Et norsk skip (norsk eid, norsk kaptein, registrert i Bahamas, filippinsk mannskap) er kapret av pirater utenfor Øst-Afrika. Både eierne og myndighetene vil forhandle om løsepenger. Dagbladet skriver: ”Har hyret pirat-forhandlere til å redde norsk kaptein. Venter på løsepengekrav på mange millioner fra bevæpnede menn som har «Bow Asir».

Denne piratvirksomheten har nå foregått noen år, og Vesten gjør intet for å forsvare sine skip mot piratene. Ja, det finnes noen få krigsskip som patruljerer området, men siden skip fortsatt blir kapret gjør de ikke tilstrekklig for å få brakt angrepene og kapringene til opphør.

Siden de europeiske lands forsvar består av uniformerte menn som kun kan brukes ved parader og oppstillinger så er dette slik man kunne forvente. Det Vesten burde ha gjort var å sende så mye ildkraft til området og bruke den i det omfang som er nødvendig for å eliminere trusselen for alltid. Men dette kommer ikke til å skje, og problemene vil fortsette.

Vi vil benytte anledningen til å trekke en historisk parallell. For ca 200 år siden ble et stort antall amerikanske skip kapret av pirater utenfor Tripoli. Thomas Jeffersom var en av de som arbeidet for at USA skulle svare på en ordentlig måte. Vi bringer et kort utdrag av en lang artikkel av Christopher Hitchens - Jefferson Versus the Muslim Pirates - om dette:

"But one cannot get around what Jefferson heard when he went with John Adams to wait upon Tripoli’s ambassador to London in March 1785. When they inquired by what right the Barbary states preyed upon American shipping, enslaving both crews and passengers, America’s two foremost envoys were informed that “it was written in the Koran, that all Nations who should not have acknowledged their authority were sinners, that it was their right and duty to make war upon whoever they could find and to make Slaves of all they could take as prisoners, and that every Mussulman who should be slain in battle was sure to go to Paradise.” (It is worth noting that the United States played no part in the Crusades, or in the Catholic reconquista of Andalusia.)

Ambassador Abd Al-Rahman did not fail to mention the size of his own commission, if America chose to pay the protection money demanded as an alternative to piracy. So here was an early instance of the “heads I win, tails you lose” dilemma, in which the United States is faced with corrupt regimes, on the one hand, and Islamic militants, on the other—or indeed a collusion between them.

It seems likely that Jefferson decided from that moment on that he would make war upon the Barbary kingdoms as soon as he commanded American forces. His two least favorite institutions—enthroned monarchy and state-sponsored religion—were embodied in one target, and it may even be that his famous ambivalences about slavery were resolved somewhat when he saw it practiced by the Muslims.

However that may be, it is certain that the Barbary question had considerable influence on the debate that ratified the United States Constitution in the succeeding years. Many a delegate, urging his home state to endorse the new document, argued that only a strong federal union could repel the Algerian threat.

…..

There were many Americans—John Adams among them—who made the case that it was better policy to pay the tribute. It was cheaper than the loss of trade, for one thing, and a battle against the pirates would be “too rugged for our people to bear.” Putting the matter starkly, Adams said: “We ought not to fight them at all unless we determine to fight them forever.”

The cruelty, exorbitance, and intransigence of the Barbary states, however, would decide things. The level of tribute demanded began to reach 10 percent of the American national budget, with no guarantee that greed would not increase that percentage, while from the dungeons of Algiers and Tripoli came appalling reports of the mistreatment of captured men and women. Gradually, and to the accompaniment of some of the worst patriotic verse ever written, public opinion began to harden in favor of war. From Jefferson’s perspective, it was a good thing that this mood shift took place during the Adams administration, when he was out of office and temporarily “retired” to Monticello. He could thus criticize federal centralization of power, from a distance, even as he watched the construction of a fleet—and the forging of a permanent Marine Corps—that he could one day use for his own ends.

….

With not atypical subtlety, Jefferson took a shortcut through this thicket in 1801 and sent the navy to North Africa on patrol, as it were, with instructions to enforce existing treaties and punish infractions of them. Our third president did not inform Congress of his authorization of this mission until the fleet was too far away to recall.

Once again, Barbary obstinacy tipped the scale. Yusuf Karamanli, the pasha of Tripoli, declared war on the United States in May 1801, in pursuit of his demand for more revenue. This earned him a heavy bombardment of Tripoli and the crippling of one of his most important ships. But the force of example was plainly not sufficient. In the altered mood that prevailed after the encouraging start in Tripoli, Congress passed an enabling act in February 1802 that, in its provision for a permanent Mediterranean presence and its language about the “Tripolitan Corsairs,” amounted to a declaration of war. The Barbary regimes continued to underestimate their new enemy, with Morocco declaring war in its turn and the others increasing their blackmail.

A complete disaster—Tripoli’s capture of the new U.S. frigate Philadelphia—became a sort of triumph, thanks to Edward Preble and Stephen Decatur, who mounted a daring raid on Tripoli’s harbor and blew up the captured ship, while inflicting heavy damage on the city’s defenses. Now there were names—Preble and Decatur—for newspapers back home to trumpet as heroes. Nor did their courage draw notice only in America. Admiral Lord Nelson himself called the raid “the most bold and daring act of the age,” and Pope Pius VII declared that the United States “had done more for the cause of Christianity than the most powerful nations of Christendom have done for ages.”

…

So in 1815, after a brief interval of recovery from the war with Britain, President Madison asked Congress for permission to dispatch Decatur once again to North Africa, seeking a permanent settling of accounts. This time, the main offender was the dey of Algiers, Omar Pasha, who saw his fleet splintered and his grand harbor filled with heavily armed American ships. Algiers had to pay compensation, release all hostages, and promise not to offend again. President Madison’s words on this occasion could scarcely be bettered: “It is a settled policy of America, that as peace is better than war, war is better than tribute. The United States, while they wish for war with no nation, will buy peace with none.”

…

Perhaps above all, though, the Barbary Wars gave Americans an inkling of the fact that they were, and always would be, bound up with global affairs. Providence might have seemed to grant them a haven guarded by two oceans, but if they wanted to be anything more than the Chile of North America—a long littoral ribbon caught between the mountains and the sea—they would have to prepare for a maritime struggle as well as a campaign to redeem the unexplored landmass to their west. The U.S. Navy’s Mediterranean squadron has, in one form or another, been on patrol ever since.

And then, finally, there is principle. It would be simplistic to say that something innate in America made it incompatible with slavery and tyranny. But would it be too much to claim that many Americans saw a radical incompatibility between the Barbary system and their own? And is it not pleasant when the interests of free trade and human emancipation can coincide? I would close with a few staves of Kipling, …

It is always a temptation to an armed and agile nation
To call upon a neighbor and to say:—
“We invaded you last night—we are quite prepared to fight,
Unless you pay us cash to go away.”

And that is called asking for Dane-geld,
And the people who ask it explain
That you’ve only to pay ’em the Dane-geld
And then you’ll get rid of the Dane!

Kipling runs briskly through the stages of humiliation undergone by any power that falls for this appeasement, and concludes:

It is wrong to put temptation in the path of any nation,
For fear they should succumb and go astray;
So when you are requested to pay up or be molested,
You will find it better policy to say:—

“We never pay any-one Dane-geld,
No matter how trifling the cost;
For the end of that game is oppression and shame,
And the nation that pays it is lost!”

(Sitat slutt fra Hitchens og Kipling.)

Vi vil bare slutte oss til Kipling: Betaler man løsepenger i steden for å sloss mot banditter og pirater vil det nødvendigvis ende med ”oppression and shame. And the nation that pays it is lost.”

Hovedformålet med Russlands krig i Georgia var å innlede et forsøk på å ta kontroll over den eneste oljeledningen til Vest-Europa som de ikke allerede kontrollerer. Viktig var også forsøket på å hindre at Russlands naboland orienterer seg mot Vesten. Og når Vesten svarte så tafatt som de gjorde så har dette bare gitt lederne i Sovjet, unnskyld Russland, den oppmuntring de trenger for å gå videre for å alliere seg med regimer som er fiendtlig innstilt til Vesten. Russland er allerede i gang med forhandlinger om en allianse med Syria.

Typisk for hvordan Vesten har reagert på dette er SVs forsvarspolitiske talsmann Bjørn Jacobsen som i går uttalte i NRK at Vesten har reagert for sterkt overfor Russland. Men han var ikke alene: England utenriksminster David Miliband sa at "I am not one that believes that isolating Russia is the right answer to its misdemeanors". Og den som var ivrigst etter å få til en våpenhvile mellom Russland og Georgia var Nicolas Sarkozy – han ville ikke at Vesten skulle markere militær styrke og dermed si til Russland at de må trekke seg tilbake, han behandlet partene reellt sett som likeverdige. Også USAs presidentskandidat Barack Husein Obama behandlet det frie Georgia og diktaturet Russland som likeverdige: ”Begge parter må besinne seg, avstå fra voldsbruk, og trekke seg tilbake …” .

En trussel om å avbryte det militære samarbeidet med Russland i NATO fordi Russland har ført en aggressiv krig i et lite naboland var altså ifølge Jacobsen en for sterk reaksjon på Russlands innmarsj i Georgia. Russland likte ikke at USA ville at NATO skulle bryte samarbeidet med Russland gjennom NATO, men de europeiske medlemmene av NATO syntes altså dette var en for sterk reaksjon, så USAs forslag fikk ikke flertall. Men Russland likte forslaget så dårlig at de brøt samarbeidet med NATO.

I Sovjets tidligere vasallstater begynner frykten nå å spre seg: de lå jo under Sovjet i ca 50 år fra 1945, og nå ser de et stadig sterkere Russland og et stadig svakere Vesten – NATO ble jo opprettet for å hindre videre Sovjetisk ekspansjon, men når de ikke engang kan vedta en skarp resolusjon.... For eksempel skriver en polsk redaktør følgende: ”Now it is back to basics. For us, it is all about staying out of the Russian sphere. We forgot about Russia for a decade. Now as Frankenstein is being reassembled under a former KGB chief, we remember it again."

Så, Russland er sterkt, Russland er på krigerferd, Russland vil sikre sine naboområder, Russland er blitt et diktatur (opposisjonelle journalister myrdes, opposisjonelle forretningsfolk settes i fengsel), Russland vil ha makt over Vesten via dets energitilførsel, og Russlands aggressivitet i sine naboområder møter ingen reell motsand.

Hva så med NATO? Som nevnt: USA ville ha en kraftig resolusjon mot Russland, mens de Vest-Europeiske medlemmene syntes den forslåtte tekst var for sterk.

Så USA er svak i forhold til Russland, men Vest-Europa er helt ettergivende. Hva er da igjen av NATO? Det som er igjen er ingenting (hvis vi da ikke regner de stadige møtene som toppfolkene har og de øvelsen som troppene deltar i). NATO skulle bruke militære styrker på å kjempe imot Russlands, unnskyld Sovjets, ekspansjon, og når NATO ikke engang klarer å vedta en skarp resolusjon mot Russland i dets krig mot Georgia så er leken over: NATO er borte.

Allikevel ønsker en del land som tidligere lå under Sovjet å komme inn i NATO. Vi vil oppfordre dem til å lage en ny allianse med USA hvor Vest-Europa ikke er med, Vest-Europa er i denne sammenhengen kun daukjøtt, og vil ikke være av noen nytte i en konflikt med Russland.

Vi vil altså anbefale landene i Øst-Europa å lage en ny allianse sammen med USA, og hvor formålet er å demme opp for Sovjets ekspansjon. Dette gjelder kun hvis McCain blir valgt til president i USA. Blir Obama valgt må de små landene som frigjorde seg fra Sovjet og forsøker å bli frie kun stole på seg selv. Og da er det lite eller intet som vil hindre Putin i å fortsette Russlands tradisjonelle imperialisme.

Natt til 13. mai ble allierte styrker (bla. norske og afghanske) angrepet av Taliban-styrker ved Badghis. Angrepet var meget sterkt og så ut til å være godt planlagt; de allierte styrkene ble beskutt med panservernraketter, maskingevær, og lignende.

Taliban-styrkene ønsker å igjen gjøre Afghanistan til et islamistisk diktatur, et land hvor islam styrer alt, og hvor det er ingen individuell frihet: hvor det er ingen religionsfrihet, hvor det er ingen ytringsfrihet, hvor det er ingen bevegelsesfrihet. Videre er det et system hvor det er forbudt for kvinner å gå på skole og hvor det er forbudt for dem å arbeide utenfor hjemmet. Og alle avvik blir straffet strengt: lemlestelse er en vanlig straffemetode for tyveri, og det er dødsstraff for frafall fra islam og for kvinner som har sex uten å være gift. Videre ender voldtekter ofte med at den voldtatte blir dømt til pisking eller henrettelse, og hvor voldtektsmannen går fri.

(For den som vil vite mer om hvordan det var i Afghanistan da Taliban regjerte anbefales romanene "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" av Khaled Hosseini.)

Det er et slikt regime de allierte strykene er i Afghanistan for å forhindre blir etablert enda en gang.

Som sagt, de allierte styrkene ble angrepet, men klarte å slå angrepet tilbake. På nyhetssendingene i går ble det nevnt at soldater fra Telemarksbataljonen drepte minst 13 Taliban-krigere, og at de selv ikke ble påført noen tap.

Vi synes dette er en fantastisk innsats, en innsats som fortjener langt mer enn kun de gratulasjoner vi er i stand til å gi. Men uansett, vi gratulerer Telemark bataljon på det varmeste.

Vi har all grunn til å tro at disse soldatene er svært dyktige, og vi regner med at når de kjemper for en svært god sak så er det spesielt godt motiverte.

La oss til slutt si at den gode soldat ikke er den som dør for sin sak, den gode soldat er den som sørger for at fiendtlige soldater dør for sin. Så vi vil bare si til de bolde krigere i Telemark bataljon og deres allierte: Keep up the good work!

Vi blir sjelden overrasket når vi ser manifestasjoner av de venstreorientertes naivitet og mangel på virkelighetskontakt. Men det som har skjedd i forbindelse med norske statsråders besøk i Kabul er så fjernt at selv vi blir overrasket.

Disse besøkene er blitt bekjentgjort på relevante offisielle hjemmesider lang tid i forveien, og dette inkluderer slike ting som detaljerte reiseruter, når man er hvor, etc.

Da blir det følgende et naturlig spørsmål å stille: Kan slik offentliggjøring gi tips til militante muslimer om når og hvor de bør slå til for å få stor effekt ut av et angrep?

Vi syes altså at det er naturlig å stille et slikt spørsmål, og det gjør også Forsvaret, som sterkt går imot at slike opplysninger offentliggjøres. Videre mener Forsvaret at dersom norske tjenestemenn og politikere på høyt nivå besøker dette området så skal de følges av en pansret bil med vakter, våpen, en lege, og medisinsk utstyr. Disse rådene fra Forsvaret er ikke blitt fulgt ved de siste to statsrådbesøk i Kabul.

Og hva sier de venstreorienterte? For noen måneder siden var utviklingsminister Erik Solheim (SV) på besøk i Kabul. Besøket var kunngjort på UDs nettside lang tid i forveien – dette med begrunnelsen at besøket skulle ha en ”sivil profil”.

Solheim & co mener vel da at dersom besøket har en ”sivil profil” så vil de besøkende ikke bli rammet av angrep fra militante muslimer.

Også utenriksminsterens besøk i Kabul for et par dager siden ser ut til å ha hatt en "sivil profil", uansett var det ingen pansret bil fra Forsvaret som kunne frakte de skadede til sykehuset umiddelbart (sykehuset lå elleve minutter unna, men det tok nesten to timer før de skadede ble brakt dit).

Vi låner en formulering fra kommentaren på document.no: ”Afghanistan er en jungel. I en jungel hersker jungelens lov. Men Utenriksdepartementet tror åpenbart at hvis man drar inn ubevæpnet, i en myk bil, og sier fra hvor man skal være og når, så vil rovdyrene gi dem fritt leide.”

Vi kan ikke si annet enn at denne grove feilvurderingen fra den politiske ledelse er et uttrykk for en kolossal naivitet, en naivitet så stor at den overrasker selv oss. At den politiske ledelse i Norge kan utvise en slik enorm naivitet er helt utrolig - det virkerr som om de ikke forstår at det som skjer i Afghanistan er en kamp på liv og død, og at fienden ikke skyr noen midler for å ramme Vesten: dette er en krig mellom militant islam og Vesten, og dersom Vesten ikke vinner vil sivilisasjonen ikke kunne overleve.

Regjeringspartienes ungdomsorganisasjoner ønsker nå å innnføre verneplikt også for kvinner. Vi siterer fra omtalen av saken på nrk.no:

”Alle de tre regjeringspartienes ungdomsorganisasjoner går inn for allmenn verneplikt i forsvaret både for kvinner og menn.

De rødgrønne ungdomspartiene mener både likestilling mellom kjønnene og styrking av forsvaret er argumenter for å innføre verneplikt også for kvinner.

- Forsvaret trenger flere kvinner i sin organisasjon, både av hensyn til det, og at vi bør fordele goder og byrder likt mellom kjønnene i samfunnet, så mener vi at det bør innføres verneplikt for kvinner, sier AUF-leder, Martin Henriksen til NRK.

Senterungdommens leder, Christina Ramsøy, [sier]:

- For det første ønsker vi at flere skal gjennom verneplikten, for det andre er det dette med likestillingsperspektivet, og det at Forsvaret faktisk skal ha det aller beste - og da har man en større masse å velge utifra, påpeker hun.

Kirsti Bergstø, leder i Sosialistisk Ungdom, er ikke i tvil om at hun ønsker verneplikt også for kvinner.

- Vi ønsker et forsvar som er forankret i folket, og som ikke går i retnig av et profesjonalisert forsvar. Derfor vil vi ha allmenn verneplikt. Vi ønsker at alle skal kalles inn til førstegangstjeneste” (sitat slutt).

Moderpartiene er splittet i dette spørsmålet, så dette blir nok ikke innført med det første. Vi frykter dog at dette utspillet kun er en prøveballong, og at det om noen år vil ha bred oppslutning i alle de rødgrønne partiene. Og når det er stor sannsynlighet for at disse partiene kommer i regjering igjen i 2013 (etter at en borgerlig regjering har skuffet stort i perioden 2009-2013), vil det være stor sannsynlighet for at den utvidede verneplikten blir innført.

Hvorfor går disse partiene inn for dette? Det kan ikke være fordi de ønsker å styrke forsvaret, så årsaken må være at de ønsker å redusere friheten for enda flere. Vernerplikt er et stort inngrep i den vernepliktiges frihet, og dette alene er grunn god nok til at de rødgrønne kan støtte den. Poenget om likestilling er godt, men ingen argumenter er etter vårt syn så sterke at de kan trumfe frihetsagrumentet.

Hvordan vil de andre partiene forholde seg til dette? Venstre vil som vanlig være splittet omtrent på midten, KrF vil antagelig etter en stund støtte dette, og Høyre vil som vanlig først protestere og så etter hvert støtte forslaget.

FrP vil antagelig gå imot; de vil altså beholde verneplikten for menn, men gå imot å innføre den for kvinner.

DLF er imot verneplikt for alle. Vi mener at vi bør ha et best mulig fosravr, og da vil vervede mannskaper fungere best. Som nevnt er verneplikt er stort inngrep i den enkeltes frihet, og vi er altså imot verneplikt.

Men selv om vi ikke kan få opphevet vernplikten for menn så vil vi ikke utvide den til også å omfatte kvinner. DLF sier ”Nei til verneplikt, og Nei til utvidelse av verneplikten”.

Vi vet ikke helt hva vi skal si om den påståtte korrupsjonen blant forsvarstoppene. Der ser ut til at folk i Siemens, som er en av flere leverandører av teknologisk utstyr til Forsvaret, har betalt turer og ferieopphold for enkelte høyt opp i forsvarsledelsen, men enkelte av forsvarstoppene som det er rettet mistanke mot sier at de ikke visste at det var Siemens som betalte. (Siemens er tidligere beskyldt for å ha overfakturert Forsvaret, noe de har innrømmet.)

Aftenposten skriver om en av de mistenkte i saken: ”Viseadmiral Jan Reksten, sjef for Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger, er blant de siktede i saken.

«Siemens sponset en golftur til Alicante 3-10. mars 2004, hvor jeg var deltaker,» heter det i en pressemelding Reksten selv har sendt ut.

«Økokrim undersøker saken og har tatt beslag i relevante dokumenter. Til grunn for beslagene ligger mistanke om at jeg skal ha mottatt en fordel ved at Siemens sponset arrangementet. Jeg var imidlertid ukjent med at Siemens var sponsor. Jeg granskes for å ha mottatt utilbørlige fordelsoverføringer til en samlet verdi av kroner 6000», heter det videre.

Han forteller at han i forbindelse med denne turen selv betalte flybilletter, men at han «trodde han bodde rimelig gjennom venner».

- De 6000 kronene Siemens sponset 2004-turen med ble selvsagt tilbakebetalt etter at det ble kjent for meg at turen var sponset, skriver han.

Reksten deltok også på en tilsvarende tur i 2003. Disse sponsorpengene er ifølge viseadmiralen også tilbakebetalt til Siemens.

«Jeg ser frem til å få dette grundig belyst av Økokrim, slik at saken kan legges død. Jeg gir selvfølgelig all mulig bistand til Økokrim i denne perioden. Økokrims undersøkelser har ingen innvirkning på mitt arbeid som sjef for Fellesoperativt hovedkvarter» (sitat slutt fra Aftenposten).

Slik Reksten forklarer seg i pressemeldingen var han ikke klar over at Siemens betalte, og da er det vanskelig å være med på at han har vært korrupt.

Man er korrupt dersom man for eksempel skal være med på å velge en leverandør blant flere kandidater, og så med vitende og vilje tar imot gaver fra en av dem. Nå ser det ut til at Siemens har gitt uforholdsmessig store gaver til enkelte forsvarstopper, noe som er og bør være kriminelt, men det som er interessant er det som forsvarstoppene evt. har gjort.

Har de virkelig vært så lite kloke at de, mens Forsvaret er inne i en prosess hvor de skal velge leverandør, tar i mot gaver fra en av dem? Som vi ser ovenfor hevder viseadmiral Reksten at han ikke visste at det var Siemens som betalte, men hva med de andre som nå er siktet av Økokrim?

Nå har jo Økokrim en rekke ganger tatt alt for kraftig i i lignende saker og deretter lidt nederlag, men hvis de denne gangen har rett, hvis det er slik at forsvarstopper med vitende og vilje har tatt imot penger fra en av Forsvarets store leverandører, så tyder dette på at de har utvist en svært dårlig dømmekraft. Ja, det er klart kriminelt, men det er i tillegg så dumt at man kan lure på om disse folkene, hvis sannheten er omtrent slik Økokrim beskriver den, hører hjemme i en toppledelse.

Forsvaret bør ha svært gode folk, og dersom det som denne saken tyder på er korrekt, må det en kraftig opprydding til.

La oss til slutt nevne at vi nå sikkerhetspolitisk sett er på vei inn i turbulente tider. Da vil det være svært viktig å ha et godt Forsvar. For å oppnå dette trengs det også penger. Men for å få til dette må Forsvaret ha god anseelse. Dersom disse forsvarstoppene har gjor det som Økokrim hevder, vil de ha vært med på å svekke Forsvaret i en tid hvor det er svært viktig å ha et sterkt Forsvar, og dette er svært farlig, og derfor utilgivelig.

"Tyskerne forlater allierte i kamp" leser vi på document.no. og det handler om at under en trefning nylig måtte de tyske soldatene forlate kampplassen før fienden var nedkjempet: vi siterer denne utrolige beretningen fra document.no "Tyskland har så strenge begrensninger på sine soldater i Afghanistan at det rammer allierte i kamp. Norske soldater har opplevd at tyske helikoptre drar midt under heftige kamper, fordi de skal være hjemme før det blir mørkt.

Det er the Times som skriver om tyskernes særregler som setter andre allierte i fare.

Tyske soldater får bare bevege seg to timer transportavstand vekk fra et sykehus med akuttmottak. Det legger store begrensninger på bevegelsesfriheten.

Helikoptrene må være tilbake på basen før mørket faller ved 17-tiden. I ett tilfelle dro tyske helikoptre midt under en heftig trefning der nordmenn kjempet mot Taliban"(sitat slutt).

Vi anser dette dessverre som vanlig, men helt uholdbart. I den pågående krigen mot militant islam, en krig som i dag i hovedsak pågår i Afghanistan og Irak, og med en mulig fremtidig konfrontasjon mot militant islams kilde, Iran, har de vestlige styrker pålagt seg selv så store restriksjoner under kamp at krigføringen blir meget ineffektiv; den kan bli så ineffektiv at det er muligheter for at militant islam vil seire, noe som vil bety slutten på sivilisasjon, velstand og frihet i Europa

Vi tillater oss å gjenta noe vi har sagt tidligere: krig er forferdelig og bør unngåes, men i visse tilfeller er det uunngåelig, og da bør man kjempe så kraftig at man vinner en klar seier og ødelegger fiendens mulighet og vilje til å kjempe videre (slik som de allierte nedkjempet Tyskland og Japan i 1945).

Å føre krigen som den nå føres i Afghanistan som en slags "vi kjemper kun i kontortiden"-krig, er en oppskrift på nederlag.

Vi mener at krigen mot militant islam bør kjøres så kraftig som overhode mulig, og en sier i en slik krig vil da være så klar at militant islam aldri vil bli noen trussel igjen.

Å føre krigen slik som sitatet ovenfor tyder på er helt uholdbart, og er lite annen enn en oppskrift på en katastrofe.

Det var en selsom opplevelse å se intervjuet med forsvarsministeren på Dagsrevyen i går. Bakgrunnen var at norske soldater i Afghanistan hadde vært i kamp med Taliban/alQaida-krigere – og intervjueren kjørte sterkt på om hvorvidt de norske soldatene også hadde ført angrepskrig. Det virket som om intervjueren fant det i orden at soldatene forsvarte seg, men at det var forkastelig dersom de gikk til angrep.

Siden det det var snakk om var et slag i en krig må intervjuerens utgangspunkt ha vært omtrent som følger: dersom Taliban/alQaida skyter på oss/norske soldater, kan vi skyte tilbake, men dersom norske soldater skyter uten å bli beskutt først, eller dersom norske soldater oppsøker Taliban/alQaida og skyter på dem, eller dersom Taliban/alQaida er på flukt og norske soldater følger etter og skyter på dem, så er dette angrepskrig og dermed forkastelig.

Vi skulle ikke bli forundret om det norske forsvaret har regler som innebærer at norske soldater kun kan bedrive forsvar, men ikke angrep (slik det er beskrevet over). At enkelte norske journalister har en slik holdning til hvordan krig skal føres, er åpenbart.

DLF mener at krig er forferdelig og i størst mulig grad må unngåes. Dette kan skje ved å ha størst mulig grad av frihet mellom nasjoner (frihandel), og ved å ha et så sterkt militært forsvar at angrep blir avskrekket. Men dersom krig blir nødvendig må man krige så intenst som det er mulig; krig innebærer å drepe flest mulig fiendtlige soldater, og det innebærer å ødelegge befolkningens vilje til å fortsette krigen.

Krig må føres slik at den varer kortest mulig tid, og slik at man rakst kan få i stand et sivilisert system i de landene som har angrepet (det er jo alltid diktaturer, eller land med liten frihet, som angriper.)

Mao. soldatene i Afghanistan bør bruke både forsvar og angrep (slik de er beskrevet ovenfor) slik at de i størst mulig grad får eliminert – drept – flest mulig Taliban/alQaida-krigere.

Dagens overskrift bruker vi til å illustrere to poenger:

1)Kampen mot nedleggelse

I gåt ble Forsvasstudien (FS 07) lagt frem av Forsvrassjef General Sverre Disen. Vi siterer fra Aftenpostens omtale av saken:

"* FS 07 fremste ambisjon er å overbevise politikere og offentlighet om at dagens Forsvar vil forsvinne om ca. 25 år, om ikke fremtidige forsvarsbudsjetter dekker utgiftene til å drive forsvar.

* Dersom mer penger uteblir er det liten grunn til å kjøpe planlagte fregatter, kampfly og artilleriskyts. En splitter ny kampflyflåte blir da uten poeng.

* Nye og svake budsjetter tvinger frem nye omorganiseringer, flyttinger og nedskjæringer som skaper usikkerhet og frustrasjon for mange lokalsamfunn og Forsvarets personell.

* I 2008 vil Norge ha 780 vervede soldater. Målet i 2016 er 2400. (sitat slutt).

Vi i DLF er meget foruroliget over utviklingen. Dersom de siste års trender fortsetter vil Forsvaret reelt sett være nedlangt om få år. Dette er spersielt ille i en tid som blir stadig mer ustabil og foruroligende. Hvor farlige land som Iran og Russland vil være i fremtiden er det vanskelig å si, men vi bør i hvert fall ha et godt forsvar i tilfelle det verste skulle skje.

DLF går inn for en kraftig styrking av Forsvaret. Vi vil i første omgang øke antall soldater til ca 25 000, og vi vil opprettholde alle militære anlegg omkring i landet som det kan være militært grunnlag for å beholde. Videre vil vi at norske soldater skal ha det beste utstyr og det beste støtteapparat som det i prakis er mulig å skaffe.

Budsjettmessig vil vi prioritere dette like sterkt som politi/rettsapparat, og foran alt annet.

2)Kamper mot Taliban

Norsk soldater utplassert i Afghanistan har i de siste dager vært i kamp med Taliban-styrker. Vi siterer fra Aftenposten:

"Norske styrker i harde kamper i Afghanistan. I dag har norske styrker vært involvert i harde kamper i Afghanistan. ISAF-styrkene kjempet mot en større gruppe opprørere.

Kampene skal ha funnet sted flere steder i Ghowrmach-distriktet i Afghanistan i dag.

Forsvaret opplyser til Aftenposten.no at kampene begynte i 13.30-tiden i dag [mandag] lokal tid, og varte i omlag to og en halv time. Kampene beskrives å være de hardeste sammenstøtene de norske soldatene i Afghanistan har vært i.

Kampene begynte i helgen og ble trappet kraftig opp mandag.

Ifølge en pressemelding fra Fellesoperativt hovedkvarter har de norske styrkene deltatt i kamper som har medført ildgivning fra begge sider i hele dag.

- Det er ingen i avdelingen som ikke opplever dette som krig, sier kontingentsjefen for den norske ISAF-styrken, oberst Ivar Magne Sakserud, i en pressemelding.

Den norske ISAF-styrken og afghansk forsvar og politi har benyttet alle tilgjengelige våpen under trefningen – både håndvåpen og tyngre våpen. De har også hatt flystøtte under kampene.

- Det ble brukt alt fra vanlige automatrifler til bombekastere og pansrede kjøretøy, sier kommunikasjonsrådgiver Kjetil Eide ved Fellesoperativt hovedkvarter til Aftenposten.no. (sitat slutt.)

Vi ønsker de norske styrkene lykke til, og vi håper at de har det trenger for å kjempe godt, dvs. vi håper at de har godt utstyr, gode våpen, nok ammunisjon, god sanitet, god støttetjeneste, etc.

Taliban er en takknemlig fiende – disse er langt verre enn nazistene som brukes som opplagte og fortjente fiender i de aller fleste krigsfilmer. Vi håper at flest mulig Talnban-krigere blir drept av de allierte soldatene i Afghanistan (og at det samme skjer med deres allierte våpenbrødre andre steder i verden).

Mao. DLF støtter sterkt Forsvaret i de kamper det nå står ovenfor.

I forrige uke ble Lingeklubben nedlagt, og det var vemodig å se de gamle krigere i reportasjene som TV-nyhetene viste. Lingeklubben besto primært av de som under krigen var medlemmer av kompani Linge, og etter krigen dannet de klubben for å kunne holde kontakten med hverandre.

Vi siterer fra Forsvarsdepartementets omtale av saken:

Onsdag 17. oktober 2007 var alle gjenlevende medlemmer av Lingeklubben og deres pårørende, etterlatte etter medlemmer som ikke lenger lever, samt inviterte gjester fra Forsvaret og Forsvarsdepartementet invitert til et arrangement på Akershus slott. Det var en vemodig, men verdig markering av en tidsepoke som nå er over. Under en høytidelig seremoni ble Lingeklubbens fane overlevert fra Lingeklubbens formann, Leif Aagaard, til forsvarssjef Sverre Diesen, som igjen leverte fanen videre til sjefen for spesialstyrkene, oberst Torgeir Gråtrud.

Lingeklubbens medlemmer har vært krigsheltene fra kompani Linge, som gjennomførte sabotasjeaksjoner i Norge fra sin base i Storbritannia under krigen. Gjennom årene har medlemmene holdt mange foredrag og skrevet flere bøker om sine opplevelser under krigen. Forsvarsministeren rettet en stor takk til medlemmene av kompani Linge, som kjempet for Norge og for nordmenns frihet under krigen. - Dere risikerte mye for å komme dere til Storbritannia. Og dere risikerte enda mer da dere dro tilbake til vårt okkuperte hjemland for å bruke det dere hadde lært mot fienden, sa Strøm-Erichsen.
Selv om Lingeklubben formelt er nedlagt, forsikrer medlemmene at de fortsatt vil etterleve klubbens motto, som oversatt til norsk lyder ”Hold sammen – ta vare på hverandre”, og at kontakten vil fortsette i mindre grupper. Strøm-Erichsen mener det vil inspirere fremtidige generasjoner at klubbens lokaler i bygning 8 på Akershus festning gjennom snart 28 år, vil bestå. Et samarbeid mellom FD, Forsvarets Skolesenter og Norges Hjemmefrontmuseum har gjort dette mulig.(Sitat slutt)

Som kjent drev Tyskland en kontinuerlig opprustning nesten fra første verdenskrigs slutt, og i 1939 brøt den varme krigen ut med Tysklands angrep på Polen. (Tidligere hadde Tyskland bla. annektert områder innenfor Østerrike, Frankrike og Tsjekkoslovakia uten at det kom noe militært svar fra Vesten).

Enkelte politikere i Vesten var klar over den faren som Nazi-Tyskland representerte, for eksempel Winston Churchill, men folk ville ikke høre på dem, den politikken som hadde allmenn oppslutning var Neville Chamberlains politikk, en politikk som innebar dialog og ettergivelse.

Også i Norge førte myndighetene på 30-tallet en passivitets- og ettergivenhetspolitikk overfor Tyskland, og forsvaret ble i realiteten nesten nedlagt. (Det var dog tendenser til styrking av forsvaret mot slutten av 30-tallet.)

Da Tyskerne angrep Norge 9. april 1940 hadde ikke Norge mye å stille opp, og krigen var over på noen uker: Norge var okkupert av Tyskland. Men det var enkelte unge menn som ikke fant seg i dette. De ble ”gutta på skauen,” og foretok mindre, men ofte svært viktige, sabotasjeaksjoner mot tyske anlegg og tyske soldater i Norge. Noen av disse motstandsfolkene fikk spesialtrening i England og ble fløyet over for å utføre sabotasjeaksjoner her – den første av disse aksjonene var Måløyraidet i 1941. En av de som deltok her var Martin Linge, som dessverre mistet livet i denne aksjonen. Den mest kjente aksjonen disse sto for var aksjonen for å hindre tyskerne i å få tungtvann fra Rjukan; en aksjon som muligens hindret Tyskland i å skaffe seg atomvåpen.

Uansett vil vi si at vi er svært takknemlige overfor alle de nordmenn som aktivt kjempet imot Tyskland og nazismen med militære midler. Krig er forferdelig, men er iblant nødvendig. Pga den ettergivenheten som Vestens politikere utviste overfor Tyskland på 30-talet ble en krig nødvendig, og vi bør være svært takknemlige overfor alle de som kjempet på de alliertes side.

Spesielt vil vi takke de gamle helter i Lingeklubben, som vi betrakter som representative for alle som kjempet for Norge og mot Tyskland under annen verdenskrig.

Vi vil også trekke følgende parallell: De politikerne som styrte på 30-tallet la i realiteten ned det norske forsvaret. I våre dager skjer noe lignende. Det norske forsvaret i dag er sultefôret, og kan i tilfelle krig bare yte en nærmest symbolsk motstand. Vi i DLF er meget foruroliget over dette. Vi lever i svært urolige tider, og vi burde ha et sterkt militært forsvar. Men så lenge de partiene som nå er store fortsetter å ha den ufortjent store oppslutningen de har, vil forsvaret bare bli mer og mer svekket for hvert budsjett som vedtas.

Vi er urolige for fremtiden: Russland rasler med sablene, Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen, etc. Da er det ikke tid for dialog, da er det tid for å vise at man kan slå tilbake ethvert angrep! Vi vil heller at et angrep ikke skal skje enn vi vil ha en krig. I 1940 dro en rekke sterke og dyktige menn på skauen for å kjempe mot tyskerne, mange av dem ga sine liv, og vi er dem som sagt stor takk skyldig. Men vårt sterkeste ønske er at noe slikt ikke skal bli nødvendig en gang til. Men skal vi oppnå noe slikt må vi ha et sterkt militært forsvar.

I det siste har vi opplevd at russiske fly gang på gang har vært nær ved å krenke grensen for norsk luftterritorium. Dette er klart en demonstrasjon av styrke fra Russlands side, og vi bør huske på at NATO ble opprettet rett etter annen verdenskrig for å demme opp for det da kommunistiske Russlands (som da het Sovjetunionen) ekspansjon.

Inntil Sovjetunionens kollaps omkring 1990 var NATO med på å hindre videre kommunistisk ekspansjon vestover; Sovjet la under seg Øst-Europa, men Vest-Europa, hvor stort sett alle landene var med i NATO, unngikk å bli underlagt Sovjet. Det som var hovedpoenget med NATO var at USA påtok seg å forsvare Vest-Europa mot sovjetisk ekspansjon. (Etter Sovjets kollaps har en rekke land som tidligere lå under Sovjet blitt med i NATO.)

Fra ca slutten av 60-tallet begynte Norge å ble en vanskelig samarbeidspartner i NATO. Vi var lite solidariske med de andre landene – det var kun halvhjertet av vi støttet slike ting som dobbeltvedtaket om utplasseering av raketter som svar på de rakettene Sovjet allerede hadde utplassert, og forhåndslagring av militært materiell på norsk jord. Tøvet om ”atomvåpenfri sone i Norden” var i strid med NATOs strategi, men fikk etter hvert støtte opp til regjeringsnivå, og i en rekke vedtak i NATO hadde vi fotnoter som innebar ulike former for unntak for Norge – Norge ble da også kalt et ”fotnote-land”.

Når USA ble angrepet 11. september 2001 innebar NATO-traktaten at Norge (og de andre landene i NATO) fullt ut skulle støtte USA, men støtten var igjen i beste fall halvhjertet.

Og nå har forsvarssjef Sverre Diesen sagt rett ut at Norge ikke kan regne med støtte fra NATO dersom det kommer til en krig mot Russland. Kommentatorer som Julie Wilhelmsen ved NUPI sier seg enig.

Hvorfor? Dels kan det være fordi NATO er mer opptatt av det som kalles ”krigen mot terror” i Afghanistan og Irak, men vi vil tro at hovedgrunnen er å finne i Norges nærmest konsekvent lunkne støtte til viktige land i NATO, dvs. til USA, og dels av at vår svært lite solidariske fortid i NATO.

I de siste årene har også Norge bygget ned Forsvaret – vi har sett tall som tyder på at Hæren nå består av bare ca 3000 mann. Nå har også en rekke andre land i Europa skåret ned på sine militære styrke, muligens med den forhåpning av at om det igjen blir krig i Europa så vil igjen USA komme og redde oss.

Vi skal ikke si så mye mer om akkurat dette her. For mer om dette vil vi henvise til en artikkel i International Herald Tribune som bla. omtaler styrkereduksjonen i Europa.

Men vi vil si at vi er sterkt foruroliget over nedbyggingen av Forsvaret. Norge bør ha et meget sterkt forsvar. Og dette er spesielt viktig i en svært urolig tid som vår. Det er problemer i Midt-Østen, det er problemer innad i Europa, og det er farer mht Russlands nye styrke og den derav følgende militæroppbygging. Nå er det tid for å bygge opp Forsvaret, det er kolossalt uansvarlig å bygge det ned. Vi vil ikke være med på å gjenta den enorme feilvurderingen som de da politisk sterke sosialistene sto for på 30-tallet da de gjennomførte den pasifistiske ”brukne geværs politikk”. Hitler fikk da lett match far 1939, og han ble ikke slått før USA kastet seg inn i krigen.

Vi er enig med romeren Vegetius som sa ”dersom du vil ha fred, forbered deg på krig”. Det er to forutsetninger som må være tilstede for at dette skal gjelde: det må være urolige tider, og man må ha farlige naboer. For Norge i dag er begge disse kravene oppfylt.

Av de ca 27 000 som møter til sesjon hvert år er det ca 6 000 som ikke avtjener verneplikt, opplyste NRK i sin nyhetssending i morges. En del av disse blir sivilarbeidere, og hovedpunktet bak nyhetsoppslaget var at det nå var kommet et nytt forslag om hva sivilarbeiderne kunne benyttes til. Sivilarbeidere skulle nå kunne plasseres som hjelpearbeidere på aldershjem, og dette var omtalt som en slags samfunnstjeneste.

Disse skulle ikke erstatte de vanlige pleierne, men skulle stå til tjeneste for de eldre og hjelpe dem med ulike typer ærender og oppgaver som de ansatte ikke hadde tid til å utføre.

En talsmann for sivilarbeiderne ble intervjuet, og han var ikke spesielt begeistret for dette nye forslaget. Men han var ikke prinsipielt motstander av verneplikt/samfunnstjeneste.

La oss først si at DLF er prinsipielt sett motstander av alle typer verneplikt og samfunnstjeneste. Vi er tilhenger av et sterkt forsvar, men mener at alle soldater og offiserer skal være i forsvaret frivillig. Dette vil ikke bare respektere individers frihet – verneplikt er i strid med frihet, men det vil også føre til at vi har motiverte soldater, noe som vil gi oss en bedre hær.

Vi er også i mot at innbyggerne skal pålegges noen form for samfunnstjeneste. Vi vil at alle skal jobbe med noe de selv velger, og at lønns- og arbeidsbetingelser skal avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstager uten tvangsinnblanding fra for eksempel staten. Dette innebærer at lønnsnivå i ulike yrker vil bli satt slik at det vil være et tilstrekkelig antall ansatte til de ulike typer arbeidsoppgaver, inkludert innen omsorgsyrkene. Mao. er det for få ansatte på en arbeidsplass, må lønningene økes inntil oppgavene utføres av et tilstrekkelig antall ansatte. (I Norge i dag er dette vanskelig i og med de meget genereøse trygdeordningene som gjør at enkelte velger å gå på trygd heller enn å jobbe, dette fordi inntektsøkningen ved å gå fra trygd til jobb blir for liten.)

DLF er altså imot verneplikt, og vi er i mot at sivilarbeidere skal trå til som ekstrahjelpere på arbeidsplasser og utføre jobber som ellers vil bli utført av vanlige ansatte, dette selv om det pga den statlige lønns- og trygdepolitikken er mangel på vanlige ansatte på den arbeidsplassen det gjelder.

I denne uken får alle norske kvinner født i 1989 invitasjon til å møte på sesjon. Tidligere var sesjon forbeholdt menn, det å møte på sesjon var førte skritt i å avtjene verneplikt. Og ”plikt” er kjerneordet her, verneplikt er tvungen. Verneplikt innbærer at menn blir tvunget til å tjenestegjøre ett år* i det militære forsvaret.

DLF er tilhengere av et sterkt militært forsvar, men vi er sterkt imot verneplikt. Vi er sterkt imot all initiering av tvang, og det at staten tvinger alle menn til å bruke ett år av sitt liv i det militære er en grivt umoralsk ordning, en ordning vi tar sterk avstand fra.

Det vi vil er å helt fjerne verneplikten. Det som nå varles innebærer at man går motsatt vei. Å utvide verneplikten til også å gjelde kvinner er et skritt i gal retning. Verneplikt er en kolossal krenkelse av individets frihet, men siden det er kun ett parti i Norge som forsvarer individets frihet, frykter vi at verneplikt for kvinner vil bli innført i løpet av få år.

Vi regner ikke med at de borgelige partiene vil stå i mot det generelle kravet fra venstresiden om mer tvang overalt i samfunnet, og de vil de neppe i lengden kunne klare stå imot dette kravet heller.

Grunnen til at vi er imot verneplikt for kvinner er altså ikke at de ikke er egnet til å tjenestegjøre i forsvaret, vi er overbevist om at på mange områder vil de kunne gjøre en like god jobb som menn, grunnen til at vi er imot er at vi er tilhengere av individet frihet, og vernerplikt er i strid med dette.

Vi er som nevnt også tilhengere av et sterkt militært forsvar, og skal det være frivillig må det bestå av vervede mannskaper. None av disse bør ha vervet seg for lenger perioder, men vi mener også at det bør være mulighet for å verve seg for kortere perioder, Ordninger hvor norsk ungdom av begge kjønn kan verve seg for et halvt eller ett år tror vi vil kunne være en god ordning. Vi er overbevist om at mange unge da vil velge å bruke noen måneder i forsvaret, og dette vil være godt både for forsvaret og for de som tjenestegjør.

Så DLFs syn er: Ja til et sterkt forsvar, Nei til verneplikt!
.
.
.
.
.
.

*Tjenestetiden er egentlig variabel, for eksempel varierer den fra våpengren til våpengren. Den kan også inneholde krav om at man møter på repetisjonsøvelser.

Vi har flere ganger undret oss over innstillingen hos norske soldater, og befolkningens (eller kanskje bare medias?) innstilling til soldaters oppgaver og den risiko de utsetter seg for. Flere ganger har vi i pressen sett oppslag av typen ”udetonert bombe funnet ved norsk leir i Afghanistan” og ”norske soldater beskutt”. Etter vårt syn er slike hendelser helt naturlige i en krigssituasjon, og de fortjener ikke den store oppmerksomhet som norske redaksjoner gir dem.

Vi kom til å tenke på dette da vi hørte følgende nyhet på NRK i morges: Forsvarssjefen ønsker nå muligheten til å beordre norske offiserer til skarpe oppdrag (oppdrag i krigssoner), og offiserene – dvs. deres fagforening – protesterer (dog med en tilsynelatende god begrunnelse):

Vi siterer fra nrk.no: ”Men leder i Befalets fellesorganisasjon, Didrik Coucheron, [sier]:
- Jeg tror ikke de blir lettere å skaffe folk hvis forsvarsledelsen benytter seg av beordring. Hvis forsvaret i stor grad baserer seg på å beordre personell til internasjonale oppdrag mot sin vilje, så vil på et tidspunkt nok være nok for mange og de velger å bruke livet sitt til noe annet, sier Coucheron.

Statssekretær i Forsvarsdepartementet, Espen Barth-Eide tror heller ikke ideen om å fjerne frivilligheten ved utenlandsoppdrag er god.
- Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å beordre alle som skal ut all den tid det faktisk er ganske mange som ønsker å dra ut, sier Bart - Eide. (sitat slutt)

Vi har et inntrykk av at norske soldater har et helt urealistisk bilde av hva krig er og hva den krever. De følgende to historiene fra 1940 illustrerer holdningen da: Ved innledningen til en trefning med tyske soldater ropte en norsk offiser over til tyskerne: ”Ikke skyt! Det er folk her”. Ved en annen trefning sa en norsk soldat til en annen: ”Tyskerne er gærne. De skyter med skarpt.”

Vi påstår ikke at historiene er sanne, men vi tror de gir et rimelig treffende bilde av norske soldaters holdning til krig også i dag, selv om de sikkert er sterkt overdrevet.

Det virker også i dag som om norske soldater/offiserer anser det å delta i en krig som noe nærmest helt utenkelig. Som sagt, vi stiller oss undrende til dette synet, vi mener at forsvaret er til for å utkjempe kriger, dvs. å nedkjempe fiender. Primært er forsvaret dog til for å avskrekke angripere, men dersom dette ikke lykkes, så må man krige. At noen som er frivillig i forsvaret ikke er inneforstått med dette, er etter vårt syn i strid med deres oppgave som offiserer og (vervede) soldater.

Et problem i denne forbindelse er at vi har verneplikt. DLF er imot verneplikt; vi mener at vi bør ha en hær som består av frivillige mannskaper. At vernepliktige ikke kan kommanderes til å delta i skarpe oppdrag f.eks. i Afghanistan eller Irak er slik det bør være, men at vervede mannskaper ikke er villige til å la seg beordre, er underlig.

DLF vil ha et sterkt forsvar. Vi må ha tilstrekkelig antall soldater, de må være veltrente og gode, og de må ha det best mulige utstyr. For å få dette må det bevilges så mye penger som er nødvendig. Vi er dog i dag langt unna denne tilstanden. Men vi mener klart at vervede soldater og offiserer også i dag må kunne beordres til skarpe oppdrag.

”Norge var mannsterkt til stede” sa kommentatoren på Dagsrevyen i går, og vi ble overrasket, temaet for reportasjen hadde jo med NATO å gjøre. At Norge var ”mannsterkt til stede” i NATO-sammenheng har vel ikke skjedd tidligere, og vi hadde ikke trodd at det hadde skjedd i disse dager.

Men så kom forklaringen: Norge var ikke mannsterkt til stede i en av NATOs militære operasjoner, Norge var mannsterkt tilstede på NATO-konferansen i Latvia. Og da forstår vi, det er som vi kunne vente. Norge sender lett politikere og byråkrater til konferanser i interessante land, men å sende soldater til områder hvor de skal delta i krig, det gjør vi praktisk talt ikke.

Krigen foregår i Afghanistan. Grunnen til at NATO har soldater der er at et NATO-land ble angrepet (USA ble 11. september 2001, og den daværende regjeringen i Afghanistan hjalp angriperne), og da er dette å betrakte som et angrep på alle NATO-land. NATO-traktaten sier da at alle NATO-land er forpliktet til å delta i krigen.

Norge har vært med i NATO siden starten, og grunne til at vi ble med var at vi mente vi ville trenge hjelp fra USA i tilfelle vi ble angrepet av Sovjetunionen, som i tiden etter annen verdenskrig underla seg mesteparten av Øst-Europa. Denne ekspansjonen stanset opp da NATO ble etablert.

Norge er altså fullt medlem av NATO og burde da etter vårt syn stille opp i den grad NATOs ledelse ønsker det. Dessverre har Norge ikke etterkommet ønsker fra NATO om øket deltagelse i Afghanistan. Vår regjering sier korrekt nok at vi deltar i Afghanistan, og at vår deltagelse er betydelig i forhold til folketallet. Men kanskje folketallet ikke er det rette sammenligningsgrunnlag her, kanskje det ville være nbedre å se dette i forhold til for eksempel økonomisk styrke. Norge skryter jo av å være verdens rikeste land, og da burde dette kunne være en basis for å vurdere i hvilken grad vi bør delta i NATOs forsøk på å nedkjempe de militante muslimene og de lokale krigeherrene i Afghanistan.

La oss avslutte med å si at vi har et inntrykk av at de store internasjonale organisasjonene – FN, EU, NATO – kun i liten grad arbeider for å løse de problemer de er ment å løse og isteden i alt for stor grad fungerer som enorme byråkratier hvor de involverte politikere og byråkrater kan ha gode jobber, gode arbeidsbetingelser, gode reisemuligheter, og ha lett tilgang til presse og TV når de vedtar resolusjoner og kommer med uttalelser om viktig saker – de mener jo at alle problemer kan løses med forhandlinger og dialog. Så det er klart at Norge stilte mannsterkt opp på NATO-konferansen i Latvia.

DLF deler ikke det syn at dagens viktigste problemer kan løses med dialog og forhandlinger og resolusjoner. Vi mener at EU OG FN bør avvikles, eller i hvert fall at Norge bør melde seg ut/ikke melde seg inn. Og mht NATO mener vi at de land som er villige til å bruke militær makt i den grad det trengs bør danne en egen allianse som erstatning for NATO, dagens NATO er for puslete. Dessverre er det ingen land i dag som er villige til å bruke den militære makt som er nødvendig for å eliminere dagens trussel – militant islam med sitt primære utgangspunkt i Iran, men vi i DLF har aldri være opptatt av å løpe etter velgerne og å tilpasse oss utbredte meninger, vi gir uttrykk for det vi mener. Og mht NATO har vi gjort det ovenfor

”Forsvaret ved skilleveien” er den overskrift Aftenposten har satt på sitt sammedrag av forsvarssjef Sverre Disens foredrag i Oslo Militære Samfund i går.

Basert på det faktum at de siste regjeringer, uansett politisk farve, har nedprioritert og svekket Forsvaret, sier Disen at dersom kursen nå ikke legges kraftig om. så vil Forsvaret reelt sett være nedlagt om et par tiår.

Vi gjengir noen sitater fra Aftenpostens sammendrag:

”Dersom det ikke er politisk ønskelig å la forsvarsutgiftene vokse, vil konsekvensen være en bevisst og styrt nedbygging av Forsvaret. Hvis ikke blir følgen en tilfeldig forvitring, med nye investeringsskandaler som symptomer på et massivt vanstyre.”

”Forsvarets økonomiske hovedproblem er at budsjettutviklingen de siste 10-15 år bare tilsvarer en årlig justering for den alminnelige prisstigning (konsumprisindeksen), og ikke følger veksten i de faktiske kostnader. Forsvarssektoren har imidlertid en markert realvekst i kostnadene på drifts- og investeringssiden, utover den ordinære inflasjonen. Dette skyldes forhold utenfor Forsvarets egen kontroll, og er dermed ensbetydende med en stadig synkende kjøpekraft for samme budsjett.”

”Dette ville i så fall innebære en drastisk reduksjon av selv den begrensede forsvarsstrukturen vi nå har igjen. Ikke minst skyldes det at ca. fjerdeparten av Forsvarets totalt ca. 30 ulike kapasiteter eller hovedvåpensystemer (fregatter, kampfly, stridsvogner etc.) er nede på det vi kaller kritisk masse, dvs. inngår med det minste antall enheter det rent praktisk er mulig å operere hvis vi i det hele tatt skal ha vedkommende system i strukturen. Tar vi bort ytterligere en enhet av disse systemene, må vi med andre ord avvikle hele våpensystemet.”

”Velger vi på den annen side å overse realkostnadsveksten, risikerer vi å gjøre massive feilinvesteringer i materiell som vi muligens har råd til å anskaffe - men som vi risikerer å ikke få råd til å drifte, og som vi heller ikke vil kunne oppdatere og gjenanskaffe mot slutten av levetiden. Dermed vil en slik neglisjering være ensbetydende med potensielle investeringsskandaler av meget stort omfang. I tillegg representerer det et betydelig omdømme- og forklaringsproblem for Forsvaret og en stor belastning på Forsvarets ansatte i forhold til uforutsigbarhet og stadige omorganiseringer.”

”Basert på den utviklingen som er beskrevet her, er det derfor mulig å se konturene av tre foreløpige grep for å bremse undergravingen av Forsvarets operative evne - altså det vi til daglig kaller forsvarsevnen.”

”For det første kan vi frigjøre midler ved å samle Forsvarets gjenværende fly, fartøyer og hæravdelinger på vesentlig færre steder enn i dag, og legge ned et betydelig antall garnisoner, orlogsstasjoner og flystasjoner som vi i realiteten ikke trenger.”

”For det annet må vi erkjenne at et lite land som Norge må gå sammen med andre små og mellomstore nasjoner om å videreføre på flernasjonal basis de kapasitetene som vi hver for oss er blitt for små til å ha nasjonalt, spesielt ved et mer omfattende samarbeid på logistikk-området."

"For det tredje må vi erkjenne at uansett hvor vellykket bruken av de to første virkemidlene blir, vil vi måtte utfase enkelte av dagens operative kapasiteter, fordi de ikke vil la seg opprettholde i et 10-15 års perspektiv.”
…

”Stilt overfor fortsatt realkostnadsvekst, vil imidlertid selv ikke disse tiltakene gi mer enn en utsettelse av det grunnleggende problem - nemlig at et flatt budsjett videreført inn i fremtiden betyr en de facto politisk beslutning om å avvikle Forsvaret. En slik konsekvens vil bli meget tydelig allerede innenfor Forsvarets neste perspektivplanperiode på 20 år. Dersom det ikke er politisk ønskelig å la forsvarsutgiftene vokse i takt med kostnadene, er dette selvsagt en legitim politisk beslutning. Men da vil altså konsekvensen av denne beslutningen være å foreta en bevisst og styrt nedbygging av Forsvaret.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Vi anbefaler alle å lese hele artikkelen, og den er linket til ovenfor.

Vi vil kun kort tilføye at DLF er tilhenger av et sterkt Forsvar, og at vi vil ha en kraftig realvekst i Forsvarets budsjetter. Vi tar som forutsetning at Forsvarets primære oppgave er å slå tilbake angrep på Norge, å hjelpe våre allierte, og at slike ting som å drive distriktsutbygging ikke skal prioriteres. Forsvaret må være i stand til å slå kraftig tilbake mot et eventuelt kommende angrep uansett hvordan det skulle arte seg.

Det er antagelig noe upassende å si at historien så altfor ofte har vist at den militære ledelse alltid forbereder seg på og planlegger for en krig av samme type som den forrige krig som ble utkjempet, og at dette ofte går galt når det viser seg at den neste krigen blir helt annerledes enn den forrige, men vi gjør det allikevel: dagens trusselbilde er helt annerledes enn da land erklærte krig mot andre land og invaderte med en regulær hær. Kommende kriger kan skje ved at det land som står bak angrepet offisielt sier at de ikke ønsker krig og ikke støtter krigshandlinger, mens de med penger og materiell og opplæring støtter grupper som tidligere er plassert på og nå opererer på fiendens territorium og foretar mange, men relativt små angrep. Forsvaret bør forberede seg på og være rustet til å bekjempe alle typer angrep, også angrep av denne typen.

DLF går altså inn for en kraftig stryking av Forsvaret.

Gårsdagens vedtak i regjeringen om ikke å imøtekomme NATOs anmodning om å sende spesialstyrker til det sørlige Afghanistan er skandaløst og uforsvarlig, men aller tydeligst viser det Aps rå kynisme.

Ap består av profesjonelle folk som kan politikk, men det har i alle år vært en meget plagsom tendens i dette partiet: det setter hensynet til partiet foran alt annet. Hensynet til Ap går for Ap-folk flest foran hensynet til landets velstand, og i dette tilfellet setter Ap hensynet til eget parti og dets prestisje foran internasjonale forpliktelser, foran solidaritet med våre allierte, foran Norges sikkerhet, foran ønsket om å hindre at befolkningen i Afghanistan igjen blir ofre for et islamistisk diktatur, og foran ønsket om å hindre at Afghanistan blir et område hvor terrorister fritt kan læres opp før de går til angrep på Vesten.

Denne saken handler om at NATO er i krig i Afghanistan. Krigen fulgte etter at regjeringen i Afghanistan reelt sett støttet terrorangrepene på USA for fem år siden. Krigen handler om å hindre at militante muslimer får etablert et islamistisk diktatur i landet. USAs engasjement i Afghanistan er et legitimt NATO-oppdrag i fullt samsvar med NATO-pakten, og det har også utrolig nok full godkjennelse av FN.

NATO anmodet nylig Norge om å sende spesialstyrker for å delta i krigen sør i landet, Norge har slike styrker, og Norge har ventet på denne anmodningen i lang tid. Syrkene har også siden i sommer vært klare til å settes inn i Afghanistan.

Alle partier på Stortinget unntatt ett er tilhenger av å sende slike styrker, også det største regjeringspartiet er egentlig villig til å sende soldater til Afghanistan. Ett parti er imot. Partiet som ikke ønsker å bruke militære styrker for å hindre etableringen av et islamistisk diktatur i Afghanistan er SV. Hvordan kan så dette lille partiet hindre en beslutning som alle de andre partiene er enige om? Jo, fordi SV i det året de har sittet i regjering har gått på så mange store nederlag at nå måtte de få igjennom sitt standpunkt i en sak de også.

Det som har skjedd er altså at Ap for å blidgjøre SV lar være å etterfølge en anmoding om å sende flere soldater, en anmodning som kom fra en allianse vi har vært medlem av siden starten og som fører en på alle vis legitim og folkerettslig godkjent krig.

Å si Nei i denne saken kan få betydelige følger for forholdet til våre allierte, og kan være meget skadelig for vår sikkerhet: hvorfor skal de hjelpe oss når vi ikke vil hjelpe dem.

Men Ap setter alt dette på spill bare for å beholde SV i regjeringen. Dette viser en rå kynisme fra Aps side.

Vårt syn er at denne krigen, som alle andre kriger Vesten er engasjert i, bør kjempes så sterkt som det er mulig slik at de som ønsker å innføre et islamistisk diktatur, enten i Afghanistan eller i Irak eller andre steder, blir så kraftig nedkjempet at de ikke vil forsøke igjen noen gang. Dessverre tyder mye på at den krigen som nå pågår i Afghanistan og Irak føres alt for svakt, men dette er en annen sak. La oss helt til slutt gjent at at Norge burde ha etterkommet NATOs anmodning.

Vi er ikke enige i den holdningen til å sende norske soldater til Afghanistan som mange av de andre partiene viser.
I Aftenposten i dag leser vi følgende: ”Press på Norge for å sende styrker.. Nå kan nordmenn bli satt inn i kampsoner i Sør-Afghanistan. …Forsvarsministeren bekrefter at det er et press mot Norge for å sende også kampstyrker til det opprørske Sør-Afghanistan.”

Enhver som leser slike ord får det inntrykk at norske myndigheter egentlig ikke ønsker å sende norske soldater til steder hvor det er krig. Senere i artikkelen bekreftes dette inntrykket: ” Norge er blitt kritisert av både NATO og USA fordi vi som et ressurssterkt land ikke har vært villig til å sende styrker også til de regionene i det krigsherjede Afghanistan hvor det er størst behov …”.

La oss før vi går videre fastslå at det er mange temaer involvert i denne problemstillingen som vi ikke skal ta opp her (Norge har dessverre verneplikt, er det riktig å drive nasjonsbygging i Afghanistan, etc.), men vi skal kun kommentere ett punkt.

Grunnen til at USA (og Norge) er militært til stede i Afghanistan er at Taliban-regjeringen reelt sett var med på angrepet på USA 11. september 2001. Siden USA og Norge er allierte gjennom NATO, og at ifølge NATO-pakten et angrep på ett land er et angrep på alle, så er det formelle grunnlag for norsk militær deltagelse i Afghanistan til stede.

Men det virker som sagt allikevel som om Norge ikke ønsker å sende soldater til Afghanistan. Med de forbehold som er nevnt over, er vi sterkt uenige i dette. Det er nærmest total oppsluting om at vi skal ha et militært forsvar, men det virker som om oppslutningen er neste like total om det prinsipp om at vi ikke skal bruke soldatene i krig.

Vi er som sagt uenige i dette. Vi har et forsvar, og vi må bruke det der hvor det er nødvendig. Slik forholdene er nå burde vi absolutt sende norske soldater til Afghanistan, og dette i den grad som Norges økonomisk styrke tilsier. Å gjøre som i dag - ”Norge sender syv sykepleiere og én offiser til krigssonen i Sør-Afghanistan” - og ”Norske kampsoldater kan bli sendt senere, sier forsvarsministeren” (sitert fra Aftenpostens artikkel) er å ønske seg i pose og sekk: vi skal ha allierte fordi vi kan trenge dem, men når allierte trenger oss, da forsøker vi å lure oss unna – dagens norske holdning kan oppsummeres slik: ”vi skal ha et militært forsvar, men vi vil ikke sende soldatene dit hvor det er krig”. Dette er en typisk norsk unnaluringsholdning, og er perfekt oppsummert av den typiske nordmann Peer Gynt: ”Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det! Nej; det skønner jeg ikke!"

Som sagt, vi mener at Norge bør bidra militært, inkludert med soldater, i den grad norsk økonomisk styrke tillater.

Enkelte har oppdaget at våpen (eller komponenter som inngår i våpen) produsert i Norge benyttes av Israel i krigen mot Hizbolla, og de liker det ikke: ”Det er nå kommet frem at Israel bruker Hellfire-raketter i Sør-Libanon. Og vi vet at Dyno Nobel på Hurum leverer en del av drivstoffet til slike raketter. …[dette er] et stort dilemma for Norge, sier Petter Eide i Amnesty International Norge” (Sitat fra Aftenposten i går). På en nyhetssending på NRK i morges fortalte en talsmann for Amnesty at dette nok ikke var i strid med norsk lov (at norske våpen brukes i krig), men det var ”i strid med intensjonen i norsk våpenlovgivning å levere våpen til land som er i krig”.

Det som har skjedd er at Norge har levert deler til denne raketten til USA, og dette har vært ansett som problemfritt i og med at vi er alliert med USA gjennom NATO. Så har USA levert slike raketter til Israel. Mao. Norge ville aldri ha levert slike våpen/våpendeler direkte til Israel.

Det skal ikke mange linjene til for å si hva som er DLFs syn på dette: Når vi har en våpenindustri, må vi regne med at de våpnene vi produserer og selger vil bli brukt. Vi er for at Israel, og alle andre siviliserte land som blir angrepet militært av og forsvarer seg mot tyranniske angripere, bør forsvare seg så effektivt som mulig. Vi bør derfor på gode betingelser selge våpen til disse landene.

Og mht norsk våpenlovgivning, som Aftenposten i går oppsummerte slik: ”11. mars 1959 slo storting og regjering fast at Norge ikke tillater salg av våpen eller ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land med borgerkrig. Også politisk forhold, som menneskerettigheter, skal vurderes. Ved eksport til NATO-landene er det praksis at man ikke krever sluttbrukerkontroll”, så er vi uenige i denne..

Vi vil nok si at det å ikke selge våpen til land som er i krig er et noe underlig standpunkt; det er jo slike land som trenger våpen.

DLF går altså inn for at bedrifter i Norge bør få selge våpen til siviliserte land som forsvarer seg mot angrep. Mht til krigen i Libanon, så bør Norge levere alle de typer våpen til Israel som Israel måtte ønske.

Israel er i krig, og har vært det lenge. I årtier har arabiske nabostater, og NGOs som opererer fra nabostatene drevet mer eller mindre erklært krig mot Israel. Disse krigene har hovedsaklig blitt drevet i strid med Geneve-konvensjonen, ved at man målrettet angriper sivile, skjuler seg i og benytter sivile og medisinske installasjoner som base for angrep.

De "Palestinske Selvstyremyndighetene" har tillatt og oppmuntret dette etter at de kom til makten, og utgjorde dermed et legitimt krigsmål for Israel. Men såvel PA, Israel selv og "det internasjonale samfunn" lot som om PA ikke var ansvarlig og unnlot å gjøre det riktige.

Den nye situasjonen er at en av de verste NGOer; Hamas, vant valget med stor margin, og PA ble således synonymt med terrororganisasjonen. President Abbas ser ut til å ha motarbeidet dem ihht sitt mandat, uten å lykkes. Hamas fortsetter så sin vanlige terror, men denne gangen under PAs flagg. Det er ikke lenger mulig å late som om PA ikke er i åpen krig med Israel.

Når de så angriper militære enheter inne i Israel, og kidnapper korporal Shalit er det en åpen militær provokasjon. Israel reagerer omsider, slik de burde gjort forlengst med fullskala militært motangrep.

Så, vår hjemlige regjering stiller seg som vanlig på feil side. Statsministeren ser ikke ut til å forstå at det er krig, og uttaler seg som om hendelsen var en krangel i skolegården.

Han sier at det er uakseptabelt at hele det "palestinske folket" gjøres kollektivt ansvarlig. MEN DET ER DE ! De har med stort flertall støttet og aktivt fremmet terror og krig. Stoltenberg mener også at reaksjonene ikke står i samsvar med kidnappingen, og det kan være sant. De er antagelig for milde, i og med at de ikke tar sikte på å utradere Hamas fullstendig. Vår mening er at krigen bør føres på samme måte som krigen mot nazismen, dvs to the bitter end for den ideologiske bevegelse som utgjør fienden.

DLF gir sin fulle støtte til den Israelske militæroperasjonen, og ønsker dem lykke til i kampen mot den palestinske krigsmaskinen.

"Ikke penger til [drift av] milliardfregatter. Forsvaret har per i dag ikke råd til å bruke sine splitter nye fregatter. De mangler 600 millioner kroner fram til 2009."

Vi kom til å tenke på dette oppslaget i Nettavisen da vi hørte i nyhetene på TV for et par dager siden at en av de nye fregattene som Sjøforsvaret har anskaffet må tas ut av drift fordi fem av offiserene som skulle betjene fartøyet hadde sagt opp jobbene sine; de skulle gå over til stillinger i næringslivet.

Vi er tilfreds med at vi har gode og dyktige offiserer som er ettertraktet i næringslivet. Det er viktig med gode folk i viktige stillinger i næringslivet, men det er også viktig å ha gode folk i Forsvaret.

Når da offiserer forlater sine stillinger for å ta mer lukrative jobber i det sivile, så er dette illevarslende. DLF mener at vi må ha et sterkt forsvar, og vi er villige til å støtte de bevilgninger som er nødvendige for dette. Vi mener at Forsvaret må ha det utstyr og det mannskap som er nødvendig for å ivareta sine oppgaver, og dette er spesielt viktig nå i og med at vi er på vei inn i urolige tider.

Spesielt mener vi at Forsvaret må tilby offiserene konkurransedyktige lønninger; Forsvaret må være konkurransedyktig slik at dyktige folk ikke forlater Forsvaret for å ta jobber i det private.

DLF vil gå inn for sterke økninger i forsvarsbudsjettene i årene fremover.

"Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt. Våre sinn er fylt av glede, våre hjerter av takknemlighet mot dem som falt i kampen og alle som var med og kjempet seieren frem...."

Dette er innledningen til Hjemmefrontens proklamasjon den 7.mai for 61 år siden. Tyskland hadde kapitulert reellt den 7.mai, men det ble først offisielt bekreftet den 8.mai, altså i dag. Derfor flagges det på alle offentlige flaggstenger idag, og på de fleste av de private der eierne husker og verdsetter dagen.

Vi håper at vi slipper å gjenoppleve krigens redsler, men frykter desverre at også denne generasjon må lære leksen nok en gang.

Friheten kommer ikke gratis, den må verdsettes og forsvares. La oss idag minnes de som slåss for den friheten vi har nytt de siste 60 år, både våre egne landsmenn og våre allierte, fremst blant dem England og Amerika.

Aftenposten har en lesverdig artikkel om frigjøringen...

Verneplikten er igjen under debatt: bakgrunnen er at i dag er det kun ca 7000 unge menn som avtjener verneplikt hvert år, for noen tiår siden var tallet godt over 20 000. Forsvarssjef Sverre Disen har på bakgrunn av Forsvarets reduserte behov for mannskap gått inn for å redusere verneplikten.

Vi er kritiske til dette standpunktet, som er basert på den oppfatning om at det i vårt område ikke vil bli noen krig hvor det vil være behov for tradisjonelle militære mannskaper. Historien viser dessverre at kriger kan komme av de mest uventete årsaker i de mest uventede situasjoner. Og spesielt nå, hvor det tidligere så aggressive og imperialistiske Russland ser ut til igjen å bli en totalitær stat, bør man ha et sterkt forsvar.

Dessuten er det andre farer som truer, og det kan bli nødvendig at de land som ønsker å forsvare Vestens verdier må stable militære mannskaper på bena. I så fall ønsker DLF at Norge skal være med med en betydelig militær styrke.

Det er et annet argument som har dukket opp i debatten om verneplikten: siden kun ca 7 000 avtjener verneplikt hvert år, er dette sterkt urettferdig overfor alle de som slipper – ungdomskullet hvert år er på grovt regnet ca 50 000 menn og kvinner. Dette betyr at kun ca en syvendedel av alle ungdommer avtjener verneplikt. Vi forstår at de som blir tvunget til å avtjene verneplikt synes at dette er urettferdig, men vi vil også si at vi er glade for at så mange slipper. Er det tvang, vil vi at den skal ramme færrest mulig, og helst ingen.

La oss også ha nevnt at verneplikten i moderne forstand ble innført (i etterrevolusjonstidens Frankrike) av militærdiktatoren Napoleon. Dette var i en tid hvor militær sier i betydelig grad ble avgjort av hvilken side som hadde mest kanonføde, dvs. hvilke side som hadde flest soldater. Da var kanskje allmenn verneplikt en ”god” ide. Men i dag, hvor militær seier avgjøres av makrostrategi, av hvor kompetente soldatene er og av hva slags avanserte våpen de kan betjene, og hvor antallet ikke er så viktig, så er ideen om allmenn verneplikt klart foreldet.

Vi tillater oss også å nevne at verneplikten i de siste tiår rammer skjevt: det er stort sett unge menn som er bosatt utenfor de store byene og som ofte har relativ lav utdannelse som avtjener verneplikt, mens de som er velutdannede og som bor i byene i stor grad på en eller annen måte lurer seg unna, enten ved å late som om de er syke eller ved å late som om de er pasifister. (Også her ser vi at eliten velter byrder over på folk flest, og at politikerne på Stortinget later som om skjevheten ikke eksisterer og fullt ut støtter opp om urettferdigheten.)

DLF er tilhenger av full individuell frihet. En implikasjon av dette er at vi er tilhengere av et sterkt Forsvar, og at vi er motstandere av tvungen verneplikt. Det som bør skje fremover etter vårt syn er at verneplikten avskaffes, og at Forsvaret omorganiseres slik at det kan basere seg på et tilstrekkelig antall vervede mannskaper. Dessuten bør Forsvaret få rammebetingelser som er slik at det har alt det utstyr og treningsmuligheter det måtte ha behov for.

Vi har hatt stor sympati for mange av forsvarsminister Krohn Devolds modige standpunkter og tiltak. Men det virker helt klart for oss at hun ikke har hatt en god styring med økonomien i Forsvaret. Siste runde om dette begynte da det ble klart at Forsvaret hadde overskredet siste års budsjett med omkring én milliard kroner.

Med blant annet dette utgangspunkt ble det i går avholdt en høring i Stortinges kontroll- og konstitusjonskomité hvor forsvarsministeren var innkalt for å forklare den manglende styring under hennes tre år som forsvarsminister. Eter hva vi er blitt kjent med gjorde hun ingen god figur i høringen; hun hadde vanskeligheter med å forklare hvorfor så mange ting var gått så galt under hennes ledelse.

For å virkelig sette prikken over i-en – eller kronen på verket – offentliggjorde Aftenposten i i går at salget av eiendommer som har tilhørt Forsvaret, noe som er pålagt av Stortinget, her en kostnad som er omtrent halvparten av det som salget innbringer. Altså når Forsvaret har solgt en eiendom for 10 mill kr, så har dette salget hatt omkostninger på 5 mill. kr. Vi finner dette fullstendig utrolig. Visstnok vet vi om sløsing i det offentlige, men at Forsvaret bruker 5 mil kr for å få solgt noe til 10 mill kr, det er helt utrolig; vanlige omkostninger ligger på 2-5%. Her er kostnadene altså innpå 50 %.

Det fortelles til og med at i et tilfelle måtte Forsvaret ikke bare gi bort eiendommen, men måtet betale til den som overtok eiendommen hele 11 mill kr.Salgsprisen var altså minus 11 mill kr.

Som sagt har vi hatt sans for den forsvarspolitiske linje som Krohn Devold har representert, men denne økonomistyringen er langt under enhver kritikk. Ja, Forsvaret har vært pålagt store omstillinger de siste årene og disse har vært nødvendige; som alt offentlig i dag er Forsvaret sterkt vanstyrt, men når omleggingen får slike resultater som nå er blitt kjent, så er dette intet indre enn en skandale.

Vi vil synes at det er naturlig at forsvarsministeren går av.

Etter de mange våpentyverier fra Forsvaret i det siste (mellom 50 og 70 AG3-automatvåpen, rundt 20 militærpistoler av typen Glock og maskinpistoler av typen MP-5 ble stjålet fra Jørstadmoen natt til 26. august, og det i tillegg til dette har vært flere andre store tyverier i de siste år), har lederen i Stortingets forsvarskomité, Marit Nybakk, kommet med et interessant forslag.

Siden våpen er blitt stjålet fra våpenlagre i militærleirene, og disse er bevoktet av vernepliktige mannskaper som ikke har kunnet forhindre ranene, foreslår Nybakk at våpen ikke lenger skal lagres i militærleirene, men at de skal lagres i noen få store lagre plassert under spesialvakthold på et fåtalls steder i Norge.

Nybakk sier altså at våre soldater og våre offiserer, hele vårt militære forsvar, er for inkompetent til å passe på at våpen og ammunisjon ikke blir stjålet fra lagrene i leirene de er stasjonert ved.

Det er dog helt klart at Forsvaret ikke har vært i stand til å sikre de våpenlagrene som i de siste år har blitt bestjålet. Antagelig kommer dette av den generelle ansvarsløshet og ansvarsfraskrivelse som sosialismen/sosialdemokratiet nødvendigvis fører med seg, og som blir stadig mer utbredt i dagens Norge. (Er noen av de ansvarlige for vaktholdet omkring de lagrene som har blitt bestjålet blitt straffet på noe vis? Ikke så vidt vi vet)

For ar folk skal bli ansvarlige må det en kulturendring til, men i første omgang kan følgende gjøres for å hindre at vi får flere gjenger av kriminelle utstyrt med AG3 og Glock: Verneplikten må avvikles og Forsvaret må basere seg på vervede mannskaper. Folk som tvinges til å være soldater utføre en tjeneste av langt dårligere kvalitet enn vervede mannskaper, dessuten er tvungen verneplikt et kolossalt inngrep i den enkeltes frihet.

Dessuten må alle ansvarlige straffes hvis de forsømmer seg på viktige områder. Det er klart at de som holdt vakt, og de som var ansvarlige for vaktholdet, under de svært mange våpentyveriene vi har hatt de siste årene, har forsømt sin oppgave. Slik er totalt uakseptabelt.

Forsvarskomiteens leder går så vidt vi vet ikke inn for slike tiltak. Det hun vil er antagelig å beholde verneplikten og ikke holde noen til ansvar når slike ting som alvorlige våpentyverier forekommer, dvs. hun ønsker et Forsvar som i fredstid ikke engang klarer å beskytte sine egne våpenlagre mot tyverier.

For å si det kort, DLF ønsker forsvarspolitikk som er helt annerledes enn dette.

Flere nyhetsmedier forteller idag at Politiets Sikkerhetstjeneste overvåker studenter som kan tenkes å stå i forbindelse med grupper som planlegger terroraksjoner.

Vi er glade for dette. Vi lever i en farlig tid, diverse grupper, spesielt islamistiske grupper, har stått bak en rekke terroraksjoner mot sivile, både i Vesten og i arabiske land, og slike aksjoner må så langt det er mulig forhindres. Overvåking er en nyttig virkemiddel i så måte.

Vi støtter altså at slik overvåking skjer, men vi er skuffet over at dette er avslørt og omtalt i mediene. At slik overvåkning finner sted burde være opplagt, men konkrete opplysninger om slik overvåkning burde forblitt hos PSTs tjenestemenn.

Norge har i dag et vernepliktforsvar, noe som i utgansgpunktet betyr at alle unge menn tvinges til å tjenestegjøre i det militære i et års tid. Deretter blir de fleste innkalt til noen repetisjonsøvelser med to-tre års mellomrom.

En undersøkelse offentliggjort for et par dager siden avslører at kun 1/6 av ungdom i den rette aldrersgruppen avtjener verneplikt. I aldersgruppen er det ca 60 000 personer. Halvparten ev disse er kvinner, og de slipper verneplikt. Av de resterende 30 000 blir ca 10 000 klassifisert som tjenesteudyktige på sesjon, og i tiden mellom sesjonen og starten på selve verneplikten slipper enda 10 000 unna.

Vi skal ikke si noe direkte om uregelmessigheter, korrupsjon, bekjentskaper og tvilsomme legeerklæringer som er med i dette bildet, men et system som innbærer at to tredjedeler av de som skulle vært pålagt en oppgave slipper unna, er – som alt annet det offentlige steller med – fullstendig umoralsk og inkompetent, for ikke å si korrupt. (Det er vel ingen som tror at de 20 000 som slipper unna virkelig er tjenesteudyktige?)

Vi er selvsagt glad for at 5/6 slipper å avtjene verneplikt, men vi føler sterkt med den sjettedelen som må til pers. Men når hele 5/6 slipper unna, er det åpenbart at vernepliktsordningen er blitt en parodi på seg selv.

Verneplikten bør derfor også av disse grunner avvikles.

Igjen er en utvidelse av verneplikten tema for oppslag i avisene og i nyhetsendinghene på TV, blant annet er dette omtalt i Aftenposten og på TV2-nyhetene idag. Det det er snakk om er at også kvinner bør innkalles til sesjon og avtjening av verneplikt.

DLF går sterkt imot denne utvidelsen av verneplikten. Å bli tvunget til å avtjene ett helt år i det militæret er et grovt ovegrep not den enkelte, og prinsippet om verneplikt er sterkt i strid med alle ideer om individuelle frihet.

Generelt kan vi si at DLF er imot plikter: plikter er ting man må gjøre uten noen form for egen motivasjon eller begrunnelse. Andre eksempler er boplikt, skatteplikt, pliktavlevering av trykksaker, etc. - DLF er prinsipielt imot alle slike plikter.

Selvfølgelig ønsker DLF et sterkt forsvar, men dette må skje ved at man har frivillige, betalte mannskaper. Kun dette er forenlig med et fritt samfunn.

Forsvarssjefen, general Sigurd Frisvoll, går nå inn for en kraftig omlegning av verneplikten. Formålet er en styrkning av Forsvaret, og for å oppnå dette ønsker forsvarssjefen å innkalle jenter til sesjon, han ønsker mer fleksibel tjenestetid, han ønsker å utdanne noen av de vernepliktige enda bedre, og han vil øke dimmepengene.

DLF er selvsagt en sterk tilhenger av at Forsvaret skal styrkes. Vi er dog også sterke motstandere ikke bare av en utvidelse av verneplikten til også å omfatte kvinner, vi er også motstandere av verneplikten, som vi vil avvikle i sin helhet.

Etter vårt syn bør man finne ut hvor mange soldater man trenger, både faste styrker og beredsskapsstyrker, og så får staten utlyse disse stillingene og tilby søkerne den lønn som er nødvendig for å få det nødvendige antallet soldater av god kvalitet. Man kan også ha ordninger med frivillige mannskaper.

Verneplikt – å bli tvunget til å tjenestegjøre som soldat i ett år eller mer – er en kolossal krenkelse av den enkeltes frihet, og vi er som sagt sterke motstandere av dette. DLF mener også at forsvarets stridsevne vil bli langt bedre dersom mannskapene er der etter eget valg.

DLF er derfor tilhenger av alle forslag som innebærer en reell styrking av forsvaret, men vi er motstandere av alle forslag som innbærer en krenkelse av den enkeltes frihet, slik en tvungen verneplikt er.

De siste par dagers terroraksjoner har vist at krigen mot terrorismen ikke er vunnet, og derfor ikke kan avsluttes. Aksjonene i Riadh og i Casablanca, som krevet ca 40 ofre (i tillegg til at de ca 20 terroristene sprengte seg selv i luften), viser at vi fortsatt ikke er trygge.

Men det er også et gledelig tegn: aksjonene denne gangen er langt svakere enn mange av de tidligere aksjonene. Den forrige store terroraksjonen skjedde i USA, hvor ca 20 terrorister drepte 3000 sivile: hver terrorist drepte altså 150 personer. Disse to siste aksjoner skjedde ikke i Vestens område, de skjedde på arabisk område (i Marokko og i Saudi-Arabia), og hver terrorist drepte kun ca 2 sivile. Dette er et tydelig tegn på at terroristorganisasjonene er kraftig svekket.

For at vi skal kunne eliminere terroren, må vi forså årasken. Og årsaken bak all terror et et sett med fundamentale filosofiske ideer: kollektivisme, irrasjonalitet, selvoppofrelse som moralsk ideal, og tvang og styring som politisk ideal. Disse ideene er felles for alle ideologier som står bak terror: sosialisme, fascisme, komunisme, kristendom, og islam.

Idag er heldigvis de fire første av disse ideologiene kraftig svekket (ihvertfall i Vestens område). Den femte, Islam, er på fremvekst. Islam illustrerer perfekt de grunnleggende ideene nevnt ovenfor: Islam er en religion og er derfor irrasjonell. «Islam» betyr underkastelse, og oppfordrer reellt sett sine tilhengere til å sprenge seg i luften for å eliminere Allahs fiender - noe tydeligere tegn på selvoppofrelse som ideal finnes ikke. Og de land hvos Islam står sterkt er alle diktaturer, så det er klinkede klart at Islam ikke innebære frihet.

Følgende sitat fra koranen.no. illustrerer Islams grunnleggende syn på samkvem mellom mennesker: «9. 5 But when the forbidden months are past, then fight and slay the Pagans wherever ye find them, and seize them, beleaguer them, and lie in wait for them in every stratagem (of war); but if they repent, and establish regular prayers and practise regular charity, then open the way for them: for God is Oft-forgiving, Most Merciful.» Dette er ikke en oppskrif for fredelig sameksistens med annerledes tenkende, og er derfor i strid med frihet som det politiske ideal.

I lang tid var Vestens intellektuelle meget naive i sitt syn på islam, men nå begynner mange å oppdage hvor farlig Islam er.

La meg før jeg går videre presisere at det er ideer som styrer verden. Men alle mennesker, også de som er tilhengere av de farlige ideene, har rett til frihet. Muslimers rettigheter må selvsagt også respekteres, dvs. også muslimer har rett til frihet. Det som skal være forbudt er kun krenkelse av andre menneskers rettigheter. (Reelle planer om initiering av tvang regnes som en krenkelse av andres rettigheter: hvis f.eks. en gruppe planlegger en terroraksjon, så er slik planlegging rettighetskrenkende overfor de fremtidige ofre, og de som planlegger slike aksjoner kan og bør arresteres og dømmes.)

Det vi må gjøre er å engasjere oss i en ideologisk kamp hvor vi fremmer Vestens ideer. Samtidig har muslimer alle rett til å fremme side ideer. Men å fremme ideer gjøres uten bruk av tvang, selvsagt.

Som nevnt begynner flere og flere å oppdage hvor farlig Islam er. Alle kjenner vel til Oriana Fallaci, som til tross for en språkbruk som etter vårt syn iblant svekker hennes poenger, har gjort en betydelig innsats for advare Vesten mot Islam. Men også i Norge finnes tilsvarende advarsler.

Levi Fragell, som i mange år var leder av Human Etisk Forbund, sa nylig (5. mai) i Dagbladet under overskriften «Islam er livsfarlig» at «han har undervurder trusselen fra [fundamentalistisk] islam».

Fragell sier: «I dag er Islam mye farligere enn kristendommen fordi den har som mål å innføre et religiøst statsstyre basert på en tekst de anser som Guds ord. Der islamistene har fått flertall styrer de etter Koranen ... I land etter land ser vi nå Islam spre seg. Vi står i fare for å få fundamentalister ved makta i store deler av Afrika. Og millioner av sjiamuslimer krever nå prestestyre i Irak, påpeker Fragell som tar selvkritikk for ikke å ha våknet før».

Videre: «Vi har vært naive. Vi burde ha sett trusselen allerede da Khomeiny overtok Iran i 1979 [forøvrig etter at daværende president Jimmy Carter trakk støtten til Sjahen av Iran. Carter fikk ifjor Nobels fredspris.]...

Det er en forferdelig kjedelig [sic] misforståelse at Islams kulturhat mot Vesten skyldes faittigdom ... det er fantaisk religionsutøvelse som er problemet, hevder Fragell».

Årsaken til terroren mot Vesten er altså , også ifølge Fragell, et religiøst begrunnet hat mot de verdiene Vesten står for.

Nå er det slik at folk fra Vesten ikke alltid har handlet på en anstendig måte overfor folk utenfor Vesten, men dette skyldes at de ikke har fulgt Vestens ideer. Vestens ideer er individualisme, fornuft, selvrealisering som etisk ideal og frihet som politisk ideal. (En noe mer utførlig fremstilling av Vestens ideer kan man finne i DLFs prinsipprogram). Grunnen til at folk fra Vesten ikke alltid har oppført seg anstendig utenfor Vestens område er at de har vært påvirket av ikke-vestlige ideer som kristendom og sosialisme, ideer som fører til nød og fattigdom og ufrihet overalt hvor de blir gjennomført.

Kun Vestens ideer i rendyrket form - dvs. en utbredt aksept av dem - kan beskytte oss mot terror. Kun Vestens ideer kan redde verden.

Vi har alle sett bildene fra gårsdagens Bagdad: jublende irakere ønsker de amerikanske soldatene velkommen, de sier ”We love Mr. Bush”, og de øser sin forakt ut over alt som minner om den nå avsatte tyrannen Saddam Hussein, hvis styre har undertrykt Iraks befolkning i flere tiår.

Krigen er selvsagt ikke over med dette, men det som står igjen er sannsynligvis kun mindre trefninger mellom koalisjonens styrker og irakske soldater som fortsatt kjemper for en tapt sak.

Selvsagt vil det bli problemer fremover, men vi vil ikke dvele ved disse her.

Vi vil kun si at vi er glade for at Iraks befolkning nå er kvitt Saddam Hussein, at de nå har større frihet enn de har hatt på lenge, og at grunnlaget for et noenlunde fritt samfunn nå er til stede.

La oss avslutte med noen ord om hvorfor krigen ble utkjempet. Bush har vært vaklende på dette. Dels har han sagt at formålet var å bekjempe internasjonal terrorisme, noen ganger har han sagt at formålet var å befri Iraks folk, mens andre ganger har han sagt at formålet har vært å hindre Saddam Hussein i å anskaffe seg masseødeleggelsesvåpen og å ta fra ham de masseødeleggelsesvåpen han har hatt.

Vi ser det som meget uheldig at begrunnelsen for krigen ikke har vært klar. Vi vil si at den viktigste begrunnelsen har vært kampen mot internasjonal terrorisme. Det er hevet over tvil at Saddam Husseins styre har støttet ulike terroristgrupper, og at aksjoner fra disse har rammet amerikanske og andre vestlige borgere.

Vi er av det syn at koalisjonens militære seier i Irak er et avgjørende slag mot internasjonal terrorisme, og vi håper at kampen mot terrorisme fortsetter.

Fredsbevegelsen er igjen på marsj. Hva resultatet vil bli er det ikke lett å si, men man kan få en viss pekepinn ved å se på historien. Vi bør derfor kaste et lite blikk på den såkalte Fredsbevegelsens historie.

La oss begynne med Vietnamkrigen: USA forsøke å slå tilbake den kommunistiske invasjon av Sør-Vietnam, men pga. Fredsbevegelsens press trakk USA seg ut. Resultatet ble at også Sør-Vietnams befolkning ble underlagt et kommunistisk diktatur med velkjente resultater (undertrykkelse, tortur, fattigdom, sult, etc.)

På slutten av 1970-årene hadde kommunistdiktaturene i Warzawapakten utplassert mellomdistanseraketter som truet mange NATO-land. NATO svarte i 1979 med det såkalte dobbeltvedtaket, som innebar at dersom disse rakettene ikke ble fjernet, ville NATO utplassere tilsvarende raketter. Fredsbevegelsen satte i gang enorme demonstrasjoner over hele Vest-Europa for å protestere mot NATOs vedtak.

I 1991 invaderte Irak nabolandet Kuwait, som var alliert med USA. Etter noen tid fikk USA samlet styrker og kastet Iraks soldater ut av Kuwait. Under tilbaketrekkingen satte Saddams soldater fyr på alle oljebrønnene de kom over. Fredsbevegelsen demonstrerte, ikke mot Saddams okkupasjon eller den miljøkatastrofen som han forsøkte å skape, Fredsbevegelsen demonstrerte mot USA.

Neste gang fredsbevegelsen var på banen var i 1999 da NATO satte i gang en krig for å avsette Milosevic som tyranniserte befolkningen i Kosovo. Fredsbevegelsen demonstrerte, ikke mot Milosevic, men mot NATOs forsøk på å avsette Milosevic.

Så spoler vi frem til 2001: USA ble 11/9 angrepet av terrorister og 3000 sivile amerikanere ble drept. Angriperne kom fra terrornettverket AlQaida. USA fant raskt ut at fremtredende AlQaida-medlemmer oppholdt seg i Afghanistan, som var ledet av det islamistiske Taliban-partiet. Taliban hadde innført sharia-lover som innebar at kvinner ikke kan gå på skole eller ta arbeid, at musikk er forbudt, at gamle Buddha-statuer skal ødelegges, etc. USA krevet AlQaida-medlemmene utlevert, men Taliban stilte seg solidarisk med AlQaida og nektet utlevering. USA gikk da til krig mot Afghanistan, og Fredbevegelsen demonstrerte - mot USA. Det viste seg at USA lett klarte å avsette Talibanstyret, og befolkningen i Afghanistan jublet i gatene samtidig med at Fredsbevegelsen reelt sett demonstrerte for Taliban i alle storbyer i vesten.

Hva slags grupper består Fredsbevegelsen av? Her er for eksempel feminister, tilhengere av homofiles rettigheter, tilhengere av ytringsfrihet, folk fra miljøbevegelsen, atomvåpenmotstandere og pasifister. Men hvorfor protesterte disse feministene ikke mot den sterke kvineundertrykkelsen under Taliban? Hvorfor protesterte ikke tilhengerne av homofiles rettigheter mot trakasseringen av homofile under Taliban og under Khomeiny og under Saddam? Hvorfor protesterte ikke tilhengerne av ytringsfrihet mot dødsdommen over Salman Rushdie eller attentatene mot hans forleggere eller mot drapet på Daniel Pearl? Hvorfor protesterte ikke folkene fra miljøbevegelsen mot Saddams pyromani i Kuwait? Hvorfor protesterte ikke atomvåpenmotstanderne mot Sovjets utplassering av atomraketter? Hvorfor protesterte ikke pasifistene mot massemord begått av regimene i Kambodsja og Kina?

Svaret er å finne i fundamentale filosofiske ideer: De som demonstrerer har akseptert ideer som er stikk i strid med det som er vestens idegrunnlag: de har akseptert irrasjonalitet, selvoppofrelse og kollektivisme, og de er imot fornuft, selvrealisering og frihet. Og derfor støtter de enhver diktator som står imot vesten: de støtter heller Pol Pot, Saddam Hussein, Milosevic og Ho Chi Minh enn Blair og Bush og Vaclav Havel (selv om disse også dessverre i for liten grad står konsekvent for vestens ideer).

For, legg merke til hva Fredsbevegelsen ikke har protestert mot: De protesterte ikke mot sosialistdiktatoren Pol Pots massemord på 1-3 millioner av Kambodsjas innbyggere på slutten av 1970-tallet, de protesterte ikke når sosialistdiktaturet Kina i juni 1989 massakrerte flere tusen demonstrerende studenter på Den himmelske freds plass, og de demonstrerte ikke da ayatholla Khomeiny begynte å likvidere opposisjonelle i stor stil fra 1980-tallet. De demonstrerte ikke mot Sovjets utplassering av truende raketter i Øst-Europa, og de demonstrerte ikke mot Milosevics terrorisering av kosovoalbanerne.

Det er selvsagt mulig å se et mønster her: Fredsbevegelsen demonstrerer mot vesten og mot USA, og for ethvert diktatur som på en eller annen måte truer vesten. Så også i dag: Saddam undertrykker Iraks innbyggere, og han truer innbyggerne i vesten, og derfor ønsker USA å uskadeliggjøre ham. Men siden Saddam er en diktator som truer vesten marsjerer mer enn gjerne millioner av mennesker i vesten til støtte for ham.

Fredsbevegelsens demonstrasjoner er ikke imot krig og undertrykkelse, de er imot kun en ting; de er mot vestens ideer. (Mange av de som støtter feminisme, homofiles rettigheter, ytringsfrihet, osv. er egentlig mer opptatt av å gå imot vesten; det er derfor de demonstrerer til fordel for regimer hvor deres ?hjertesaker? ikke har noe gjennomslag i det hele tatt.) Og det at disse demonstrasjonene har så mange deltagere er et meget urovekkende tegn. Får Fredsbevegelsen fullt gjennomslag, er det slutt med vestens sivilisasjon, for da får tyranner som Saddam Hussein anledning til å ture frem som de vil uten at de vil møte noe motstand.

Den pågående krisen i NATO er meget alvorlig, og kan føre til at NATO sprekker.

NATO ble dannet etter at det imperialistiske Sovjetunionen hadde lagt under seg en rekke land i Øst Europa etter den annen verdenskrig. Etter at NATO ble dannet, stanset Sovjets ekspansjon, og grunnen til det var den militære styrke som storebroren i NATO, USA, representerte.

Formelt var NATO en allianse hvor alle skulle stå sammen i tilfelle angrep, reelt sett var NATO en måte for europeiske land å velte en betydelig del av sine forsvarsutgifter over på USA: det det var snakk om var at i tilfelle noe vesteuropeisk land ble angrepet av kommunistdiktaturet Sovjetunionen, da skulle USA hjelpe til.

I dag er situasjonen en annen enn på 50-tallet. Kommunistblokken brøt sammen omkring 1990, og er således ikke lenger noen trussel.

Men en ny trussel er dukket opp: I de siste tyve år er Vesten, og spesielt USA, blitt rammet av et stort antall terroraksjoner fra islamister (fundamentalistiske muslimer). 4000 sivile amerikanere er drept i slike terroraksjoner, og siden disse terroraksjonene er støttet av ulike lands regjeringer har USA all rett til å betrakte seg som angrepet av disse landene. USA har derfor all rett til å gå til en forsvarskrig mot disse landene (Irak, Iran, Syria, Libya, Sudan – Afghanistan er ikke lenger på listen).

Som kjent forbereder USA seg nå på en krig mot Irak, og ber om støtte fra NATO. Det har vist seg at tre av de 16 medlemslandene (Tyskland, Frankrige, Belgia) ikke vil hjelpe USA. (Formelt handler det om hjelp til Tyrkia, men dette er ikke den reelle problemstillingen.)

Det er skandaløst at disse landene ikke vil hjelpe USA, og dette kan føre til at USA trekker seg ut av hele samarbeidet, noe som vil føre til større usikkerhet for alle vestlige land. Det har alltid vært sterke isolasjonistiske krefter i USA, og disse får nå vann på mølla når de land som USA har støttet i 50 år ikke vil støtte USA når USA trenger hjelp.

DLF har alltid vært tilhenger av norsk medlemskap i NATO, og for Norge vil det være meget uheldig hvis NATO svekkes. Og det som Tyskland, Frankrike og Belgia (?) nå gjør er skandaløst, og kan føre til at NATO sprekker. Da vil Norge miste en viktig alliert, og i urolige tider, som det nå ser ut til at vi går inn i, trenger man sine allierte.

VG forteller idag at 2 av 3 slipper militærtjenesten: "Andelen som gjennomfører førstegangstjeneste, vil ... reduseres fra dagens 39 prosent til under 35 prosent av de mannlige ungdomskullene."

På en måte er dette bra, på en annen måte er dette grovt uretteferdig. Det er bra at stadig færre blir tvunget til å jobbe i ett år for staten eller "fellesskapet", men overfor de ca 35% som må tjenestegjøre er det grovt urettfedig at hele 65% slipper!

DLFs måte å løse problemet på er selsvagt det eneste moralske og det eneste retteferdige: AVSKAFF VERNEPLIKTEN!

Det er svært viktig å ha et førsteklasses og sterkt forsvar, men dette må skje med vervede mannskaper. Alle militære eksperter vil innømme at vervede - altså frivillige - soldater er dyktigere og mer motiverte enn tvangsutskrevne mannskaper. Dessuten vil da unge menn slippe å bli tvunget til å bruke et år på en oppgave som for svært mange av dem dessverre virker meningsløs, og de kan isteden bruke dette viktige året som de selv ønsker, f.eks. på utdannelse.

Det er dog mulig at vervede mannskaper vil koste mer enn tvangsutskrevne mannskapr, men dette er en kostnad som alle anstendige mennesker vil være med på å finansiere. Dessuten vil man få et mye bedre forsvar, og et sterkt forsvar er den beste sikring for å bevare freden, sålenge det finnes aggressive makter i verden. "Den som vil ha fred bør forberede seg på krig" sier et kinesisk ordtak.

DLF går sterkt imot innholdet i de antydninger som kommer om kutt i bevilgningene til Forsvaret.

I 2001 la Arbeiderpartiregjeringen opp til et årlig budsjett på ca 28,5 milliarder kroner i gjennomsnitt for fireårsperioden 2002-2005. Da Bondevik-regjeringen overtok la den opp til et gjennomsnitt på hele 30,4 milliarder. Nå ser det ut til at det endelige resultatet blir på bare ca 27,6 milliarder i snitt for de fire år.

I fjor arbeidet Stortinget med langtidsplanen for forsvaret, og flertallet la seg på bevilgninger på omtrent 2% av BNP. Dette er i samsvar med det krav som søkerland til NATO må oppfylle, men det som antydes nå er en vesentlig reduksjon i forhold til dette.

Vi lever i en urolig tid, og det er mye som tyder på at vi vil få mer bruk for Forsvaret i tiden som kommer. Da må soldater og offiserer må være dyktige og veltrente, og de må ha det beste utstyret som finnes. Videre må støtteapparatet være førsteklasses. For å få dette til må bevilgningene være tilstrekkelige; man får ikke dette til ved å redusere bevilgningene til Forsvaret, slik det nå antydes. Det er forferdelig hvis partiene i regjeringen virkelig vil svikte det som er en av statens viktigste oppgaver.

DLF mener at man ihvertfall må følge langtidsplanen mht. bevilgninger til Forsvaret i de kommende år.