En av de mange alvorlige innvendinger mot velferdsstaten er at politikerne innfører stadig mer kompliserte regelverk, regelverk som det blir vanskeligere og vanskeligere å følge.

Det er derfor noe spesielt når vi opplever at en statsråd i den sittende regjeringen har brutt så mange regler at en kommentator omtaler en redegjørelse om saken som ”et absurd show”.

Vi siterer fra en artikkel med tittelen ”Flust av konsulentfeil hos Haga” om saken:

”– Det er en meget alvorlig sak og det er min jobb å rydde opp, sier olje- og energiminister Åslaug Haga (Sp).

I kjølvannet av Arnstad-saken ba Haga Departementenes innkjøpstjeneste (Depkjøp) om å vurdere samtlige konsulentavtaler i lys av loven om offentlige anskaffelser. Rapporten er ikke oppløftende lesning for statsråden.

– Den inneholder bred kritikk. Det er funnet feil ved majoriteten av kontraktene, sier Haga.

Hun akter nå å skjerpe rutinene og styrke kvalitetssikringen av departementets anskaffelser. Samtidig tar hun selvkritikk på at dette ikke er gjennomført tidligere. Riksrevisjonen har gjentatte ganger kritisert offentlige instanser for brudd på anbudsreglementet. …

Olje- og energidepartementet har 40 løpende konsulentavtaler som hver for seg overstiger 100.000 kroner i verdi. Haga har tidligere innrømmet regelbrudd i forbindelse med konsulentavtalen tidligere Enova-sjef Eli Arnstad inngikk med departementet i fjor. Men den avtalen er slett ikke alene om å bryte reglene.

Depkjøp har nemlig funnet feil og mangler ved de aller fleste av departementets løpende avtaler. Regelbruddene er mest alvorlige for de minste kontraktene. Manglene for de største anskaffelsene beskrives som beskjedne” (sitat slutt).

En slik enorm mengde feil foregår altså i et departement. Et departement er en virksomhet, om man kan kalle det det, som skulle ha de aller beste forutsetninger til å kjenne til de regler som gjelder og som også skulle ha et ansvar for å følge dem. det er folkene der som tar initiativet til reglene og det er de som formulerer dem.

At politikere og byråkrater blir avslørt som udugelige har vi intet imot, det er noe vi forventer av sosialdemokratiske politikere, men det som vår oppmerksomhet primært rettes mot er alle de som driver verdiskapning i private virksomheter og som rammes av tilsvarende villnis av regler. Disse er opptatt av verdiskapning, av å produsere noe som folk ønsker seg eller trenger og som de vil kjøpe, og den stadig økende mengden statlige regler som gjelder dem påfører dem kun demotiverende, unyttig og skadelig arbeid. Men de aller fleste er samvittighetsfulle og nedlegger et stort arbeid i å følge disse reglene. Ille må det da være for dem å se at politikere og byråkrater, de som altså skulle være mest opptatt av å følge disse reglene, enten gir blaffen i å følge dem, eller ikke er i stand til å følge dem.

Uansett hva årsaken er så er dette ille. Det som må skje er at de offentlige regler som gjelder all næringsvirksomhet må reduseres til det minimum som er nødvendig for å beskytte individers frihet og å sikre næringsfrihet. Etter DLFs syn er alle andre regler, lover og forordninger kun krenkende, unødvendige og skadelige.

Og til statsråd Åslaug Haga, og til alle andre politikere og byråkrater som i stort omfang bryter regler de selv sier det er for og som de baserer sin karriere på å innføre stadig flere av, er det nå kun det å si at det som skjer er at de nå får smake sin egen medisin. Eller kanskje vi burde si at den som graver en grav for andre, faller selv i den.

Landsmøtet i Det Liberale Folkepartiet ble avholdt i Oslo lørdag 26. april. Etter formannens tale, som tok opp enkelte viktige elementer i debatten om liberalismen som har pågått i flere fora det siste året, var det en debatt hvor en rekke politiske og strategiske temaer ble berørt.

Med utgangspunkt i debatten ble det vedtatt resolusjoner om følgende temaer:

Norsk helsevesen i krise – full privatisering er løsningen
Nei til forbud mot prostitusjon
Nei til sosialdemokratiets ødeleggelser

Resolusjonstekstene var som følger:

Norsk helsevesen i krise – full privatisering er løsningen
Norsk helsevesen er i krise, det brukes for mye penger, kostnadene galloperer og pasienter opplever svikten bokstavelig talt på kroppen. Noen må stå lenge i kø for å få behandling, mens andre blir flyttet rundt mellom avdelinger og sykehus fordi det offentlige sparer penger ved å stenge ned deler av driften i helger eller ferier. Dette er også svært belastende for de ansatte som opplever omstillinger, nedskjæringer og generelt lave lønninger og belastende oppgaver. Som et resultat av dette er det stor misnøye med sykehusdriften, og den offentlige styringen. Staten har forsøkt å reorganisere helsesektoren i forskjellige offentlige foretak, uten at det har løst problemene, tvert om.

DLF ønsker et fullt ut privat tilbud. Det betyr at sykehusene eies og drives av private. Dette vil føre til konkurranse i markedet for helsetjenester, noe som vil bedre kvaliteten og redusere kostnadene. I tillegg må tilbyderne konkurrere om arbeidskraften, noe som vil føre til at lønningene stiger. I dag er alle sykepleiere underbetalt som følge av at arbeidsgiveren (staten) har monopol, i et fritt marked vil sykepleierne og andre helsearbeidere oppnå markedspris for sine tjenester. Pasientene vil også velge det sykehuset som gir dem best tjenester for pengene, og kan, i motsetning til i dag, ha reelle klagemuligheter og stille sykehuset til ansvar. DLF går derfor inn for å fullt ut privatisere helsesektoren, og overlate dette til ansvarlige eiere som har kompetanse og engasjement for faget fremfor byråkrater og avdelingsledere med offentlige budsjetter som eneste styringsinstrument.

Nei til forbud mot prostitusjon
Den rød-grønne regjeringen har foreslått å kriminalisere betaling for eksuelle tjenester. Regjeringens begrunnelse er at prostitusjon i dag er assosiert med alvorlig problemer som vold, voldtekter, arkotikamisbruk og menneskehandel.

Det regjeringen glemmer er at det er dagens forbud mot organisert rostitusjon som er årsak til de probleme som rammer mange av de prostituerte.

DLF er av den oppfatning at regjeringens forslag derfor er et skritt i eil retning, og at et forbud kun vil presse prostituerte ytterligere inn i et kriminelt miljø. Løsningen er tvert imot å tillate drift av bordeller, og å gi prostituerte samme juridiske rammeverk som folk i alle andre yrker.

Nei til sosialdemokratiets ødeleggelser
Vår kultur er i hovedsak gjennomsyret av kollektivistisk sosialdemokratisk tankegods.

Dette innebærer blant annet at inntekter som produktive enkeltindivider tjener i realiteten ansees som statens eiendom. Man tillater riktignok det enkelte individ (qua lønnstaker, næringsdrivende, investor osv) å beholde en andel av sin inntekt, men andelens størrelse er overlatt til vilkårlige politiske vedtak. Den inntekt man får beholde betraktes som milde gaver fra politikerne og staten til den enkelte. Politikerne sier dette i klartekst, når de hevder at skattelettelser er det samme som subsidier av den gruppe som mottar lettelsen. En slik ideologi kan ikke overleve uten ved grov og umoralsk tvang mot den enkelte, der begreper som indivders rettigheter og eiendomsrett er totalt utvisket.

DLF tar avstand fra denne ideologien, den er umoralsk og krenkende mot selve ideen om at hver og en lever av produktiv virksomhet. Produktiv virksomhet er en nødvendighet for å opprettholde og forbedre ens liv.

DLF vil over tid gjennomføre drastiske skattekutt, hånd i hånd med en storstilt privatisering av dagens sviktende velferdsstat. DLF vil for eksempel erstatte dagens sosialdemokratisk eldreoppbevaring med en eldrepolitikk der folk selv i et helt fritt marked kan velge hvem som skal få tilby omsorg.

Som et første skritt på denne veien vil DLF umiddelbart avskaffe den særnorske formueskatten. Denne skatten er ekstra umoralsk både fordi man legger skatt på allerede beskattet inntekt, dessuten fratar man produktive mennesker deres rettmessig opptjente sparekapital. DLF er tilhenger at den som tjener pengene skal beholde dem, og inntekt tjenes ikke ved å ta penger fra andre, den tjenes ved å arbeide og produsere.

Arbeid og produksjon er dyder som skal belønnes, men sosialdemokratiet anser dette som berettiget til straff ved inndragning til fordel for statskassen.

____

Etter debatten var det valg, og leder Vegard Martinsen ble gjenvalgt. Lasse K. Lien ble gjenvalgt som nestleder, og Per Arne Karlsen ble gjenvagt som generalsekretær. Til medlemmer i sentralstyret ble gjenvalgt Tore Aabø og Martin Johansen.

Senator Hillary Clinton vant siste nominasjonsvalg med 10 prosentpoeng over den andre kandidaten, senator Barack Obama, og ingen av dem vil gi seg ennå. (Hadde Clinton tapt eller vunnet med en liten margin ville hun ha trukket seg.)

I de siste tiår har demokratens nominasjon blitt avgjort tidlig i racet, men denne gangen ser det ut til at kampen om nominasjonen vil pågå nærmest helt frem til konventet. Den eneste som kan tjene på dette er republikanernes John McCain: så lenge Obama og Clinton fortsetter å kritisere hverandre vil de svekkes begge to, og flere vil slutte opp om McCain.

Så hvordan vil det gå hos demokratene? Det er ikke mulig å si noe sikkert om dette ennå, men vi kan si noe om kandidatene som vi ikke har sagt før.

Obama har vist seg å være langt mer venstreorientert i sitt grunnsyn er tidligere var kjent. Han var aktiv som agitator for sterkt venstreorienterte saker da han var student, han har et nært forhold til den rasistiske og rabiate predikanten Jeremiah Wright, og han har et nært forhold til den tidligere terroristen William Ayers.

Hans politikk er et oppgulp av venstreradikale klisjeer som ofte var å høre for omkring 50 år siden, og hans utenrikspolitikk baserer seg på at USA er skyld i all elendighet i verden og at de fleste av verdens problemer løses hvis USA trekker seg ut. (Han forklarer hva han mener i en video som ligger på youtube: http://www.youtube.com/watch?v=dl32Y7wDVDs.)

Han virket i begynnelsen av kampanjen som en sympatisk og idealistisk ung mann som hadde hevet seg over rasespørsmålet, men etter hvert som hans politikk er blitt gjennomskuet av velgerne klarer han ikke å få til en avgjørende seier over Clinton. Hans rådgivere har derfor nå begynt å antyde at Obamas manglende suksess skyldes at amerikanerne fortsatt er et rasistisk folk. Men slike uredelige tricks er helt vanlige fra venstreorienterte politikere.

Det virker rimelig sikkert at dersom Obama blir nominert så vil han ikke klare å slå republikanernes John McCain.

Hva så med Hillary? Hun har også mange fiender. Hun er den type kvinne som mange – både kvinner og menn – misliker; hun er kunstig, hun er falsk, hun er løgnaktig, hun er intelligent, hun er sterk, hun er ambisiøs. Hun er mao. en gjennomført umoralsk person med ambisjoner og maktbegjær, og at hun da har valg politikken er helt naturlig.

Politisk sett er også hun i utgangspunktet sterkt venstreorientert, men hun vil - opp til et punkt - gi avkall på sine overbevisninger dersom det kan gi henne makt.

At hun er en løgner og opportunist er velkjent, og dette har vi kommentert tidligere, men det kommer stadig flere eksempler. Nå sier hun at hun er og alltid har vært imot NAFTA (frihandelsavtalen for Nord-Amerika), men da hun var presidentfrue var hun som sin mann en sterk tilhenger av den. Kilde: http://www.dickmorris.com/blog/2008/04/13/hillary-cynical-on-nafta/.

Og vi tar med ett poeng om hennes utenrikspolitikk: hun har sagt at dersom Iran angriper Israel vil USA støtte Israel med alle midler. Men hun sier også at USA på samme vis vil forsvare Emiratene, Saudi-Arabia og Kuwait dersom de blir angrepet. Kommentatoren Dick Morris omtaler dette som at hun er ”Nuts on Nukes”. http://www.dickmorris.com/blog/2008/04/21/nuts-on-nukes-hillarys-mad-new-policy/#more-324.

Hillary har også ofte beskrevet seg som en meget erfaren politiker på høyt nivå: Men den eneste erfaringen hun hadde på høyt nivå var det mislykkede forsøket på å lede sosialiseringen av det amerikanske helsevesenet tidlig i sin ektemanns presidentperiode. Andre viktige oppgaver fikk hun ikke så lenge hennes mann var president. En vittig observatør sa at det å påstå at Hillary var med på høyt politisk nivå er som å si at Yoko Ono var med i the Beatles.

Så det er ingen tvil om at amerikanerne så langt har tre svært dårlige kandidater å velge mellom.

Det beste vi da kan håpe på er at presidenten blir blokkert av et motsatt flertall i Kongressen. Og den enste måten dette kan skje på er at Clinton blir valgt. Men dette ser nå ut til å være en helt usannsynlig resultat av dette presidentvalget.

Er der noe vi ikke har for lite av i Norge så er det underlige debatter. En av de underligste har pågått noen måneder, og den handler om hvorvidt det bør være tillatt å bruke andre flagg enn det norske på 17.mai, i 17.mai-toget.

De i mange tilfeller selvutnevnte talsmenn for innvandrerne sier at man absolutt bør kunne bruke andre lands flagg i 17.mai-toget, og de tenker da antagelig på det pakistanske flagget eller det palestinske flagget eller det iranske flagget. Dette vil de ha for at barn fra disse landene skal føle seg hjemme og velkomne i Norge.

Meget overraskende har 17.mai-komiteen stått konsekvent på å si Nei til å tillate andre flagg enn det norske i 17.mai-toget i Oslo, og til ingens overraskelse går Oslos ordfører Fabian Stang fra Høyre i dag ut i fullt samsvar med Høyres vanlige prinisppløshet og med Høyres vanlige forsøk på å være venner med alle ved å sette 17.mai-komiteens syn til side og si at alle lands flagg er tillatt i toget.

Hvorfor feires 17. mai? Jo, fordi 17. mai er den dagen i 1814 da Norge fikk en ny grunnlov, en grunnlov som ga innbyggerne meget stor frihet. Det er dette man feirer 17. mai. Man feirer friheten og man feirer den norske statens grunnlov som ga oss den friheten.

Når vi feirer denne dagen bruker vi flagget fordi det symboliserer det frie landet Norge.

Hvis man ser etter i kalenderen så ser man at det om 17. mai står at den er grunnlovsdagen. Det er altså grunnloven, den norske grunnloven og den friheten den representerer, som feires 17 mai.

At man da ønsker å bruke flagg som representerer regimer som det i Pakistan, et land som er nærmest ved å være et islamistisk diktatur, eller det palestinske flagget, et flagg som representerer krefter som vil eliminere det nonelunde frie landet Israel og erstatte det med et islamistisk diktatur, ser ut til å ikke stemme helt overens med det som er 17 mais egentlige budskap.

(De innvandrere som gjerne vil feire sitt hjemlands kultur må gjerne gjøre dette på landets egen nasjonaldag, og der gjør de da også; i en årrekke har innvandrere fra Pakistan i Oslo feiret sitt hjemlands nasjonaldag. På samme måte har amerikanere med norske aner feiret 17. mai i USA. Men disse går ikke med norske flagg 4. juli).

Og mht andre lands flagg, vi kan forstå at noen vil bruke andre noenlunde frie lands flagg på 17. mai, for eksempel det amerikanske flagget eller det israelske flagget. Så hvis det blir et mangfold av flagg i 17.mai-toget så får vi se om de som bærer palestinske, iranske og pakistanske flagg klarer å la de som går med israelske og amerikanske flagg være i fred.

Så vidt vi ser det er arrangementene 17. mai offisielle arrangementer som har som formål å feire friheten den norske grunnloven la opp til. Det er da naturlig at man kun benytter norske flagg. Å benytte flagg som representerer land og ideologier som står sterkt imot denne friheten virker underlig, og det er rimelig at arrangøren bestemmer at kun norske flagg skal brukes.

I flere måneder har aviser og nyhetssendinger på TV omtalt boligkrisen i USA: Vi har sett reportasjer om familier som hadde flyttet inn i drømmehuset, men som så må selge og flytte ut fordi de ikke klarte å betjene gjelden: husdrømmen ble til et gjeldshelvete.

Poenget med reportasjene har åpenbart vært å vise at frihet og markedsøkonomi, som USA påståes å ha, er skyld i nedgang, brutte forventninger, fattigdom og krise.

Men hva er egentlig årsak til boligkrisen? Vi skal sitere fra en artikkel som klart og tydelig forklarer dette, men først gir vi en kort oppsummering: Krisen skyldes i hovedsak at myndighetene presset banker til å gi boliglån til familier som normalt ikke ville ha fått lån fordi de ikke var kredittverdige.

Hva hvis låntagerne ikke klarer å betale tilbake? Da vet bankens ledelse at den vi få hjelp av staten, slik at den egentlig ikke risikerer mye på å opptre uansvarlig.

Problemene skyldes altså ikke det frie marked, problemene skyldes at staten presset banker og låntagere inn i ordninger og avtaler de i et fritt marked ikke ville ha vært omfattet av, og av at bankene vet at går det galt så vil staten redde dem. Alt dette fører til en sterkt økende uansvarlighet på alle hold.

Vi siterer fra artikelen ”Don’t Blame the Markets” av Jerry Bowyer, publisert i New York Sun 18. april:

“The government compels banks to make loans in poor neighborhoods even if the applicants are not considered prime borrowers. You may not know about that because the Community Reinvestment Act is not exactly a household (excuse the pun) name.

But the commercial banks do know about it. They have a CRA department. They get a CRA rating. They know that the way to get a high CRA rating is to make loans to poor applicants or in poor urban neighborhoods regardless of the financial prudence of the loans.

They know that if they don’t do this, they will be punished severely by the regulators when they try to make any major change which is dependent on regulatory approval. And they know that pretty much every major change a traditional bank makes is, in fact, subject to regulatory approval. So, they grit their teeth and stamp a big inky “yes” on an application which they know, according to traditional financial standards, deserves a “no.”

Up until 1995 the Community Reinvestment Act was largely a requirement to support “community groups” in poor neighborhoods. Of course, this often meant left wing groups like ACORN, etc. But after 1995 the scope of the law was dramatically increased.

Over the strenuous objections of the banks themselves and some Republicans in Congress, CRA was renewed and modified in such a way that it gave far more power to the federal government to punish banks for not lending more widely in poor neighborhoods.

The classic “fair housing” laws from the Martin Luther King Jr. era of civil rights were deemed insufficient. Under CRA, not only were realtors required to sell to qualified buyers regardless of race, which they should have been, but banks were accused of a new kind of “financial redlining” if they didn’t provide the funds. Income, credit history, assets, debts were out. Urban neighborhoods were in. The Home Mortgage Disclosure Act pushed things along too by requiring banks to ask about and disclose the race of its mortgage applicants. In effect, banks were forced to provide the evidence of their own alleged discrimination.

Subprime loans to minority applicants exploded ten fold in the mid-1990s as a result. In fact the Clinton administration found a rapid increase in subprime loans in minority neighborhoods. Their principle worry was that, even then, not enough lending was going on in these communities. More was needed. And they got what they asked for.

Under New Deal-era regulatory rules of Glass-Steagall, commercial banks and investment banks were separated. When that act was repealed as part of banking deregulation in 1999, commercial banks and investment banks were able to merge, subject to approval by regulators.

However, the banks’ CRA rating was taken into account in the decision. This meant that a high CRA rating became an important prerequisite for mergers, which increased the pressure on the banks to make these risky loans. The banks also were given permission to put these loans into packages of securities that could then be sold into investment markets.”

Dette skulle være tydelig nok: det er statlig innblanding i det frie marked som er skyld i boligkrisen i USA.

Hadde man hatt et fritt marked ville levestandarden stige for alle over tid. Stalige inngrep fører til at noen får det bedre på kort sikt og at alle får det verre på lang sikt. Det som er skjedd i boligkrisen i USA bekrefter dette enda en gang.

Eiendomsrett er forutsetning for frihet, for sivilisasjon og for velstand. Eiendomsrett innebærer at den som eier noe kan disponere det han eier uten å få tillatelser fra noen andre – kun eiendomsrett kan derfor sikre frihet, inkludert slike ting som ytringsfrihet, og dermed fri produksjon og handel, noe som er forutsetning for frihet og velstand. Videre, eiendomsrett er en forutsetning for en langsiktig ressursutnyttelse – uten eiendomsrett vil ressursene som finnes på et område bli oppbrukt i hui og hast (kjent som ”allmenningens tragedie”).

Dessverre er eiendomsretten i dag sterkt svekket – eiendomsrett kan eksproprieres, aktiviteter på eiendommen er underlagt en rekke offentlige restriksjoner, og alle som produserer er tvunget til å betale store deler av det de produserer i skatter og avgifter til det offentlige. Men i navnet finnes eiendomsretten fortsatt. I hvert fall på land.

På land etablerer man eiendomsrett til et område ved å blande sitt arbeid med området (for å bruke John Lockes formulering). Det som er statens oppgave er å beskytte eiendomsretten – det er altså ikke staten som deler ut eiendommer, det som skjer er at man etablere eiendomsrett ved å bearbeide noe, og så skal staten bekrefte dette formelt i og med en registrering, og deretter skal staten beskytte eiendomsretten.

Men hva med det som skjer på eller i eller under havet? Hva med fiskeressurser? Hvordan kan man etablere eiendomsrett til slike ressurser?

Man etablerer eiendomsrett til en fiskeressurs ved å benytte den (eller ved å være den første som benytter den): de fiskere som fisker på et område (eller på en art i et område eller på en stim) etablerer derved eiendomsrett, og så skal staten registrere og beskyttes denne eiendommen slik at andre ikke kan benytte den samme ressursen.*

Dette er et spørsmål som nå er under behandling. Smith-utvalget har lagt frem sin innstilling, NOU 2008:5, hvor de har sett på hvordan forvalte fiskeressursene utenfor Finnmarkskysten. For å kort oppsummere det som for oss her er det viktigste poenget så har utvalgte ikke basert seg på eiendomsrettsprinsippet. Det de har gjort er å gi kvoter ikke bare til fiskerne, men til alle finnmarkinger. En kommentator formulerte det slik: ”Utvalget tar derfor hele Finnmarks befolkning med på lag, lover [alle] fiskekvoter og håper på oppslutning.”.

Staten har altså gitt eierandeler ikke bare til de som ”har blandet sitt arbeid med ressursene”, men også til de som ble igjen på land og som jobbet med andre ting; bakere, banksjefer og snekkere har også fått eierandel i fiskeressursene.

Naturlig nok protesterer fiskerne mot dette. Her følger et utdrag fra en uttalelse av Reidar Nilsen, leder i Norsk Fiskarlag: ”Jeg finner det påkrevet å stille noen sentrale spørsmål: «Hvordan er det mulig å foreslå en lovendring som fører til at ordførere, rådmenn, bussjåfører, bakere nå vil kunne få slike rettigheter?

Hvor blir det av fiskernes rettigheter som gjennom generasjoner har hatt dette som yrke, og som i tider har ofret både liv og helse? «Hvor står fiskernes rettigheter i Smith-utvalgets rettsoppfatning? Jeg er svært forbauset over at Smith-utvalget kan foreslå forvaltning på et regionalt nivå, bestående av 3 representanter fra Sametinget, og 3 representanter fra fylkestinget. Også dette sett på bakgrunn av Havressursutvalgets konklusjoner.
Sametinget er det øverste organ for det samiske folket og tinget er opptatt av statusheving. Jeg er derfor svært forbauset at Sametinget kan tillate seg å forlange råderetten over fiskeressursenes som har vært fiskernes næring i generasjoner. Det er intet mindre en utrolig.

Fiskerne i Finnmark har alltid vist storsinn. De har aldri bedt om særfordeler på bekostning av kolleger fra andre deler av landet. Jeg håper vi også denne gangen gjør det samme, og står sammen om våre rettigheter. Jeg anmoder fiskerne om å slutte rekkene bak Fiskarlaget. Jeg mener det er svært urimelig å gjøre det som Smith-utvalget har gjort, nemlig å framlegge et dokument der en spør befolkningen om de vil ha gratis kvote eller ikke. Dette høres forlokkende ut og mange vil nok gi dette tilbudet en uforbeholden aksept. Men utvalgets forslag om endre på sentrale etablerte forvaltningsprinsipper, vil i lang tid framover skape stor usikkerhet for de som allerede er etablert i næringa”

Vi støtter helt Nilsens protest mot Smith-utvalget innstilling, slik den kort er summert ovenfor.

Vi mener som antydet over at eiendomsretten reelt sett tilhører fiskerne i og med at de har benyttet ressursen, og at statens oppgave kun er å anerkjenne dette (i tillegg til å beskytte eiendomsretten). Det er helt galt at staten nå skal dele denne ressursen ut til alle (eller alle i Finnmark).

Vi sier dog ikke at Nilsens synspunkter faller sammen med våre, men vi sier at utgangspunktet for en sivilisert holdning til ressursene i og under havet er privat eiendomsrett, og det ser ut til at Nilsen i denne saken står nærmere oss enn han står andre partier.
.
.
.
.
.
.
.
*Det er en rekke uavklarte spørsmål her, men det som er helt klart er at prinsippet om eiendomsrett må være basis for hvordan man kan sikre en sivilisert omgang med og om de ressurser som finnes i havet og på havbunnen.

Det har i mange år vært problemer med hvordan Norge behandler sine fanger. Når folk som har sittet inne stadig begår nye forbrytelser når de kommer ut igjen, og når kriminaliteten stadig stiger, da er det klart at noe er alvorlig galt.

I de siste dager har justisminisiteren vært på TV og snakket om at regjeringen skal gå inn for nye ordninger mht behandling av fanger. Nyordingen innholder bla. tiltakt som disse:

Økt bruk av hjemmesoning
Økt satsing på skolegang for de innsatte
Barn (personer yngre enn 18) skal ikke settes i fengsel
Løslatte skal få tilbud om bolig

Vårt syn er at kriminelle – personer som har begått handlinger som reelt sett er kriminelle – skal straffes og de skal straffes strengt, dog slik at proporsjonalitetsprinsippet følges. Straff skal bestå av frihetsberøvelse, dvs. fengsling, eller, i lite alvorlige tilfeller, bøter. (I visse tilfeller kan erstatning komme i tillegg.)

Men når dette er fastslått er det en rekke sekundære elementer som dukker opp: Staten må sørge for at den totale kriminalitet blir minst mulig, og at kostnadene ved dette også blir lavest mulig. Det er opplagt at dagens system i stor grad svikter her, og vi er åpne for at det gjøres forsøk med alternative metoder for å straffe kriminelle.

Så til noen av de konkrete punktene nevnt ovenfor:

Hjemmesoning, hvor den dømte blir påmontert en lenke som gjør at en vaktsentral vet hvor han er, og hvor han har forbud mot å gå ut (annet enn for eksempel på jobb til faste tider) ser ut til å være et ressursbesparende alternativ, og vi er ikke imot at det gjøres forsøk med denne formen for straff. Om det viser seg at dette kan redusere kriminaliteten så er det bra. Vi er dog noe i tvil om det vil ha denne effekten, men som sagt, vi ser med spenning frem til resultatene.

Skolering av de innsatte: Hvis dette fører til at de innsatte lettere kommer seg i jobb og at sannsynligheten for tilbakefall derved reduseres, så er dette et godt tiltak. Men det må ikke bli slik at en person kan begå en forbrytelse for så å få en gratis utdannelse, en utdannelse han hadde måttet oppta lån for å finansiere dersom han ikke hadde begått noe kriminalitet – fanger skal ikke favoriseres i forhold til lovlydige borgere.

At barn ikke skal settes i fengsel høres i utgangspunktet svært rimelig ut, men hvis det er snakk om for eksempel en kynisk og voldelig 17-åring som er dømt for grov vold, så er det etter vårt syn feil å behandle ham som et barn; da er han en voksen og han bør straffes som en voksen.

Et annet poeng her er at dersom unge og ferske lovbrytere settes i et fengsel sammen med grovbarkede eldre kriminelle, så kan fengselsoppholdes bli som en skolering i kriminalitet, og dette er noe som for nesten enhver pris må unngås.

At løslatte bør få tilbud om bolig er etter vårt syn et godt tiltak (hvis det gjøres korrekt). At en løslatt blir satt på gaten uten jobb eller bolig er nesten som å be ham om å fortsette sin kriminelle løpebane. Hvis han derimot kommer bort fra sitt gamle kriminelle miljø og får seg jobb og bolig, så vil sannsynligheten for at vedkommende kommer ut av kriminaliteten øke betraktelig.
Vi har tidligere henvist til en ordning som finnes i USA, hvor løslatte fanger blir plasser i såkalte ”half way houses” dersom de ikke har hus og jobb å gå til når de løslates. Ordningen innebærer at de får hybel og jobb mot å inngå en kontrakt som sier at de skal holde seg unna all kriminalitet. (Bryter de kontrakten blir de satt inn igjen, forhåpentligvis med enda strengere straff.)

Så for å oppsummere: forslaget innholder enkelte gode ting, ting som kan føre til en redusert kriminalitet. Uansett håper vi at kriminaliteten går ned, det er ille at kriminaliteten stadig øker, det burde være slik at alle kunne føle seg trygge overalt. Dessverre har kriminaliteten øket sterkt de siste årene, og vi håper at det kommer ordninger som kan sørge for at det blir færre kriminelle, og at de kriminelle som er uforbederlige ikke får gå løse.

For en del år siden var det fire borgerlige eller ikke-sosialistiske partier i Norge: Kristelig folkeparti, Venstre, Høyre og Senterpartiet. Disse samarbeidet og dannet i ulike konstellasjoner regjeringer sammen. Men etter hvert har alle disse partiene beveget seg til venstre. Samtidig har FrP seilet opp som en kandidat for regjeringsmakt.

Senterpartiet var i mange år et borgelig parti, men gikk så over til den mørke siden og sitter nå i regjering med SV og Ap. Venstre er alltid vanskelig å plassere, men akkurat nå vil de ifølge lederen Lars Sponheim ”heller ha Jens enn Jensen som statsminister”, dvs. de vil heller ha en sosialistisk regjering enn en hvor FrP er med. Og i går la KrFs programkomité frem sin innstilling, og den viser at også KrF nå er i ferd med å gli over til den andre siden.

KrF går nå inn for (vi er dog klar over at det som ble lagt frem i går er et forslag, men det er all grunn til å forvente at dette forslaget illustrerer veien KrF vil gå fremover) en politikk som ligger enda lenger til venstre enn den de har stått for tidligere.

Her er noen punkter fra innstillingen:

De vil heller ha offentlig velferd enn skattelettelser
De sier Nei til privat eldreomsorg
De vil øke uhjelpen med 7 milliarder kroner
De sier Ja til klimaavgift på flyreiser
De sier Ja til flere kvoteflytninger
De vil ha samfunnstjeneste for alle

Dette er klart en politikk som vil redusere friheten ytterligere, og som vil forsterke de negative utviklingstrekk vi har sett i Norge de siste årene.

La oss før vi avslutter si at vi ikke tror at en regjering etter neste valg utgått fra Høyre eller FrP vil ført til noen merkbar forandring i den negative utviklingen, i beste fall vil en regjering som inneholder disse partiene føre til at utviklingen i negativ retning vil gå noe saktere. Også Høyre og FrP har gått kraftig til venstre de siste årene, så alt tyder på at det kommer til å bli virkelig ille fremover, uansett hvem som havner i regjering etter valget neste år.

En økning i oppslutning om FrP/Høyre vil dog vise at befolkningen ikke vil gå like raskt til venstre som SV/Ap/Sp/KrF/Venstre ønsker, men disse velgerne vil ikke få det de ønsker seg ved å stemme på disse partiene.

Så lenge praktisk talt hele befolkningen tror at alle problemer kan løses med høyere skatter, flere reguleringer, mer makt til politikerne, mindre frihet for den enkelte, flere lover og større innsats fra det offentlige, så vil det bare gå dårligere og dårligere, dette fordi det er slike tiltak som skaper problemene – det eneste som kan løse problemene er at samfunnet organiseres rundt prinsippet om at hver enkelt har ansvar for eget liv. Dette innbærer full individuell frihet.

Det venstresiden ønsker er at ingen skal ha ansvar for seg selv samtidig som at alle skal ha ansvar for hverandre. Enhver burde forstå at dette ikke kan fungere, og at det fører til den ansvarsløshet og den ansvarsfraskrivelse vi i stadig sterkere gard ser omkring oss på alle områder i dag. Men så lenge folk flest ikke ser dette er det ikke håp, da vil det bare forsette å gå rett vest eller nord og ned.

Hvordan står det til i Norge i dag? Ved å lese dagens Aftenposten får man et godt inntrykk. Vi siterer fra noen av oppslagene:

”140 taxijuksere går fri. 140 drosjesvindlere slipper unna straff og beholder dermed løyvene sine. Politiet har ikke ressurser til å føre saker mot alle …”.

”Tiltale for 25 fiktive barn. Politiet mener 10 kvinner har diktet opp 25 barn for å svindle til seg trygd … Romkvinne [”rom” er nå det politisk korrekte navnet på sigøynere] fikk 180 000 trygdekroner i måneden”.

”Håper på omkamp om utvisning. Krekar får bli i Norge – lenge. Utvisning kan ta mange år.”

”Taper millioner på asylmottak. Kommuner fortviler over manglende statsstøtte”.

”205 studenter ved Det juridisk fakultet i Bergen er mistenkt for fusk”.

”Dårlig ledelse i norsk bistand”.

”Dårlig lønn, færre lærere”.

”Kirken blir tannløs. [Kirken blir] den tannløse lenkehunden [kirkeminister] Trond Giske ønsker seg”.

Om norske menn: ”Fra ridder til sutrekopp”.

”Operasteinen søples til. Snus, sneiper, tyggegummi og gule skvetter klint inn i hvit marmor. Hvor er folkeskikken …?”

”Storfiskene går fri” – dette handler om svindlere i finansmarkedene, hvor Kredittilsynet har raidet ”små og ferske aktører”, mens de store ”gebyrmaskinene” er latt i fred.

”Bistandslønn ble borte. … Firmaet NN jobbet i hadde fått støtte fra UD via Fredskorpset til å betale lønnen hennes, men pengene kom aldri … Fredskorpset tappet for 1,2 mill”.

Slik står de altså til i Norge i dag: snusk, snylting, lureri, forsøpling, sløsing med skattepenger, kriminalitet, umoral, lovløshet, nivellering, synkende kvalitet på en rekek områder, sviktede forhåpninger, løftebrudd, osv. – kort sagt forfall på alle områder

Slik må det bli i et sosialdemokratisk samfunn. Sosialdemokratiet innebærer høy skatt, statlig styring, en voksende offentlig sektor, milde straffer for kriminelle, en generell ansvarsløshet, ansvarsfraskrivelse, osv. og dette må føre til slike ting som er beskrevet i Aftenposten i dag.

Løsningen på dette? Vi må forlate sosialdemokratiet og over på et fritt samfunn hvor hver enkelt holdes fullt ut ansvarlig, både moralsk, økonomisk, politisk og juridisk for egne handlinger, og hvor staten ikke skal drive annet enn å beskytte oss mot kriminelle og å forsvare oss mot angrep fra fremmede makter. Men å si dette i et samfunn hvor mer enn 99 % av befolkningen støtter sosialdemokratiet er som å banne i kirken. Men det er derfor DLF er til.

”Lykken kan bli kortvarig …. For nå gjør Regjeringen helomvending - og setter trolig opp igjen avgiften som de satte ned i fjor høst … ”. Dette leser vi i dagens Aftenposten, og dette er typisk sosialdemokratisk politikk: politikerne får en fiks ide, de lar seg rive med av en stemningsbølge og så innfører de tiltak (som som regel innbære stimuli – subsidier, lavere avgifter, støtteordninger - i bestemte retninger). Så viser det seg at grunnlaget for endringen er feil, eller stemningen begynner å gå i en annen retning, og så gjør myndighetene helomvending, og de som lot seg overtale til å følge myndighetenes forrige innfall er blitt lurt og føler seg, naturlig nok, lurt.

Denne gangen handler det om dieselavgiften, som ble satt ned i fjor høst – en endring som fikk et betydelig antall bilister til å skifte over fra bensinbil til dieselbil - og som regjeringen nå vil sette opp igjen.

Vi siterer fra Aftenposten:

”Regjeringen vurderer å fjerne ordningen med redusert årsavgift for dieselbiler med partikkelfilter. Samtidig blir drivstoffavgiften på diesel økt ytterligere.

Lykken kan bli kortvarig for dem som kjøpte dieselbil på grunn av lavere avgifter. For nå gjør Regjeringen helomvending - og setter trolig opp igjen avgiften som de satte ned i fjor høst for dieselbiler med partikkelfilter.

Snuoperasjonen skyldes helt ny kunnskap. Biler med partikkelfilter slipper ut mer av den helseskadelige gassen NO2 enn biler uten. Dette ifølge ny forskning i regi av det britiske miljøverndepartementet. NO2 er blant stoffene som gir størst risiko for helseskader.

Regjeringen premierer i dag bilister som kjøper dieselbiler med partikkelfilter. De betaler 430 kroner mindre i årsavgift enn bileiere som kjører uten partikkelfilter. I fjor utgjorde dieselbiler 73 prosent av nybilsalget, mot i underkant av 20 prosent før Regjeringen la om avgiftene.

- Vi vil gå gjennom den britiske rapporten og vurdere om den skal føre til endringer. Det kommer hele tiden ny kunnskap på dette området. Vi har selvsagt respekt for ny forskning, sier statssekretær Geir Axelsen (Ap) i Finansdepartementet.

Det er likevel uklart om en endring kan være på plass allerede i statsbudsjettet for 2009. En gjennomgang av de nye funnene kan ta noe tid. Foreløpig er det bare én studie - riktignok tung - som konkluderer med at partikkelfilter gir økt helsefare. All annen forskning har til nå pekt mot at slike filtre er bra” (sitat slutt).

Det er helt klart at myndigheten opptrådet alt for raskt da de forsøkte å presse folk over fra bensinbil til dieselbil.

Vi er absolutt for at utslipp av skadelige stoffer skal reduseres, men måten myndighetene forsøker å gjøre dette på er helt feil. Det som skjer er at politikere tenker meget kortsiktig, de forsøker å gi inntrykk av å løse problemer her og nå, samtidig som det er umulig for vanlige politikere å tenke langsiktig.

Dette fører til at slike ting skjer: plutselig er dieselbiler mer miljøvennlige, politikerne styrer folk i retning av å skifte til dieselbiler, og så viser det seg at dieselbiler ikke er så miljøvennlige allikevel, og så snur politikerne 180 grader. I denne prosessen blir et stort antall bilister lurt. Men slik er sosialdemokratiet, slik må det bli dersom politikerne (som i sosialdemokratiet) skal styre det aller meste og har alle typer maktmidler til sin rådighet. Og så lenge folk stemmer på sosialdemokratiske parter – alle partiene fra FrP til SV - vil det fortsette på denne måten.

Hvordan skal man da forholde seg til farlige utslipp? For det første må det ikke treffes tiltak mot utslipp før man er rimelig sikre på at de er skadelige. (Og tiltakene må aldri være avgifter til det offentlige - slike er umoralske og vil bli misbrukt av politikerne!)For det annet er utslipp av den typen det er snakk om i denne saken slik at naturen tåler en viss mengde, dvs. naturen kan absorbere visse mengder utslipp uten at vanlige mennesker merker dette som forurensning. Det er kun hvis utslippene overstiger denne totale mengden at det blir skadelig, og da er det riktig av myndighetene å passe på at utslipp over denne grensen ikke skjer. Det som er den riktige måten å håndtere dette på da er å ha en ordning med eiendomsrett, dvs. med salgbare kvoter. Salgbare kvoter innebærer at bilistene ved sin kjøring etablerer eiendomsrett til å slippe ut en viss menge avgasser, og myndighetene registrerer på basis av dette en kvote på hver bil, og så kan de som får eierskap til disse kvotene selge dem som de vil. Hver bil kan da kjøres slik at de samlede utslipp fra bilen ikke overskrider bilens kvote. (Dette er bare ment som en kort skisse av ordningen, det er åpenbart at den må utarbeides i detalj før den kan implementeres.)

"Duh" er et amerikansk uttrykk som ifølge ordboken Merriam-Webster brukes “derisively to indicate that something just stated is all too obvious or self-evident.”

Det er altså et slanguttrykk som brukes når noen sier noe som er ment som en ny innsikt, men hvor denne innsikten er opplagt og velkjent for enhver oppegående person.

Vi kom til å tenke på dette da vi så følgende på Aftenpostens førsteside i går: ”U-hjelp førte til korrupsjon: norsk u-hjelp og norsk næringsliv har bidratt til å skape korrupsjon i utviklingsland, sier bistandsminister Erik Solheim”.

I et stort oppslag overs sidene 2 og 3 leser vi overskriften ”Norge har bidratt til korrupsjon” og underoverskriftene er ”Utviklingsministeren mener bistanden har vært naiv” og ”150 millioner forsvunnet i Tanzania”.

Vi siterer fra nettutgaven av artikkelen:

”- Det har vært mye naivitet på bistandssiden. Det har bidratt til at en korrupsjonskultur har fått utvikle seg, sier Solheim til Aftenposten.

Han forklarer korrupsjonskulturen i mange afrikanske land med at svake institusjoner og kontrollmekanismer i fattige land har møtt store penger gjennom bistand.

- Selv om det ikke kan unnskylde afrikanske lederes praksis, så er det ingen tvil om at vestlig næringsliv - og til dels også bistand - aktivt har bidratt til at korrupsjonskulturen har fått utvikle seg.

- Hva med norsk bistand?

- Norsk bistand har ikke skilt seg vesentlig fra alle andres, så heller ikke vi har sett hvor stort utviklingsproblem korrupsjon faktisk er, sier Solheim.

I et intervju med Bistandsaktuelt sier Solheim at Norge "har bidratt til en korrupsjonskultur".

Innrømmelsen kommer etter at et dansk revisjonsfirma har funnet ut at 150 millioner kroner er på avveie fra et bistandsprosjekt i Tanzania. Mellom 1994 og 2006 investerte Norge 300 millioner kroner i prosjektet Natural Resources Program i Tanzania. Ifølge Dansk revisjon mangler det dokumentasjon for halvparten av pengene.

- Det er en helt uakseptabel situasjon. Prosjektene har hatt gode faglige resultater [DLF betviler dette], men det kan ikke unnskylde at penger er kommet på avveie, sier Solheim.

Artikkelen inneholder også en liste med et lite utvalg av mislykkede u-hjelpsprosjekter, men vil stanser sitatene her.

Det er opplagt at støtteordninger, alle typer støtteordninger, inkludert u-hjelp - fører til korrupsjon. Alle støtteordninger er altså på sikt skadelige, dette fordi de ødelegger de naturlige former for samkvem i en økonomi: produksjon, bytte og handel.

U-hjelp fører til at det bygges opp byråkratier i mottakerlandene, den fører til at produksjon reduseres eller lammes, dette fordi mange heller vil motta gratis penger i form av støtte/u-hjelp heller enn å arbeide for å produsere varer/tjenester for salg. Den fører til at folk bløffer eller lyver for å fremstille seg som fortjente mottagere av u-hjelp. Og den fører til at folk stjeler av lasset, det er enklere å stjele fra det rike Vesten enn fra for eksempel egne naboer.

Alt dette er uunngåelig når det finnes støtteordninger, og jo større støtteordningene er, jo mer snusk, korrupsjon og umoral blir det, og i større grad vil produksjon, handel og verdiskapning bli redusert.

Det finnes utallige artikler som støtter opp om dette synet, her er noen få av dem:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1085298.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1095139.ece

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2005/07/02/AR2005070201372.html

Løsningen på alle disse problemene er å avvikle all u-hjelp og handle fritt med disse landene, dvs. alle land bør avvikle alle tollbarrierer som holder produkter fra disse landene ute fra markedene (barrierene er innført for å beskytte en gruppe som politikerne i Vesten trenger støtte fra, bøndene).

Men det finnes en form for effektiv u-hjelp. Hvis noen slik hadde vært frivillig finansiert ville vi ha støttet den: Også de land som i dag er fattig bør bli rike. Også befolkningen i disse landene bør kunne bli velstående. For å få til dette må landet ha en sikker eiendomsrett, dvs. at den som produsere noe ikke risikerer at staten eller kriminelle tar det han har skapt (bønder må f.eks. være sikre på at det er de selv som kan høste det de har sådd, bedrifter må kunne regne med at det er de selv som får inntektene av det de selger). Videre må man ha et effektiv rettsapparat som hindrer kriminalitet. Statens oppgave skal kun være å beskytte innbyggerne mot kriminelle – dersom staten begynner å dele ut velferd blir den med en gang korrupt og resultatet blir raskt anarki og sult. Den eneste fornuftige u-hjelp er altså undervisning i prinsippene for hvordan et fritt, dvs. kapitalistisk, samfunn fungerer. All annen u-hjelp er skadelig, noe også alle erfaring fra den u-hjelp som er praktisert de siste tiår, også viser.

Men alt dette er altså åpenbart ukjent for Erik Solheim. Så når de får førstesideoppslag i Aftenposten og to sider inne i avisen ved å si selvfølgeligheter som at norsk u-hjelp har ført til korrupsjon og at millioner av kroner er blitt borte, så er vi fristet til å si ”duh!”.

Vi gratulerer med ny opera! Ut i fra de rapporter vi har lest ser det ut til at det aller viktigste ved operabygget – akustikken i salen – fungerer godt.

Men det er mye annet som er involvert i prosessen frem til åpningen sist lørdag, og vi vil kommentere noen av disse poengene.

La oss først dog si at vi er sterkt imot at staten eller politikerne skal ha noe med kunst og kultur å gjøre (annet enn som publikum). Vi er imot at det offentlige skal bruke penger på kunst og kultur, vi er imot at de skal regulere tomter og bestemme plassering. Vi mener at de som ønsker å gå i operaen skal benytte sine egne penger, slik som de som deltaer i andre typer musikkopplevelser gjør, enten det er Iron Maiden eller Metallica eller 50 cent eller Elton John eller Kylie Minogue eller Kiss eller Ingrid Bjørnov eller Sputnik – de som overværer konserter fremført av disse musikerne betaler hele gildet selv. Vi mener at det samme bør gjelde operaelskerne - de som vil overvære Wozzeck eller Rosenkavaleren eller Carmen eller Tryllefløyten eller Fidelio eller La Traviata eller Valkyrien, de bør betale sine billetter selv og ikke som i dag og i årene fremover bli subsidiert av skattebetalerne.

Men så til enkelte elementer ved den nyåpnede operaen. Vi skal ikke si noe om den noe eksentriske formen på bygningen – om denne har en funksjonell oppgave vet vi ikke, men vi vil bli overrasket hvis den hadde det. Bygningen er antagelig formgitt slik den er bare for å markant annerledes ut, noe som etter vårt syn er et lite høyverdig motiv.

Plasseringen er et resultat av norsk politikk aller helligste ku: distriktspolitikk. Den er plassert noe øst i Oslo, ved siden av en kontainerhavn og bak en meget stor trafikkåre, noe som neppe gir de mest fredfylte og estetisk oppløftende inntrykk. Videre er der ingen parkeringsplass ved operaen – det vil altså være umulig å ankomme operaen i bil og så parkere den der og la den stå til forestillingen er over. Man må parkere langt unna, og så må man gå et langt stykke og så over noen gamle fotgjengerbroer over motorveien, noe som neppe er midt i blinken for pyntede operagjester i finsko.

Så til kanskje det viktigste: programmet. Opera er an avansert kunstform som krever stor konsentrasjon fra tilhørerne: det å følge med på en seriøs operaforestilling krever gjerne en intens konsentrasjon i tre timer eller mer, og krever gjerne også forhåndskunnskaper for at man skal få stort utbytte av den. Opera er altså ikke for alle, opera er for de som ønsker å legge ned det arbeide som er nødvendig for å få utbytte av en forestilling.

"Ikke for alle", ”forkunnskaper”, ”innsats”, ”konsentrasjon”, ”oppmerksomhet” – dette er uttrykk som skurrer i enhver sosialdemokrats øre; en sosialdemokrat vil jo ha alle med på alt: ”operaen skal være for alle” er det sosialdemokratiske refreng.

Så hva gjør de da? Jo, de gjør om operaen, eller i hvert fall åpningsforestillingen, til noe annet: Så åpningsforestillingen besto ikke av en stor klassisk opera eller et nyskrevet norsk verk, nei, den besto av en slags ønskekonsert av småsnutter, noe fra klassiske operaer, noe fra amatører, og noen innslag fra en komikere (eller pantomimiker), amatørkorsang akkompagnert av litt sveising, et sett med dansebandet Ole Ivars og gurgling av Ingrid Bjørnov. (Vi vil skyte inn at vi har full respekt for disse artistene når de holder på med det de kan i sammenhenger hvor de hører hjemme, men de hører ikke hjemme i en opera - selv om Ole Ivars bare spilte til dans etterpå). Og sannelig dukket ikke både Narvestad og Grosvold opp også. Men dette var muligens bare i NRKs overføring – skal man sende opera i folkekanalen må man spe på med lit skravl og litt primitiv humor!

Men slik er sosialdemokratiet: "opera er fint, opera skal ut til alle, og i og med at dette er for avansert for folk flest så må vi gjøre innholdet enklere - da bytter vi ut Wagner og Berg med Bjørnov og Ole Ivars". Slik holder sosialdemokratene på på flere områder: i skolen (”alle skal ta eksamen fra videregående skole - blir dette for vanskelig til at alle kan klare det så senker vi kravene”), i kirken (”vi skal ha en folkekirke hvor alle, eller de aller fleste, kan føle seg hjemme – er det noen prester som tar kristendommen på alvor slik at folk som har et avslappet forhold til kristendommen ikke vil føle seg hjemme der så sørger vi for å sparke disse prestene ut av kriken”*), osv.

Så det som skjer er at sosialdemokratiet ruller videre på alle fronter og knuser det meste i sin vei – alt blir jevnet ut til et minste felles multiplum, en graut som kun er spiselig for de som har vært igjennom den sosialdemokratiske hjernevasken.
.
.
.
.
.

*I det siste skjer det dog endringer som tyder på at Ap kan være villige til å gi noe slipp på sin, dvs. statens, makt over kirken, dvs. å overlate til kirken selv å utnevne prester og biskoper.

Det som er mest overraskende ved de store demonstasjonene mot Kina i flere storbyer – London, Paris, San Francisco - i forbindelse med fakkelstafetten som skal bære den olympiske ild til arrangementsbyen Beijing er at det nå forekommer store demonstrasjoner som ikke er rettet mot USA. Så omtrent for første gang er slike demonstrasjoner rettet mot et fortjent mål.

Kina fikk æren av å arrangere de olympiske leker i 2008 som et tegn på at det tidligere svært strenge kommunistdiktaturet var i ferd med å bli en sivilisert nasjon med stor grad av frihet.

Kina er fortsatt et diktatur med grove krenkelser av individers frihet på samvittigheten, men med de siste års kraftige liberalisering på det økonomiske området har millioner av kinesere kommet seg ut av fattigdom og begynner å ta del i en velstand som Vesten har hatt i lang tid. Kinas okkupasjon av Tibet er dog fortsatt et ømt punkt.

Med en friere økonomi og derved bedre levestandard følger også ønsker om andre friheter – ytringsfrihet, religionsfrihet, osv. og den friere økonomien gjør det mulig å formidle informasjon om overgrep til hele verden vid bruk av digitale kameraer, mobiltelefoner, Internett, satellitt-TV, osv.

Det er helt klart at disse aksjonene ødelegger den propagandaseieren som de kinesiske myndighetene regnet med å få som OL-arrangør.

Av konkrete tiltak videre er det snakk om at både dignitærer og idrettsutøvere skal boikotte åpningsseremonien, og vi synes at dette er en grei markering av avstandtagen til de sterke begrensninger på individuell frihet som fortsatt finnes i Kina.

Men hvordan vil de kinesiske myndigheter reagere? Vil reaksjonene føre til at de fortsetter å øke friheten, eller vil det gjøre dem enda mer standhaftige på å ikke tillate mer frihet: Det er vel kanskje ikke så langt fra sannheten å tenke seg at de resonnerer omtrent som følger (og vi setter dette noe på spissen): ”Vi har gitt tibetanerne en kraftig økning av levestandard. Vi har bygd veier og skoler og sykehus, og vi bekjemper den primitive religionen som holder dem nede i fattigdom. Og så vil de heller ha religionen enn all den velstand vi gir dem. Makan til vanskelige folk! De fortjener ikke mer frihet!” Hvis de tenker omtrent slik vil aksjonene muligens ha en effekt som er stikk i strid med det som er målet med dem.

Hvis kinesiske myndigheter tror de kan kjøpe fred og ro ved å gi folk velstand (veier, skole, sykehus) så forstår de lite av hvordan mennesker fungerer - men de er jo kommunister så man kan ikke vente noe annet.

Det folk bør få er frihet, frihet til å følge sine egne vurderinger, foreta sine egne valg og ta ansvaret for dem. Og dette mener vi at alle bør få: enhver bør få lov til å gjøre alt han eller hun ønsker så lenge det er fredelig (dvs. så lenge de ikke innebærer initiering av tvang mot andre mennesker). Kun et samfunn basert på dette prinsippet vil kunne føre til et stabilt og harmonisk og velstående samfunn.

Kinas myndigheter har et stykke igjen å gå før de kommer dit, og vi støtter alle tiltak som kan øke friheten i Kina.

”Myndighetene må ta ansvar” er overskriften på en artikkel inne i Aften sist mandag, og artikkelen handler om ”konflikten i sigøynermiljøet i Oslo”.

Som kjent var det for et par dager siden i Oslo skuddveksling og knivslagsmål mellom to grupper sigøynere; dette var kulminasjonen av en konflikt som har pågått i lang tid, og lederen for Romfolket mener at ”nå må myndighetene komme på banen for å løse konflikten”.

Lederen i Romfolkets landsforbund ”mener myndighetene må være mer aktive i forhold til sigøynermiljøet dersom slike konflikter skal unngåes. –I dag er samarbeidet så dårlig at vi ikke får gjennomslag for noe. Vi ønsker å få på plass skoleordninger, vi ønsker å opprette vår egen organisasjon, og vi ønsker å etablere et senter om romanifolket. Men det får vi ikke midler til …”.

Holdningen er altså at denne gruppen ønsker seg en del ting, og når myndighetene ikke gir dem det de vil, så blir det skyting og knivstikking. Ja, vi er ikke overasket over dette, det er slik velferdsstaten fungerer: politikere stiller til valg ved å love å løse problemer, og så løser de dem ikke fordi det er slik at problemene – og dette gjelder alle problemene politikerne sier de skal løse – ikke kan løses på denne måten, de kan ikke løses ved statlige inngrep og statlige reguleringer, folk blir da misfornøyde, og det blir bråk. Dette er like sikkert som amen i kirken.

Hva er det da som kan løse dem? Jo, frihet og ansvar: hvert individ må ha full frihet til å styre sitt liv, og det må av myndighetene holdes fullt ut moralsk og juridisk ansvarlig for dets handlinger. Kun dette kan redusere problemene til et minimum. Dette er også den eneste oppskrift på et sivilisert, harmonisk og velstående samfunn.

Vårt syn er derfor at staten/myndigheten kun skal ha én oppgave i tillegg til å føre folkeregister og administrere egen virksomhet, den skal beskytte oss mot kriminelle og mot militære angrep, og dette skal den gjøre ved kun å ha tre arbeidsområder: å drive politi, rettsapparat og militært forsvar.

Når myndighetene tar på seg oppgaver ut over dette, vil disse oppgavene enten ikke bli utført eller bli utført på en dårlig måte, dette fordi myndighetene ikke er i stand til å utføre slike oppgaver på en rasjonell og effektiv måte. Og dette fører til at alle blir misfornøyde.

Ang. denne konkrete saken, så burde sigøynere fått følgende beskjed av myndighetene: "Vi skal hjelpe dere dersom dere blir utsatt for noe kriminelt, i så fall skal vi oppklare saken og få gjerningsmannen dømt. Men har dere andre ønsker så må dere klare dette selv. Ønsker dere dere skole, museum, senter, organisasjon, osv. må dere sørge for finansieringen selv, dette har vi som stat ikke noe med”.

Hvis dette hadde vært holdningen, ikke bare overfor sigøyneren, men overfor alle, ville ikke bare sigøynere, men også alle andre, hatt det bedre, og de ville ikke stadig bli skuffet over at forventninger til hva myndighetene skal gjøre ikke blir oppfylt. Men denne reelle løsningen er helt uforenlig med sosialdemokratiet, så vi vil nok ikke få denne løsningen med det første. I mellomtiden vil alle typer problemer, inkludert gateslagsmål med kniver og skytevåpen, bare øke.

Tittelen på denne kommentaren var stilt som to spørsmål. Svaret er Nei på begge.

FrP har utarbeidet et eget forslag til utlendingslov. Lovens formål skal være "å begrense innvandringen og styrke integreringen." Forslaget har som ventet skapt mye støy, og de vanlige sjikanerende skjellsordene har blitt hentet fram fra øverste skuff.

Forslaget inneholder visse fornuftige elementer, og noen av premissene er gode.
Men desverre er forslaget (som ventet) sterkt kollektivistisk, det retter til en viss grad baker for smed, og det vil ikke løse de problemene det setter seg fore å løse.

Å ta fatt i problemene rundt innvandring, og de spesielt problematiske gruppene av nye nordmenn, er på tide. Det er riktig å sette bjellen på katten, i tråd med det nordmenn flest lenge har ønsket.
Det er en utmerket ide å sende ut kriminelle innvandrere selv om hjemlandet ikke vil ta i mot dem, eller risikerer dødstraff. Dersom disse ønsker beskyttelse av våre humane lover, må de forholde seg til dem på et annerledes vis. Utviste som ikke vil reise frivillig bør også interneres i lukkede mottak, slik som FrP foreslår.
I klasse for seg selv står selvsagt islamister som her i landet benytter vold eller trusler mot oss vantro hunder for våre ytringers skyld. Disse er de klareste kandidater til internering og utsendelse vi har.

En tøff og rask reaksjon mot dem som ikke oppfører seg som dannede borgere er et gode.

Men, så er det tanken om at "visse grupper" ikke er integreringsbare, eller -villige. Isolert sett i Norge er det slik. Somaliere og delvis pakistanere med landlig bakgrunn har en for stor andel av problemene FrP bekymrer seg for. Her i landet ! I USA er somaliere over gjennomsnittet velintegrert, og utgjør ikke på noen måte det problemet som de visstnok gjør her i landet. Men det er de samme menneskene det dreier seg om, med de samme ferdigheter og kulturelle bakgrunn. Forskjellen er nisselandet Noregs sosionomveldet vs USAs mer robuste mottak av flyktninger. I Norge er det en lettvint å brukbar levevei å syte på seg arbeidsuførhet, mens i USA er det langt vanskeligere å oppnå tilsvarende levestandard på trygd.
FrP burde ha tatt seg bryet med å angripe velferdsordningene i Norge, fremfor å ta fatt i resultatene. I land der det er lite å hente på å gå på trygd, finner vi få trygdemisbrukere ! I land der man lærer engelsk på skolen blir innvandrere raskere en del av samfunnet enn der man bedriver morsmålsundervisning.

Igjen et men ! Nordmenn er den andre delen av denne likningen (med to ukjente). "Vi" nordmenn stoler ikke på folk uten nisselue, og tror ikke de kan noen ting. Jeg deler både hjem og arbeidssted med godt kvalifiserte utlendinger. Det er utrolig hvilke holdninger arbeidsgivere, kollegaer og lignende har til disse menneskene med master-, doktor- og ingeniørgrader. Det profesjonelle nivået her hjemme er på mange områder lavere enn i sammenlignbare land, men utenlandsk utdanning og eksamener ses allikevel skjevt til. Det er typisk norsk å være selvgod. Det er verdt å merke seg at det slett ikke er slik som "antirasistene" hevder, at disse innavlsholdningene kun rammer fargede. De rammer amerikanere like godt som afrikanere.

"Disse gruppene" har fostret noen av verdens og Norges fremste helter. Aayan Hirsi Ali ville etter alle solemerker ikke fått innpass i Norge med FrPs lovforslag. Likeledes Shabana Rehman, Shahzad Rana og Walid al-Kubaisi, som alle beriker Norge med sitt nærvær og sin modige penn. Disse menneskene er helter, og kommer alle som en fra "lite integrerbare grupper". Ja, de _kommer_fra_ slike grupper, men de er mennesker. De er individer, som har valgt å forme sin sjel til å bli noe stort, edelt og fremtredene. Individer kan velge slik, og de som tar slike valg hever seg over de begrensningene den kulturen de kommer har.

Det desverre er ganske visst slik at mange av deres landsmenn IKKE velger denne vei de har valgt, og tar med seg mange av de verste tradisjonene fra sitt hjemland. Det dreier seg om kjønnslemlestelse, tvang og vold mot kvinnelige familiemedlemmer, vold og trusler mot ateister osv.. Disse tradisjonene som det her er snakk om er alle kriminelle i Norge og andre siviliserte land, men tolereres i en beklagelig stor grad.
Disse individene, som forsetter å bedrive kriminell virksomhet, skal ikke tolereres. Men de skal ikke fordømmes og straffes fordi gjerningsmannen kom fra en viss gruppe. De skal fordømmes fordi de er kriminelle.

Dette innebærer ikke på noen måte at jeg ikke ser tendensene fra visse befolkningsgrupper. Det er klare, negative trekk som stammer fra de kulturelle røttene. Men _vi_ behøver ikke forholde oss til alle verdens elendighet. Vi skal nøye oss med å stille enkle krav til akseptabel oppførsel.

Det gode personlige valg, som i seg selv er et tegn på dannelse, er et fripass til sivilisert samkvem. I land der gode valg belønnes, som f,eks med en god jobb, og de dårlige valg "straffes" som f.eks med , får man mindre uakseptabel pøbeladferd. Det snedige, som FrP hopper elegant over, er at dette ikke spesielt gjelder innvandrere. Kriminalitet og uakseptabel adferd, herunder trusler mot rikets sikkerhet, stammer fra individer som ikke aksepterer andre menneskers rettigheter. Ved å angripe dette problemet ved roten, løses de fleste problemer forbundet med uintegrerte innvandrere, såvel som svært mange andre problemer.

Vi har i mange år naturlig nok hørt om forfall på alle områder i offentlig sektor. Det mest åpenbare tegn på dette er at offentlig eide bygninger forfaller. Dette gjelder alt fra biblioteker og museer til kulturhus og skoler. Men aldri har vi sett dette så klart fremstilt som i en artikkel i Aftenposten i går.

Vi siterer: ”128 skoler stengt på åtte år. Så dårlige har forholdene vært ved 128 norske skoler, at Arbeidstilsynet har sett seg nødt til å stenge dem. Nå vil de ha en landsomfattende kampanje for å bedre forholdene.

Vannbøtter på gulvet over hele skolen samler lekkasjer fra taket, innetemperatur på ni grader, mus og musebol på skolekjøkkenet og mange sykmeldinger.

Arbeidstilsynet fikk sjokk da de inspiserte Biri ungdomsskole i Gjøvik kommune.

- Jeg ville vært meget betenkt ved å ha mine barn på denne skolen, sier overlege Jan Wilhelm Bakke ved Arbeidstilsynet til Teknisk Ukeblad.

Ifølge rektor Guro Kirkerud er tette luftveier og hodepine vanlig blant elever og lærere. De ansatte på skolen er ofte sykmeldte.

Men disse elendige forholdene til tross, Biri ungdomsskole går ikke inn i Arbeidstilsynets statistikk over stengte skoler.

- Det skal mye til før vi går så langt som til å stenge skoler. Vi har som regel andre muligheter, som pålegg om utbedringer. Det er kun når det vurderes at det er akutt fare for liv og helse at vi stenger …” (sitat slutt).

Skoler, som alle partiene på Stortinget sier at de vil prioritere, er i så dårlig forfatning at i løpet av noen få år er 128 skoler stengt fordi det er fare for liv å helse å oppholde seg inne i dem!

Vi synes dette er forferdelig, men i dagens system er det også uunngåelig.

Vi har et system hvor det offentlige tar fra folk 50-70 % av det de tjener, og så skal byråkratene bruke dette til det som påståes å være felles beste. Dette innebærer ikke bare at svært mye penger forsvinner i systemet, men også til at pengene disponeres i samsvar med byråkratenes vurderinger, og ikke slik som hver enkelt ville ha disponert pengene dersom vedkommende hadde fått beholde dem selv.

Dersom folk hadde fått beholde sine penger ville de ha brukt pengene bedre enn det offentlige i dag gjør – hvem ville ha kjøpt skoleplass til sine barn på en skole som er slik som artikkelen i Aftenposten beskriver?

Når byråkratiet bestemmer, vil det være byråkratiets vurderinger som avgjør hvordan pengene brukes, og disse vurderingene er i hovedsak slik at de tjener byråkratiet. Det er derfor vi får flere lover, flere regler, flere utvalg, flere ombud, flere konferanser, osv. – dette enhver byråkrats ønskedrøm: det gir ham noe å gjøre i arbeidstiden, det fører til at han kan dra på reiser som andre betaler, og det fører til at det må ansettes stadig flere byråkrater, noe som gir byråkartene alt fra bedre avansementsmuligheter til flere kollegaer.

Og mht forfalne bygninger: Er det noen som tror at byråkratens kontor- og møtelokaler er like forfalne som de skolene som er omtalt i artikkelen i Aftenposten?

Den som vil se forskjellen selv kan stikke innom hovedkontoret til Deichmanske bibliotek i Oslo, og så sammenligne standarden der med standarden i regjeringskvartalet, som ligger rett over gaten. Deichmann er uvasket og skittent og forfallent, mens regjeringskvartalet er rent og lyst og moderne og ser ut til å være i tipp topp stand.

Dagens sosialdemokratiske velferdsstat må føre til at det blir slik: forfalne og farlige skolebygninger, og lyste og hyggelige og velholde kontorer for byråkarter og politikere.

Kun frihet, hvor det er folk selv som bestemmer og ikke byråkarter og politikere, kan føre til at det blir annerledes.

Pga PC-problemer kan vi dessverre ikke publisere noen kommentar i dag.

Vi regner med å være tilbake i morgen.

Til tross for en rekke tiltak de siste årene blir det i Oslo stadig mer tagging. Fortsatt driver nihilistisk ungdom og tilgriser alt de ser: husvegger, sikringsbokser, telefonstolper, containere, metallporter, T-banevogner, osv – ingen ting får være i fred.

Dette skjer til tross for at myndighetene i mange år har drevet kampanjer mot tagging. Tilstanden er blitt så ille at Aften i går trykker ”Taggeboom” med krigstyper på sin forside, og de forteller bla. at utleiere ikke får leid ut boliger i områder hvor det er mye tagging. Tagging er et tegn på et alment forfall i samfunnet, og åpner for andre typer kriminalitet.

Som nevnt har myndighetene i en rekke år drevet en kampanje mot tagging – ”Stopp tagging”. Bortsett fra plakater på trikk og T-bane er det vanskelig å se hva den har bestått i, men et element i kampanjen er omtalt i Aften: ”blant annet [finnes det] en abonnementsordning der gårdeiere, borettslag, sameier og andre som ønsker rask og kontinuerlig fjerning av tagging på gårdens fasade, kan kjøpe slike tjenester. I 2009 skal alle bydelene være dekket av ordningen. Har i dag ca 500 abonnenter”.

Ja, det er slik det står. Og hvis vi ikke hadde visst at vi lever i et sosialdemokratisk samfunn hvor det siste man gjør er å eliminere årsaken til problemer og at man isteden går inn for å dekke over symptomer, så ville vi ikke ha trodd våre egne øyne.

Tagging er hærverk, det er stygt, det er skadelig, det koster store penger å reparere, det er uttrykk for en vilje til og et ønske om å ødelegge og skade andres eiendom – og det eneste myndighetene gjør er å etablere en ordning hvor man kan få leid folk som kan male over! Dette burde vært utrolig, men er egentlig helt som forventet. Vi er derfor, siden forholdene er slik de er i Norge i dag, ikke det minste overrasket over at problemene ikke minker, men bare slir større – vi har som Aften sa det ”en boom”. Ved å forholde seg slik som myndighetene i dag gjør til problemet så vil det bare bli større og større.

Det er på kort sikt ingen annen løsning enn å sette taggerne i fengsel. Det er intet problem for politiet å ta noen taggere og å få dem dømt. Så får man ta dem, en etter en, og gi dem stadig strengere straffer inntil problemet opphører. Hva straffenivået etter hvert blir vil raskt bli kjent i taggebandene, og når taggerne da vet at en natts tagging vil gi dem for eksempel fem år i fengsel, så vil taggingen opphøre over natten.

Det er ingen annen måte å løse dette problemet på. Den som tro at det kan løses ved dialog eller ved taggevegger hvor tagging er lovlig eller ved å etablert fritidsklubber o.l., de lurer seg selv.

Tagging er et stort problem, tagging er hærverk på andres eiendom, og det eneste som på kort sikt kan stanse ny tagging er strenge straffer.

Vi frykter dog at de andre partiene i sin vane tro vil stikke hodet i sanden, og at taggingen - og en rekke andre problemer – bare vil øke i årene fremover; å holde folk ansvarlige for sine handlinger er jo stikk i strid med alt sosialdemokratiet står for. Og så lenge mer enn 99 % av Norges befolkning er sosialdemokrater, er det lite håp om forbedringer.

Det politikere gjør er å kjøpe stemmer ved å bestikke velgerne med penger som de har tatt fra de samme velgerne. Det politikerne sier er ”Stem på oss så skal dere få bedre skole, bedre helsevesen, bedre pensjon, osv.”, men for å finansiere dette bruker politikerne penger som de har tatt fra velgerne.

Ofte er det også slik at fordelene går til mindre grupper, at fordelene er kortsiktige, og at alle må betale – og at alle, unntatt politikerne, ville ha kommet bedre ut dersom folk hadde fått beholde sine penger og skaffet seg det de trengte ved å bruke dem selv også på slike ting som skole til sine barn, pensjonsforsikringer og helseforsikringer.

Vi kom til å tenke på dette da vi i dagens aviser leste om det nylig avsluttede lønnsoppgjøret. Kort fortalt går et viktig punkt i oppgjøret ut på at de som er litt eldre får beholde sine svært gode pensjonsordninger – dette selv om de lever lenger enn da ordningen ble innført og at ordningen derfor er i store vanskeligheter. For å være med på å løse de økonomiske problemene som oppstår har regjeringen forpliktet at staten, dvs. skattebetalerne, i årene fremover skal bidra med 100 milliarder kr frem til 2050.

Det som har skjedd er altså at regjeringen, den rød-grønne regjeringen, har lovet at staten skal bruke mer enn 100 mrd kr av fremtidige skatteinntekter på en gruppe arbeidstagere – dette gjelder ikke alle arbeidstagere, men kun de som har tariffavtale – fordi man nå skal få i land et lønnsoppgjør og slippe en streik, en streik som ville ha gjort regjeringen meget upopulær.

Så for å kjøpe seg stemmer ved neste valg pålegger Stoltenberg & co dagens unge i årene fremover å betale 100 mrd kr for å forlenge i noen få år en svært gunstig pensjon til de av dagens middelaldrende og eldre som har tariffavtale.

Vi har flere ganger sagt at det norske pensjonssystemet er bankerott: la oss i dag bare nevne at da ordningen ble innført for ca 40 år siden var det fire yrkesaktive bak hver pensjonist, mens i 2050 vil der kun være 1,7 yrkesaktive bak hver pensjonist.

Videre vil vi sitere fra vår kommentar om pensjonene 11. september 2005: "«Beregninger lagt frem i Pensjonsmeldingen viste for eksempel at statens pensjonsforpliktelser nå øker med i størrelsesorden 200 til 250 milliarder kroner i året». Dette finner vi skjult inne i en artikkel skrevet av finansminister Per Kristan Foss i Aftenposten sist mandag (5/9-05).

Ole Gjems-Onstad, Norges fremste ekspert på alt som har med skatt å gjøre, har beskrevet Folktrygden som er pyramidespill, og dette ferske tallet fra Foss viser at Gjems-Onstad har enda mer rett enn vi fryktet.

For å sette dette tallet i perspektiv: statsbudsjettet for 2004 er på 873 mrd kr (dette er utgiftene, inntektene er på 814 mrd kr).

Dessuten er Folketrygdens samlede forpliktelser nå ca 4000 mrd kr, og oljefondet er på ca 1300 mrd kr.

Folketrygdens forpliktelser øker altså hvert år med et beløp som er ca 1/4 av hele statsbudsjettet. Enhver må forstå at dette ikke kan vare i lengden” (sitat slutt).

Så lenge folk fest ikke forstå hvor uansvarlig en statlig pensjonsordning er, vil problemene bare øke inntil en dag virkeligheten ikke lenger kan ignoreres, og da vil vi alle bli utsatt for en kraftig buklanding.

Alternativene er små reduksjoner nå, eller kraftige reduksjoner i fremtiden. Det virker som om alle unntatt oss foretekker en kraftig buklanding en gang i fremtiden, men antagelig gjør de det fordi de tror på de politikerne som forteller dem at en slik buklanding kan unngås. Men som det heter: ”Verden vil bedras” – dette er det vanlige.

De to siste utspill fra miljøbevegelsen føyer seg glatt inn i rekken av alle andre utspill de er kommet med tidligere - de er like menneskefiendtlige som alt annet miljøbevegelsen står for, selv om disse utspillene er i langt mindre skala enn de forslag miljøbevegelsen ellers får oppmerksomhet for.

Det burde være klart at miljøbevegelsen er menneskefiendtlig: er det noe som er godt for mennesker og som er resultat av arbeid, så er miljøbevegelsen imot: dette gjelder alt fra bruk av energi/strøm, via bruk av insektmidler til bruk av bil og fly: de er mot atomkraft, de er imot vannkraft, de fikk gjennomført forbud mot DDT, et forbud som fikk som resultat at millioner av mennesker mistet livet, og mht transport så vil de at vi skal bruke buss heller enn privatbil, tog heller enn fly, og sykkel heller enn buss. De vil også at vi heller skal gå til nærbutikken enn å kjøre til kjøpesenteret, osv. (Dersom disse forslagene hadde hatt en saklig begrunnelse så hadde miljøbevegelsen hatt et poeng, men begrunnelsen – at man skal bremse eller forhindre global oppvarming - er helt usaklig. Det viktigste kortet de har er ”føre-var-prinsippet”, et prinsipp som er anvendelig hvis det finnes en reell påvist fare, men det kan ikke anvendes for å forholde seg til en spekulativ, ubegrunnet og i verste fall ekstremt liten fare som global oppvarming er: hvilken rolle spiller det om, som miljøbevegelsen påstår, det blir like varmt i årene fremover som det var i vikingtiden eller om havene stiger 3 millimeter per år i de neste årene?).

Miljøbevegelsen er altså konsekvent imot alle produkter som gjør menneskers liv bedre og mer komfortable. Dette gjelder også forslagene om forbud mot plastposer og ønsket om restriksjoner på salg av flaskevann.

Plastposer er nyttige. Man kjøper dem for ca 50 øre pr stk når man handler og bærer så sine varer hjem i dem, og så benytter man dem til vanlig husholdningsavfall. Alt dette er meget nyttig og enkelt. De som vil ha forbud sier at man kan benytte et handlenett eller en veske til å bære sine varer hjem i, men dette innbærer plunder - da må man huske på å ta slike med når man går ut, og dette er noe folk flest i dag ikke gjør. Etter vårt syn er dette en grei holdning. Og hva man skal kaste søpla i når man ikke lenger har plastposene, det kan man lure på - å pakke den inn i gamle aviser innbærer plunder, det er mye enklere å bare legge avfallet i en plastposte, knyte den igjen når den er full, og vips så er søpla bare å bære ut.

Ja, det er et problem at plastposene kastes i naturen, men at mange i dag gjør slikt har sammenheng med den generelle ansvarsløshet som sosialdemokratiet og velferdsstaten oppfordrer til og resulterer i.

Flakevann – det koster 30 kr per liter, men vannet i springen hjemme har man allerede betalt for og det koster ikke noe ekstra å fylle en flaske når man går hjemmefra istedenfor å kjøpe en flaske på kiosken når man er ute og går og blir tørst.

Men igjen innebærer dette plunder – det er de færreste som er villige til å ta med seg en flaske vann som man har fylt på kjøkkenet hjemme, mange foretrekker å kjøpe en flaske selv om enkelte vil si at dette er dyrt. Men flaskevannet smaker ofte bedre enn vannet i springen, og det er alltid rent, i motsetning til det vannet som de kommunale vannverkene gir. Hvis folk foretrekker dette så har de etter vårt syn all moralsk rett til å kjøpe vann isteden for å ta med vann hjemmefra.

Vi bør også huske på at slikt vann i mange tilfeller erstatter brus, så den økende bruken av flaskevann innbærer en klar forbedring av folks helse.

Så selv om disse to forslagene er i liten skala, så er de uttrykk for den samme motstand mot komfort og velstand som alle andre forslag fra miljøbevegelsen: er det et produkt som gjør menneskers liv bedre så er miljøbevegelsen imot. Vi får håpe at miljøbevegelsen ikke får gjennomslag på disse punktene heller.

Noe av det første Olaf Thommesen gjorde da han entret rikspolitikken var å foreslå at det skulle gis skattelettelse for folk som hadde hushjelp (Thommesens familie hadde da hushjelp). Forslaget ble med all rett latterliggjort, det var et uttrykk for en prioritering som kun en meget snever krets av overklassefolk kunne relatere til.

Nå følger Høyre i Thomessens fotspor; de går nå inn for skattelettelse til de som leier inn vaskehjelp, hushjelp, barnepike eller gartner. Begrunnelsen ser for Høyre sikkert i utgangspunktet tilforlatelig ut: de vil redusere den sterkt økende mengden svart arbeid innen de nevnte yrkene. Ved å gi skattelettelse vil det bli lettere å unngå bruke svart arbeidskraft for å få utført disse oppgavene.

Men det er mye som er galt med dette forslaget. For det første gis ikke skattelettelsene fordi den som tjener pengene har rett til å beholde dem. For det annet gis skattelettelsen kun til de som leier inn gartner og barnepike – de som utfører disse oppgavene selv uten å leie inn hjelp, de få ikke skattelettelsen. Dette betyr at man blir straffet for å jobbe i sin egen have, for å vaske sitt eget hus, eller for selv å ta seg av sine barn. For det tredje er de som er ment å nyte godt av skattelettelsen ikke de som mottar den, men de som jobber for dem. Man gir altså skattelettelse til A for at hans gartner B og hans hushjelp C skal kunne jobbe hvitt istedenfor svart (og derved få pensjonspoeng, sykepenger, etc.).

Ja, vi er for skattelettelser, men vil ville ha foretrukket lettelser som gis til alle. Hvis man skal følge utgangspunktet i Høyres forslag burde man gitt til alle den skattelettelse som de som leier inn hjelp vil få, og ikke bare til de som leier inn hjelp.

Dessuten er det ille at et parti setter krav og betingelser på denne måten: ”Hvis dere gjør som vi synes så skal dere få skattelettelse, hvis dere ikke gjør som vi synes så får dere det ikke” – vi ville som sagt ha foretrukket at en tilsvarende skattelettelse ble gitt til alle. Vi er for frihet, og frihet innebærer at hver enkelt skal kunne gjøre som han selv vil, vi er imot at staten skal gi fordeler til de som opptrer på en bestemt måte, i dette tilfellet å leie inn gartner eller barnepike.

Svart arbeid er et stort og økende problem, men løsningen – den eneste løsningen - er å gi skattelettelser til alle (og å redusere byråkratiet, forenkle regelverket, etc.).

Høyres forslag er smått, det er snevert, det favoriserer enkelte som kan oppfattes å ha mye penger, det er utrykk for politikere styringsvilje, og det virker i sin helhet latterlig. Det innebærer også at Høyre følger i fotspor andre har tråkket opp, i dette tilfellet Olaf Thommesen, men Høyre har også denne gang valgt feil forbilde. Mao.: forslaget er typisk for Høyre.