For noen år siden viste TVVest en reklamefilm for Pensjonistpartiet. Dette var i strid med norsk lov; norsk lov tillater politisk reklame i andre medier, men ikke på TV. Saken havnet for retten og TVVest ble dømt. Saken ble til slutt anket til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg som fant at det norske forbudet mot politisk TV-reklame er i strid med menneskerettighetene. Dette betyr at forbudet mot politisk TV-reklame ikke er gjeldende norsk lov. Hva gjør så den ansvarlige statsråden, Trond Giske?

Nettavisen bruker følgende overskrift: ”Giske trosser Strasbourg-dom”, og artikkelen begynner slik: ”Kultur- og kirkeminister Trond Giske sa onsdag at regjeringen vil opprettholde forbudet mot politisk tv-reklame”.

Men Giske gjør ikek bare dette, han gjør mer. For å sikre en større bredde i den politiske informasjonen som blir tilgjengelig på TV endrer han NRK-plakaten slik at det kommer med et tillegg som innebærer at NRK pålegges også å dekke småpartiene i sine sendinger fra valgkampen. Dette kom som en overraskelse på NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas som trodde at det var han og hans redaktørkolleger i NRK som bestemte innholdet i NRKs programmer.

Så, vi har et meningsløst og umoralsk forbud mot politisk reklame på TV. Dette viser seg å være i strid med menneskerettighetene. Norge felles i menneskerettighetsdomstolen (enda en gang). Statsråden sier at regjeringen ikke vil respektere denne kjennelsen. Så blander statsråden seg inn i NRKs redaksjonelle frihet.

Vårt syn er at et forbud mot politisk TV-reklame er galt. Dersom noen vil bruke penger på å få en person til å si ”Stem Høyre” eller noe slikt på TV som en avslutning på en kreativ filmsnutt som skal være en slags begrunnelse for det som sies, så bør de ha lov til dette. En redaksjon bør også ha all rett til å ta inn - eller la være å ta inn - slike annonseringer.

NRKs stilling er også problematisk. Formelt er ikke NRK i dag en statlig kanal, men i realiteten er den i stor grad det. Den finansieres bla. ved en skatt (lisensavgift) som alle som har TV er pålagt å betale enten de ser på NRK eller ikke. Og når NRK er en statlig kanal er det vel ikke underlig om statsråden blander seg inn i programpolitikken. …

DLFs syn er at alle medier bør ha full rett til selv å bestemme hva de skal publisere. De bør også selv kunne velge om de skal vise politisk reklame eller ikke. Og mht NRK og dens særstilling: Vårt syn er at denne bør oppheves: NRK bør fristilles, få full redaksjonell frihet, og så skaffe seg inntekter uten å bruke staten til å kreve inn penger fra befolkningen. NRK bør mao. finansieres ved reklame, sponsorinntekter og ulike typer frivillige bidrag.

Dagens ordning er en farse eller en tragedie eller en komedie alt etter hvordan man ser det - men en fornuftig og ansvarlig ordning er det i hvert fall ikke.

ble det i Norge av forlaget Cappelen Damm utgitt en lærebok for barn, en bok som inneholdt en nyskapning: årsangivelser var ikke angitt på den vanlige måten – eksempelvis 384-322 f.Kr., 1905-1982 e.Kr. – hvor forkortelsene står for før/etter Kristi fødsel, tidsangivelser var angitt med fvt. eller evt. – før/etter vanlig tidsregning.

Dette ble gjort for å frikoble vår kalender fra markeringen av en religiøs leders fødsel. Reaksjonene på forslaget ble omtrent som men kunne forvente: http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/09/15/546925.html

Vi vet ikke om boken forslår andre endringer – er søndag (i en av forklaringene oppkalt etter Sønnen, dvs. Jesus.) byttet ut med Hviledagen? Er Påsken – minnet om Jesu oppstandelse - erstattet med Fjell- og solferien? Er navnet på Julen - minnet om Jesu fødsel – skiftet ut med Midtvintersblotet? Og hva med Pinsen? Advent? Helligtrekongersaften? St. Hansaften?

Vi må bare erkjenne at kristendommen i en periode sto sterkt, så sterkt at kirkens makthavere kunne bestemme det aller meste, inkludert å få hele befolkningen til å observere dens høytider og å bruke de kristne navnene på dem. (Enkelte av høytidene var ikke originale med kristendommen; da forsøkte de kristne å utrydde dem, men klarte de ikke det overtok de kristne dem og satte nye navn på dem).

Men hva gjør man i dag? I dag står kristendommen langt svakere, og kanskje er tiden moden for å skifte noen av de navnene som er sterkest knyttet til kristendommen.

Dette er ikke første gang noen har forsøkt å bytte ut f.Kr. med evt. –for noen år siden forsøket Human Etisk Forbund dette, men det så ikke ut til å få noen oppslutning.

Vi har intet i mot at man forsøker å redusere kristendommens innflydelse også her, men vi frykter at forslagsstilleren har gått inn for dette med en gal begrunnelse; antagelig har begrunnelsen vært å tekkes muslimer, noe som er den dårligste begrunnelsen for noe som helst.

Vårt syn er at man bør skrive tydelig, man bør formulere seg slik at man blir forstått. F.Kr. er tydelig for alle, men det er vel også evt.

Vi velger å være liberale – vi synes at det bør være en offisiell rettskriving (som skal håndheves privat, noe a la det som Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur bedrev), men det bør ikke være noe statlig pålegg om hvordan man skal skrive (bortsett fra i lover, i offentlige dokumenter, etc). Skolene, som altså bør være private, bør selv kunne velge sin rettskrivining.

Det er dog et par områder hvor konformitet er viktig, og rettskrivning og grammatikk er et av dem. En skole som lærer opp sine lever i en sær rettskrivning vil neppe få mange elever.

Skrevet 17. september 2008 evt.

Planene om OL i Tromsø er blitt det kaos man kunne vente. Beskyldninger om arroganse, udugelighet, korrupsjon, maktmisbruk, svik, sløsing, osv. er akkurat som man kunne vente i arrangementer som i hovedsak skal drives for offentlige midler.

VGs samleside om saken ligger her: http://www.vg.no/spesial/bakgrunn/?id=1711

Vi skal dog bare kort kommentere ett punkt: Avsløringen av at fremtredende politikere i det skjulte har støttet Tromsø som søkerby selv om de utad ga inntrykk av å være nøytrale i forhold til de tre byene som uttrykte sin interesser for å arrangere OL (Oslo og Trondheim i tillegg til Tromsø).

Politikere på toppnivå i dag er blitt politikere fordi de ønsker makt. De vil ha makt, de vil være med og bestemme. Og de vil bestemme om mest mulig: er det en sak hvor det skal tas en beslutning vil de være med.

I denne saken skulle rikspolitikerne i utgangspunktet i hovedsak være nøytrale, men det gikk ikke. De har blandet seg inn, de håpet antagelig at dette skulle forbli skjult, men i det siste er det kommet flere avsløringer av at sentrale politikere har engasjert seg i saken.

Den siste avsløringen gjelder utenriksminsteren, som visstnok skal ha sendt SMSer med følgende innhold: «Hei! Fantastisk artikkel i VG i dag! Det vil sive mer støtte til dere etter hvert... Stå på og lykke til videre! Jonas».

Tre dager etter at denne meldingen visstnok ble sendt gikk Sp-leder og statsråd Åslaug Haga ut og sa at Sp ville arbeide for at Tromsø skulle få OL.

Støres SMS, som han forøvrig ikke kan huske å ha sendt (!), lekket med en gang: Bjørge Stensbøl, som hevder å ha mottatt støtte-SMSen fra Støre, sendte denne videre til VGs Truls Dæhli, som denne dagen hadde skrevet en kommentar der han ga sin fulle støtte til OL i Tromsø:

«Jeg har alltid hatt tillit til deg, Truls, så derfor sender jeg denne i visshet om at den ikke blir misbrukt. [Hvor naiv går det an å bli?] Den kom fra Jonas Gahr Støre nå: Hei! Fantastisk artikkel i VG i dag! Det vil sive mer støtte til dere etter hvert... Stå på og lykke til videre! Jonas»


Utad sa Støre at han bevisst ikke engasjerte seg: «Under de tre kandidatstedenes arbeid med sine kandidaturer, tok jeg et bevisst valg om ikke å uttale meg offentlig om saken, til tross for mange henvendelser. Jeg sa i ulike sammenhenger at sett med Nordområde-øyne var det liten tvil om at et OL i Tromsø ville ha positiv effekt. Men jeg viste full respekt for at lokalisering var et valg idrettens egne organer skulle avgjøre, og jeg hadde aldri kontakt med noen representanter for Idrettsstyret.»

De aom arbeidet for hhv Oslo og Trondheim føler seg dolket i ryggen, de har brukt opptil titalls millioner kr for å få arrangementet lagt til egen by, men opplever nå at sentrale folk i regjeringen i det skjulte har motarbeidet dem.

Det som er skjedd er akurat som man kunne vente. Intet overrasker annet enn Støres naivitet hvis han trodde at en slik SMS ville bli holdt hemmelig.

Så det som skjer er at politikere jobber for sitt, selv om de gir inntrykk av noe annet. Det de har gjort er å jobbe for at OL skal legges på det mest uegnede sted av de tre mulige, men i Norge er distrikstpolitikk den aller helligste kua, så dette er heller egentlig ikke overraskende.

Ang. økonomien, så vil kostnaden bli langt høyere enn beregnet- vi kan bare tenke på OL på Lillehammer i 1994, som innledningvsi ble antydet skulle gå med overskudd, så ble kostnaden antydet til ca 1-2 mrd kr, men den ble så vidt vi husker ca 13 mrd kr.

DLF er imot at det skal brukes skattepenger på slikt. Slikt kan finansieres privat: store sponsorer kan gi så mye de vil, og vanlige idrettsfans kan bidra med beløp i den grad de vil. En ordning som kan benyttes er at arrangørene samler støtte, men hvor ingen forplikter seg å betale før det totale støttebeløp er blitt så stort som nødvendig, dvs. de inngår avtaler men sportsfans av typen «NN forplikter seg til å betale kr 10 000 dersom det totale innsamlede beløp blir på minmum 5 mrd kr, og vi som samler inn forplikter oss til å arrangere OL dersom det samles inn mer enn 5 mrd kr.»

Da vil ingen risikere å betale uten at OL blir arrangert, kun de som er interessert vil bidra, og de som ikke er interessert kan bruke pengene sine på den type fornøyelser de selv vil ha.

Men vi frykter at OL kan bli lagt til Tromsø, og at det vil koste skattebetalerne langt mer enn alle tenker seg på forhånd. Men så lenge alle er sosialdemokrater som mener at det offentlige skal arrangere skirenn etc. av denne typen, så får vi som vi fortjener.

I en debatt for et par dager siden ville den profilerte Ap-politikeren Asghar Ali ikke ta avstand fra dødsstraff for homofile. (Saken er omtalt i Nettavisen.) Han sa også at han ikke kunne svare fordi dette var et teologisk spørsmål.

Vi er ikke overrasket over dette siden svært mange muslimer er tilhengere av dødsstraff for homofile, og siden det land hvor islam står sterkest og hvor sharia er landets lov, Iran, har dødsstraff for homofili. Alis uttalelse har visse likhetstrekk med uttalelser som kom etter dødsdommen mot Salman Rushdie; da var det flere fremtredene norske muslimer som ga uttrykk for at de støttet dødsdommen.

Vi er altså ikke overrasket over Asghar Alis synspunkter, men det er det mange andre som er.

Førsteamanuensis i flerkulturell forståelse ved Høgskolen i Oslo, Lars Gule, var provosert: ”- Han sa han ikke kunne svare fordi det var et teologisk spørsmål. Jeg syntes det var provoserende og oppsiktsvekkende, sier førsteamanuensis i flerkulturell forståelse ved Høgskolen i Oslo og tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund Lars Gule til iOslo.no.” (sitat slutt.)

Flere av Alis partifeller har også uttalt seg, og de sier at Alis syn ikke er i samsvar med Arbeiderpartiets politikk, og ønsker en avklaring:

"Den ferske barne- og likestillingsministeren Manuela Ramin-Osmundsen har lite til overs for partifellens opptreden:

- Jeg tar sterk avstand fra uttalelsen. Jeg er imot dødsstraff, og dette er en farlig holdning å legitimere. Spesielt ille er det å legitimere en slik holdning overfor homofile. Vi vil skape et samfunn som har plass til alle, og dette er et dårlig bidrag, sier hun til iOslo.no

Leder i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, vil ta affære om ikke Asghar Ali avklarer sitt standpunkt om dødsstraff for homofile i løpet av torsdag kveld.

- Hvis han ikke tar avstand fra dette, og ikke klargjør at han er mot dødsstraff for homofile, er dette en situasjon som ikke kan vedvare. Kommer ikke avklaringen i løpet av kvelden, må vi ta affære i morgen, sier Bøhler til iOslo.no.

[Partisekretær Martin] Kolberg forteller at han regner med at Ali vil klargjøre sitt standpunkt i løpet av kort tid, og påpeker at synet Ali uttrykte i onsdagens debatt er stikk i strid med partiets.

-[Men] partisekretær Kolberg vil ikke ekskludere Ali som partimedlem” (sitat slutt).

Som sagt vi er ikke overrasket over Alis uttalelser. Homofili er forbudt i islam, og mange muslimer går inn for dødsstraff for homofile. Dødsstraff for homofile er også som sagt gjennomført og praktiseres i islams fyrtårn Iran.

Vi skal ikke si mer om dette annet enn at vi ikke er overrasket over at disse folkene er overrasket, de er jo ikke kjent for å ha særlig god virkelighetskontakt.

Og et tips til Ap: kanskje dere burde finne ut om medlemmene er tilhengere eller motstandere av dødsstraff for homofile før de får verv i partiet, Ali er jo tross alt styremedlem i Oslo Arbeidersamfunn.

Skattelistene er over oss igjen, og hvert eneste år får vi en ekstra påminnelse om hvor langt frem det er til vi har eiendomsrett og respekt for privatlivets fred. Spesielt trist er det når redaktører i samlet flokk forsvarer den ufyselige praksisen med å offentliggjøre intime personopplysninger.
Dagbladets konstituerte redaktør; Even Teimansen, sier f.eks her at "Innsynet er en rettighet vi i Dagbladet.no føler sterkt for. Derfor synes jeg ikke bare det er greit, men at det er fint, flott og strålende at du kan få vite hva jeg har i inntekt og betaler i skatt." Det er ikke bare tankeløshet, oppslagshunger og alminnelig jantelov som ligger bak, men prinsipielle vurderinger. Hvordan kan da dette henge sammen med den tildels overdrevne iver de samme personer legger for dagen i forsvar av det de kaller personvern ? Det virker meget merkelig at redaktører som får anfall ved tanken på at en arbeidsgiver leser epost som ansatte disponerer ifb sitt yrke, samtidig sterkt forsvarer uvedkommendes rett til å fingranske samme ansattes privatøkonomi, noe av det mest private som finnes.

Dagbladet drev en regelrett kampanje mot telefonsalgsbransjen, og oppfordret sterkt til at folk skulle reservere seg, og for strengere lovgivning på dette området. Argumentet var privatlivets fred, og at folk flest "ikke klarte å si nei til pågående selgere". Men folk flest klarer ikke å si nei til likningskontoret, vi er hjelpesløse både når skatt kreves inn og når opplysningene i tillegg spres for alle vinder. Dette er reelle problemer som folk strir med, men Dagbladet finner dette fullt ut akseptabelt, ja sågar beundringsverdig.

Svaret ligger selvsagt ikke i dobbeltmoral og hykleri, som mange har antydet, men i redaktørenes primære moralpremisser. Når motstridende ideer står ovenfor hverandre, vinner det mest grunnleggende prinsipp, i dette tilfelle grafsingen.

For hva dreier denne striden seg egentlig om ? Jo, den dreier seg om hvorvidt de som arbeider har rett til fruktene av sitt eget arbeid, og dermed rett til sitt eget liv. De som forfekter almuens "rett" til innsyn anerkjenner ikke denne retten !

Kravet om innsyn i privatlivet er et utvannet krav om disposisjonsrett over det samme privatlivet. Dersom vi er skyldig å redegjøre for gud og hvermann hvor mye vi har tjent, slik at disse kan "vurdere" hvorvidt vi har rett til verdiene, er vi også skyldig til å rette oss etter deres vurderinger. Det er ikke så gangbart å hevde rett ut at vi alle er hverandres slaver, så slike krav pakkes inn i skjønnmalende eufemismer.

Dette premisset, at alle er hverandres slaver, er et uutalt og uutfordret premiss som ligger til grunn for det meste av dagens politikk. All fordelings-, støtte- og skattepolitikk legger til grunn av vi alle plikter å arbeide for andres lykke og velstand, men at vår egen lykke kun er en midlertidig tillatelse fra kollektivet, eller de som krever å se skattelistene, med andre ord. Den uungåelige kollisjonen mellom denne tanken, og tanken om frihet skyves under teppet. Nordmenn flest liker å snakke om frihet, men er samtidig tilhengere av pliktarbeid for andre. Pliktarbeidet er pent pakket inn, og kalles "bidrag til fellesskapet", og pisken synes ikke til daglig. Men den er der, det vet alle som har hatt en uavklart disputt med likningskontoret.

Hitler og Marx uttalte seg klarere enn dagens politikere, men de var da heller ikke så opptatt av illusjoner om frihet. "Du bist nichts, Dein Volk ist alles" og respektive "From each according to his ability, to each according to his need" er begge velkjente fraser som klarere viser hva det dreier seg om enn "bidrag til fellesskapet".
Det er naturligvis ikke slik at en redaktør som publiserer skattelister automatisk er en kommunist, men det er det samme prinsippet som forfektes, og hver gang like prinsipper hevdes vil resultatet til syvende og sist bli det samme. Det er derfor relevant å fremheve hva denne tankegangen til slutt vil føre til, dersom den ikke stoppes.

Argumentene som venstresiden, i dette tilfellet alt fra og med Høyre, bruker er "å vurdere utviklingen i lønns- og formuesforholdene opp mot likhetsidealene" og "å vurdere tiltak (mot) disse". Det vil si å tilpasse skattereglene løpende og uforutsigbart slik at spesifikke verdiskapere (som den politiske "elite" ikke liker) rammes. Kampen mot rikdom føres med nær sagt alle midler, og skattelistenes offentliggjøring er en av mange ledd i denne.

Vanlige kriminelle bruker skattelistene på samme måte. De gjennomfører konkrete og målrettede tiltak for å omfordele formuesforholdene til de rikeste. Dette rammer særlig privatpersoner med lav profil, som ikke er kjent fra offentligheten, men som har høy inntekt eller formue. Hvert eneste år kommer det rapporter om "profesjonelle" innbrudd og/eller svindelforsøk rettet mot nettopp disse. Dette skjer hvert år på denne tiden.
Men verre enn som så er den politiske reaksjonen på dette. Ved flere anledninger har politikere på venstresiden avfeid dette som uinteressant, og ved en anledning sågar uttrykt "en viss forståelse" for slike autonome aktivister (som det heter i disse tider).

Det er heldigvis en stadig økende forståelse for hvor ille denne offentliggjøringen av private og personlige opplysninger er, men ikke på langt nær nok til å stoppe uvesenet. Først når ideen om eiendomsrett vinner fotfeste i landet vil dette bli avviklet, på linje med så mange andre fenomener vi daglig plages med.

For en uke siden viste TV2 dokumentaren ”Naive Norge”. Filmen var visstnok en personlig beretning om å leve et år på Holmlia; filmmakeren, Christofer Owe, flyttet til Holmlia for å lage film om hvordan det er for en opprinnelig nordmann å bo et år i en bydel som er sterkt preget av innvandrere.

Filmen fortalte om konflikter som oppsto mellom Owe og hans innvandrernaboer, og den viste også et bilde av enkelte unge muslimer som ikke var særlig flatterende.

Vi er leie for at vi ikke kan si mer om filmen; vi har ikke sett den. Vi hadde planlagt å se reprisesendingen som var fastsatt til sist lørdag, men den ble stanset.

Hvorfor?

Filmen ga altså et negativt bilde av noen muslimske ungdommer, og i avisene kunne vi i dagene etter at filmen ble vist se hele eliten uttale seg om filmen, politikere, journalister, akademikere, TV2-ansatte, synsere, bloggere, Thomas Hylland Eriksen, m.fl., sparte ikke på kruttet og omtalte filmen som ”en arbeidsulykke”, som ”kunnskapsløs og krenkende”, som ”amatørmessig”, som ”fordomsfull”, som en ”parodi”, som ”sjikanøst søppel”, som ”tidenes mest fordomsfulle TV-program”, for bare å gjengi noen få av de karakteristikkene som ble programmet til del.

Hvis vi ser bort fra det opplagte faktum at alle disse karakteristikkene kan passe på ethvert program som vises på TV (med unntak av værmeldingene) så er det klart at filmen fortalte ting om islam/muslimer som kultureliten ikke vil at vi skal kjenne til.

Vi må også ta med følgende om den formelle årsaken til at filmens reprise ble stanset: Flere i kultureliten krevet umiddelbart etter sending at reprisen skulle stanses, men TV2 sto fast på sitt og sa at reprisen går som planlagt. Men en av de som hadde bidratt med filmopptak til dokumentaren sa at opptakene var brukt på en måte som var i strid med det hun var forespeilet da hun ga tillatelse til å bruke opptakene, og derved fikk TV2 en annen begrunnelse enn meningssensur for å stanse filmen.

Men det er klart at store deler av kultureliten ikke ønsket at vi skulle få se denne filmen. Har vi da ytringsfrihet i Norge? TV2 kjøper en film, viser den, den viser ting som kultureliten ønsker at vi ikke skal få se, og filmen blir stanset. Det er tydelig at kultureliten gjør hva den kan for ikke å si noe negativt om muslimer eller islam, og de bruker all makt de har for å stanse slike ytringer; eliten går altså frivillig inn i en dhimmistatus (en dhimmi er en ikke-muslim som lever i områder hvor islam dominerer, og som derfor har en langt svakere legal status og langt færre rettigheter enn muslimer har).

Så har vi da fortsatt ytringsfrihet i Norge? Til tross for det som skjedde med denen filmen vil vi Ja til dette. At en kulturelite nærmest unisont ønsker en film stanset og får gjennomslag for dette hos den ansvarlige redaksjonen, sier ikke at vi ikke har ytringsfrihet. Vi har ytringsfrihet siden det ikke finnes statlige forbud mot å gi uttrykk for visse meninger; alle typer meninger er tillatt ytret i Norge. Ja, det er enkelte former for meningsytring som er forbudt, og vil ville helst ha sett at disse forbudene ikke var der, men vi har ytringsfrihet i Norge. Dette betyr dog ikke at alle meninger er like velkomne overalt. Vi har i dag en kulturelite som gjør alt den kan for at kritikk av islam/muslimer ikke skal slippe til i vanlige media – praktisk talt de eneste fora hvor slik kritikk slipper til er i leserbrevspaltene og på Internett.

Uansett, ”Naive Norge” burde ha blitt vist igjen. Ja, muligens blir muslimer fremstilt negativt på en urettferdig måte, men alle andre grupper er i et betydelig antall andre filmer fremstilt urettferdig i ulike sammenhenger, så hvorfor skal muslimer spesielt spares for slikt?

Siden TV2 åpenbart sensurerte denne filmen (selv om de hadde et halmstrå av saklighet å skjule seg bak), så får vi bare regne med at filmen snart blir gjort tilgjengelig på Internett, og at den da sannsynligvis vil bli satt av langt flere enn det antall som ville ha sett den dersom TV2 hadde vist den på vanlig måte og eliten hadde gjort det den burde ha gjort: sagt minst mulig.

En gang i blant kommer statskirkeordningen opp til debatt. Frontene er stort sett velkjente; de som vil løsrive kirken fra staten sier at kirken bør få styre seg selv; det er galt at kirkens ledelse utnevnes at staten og at staten legger seg opp i teologiske spørsmål. Tilhengerne av statskirkeordningen sier at vi trenger en folkekirke som er åpen for de aller fleste og at dersom staten klipper båndene til kirken vil den bli preget av mer ekstreme kristne miljøer.

Nå har også LOs leder blandet seg inn i denne striden; hun har tatt til orde for at statskirkeordningen bør bestå. Enkelte har reagert på dette og sier at LO ikke har noe med kirken å gjøre og at lederen derfor bør tie.

Venstres Lars Sponheim har også uttalt seg, og i en stil som vel ville passe enda bedre på et større parti sier har bla at ”at LO … er milevidt fra sin egentlige dagsorden, som først og fremst har med lønnsoppgjør og arbeidsforhold å gjøre.

- LO griper inn på langt flere politikkområder enn før. Det er god grunn til å frykte at Valla skal få dirigere hva Ap mener i statskirkesaken. Valla bryr seg ikke om kirken, men vil beholde dagens statskirkeordning for sikre seg kontroll over valg av biskoper og homofile prester, sier Venstres leder” (sitat slutt fra VG).

Vi er for vår del ikke overrasket over at LO ved leder Gerd Liv Valla blander seg inn i kirkestride. Det er helt som ventet at Valla, med den totalitære historie hun har, ønsker å blande seg inn i flest mulige samfunnsområder. Og nå, etter at de rødgrønne fikk flertall ved siste valg, er det helt rimelig at venstresiden vil benytte dette på flest mulig områder, også overfor kirken.

Sponheim hevder også at LOs engasjement på dette feltet undergraver demokratiet og at kirken kun bør styres av de folkevalgte, dvs. av Stortinget.

Vi for vår mener at alle organisasjoner bør styres uten statlig innblanding, Om en gruppe mennesker vil samles i ulike typer møter og rekruttere nye medlemmer til sin forening så bør de få lov til dette helt uten statlig innblanding. Dette bør gjelde frimerkesamlere, isbadere, soppentusiaster, sosialister, pinsevenner, mormonere, og alle andre. Det bør også gjelde lutheranere. Mao. vårt syn er at staten ikke bør ha noe med kirken å gjøre.

DLF er altså tilhengere av et totalt skille mellom kirke og stat. Kirken bør styre seg selv, den bør selv bestemme hvilke krav den skal sette til biskoper og prester, den bør selv bestemme hvem den vil vie og hvem den vil døpe, og den bør selv bestemme hvordan dens ledere bør velges. Den bør finansiere seg selv, dvs. helt uten tilskudd fra det offentlige. Det er kun dette standpunktet som er i samsvar med prinsippet om religionsfrihet.

Sponheim mener åpenbart at det ikke er legitimt at LO blander seg inn i kirkens anliggender, og vi er enige med ham i dette. Men Sponheim mener åpenbart at det er greit at Stortinget blander seg inn i kirken, men etter vårt syn er dette like illegitimt som at LO gjør det. Vårt syn er at enhver organisasjon bør ha all rett til å styre seg selv helt uten statlig innblanding (dette gjelder dog ikke organisasjoner som bedriver eller oppfordrer til rettighetskrenkende handlinger).

La oss ta med en ting til: Sponheim sier at LOs engasjement i denne saken ”undergraver demokratiet”. Dette poenget kan tolkes på to måter, og vi er enige i det som sies i den ene tolkningen og uenige i det som sies i den andre. Dersom Sponheim mener at LOs engasjement svekker demokratiet, så har han rett i dette. At LO engasjerer seg i denne saken illustrerer det stadig mer absurde i et demokratisk system som innebærer at alle har rett til å blande seg bort i alt av hva andre holder på med. Dette vil svekke demokratiet, og hvis dette fører til en øket oppslutning av frihetlige ideer – at enhver har rett til å på holde på med hva han vil uten at andre har noen rett til å blande seg inn – så er dette et gode.

Men dersom Sponheim mener at LOs engasjement er udemokratisk, så tar han feil. Demokrati betyr at flertallet bestemmer, og at flertallet har rett til å bestemme over alt og alle. Hvis et flertall godtar en valgordning som gir de rødgrønne flertall på Stortinget, og hvis de rødgrønne lytter til det LOs leder mener om kirken før den tar avgjørelser, så er dette 100 % demokratisk. Mener Sponheim noe annet tar han feil.

Problemet her er ikke at ”demokratiet undergraves”, problemet er manglende individuell frihet. DLF er partiet for individuell frihet, og vi er tilhengere av fullt skille mellom staten og alle trossamfunn. Vi er altså for et skille mellom kirke og stat. Dette er det eneste standpunkt som er forenlig med respekt for det enkelte individs rett til å styre sitt liv slik det ønsker. Hva dette vil føre til av endringer i kirken er totalt irelevant; de som vil ha en annen type kirke kan bare lage en ny kirke som passer dem.

Det ser ikke ut til å være noen grense for hva folk flest vil at staten skal ordne opp i: det ser ut til at uansett hvilket problem som måtte dukke opp, så ønsker folk fleste at staten skal gripe inn. At praktisk talt alle problemer skyldes at staten blander seg inn der den ikke burde, og ikke engasjerer der den skulle engasjere seg, er det dessverre meget få som forstår.

Vi kom nylig over en notis i Teknisk Ukeblad nr 34/06, og da fikk vi vite at i England finnes en ministerpost vi aldri hadde hørt om tidligere: England har visstnok en filmminister.

Vi kan ikke se noen grunn til at man trenger en minister for film (og heller ikke at man trenger en kulturminister, eller en … Nei vi stanser opplistingen her.) Og når man har slike ministre, så er det rimelig sikkert at de blander seg inn i ting de ikke har noe med.

Poenget i notisen i Teknisk Ukeblad var at filmministeren ønsket at nye filmer burde lanseres på DVD samtidig som de ble vist å kino. Som det står i notisen: ”Hvis publikum vil se filmen hjemme, så burde de kanskje få lov til det”.

Vårt syn er at det de som eier filmen som har all rett til å bestemme når og i hvilke formater den skal vises – dette er noe som politikerne ikke har noe med.

Ministeren har dog en slags reell begrunnelse for sitt ønske; hans poeng er at dette er ”et av virkemidlene mot piratkopiering”.

Men piratkopiering i stort omfang skyldes at staten ikke gjør det den skal på et område hvor den virkelig har en oppgave: å beskytte copyright er en legitim statlig oppgave.

Så fordi staten ikke gjør det den skal – beskytte copyright ved å ta de som gir ut pirat-DVD-er – kommer den med oppfordringer om at filmselskapene skal utgi sine filmer på DVD samtidig med at de kommer på kino.

Til innvendingen om at politiet ikke har ressurser til å ta fatt i dette problemet vil vi at dersom man legaliserer narkotika vil politiet plutselig ha tilstrekkelig med ressurser – også her er det illegitime statlige inngrep som skaper problemer. Det finnes andre innvendinger, men de har alle samme svar: de kommer av at staten gjør ting den ikke skal, og ikke gjør det den skal.

Uansett, dersom DLF kommer til makten er det en rekke ministerposter som vil forsvinne. Vi vil også kun benytte statens makt til å beskytte folk mot kriminelle, og mot fiendtlige angrep fra andre makter. Ellers vil vi overlate alt til hver enkelt. Dette vil føre til et samfunn som i stigende grad er preget av fred, harmoni og velsand.

Ethvert kunstverk har en mening, enten implisitt eller eksplisitt: ethvert kunstverk har et budskap som kunstneren forøker å formidle til de som opplever kunstverket. Dette gjelder kunst i alle kategorier: litteratur, maleri, musikk, skulptur, etc.

Dette gjelder også film. Enhver film har en mening, et budskap. Det vi skal se på her er sammenhengen mellom film og krig, dvs. vi skal se på hvordan i hovedsak amerikanske og engelske spillefilmer forholder seg til de kriger som landene er/har vært involvert i.

Under annen verdenskrig ble det laget en rekke spillefilmer om krigen, og alle støttet krigsinnsatsen. Alle beskrev Nazi-Tyskland som et diktatur og hyllet de som kjempet mot nazismen og for frihet. Av slike filmer kan vi nevne Foreign Correspondent (1940),Casablanca (1942), Mrs Miniver (1942), Saboteur (1942), Battle of Midway (1942), Destination Tokyo (1943). Det finnes dog mange flere enn disse, og alle har samme tema. Heltemotet og integriteten hos soldatene er også vist i en rekke filmer, for eksempel Bridge On the River Kwai (1957).

Under krigen (i 1944) filmatiserte Laurence Oliviers Shakespeares Henry V, og deler av dette skuespillet er en vitamininnsprøytning til soldater som skal i krigen. Meget berømt er kongens tale før slaget ved Agincourt, en tale som forsøker å oppildne soldatene ved bl.a. å si at dette slaget er så viktg og seieren er så sikker at de som ikke fikk anledning til å være med i slaget vil være misunnelige på de som er med. (Her ligger en lydfil med denne talen, hentet fra Kenneth Branaghs versjon fra 1989).

Etter hvert kom det dog filmer som var meget kritiske til de alliertes innsats, for eksempel Paths of Glory (1957, riktignok lagt til WW1), og A Bridge Too Far (1977).

Annen verdenskrig ble avsluttet i 1945, og ingen vestlige land var etter denne involvert i noen krig før Koreakrigen (1950-53). Så vidt vi vet ble det ikke laget noen filmer om denne krigen mens den pågikk, men senere kom det filmer som MASH (1970). Tendensen i denne var den samme som i et stort antall filmer om Vietnam-krigen, som pågikk mens MASH ble laget.

I motsetning til Korea-krigen ble ulike sider ved Vietnamkrigen gjenstand for et meget stort antall filmer fra midten av 70-tallet og utover: Hamburger Hill, Born on the 4th of July, Platoon, Apocalypse Now, Full Metal Jacket, Casualties of War, Coming Home, Deer Hunter. Alle disse kritiserte USAs forsvar, USAs soldater og måten krigen ble ført på. Soldier Blue (1970), riktignok lagt til indianerkrigene i USA på slutten av 1800-tallet, hadde som tema å vise hvor rå og grusomme de amerikanske soldatene var, og hvor uskyldsrene de innfødte var. Det samme kan sies om Little Big Man (også 1970). Parallellene til Vietnam var åpenbar.

Det ble også laget en film som støttet USAs krig i Vietnam, Green Berets (1968). Vietnam-krigen endte med kommunistisk seier i 1975

Den første Golf-krigen i 1991 var så kort at det ikke ble laget noen filmer om denne før etter at den var avsluttet. En av filmene hvis handling var lagt til denne krigen var Three Kings (1999), som fremstilte amerikanske soldater en gjeng tullinger.

Under president Clinton engasjerte USA seg i flere kriger hvor amerikanske interesser ikke var involvert (Somalia, Balkan), blant brukte Clinton soldater for å forsøkte å hjelpe humanitære organisasjoner i Somalia. Et slag mellom muslimske krigsherrer og amerikanske soldater endte med et pinlig nederlag for USA, og dette slaget ble det laget en film om: Black Hawk Down (2001).

Nå pågår den såkalte krigen mot terror, som er USAs svar på mer enn to tiårs terrorangrep fra militante muslimer, en serie med angrep som endte med aksjonen mot USA 11. september 2001. Om omstendighetene omkring denne er det allerede laget et stort antall filmer: Helt fersk er World Trade Center, som handler om to brannmenn som arbeidet inne i et av tårnene før det falt sammen, og United 93, som viser det som skjedde i det flyet hvor passasjerene overmannet kaprerne. Ingen av disse tar dog opp årsaken til angrepene eller setter dem i en større sammenheng.

Men det finnes flere filmer som reellt sett handler om Krigen mot terror: V for Vendetta (2005), Jarhead (2005), Syriana (2006), The Road to Guantanamo (2006). Vi tar også med Fahrenheit 911 (2005), selv om den gir seg ut for å være en dokumentarfilm.

Alle disse er reelt sett propagandafilmer for fienden. Dette er amerikanske/engelsek filmer, men de støtter reelt sett helt og fullt de som har gått til angrep på USA.

Vi tar også med Alamo (2004). Den handler om et slag i krigen mot Mexico i 1926 hvor USA tapte (krigen handlet om Texas' forsøk på å løsrive seg fra Mexico). Når USA nå er i krig så lager altså Hollywood filmer som omhandler slag som USA tapte.

Men utviklingen ender ikke med denne filmen. Vi skal nevne to filmer til: The Prisoner or: How I Planned to Kill Tony Blair (tysk/amerikansk), og Death of a President, en britisk film som i en dokumentarisk form som viser et attentat på USAs president.

Vesten har vært i krig med nazismen og med kommunismen, og er i krig med fundamentalistisk islam. Alle disser krigene ble utløst av at Vesten ble angrepet av hhv den nazistiske siden, av den kommunistiske siden, og så av fundamentalistisk islam. Under den første av disse laget filmbransjen filmer som helt ut støttet kampen mot nazismen. Under og etter krigen mot kommunismen i Korea og Vietnam ble det laget filmer som kritiserte USAs krigføring og det amerikanske militæret. Men under krigen med fundamentalistisk islam lages det filmer som reelt sett angriper USA og støtter fundamentalistisk islam.

Så utviklingen har altså vært som følger: først støtte av egen side, så kritikk av egen side, og så støtte til fienden. det ender omm med filmer som viser fiktive attantater mot den egne lederen.

Dette er en meget urovekkende utvikling. Det er mye vi kunne si om dette, men la oss kort si at utviklingn viser at de verdier som Vesten bygger på, stadig svekkes. Disse verdiene sto for noen tiår siden sterkt nok til at Vesten kunne slå og tilintetgjøre nazisimen. De sto ikke sterkt nok til å slå kommunismen i krig – Korea-krigen endte med at kommunistene ble drevet tilbake, mens Vienamkrigen endte med nederlag. (Om filmer om den kalde krigen vil vi kun si at det praktisk talt alltid var USA/CIA som var "the bad guys" i disse.)

De intellektuelle er de som leder an i en kulturs utvikling. Utviklingen i disse filmene viser at verdiene hos de intellektuelle, og vi regner de som lager film som noenlunde representative for de intellektuelle, har endret seg drastisk på 60-70 år: fra å være pro-Vesten under WW2, til nå å være direkte anti-Vesten. Verdisynet i populære kunstverker (med "populær" her menes "rettet mot et masse-publikum", dette i motsetning til verker rettet mot en mindre elite) er representativt for det verdier som er utbredte og aksepterte i befolkningen.

Trenden som disse filmene viser er den samme utviklingstrenden vi finner i befolkningen. Dette et meget urovekkende.

Fortsette det slik vil det nødvendigvis gå galt.

Fox News ble etablert for ti år siden for å ta opp konkurransen med CNN, og det var svært vellykket, raskt ble Fox mye større enn konkurrenten. I dag har Fox mer enn dobbelt så mange seere som CNN. Men til fotrskejlle fra alle andre nyhetkanaler har Fox har en konservativ vinkling, og dette er brukt som innvending mot Fox i de norske kommentarene til jubileet som vi har sett.

Typisk for kommentarene er følgende formulering, hentet fra Aftenpostens artikkel om jubileet: ”Suksesskanalen har ikke akkurat utmerket seg som en kritisk gransker av makthaverne. Derfor blir Fox News elsket av Bush-administrasjonen. Seerne synes visst at det er helt i orden. De fleste av dem stemmer jo konservativt.”

Ved implikasjon sier dette sitatet at de andre TV-kanalene er kritiske overfor makthaverne. Men dette er direkte feil. De andre kanalene er i dag kritiske overfor Bush, noe de har all rett til å være, men de var ikke kritiske overfor administrasjoner utgått fra det demokratiske partiet.

Poenget er ikke, som Aftenpostens kommentator later til å tro at Fox er servil overfor myndighetene og at de andre er kritiske, poenget er at Fox har en konservativ vinkling, mens de andre kanalene har en sterkt venstreorientert vinkling. Aftenpostens kommentator mener åpenbart at det å ha en konservativ vinkling prinsipielt sett er kritikkverdig. Kommentatoren gir her uttrykk for den vanlige venstreorienterte linjen; han sier reelt sett at journalistikk må være venstreorientert, og at en høyreorientert journalistikk er prinsipielt forkastelig.

Det er velkjent at media er dominert av venstreorienterte. Gjentatte undersøkelser viser at journalister stemmer på RV,. SV eller Ap, og at svært få stemmer på de partiene som betraktes som mer høyreorienterte. (Se for eksempel undersøkelsen gjengitt her.

Vi har selv ved opphold i USA sett Fox News, og kanalen er en smule høyreorientert. Dette betyr at i programmer med vertskap så er det både en venstreorientert og en høyreorientert programleder (for eksempel parhestene i programmet Hannity and Colmes – her er det en fra hver side av spekteret), og i paneler er det alltid med deltagere både fra høyresiden og fra venstresiden. Det som gjør Fox høyreorientert er altså at både folk fra venstresiden og høyresiden er representert.

Men det finnes også programmet hvor det er kun en konservativ vert, slik som for eksempel Bill O`Reillys program. Vårt inntrykk er at de fleste gjestene i dette programmet som regel er fra venstresiden (og O`Reilly nøler ikke med å skjelle dem ut dersom han mener det er berettiget. Vi finner slik oppførsel upassende; vi er ikke fans av O`Reilly).

Mest verdifullt ved Fox News er etter vårt syn de rene nyhetssendingene, hvor det stadig tas opp saker som de venstreorienterte mediene ignorerer. En periode vi oppholdt oss i USA skjedde følgende: I forbindelse med at han skulle forhøres av 911-kommisjonen fikk Clintons rådgiver Sandy Berger adgang til noen hemmelige arkiver; han skulle se igjennom hemmelige dokumenter for å sjekke hva som hadde foregått da han var med i Clintons administrasjon. Det var strengt forbudt å kopiere disse, og det var ikke tillatt å ta noen av dokumentene med hjem. Åpenbart fant Bergen en del dokumenter som var pinlige for Clinton, og han stjal dokumentene – han stakk dem i lommene side, inn i sokkene sine, og inn i undertøyet, slik at det ikke skulle se ut som om han hadde tatt dem med seg fra arkivet. Når han kom hjem destruerte han dem. Man skulle tro at dette ville bli en stor sak, men så vidt vi kunne se var det ingen av de store TV-kanalene i USA som kjørte denne saken. (Vi vil tro at dersom en republikaner hadde gjort noe tilsvarende, så ville de andre nyhetskanalene slått saken stort opp.) Men Fox kjørte denne saken, og etter hvert ble Berger dømt for tyveriet av de unike og hemmeligstemplede dokumentene. Her er en artikkel om saken.

En annen fordel ved Fox er at jouralistene der også stiller kritiske spørsmål til venstreorienterte politikere. Da Bill Clinton nylig ble intervjuet på Fox fikk han kritiske spørsmål om sin ignorering av terrortrusselen i de årene han var president, og da mistet han besinnelsen, å bli møtte med kritiske spørsmål var åpenbart noe han ikke hadde opplevet på lenge. En kommentar om saken ligger her.

Så det som har skjedd med Fox er at venstresiden ikke lenger har monopol på nyhetsmarkedet i USA. Dette er de meget misfornøyde med, og de gjør alt de kan for å sverte Fox. Men det å kritisere Fox for å vøre høyreorientert er altså en smule latterlig man ikke kritisere alle de andre nyhetskanalene for å være venstreorienterte, noe de er: Nyhetsendingene i alle de andre stor kanalene, ABC, CBS, ABC og CNN, er sterkt venstreorienterte.

Dog er Fox ikke liberalistisk, Fox er konservativ. Fox har imidlertid innimellom enkelte liberalister og Objektivister som gjester i sine debattprogrammer.

Men dessverre har kvaliteten til Fox sunket i det siste; kanalen har i det siste lagt for stor vekt på sensasjoner og mindre vekt på analyser og seriøse diskusjoner. Uansett er det mulig å få en langt bedre innsikt i nyhetsbildet nå når Fox er tilstede enn før Fox kom til for ti år siden. Så derfor sier vi, tross alle våre innvendinger mot Fox, gratulerer med dagen!

Arne Jensen og Shazad Rana har idag en kronikk med tittelen «Godt skal ondt fordrive» i Aftenposten idag, som er fullstendig i tråd med vårt syn.

Jensen og Rana kritiserer appeasement, og går inn for full sekularising av samfunnnet.

"Redaktøren i Magazinet, Vebjørn Selbekk, var i sin fulle rett da han trykte de omstridte tegningene av profeten Muhammed. Han har ikke brutt norsk lov, og han har ikke "misbrukt ytringsfriheten", slik enkelte norske debattanter i sin misforståtte iver etter å være brobyggere har antydet. En frihet kan ikke "misbrukes". Da er det ingen frihet."

"... Blasfemiparagrafen må oppheves, ikke styrkes, slik advokat Abid Q. Raja sikkert i beste mening foreslår. Å gi et eget vern om religiøse symboler eller forestillinger er unaturlig - for ikke å si umulig - i et liberalt, sekularisert og åpent demokrati. Det vil bare skape hindre og ikke muligheter for dialog og debatt."

Kronikken bør leses i sin helhet, og den finnes på Aftenpostens sider:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1216265.ece

Det kommer stadig nye saker som politikerne (de andre partienes politikere) engasjerer seg i. Den siste saken er plasseringen av de nye rockemuseet. Kari Pahle fra SV skriver i Aftenpostens aftennummer i går under overskriften ”Rock’n roll hører hjemme i Oslo” blant annet at ”Nå må kulturbyråden kaste seg med full kraft og engasjement inn i arbeidet for å overbevise Regjering og Storting om at Oslo er stedet for rock’n roll”.

Man hva har gått forut for dette? Det dreier seg jo om en lokaliseringssak? Vi siterer fra kommentaren skrevet av journalist Cecilie Asker på side 2 i samme avis: ”I kampen om et nasjonalt pop- og rockemuseum er den norske rockearven nå blitt en distriktspolitisk kasteball. … Kampen [om lokalisering av museet] har utspilt seg som det rene bikkjeslagsmålet mellom de ulike lokaliseringsalternativene … det synes som om senteret [Statens senter for arkiv, museum og bibliotek, som skulle bestemme lokalseiringen] har latt seg påvirke av lokalpolitikere og ordførere, rektorer, ildsjeler og lokale kjendiser som varmt har talt sin hjembys sak….[Det var] trøndelagsalternativet som gikk av med seieren fordi det hadde solid lokal-politisk støtte”.

Vi er ikke overrasket over dette. I Norge er distriktspolitikk den viktigst av alle saker. Alle skalige argumenter blekner i forhold til norsks politikk største hellige ku: bosettingen i distriktene.

Det var distriktspolitiske hensyn som avgjorde at Luftfartsverket skulle flyttes til Bodø, at hovedflyplassen skulle ligge på Gardermoen, og at operaen skal egges i Bjørvika, osv.

Men slik må det bli når fellesskapet, ved deres valgte representanter, skal bestemme. Og slike avgjørelser er alltid ulønnsomme: det ville ha vært bedre om hovedflyplassen hadde blitt bygget på Hurum, det ville ha vært bedre om operaen hadde blitt lagt på et sted hvor man ikke hadde måte bygge en ny bydel og et nytt veisystem i same slengen, det ville ha vært bedre om de direktoratene som ble bestemt flyttet for et par år siden hadde fått bli der hvor de var, osv.

Men disse enormt sløsete løsningene vil man alltid få når ”fellesskapet” skal ta avgjørelsene.

Også her er DLFs alternativ det mest effektive (og det eneste moralske): DLF vil at staten ikke skal drive hverken flyplasser, operaer, direktorater eller museer. Vi vil at de som ønsker det skal kunne bruke sine egne penger, og alene eller frivillig sammen med andre, etablere hva de vil, og hvor de vil, så lenge andres rettigheter ikke krenkes.

Ang rockemuseet, mener vi at de som ønsker det kan invester så mye de måtte ønske i å kjøpe inn utstillingsobjekter og en bygning, og bygningen kan ligge hvor de selv måtte ønske. Dette er en av de utallige saker som politikere ikke bør engasjere seg i.

Før påske la miljøvernminister Knut Arild Hareide frem en stortingsmelding om vern av kulturminner – kulturminneloven fyller jo 100 år i år. Meldingen legger vekt på slike ting som nasjonal identitet i en global verden, og går inn for at gamle hus, antagelig både pene og mindre pene, skal vernes, dvs. at de som eier den ikke skal få lov til å gjøre hva de vil med dem.

Vi kan selvsagt forstå at noen – eller mange – ønsker at kulturminner, enten det er gamle og pene hus eller andre installasjoner skal vernes slik at kommende generasjoner skal få kunne oppleve dem, men DLF er imot at slikt vern skal være en statlig oppgave. Vi er altså i mot at eiere av disse kulturminnene skal tvinges av staten til ikke å bearbeide eller forandre sine eiendommer slike de måtte ønske.

Dagens ordning innebærer store restriksjoner på eiernes mulighet til å bruke det de eier på det de anser som en fornuftig måte: de kan forbys å male sitt hus i den farve de ønsker, de kan forbys å bygge på huset, de kan forbys å rive det. De kan til og med pålegges å vedlikeholde bygninger og selv å betale kostnadene ved dette! Alt dette er kraftige inngrep i eiendomsretten, og DLF tar sterk avstrand fra slike inngrep, uansett hva påskuddet er.

DLF er for frihet, noe som innebærer at den som eier noe skal kunne har mulighet til å gjøre hva han eller hun måtet ønske med sin eiendom (såfremt det er fredelig). DLF vil derfor avvikle alle lover som innebærer at private ikke skal kunne disponere sine eiendommer slik de ønsker. Vi vil også avvikle ordninger som Riksantikvaren.

Men hvordan vil da DLF ta vare på verneverdige installasjoner? DLF er som sagt tilhenger av frihet, og dette innebærer at de som ønsker å bevare gamle bygninger kan slå seg sammen. danne en forening, samle inn penger, og så kjøpe de bygningene de ønsker å bevare. Vi er overbevist om at dette vil være en meget effektiv måte å ta vare på verneverdige installasjoner på, enten det er bolighus eller stabbur eller låver eller kvernhus eller noe annet. Dessuten er det kun denne ordningen som er i fullt samsvar med det aller viktigste politiske prinsipp: individuell frihet.

Og mht nasjonal identitet, så er det viktigste for oss at individer kan leve i et harmonisk og velstående samfunn, og vi mener at enhver rasjonell identitet bør knyttes til dette, og ikke til gamle bygninger.

Hvis svaret er 1900, hva er da spørsmålet? Det kan selvsagt være svært mange korrekte spørsmål til dette svaret, men det vi tenker på er følgende: Hvor mange kroner ble hver person som så filmen ”Andreaskorset” subsidiert med av staten?

En overskrift i VG for et par dager siden (14/11) forteller at ”Thriller-fiasko sponset med 1900 per billett”. Filmen har altså i støtte fra staten mottatt et beløp tilsvarende kr 1900 for hver billett som ble solgt til personer som valgte å betale for å se filmen.

Det som har skjedd er ikke at staten har betalt for filmen (slik uttrykket ”betalt” vanligvis forståes), det som har skjedd er at staten har tatt penger fra skattebetalerne og gitt dem til filmens produsenter.

Altså: mange nok har ikke ønsket å investere egne midler for å lage denne filmen. Dette betyr at de ikke har hatt en rimelig tro på at filmen ville være lønnsom, og da har staten trådt til: ”Lag filmen allikevel! Vi vil tvinge skattebetalerne til å dekke det eventuelle tapet!”.

Det staten egentlig sier er at dersom ikke nok personer vil betale frivillig for å se filmen, vil staten tvinge alle nordmenn til å være med på å betale for filmen allikevel. Staten tvinger altså et meget stort antall mennesker til å betale for en film de ikke er interessert i å se.

DLF mener at denne politikken er grovt umoralsk. Vi mener at staten ikke har noen rett til å ta penger fra folk, heller ikke hvis de brukes på kulturformål.

DLF mener at enhver skal få beholde sine egne penger, og bruke dem som han eller hun selv ønsker. Dette – kun dette - vil føre til et harmonisk samfunn, og all erfaring tyder på at det også vil føre til bedre filmer.

”Vi blir visst aldri ferdig med operaen!”. Dette utsagnet er nok noe overdrevet, men selv i dag, nesten 60 år etter at man begynte å snakke om å bygge en opera i Norge, så fortsetter debatten. Det siste tema i denne debatten er hva slags sten bygningen skal kles med: det viser seg at marmor fra Italia vil bli flere titalls millioner billigere enn granitt fra Norge (!?).

Nå ser det ut til at operaen blir ferdig i løpet av de nest fem år, og grunnen til at det har tatt så lang tid er alt talt ved den nye operaen – budsjett, beliggenhet, etc. - skal bestemmes av politikere, og de har som kjent vanskeligheter for å bestemme seg i viktige saker; de har så mange pressgrupper de må ta hensyn til.

Nå viser det seg at i Danmark er ”Det nye operahuset i København … bygd på rekordtid uten at det har kostet danske skattebetalere en krone. Så har de heller ikke hatt noe de skulle ha sagt.”

Sitatet er fra en artikkel i VG, http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=251666 , som beskriver hvordan det er mulig å bygge en opera på rekordtid uten at politikerne blander seg inn og uten at skattebetalerne må betale en øre. Det har selvsagt skjedd ved at en privatperson har styrt hele prosjektet med sine egne penger:

”Mannen bak det nye danske operahuset som åpner i januar, er den styrtike Mærsk Mc-Kinney Møller (91). For snaut fire år siden ringte han den danske kulturministeren Elsebeth Gerner Nielsen for å tilby seg å bygge - og fullfinansiere - et operahus på Dokøen, den lille holmen som ligger vis-à-vis anløpshavnen for båten fra Oslo.”

Vider fra VG: ”…den aldrende milliardæren har ikke begrep om opera, men har han til gjengjeld hatt et fast grep om prosessen frem til det ferdige operahuset ble overdratt til den danske stat 1. oktober i år. Allerede før gaven ble offentlig kjent, hadde Mærsk Mc-Kinney Møller sikret seg full kontroll over byggets beliggenhet, utforming og valg av arkitekt samt fått kulturministerens ord på at han ikke skulle belemres med offentlig innblanding før huset sto ferdig en gang i 2004/2005. Selv ikke arkitekten, den velrenommerte Henning Larsen, har hatt det endelige ord.

- De må jo forstå, Henning Larsen - det er jo jeg som skal betale for dette her, skal 91-åringen ha uttalt når hans beslutninger har gått på tvers av arkitektens råd.”

Vi fortsetter å sitere fra VG: ”Stikk i strid med alle tradisjoner og politiske retningslinjer har offentligheten hatt minimal innflytelse, og kulturminister Elsebeth Gerner Nielsen måtte skrinlegge sitt ønske om en arkitektkonkurranse. Det hele holdt på å ende i et politisk bikkjeslagsmål. For med sin storslåtte gave på 2,3 milliarder kroner har Mærsk Mc-Kinney Møller også satt foten rett ned i en politisk og demokratisk prosess om styring av offentlige midler og lokalisering av offentlige bygg.”

Så det ble raskt et operabygg når politikerne ble holdt unna.

Slik er det også på alle andre områder: privates utnyttelse av sine egne penger og sine egne eiendommer er alltid mer effektiv enn politikernes utnyttelse av andres penger og andres eiendommer.

DLF ønsker som kjent at politikerne ikke skal ha noen innflydelse over hvordan folks penger og folks eiendommer skal brukes. (Og for ordens skyld: når vi her skriver ”folk” så mener vi individer, ikke grupper av individer.)

Vi mener at dette er det eneste som er moralsk riktig, og vi mener at dette gir den mest effektive organisering av samfunnet. Det finnes et kolossalt antall eksempler som viser dette, eksemplet med operaene i Oslo og København er bare det siste i en svært lang rekke.

Så våre venner på venstresiden her faktisk rett på ett punkt: en annen verden er mulig. Men dette er også det eneste punkt hvor de har rett. En annen og bedre verden er mulig, men dett må være en verden hvor individer selv kan disponere det de eier av penger og landeiendommer. Denne verden er beskrevet i den overskrift som VG brukte på den artikkelen vi har sitert. Det er en verden ”der penga rår”.

Etter at den unge Arbeiderpartiveteranen Einar Førde nylig døde, har avisene vært fulle av hyldningsartikler til ham. Vi skal ikke på noe vis hverken kommentere Førde eller den hyldningen han er blitt til del, vi skal bare si noen ord om et meget oppklarende avsnitt i en hyldest som ble publisert i VG i går, 27/9.

I sin faste spalte skriver den erfarne Andre Giæver under tittelen ”Den siste reformator” følgende: ”Som kirke- og undervisningsminister i Odvar Nordlis regjering, sto han bak en av de siste store kulturpolitiske reformene til Arbeiderpartiet: kassettavgiften, som blant annet ble brukt til å bygge Det Norske Teateret”.

Det som Giæver legger mest vekt på som en stor kulturpolitisk reform er altså kassettavgiften, som besto i at de som kjøpte uinnspilte audio- eller videokassetter for å skaffe seg enkel tilgang til et selvvalgt kulturtilbud innen musikk eller teater eller film, ble tvunget til å betale noen kroner ekstra til staten/politikerne. Disse midlene som kom inn til det offentlige brukte da politikerne til å tilfredsstille noen utvalgte pressgrupper (i tilfellet Det Norske Teatrets nybygg var det nynorskfolket og den selvutnevnte kultureliten som ble tilfredsstilt).

Å drive politikk på denne måten, som er det enkleste av verden for en politiker med makt, blir altså av en erfaren kommentator i landets største avis fremstilt som ”en stor kulturpolitisk reform”.

Vi synes at dette er lite å bli imponert over. Dette er en smålig, snever og primitiv måte å drive politikk på, og det er ikke minst umoralsk: folk tvinges til å bruke sine penger på kulturtilbud de ikke er interessert i. Vi kan forsikre at når DLF får makt, vil vi iverksette store reformer som ser helt annerledes ut enn å tvinge de som kjøper tomkassetter til å betale noen kroner ekstra.

Det er nylig vedtatt at enkelte klasser i Oslo-skolen skal få anledning til å velge vekk obligatorisk skriftlig nynorsk.

Vi vil tro at disse valgene vil ende i at alle elever som får muligheten velger å ikke ha skriftlig nynorsk; svært mange østlendinger, og spesielt skoleelever, hater nynorsk.

Skriftlig nynorsk benyttes i dag av ca 10-15% av befolkningen. Allikevel er nynorsk og bokmål likestilt som offisielle språk, alle offentlige skjemaer blir trykt på begge språk, osv. Dette koster selvsagt skattebetalerne enorme beløp.

Hvordan kan slikt skje? Hvordan kan et så lite språk bli likestilt med det store språket? Det er mange grunner til dette som vi ikke vil gå inn på her, men vi kan bruke dette eksemplet for å illustrere det som kalles "demokratiets problem". La oss tenke oss at det er tre saker som hver har ca 20% oppslutning. I et demokrati vil da ingen av disse sakene bli gjennomført. Eller? La oss tenke oss at representanter i nasjonalforsamlingen for disse tre gruppene sier til hverandre; "Hvis du stemmer for min sak, stemmer jeg for din". Dette betyr at når sakene stemmes over i nasjonalforsamlingen, vil hver av disse sakene få ca 60% oppslutning, og bli gjennomført.

Dett er hovedgrunnen til at saker som i befolkningen har liten oppslutning, allikevel blir gjennomført, og dette er en av mange ting som viser at demokrati er en umulig styreform. Som kjent er demokrati - ubegrenset flertallsdiktatur - i strid med prinsippet om frihet. Demokrati er derfor også en umoralsk styreform. (Ja, det finnes i demokratiet bestemmelser som skal sikre mindretall, men disse betingelsene er vedtatt av flertallet, og da er vi like langt.)

Mht. den norske språkstriden mener DLF at Norge skal ha ett offisielt skriftspråk (som skal benyttes i lovverket og i alle andre offisielle sammenhenger), og at skoler kan undervise i hvilket språk de måtte ønske. I dagens offentlige skole går vi inn for å gjøre skriftlig sidemål til et valgfritt fag.

Monty Pythons klassiske komedie ”Life of Brian” har i dag nypremiere i Norge. Filmen, som ble laget i 1979 og nå altså er 25 år gammel, har både en interessant historie og et interessant innhold, og vi skal her se litt på begge disse kategoriene.

La oss først se på historien. Filmen ble før urpremieren omtalt som om den var en latterliggjøring av Jesus og derfor blasfemisk, og filmen ble derfor allerede før premieren fordømt av en rekke fremstående prester og biskoper. I Norge ble filmen først forbudt fordi den var blasfemisk. (I Sverige ble dette brukt til markedsføring av filmen: ”Se filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge”.) Etter noen tid ble filmen allikevel tillatt i Norge, men enkelte ”støtende” deler av dialogen ble ikke gjengitt i de norske undertekstene. Ved de første visninger i Norge var det demonstrasjoner utenfor kinoene, og demonstrantene, som ikke hadde sett filmen, delte ut løpesedler som beskrev filmen som blasfemisk.

Vi vil si til dette at forbud mot blasfemi er umoralsk og at alle slike forbud bør fjernes. Dessuten mener vi at det ikke bør være noen sensur av film for voksne mennesker: voksne bør kunne vise og se alt de måtte ønske på film.

Filmen var dog også delvis et svar på de mange Jesus- filmer som var blitt laget siden ca 1960. Alle de andre filmene var meget respektfulle i sin omgang med troen, noe ”Life of Brian” ikke er. Nå er relanseringen et slags svar på Mel Gibsons ”The Passion of the Christ”, og ”Life of Brian” markedsføres med slagord som ”Mel or Monthy: Who is Right” og ”Passion or Python: see them both!”.

La oss også si noen få ord om filmens innhold. I motsetning til det de fleste trodde innholder filmen ikke noen latterliggjøring av Jesus. Den latterliggjør dog den tanketomme holdning som de fleste religiøse mennesker har; filmen viser den uselvstendighet og autoritetstro som sterkt preger de fleste religiøse mennesker. Filmen latterliggjør også de utallige små venstreorienterte politiske grupperingene som det var mange av i en rekke land på slutten av 70-tallet. I filmen, som foregår i det område Israel må ligger omkring år 30, finnes det en rekke frigjøringsbevegelser (The Popular Front for the Liberation of Judea, The People’s Liberation Front, The Popular People’s Front, osv.), og ingen av dem har flere enn ca 10 medlemmer. Allikevel sitter disse medlemmene i intense møter og legger fem-års-planer ”for the complete overthrow of the Roman empire”. Og når de skal finne argumenter for sin kamp mot Rom så stiller de spørsmålet ”What has the Romans ever done for us?”, men det viser seg at det er ganske mye et imperium som Rom gjorde for de områdene de underla seg og siviliserte.

Så, dette er en klassisk komedie som inneholder mye moro og mye tankevekkende materiale. Men slik har narrens rolle alltid vært: på en humoristisk måte skal narren si det som ingen andre tør si. Monthy Python våger i denne filmen å si mye sant om religiøse mennesker, enten de dyrker en gud eller planer om ”a complete overthrow of the Roman empire in five years”.

Vi har i Vesten mange narrer som har tatt for seg alle typer autoriteter, og slik aktivitet er viktig. Det viser oss sider av autoriteter som det kan være nyttig å få belyst. Men finnes det noen narr i Vesten som våger å gjøre det samme overfor islam og Muhammed?

Enda et av Ytringsfrihetskommisjonens mange forslag om å utvide ytringsfriheten ser nå ut til å lide nederlag. Det ble i dag kjent at FrP ikke vil støtte forslaget om å oppheve blasfemiparagrafen – FrP gir altså heller avkall på en nødvendig utvidelse av ytringsfriheten enn å legge seg ut med KrFs sterke mann Dagfinn Høybråten.

Blasfemi er definert som ”i ord og/eller handling å omtale eller beskrive religioner på en nedsettende måte”. Vårt syn er at denne paragrafen er sterkt i strid med ytringsfriheten. Vi mener at også religioner, på same måte som alle andre idé-systemer, må kunne utsettes for alle former for nødvendig (og unødvendig) kritikk.

Blasfemiparagrafen er dog en sovende bestemmelse – vi kan ikke huske når noen sist gang ble dømt for å ha brutt den. Men den har vært i bruk: Arnulf Øverland ble anmeld for å brutt denne paragrafen med sitt foredrag ”Kristendommen – den tiende landeplage”. I 1979 ble Filmen ”Month Python’s Life of Brian” forbudt fordi den var blasfemisk, og i 1989 forsøkte enkelte muslimer å bruke denne paragrafen for å stanse utgivelsen av Salman Rushdies roman ”Sataniske vers”. Ikke i noen av disse eksemplene ble begrensningen av ytringsfriheten opprettholdt.

DLF er tilhengere av ytringsfrihet, og vi er derfor tilhengere av også dette forslaget fra Ytringsfrihetskommisjonen. Vi tar sterk avstand fra regjeringspartiene KrF, H, V, som nå sammen med FrP også på dette punktet har inntatt et tvers igjennom umoralsk standpunkt.

Flotte flyfotos av New York, tatt fra et helikopter som sirkler over byen. En stemme som sier “New York City ... where the wheels of the global economy never stop turning. A concrete metropolis of unparalleled strength and purpose that drives the business world ... If you work hard, you can really hit it big, really big.”

Dette kunne vi se og høre på norsk TV I går kveld. I hvilken forbindelse? Dette var åpningen på første program i en serie som viser at business er spennende og utfordrende. Videre forteller programmet at der hvor det finnes forretningsfolk, det finnes det velstand. Alle land har mennesker som utfører hardt, fysisk arbeid, men det er kun der hvor dette arbeidet er rasjonelt organisert at det finnes stor og utbredt velstand. De som står for denne organiseringen, det er forretningsmennene. Mao. jo flere dyktige forretningsmenn det er i et samfunn, jo høyere er velstanden.

Hvilket program er det snakk om? Serien er ”The Apprentice” (”Lærlingen”), som handler om hvordan forretningsmannen Donald Trump plukker ut en person til en ny høytlønnet stilling ved å sette 16 kandidater, halvparten kvinner, halvparten menn, på ulike prøver hvor de kan vise hvor gode de er til å tjene penger.

Dette showet er et reality-show som handler om virkeligheten, dvs. det handler om hva som må til for å lykkes i den virkelige forretningsverden. Showet forteller at for å bli en god foretningsmann kreves det intelligens, pågangsmot, integritet, ærlighet, vennlighet, følsomhet, og at man forholder seg til alle relevante fakta – kort sagt forretninger krever rasjonalitet.

De 16 deltagerne ble delt inn i to lag, hvert lag får en forretningsoppgave, og det lag som tjener mest penger, vinner. Fra det tapende laget velger Trump personlig ut den dårligste deltageren, og etter at Trump har gitt en rasjonell begrunnelse for hvorfor vedkommende var dårligst, sier han ”You´re fired!”

Målet er som sagt å ende opp med én person, som da skal være den beste forretningsmannen av de 16. Han får da en toppstilling i en av Trumps virksomheter.

Vi så gårsdagens program på TVNorge (og det går i reprise i kveld), og vi syntest at det var underholdende og spennende. Vi er glade for at det endelig er et program på TV som viser hvor kult business egentlig er.

La oss til slutt si noen ord om Trump. Som forretningsmann er han åpenbart dyktig – hva annet kan man si om en person som begynner med to tomme hender og som ender opp med en formue på flere milliarder dollar. (At han startet fra små kår kan man lett konstatere ved på se på den ikke særlige diskrete og smakfulle innredningene i hans leiligheter.) Han har også en måte å drive forretninger på som vi tar sterkt avstand fra: han har for eksempel ingen betenkeligheter med å sikre seg hjelp fra politikerne og myndigheter. Han kan gå til de offentlige myndigheter og få dem til å foreta ekspropriasjoner hvis gjenstridige eiendomsbesittere ikke vil selge for å gi plass til nye Trump-prosjekter. Vårt syn er at ekspropriasjoner ikke hører hjemme i et fritt samfunn.

Men vi er imponert over at Trump klarer å utnytte reality-bølgen, som stort sett består av idiotiske programmer, til noe som virkelig er spennende og nyttig. Og selvfølgelig klarer han, kreativ som han er, å tjene en formue på å lage sitt eget reality-show.

I går viste TV2 en reportasje om aktiv dødshjelp: et opptak viste en meget syk kvinne som ønsket å dø, og det ble fortalt at hun fikk hjelp av en lege til å avslutte sitt liv. I morges uttalte en advokat på TV2 at de som ufører aktiv dødshjelp ikke bør straffes. Vi kan med dette regne med at debatten om dette prinsipielt viktige spørsmålet vil blusse opp igjen.

Det tilhengerne av aktiv dødshjelp mener er følgende: dersom en person på grunn av sterke lidelser og intet håp om helbredelse selv ønsker å avslutte sitt eget liv, og ikke er i stand til å avslutte sitt eget liv uten hjelp, bør det være lovlig for andre å hjelpe til med dette.

Dette standpunktet følger opplagt fra det klassiske liberale prinsipp om at det er den enkelte selv som har rett til å disponere sitt liv slik han selv ønsker (dog slik at andres rettigheter ikke krenkes). Dette innebærer selvsagt retten til å avslutte sitt liv dersom man ønsker det. Det som kjennetegner motstanderne av aktiv dødshjelp er at de 1) ikke synes at lidelse er noe som man bør unngå, og 2) stiller spørsmålstegn ved hva som er et verdig liv, og om hvem som skal avgjøre dette.

Vårt syn på dette er at lidelser er et onde og bør unngåes, og at det er opp til den enkelte person selv å avgjøre om hans eget liv er verdig eller ikke.

Når aktiv dødshjelp blir tillatt, vil det naturligvis bli behov for en rettsinstans som skal avgjøre om personens ønske om å få hjelp til å begå selvmord virkelig er reelt.

Dersom man står fast på prinsippet om at det er den enkelte selv som må avgjøre dette, er det heller ingen risiko for det som «slippery slope»-argumentet advarer mot: at staten etter hvert avgjør hvem som skal avlives og hvem som skal kommanderes til å utføre avlivningen.

Den som går imot å legalisere aktiv dødshjelp går inn for at folk bare skal finne seg i sterke lidelser i lang tid, kanskje i flere år, uten håp om helbredelse. Dette er et grovt umenneskelig standpunkt. DLFs syn er altså at aktiv dødshjelp bør bli lovlig.

I nyhetsendinger på TV har vi de siste dager sett reportasjer om en liten gutt som lider av en meget sjelden sykdom, og som pga. denne må til en smertefull behandling på sykehus hver tredje uke så lange han lever.

Nå er der slik at hans problemer i stor grad kunne ha blitt løst, men den eneste løsningen som finnes forutsetter forskning på befruktede egg, noe som fundamentalistene i KrF og SV har klart å få forbudt i Norge. Begrunnelsen for forbudet, som KrF har klart å få med seg et flertall for å gjennomføre, er at forskning på befruktede egg er etisk uforsvarlig.

Her viser dagens allmenne grunnsyn seg klart og tydelig: det som er etisk er det som innebærer selvoppofrelse. KrF & co vil av det de kaller etiske grunner heller la en liten gutt lide enn å tillate det de kaller ”tukling med skaperverket”.

Vi har det motsatte syn på dette. Vi er mot den etikken som innebærer selvoppofrelse og lidelse, vi mener at selvoppofrelse er etisk uforsvarlig. Vi mener også at det å tvainge andre til å lide, som KrF her gjør, er etisk stt forkastelig. Vi er tilhenger av alt som gjør menneskers liv bedre, og mener at denne etikken – selvrealisering eller rasjonell egoisme – er høyverdig. Kan man redusere eller fjerne menneskers lidelser med forskning, så er vi ikke bare tilhengere av dette, vi mener at slik forskning er etisk sett beundringsverdig.

Nå når KrF & co direkte på TV kan se den lidelse som deres politikk fører med seg, så får vi håpe at de viker tilbake og tillater slik forskning som de hittil har klart å forby.

Svært ofte kommer der utspill fra ulike offentlige organer som viser hvor virkelighetsfjerne og skadelige og meningsløse eller rent sagt komiske de er.

Sist ute i denne lange rekken er Norsk Språkråd, som nå har foreslått at en del innarbeidede ord med engelsk staveform, nå skal fornorskes. Det skal altså ifølge Språkrådet heretter skrives beiken, ikke bacon; råkkn roll, ikke rock `n roll; krus, ikke cruise; køppfinale, ikke cupfinale; køntrimusikk, ikke countrymusikk, osv.

Vi et selvsagt ikke imot at det skal finnes en offisiell norsk skriftnorm, og vi mener også at det bør finnes et råd som vurderer og foreslår endringer i denne, men det er ingen grunn til at et slikt råd skal være statlig. Det finnes jo allerede et slikt råd som er privat: Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur er jo drevet av Riksmålsforbundet. Med andre od: Det offentlige Norsk Språkråd bør nedlegges, og så kan universitetene eller en forfatterforening danne et nytt tilsvarende organ. (Ingen journalister bør være med i dette rådet, da det er lite som tyder på at de kan norsk grammatikk og rettskrivning.)

Vi mener at det bør finnes ett offisielt norsk språk, og at alle som oppholder seg i Norge i lengre perioder burde lære seg dette, og bruke dette når de skriver. Vi mener altså at det bør være en skrift-norm, og at alle burde følge denne (i kunstneriske sammenhenger bæør man selvsagt allikevel skrive på dialekt). Vi tar avstand fra den unike norske ordning om at vi skal ha to skriftspråk i Norge, og vi tar avstand fra det utbredte dialekt-dyrking. (NB Vi snakker her om skriftlig språk.) Dette betyr selvsagt ikke at vi vil bruke tvang for å få folk til å skrive på bestemte måter; enhver bør kunne skrive som han vil, men lover og forordninger skal skrives i en normert språkform, og alle borgere bør være kjent med dette.

La oss avslutte med å si at de nå foreslåtte endringene er latterlige. De viser kun at Språkrådet er ute av kontakt med virkeligheten. Siden vi er dannede mennesker vil vi til Språkrådet ikke si føkk ju, vi vil si ryk og reis.

Har en restaurant rett til å kreve av sine (mannlige) gjester at de har på seg jakke og slips for at det skal kunne slippe inn? Etter vårt syn har den rett til det. DLFs syn er at den som eier en eiendom - i dette tilfellet restauranteieren - har all rett til å sette betingelsene for bruken av eiendommen. Vi tar sterk avstand fra alle lover som legger hindringer i veien for eierens disposisjonsrett.

Tilsvarede gjelder i alle andre tilfeller: en kirke kan kreve at de besøkende dekker til hodet, en moské kan kreve at de besøkende tar av seg sin sko, en bedrift kan kreve at de ansatte bærer uniform, en organisasjon (musikkorps, speiderbevegelsen, Frelsesarmeen, klostre) kan kreve at medlemmene bærer uniform når de er på jobb, osv.

Mao. kleskoden på en eiendom bestemmes av eieren. Dette innebærer selvsagt at det er opp til en bedrift selv å avgjøre om den vil tillate sine ansatte å bære hijab eller ikke.

Hvis A-møbler ønsker at de ansatte ikke skal bære hijab, så har de all rett til dette. Hvis IKEA vil tillate sine ansatte å bære hijab, har de all rett til dette. Den som insisterer på å bruke hijab må finne en jobb hvor arbeidsgiveren godtar dette.

Den tidlige liberalistiske teoretikeren Samuel Pufendorf sa det slik: «Eiendomsrett løser konflikter». Vi er helt enige. Dagens debatt om hijab illustrerer tydelig at konflikter er uløselige uten eiendomsrett.

”Islamforskerne har sviktet” er en overskift i dagens Aftenposten.

Ingressen lyder slik: ”Norske islamforskere har sviktet sitt fag ved å fortie problematiske sider ved islam, mener eksil-irakeren Walid al-Kubaisi.”

Aftenposten fortsetter: ”Kjente islamforskere som Kari Vogt og Bjørn Olav Utvik har i årevis unnlatt å gjøre det norske folk oppmerksom på problematiske sider ved islam. De har dessuten forteit den religionskritiske tradisjon i den muslimeske verden. Dermed har de sviktet sin oppgave”

Til dette vil vi kun henvise til våre tidligere kommentarer om islam og si Amen.

Universitetene bør være steder hvor søken etter sannhet er det viktigste. Enhver forsker som virkelig er en forsker, bør gjøre sitt beste for å finne ut sannheten, koste hva det koste vil, uansett hva opinionen måtet mene, uansett hvilke synspunkter som er populære, osv.

I de siste år har vi dessverre sett at universitetene (dvs. de videnskapelig ansatte) i de vestlige land på fagområde etter fagområde bruker svært mye av sin tid til venstreorientert og/eller anti-Vestlig propaganda.

Det finnes en rekke eksempler på dette: det er få konservative/liberalistiske forfattere på pensumlister, det legges stor vekt på relativt små problemer som f.eks. AIDS, det er en kolossal overdreven vekt på fagområder som feminist-studier og gay-studier, ikke-Vestlige kulturer kritiseres sjelden, mens Vestens kultur i stor stil blir utsatt for kolossal og for det meste ufortjent kritikk. I USA finnes det undersøkelser som viser at av de videnskapelige ansatte på universitetene er det kun ca 2-5 % som stemmer på det republikanske partiet, mens ca 90% stemmer på det demokratiske partiet.

En hendelse sist uke varslet om at denne anti-Vestlige holdningen nå er kommet til Norge.

På islam-kurset ved Institutt for kulturstudier (IKS) ved Universitetet i Oslo, et institutt som ledes av Norges mest kjente islamkjenner Kari Vogt, har en av studentene i høst fått sine debattinnlegg på et studentforum på Internett slettet av instituttledelsen. Begrunnelse var at innleggene var uten "faglig relevans". Studenten er aktiv i Forum mot islamisering, og Vogt & Co ønsker ikke debattinnlegg fra den kanten. (Vi siterer her fra www.document.no).

"– Dette lukter av vikarierende motiver og politisk korrekthet. Hvis instituttledelsen ikke ønsker folk som Gamlem på sine kurs og nettsteder, må de si det rett ut," kommenterer Lars Gule i Humanetisk forbund.

Det siste innlegget som ble slettet, gjaldt boka "Hvorfor jeg ikke er muslim" av Ibn Warraq, utgitt på Humanist forlag. Kari Vogt liker ikke boka, hun liker ikke Forum mot islamisering og hun vil ikke ha "anti-islamske utsagn" på "våre sider".

"– Jeg mener at boken er et dårlig faglig dokument. Forum mot islamisering, som Gamlem er talskvinne for, er heller ikke spesielt saklig. Ingen vil hindre dem i å ytre seg i det offentlige rom, men vi må spørre oss om det er interessant med antiislamske utsagn på våre sider, svarer amanuensis Kari Vogt som leder Islam–kurset." (sitat slutt fra www.document.no).

Vogt forsvarer sensuren av innlegget med å sidestille "Hvorfor jeg ikke er muslim" med "Sions vises protokoller". Dette er en helt vanvittig sammenligning, og kan ikke komme av annet enn at Vogt vil beskytte Islam mot reell kritikk, og at hun har glemt hva som er universitetets viktigste oppgave: søken etter sannhet, uansett hvor den måtte finnes.

Vogt påberoper seg til og med ytringsfriheten når hun sensurerer Ibn Warraqs bok: "Boken er irrelevant i arbeidet det studentene holder på med, på samme måte som Sions vise protokoller ville være irrelevant for studier i jødedom. Ytringsfriheten har også begrensninger i norsk lov."

Det er sant at det er restriksjoner på ytringsfrihet - det skal for eksempel ikke være tillatt å offentliggjøre private opplysninger om folk, eller å offentliggjøre militære hemmeligheter, men å påstå at det er i samsvar med ytringsfriheten å si at Ibn Warraqs bok er irrelevant for studiet av islam er en meningsløs påstand. Det er meget urovekkende når Vogt sier at hun ikke vil ha ”anti-islamske utsagn” på ”våre [sic] sider”.

Vårt syn er at militant islam er en stor fare, og at islam, hvis den får stor oppslutning, vil ødelegge frihet og velstand. Det er dog viktig å studere islam og islams historie nøye, og da er etter vårt syn Ibn Warraqs bok meget nyttig, vi er takknemlige for at Humanetisk forbund har utgitt den på norsk. Det er meget beklagelig at det som skulle være sannhetssøkernes høyborg, universitetene, ikke vil tolerere at islam utsettes for fortjent kritikk.

Vi håper at det ryddes opp i dette.

Statens Filmtilsyn opphever nå alle de forbud de har ilagt i de siste 90 år. Dette er et skritt i riktig retning. Det er helt uakseptabelt at voksne mennesker ikke skal kunne få se det de ønsker på kino.

I de siste tiår er en rekke seriøse filmer blitt forbudt, for eksempel Life of Brian, Tysnaden, Confessions of a Nazi Spy, Sodomas 100 dager, og de som var medskyldige i å forby disse filmene burde skamme seg.

At forbudet mot alle tidligere forbudte filmer nå oppheves betyr dessverre ikke at det er fritt frem for alle typer filmer. Doukumentarfilmer med tema fra menneskers forplantning, og nærliggende emner, skal fortsatt være forbudt. Og dette til tross for at tilsvarende skildringer er lett tilgjengelige på internett og via video/DVDer som er lette å skaffe seg.

Så det at Statens Filmtilsyn opphever tidligere forbud er kun et skritt i riktig retning. Men det er bedre enn ingenting. Målet er å oppheve all sensur for voksne.

Det er god grunn til å feire 17. mai. Norge grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men det er denne dagens virkelige innhold - et jubileum for grunnloven - som det er god grunn til å feire.

Da grunnloven ble vedtatt var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi idag vil kalle individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med DLFs politikk, og i strid med den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som DLF er uenig i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge folk verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om idag, men følgende punkter blir stadig brutt: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) - grunnloven forbød altså beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc. Denne bestemmelsen er dog opphevet.

Men følgende bestemmelse står fortsatt: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden» (Paragraf 101). Og alle vet at Stortinget dessverre har vedtatt millioner av bestemmelser som er i strid med denne paragrafen.

Så, det er all grunn til å feire Grunnloven - 17. mais egentlige innhold.

(Denne kommentaren ble også lagt ut 17. mai 2002)

I går viste NRK TV et program om det som påståes å være en av Oslos arkitektoniske perler, Ekebergrestauranten. Den ble tegnet av Lars Backer og sto ferdig i 1929, og regnes som en av de viktigste funksjonalistiske bygninger i Europa. Beliggende på en av Oslos flotteste tomter var restauranten et populært utfartssted for byens borgere fra 30-tallet og helt frem til begynnelsen av 90-tallet.

Midt på 90-tallet ble restauranten lagt ned, og siden da har eiendommen vært i privat eie, og eierne har latt den forfalle slik at den nå er en skandale: en av Oslos flotteste bygninger er i dag en forfallen søppelhaug prydet av tagging og bebodd kun av ugress, rotter og uteliggere.

Hvordan kunne dette skje? Det som var programmet intensjon var selvsagt å vise hva som blir resultatet når kulturperler er i privat eie. Som mange andre mener programskaperne at kun det offentlige kan være ansvarlig. Alle som mener dette hopper selvsagt over alt det forfall som finnes der hvor det offentlige styrer, men la oss se på hva som virkelig skjedde med Ekebergrestauranten.

Den var en populær danserestaurant frem til midten av 90-tallet. Da ble den lagt ned fordi besøksgrunnlaget ble for svakt. Etter dette ble eiendommen med bygning kjøpt av et privat firma, men dette lot området forfalle til den søppelhaug vi kan se i dag.

Hvorfor lot det private firmaet eiendommen forfalle?

Overraskende nok var det, i hvert fall for den oppmerksomme seer, mulig ut i fra programmet å forstå årsaken til at eiendommen forfalt.

Det ble sagt i programmet at kjøperen regnet med at de kunne få til en bruksendring av eiendommen, men at dette ikke hadde latt seg gjøre.

Dette må bety at eiendommen var regulert til restaurantdrift: kommunen hadde altså bestemt at der skulle det drives restaurant – annen bruk var ikke tillatt.

Men den restauranten som drev der hadde lagt ned pga. for lite besøk. Hvordan kunne man da forvente at den nye eieren skulle fortsette å drive restaurant?

De nye eiere hadde forventet å få tillatelse til en bruksendring. Og de ville da f.eks. kunne solgt bygningen som en ambassade eller som et stort firmas hovedkvarter. Men dette ville ikke kommunen gi sin tillatelse til, og derfor er det ikke annet å forvente at de nye eierne mistet interessen for eiendommen.

Hvem har da skylden for forfallet? Skylden må selvsagt legges på kommunen, som insisterte på at eiendommen skulle brukes til et formål – restaurantdrift – som det ikke var økonomisk grunnlag for.

Hva kan vi lære av dette? Vi kan lære at det offentlige ikke bør blande seg inn i hvordan private brukes sin eiendommer. Resultatet av slik innblanding blir et tap for alle involverte.

DLFs syn er at private bør kunne bruke sine eiendommer til det de måtte ønske. Det offentlige skal ikke legge krav på private om hva de skal kunne bruke sine eiendommer til.

Dette er den eneste måte man kan sikre at eiendommer blir pent behandlet. Kommunen bør derfor snarest oppheve alle restriksjoner på privates bruk av sine eiendommer.

Nettavisen forteller at «kunstneren» Gry Jannicke Jarlum, kanskje enda mindre kjent under navnet hun nå bruker, J-Diva, har mottatt et kunstnerstipend fra Kirke- og kulturdepartementet på 30.000 kroner.

For de mange som er helt ukjent med denne kunstnerens verker, kan vi nevne debutverket, poplåten «Svake mennesker» fra 1981, en utskjelling av røykere, reisebeskrivelser fra ferder ombord i flyvende tallerkener, og videoen «Sex Me» (2002). Den eksentriske kunstneren er nå involvert i en realityserie på NRK 2.

Enkelte har muligens trodd at når staten deler ut penger til kunstnere, så er det for å belønne en produksjon av høy kvalitet og lav inntjeningsevne. At dette er direkte galt kan man få bekreftet ved å se på listen over de utallige som har mottatt kunstnerstøtte opp igjennom årene, men at kvalitet er fullstendig irrelevant kan man nå se etter tildelingen til Jarlum.

Men hva er da formålet med støtteordningene, som tydeligvis kan omfatte absolutt alle som beskriver seg som kunstnere, uansett kvalitet? Det kan være mye å si til dette, men la oss henlede oppmerksomheten på et faktum illustrert i det engelske ordtaket ”Don’t bite the hand that feeds you”.

Kanskje formålet med å sette alle kunstnere og intellektuelle på Statens lønningslister er å sikre seg mot kritikk. Kunstnere og intellektuelle har ord på seg for å være frittalende og uavhengige, men kanskje dette er en feilaktig beskrivelse nå når de alle er lønnet av staten.

Kanskje formålet med alle støtteordningene til statens potensielt verste kritikere er å hindre kritikk mot Staten i å komme frem?

DLF er imot alle støtteordninger til kunstnere. Slike støtteordninger innebærer at det offentlige tar penger fra folk som utfører produktivt arbeid, og bruker disse pengene på å kjøpe kunstverker som folk ikke ville ha kjøpt om de hadde fått disponere sine penger selv. Dette er en kolossal nedvurdering av folks egne verdier, og DLF tar sterkt avstand fra dette. DLF mener at den som tjener penger (ved frivillig produksjon/kjøp/salg) har all moralsk rett til å disponere dem. At staten tar penger fra folk og gir dem til kunstnere av Jarlums kaliber er en grov fornærmelse mot alle som utfører seriøst arbeid, enten det er kunstnere, intellektuelle eller andre.

I tider som disse er vi utsatt for så mye påvirkning at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.

Julen er en tid for feiring, en tid for å være sammen med familie og venner, en tid for å gi gaver til hverandre, en tid for velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år.

Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikkr har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sitt hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner - alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er muligens at man gir hverandre gaver - de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den.

God jul!

Nå kan vi se de første skritt i retning av en fullstendig avvikling av statskirkeordningen. Dagsavisen skriver i dag: ”I vår kom kirkens folk med sine konklusjoner om statskirkens framtid i det såkalte «Bakkevig-utvalget». Nå skal det offentlige Norge komme til orde i en ny stat/kirkekommisjon som blir satt ned like etter nyttår.”

Men de statsdyrkende kristne fornekter seg altså ikke: Dagsavisen forteller at kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland (KrF) har bestemt at kun medlemmer av statskirken skal få være med i det utvalget som skal legge frem innstilling om hvorvidt stat og kirke skal skille lag.

Dette er selvsagt uhørt. Siden det er en statskirke, burde både de som sogner til kirken OG de som sogner til staten, få være med i utredningskomiteen. Det er maktmisbruk fra Statens v/KrFs side dersom kun folk som er medlemmer av statskirken kan få sitte i utvalget.

Men uansett er dette de første virkelige skritt henimot en avvikling av statskirkeordningen, og vi ser med tilfredshet på det. Vi skulle ønske at det ville gå raskere, men bedre sent enn aldri.

Vår meget innsiktsfulle og kloke kulturminister Valgerd Svarstad Haugland har ifølge dagens Nettavisen gitt forfattere som ønsker seg større inntekt - en forfatter tjener rundt 70.000 kroner i året – det meget nærliggende råd at de da bør skrive flere bøker! Til dette svarer vår store forfatter Knut Faldbakken – som antagelig tjener noe mer enn 70 000 i året – at han vet ikke om han skal le eller gråte av dette forslaget.

– Hennes uttalelser synes for meg først og fremst å være fullstendig ukyndige, sier Faldbakken. -Det er ikke noe grunnlag for diskusjon, det er nesten ikke grunnlag for å kommentere det når man ikke skjønner mer av hvor krevende forfatteryrket er enn at man tror at man kan bare sette opp farten og produsere en bok eller to til i året, det er fullstendig latterlig, sier Faldbakken til NRK kulturnytt. For Faldbakken holder det hardt å skrive én bok i året.

Vi ønsker selvfølgelig at alle skal ha gode inntekter, men dette skal skje på legitimt vis, dvs. ved at man produserer noe som man så tilbyr andre for salg, og som andre så kjøper. Produserer man noe som få eller ingen vil kjøpe, da blir inntektene små. Da får man eventuelt finne seg noe annet å gjøre.

Nå sier Nettavisne intet om hvordan forfatterne vil at deres inntekt skal økes, men antagelig ønsker de seg at staten skal gi dem garantiinntekter og stipender.

DLF er imot at staten skal ta penger fra skattebetalerne og gi til forfattere. DLF mener at det er den som har tjent pengene som har all moralsk rett til å bruke den slik han måtte ønske. Hvis forfattere har for lave inntekter av sin forfattergjerning, så får de gjøre som andre mennesker som har dårlig råd, de får ta seg en ekstrajobb.

Dessuten vil alle støtteordninger innen kulturlivet virke konserverende på kulturen, i og med at de komiteer som deler ut pengene i det store og hele alltid vil gi pengene til utøvere som har de samme holdninger og meninger som komiteen selv.

DLF ønsker et fritt og uavhengig og sprudlende kulturliv, og dette oppnår man med frihet, ikke med byråkrati og støtterordninger.

DLF slutter seg til SVs ønske om en folkeavstemning for å avgjøre om Norge skal fortsette å ha en statskirke eller ikke.

Egentlig vil DLF helst bare avskaffe statskirken, men dette er foreløpig politisk umulig. En folkeavstemning vil med overveiende sannsynlighet beslutte å oppheve statskirkeordningen, og DLF mener at dette er det eneste riktige. Alle mennesker ha rett til å tro på hva de måtte ønske, men at staten - hvis eneste legitime oppgaver er å beskytte individers rettigheter (ved hjelp av politi, rettsvesen og militært forsvar) - skal ha en bestemt tro, eller favorisere en bestmt trosretning, er meningsløst.

Statskriken bør avvikles så raskt som overhodet mulig, og hvis en foklkeavsteminge er eneste muligheten, så støtter DLF dette.

Aftenposten forteller i dag at Oslos nye opera ifølge regjeringen vil koste 3 300 000 000 kr. Dette betyr at flere år før byggingen er satt i gang er overskridelsene ifølge beregninger allerede på nesten hele 65%! (Operaen ble i 1999 kostnadsberegnet til 2 mrd kr.)

Dett er selvsagt en skandale, men det er ikke en uventet skaldale. Alle de store offentlige utbyggingsprosjektene de siste årene har medført enorme kostnadsoverskridelser (med byggingen av Gardermoen som unntaket som bekrefter regelen).

Det offentlige er ikke i stand til å benytte penger på en fornuftig måte – praktiske talt alle slike utbyggingsprosjekter viser seg å medføre enorme overskridelser. Det offentlige må derfor slutte å iverksette slike prosjekter, og overlate dem til private aktører. Da vil de også kun bli satt i gang hvis de er lønnsomme (og dette inkluderer samfunnsøkonomisk lønnsomhet), og de vil bli gjennomført på en økonomisk måte, og skattebetalerne vil ikke bli belastet.

DLF har intet imot at det bygges en opera i Oslo, men det må i så fall skje i privat regi. DLF er imot at skattebetalernes penger skal brukes til noe slikt. Antagelig vil det bli langt billigere å fly de operainteresserte til Salzburg eller Wien eller Milano enn å bygge denne operaen.

Det er galt å ta penger fra folk, og spesielt galt blir det når pengene brukes til å subsidiere operaelskere, som jo er en velstående elite.

Det er nå flertall på Stortinget for et forslag som innebærer at imamer må lære seg norsk for at deres trossamfunn skal kunne fortsette å motta statsstøtte - også flere ledende innvandrere (f.eks. Aslam Asan) støtter forslaget.

Her ser vi et tydelig eksempel på at dersom staten begynner å støtte en gruppe, vil den som mottar støtten etterhvert bli avhengig av denne støtten, og så vil staten kunne begynne å sette krav for å fortsette å gi støtte.

Her er de første tegn på at staten også begynner å dirigere det som skal skje i opprinnelig) utenlandske trossamfunn. Fra før vet vi at staten dirigerer (stats)kirkens lære - staten utnevner f.eks. prester og bisper som har synspunkter som kirken er uenig i. Vi ser av dette at statsstøtte/statlig finansiering innebærer statsdirigering på etterhvert alle områder. Og da forsvinner også friheten. Løsningen er å avvikle all statsstøtte på alle områder, og la folk få beholde sine penger og bruke dem slik de måtte ønske.

Vi vil presisere at DLF ikke har mye til overs for religioner, men vi er tilhengere av frihet. Og frihet innebærer at også de som har sjeldne eller upopulære synspunkter må kunne utøve disse fritt uten statlig innblanding (sålenge individers rettigheter ikke krenkes).