Flere ganger de siste månedene har vi i avisene kunnet lese om at politimenn er blitt drept av islamistiske terroraksjoner i Irak.

Et eksempel fra Aftenposten i går: ”16 menn ble drept og 12 skadd av to bilbomber i Irak mandag. En selvmordsbomber kjørte en bil lastet med eksplosiver inn i en politistasjon, forteller øyenvitner. Ifølge den lokale legen Nazar al-Hiti er nesten alle de skadde politimenn. De sto i kø for å få utbetalt lønn da angrepet skjedde. …”

Hele artikkelen ligger her: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/irak/article921800.ece

Selvsagt er dette forferdelig: politimennene har denne jobben fordi de vil være med på å skape et nytt og demokratisk Irak, et Irak som hverken er preget av Saddam Husseins tyranni eller av islamistenes terrorvelde.

Det er en ting som utelates i de norske avisenes dekning av slike hendelser: Avisene fremstiller det som skjer nesten som om terroristene er en slags Iraksks variant av ”gutta på skauen”, som kjemper imot en fremmed okkupasjon. Denne fremstillingen er feil: det er USA og de allierte som forsøker å gjøre Irak om til et fritt samfunn, og terroristene forsøker å forhindre dette; de vil ha et islamsk diktatur.

Men det er også en ting som avisene burde har vektlagt i sterkere grad: selv om politimenn stadig blir drept i terroraksjoner, så virker det som om det fortsatt er stor rekruttering til politistyrkene. Så selv om mange politimenn blir drept, er det mange irakere som vil bli politifolk. Dette tyder på at det er store deler av befolkningen som ønsker et fritt Irak, et Irak som ikke styres av islamister.

Vi er glade for dette. Kun frihet kan gi et sivilisert samfunn, og dette gjelder for alle land, også for land i Midt-Østen. Og frihet forutsetter stor grad av aksept av Vestens verdier: rasjonalitet, sekularitet, selvrealisering som etisk ideal, respekt for andre menneskers rett til å styre sine liv slik de ønsker. Kun en bred aksept av slike verdier kan gi grunnlag for frihet og velstad. Vi håper det nå er krefter i sving i Irak for å spre disse ideene i befolkningen.

Dersom Irak hadde fått fortsette som enten et tyranni under Saddam, eller som et islamistisk diktatur, ville det blitt en katastrofe for befolkningen, og en kilde til terroraksjoner over resten av verden.

Vi håper at terroristene i Irak snart er nedkjempet, og at Irak kan bli et demokrati med stor grad av frihet og velstand.

La oss tenke oss at et stort antall mennesker skal gå og spise middag, og at de på forhånd har bestemt seg for å ordne dette kollektivt.

Noen vil ha forrett, andre ikke. Noen vil ha biff, andre vil ha lam, noen vil ha fisk, noen er vegetarianere og vil ha salat, bønner og soya. Noen vil ha vin til maten: noen rød, andre hvit, mens enkelte også er avholdsfolk. Til dessert vil noen ha karamellpudding, mens ande vil ha banansplitt. Etc.

Skal dette løses kollektivt, må alle bli enige om å bestille det samme. Som det er lett å se er dette umulig å gjennomføre slik at alle blir fornøyde; har man kollektive løsninger som det eneste alternativ vil alle bli misfornøyde. Istedenfor et hyggelig måltid vil kun de som er flinkest til å få sine ønsker igjennom bli fornøyde, mens alle de andre blir misfornøyde fordi de blir servert noe de ikke vil ha.

I Norge er det en rekke tilbud som er organisert etter den kollektive modellen. En del områder er organisert slik at alle får det samme tilbud, uansett hva deres egne preferanser måtte være: Slik er det innen helsevesenet, innen eldreomsorgen, innen pensjonssystemene, og innen skolen.

La oss her se på det siste eksemplet innen skolen på en kollektiv løsning som alle blir misfornøyde med: KRL-faget. (En fersk artikkel om dette fra Aftenposten ligger her: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article915200.ece .)

KRL-faget er et forkynnende kristendomsfag som i dag er obligatorisk i norsk grunnskole. (Det gir seg dog ikke ut for å være forkynnende, det var ment som et økumenisk fag som skulle erstatte det opprinnelige kristendomsfaget, som reelt sett var eksplisitt forkynnende). KRL-faget har medført protester fra foreldre som ikke ønsker at deres barn skal bli utsatt for kristen misjonering i skolen.

Det er etter DLFs syn foreldrenes ansvar å sørge for at deres barn får opplæring, og det er opp til foreldrene selv å bestemme om denne skal være religiøs eller sekulær. Dette er uforenlig med dagens kollektive skoleordning.

DLF tar som eneste parti foreldrenes ansvar på alvor, og vi har derfor som mål å avvikle den kollektive skolemodellen (som vi også vil avvikle alle andre tvungne kollektive modeller som finnes i Norge). Vi vil at skolene skal være private, at de selv skal avgjøre hvilken ideologi de skal representere, og så skal foreldrene velge en skole for sin barn, en skole som er i samsvar med den ideologi foreldrene ønsker at deres barn skal læres opp i.

Vi vil fortrekke at barn læres opp i en skole med et pensum basert på Vestens verdier: sekularitet, rasjonalitet, den videnskapelige metode, individualisme, individuell frihet, markedsøkonomi. Det er disse verdiene DLF står for, og vi mener at kun disse verdiene kan gi basis for et fritt og sivilisert samfunn. Men vi vil ikke tvinge denne modellen på andre; et viktig element i denne modellen er frihet, og de foreldre som ønsker å gi sine barn en religiøs oppdragelse har etter vårt syn all rett til dette – å akseptere at andre vil velge annerledes enn en selv er et viktig aspekt ved frihet.

Men i første omgang bør skolenes selvstendighet økes, valgfriheten må gjøres større, og KRL-faget må gjøres frivillig. Kun dette er i samsvar med individualisme, og kun dette kan gi grunnlag for at de fleste blir fornøyde.

I mange tiår var Norge en av de største skipsfartsnasjonene i verden. Norske skip seilte mellom alle havner ved alle verdens hav, og de mange norske sjømenn var regnet som de beste i verden. Denne bransjen skapte store verdier til fordel for alle som var innblandet i den: sjøfolkene, deres familier, rederne, verftene, osv.

I dag er det annerledes. Det er nesten ingen norske sjøfolk igjen. Og for noen få dager siden meldte rederiet Fjord Line at de flagger ut. I og med dette mister 350 norske sjøfolk jobben.

Hvorfor er det gått slik?

Det er gått slik fordi politikerne har lagt større og større byrder på norsk næringsliv. Alle som har drevet produktiv virksomhet i Norge er litt pålagt høyere og høyere skatter, et mer og mer omfattende regelverk, flere og flere skjemaer som må fylles ut. osv. Mange virksomheter bare finner seg i dette (eller skyver noe av sin virksomhet over på det svarte markedet) – og grunnen til at de ikke flytter er at de ikke er mobile, de må bli der hvor de er. Men med skipsfarten er der annerledes: den kan flagge ut, dvs. den kan overføre sine kontorer til land med et gunstigere klima for næringsvirksomhet.

På denne måten har politikerne, tilhengere som de er av å legge større og større byrder på de produktive for å støtte de uproduktive, drevet en næring som kunne ha gitt stor velstand til nordmenn, ut av landet. (La oss nevne at dette selvfølgelig er et gode for de landene som disse virksomhetene flytter til.)

Grunnen til at Fjord Line nå flagger ut er at en ordning med skattekompensasjon for norske sjøfolk forvinner; den blir avviklet i neste års statsbudsjett. Denne kompensasjonen har gjort det mulig for rederiet å drive fra Norge med norske ansatte og med norsk skattenivå.

Enkelte av de politikere som har gått inn for å avvikle kompensasjonsordningen har påstått at det er galt at staten gir kompensasjon til en bedrift når bedriften går med store overskudd, som Fjord Line har gjort. Vi vil til dette si at en virksomhets overskudd bør stå i forhold til den kapital som er investert i bedriften, og at alle bedrifter vil ha omtrent samme fortjeneste sett i forhold til investert kapital. (Hvis ikke vil kapitalen flyte dit hvor fortjenesten er høyest.) Hvis det nå er slik at bortfallet av kompensasjonsholdningen fører til at overskuddet i en bransje plutselig blir langt mindre enn overskuddet er i andre bransjer, så synes vi det er helt rimelig at bedriften forsøker å rette på dette.

DLF er tilhenger av å fjerne alle de byrder som staten pålegger bedriftene: vi vil fjerne skatter, avgifter, skjemavelde, osv. Under DLFs politikk vil klimaet for verdiskapning i Norge bli så godt at andre lands virksomheter vil flytte sin virksomhet til Norge! Vi vil da oppleve en velstandøkning som man aldri har sett maken til. man med dagens politikk – med økende skatter og økende skjemavelde – vil det bare gå dårligere og dårligere. Fortsetter det som hittil vil det bli mange flere enn de nå 350 som har mistet jobben i Fjord Line som vil stille stå i køen for arbeidssøkende heller enn å bedrive produktivt arbeid.

Med andre ord: Med DLFs politikk vil Norge bli en økonomisk stormakt, og Norge vil da også igjen ble en av verdens fremste skipsfartsnasjoner. Dette vil føre til en kolossal velstandsøkning i Norge, noe DLF betrakter som et stort gode.

”Den franske regjering har bestemt seg for å kvitte seg med Eiffeltårnet. Det vil bli forsøkt solgt som skrapjern, og siden dette er en delikat sak må salget skje i hemmelighet. Derfor ønsker vi, som har fått salgsoppdraget av den franske regjering, å gi deg et gunstig tilbud forutsatt at du ikke forteller noe om dette salget. Men vi må ha din betaling meget snart”.

På 1920-tallet var det faktisk en del forretningsmenn som fikk dette tilbudet av seriøst utseende selgere, og det var visstnok flere som kjøpte Eiffeltårnet. Selvsagt var det hele lureri, og det er vel meget tvilsomt om noen ville kjøpt Eiffeltårnet i dag.

Men den samme type svindel forekommer i dag: vi så dette senest i forbindelse med konkursen til The 5 Percent Group: 70 000 nordmenn har visstnok investert til sammen én milliard kroner i en forretningsidé som enhver burde forså ikke kunne gi de lovede 5 % utbytte hver måned.

Men stadig lar folk seg lure. Hva kan man gjøre med slikt? Denne type svindlere er ofte smarte, og de utnytter og finner huller i det regelverk som velmenende, men virkelighetsfjerne politikere har etablert for å forhindre slikt.

Det viktigste her er å oppfordre folk til å være forsiktige med investeringer: at de ikke må investere mer enn de har råd til å tape, og at hvis et konsept høres ut til å være for godt til å være sant, så er det antagelig for godt til å være sant.

DLF vil ikke gå inn for spesielle regler for å forhindre denne type svindel, slike regler vil aldri ha noe av den tiltenkte effekten. Men vi vil ha generelle bestemmelser mot svindel, og alle som begår svindel skal straffes meget strengt. Aller viktigst for å forhindre slikt er at folk er ansvarlige mennesker som har ansvar for sine valg og for de konsekvenser som følger av deres valg. Dessverre har dagens velferdsstat hatt som en av sine viktigste oppgaver å gjøre mennesket ansvarsløst. DLF beklager dette, og vil ha et annet type samfunn: DLF vi ha et fritt samfunn hvor folk han ansvar for sine valg, og dette inkluderer å holde kriminelle ansvarlige for alle de rettighetskrenkede handklinger de begår.

Sannheten om FNs gjennomgripende korrupsjonskultur begynner nå å bli så åpenbar at man kan finne omfattende artikler om det selv i tradisjonelle nyhetsorganer som for eksempel Aftenposten.

I dagens utgave av Aftenposten finner vi to artikler som omtaler FNs tilstand i dag: En av artiklene har tittelen ”USA: Gigant- korrupsjon med FNs Irak-sanksjoner”. og den andre har tittelen ”Anklager om overgrep og dårlig styring”, og ingressen til denne lyder slik: ”Anklager om seksuell trakassering, nepotisme og dårlig styring rammer FNs toppledelse. Generalsekretær Kofi Annan er hardt presset.”

Artiklene ligger her:

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/irak/article917421.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/irak/article917420.ece

For vår del vil vi si at dette har vært åpenbart lenge, og at det har gått slik det måtte gå. Grunnen er at i FN er alle land (stor sett) likestilt, dvs. at totalitære regimer og brutale diktaturer i FN for det meste har same status som de siviliserte vestlige land.

Dette utgangspunktet er fullstendig umoralsk, og enhver organisasjon som er basert på slike prinsipper må ende opp gjennomsyret av korrupsjon.

DLFs syn er at de vestlige land bør trekke seg ut av FN. Det er umoralsk av Vestens regjeringer å behandle diktatoriske regjeringer slik som de blir behandlet i FN, nemlig som legitime og likeverdige. FN er moralsk bankerott, og det bør Vestens ledere ta konsekvensen av.

Mahmoud Abbas har erklært sin vilje til å avvæpne og kontrollere de militante terrorgruppene i de palestinske områdene.¨ Han har bedt om hjelp fra Israel til å gjennomføre, bl.a. ved stans i militære operasjoner i PA. Det er VG som melder dette og, nevner også at dette har lenge vært Abbas ønske, men erketerroristen Arafat har hindret ham i skape fred.

Som Arafats formelle etterfølger har han nå muligheten til å gjennomføre dette, hvis han har støtte blant tilstrekkelig stor del av befolkningen. Meningsmålinger o.l. er alltid upålitelige i diktaturer som PA, slik at vi ikke skal feste for mye lit til gamle målinger som viste stor oppslutning om terrorlinjen.

Dette er et sjeldent og verdifullt lysglimt i en ellers håpløs situasjon. Palestinerne har nå en unik mulighet til å velge fred og liv, som de straks vil få dersom de griper sjansen. Arafats død vil isåfall være en stor velsignelse for både jøder og arabere. En fredelig løsning eller i det minste nedtrapping av konflikten vil ha gunstige ringvirkninger i hele regionen. Vi er begrensede optimister, basert på erfaringene, men den palestinske selvmordslinjen har ødelagt alt for dem. Det er mulig at de vil gripe sjansen til liv, nå som den har offisiell sanksjon fra deres egne ledere.

Norsk mat er ca 50 % dyrere enn maten i EU, leser vi i dagens aviser.(F.eks. her.) Prisene er også mer enn 25 % høyere enn i Sverige. Dette er dog ingen nyhet, det er en gammel og velkjent sannhet.

Hvorfor er mat dyrere i Norge? Fordi det er liten konkurranse i næringsmiddelbransjen i Norge, og fordi vi har høye tollmurer for å beskytte norsk landbruk.

DLFs mål er frihet, og et aspekt ved dette er at staten ikke skal legge hindringer i veien for frivillig produksjon og handel, hverken innad i Norge eller over landets grenser. DLF er altså for full frihandel. Dette betyr at vi vil fjerne alle de statlige inngrep som gjør at det er så dyrt i Norge.

Alle statlige inngrep består i å legge hindringer i veien for produksjon og handel, og det er derfor helhetlig sett tapsbringende. Dette gjenspeiles i høyere priser i Norge enn i land med færre inngrep. (Isolert sett har mange av statens tiltak positiv effekt, men disse er betalt med større negative kostnader et annet sted. Totalverdien av statlige inngrep er negativ.)

DLF vil avvikle alle restriksjoner på handel over landegrensene, dvs. vi vil gå inn for fri import av alle typer varer til Norge, og vi vil også fjerne alle de restriksjoner som bønder i dag må arbeide under.

DLF er altså for et fritt næringsliv, og all erfaring viser at dette gir den beste kombinasjon av høy kvalitet og lav pris, Et fritt marked vil også i langt større grad enn dagens marked åpne for nisjeprodusenter (som for eksempel økologisk mat).

Så frihet - retten for individer til å styre seg selv, sin inntekt og sin eiendom – er ikke bare moralsk, det er også det enest samfunnssystem som er praktisk, praktisk i den forstand at det gir et harmonisk samfunn med en effektiv og rasjonell produksjon av alt vi trenger og ønsker av varer og tjenester.

Hvis svaret er 1900, hva er da spørsmålet? Det kan selvsagt være svært mange korrekte spørsmål til dette svaret, men det vi tenker på er følgende: Hvor mange kroner ble hver person som så filmen ”Andreaskorset” subsidiert med av staten?

En overskrift i VG for et par dager siden (14/11) forteller at ”Thriller-fiasko sponset med 1900 per billett”. Filmen har altså i støtte fra staten mottatt et beløp tilsvarende kr 1900 for hver billett som ble solgt til personer som valgte å betale for å se filmen.

Det som har skjedd er ikke at staten har betalt for filmen (slik uttrykket ”betalt” vanligvis forståes), det som har skjedd er at staten har tatt penger fra skattebetalerne og gitt dem til filmens produsenter.

Altså: mange nok har ikke ønsket å investere egne midler for å lage denne filmen. Dette betyr at de ikke har hatt en rimelig tro på at filmen ville være lønnsom, og da har staten trådt til: ”Lag filmen allikevel! Vi vil tvinge skattebetalerne til å dekke det eventuelle tapet!”.

Det staten egentlig sier er at dersom ikke nok personer vil betale frivillig for å se filmen, vil staten tvinge alle nordmenn til å være med på å betale for filmen allikevel. Staten tvinger altså et meget stort antall mennesker til å betale for en film de ikke er interessert i å se.

DLF mener at denne politikken er grovt umoralsk. Vi mener at staten ikke har noen rett til å ta penger fra folk, heller ikke hvis de brukes på kulturformål.

DLF mener at enhver skal få beholde sine egne penger, og bruke dem som han eller hun selv ønsker. Dette – kun dette - vil føre til et harmonisk samfunn, og all erfaring tyder på at det også vil føre til bedre filmer.

Foreldre har i oppimot 20 ganger forlatt sine egne barn på asylmottak i Norge i den siste tiden. Grunnen er at foreldrene ikke har fått innvilget søknad om asyl i Norge – de må derfor forlate landet. I frykt for hva som kan skje når de tar med sien barn til det land de kom i fra (eller i et annet land de må reise til) reiser de fra sine barn på mottak i Norge.

Vi kan ikke forstå annet enn at dette er en umenneskelig situasjon: foreldre presses til å reise fra sine barn. Grunnen er at de ikke får opphold i Norge.

Hvorfor får de ikke opphold? Essensielt sett fordi det blir for dyrt. De som kommer hit har i dagens regime krav på inntekt, bolig, skolegang, etc. og slikt koster penger. Fordi vi ikke har råd til dette, sende vi heller folk tilbake til fattigdom og nød i hjemlandet.

DLF synes dette er en umenneskelig sitasjon. Dagens regime går ut på at man sier til folk som flykter fra krig eller undertrykkelse eller fattigdom at ”Dessverre, vi har ikke råd til å gi deg en gratis luksustilværelse, så du må nok reise hjem”.

DLF ønsker en annen politikk. Vi ønsker at alle som kommer hit for å arbeide og som vil leve på en fredelig måte, skal få lov til å komme hit. Vi ønsker også at det ikke skal være noen offentlig støttordninger for innvandrere. (Slike virker passiviserende på mottakerne, og disse ordningene tiltrekker seg useriøse personer.)

Med den politikken som DLF går inn for – det ovenfor nevnte i tillegg til slike ting som strenge straffer for kriminelle, legalisering av narkotika, overvåking av miljøer hvor det finnes farlige ideologier, etc. – vil problemene forbundet med innvandring og asylsøkere bli borte. Og vi vil ikke lenger oppleve det forferdelige i at foreldre reiser fra sine barn fordi de selv ikke får innvilget opphold i Norge.

Det er vel for tidlig å si at det pågår en religionskrig i Nederland, men det vi har sett de siste dager kan tyde på at vi, ikke bare Nederland, men Europa, er på vei mot en betydelig konfrontasjon mellom muslimer og det sekulære Vesten.

I de siste par uker har kristne satt fyr på moskeer, og muslimer har satt fyr på kirker flere steder i Nederland. Utgangspunktet vil vi si var drapet på filmregissøren Theo van Gogh: han ble drept av en islamist fordi han hadde laget en islam-kritisk film. Vi vil altså si at det var dette drapet som startet det som har skjedd i Nederland. Muslimer vil antagelig si at det som begynte striden var en angrep fra van Gogh på islam; i islam er det som kjent strenge straffer for blasfemi.

La oss før vi går videre si at vi er tilhengere av religionsfrihet: alle har rett til å dyrke de guder de måtte ønske, og de har rett til å eie kirker, synagoger, moskeer o.l. hvor slik gudedyrking kan skje. Alle har rett til å bli latt i fred, så lenge de lar andre være i fred. Dette gjelder også de som bedriver religionskritikk, inkludert det som enkelte vi si er blasfemi. Vi er for full ytringsfrihet, og vi tar sterk avstand fra religiøses forøk på å diktere kunstneres arbeid, og dette gjelder spesielt de som har bedrevet kritikk av islam, f.eks. Salman Rushdie eller Theo van Gogh. De som på tilsvarende vis kritiserer andre religioner får i Vesten gå i fred, heldigvis.

Det som er skjedd i Nederland er altså at kristne og muslimer ikke har latt de andres gudshus være i fred, og slike handlinger tar vi selvsagt sterk avstand fra.

Men det ser ut til at det er i ferd med å bluss opp en kraftigere strid mellom muslimer og de kristen og de sekulære i Europa. Hva gjør vi nå? Hvordan forholder vi oss til dette slik at friheten sikres (eller helst utvides), og slik at fredelige mennesker får være i fred?

Keiser Napoleon, som var en stor hærfører, ble en gang spurt om hvordan han ville bruke sin genialitet som strateg for å komme ut av en håpløs sitasjon på en slagmark, og han svarte at ”Men min genialitet ville jeg ikke ha havnet i en håpløs situasjon”.

Dessverre er dagens Europa ingen politiske ledere av betydelig format; og de vi har har satt oss i det som kan bli en håpløs situasjon.

Men hva gjør vi nå?

For å sikre at alle fredelige mennesker – muslimer, kristne, jøder, ateister - få leve i fred, må nå alle fundamentalistiske miljøer overvåkes. Alle som planlegger reelle terroraksjoner må uskadeliggjøres. Alle som har begått drap, brannstifting eller andre typer reell kriminalitet må straffes strengt. På kort sikt er det intet annet vi kan gå inn for i dag. På sikt er det en vei til fredelig sameksistens mellom mennesker; fred er et resultat av at rasjonelle ider er blitt akseptert av størstedelen av befolkningen.

Dette er etter vårt syn den eneste måten Europa kan komme ut av den kritiske, men ennå ikke håpløse, situasjonen vi er kommet i. Vi frykter dog at dagens styrende politikere overhode ikke er villige til, eller i stand til, hverken å forstå den situasjonen vi er i, eller å treffe nødvendige tiltak. Og da lever vi i meget spennende tider.

Det er ingen tvil om at Arafat var en samlende skikkelse for palestinernes sak (som går ut på å avskaffe staten Israel), og at han var en sterk leder. Han var den som de fleste palestinerne ønsket å ha som leder, og han var til en viss grad i stand til å koordinere de ulike gruppene som de aktive palestinere var organisert i – vi tenker da på grupper som HAMAS, Islamsk Jihad, PFLP, Svart September, m.fl. (det er mulig ta noen av disse ikke lenger eksisterer, men dette betyr bare at gruppene har tatt andre navn).

Vi har tidligere sagt hva vårt syn er på Arafat, men i dag hadde vi tenkt å si noen få ord om hav vi tror blir fremtiden for palestinerne.

Som nevnt var Arafat en samlende skikkelse. Han var en terrorist, diktator og tyrann, og som så mange slike er det de personlige egenskaper hos personen som gjør ta han klarer å holde en hyperaktiv og aggressiv befolkning (til en vis grad) samlet og i sjakk. Når en slik leder dør, begynner gjerne de ulike grupper som den tidligere lederen klarte å holde samlet, å sloss seg i mellom. Et ferskt og typisk eksempel på dette er det som skjedde i Jugoslavia etter Titos død. Tito holdt Jugoslavia samlet, men etter hans død brøt det ut kriger mellom de ulike gruppene som Jugoslavia besto av, og landet gikk i oppløsning.

Vi tror noe lignende vil skje med palestinerne.

Vi tror at selv om de ulike gruppene har samme mål - å eliminere Israel - så er de så lite samarbeidsvillige og lite villige til å koordinere en stor krig seg i mellom at det som vil skje i de neste år er at de ulike palestinske gruppene nevnt ovenfor vil begynne å krige mot hverandre. En viktig grunn til dette vil også være at det ikke vil bli noen enighet om arvefølgen etter Arafat – en rekke ledere vil kreve den nå ledige tronen, og disses tilhengere vil nå bruke sin aggressive energi til å angripe hverandre. Vi står med andre ord foran en borgerkrig med flere ulike grupper på Vestbredden og i Gaza.

La oss også nevne at vi tror at ledelsen i Israel har samme vurdering som vi har. Vi tror dette er en viktig grunn til at den såkalte muren i vår ble bygget av israelerne; muren skal sørge for ta borgerkrigen ikke rammer israelere. Og vi tror at dette også er grunnen til at Sharon har beordret så mange jødiske bosettere vekk fra de såkalte okkuperte områdene – hvis disse bosetterne hadde blitt værende inne i en sone hvor det pågår full borgerkrig mellom ulike palestinske grupper, så ville dette ført til at de fleste jødiske bosettere ville ha blitt drept.

Så vi tror altså at det er svært lenge til det blir fred i Midt-Østen. Det vi tror er løsningen er at Israel tar full kontroll over Gaza og Judea/Samaria (Vestbredden), og at Israel og Vesten gir avkall på alle tanker om å etablere en palestinsk stat. Israel må i disse områdene føre en politikk som innebærer av fullstendig avvæpning av befolkningen, og styre områdene slik de la opp til i perioden fra 1967 til tidlig på 90-tallet. Vi minner til slutt om at i denne perioden var det betydelig økonomisk vekst og stigende velstand for palestinerne, en oppgangsperiode som tok slutt da Arafat satte i gang intifadaen mot slutten av 80-tallet.

Mye tyder nå på at de siste dagers angrep på Fallujah, utført av amerikanske og irakiske styrker, er i ferd med å knuse de islamistiske styrkene i byen. Dersom dette angrepet føres slik det bør, vil resultatet være av avgjørende betydning for å slå ned den islamistiske motstand mot å innføre et demokratisk styresett i Irak.

Som kjent ønsker islamistene at land skal styres i samsvar med de islamske sharia-lover. Disse innebærer at landet skal være et teokratisk diktatur uten politisk eller økonomisk frihet, lemlestelse som straffemetode, dødsstraff for frafall fra islam, steining av kvinner som er utro, osv. Det er et Irak styrt i samsvar med disse prinsippene islamistene i Irak kjemper for.

Den største feil som USA gjorde i denne krigen var å ikke ta Fallujah og Najaf da opprørene der begynte for alvor tidlig i sommer. Etter da å ha nedkjempet islamistene, tilbød USA våpenhvile, og ba islamistene om å legge ned våpnene, danne politiske partier og å delta i den demokratiske politiske prosess. Dessverre uttalte også president George Bush omtrent på denne tiden at USA ville godta at Irak ble en islamsk republikk dersom de partiene som ønsket dette oppnådde flertall i demokratiske valg. Islamistene fikk da tid til å omgruppere og skaffe forsyninger, og så tok de kampene opp igjen. Men hvis USA nå nedkjemper fienden, vil mye være vunnet.

Det er viktig å være oppmerksom på at det som driver islamistene er to ting: 1) Et hat mot denne verden og alt som skaper lykke her – ”Amerikanerne vil leve og nyte livet. Vi vil dø for Allah” er et slagord de bruker, og 2) Håpet om å lykkes.

Så lenge de har et håp om å lykkes, vil de fortsette å kjempe. For å få slutt på krigen må USA og Iraks styrker sørge for å ta fra dem håpet. Dette kan kun skje på en måte: flest mulig av islamistene må drepes og de som blir igjen må forstå at videre kamp er nytteløs.

Derfor er det så viktig at USA, Irak og de allierte nedkjemper islamistene i Fallujah.

Til slutt noen få ord om de på venstresiden som betrakter islamistene i Fallujah som frihetskjempere: Å si at islamistene i Falluhjah er frihetskjempere er det samme som å si at de nazistene som kjempet mot de allierte i Tyskland våren 1945 var frihetskjempere.

Norske aviser og nyhetssendinger på TV og i radio kommer i de neste dager til å hylle Arafat, som ligger for døden på et fransk sykehus i Paris. Vi som er vant til norsk presses selektive utvalg av fakta kan regne med at han vil bli fremstilt som politiker, frihetskjemper og fredsforkjemper (eller i hvert fall fredsprisvinner).

La oss her legge vekt på en del fakta som burde vært med i en nekrolog over Arafat.

Arafat er opphavmannen til den moderne tids terrorisme. Han var en pionér i å bruke flykapringer som et ”politisk” pressmiddel, og han står bek en rekke terroraksjoner rette mot sivile amerikanere, europeere og ikke minst israelere.

Som leder for palestinerne – han ledet PLO fra starten og ble valgt til palestinernes president en gang på 90-tallet - har han stått for et tyranni av en type som dessverre ikke er uvanlig i den arabiske/muslimske verden. Ikke bare er palestinere blitt undertrykt i hans regjeringstid, han satte i gang den såkalte intifadaen mot Israel på slutten av 80-tallet, en intifada som føre til at Judea og Samaria (Vestbredden) og Gaza, områder hvor svært mange palestinere bor, ble rene krigssoner hvor all økonomisk aktivitet stoppet opp. Befolkningen ble fattigere og fattigere, til tross for at velstanden i disse områdene hadde steget jevnt mens de var under israelsk styre fra 1967 og frem til ca 1987.

Fattigdommen har steget enormt dels fordi krigshandlinger - initiert av den palestinske siden - har ført til at det er nærmest umulig å drive fredelig verdiskapning, og dels fordi Arafats styre har vært en politistat hvor den som ikke fulgte partilinjen – Arafat var opprinnelig KGB-agent og gammelkommunist og den andre ideologien som dominerer på palestinsk side er islamisme – ble lynsjet. Arafats styre var et rent gangsterstyre

Arafat har dog vært flink til å selge palestinernes sak, eller en svært parfymert utgave av denne. Det som er den arabiske sidens ønske er å fjerne Israel, og PLO ble opprettet av araberlandene i 1964 som en måte å få lurt Vesten til å redusere sin støtte til Israel – Vesten har sans for ”frigjøringsbevegelser” – og Arafat ble PLOs første leder.

Arafat klarte som sagt å øke støtten til palestinernes sak ved å lyve om hva denne bestod i. Denne type svindel ser vi overalt hvor Arafat har vært innblandet. Han sier én ting på engelsk til vestlige journalister, han sier noe helt annet når han snakker til sine tilhengere på arabisk; når han snakker arabisk er det ingen tvil om at hans endelige mål er å utslette Israel.

Pga. Arafats store kvalifikasjoner som profesjonell løgner har han også klart å lure mange vestlige land til å gi palestinerne enorme pengebeløp til ulike hjelpetiltak. Svært lite av dette er kommet palestinerne til gode, disse midlene er i hovedsak gått til PLO-ledelsen luksusforbruk av Aramani, Mercedes og Beluga, og til deres hustruers luksusliv i verdensmetropolene, og til deres sveitsiske bankkonti.

Vårt syn er at Arafat burde ha blitt henrettet eller rett og slett skutt. En slik tyrann og terrorist fortjener ikke en død på sotteseng.

Pårørende lever i frykt, leser vi i dagens Aftenposten. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article907111.ece

”Mange pårørende ... lever i daglig frykt og bevæpner seg mot brutale pengeinnkrevere. Besteforeldre har solgt alt for å dekke barnebarns ...gjeld.”

Hva slags gjeld er det snakk om? Jo, det er gjeld som narkotikabrukere opparbeider seg for å få kjøpt narkotika. ”Når den narkotikaavhengige ikke makter å gjøre opp for seg, oppsøker "kreditorene" hans familie. Flere steder i landet lever foreldre i skjul. Andre har med seg kniv og balltre til sengs, for å kunne forsvare seg. … Dette er et skjult problem over hele landet. Om kort tid vil det være vårt største samfunnsproblem, sier generalsekretær Jan Erik Thorsen i Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS).

Videre fra Aftenposten: Thorsen ”slår nå alarm, og ønsker myndighetens oppmerksomhet rettet mot de narkomanes pårørende. Foreldre lever i skam, og anstrengelsene for å hjelpe sine barn preger hele livet deres.

- En undersøkelse blant våre medlemmer viser at halvparten er truet på livet i forbindelse med barns narkotikamisbruk, sier Thorsen.

Forbundet har 6000 medlemmer. Medlemstallet øker, og Thorsen mener de er representative for hele landets pårørende.

- Det vil kreve bred og langsiktig innsats for å gjøre noe med dette økende samfunnsproblemet, sier Thorsen, som mener det er galt å tro at alle narkomane er slike som oppholdt seg Plata i Oslo.

- Problemet finnes i alle samfunnslag, mest i det helt skjulte. Her er enorme pengesummer i bevegelse. Når brukeren selv ikke makter mer går torpedoene hardt på foreldre, søsken og besteforeldre, sier han.”

Det finnes kun én eneste løsning på dette problemet. Myndighetene vil nok allikevel forsøke å innbille folk flest at det finnes andre løsninger, men det er kun én eneste løsning: legalisér alt som har med narkotika å gjøre for voksne mennesker!

Dagens forbud innebærer at narkotika blir svært dyrt, og at de som ønsker å ruse seg på slike rusgifter må oppsøke kriminelle miljøer. Denne kombinasjonen gjør at en del brukere stifter gjeld som de ikke kan betjene, og da blir ikke bare de selv rammet, men også deres slektninger blir rammet. Dette vil, som det sies i Aftenposten, ” Om kort tid … være vårt største samfunnsproblem”.

Som sagt: det er kun en eneste løsning: voksne mennesker har rett til å benytte de rusmidler de måtte ønske. Lovverket bør innrette seg etter dette. Hvis narkotika blir lovlig vil prisene komme innefor et rimelig nivå, og all reell kriminalitet forbundet med narkotika vil forsvinne. Politiet vil kunne konsentrere seg om reell kriminalitet (innbrudd, overfall, svindel, etc.), soningskøene til fengslene vil forsvinne, mystikken omkring det forbudte rusmiddel narkotika, som trekker ungdom inn i narkomiljøene, vil bli vesentlig redusert, etc. Og all den frykt som pårørende utsettes for fra kriminelle narkohandlere vil forsvinne.

Vårt ønske om legalisering er ikke på noen måte diktert av trusselen fra banditter, eller andre "praktiske" innvendinger mot den mislykkede politikken. Nei, vi går inn for legalisering fordi misbrukere ikke krenker andre, men bare ødelegger for seg selv. Det er tragisk, men ikke kriminelt.

Bandittvirksomheten som vi beskriver her er totalt uakseptabel, og myndighetene ville kunne ha stoppet slik virksomhet dersom de hadde ønsket det, og benyttet de riktige virkemidler.

Det er tragisk at samfunnet har fraskrevet seg sitt eneste rettmessige ansvar, nemlig å beskytte de uskyldige.

Den norske regjering har mottatt en forespørsel fra USA om vi er villige til å ta imot fire av de terroristene som sitter i fangeleir på Guanatanamo Bay, og som USA etter sterkt internasjonalt press nå dessverre er i ferd med å løslate.

Disse fire er kinesiske statsborgere og kommer fra en muslimsk provins i Kina, og dersom de blir returnert til Kina vil de sannsynligvis bli idømt dødsstraff

De innsatte på Guantanamo Bay er fanger tatt i krigene mot Afghanistan og Irak, og de har ikke formell status som krigsfanger fordi de kriget i strid med krigens regler (de bar ikke uniform, de bar skjulte våpen, de gjemte seg blant sivile, de angrep sivile).

Fangene på Guantanamo Bay er fanatiske islamister, og de som ble tatt i Afghanistan kjempet for et styre totalitært islamistisk styre hvor kvinner ble slått med stokker fordi burkaen var for kort, hvor det var forbudt for kvinner å jobbe utenfor hjemmet, hvor homofile ble tatt med opp på hustak og kastet utfor, osv.

I de siste måneder er en del av de innsatte på Guantanamo sluppet fri. I mange tilfeller har de vendt tilbake til sitt opprinnelige virke: de kjemper for islamismen og mot demokratiet. En av de løslatte kom til Danmark (selv om fangene ble tatt i Irak og Afghanistan, så kommer de fra en rekke andre land hvor de har statsborgerskap), og han vakte straks oppmerksomhet i hele Norden ved å si at statsministeren var et legitimt mål for terrorister. Andre løslatte har sluttet seg til islamistene i Tsjetenia, og flere er tilbake i Irak og er med på å terrorisere befolkningen der.

Vi har dog stor sans for det som Frankrike har gjort overfor de løslatte som var franske statsborgere, og som ble transportert til Paris: Disse fangene er ikke blitt løslatt, de er blitt internert og sitter nå i fangeleir i Frankrike.

Primært ville vi ønske at USA ikke hadde sluppet løs de som ble plassert på Guantanamo Bay. Dersom de skal sendes til de land de har statsborgerskap, synes vi at den franske løsningen er god. Det ville dog være umulig for Norge å iverksette den samme løsningen som Frankrike benytter, så vi er enige i den norske beslutningen om å si Nei til det amerikanske forslaget om å ta imot disse terroristene.

”Ansatte ved sosialkontorene blir stadig mer utsatt for trusler og vold. Arbeidstilsynet krever tiltak og ber sosialkontorene lage trusselvurderinger” leser vi i Aftenposten i dag.

Grunnen til denne utviklingen er at klienter mener at de har krav på utbetalinger, men allikevel får de ikke innvilget søknader om støtte. De reagerer enkelte med sinne, og noen tyr til trusler og vold.

Denne utviklingen har vi sett i mange år. Personer som arbeider på sosialkontorene blir stadig oftere utsatt for trusler og vil fra nettopp de menneskene de skal hjelpe.

Hva er løsningen på dette?

For å besvare dette spørsmålet må man først identifisere årsaken til problemet. Og årsaken til problemet er at noen gis rett til å motta penger basert på slike betingelser som lav inntekt, bolig, antall barn en har, alder, etc. Slike kriterier, hvis man først begynner å innføre dem, vil etter hvert bli mer og mer og mer kompliserte, og det å forstå seg på denne jungelen av bestemmelser blir etter hvert umulig. De ansatte på sosialkontorer blir utsatt for vold fordi klientene hverken forstår eller godtar disse kriteriene for tildeling av penger, og derfor ikke blir tildelt penger.

Løsningen på dette problemet, den eneste løsning som finnes, er å avvikle fullt og helt alle statlige (og kommunale) ordninger som innebærer at noen har rett til å motta penger fra det offentlige. (De som trenger hjelp må få dette fra private organisasjoner finansiert av frivillige bidrag.)

Løsningen er altså å ha som utgangspunkt at de eneste penger man har rett til, er de man tjener selv.

DLF går inn for et system hvor all får beholde det han eller hun tjener, og da vil det ikke være slik som i dag at noen har juridisk krav på andres penger.

Og la oss avslutningsvis evne et poeng som vi har nevnt flere ganger tidligere: Velferdsstaten dytter vanlige mennesker over i kriminalitet. Velferdsstaten er derfor et samfunnssystem som på sikt er ødeleggende for et sivilisert og harmonisk velstandssamfunn.

Det ser nå ut til at president Bush blir gjenvalgt med klar margin. Vi vil henvise til gårsdagens kommentar, og kun nå si at vi er tilfreds med resultatet.

Vi er også glade for at resultatet ble så klart at vi ikke vil få en gjentagelse av situasjonen fra valget i Florida 2000, hvor demokratene forsøkte å stjele valget. (At demokratene og deres mange venstreorienterte støttespillere i media og i akademia stadig fremstiller det som om det var republikanerne og Bush som stjal valget, viser hvor sterk den venstreorienterte løgnpropagandamaskinen er.)

Ang. valgresultatet vil vi nå kun gjengi det som USA-kjenneren Geir Lundestad uttalte i en kommentar på NRK i morges: "Over størstedelen av verden vil man synes det er greit at Bush sitter i fire år til. De eneste som vil reagere negativt er Europa, og den islamske verden."

Det Lundestad sier her bekrefter etter vårt syn at den amerikanske befolkning gjorde rett når den gjenvalgte Bush.

Amerikanerne går i dag til valg, og etter vårt syn må de velge mellom to svært dårlige alternativer: den sittende presidenten George Bush, og utfordreren, senator John Kerry. (Kandidatene fra småpartiene er enda verre.)

Bush er en «born-again»-kristen som vil styrke religionens plass i det amerikanske samfunn, og han begrunner mange av sine standpunkter og handlinger ved å henvise til sin tro. Han ønsker å innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort, og han vil forby visse typer forskning («stem-cell-research») fordi det er i strid med kristen tro (?). Bush vil til og med ha et tillegg til grunnloven som forbyr homofile ekteskap (han er ikke imot at homofile skal kunne leve sammen og ha partnerskapskontrakter, det han er imot er at denne type kontrakter skal kunne kalles «ekteskap»). Bush er en «compassionate conservative», en etikett som innebærer at han mener at velferd er et offentlig ansvar som skal finansieres med skattepenger.

Men det er mer, mye mer å si om Bush: Han har innført toll (blant annet på stålimport), han har øket landbrukssubsidiene, og han har opparbeidet store budsjettunderskudd. Videre, Bush ønsker ved lov å hindre folks bruk av egne penger - «soft money» - i valgkampen, noe som er en innskrenkning av ytringsfriheten. («Soft money» kalles de penger som blir brukt når f.eks. en gruppe som støtter én kandidat bruker penger for å reklamere for sin kandidat foran et valg. Bush ønsker altså at kun partiene skal kunne bruke penger på reklame for sine kandidater.)

Alt dette gjør ham nærmest uspiselig for liberalister. På den annen side finnes det også gode elementer i Bushs politikk. Som guvernør i Texas gjennomførte han en omfatende «tort reform»: som kjent plages amerikansk rettvesen av useriøse søksmål som ofte innbærer at store selskaper blir pålagt å betale «vanlige folk» enorme erstatninger for ting som ikke burde innebære erstatningsplikt, f.eks. hvis noe søler varm kaffe på seg. Etter Bushs arbeid for «tort reform» i Texas er det nærmest blitt slutt på slike søksmål i denne delstaten. Bush vil fortsett dette arbeidet på føderalt nivå his han blir gjenvalgt.

Men det er i vår tid en svært viktig sak hvor Bush også ganske bra. Etter angrepet på USA utført av islamister 11. september 2001 har han gått til krig for å redusere sannsynligheten for at USA og Vesten igjen skal bli utsatt for lignende angrep. Som kjent har Vesten spesielt siden 1979 blitt utsatt for et meget stort antall angrep utført av islamister.

Disse angrepene er blitt støttet av regjeringene i en rekke muslimske land, blant dem regjeringene i Iran. Libya, Saudi-Arabia, Irak og Afghanistan (nå er situasjonen noe endret). Bush gikk til krig mot Afghanistan og Irak fordi regjeringene i disse landene hadde støttet terrorgrupper, og regjeringene ble avsatt. USA og allierte forsøker nå å innføre et vestlig demokratisk styresett i disse landene, men møter store utfordringer fra lokale islamistiske grupper som ikke ønsker frihet og demokrati, men et islamistisk styre.

I sammenheng med denne krigen har Bush vært alt for tilbakeholden: han har ikke våget å si at fienden i krigen er islamismen, han sier at fienden er «terrorisme». Han forsøkte i innpå et år å få FN med på den fullstendige legitime og rettferdige krigen mot Iraks tyrann Saddam Hussein - han burde ha forstått at det ville være umulig å få FN, domi9nert av venner av Saddam Hussein som Frankrike og Russland, med på noe slikt, og Bush kastet derfor bort svært mye verdifull tid i oppløpet til krigen mot Irak. Til slutt handlet han dog uten å ha et formelt FN-vedtak i ryggen, men FN hadde da allerede over en periode på mange år vedtatt mer enn et dusin resolusjoner som sa at dersom Saddam ikke samarbeidet med våpeninspektørene, så ville det bli krig. (Saddam samarbeidet selvsagt ikke med disse inspektørene, noe han hadde godtatt å gjøre i og med våpenhvileavtalen fra 1991, men FN våget ikke å ta konsekvensene av dette og erklære krig). Når krigen først var i gang la Bush så store begrensninger på hvordan de amerikanske soldatene skulle føre krigen at krigsinnsatsen ble svært ineffektiv.
Så etter vårt syn er Bush en svært dårlig kandidat. Hva er da alternativet?

Senator John Kerry er i sin sjel en av de meste venstreorienterte politikere i USA. Han er tilhenger av høyere skatter og større offentlig innblanding i all frivillig handel. Han vil også at staten skal ta enda mer kontroll over helsevesenet. På den annen side er han en sterk tilhenger av kvinners rett til selvbestemt abort, og han vil antagelig ikke forsøke å gjøre USA enda mer kristent, som Bush ønsker.

Kerry er sterkt venstreorientert; han hører til i samme bås som Hillary Clinton, Ted Kennedy, Al Gore og Jesse Jackson. Det er slike sterkt venstreorienterte personer som nå har overtatt det demokratiske partiet, dette partiet er blitt transformert og er nå helt annerledes enn det var for noen få tiår siden. Politikere som senator Joe Libermann hører nå egentlig ikke lenger hjemme i dette partiet, og senator Zell Miller har sagt at partiet har flyttet seg svært langt til venstre. Dersom Kerry vinner er det de sterkt venstreorienterte som vil komme inn i en rekke nøkkelposisjoner i den amerikanske administrasjon.

Men Kerry er ikke bare i bunnen en helhjertet venstreorientert politiker, på overflaten er han også en superopportunist og bløffmaker. Ett eksempel: Kerry meldte seg frivillig til å kjempe i Vietnam-krigen. Etter at han kom tilbake ble han en av de mest aktive deltagerne i den såkalte anti-krigs-bevegelsen (som ikke var annet enn en femtekolonne for det imperialistiske og kommunistiske Nord-Vietnam), og han fortalte løgner om hvordan amerikanske soldater oppførte seg i Vietnam. Kerrys innsats her ble da effektivt brukt av kommunistenes propagandamaskineri.

Kerry har altså inntatt begge sider i denne konflikten. Det er ikke noe galt i å skifte syn hvis man får ny kunnskap, men hva gjør Kerry når han skal stille til valg som president? Hvilken side velger han? Han valgte den som han trodde vil gi mest oppslutning nå: han valgte å fremstille seg som en krigsveteran og krigshelt - han fremstiller seg som en som vet hvordan man skal krige. Han har igjen snudd 180 grader! Dette er ren opportunisme fra Kerrys side, og opportunister er dårlige mennesker.

Utenrikspolitisk vil Kerry legge USA under FN. Han har gjentatte ganger erklært at USA ikke vil handle alene, men danne koalisjoner. Hvis USA igjen blir angrepet av islamister - og siden Bush har ført krigen så svakt så er det muligheter for dette - vil Kerry ha med seg FN før han kan slå tilbake, og siden det vil være umulig å få FN med på noe annet en resolusjoner, vil Kerry kunne gjøre svært lite neste gang det smeller.

Hvis Kerry blir valgt, vil det innenrikspolitisk ikke skje så stor skade: Kerry vil som Clinton ha et republikansk flertall i kongressen imot seg, og han vil ikke få gjort så stor skade på amerikansk økonomi (det var denne type situasjon som gjorde Clintons periode som president til en suksess - praktisk talt alt han foreslo ble stoppet av kongressen, økonomien fikk derfor fred fra offentlig innblanding og dermed en viss stabilitet, og dette er et nødvendig gode for at et næringsliv skal kunne produsere og vokse).

Utenrikspolitisk vil en sier til Kerry føre til at kampen mot islamistisk terrorisme vil nærmest opphøre, og dette vil være svært skadelig for Vesten.

Den politiske sak som er viktigst i dag er kampen mot islamistisk terrorisme, og her er Bush noe mindre inkompetent enn vi tror Kerry vil bli.

Hvis vi hadde hatt stemmerett ved dette valget ville vi ha stemt på Bush.

I de siste dager har vi avisene lest om svært omfattende skattesnusk i drosjenæringen i Oslo.
500 drosjeeiere og 2000 sjåfører skal være innblandet i skatteunndragelser for omtrent 500 millioner kroner. Dette er en skatteunndragelse som har pågått over flere år, og det er visstnok én bestemt regnskapsfører som har "hjulpet" mange av disse sjåførene og eierne til å skjule enorme beløp for skattemyndighetene.

Det er altså snakk om 500 drosjeeiere og 2000 sjåfører.

I et sivilisert samfunn - kan en så stor del av en helt legitim yrkesgruppe være kriminelle?

Enhver burde forstå at dersom man får denne type kriminalitet (her definerer vi kriminalitet som lovbrudd) i slikt omfang blant vanlige arbeidsomme mennesker, må feilen ligge ikke i lovbryteren, men i lovene.

Etter vårt syn er denne tragiske situasjonen - 2500 kriminelle i en stor og viktig og absolutt nødvendig yrkesgruppe i landets hovedstad - et resultat av lovverket, og ikke av lovbryternes kriminelle innstilling.

Det er altså slik at dagens lovverk, som pålegger oss en overflod av det som de fleste vil betrakte som meningsløse bestemmelser, høye skatter og avgifter, og et enormt skjemavelde, driver vanlige folk over i kriminalitet. Dette er svært ødeleggende, både for de det gjelder og for samfunnet som helhet.

Vi har i denne spalten gjentatte ganger sitert den kloke maksime fra Frostatingsloven: "Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes". Det vi nå ser i stadig større grad er at mengden ulover er blitt så stor at flere og flere vanlige mennesker drives over i kriminalitet, og dette er ødeleggende for landet. Det er slik som maksimen sier: landet ødes. Velferdsstaten, med sitt skyhøye skattenivå, er et drivhus for kriminalitet.

Politikerne burde være sitt ansvar bevisst. De burde foretas en meget kraftig opprydding i lovverket. Vi har dog ingen tro på at politikerne fra de partiene som er på Stortinger er i stand til dette. Skal en slik absolutt nødvendig renovasjon begynne, så må DLF inn på Stortinget - det ser ut til at først da kan avviklingen av ulovene begynne.