i statens omfang kan vi få en akseptabel rettssikkerhet. Inntil da vil en isolert ting de høye rettsgebyrer kanskje føre til at det dannes private arbitrasjeordninger, ordninger hvor to parter som er i disputt kan velge å legge sin sak frem for en privat dommer som så setter seg inn i saken og kommer frem til en avgjørelse. Partene må da på forhånd være enige om å rette seg etter den beslutning som den private dommeren kommer frem til. En slik ordning vil ikke ha noe tvangsapparat, slik de statlige domstoler har, men et slikt supplement til det statlige apparatet vil være en god ting.

Det er også en rekke andre elementer som gjør at det er god grunn til å stille spørsmål ved rettsikkerheten i Norge: Personer som er dømt i det norske rettsapparat er blitt frikjent etter at de har tatt saken opp i Menneskrettighetsdomstolen (for eksempel de dømte i Bjugn-saken), personer er blitt uskyldig dømt for drap (Liland, og flere andre), og det er nærmest umulig å vinne en sak mot staten hvis man er blitt urettferdig behandlet (noe som NRK tok opp i sitt program Brennpunkt, sendt i reprise 8/10).

DLFs syn er rettsikkerheten i Norge i dag er så svak at Norge snart kan miste sin status som rettsstat. Den svenske individualistiske forfatteren Vilhelm Moberg deltok i Sverige på 50-tallet i det som ble kalt ”rättsrötedebatten” (en debatt om forråtnelsen og korrupsjonen i det svenske rettssystemet, en forråtnelse skyldtes den sammenblandingen av politisk og økonomisk makt som sosialdemokratiet i Sverige sto for). Kun en kraftig omlegging av lovverket og av statens omfang kan rette opp i det rettssikkerhetsproblem vi har i Norge i dag. Det ser ut til at det er svært få partier, og enda færre kjente intellektuelle, som er villige til og i stand til å ta på seg denne oppgaven med å rydde opp i det norske rettsvesenet.

*Se denne artikkelen i Aftenposten http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article890316.ece

For noen uker siden møttes de nordiske sosialministre for å diskutere problemet med avgifter på alkohol: siden de er så høye vil mange handle sin sprit i naboland med lavere avgifter: dansker handler i Tyskland, svensker handler i Danmark, nordmenn handler i Sverige. Initiativtager til møtet var den daværende norske sosialminister Dagfinn Høybråten, og på en pressekonferanse etter møtet uttalte han at hans ønske var å etablere en egen nordisk sone med svært høye avgifter på alkohol, noe som måtet innebære at Sverige og Danmark måtte foreta en kraftig økning av sine alkoholavgifter.

Så vidt vi kan huske sa ikke de andre ministrene på denne pressekonferansen noe som sterkt gikk imot Høybråtens ønske. Men nylig kunngjorde svenskene sitt svar på dette initiativet: de setter sine avgifter ned, stikk i strid med Høybråtens ønske.

Mange vil innse at enkelte drikker for mye alkohol, og at dette er et stort problem for vedkommende selv, for vedkommendes familie, for vedkommendes arbeid, og for ”samfunnet” slik det er organisert i dag (alle har krav på trygder, behandling for sykdom etc. finansiert av andre – når noen drikker mye alkohol vil dette derfor medføre at andre påtvinges større utgifter). De som er enige med Høybråten mener at alle de skadelige effektene, og byrdene som legges på andre, legitimerer at staten forsøker å tvinge folk til å drikke mindre: Å kreve at de som kjøper sprit skal betale store beløp til det offentlige er et tvangmessig forsøk på å få dem til å drikke mindre.

Vi har et annet syn på dette problemet. Vi er tilhenger av frihet, og dette innebærer at individer har all rett til å gjøre hva de måtte ønske av fredelige (dvs. ikke rettighetskrenkende) handlinger. Å drikke sprit og å innta andre rusgifter er ikke rettighetskrenkende, og bør derfor være tillatt for voksne.

Hva så med de medfølgende problemer? Man må være klar over at forbud og høye avgifter avler reel kriminalitet. Det er alminnelig kjent at det var forbudstiden i USA som skapte den amerikanske mafiaen, noe som føret til en voldsom økning i den reelle kriminaliteten. Tilsvarende i dag skaper forbudet mot narkotika en enorm mengde reell kriminalitet. Ved å tillate fritt salg av rusgifter vil dette enorme problemet forsvinne.

Hva med den enkelte? I et fritt samfunn vil man ikke ha krav på trygder og sykehusbehandling tvangsmessig betalt av andre. Man må derfor betale slikt selv gjennom forsikringsordninger. Slike ordninger vil føre til at de med stor risiko – f.eks. de som inntar mye rusgift – vil måtte betale en høyere forsikringspremie. (Denne effekten vil ligne på den som dagens avgifter er met å medføre, men den vil være fullt ut frivillig.)

Vi ser av resultatet av møtet mellom de nordiske sosialministre at å regulere folks inntak av rusgifter med avgifter er helt fåfengt. Man våre venner på venstresiden (og vi inkluderer selvsagt KrF her) vil ikke la seg affisere av dette. Disse folkene har sin overbevisning, og den vil de forsøke å tvinge igjennom uansette hvor dårlig den passer inn i virkeligheten. Dette har vi sett utallige eksempler på opp igjennom den nyere historien, og vi frykter at vi vil se flere slike forsøk også i fremtiden. Hva er løsningen? Å svekke de partier som mener at de har rett til med tvang å styre folke handlinger, og å styrke det parti som ønsker et samfunn basert på frihet og ansvar. Et samfunn med fred og harmoni kan kun oppnås hvis det organiseres i samsvar med prinsippet om at individer har frihet til å gjøre alt de måtte ønske av fredelige ting, men at de også holdes ansvarlige for sine handlinger. Og med hensyn til avgifter mener vi at de skal ned: avgifter skal reduseres så lenge de kan reduseres.

Omtalen av årets Nobelprisvinner i økonomi, Finn E. Kydland, innholder en del for oss interessante poenger.

Vi sakser fra økonomiredaktør Ola Storengs kommentar i Aftenposten i dag: ”En av Kydlands sentrale tanker [er] at politikere gjør feil og ikke greier å gjennomføre sine forsetter … Politikere bør tilsvarende ta konsekvensen av sin svakhet for kortsiktige fristelser og la den økonomiske politikken styre av nokså firkantede regler.

Kydlands utgangspunktet er at politikere, som folk flest, ikke tillegger den litt fjerne fremtid tilstrekkelig vekt før det er for sent å gjøre noe med den.”

Sagt på en annen måte: politikerne lar seg lett friste til å gi dyre løfter i valgkampen, og så er dette ødeleggende for økonomien på sikt.

Videre fra Aftenposten: ”Det praktiske problemet er hvordan regjering og nasjonalforsamling kan gi fra seg selv muligheten til å forandre kurs på kort sikt. I pengepolitikken er svaret selvstendige sentralbanker som får sin instruks i lovs form. Norges Bank har fått i mandat å legge større vekt på lav inflasjon enn det som ville være politisk mulig hvis finansministeren fastsatte renten. … Han har begrunnet hvorfor rentepolitikken bør overlates til selvstendige sentralbanker, slik det har skjedd i land etter land de siste 15 årene.”

Vi er helt enige i at det er ødeleggende å la politikerne (finansministeren) bestemme rentenivået. Å ha en uavhengig sentralbank er mindre ille enn en politikerstyrt rente, men her er to forslag til forbedringer: Innfør en gullstandard. En gullstandard vil gjøre pengene helt uavhengig av enkeltpersoners ønsker og manipuleringer; også en sentralbanksjef kan være like skadelig som en finansminister. Men aller best er å gjøre bankvesenet helt uavhengig av både politikere og sentralbank: staten må ut av all utstedelse av penger. Under et slikt regime vil man også få en gullstandard helt uten innblanding fra politikerne. Og hvis dette høres radikalt ut, så kan vi opplyse at Friedrich Hayek har gått inn for dette, og han er også blitt tildelt Nobelprisen i økonomi.

Mer fra Aftenposten: ”Også den firkantede handlingsregelen som skal begrense bruken av Norges oljeinntekter i dag av hensyn til fremtidens pensjonister, kan sies å være inspirert av Kydland. Men regelen blir brutt hvert år, og Kydland hjelper oss til å forstå hvorfor: Stortinget kan ikke lenke seg selv fast, kaste nøkkelen og overlate til andre å fastsette neste års budsjett. Mot demokratiet kan selv en nobelprisvinner komme til kort.”

Det som sies først i dette sitatet er opplagt korrekt, men vi håper at det som sies i den siste setningen er feil. Demokrati er det samme som flertallsdiktatur, og er en umoralsk og upraktisk styreform. Demokrati innebærer at et flertall bestemmer hva det måtte ønske, og dette medfører at mindretall vil bli trampet ned. Vi i DLF er tilhengere av frihet, som innebærer at initiering av tvang ikke skal finne sted. Demokrati innbærer at flertallet kan initiere tvang så mye det måtte ønske. Vi ønsker selvsagt at frihet skal oppnås på demokratisk vis, men vi er ikke tilhengere av demokrati, som etter vårt syn er en styreform som er i strid med all fornuft og all menneskelighet. Og som omtalen av Kydland impliserer, er demokrati også i strid med sunn økonomisk teori.

For øvrig vil vi si at det som Kydland har bidratt med (og her bygger vi kun på kommentarer i pressen de siste to dager) er sagt av liberalistiske økonomer og tenkere i innpå 100 år.

Vi ble ganske overrasket over et oppslaget som vi nylig så i Nettavisen. Etter overskriften ”SV kan ikke skatt” kunne vi lese følgende:

”SVs partileder Kristin Halvorsen frykter at partiet taper valgkampen hvis skatt blir hovedtema. Dette er et område SV-politikere ikke kan, innrømmer Halvorsen.

- Rekk opp handa den som vet hva bunnfradraget i formueskatten er, oppfordret Kristin Halvorsen på SVs landsstyremøte fredag ettermiddag.

Fullstendig taushet fra forsamlingen bekreftet Halvorsens påstand: SV-politikere er ikke interessert i skatt, og kan heller ikke noe om det.”

Videre leste vi: ”Partilederen kokketerte med SV-ernes kunnskapsløshet, og fastslo at en hvilken som helst Høyre-politiker når som helst kan «ta rotta på» hennes egne partifeller i en skattedebatt. ”

Det som vi er overrasket over er ikke at SVere er kunnskapsløse om skatt, vi vet at det er svært kunnskapsløse om det meste som er viktig, det som er overraskende er at Kristin Halvorsen våget så stille en gjeng SV-politikere dette spørsmålet. Dette tyder på svært dårlig politisk dømmekraft fra SV-lederens side, men det at hun ikke forsøker å bortforklare det på noe vis er i hvert fall et innslag av ærlighet.

Hele historien kan man lese her: http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article288440.ece

Årets vinner av Nobels fredspris er den siste i en etterhvert lang rekke av vinnere som har mottatt prisen ikke for å ha utført reelt arbeide for å skape fred, prisvinneren er nå kun en person som Nobelkomiten hvert år velger for å være en propagandaperson for den politiske venstresidens hjertesaker.

Årets vinner er kvinne, hun er svart, hun er fra Afrika, hun er politiker, hun er opptatt av såkalt miljøvern, hun arbeider ikke engang for fred, og hun hevder at AIDS er en konspirasjon for å ta livet av flest mulig svarte*.

Også et annet poeng viser hvor godt hun representerer venstresidens glansbilde: Nobelkomiteen legger stor vekt på at vinnerens navn ikke blir kjent før navnet offentliggjørs i Oslo kl 1100. Vinneren blir varslet før dette, og i dag ser det ut til at vinneren selv overfor journalister bekreftet at hun hadde blitt tildelt prisen før den offisielle bekjentgjøringen kom. Hun må altså ha brutt et løfte gitt til Nobelkomiteen om ikke å si noe om tildlelingen før den offisilelle bekjentgjørelsen ble gitt.

Som sagt, Nobels fredspris har ikke lenger noe med reellt fredsskapende arbeid å gjøre, prisen er idag kun noe som brukes for å propagandere for venstresidens virkelighetsfjerne og irrasjonelle ideologi. Derfor er Wangari Maathai er verdig vinner av denne nå fullstendig uverdige prisen.

.
.
.
.
.
.
.
.
Fra http://skepdic.com/refuge/funk40.html September 16, 2004.

According to the East African Standard, Wangari Maathai, the Kenyan assistant minister for environment and natural resources and a professor of biology at Nairobi University, claims that HIV/AIDS was a biological weapon manufactured by the developed world to wipe out the black race from developing countries. Maathai is a world-renowned environmentalist and advocate for women's rights. According to Maathai, AIDS is a tool to "control" and "exterminate" [black people] designed by evil-minded scientists.
[thanks to Kenn von Kaufmann]

Det fleste ser med forventning frem til offentliggjørelsen av statsbudsjettet: Her vil det avgjøres* om vi skal få en bedre sykelønnsordning, om det skal bli lavere pensjonsalder, om det skal bygges vei fra Snåsa til Grong, om Norlandsbanen skal forlenges, om vi skal få bredere vei fra Bergen til Stavanger, om vi skal betale mer elle mindre for alkohol, brus, tobakk, brød og melk, her skal det avgjøres hvor raskt bredbånd skal utbygges og om det skal innføres karensdager, om det skal bygges flere kirker, om det skal gis mer til uhjelp, om det skal bli «billigere» å gi penger til fagforeningen eller til kristne organsisasjoner, osv. i det uendelige.

Det som skjer er at våre herrer og mestere, de som er blitt valgt til Stortinget og som forsyner seg av mellom 50 og 70% av det folk tjener, de skal bestemme hvordan disse pengene skal brukes.

Og de brukes slik politikerne finner er best, dvs. pengene brukes i stor grad for å sikre at politikerne på kort sikt fremstår slik at de tilfredsstller de sterkeste pressgruppene.

Derfor sørger i det budsjett som ble fremlagt i går KrF for at der blir billigere å gi til kristne organsiasjoner og at det blir mer til uhjelp, Høyre sørger for at noen skattesatser blir redusert, mens lille Venstre ikke ser ut til å ha fått gjennomslag for noen ting.

DLF mener at denne måten å prioritere det som ofte kalles «landets ressurser» på, er umoralsk og skadelig. Vi mener at pengene burde ha blitt hos de som har tjent dem, heller enn at politikerne forsyner seg med inntil 70% av de mange tjener.

Vi vil at det er individenes egen prioriteringer i frivillig tilbud og etterspørsel på markedet som skal bestemme om det skal bygges vei mellom Snåsa og Grong, om Nordlandsbanen skal forlenges, om det skal gis mer i uhjelp, osv.

Vårt syn er at den enkelte har full moralsk rett til å disponere det han eller hun tjener og at dette er den mest effektive måten å disponere ressurser på. I slike tilfeller vil folk etterspørre det de virkelig ønsker, og det blir helt annerledes enn i dag hvor de sterkeste pressgruppene styrer det som skjer.

Mht det konkrete budsjattforslaget er vårt syn at vi ikke er overrasket over at Høyres løfter om skattelettelser er en bløff. Noen skattesatser, men lettelsen tas inn igjen på øket moms. Større byrder legges på næringslivet bl.a. i forbindelse med endringen i sykelønnsordningen. Dette er meget skadelig.

Etter vårt syn bør et budsjettforslag betså av så store reelle skattelettelser som mulig. Lettelser for næringslivet bør også gjennomføres i st stor grad som mulig. Politiet må omprioriterte sin innsats slik at lovbrud som ikke involverer initiering av tvang (narkotika, smugling, svart arbeid) sterkt nedprioriteres, og at innsatsen intensiveres på områder hvor initiering av tvang forekommmer (innbrudd, overfall, ran, svindel, voldtekt, drap). Videre bør det satses mer på overvåkningpolitiet og på forsvaret.

Det er et budsjett etter disse prinsipper DLF ville ha foreslått hvis vi hadde sittet på Storinget.

Regjeringens budsjettforsalg vil føre til store problemer på en rekke områder: sykeløsnnsordninge vil gjøre det enda vanskeligere for folk uten perfekt helse å få jobb, de økede byrder på næringslivet vil føre til at flere bedrifter går nedenom og/eller flytter til utlandet, osv.

Så det ser ut til at utviklingen vil fortsette i samme spor som hittil, dvs. rett mot undergangen.
.
.
.
.
.
.
Avgjørelsen kommer dog først når budsjettet er vedtatt av Stortinget.

Regjeringens forslag til statsbudsjettet legges frem i dag, og vi vil senere komme tilbake med en noe mer utførlig kommentar, men allerede nå før den formelle fremleggelsen kl 10.00 har en av de sikkert mange foreslåtte forverringene for næringslivet blitt kjent.

Regjeringen vil ikke kutte i sykelønnsordningen for mottagerne, dvs. lønnen til de som blir borte fra jobben vil ikke bli redusert. Siden denne ordningen til politikernes overraskelse er blitt svært kostbar, må staten foreta nedskjæringer i sine utgifter. Det er dog slik at utgiftene til ordningen deles mellom det offentlige og arbeidsgiver.

Så det som regjeringen foreslår for å redusere sine utgifter er å øke bedriftenes utgifter: regjeringens forslag er altså at bedriftene skal betale enda mer til de av sine ansatte som ikke er på jobben.

Vi har vanskelig for å holde oss innenfor grensene for parlamentsrisk språkbruk når vi skal kommentere dette forslaget. Det som skjer er at staten pålegger bedriftene å betale enda mer til de av sine ansatte som ikke er på jobben. Vi synes at dette er grovt umoralsk og hensynsløst, vi er av den oppfatning at dette er svært skadelig for svært mange bedrifter, og det er skadelig for norsk næringsliv. Svært mange av de nordmenn som fortsatt er i arbeid arbeider i SMB, og spesielt disse vil bli hardt rammet av denne ekstrautgiften som staten nå pålegger dem.

Det er jo slik at et betydelig antall SMB nå går konk så det suser, og mange av dem blir tvunget til å bedrive deler av sin virksomhet svart for at de skal holde hodet over vannet. Vi anser at dette er en svært uheldig utvikling. Den som er ansvarlig for denne utviklingen er de politikere som legger stadig økende byrder på de stadig færre produktive mennesker som forsatt finnes i dette landet.

Det er også verd å legge merke til at dette forslaget kommer fra en regjering hvor Høyre, partiet som påstår at det er næringslivets parti, er med.

Vi er faktisk sjokkert over dette forslaget, og vi håper at det ikke går igjennom i Stortinget. Dette er vårt håp. Vår realistiske vurdering er at det enten går igjennom slik det er foreslått, eller at det til slutt blir enda verre for norske næringsliv.

Det er klart at behovet for DLFs politikk stadig blir sterkere. DLFs politikk bygger på at det er næringslivet som gir oss velstand, og næringslivet derfor bør ha best mulig betingelser, dvs. næringslivet bør bli pålagt minst mulig innblanding og skatter og avgifter av det offentlige. Kun denne politikken – DLFs politikk - kan på sikt sørge for at velstanden kan opprettholdes og forbedres.

Under overskriften ”Spesialdommere for rusmisbrukere” i Aftenposten i dag kan vi lese at ”Regjeringen vil at tungt belastede kriminelle rusmisbrukere skal dømmes til behandling og ikke til fengsel. Spesialdommere får ansvar for å skreddersy behandlingsopplegg og følge opp den enkelte rusmisbruker.”

Videre: ”I erkjennelsen av at norske fengsler er fylt til randen av narkotikamisbrukere som har begått narkorelaterte forbrytelser, og feilslåtte domstolsinitierte behandlingsopplegg, ønsker Regjeringen nå å snu på flisa.”

Det er klinkende klart at dagens opplegg ikke virker. Det er også klinkende klart at det er forbudet mot narkotika som er årsaken til mesteparten av problemene. Til tross for dette kommer myndighetene med nye opplegg som ignorerer disse åpenbare fakta; det virker som om de er villige til å gjøre hva som helst – uansett hva det vil koste i lidelser for de involverte og penger og verdier for de som rammes av den kriminalitet narkotikaforbudet medfører.

Vårt syn er at tungt belastede kriminelle rusmisbrukere bør straffes for sin kriminalitet, men hvis narkotika hadde vært lovlig, ville disse menneskene heller ikke ha vært kriminelle - de blir kriminelle for å finansiere sitt narkotikaforbruk, et forbruk som koster mye siden narkotika er forbudt.

Men det som er vårt hovedpoeng i dag er hverken narkotikapolitikk eller overfylte fengsler eller at uskyldige rammes hardest av narkotikaforbudet - det som er vårt hovedpoeng i dag er det som er omtalt i følgende setning i Aftenposten: ”rusmisbrukere skal dømmes til behandling og ikke til fengsel.”

DLF tar sterk avstand fra denne sammenblandingen av medisinsk behandling og (det som kalles) rettspleie.

Vi vil ha det slik at lovbrytere skal straffes av staten, og at behandling er noe den syke eller plagede selv ønsker og derfor oppsøker etter eget initiativ.

Lovbrytere (lovverket burde vært i samsvar med teorien om individers rettigheter, men dette poenget lar vi i dag ligge) begår en straffbar handling når de bryter loven, og skal derfor straffes med fengsel (eller bøter).

Personer som er syke merker selv at de er syke, og de oppsøker derfor et behandlingstilbud hvor de håper å oppnå hjelp. Hvis en person ikke selv ønsker hjelp, så er det bokstavelig talt initiering av tvang å utsette vedkommende for tvangsbehandling.

Den foreslåtte ordning er et resultat av de andre politikernes vanlige unnvikenhet: de vil ha et lovforbud mot narkotika, men de vil helst ikke straffe de som bryter lovene om forbud not narkotika. Så hva gjør de da? Jo de finner på noe som kanskje høres bra ut: de vil tvinge de som bruker mye narkotika over i det psykiatriske helsevern (og vi har jo alle lest om den til den ypperlige kvaliteten på dette tilbudet i dag).

La oss avslutningsvis gjenta dagens hovedpoeng: DLF tar sterk avstand fra all tvangsbehandling. Behandling er noe man ønsker og oppsøker selv. Det som skjer i tilfeller av tvangsbehandling er at andre mener at en er syk - staten eller den sykes slektninger sier at NN er syk og trenger behandling, mens NN selv ikke ønsker behandling. Vårt syn er at det må være opp til NN å avgjøre om han skal behandles eller ikke. Det er i strid med prinsippet om frihet å gå inn for en ordning som innebærer at hvis Staten, dvs. folk ansatt i den statlige ”psykiatrien”, sier at NN er syk og derfor må han tvinges til behandling.

Vi er dog ikke overrasket over at de problemer som mangel på frihet fører med seg forsløkes løst med ytterligere innskrenkninger av friheten, men hvis det fortsetter slik, vil det ende med en katastrofe. Kun full frihet kan gi et fredelig, stabilt og harmonisk samfunn.

Vi kom til å tenke på dette ordtaket da vi så følgende overskrift i dagens Aftenposten: ”Kutter skatt og øker avgifter”. Artikkelen fortsetter: ”Regjeringen gir lettelser i personbeskatningen på minst 4 milliarder kroner, men skjerper avgiftstrykket. Det kan være snakk om å øke momsen.”

Regjeringen vil altså i det forslag som fremlegges til statsbudsjett på onsdag foreslå skattelettelser, men vil samtidig foreslå økninger i avgiftene for å dekke inn skattelettelsene. Etter vårt syn faller da poenget med skattelettelsene bort, og det som regjeringen her gjør kan best beskrives med det utrykk som alle femåringer kjenner: ”Juksemaker pipelort. Tar igjen og gir bort”.

Alle partiene på Stortinget, muligens unntatt FrP, er nå enige i at vi skal ha et høyt skattenivå. Hvorfor? Fordi politikerne fra disse partiene ser at vi har store problemer og uløste oppgaver på de områder som det offentlige tar seg av – skole, helsevesen, barnehaver, eldreomsorg, etc. – og at de ikke er i stand til å forestille seg andre løsninger enn å pøse mer penger inn i disse feltene.

DLF ser det annerledes. Vi er selvsagt klar over problemene på disse områdene, men i motsetning til de andre ser vi hva som er årsaken til problemet, og da ser vi også det som er den eneste løsningen.

Vi ser at problemene skyldes at den som mottar tjenesten – den syke, den pleietrengende, skoleeleven – ikke er den samme som den som betaler for tjenesten. Slik det er i dag mottar vi alle tjenester fra det offentlige, men betalingen kommer ikke direkte fra oss, betalingen kommer fra staten (eller kommunen).

Så, for å få inntekter må tjenesteyterne ikke nødvendigvis anstrenge seg for å gi et godt tilbud til sine brukere/kunder, for å få inntekter må de gi inntrykk til politikerne om at de gjør en god jobb.

Dessuten er det slik at når pengene går igjennom det offentlige istendefor å gå direkte fra bruker til produsent, så er dette fordyrende. Hvis pengene hadde gått direkte fra bruker til produsent, kunne vi avviklet mesteparten av dagens byråkrati, og alle de som nå jobber der med å skrive brev til hverandre etc. kunne hatt produktive og verdiskapende jobber, og dette ville også ført til at velstanden i Norge ville ha vært høyere.

Det er dette skillet mellom den som mottar og den som betaler som er årsaken til at kvaliteten på tilbudet blir så dårlig. De andre politikerne er så lite innsiktsfulle at de ser ingen annen løsning på dette problemet enn å bevilge mer penger. DLF ønsker å fjerne dette skillet mellom den som bruker og den som mottar, slik at den som mottar en tjeneste blir den samme som den som betaler for den, enten direkte eller indirekte.

Vi vil at pasienten selv skal betale for sine legebesøk, vi vil at pasienten selv gjennom en forsikringsordning skal betale for sin sykehusopphold, vi vil at elevene via hans eller hennes foreldre skal betale for skolegang, vi vil at den gamle selv, gjennom oppsparte midler og forsikringsordninger, skal betale for den omsorg han trenger når han ikke kan ta seg av seg selv. Denne modellen for organisering av velferdstilbudet henger sammen med at det er den enkelte selv som skal disponere det han eller hun tjener. I dag er det slik at de som har vanlige inntekter betaler ca 70 % av det de tjener til det offentlige i samlede skatter og avgifter – og selv ikke regjeringspartiet Høyre ønsker nå å redusere denne andelen.

Under en slik ordning kan den som mottar tjenesten velge en annen lege, en annen skole for sitt barn, et annet sykehus, en annen omsorgsbolig, og flytte sine betalinger dit, hvis kvaliteten blir for dårlig. Denne muligheten finnes ikke i dag. Vi er overbevist om at et slikt system vil føre til langt bedre skoler, langt bedre helsevesen, og langt bedre eldreomsorg enn den vi har i dag. Men så lenge DLF har så liten innflydelse som vi har i dag, vil det tilbudet som befolkningen utsettes for stadig bli av dårligere kvalitet.

USA og de allierte gikk til angrep på Irak i mars 2003, og etter noen få ukers krig var Iraks hær i realiteten nedkjempet. President Bush erklærte 1/5 at ”major combat operations have ended”. (De fleste på venstresiden gjengir fortsatt dette utsagnet som om Bush sa at krigen var over, noe som er direkte løgnaktig.)

Selvsagt var det fortsatt små trefninger, og slike fortsatte i mer enn et år, men til tross for dette gikk det ganske bra frem til tidlig sommer 2004: Irak begynte å komme i orden, mange irakere ble mer optimistiske med tanke på fremtiden, elementær økonomisk aktivitet foregikk på en stabil måte, skoler og universiteter fungerte, osv. Det forekom demonstrasjoner mot USAs tilstedeværelse, men stort sett gikk ting fredelig for seg.

Det er i Irak en del islamister, og de ønsker ikke at landet skulle organiseres etter en modell som inneholder betydelige innslag av individuell frihet og markedsøkonomi, islamistene ønsker at Irak skal bli en islamsk republikk; de vil at landet skal styres i samsvar med sharia-lover som innbærer at homofile skal henrettes, at frafalne fra islam skal henrettes, at utro kvinner skal straffes med døden ved steining, at lemlestelse kan benyttes som straffemetode, osv. Iraks egne islamister ble fra mars 2003 supplert med islamister fra andre land som dro til Irak for å kjempe med våpen i hånd mot forsøket på å gjøre om Irak til et land organisert etter en noenlunde vestlig modell med stor respekt for individers rettigheter.

Tidlig på sommeren 2004 ble noen få amerikanske soldaters overgrep mot irakisk fanger i Abu Grahib kjent, og dette var svært skadelig for USAs omdømme. (Disse overgrepene var dog svært svært milde i forhold til de grusomme overgrep som daglig skjedde i meget stort omfang i Iraks fengsler under Saddam Hussein.) Noe etter dette begynte islamister å gjøre mer kraftige opprør mot USAs styrker i byer som Fallujah og Najaf. USA hadde ingen problemer med å bekjempe disse med militære midler, men isteden for å knuse disse opprørene i starten, ble USAs krigføring drevet på en mild og forsiktig måte, i samsvar med en krigsdoktrine som kalles ”just war”, og som ikke kan gi seier i krig. Når USA i et slag hadde seieren innen rekkevidde, ga de islamistene et tilbud om våpenhvile og forhandlinger. (Ett eksempel her: http://www.theaustralian.news.com.au/common/story_page/0,5744,10468346%255E2703,00.html .) Ledelsen i USA er så naiv at de virkelig tror at islamistene vil delta som et av mange politiske partier i et pluralistisk og demokratisk Irak. (Som så mange andre er USAs ledelse svært uvitende om islamistenes fanatisme og de barbariske ideene de står for.) Islamistene sa selvsagt ja til tilbudet om våpenhvile, hadde de sagt nei ville de ha blitt nedkjempet. USA innstilte da sine krigshandlinger, islamistene omgrupperte og skaffet nye forsyninger av alt fra mannskap til ammunisjon, og fortsatte så å krige. Etter at det nye opprøret igjen var nedkjempet kom USA med nye tilbud om våpenhvile. Dette skjedde flere ganger.

USAs ettergivende holdning førte til at islamister over store deler av Irak fik blod på tann, og opprørene spredde seg både i omfang og antall.

Grunnen til at det nå er svært urolig i Irak er altså at USA ikke slo ned de islamistiske opprørene som begynte enkelte steder tidlig sommeren 2004. Ettergivenheten som USA viste var en direkte oppmuntring til islamistene.

Den eneste løsning nå er at USA og de allierte slår kraftig ned alle kommende opprør. Alle siviliserte land burde støtte USA i dette, både med moralsk støtte og med militære ressurser. Vi ser nå tydelige signaler som viser hvordan et islamistisk styre vil bli: kidnappingene av hjelpearbeidere, sjåfører, tolker, entreprenører som kun har ønsket å hjelpe til med å øke velstanden i Irak, og de grusomme drapene på mange av de kidnappede, viser at USA og Vestens motstandere i Irak er rene barbarer.

USA hadde seieren inne rekkevidde, det var mulig å ta de første skritt mot målet som var å gjøre Irak om til et noenlunde fritt og sivilisert land. Dessverre lot USA islamistiske opprørere få mulighet til å fortsette sine opprør, og dette kan ha ødelagt hele formålet med krigen. Hvordan dette vil ende er ikke godt å si, men den eneste muligheten for å forhindre at Irak blir enten et barbari eller et anarki, er at USA og de allierte slår kraftig ned alle islamistiske opprør.

For å gjenta dette sluttpoenget: Mht Irak står vi nå overfor to alternative sider: én side representerer et forsøk på å innføre et styre etter vestlig modell med valg av ledere, med ytringsfrihet, med religionsfrihet, med en viss markedsøkonomi. Alternativet til dette er et islamistisk styre med Iran og det Taliban-styrte Afghanistans som forbilder. I praksis vil det siste alternative føre til at Irak blir et anarki i mange år fremover.

Vi støtter den første av disse modellene, den som statsminister Allawi http://edition.cnn.com/2004/WORLD/meast/09/23/allawi.transcript/ og hans regjerning nå forsøker å innføre med støtte fra USA, Storbritannia og enkelte andre allierte. Vi konstaterer, uten overraskelse, at venstresiden i denne saken, som alltid tidigere, støtter den siden som representerer diktatur og undertrykkelse. Enkelte på venstresiden omtaler til og med islamistene som frihetskjempere som kjemper imot en amerikansk okkupasjon, noe som er en løgn av så store dimensjoner at man kan lure på om de som sier slikt er riktig vel bevart.

Altså: DLF vil alltid i enhver strid støtte den side som representerer størst grad av frihet. Derfor støtter vi Allawi og USA og de alliertes forsøk på å skape et fritt Irak, men vi konstaterer at USAs krigsinnsats hittil har vært for svak: opprør fra islamister er ikke slått ned som de burde ha blitt. Det er derfor situasjonen i Irak nå ikke er langt bedre enn den er.

.
.
.
.
.
.
.
.

Appendiks om dødstall:
Det sies at mer enn 10 000 irakere er drept etter at USA invaderte Irak i mars 2003. Dette er selvsagt forferdelig, men disse tallene er langt lavere enn det antallet som ble drept pga Saddam Husseins regime. Slike tall er svært usikre, men overslag viser at de siste 15 år Saddam satt ved makten mistet i gjennomsnitt ca 30 000 mennesker livet hvert år pga. Saddam terrorvelde. Vi må også huske på at svært mange av disse 10 000 irakere blir drept direkte eller indirekte av islamister.

Venstresiden er svært opptatt av disse ca 10 000 som har mistet livet i Irak pga. krigen, men vi vil ikke kritisere dem for det. Vi vil dog kritisere dem for at de ikke var interessert i tapstallene under Saddam Hussein, og at de ikke sammenligner dagens tapstall med det antall som mistet live pga Saddam Husseins styre.

USA har mistet mer enn 1000 soldater i denne krigen. Disse tapene ville ha vært langt mindre hvis USA hadde ført en strategi som ikke innebar ettergivelse for islamistene. Dessuten er disse tapstallene langt mindre en de tapstall USA hadde i annen verdenskrig, i Korea-krigen og i Vietnam-krigen. Disse tapstallene må også sees i sammenheng med at USA frem til og med 11. september 2001 mistet mer enn 4000 sivile i terrorangrep utført av islamister.