”Alenegang” er et av de mange skjellsord som venstresiden gjerne benytter. Ordet betyr at man følger sin egen overbevisning, sin egen fornuft, sine egne verdier og preferanser – og det er lite venstresiden liker mindre enn personer som handler slik. For dem er det viktige å stå sammen, å være solidarisk, å adlyde, å ignorerer upassende fakta. At en person – eller gruppe - driver ”alenegang” er derfor noe av de verste som venstresiden kan si om noen.

Ordet var svært mye brukt om USAs invasjon for å avsette Saddams tyranni i Irak i 2003. ”Alengang” ble det sagt om USAs invitasjon, men som regel er det slik at fakta spiller liten eller ingen rolle når venstresidens aktører og kommentarer uttaler seg. USA hadde i sin invasjon ikke støtte av Russland, Frakrike og Tyskland, men til gjengjelde var det innpå 30 land som støttet USA og som var med på invasjonen: blant dem var England, Danmark, Spania, Italia, Hellas, Australia. Så når USA har støtte av ca 30 land så beskrives dette av de venstreorienterte som alenegang.

Men det finnes et annet tilfelle hvor et land virkelig går alene. Under FNs Durban II-konferanse var Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre den eneste av de vestlige delegater som ble sittende under erkemuslimske Irans president Ahmedinejads innlegg, et innlegg fullt av jødehat og det som like ille er. (Alle andre vestlige delegater hadde enten valgt å ikke delta på konferansen, eller de forlot salen da Ahemedinejad tok ordet.)

Dette er dog ikke eneste gang Norge forlater den vestlige konsensus og er imøtekommende overfor ekstreme muslimer: Norge var også det eneste land som anerkjente det Hamas-ledede regime i Gaza. Også her gikk Norge alene. Men vi har ikke sett noen kritikk av Norges alenegang her.

Venstresiden benytter ord som de mener har negativ klang overfor ting de ikke liker. Om fakta står i veien spiller ingen rolle: USA går sammen med ca 30 land og beskyldes for alenegang fordi venstresiden ikke liker at tyrannier blir kaset, Norge er alene i sin imøtekommende holdning overfor Iran/Hamas, men det kommer ingen kritikk av Norges reelle alenegang.

Vårt syn er at det er irrelevant om man går alene eller ikke, det som er viktig er at man tar hensyn til alle reelle fakta, vurderer dem rasjonelt og følger den kurs som på lang sikt er den som gir individuell frihet, fred og velstand (alle disse er dog ulike aspekter av det samme).

I de to nevnte eksempler var det riktig av USA å gå inn i Irak, selv om Russland, Frankrige og Tyskland protesterte, og det var galt av Støre å gi en mann som Ahmedinejad legitimitet ved å inn i en debatt med ham, selv om han gjorde det alene.

Det er vel få som har den fulle oversikt over alt som har skjedd i det siste i forholdet mellom Røkke/Aker og Staten/regjeringen og Røkkes salg av muligens sterkt overprisede aksjer. En grei oversikt kan man dog finne på E24 under den nærliggende overskriften ”Dette er Aker-saken”.

Det ser ut til at Aker Solutions (hvor staten er en stor eier) har kjøpt eierandeler i fire datterselskaper i Aker (som i stor grad eies av Røkke). Samlet kostet transaksjonene Aker Solutions over 1,9 milliarder kroner, hvorav noe under 1,4 milliarder kroner tilfaller Aker.

Dette har Røkke åpenbart gjort fordi han trengte penger, mens staten, som altså er en stor eier i Aker Solutions, i ettertid føler seg lurt fordi de har betalt for mye. Staten har en representant i styret, men denne representanten har i beste fall sovet i timen og ikke varslet sin eier – staten - om det som var i ferd med å skje. Regjeringen er meget misfornøyd med det som har skjedd; de føler at de nærmest har kjøpt katta i sekken.

Ifølge Akers egen undersøkelse (offentliggjort i går) har Aker ikke gjort noe galt; Aker har fulgt lover, bestemmelser og vedtekter til punkt og prikke, dvs. styremedlemmene er blitt orientert slik de har hatt krav på. Det er grunn til å regne med at dette er korrekt; folk som Røkke holder seg innenfor loven.

Røkke har sørget for å holde et godt forhold til staten og spesielt til Arbeiderpartiet. Han har bla. sørget for å ha ekspolitikere i fremtredende verv i sine selskaper, antagelig ikke fordi de er dyktige forretningsfolk, men fordi de har forbindelser inn i det statlige maktapparat, forbindelser som kan være nyttige.

Her er noen av kommentarene som er blitt aktørene i denne saken til del: Dagsrevyens økonomiekspert sammenlignet regjeringen med de som var ansvarlige for økonomien i Terra-kommunene, Aftenpostens Håvard Narum skriver i dag at ”[Aker] brukte jusen for alt den er verd til å ydmyke landets regjering, embedsverket i Næringsdepartementet, og spesielt statens styrerepresentant i Aker Holding …”.

Dagbladet skrev på ledeplass i går at ”Røret og samrøret med Kjell Inge Røkke og Aker-selskapene etterlater nok en gang inntrykk av en regjering som har dårlig kontroll med sakene … Stoltenberg [viste] dårlig politisk skjønn”. Marie Simonsen i Dagbladet skrev i går at ”Statens styrerepresentant … føler seg rundlurt, Sylvia Brustad er forbanna, … Stoltenberg ble lokket til å hylle industrialisten Røkke…”.

På Dagbladet.no forside i dag kan man lese følgende: ”-Stoltenberg er misvisende. Professor i selskapsrett mener Stoltenberg snakker om feil selskap og er uklar i Aker-saken”.

Hva skal man si til dette? Intet av dette er nytt. At staten kaster bort skattebetalernes penger er gammelt nytt, at politikere er udugelige mht å være med å styre kommersielle (og ikke-kommersielle!) selskaper er også velkjent, at folk som Røkke, som har kommet seg opp ved å utnytte og å sno seg i statlige støtteordninger, utnytter sine forbindelser så langt det er mulig samtidig som de holder seg innenfor det formelle regelverk, er velkjent.

Det dette viser er at når man matcher en som er som en akrobat i å boltre seg i blandingsøkonomien (Røkke) med de beste politikere (statsministeren, næringsminsteren), så er det som om akrobaten vinner på walkover; politikerne har ingen ting å stille opp, de er verre enn amatører.

Vi vil ikke si at politikerne er udugelige. Som de fleste andre er politikere er dyktige på sitt fagområde, og ubrukelige på andre områder. Det sosialdemokratiske politikere er dyktige til et å drive valgkamp, fremsette løfter som de ikke kan holde, og å bortforklare hvorfor de har brutt sine tidligere løfter. De er også dyktige til å unnlate å svare på direkte spørsmål (den som vil se eksempler på dette kan se igjennom intervjuene med statsministeren og næringsministeren på TV2-nyhetene og på Dagsrevyene de siste dagene). Det er dette politikere kan, og dette er stort sett det eneste de kan. (At de ikke kan administrere skolen, helsevesenet, eldreomsorgen og pensjonssystemet er opplagt.)

Hvilken lærdom kan man trekke ut av denne saken? Man kan og bør trekke den lærdom at staten ikke bør engasjere seg i forretningsvirksomhet overhode. Kommer dette til å skje? Kommer staten til å avvikle alt sitt engasjement i næringslivet? Antagelig ikke.

Hvordan vil denne saken da ende? Antagelig vil partene gå inn for et slags kompromiss hvor begge parter - Røkke/Aker og regjeringen – på et vis klarer å redde ansikt. Og så om ikke lenge vil noe tilsvarende skje igjen. Kort sagt vil også dette bekrefte visdomsordet om at det eneste man kan lære av historien er at man ikke lærer av historien.

I dag, før vi tar påskeferie,skal vi kort kommentere fire viktige temaer som er aktuelle i disse dager. Verdens ledende politikere har de siste dager vært samlet i London for å finne løsing på krisen i verdensøkonomien. Dette er de samme politikere som har forårsaket krisen, og løsningene de kom frem til vil ikke løse den, løsningene vil bare føre til en liten utsettelse av det alvorlige sammenbrudd som dagens vestlige modell – velferdsstaten – nødvendigvis vil føre til.

Vi skrev at de som har deltatt på toppmøtet er ”de samme politikere” som har forårsaket krisen. Dette bør muligens nyanseres noe. For eksempel har statsminister Gordon Brown vært finansminister i ti år og statsminister i to år, så han er i langt større grad direkte medskyldig i det som har skjedd enn president Obama, som kun har vært president i noen uker. Men alle disse politikerne er tilhengere av velferdsstaten og den politiske ideologi som ligger bak, og derfor er de alle medskyldige i krisen som har oppstått.

Under toppmøtet var det store demonstasjoner i London. Vandalene som demonstrerte viste enda mindre innsikt i problemene enn de politikerne de protesterte mot. Hva var det de var for? Det som politikerne står for har nærmest total oppslutning i befolkningene i de land de representerer. Protesterte de mot demokratiet? Antagelig ikke. Vi må si at vi ikke vet hva de er for. Men det var blant demonstrantene i hvert fall ett positivt innslag: enkelte av dem bar plakater hvor det sto ”No bailouts!”

Nå er det slik at alle de store partiene i Norden, i Europa og i USA er tilhengere av slike bailouts, dvs bruk av penger tatt inn fra produktive mennesker for å redde og belønne mer eller mindre udugelige mennesker. Slike bailouts vil også forsinke nødvendige omstillingsprosesser. Det eneste partiet vi kan komme på som er prinsipielt imot alle bailouts – og som er imot alle andre former for statlig støtte til individer og bedriftene - er DLF! Så vi kan ikke tro at vandalene mente dette fordi de forstår hva som skjer, dette var vel et tilfelle av ”blind høner finner også korn”.

På det kommende toppmøtet i NATO i Strasbourg vil antagelig danske Anders Fogh Rasmussen bli valgt til ny leder. Vi har liten respekt for dagens politikere, men Fogh er en av de vi har en viss respekt for. Han har ryggrad, han er fast og bestemt, og han står relativt klart for Vestens verdier. Som statsminister i Danmark har han ikke vært ettergivende overfor krav fra muslimer om å redusere friheten i Danmark, og han støtter USAs frigjøring av Irak og Afghanistan. At enkelt kommentatorer i norsk presse – bla. Aftenpostens redaktør* – må ty til usannheter for å finne noe negativ å si om ham bare styrket vår oppfatning av Fogh. Slik det er i dag kan ikke NATO få en bedre leder enn Fogh Rasmussen.

Men nå er det påskeferie. Bruk den godt! Slapp av, ta det med ro, gå turer i skog og mark, på ski eller på bena. Slike ting er god og sunn medisn mot stress og mas. Man kan også lese en god bok eller to. I den anledning vil vi anbefale Ayn Rands Atlas Shrugged. Denne klassikeren fra 1957 er igjen blitt en bestseller; nylig var den nummer én på amazon.com bestsellerliste. Grunnen til at den er blitt så populær er at dens ytre handling er en velferdsstats sammenbrudd, og det som skjer i boken er svært nær det som nå pågår i USA.

Men boken er mer enn dette., den er et oppgjør med det moralsyn som ligger til grunn for velferdsstaten, og den er et forsvar for de som skaper de verdiene vi alle lever av. Boken fremstiller dessuten et helhetlig filosofisk system som forfekter individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme og full politisk og økonomisk frihet. Boken innholder da også en grundig analyse av det som er årsaken til dagens krise, og man finner oppskriften på hva som må til for å komme på rett kjøl.

Med dette ønsker vi alle en god påske, og vi kommer tilbake med daglige nyhetskommentarer etter påskeferien.
.
.
.
.
.
Aftenpostens Harald Stanghelle har beskyldt Fogh for å fare med løgn for å begrunne invasjonen av Irak. Enten er Stanghelle dårlig orientert eller så lyver han.

KrF går i sitt nye partiprogram inn for å innføre samfunnstjeneste for ungdom. Dette skal sørge for at alle unge, ikke bare de som avtjener verneplikt, i en periode ”gjør sin plikt for samfunnet”, slik poenget ble formulert av en NRK-reporter i morges.

De som skal avtjene denne samfunnstjeneste skal kunne avtjene den i helsevesenet eller på et annet ”samfunnsnyttig” område. KrF mener at dette i en viss grad vil kunne avhjelpe de problemene som finnes på disse områdene.

Av argumenter som ble brukt i Politisk kvarter i dag var at KrF vil ” endre verneplikten radikalt”, at ” de unge skal gjøre sin plikt for samfunnet”, at ”de unge har godt av det”. Men NRKs reporter innledet faktisk innslaget med på si at ”KrF vil tvinge ungdom til å gjøre samfunnstjeneste”.

DLF er enig med KrF i at det er urettferdig at kun en liten del av de unge avtjener verneplikt. Vi vil derfor avvikle verneplikten, slik at ingen blir tvunget inn i jobber de ikke vil ha. KrF derimot vil innføre en ny ”samfunnstjeneste” som er slik at alle må igjennom den. Vi er med på at dette innebærer likhet, men rettferdig eller moralsk høyverdig er det ikke.

Vi er imot all initiering av tvang. Spesielt er vi imot at ungdom (eller alle andre for dens saks skyld) må avtjene 3 måneder eller 18 måneder i en eller annen form for samfunnstjeneste eller militærtjeneste.

Vi mener at ingen har noen plikt overfor samfunnet, vi mener at enhver har rett til frihet, noe som innebærer at man har rett til selv å velg hva man vil arbeide med – vil man bli soldat så er det OK, vil man inn i et pleieyrke så er det OK. Men etter vårt syn er det helt galt å tvinge folk inn i noen yrker.

Er det ikke da slik at det er store problemer i helsesektoren? Jo, men det er fordi denne sektoren er styrt og drevet og finansiert av det offentlige. Alt det offentlige driver blir preget av sommel, rot forsinkelser, budsjettunderskudd, sløsing, inkompetanse, og sendrektighet. Å tro at man kan løse noe av dette ved å sende uutdannede 18-åringer inn i systemet tyder ikke på at man har en god virkelighetskontakt. Skal man løse problemene i helsevesenet (og i skolen og i pensjonsordningene …) må alt fullt ut privatiseres.

Det er også feil å si at man skylder noe til samfunnet. Samfunnet er en samling individer; det er mulig at man kan skylde noe til bestemte individer, men i så fall er dette noe man frivillig har tatt på seg. At man da kompenserer/gir tilbake bare rimelig, men dette bør alltid skje i samsvar med de betingelsene som ble frivillig avtalt på forhånd og til de individene som er direkte involvert.

Den som var invitert til å debattere mot KrFs Knut Arild Hareide i Politisk kvarter var Høyres Torbjørn Røe Isaksen, og han sa det som man kunne forvente av en høyremann: Han var for tvungen verneplikt, men imot tvungen samfunnstjeneste. Så Høyre er like allergisk mot prinsipiell tenkning som de alltid har vært.

Uansett frykter vi at KrFs forslag vil vinne igjennom. Dessverre er samfunnsånden blitt slik at tvang blir ansett som et stort gode. Men tvang vil aldri ha positive konsekvenser på sikt, og det er ødeleggende for den som rammes. Å bil tvunget ut i noe slikt er forferdelig, og DLF tar sterk avstand fra dette forslaget.

Justisministeren er nå tilbake på jobb etter noen ukers sykemelding. Etter hardt arbeidspress i en lang periode besvimte han på jobb, og han ble sykmeldt i en periode. I et intervju i går sa han at han nå, for å kunne klare jobben bedre, må sette klarere grenser; han må ta ut fritid, han må beskytte kveldene slik at han ikke er på møter hver eneste kveld, osv.

Justisministeren er ikke den eneste toppolitiker som har måttet sykmelde seg pga stort arbeidspress; for noen år siden gikk statsminister Bondevik gjennom noe lignende, og flere andre har vært i samme situasjon.

Men hvorfor er det slik? Kan noe av forklaringen være at det ikke er grenser for hva politikere i dag forventes å blande seg opp i eller ha en mening om? Er det fordi det ikke finnes et eneste saksområde hvor politikere i dag har alt å si og derfor må sette seg inn i?

Plassering av operaen. Politiuniformer. Plassering av museum for moderne kunst. Grenser for ytringsfrihet. Sukkerinnhold i syltetøy. Nye veier. Lokalisering av flyplasser. Oppussing av gamle veier. Oppussing av skolebygninger. Skolenes pensum. Reform av skolens organisering. Penger til forskning. Hjelp til Zimbabwe. Fredsforhandlinger på Sri Lanka. Hva som skal kunne sendes på TV. Grenser for når personer må/kan pensjonere seg. Rentenivå. Butikkers åpnningstid. Hvilke rusmidler som skal være tillatt. Hvilke (penge)spill som skal forbys. Markagrensen. Arbeidsbetingelser. Lønn. Bosetting i distriktene. Og en milliard ting til.

Poenget er at politikerne har alt for mye å gjøre, og da er det ikke å bli overrasket over at enkelte har et arbeidspress som gjør at de får seg en knekk.

Vårt syn er at det aller meste av de politikere i dag holder på med burde ligge langt utenfor politikernes arbeidsområde. Vi mener at enhver burde ha full rett til å bestemme over sin eiendom og sin inntekt, og derfor burde dette være områder hvor politikerne ikke hadde noe å si. I listen over er det etter vårt syn kun et par av tingene som politikerne har noen som helst rett til å blande seg opp i.

Haddde det vært slik som vi ønsket ville politikere kun holde på med å drive politiet, militære og domstolene (samt noe administrasjon), disponere statens midler til dette, og å oppdatere lovverket slik at friheten/individers rettigheter også beskyttes på nye områder. Dersom man hadde hatt et slik system ville ikke politikerne brutt sammen av stort arbeidspress slik som nylig har skjedd med Storberget, Bondevik, mfl.

På den annen sider er det slik at dagens politikere er busybodies og maktmennesker som ønsker å blande seg inn i absolutt alt folk holder på med, så da kan vi ikke si at politikere som får seg en knekk er blant de syke vi føler mest for.

Overskriften er begynnelsen av et ferskt sitat fra en sentral sentrumspolitiker. Klarer du å gjette hvilken gruppe vedkommende hadde i tankene? Var det de gamle? De unge? De som bor i distriktene? Skoleelevene? Forskerne? Kvinnene? Innvandrerne? De som står i helsekø? De som sogner inn under psykiatrien? Bøndene? Var det studentene? Skoleelevene? Var det lærene? Var det forskerne? Var det de som reiser kollektivt? Var det samene? Var det de som trenger omskolering? Var det lærlingene? Eller var det noen andre som ikke er nevnt i denne korte listen?

La oss før vi forteller hvem det var si at etter vår oppfatning burde enhver forstå at dersom regjeringen pålegges å ta seg av alle, så vil den ikke kunne klare å ta seg godt av noen. Hvis staten/myndighetene skal ta seg av alle vil det bli alt for mange om beinet, og ingen vil få det de mener de bør få/har krav på.

Og hvis regjeringen/staten skal ta seg av noen få, så vil dette føre til stadige krav om at den skal ta seg av nye grupper, og så vil man etter hver komme i en situasjon hvor staten skal ta seg av alle, og den vil da ikke klare å ta seg av noen på en skikkelig måte.

For å ta seg av flere og flere må skatter og avgiftes økes, og dette betyr at økonomien bremses opp. Folk jobber for å tjene penger, og når de får beholde mindre av det de tjener vil de redusere sin arbeidsinnsats – dvs. de vil redusere sin åpne arbeidsinnsats og begynne å jobbe utenfor den ordinære økonomien, dvs. de vil begynne å jobbe svart (dvs. uten å oppgi inntektene til myndighetene) og å bytte vennetjenester (en snekker og en rørlegger jobber for hverandre uten å ta betaling isteden for at de begge kjøper tilsvarende tjenetese som er underlagt moms, skatt og feriepenger).

Mao. stadig økende skatter vil føre til at økonomien ødelegges og til at skattinntektene synker. Dette betyr også at de som regjeringen skal ta seg av får et stadig dårligere tilbud. Medvirkende til dette er at jo flere staten skal ta seg av, jo mer byråkartisk blir systemet, jo flere ønsker å komme seg inn på disse ordningene, jo dyrere blir det og jo mer svindel vil det bli. Dette ødelegger samfunnet.

Så de som ønsker st regjeringen/staten skal ta seg av flere og flere, de er med på å ødelegge samfunnet.

Sitatet vi innledet med er hentet fra lederen i Oslo Venstre (vi hentet det fra NRKs tekst-TV i går) Toril Berge, og den gruppen hun tenkte på var de prostituerte. Som kjent ble det fra nyttår forbudt å kjøpe sex, og dette har ødelagt de prostituertes marked, de har ikke lenger den inntekten de tidligere hadde. Og da mener Berge at staten må hjelpe dem, med penger tatt fra skattebetalerne.

Så isteden for at disse kvinnene få inntekt fra menn som vil ha sex med dem, må vi alle nå være med på å betale over skatteseddelen.

Men tilbake til hovedpoenget. Vi i DLF har et annet syn enn de store partiene på dette området. Vi er imot at regjeringen/staten skal ta seg av noen. Vi mer at statens eneste oppgave er å hindre reell kriminalitet, dvs. at staten kun skal drive politi, rettsapparat og militært forsvar. Loven skal kun inneholde bestemmelser som hindrer reell kriminalitet, dvs. som hindrer initiering av tvang overfor fredelige mennesker.

Vi mener at kun dette kan gi oss et sivilisert, fredelig, fritt, harmonisk og velstående samfunn. Dette er en helt annen type samfunn enn det vi har i dag, og vi ser klart hvor dagens samfunn beveger seg: det kriser i skolen, i helsevesenet, økende kriminalitet og opptøyer, osv.

Et fritt samfunn, derimot, vil ha økende levestandard og vil utvikle seg slik at alle, også de gruppene nevnt innledningsvis, stadig vil få det bedre. Men dette er det altså kun mulig i et fritt samfunn, et samfunn hvor det er private som tar seg av de som trenger hjelp. Hvis man stadig reduserer friheten, slik man gjør med økede skatter og flere reguleringer, vil på sikt alle få det stadig verre, og det er denne utviklingen vi nå dessverre er omkring oss hver eneste dag.

Hva er det som motiverer politikere*? Å gjøre det beste for samfunnet og folk flest? Det er slik de ynder å fremstille seg selv, og det er slik deres klakører i pressen som regel fremstiller dem. Sannheten er en annen: deres motivasjon er å skaffe seg stemmer for å få posisjoner og prestisje, og for å skaffe dette bruker de penger for å tilfredsstille visse velgergrupper. Men i blant slipper fremstillinger som forteller dette igjennom i presse. Det skjedde f.eks. i dag:

Aftenposten forteller om et område hvor motivasjonen for pengebruken ikke er effektivitet, men velgerkjøp: ”Veikroner går til å vinne velgere” er overskriften, og artikkelen sier bla. følgende:

”Politikere satser veipenger der det gir politisk effekt, ikke der det er størst behov, dokumenterer to BI-professorer i et forskningsprosjekt. I et banebrytende prosjekt har BI-professorene Leif Helland og Rune Sørensen studert hvordan norske politikere har bevilget veikroner i løpet av en 30-årsperiode. Hvor blir pengene brukt, og hva styrer beslutningene?

Analyser av kostnader målt opp mot nytten av veibevilgningene, altså en modell som måler hvorvidt pengene blir brukt der de gir størst samfunnsøkonomisk nytte etter en faglig vurdering, gir ingen forklaring. Det er ikke slik veipengene fordeles, ifølge Helland og Sørensen.

–I så fall hadde vi sett mye veibygging i områder hvor det bor mange folk. Men det ser vi ikke. Derfor er det noe annet som styrer, sier professor Helland.

Så hva er det da? Professorene Helland og Sørensen laget en modell som er nesten det motsatte av kost-nytte-modellen og som i stedet måler veibevilgningene opp mot hva som gir best politisk uttelling. Og da fikk de full klaff. Det er akkurat det som skjer, viser rapporten. Helland og Sørensen har studert veibevilgninger i Norge fra 1970 til 2000, og deres rapport skal publiseres i det prestisjetunge tidsskriftet Public Choice.

«Jo flere vippevelgere, jo mindre partilojalitet og jo færre velgere det er bak hvert mandat i et gitt distrikt, jo mer veipenger har akkurat det distriktet fått»

…

*Veipenger fordeles ikke etter det som gir best samfunnsøkonomisk nytte, men etter hvor de politiske partiene kan få maksimal uttelling i forhold til mandater.

*Slik politisk uttelling styres spesielt av tre forhold: Det første er antall vippevelgere, altså velgere som ikke stemmer etter ideologisk overbevisning, men etter løfter de ulike partiene eller blokkene gir i valgkampen.

*Partilojalitet. Partiene satser ikke veipenger i områder der velgere allerede har bestemt seg.

*Antall velgere bak hvert mandat, altså hvor mange stemmer som skal til for å velge en stortingsrepresentant. Hvis det er få velgere bak hvert mandat, er hver folkevalgt «billigere», og derfor satses veipenger der. I praksis vil det si i områder med få innbyggere.” (Sitat slutt).

Liberalister blir ikke overrasket over dette. Det som eventuell overrasker oss er at mange blir overrasket når slike forskningsresultater legges frem. Det har vært mange eksempler som sier det samme. La oss kort si noen få ord om noen av dem:

For noen år siden ble en rekke direktorater flyttet ut av Oslo - hvordan gikk det?

Ett eksempel: "Sjøfartsdirektør Rune Teisrud står ribbet tilbake etter flyttingen til Haugesund. 600 av 950 medarbeidere har sluttet, eller vil slutte, i de syv statlige tilsynene og direktoratene som tidligere stastråd Victor Norman (H) fikk flyttet ut av Oslo. Hardest rammet er Sjøfartsdirektoratet. De mister 77 prosent av sine ansatte i forbindelse med flyttingen til Haugesund."

For de andre direktoratene var det like ille. En artikkel i A-magasinet for et par uker siden tok opp problemene som flyttingen hadde medført, men ingen av de som uttalte seg i artikkelen forsto hvorfor flyttingen skjedde. Svaret er dog rimelig opplagt: Direktoratene ble flyttet ut av Oslo og til distriktene for at Høyre - initiativtager var Victor Norman fra Høyre - skulle få flere stemmer i distriktene.

Det finnes også andre eksempler: Ett er plasseringen av den nye hovedflyplassen som som kjent ble lagt til Gardermoen seks mil nord for Oslo. De fleste som reiser kommer fra Oslo-områder og fra områder sør for Oslo. De fleste av disse skal også reise sørover. Hva er vel da mer naturlig enn å legge flyplassen sør for Oslo? Dette vil spare både reisetid med bil og buss til flyplassen og reisetid med fly fra flyplassen. Hvis man hadde lagt flyplassen på Hurum, slik det opprinnelig var flertall for, ville alle involverte spart mye reisetid. Man ville også redusert bensinforbruket både på bilturen til flyplassen, på flyvingene, og på transport av ting som varer og flybensin fil flyplassen. Men som vi alle vet: av hensyn til distriktene ble flyplassen lagt seks mil nord for Oslo. I dette tilfellet ble til og med miljøhensyn trumfet av politikeres stemmekjøp i distriktene.

På 60-tallet ble det anlagt en rekke småflyplasser rundt omkring i landet. Den som var ansvarlig for dette var samferdselsminister Håkon Kyllingmark (H), og disse småflyplassene ble da naturlig nok kalt ”kyllingmarker”. Det skulle være unødvendig å si at det er svært liten trafikk på dem. På slutten av 80-tallet ble det med statlig støtte lagt en flyplass på Leirin, som ligger ved Fagernes ca 800 moh. Det var ikke noe trafikkgrunnlag, så nå er det så liten trafikk der at flyplassen har fått tilnavnet ”den himmelske freds plass”.

La oss kort ta med ett eksempel til; mange har undret seg over hvorfor Sørlandsbanen har en så underlig trase. Hvis man bare husker på at viktige politikere gjerne vil at jernbanelinjen skal gå innom deres hjembygd, så vil man lettere forstå hvorfor den går som den går.

Det som skjer når politikere bevilger penger er som regel ikke motivert av ve og vel for folk flest, det er motivert ut i fra hva som kan gi politikerne gjenvalg, posisjon og prestisje. Det som skjer er at politikere kjøper velgere ved å love dem ting: ”stemmer dere på oss så skal vi arbeide for at den nye veien skal gå innom deres hjembygd”, ”stemmer dere på oss skal vi flytte et direktorat fra Oslo til deres hjemby slik at det blir flere arbeidsplasser hos dere”, ”stemmer dere på oss skal vi sørge for at dere får egen flyplass”, osv.

Noe av det som er mest ironisk er st hvilke penger som brukes. Det er slik at politikerne kjøper stemmer og velgere, men de pengene som brukes er velgernes egen penger. Så det politikerne gjør er å kjøpe stemmer fra velgerne med velgernes egne penger. Det er slik sosialdemokratiet er.

Hvor lenge vil det fortsette slik? Det vil fortsette slik så lenge folk flest tror på og derfor stemmer å parter som ønsker tvungne fellesskapsløsninger. Det eneste partiet som ønsker slike oppgaver løst på en bedre måte, dvs. blottet for statlig tvang og politikers velgerfrierier, er DLF: Vi ønsker at hver enkelt skal få beholde sine egne penger (og ikke betale broparten av dem i skatt), og så kan de investere dem der de måtte ønske. Om de da vil investere i en flyplass eller en vei så er det opp til dem. Da vil det i langt større grad bli investert i lønnsomme prosjekter, og mengden etableringer og flyttinger som har som formål å skaffe politikere velgere og stemmer og prestisje vil synke til null.
.
.
.
.
.
.
.
.

*Når vi snakker om politikere her så mener vi sosialdemokratiske politikere, dvs. politikere som vil at en stor del av den verdiskapning som skjer ikke skal disponeres av de som står for verdiskapningen, men av politikerne. De politikerne vi snakker om omfatter altså politikere i alle partier unntatt DLF.

Resultatet av prosessen om ny lovgiving om blasfemi har fått det best tenkelige resultat. Antagelig kom dette av at Senterpartiet bommet totalt, at Statsministeren snudde opp-ned på forholdet mellom Storting og Regjering og ikke fikk gjennomslag, at regjeringspartnerne kommuniserte dårlig med hverandre, og at det kom et ikke ubetydelig opprør blant vanlige folk mot denne begrensningen av ytringsfriheten.

Prosessen begynte med at det kom et forslag fra regjeringen om å oppheve blasfemiparagrafen og å ta inn en ny bestemmelse i rasismeparagrafen om at visse typer religionskritikk ikke skulle være tillatt.

Dette ble presentert rett før jul, og forslaget fikk da liten oppmerksomhet. Men så begynte det å røre på seg midt i januar, og det kom frem at forsalget til utvidelse av rasismeparagrafen var et resultat av en hestehandel på kammerset i regjeringen: Senterpartiet hadde tapt så mange verdisaker at de nå måtte få en seier, og de valgte da å gå inn for å redusere ytringsfriheten for å beskytte religioner mot visse tyer kritikk. Hestehandelen hadde som formål å gi Sp en sier å vifte med. At dette innebar en kraftig begrensing av ytringsfriheten så ikke ut til å plage regjeringspartnerne SV og Ap.

Da det begynte å storme sa statsministeren at forslaget var resultat av en avtale innad i regjeringen, og at regjeringspartiene i Stortinget vill bli bundet til å stemme for.

Enkelte i Ap – bla. etter en stund selveste Stortingspresidenten – fikk problemet med dette, og den folkelige motstanden økte. Også slike organer som PEN-klubben tok avstand fra forslaget. Det gjorde også Høyre og FrP, selv om deres rulleblad på dette området langt fra er plettfritt. Selv kirkeledere, og til og med KrF, tok avstand fra forslaget om å ta inn innskjerpingene i rasismeparagrafen.

Statsministeren ble også minnet om at han ikke kan instruere stortinget; en partipisk kan evt. komme fra en stortingsgruppe, den kan ikke komme fra regjeringen. Det er faktisk slik at det er Stortinget som har instruksjonsmyndighet overfor regjeringen, og ikke motsatt.

Så så det faktisk ut til at Sp ville bli stående helt alene i sin støtte til forslaget, men vinden ble for kraftig og Sp snudde. Dette ble ikke kommunisert til statsministeren tidlig nok, som på en pressekonferanse ga en pinlig forstilling mens han forsvarte forslaget: ”Var ukjent med Sps retrett” var Aftenpostens overskrift.

Slik det ser ut nå så kan det bli slik at blasfemiparagrafen oppheves, og at det ikke blir tatt inn noen skjerpende bestemmelser om forbud mot visse typer kritikk av religion i rasismeparagrafen. Det ser altså ut til at resultatet blir det beste som kunne ha skjedd: alle forbud mot blasfemi oppheves. En viktig grunn til dette gikk så godt var at regjeringen hadde gjort en svært dårlig jobb med dette forsalget. Og vi er takknemlige for det.

Det finnes et ordtak som sier at ”blind høne finner også korn”, men det vil vel bli noe overdrevet å si om politikere at ”kun blinde høner finner korn” dvs. at det kun går godt når det går helt annerledes enn politikerne opprinnelig hadde tenkt seg.

En eldre kar på Grorud er blitt kjendis etter at hans hjemmehjelp nektet å kjøpe med et par flasker øl til ham på handleturen.

Mannen er litt opp i årene og trenger litt hjelp til en del ting, bla. innkjøp av dagligvarer. Bydelen, som det heter i dag, den institusjon som er ansvarlig for å hjelpe alle som trenger hjelp i området, har gitt mannen en hjemmehjelp som noen ganger i uken stikker innom og ordner en del praktiske ting (husvask, klesvask, rydding, innkjøp av dagligvarer, etc.). Skandalen skjedde når mannen på handlelisten førte opp et par flasker øl i tillegg til brød og melk og ost. Da nektet hjemmehjelpen å kjøpe med ølflaskene.

Nå har det vist seg at dette ikke var hjemmehjelpens eget påfunn, dette var noe som bydelen praktiserte. Og det var ikke bare Grorud som praktiserte dette, også andre bydeler i Oslo har gitt uttrykk for at de praktiserte det samme.

Nå kan det være en god begrunnelse for at dette skjer i visse enkeltsaker (mannen som ber om øl kan ha alkoholproblemer, handlekurven kan bli så stor og tung at hjemmehjelpen kan få problemer med å bære den), men det er ikke det som har skjedd. Det som har skjedd er at bydelen som en regel har sagt at de ikke kjøper inn øl til de som hjemmehjelpen betjener. Og dette er etter vårt syn skandaløst.

At voksne folk som ikke lenger er så gode til beins ikke skal få kjøpt seg en øl er uhyrlig.

Her har altså bydelen, den organisasjon som skal hjelpe folk, bestemt at hjemmehjelpen skal få kjøpe inn alle vanlige varer, men ikke øl!

Vi tar selvsagt sterk avstand fra dette, og er glade for at praksis nå er endret og at mannen som opprinnelig ikke fikk kjøpt øl nå kan ta seg en øl til middagen hjemme når han ønsker det.

Men vi tar denne saken et par skritt videre. Hjemmehjelpen er der for å hjelpe de som trenger det. Er det da rett av disse selv å bestemme over slike ting? Med hvilken rett nekter en hjelpeorganisasjon en av dem de skal hjelpe å ta seg et glass øl?

Vi kan ikke forestille oss at en privat institusjon som hadde slike oppgaver vill ha gjort noe slikt. Dersom denne tjenesten hadde vært privat ville de som ikke fikk sin hjemmehjelper til å kjøpe det de ønsket seg bare gå til en konkurrent.

Å nekte å kjøpe med vanlige lovlige og sunne varer (i små mengder er øl sunt) er som sagt uhyrlig, og få eller ingen private hjemmehjelpsfirmaer ville nekte noe slikt. (Kanskje Avholdsfolkets hjemmehjelpstjeneste ville nekte å kjøpe øl, men deres kunder ville vel neppe be om noe slikt.)

En ting til: staten (inkludert kommuner og bydeler) har under sosialdemokratiet som oppgave å tjene oss og å beskytte oss. Disse institusjonene er der for å imøtekomme våre ønsker og behov. Dette skal de gjøre ved å drive politi, skoler, helsevesen, trygdeordninger, osv. Men i praksis blir det ofte slik at innbyggerne isteden skal tjene staten. Dette skjer på den måte at dersom det er noe som staten, dvs. de dominerende politikerne og byråkratene, ikke liker, så gjør de sitt for å hindre oss i å gjøre det.

Derfor blir vi i stadig større grad på alle bauger og kanter rammet av påbud og forbud. Staten behandler oss som sine leilendinger, hvor vi får beholde stadig mindre del av det vi tjener, hvor muligheten til å utfolde oseg stadig blir redusert, og hvor friheten innskrenkes på stadig nye områder. Dette gjelder ikke bare røykeloven, det gjelder forbud mot visse typer spill, forbud mot visse typer filmer på kabel-TV, forbud mot visse typer handlinger (religionskritikk blir kanskje snart forbudt), pålegg om hvem man kan leie ut hybler og leiligheter til, det gjelder hvem man kan ha i sitt bedriftsstyre, forbud mot å demonstrere for meninger som andre ikke liker, stadig restriksjoner på produksjon og handel, osv.

Poenget er at friheten innskrenkes. Det at en hjemmehjelpstjeneste nekter å kjøpe med et par flasker øl til en eldre mann som er dårlig til beins er noe som hører med i denne strekt negative utviklingen. Heldigvis ble akkurat denne ordningen opphevet, men at andre og verre ting kommer i tiden fremover bør man ikke bli overrasket over.

”Legeforeningen og Helsedirektoratet vil stramme inn røykesalget, de vil at du bare skal få kjøpe tobakk der det selges øl…”

Denne ikke uventede nyheten leser vi i Aftenposten i dag, og videre: ”Norge er nemlig det landet i Vest-Europa som har flest utsalgssteder av tobakk. Det eneste kravet til utsalgsstedet er at tobakksselger er over 18. Legeforeningen ønsker seg nå drastiske tiltak for å redusere tobakksbruken blant nordmenn. Og de får full støtte av Helsedirektoratet.”

Som det meste annet er røyking/snusing farlig for den som bruker mye tobakk/snus. For å redusere helseskadene vil Helsedirektoratet nå altså gjøre det ulovlig for kiosker og bensinstasjoner å selge slike varer.

Men hvorfor stoppe der? Det er mye annet som er farlig, kanskje ikke så farlig som tobakk, men allikevel, for eksempel salt, mettet fett, akrylamid, sukker/fine karbohydrater. Alt dette er farlig dersom det inntas i store mengder, og disse stoffene finnes i røkt kjøtt, saltet kjøtt, melk, potetgull, brus, hvitt bakverk, med mer.

Så hvis myndighetene mener alvor med å bruke forbud for å få befolkningen opp på et bedre helsenivå, så kanskje de bør innføre restriksjoner på salg av knask, melk, pølse med lompe, rødt kjøtt, hveteboller, osv.

Vår mening er ikke å gi myndigheten ideer, vårt poeng er at det meste av det folk spiser og drikker innholder farlige ting, og dersom noe inntas i store mengder så kan det være farlig for helsen. Dette gjelder ikke bare tobakk, men også biff, melk, knask, og mye annet.

DLF er sterkt imot at staten skal legge restriksjoner på hva (voksne) folk kan spise og drikke, og likeledes er vi imot at staten skal legge restriksjoner på hvilke matvarer folk kan kjøpe, og når og hvor de kan kjøpe/selge dem.

Helse er viktig, men hvor mye hver enkelt vil satse på den, eller hvor mye godt en person vil gi avkall på for å ta vare på sin egen helse, bør være helt ut opp til den enkelte selv.

Vi er sterkt imot at staten skal være en slags storebror eller barnepike som passer på at vi ikke gjør noe galt, og som vil kaste oss i fengsel dersom vi gjør noe galt (hvis vi for eksempel kjøper/selger tobakk på en bensinstasjon (men kanskje de vil følge en annen lov som nylig er vedtatt og som kun forbyr kjøp og ikke forbyr salg!)). Vi mener at en slik holdning fra statens side fører til at folk blir passive og ansvarsløse og får vanskeligheter med å vurdere farer og risiko.

DLF er partiet for individuell frihet. Vi vil at hvert voksent menneske skal ha full rett til å styre sitt liv, og dette inkluderer at alle skal ha rett til selv å bestemme hva de skal spise eller drikke, at de selv skal bestemme hvor de vil kjøpe eller selge de varene de ønsker.

Vi et overbevist om at kun en slik organisering vil fremme rasjonalitet, ansvar og bedre helse.

Kulturminister Trond Giske vurderer å anke dommen fra Menneskerettsdomstolen, en dom som sier at Norges forbud mot politisk reklame på TV er i strid med menneskerettighetene/ytringsfriheten og bør oppheves.

Forbudet mot politisk reklame på TV ble innført i 1984 (før det hadde vi jo er statlig monopol på radio/TV og da dukket problemstillingen ikke opp), men er brutt et par ganger. TV2 sendte for noen år siden en reklame for FrP og fikk en bot på kr 40 000 for det, og TV Vest sendte i 2003 en reklame for Pensjonistpartiet. TV Vest ble ilagt en bot, men har anket gjennom hele rettsapparatet. De har tapt i alle norske rettsinstanser, inkludert Høyesterett, men vant altså frem i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

DLF er av den oppfatning at et forbud mot politisk reklame på TV er et inngrep i friheten til de som driver TV-stasjonene. Siden de i dag har, som de bør ha, rett til å sende reklame med innhold av typen “Drikk melk!”, “Ta tran!”, ”Les Dagsavisen!” og “Spis knekkebrød!”, så bør de også ha all rett til å sende reklame med oppfordringen “Stem DLF!” eller “Stem Ap!”

Etter vårt syn er Giskes ønske om å forby politisk reklame på TV underlig. Det vanlige argumentet imot slik reklame på TV er at den virker sterkere enn reklame i andre medier. Men hva så? Etter vår syn har ikke staten noe med hvorvidt reklame i et medium muligens virker sterkere enn reklame i andre media.

Vi tillater oss å spekulere litt med utgangspunkt i denne saken. Kan Giskes motiv være at dersom reklame på TV blir tillatt vil Ap komme til kort? Vi tror ikke det. Ap er det største og rikeste av alle partier og vil kunne klare seg godt dersom reklame på TV blir tillatt. Er Giskes motiv at han vil hindre at politikere fra partier som FrP og Høyre skal få slippe til uten å bli moderert av en venstreorientert journalist (slik politikere fra disse partiene blir i alle debattprogrammet på TV i dag). Det tror vi heller ikke. Vi tror at Giskes standpunkt er prinsipielt begrunnet: han mener at reklame på TV er så virkingsfull at han ikke vil slippe dette fritt.

Men det kan jo også hende at man for å løse dette problemet velger å følge et prinsipp som ikke er helt uvanlig i Norge: Hvis noe er forbudt, så går man i mot en legalisering med frivillig kjøp/salg til markedspris mellom de involverte, men man kan vurdere å gi det gratis til de som trenger det! Dette blir vurdert mht narkotika, og det er ikke umulig at det velges en slik løsning, dvs. at de parter som stiller til valg får gratis tid på TV. (Dette antydes faktisk i en artikkel i Aftenposten i dag.) Men i så fall vil vel sendetid bli bestemt ut i fra hvor store partiene er. Dette er et fordelingsprinsipp som heller ikke er ukjent i Norge; dette ble for eksempel brukt da det ble bevilget penger til opplysningsarbeid i forbindelse med folkeavstemningen om EU i 1972. Da fikk partiene støtte etter størrelse, med det resultat a Ja-siden (H+Ap) fikk langt mer støtte enn det Nei-siden (Sp + SF) fikk. (Venstre var da som nå på begge sider av denne saken, og så vidt vi husker var også KrF splittet; noen der mente at EU representerte Anti-Krist.)

DLF mener at individer har rett til frihet. Frihet er retten til å disponere det man eier. Dersom staten sier til eierne av et medium - en avis, et ukeblad, en TV- eller radiostasjon - at de ikke kan sende visse typer reklame, så er dette en krenkelse av deres frihet. I samsvar med vår støtte til individuell frihet mener vi at eierne av TV-stasjoner har full rett til å selge reklame til hvem de måtte ønske, inkludert politisk partier. At Menneskerettsdomstolen i Strasbourg deler vårt syn på dette er bra. At kulturministeren ønsker å anke dette er som et gufs fra tider vi trodde vi hadde lagt bak oss.

”Den som betaler pianisten bestemmer hva han skal spille” sier et kjent og viktig ordtak. Dette poenget kommer frem i en sak som ble omtalt på NRKs nyhetssending i morges. Det viser seg at Frelsesarmeens Ungdom nå mister sin statsstøtte på ca 1,2 mil kr fordi organisasjonens vedtekter ikke tillater at homofile kan velges til leder/nestleder.

Slik statsstøtte, som mottas av praktisk talt alle organisasjoner - innen politikk, innen miljø, innen hobby, innen idrett, innen fredsarbeid, innen religiøst arbeid, innen veldedig arbeid, osv. – gis under forutsetning av at visse krav er oppfylt. De som ikke oppfyller disse kravene kan ikke få støtte.

Da er det vanlig at organisasjoner legger sin profil slik at den er i samsvar med kravene for statsstøtte. De som ikke gjør det kan, slik som nå Frelsesarmeens Ungdom, miste støtten.

La oss før vi går videre skyte inn at slik Norge er blitt, med det skyhøye skattenivået vi har, vil det være umulig for de fleste organisasjoner kun å basere seg på frivillige bidrag (medlemsavgifter, sponsormidler, inntekter fra kakelotterier, etc.).

Det denne konkrete saken betyr er at en organisasjon som har et annet syn på homofili en det som staten synes er akseptabelt ikke vil kunne eksistere i det omfang som alle involverte inntil nå har betraktet som naturlig.

Poenget her er ikke organisasjonenes syn på homofile, som vi synes er imbesilt, poenget er at staten mener seg å ha rett til å si at visse meninger er akseptable og kan få støtte, mens andre meninger ikke er akseptable, og ikke kan få støtte.

Dette er en stor trussel mot friheten. Dette vil over tid føre til at de meninger som kommer til orde i den allmenne debatt vi bli mer og mer harmonisert i samsvar med et knippe ukontroversielle og statsgodkjente meninger.

Men slik må det gå så lenge statene disponerer mesteparten av pengene som folk tjener. (Staten har i utgangspunktet ingen penger, de penger staten deler ut er tatt fra befolkningen i form av skatter og avgifter).

Løsningen på dette problemet er å la folk få beholde pengene sine, dvs. at ordningen om at staten disponerer mesteparten av de pengene folk tjener endres slik at folk får beholde pengene selv og kan disponere dem i overensstemmelse med egne verdier og holdninger.

Kun da vil vi ha full frihet også mht ideer og meninger: Når staten disponerer det aller meste av pengene vil mange rette seg etter de meningene som er populære blant politikerne og vri sine meninger – og kanskje sine forskningsresultater? – slik at politikerne blir fornøyd med dem.

I et helt fritt marked vil man unngå alle disse problemene. Frelsesarmeen har full rett til å beholde sine primitive meninger om homofile, men det er galt å sensurere dem. Å nekte dem statsstøtte er på en måte å sensurere dem. Løsningen er absolutt ikke å gi statstøtte uten betingelser, løsningen er å avvikle alle ordninger med statstøtte og la alle organisasjoner bli finansiert med frivillige bidrag.

NRK vil i kveld vise en dokumentar som forteller at verneverdige hus brenner mest. Vi siterer fra den artikkel om saken på nrk.no: ”En av tre bygningsbranner i Oslo skjer i verneverdig bebyggelse. Det viser en gjennomgang NRK Brennpunkt har gjort av 2.100 bygningsbranner i Oslo etter 2002. Tallene viser at brann oppstår oftere i verneverdige hus enn i andre hus. … Om lag hver niende eiendom i Oslo er på byantikvarens gule liste. Her brenner det langt oftere enn på andre eiendommer. Hver tredje brann er på en verneverdig eiendom.
…

En rekke verneverdige hus står og forfaller i Norge. Hus som står tomme og forfaller øker faren for brann, mener både brannvesen og byantikvar. Brennpunkt har stilt spørsmål om hvorfor så mange av bygningene vi helst vil ta vare på forsvinner i forfall og brann” (sitat slutt).

Vi er ikke overrasket over dette. Hus som blir erklært verneverdige blir reelt sett som regel tapsprosjekter for eieren – han får forbud mot å benytte og å vedlikeholde bygningen på en normal måte (ofte settes det krav til vedlikehold som er uforholdsmessig kostbare). At eieren da slutter å gjøre noe som helst med bygningen er bare som man kan forvente. Og at den da forfaller og muligens blir en brannfelle burde ikke overraske noen.

Vi siterer igjen fra artikkelen: ”Den gamle påstanden om at grådige grunneiere tenner på sine egne verneverdige bygninger for å få lov til å bygge nytt, finner vi ingen holdepunkter for i undersøkelsen.”

Vi synes det ikke er kritikkverdig at eieren ønsker å tjene penger på sin eiendom. Når han forhindres i dette av myndigheten har vi stor forståelse for at han mister all interesser for eiendommen. Vi forsvarer ikke ulovligheter, men vi synes ikke det er kritikkverdig at grunneiere ønsker å bygge nytt der hvor han nå har en ubrukelig gammel rønne som det vil koste en formue å sette i stand dersom myndighetenes pålegg skal følges.

DLF er imot at det skal finnes statlige ordninger som Riksantikvaren. Vi er klar over at det kan finnes bygninger som det kan være en god ide å ta vare på for kommende generasjoner, men vi er i mot dagens ordning som innebærer at bevaring av slike bygninger skal skje ved at eierne tvinges til å ta vare på dem, og reelt sett for egen regning.

Vi mener at en slik eventuell ordning bør være frivillig, og at gamle hus kan bevares ved at eieren overtales, dvs. ikke tvinges, til å holde dem slik de var da de ble bygget, eller at noen sponser bevaringen av bygningen.

Forutsetningen for et fritt, sivilisert og velstående samfunn er respekt for eiendomsretten. Også eiendomsretten til de som eier en gammel bygning må respekteres, og bevaring av slike bygninger må da skje i samsvar med eiendomsretten. Dette betyr at en eventuell slik bevaring må skje i samsvar med eierens ønsker og preferanser, og uten at han tvinges til å gjøre noe han ikke ønsker.

Inntil en slik ordning blir innført må vi nok regne med at mistenkelig mange gamle verneverdige bygninger blir tatt av flammene (uten at vi her antyder at det er noe kriminelt bak disse brannene).

NAV-reformen er den siste i den lange rekken av forsøk på å reformere offentlige tilbud som ikke fungerer godt. Hvordan går det med den? Vi får vite litt om dette i en artikkel i Aftenposten i dag. Vi siterer:

”Gråt og kaos for NAV-ansatte … Et hittil ukjent, internt notat avdekker store problemer og utbredt frustrasjon … Verste vi har opplevd av svikt i brukernes rettssikkerhet"

La oss før vi går videre si at det er svært ille at folk som trenger hjelp blir sittende og vente på kontorer eller i telefonen eller hjemme uten at det er fortgang i saken. Men dessverre er det slik at offentlige tilbud ikke kan fungere godt. Dvs. det offentlige kan ikke gi gode tilbud over tid; over tid så må offentlige tilbud nødvendigvis bli stadig dårligere.

Offentlige tiltak kan fungere noenlunde tilfredsstillende i begynnelsen, men etter hvert må de bli trege, byråkratiske ugjennomtrengelige. Når politikerne da setter i gang reformer, så blir ordningen gjerne enda dårligere og enda mer byråkratisk. Det finnes en rekke eksempler på dette: Reform 94, Kunnskapsløftet, Sykehusreformen og Politireformen er bare noen få ferske eksempler.

Men tilbake til NAV-reformen. Vi siterer igjen fra Aftenposten:

”Et hittil ukjent, internt notat om arbeidsforholdene på de første lokale Nav-kontorene avdekker store problemer og utbredt frustrasjon blant de ansatte. Blant annet understrekes det at mange av de ansatte blir satt til å gjøre jobber de ikke har fått opplæring i.

"Jeg fikk beholde 50 attføringssaker som jeg hadde fra før, i tillegg skulle jeg nå håndtere trygdeetatens regelverk (. . .), sosialtjenestens regelverk (. . .) i tillegg til alt Nav Arbeid jobber med. Brukerne står i kø for samtaler, og jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne (. . .). Fikser ikke jobben, får ikke gjort det en skal, får ikke oversikt. Gleden ved å gå på jobb er borte. Det er fullstendig kaos her, fortvilelse, gråt og sinne."

Sitatet fra en Nav-ansatt kommer frem i et notat hovedverneombudet i Nav laget i fjor høst. Siden da er antall forsinkede søknader i Nav-systemet blitt doblet fra 8500 til snaut 18 000, og Nav-reformen er blitt et brennhett tema. Mens brukere ikke får pengene de har krav på, blir Nav-ansatte satt til å gjøre oppgaver de ikke har fått opplæring i.

Notatet ble laget etter at hovedverneombudet første halvår 2007 hadde samtaler med ansatte og sjefer ved såkalte pilotkontorer. Det var disse kontorene som kom i gang med reformen først.” (sitat slutt).

Man finner mer om dette i artikkelen, men vi vil si noen ord om hvorfor det må bli slik. Private aktører er, hvis vi har et marked som politikerne ikke stadig griper inn i og derved gjør ustabilt, opptatt av å tilfredsstille sine kunder. Derfor vil private aktører over tid ta seg godt av sine kunder og gi dem stadig bedre tilbud. (De som ikke behandler sine kunder på en god måte vil bukke under i konkurransen.)

Men i det offentlige er det annerledes. Det offentlige ledes av politikere, og det de er ute etter er å ha ting å slå i bordet med i valgkampen. Derfor vil de fokuser på ting som ”vi har skaffer så og så mange barnehaveplasser, vi har bygget så og så mange boliger, vi har redusert arbeidløsheten så og så mye, vi har etablert så og så mange sykehussenger, vi har opprettet så og så mange stilinger i politiet, vi har oprettet så og så mange saksbehandlerstillinger i NAV”.

Mht valgkampen så er det slike ting som teller - mao. kvaliteten kommer i liten grad inn i bilder. Og når noen tar opp problemer innen disse områdene så sier politiker at "det skal ikke skje, vi skal snu hver sten, vi skal sette ned et hurtigarbeidende arbeidsutvalg som skal se på saken, vi skal legge frem stortingsmelding som tar opp alle elementer" – eller, hvis det står virkelig ille til - "det skal komme med en reform!"

Vel- reformer blir alltid slik som NAV-reformen er blitt.

Hvem er medskyldig i dette? Medskyldige er alle de som stemmer på partier som lover enda bedre offentlige løsninger.

Skal man løse disse problemene så må man ha fullt ut private løsninger over hele fjæla. Kun dette kan gi tilfredsstilende tilbud innen skole, helse og trygd/pensjoner, etc.

Mht det som er NAVs oppgave så vil et system med private forsikringer og et fritt marked innen dette området gi et langt bedre tilbud mht sykepenger og attføringsordninger enn dagens system. Da vil forsikringsselskapene ha kunder som kan gå til andre selskaper, og da er det et press om at selskapene skal behandle kundene på en ansvarlig måte. I NAV er det intet slikt press, kundene/klientene kan ikke gå til konkurrentene, de kan bare vente (eller gå til avisene).

Som sagt, vi føler med både de som bruket NAV og de som er ansatt i NAV. Alle disse kommer i en stadig vanskeligere situasjon. Men så lenge folk flest mener at det NAV jobber med skal være et offentlig tilbud finansiert over skattseddelen, så støtter de et system som må bli stadig verre for alle, og de motarbeider det som kunne gitt oss et effektivt og godt system for de som ikke kan jobbe full tid.

”Kiip te sjæings!” er teksten i en snakkeboble på forsiden av Aften sist fredag. Den som snakker er en nordmann som nyter solen på en strand i Thailand, og den han snakker til ser vi i en større utgave av tegningen på sidene 8-9: det er en thailandsk servitør, som svarer følgende: ”He very rich, yes? Your uncle Nav?” Tema for artikkelen som denne illustrasjonen henspeiler på er, som det står ved siden av tegningen på forsiden: ”[Falske trygdemottagere]lurer Nav trill rundt”. Ingressen lyder slik: ”Meldekort sendt fra Thailand. Falske graviditeter. Kreativiteten er grenseløs når folk svindler til seg trygd”. Mao. det er altså mange som lurer til seg trygd og med trygden som inntekt lever herrens glade dager f.eks. i Thailand.

Det viser seg altså at svært mange lurer til seg ulike former for trygd og støtte fra Nav. Dette er ikke overraskende. Slik har det vært i mange år (selv om Nav er relativt nyopprettet så var forgjengerne like utsatt for svindel som Nav), og slik vil det bare fortsette i årene som kommer.

Det er altså alvorlig juks på et område hvor staten betaler ut svært mye penger. Men disse pengene tas inn et sted, og dette er vår alles skatte- og avgiftsbyrde. Vi betaler alle en stor andel av det vi tjener i skatter og avgifter til det offentlige, og skattetrykket er økende. Og pga. dette er det mange som lurer seg unna i denne enden, på statens inntektsside: de jobber svart, de underslår moms, etc.

Det er altså juks i begge ender, både der hvor pengene går inn til staten, og der hvor pengene går ut fra staten.

Dette er en utvikling som er meget ille. At så mange gjør disse tingene – lurer til seg trygd, unnlater å betale skatt – er et tydelig tegn på at noe er alvorlig galt med vår samfunnsmoral.

Men slik som det er blitt må det bli i velferdsstaten. Velferdsstaten er et system med store støtteordninger og et høyt skattenivå, og dette vil nødvendigvis føre til at flere og flere både vil forsøke å lure seg unna å betale og vil forsøke å lure til seg penger som de ifølge regelverket ikke har krav på. (Enkelte vil dog føle at de har krav på disse pengene fordi de opp igjennom årene har betalt så mye i skatt …)

Velferdsstaten er et system som nærmest direkte oppfordrer til juks, svindel og unnaluring. Hvis dette systemet forsetter vil dette problemet bare bli verre og verre.

Alternativet er å la folk få beholde sine penger slik at de selv kan kjøpe de trenger og som i dag forsynes mer eller mindre gratis av staten/kommunen: skoleplass til sine barn, helsetjenester, pensjonsforsikring, osv.). Da vil alle disse problemene med unnaluring av skatt og trygdemisbruk forvinne. Og samfunnsmoralen vil opprettholdes på et anstendig nivå.

Som sagt, den utviklingen vi har nå er meget farlig, dette fordi utbredt unnaluring av skatt og trygdemisbruk fører til en redusert respekt for lov og rett generelt, dvs. det fører til en redusert respekt for alle lover. Og da er veien til åpenbar og omfattende kriminalitet meget kort.

Så det som begynner med skattsnyteri og trygdemisbruk fører til ren svindel, underslag, tyverier, osv. Et samfunn hvor det er mye av slik vil ikke kunne opprettholde et høyt velstandnivå: forutsetningen for sivilisasjon og velstand er respekt for eiendomsretten. Når staten ikke respekterer eiendomsretten ved å beskatte så grovt som den gjør, går det ikke lenge før folk flest følger etter og begynner å akseptere/praktisere tyveri, svindel og korrupsjon i stor stil. Vi har allerede sett begynnelsen på denne utviklingen, og så lenge velferdsstaten fortsetter som det system alle ønsker, vil det bare bli verre og verre.

”Flere stortingspolitikere mener det er grunn til å revurdere boplikten når det nå er dokumentert at den ikke har effekt på helårsbosettingen” står det i Aftenposten i dag.

Vi siterer fra artikkelen:

”Meningsløs. Utdatert. Urimelig. Onsdag fremfører Høyre sin frustrasjon over boplikten fra Stortingets talerstol, og ber statsråd Lars Peder Brekk (Sp) svare.

- Nå bør statsråden avstå fra virkelighetsfjerne påstander og ta forskningsbasert faktakunnskap til etterretning, sier Torbjørn Hansen, næringspolitisk talsmann i Høyre.

Som Aftenposten skrev lørdag, viser en ny rapport fra Norsk Senter for Bygdeforskning at boplikten ikke virker. Den fører ikke til mer helårsbosetting i kommunene som har boplikt enn kommuner uten boplikt.

- Rapporten er oppsiktsvekkende, og blir et viktig bidrag i bopliktdebatten, sier Hansen. Venstre har lenge vært positive til boplikt. Men nå mener partiet de nye forskningsfunnene gir grunn til revurdering.

- Jeg synes det er grunn til å revurdere. Det er på tide å ta en ny runde om boplikt som virkemiddel. Når samfunnet endrer seg, må vi også se om lovverket vi har fungerer etter hensikten, sier Leif Helge Kongshaug (V).

Ingebrigt Sørfonn i KrF vil også studere den ferske bopliktrapporten.
- Vi har alltid hatt en positiv holdning til boplikten. Vi er opptatt av å ha virkemidler som virker, men vi tror det er viktig å bruke boplikten med fornuft og tilpasse den lokalt. Alt skal selvsagt ikke ligge fast hvis det viser seg at det ikke virker, sier Sørfonn. (Sitat slutt)

Vi i DLF er ikke overrasket over at boplikten ikke virker - det er svært få offentlige ordninger som virker godt (vi kan bare nevne skolen, helsevesenet, pensjonsordningene).

Men tilbake til boplikten. Denne er vedtatt av en del kommuner hvor kommunepolitikerne åpenbart synes det er lite attraktivt å bo i kommunen hele året. Derfor har de vedtatt at de som skal eie boliger i kommunene vær så god må finne seg i å bo der også, hele året - de vil ikke ha noe av at enkelte eier hus der og bare bor i dem noen måneder om sommeren.

Etter DLFs syn er boplikt et grovt inngrep i den enkeltes frihet. Vi mener at enhver skal ha rett til å disponere det han eier fullt ut, og dette innebærer at dersom man eier en bolig så skal man selv kunne bestemme hvor lenge og når man skal bo der.

DLF er partiet for individuell frihet. Frihet innebærer at hver enkelt fullt ut skal kunne disponere det han eier. Dette inkluderer at eieren av en bolig skal kunne bestemme når han ønsker å benytte boligen. Myndighetene har ikke noe med å bestemme hvor folk skal bo, dette er egentlig en moderne versjon av den middelalderske ordningen med stavnsbånd, og bør avvikles snarest.

Vi ville altså - i motsetning til de andre partiene - ha vært imot denne ordningen selv om den hadde "virket".

At flere nå erkjenner at boplikten kun har negative effekter er bra. DLF håper at boplikten avvikles snarest mulig.

SVeren Erik Solheim klager over at det er nye sutring i Norge i dag. Vi siterer fra VG:

”- Norsk politikk er i altfor stor grad preget av klaging og syting. Jeg vil nå starte et korstog mot dette negative bildet av Norge … Han viser til at Norge på de aller fleste områder blir kåret til verdens beste land å bo i.

- Over hele verden blir vi sett på som et land som har hatt mye flaks, samtidig som vi har vært dyktige. Likevel forsøker enkelte politikere i Norge å framstille det som svartedauen herjer i landet, sier Solheim.

… Jeg får svært mye respons fra velgere som er lei av all den negativiteten som spres i den politiske debatten. Vi må tenne begeistring for vårt mål om et inkluderende samfunn med små forskjeller, sier han.

Han er ikke i tvil om hvilket parti som er den fremste eksponenten for denne sytekulturen.

- Frp har gjort det til sin livsoppgave å rakke ned på det norske samfunnet. Frps ledere tegner et usant og farlig bilde av Norge. Det er farlig fordi det bidrar til å spre mismot og reduserer viljen til å gjøre en innsats, sier Solheim.

Han mener Frp-representantene bør tenke gjennom hva slags signal de sender ut med sine beskrivelser av det norske samfunnet.

- Når de framstiller det som om alt er bare elendighet, så er det et frontalangrep på alle dem som hver dag gjør en kjempeinnsats i sykehjemmene og på skolene. De har all grunn til å være fornærmet over budskapet fra Frp, sier Solheim” (sitat slutt).

La oss observere to ting her:

For det første: Det er ikke bare opposisjonen som klager, også avisene er stadig preget av oppslag som ”helsevesenet i krise”, ”skolen i forfall”, ”skolebygninger stengt av helserådet”, ”togkaoset vil fortsette”, osv. For det annet: Vi leser stadig i avisene for eksempel i form av lesebrev at folk har hatt svært negative opplevelser når de har brukt NAV eller har måttet klage på pensjonen eller har måttet klage på sine barns skole.

Så det er mange som klager, og øyensynlig med god grunn.

Hva er det så folk klager over? Hva er fellestrekkene i det over? Folk klager over at offentlige tilbud er for dårlige. Ja, på et vis kan man si at det offentlige tilbudet i Norge er godt, men folk klager allikevel.

Hvorfor det? Hvorfor klager de når tilbudet egentlig er ganske godt? Dagens politiske system innebærer at politikere reiser rundt og lover et stadig bedre offentlig tilbud til alle. Alle politikere (fra de sosialdemokratiske partiene) lover ved hvert eneste valg bedre skole, bedre helsevesen, osv. Og så klarer de ikke å gjennomføre det.

Og folk da begynner å klage burde ikke overraske noen.

Så grunnen til at vi har en sutrekultur er at folk forventer seg at politikerne skal gjøre det de lover ved hvert eneste valg.

Enhver burde forstå at politikernes løfter er svært lite verd; men de som i stor grad tror på disse løftene, de opplever alle politikerne hele tiden som løfterbrytere (dette forhindrer dem ikke i å tro på løftene som gis av de samme politikerne ved neste valg, men dette poenget skal vi la ligge).

Vårt poeng er at politikerne gir løfter om de ikke kan holde, det offentlige tilbudet blir dårligere enn folk forventer seg, og det er derfor de begynner å klage.

Og da melder følgende spørsmål seg: Hvem er det som i størst grad gir slike løfter? Jo det er Solheims eget parti SV.

Så SV er derfor det partiet som i størst grad er ansvarlig for den sytekulturen som Solheim nå klager over, og det skal ikke mye til for å anta at jo lenger sosialdemokratene styrer, jo mer syting og klaging vil det bli, fordi jo lenger de styrer, jo flere løfter vil de gi, og i jo mindre grad vil de klare å oppfylle dem.

Hva kan gjøre at vi unnslipper dette? Jo, hvis folk får beholde sine penger, får bruke dem og prioritere dem selv, og hvis det ikke er noen statlige restriksjoner på verdiskapning, da vil enhver kunne jobbe og tjene penger og så skaffe seg det tilbud han ønsker og av den kvalitet han klarer. Og da vil den utbredte sutringen og sytingen opphøre.

6 200 000 000 kr er det det koster å drive byråkratiet,forteller Aftenposten i dag. Beløpet er 1 100 000 000 mer enn kostnaden var da den sittende regjeringen overtok, dette til tross for at ”de rød-grønne har hatt som klar målsetting å gjøre forvaltningen mer effektiv”.

Men de rød-grønne er ikke alene om dette – å love å forenkle samtidig som det gjør det motsatte. Den første toppolitiker som lovet å forenkle byråkratiet og å effektivisere administrasjoner var statsminister Oddvar Nordli, og det var på 60-tallet.

Så i mer enn 40 år har byråkratiet vokst samtidig som alle nye regjeringer har lovet å effektivisere og forenkle det.

Hvorfor er det slik? Vi gir en generøs definisjon på byråkrati og sier at byråkratiets oppgave er å administrere en virksomhet. Dette betyr at det også vil være byråkrati i en privat bedrift.

Men en privat bedrift er alltid usatt for konkurranse, og den må derfor tilpasse sine kostnader til sine inntekter, og siden byråkratiet ikke er direkte inntektsgivende vil det alltid være et press på å ha det så effektiv og strømlinjeformet og lite som mulig.

Men mht offentlig byråkrati er det annerledes. Det er det ingen konkurranse, og inntekten er sikret ved at folk tvinges til å betale (mht en privat virksomhet må folk frivillig kjøpe det de produserer, det offentlige kan tvinge folk til å finansiere virksomheten via skatter og avgifter og kaster folk i fengsel hvis de ikke betaler).

Den viktigste forskjellen er dog at det offentlige tar på seg stadig flere oppgaver, og det blir vedtatt stadig flere lover, regler og forskrifter. At det kreves en stor og stadig økende stab for å passe på at alle disse lovene og regler etterleves burde være opplagt.

Og når det er slik at velferdsstaten nødvendigvis medfører at den vil ese ut (ta på seg flere og flere oppgaver, følge stadig flere lover) så må nødvendigvis byråkratiet øke. Mao. i en velferdsstat vil byråkratiet nødvendigvis vokse og vokse og vokse.

Det er derfor alle politikere som stiller til valg – og dette gjelder ikke bare i Norge – ikke klarer å gjøre noe for å redusere byråkratiet og skjemaveldet.

At byråkratiet stadig øker er ille, dette fordi som vi nevnte innledningsvis: byråkratier driver i svært liten grad produktiv virksomhet, byråkratiet er i svært liten grad verdiskapende, det byråkratiet i hovedsak gjør er omfordele verdier som er skapt av andre.

Dersom byråkratiet hadde vært på et minimum ville de aller fleste av de som nå er byråkrater drevet produktiv virksomhet, de ville ha drevet verdiskapning, og da ville velstanden vært langt høyere enn den er i dag.

Hva er det da som kan holde byråkartet på et minimum? Jo, dersom alt det staten gjør (unntatt politi,. rettsapparat og domstoler) hadde vært privat, dvs. dersom kultur, helse, skole, forsikring/pensjoner osv. hadde vært privat, ville byråkratiet ha vært på et minimum.

Og det er kun dette som kan redusere byråkratiet. Uansette hvilken regjering vi får, enten den er rød-grønn som dagens eller rosa-lyseblå (Høyre FrP) – så lenge regjeringen er tilhenger av velferdsstaten vil byråkratiet øke.

Det eneste som kan få til en reduksjon i byråkratiet er en lilla regjering med et flertall bak seg i Stortinget. Dessverre ligger dette noen år frem i tid.

KL 1000 i formiddag legger regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2009. Da får vi vite hvor mye det skal satse på eldreomsorg, oppussing av skoler, nybygging og sikring av veier, sykkelstier, studentenes økonomi, forskning, distriktsutbygging, kultur. Hvor mye vil gå til jazz, til rock, voksenopplæring, til fredsarbneid. Vi får vite hva som blir de nye avgiftene på tobakk og alkohol, biler og flyreiser. Vi får vite hvor nye det skal satses på ungdomsarbeid og u-hjelp, osv. osv.

Nordmenn flest synes dette er greit. De synes det er helt OK at vi skal betale 50 - 70 % av det vi tjener til det offentlige i skatter og avgifter, og at politikerne så skal fordele disse pengene slik de selv (altså politikerne) finner best.

Vi i DLF synes ikke dette er greit,. Vi mener at hver enkelt skal få beholde sine penger, dvs. at staten for skatter og avgifter til det offentlige skal være null, og at enhver da selv kan benytte sine egne penger slik han finner riktig: vil han benytte det til u-hjelp og distriktsutbygging så har han lov til det, vil han bruke lat på å skaffe seg et fint hus og en lekker bil så har han rett til dette. Og hor mye som skal brukes på skole, forskning, og eldreomsorg må kommet il uttrykk gjennom hans egen vurderinger i hvert enkelt tilfelle.

Vi er overbevist om at dersom folk få beholde sine penger (og ikke blir tvunget til å betalte dem til det offentlige) vil praktisk talt alle bruke pengene langt mer fornuftig og klokt enn det offentlige bruker penger i dag.

Dersom folk hadde fått beholde sine penger og kunnet bruke dem på det de vil ville vi ha hatt langt bedre veier en vi har i dag, vi ville ha hatt skoler som ikke hadde et behov for oppussing for flere milliarder kroner, vi ville hatt et helsevesen hvor sykehusene ikke hadde hatt milliardunderskudd, osv.

Så vi er helt uenige i det som er grunnlaget for stasbudsjett. Vi mener at praktisk talt alt staten skal bruke penter på burde være overlatt til private.

Dessuten, statsbudsjettet er politikernes vurderinger av hvordan penger bør brukes, og disse er til dels sterkt forskjellige fra hvordan privatpersoner bruker sine egne penger: politikere gir etter for pressgrupper, for stemningsbølger, de brukler penger på ting som vil gjøre dem populære i hjembygda, osv.

Vi vil som sagt at enhver skal få beholde sine penger selv, og bruke den slik han selv finner riktig. Da vil vi unngå det meste av den sløsing som politikere i dag bedriver.

Vi vil dog si at politi, rettsapparat og militært forsvar er legitime offentlige oppgaver, og siden vi pr nå ikke kjenner tallene som vil bli foreslått på disse punktene i budsjettet, vil vi kun si at de beløp som regjeringen vil foreslå er alt for små. Politi, rettsapparat og militært forsvar må opprustes kraftig - og dette inkluderer alt fra flere fengsler, høyere lønn til dommere, politifolk, og offiserer, og anskaffelser av våpen og utstyr til forsvaret slik at de kan være forberedt på eventuelle trusler som måtte komme

”Det er en skandale at samfunnet bruker så mye på de unge. Samfunnet syr puter under armene på dem, og de eldre får ingen ting. Samfunnet bør bruke langt mer penger på de eldre, de som har bygget opp samfunnet”. Denne meningsytringen fra en vanlig velger, åpenbart et innlegg sendt i en radiodebatt som NRK har arrangert, ble sendt på NRK radio i morges.

Innholdet er typisk for hvordan svært mange velgere i dag tenker: ”det brukes for lite penger på de områder jeg synes er viktige, og det brukes for mye penger på områder jeg synes er uviktige.” (Og å si at det ikke brukes penger på de eldre er helt feil.)

Dagens organisering innebærer at vi betaler mesteparten av det vi tjener - 50–70 % avhengig av størrelse på inntekt, størrelse på gjeld, etc. - til det offentlige, og så skal politikerne bestemme hvordan alle disse pengene vi betaler inn skal brukes. Og da blir det som velgeren sitert ovenfor sa det: det brukes for mye på uviktige ting, og for lite på viktige ting.

Men slik vil denne modellen alltid være, det vil alltid være slik at de fleste er misfornøyd. Slik vil kompromisser alltid være: mange tror at kompromisser gjøre alle fornøyde, men sannheten er motsatt; kompromisser gjøre alle misfornøyde.

Er det noen løsning på dette? Ja, man kan ha et system hvor hver enkelt får beholde sine penger selv, og så kan han selv kjøpe det han måte ønske, inkludert slike ting som pensjonsforsikring, helseforsikring, skoleplass til sine barn, osv. I en slik ordning vil man ha svært stor innflydelse over det man kjøper, og man vil altså ha total mulighet til å bestemme 100 % over det man tjener. I så fall vil man ikke kunne si at ”samfunnet bruker for mye på noe og for lite på andre ting”. Det kan skje at noen synes at andre mennesker bruker for mye av sine egne penger på noe, men i og med at dette ikke er ”samfunnets” penger så har ingen andre noe med hvordan enkeltpersoner bruker sine penger.

Det system hvor hver enkelt får beholde sine penger og kan kjøpe tjenester i et fritt marked kalles laissez-faire-kapitalisme, og det er det eneste moralske og praktiske system; det er et system med stabil valuta, med stabile banker, og med høy og stadig stigende velstand.

Men så lenge som folk flest ønsker at ”samfunnet” skal gi oss ”gratis” det vi trenger av pensjoner, skole, helsevesen, osv., og at dette skal finansieres med tvangspålagte skatter og avgifter vil vi ha kriser, synkende velstand og misnøye, slik den siterte velger ga uttrykk for.

Valget burde være enkelt.

Jeg var så heldig at jeg fikk anledning til å være tilstede under et foredrag holdt av den legendariske Haakon Lie mens han var på toppen. I 1972 holdt han over hele landet (inkludert på Kongsvinger, hvor jeg hørte ham) et foredrag for norsk medlemskap i EF (EU), og jeg har aldri opplevet maken til intens og karismatisk politiker. Han hadde et engasjement og en personlighet og en overbevisningsevne som overskygget alle andre jeg har opplevet.

Han talte varmt for norsk medlemskap i det europeiske fellesskapet, men til tross for hans intense oppfordring om å stemme Ja sa folket Nei. Også her var Lie på den tapende siden.

Men det var ikke alltid slik. Lie var sekretær i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1969, og han hadde æren for to av de viktigste ting som skjedde i AP i den tiden. Det var han, kanskje mer enn noen annen, som sørget for at Norge allierte seg med USA og Vesten og ikke ble nøytral eller gikk med Sovjet; man kan kanskje si at det var han som var hovedansvarlig for at Norge kom med i NATO og ikke Warzawa-pakten. Og han sørget for at de sterkt venstreorienterte ble rensket ut av Ap. Vi står alle i stor takknemlighetsgjeld til Haakon Lie for dette.

Han er fortsatt aktiv, 103 år gammel. Under markeringen vist på TV i går kunne man se at Lie fortsatt er en sterk personlighet med sterke meninger, og han uttalte seg kraftfullt om en rekke konkrete saker:

Han er imponert over Jonas Gahr Støre og mener at han bør bli Stoltenbergs etterfølger, han vil ha tilbake den statlige styringen av sentralbanken, han vil at staten skal bestemme boligrenten og vil åpenbart at den skal være omkring ca 3 %, og han vil at Forsvaret skal kjøpe svenske jagerfly i stedet for amerikanske.

Vi er uenige med ham i alt dette. Vi er ikke imponert over Støre, som viste seg som en ynkelig, løgnaktig og feig person under striden om Muhammedkarikaturene. Sentralbanken lå under statlig styring til ikke for mange årene siden, og så ble den (i hvert fall formelt) fristilt. Vi mener at det ikke skal være noen sentralbank – kun med et helt fritt banksystem kan man ha en stabil og pålitelig valuta og en stabil rente.

At staten skal bestemme rentene åpner for en økonomisk katastrofe, og mht jagerflyene heller vi til det syn at det er de amerikanske flyene som bør velges.

Så vi har ikke så mange standpunkter til felles med Lie, men vi er klar over at han er en av de store skikkelsene i norsk politikk i tiårene etter krigen, og vi kan ikke annet enn være imponert over det han har fått til og hvor lenge han har holdt det gående. Så vi gratulerer Haakon Lie med 103-års dagen.
.
.
.
.
.
(Skrevet av VM)

Vi kan ikke si noe om hvorvidt reglene for stortingspensjonene er blitt klarere for medlemmene av Stortingets pensjonsutvalg de siste dagene, men de er i hvert fall blitt bedre kjent av den vanlige avisleser.

Det ser ut til at det er to punkter som har ført til at enkelte tidligere storingsrepresentanter har fått utbetalt alt for mye i pensjon:

Reglene har sagt at «sporadiske inntekter» ikke skal føre til reduksjon i stortingspensjonen, og pensjonsutvalget har ført en praksis som i realiteten har delt opp inntekståret på en måte som er helt annerledes enn alle andre regler for skatt og pensjon tilsier. Vi vil kort kommentere disse to punktene. Det er også andre punkter som vi kunne kommentert, f.eks. at utvalget har bedrevet forskjellsbehandling - f.eks. fikk Gro Harlem Brundtland godkjennelse for en større utbetaling enn Grethe Knutsen fikk, men vi skal la slike ting ligge.

For det første: Reglene sier altså at at man kan ha sporadiske inntekter uten at pensjonen blir redusert. Men hva som er sporadiske inntekter er ikke presisert. Antagelig har meningen vært at dersom man f.eks. har et styreverv som gir en inntekt på la oss si ca kr 25 000 pr år, så skal ikke pensjonen reduseres. Men hva hvis man har 50 styreverv? I så fall blir inntekten (med 25 000 som godtgjøelse for hvert verv) kr 1 250 000. Det ser ut til at Stortingets pensjonsutvalg har betraktet godtgjørelse for 50 styreverv på samme måte som godtgjørelsen for ett verv. Mao. inntekter på en til to millioner kr fra styreverv, slik tidligere representanter som Magnus Stangeland og Anders Talleraas har hatt, har ikke ført til noen reduksjon i pensjonen.

Det andre punktet går på at styret har sett på deler av år - og ikke på hele år - og beregnet pensjonsutbetalingene etter dette. Hvis en tidligere stortingsrepresentant har hatt null i inntekt i perioden januar til juni, og en stor inntekt i perioden juli til desember, så har pensjonsstyret åpenbart sagt at da skal representanten ha full pensjon i perioden januar til juni. Dette er ikke i samsvar med andre regler som som kjent sier at år skal sees under ett.

Vi vil til dette bare kort si at reglene her er så upresise, og at pensjonssytrets medlemmer har vært så udugelige, at det overrasker selv oss. Vi mener på generelt grunnlag at det er liten grunn til å beundre poitikernes dyktighet, men det som er skjedd i denne saken viser at politikere er enda mindre dyktige og påpasselige enn selv vi hadde forestilt oss. Slike saker fører til øket politikerforakt, og det er det eneste positive som kommer ut av saker som dette.

At tidligere stortingsrepresentanter har en gunstig pensjonsordning synes vi er greit, men problemet her er regelverket og pensjonsutvalget; at pensjonsutvalget har vært svært udugelig er opplagt, og vi vil ikke bli overrasket dersom det viser seg at pensjonstyret har vært så udugelig at det bokstavelig talt er kriminelt. Vi er dog overbevist om at ingen vil bli straffet i denne saken (annet enn at enkelte vil på pålagt å betale tilbake det som de har fått utbetalt for mye).

Vanlige folk blir idømt fengselsstraff dersom de får opptrer slik at de får mer enn kr 60 000 for mye i pensjon/trygd, men når pensjonsutvalget lar tidligere stortingsrepresentarer få mellom 500 000 og 2 000 000 for mye, så vil (antagelig) ingen bli straffet. Som sagt, politikerforakten vil bare øke enda mer.

Oppmerksomheten om stortingsrepresentantenes pensjoner har ført til en god del uro. Utsagn om at dette svekker tilliten til Stortinget og at politikerforakten vil øke ser vi i en rekke presseoppslag (vi linker kun til ett av dem: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=529214), men vi skal ta for oss et annet poeng: forholdet mellom vanlige folks pensjoner og stortingsrepresentantenes pensjoner.

Et viktig poeng i den pågående uroen er at en avgått stortingsrepresentant, som har en pensjon ca 430 000 kr ved full opptjening, kan tjene like mye som dette uten å få redusert sin pensjon. Dersom han tjener mer vil han få en reduksjon på det som han tjener mer enne de 430 000. Mao.: tjener han 425 000 i tillegg til pensjonen, mottar han 430 000 i pensjon; tjener han 500 000 i tillegg får han en reduksjon i pensjonen på 70 000, etc.

Dette er ganske annerledes de regler som gjelder for vanlige pensjonister. Disse kan kun tjene inntil 15 000 kr per år uten å få reduksjon i sin pensjon.

Mange vanlige pensjonister er naturlig nok forbannet over at de kun kan tjene 15 000 uten å få redusert pensjonen, mens stortingsfolk kan tjene 430 000 uten å få redusert sin pensjon.

Men er det noen grunn til å bi overrasket over at i et statlig system så har de som styrer det statlige systemet laget ordninger for seg selv som er spesielt fordelaktige for dem selv, og langt bedre enn de som gjelder for andre? Etter vårt syn er det ingen grunn ti å bli overraket over noe slikt.

Antagelig vil Stortingsfolkene forsvare sin ordning med at de er så viktige og har så krevende jobber at dersom de hadde vært ansatt i det private ville de hatt en langt høyere inntekt enn de har som folkevalgte, Og med private jobber ville de ha kunnet legge seg opp en formue og skaffet seg en betydelig inntekt som pensjonister. Etter vårt syn er dette feil, de fleste stortingsrepresentanter vil ikke kunne fungere i produktive jobber, og samfunnet ville ha fungert langt bedre og velstanden hadde vært langt høyere dersom mesteparten av det de folkevalgte steller med hadde vært overlatt til private aktører, men vi skal ikke utdype dette poenget i dag.

Vårt poeng i dag er pensjonene: Hvordan skal man kunne sikre at folk får den pensjonen de fortjener og ikke blir misfornøyd over at noen skaffer seg det som mange oppfatter som urettmessige fordeler på andres bekostning.

Det er en enkel løsning på dette: dersom pensjonene er fullt ut private kan enhver kjøpe seg en pensjonsforsikring, og selv i hovedsak bestemme innholdet i den: skal den begynne når man er 62, 65, 67 eller 70? Skal utbetalingen være like gjennom hele perioden eller skal de være størst til å begynne med? Skal den innholde en klausul om at man kan gå i tidligere pensjon enda tdligere, for eksempel hvis man blir syk og ikke lenger kan jobbe? Og hvor store skal de månedlige utbetalingene være? I et fritt system bestemmer man slike ting selv.

I motsetning til dette har vi dagens system hvor regler endres hele tiden, hvor utbetalt beløp endres hele tiden, hvor noen har store fordeler på bekostning av andre (og dette gjelder ikke bare stortingsrepresentantene, det gjelder for eksempel også en ordnning som AFP, som gir enkelte arbeidstagere muligheten til å gå av når de er 62 - men AFP gjelder ikke alle). Vi nevner en ting til: at dagens system er bankerott dersom det fortsetter som i dag er velkjent, men lite skrevet om.

Mao. det som skjer, hvor stortingsfolk har større pensjoner enn folk flest og at de har ordninger som er langt mer fordelaktige enn de som gjelder for folk flest, burde ikke overraske noen. At de ikke følger med i det regelverk som gjelder dem selv bør heller ikke overraske noen.

Mao., reaksjonene på denne saken er akkurat som man kunne forvente. Og vil det bli noen endringer? Ja, helt sikkert. Men vil disse endringene føre til reelle og vesentlige forkskjeller? Helt sikkert ikke?

Det eneste som kan gi et effektiv og godt og rettferdig pensjonssystem er et helt privat system hvor staten ikke blander seg inn i det hele tatt. Og vi er sikre på at en slik reform vil vi ikke få i denne omgangen. Så da vil det ikke bli lenge til en ny pensjonsskandale dukker opp.

”Flere pensjonerte Stortingsrepresentanter har jukset til seg til sammen seks millioner kr i for mye utbetalt pensjon” fikk vi høre på nyhetene i går.

Det det handler om er at seks syv erfarne politikere som nå ikke lenger sitter på Stortinget – blant dem folk som Kjell Magne Bondevik, Magnus Stangeland, Thorbjørn Berntsen og Anders Talleraas - har hatt inntekter ved siden av pensjonen, og disse inntektene har vært så store at de skulle medføre reduksjoner i pensjonsutbetalingene. Men noen slik reduksjon har ikke skjedd, og derfor har de tidligere representantene fått utbetalt for mye. Denne merutbetalingen skal for enkelte av disse politikerne ha skjedd over innpå en ti-års-periode.

De tidligere politikerne har reagert ulikt på dette: Bondevik sa at han ble obs på merutbetalingen og kontaktet rette myndigheter – dette skjedde høsten 2006 - for å få dette rettet opp, men noen korreksjon har ennå ikke har skjedd. Thorbjørn Berntsen sier at han har mottatt pengene i god tro, ikke har råd til å betale tilbake, og at det vil være galt å be ham betale tilbake: ”det vil være galt å straffe meg for en feil andre har begått for ti år siden”. Berntsens egne ord: ”- Jeg er helt himmelfallen, og skjønner ingen ting. Dette har jeg ikke hørt et ord om hverken fra Stortinget eller Riksrevisjonen, sier Thorbjørn Berntsen. Han reagerer sterkt på å bli "hengt ut som kjeltring", og sier at de som utbetaler pensjoner må ha et ansvar for at det blir riktig.”

Som sagt, det politikerne har gjort er – ut i fra det vi vet i dag – kritikkverdig. (Det de har gjort feil er altså at de ikke har rapportert på en korrekt måte og til korrekt instans størrelsen på sine inntekter utenom pensjonen, selv om de åpnbart har oppgitt det de har tjent til ligningsmyndighetene. Og som sagt, Bondevik sa i fra, men intet skjedde.) Men er dette så kritikkverdig at disse politikerne fortjener å bli hengt ut som kjeltringer og svindlere? Vi er i tvil om det.

Vi vil bemerke et par ting til denne saken: Avisoppslagene hevdet at politikerne hadde jukset til seg penger. Ut fra det som nå ser ut til å være fakta i saken ser dette ikke ut som om det er dekning for å bruke uttrykk som ”jukset til seg” – dette uttrykket innebærer at disse politikerne med viten og vilje ga gale opplysninger for å få mer utbetalt enn de har krav på. Slik det ser ut nå er det ingen dekning for å hevde noe slik. Det som har skjedd ved dette punktet er at journalister har hatt en liten fjær, og så har de blåst dette opp til en svær hønsefarm – og om de samtidig har beskyldt flere navngitte politikere for å være kjeltringer når det ikke er grunnlag for det, ser ikke ut til å bekymre journalistene.

Men slik oppfører journalister seg svært ofte – de er som regel mer interessert i et godt oppslag heller enn å redegjøre for noe som virkelig har skjedd. At journalister er blant de yrkesgrupper som har lavest tillit og anseelse er en holdning som journalister flest hver dag arbeider for å styrke.

Så til politikerne: det er de som er ansvarlige for regelverket som deres pensjoner beregnes og utbetales etter. Disse politikerne har da åpenbart ikke satt seg tilstrekkelig inn i de reglene som gjaldt dem selv, og dette er kritikkverdig. Men dette skjer på alle områder: politikerne vedtar stadig flere og stadig mer kompliserte regler, regler som stadig færre klarer å følge. Og det de sittende politikere antagelig vil gjøre for å løse dette problemet er ikke å forenkle, men å innføre flere regler og flere kontrollordninger, noe som bare vil gjøre problemene enda større.

Og til slutt: byråkratiet; Bondevik varslet om at han fikk for nye utbetalt i pensjon, han varslet både skriftlig og muntlig, og det førte ikke til noen reaksjon.

Men slik går det i velferdsstaten: den blir mer og mer komplisert, det blir flere og flere regler, de blir vanskeligere og vanskeligere å følge, byråkratiet blir tregere og tregere, og for bare en liten overseelse kan man bli hengt ut med navn og bilde på avisenes førstesider med karakteristikker som juksemaker og kjeltring.

Vi blir fortsatt overrasket over de mange måter velferdsstaten kan plage sine innbyggere.

$$$$$$$$$$$

Tillegg 30/8: Det virker som om uklarhetene om regelverket er enda mer utbredt enn vi trodde da vi skrev kommentaren over.

I Aftenposten 29/8 sier Ågot Valle, medlem i Stortingets pensjosutvalg, at "man kan godt ha [inntekten fra] en fast jobb i privat sektor ved siden av Stortingspensjonen".

Lederen i utvalget, Sigvald Hansen, sier derimot at "det kan man ikke".

Redaktør Arne Strand sier i TV2s morgensending 29/8 at "Tjener du mer enn det du får i årlig pensjon så skal du ikke ha den pensjonen. Så enkelt er regelverket".

Vi vil si at vi ikke er overrasket over at Stortingets eget pensjonsutvalg ikke kjenner sine egne regler. Vi vil også si at dersom en politiker i dette spørsmålet har rettet seg etter det som utvalget har fortalt ham, så blir det galt å fremstille politikeren som en kjeltring eller en svindler, slik flere journalister har gjort.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre ut til å ta et valgnederlag om et år for gitt, og han forsøker derfor å komme på Stortinget etter neste valg. I så fall må han først nomineres på en plass høyt oppe på Oslo Aps valgliste.

Førsteplassen på listen går naturlig nok til statsminister Stoltenberg, og tredjeplassen skal gå til Oslo Aps leder Jahn Bøhler. For å være sikret å komme inn på Stortinget må Støre få fjerdeplassen på listen.

Men så kommer problemet: Ap har kjønnskvotering, og det er mange i partiet som står på at andreplass og fjerdeplass på listen skal gå til kvinner. Og da kan ikke Støre komme lenger opp enn på en femteplass, og da er det ikke sikkert at han vil bli valgt inn på Stortinget. Skal reglene om kvotering følges så er det visst en Marianne Marthinsen som skal få fjerdeplassen, som altså regnes som sikker.

Slik går det når man har kjønnskvotering. Mange vil betrakte Støre som en dyktig og karismatisk person som det vil være nyttig å ha med på laget, men når kjønnskvoteringsreglene skal følges så kan det bli annerledes – mange i Ap ønsker å følge reglene om kvotering og velge den for oss helt ukjente Marianne Marthinsen inn på Stortinget i stedet for Støre.

Man slik går det alltid når man har kjønnskvotering (og det samme gjelder alle andre former for kvotering): en mindre kvalifisert person av et kjønn blir foretrukket fremfor en mer kvalifisert person av det annet kjønn.

Nå er Ap en privat organisasjon og kan lage de regler de måtte ønske, men det som er ille er at slike regler i stor grad gjelder i det offentlige (og for enkelte private virksomheter hvor dette er pålagt av det offentlige, for eksempel ASers styrer). Slike regler er alltid skadelige, de fører alltid til at mindre dyktige folk får jobber og posisjoner fremfor mer dyktige folk.

I Oslo Ap er det en stor diskusjon om dette, og det er fortsatt ikke oppnådd enighet; arbeidet med å forsøke å bryte intensjonen i egne kvoteringsregler samtidig som man finner en god bortforklaring for dette, pågår for fullt.

Men at Ap har problemer i denne saken er vel fortjent, de har jo vært blant de ivrigste etter å innføre slike regler, Det er mange ordtak som passer her, for eksempel ”La dem steke i sitt eget fett”, men siden slike kvoteringsordninger alltid er skadelige så vil vi kun henvise til følgende: ”den som graver en grav for andre faller selv i den”.

og selv om DLF ikke har kommentert noe av det som har skjedd de siste seks uker, er det mye som kunne ha blitt kommentert.

Vi skal her gi noen korte kommentarer til enkelte av de tingene som har skjedd siden sist slik at våre lesere kan få en forsmak på de daglige kommentarene som vil bli tatt opp igjen om noen få dager.

Ifølge en kommentar i VG for en uke siden virker statsministeren blass og uinspirert:

”Ikke det at det var noe galt som ble sagt. Det var bare så utrolig lite engasjerende. Statsministeren hørtes ut som om han svært motvillig var oppe til muntlig eksamen. Til slutt kom Stoltenberg med [noe som var] lett stotrende, upersonlig og formalitetstungt … ”.

Det er ikke overraskende at politikerne blir lite engasjert når jobben dere består i at de skal blande seg opp i enhver sak og ha en mening om absolutt alt som skjer: navneskifte i en stor bedrift, plassering av asylmottak, prisene i barnehagen, pensum i skolene, lønn til lærerne, osv. i det uendelige. Men slik er sosialdemokratiet/velferdsstaten: staten skal blande seg opp i alt, og da må politikere han mening om absolutt alt, og da er det ikke overraskende at de blir uengasjerte.

Venstresiden snubler videre fra den ene nederlaget/tabben etter den andre, og FrP kan bare sitte i ro sope inn misfornøyde velgere. Sp og KrF svekkes for hver dag og folk som ikke kan bestemme seg går som alltid til Venstre, et parti som flippflopper like mye som senator Obama: vi gir ett eksempel: For ett år iden lovte Sponheim at Venstre aldri vil støtte en regjering hvor FrP er med, men nå har pipen fått en noe annen lyd. Hva som vil være situasjonen om et år er det ingen som vet, i hvert fall ikke noen i Venstre. Høyre befinner seg i en velfortjent skvis mellom FrP og V-KrF, KrF og Sp svinner hen og regjeringspartiene synker som et blylodd på meiningsmålingene.

Mye tyder på at FrP kan komme i regjering etter neste valg, men det vil ikke føre til noen merkbar bedring på de problemer som finnes: når FrP vil bedre offentlige tilbud ved å bruke mer penger i stedet for å privatisere og åpne for konkurranse (et ferskt eksempel: de vil øke lærerlønningene) så er partiet en del av problemet og ikke en del av løsningen.

I USA stiller to kandidater til presidentvalget hvor den ene er meget ille og den andre antagelig er enda verre. En av dem har slagordet ”Change” og hvis man spør om hva slags forandring som menes så er svaret ”change we can belive in”. Forøvrig har denne mannen skiftet syn på et meget stor antall punkter, noe som viser at han primært er ute etter makt, ikke etter å få gjennomført noe - og denne type politikere er den aller verste typen.

Den andre kandidaten lover bla. at han skal ”fight big oil”, dvs. at han skal bekjempe oljeselskapene, de som skaffer folk olje og bensin. Dette virker som en merkelig prioritering, det han burde gjøre var å gjøre det lettere for oljeselskapene å produsere olje og bensin. Det han burde arbeide for var å fjerne de hindringer som politikerne har lagt i veien for oljeselskapene, det er dette som vil gi billigere bensin. Hvis McCain tror at han kan skaffe mer og billigere olje ved å bekjempe oljeselskapene så er han helt på jordet.

Men det er i hvert fall én politiker som har forstått sin rolle. Ringreven Rune Gerhardsen kom i sommer ut med et forsalg om at Karl Johans gate må døpes om – kong Karl Johan var ikke så glad i Norge og det er da feil å ha Norges paradegate oppkalt etter ham, mente Gerhardsen. Selvsagt vet Rune G. at forslaget aldri vil kunne bli gjennomført, men han opnådde det han egentlig ønsket: kan fikk et oppslag i avisen og ble omtalt.

Her er enkelte andre punkter som viser hvordan det står til i Norge:

Politiet sier Nei til burleskshow, men har ikke tid til å etterforske en voldtektssak hvor gjerningsmannen er kjent og hvor man har DNA-bevis mot ham. [Tilføyelse 13/8: At politet henla saken ble opplyst i nyhetssendinger på TV i forrige uke, og det var ikke vanskelig å tro at dette var korrekt. Politiet benekter dog at det var dette som skjedde: http://www.op.no/nyheter/article3708720.ece]

En tropp asylsøkere angriper andre asylsøkere på et asylmottak, og en ung kvinne på et asylmottak er blitt voldtatt av andre asylsøker i to timer – betjeningen hadde helgefri.

Økningen i kriminalitet fortsetter – voldtekter, knivstikking, trakassering av unge kvinner, trakassering og vold mot homofile. Mye av dette er åpenbart utført av unge muslimske menn.

ACTA har visstnok solgt investeringer til eldre på gamlehjem, og ser ut til å ha forespeilet de potensielle investorer et lavere rentenivå enn det som virkelig ble. Enkelte snakker nå om å forby meglere å selge investeringer på gamlehjem, men er der noen som har gjort dette - å skape urealistiske forventninger på eldresentre i langt større stil enn evt. Acta har gjort så er det politikerne – de har i alle år reist rundt på eldresentre og gitt løfter de ikke vil holde. Vi har dog ikke sett noe snakk om å forby politikere å besøke gamlehjem.

Det skal etableres et kolossalt stort asylmottak i en nedlagt militærleir på Andøya – lokalbefolkningen protesterer, men nå ser der ut til at orde ”lokaldemokrati” er et ord rikspolitikerne aldri har hørt.

Antall ulykker øker - trafikkulykkene har hittil i år øket med 40 % i forhold til i fjor. Antall ulykker på sjøen øker også. Dette er en meget beklagelig utvikling, men en av årsakene til den er den ansvarsløshet som velferdsstaten innpoder i befolkningen.

Studenter mangler husrom, tusener må visstnok sove på madrasser i kantiner i tilknytning til lærestedene, men ingen har sagt at dette kommer av at myndighetene har lagt store hindringer i veien for boligbygging, ingen spør om vi kanskje har for mange studenter – utdanningen er jo praktisk talt gratis og staten gir subsidierte lån, alt finansiert av stadig mer motvillige skattebetalerne - og ingen spør om studentene kanskje har for høye krav når de vil ha leiligheter i istedenfor hybler.

Vi stanser her i denne omgang. Som sagt vil de daglige kommentarene bli tatt opp igjen om noen få dager.

I går kunne vi i pressen se omtale av et stort antall saker som viser trenden i den sosialdemokratiske velferdsstaten.

Vi skal kort se på dem i en tilfeldig rekkefølge

Statsråd Haga har leid ut en hybel uten tillatelse, og hun har muligens løyet om det etterpå og muligens ikke oppgitt leieinntekten til beskatning. Hybelen var ikke godkjent til utleie – akkurat dette er egentlig en tullesak, men siden det er en profilert statsråd og partiledere og sterk tilhenger av mer offentlig innblanding som er gjerningspersonen her, så er dette en sak av typen ”den som graver en grav for andre faller selv i den”, eller ”gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør”. Ord som hykleri og dobbeltmoral er ikke langt unna. Og hun har fulgt den moderne trend som går ut på at dersom en nordmann opplever litt kritikk eller motgang så sykmelder man seg. Noe mer om saken kan man finne her.

Nettavisen forteller at kommunene begår "Lovbrudd mot barn". "Norske kommuner klarer ikke å følge loven: Akkurat nå holder Helsetilsynet på å sjekke om kommunene klarer å gi barn i Norge de helse-, sosial- og barnevernstjenestene som skal sikre at de får en god og trygg oppvekst. Resultatene etter et halvt år er mer enn nedslående.

For til tross for at kommunene varsles i god tid om når helsetilsynet kommer på besøk, og til tross for at de får vite nøyaktig hvilke lover og regler som skal sjekkes, står tjenestetilbudet til stryk.

Tilsynet har nemlig påvist 24 rene lov- og regelbrudd i 15 av de 20 kommunene de har sjekket så langt. I tillegg har de avdekket 10 forhold som ikke er direkte lovbrudd, men som er så negative at helsetilsynet mener”

Det skal ansettes nytt barneombud. Dette har vist seg å være en komplisert prosess, og det ser ut til at det må være en heldagsjobb å følge med i alt det rare som skjer: En statsråd har gått av, flere seriøse søkere har trukket seg, en som ble utnevnt trakk seg etter utnevnelsen, søknadsfrister er blitt utsatt, det har vært flere søkerrunder, og det siste (så vidt vi kjenner til) er at den nylig er kommet en søker som var en god kjenning av den sittende barneministeren, at hennes søknad kom etter oppfordring, og at den egentlige statsråd som skulle håndtere saken da er inhabil og at en annen statsråd har overtatt jobben med å ansette nytt barneombud.

Det store rederiet Wilh. Wilhelmsen har bestemt seg for å flagge ut. De flytter til Malta, og sier i en pressemelding: ”- Vi har tatt en endelig beslutning, og har sett oss lei på skiftende rammevilkår i Norge. Det har blitt for uforutsigbart. Malta er et greit valg, der er myndighetene mer opptatt av stabilitet for vår store virksomhet, sier finansdirektør Nils Petter Dyvik i Wilh. Wilhelmsen…”

Og hva sier politikerne til slikt? Det er kapitalister og entreprenører som organiserer produksjonen slik at det blir velstand, og jo flere slike vi har, jo bedre er det. Men den nåværende politikken jager dem vekk.

Vår nåværende finansminister ble en gang spurt om dette – hun ble spurt om hva som ville skje hvis den politikken de sto for jaget kreative og verdiskapende mennesker vekk fra Norge, og da svarte hun noe slikt som at de må gjerne dra, det dukker sikkert opp noen nye. Dette vitner om en arrogant, nedlatende, kunnskapsløs, hånlig, og smålig holdning overfor mennesker som skaper verdier (i motsetning til politikere som kun omfordeler og ødelegger verdier.)

Sosialisters holdning til folk som arbeider og skaper verdier er som adelens holdning til sine leilendinger: man kan utnytte dem så mye man vil, de betyr egentlig ingen ting, de kan erstattes med andre, og hva som skjer med dem er egentlig ikke viktig.

Og for å illustrere at forfallet går fra topp til bunn tar vi med følgende: Aftens forside igår hadde overskriften ”Svinesti på stranden” Artikkelen fortalte at toaletter på de offentlige badestrendene i Oslo var så skitne at de er umulige å bruke. Ja, slik er vedlikeholdet når det er det offentlige som eier. Hadde strendene vært private, gjerne med inngangspenger, ville vi hatt rene, velholdte og trygge strender, og toaletter som man kunne bruke.

Trenden er: det offentlige forfaller på alle vis, skjemaveldet og byråkratiet vokser, korrupsjonen, snusket og kameraderiet vokser, og private som kan stikker av.

Slik må utviklingen i velferdsstaten være. Velferdsstat er en samfunnsmodell som innebærer at vi skal betale mesteparten av det vi tjener til det offentlige og så skal det offentlige til gjengjeld gi oss gratis tilbud innen alle viktige områder (skole, helse, badestrender), samtidig som den skal gi oss kulturtilbud, velferd, trygd. etc.

Vi mener at et slik system ikke kan fungere, det vil nødvendigvis bli preget av stadig stigende skatter, flere og flere lover og regler som i stadig mindre grad etterleves, mer korrupsjon, mer snusk og forfall på alle områder.

Vi vil ha et fritt samfunn hvor hver enkelt får beholde sine penger, kjøper det han vil ha (inkludert helseforsikringer, skole til sine barn, pensjon, etc.) Vi mener a kun dette kan gi et samfunn preget av harmoni, fred og voksende velstand. Kun økende frihet kan snu den trenden vi er inne i i dag. Men hvis vi fortsetter samme vei som vi er inne på nå, vil forfallstendenser av den type vi har gjengitt ovenfor bare øke i årene fremover.

Vårt poeng i dag er ikke enda et punkt på statsråd Hagas etter hvert lange tabbeliste, vårt poeng i dag er et annet, selv om Haga er involvert.

Aftenposten brukte følgende overskrift om saken: ”Haga leide ut stabbur uten tillatelse”.I artikkelen leser vi følgende: ”Uten godkjenning fra kommunen ble stabburet leid ut som hybel ….Hagas hjemkommune Ås mener det 34 kvadratmeter store stabburet ikke tilfredsstiller kravene til å bli leid ut som bolig. Til det er det for mørkt og har for lav takhøyde.”

Men siden utleier fikk en leietager så ser det ut til at i hvert fall denne leietageren fant at forholdene var akseptable for det han måtte betale.

Vi synes det er totalt uakseptabelt at det offentlige (stat eller kommune) skal godkjenne hybler (og ande lokaler) som skal leies ut!

Etter vårt syn skal slikt avtales mellom utleier og leietager, og ingen andre har noe med å blande seg inn.

At man må ha kommunens tillatelse før man kan leie ut en hybel er et stort inngrep i den enkeltes frihet, og vi tar sterk avstand fra alle slike bestemmelser.

Etter vårt syn skal slike avtaler inngås mellom de som er direkte involvert, og ingen andre har noe med å sette betingelser for avtalen.

Myndigheten skal kun kobles inn hvor det forekommer kontraktsbrudd, og den eneste måten det offentlige kan komme inn i forkant er i følgende type situasjoner: når en leiekontrakt inngås er det implisitt at boforholdene er normalt sikre og trygge, men hvis det er kjent av myndighetene at det for eksempel er stor brannfare (pga lagring av visse typer kjemikalier) eller det forekommer farlig stråling, så kan myndighetene gripe inn.

Myndigheten kan ikke gripe inn, som i denne saken, kun hvis lokalene ”er for mørke eller har for lav takhøyde”.

Det er et stort inngrep i friheten at folk ikke kan leie ut rom de eier, og det er like krenkende overfor de som vil leie hvis staten/kommunen sier at ”disse lokalene er for dårlige så vi kan ikke la deg bo der. Derfor setter vi deg på gata isteden”.

Men friheten står svakt i Norge i dag, og ingen som er tilhenger av frihet slipper til i den allmenne debatt. Men vi skal i hvert fall bruke de fora vi har til rådighet for å forsvare individets frihet!

Familien Haga eier en eiendom med strandlinje. For ca 10 år siden anla de der en liten brygge. Nå har det vist seg at denne bryggen var ulovlig oppsatt, og familien er ilagt en bot på kr 7500.

Foreløpig er det intet spesielt i dette, det som gjør saken spesiell er at den Haga det er snakk om har vært en sterk forkjemper for et forbud mot å bygge i strandsonen. Så de er prinsipielle motstandere av å bygge i strandsonen, men de gjør unntak for seg selv – på sin egen eiendom bygger de som de vil.

Man det som kanskje gjør saken enda verre er at den Haga det er snakk om er Åslaug Haga, som har vært statsråd to ganger og som er en ledende politiker innen Senterpartiet.

Og da burde hun ha kjent til de regler som gjelder. Enten ga hun blaffen i reglene, eller så visste hun ikke om dem. Vi vet ikke hvilket som er mest kritikkverdig av disse to alternativene.

På et vis er dette en meget liten sak – vi har sett den ulovlige bryggen på TV og den var ikke store greiene.

Det som er alvorlig er dobbeltmoralen som en toppolitiker viser, og det faktum at lov- og regleverket er blitt så omfattende og komplisert at selv statsråder ikke klarer å holde oversikten.

Men slik blir det i velferdsstaten: de som trekkes til de store og viktige vervene blir i voksende grad mindre dyktige, mer preget av hykleri og dobbeltmoral, og de får mindre og mindre oversikt over hva de holder på med.

DLFs syn er at man burde kunne bygge en brygge når man eier en strandtomt, og at man ikke skulle behøve å spørre noen om tillatelse til dette - det er dette det betyr å eie noe; å eie noe er å disponere det slik man selv ønsker uten å mått innhente tillatelse fra andre.

Ved å se på nyhetsendingene på TV kan man få et godt inntrykk av hvordan det står til. Vi tar for oss gårsdagen, tirsdag 2/6. Dagsrevyen hadde følgende innenrikspolitiske saker:

To offentlige rapporter har dokumentert at pasienter som sogner til Helse Sør Øst får 781 mill kr mer enn pasienter i de andre helseregionene. Ni ordførerere - seks av dem fra regjeringspartiene - protesterer kraftig mot denne urettferdige skjevheten.

Reportasjen viste også at pasienter ofte må ligge og vente i dagesvis på øyeblikkelig hjelp. Ofte skjer det også at forberedte operasjoner - forberedt f.eks. på den måten at pasienten har fastet i et påkrevet antall timer - må utsettes fordi det ikke er penger til å gjennomføre operasjonen akkurat som planlagt. Dette er ille fordi fasten da har vært en plage som var bortkastet, og det kan være ille fordi sår kan gro igjen og må brytes opp igjen før operasjonen.

Dagsrevyen viste også en reportasje fra Rjukan: der var det generalstreik i protest mot nedleggelsen av byens fødestue.

Streiken blant de offentlig ansatte fortsetter: nå er 11 000 offentlige ansatte i streik. Det er ingen kontakt mellom partene så det ser ut til at streiken kan bli langvarig. I mange byer er alle som er avhengig av tjenester som nå er offentlige - barnehave, pleiehjem, skole - overlatt til seg selv.

Vi tar også med en sak fra TV2s nyhetssending: Det er foreslått at budsjettet for Forsvaret skal reduseres med ca 800 mill kr. Ansvarlige offiserer er meget urolige over det store avviket mellom det som Forsvaret pålegges og de midlene som bevilges. En offiser uttalte at "-Forsvaret er uten strategisk ledelse ... Vi må i inneværende år kutte innpå 700 mill kr, og det vi få store konsekvenser for forsvarsevnen".

Vi skal bare tilføye at dette som skjer er et typisk og uunngåelig trekk ved velferdsstaten.

Når man har et system hvor det offentlige tar brorparten av det man tjener og at det offentlige så til gjengjeld skal gi "gratis" tilbud innen helse, skole, etc., så må det gå slik som gårsdagens innslag i nyhetssendingene beskriver, dvs. dårligere kvalitet og svikt i tilbud, samtidig som de legitme oppgaver (f.eks. Forsvaret) kommer stadig dårligere ut.

Hadde man derimot hatt et kapitalistisk system, et system hvor hver enkelt får beholde det han tjener og selv kan kjøpe helseforsikringer, skolepløass til sine barn, etc., ville den type problemer som beskrives ovenfor vært langt mindre, og de ville ha blitt stadig mindre med tiden: jo friere et samfunn er, jo mer velstående blir det.

Men så lenge alle partier i Norge (unntatt DLF) er tilhengere av velferdstaten vil denne type problemer som rammer oss alle bare øke i årene fremover.

Det som nyhetssendigene beskrev var en ikke uvanlig dag i Norge, og dager preget av slike ting som beskrives vil bli stadig vanligere så lenge flertallet tvinger på oss velferdsstaten.

Som kjent har det i det siste forekommet et stort antall brudd på reglene som gjelder ved offentlig anskaffelser. Selv departementene bryter sine egne regler!

DLF vil si til dette at slik må det nødvendigvis bli når det offentlige bruker penger: sløsing og misbruk skjer, og så kommer det stadig flere regler og tilsyn som skal følge med og passe på at slikt ikke skjer, og så blir alt enda mer komplisert og uoversiktlig, og så blir det enda flere reglebrudd, Og de som bryter reglene blir i liten grad rammet av sine feil, noe som fører til at det ikke er noe merkbart press for å endre det som reelt sett er en praksis som i liten grad legger vekt på de reglene som finnes.

Vår løsning er at alt slik skal privatiseres. Det er mange grunner til dette, men her kan vi trekke frem det poeng at det er lett å være uforsiktig med andres penger og at de aller fleste passer meget godt på sine egne penger – det er derfor det offentlige sløser så kolossalt med skattepengene og at private er langt mer forsiktige.

Men våre venner i Høyre har et annet syn: ”Høyre foreslår nytt konsulenttilsyn” er overskriften på en artikkel i Aftenposten 31/5, og artikkelen (ikke på nett) inneholder bla. følgende:

”-Vi har sett at departementene stadig bryter anskaffelsesregelverket. Men bruddene blir i liten grad klaget inn, og får dermed ikke konsekvenser for lovbryterne. Det sier stortingsrepresentant og næringspolitisk talsmenn i Høyre Torbjørn Hansen”.

Videre: ”I forslaget Høyre la frem i Stortinget i dag, heter det at ”Stortinget ber regjeringen om å etablere et eget tilsynsorganfor offentlige anskaffelser, og nedsette et utvalg for å utforme forslag til en mer effektiv håndhevelse av reelverket for offentlige anskaffelser”".

Dette er et reelt problem, men løsningen fra Høyre er å gi enda mer makt til det offentlige ved å innføre enda flere råd og utvalg - istedenfor å deregulere og privatisere og overlate disponeringen av pengene til de som har tjent dem.

Men ikke bare dette, sporene burde også skremme: gang på gang har vi sett at det offentlige har tatt over ting som opprinnelig var privat, og stadig ser vi at etter en tid går det dårligere og dårligere: skolen forfaller, bibliotekene forfaller, sykehusene forfaller, osv. (Forsvaret og politiet forfaller også, men disse har aldri vært privat og bør ikke bli private. Dette faller dog inn i mønsteret om dersom det offentlige tar på seg mer enn de legitime oppgavene så vil alt forfalle, også de legitime oppgavene.)

I en periode var sykehusene fylkeskommunale, og dette gikk ikke bra. Det politikerne da fant på var å gjøre dem statlige! Dette var løsningen, trodde de. Men vi ser stadig i avisene hvordan dette går.

Det som er kjernen er følgende: privat virksomhet (som ikke er regulert av det offentlige eller leverer til det offentlige) er i hovedsak effektiv og pålitelig. Men dersom det offentlige kommer inn i bildet blir det altfor ofte ineffektivitet, sommel, svindel og korrupsjon.

Men ren offentlig virksomhet er anda verre. Her er det nesten alltid store forsinkelser, store budsjettoverskridelser, urealistiske planer,regelbrudd, osv.

Og det eneste Høyre kan finne på for å bote på dette er å innføre enda et offentlig råd/utvalg/nemd!

Nok sagt.

”Høyrefolk vil heller ha Jens enn Erna” er overskriften i Dagbladet i dag. Vi siterer fra artikkelen:

”Ingen ledere står så svakt i eget parti som Erna Solberg. Det viser Synovates meningsmåling utført i april på oppdrag av Arbeiderpartiet. 18 prosent av Høyres velgere svarer at Jens Stoltenberg er best egnet til å være statsminister. Bare 15 prosent foretrekker kandidaten fra deres eget parti.

-Tallene sier like mye om Erna Solberg som partileder enn statsministerkandidat. Hun er ikke særlig sterk i eget parti. Siv Jensen har en langt større tyngde blant sine egne enn Erna, sier Håkon Kavli i Synovate til Dagbladet.”

Artikkelen fremstiller dette som om det kun dreier seg om person, og på et vias er dette korrekt, men egentlig er det noe annet som er det viktige poenget: det viktige poenget er at det Høyre og det Aps står for er omtrent identisk.

Begge er tunge sosialdemokratisk partier som vil ha høy skatt, statlig styring av det meste, og som vil at staten skal drive skolen, helsevesenet og pensjonsordningene.

Men hvis disse to ”hovedmotstanderne i norsk politikk” er nærmest identiske i sin politikk, hva er det da man velger når det er valg? Jo, man velger kun personer, men velger ikke politikk. Alle de store partiene er enige i politikken; det kan være uenighet om enkelte detaljer, men alle de store partiene i Norge er enige om hovedlinjene.

Det skulle ikke være nødvendig å minne om at i det siste har flere fremtredende Høyre-folk gått ut og sagt at Høyre og Ap bør gå sammen i regjering – sist ute var tidligere statsråd Kristin Clemet. Vi kommenterte dette for noen dager siden og sa da at vi ikke trodde noe slikt ville skje.

Vi tror fortsatt at noe slik ikke vil skje, men hva vil da bli regjeringssituasjonen etter neste valg? Mange tror at det blir et flertall av Høyre og FrP, og da er det vanskelig å si hvem som danner regjering: det kan bli FrP og Høyre - hvis da Høyre våger dette. noe vi ikke tror. Uten samarbeid med Høyre tror vi ikke at FrP vil få danne regjering alene.

Men hva hvis det blir et borgerlig flertall av FrP, H, KrF og V? Da vil Høyre neppe gå sammen med FrP, og vi kan enten få en regjering av H, KrF og V, eller vi kan få en regjering av Ap med støtte fra KrF, Sp og V (og SV, hvis de kommer inn på Stortinget). Da får vi Stoltenberg III selv om det er et borgerlig flertall på Stortinget.

Så regjeringssituasjonen er vanskelig, men dette gjelder kun personsammensetning. Uansett hvilken av disse konstellasjonene det blir så vil politikken bli omtrent den samme som den har vært de siste 20 år uansett hvem som har sittet i regjering. Selv med Høyre og FrP i regjering vil politikken fortsette i samme spor som den har gjort de siste tiårene.

For den som vil markere en avstandtagen til denne brede sosialdemokratisk konsensus er det kun én mulighet: man bør stemme på DLF og dermed si at man vil ha noe helt annet enn det de andre partiene står for. En stemme på en av de syv store er bortkastet, men stemme på DLF er en markering at man er fed up av øket politikermakt, økende skatter, en reduksjon i kvaliteten på alle tjenestene som det offentlige står for, osv.

Derfor: si at du vil ha noe annet og stem DLF!

Høyre og Ap bør gå sammen i regjering etter neste valg, mener tidligere Høyre-statsråd og nåværende leder for den vanskelig plasserbare tankesmien Civita.

”Borgerlig flertall etter valget neste høst betyr nødvendigvis ikke at vi får en borgerlig regjering. Tiden er inn for at Ap og Høyre tenker samarbeid, ikke minst om EU-medlemskap” skriver Clemet i Aftenposten i går.

Og vi er ikke overrasket, Høyre og Arbeiderpartiet er enige om det meste, og de stemmer svært ofte sammen i Stortinget: begge er for høyt skattenivå, begge er for at det offentlige skal regulere økonomien og ha omfattende støtteordninger til alle typer mottagere, begge er for at skole, helsevesen og pensjoner skal være offentlig, og begge er tilhengere av norsk medlemskap i NATO. Man kan kanskje få det inntrykk at Høyre oftere er enig med Ap enn Ap er med sine regjeringskolleger.

Vi vil tro at mange i Høyre vil synes at Clemets forslag er en god ide, men vi tror ikke at det vil bli noen slik regjering med det første. Grunnen er at begge disse partiene lever på den illusjon at de er de to hovedmotstandere i norsk politikk. Dette er noe de i mange tiår har basert sin image-bygging på, og da kan ikke disse to partiene gå sammen i en regjering. (Et unntak fra dette kan skje dersom det oppstår en nasjonal krisesituasjon, men det som er Clemets viktigste argument er ikke av en slik karakter).

Hva er det som er Clemets hovedargument for denne storkoalisjonen?
”Så hvorfor ikke stoppe krangelen om hvem som skal regjere med hvem [etter en borgerlig seier ved valget i 2009]? Vi kan komme tilbake til saken i 2013. I mellomtiden kan vi bruke tiden på noe virkelig viktig og bringe Norge inn i EU.

Vi vet at nei-siden har et solid forsprang. Vi vet også at de to ja-partiene, Høyre og Ap, venter på et stemningsskifte i folket. Men det holder ikke bare å vente på folket, så lenge folket venter på lederne. De må selv gi et bidrag til det stemningsskiftet de håper på. De må tale ja-sidens sak!

Den eneste regjering som med lyst og kraft kan bringe Norge inn i EU, er en Høyre/Ap-regjering.”

Vi er nok enige med Clemet i at det som enklest kan få Norge inn i EU er en H-Ap-regjering. Og at begge vil ha Norge inn er opplagt, de er begge sosialdemokratiske partier, og EU er en superbyråkratisk sosialdemokratisk velferdsstat som skal omfatte hele Europa.

Fordelen ved å være med i EU er at man får tilgang til et frihandelsområde som omfatter hele Europa. Ulempen er at EU har felles tollbarrierer mot ikke-medlemmer, at EU driver omfattende overføringer landene imellom, at Norge vil måtte betale store beløp til EU, at (enkelte virksomheter) i Norge vil motta overføringer fra EU at landbruke i mange av landene får enorm støtte, at detaljreguleringen bare øker og øker, at Norge får medbestemmelse i EUs mange organer, og at EU-prosjektet er et forsøk på å bygge en sterk vestlig makt som et alternativ til USA (noe som ikke vil være mulig pga dagens europeeres feighet og tafatthet). (Denne listen er langt fra uttømmende.)

DLF er motstander av norsk medlemskap i EU: Alle fordelene som følger ved et medlemskap kan vi oppnå ved å erklære ensidig frihandel for Norges vedkommende, og da slipper vi alle ulempene.
Til slutt vil vi bare kort oppsummere ved å si at et forslag om at H og Ap skal gå sammen i regjering har en solid forankring i partienes politikk, men at symbolverdien av disse partienes posisjon som hovedmotstandere i norsk politikk gjør et slikt samarbeid umulig.

Med et sterkt og voksende FrP på sin side - det er litt vanskelig å si hvilken side av Høyre FrP befinner seg på, men vi skal la dette ligge - er Høyre i en skikkelig klemme, så det er nærmest slik at de ikke kan gjøre noe riktig. Og Clemets forslag er enda et av de mange umulige forslag om hva Høyre skal gjøre fremover.

I går la regjeringen frem sitt reviderte nasjonalbudsjett (RNB), og det er som vi kunne vente: mer penger til offentlige tilbud, ingen reduksjoner i offentlig virksomhet, ingen eller skatte- eller avgiftslettelser til individer.

Vi skal ikke se på alt ved dette forslaget, vi skal kun kort se på ett forslag som ble lagt frem samtidig, forslaget til nytt inntektssystem for kommunene:

”Tar fra de rikeste - gir til fattig og rik” er overskriften om saken i Aftenposten, og vi siterer fra artikkelen: ”Den rødgrønne regjeringen tar fra rike kraftkommuner og folkerike kommuner i sentrale strøk, og gir til utkantkommuner og vekstkommuner” og et av resultatene er at ”… småkommunene i distriktene, som allerede har de beste velferdstilbudene, får den sterkeste inntektsøkningen”.

I Norge er det slik at kommunen skal gi en rekke tilbud til sine innbyggere. Dette innebærer at de såkalte kraftkommuner - de kommuner som eier kraftverk - får store inntekter og derfor kan gi sine innbyggere et mer generøst tilbud mht skoler, eldreomsorg, etc. enn de fleste andre kommuner. De som bor i fattige kommuner får da som regel et langt dårligere tilbud.

Vi siterer igjen fra Aftenposten: ”Etter mange års strid om inntektssystemet for kommunene, presenterte Regjeringen i går sitt forslag. Det er kampen om velferden det står om: Inntektssystemet er nøkkelen til hvordan pengene fordeles mellom kommunene, og avgjør i siste omgang hvilke kommuner som har råd til flere lærere og fylte svømmebasseng, og hvilke som må kutte i ungdomsklubber og eldreomsorg.

17 av landets 430 kommuner får dårligere råd neste år, fra 2011 er det 65 kommuner som taper etter regjeringens omlegging. Rike kraftkommuner og kommuner med høye skatteinntekter, som Asker, Bærum og Stavanger, får svi.

Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) tror mange kommuner er glade for endringene.

- Vi kunne ikke akseptere dagens store forskjeller mellom kommunene. Og når midler omfordeles, må vi dessverre ta fra noen” (sitat slutt).

Vi er rimelig sikre på at heller ikke det nye systemet vil gjøre folk fornøyd. Slike systemer innholder alltid skjevheter, og det går tregt å endre dem når for eksempel befolkningssammensetningen endres (færre yngre og flere eldre gir større behov for pleiehjemplasser og hjemmehjelpere – i modellene ligger det nøkler som skal kompensere for slikt, men det er et sløsete og tungrodd og lite fleksibelt system.)

Men hva vil da være et rettferdig system? Det eneste som er rettferdig er å la hvert individ beholde sine penger (det vedkommende tjener, det vedkommende arver, etc.), og så la vedkommende selv bruke det han eier slik som han selv finner riktig på sine barns skole, på sin egen helseforsikring, på sin egne pensjonsforsikring, etc.

Da vil det ikke være noen forskjell på tilbud ulike steder i landet etter slike tilfeldige kriterier som om det i kommunen finnes en utbygget foss. Da vil endringer komme til uttrykk i endrede mønster mht etterspørsel etter tjenester, og et slikt fritt system vil være fleksibelt og innrette seg etter hva det reelt sett er etterspørsel etter uten at det er nødvendig å slite (”Etter mange års strid om inntektssystemet for kommunene”) for å få til endringer i som i praksis er det offentliges mer eller mindre statiske femårsplaner.

Hvis vi også skal si noe om krafttilbudet: i et fritt system vil kraftverkene være privat eid, og da vil det ikke skje som i dag at kommunene benytter dem som en slags kilde til ekstra skatteinntekter. De vil også være utsatt for full konkurranse, noe som vil gi oss så lave strømpriser som mulig. Og det vil ikke være som i dag at mye av strømprisen er avgifter til det offentlige.

Men i mange år fremover må vi slite med dagens system og de stadige mikroskopiske endringene som skal gi inntrykk av at politikerne forsøker å rette på problemene. Og så lenge vi har dette systemet vil det fortsetter å skape sløsing, misnøye og urettferdighet, og slik vil det fortsette så lenge de aller fleste nordmenn tror at alt alle slike tilbud – eldreomsorg, skole, pensjoner – må være offentlige.

Denne noe merkelige overskriften har vi tatt fra Aften i går. Ingressen i artikkelen lyder slik: ”Fra høsten mister make-up-artist-studenter rett til støtte fra lånekassen.”

Og da skulle vel det meste være sagt: artikkelen innholder noe mer, men det er kun at studenter innen denne retningen naturlig nok klager over at de mister støtte – det er et opprør blant make-up-studentene (derav tittelen), og myndighetens formelle begrunnelse, som er at studietiden er for kort, den er kun seks måneder.

Det er altså slik at myndighetene deler ut penger, penger som er tatt fra skattebetalerne, dvs. alle, og så deler de en del av disse pengene ut igjen til de som etter myndighetenes vurdering fortjener å motta mer eller mindre gratis penger (lånene som lånekassen gir er reelt sett sterkt subsidierte). Nå er det altså blitt slik at de som studerer for å bli stylister ikke lenger skal være i den gruppen som myndigheten vil favorisere.

Vi synes det er urettferdig at myndigheten skal holde på på denne måten: å favorisere noen og reelt sett å straffe andre. Vi vil ha en nøytral ordning, en ordning hvor hverken myndighetene eller andre utenforstående har noen mulighet til å blande seg opp i de valg individer gjør for å skaffe seg produktive, interessante og gode liv.

Den eneste måten dette kan skje på er at staten trekker seg ut av all studiefinansiering (og all annen bankvirksomhet), og overlater alt dette til private, I så fall vi individer kunne få lån kun på basis av sin kredittstatus og sin fremtidige betalingsevne. Da vil det ikke være slik at noen studieretninger favoriseres og andre straffes. (I dag er en slik ordning mulig, men den blir kostbar i og med det høye skattenivået som rammer alle, også de som ikke omfattes av de offentlige gratisordningene.)

Under en slik ordning vil vi heller ikke få den type situasjoner som saken i Aften handler om: at enkelte studier av myndighetene blir vurdert som ikke fine nok til å bli omfattet av ordninger som i dag er nødvendige pga det ekstremt høye skatte- og avgiftsnivået.

Dessuten vil en slik ordning bli langt billigere for alle enn dagens ordning; offentlige ordninger er alltid byråkartiske, ineffektive og sløsete.

Mht styling og lignende så har vi svært liten innsikt i dette fagområdet, men det er liten tvil om at dette er et fagfelt som betyr mye for mange mennesker og at det øker livskvaliteten for de involverte. Derfor synes vi at dette faget på mange måte er like verdifullt som en rekke andre fag som omfattes av støtte fra lånekassen.

Vi har nettopp vært igjennom pinsen, en pinse som mange steder i landet hadde et flott sommervær. Mange benyttet derfor denne helgen til å arbeide i haven: de plantet busker og blomster, de klippet gressplener, de sådde, de gjødslet og de luket.

For å gjøre alt dette trengte de ulike redskaper og remedier: hakker og spader, frø og planter, ugressmiddel, o.l. Aftenposten forteller i dag at lørdag ble det satt omsetningsrekord i slag av planter: det ble solgt for 95 mill kr bare på lørdag. Havesenterbransjen venter en omsetningsvekst på 10 – 15 % i år. Nå er det slik at alt som har med haven å gjøre kan man kjøpe på plantesentre også på dager da andre forretninger er stengt, disse er nemlig unntatt fra loven som sier at forretninger skal være stengt på søn- og helligdager. Slik har det vært i mange år.

Men i år skjedde det noe spesielt: Butikkjeden Jernia holdt for første gang åpent også 1. og 2. pinsedag. Disse har tidligere ikke holdt åpent på slike dager, og ledelsen gir som begrunnelse at de også selger haveutstyr, og da må de falle under samme regler som havesentrene.

Ikke uventet har to ulike grupper protestert mot Jernia og truet med å anmelde dem til politiet. Disse tro gruppene er KrF og fagforeningene.

KrF snakker om helligdagsfred, og fagforeningen sier at dersom alle butikker tillates å holde åpne vil stadig flere miste sine fridager og måtte jobbe nærmest hver dag.

Vi har noen bemerkninger til dette: Vi er imot at en gruppe – stor, eller som i dette tilfelle, liten – skal kunne tvinge igjennom sitt syn overfor andre mennesker. Selv om KrFerne vil ha helligdagsfred, så har de ingen rett til å ved tvang å hindre andre i å selge og kjøpe. Et slik forsøk på å tvinge alle inn i KrFs verdisyn er etter vårt syn tvers igjennom umoralsk.

Fagforeningen tar også feil. Den sier reelt sett at dersom det ikke blir forbudt for butikker å holde åpent på søn- og helligdager vil ansatte bli presset til å jobbe mer slik at de derved mister sine fridager i helgene.

Vi er overbevist om at få eller ingen vil bli presset til å jobbe i helgene hvis de ikke vil. Og vi vil tro at enkelte ønsker å jobbe i helgene – da vil de jo få en ekstrainntekt. Dessuten er de mange som jobber deltid og som gjerne vil jobbe litt mer. Vi er helt med på at fagforeningen har reelle og legitime oppgaver, i dette tilfelle for eksempel hvis en arbeidsgiver forsøker å presse sine ansatte til å jobbe mer enn de selv ønsker, men slik vil vi tro er noe som forekommer svært sjeldent, og slike tilfeller bør løses i hver enkelt tilfelle og ikke ved et generelt forbud mor å holde åpent på søn- og helligdager.

Forøvrig er antydningen om at få eller ingen vil få fri i helgene dersom forretninger får mulighet til å holde åpent i helgene helt uholdbar. Allerede i dag er det mange som jobber i helgene: alle som jobber innen transport (bussførere, konduktører, ansatte på bensinstasjoner) jobber i helgene, leger jobber i helgene, politiet jobber i helgene, brannmenn jobber i helgene, kioskansatte jobber i helgene, servitører jobber i helgene, og mange flere.

Vi tror derfor ikke at dersom enkelte som er tilknyttet butikkbransjen får mulighet til å jobbe ekstra i helgene så vil det føre til at stadig færre vil få fri i helgene.

For øvrig mener vi at staten ikke har noen rett til å bestemme når butikkene skal holde åpent. Vi vil derfor at alle statlige restriksjoner på butikkers åpningstider skal avvikles. Vi mener at dersom butikkens eier ønsker å holde åpent, dersom det finnes ansatte som vil jobbe, og dersom det finnes kunder som vil handle, så er det umoralsk av noen å hindre dem i dette.

DLF vil derfor avvikle alle offentlige restriksjoner på butikkers åpningstider.

En av de mange alvorlige innvendinger mot velferdsstaten er at politikerne innfører stadig mer kompliserte regelverk, regelverk som det blir vanskeligere og vanskeligere å følge.

Det er derfor noe spesielt når vi opplever at en statsråd i den sittende regjeringen har brutt så mange regler at en kommentator omtaler en redegjørelse om saken som ”et absurd show”.

Vi siterer fra en artikkel med tittelen ”Flust av konsulentfeil hos Haga” om saken:

”– Det er en meget alvorlig sak og det er min jobb å rydde opp, sier olje- og energiminister Åslaug Haga (Sp).

I kjølvannet av Arnstad-saken ba Haga Departementenes innkjøpstjeneste (Depkjøp) om å vurdere samtlige konsulentavtaler i lys av loven om offentlige anskaffelser. Rapporten er ikke oppløftende lesning for statsråden.

– Den inneholder bred kritikk. Det er funnet feil ved majoriteten av kontraktene, sier Haga.

Hun akter nå å skjerpe rutinene og styrke kvalitetssikringen av departementets anskaffelser. Samtidig tar hun selvkritikk på at dette ikke er gjennomført tidligere. Riksrevisjonen har gjentatte ganger kritisert offentlige instanser for brudd på anbudsreglementet. …

Olje- og energidepartementet har 40 løpende konsulentavtaler som hver for seg overstiger 100.000 kroner i verdi. Haga har tidligere innrømmet regelbrudd i forbindelse med konsulentavtalen tidligere Enova-sjef Eli Arnstad inngikk med departementet i fjor. Men den avtalen er slett ikke alene om å bryte reglene.

Depkjøp har nemlig funnet feil og mangler ved de aller fleste av departementets løpende avtaler. Regelbruddene er mest alvorlige for de minste kontraktene. Manglene for de største anskaffelsene beskrives som beskjedne” (sitat slutt).

En slik enorm mengde feil foregår altså i et departement. Et departement er en virksomhet, om man kan kalle det det, som skulle ha de aller beste forutsetninger til å kjenne til de regler som gjelder og som også skulle ha et ansvar for å følge dem. det er folkene der som tar initiativet til reglene og det er de som formulerer dem.

At politikere og byråkrater blir avslørt som udugelige har vi intet imot, det er noe vi forventer av sosialdemokratiske politikere, men det som vår oppmerksomhet primært rettes mot er alle de som driver verdiskapning i private virksomheter og som rammes av tilsvarende villnis av regler. Disse er opptatt av verdiskapning, av å produsere noe som folk ønsker seg eller trenger og som de vil kjøpe, og den stadig økende mengden statlige regler som gjelder dem påfører dem kun demotiverende, unyttig og skadelig arbeid. Men de aller fleste er samvittighetsfulle og nedlegger et stort arbeid i å følge disse reglene. Ille må det da være for dem å se at politikere og byråkrater, de som altså skulle være mest opptatt av å følge disse reglene, enten gir blaffen i å følge dem, eller ikke er i stand til å følge dem.

Uansett hva årsaken er så er dette ille. Det som må skje er at de offentlige regler som gjelder all næringsvirksomhet må reduseres til det minimum som er nødvendig for å beskytte individers frihet og å sikre næringsfrihet. Etter DLFs syn er alle andre regler, lover og forordninger kun krenkende, unødvendige og skadelige.

Og til statsråd Åslaug Haga, og til alle andre politikere og byråkrater som i stort omfang bryter regler de selv sier det er for og som de baserer sin karriere på å innføre stadig flere av, er det nå kun det å si at det som skjer er at de nå får smake sin egen medisin. Eller kanskje vi burde si at den som graver en grav for andre, faller selv i den.

For en del år siden var det fire borgerlige eller ikke-sosialistiske partier i Norge: Kristelig folkeparti, Venstre, Høyre og Senterpartiet. Disse samarbeidet og dannet i ulike konstellasjoner regjeringer sammen. Men etter hvert har alle disse partiene beveget seg til venstre. Samtidig har FrP seilet opp som en kandidat for regjeringsmakt.

Senterpartiet var i mange år et borgelig parti, men gikk så over til den mørke siden og sitter nå i regjering med SV og Ap. Venstre er alltid vanskelig å plassere, men akkurat nå vil de ifølge lederen Lars Sponheim ”heller ha Jens enn Jensen som statsminister”, dvs. de vil heller ha en sosialistisk regjering enn en hvor FrP er med. Og i går la KrFs programkomité frem sin innstilling, og den viser at også KrF nå er i ferd med å gli over til den andre siden.

KrF går nå inn for (vi er dog klar over at det som ble lagt frem i går er et forslag, men det er all grunn til å forvente at dette forslaget illustrerer veien KrF vil gå fremover) en politikk som ligger enda lenger til venstre enn den de har stått for tidligere.

Her er noen punkter fra innstillingen:

De vil heller ha offentlig velferd enn skattelettelser
De sier Nei til privat eldreomsorg
De vil øke uhjelpen med 7 milliarder kroner
De sier Ja til klimaavgift på flyreiser
De sier Ja til flere kvoteflytninger
De vil ha samfunnstjeneste for alle

Dette er klart en politikk som vil redusere friheten ytterligere, og som vil forsterke de negative utviklingstrekk vi har sett i Norge de siste årene.

La oss før vi avslutter si at vi ikke tror at en regjering etter neste valg utgått fra Høyre eller FrP vil ført til noen merkbar forandring i den negative utviklingen, i beste fall vil en regjering som inneholder disse partiene føre til at utviklingen i negativ retning vil gå noe saktere. Også Høyre og FrP har gått kraftig til venstre de siste årene, så alt tyder på at det kommer til å bli virkelig ille fremover, uansett hvem som havner i regjering etter valget neste år.

En økning i oppslutning om FrP/Høyre vil dog vise at befolkningen ikke vil gå like raskt til venstre som SV/Ap/Sp/KrF/Venstre ønsker, men disse velgerne vil ikke få det de ønsker seg ved å stemme på disse partiene.

Så lenge praktisk talt hele befolkningen tror at alle problemer kan løses med høyere skatter, flere reguleringer, mer makt til politikerne, mindre frihet for den enkelte, flere lover og større innsats fra det offentlige, så vil det bare gå dårligere og dårligere, dette fordi det er slike tiltak som skaper problemene – det eneste som kan løse problemene er at samfunnet organiseres rundt prinsippet om at hver enkelt har ansvar for eget liv. Dette innbærer full individuell frihet.

Det venstresiden ønsker er at ingen skal ha ansvar for seg selv samtidig som at alle skal ha ansvar for hverandre. Enhver burde forstå at dette ikke kan fungere, og at det fører til den ansvarsløshet og den ansvarsfraskrivelse vi i stadig sterkere gard ser omkring oss på alle områder i dag. Men så lenge folk flest ikke ser dette er det ikke håp, da vil det bare forsette å gå rett vest eller nord og ned.

Hvordan står det til i Norge i dag? Ved å lese dagens Aftenposten får man et godt inntrykk. Vi siterer fra noen av oppslagene:

”140 taxijuksere går fri. 140 drosjesvindlere slipper unna straff og beholder dermed løyvene sine. Politiet har ikke ressurser til å føre saker mot alle …”.

”Tiltale for 25 fiktive barn. Politiet mener 10 kvinner har diktet opp 25 barn for å svindle til seg trygd … Romkvinne [”rom” er nå det politisk korrekte navnet på sigøynere] fikk 180 000 trygdekroner i måneden”.

”Håper på omkamp om utvisning. Krekar får bli i Norge – lenge. Utvisning kan ta mange år.”

”Taper millioner på asylmottak. Kommuner fortviler over manglende statsstøtte”.

”205 studenter ved Det juridisk fakultet i Bergen er mistenkt for fusk”.

”Dårlig ledelse i norsk bistand”.

”Dårlig lønn, færre lærere”.

”Kirken blir tannløs. [Kirken blir] den tannløse lenkehunden [kirkeminister] Trond Giske ønsker seg”.

Om norske menn: ”Fra ridder til sutrekopp”.

”Operasteinen søples til. Snus, sneiper, tyggegummi og gule skvetter klint inn i hvit marmor. Hvor er folkeskikken …?”

”Storfiskene går fri” – dette handler om svindlere i finansmarkedene, hvor Kredittilsynet har raidet ”små og ferske aktører”, mens de store ”gebyrmaskinene” er latt i fred.

”Bistandslønn ble borte. … Firmaet NN jobbet i hadde fått støtte fra UD via Fredskorpset til å betale lønnen hennes, men pengene kom aldri … Fredskorpset tappet for 1,2 mill”.

Slik står de altså til i Norge i dag: snusk, snylting, lureri, forsøpling, sløsing med skattepenger, kriminalitet, umoral, lovløshet, nivellering, synkende kvalitet på en rekek områder, sviktede forhåpninger, løftebrudd, osv. – kort sagt forfall på alle områder

Slik må det bli i et sosialdemokratisk samfunn. Sosialdemokratiet innebærer høy skatt, statlig styring, en voksende offentlig sektor, milde straffer for kriminelle, en generell ansvarsløshet, ansvarsfraskrivelse, osv. og dette må føre til slike ting som er beskrevet i Aftenposten i dag.

Løsningen på dette? Vi må forlate sosialdemokratiet og over på et fritt samfunn hvor hver enkelt holdes fullt ut ansvarlig, både moralsk, økonomisk, politisk og juridisk for egne handlinger, og hvor staten ikke skal drive annet enn å beskytte oss mot kriminelle og å forsvare oss mot angrep fra fremmede makter. Men å si dette i et samfunn hvor mer enn 99 % av befolkningen støtter sosialdemokratiet er som å banne i kirken. Men det er derfor DLF er til.

”Myndighetene må ta ansvar” er overskriften på en artikkel inne i Aften sist mandag, og artikkelen handler om ”konflikten i sigøynermiljøet i Oslo”.

Som kjent var det for et par dager siden i Oslo skuddveksling og knivslagsmål mellom to grupper sigøynere; dette var kulminasjonen av en konflikt som har pågått i lang tid, og lederen for Romfolket mener at ”nå må myndighetene komme på banen for å løse konflikten”.

Lederen i Romfolkets landsforbund ”mener myndighetene må være mer aktive i forhold til sigøynermiljøet dersom slike konflikter skal unngåes. –I dag er samarbeidet så dårlig at vi ikke får gjennomslag for noe. Vi ønsker å få på plass skoleordninger, vi ønsker å opprette vår egen organisasjon, og vi ønsker å etablere et senter om romanifolket. Men det får vi ikke midler til …”.

Holdningen er altså at denne gruppen ønsker seg en del ting, og når myndighetene ikke gir dem det de vil, så blir det skyting og knivstikking. Ja, vi er ikke overasket over dette, det er slik velferdsstaten fungerer: politikere stiller til valg ved å love å løse problemer, og så løser de dem ikke fordi det er slik at problemene – og dette gjelder alle problemene politikerne sier de skal løse – ikke kan løses på denne måten, de kan ikke løses ved statlige inngrep og statlige reguleringer, folk blir da misfornøyde, og det blir bråk. Dette er like sikkert som amen i kirken.

Hva er det da som kan løse dem? Jo, frihet og ansvar: hvert individ må ha full frihet til å styre sitt liv, og det må av myndighetene holdes fullt ut moralsk og juridisk ansvarlig for dets handlinger. Kun dette kan redusere problemene til et minimum. Dette er også den eneste oppskrift på et sivilisert, harmonisk og velstående samfunn.

Vårt syn er derfor at staten/myndigheten kun skal ha én oppgave i tillegg til å føre folkeregister og administrere egen virksomhet, den skal beskytte oss mot kriminelle og mot militære angrep, og dette skal den gjøre ved kun å ha tre arbeidsområder: å drive politi, rettsapparat og militært forsvar.

Når myndighetene tar på seg oppgaver ut over dette, vil disse oppgavene enten ikke bli utført eller bli utført på en dårlig måte, dette fordi myndighetene ikke er i stand til å utføre slike oppgaver på en rasjonell og effektiv måte. Og dette fører til at alle blir misfornøyde.

Ang. denne konkrete saken, så burde sigøynere fått følgende beskjed av myndighetene: "Vi skal hjelpe dere dersom dere blir utsatt for noe kriminelt, i så fall skal vi oppklare saken og få gjerningsmannen dømt. Men har dere andre ønsker så må dere klare dette selv. Ønsker dere dere skole, museum, senter, organisasjon, osv. må dere sørge for finansieringen selv, dette har vi som stat ikke noe med”.

Hvis dette hadde vært holdningen, ikke bare overfor sigøyneren, men overfor alle, ville ikke bare sigøynere, men også alle andre, hatt det bedre, og de ville ikke stadig bli skuffet over at forventninger til hva myndighetene skal gjøre ikke blir oppfylt. Men denne reelle løsningen er helt uforenlig med sosialdemokratiet, så vi vil nok ikke få denne løsningen med det første. I mellomtiden vil alle typer problemer, inkludert gateslagsmål med kniver og skytevåpen, bare øke.

Tittelen på denne kommentaren var stilt som to spørsmål. Svaret er Nei på begge.

Vi har i mange år naturlig nok hørt om forfall på alle områder i offentlig sektor. Det mest åpenbare tegn på dette er at offentlig eide bygninger forfaller. Dette gjelder alt fra biblioteker og museer til kulturhus og skoler. Men aldri har vi sett dette så klart fremstilt som i en artikkel i Aftenposten i går.

Vi siterer: ”128 skoler stengt på åtte år. Så dårlige har forholdene vært ved 128 norske skoler, at Arbeidstilsynet har sett seg nødt til å stenge dem. Nå vil de ha en landsomfattende kampanje for å bedre forholdene.

Vannbøtter på gulvet over hele skolen samler lekkasjer fra taket, innetemperatur på ni grader, mus og musebol på skolekjøkkenet og mange sykmeldinger.

Arbeidstilsynet fikk sjokk da de inspiserte Biri ungdomsskole i Gjøvik kommune.

- Jeg ville vært meget betenkt ved å ha mine barn på denne skolen, sier overlege Jan Wilhelm Bakke ved Arbeidstilsynet til Teknisk Ukeblad.

Ifølge rektor Guro Kirkerud er tette luftveier og hodepine vanlig blant elever og lærere. De ansatte på skolen er ofte sykmeldte.

Men disse elendige forholdene til tross, Biri ungdomsskole går ikke inn i Arbeidstilsynets statistikk over stengte skoler.

- Det skal mye til før vi går så langt som til å stenge skoler. Vi har som regel andre muligheter, som pålegg om utbedringer. Det er kun når det vurderes at det er akutt fare for liv og helse at vi stenger …” (sitat slutt).

Skoler, som alle partiene på Stortinget sier at de vil prioritere, er i så dårlig forfatning at i løpet av noen få år er 128 skoler stengt fordi det er fare for liv å helse å oppholde seg inne i dem!

Vi synes dette er forferdelig, men i dagens system er det også uunngåelig.

Vi har et system hvor det offentlige tar fra folk 50-70 % av det de tjener, og så skal byråkratene bruke dette til det som påståes å være felles beste. Dette innebærer ikke bare at svært mye penger forsvinner i systemet, men også til at pengene disponeres i samsvar med byråkratenes vurderinger, og ikke slik som hver enkelt ville ha disponert pengene dersom vedkommende hadde fått beholde dem selv.

Dersom folk hadde fått beholde sine penger ville de ha brukt pengene bedre enn det offentlige i dag gjør – hvem ville ha kjøpt skoleplass til sine barn på en skole som er slik som artikkelen i Aftenposten beskriver?

Når byråkratiet bestemmer, vil det være byråkratiets vurderinger som avgjør hvordan pengene brukes, og disse vurderingene er i hovedsak slik at de tjener byråkratiet. Det er derfor vi får flere lover, flere regler, flere utvalg, flere ombud, flere konferanser, osv. – dette enhver byråkrats ønskedrøm: det gir ham noe å gjøre i arbeidstiden, det fører til at han kan dra på reiser som andre betaler, og det fører til at det må ansettes stadig flere byråkrater, noe som gir byråkartene alt fra bedre avansementsmuligheter til flere kollegaer.

Og mht forfalne bygninger: Er det noen som tror at byråkratens kontor- og møtelokaler er like forfalne som de skolene som er omtalt i artikkelen i Aftenposten?

Den som vil se forskjellen selv kan stikke innom hovedkontoret til Deichmanske bibliotek i Oslo, og så sammenligne standarden der med standarden i regjeringskvartalet, som ligger rett over gaten. Deichmann er uvasket og skittent og forfallent, mens regjeringskvartalet er rent og lyst og moderne og ser ut til å være i tipp topp stand.

Dagens sosialdemokratiske velferdsstat må føre til at det blir slik: forfalne og farlige skolebygninger, og lyste og hyggelige og velholde kontorer for byråkarter og politikere.

Kun frihet, hvor det er folk selv som bestemmer og ikke byråkarter og politikere, kan føre til at det blir annerledes.

Dagens overskrift - minus spørsmålstegnet - er en noe upresis oppsummering av ett poeng i artikkelen på forsiden av søndagens Aftenposten. Overskriften der er slik: ”Pensjonskutt for å ta seg av barnebarna”, og ingressen forteller følgende: NN ”opplevde at pensjonen hans ble kuttet med 20 000 kr fordi han var fosterfar for to av sine egne barnebarn.” Mange, spesielt fosterforeldre, klager naturlig nok over dette, og vi leser inne i avisen følgende: ”Reglene rammer AFP-pensjonist som tok seg av barnebarna … ”. Jeg fikk AFP-pensjonen avkortet enda jeg ikke hadde arbeidsinntekt””. Dersom man har inntekt så reduseres pensjonen, naturlig nok, men i dette tilfellet er reglene slik at dersom en pensjonist er hjemme med fosterbarn så avkortes utbetalingen.

Urimelig? Ja, de fleste vil nok si det. Men vårt poeng er at det statlige pensjonssystemet er så komplisert at mange rammes av regler som innebærer reduksjoner og som mange vil oppfatte som urimelige. Og det som rammer NN vil mange i dag oppfatte som urimelig.

La oss før vi går videre fortelle hvorfor pensjonen til den omtalte pensjonen ble kuttet. Det er ikke helt dekkende å si at han fikk redusert pensjonen fordi han var fosterfar. Pensjonen ble kuttet fordi han mottok kr 60 000 i året fra barnevernet for å ta seg av sine barnebarn: dersom man som AFP-pensjonist har en inntekt på mer enn kr 15 000 blir pensjonen avkortet, og denne personen fikk altså en inntekt på kr 60 000 fra barnevernet. I artikkelen i Aftenposten er dette skrevet med anførselstegn: ”Med ca 60 000 i ”inntekt” fra barnevernet fikk jeg selvfølgelig avkortning”. Dette innebar at pensjonen ble redusert med kr 20 000. Men det er mer: NN forteller at han også får utgiftsgodtgjørelse fra barnevernet og at den ikke plusses på inntekten.

Så, for å ta seg av egne barnebarn får denne personen kr 60 000 i en slags lønn fra barnevernet, og han får dekket utgifter forbundet med å barnebarna hos seg. For å kompensere for noe av dette reduserer staten hans førtidspensjon med kr 20 000. (Når han ved 67 års alder gikk over på vanlig pensjon var det ingen avkortning.) Og med dette er han så misfornøyd at han står frem på Aftenpostens forside og klager sin nød.

Ja, vi forstår godt at han er misfornøyd. Slik som politikerne lover og lover så er det ikke overraskende at folk er misfornøyde med å få netto kr 40 000 pluss utgiftsgodtgjørelse for å ta seg av egne barnebarn.

Og med slike holdninger er det ikke overraskende at det statlige pensjonssystemet er bankerott.

Hva er DLFs syn? Vårt syn er at alle pensjonsordninger skal være private, og at man ikke har krav på å motta penger fra andre mennesker, selv ikke når man benytter staten som mellommann (de penger staten i dag deler ut er tatt fra andre mennesker. Så når NN mottar penger fra staten så er de tatt fra resten av befolkningen). Pensjoner bør være noe man får etter at man selv har investert i en pensjonsforsikring med betingelser man selv finnes passende. I et slikt system vil man ikke betale spesielt mye i skatt, og man vil da beholde så mye av sin egen inntekt at man vil ha god råd til å ta seg av både egne barn og egne barnebarn.

Men dagens system, og dagens holdninger, innbærer at kursen går rett mot stupet.

Under overskriften ”Kritisk til karikaturene” skriver Aftenposten sist tirsdag at ”Europarådets leder [Terry Davis] mener nordisk presse ikke burde provosert muslimer”. Videre: ”Ytringsfrihet betyr ikke rett til å krenke noen, sier Europarådets generalsekretær Terry Davis om striden rundt Muhammed-tegningene og den nederlandske politikeren Geert Wilders anti-islamske film”.

I det siste er det mange som har stått opp for å forsvare ytringsfriheten, det nederlandske parlamentsmedlemmet Geert Wildere er den siste, men før dette har bla. flere nordiske tegnere (dog ingen norske, naturlig nok) publisert karikaturtegninger av Muhammed, bla. Lars Vilks og Kurt Westergaard. Et stort antall danske aviser har trykt karikaturtegninger, osv.

Men politikerne svikter, nesten alle som en: Til og med USAs tidligere utenriksminister Madelene Albright har sagt at Muhammed-karikaturene ikke burde blitt trykt, og det samme har politikere i flere andre land. I Norge har folk som Jonas Ghar Støre, Thorbjørn Jagland og Bjarne Håkon Hansen handlet som om problemet er ytringene og ikke truslene og volden som kommer fra de som vil hindre ytringene, disse politikerne sier slike ting som at at ”vi skal ha ytringsfrihet, den er viktig, men den må brukes med forsiktighet”.

La oss før vi går videre si hva Europrådet er. Aftenposten skriver: ”Europarådet må ikke forveksles med Rådet for Den europeiske union og Det europeiske råd, som begge er organer i EU. [Sosialdemokrater er glade i slike råd, og danner nye så snart de får en anledning. Etter hvert er det blitt så mange råd at det ikke lenger er mulig å gi dem klart forskjellige navn – i dette tilfellet har vi altså i Europa tre råd som har navn som er omtrent identiske.] Europarådet har 47 medlemsland i og omkring Europa, og er ifølge Aftenposten ”vaktbikkje for menneskerettighetene. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som danner grunnlaget for Den europeiske menneskerettighetsdomstol, er det viktigste verktøy”.

Jo, ytringsfrihet, som betyr at man har rett til å gi uttrykk for sine meningen uansett hva de skulle være, innebærer at man har rett til å krenke andre. Vi gir ingen definisjon av ytringsfrihet her, men vil henvise til www.forytringsfrihet.no, hvor en god slik definisjon finnes.

Fra denne siden vil vi også hente følgende George Orwell-sitat: ”Frihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre". Ytringsfrihet innebærer retten til å krenke andre så mye man måtte ønske, og de aller fleste grupper og individer i siviliserte samfunn er blitt krenket (av alt fra meningsmotstandere via demonstranter til komikere, men ingen siviliserte mennesker krever forbud mot slikt), og dette er kjennetegnet på et sivilisert samfunn.

I samfunn som mangler frihet derimot, der er det ingen som våger å krenke diktatoren eller den ledende ideologien. Retten til å krenke og friheten til å bli krenket hører sammen, og de hører begge hjemme i siviliserte samfunn, og de som ikke aksepterer dette, de står barbariet og terroren nær. Gir vi etter for dem er det etter hvert slutt på friheten.

Det politikerne burde ha sagt var som følger: ”publisér det dere vil. Krenk så mye dere vil! Vi skal sørge for at dere får politibeskyttelse så lenge det er nødvendig, og vi skal sørge for at alle som truer dere blir uskadeliggjort. Vi har frihet, frihet er viktig og den skal vi beskytte med de midler som er nødvendige”. Kun utspill av denne typen er i samsvar med politikerne legitime rolle.

Det er skammelig at ledene politikere sier at ytringsfrihet må brukes med forsiktig eller slik at ingen krenkes. En ytringsfrihet som må brukes med forsiktighet er ingen ytringsfrihet.

Statens eneste legitime rolle å beskytte vår frihet. At politikere nå vil legge begrensinger på individers frihet for å komme i møte en voldelig, barbarisk mobb, det er skrekkelig, og spesielt ille er det at ledere i et organ som skal være vaktbikkje for menneskerettighetene reelt sett går inn for å begrense ytringsfriheten.

”Statlige ledere holder ikke mål” påstår Aftenposten på sin førsteside sist søndag, og den etterfølgende tekst sier at ”bare snaut halvparten av de ansatte i staten synes at deres nærmeste leder gjør en god jobb. -Det er altfor dårlig, mener statsråd Heidi Grande røys, som nå varsler tiltak”.

Hvordan er ledere i staten plukket ut til nå? Så vidt vi kan se har kvalitet og egnethet i liten grad vært avgjørende kriterier, så vidt vi kan se er det ofte lagt vekt på å ansette folk med riktig partitilhørighet og/eller riktig kjønn, og man har gjerne ansatt folk som har vært i, men ikke lenger har noen plass i politikken. I blant ser det også ut til at folk er ansatt fordi de er i slekt med sentrale politikere.

Statsråden varsler altså tiltak. Vi ser med spenning frem til disse tiltakene. Hva kan disse bestå i? Kanskje blir det snakk om kursing av de allerede utvalgte/ansatte slik at de skal bli bedre ledere? Vi er skeptiske til en slik ordning, vi har liten tro på at noe slikt vil fungere i det hele tatt.

En god leder er en kreativ person som kjenner fagfeltet godt, som er i stand ti å ta raske og riktige beslutninger, og som har den nødvendige autoritet til å gjennomføre dem. (Akkurat dette ser ut til å være stikk motsatt av de egenkaper norske politikere i dag har.) Vi kan heller ikke se at kjønn, slektsap med politikere og partitilhørighet bør være viktige ved ansettelser av ledere.

En god ledere må også sørge for at inntektene er større enn utgiftene. Dersom det ser ut til at det ikke blir slik, må han sørge for å øke inntektene ved øket salg eller ved å redusere utgiftene gjennom effektiviseringer. For statlige virksomheter er det ikke slik, der kan ledere i tilsvarende tilfeller i første omgang bare gå til staten og be om mer penger (slik for eksempel sykehusene gjør i disse dager).

Men denne type ledere kan som regel ikke fungere i en statlig virksomhet, slike virksomheter er som kjent slik at de må rette seg etter en kolossal mengde statlige direktiver og stadig nye rammebetingelser, og lederen må rette seg etter konsensus på alle viktige områder.

Med andre ord: statlige virksomheter vil nødvendigvis, både pga eierforholdet (staten eier og politikerne må derved bestemme) og rammebetingelsene i hovedsak tiltrekke seg en mennesketype som ikke vil fungere slik som gode ledere bør fungere.

Derfor vil det være slik at statlige ledere i hovedsak vil fortsette å være dårlige, og dette vil ramme alle som benytter de tjenester som det offentlige yter (om en virksomhet er statlig eller kommunal er ubetydelig i denne sammenhengen). Dette vil derfor ramme alle som benytte helsevesenet, alle som benytte skolene, og alle som benytter Folketrygden - og dette er jo alle innbyggere i Norge.

Det faktum at store virksomheter i dag er statlige og derfor i hovedsak blir ledet av dårlige ledere, det er noe som vil ramme oss alle.

Dersom eieren av et privat firma ansetter slektninger, venner og bekjente i sin badrift så har han all rett til dette. Hvis de viser seg å være lite dyktige så er det eieren selv/firmaet det går ut over, så det er han selv som må ta konsekvensene.

Annerledes er det med stillinger i det offentlige. Dersom de som har makt til det ansetter lite dyktige venner og bekjente så er det skattebetalerne og de som skal motta tjenester fra det offentlige som lider under det. Allikevel har det i Norge pågått slik i flere tiår. Spesielt har Arbeiderpartiets folk være flinke til å ansett barn, venner, slektninger, ektefeller (både tidligere og nåværende)i viktige stillinger uten at det har vært klart at de var dyktige.

Men svært sjelden er dette gjort så åpenbart og klønete som i statsråd Manuela Ramin Osmundsens ansettelse av nytt barneombud. (VG skriver om saken her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=510882.)

For det første fikk det forrige ombudet ikke fornyet sitt åremål, slik alle tidligere barneombud har fått. (Det tidligere barneombudet har flere ganger kommet med kritikk av utspill som regjeringen hadde kommet med.) For det annet ansatte Osmundsen som nytt barneombud en av sine omgangvenner – og dette i en stilling som har som en viktig oppgave å passe på hva hennes eget departement gjør.

For det tredje ser det ut til at Osmundsen er blitt drevet fra skanse til skanse mht de opplysningene hun har gitt om sitt forhold til det nyutnevnte barneombudet: det er blitt stadig tydeligere at de her hatt mer omgang enn Osmundsen opprinnelig ga uttrykk for.

For det fjerde var det slik at det nyutnevnte barneombudet ønsket å trekke sin søknad, men etter en middag med Osmundsen opprettholdt hun søknaden.

Og for det femte: når det nye barneombudet ble utnevnt la Osmundsen vekt på hennes juridiske kompetanse, noe som ikke var vektlagt da stillingen ble utlyst!

Før vi avslutter vil vi minne om at statsråd Osmunsden har vært i hard vær tidligere. Vi siterer fra vår kommentar 26. mai 2006:

”Ramin-Osmundsen søkte permisjon fra stillingen som leder [hun var da nyutnevnt leder i UDI] da denne saken ble kjent. Hun hadde da sittet i stillingen i kun noen timer. Umiddelbart etter at granskningskommisjonen - Graver-utvalget - la frem sin innstilling tidligere i denne uken, hvor det med nesten klare ord sies at Ramin-Osmundsen ikke snakket sant da hun fortalte at hun ikke kjente til den praksis som UDI førte mens hun var nestleder, gikk hun av som leder i UDI. (Ramin-Osmundsen benekter fortsatt at hun kjente til denne praksisen). I samme sekund Graver-utvalget legger frem sin innstilling får hun en ny toppjobb i UD, hvor hun "skal lede UDs arbeid med migrasjon og utvikling" (Aftenposten 24/5). Den som ville ha henne til stillingen var tidligere SV-leder, nå utviklingsminister, Erik Solheim.

Dessuten har tidligere statsminister og Høyre-nestor Kåre Willoch engasjert seg til forsvar for Osmundsen. "Han mener Graver-utvalget konkluderer uriktig når de mener at en nestleder skulle ha grepet inn overfor en leder som tar en rikelig del av porteføljen [sic]" (Aftenposten 24/5). Ramin-Osmundsen er gift med Terje Osmundsen, som gjennom en årrekke var en av Willochs aller nærmest medarbeidere.

Så, enten er Ramin-Osmundsen helt ukjent med en utbredt praksis i et direktorat hvor hun er nestleder, eller så lyver hun det norske folk rett opp i ansiktet. Og det er noen her som lyver: "Trygve Nordby har hele tiden sagt at Ramin-Osmundsen var kjent med den nye praksisen" – så enten lyver Nordby, eller så lyver Ramin-Osmundsen.” (sitat slutt).

Vi synes ikke det er mer å si om dette annet enn at statsråd Osmundsen er en belastning for regjeringen, og spørsmålet er: er det å ha en farvet innvandrerkvinne i regjeringen viktigere for statsminister Stoltenberg enn å ha en statsråd som man kan ha tillit til?

”SV-krav om forhandlinger med Taliban” leste vi på Aftenpostens forside sist lørdag. (Nettversjonen av artikkelen har en litt annen vinkling.)

La oss før vi går videre si litt om hva Taliban er. Taliban er tilhengere av et islamistisk diktatur: det vil ha gjennomført sharia 100 %. Taliban styrte Afghanistan fra ca midt på 90-tallet og til de ble avsatt av USA/NATO etter Talibans støtte til terrorangrepene mot USA 11. september 2001.

I perioden Taliban styrte var det forbudt for jenter å ta utdannelse, og det var forbudt for kvinner å arbeide utenfor hjemmet. Det var dødsstraff for frafall fra islam, og for homofili. Det var ingen ytringsfrihet, ingen politisk frihet, ingen næringsfrihet, og det var som resultat av dette ingen velstand. Musikk var forbudt, og andre kulturuttrykk som ikke var i samsvar med islam ble ødelagt – for eksempel ble de uerstattelige Buddah-statuene sprengt i 2000. Videre støttet Taliban islamistisk terror i en rekke andre land.

Vesten er nå i krig med militant islam, og kampene pågår nå primært i Afghanistan og Irak. Dersom Vesten trekker seg ut, vil dette gi de militante muslimen blod på tann, og deres angrep mot Vesten vil bli intensivert.

Hva er det som ligger i SVs utspill? (La oss tilføye at utspillet ikke kommer fra hele SV, men fra Bergen SV.)

De vil han forhandlinger med Taliban med sikte på en fredelig løsning. Men tror de virkelig at Taliban vil godta kompromisser som innebærer at de vil gå bort fra noen av de politiske realitetene som de sto for mens de regjerte? Tror de virkelig at Taliban i forhandlinger vil godta at jenter skal kunne gå på skole, at kvinner skal kunne arbeide, at det skal være frihet til å skape musikk og annen kultur? Tror de virkelig at Taliban vil godta dette?

Det er to svar på denne problemstillingen: Enten er de så ekstremt naive og virkelighetsfjerne at de tror dette, ellers så synes de at et Taliban-regime er bedre enn et fritt samfunn etter vestlig modell.

Vi skal ikke gi noe svar på dette her, vi skal kun si at sosialister av den typen som finnes i SV i hele det tyvende århundre støtter grusomme diktaturer (Sovjet, Øst-Tyskland, Romania, Albania, Nord-Korea), og fortsatt støtter de terrorregimer som Cuba.(Man kan finne mye mer om dette siste i en artikkel i Dagbladets Magasinet 7/12-07: http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/12/07/520508.html)

Så enten synes SVerne at et Taliban-regime er greit, eller så er de så virkelighetsfjerne at man aldri har sett maken.

”Politikk på sitt verste” og ”hestehandel” er uttrykk som benyttes om denne saken, men egentlig er dette politikk på det helt vanlige.

Det det handler om er regjeringens vedtak i går om å flytte veterinærhøyskolen fra sitt etablerte og velfungerende miljø på Adamstuen/Blindern til Senterpartilederens hjemkommune Ås.

Detet er åpenbart noe som Sp får fordi SV fikk igjennom det meningsløse vedtaket om å verne, dvs. hindre eierne i å bruke sine eiendommer i Trillemarka, noe som Sp opprinnelig var sterkt imot.

Igjen sløser politikere penger og andre ressurser bort på meningsløse prestisjeprosjekter som ikke har annen positiv effekt enn at angjeldende minister blir populær i hjemkommunen. En flytting vil skape uro som vil redusere produktiviteten i mange år fremover.

Dette skjer allerede få år etter at Høyre i regjering gjorde omtrent det samme, vi tenker på Victor Normans meningsløse utflytting av en rekke direktorater og tilsyn fra Oslo til flere småsteder omkring i ditstriktsNorge. Dette førte til stort frafall blant de ansatte, og til at kompetansen i visse tilfeller sank drastisk.

Artikkelen vi henviste til ovenfor til om dette har som hovedfokus at Aps Oslobenk ikke vil godta denne utflyttingen, men vi regner med at de ikke vil få gjennomslag.

Vi regner altså med at Veterinærhøyskolen blir flyttet, og at dette vil koste skattebetalerne noen milliarder kroner – det er budsjettert til 2,4 milliarder kroner, men vi vil bli overrasket dersom regningen ikke blir betraktelig høyre – penger som kunne ha blitt brukt på produktive ting.

Dette er så dumt at vi ikke ser noe behov for å kommentere dette ytterligere, annet enn at vi vil si at dersom slike institusjoner hadde vært private ville vi ikke opplevde slike meningsløse og kolossalt sløsete flytteprosesser.

At politikere bryter løfter er ikke noe nytt, slikt har forekommet så lenge politikere har eksistert, dvs. så lenge politikerne har lovet befolkningen at staten/det offentlige skal løse deres vanlige problemer og utfordringer.

Men de to løftebrudd som regjeringspartiene nå foretar, og som ble behørig omtalt i nyhetsendingene på TV i går, er blant de groveste vi har sett.

For det første har vi Kristin Halvorsens løftebrudd om barnehavene. Før valget i 2005 sa hun at ”vi skal ha full barnehavedekning i løpet av 2007 - hvis vi ikke klarer er dette er dere kvitt meg!” Det var slik hun sa det, uten forbehold. Nå har det vist seg at de ikke klarte dette, og på spørsmål på TV i går om hun nå ville trekke seg svarte hun et klart ”Nei!”.

Det har også vært forsøkt fra SVeres side å trikse med tallene – enkelt barn som står i kø blir ikke talt med, dette for å gi inntrykk at man er nærmere målet enn man er, og SVere har også forsøkt å legge skylden på andre: ”De fleste barn som ikke har fått plass er bosatt i kommuner styrt av Høyre”, dvs. de sier at Høyre saboterer SVs løfte. Og den ansvarlige ministeren vil ikke engang beklage løftebruddet.

Dette er bare patetisk, og bekrefter at SVere er like løgnaktige og like store bløffmakere som politikere fra andre partier.

Det andre løftebruddet er også i samme skala. Regjeringen lovet å innføre CO2-deponering fra anlegget på Mongstad med en gang. Da Regjeringen vedtok utbygging av Mongstad i 2006 vedtok de samtidig at alt fra oppstarten i 2010 skulle det etableres et testanlegg som skulle rense 100 000 tonn CO2 i året.

Testanlegget skulle fungere inntil et fullskala renseanlegg var på plass før utgangen av 2014. Nå er regjeringen kommet til at dette er for dyrt, og utsetter det hele. Dette er et løftebrudd av dimensjoner. (Løftebruddet er bra for økonomien og har ingen effekt på klimaet, men det er en annen sak som vi lar ligge i denne omgang.)

Det var dette prosjektet som ifølge statsministeren i hans nyttårstale var et kolossalt prestisjeprosjekt for Norge, ja, som tilsvarende en månelanding. Men kanskje verre er det at statsministeren visste om dette før han holdt innlegget på klimakonferansen på Bali og før utdelingen av Nobels fredspris, og at han dermed reelt sett løy verden rett opp i ansiktet mht Norges satsing på klima, dette for å fremstå som langt mer ”klimavennlig” (!) enn han er.

Disse to sakene illustrerer den svindel og det lureri som politikk er blitt.

Hva vil resultatet bli? Regjeringspartiene vil miste oppslutning, og det er enda større grunn til å regne med at vi får et regjeringsskifte i 2009. Men så vil regjeringen vi da får være like ille som den vi har nå, og så vil vi få en Ap-regjering igjen fra 2013. (Antagelig vil vi få en ren Ap-regjering, SV vil neppe komme seg etter den meget velfortjente nedturen de er inne i og som de vil fortsette å oppleve fremover, og Ap vil nok neste gang foretrekke å regjere alene uten SV og Sp.)

Dessuten vil nok politikerforakten øke, men ikke så mye, folk er blitt vant til løftebrudd i stadig større skala.

Så alt vil nok i det store og hele fortsette som før - neste gang politikerne kommer med løfter vil folk fleste tro på dem til tross for at politikerne tidligere har brutt alle løfter de har kommet med.

Det er ikke mange år sidene nordmenn flest mente at korrupsjon ikke fantes i Norge, korrupsjon er noe som finnes i Sør-Europa – nordmenn er alt for ærlige til å være korrupte.

I dag er det liten tvil om at Norge er gjennomkorrupt, dvs. at korrupsjon og omfattende snusk finnes overalt, på alle nivåer, fra høy til lav. Den siste avsløringen er beskrevet slik på Dagbladet.no i dag:

”Opptil 200 drosjesjåfører i Oslo kan miste løyvene sine fordi de har jobbet ulovlig ved siden av drosjejobben.

Samferdselsetaten i Oslo har gått gjennom ligningen til samtlige 1.780 drosjeeiere i hovedstaden. Granskingen har avdekket at mellom 100 og 200 eiere har fulltidsjobb ved siden av millionomsetning fra drosjer, melder TV 2.

Det er grovt brudd på Yrkestransportloven, ifølge Samferdselsetaten i Oslo kommune.

– Dersom du har et erverv som er større enn 50 prosent, så er det ulovlig, sier avdelingsdirektør Odd Bratteberg i Samferdselsetaten i Oslo kommune” (sitat slutt).

Fra tidligere vet vi at drosjesjåfører har kjørt svart og samtidig mottatt trygd, vi vet at respekterte psykiatere har solgt falske legeattester til kriminelle slik at de skulle få mildere soningsforhold, vi vet at vannverksbestyrere (ifølge siktelser) har lurt til seg flere titalls millioner kroner, vi vet at forsvarstopper har mottatt ulike typer gaver fra en viktig leverandør, vi vet at ordførere har måttet gå av pga skattesnusk, osv. (enkelte av disse forholdene er strengt tatt ikke korrupsjon, men vi tar dem med allikevel siden de alle rammer det offentlige, har samme type årsak, og har samme resultat).

Dette er forferdelig, og vitner klart om et samfunn i forfall. Men kan man finne noen fellestrekk her? Ja, det er et klart fellestrekk: alle forhold har å gjøre med å lure til seg penger fra det offentlige, eller å slippe unna ting som det offentlige pålegger en (fengselstraff, skatt).

Praktisk talt all korrupsjon er av denne typen: korrupsjon handler om å lure det offentlige, enten ved å beholde egne penger, eller ved å lure til seg penger, eller ved å la være å følge byrdefulle regler.

Når der offentlige er så omfattende (har så mange oppgaver) som det har i dag, må nødvendigvis skattene bli høye, regelverket må bli komplisert, byråkratiet må bli stort, osv. Da vil mange, og stadig flere, se sitt snitt til å lure unna noen penger, og til å lure til seg noen penger. Mao. korrupsjon er et nødvendig resultat av velferdsstaten.(Velferdsstaten er et samfunnssystem hvor alle kan få det de trenger og det meste annet ”gratis” fra det offentlige, og hvor dette finansieres med et høyt skattenivå. ”Velferdsstat” må ikke forveksles med ”velstandssamfunn”, disse to er over tid uforenlige: en velferdsstat vil ødelegge grunnlaget for velstand).

Det som vil fjerne praktisk talt all korrupsjon er et system hvor hver enkelt får beholde det han tjener, og så kan han bruke deler av sin inntekt på helsetjenester, skole til sine barn, pensjonsforsikring, etc. Dette systemet heter laizzes-faire-kapitalisme. (De små beløp som det offentlige trenger i et slikt system (til å drive politi, rettsapparat, militært forsvar og noe administrasjon) kan finansieres med et skattenivå på ca 5 %, og målet er at også dette skal være frivillig.) I et slikt system er det ingen skatt å lure seg unna, ingen merkverdige regler (for eksempel om ikke å jobbe ved siden av drosjejobben) man kan forsøke å la være å følge.

Så lenge vi har velferdsstaten vil korrupsjonen bare øke, og det eneste som kan fjerne den er et helt fritt system, nemlig laizzes-faire-kapitalisme. I dagens system kan kobbelet av korrupsjonsjegere holde på så mye bare orker, de vil ikke klare å fjerne korrupsjon så lenge velferdsstaten består. Mao. korrupsjonen vil fortsette å florere så lenge vi har en velferdsstat.

”Operaen blir gul” sto det med krigstyper på Aftenpostens førsteside sist lørdag. Operaen, som har vært under planlegging i flere tiår, og til hvilken man valgte en hvit og meget dyr marmor fra Italia for at den skulle se elegant og verdig ut, ser ikke ut til å bli den hvite perle innerst i Oslofjorden som man hadde tenkt, nå ser det ut til at den blir gul.

Det skjer, viser det seg, kjemiske reaksjoner, sannsynligvis mellom marmoren og mørtelen som er brukt for å holde marmorplatene på plass, og effekten av dette er slik at marmoren blir misfarget og får gule flekker.

Venstre Lars Sponheim uttaler seg alltid treffende og elegant, og han karakteriserer operaens nye farve ved å si at den ”minner om urinalene i Oslo” .

Det viser seg nå, etter at problemet er blitt kjent, at den marmoren som ble valgt kom ganske dårlig ut i tester som ble gjennomført før valget ble tatt. Allikevel ble den valgt. Men slik er det som regel når det offentlige gjør noe – resultatene blir alltid annerledes og dårligere enn meningen var.

Vårt syn er at det ikke er en offentlig oppgave å bygge opera, å drive opera, å støtte opera eller på noen annen måte å ha noe med etableringen eller driften av operaen å gjøre. Operaen er allikevel i dag i praksis et fullt ut offentlig prosjekt, og slike offentlige prosjekter blir som nevnt alltid helt annerledes enn det var meningen. Det er dog sjelden at man direkte kan observere at resultatet blir et annet enn det var tenkt, vanligvis er disse effektene ikke åpenbare, men i dette tilfellet lar sannheten seg ikke skjule: Det offentlige klarer ikke en gang å få riktig farve på en bygning som de bruker omkring fire milliarder skattekroner på å bygge.

Saken om enkelte norske kommuners spekulasjoner i amerikanske risiko-papirer etter råd fra meglere i sprebanksammenslutningen Terra har de siste par dagene vise seg å være langt alvorligere enn man trodde for noen få dager siden.

Her er det siste vi er blitt kjent med:

Kommunene investerte ikke penger de allerede hadde, de lånte penger mot sikkerhet i fremtidige inntekter – det var altså ikke slik at de hadde likvider de måtte plassere et eller annet sted, de lånte for å kunne håve inn (trodde de) store penger.

Meglerne opplyste til kommunene at investeringen innebar liten risiko, men hadde store fortjenestemuligheter. (Alle med en viss virkelighetskontakt vet at slikt ikke er mulig.) Dette utspillet førte til at enkelte kommuner meglerne kontaktet sa Nei takk til tilbudet om råd om investering, slike utspill fra Terra var åpenbart useriøse. Enkelte i Terra som forsøkte å varsle om dette fikk sparken.

Da problemene med investeringene begynte å bli kjent dekket de involverte (folk i administrasjonen og enkelte politikere) over dette i håp om at det ikke ville bli kjent før valget, dette ifølge NRKs nyhetssending i morges.

De amerikanske prospektene om investeringene inneholdt opplysninger om at risikoen var relativt betydelig, men dette var ikke tatt med i den norske versjonen av prospektene.

Det er ikke så mye å si til dette, dette illustrerer mange av de elementer ved den stigende inkompetanse, korrupsjon og ansvarsfraskrivelse vi i stadig større omfang finner i Norge.

Men vi skal kort si hva vi vil anta vil komme til å skje med de som er ansvarlige (vi vet at ”ansvarlig” ikke hører hjemme i den politiske diskurs i Norge, men vi gjør det allikevel):

Det som er skjedd pr i dag er at Terra har omplassert de meglere som solgte disse investeringene. Men hva vil skje med dem? Hva vil skje med rådmennene og de i kommuneadministrasjonen som anbefalte disse investeringene? Hva vil skje med de politikerne som dekket over dette i påvente av at valget ble avholdt. (Vi tar som utgangspunkt at opplyningene om dette på NRKs nyhetssending i morges er korrekte.)

Det er allerede kommet krav om at rådmennene bør få sparken, men vi vil tro at dette ikke kommer til å skje. Slik skjer ikke i Norge, det vil åpne for en alt for farlig presedens dersom man begynner å sparke udugelige ansatte i det offentlige. Så det verste som vil skje rådmennene er at de omplasseres og muligens kan risikere å gå litt ned i lønn.

Vi vil tro at meglerne heller ikke vil få sparken, de vil muligens også kun bli omplassert.

Og politikerne som forsøkte å dekke over – i verste fall vil de ikke av sine partier bli nominert foran neste valg.

Det som nesten sikkert vil skje er at vi vil få flere lover og regler som skal regulere alle typer investeringer – uten at dette vil hjelpe noe som helst, det vil kun føre til at systemet blir enda mer byråkratisk og at ansvarsløsheten vokser enda mer.

De som kommer til å måtte betale for dette – bokstavelig talt - er de som må betale penger, og det er vanlige arbeidsfolk og skattebetalere. Men som vi var inne på i vår forrige kommentar om denne saken, slike ting som dette er et uunngåelige element av velferdsstaten, og alle som støtter den og som har stemt på de partier som støtter den er medansvarlige for det som skjer: Velferdsstaten er slik at den innebærer en stor offentlig sektor, og med dette følger nødvendigvis stigende inkompetanse og ansvarsfraskrivelse. Så alle som støtter de store partiene – fra SV til FrP – har bare seg selv å takke når de får regningen for den elendige politikken/samfunnsmodellen de støtter.

Ja, hva skal man si om SV? Partiet har eksistert i innpå 50 år (hvis man tar med forløperen SF), og en rekke av de mest fremstående politikerne har vært med i politikken i flere tiår. Til tross for dette kommer det nesten hver dag utspill fra til dels fremstående SVere som ikke kan karakteriseres på annen måte enn nybegynnertabber, dvs. dette ville ha vært karakteristikken dersom utspillene hadde kommet fra representanter for andre partier.

La oss se på to ferske utspill: for noen dager siden forslo Rolf Reikvam at barnetrygden skulle behovsprøves, og i går forslo statstråd Bård Vegard Solhjell at partiet ville gå inn for lovfestet rett til barnehaveplass fra 2009.

Reikvams utspill kan isolert sett se ut som et plutselig innslag av sunn fornuft, men det møtte raskt stor motbør i SV.”Lysbakken: – Solokjør fra Reikvam om barnetrygden”.

Å tro at det i dagens klima er mulig å få gjennomslag for den ideen Reikvam satt frem er det vel bare enkelte SVere som kan tro når de tenker på egen hånd. SV lever jo av å forfekte likhet, ikke like muligheter eller likhet for loven, men likhet i resultater uavhengig av egen innsats. Denne ideen innebærer at man skal betale mest mulig av det man tjener til det offentlige, og så skal det offentlige dele ut i samsvar med ulike kriterier man tilfredsstiller – for eksempel etter antall barn man har. Å tro at SV da vil gå bort fra en alminnelig barnetrygd er som å tro på julenissen.

Som vi sa, Reikvams utspill tyder på et isolert innslag av sunn fornuft – hvorfor gi trygd til de rike? – men forestillingen om likhet er så utbredt i SV at et forslag som dette kun vil føre til oppgitt hoderysting fra andre på venstresiden.

Statsråd Solhjells forslag er mer typisk for SV. Som kjent lovet nåværende finansminister Halvorsen før valget i 2005 at ”dersom vi ikke klarer å få full barnehagedekning innen utgangen av 2007 er dere kvitt meg”. Alt tyder på at det løftet ikke vil bli holdt, mye tyder på at Halvorsen har gått bort fra sitt løfte om å forlate oss, men hva gjør SV da? Jo, de gir et nytt løfte av samme type, men i enda sterkere form!

Lovfestet rett til barnehaveplass - mange vil tro at det høres fint ut, men slike ting sier intet om kvaliteten på tilbudet. Vil det bli som i den offentlige skolen i dag hvor man har alt fra et forgubbet lærerkorps, via mangel på vikarer, til forfalne skolebygninger? Man kan ved en slik rettighetslov kreve av kommunen å få en barnehageplass, men kan man kreve noe mht kvalitet? Neppe, annet enn at formelle retningslinjer skal være oppfylt, og disse innholder ofte så mange unntak at de er verdiløse.

Men problemet for SV er ikke først og fremst at kommunen saboterer Halvorsens løfte, som mye kan tyde på at de egentlig mener, problemet er at det ikke finnes kapasitet til å bygge ut barnehageplasser i den takt som trengs; vi husker jo at SVere ble overrasket over at nedsettelsen av prisen på en barnehageplass førte til øket etterspørsel. Problemet er at det ikke er mange nok snekkere, murere, elektrikere, og ikke minst barnehavelærere, til å dekke behovet så raskt som ønskene tyder på. Mao. vi tror at dersom det blir lovfestet rett til barnehaveplass vil det føre til alle de typer problemer vi har i helsevesenet: køer, ventelister, surrogattilbud, løv kvalitet, osv.

Så det virker som om SV er en slags motsatt kong Midas: alt de berører blir til skitt. Og overraskende nok har enkelte SVere selv vært inn på det samme. I en artikkel i Dagbladet torsdag 25/10 leser vi følgende: ”Nådeløs sjølkritikk i SV: "Alt vi tar i blir til dritt".” Artikkelen innholder følgende fra SVs egen granskning av de interne problemene: ”SV er i krise. SV har gått fra å være opprører og helt til å bli monster og offer. Partiet har gjort to dårlige valg. Det er ingen ting som tilsier at det kan gå enda dårligere neste gang … SV fremstår i dag som et taperparti. Alt som kommer blir negativt fremtilt…”.

Vi er overhode ikke overrasket over dette. Vi har til og med dokumentert SVs utvikling i en tråd på vårt forum, ”SV som regjeringsparti”, hvor man vil finne linker til avisartikler fra de siste to årene som viser SV i møtet med virkeligheten. (Vi har dog i det siste ikke hatt kapasitet til å oppdatere tråden så ofte som det vi burde.)

Og det er akkurat der problemet er: SVs politikk har ikke noe med virkeligheten å gjøre. Når SVere i politiske maktposisjoner skal forsøke gjennomføre sin politikk, går det alltid galt. SVs historie de siste to år er en nærmest ubrutt rekke av ukloke utspill, løftebrudd og tilbaketog.

Noe overraskende kan det være at såpass intelligente og erfarne folk gjør så mange tabber som de gjør, men forklaringen på dette er at den ideologien SV har trekker til seg uerfarne og naive og virkelighetsfjerne personer, egenskaper som er uavhengig av intelligens.

Men man kan trygt si at dette er siste gang SV deltar i en regjering.

Etter oppussing bør St Olavs plass skifte navn til Knut Hamsuns plass, sier en av byrådene i Oslo på første side i Aften på tirsdag.

Interessant er det å se reaksjonene blant folk på dette forslaget – Aften bringer inne i avisen flere intervjuer om dette. Det som slår en er at de unge er sterkt imot, mens de litt eldre er for; de har ingen problemer med å kalle opp en plass etter den store dikteren Knut Hamsun.

Nå er problemet som kjent at Hamsun var nazist – kan man navngi en plass i hovedstaden etter en landsforræder?

Vi skal ikke kommentere begrunnelsene i detalj, vi skal i skal bare konstatere at det ser ut til at de som til en viss grad hadde nazismen i Norge på nært hold (de som er intervjuet er hhv 53 og 56, og de har hatt foreldre som direkte opplevde krigen) er mer villige til å tilgi eller legge det bak seg. De yngre er dog som sagt sterkt imot, noe som antagelig kommer av de siste tiårs sterkt negative fremstilling av nazismen i alle fora og medier (i skolen, i aviser og tidsskrifter, i filmer som Der Untergang, etc.), og det store antall kampanjer som har vært ført mot rasisme, som naturlig nok fremstiller nazismen som den onde ideologien den er.

De litt mer voksne er naturlig nok ikke i samme grad påvirket av disse kampanjene, og det er kanskje derfor de har et mer avslappet forhold til hele problemstillingen.

Vi er ikke på noe vis uenige i den negative fremstilling av nazismen, selv om vi vil påpeke at den i sin tid ikke var spesielt mye verre enn sosialismen på samme tid. Og det finnes jo en rekke gater og plasser oppkalt etter sosialister.

Man det er en klar forskjell som setter Hamsun i en særstilling. Ja, han han var en stor forfatter, men når Norge var i krig, etter at Norge ble angrepet og okkupert, tok han parti for de som angrep Norge. Og han hyllet Hitler som en stor mann helt til han (Hitler) døde.

Vi synes derfor det er helt upassende å kalle opp en gate eller vei eller plass etter ham.

(Om det er passende at plassen nå heter St Olavs plass og er oppkalt den kong Olav som kristnet Norge dels ved å drepe de som ikke var villige til å ta til seg den nye troen, skal vi la ligge i denne omgang.)

I dag vil vi bare bruke ett eksempel for å illustrere det prinsippet vi vil ha frem: nylig demonstrerte studenter mot forslaget til statsbudsjett for 2008; de synes at det bevilges alt for lite til studenter, til forskning og til universiteter og høyskoler.

Hvordan måler man hva som er for lite og for mye? I dag er det blitt slik at det offentlige finansierer nesten alt, og politikerne lover ved hvert valg at alle skal få mer. Men når vil da folk bli fornøyde? Når vil de synes at de har fått nok? Vil de ikke alltid kunne si at ”den gruppen jeg tilhører får for lite?”. Jo, vi vil tro det; vi vil tro at de aldri blir fornøyde. Og hvor kommer pengene fra? Jo, de blir tatt fra folk som arbeider, noe som betyr at de som arbeider og driver verdiskapning får stadig mindre igjen for den innsatsen de yter. Vi ser jo også at skatte- og avgiftssatsene stadig økes, og at stadig flere glir over i svart arbeid og andre former for skatte- og avgiftsunndragelse.

Så vi er i en situasjon hvor stadig flere krever mer og mer, og hvor alle i stadig større grad blir misfornøyde. La oss her skyte inn at DLF ikke støtter denne modellen, vi mener at staten ikke skal støtte noe (unntatt politi, rettsapparat og militært forsvar, som er det eneste staten skal drive med), og at enhver skal få beholde alt han selv tjener og bruke det på de ulike tilbud som i dag gis av det offentlige; hvis noen da vil ha mer penger må de jobbe mer eller utdanne seg mer og bli mer produktive: Mao: mer penger kommer da som et resultat av mer produktivt arbeid, og ikke som i dag som et resultat av å mase på eller presse eller true politikere.

Men tilbake til de som skjer i dag: det offentlige driver nesten alt, alle er misfornøyde fordi de får for lite, og misnøyen og kravmentaliteten sprer seg og blir stadig sterkere. Det som her skjedd er altså at det offentlige har tatt på seg alle mulige oppgaver, og da burde man ikke bli overrasket over at denne utviklingen skjer.

Det er et ordtak som sier at dersom man gir Fanden lillefingeren, så tar han hele hånden. Dette beskriver perfekt det som skjer når man lar staten hjelpe ulike grupper ved å tvangsinnkreve penger fra folk. Det begynner med lav skatt og hjelp til det virkelig svake, men så utvikler det seg slik at skattenivået blir skyhøyt, og at ”svake grupper” etter hvert defineres så vidt at den inkluderer forskere og studenter.

Det finnes et annet ordtak som beskriver det samme: ”Har man tatt Fanden på ryggen må man bære ham frem”. Det at staten har tatt på seg så mye er det samme som at den har tatt Fanden på ryggen. Og har man Fanden på ryggen er det han som bestemmer hvor ferden går, og kjenner vi ham rett går det da rett til Helvete.

At det nå ble endringer i regjeringen kom ikke som noen overraskelse, men de endringene som skjedde var alle meget overraskende (bortsett fra én).

Det var meget overraskende at Karita Bekkemellem gikk ut av regjeringen. Vi har ikke observert at hun har vært dårligere eller mindre populær enn de andre statsrådene. Hennes etterfølger, Manuela Ramin Osmundsen, er et overraskende valg. Hun var for noen måneder siden direktør i UDI, men måtte trekke seg etter at det ble avslørt uregelmessigheter i UDI, og det er mye som tyder på at hun ikke oppførte seg på en ærlig måte i den prosessen. Vi tror at statsministeren her har gjort et dårlig valg.

At Bjørnøy og Djupedal gikk var ikke overraskende. Disse SVerne hadde ansvar for konkrete, avgrensede områder, og kollisjonen mellom SV-politikk og virkeligheten, selv i en sosialdemokratisk tolkning, ble for kraftig. Disse ble raskt upopulære og oppfattet som lite dyktige, og SVere ble raskt meget misfornøyde med dem. (Grunnen til at Halvorsen og Solheim ikke har mistet popularitet i samme grad kommer av at de ikke har hatt samme type konkrete, avgrensede arbeidsområder – det er derfor ikke så lett å konstatere avviket mellom det SVere forventer og det disse to statsrådene holder på med).

Solheim ble gjenstand for en noe underlig konstruksjon. Så vidt vi har oppfattet det skal han fortsette som bistandsminister, men han skal også som forventet overta som miljøvernminister. Det er klart at han vil være mye på reise, og da skal den nye statssekretæren for miljøsaker, Heidi Sørensen, drive regjeringens miljøarbeidet. Dette er som sagt en underlig konstruksjon, og vi lurer på hva som er årsaken til at Sørensen ikke ble statsråd etter Bjørnøy – kan det komme av at den som har vært den sterkeste kritiker av Bjørnøy i SV har vært Ole Gunnar Ballo, som er gift med Sørensen?

Djupedal var som kjent kunnskapsminister, men dette fungerte dårlig. Hans departement skulle stelle med alt fra barnehaver til universiteter og forskning, og det var muligens et for omfattende område. Dette departementet er nå delt i to. Djupedal erstattes av Bård Vegard Solhjell, som får ansvaret for de yngste som staten skal ta seg av, og av Tora Aaasland, som skal han ansvaret for de noe eldre innen undervisning og forskning.

Vi vet ikke mye om Solhjell, men vi vet at Aasland, som satt på Stortinget i to perioder frem til 1993, i hvert fall er en dyktig person.

Det kan virke som et helt logisk grep å dele Kunnskapsdepartementet i to; de områder som lå under Kunnskapsdepartementet – som sagt barnehaver, skole, høyskoler, universiteter, forskning - fungerte ikke godt. Det sosialdemokrater når noe ikke ungerer er ikke det de bør gjøre – å fjerne all statlig innblanding - det de gjør er å øke den statlige administrasjonen av og reguleringen av feltene. Når det etter hvert vil viser seg at ordningen med to departementer ikke fungere, da vil vi vel få tre eller fire eller fem departementer som dekker disse områdene? Sosialdemokrater tror alltid at løsningen på alle problemer er mer statlig styring og kontroll, men sannheten er at det er motsatt. Det er statlig innblanding som skaper problemer, mens reelle privatiseringer løser dem.

Vi vil også si en annen ting: Vi er overrasket over at SV fortsatt sitter i regjering. Regjeringsarbeidet har ført til en rekke tilbakeslag for de saker SVerer tror på. Regjeringsarbeidet har bekreftet at SVs politikere kommer i et for dem dårlig lys, dvs. dagslys, det har ført til et stort valgnederlag (nå i 2007), og til at oppslutningen om partet er omtrent halvert på to år. Det virker som om det er så viktig for ledelsen i SV å sitte i regjering at de er villige til å kjøre partiet fullstendig i grøfta for beholde taburettene. Men jo lenger de sitter i regjering, jo større sannsynlighet er det for at vi får en borgerlig regjering i 2009, ikke det at dette vil gjøre den store forskjellen på den politikken vi alle utsettes for.

La oss til slutt si at vi tror at det vil komme flere endringer i regjeringen lenge før neste valg.

Etter noen ukers viderverdigheter ble Høyres Fabian Stang i går valgt til ordfører i Oslo. Dette var ordføreren ingen ville ha (”ingen” er noe overdrevet, vi kommer tilbake til dette poenget nedenfor).

Valget i Oslo førte som kjent til at de borgerlige fikk flertall sammen med Venstre. Men Venstre er som haren, ingen vet hvor den hopper, og dette, sammen med den stormannsgalskap som preger partiet ved dets ledere Lars Sponheim, førte til at Venstre forsøkte å få langt mer enn de rimelig hadde krav på.

Derfor sprakk forhandlingene mellom Venstre og de borgerlige, og etter at Venstre en tid hadde forhandlet med de rød-grønne, så sprakk også disse forhandlingene, Venstre krevde for mye. Venstre hadde håp om å få ordføreren og en komitéleder, men det endte med at ordførervervet glapp.

Men byrådet bestående av Høyre og FrP fortsetter, selv om det ikke er noen avtale mellom disse partiene og Venstre. Men det skal visstnok inngåes en avtale mellom Høyre og Venstre!

I de siste dager har avisene vært fulle av karakteristikker som ”uverdig politisk spill”, ”Oslo-kaos”, ”maktmisbruk”, etc. Spesielt FrP har fått pepper: Aftenpostens Lars Hellberg sier i Aften i går at ”FrPs politiske håndverk står til stryk”, dette fordi FrP trakk seg fra forhanlingene da Venstre krevde for mye.

Vi har tre ting å si til dette. Ang ordføreren: Høyres nominajosnkomite hadde ikke nominert Stang som ordførerkandidat, de hadde nominert Anne Lise Høeg. På nominasjonsmøtet kom det som lyn fra klar himmel et benkeforslag på Fabian Stang, og mange av delegatene syntes at han var en kjekk mann, og når han dessuten var sønn av Wenche Foss, så var det så mange som stemte på ham at ham ble valg til Høyres ordførerkandidat. Dette kom som et sjokk på alle innsidere i Høyre. Stang er kjent for på være en løs kanon, noe som flere utspill i valgkampens sluttfase bekreftet.

Det var svært få eller ingen sentrale folk i Høyre som ville ha Stang som ordfører, de ville heller ha FrPs Svenn Kristiansen eller Venstres Kjell Veivåg.

At Venstre ville ha mest mulig ut av sin vippeposisjon er helt naturlig og ikke annet enn det man kunne vente. De ville ha ordføreren og én komitéleder, et høyt lønnet verv. Dette var de andre ikke med på, og Venstre gikk da med på å gi slipp på ordførervervet dersom de fikk en komitéleder. Vi vil tro at det aller viktigste ikke var politikken, men det lønnede vervet – politikken blir jo stort sett den samme uansett hvem som styrer.

Vi er uenige med Hellberg når han sier at FrPs oppførsel står til stryk. Slik vi forstår det hadde FrP i denne forhandlingsrunden ett hovedpoeng: å få Venstre til å se ut som et upålitelig parti, et parti som ikke vil være en seriøs støttespiller for en borgerlig regjering i 2009. FrP ville at Venstre skulle svikte den borgerlige siden og søke til de rød-grønne. Det klarte de også. Venstre brøt forhandlingene med Høyre og FrP, og søkte forhandlinger med de rød-grønne. Nå sprakk også disse forhandlingene, og Venstre har gått ut av dette som et vanskelig parti å ha med å gjøre. Venstre fikk heller ikke ordføreren - så vi vil tro at FrP er meget fornøyde med det som ble resultatet av alt dette.

Og mht det kaoset og det uverdige spill som denne prosessen påståes å være, så er slike prosesser, gjennomført på denne måten, et uunngåelig element i enhver sosialdemokratisk prosess.

Politikk handler om at ikke spesielt dyktige mennesker tilmektiger seg brorparten av det folk tjener med det påskudd at de - politikerne - kan bruke pengene mer fornuftig enn de som tjener dem, og så skal politikerne bruke disse pengene til fellesskapets beste (en god skole, et godt helsvesen, en trygg vannforsyning, etc). Dette gir personen prestisje og ære, og det vil derfor alltid være kolossale maktkamper mellom de som skal sitte i de viktige posisjonene. Hvem som sitter der spiller dog liten rolle, alle de store partine fører jo stort sett den samme politikken.

Det eneste positive resultat av alt dette er at politikerforakten øker. Ellers vil alt fortsette sin jevne gang mot stupet uten at noen i de store partiene forsår det minste av hvorfor dette skjer og hva som må gjøres for å komme over på en annen kurs.

Valget ga et klart borgerlig flertall i Oslo, og da burde det bli en borgerlig ordfører og et borgerlig byråd. Og det ser nå ut til at det blir slik, men det er allikevel problemer. De tre borgerlige partiene har vært i forhandlinger og fordeling av verv og utforming av politikken, men disse forhandlingene ble for noen dager siden brutt: FrP trakk seg fra forhandlingene fordi de mente at lille Venstre stilte for høye krav.

Da ser det nå ut til at Venstre vil inngå en slags avtale med Ap og SV om valg av ordfører – Ap vil da, slik det nå ser ut, ikke stemme på sin egen ordførerkandidat, men på Venstres kandidat.

”[Høyres Byrådsleder Erling] Lae [er] forundret over FrP og irritert på Sponheim” lyder en overskrift i Aftenposten i dag, og i artikkelen finner vi følgende uttalelse av Erling Lae: ”Lars Sponheim har forsuret klimaet i Oslo og andre steder”. Sponheim sitter ikke i Oslo bystyre, men Lae trekker ham inn fordi han har uttalt at mht rikspolitikken så vil Venstre aldri støtte en regjering hvor FrP er med – og dette har naturlig nok gjort FrP mindre villige til å være på lag med Venstre i Oslo bystyre.

Laes forundring over FrP henger sammen med at han mener at FrP nå, i og med at de trakk seg fra forhandlingene, sier Nei til en avtale som hadde sikret et flertall bak byrådet. Men dette skjedde som sagt fordi FrP mente at Venstre fikk for mye å si på politikken.

Ordførervalget vil skje på onsdag fk., og slik det ser ut nå vil den nye ordføreren bli Venstres Kjell Veivåg. Mht Byrådet så er det ikke lett å si hvordan dette ender; det er ikke umulig at Høyre og FrP vil sitte og måtet føre en politikk som Venstre har uforholdsmessig stor innflydelse på.

Men hvilken rolle spiller dette? Dette er for det første kun forpostfektninger foran regjeringsforhandlinger i 2009, og i 2009 kan det hende at det politiske landskap ser helt annerledes ut enn i dag. Det kan hende at FrP er mye mindre enn i dag og at de ikke er aktuelle for et regjeringssamarbeid, og det kan hende at Venstre er mye mindre enn i dag. Det kan også hende at FrP og Høyre er så store at de ikke behøver bry seg om Venstre. Men det er helt rimelig at spillerne kommer med utspill allerede nå for å posisjonere seg foran regjeringsforhandlingene om to år.

Mht Oslo så spiller det for befolkningen svært liten rolle hvem som er ordfører, om byrådet har et avtalefestet flertall bak seg eller ikke, eller hvem som er ledere for de ulike komiteer i bystyret. Ja. ordførervervet gir en viss prestisje til det parti han kommer fra, men den reelle politiske innflydelsen er liten.

Så vårt syn er at det som omtales som kaoset i Oslo har svært liten betydning for folks hverdag.

Artikkelen i Aftenposten avslutter med å si at lederne i Venstre FrP ”bidrar til å sette politikken i miskreditt”. Vårt syn på dette er at den sosialdemokratiske politikk som alle de store partiene fører kun handler om å administrere velferdsstaten, en samfunnsorganisering som ikke kan fungere, og at politikken stort sett kun handler om fordeling av verv.

Det er dette som fører til øket politikerforakt og til å "sette politikken i miskreditt", to merkelapper som dagens politikk og dagens politikere fortjener.

Skattelistene er over oss igjen, og hvert eneste år får vi en ekstra påminnelse om hvor langt frem det er til vi har eiendomsrett og respekt for privatlivets fred. Spesielt trist er det når redaktører i samlet flokk forsvarer den ufyselige praksisen med å offentliggjøre intime personopplysninger.
Dagbladets konstituerte redaktør; Even Teimansen, sier f.eks her at "Innsynet er en rettighet vi i Dagbladet.no føler sterkt for. Derfor synes jeg ikke bare det er greit, men at det er fint, flott og strålende at du kan få vite hva jeg har i inntekt og betaler i skatt." Det er ikke bare tankeløshet, oppslagshunger og alminnelig jantelov som ligger bak, men prinsipielle vurderinger. Hvordan kan da dette henge sammen med den tildels overdrevne iver de samme personer legger for dagen i forsvar av det de kaller personvern ? Det virker meget merkelig at redaktører som får anfall ved tanken på at en arbeidsgiver leser epost som ansatte disponerer ifb sitt yrke, samtidig sterkt forsvarer uvedkommendes rett til å fingranske samme ansattes privatøkonomi, noe av det mest private som finnes.

Dagbladet drev en regelrett kampanje mot telefonsalgsbransjen, og oppfordret sterkt til at folk skulle reservere seg, og for strengere lovgivning på dette området. Argumentet var privatlivets fred, og at folk flest "ikke klarte å si nei til pågående selgere". Men folk flest klarer ikke å si nei til likningskontoret, vi er hjelpesløse både når skatt kreves inn og når opplysningene i tillegg spres for alle vinder. Dette er reelle problemer som folk strir med, men Dagbladet finner dette fullt ut akseptabelt, ja sågar beundringsverdig.

Svaret ligger selvsagt ikke i dobbeltmoral og hykleri, som mange har antydet, men i redaktørenes primære moralpremisser. Når motstridende ideer står ovenfor hverandre, vinner det mest grunnleggende prinsipp, i dette tilfelle grafsingen.

For hva dreier denne striden seg egentlig om ? Jo, den dreier seg om hvorvidt de som arbeider har rett til fruktene av sitt eget arbeid, og dermed rett til sitt eget liv. De som forfekter almuens "rett" til innsyn anerkjenner ikke denne retten !

Kravet om innsyn i privatlivet er et utvannet krav om disposisjonsrett over det samme privatlivet. Dersom vi er skyldig å redegjøre for gud og hvermann hvor mye vi har tjent, slik at disse kan "vurdere" hvorvidt vi har rett til verdiene, er vi også skyldig til å rette oss etter deres vurderinger. Det er ikke så gangbart å hevde rett ut at vi alle er hverandres slaver, så slike krav pakkes inn i skjønnmalende eufemismer.

Dette premisset, at alle er hverandres slaver, er et uutalt og uutfordret premiss som ligger til grunn for det meste av dagens politikk. All fordelings-, støtte- og skattepolitikk legger til grunn av vi alle plikter å arbeide for andres lykke og velstand, men at vår egen lykke kun er en midlertidig tillatelse fra kollektivet, eller de som krever å se skattelistene, med andre ord. Den uungåelige kollisjonen mellom denne tanken, og tanken om frihet skyves under teppet. Nordmenn flest liker å snakke om frihet, men er samtidig tilhengere av pliktarbeid for andre. Pliktarbeidet er pent pakket inn, og kalles "bidrag til fellesskapet", og pisken synes ikke til daglig. Men den er der, det vet alle som har hatt en uavklart disputt med likningskontoret.

Hitler og Marx uttalte seg klarere enn dagens politikere, men de var da heller ikke så opptatt av illusjoner om frihet. "Du bist nichts, Dein Volk ist alles" og respektive "From each according to his ability, to each according to his need" er begge velkjente fraser som klarere viser hva det dreier seg om enn "bidrag til fellesskapet".
Det er naturligvis ikke slik at en redaktør som publiserer skattelister automatisk er en kommunist, men det er det samme prinsippet som forfektes, og hver gang like prinsipper hevdes vil resultatet til syvende og sist bli det samme. Det er derfor relevant å fremheve hva denne tankegangen til slutt vil føre til, dersom den ikke stoppes.

Argumentene som venstresiden, i dette tilfellet alt fra og med Høyre, bruker er "å vurdere utviklingen i lønns- og formuesforholdene opp mot likhetsidealene" og "å vurdere tiltak (mot) disse". Det vil si å tilpasse skattereglene løpende og uforutsigbart slik at spesifikke verdiskapere (som den politiske "elite" ikke liker) rammes. Kampen mot rikdom føres med nær sagt alle midler, og skattelistenes offentliggjøring er en av mange ledd i denne.

Vanlige kriminelle bruker skattelistene på samme måte. De gjennomfører konkrete og målrettede tiltak for å omfordele formuesforholdene til de rikeste. Dette rammer særlig privatpersoner med lav profil, som ikke er kjent fra offentligheten, men som har høy inntekt eller formue. Hvert eneste år kommer det rapporter om "profesjonelle" innbrudd og/eller svindelforsøk rettet mot nettopp disse. Dette skjer hvert år på denne tiden.
Men verre enn som så er den politiske reaksjonen på dette. Ved flere anledninger har politikere på venstresiden avfeid dette som uinteressant, og ved en anledning sågar uttrykt "en viss forståelse" for slike autonome aktivister (som det heter i disse tider).

Det er heldigvis en stadig økende forståelse for hvor ille denne offentliggjøringen av private og personlige opplysninger er, men ikke på langt nær nok til å stoppe uvesenet. Først når ideen om eiendomsrett vinner fotfeste i landet vil dette bli avviklet, på linje med så mange andre fenomener vi daglig plages med.

Det forslag til statsbudsjett som finansminister Kristin Halvorsen la frem sist fredag inneholder kun ett lyspunkt, ellers er det ganske svart.

Lyspunktet er at Justisdepartementet fikk en økning, en økning på 1,9 mrd kr. Dette er ment dels å dekke gode ting som å styrke fengslene og å redusere soningskøen, og å utdanne flere politifolk, og dels slike tvilsomme ting som hjemmesoning. Alt i alt er dette et overraskende punkt i budsjettet.

Men ellers ser det som sagt svart ut. For eksempel er det ingen økning på forsvarsbudsjettet. Vi siterer fra proposisjonen: ”Regjeringens forslag til forsvarsbudsjett viderefører et høyt bevilgningsnivå. Utenom lønns- og priskompensasjon og andre tekniske endringer foreslås budsjettet redusert med 173 mill. kroner eller 0,6 pst. sammenlignet med saldert budsjett 2007. ….”

I en situasjon hvor Norge deltar svakt, nesten kun symbolsk, i en krig i Afghanistan, og hvor Russland, som president Putin nesten er i ferd med å gjøre om til et nytt eneveldig tsardømme med ham selv som den eneveldige tsar, stadig tester vår beredskap utenfor kysten, burde det skje en kraftig oppgradering av Forsvaret. Men det som skjer er at ”budsjettet foreslås redusert med 0,6 %”. Dette er etter DLFs syn meget ille.

Heller ikke er det forslått noen skattelettelser i dette budsjettet, men det hadde vi heller ikke ventet fra denne regjeringen.
Alt annet ved dette budsjettet er negativt; det er for eksempel heller ingen forsøk på innhenting av etterslepet mht vedlikehold og bygging av veier.

Men la oss si noen få ord om de to områder som Regjeringen sier den skal satse på: Fattigdomsbekjempelse og klima.

Det foreslås stasing på klima, noe som betyr CO2-avgifter og andre klimatiltak. (At disse tiltakene er basert på en uholdbar teori om menneskeskapte klimaendringer skal vi la ligge i denne omgang.) Disse tiltakene er svært kostbare, og vil ikke ha noen virkning på klimaet, Norge alene kan ikke gjøre noe for klimaet. Poenget med disse tiltakene er ikke klimaet, men at Norge skal være et eksempel til etterfølgelse for tunge land som Kina, Brasil, Tyskland, USA. Ved at Norge innfører klimatiltak så skal disse landene følge etter.

Norske politikere tror altså at dersom Norge innfører kostbare klimatiltak, så vil disse tunge landene gjøre som Norge og legge begrensninger på utslipp av CO2 og andre klimagasser. Etter vårt syn er denne oppfatningen det hittil klareste uttrykk for den ekstreme norske naiviteten, en naivitet som er langt større enn den som lå bak Oslo-prosessen om å skape fred i Midt-Østen, en naivitet som er langt større enn den som lå bak Thorvald Stoltenbergs rolle som fredsmegler i Jugoslavia da krigene begynte etter Titos død, og en naivitet som er langt større enn den som lå bak Erik Solheims forsøk på å skape fred i SriLanka. (Bare for å ha nevnt det: alle disse forsøkene var totalt mislykkede.)

Og selv hvis alle landene følger Norges eksempel, vil virkningen på klimaet være svært nær null. (Dette er basert på IPCCs uholdbare teorier). Mao. alle klimatiltak er fullstendig bortkastet – hvis man da ikke regner med at norske politikere nå kan fly verden rundt og si at Norge er best, samtidig som avgiftene og klimatiltakene gjør hverdagen vanskeligere for nordmenn flest.

Det andre vi vil si noe om er tiltakene mot fattigdom. Ja, det er ille å ha dårlig råd, det er ille å være fattig. Men løsningen på dette problemet er ikke å gi de fattige mer penger, slik regjeringen og faktisk alle de andre store partiene ønsker, løsningen er å gi dem mulighet til å jobbe og tjene sine egne penger.

Det som må til for å få til dette er en kraftig liberalisering av arbeidsmarkedet; det må bli enklere å ta seg småjobber, og dette innebærer at alt byråkrati og alle offentlige regler mht arbeid, ansettelsesforhold og lønn bør forenkles og helst avskaffes.
Ved en slik forenkling kan mange av de som er fattige i dag få mulighet til å jobbe, tjene egne penger, få øket selvrespekt, og kvalifisere seg til enda mer krevende og bedre betalte jobber.

Å bare gi de fattige mer penger vil føre til at de karaktertekkene som ofte gjør at de er fattige, forsterkes. Fattigdom er ofte resultat av en passiv og ansvarsløs livsholdning, og dette innebærer at de ofte også er dårlig i stand til å løse de fleste av de problemer som dukker opp i ethvert normalt liv. Å gi de fattige penger vil gjøre dem enda dårligere i stand til å få orden på sine liv. Det eneste som kan hjelpe dem er å gjøre det lettere for dem å skaffe seg jobber. (Og disse jobbene bør de skaffe seg selv, ikke ved at de får hjelp av det offentlige til dette - slike ordninger bare forsterker passiviseringen).

Så dette budsjettet vil føre til at alle trender i Norge (med ett mulig unntak: soningskøen vil muligens reduseres) som i dag går i negativ retning, vil forsterkes. Men noe annet kan man ikke vente av en rødgrønn regjering.

Man kan iblant faktisk få et godt innblikk i hvordan det står til i samfunnet ved å lese aviser. I dagens Aftenposten finner man en rekke overskrifter som tar tempen på Norge i dag, og vi gjengir noen av dem her:

”Flere ungdommer til barnevernet” (s. 3)

”Dårligere etter sykehusreform” (s. 2-3)

”Grunnskolen sakker akterut i bruk av data i undervisningen” (s. 7)

”Løftebrudd gir politikerforakt” (s. 13)

”Hyttegebyr: fra 0 til 580 000 kroner” (s. 14-15)

”Likestillingsombudet [et statlig organ]: stem ut heterofile, hvite menn” (s. 14)

Disse overskriftene, som alle altså er fra dagens Aftenposten, tyder på at det er mye som ikke går så bra i Norge.

Vi vil allikevel hevde at de aller fleste i Norge i dag har det bra, i hvert fall de som har jobb, de som ikke står i helsekø, de som ikke må basere seg på den offentlige eldreomsorgen (som Dagsavisen på dagens førsteside sier ”får stryk” – dette gjelder dog tilbudet i det H-FrP-styrte Oslo), og de som er eller har barn i skolen.

Men det er også en rekke andre problemer: I Norge i dag er det innpå 800 000 i arbeidsfør alder som går på trygd, og tallet har øket de siste årene. Det er mangel på realfagslærere i skolen, sykehusene har en gjeld på omtrent 11 milliarder kroner, kriminaliteten øker, stadig flere barn trenger psykiatrisk behandling, byråkratiet øker, byrdene på de som jobber produktivt blir stadig større, osv.

Så det står ikke så bra til. Hva vil man gjøre med dette? I valgkampen som nå går mot slutten har de ulike partiene lagt frem sine forslag, og de kan deles inn i to hovedkategorier.

I kommentaren i morgen vil vi kommentere disse to alternativene, og vi vil gi vårt råd om hvordan man bør stemme.

I går kom resultatene fra skolevalgene, og Høyre er en klar vinner.

Av andre interessante resultater kan man merke seg at SV og FrP går tilbake. Skolevalgene varsler ofte trender som også vil komme til uttrykk i selve valget, dette selv om nivået på skoledebattene er noe annerledes enn nivået på de vanlige valgdebattene.

Hvorfor gikk det som det gikk? Mye tyder på at selv om Høyre flere ganger snublet kraftig i valgkampen, så har ikke dette ført til redusert velgeroppslutning. Dette kan skyldes at Høyre har fått en del sympati pga sin klønete valgkamp. Unge Høyres leder uttalte på Dagsrevyen i går at elevene kan ha stemt på Høyre pga. skolepolitikken, en politikk som bla. innebærer at det i skolen skal satses på kunnskap. Dette kan være riktig, men det illustrerer i hvert fall at elevene ikke er helt fornøyde med den skolen de har nå.

SV gikk kraftig tilbake. Dette skyldes sannsynligvis de mange løftebrudd og svik som SV som regjeringsparti har måttet foreta.

FrP gikk noe tilbake – dette er ikke overraskende i og med de siste måneders kraftige angrep på FrP: fra bøker som "FrP-koden" til Martin Kolbergs mange utspill om å avsløre FrP. Vi tror dog ikke at FrP vil ha en like stor tilbakgang ved valgene som skolevalgene tyder på; folk flest har en tillit til FrP som ikke lar seg påvirke av denne type saklige angrep. FrPere er tilhengere av velferdsstaten og de tror at FrP kan gjennomføre den med lave skatter og uten byråkrati. Dette er umulig, men så lenge folk tror dette, og så lenge de oppfatter FrPere som folkelige og hyggelige, er FrPs posisjon som et stort parti sikret.

At Ap fikk et godt resultat er heller ikke overraskende, Ap har overtatt mange av de som har forlatt SV. Regjeringsarbeidet viser hvor profesjonelle Ap-folk er i forhold til SVerne, og dette virker tillitvekkende. Vi vil tro at dersom Ap hadde sittet alene i regjering så ville ikke Aps fremgang ha vært så stor.

Venstre ser ut til å gå kraftig frem og heller ikke dette er overraskende, Venstre er partiet for de mange som ikke klarer å bestemme seg. Venstre har de siste tiår vært i midten av det politisk sentrum og har vinglet hit og dit. Men denne gangen har dog Oslo Venstre sagt at de vil støtte en borgerlig byråd, noe som har gitt dem langt mindre å spille på når forhandlingene om et borgerlig byråd i Oslo begynner etter valget.

Hva så med DLF? DLF deltok kun i noen få skoledebatter, men resultatet på de skolene hvor vi deltok var oppløftende. På Oslo katedraskole fikk DLF ca 2 % av stemmene, og på Ullern fikk DLF ca 4 %.

Dette virker lovende, og det ser ut til å bli et meget spennende valg.

"Partiene bommet på blinken da de planla valgkampen" leser vi på Aftens forside i går. Poenget er at de fleste av de store partiene valgte miljø/klima til hovedsak i valgkampen, mens det velgerne er mest opptatt av er "trygg by!"

Vi er ikke overrasket over dette, hverken av at partiene bommer eller av at velgerne er mindre opptatt av klima. Å velge klima som hovedsak er et bomskudd, dette dels fordi FNs klimapanels siste spådom sier at i verste fall vil havene stige ca 30 cm i løpet av de meste 100 år. Dette blir ca 3 millimeter per år, og man må være norsk toppolitiker for å mene at dette er meget problematisk. (Klimaforandringene får skylden for andre ting - flom, tørke, regn - men perioder med mye av slikt har vi alltid hatt: det vi har opplevet i det siste er ifølge omtaler "de verste på 50år/150år", og dette viser jo at slike ting kan forekommet uten at klimaendringer er eneste forklaring.)

Men tilbake til det som anses som største problemet: i de siste ca 100 år har havene steget omtrent like mye som de 30 cm klimapanelet spår om de neste 100 år, og vi kjenner ikke til noen som har sagt at dette var spesielt plagsomt.

Det er også mulig at et innslag i Dagsrevyen for noen måneder siden førte til at folk ble mindre opptatt av klimaproblematikken: da ble en velger intervjuet, og han var svært opptatt av at man måtte redde klimaet og at man måtte ha miljøavgifter/CO2-avgifter. Men denne velgeren ble meget overrasket da det viste seg at dette ville føre til at han ville få en sterk økning i sine strømutgifter. Velgeren var altså svært opptatt av å redde klimaet, man da dette ville svi på pungen så det ut til at han fikk andre tanker. Uansett kan det hende at dette innslaget har ført til at enkelte har begynt å lure på om dette med CO2-avgifter kanskje ikke er en god idé, kanskje det er bedre å goda at havene vil stige med ca 3 millimeter per år de neste 100 år enn å få betydelige ekstrautgifter.

Den saken velgerne ifølge Aften er opptatt av altså trygghet; de vil ha en bedre beskyttelse mot kriminelle. Vi forstår dette svært godt; selv om sannsynligheten for å bli rammet av noe kriminelt er svært lav, så er den for høy. DLF er absolutt for at kriminelle skal idømmes langt strengere straffer enn de ofte blir idømt i dag, og dersom dette blir gjennomført vil kriminaliteten bli kraftig redusert.

La oss også ha nevnt noen av Oslo DLFs viktigste lokalsaker:

*markagrensen skal oppheves slik at det kan bli bygget boliger i marka - dette vil føre til flere boliger og lavere boligpriser, og det vil bli lettere å komme inn på boligmarkedet.

*nedlagte lokale politistasjoner bør åpnes igjen, og politiet bør intensivere jakten på de vanekriminelle. DLF ønsker også å gi dem strenger straffer, men dette forutsetter lovendringer, noe som ikke ligger under kommunene.

*kommunale skatter og avgifter skal settes ned til lovens minimum

*mest mulig av de oppgaver innen helse- og omsorg som i dag utføres av kommunen skal privatiseres.

*skolene skal frigjøres fra kommunen (og staten) og ledes av et råd valgt av ansatte ved skolen og foreldre som sogner til skolen. Målet er at dette rådet skal kunne bestemme alt ved skolens drift, inkludert fastsettelse av pensum, ansettelse av lærer etc.

De store partiene bommmet, men etter vårt syn er disse sakene midt i blinken.

Mange nettaviser har tester som ved å stille spørsmål om konkrete politiske saker kobler velgeren som tar testen til et bestemt parti. Nå forteller NRKs nyhetsending på radio i morges at flere topper i SV, V og Ap har tatt slike tester og fått som anbefaling å stemme FrP!

De er naturlig nok blitt noe fortørnet, og har klaget så høylydt at de har fått oppslag i NRK. Vi er dog ikke overrasket over dette - da vi for noen uker siden tok en slik test fikk vi som anbefaling å stemme Senterpartiet, selv om alle våre standpunkter er i samsvar med DLFs.

Vi tror ikke at det er noen konspirasjon som ligger bak her, vi tror ikke at de som har laget testene har forsøkt å øke FrPs stemmetall.

Vi tror at det i hovedsak er to forklaringer på dette: For det første gis det i testene ofte kun to alternativer når det i virkeligheten er tre eller flere. Et spørsmål kan være: ”Bør eldreomsorgen drives av staten?” Testen innebærer at dersom man svarer Nei på dette, så mener man at den bør drives av kommunene. At den bør være privat er ikke et alternativ som er lagt inn i testen.

Det var slike skjevheter ved den testen vi tok som gjorde at DLFere fikk som anbefaling å stemme Sp.

For det annet kan det være slik at de partiene som testen omfatter er så like at det er vanskelig å stille spørsmål som virkelig skiller dem fra hverandre; det er jo ikke så stor avstand mellom de syv-åtte store partiene: alle er tilhengere av at det offentlige skal drive (eller finansiere) skole/helsevesen/veier/pensjonsordninger/, at det offentlige skal regulere næringslivet, at vi skal ha et høyt skattenivå, osv. At en som er tilhenger av et av disse partiene da får som anbefaling av en valgtest å stemme på et annet av disse partiene, burde ikke overraske noen.

DLF mener at det viktigste i politikken er de syn man har på visse fundamentale spørsmål. Et av våre medlemmer har laget en valgtest som er slik, og vi anbefaler alle å ta denne testen.

Ved å ta stilling til en del fundamentale problemstillinger vil den som tar testen få vite hvor han står politisk, og hvilket parti som står ham nærmest.

Etter vårt syn burde alle valgtestet være laget omtrent som denne.

”Eldreomsorgen er ikke blitt noe bedre på de siste 40 år” uttalte en velger i et debattprogram på TV2 i går, og enkelte av de tilstedeværende rikspolitikere sa seg enig. KrFs Dagfinn Høybråten foreslo at partiene nå skulle gå sammen om et skikkelig løft innen eldreomsorgen og statsminister Stoltenberg sluttet seg til dette.

Stoltenberg sa også at det er ille at de ulike kommuner har så forskjellige tilbud til de eldre – i noen kommuner er de mange gamle i andre er det få, noe som gir forskjellige tilbud; noen kommuner har store skatte- og avgiftsinntekter (for eksempel de såkalte kraft-kommuner) og kan derfor gi et bedre tilbud enn andre kommuner.

Vi vil innledningsvis si to ting til dette. For det første er det meget urovekkende at eldreomsorgen er så dårlig som man kan få inntrykk av. Vi mener dog at eldreomsorgen for de fleste eldre i dag er langt bedre enn for 40 år siden (selv om de eldre da i større grad enn i dag ble tatt hånd om av familie, og ikke som i dag av offentlige ansatte), men at den for mange er dårligere enn den kunne og burde være er opplagt - hadde den vært god, ville den ikke vært tema i hver eneste valgkamp.

For det annet er vi overbevist om at et samlet løft ikke vil kunne avhjelpe problemene i særlig grad. Det finnes ingen områder hvor det offentlige gir et godt tilbud i forhold til de pengene som brukes, og det kommer heller ikke til å skje her, uansett hvor mye penger og velvilje som sprøytes inn i systemet.

Vårt hovedpoeng går dog på dagens finanseringsmodell: Stoltenberg sier at ulike kommuner gir ulike tilbud. Hvorfor er det slik? Fordi kommunene har ulike alderssammensetning og ulike inntrekter. Men er det klokt å basere tilbudet på slikt?

Alderssammensetning: Grunnen til at dette skjer (for på si det noe kort) er at kommunen får en del av sine inntekter fra staten etter formler for bla. alderssammensetningen på befolkningen – mange barn og mange gamle gir større overføringer, færre i disse aldersgruppene gir mindre overføringer. Det er all grunn til å tro at disse formlene ikke fungerer like godt lenger, de var kanskje rimelig gode en gang, men utviklingen skjer i dag i stor hastighet og det er grunn til å gå ut i fra at overføringen ikke følger reelt behov, dvs. at formlene ikke oppdateres hurtig nok.

Mao. overføringene er ikke tilpasset det reelle behovet.

Inntekter: Hvis vi kun holder oss til kraftkommuner, så har disse store inntekter pga kraften de selger. Kraftkommuner har ofte et langt bedre tilbud innen skole/undervisning enn andre kommuner, og det er grunn til å anta at de ofte også har et bedre tilbud innen eldreomsorg.

Som sagt, et tverrpolitisk løft vil i beste fall kun ha marginale effekter. Grunnen er at offentlige systemer nødvendigvis er ineffektive, og at de ikke kan ta reelle hensyn til etterspørselen.

Hvordan kan dette da løses? DLF mener at eldreomsorgen blir best mulig hvis hver enkelt får beholde sin egen inntekt og selv kjøper en forsikring av den type han ønsker. Da vil hele sektoren være privat, og alt vil bli mest mulig effektivt, samtidig som etterspørrerne hver for seg bestemmer den kvaliteten de vil ha.

Da vil vi slippe den ordningen som går ut på at tilbudet i en kommune er avhengig av hvor mange eldre det er i kommunen, og at tilbudet avhenger av om kommunen tilfeldigvis eier et kraftverk (eller har enkelte rike skatteyterer).

Men hva med kreftverkene? Er det ikke bra at inntrektene av disse går til befolkningen? Den som spør slik bør først stille seg følgende spørsmål: hvor kommer kraftverkets (ekstra)inntekter fra? Jo den kommer av at de som kjøper strømmen betaler mer enn de ellers ville ha gjort.

Hvis for eksempel kraftverket gir kommunen en inntekt på 1 mill kr, så betyr dette at kraftverkets kunder har betalt 1 mill kr mer for strømmen enn de burde. Så de pengene som kraftkommunene strør ut til sine innbyggerne (i form av kommunale tjenester) er betalt av de som kjøper strømmen fra kraftverket.

DLFs alternativ er at kraftverkene er private og at kraftmarkedet er fullstendig uregulert – da vil kraftprisene være så lave som de kan. Da vil også strømkundene få beholdt mer av sine egne penger, og de kunne bruke den på å kjøpe seg en bedre eldreomsorg.

Dessverre har DLFs ideer liten oppslutning, så derfor vil eldreomsorgen forsette å være dårlig, dette selv om det stadig sprøytes enda mer skattepenger (og kraftinntekter) inn i den.

La oss til slutt gjenta følgende poeng: i hver valgkamp de siste 40 årene har eldreomsorgen vært et viktig temam, og alle de store partiene har prioritert offentlige løsninger på dette området. Det er også brukt stadig mer penger på dette området. Til tross for dette er det ikke blitt noe bedre.

Vi er ikke overrasket over dette. Det er slik det må bli i velferdsstaten, og når alle de store partiene, dvs. alle som kan få makt, er sosialdemokratiske, så kommer det heller ingen løsning som kan gi de eldre den omsorg, pleie og hjelp som de burde ha. Og dette gjelder uansett hvor villige de sosialdemokratiske partiene er til å løfte i flokk.

At velferdsstaten sviker til dels grovt på de aller flest områder er noe alle vet. Her siterer vi fra et oppslag på nrk.no om barns ”arbeidsmiljø”, dvs. om skolers inneklima:

”Skolebarn sliter med dårlig inneklima og arbeidsmiljø. - Det er uholdbart at kontrollen av barns arbeidsmiljø ikke fungerer, sier nestleder hos Barneombudet …

- En kartlegging som Barneombudet har gjort, viser at denne kontrollen er et forsømt område. Barn skal ha et godt arbeidsmiljø som sikrer læring, trivsel og helse. Dette går på inneklima, uteareal, en mobbefri skole, og det ligger klare krav til hvordan barn skal ha det i skolen, …

Forskriften som gir barn rett til et godt arbeidsmiljø, kom for elleve år siden. Likevel er det mange norske skoler der det fysiske innemiljøet er så ille at det er i strid med loven, men ingen har den totale oversikten over arbeidsmiljøet på skolene.

Halvparten av landets kommuner har svart på en kartlegging gjort av Barneombudet, og av disse er det fire av ti skoler som ikke er godkjent i henhold til arbeidsmiljøloven for barn.

… Barneombudet har mottatt mange meldinger fra barn som klager på uholdbare forhold på skolene.”

Slike ting blir jo kontrollert. Men av hvem? Vi siterer videre fra nrk.no: ”Nestleder hos Barneombudet … mener den kommunale kontrollen er problematisk.

Lærernes arbeidsforhold reguleres av arbeidsmiljøloven og kontrolleres av Arbeidstilsynet, som i verste fall kan gi kommunen tvangsmulkt. De er altså underlagt statlig kontroll. Tall NRK har fått fra Arbeidstilsynet, viser at halvparten av de skolene som ble kontrollert i fjor, fikk pålegg om utbedringer.

Kravene til barns arbeidsforhold ligger derimot under loven kalt arbeidsmiljøloven for barn, og det er kommunene selv, som ofte også er eiere av skolene, som skal føre tilsyn med at skolene oppfyller disse kravene. [Barneombudets representant] mener problemet er nettopp den kommunale kontrollen.

- Kommunene skal godkjenne sin egen virksomhet. Det koker bort i kålen, ingen har ansvaret. Dette bryter med barns rettssikkerhet og er uverdig. Det er uakseptabelt …”

Denne saken ble også omtalt på NRK radios nyhetssending i morges, og der ble følgende spørsmål stilt til en kommunalpolitiker: Er det slik at kommunepolitikerne er mer opptatte av å bygge nytt, dvs. å bygge nye skoler som skal fungere som monumenter over dem selv, heller enn å vedlikeholde luftekanaler i gamle skoler?” Kommunepolitikeren svarte Nei på dette. (Sitat slutt fra NRK.)

Ingen blir lenger overrasket over slike avsløringer. Stadig får vi høre om at det er alvorlige svikt i det tilbud som det offentlige gir oss. I dette tilfellet er det spesielt alvorlig i og med at barn er mer utsatte enn voksne, deres helse er mer ømtålig enn hos friske og sterke voksne mennesker. Vi frykter derfor at det elendige innklimaet i nesten halvparten av norske skoler vil kunne føre til at mange av disse barna får til dels betydelige helseplager når de blir voksne.

Dette skjer altså selv om det finnes forskrifter og kontrollinstanser.

Før vi går vider vil i bare ha nevnt at en privat skole ikke hadde kunnet overleve dersom den hadde tilbudt sine elever et så dårlig miljø som disse offentlige skolene gjør – og her er vi vet et viktig punkt: det er praktisk talt alltid slik at det offentlige er svært lite flinke mht vedlikehold. At offentlige bygninger forfaller mens private bygninger i et uregulert marked som regel vedlikeholdes, er velkjent.

Som nevnt innledningsvis er det slik at alle vet at velferdsstaten svikter på område etter område. Men de aller fleste tror at disse problemene er isolerte enkelttilfeller som ikke har noe med systemet - velferdsstaten – å gjøre. De tror at problemene kan løses ved at man bevilger litt mer penger til de områdene det er problemer. De vil at man skal bevilge mer penger til skole, til helsevesenet, til veier, til psykiatrien, til barnehaver, osv. osv., og så vil problemene forsvinne.

Vi i DLF har et annet syn. Vårt syn er at velferdsstaten er et system som ikke kan fungere. Dette systemet må føre til de stadig økende problemene vi ser omkring oss. Problemene kan altså ikke løses innen velferdsstaten, skal de løses må man ha et helt annet samfunnssystem.

DLF er altså ikke tilhenger av velferdsstaten. (For orden skyld: en velferdsstat er et samfunnssystem hvor staten/kommunen tar en stor og stadig økende del av det folk tjener inn i skatter og avgifter, og så skal staten/kommunen bruke dette på å gi oss ”gratis” (eller subsidiert) skole, helsetilbud, veier, søppeltømming, kino, etc.)

DLF er tilhenger av individuell frihet. Vi vil at hver enkelt skal beholde fullt ut det han tjener, og så skal han kunne bruke dette på de tjenester han måtte ønske. Da vil han ha mulighet til selv å velge kvaliteten på det han mottar, og i det store og hele vil kvaliteten folk mottar da være langt høyere enn kvaliteten på dagens offentlige tilbud. For eksempel ville ingen i et slikt fritt system sende sine barn til en skole som har et innklima som gjør dem syke.

Et realityshow foregår visstnok omtrent slik: En gruppe mennesker er av et TV-selskap valgt ut til å løse visse oppgaver mens de filmes. Redigerte opptak vises så på TV, og TV-seerne/befolkningen følger i stor spenning med i det som foregår – de ser at noen ser ut til å være mindre dårlige enn de andre til å løse oppgavene eller har mer TV-trekke enn andre, etc. Deltagerne bruker alle mulige dirty tricks for å sette andre deltagere i dårlig lys/få dem til å dumme seg ut, dette for at de selv skal fremstå på en best mulig måte. De som klarer seg dårligst/de som seerne liker minst, stemmes ut.

Og alt dette foregår på de fleste TV-kanaler. Men ingen ting spiller noen rolle – hvilken rolle spiller det om det er Per eller Kari eller Jens eller Lars eller Kristin eller Siv som blir stemt ut av Robinson eller Big Brother eller Skal vi danse?

Det spiller ingen rolle. Seerne har den samme virkelighet uansett hvem som går seirende ut av konkurransen, det gjør ingen forskjell hvem som vinner.

Enkelte har lagt merke til at det er ganske mange likheter mellom en valgkamp og et realityshow. Beskrivelsen over kunne passe like godt på en valgkamp som på et realityshow; forskjellen er bare at realityshowene tar slutt og at det blir færre og færre deltagere og at til slutt er det en deltager som stpr igjen som vinner – før neste sesong begynner med nye deltagere.

I politikken er det stor sett de samme som er med i sesong etter sesong (og hver sesong varer fire år). Og resultatet av valget spiller stor sett ingen rolle for folks hverdag.

Det spiller ingen rolle fordi de store partiene står for den samme politikken. Ap og FrP er omtrent like, selv om FrP er noe mer folkelig enn Ap, SV og Høyre er omtrent like, selv om Høyre er noe mer dannet enn SV, osv. (Det er forskjeller mellom partiene, men disse er detaljer, essensielt sett er de store partiene svært like.)

Det valget handler om er hvem som skal styre velferdsstaten. Alle de store partiene slutter opp om velferdsstaten, et system som innebærer at vi skal betale mesteparten av det vi tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld gi oss det meste av det vi trenger enten gratis eller sterkt subsidiert. Og avisene, som skal orientere velgere om alternativene folk har å velge mellom, tar i hovedsak med kun omtaler av de store partiene; dette gjelder for eksempel Aftenposten, som her gir en ”oversikt over de viktigste politiske partiene”, dvs. de syv åtte store partiene.

Men alle ser at utviklingen i samfunnet går i negativ retning, men ingen av de store partiene vil gjøre noe med det. Dvs. de lover å løse problemene, dette gjør de ved hvert valg, men til tross for dette blir problemene bare større og større for hvert år som går. Alle de store partiene, eller som Aftenposten sa det: ”de viktigste partiene”, er tilhengere av velferdsstaten, et system som ikke kan fungere, og som vil medføre økede problemer på alle områder (økede skatter; flere lover; mer byråkrati; flere på tygd; øket umoral; mer svart arbeid; større problemer innen helse, skole og pensjonsordninger; mer kriminalitet; mer korrupsjon; osv.)

Det er ikke overraskende hvis det i enkelte aldersgrupper er flere som stemmer ved en avstemning i et realityshow enn stemmer ved valg.

Er det problematisk at LO gir store beløp til Arbeiderpartiets valgkamp? Det kan se slik ut på en rekkeavisoppslag vi har sett de siste dagene, for eksempel på side 9 i dagens Aftenposten: "Varselklokkene bør ringe. … Politikerne må avklare LO-støtten”.

Politikk i et sosialdemokratisk samfunn går ut på at staten skal gi fordeler til noen, dels ved gratis eller subsidierte tilbud innen viktige områder som skole, helsetjenester, etc., dels ved at det settes betingelser ved frivillig samkvem mellom mennesker (for eksempel krav til lønn, arbeidstid, reduksjon av konkurranse fra andre tilbydere, o.l.), og dels ved at enkelte typer frivillig samhandling forbys.

Alle slike inngrep i økonomien gir (på kort sikt) fordeler til noen, og medfører dermed ulemper for andre.

Det burde være rimelig opplagt at mange av de som ønsker å oppnå slike fordeler gjerne vil støtte de partier som gir slike kortsiktige fordeler til dem. Derfor er mange mennesker medlemmer i partiene, derfor gir mange pengegaver til partiene, og derfor gir enkelte store bedrifter og organisasjoner betydelig økonomisk støttet til partiene.

Vi skal ikke gi noen karakteristikk av de som tror at det ovenfor i det store og hele ikke er en korrekt fremstilling, men mht de som har kommet med kritikk i avisene i det siste fordi Ap tar imot penger fra LO vil vi si at det er opplagt at LO ønsker at Ap skal gi LO og deres medlemmer fordeler, og at det er derfor LO gir støtte til Ap.

Og i dagens politisk system – velferdsstaten - kan det ikke være annerledes. At noen gir økonomisk (og annen) støtte til partier for å oppnå det de tror er fordeler for seg selv, er en integrert del av den samfunnsmodell som kalles velferdsstaten. Ja, dette har store likhetstrekk med korrupsjon, men man kaller ikke dette korrupsjon fordi det skjer helt åpent.

Er dette noe problem? Finnes et noen løsning? Vi vil si at problemet er at dersom det offentlig gir fordeler til noen, så medfører dette nødvendigvis ulemper for andre. Og det er alltid slik at ulempene er større enn fordelene. Denne samfunnsorganiseringen fører til at alle goder blir redusert; velstanden blir lavere enn den ellers ville ha vært, anstendige og moralske holdninger svekkes, kriminaliteten øker, osv.

Løsningen er et fullstendig skille mellom stat og økonomi. Løsningen er et samfunn hvor staten kun tar seg av primæroppgavene (beskyttelse av individers rettigheter med politi, rettsapparat og militært forsvar) og ellers overlater all produksjon og bytte/handel til private aktører i markedet. Dette systemet vil også være på lang sikt være til reell fordel for alle. Dessverre har denne modellen liten oppslutning, og derfor vil vi nok se mer av at ulike grupper støtter de partiene som gir dem kortsiktige fordeler, og vi vil få flere tilfeller av det spill for galleriet som diskusjonen om slik støtte representerer.

”Dere sier i hver eneste valgkamp at dere skal løse problemene innen eldreomsorgen. Men dere har hatt regjeringsmakt i ca 50 av de siste 75 år! Hvorfor har dere da ikke løst disse problemene tidligere?” Dette var innholdet noe av det FrPs formann Siv Jensen sa i sin landsmøtetale sist fredag, og det hun sa var rettet mot Arbeiderpartiet.

Og på en måte er dette poenget godt. De partiene som stiller til valg sier at de skal løse problemene, men de sier intet om at de mange ganger tidligere har hatt mulighet til å løse dem, men har ikke gjort det. Denne kritikken rammer alle stortingspartiene unntatt FrP; av de partiene som sitter på Stortinget nå har alle unntett FrP hatt regjeringsmakt.

FrP-lederens poeng er da at kun FrP kan løse disse problemene: det Siv Jensen sier er at dersom velgerne gir FrP regjeringsmakt så vil problemene bli løst.

Men kan de det? Kan FrP løse problemene dersom de får regjeringsmakt?

Hvorfor er ikke problemene løst. Jensen sier at problemene ikke er løst fordi feil partier har styrt. Hun sier dermed at folkene i Ap er udugelige, og at det er der problemet ligger. Jensen sier at når Ap-folkene er byttet ut med FrP-folk, så løses problemene.

Men er det slik at problemene skyldes Ap-folkenes udugelighet? La oss skyte inn at Jensens kritikk også rammer de andre store partiene; alle de andre partiene har hatt regjeringsmakt, og heller ikke disse har løst problemene.

Vi vil si at det ikke er Ap-folkenes udugelighet som er årsaken til problemene, vi tror at mange Ap-folk er anstendige mennesker som ønsker det beste for folk flest, inkludert en god eldreomsorg. Problemet er den ideologien de er tilhengere av, og den politiske modellen denne ideologien innebærer.

Ap er sosialdemokratisk, og de vil ha et system med høy skatt og en offentlig sektor som skal ta seg av praktisk talt alt, og med liten vektlegging av individuelt ansvar – de vil mao. ha en velferdsstat. Vi vil hevde at dette er et system som medfører ansvarsfraskrivelse, snusk, korrupsjon, og hvis tilbud vil bli satdig dårligere - velferdsstaten er mao. et system som overhode ikke kan gi det det lover.

Så feilen er altså ikke Ap-folkenes udugelighet, slik Jensen impliserer, feilen er i ideologien og den samfunnsmodellen ideologien medfører.

Men vil dette bli annerledes med et FrP-styre? FrP er tilhenger av den samme ideologien: de vil ha et høyt skattenivå og en stat som tar seg av det meste, inkluder eldreomsorgen. Mao. også FrP vil at staten/det offentlige skal ta seg av det meste, og derfor vil et FrP-regime ha akkurat de samme svakheter som er Ap-styre. Dette betyr at de problemer som Jensen påpekte, og som hverken Ap eller Venstre eller Høyre eller KrF eller Senterpartiet eller SV har klart å løse, heller ikke vil kunne løses av FrP.

Det som kan sikre oss en god eldreomsorg er en full privatisering, dvs. at hver enkelt får beholde sine egne penger (og ikke som i dag må betale innpå 70 % i samlet skatt til det offentlige) og kan bruke dem på tjenester man selv velger ut og betaler for. Kun dette kan gi et tilbud som vil bli stadig bedre over tid.

Man så lenge alle velgere tror at velferdsstaten er løsningen, og så lenge folk som Jensen, som burde vite bedre, sier det samme – like lenge vil vi ha en eldreomsorg og et offentlig tilbud som på alle punkter blir stadig dårligere.

Det hun sier vil skje - at et FrP-styre vil gi bedre offentlige tjenester – er umulig. Det hun lover er ikke mulig å gjennomføre. Men der skiller hun seg ikke fra de andre politikerne i de store partiene.

Høyre har avholdt landsmøte, og har gått inn for en lang rekke standpunkter som som regel forbindes med venstresiden.

Høyre har kjøpt påstandene om menneskeskapt global oppvarming, og vil bruke mye ressurser for å motvirke den påstått menneskeskapte oppvarmingen. Aftenposten refererer: ”Høyre ønsker nasjonalt klimaforlik. Klimagassutslippene må reduseres med 30 prosent frem mot 2020. Nordisk nettverk av høyhastighetstog erstatter flytrafikk”. Dette vil være svært skadelig for all verdiskapning, og vil ikke ha noen effekt på klima/gjennomsnittstemperatur i det hele tatt.

Høyre vil også styrke det offentlige tilbudet innen omsorg, helsetjenester og skole. Dette vil heller ikke gi noe særlig stor gevinst for de som er avhengige av disse tjenestene, men det vil øke skattene.

Det var så vidt vi har kunnet se ingen på landsmøtet snakket om liberalisering, avbyråkratisering, deregulering eller skattelettelser.

Altså: Høyre satser for fullt på å styrke det offentlige tilbudet, men legger ingen vek på å arbeide for øket individuell frihet. Høyre vil at en rekke viktige tilbud skal finansieres med skattepenger, og at den enkelte selv i liten grad skal kunne bruke egne penger på områder som skole, helse og pensjon.

Kanskje aller verst innen økonomisk politikk er at Høyre nå går inn for at ansatte skal ha rett til fridager med lønn for å ivareta omsorg for sine nærmeste, og at det muligens skal være arbeidsgiver som skal betale dette. VG skriver her om NHOs reaksjon på dette: ”NHO er oppgitt over Høyres forslag om rett til fri for pleie av nær familie. Taket er nådd for hvor mange velferdsordninger bedriftene makter å ta på seg, mener arbeidsgiverne.”

Høyre gikk dog på enkelte mindre punkter inn for tiltak som er gode, selv om de er små: De vil innføre skattefradrag for kontingent og bidrag til lokale frivillige organisasjoner, ha brukervalg i hjemmehjelpen, og vil fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger.

Men i det store og hele er Høyre nå fullt ut et parti som vil ha offentlige løsninger på alle viktige områder, og som ikke gjør noe for å åpne for private alternativer.

Dette kommer ikke til å gå godt for Høyre. Konservative partier går som regel frem når de har en retorikk som inneholder liberalistiske elementer, men de går tilbake når retorikken legges over til venstre. Det finnes en rekke eksempler på dette: Reagan og Thatcher hadde en pro-frihetlig retorikk, og vant på det. Deres etterfølgere George Bush sr og John Major gikk til venstre, og tapte på det. Også i Norge har vi relativt nylig opplevd noe lignende: i en periode sto daværende Høyre-formann Jan Petersen sterkt på skattelettelser, dette førte til en utstrakt beundring og han fikk tilnavnet Tøffe-Jan. Høyre gikk da også frem på meningsmålingene. Ved sist valg gikk Høyre derimot til venstre, og tapte klart på det.

Og slik kommer det også til å gå denne gang. Høyre har valgt en profil som innebærer at de kommer til å bli en av de store taperne i høstens valg.

Eliten forstår ikke hvorfor så mange støtter FrP. I den anledning har de store debattprogrammer på TV gang på gang arrangert diskusjoner om dette tema, og sist ute var NRKs Redaksjon En, som i går hadde FrP-koden som tema. Deltagersammensetningen var, som vanlig i slike diskusjonsprogrammer, sterkt dominert av personer som betrakter seg som motstandere av FrP, men som i praksis fungerte som støttespillere for FrP.

Denne gang var det professor i sosialmedisin Per Fugelli, som alltid skaffer FrP velgere hver gang han kritiserer FrP, det var kunstner Vibeke Løkeberg, som for 20 år siden med statsstøtte som eneste finansiering laget filmen ”Hud” som ingen har sett, og som stadig avbrøt andre debattdeltagere, det var den konservative forfatter Erik Fosnes Hansen, som i 1990 utga en svært god roman om at vi alle er dømt til undergang, men som i hvert fall oppførte seg dannet, og det var var FrPs leder Siv Jensen, som klokelig snakket mest mulig om FrPs politikk.

Mest interessante var dog forfatter av boken "FrP-koden", Magnus Marsdal, som var intelligent og som forsto problemstillingen, og kommunikasjonsekspert Dag Inge Fjeld, som hadde de mest interessante betraktningene, men som fikk liten taletid.

Før vi sier litt om debatten, la oss bare konstatere at her var det seks deltagere. Fire var motstandere av FrP, én forsvarte FrP, og én var nøytral. Det er altså slik de store redaksjonene setter sammen paneler når FrP skal diskuteres.

Marsdal hadde dog interessante poenger. Hans tese er meget kort fortalt at eliten, ved å se ned å det folkelige som FrP appellerer til, reelt sett arbeider for FrPs vekst. Han påstod at FrPs program vil være ødeleggende for folk flest, og han brukte FrPerens Per Sandbergs plumpe uttalelser om kunst og FrPs motsand mot det han kalte sosial dumping for å hevde at FrP egentlig er skadelig for folk flest.

Men Marsdal, som som tidligere frontfigur i Attac overhode ikke forstår hvordan en økonomi fungerer, fikk ikke motsand fra Siv Jensen på dette. Jensen sa at FrP ikke vil fjerne all offentlig støtte til kunst og kultur, og hun forklarte ikke at det som Marsdal omtalte som sosial dumping egentlig er til fordel for alle involverte.

Eksemplet Marsdal brukte var at det er ille at polske snekkere jobber i Norge for 50 kr timen, han mente at de skulle ha norsk lønn. Men dersom snekkeren kan jobbe i Norge for 50 kr timen, så er det en langt høyere lønn enn han kan få i Polen, og den etter norske forhold lave lønnen vil også føre til at det han lager blir langt billigere for kunden – så både snekkeren og kunden tjener på dette lønnsnivået. Dersom snekkeren skal ha norsk lønn betyr dette at han fratas det konkurransefortrinn har, og hans mulighet til å jobbe og tjene godt i Norge vil bli sterkt svekket. Hans mulighet til å jobbe i Norge vil da kanskje forsvinne helt, og han kan da like gjerne fortsette å jobbe i Polen for for eksempel 20 kr i timen. Så det som er konsekvensen av Marsdals standpunkt er at polske snekkere ikke kan jobbe i Norge for 50 kr timen, men må fortsette å jobbe i Polen for 20 kr timen. Merkelig nok tok ikke Jensen opp dette poenget.

Men uansett, med Marsdal bok (som kom ut i går og som vi derfor ennå ikke har lest) er debatten om FrP kommet et skritt videre. Men det ser ut til at Martre er en enslig svale. Alle andre som deltar på hans side opptrer som nyttige idioter for FrP. Og med Marsdals manglende innsikt i økonomiske årsakssammenhenger kommer hans bidrag ikke til å føre til noen reduksjon i FrPs oppslutning.

Programmet bekreftet også det er stor avstand mellom FrP og liberalismen. Jensen sa at FrP vil bruke skattepenger på kultur. FrP vil altså ta penger fra folk fest og bruke dem på å finansiere kunst som eliten liker - altså: FrP er for å ta penger fra folk flest for å finansiere noe kun eliten liker. Det ser ut til at DLF er alene om å hevde at den som tjener pengene har all rett til å disponere dem slike han finner riktig.

Programmet, og Marsdal tese, illustrerer at det som skiller FrP fra de andre partiene ikke er politikken, men det at FrP har en respekt for folk flest, og at denne respekten for folk flest er borte i de andre partiene. Men i og med FrPs vandring til venstre er den også på vei ut i FrP.

TV2 avslørte i går Norgshistorens største svindelsak: En lege og en psykolog har gjennom en periode på 16 år svindlet det offentlige for ca 150 millioner kroner.

Dette har de gjort ved å selge falske legeattester til i hovedsak innvandrer fra Marokko. Formålet var at disse da skulle kunne bli trygdet, dvs. slik at de kunne leve på en eller annen form for uføretrygd.

Vi siterer fra Nettavisens omtale av saken:

”Gjennom et samspill med en lege og en psykiater svindlet marokkanerne til seg 65 millioner trygdekroner [TV2 oppga 150 millioner] ved hjelp av uriktige legeerklæringer. Legen og psykiateren er tiltalt av Økokrim. Ingen av mottakerne av trygden er foreløpig siktet i saken, skriver VG.

– Det vil avhenge av om NAV anmelder enkeltsakene, slik at de kan etterforskes ved politidistriktene, sier førstestatsadvokat Elisabeth Roscher i Økokrim.

En marokkaner flyttet til hjemlandet med en gang han fikk innvilget uføretrygd i 1984. De påfølgende årene meldte han inn åtte barn til trygdekontoret, og økte dermed barnetillegget jevnlig, ifølge avisen.
Politikilder opplyser at det er uheldig hvis personer som har bestukket leger og psykiatere for å svindle trygd, ikke blir siktet. Pasientene skal ha betalt mellom 3.000 og 15.000 kr for legeerklæringene.

Flere av marokkanerne har hatt så god råd at de har bygd hus i Marokko, samtidig med at de har bodd i Oslo-området. Noen har også flyttet til hjemlandet, selv om de fortsatt har mottatt sykepenger, attføringsstønad og uførepensjon.

Allerede i år 2000 ble det avslørt omfattende trygdesvindel med uriktige legeerklæringer fra leger og psykiatere. Likevel valgte jurister i Oslo-politiet å ikke prioritere saken. Politiet fikk derfor ikke ransaket personene, eller beslaglagt noe" (sitat slutt fra Nettavisen.)

Dette har altså pågått i en periode på 16 år. Folk med intelligens, utdannelse og betrodde posisjoner har svindler til seg betydelige beløp,. Og de har hjulpet falske pasienter til å svindle til seg enda større beløp. Og politiet er blitt varslet, men valgte ikke å prioritere saken.

Hva forteller dette? La oss nevne at det i de siste årene er blitt avslørt en rekke saker hvor det offentlige er blitt svindlet for enorme beløp: vi kan nevne taxi-jusket, vannverkskandalen, og psykologjukset, og det er all grunn til å tro at dette kun er toppen av et enormt isfjell.

Disse sakene forteler at praktisk talt alle svindler det offentlige når de kan. Og de forteller at det offentlige er svært lite flinke til å passe på at folk ikke svindler til seg penger. Og de pengene som folk svindler til seg er de skattepenger vil alle tvinges til å betale til de offentlige.

Dette bekrefter det vi mener: velferdsstaten, det system hvor vi betaler mye av det vi tjener til det offentlige og så skal det offentlige og oss ”gratis” skole, helsetjeneseter, veier, pensjoner, hjelp til de svake, osv., er et system som ikke fungerer, og som fremmer dobbeltmoral, snusk og kriminalitet.

Vårt syn er at disse problemene ikke kan løses i velferdsstaten. Skal man ha et samfunn preget av ærlighet, anstendighet og god moral, må man ha et system hvor hver enkelt har fullt ansvar for seg selv, hvor hver enkelt får disponere de han tjener, hvor det ikke er den letteste sak av verden å snylte på andre, og hvor staten kun har som oppgave å beskytte oss mot kriminelle.

Vi er overbevist om at utviklingen vil forsette i negativ retning i en god del år til, og vi er sikre på at det i fremtiden vil bli avslørt flere saker av den typen som TV2 avslørte i går.

Velferdsstaten er en samfunnsorganisering som ikke kan fungere. Vi må legge om, vi må legge om til et system med full individuelle frihet og fullt individuelt ansvar, og det må gjøres så rakst som mulig. Og jo lenger vi venter, jo verre vil det bli.

”Karita ber om kjoletillegg” var en overskrift i Dagbladet nylig. Saken er at våre politikere ofte må representere, og da må de kvinnelige politikere stille i ny kjole hver gang – de kan jo ikke bruke den samme kjolen flere ganger, må vite.

Og dette er kostbart – en slik kjole koster vel noen tusener, og det betyr store kostnader for de berørte. Men som sosialdemokrater ofte gjør, de forsøker å velte egne kostnader over på andre. I dette tilfellet vil de at skattebetalerne skal betale selskapskjolene til kvinnelige toppolitikere – det er dette ”kjoletillegg” betyr.

Vi vet ikke om vi skal le eller gråte. Vi vet jo at velferdsstaten innebærer at det offentlige skal ta på seg flere og flere oppgaver, men at det offentlige skal betale selskapsklærne til kvinnelige topolitikere, det er langt over streken. Men slik er det blitt. Politikken tar på seg flere og flere oppgaver, og da vil politikerne bli involvert i stadig mer. Dette innebærer stadig mer selskapelighet som politikerne må delta i.

Også her skiller DLF seg fra de andre partiene. Vi vil at politikken kun skal omfatte et meget lite område – politikken skal i tillegg til en viss administrasjon og en viss utenrikstjeneste kun bestå i å sørge for at rettsapparatet, politiet og forsvaret fungerer, og i å lage nye lover som skal beskytte individers rettigheter på nye områder som måtte dukke opp. Mao. politikerne skal ikke være involvert i andre områder (kultur, forskning, utdeling av penger til alle mulige pressgrupper, osv).

Med et slikt utgangspunkt vil det som skjer i politikken være like glamorøst som det som i dag skjer i biltilsynet på Volda – mao. med en slik organisering av politikken vil det ikke være stort behov for at kvinnelige politikere må stille i festantrekk særlig ofte.

La oss også si at vi tar sterk avstand fra den holdning som kommer til uttrykk hos de politikere som vil at skattebetalerne skal betale deres festantrekk. Folk flest jobber og sliter for å gi seg selv og sin familie et godt liv. De bruker penger på hus og klær og mat og bil og ferier, og de har et ønske om at de skal klare seg enda bedre enn de gjør – alle vil vel han en større og bedre bolig, en bedre bil, en mer eksotisk ferie, osv. Vi mener at de har all rett til å arbeide for dette, vi anser at disse tingene er store goder. Men politikerne fra de fleste andre partier ser det annerledes, de vil at folk flest skal leve dårligere enn de gjør – det er dette de stadige skatteøkninger innebærer. Og nå vil de gi folk flest skatteøkninger for at kvinnelige politikere skal få selskapskjoler på skattebetalernes regning. Vi synes dette er uhørt, og vil ikke støtte et slikt forslag!

Et sted i nærheten av der vi ofte ferdes ligger det et hagesenter. Der får man kjøpt alt man trenger for å lage en fin hage: frø, blomster, planter, gjødsel, jord, dekorative gjenstander, små skulpturer. Man får også kjøpt alle mulige typer redskap: hakker, spader, river, gressklippere, etc.

På stedet er det også en kafé hvor man kan få kjøpt seg en kopp kaffe eller en brus og et rundstykke mens man tar en pause i eller etter innkjøpsrunden.

Siden mange ønsker å benytte slike hagesentre på søndager – mange besøker slektinger på sykehus på søndager og tar da gjerne med seg en blomsterbukett, og da har hagesentrene fått lov til å holde åpent også på søndager. Også kafeene har fått lov til å holde åpent – men dette er visstnok i strid med gjeldende regler. Slike kafeer i tilknytning til vanlige butikker har vanligvis ikke lov til å holde åpent på søndager, men kafeer i tilknytning til slike hagesentra har fått dispensasjon.

Nå fikk vi nylig høre at hagesentrene vil miste sin dispensasjon. Kafeen må heretter holde stengt på søndager.

Så de som vil kjøpe en blomsterbukett til en syk venn de skal besøke får altså heretter ikke lov til å kjøpe en kopp kaffe og et rundstykke i en kafé som er tilknyttet senteret hvor de kjøper blomstene.

De som vanligvis leser disse kommentarene vil vel nå kunne tenke seg hva vårt poeng er. Vi synes at det er helt grotesk at man ikke kan få kjøpt seg en kopp kaffe der hvor man har lov til å kjøpe en blomsterbukett.

Det sitter altså i det offentlige voksne folk med god utdannelse og passer på at hagesentre ikke selger kaffe til sine kunder på søndager. Vi synes dette er helt vanvittig.

Vi har ingen sympati for de argumenter som benyttes for at visse typer forretninger/virksomheter skal holde stengt på søndager. Heglefred – hvis folk vil ha helgefred får de la være å gå i butikkene og da vil de holde stengt av mangel på kunder. Og det andre argumentet som benyttes – at ansatte ikke skal presses til å jobbe på søndager dersom de helst ikke vil det - synes vi er så paternalistisk at det ikke høre hjemme blant voksne folk.

Mest fundamentalt er vårt syn at alt bør være tillatt så lenge det er frivillig. Folk kan frivillig holde sine butikker/hagesentre åpne så lenge de vil, folk som er ansatt kan velge å jobbe eller velge å la være å jobbe der, og kundene kan komme eller holde seg vekk som de vil.

DLF er partiet for individuell frihet. Individuell frihet innebærer at det offentlige ikke legger seg opp i butikkers åpningstider. Kort sagt: vi går inn for at hagesentre - og alle andre butikker - bør få holde åpent når de måtte ønske.

Og vi føler med alle de som heretter ikke får kjøpt seg en kopp kaffe mens de kjøper blomster på hagesenteret.

”Tannlegene vil la staten betale” og ”Tjukk? Nå får du hjelp fra staten” har vi lest på forsidene til hhv. Aftenposten og Dagbladet de siste par dager.

Og hvem kan bli overrasket over slikt? De aller fleste ser i dag på staten som en institusjon som skal løse alle problemer som måtte oppstå. Har du dårlig råd? Staten hjelper deg. Trenger du hus? Staten hjelper deg. Vil du drive en forening? Staten hjelper deg. Trenger du en ferie? Staten hjelper deg. Vil du ha skole- og helsetilbud uten å betale for det? Staten hjelper deg. Er du for tykk? Staten hjelper deg. Trenger du hjelp til å betale tannlegeregningen? Staten hjelper deg.

Mao. velferdsstaten vokser og vokser, og enhver burde forstå at dette i lengde vil føre til at skattene blir høyere og høyere, at byråkratiet blir mer og mer omfatende, og at flere og flere blir drevet over i skattesnyteri og annet snusk, osv. Alt dette er svært skadelig, og vil medføre at den generelle samfunnsmoralen forfaller. Man det er ingen (innen etablerte miljøer) som gir uttrykk for slike tanker, alle later som om dette enorme problemet ikke finnes. (Det er dog også mulig at de ikke er i stand til å fortså at dette problemet finnes.)

DLF er også her annerledes. Vi er klar over de enorme problemene som velferdsstaten fører med seg (velferdsstaten er en samfunnsorganisering som innebærer at det offentlige skal ta seg av alle tenkelige oppgaver), og vi er i mot velferdsstaten. Vi vil at staten kun skal ta seg av de legitime statsoppgavene: å beskytte innbyggerne mor kriminelle og mot trusler fra andre land, dvs. vi mener at staten kun skal ta seg av politi, rettsapparat og militært forsvar.

Vi mener at velferdsstaten er en grunnlegende umoralsk institusjon. Velferdsstaten baserer seg på initiering av tvang. Vi er alle tvunget til å betale størstedelen av det vi tjener til det offentlige. Folk med vanlige inntekter i Norge i dag betaler innpå 70 % i samlede skatter og avgifter til det offentlige, dette for å finansiere den stadig økende mengde oppgaver som faller på det offentlige.

Vi mener at det er umoralsk av staten å tvinge noen til å betale andres tannlegeregninger eller slankeprogrammer. Likeledes mener vi at det er umoralsk å tvinge noen til å betale for andres pensjoner, skolegang eller legebehandling. Vi mener at enhver primært bør betaele dette selv (iblant via forsikringsordninger). De som ikke kan betale slikt selv bør få hjelp av private veldedige organisasjoner.

DLF er altså for individuell frihet, vi er for laissez-faire-kapitalisme, et system hvor statens eneste oppgave er å beskytte individers rettigheter. Vi er altså for det eneste samfunnssystem som over tid kan gi et samfunn preget av harmoni, fred og velstand. At dagens samfunn fører til det motsatte burde bli klarere og klarere for hver dag som går.

Idretts-Norge ønsker naturlig nok en gjentagelse av suksessen på Lillehammer i 1994, og ønsker å arrangere OL i 2018. Tre byer – Oslo, Trondheim og Tromsø - har meldt sin interesse, og søknadene fra søkerkomiteene i de tre byene ble i går overlevert til Idrettspresident Karl-Arne Johansen (som skal lede arbeidet med å velge ut én av disse byene som Norges stedsvalg i den norske søknaden til den Olymiske Komite).

Vi støtter fullt og helt anstrengelsen for å få slike arrangementer til Norge – slike arrangementer er til stor glede og nytte for både deltagere, tilskuere og næringslivet.

Men vi er i mot at finansieringen av slike arrangementer skal lesses over på skattebetalerne. De tre byene la i går frem sine budsjetter; leker i Oslo vil komme på 11,8 mrd kr, i Trondheim på 13.5 mrd kr, og i Tromsø vil lekene komme på 15,5 mrd kr. I alle tilfeller vil ca halvparten eller mer av kostnadene dekkes av statlige tilskudd (hhv. 6,2 mrd, 7,6 mrd, 9,3 mrd).

Det er dog grunn til å tro at kostnadene vil bli langt høyere enn disse budsjettallene tyder på, Norge er ikke bare best i vinteridrett, vi er også best når det gjelder budsjettsprekker. Vi tillater oss å minne om at i forbindelse med Lillehammer-OL mente arrangører og myndigheter at lekene ville gå med overskudd. Det ble etter hvert snakk om at det var nødvendig med statlige tilskudd, og beløpet som først ble nevnt var ca 1,2 mrd kr. Det viste seg til slutt at kostnaden ved OL på Lillehammer ble ca 11 mrd kr. Det er all grunn til å tro at dersom en av disse byene får lekene, vil kostanden bli langt hørere enn de budsjetterte tallene (- men en ti-dobling av utgiftene i forhold til budsjett blir det neppe).

Vårt syn er altså at staten ikke skal bidra med midler til slie arrangementer. Måten arrangørene da bør få inn penger på kan for eksempel være slik: Det opprettes et konsortium som skal samle inn disse pengene. Man beregner hvor mange som er villige til å bidra med litt penger, og la oss si at dette antallet er 2 000 000. Hvis man trenger 6 mrd kr, blir dette kr 3 000 per person som er villig til å bidra. Så kan konsortiet si at vi bidrar med kr 6 mrd hvis 2 millioner personer er villige til å bidra med kr 3000 hver, og de som bidrar kan bidra på betingelse av at et tilstrekkelig antall personer bidrar.

(Avtalen den enkelte bidragsyter inngår med konsortiet kan f.eks. se slik ut: ”jeg bidrar med kr 3000 såfremt minst 1 999 999 andre bidrar med minst kr 3000 hver, og min konto skal ikke belastes før totalt 2 000 000 personer har forpliktet til å betale." Med en slik oppskrift vil ingen måtte betale hvis det ikke er et tilstrekkelig antall som er villige til å betale.)

I et slikt tilfelle vil de som er interessert i OL være med på å betale, og de som ikke er interessert vil slippe å betale. Dette er etter vårt syn det eneste rettferdige. Med den ordning som søkerne legger opp til vil alle være med på å betale uansett om de er interessert eller ikke.

Vi synes at det å arrangere OL i Norge er en god ide, men vi er altså i mot at det skal finansieres med offentlige midler. Det er ikke en offentlig oppgave å arrangere skirenn. Ovenfor har vi kort skissert en modell som beskriver hvordan et slikt arrangement kan finansieres kun av private midletr og uten statlige bidrag.

”Dette blir underholdende” as vi da Ap tok SV med i regjering for noe over ett år side. Med SV i regjering vil vi oppleve løftebrudd, intern krangling, svik av egne idealer, osv., i en grad man aldri har sett maken til. (En liten del av alle eksemplene som dokumenterer at det er blitt slik har vi samlet i tråden ”SV som regjeringsparti” på vårt debattforum.)

Men politikk skal ikke være underholdning, og det som blir effekten av SVs regjeringsdeltagelse er at SV miste respekt og oppslutning, og at den såkalt borgerlige siden styrkes, og at de problemer som finnes bare blir større.

Hvorfor gikk det slik med SV? SV består av folk med nærmest null politisk innsikt, og med en ideologi som ikke kan løse noen politiske problemer overhode, tvert imot. Dette ser vi tydelig i standpunkter som den typiske SVer inntar: han støtter enhver diktator og enhver terrorist som sier at han vil folkets beste. Han vil gi fredspris til tyrannen Castro, han var imot at tyrannen Saddam Hussein skulle avsettes. Han støtter terrorgrupper som PLO og Hamas og vil boikotte Israel. Han støtter kolosasal skadelige tiltak hvor påskuddet er hensyn til miljøet – var det 30 milliarder kr de ville pålegge norsk industri å betale ekstra fordi den slipper ut CO2 i atmosfæren? I tillegg er han for stadig sterkere skattebelastning på de som jobber og er produktive, og stadig større overføringer til de som er lite produktive.

Nå fikk SV for noen måneder siden gjennomslag i regjerings for at Norge ikke skulle stå ved sine NATO-forpliktelser og sende soldater til Afghanistan. Men vi sa da at det kommer en ny henvendelse fra NATO ut på nyåret, og da vil ikke SV kunne hindre at Norge oppfyller sine forplikteløser. Og i går ble det klart: Regjeringen sender soldater til Afghanistan. Og dette har ført til enda mer internt bråk i SV. Det er snakk i SV om at de nå må forlate regjeringen.

Samtidig sier Aftenposten i dag under overskriften ”Barnehagebom” at regjeringen ikke vil kunne oppfylle løftet om full barnehagedekning i 2007, slik SV-leder Kristin Halvorsen lovet før valget i 2005. Som kjent sa Halvorsen da at ”dersom vi ikke klarer dette målet forlater jeg politikken”.

Dersom SV nå forlater regjeringen vil de i betydelig grad redde ansikt. De har oppnådd lite i regjering, og de har gått på svært mange nederlag. Dersom de nå forlater regjeringen vil de kunne redde en god del av det de har tapt på disse 15 månedene – da vil de for eksempel ikke lenger være bundet av Halvorsens meget ukloke løfte om antall barnehageplasser.

Det å gå ut av regjeringen er det klokeste SV kan gjøre. Men SV har aldri gjort noe klokt i hele sin eksistens, å gjøre noe klokt er stikk i strid med deres ideologi, og derfor er ikke 100 % sikre på at de forlater regjeringen.

Det kan se ut som om SV og Ap er ganske like. Politisk sett står de nær hverandre, men i utførelsen er det et hav mellom dem. En sak omtalt i avisene i dag viser klart denne forskjellen.

”Stoltenberg ga Bjørnøy kjeft” er overskriften over omtalen i Dagbladet, og artikkelen inneholder blant annet følgende:

”Statsminister Jens Stoltenberg skal ha satt miljøvernminister Helen Bjørnøy på plass etter at hun garanterte et norsk CO2-kutt på minst 20 prosent.

- Jeg kan garantere at regjeringen vil foreslå et CO2-mål som er minst like strengt som det EU-kommisjonen har foreslått. Vi skal ikke være dårligere enn EU, sa Bjørnøy (SV) til Aftenposten tidligere denne måneden.

Kommentaren hennes kom etter at EU-kommisjonen 10. januar foreslo for medlemslandene i unionen å vedta et CO2-kutt på 20 prosent i forhold til 1990-nivå i løpet av de neste 13 årene. Bjørnøy var åpen for å gå enda lenger, og sa hun syntes Naturvernforbundets krav om 30 prosent kutt hørtes ut som et godt utgangspunkt for en norsk debatt.

Men Jens Stoltenberg likte ikke Bjørnøys konkrete uttalelser, skriver Aftenposten. Ifølge avisens kilder skal regjeringssjefen i svært klare ordelag fortalt Bjørnøy at den slags forskuttering av regjeringens politikk vil han ikke ha noe av. Én kilde beskriver det som en uvanlig sterk reprimande, en annen som «på grensen til regelrett kjeft».

Stoltenberg uttalte mandag til Dagsavisen at han ikke vil tallfeste noe CO2-mål før regjeringen selv har vurdert saken i løpet av våren.”

Stoltenberg og andre Ap-folk forstår selvsagt at målet som EU har satt er totalt urealistisk, og er derfor vage i sin støtte til forslaget. SVere forstår ikke dette, og plumper uti med begge beina og tallfester løfter som enhver med fornuften i behold forstår er urealistiske. (Vi husker at Kristin Halvorsen i valgkampen i 2005 tallfestet sine løfter om barnehageplasser; også der var Ap mer forsiktige.)

Men lærer SVerne av dette? Tar de Stoltenbergs ”kjeft” til etterretning?

Dagbladets artikkel fortsetter slik: ”Men Bjørnøy gir seg ikke, og uttalte til NTB mandag at «det er riktig som statsministeren sier at vi ikke har konkludert om de konkrete tallene ennå, men jeg står fast ved uttalelsen om at vi ikke skal være mindre ambisiøse enn EU».”

Enhver kan tolke dette som han vil.

Vi vil bare oppsummere med følgende: Ap støtter kravene som følger av at de har godtatt påstandene om en menneskeskapt forsterket drivhuseffekt, men forstår at det er lite sannsynlig at man kan gjøre noe og gir i stor grad blaffen i gjennomføringen av de tiltak de sier at de støtter. SV derimot tror at tiltakene er nyttige og lar seg gjennomføre, og kommer med urealistiske løfter og tar ikke hintet fra Ap.

Aps folk er kyniske maktpolitikere, mens SVs folk er virkelighetsfjerne og kolossalt naive idealister. Det er utrolig at disse klarer å samarbeide i en regjering, men grunnen til at det går så godt som det er gått i de i de 15 månedene de har sittet i regjering er at SVerne er nærmest totalt selvoppofrende.

Det blir spennende å følge dette fremover.

At den som har mektige venner også har mektige fiender har vi fått bekreftet i Valla-saken.

Saken startet for ca en uke siden med at en av LO-lederens nære underordnede, Ingunn Yssen, gikk ut og sa at hun over en lengre tidsperiode nærmest var blitt trakassert av sin sjef Gerd Liv Valla. Raskt etter dette utspillet svarte Valla i full offentlighet at beskyldningen ikke hadde rot i virkeligheten og at Yssens arbeidsforhold var avsluttet nærmest fordi hun var udugelig.

Senere har dog en rekke personer som har arbeidet nært med Valla kommet ut og støttet Yssen, en rekke tidligere høytstående medarbeidere – tidligere statssekretærer, tidligere statsråder, fremtredende fagforeningsmedlemmer, etc. - har sagt at Valla nærmest er en bølle, at hun trakasserer folk, at hun lyver, og at hun ikke tåler kritikk og motstand fra egne rekker.

Til sitt forsvar har Valla blant annet sagt a hun ikke er noen pusekatt og at hun som leder i LO må være sterk og bestemt. Vi vil si at det neppe er slik at å ikke være en pusekatt er det samme som å være en menneskeetende hai – det må være mulig å finne en mellomting.

Venstres Lars Sponheim har som så ofte også denne gangen truffet spikeren på hodet med en av sine kommentarer; han sa at denne saken har gitt ”brutaliteten i arbeidslivet et ansikt”.

Uansett, en leder kan ikke oppføre seg slik som Valla har gjort, den slags oppførsel et totalt uakseptabelt, og finnes vel som regel bare hos diktatorer. Man kan spekulere på om Vallas fortid som et fremtredende medlem av Kommunistisk universitetslag på 70-tallet, og hennes støtte til tyrannen og massemorderen Stalin, en støtte hun så vidt vi vet aldri har tatt et oppgjør med, har samme fundamentale årsak som hennes trakassering av medarbeidere som ikke vil marsjere i takt. At Valla skader LO, spesielt i en tid hvor LO kjører kampanjer mot mobbing på arbeidsplassen, er opplagt. At saken også skader Ap er også opplagt, det er mange som har irritert seg over det svært nære forholdet – LOs leder sitter i sentralstyret og Valla er leder av Aps valgkomité - mellom LO og AP, og når LOs leder er avslørt som en tyrann, så vil dette skade Ap dersom Ap ikke gjøre noe for å klippe noen av båndene til LO.

Men hva er årsaken til at denne saken kom for dagen nå? Kan det være noe som ligger bak?

Valla påførte for noen måneder siden statsminister Stoltenberg et pinlig nederlagt; Valla tvang regjeringen til full retrett i sykelønnssaken. Ingunn Yssen har et svært nært forhold til Stoltenberg. Kan det være slik at det er klekket ut en plan fra folk i statsministerens krets, en plan som har gått ut på at nå skulle man ta Valla? Vi vil tro at alle påstandene om Vallas måte å behandle folk på har vært velkjent blant toppene i Ap i mange år – Valla var jo i 1997 justisminisiter i Torbjørn Jaglands regjering. Så hvorfor kom dette nå?

Valla hadde forsløkt å true en av sine underordnede til taushet ved å si at ”jeg har mektige venner [så bare pass deg]!” Men det er klart at den som har mektige venner også har mektige fiender. Det blir interessant å så hvordan dette ender: Går Valla av? Blir hun presset til ikke å ta gjenvalg? Svekkes båndene mellom Ap og LO? Vil flere LO-medlemmer melde seg ut? Vil flere ledere ta en Vallas, dvs. vil flere ansatte bli mobbet? Uansett, dette blir som sagt spennende å følge i tiden fremover.

og da tenker vi ikke på oppslutningene på meningsmålingene (på dagens måling utført for TV2 går Høyre tilbake 2,4%, tidligere målinger har vist enda større tilbakegang), vi tenker på politikken.

Høyre avholdt sin siste store samling før valgkampen nå sist helg, og utspillene partiet samlet seg om fikk bare en liten en-spalter på side fire i Aftenposten - og det var ikke engang en egen sak, Aftenposten publiserte kun den korte NTB-meldingen om samlingen.

Høyre vil satse på disse tre sakene: mer synlig politi, nulltoleranse mot narkotika, hardere tiltak mot aggressiv prostitusjon.

Høyre velger altså ikke å satse på slike ting som skattelettelser, privatisering, avbyråkratisering og deregulering.

Isteden satser Høyre altså på mer politi i gatene, som er en god sak, selv om det i det Høyre-ledede Oslo i disse dager foreslås kraftige nedskjæringer i politiet (en sak vi kommenterte her for et par dager siden).

Forslaget om å hindre aggressiv prostitusjon er på et vis et velment forslag, men problemet vil ikke opphøre før bordellvirksomhet blir legalisert.

Og en enda strengere narkotikapolitikk vil bare føre til at problemene forbundet med narkotika blir enda større; løsningen her er full legalisering.

Så det er all grunn til å tro at Høyre vil bli stadig mindre, og det er kanskje grunn til å regne med at situasjonen etter stortingsvalget i 2009 vil bli slik at det blir unødvendig for FrP å ta Høyre med i regjeringen.

”Flere partier skal være med på å arrangere en demonstrasjon” opplyste Dagsrevyen i går. Og det var USA det skulle demonstreres mot. Og hva er årsaken til demonstrasjonen? Jo, disse gruppene vil demonstrere mot USA fordi USA boikotter kommunistdiktaturet Cuba!

Den konkrete foranledning til demonstrasjonen er at en cubansk delegasjon på besøk i Norge ikke fikk ta inn på et amerikansk-eid hotell. Dette fordi amerikansk lov, som også amerikanske firmaer i utlandet retter seg etter, påbyr boikott av Cuba. (Dette poenget er dog noe omstridt, juridisk sett.)

Dette har altså ført til at enkelte partier og andre politiske grupperinger vil boikotte hotellet og nå demonstrere mot USA. De vil altså ikke demonstrere mot den undertrykkelse, den mangel på ytringsfrihet, den regulerte økonomien og kort sagt den fattigdom, nød og elendighet som Castro og hans sosialistiske politikk har påført folket på Cuba i innpå 50 år.

Man demonstrerer altså ikke mot tyranner og banditter, man demonstrerer mot de som ved å boikotte dem forsøker å få avviklet undertrykkelsen.! Det er altså slik sosialister tenker, og siden de ikke lar seg påvirke av hverken fakta eller logikk, så er det omtrent nytteløst å forsøke å påvirke dem. Men vi vil avslutte ved å si at boikott og demonstrasjoner er helt legitime aksjonsformer: alle har rett til å boikotte hva de måtte ønske og å demonstrere mot hva de vil.

De som nå vil boikotte hotell-kjeden fordi den ikke tok inn den cubanske delegasjonen, slik noen fagforeninger har gitt uttrykk for at de vil gjøre, har all rett til dette, og de som vil vise støtte til boikotten av Cuba ved nå å velge dette hotellet, har rett til dette.

Er det noen prinsipielt forskjellig i denne saken i og med at det er den amerikanske stat som pålegger en boikott ved lov? Det er prinsipielt forskjellig i og med at amerikanere da ikke har none rett til å støtte Cuba, men siden Cubas regime egentlig er et kriminelt regime, så har staten all rett til ved lov å pålegge amerikanere å ikke hjelpe kriminelle – alt samkvem med Castros Cuba er en støtte til den undertykkelse som regimet står for.

Har man frihet har man rett til å demonstrere for eller mot hva man vil, men det er sannelig slik at da blir det mange underlige saker det blir demonstrert for (eller mot). Og den kommende demonstrasjonen mot de som boikotter Castros tyranni er vel en av de underligste begrunnelse for en demonstrasjonen vi har sett.

Velferdsstaten er et system som ikke kan fungere i det lange løp. Til tross for dette er praktisk talt alle tilhengere av den. Praktisk talt alle som slipper til i media - politikere, akademikere, forfattere, intellektuelle, journalister - er tilhengere av velferdsstaten,og sier at problemene, som det relativt ofte gjøres oppmerksom på, kan løses ved effektiviseringer og skatteøkninger.

At problemet skyldes selve systemet, og at løsningen, det eneste som kan bevare velstanden, er en fundamental systemendring, er det kun liberalister som innser.

Før vi går videre la oss for ordens skyld presisere hva en velferdsstat er. En velferdsstat er et økonomisk system som innebærer at staten (eller kommunen) skal gi alle innbyggerne (gratis eller sterkt subsidiert) det de trenger av skole, barnehave, eldreomsorg, helsetjenester, pensjoner, sosialhjelp, etc., at det offentlige skal gi økonomisk støtte til alle mulige "nyttige", men ikke lønnsomme virksomheter, og at alt dette skal være finansiert ved at alle betaler en del av det de tjener i form av skatter og avgifter til det offentlige.

Alternativet til dette er et system hvor staten kun tar seg av sine legitime oppgaver: politi, rettsapparat, militært forsvar, og at alle andre tjenester fremskaffes på et fritt marked hvor enhver har full rett til å disponere det han eier og det han tjener. Velferdsstaten er et system som ikke kan fungere over tid, mens et fritt samfunn som nettopp skissert er den eneste organsisering som kan gi fred, harmoni og velstand.

Som sagt, velferdsstaten er et system som ikke kan fungere i det lange løp. Til vår store overraskelse går Aftenpostens hovedoppslag i dag nettopp på velferdsstatens sammenbrudd. Riktignok tar artikkelen kun for seg én sak, men den er viktig og vil etter hvert omfatte alle: Vi gir ordet til Aftenposten.

Etter overskriften "Eldrebølgen blir et sjokk" leser vi blant annet følgende:

"- Etter 2020 vil det være flere eldre enn unge. Det vil kreve enormt med arbeidskraft og penger, sier KS-direktøren. Han spår mer egenbetaling og mer familieomsorg. ...

- Vi står ovenfor to gedigne utfordringer i eldreomsorgen i årene som kommer, sier direktør i Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS), Bjørn Gudbjørgsrud.

Han har ansvar for kommunenes myndighetskontakt, og er ikke imponert over langtidsplanleggingen til norske politikere.

- Etter 2020 møter vi en omvendt befolkningspyramide, som vil kreve svært mange flere folk i omsorgsyrkene. Hvis vi for eksempel skal øke bemanningen med 25 prosent, må tre av ti avgangselever fra videregående skole gå inn i omsorgsyrkene, sier Gudbjørgsrud.

Må betale selv.
- Den andre utfordringen er økonomi. Hvem skal betale for all den omsorgen som trengs? I dag har vi en universell velferdsmodell, som betaler for alle. Det er det umulig å tenke seg i fremtiden, sier han.

- Regnestykket vil ikke gå opp. Vi blir rikere og rikere, samtidig forventer vi at det offentlige tilbudet skal være billig og helst gratis, sier Gudbjørgsrud.

Han ser for seg et system der gamle og syke med lave pensjoner får subsidiert det de mer velstående av oss kan og må betale selv.

- I 2020 møter vi veggen. Vi er nødt til å organisere velferdssamfunnet på en annen måte, og hver enkelt må belage seg på å betale mer, sier Gudbjørgsrud.

Politiske spenninger.
Sosiologiprofessor Ivar Frønes ved Universitetet i Oslo har i boken "Annerledeslandet" pekt på en rekke utfordringer Norge står overfor i årene som kommer.

- Jeg tror det kan bli en bli en vanskelig politisk situasjon rundt det faktum at man i fremtiden må jobbe lenger. Undersøkelser i Europa viser at det er det få som er begeistret for, sier Frønes.

- Tror du at dagens unge er forberedt på å bære den børen som eldrebølgen vil være?

- Jeg vet ikke om det er gjort undersøkelser på hvordan ungdom forholder seg til eldrebølgen, men det går ikke an å forestille seg som 29-åring hvordan man vil reagere på en mulig situasjon om 15-25 år. Jeg tror det kan oppstå politiske spenninger mellom generasjonene, sier Frønes.

Må jobbe lenger.
At pensjonsalderen stadig går nedover, samtidig som levealderen stiger, er ett av temaene som omtales.

- Den tiden som de mellom 62 og 66 år bruker til inntektsgivende arbeid er gått ned med hele 40 prosent de siste 30 årene. Dette er ikke en demografisk krise, men et politisk dilemma. De mellom 55 og 75 år må jobbe mer i fremtiden, sier Frønes.

Han mener det er feil at vi ikke har råd til å drive skikkelig eldreomsorg i Norge.

- Vårt problem er at vi har trukket for mange ut av arbeidslivet, og det er dyrt med en befolkning som lever lenger. Det beste staten kan gjøre, særlig for småbarnsforeldre, er å holde de som er i 60-70-årene i arbeid, sier Frønes." (Sitat slutt fra Aftenposten)

Det ser ut til at fakta begynner å gå opp også for andre enn liberalister. Vi forventer dog at alle de andre partiene vil fortsette å forsøke å benekte virkeligheten, det er jo det de lever av og det er det de skaffer velgere på.

Jo lenger vi venter med å legge om, jo verre vil omstillingen bli. DLF vil begynne omstilligen i dag. Med de andre ved roret vil omstillingen neppe komme før en betydelig krise er et faktum. Den som lever får se, men man trenger neppe vente svært lenge før man får se dette i praksis.

Vi har vel alle sett de propagandafilmene fra Hitler-Tysklandm filmer som viser store mengder ungdommer som i pinlig orden og på geledd utførte gymnastiske øvelser under kommandorop overført over et høyttaleranlegg: her skulle sunnheten fremmes for enhver pris, alle skulle gjøre det samme, de skulle gjøre det som myndighetene hadde bestemt, og ingen avvik var tillatt! Hva den enkelte selv måtte ønske spilte ingen rolle, her skulle alle være sunne og friske slik at de kunne tjene staten (og ikke belaste helsebudsjettene).

Vi kom til å tenke på dette da vi nylig leste følgende i Aftenposten/Oslopuls under overskriften ”Må rive røyketelt”: ”3 Brødre i Øvre Slottsgate må krympe røykeavdelingen. Seks utesteder må pakke sammen røykeavdelingene innen februar, krever Plan- og bygningsetaten. Mens Arbeidstilsynet truer fire andre steder med tvangsmulkt for brudd på røykeloven.

Det er tillatt å røyke på uteserveringer der "naturlig ventilasjon" sørger for at røyken ikke plager andre.” Men: ”Utetserveringen må ikke være så avskjermet at den blir lukket.” Videre: ”En uteservering på fortauet må pakkes sammen etter stengetid. Hvis ikke er det å regne som et eget utbygg.”

”Denne uken har seks utesteder også fått varsel om at uteserveringen er ulovlig stor. Plan- og bygningsetaten har gitt følgende steder beskjed om å krympe røykeavdelingene:

* Mona Lisa-huset, Grensen 10

* 3 Brødre, Øvre Slottsgate 14

* Centraal, Stortingsgata 10

* Stargate, Grønland 2

* Mirawa Barbeque, Øvre Slottsgate 27

* Sir Winston, Karl Johans gate 10

- Vi har sett at uteserveringer blir mer og mer innebygd. Disse forholdene ble tydeligere etter at røykeloven kom. Betingelsen for å leie offentlig grunn til uteservering er at man rydder vekk utstyret ved stengetid. Disse stedene har plattinger, gjerder eller glassvegger som står permanent, og møblene står ute kontinuerlig, sier Chris Hartmann i Plan- og bygningsetatens ulovlighetsteam.

- De har fått varsel om å fjerne eller rydde bort dette innen begynnelsen av februar. De kan alternativt søke om å få tiltaket godkjent, sier han.

Tidligere denne uken hadde Arbeidstilsynet kontroll med flere utesteder i sentrum. Først besøkte de Sir Winston pub nederst i Karl Johan. De skulle sjekke hvordan røykeloven håndheves utendørs, og reagerte på at uteserveringen ikke er luftig nok.”

De reagerte på at ”uteserveringer ikke er luftig nok”! Myndighetene har altså kontrollører som passer på at uteserveringer er ”luftige nok”.

Og hvilke kriterier går de etter? Artikkelen sier litt om dette: ”- Høye skillevegger og markiser lukker serveringen så den nærmest blir å regne som et rom. Stort sett er utestedene flinke til å ha det åpent, men tendensen er at de i større grad tøyer grensene for hva som er lovlig, sier Frode Vatne i Arbeidstilsynet.

Så lenge markisene er nede, skal ikke skilleveggene nå høyere opp enn til skuldrene når du sitter. Sir Winstons bartendere Johan Bernvald og Robert Neerbye plages imidlertid ikke av røykerne når de er ute for å hente inn glass.

- Det er kun hvis noen blåser røyk rett opp i ansiktet ditt at du merker det. Da er det et større problem for lokale puber hvor stamkundene er mindre innstilt på å kutte røyken, og blir sittende utendørs hele tiden, sier Neerbye. ”

Artikkelen innholder også en kommentar fra en røyker: ”På uteserveringen til Churchills Winebar synes imidlertid sigarettnyter Ann-Jorunn Aune og ikke-røyker Jan Larsen at Arbeidstilsynet driver tåpelig flisespikkeri.

- Det må jo kunne gå an å være litt fleksibel. Det er jo bare de som røyker og de som ikke plages av røyken som sitter her. Og om røyken blir belastende for dem som jobber her, kan de jo bare lufte ved å regulere markisene, mener de.”

Vi skal ikke si mye til dette. Vi skal bare si at vi synes det er forferdelig at det er forbudt å ta seg en røyk på et vanlig serveringssted (kafé, restaurant, pub, bar).

Vi er absolutt imot røykeloven; vi mener at det skal være opp til eieren på bestemme om det skal være tillatt å røyke der eller ikke. Ja, mange plages direkte av andres røyking, og dette gjelder både ansatte og kunder, men disse kan da velge kun å arbeide i eller besøke steder hvor eieren har forbudt røyking.

At serveringsstedene har funnet et hull i røykeloven, et hull som tillater røyking på uteserveringer hvor veggene ikke er heldekkende, ser vi på som et gode. At myndighetene nå sender ut patruljer med millimetermål for å finne ut hvorvidt de ikke heldekkende veggene dekker for mye, er etter vårt syn ren maktmisbruk, og har antagelig som hovedformål å plage kunder og restauratører.

Vi tar som sagt sterkt imot røykeloven, den bør fjernes så snart som mulig. Inntil dette er skjedd burde man være meget fleksible mht uteserveringene. Men med den mentaliteten som ligger bak røykeloven er vel slik fleksibilitet noe man ikke kan regne med.

Overskriften har vi hentet fra en artikkel om norsk innvandringspolitikk i gårsdagens VG som blant annet inneholder følgende:

”Nordmenn og det norske velferdssamfunnet er selv skyld i at mange innvandrere og asylsøkere lever på trygd, og ikke er i jobb.”

Bakgrunnen for artikkelen er et oppgjør med norsk innvadringspolitikk i boken ”Ny sjanse”, skrevet av religionshistoriker Hanne Nabintu Herland.

Vi gjengir to sitater til fra artikkelen:

”Det er nordmenn selv som har gjort veldferdssamfunnet til et stønadssamfunn. Sosionomer fra 1970-tallet har stått på flyplassene og presentert rettigheter til asylsøkerne og innflyttere.

- Mange har oppfattet dette som en invitasjon til å ikke arbeide. Man har trodd at Norge var et land der staten utbetalte månedlige lønninger og hvor bolig er gratis, sier religionshistorikeren.”

”- USA har et langt dårligere sosialsystem, likevel valfarter millioner årlig til landet. De fleste trives best i land der det gis muligheter basert kompetanse istedenfor rasetilhørighet. Den som ikke trives med reglene i det nye landet, er fri til når som helst å returnere dit han kom fra, sier hun.” (Sitat slutt fra VG.)

Dette er så korrekt at vi kunne sagt det selv, Og det har vi da også gjort mange ganger.

Men la oss her si noen ord om enda et par punkter som VGs artikkel berører.

Bokens forfatter sier også at ”Det norske samfunnet har utviklet seg til ett knallhardt rasesamfunn hvor mennesker vurderes ut fra etnisitet istedenfor kompetanse, tordner Herland til VG.” Dette er en helt vanvittig påstand, og hvis Herland er korrekt gjengitt så har hun ikke det minste peiling på hva hun snakker om. Påstanden om ”Norge er et knallhardt rasesamfunn” er så far off at den ikke fortjener noen kommentarer.

Men det er et annet punkt som fortjener en kommentar. Boken er utgitt av Høyre, og Høyre vil antagelig påstå at de vil benytte det boken sier om innvandringspolitikken til å forsøke å legge den om. Men Høyre lykkes aldri i å legge om noe som helst, det eneste Høyre gjør er på løpe etter sosialistene og rope etter dem at ”Vi vil det samme som dere, men vi vil innføre det litt saktere!” Høyre vil derfor aldri kunne legge om noe som helst som sosialister har innført.

En annen ting som bør trekkes inn her er Høyres militante motstand mot enhver form for prinsipiell tenkning. Det poeng fra boken som vi gjenga innledningsvis gjelder ikke bare innvandrere, det gjelder alle mennesker. Dvs. omfattende statlige støtteordninger vil føre til at flere og flere går på trygd i stedet for å arbeide. Denne utviklingen kan ikke fortsette fremover uten at det fører til sterkt negative konsekvenser – stigende arbeidsløshet, økende fattigdom, øket kriminalitet, generell uro - og derfor er bokens reelle poeng at alle statlige støtteordninger må avskaffes, dvs. også de ordninger som omfatter nordmenn bør avskaffes. Dette har vi også sagt før, og vi skal ikke gjenta det i dag.

Sosialdemokrati innebærer at vi alle skal betale mesteparten av det vi tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld gi oss gratis (eller sterkt subsidierte) tilbud innen alle viktige områder: skole, helsetjenester, pensjoner, infrastruktur, forskning, underholdning, spredt bosettingsmønster, osv.

De statlige tilbudene skal også være noe vi har rett til, vi har krav på å få dekket våre behov innen disse områdene. Men hvordan fungerer dette i praksis?

Klinikkoverlege og spesialist i psykiatri, Leif Roar Falkum, skriver i en kronikk i Aftenposten nylig om hvordan dette systemet fungerer i psykiatrien. Her gjengir vi noen sitater fra kronikken, som har tittelen ”Den store helsebløffen”: ”I Norge har alle som blir alvorlig syke rett til nødvendig helsehjelp. Dette er fine ord som er å finne i pasientrettighetsloven som ble vedtatt i 2004. Virkeligheten er dessverre en annen.”

" …Pasientkøer trikses bort … Det skjer ved at pasienter ikke informeres om rettigheter, for få tilkjennes rett til hjelp, det gis for lange frister for behandling - og alvorlig syke avspises med noen få terapitimer.

… I det nye lovverket forutsettes det at et privat hjelpetilbud skal ta over når det ikke er kapasitet i det offentlige. Sammen med to andre psykiatere har jeg nylig startet en privat psykiatrisk klinikk for å møte den nye situasjonen. Vi ønsker å ta imot pasienter som det offentlige ikke har kapasitet til å hjelpe.

Men det offentlige, i vårt tilfelle Ahus og Helse Øst, motarbeider oss. Pasienter blir heller avvist enn at de blir gitt et privat tilbud. Konkurranse verdsettes ikke. Alt "skal være som før". Revirtenkning dominerer. Pris og økonomi diskuteres ikke.

Etter at vi tre "utbryterne" sluttet ved Lillestrømklinikken høsten i fjor, har ytterligere syv av åtte overleger sluttet, samt to av tre psykologspesialister. Hvorfor?

Nye ledere, lydige disipler, har tatt over. Medarbeidere som tolket loven med pasientenes behov og rettigheter som ledesnor, har sluttet. Det var ikke lenger rom for vurderingene de gjorde.

For psykiatriske pasienter på Romerike har dette fått alvorlige konsekvenser. Tidligere klarte ikke poliklinikken å ta unna køen, 5-10 pasienter fikk hver uke fristbruddstatus. De kunne dermed få hjelp i det private. Etter styrevedtaket i Helse Øst er det annerledes: Poliklinikken klarer nå alt, og det oppstår det ikke lenger noen brudd på fristene.

Hva er det egentlig som skjer?
Pasientkøen trikses vekk ved hjelp av metoder som er italiensk fotball verdig. Pasientene, med sine nye rettigheter, blir avvist som før, stikk i strid med lovverket. Så å si ingen får noe privat tilbud. Fristbrudd unngås, og det for enhver pris.

Vi er vitne til en praksis jeg vil definere som helsekriminalitet. Ofrene er pasienter med langvarige og/eller alvorlige psykiske lidelser. Det er mennesker som er sykmeldte, som har invalidiserende lidelser med sterk angst eller depresjoner med fare for selvmord. Også pasienter i barne- og ungdomspsykiatrien rammes.

Hvordan gjøres dette i praksis?
1. Pasientene informeres ikke om rettighetene sine …
2. For få pasienter tildeles rett til nødvendig helsehjelp. Tidligere helseministere har antydet at ca. 80 % burde tildeles slik rett. Vår erfaring er at meget syke pasienter blir avvist, de kommer aldri inn i køen. …
3. Det gis for lange frister. Noen steder gis det nærmest automatisk en frist på 12 måneder, uavhengig av alvorlighetsgraden. En annen variant kom oss nylig for øre: Pasienten ble innkalt til førstegangskonsultasjon etter å ha ventet i tre måneder, og fikk så beskjed om at poliklinikken ikke hadde kapasitet til å starte behandling før om seks måneder. Denne pasienten er altså blitt satt i en skjult kø B. Helseforetakene må snarest begynne å rapportere hvor lang ventetiden egentlig er.
4. Det verste er imidlertid når pasienter tas imot, men avspises med noen få terapitimer. Etter fire-fem møter avsluttes terapien, pasienten er "ferdigbehandlet" - takk for fremmøtet, tilbake til fastlegen, vær så god neste!

Pasientens forventninger og reelle behov for spesialistbehandling blir ikke ivaretatt. Hva med kvaliteten og omsorgen i dette spesialisttilbudet.?

Det brukes uakseptable metoder for å skjule køen. Pasientene organiseres vekk. Og dette skjer helt bevisst. Det er mange psykiatriske pasienter som ikke får skikkelig oppfølging og hjelp. Heller enn å henvise pasienter til private aktører, slik pasientrettighetsloven legger opp til, utsettes barn, unge og voksne med store psykiske problemer for mangelfull behandling. Samtidig roper helseforetakene etter flere ressurser. Ganske paradoksalt.

Det samme skjer dessverre over hele landet. Det er bekymringsfullt at kolleger synes å godta og arbeide i et system hvor kvaliteten på behandlingen er mangelfull. Hva vil skje på sikt i et fagmiljø hvor kynisme og penger råder grunnen?” (Sitat slutt.)

Som overlegen sier: dagens praksis er preget av ”fine ord”, men av svært mangelfull handling. Og slik er sosialdemokratiet, og slik vil det fortsette å være: det sosialdemokratiske system kan ikke fungere (hvis målet er å gi gode tilbud som befolkningen trenger).

Grunnen til at det ikke kan fungere er at en sosialdemokratisk organisering nødvendigvis må bli preget av byråkrati, skjemavelde, ineffektivitet, mangel på konkurranse – kort sagt, skolen, helsetjenesten, osv. blir trege og dyre. Dette ser vi bekreftet nesten hver eneste dag i avisoppslag om store og stigende problemer på alle de områder hvor staten styrer.

Men er det slik at det system som DLF er for, et fritt system uten statlig innblanding, vil være bedre?

Ja, det vil være bedre, fordi det vil styres av hensynet til brukerne/kundene. Alle systemer gjør sitt beste for å tilfredsstille de som betaler. Dersom brukerne betaler, vil systemet forøke å tjene brukerne, dersom staten/politikerne står for finansieringen, vil systemet forsøke å tilfredsstille politikerne (som for eksempel ved at pasientkøer i helsevesenet trikses bort, slik kronikken hevder).

Dessuten vil et privat system være fleksibelt, det vil ikke være noen statlige pålegg å tilfredsstille. Videre vil enhver kunne skreddersy en forsikring slik at han betaler kun for det han vil ha hjelp mot, og på den måten han vil ha tilbudet; i dag er det slik at de som f-eks. ønsker tilbud innen naturmedisin må betale dobbelt opp, de må betale både for den tvungne statlige skolemedisinordningen, og i tillegg må de betale for den frivillig valgte naturmedisinbehandlingen i tillegg. De som vil ha sine barn på en privat skole uten statsstøtte må også betale dobbelt opp, de betaler både skatt for en plass i den offentlige skolen, og for plassen i den private skolen.

Men er det slik at i et fritt system er det bare de rike som får et tilbud, og at alle de fattige går uten tilbud, og at sosialdemokratiet derfor er bedre? Nei, det er kun en ting som over tid kan sikre bedre og bedre tilbud til stadig flere, og dette er at produktiviteten i samfunnet stiger. Stadig stigende produktivitet fører til at velstanden stiger for alle, men stadig stigende produktivitet har en forutsetning: frihet. Dvs. sosialdemokratiet med sine stadig stigende skatter og sin stadige mer tyngende regulering av næringslivet reduserer produktiviteten, og vil føre til at tilbudet på alle områder blir dårligere og dårligere.

Så de problemer som finnes i dag innen de områder som staten tar seg av er store og stigende, og slik må det være. Sosialdemokratiet lover stigende velsand til alle, men resultatet blir det motsatte; sosialdemokratiet er i konflikt med virkeligheten.

Det eneste som kan gi oss stadig stigende velstand, og dette inkludere at flere og flere får tilgang til bedre skoler, bedre helsetilbud, etc., er en stadig stigende frihet. Dessverre er vi som er tilhenger av frihet meget få, så mht de kommende år er vi ikke spesielt optimistiske.

Problemene som velferdsstaten nødvendigvis medfører øker og øker omkring oss hver eneste dag: vi ser stadig avsløringer av mer korrupsjon, mer svart arbeid, juks med støtteordninger, juks i forskningen, kaos i skolen, sløsing med offentlige penger, osv. Dette er en nødvendig følge av at skattene øker, at byråkratiet øker, at antall lover øker, at støtteordningene blir mer omfattende.

Alle klarer også å se problemene, men få ser hva den egentlige årsaken er, og derfor ser de heller ikke løsningene. Og det er ikke bare politikerne som ikke ser de reelle løsningene, ingen av de som tror på velferdsstaten klarer å se løsningene. De løsningsforslagene de kommer med vil da heller ikke føre til de ønskede resultater. Vi kunne gitt mange eksempler på dette selv om vi kun holdt oss til de siste dagers oppslag i avisene, men la oss se på ett problemområde omtalt i VG i går:

Etter overskriften ”Krever kontroll av legene” leser vi følgende ingress: ”Arbeidsgivere mener løsningen på det store sykefraværet i Norge ligger i å kontrollere legene.”. Artikkelen inneholder bl.a. følgende:

”Statsminister Jens Stoltenberg, arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen, landbruksminister Terje Riis Johansen og finansminister Kristin Halvorsen møtte tidligere i år en delegasjon fra NHO, bestående av president Erling Øverland, visepresident Lisbeth Berg-Hansen, administrerende direktør Finn Bergesen jr. og direktør Sigrun Vågeng for å diskutere den nye sykelønnsordningen.

Akkurat nå sitter Jens Stoltenberg (Ap), arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og forhandler om hvordan de skal få ned sykefraværet i Norge - og ikke minst hvem som skal ta den store regningen for de syke ansatte.

Arbeidsgiverne vil ha bedre tilsyn med at fastlegene gjør jobben sin. De mener legenes rolle i arbeidstakerens sykdom er nøkkelen til mindre fravær:

- Legene har en viktig rolle. De må følge pasienten mer. I tillegg må det også være mulig for arbeidsgiverne å følge opp legenes arbeid tettere, sier NHO-direktør Sigrun Vågeng til VG Nett.

Vågeng etterlyser mer bruk av dagens regelverk der arbeidsgivere allerede har tilgang til å kontrollere fastlegens vurderinger gjennom det lokale NAV-kontoret (Nye arbeids- og velferdsstaten).”

Artikkelen fortsetter med å presentere ikke-løsningen, men vi avsluter siteringen og sier hva vår løsning er:

Vi har i dag en ordning som innebærer at arbeidstagere kan være bort fra jobben i flere dager ute at de derved mister lønn. Dette er opplagt et incentiv til å bli borte fra jobben en gang i blant når man ikke er sykere enn at man kunne gått på jobben. Skal man derfor ha sykefraværet ned, må man sørge for at fravær gir en økonomisk uttelling, dvs. at det å møte opp gir en økonomisk fortjeneste.

Mao.: man kan enkelt redusere sykefraværet ved å gi de ansatte redusert lønn under sykdom. Nedgang i lønn ved fravær vil opplagt redusere sykefraværet.

Men hva med det andre poenget som artikkelen tok opp: at legene er for slepphendte med å sykmelde folk i lengre perioder: det var dette ingressen spilte på: ” Arbeidsgivere mener løsningen på det store sykefraværet i Norge ligger i å kontrollere legene.”.

Dette er etter vårt syn et meningsløst forslag. Det vil, hvis det blir gjennomført, ikke føre til noen reduksjon av sykefraværet/antall sykmeldinger, det vil kun føre til at prosessen blir enda mer byråkratisk og ressurskrevende. Hvis dette blir innført vil køene i helsevesenet bli enda større.

Vi reagerer også på at legen – som er ekspert skal - overprøves av en nemnd eller komité. Vi mener absolutt at legens ord bør være endelig. Men problemet ligger ikke i sykmeldningen, men i de økonomiske betingelsene som den sykmeldte omfattes av. Vi mener at staten ikke skal ha noe med finansieringen av slike ordninger, dette må overlates til den enkelte, men gjerne i samarbeid med arbeidsgiver.

Dette er altså løsningen på det store sykefraværet. og som man ser av artikkelen er det ingen av de involverte, hverken politikerne eller næringslivsfolkene, som vil bevege seg i nærhetene av den reelle løsningen.

Nå går ikke DLF primært inn for slike ting som karensdager; DLF er partiet for individuell frihet, og vi mener derfor at avtaler om lønn under sykdom må avtales mellom de involverte – mellom de ansatte på en bedrift og dens ansatte, evt. mellom LO og NHO for de som er medlemmer i disse. Det vi er imot er statlig innblanding i slikt: regler for lønn under sykdom må avtales mellom den enkelte (eller hans fagforening) og hans arbeidsgiver.

Kun en slik ordning er forenlig med frihet, og kun en slik ordning vil føre til et mer produktivt næringsliv og en mer rettferdig lønnspolitikk enn i dag.

De statlige utbetalingene til folk som ikke jobber har steget langt raskere enn de sosialdemokratiske politikere hadde trodd da de satte i gang de meget sjenerøse utbetalingsordningene. Ordningene er langt mer kostbare enn staten har råd til, og det er mange flere som lever på dem enn politikere hadde tenkt da de innførte ordningene: i dag er det ca 800 000 mennesker i arbeidsfør alder som lever på ulike former for stønad eller trygd fra det offentlige.

Politikere fra alle partier mener at dette er uholdbart, og derfor er det iblant snakk om å gjøre noe. De som er ivrigst i sin omtale av disse problemene er gjerne de partiene som sitter i opposisjon, og dette er stort sett uavhengig av partitilhørighet.

Men de som en dag sitter i opposisjon kan neste dag sitte i posisjon. Og da må vi spørre: Gjør den sittende regjering noe med dette meget alvorlige problemet? Det kan kanskje se slik ut. Om kort tid legger regjeringene frem en Stortingsmelding de har kalt "Velferdsmeldigen", og den skal ifølge Aftenposten ”endevende velferds-Norge”.

Her er Aftenpostens oppsummeringe av innholdet i meldingen: ”Økt bruk av skjønn, mindre rigide trygderegler og færre stønadsordninger.”

Men ser dette ut som om den vil føre flere tilbake til arbeidslivet, redusere utbetalingene, og spare skattebetalerne enorme utgifter?

Vi siterer fra Aftenposten: ”I dag er det slik at arbeidsledige, uføre og folk med skrantende helse får et tilbud som avhenger av hva slags "ordning man går på". Stønadsordningene er mange, og hver av dem har et sett av virkemidler og tiltak. Regjeringen vil nå løse opp det rigide regelverket, slik at "ordningen" ikke innskrenker hva slags hjelpetiltak en kan få.

- Hva kan du, og hvilke tiltak vil hjelpe deg videre? Det skal etter hvert bli innfallsvinkelen på alle NAV-kontorer. Innen 2010 vil arbeidsledige, uføre og sosialhjelpsmottagere få hjelp bak én og samme skranke i samtlige av landets kommuner. Innen den datoen skal alle forslagene som Regjeringen presenterer i meldingen, bli til praktisk politikk.

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har tidligere signalisert at han har vurdert å slå sammen fire velferdsordninger: Attføringspenger, rehabiliteringspenger, tidsbegrenset uførestønad og dagpenger.” (Sitat slutt fra Aftenposten).

Det virker altså som om det som begynte om et forsøk på å spare penger og å få folk tilbeke til arbeidslivet kun er blitt en reorganisering av byråkratiet. Dette er ikke en omlegging av støttepolitikken, det er ikke engang et lite forsøk.

Vi vil tro at denne ”endevendingen” av velferds-Norge ikke vil føre flere tilbake til arbeidslivet, og heller ikke vil spare staten/skattebetalerne penger. Vi vil tro at resultatet av det som nå vil bli gjort kun er å erstatte noen store byråkratier med et enda større super-byråkrati. Og vi vil tro at det antall som lever på trygd vil fortsette å øke.

Det er jo dette som sosialdemokratisk politikk er: de ønsker flere støtteordninger, flere offentlige ansatte, stadig høyere skatter, mer regulering av næringslivet, flere skjemaer og større byråkrati. Det er umulig for sosialdemokrater å gjøre noe annet. At en slik politikk må føre til at stadig flere havner på trygd, er de ikke i stand til å forstå. Så så lenge de sosialdemokratiske partiene – fra FrP til SV – sitter og styrer, vil det bare gå verre og verre.

”Siden det er for få boliger i Oslo må en del villaområder rives og erstattes med blokkbebyggelse”. Dette er det reelle innholdet i en artikkel i Aften i går, hvor temaet var boligsituasjonen i Oslo. Her er noen sitater fra artikkelen: ”Oslo vokser i rekordfart, bør villaområder rives?”, ”Blokker i villaområder?”, ”På en konferanse i forbindelse med ny kommuneplan for Oslo [ble følgende spørsmål] stilt: Bør vi rive enkelte villastrøk og erstatte dem med bymessig bebyggelse?”

Utgangspunktet for problemstillingen er reell nok: mange vil bo i Oslo, og det bør bygges flere boliger for å tilfredsstille den økende etterspørselen. I de senere år er mange grønne lunger i Oslo bygget igjen, og det er rimelig opplagt at dette er uheldig. For ikke å fjerne de få grønne lunger som fortsatt finnes er det altså enkelte som ønsker at villaer skal rives og erstattes med blokker; dette vil jo opplagt øke antall boliger.

DLF synes at dette er et skandaløst forslag. Vi tar sterk avstand fra alle forslag som innebærer noen form for innskrenkninger i og reduksjoner av eiendomsretten. Spesielt tar vi avstand fra alle antydninger om at ”villastrøk bør rives og erstattes av bymessig bebyggelse” dersom dette skjer i strid med de nåværende eiernes ønsker.

Ja, det bør bygges flere boliger i Oslo. Grunnen til at det er for få boliger i Oslo er i hovedsak at størstedelen av Oslos areal er stengt for vanlig boligbygging: Det politiske flertall i Oslo står fast på at Marka ikke skal bygges ut. Når en stor del av det areal som kan bebygges med boliger er stengt for utbygging er det klart at det blir rimelig vanskelig å få bygget nok boliger.

Det er det reelle forbudet mot bygging i Marka som er årsaken til at boliger nå bygges i grønne lunger i byen, og til at man nå for alvor diskuterer å rive villaer for å erstatte dem med blokker.

Så, et inngrep i eiendomsretten (forbudet mot å bygge i Marka) fører til problemer (for få boliger), og løsningen de etablerte miljøer kommer på er å redusere eiendomsretten i enda større grad (rive villaer).

DLF tar sterk avstand fra dette forslaget – kun diskusjonen om forslaget vil føre til at alle villeiere i Oslo går en nervøs fremtid i møte - fordi det er grovt umoralsk. Å ekspropriere folks boliger er en kolossal krenkelse. Det som vil løse slike problemer som for lite antall boliger er at eiendomsretten gjenreises fullt og helt. Dette innebærer bl.a. at politiske restriksjoner på bygging i Marka vil bli fjernet, og at alle som eier et område/en tomt vil kunne være trygge på at de vil kunne få beholde den.

Kun en sikker eiendomsrett kan gi et sivilisert og trygt samfunn.

Ferske nyhetssendinger på radio og TV har brakt oss nyheter som viser at SVs politikk og SVs grunnideer i stadig større grad setter sitt preg på utviklingen i Norge. Her er noen av oppslagene:

I Oslo-området blir farlige fanger ikke satt i/sluppet ut av fengsel fordi fengslene er fulle.

Sykehuskøene vokser etter at de de siste årene har gått sakte ned. Grunnen er at offentlige sykehus er blitt pålagt av myndighetene å benytte seg av private tilbydere i mindre grad enn tidligere.

Enda en ny pensjonsreform legges frem i dag. 700.000 studenter, akademikere, lærere og ungdomspolitikere har allerede skrevet under på et opprop mot forslagene i reformen fordi de frykter at langtidsutdannede kommer dårligere ut med den nye reformen.

Regjeringens svik mot våre NATO-allierte (omtalt på denne plass i går) fører til at våre venner i NATO i større grad begynner å betrakte oss som en upålitelig alliert, ja, som et B-medlem av NATO.

En fjerdedel av stortingsrepresentantene har innrømmet av de har benyttet seg av svart arbeid – og også statsminister Jens Stoltenberg og statsråd Øystein Djupedal har innrømmet å ha betalt svart for slike ting som dagmamma, vaskehjelp eller håndverkstjenester.

Nå sier vi ikke at SV er direkte skyld i alt dette, det vi sier er at SV er det partiet som mest konsistent står for den politiske tenkning som ligger til grunn for og som må føre til disse sterkt negative utviklingstrekkene.

SV vil ha en utjamnende lønnspolitikk, høye skatter, en stor statlig sektor, et stort byråkrati, færre private tilbud, milde straffer for kriminelle, mindre bevilgninger til politi og rettsapparat, og de vil at vi skal svikte våre allierte i NATO og heller reelt sett støtte enhver tyrann og enhver venstreorientert diktator.

De tingene vi refererte over, inkludert slike ting som at toppolitikere utviser dobbeltmoral og hykleri, at flere lider i helsekø, at flere forbrytere går løse, at flere blir misfornøyde med de stadig nye reformer, at vi svikter våre allierte, osv., er uunngåelige resultater av dette.

Mht SV så er det nesten slik at kommentarer er overflødige, fakta alene taler for seg selv. Men vi kan vel trygt si at dette er siste gang SV sitter i regjering.

DLF er partiet for individuell frihet. For at vi skal betrakte et statsbudsjett som godt, må det derfor inneholde tiltak som øker den individuelle friheten.

Et budsjett som øker frihet inneholder elementer som skattelettelser, dereguleringer, privatiseringer, og styrking av rettsapparat, politi og forsvar.

Det budsjettet som regjeringen la frem fredag 6/10 inneholder ingen slike elementer, snarere tvert imot, og det tilfredsstiller derfor ikke dette kravet. Vi må derfor konkludere at dette er et dårlig budsjett, og at det vil få negative konsekvenser for velstanden i Norge.

Regjeringen styrker ikke politiet, og forsvaret får reduksjoner. Som vanlig er det slik at regjeringer i for liten grad gjør det de skal gjøre - beskytte innbyggerne, og isteden gjør en masse ting de ikke skulle gjøre. For å gjøre alt dette andre trenger de stadige skatteøkninger. Så også denne regjeringen.

Skattene øker for alle unntatt for de med lave inntekter. Vi er absolutt for at de med lave inntekter skal få skattelettelser, men det er svært skadelig at de som tjener mye får skatteøkninger; det er jo disse som sparer/investerer, og som setter nye ideer ut i livet og derved skaper mer velstand og flere arbeidsplasser. Også matmomsen økes, noe som rammer alle.

Regjeringen hever grensen for toppskatten til 400 000, men toppskattens trinn 2 senkes til 650 000. Norge har en høyt utdannet befolkning, og de av disse som har noen års ansiennitet vil derfor alle få øket skatt. Halvparten av lønnstagerne i Norge må nå betale toppskatt, noe som er grotesk. Videre, formueskatten på bolig økes med 10%.

Bilavgiftene økes, men små biler blir billigere. Vi er for at små biler skal få levere avgifter, men vil også at store biler skal få lavere avgifter. Vi anser bilen som et stort gode, og vil dessuten si at store biler er er behagelige å kjøre, og de er mer trafikksikre enn små biler. Store biler gir større kjøreglede enn små biler, og også dette er et gode.

Spesielt er det at regjeringen innfører en utflyttingsskatt. Dette for å hindre at rike nordmenn tar sine urealiserte aksjegevinster og stikker utenlands for å slippe skatt. Det ville ha vært langt bedre om regjeringen foreslo å senke skattenivået i Norge slik at skatteflyktninger fra andre land kom, hit. Dette ville øke velstanden i Norge.

En del avgifter går også opp, bla. avgiften på mineralvann.

Ellers økes offentlige tiltak: det blir f.eks. mer til kommunal velferd. Isolert sett kan noe av dette betraktes som goder, men tar man helheten med i betraktning er slikt skadelig. Ja, isolert sett er det nyttig at en kommune bruker penger på visse tiltak (skole, barnehage, svømmehaller, etc.), men man må ikke se bort fra at disse pengene er tatt fra folk, og da er tapet de opplever større enn det gode de får når de benytter kommunens gratistjenester. Å la det offentlige bruke penger på slike goder er som å betale en krone mer i skatt for å få melken 50 øre billigere. Mao.: alle slike tilbud ville ha vært bedre og billigere dersom folk hadde betalt for dem direkte med egne penger uten at pengene hadde gått veien om stat/kommune.

Noe av det beste i budsjettet er at det satses på vei og jernbane. Dette er bra for næringslivet og bedrer dets konkurranseevne, og det er også bra for alle som kjøre bil og tog.

Regjeringen satser ikke på forskning, og vi er ikke skuffet over dette. Vi mener at nyttig forskning er uunnværlig, men denne type forskning skjer stort sett i private bedrifter. Den forskningen som skjer i offentlig regi er alt for ofte totalt unyttig, så det at regjeringen ikke satser her er noe vi ikke vil protestere mot.

Regjeringen viser også sin tungnemhet ved å øke uhjelpen.

Kort sagt: alle vil merke økede skatter, og alle vil merke at det offentlige tilbudet, som det må i velferdsstaten, blir dårligere. Private alternativer blir ikke på noe vis oppmuntret, og politiet får ikke flere ressurser. Alt i alt er dette er ganske sterk avskjedssøknad fra regjeringen: friheten reduseres ytterligere, og slikt har alltid negative konsekvenser, og slike gjør alltid den sittende regjering mindre populær.

Statsbudsjettet legges frem kl 1000 i dag, og i den anledning ble en liten gruppe stortingspolitikere som ikke tilhørte regjeringspartiene intervjuet på TV-nyhetene i morges. Og det hver og en av dem sa var omtrent følgende (og dette er ikke ordrette sitater): ”Hvis det ikke blir mer til forskning og undervising vil vi protestere!”, ”Hvis det ikke blir mer til sykehusene og til eldreomsorgen vil vi protestere”, og ”regjeringspartiene vil antagelig gi skattelettelser til visse av sine velgergrupper, og hvis det ikke gis noe til våre velgegrupper vil vi protestere”.

Dette var altså opposisjonens kommentarer, riktignok lagt frem noen timer før statsbudsjettets konkrete innhold ble kjent. Det var altså ingen prinsipiell opposisjon, det var kun ønske om å tilgodese andre grupper enn de som man forventer at regjeringen vil tilgodese. Mao, alle partiene er tilhengere av velferdsstaten, dvs. de er tilhengere av høy skatt og at staten skal drive praktisk talt alt. De er ikke engang uenige om velferdsstatens størrelse, og omfang, de er kun uenige om fordelingen innen velferdsstaten.

Men velferdsstaten er et ødeleggende system. Den går ut på at de produktive skal beskattes mer og mer, og at flere og flere vil forsøke å overbevise politikerne at de fortjener støtte i en eller annen form, dvs. flere og flere vil forsøke å få seg definert som svake slik at de kan motta penger eller støtte via offentlige støtteordninger: i dag mottar vi alle mer eller mindre støtte: alle foreldre mottar barnetrygd, alle spiser subsidiert mat, kollektivtrafikken er subsidiert, de helsetjenestene som det etablerte helsebyråkratiet jar godkjent er sterkt subsidierte, etc.

Men det er ikke bare de svake som mottar støtte. I velferdsstaten vil flere og flere, for å skaffe seg inntekter, forsøke å overbevise politikerne om at det de gjør er nyttig, dette heller enn å skape en vare/tjeneste som de kan få solgt på et marked. Men å overbevise politikerne om at noe er nyttig er noe helt annet enn å gjøre noe som virkelig er nyttig. (Bare ett eksempel: politikerne har gitt enorme midler til utviklingsprosjekter for eksempel i distriktene, men mange av disse prosjektene er totale fiaskoer og midlene er bortkastet. Systemet fører altså til at flere og flere vil arbeide for å sette seg inn i for å utnytte støtteordningene istedenfor å arbeide godt og produktivt for å skape en vare/tjeneste som de kan tilby til folk flest.

Det verste ved velferdssaten er at den bryter sammenhengen mellom produksjon og forbruk. I velferdsstaten må man produsere uten å kunne forbruke like mye som man har produsert, og man kan forbruke uten å produsere. Dette vil i velferdsstaten utvikle seg slik at det blir stadig større misforhold mellom produksjon og forbruk. Dette er motiverende for de som ikke produserer, og demotiverende for de som produserer.

Resultatet av dagens politikk er derfor stadig mer skjemavelde, stadig høyere skatter, et stadig mer komplisert regelverk, stadig flere byråkrater, stadig flere lover, stadig flere offentlige ansatte, stadig flere trygdede, stadig flere løftebrudd, stadig større politikerforakt, stadig mer unnaluring og svart arbeid, stadig flere skatteflyktninger, stadig større underskudd på ulike budsjetter (helsebudsjetter, Folketrygden, etc.), osv.

Og når den sittende regjeringen fremmer et budsjettforslag som bare vil forsterke denne utviklingen og gjøre tilstanden enda verre, er det ingen av de såkalte opposisjonspartiene som sier annet enn at ”dersom det ikke blir mer til vår utvalgte favorittområder, sp vil vi protestere!”

Dette er skandaløst.

Dagens overskrift er inspirert av følgende tekst, trykt i krigstyper på førstesiden av Aftenposten i dag: ”Statlig slankekur ble milliardsluk”

Artikkelen forteller at ”Nær 2,8 milliarder kroner må staten ut med for å omstille 23 etater fra 1998 til 2003…”

I innpå 40 år er det blitt klaget over sløsing i det offentlige, og like lenge har politikere fra alle partier lovet å gjøre noe med det; alle de store partiene har sagt at man nådeløst skal redusere sløsing, og at man isteden skal bruke de innsparte pengene på å gjøre de offentlige tjenestene enda bedre. Dette har partiene lovet i 40 år, og allikevel er problemet stadig blitt verre: det offentlige bruker mer penger, tar på seg flere oppgaver, og beretninger om sjokkerende sløsing, sommel, byråkrati og skjemavelde bare øker og øker.

Artikkelen i dagens Aftenposten er kun den foreløpig siste i en lang rekke av slike artikler i pressen.

Vårt syn er at det er umulig å foreta merkbare innsparinger i det offentlige (en type unntak til dette er nevnt nedenfor). Staten fungerer slik at tjenestene ytes til publikum, at tjenestene som regel er gratis, og at betalingen ikke kommer fra kunden, men fra staten. Videre, det er liten eller ingen konkurranse med andre tilbydere. Dette gjelder felter som skolen, helsetjenester, pensjonsordninger. Videre finnes det en rekke etater som egentlig er helt unødvendige (for eksempel alt som har med godkjennelse av byggeprosjekter å gjøre, alt som har med handel over landegrensene å gjøre, de som driver distriktsutbygging, de som driver u-hjelp), etc.

Alt dette koster penger, mye penger. De som betaler har ikke nært kjennskap til det som foregår hos de som mottar bevilgningene, og siden de som mottar bevilgningene ikke har noe press på seg til å spare i sitt daglige virke – de har ingen konkurrenter som kan ta kunder fra dem - må det bli det en kolossal og stadig økende sløsing. Selv sparetiltak koster, som vi ser i Aftenpostens artikkel, mer penger enn det som spares inn. Denne tilstanden – at alt koster mer, at også det å spare koster mer - illustrerer for n-te gang at velferdsstaten er en umulig samfunnsmodell. Det som skjer er uunngåelig innenfor velferdsstaten og dersom en virkelig omlegging ikke skjer, vil det ende med katastrofe.

Hva er det da som må til? Private virksomheter, som mottar sinne inntekter fra de som mottar tjenestene, har ikke den samme tendens til å sløse som det offentlige har. For å unngå sløsing må derfor alle statlige/offentlige virksomheter privatiseres; staten ha kun en legitim oppgave, og det er å beskytte oss ved å drive politi, rettsapparat og domstoler. Altså må alt annet privatiseres: skoler, sykehus, pensjonsordninger, etc. Disse kan for eksempel privatiseres på følgende måte: driften av disse overlates til det styre som driver dem nå. I løpet av for eksempel 10 år vil de hvert år miste 10 % av sine nåværende bevilgninger fra det offentlige, og så må de skaffe seg inntekter til erstatning for disse ved en stadig økende brukerbetaling, eller ved donasjoner fra sponsorer. I samme periode reduseres alle skattesatser tilsvarende, slik at de som benytter tilbudene får beholde stadig mer av det de tjener, og derved er i stand til å betale for sine barns skoleplasser, for sine egne valgte helseforsikringer, for sine egne pensjonsinnskudd. etc. Samtidig vil alle statlige overføringer reduseres i minst samme grad, og alle restriksjoner på verdiskapning fjernes.

Kun på en slik måte kan man få en harmonisk overgang til et fritt system, et system hvor individer har ansvar for seg og sitt, hvor velstanden stiger for alle, og hvor sløsingen stadig reduseres.

Som nevnt finnes det ett alternativ tikl dette: statens økonomiske situasjon blir stadig verre, og dette må få konsekvenser, det må føre til kratige kutt. Resultatet av slike drastiske kutt vil føre til stor ubalanse; denne type kutt vil føre til at mange plutselig mister jobben eller at mange plutselig får kraftige reduksjoner i sine trygdeutbetalinger. Dette må bli resultatet dersom det ikke skjer en omlegging av den type vi kort skisserte ovenfor.

Men så lenge velferdsstaten har universell oppslutning, og så lenge alle partier unntatt DLF støtter velferdsstaten, er det den drastiske og skadelige nedskjæringssituasjonene vi vil komme inn i en gang om ikke lange. Skal vi komme over på en harmonisk omlegging til et velstandssamfunn, er det kun en vei; det er den veien DLF står for.

”Mangler 650 førskolelærere. Brakkene står klare. Barn står i kø. Barnehager bryter loven.” Dette leste vi på forsiden av Aften i går. Artikkelen det henvises til har denne overskriften: ”Ledige plasser, for få ansatte. … Dette er situasjonen i Etterstadsletta barnehage”. I artikkelen finner vi også følgende opplysning: ”4000 barn har et barnehagetilbud som er ulovlig …. Hvis de 3000 barna som i dag står i barnehagekø i Oslo skal få et godkjent barnehagetilbud, må bydelene skaffe 650 førskolelærere i nærmeste fremtid.”

Dette illustrerer situasjonen mht. et av de mest spennende spørsmålene for tiden: vil regjeringen klare å oppfylle SVs løfte om full barnehagedekning i løpet av 2007?

Artikkelen i Aften setter fokus på det viktige spørsmålet: det er så mange hindringer for etablering av barnehager (og alt mulig annet) at å etablere noe som helt i Norge i dag er meget vanskelig. Men disse hindringer er innført av den politiske venstresiden (etter hvert er hindringene også blitt akseptert av de store partiene på det som omtales som høyresiden, FrP og Høyre).

Så, det som kan stanse oppfyllelsen av barnehageløftet er ikke penger; SV har ingen problemer med å beskatte ytterligere alle produktive slik at de kan oppfylle sine valgløfter, det står på de hindringer for å etablere og drive barnehager som SV selv har vært med på å innføre! Så spørsmålet er: hva vil SV gjøre? Vil de droppe løftet (noe som vil gjøre at SVs leder Kristin Halvorsen forlater politikken), eller vil de bryte en rekke av de regler som gjelder for etablering/drift av barnehager?

Det blir spennende å følge med i månedene fremover.

Vi har tidligere en rekk ganger hevdet at Ap om ikke annet er meget profesjonelle, at de kan det politiske spillet, og at den sittende regjeringens problemer i hovedsak var forårsaket av samarbeidspartene, primært av de glade amatører i SV.

Vi ble dog noe overrasket over utspillet om endringer i sykelønnsordningen, et utspill som var meget lite gjennomtenkt – og som fikk LO-lederen til å beskrive regjeringsmedlemmer som ”spenna gærne”. For oss på utsiden så det ut som om det var Ap, og primært statsråd Bjarne Håkon Hanssen som sto bak forslaget - uansett var det Hanssen som forsvarte utspillet i media.

I går innledet regjeringen en 180-graders snuoperasjon om sitt forslag, og i avisene i dag kan vi lese hittil ukjent materiale om bakgrunnen for forslaget.

Vi siterer fra VG: ”VG kan i dag avsløre at det var SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen som dro det kontroversielle sykelønnsforslaget opp av hatten.”

Så forslaget kom ikke fra Ap. det kom fra SV. Vi burde ha forstått dette.

Videre fra VGs artikkel: ”Bjarne Håkon Hansen var sterkt uenig - Utad måtte han forsvare forslaget og stå imot en tornado av protester - men innad advarte Bjarne Håkon Hanssen (Ap) på det sterkeste mot endringen av sykelønnsordningen. … Hanssen advarte personlig både Kristin Halvorsen og statsminister Jens Stoltenberg (Ap) gang på gang mot å stramme inn sykelønnsordningen.Han sa i klartekst at reaksjonen fra LO og resten av fagbevegelsen ville bli voldsom.”

Så det ser ut til at Hanssen er helten i denne historien. Men hva sier finansministeren? ”Kristin Halvorsen har følgende kommentar: - Jeg vil ikke kommentere noen forslag og hvor de kommer fra. Det er helt uinteressant for diskusjonen. Regjeringen legger frem et budsjett som hele regjeringen står bak. Det er like meningsløst å gi meg skylden for kontroversielle forslag i budsjettet som det er å gi meg alene æren for alle gode satsinger som ligger i budsjettet.” Halvorsens kommentar er meget avslørende.

Vi vil ikke si mer her, annet enn å konstatere at det man kan konkludere av denne tragikomiske operasjonen er at Ap-folkene er langt mindre dyktige i det politiske spillet enn vi tidligere trodde. Vår oppfatning av SVerne er dog kun bekreftet.

Hva slags politikere er det vi har fått? Hva slags folk er det som er blitt våre ledere og herrer og mestere?

Stadig blir det avslørt ting som tyder på at for mange av våre ledende politikere (og byråkrater) er inkompetente, sløve og i en del tilfeller rent ut kriminelle.

(La oss ha sagt at de fleste politikere er anstendige mennesker som ønsker at og arbeider for folk skal ha det bra, men etter vårt syn er det alt for mange politikere som passer til beskrivelsen gitt ovenfor.)

Det er nødvendigvis slik at en sosialdemokratisk samfunnsorden må føre til at kvaliteten på politikerne må bli dårligere og dårligere. Dette fordi en sosialdemokratisk samfunnsorden (med en velferdsstat som gir oss ”gratis” veier, skole, helsetjenester, trygder og en kolossal mengde andre ting, og til gjengjeld krever at vi betaler en del av det vi tjener i skatter og avgifter), må føre til et stadig økende byråkrati, et stadig mer tyngende skjemavelde, en stadig økende treghet i det offentlige apparat, en økende kriminalitet og lovløshet blant folk flest, avmakt, politikerforakt, etc. Denne utviklingen fører til at flere og flere gode folk skyr politikken, og at andelen politikere med tvilsom moral øker.

Det finnes en rekke eksempler på at mange politikere og andre i det offentlige apparat har en tvilsom moral. Og det er ikke bare i Norge at slike ting forekommer, det forekommer i alle velferdsstater. Det alvorligste eksempel vi skal ta med er et helt fersk tilfelle fra Sverige.

Unge dynamiske politikere i Folkpartiet har i løpet av valgkampen hacket Sosialdemokratenes datasystem, og fikk derved tilgang til interne notater, e-post. osv. Dette er direkte kriminelt, og har ført til at sekretæren i Folkpartiet har gått av.

Også i Norge har vi opplevd direkte kriminalitet fra unge politikere: for noen år siden ble det avslørt at fremtredende tillitsmenn i store partiers ungdomsorganisasjoner hadde lurt staten for støttemidler ved å oppgi sterkt oppblåste medlemstall i sine organisasjoner.

Ikke like alvorlig, men alvorlig nok, er vår nåværende regjerings åpenbare løftebrudd i forbindelse med sykelønnsordningen. For å få plass til større utgifter på det kommende statsbudsjettet, velter regjeringen en betydelig del av kostnadene ved det økende sykefraværet over på arbeidsgiverne, dette i strid med avtaler inngått for kun noen måneder siden mellom regjeringen, LO og NHO.

Flere krever nå at ansvarlig statsråd Bjarne Håkon Hanssen må gå. VG: ”Opprør i Ap og LO, krisemøter i går kveld og LO truer med storstreik Det har brutt ut et vilt opprør i Ap og LO om regjeringens sykelønnsordning. …”

Så over til Oslo kommune, hvor en høyt betrodd sjef, lederen for Undervisningsbygg, har svindlet kommunen for kanskje så mye som 90 millioner kroner.

VG: ”Tappet Osloskoler for millioner. NN, (50), tidligere eiendomssjef i Undervisningsbygg skal ha tappet budsjetter til oppussing, vedlikehold og bygging av skoler for 90 millioner kroner.”

Ansvarlig politiker i Oslo kommune, byråd Grete Horntvedt (H), ble på Dagsrevyen i går spurt om hvordan en betrodd toppsjef kunne svindle til seg flere titalls millioner kroner over flere år, og hun svarte på dette at ”Vi har gode rutiner [som skal sikre at slikt ikke skjer], men dessverre er de ikke blitt fulgt”. Så da vet vi det.

Det ville være lett å liste opp flere eksempler på at dagens politikere i alt for stor grad er udugelige og har en slett moral, men vi stanser her. Disse eksemplene skulle være mer enn tilstrekeklig til at alle ærlige personer ser faresignalene.

La oss avslutningsvis nevne at denne type problemer er en nødvendig følge av velferdsstaten. Men siden folk flest vil ha en velferdsstat/en sosialdemokratisk samfunnsmodell, og siden det er slik at innenfor denne modellen er de problemer vi har pekt på uløselige, vil den typen problemer vi har omtalt bli flere og flere i tiden fremover.

Det er sant som det sies: "Et folk får de politikere det fortjener."

”50,8 % av nordmenn er lite eller ikke interessert i politikk” leste vi nylige i flere aviser, bla Aftenposten, Dagens Næringsliv og Dagbladet. Tallet kom frem i en undersøkelse som er foretatt i flere land i Europa. Og vi forstår den manglende interessen: nordmenn fleste har det bra og er fornøyde, og de merker ikke forskjell når regjeringsmakten skifter fra de borgerlige (H, V, KrF) til sosialistene (Ap, Sp, SV) eller fra sosialistene til de borgerlige.

Men det er også ting som tyder på at folk burde vært misfornøyde: skattene øker, byråkratiet øker, staten blander seg inn i flere og flere ting (det kommer stadig nye forbud og stadig nye pålegg), mens det offentlige tilbudet (innen skole, innen helsetjenester, innen pensjoner, innen kriminalitetsbekjempelse) blir dårligere og dårligere.

Så, grunnen til at folk ikke bryr seg om politikk er antagelig ikke bare at de er rimelig fornøyde, men kanskje den viktigste grunnen er at de ikke forventer at politikerne kan gjøre noe for å rette opp problemene.

Men det er betydelige problemer, og de vil bli større i årene som kommer: Det er i dag ca 800 000 i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet og er trygdet, mange rammes av kriminalitet, mange står i helsekø eller barnehavekø, skolebarn får i for mange tilfeller en for dårlig undervisning, småbedrifter blir stadig tynget ned av nye pålegg, osv.

Grunnen til at folk ikke forventer at politikerne kan løse noen av disse problemene er at disse problemene er en integrert del av velferdsstaten, og ikke kan løses uten å avvikle velferdsstaten.

(La oss skyte inn at en velferdsstat ikke er det samme som et velstandssamfunn. En velferdsstat er et politisk system som innebærer at staten skal ta seg av praktisk talt alt: skole, helsetilbud, pensjoner, transport, og at det som ikke er statlig/offentlig, skal være gjennomregulert, og at man for å finansiere dette skal ha et høyt skattenivå. Alternativet til dette er et fritt samfunn hvor staten kun skal drive de legitime primæroppgavene politi, rettsvesen og militært forsvar, og at alt annet overlates til private aktører. Vårt syn er at kun frihet kan gi oss et velstandssamfunn.)

Det at folk ikke er interessert i politikk er dog en sannhet med visse forbehold, det siste års økning i FrPs oppslutning viser dette. Alle de andre stortingspartiene har vært i regjering, og har skuffet hver eneste gang. Folk er misfornøyde, og strømmer nå i mengder til FrP; på flere av de siste meningsmålinger er FrP landets største parti.

Så, hvis dette holder seg så kan vi regne med at FrP sitter i regjering etter valget i 2009. Man hva vil skje da?

La oss med en gang ha sagt at vi beundrer FrP for én ting: de kjører ikke den arrogante og nedlatende linje overfor folk flest som de andre partiene kjører. De andre partiene betrakter seg som bedre enn folk flest, og ser ned på folk flest. Jo lenger til venstre partiene befinner seg, jo verre er denne holdningen. Partiene – alle stortingspartiene unntatt FrP - er arrogante og bedrevitende, og har ingen respekt for vanlige folk.

En av hovedgrunnene til FrPs suksess er at de i denne elite-striden er på rett side, de er – eller var - på folkets side. Men dessverre er den politikken FrP står for nærmest identisk med den som de andre partiene står for, FrP av i dag (og de siste 15 år) vil ha høye skatter, en stor offentlig sektor, og statlig innblanding i alt – også FrP er blitt tilhengere av velferdsstaten.

Vi har tidligere her gitt eksempler på dette, så la oss her begrunne dette på en ny måte. Et tegn som viser at politikere føler seg hevet over folk flest og føler seg bedre og klokere og mer innsiktsfullere enn dem, er at de anser seg å ha rett til å leve i luksus på skattebetalernes regning. I det siste er det kommet er stort antall avsløringer av FrP på slike felter: FrPs stortingsgruppe har belastet skattebetalerne for frisørregninger, personlig trener, firmabil, storbyferier med ektefeller, cruise-opphold, etc.

Alle disse tingene viser at FrP er blitt som de andre partiene, og vi regner med at det etter valget i 2009 vil vise seg at heller ikke FrP kan løse de problemer som velferdsstaten skaper.

Så vi frykter at folks interesse for politikk vil bli enda levere etter valget i 2009.

Og dette er synd, fordi politikk er viktig. Politikk handler om hvordan samfunn skal styres, og styres det feil, går det galt. Det er klart at Norge i dag styres feil, og at det er i ferd med å gå galt, men folk ser intet alternativ, og derfor vil den negative utviklingen fortsette.

La oss avslutte med å si at i antikkens Hellas var ”idiot” betegnelsen på de som ikke var interessert i politikk. Vi vil ikke karakterisere de som ikke er interessert i politikk på denne måten, men vi mener at politikk (i dagens samfunn) er svært viktig; den politikken som føres er ødeleggende for oss alle. Og en kursendring som er nødvendig er det ikke mulig å få gjennomført uten betydelig oppslutning i folket.

I 1979 var vi en tur i Moskva, og en av de tingene vi oppdaget var at det var nærmest umulig å få tak i en drosje. Det fantes drosjer på holdeplassene, og det kjørte drosjer i gatene med ledig-lampen på, men det var meget vanskelig å få sjåførene til å kjøre oss. Grunnen var, ble vi fortalt, at sjåførene hadde fast lønn og ikke ville tjene ekstra på å kjøre passasjerer heller enn å stå på holdeplassene for å prate med kollegaer. Noen år etter at vi var der ble lønnssystemet endret, og sjåførene tjente da penger for hver passasjer de kjørte. Da ble det naturlig nok ingen problemer med å få tak i drosje.

Vi kom til å tenke på dette problemet i det kommunistiske Sovjet etter at vi i de siste dager har lest en rekke artikler om de ulike problemer som finnes i SAS. Flyverne har streiket, kabinpersonalet har streiket, nå protesterer verkstedansatte på Sola fordi ledelsen har bestemt å legge ned dette verkstedet, og den siste avsløringen går på at SAS visstnok ulovlig har brutt seg inn i flyselskapet Norwegians datasystemer og bedrevet regelrett industrispionasje. (SAS benekter at de har gjort noe ulovlig.)

Et resultat av alt dette er at kundene har fått svært dårlig service, med forsinkelser og kanselleringer over en lav sko. På TV2-nyhetene i morges ble det referert til en undersøkelse fra Norsk kundebarometer som fortalte at SAS ville trenge fem år på å bygge opp igjen tilliten hos publikum.

Også avisene forteller klart og tydelig om problemene i SAS: Økonomidelen i Aftenposten har ”SOS fra SAS” som overskrift på førstesiden, og på side 2-3 leser vil følgende overskrift: ”SAS rystes av skandaler”. Dagsavisen er ikke dårligere, der leser vi på førstesiden ”Krise uten ende” som en beskrivelse av problemene i SAS.

SAS var opprinnelige et statlig flyselskap, eiet av statene i Norge, Sverige og Danmark. Selskapet fikk av politikerne monopol på visse strekninger innen Skandinavia, og på enkelte ruter til utlandet (andre nordiske selskaper fikk ikke tillatelse til å fly de samme strekningene).

Mao., SAS var nærmest et monopol etter gammelkommunistisk modell. Dette har preget kulturen i selskapet, det betyr at det å yte service overfor kundene ikke har vært en prioritert oppgave. Men nå er kommunismen falt, det er en betydelig konkurranse i luften, men SAS har ikke klart å omstille seg. Mange i SAS oppfører seg som om de fremdeles er i et statsbeskyttet monopol.

Det ser ikke ut som om SAS klarer å omstille seg til den nye virkeligheten, en virkelighet som innbærer at de må leve på å gi et godt tilbud til kundene, ikke på å få spesialordninger fra politikerne (for eksempel forsøker nå ansatte i SAS å få politikere til å tvinge ledelsen i SAS til ikke å legge med verkstedet på Sola allikevel, dette for å bevare arbeidsplassene - dette skjer selv om de ansattes representanter i styret også gikk inn for nedleggelse).

Som sagt hevdet Norsk kundebarometer at SAS ville trenge fem pr på å bygge opp igjen tilliten hos kundene. Men vi vet fra kommunismens periode at slike femårsplaner aldri ble oppfylt; når man reelt sett baserer seg på kommunistiske prinsipper, prinsipper som innebærer at arbeidsplassen er et sted hvor arbeidere tilbringer arbeidstiden uten tanke på det som skal produseres, må det gå galt.

Etter vårt syn ser det ut til at SAS ikke er liv laga, kulturen i selskapet er for mye preget av det som skjedde da SAS nærmest var et statsbeskyttet monopol. Politikerne bør derfor etter vårt syn avvikle all statlig innblanding (deleierskap, favorisering, etc.) i selskapet, og så får markedskreftene - individers tilbud og etterspørsel – avgjøre selskapets videre skjebne. Vi vil hverken bli overasket eller skuffet hvis dette innebærer at folk velger andre selskaper når de skal fly, og at SAS forsvinner; vi har inntrykk at mange av de ansatte har oppført seg overfor sine kunder på samme måte som de drosjesjåfører vi kom ut for i Moskva i 1979. At SAS forsvinner vil også være det rettferdige, i og med at SAS ble etablert for å virke nærmest som et statsmonopol.

Mens SAS forvitrer, vil publikum kunne reise mye bedre med en rekke andre flyselskaper. Hvis staten ikke hadde regulert dette markedet, ville vi i alle år ha kunnet reise langt billigere en vi som har måtte reise med SAS i flere tiår. Men bedre sent enn aldri.

(Skrevet av VM)

I det siste har vi sett flere avisoppslag som har inneholdt eksempler av følgende type: ”Du har akkurat kommet for sent til trikken og må vente en halv time på neste. Ville du like at trikken hadde hyppigere avganger?” Og alle vi har sett som har fått dette spørsmålet svarer naturlig nok Ja”.

Hva er det dette egentlig handler om? Det er snakk om en tjeneste som i vesentlig grad betales av det offentlige (Vi baserer oss på en artikkel i Aften 30/5, hvor en av overskriftene sier ”300 millioner ekstra til Sporveien hver år”). Det offentlige bevilger en pott penger, og så skal byråkratiet disponerer disse pengene til befolkningens fordel på en best mulig måte: og da er det klar at de fleste vil at tilbudet de benytter skal bli bedre. (Vi ser her bort fra at et slikt system for å disponere folks penger er umoralsk; og ineffektivt; det er umoralsk siden pengene samles inn med tvang, og det er ineffektivt, siden det nødvendigvis er byråkratisk).

Ethvert tilbud koster penger. Det system som er mest effektivt er det system hvor den som benytter en tjeneste mer eller mindre direkte betaler for den. Dvs. mht. finansiering av kollektivtransport er det mest effektivt at den som reiser betaler det det koster til de som står for tilbudet, dvs. at passasjerene betaler direkte til buss- eller trikkeselskapet (som igjen betaler for leie av veiene).

Dersom tilbudet skal bli bedre (for eksempel innebære hyppigere avganger), vil dette koste mer, og da bør de som benytter seg av tilbudet betale mer for det. Så det spørsmål som ikke stilles er følgende: ”Du vil ha hyppigere avganger. Hvor mye er du villig til å betale ekstra for trikkebilletten for å få dette?”

Dette er spørsmålet som som regel ikke stilles: de aller fleste vil ha bedre offentlige tilbud og gir utrykk for dette, men få eller ingen erkjenner at dette vil koste mer, det tas for gitt at tilbudet skal bli bedre av seg selv uten ekstra kostnader.

Nå er det enkelte som sier at forbedringer vil koste penger, SV sier at et bedre tilbud må føre til høyere skatter, mens FrP sier det motsatte, de sier at et bedre offentlig tilbud vil føre til lavere skatter eller at de ska klare å kombinere lavere skatter med et bedre offentlig tilbud. De som vil redusere, eller ikke vil øke, skattene, sier at man skal klare å få til et bedre tilbud med en effektivisering av offentlig sektor. Men en slik gjennomgripende effektivisering av det offentlige er umulig - enhver som har fulgt med i politikernes løfter og hva disse politikere har gjennomført vet dette.

Det beste og mest effektive tilbud får man når de drives av private, og når den enkelte mer eller mindre direkte betaler for der han bruker. Da slipper man mange ekstrautgifter, og dersom man i dag privatiserer over en lav sko, ville tilbudet på alle felter (skole, helsetjenester, trafikk, pensjoner, m.fl.) bli langt bedre enn de er i dag. Men så lenge folk tror at de kan få bedre tjenester ved at det offentlige driver tilbudet og at det i betydelig grad betales over skatteseddelen, vil tilbudet i det store og hele forsette å bli dårligere og dårligere.

Norsk rettvesen har igjen felt en dom som viser manglende innsikt i sak og en stor mangel på respekt for det enkelte individ. I går falt en dom som sier at poker er forbudt. (Dvs. det som er forbudt er å spille poker om penger i klubber, etc., pokerspill i et hjem mellom venner er visstnok tillatt.)

Her er et par avisartikler om saken:

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=118233

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=118007

La oss først si at vi er tilhengere av at dagens lover skal følges, vi forsvarer ikke lovbrudd. Dersom poker (poker spilt om penger i en klubb) ifølge lovverket er forbudt, så bør slik spilling stanses av politiet. Men så vidt vi kan se er loven formulert slik at poker ikke er forbudt; det som er forbudt er lykkespill om penger, mens forbudet ikke rammer ferdighetsspill.

Poker er helt klart et ferdighetsspill, og er da ifølge lovens bokstav tillatt. Domstolen har imidlertid, slik vi ser det, basert seg på den helt feilaktige forståelse at poker er et lykkespill. Dette er så feil som det kan få blitt, og viser en enorm mangel på innsikt hos dommeren.

DLF mener også alle spill bør være tillatt, inkludert lykkespill om penger. Ja, det er noen som ikke kan håndtere slikt, enkelte kan spille bort store penger på poker, spilleautomater, etc. Men vi er imot at noe skal fornys dersom enkelte ikke klarer å håndtere det på en ansvarlig måte: vi vil ikke forby narkotika selv om enkelte ikke kan håndtere dette på en ansvarlig måte, vi vil ikke forby (eller avgiftbelegge) alkohol selv om noen ikke klarer å håndtere dette på en ansvarlig måte, vi vil ikke forny pengespill selv om noen ikke klarer å håndtere dette på en ansvarlig måte, osv. (Hvordan man bør forholde seg til de som ikke kan håndtere slikt var vi innen på i en tidligere kommentar http://dlf.info/arkiv/001485.html )

Vi er for frihet og ansvar, individuell frihet og individuelt ansvar - å tro at man kan redusere problemene forbundet med stort bruk av alkohol, narkotika eller pengespill ved forbud er også totalt feil, slike forbud skaper større problemer enn de som forbudene er ment å løse.

I denne konkrete saken håper vi at de dømte anker. Den dommen som ble fattet i går er skammelig, og er etter vår syn også juridisk feil. Vi ser frem til en tid hvor poker blir tillatt. Poker er god og spennende underholdning for mange mennesker, og det er helt galt at folk skal bli nektet denne gleden.

På første side av Dagsavisen i dag står det at regjeringen vil foreslå et forbud mot gylne fallskjermer. Nettutgaven innholder følgende: ”Regjeringen vil stanse gylne fallskjermer … med en egen lov.”

I artikkelen leser vi følgende: ”… regjeringen vil fremme [et lovforslag om dette] i forbindelse med eierskapsmeldingen. Den nye loven skal hemme grådighetsutviklingen blant norske ledere ved å flytte ansvaret for lederlønninger og andre goder fra styrene til generalforsamlingen i alle ASA-selskaper.”

Som så ofte ellers vil de venstreorienterte bekjempe ting de ikke liker med en ny lov – men slike lover er lette å omgå, og de vil ha den vanlige effekten holdings-lover har, de vil stort sett kun føre til en redusert respekt for lov og rett.

Men vårt hovedpoeng her er at de pengene som firmaer deler ut til sine tidligere (og nåværende) ansatte tilhører firmaet selv, og det er den valgte ledelse i firmaet som bør ha all rett til å disponere disse pengene slik de måtte ønske uten at noen andre, og aller minst staten, har noen rett til å blande seg inn i det. Statens eneste legitime oppgave er å beskytte enhvers rett til å gjøre som han vil med det han eier, staten har ingen rett til å si til folk at ”det du ønsker å gjøre nå anser vi som uklokt, så derfor vil vi forby deg i å gjøre det – gjør du det allikevel kaster vi deg i fengsel”.

De som gylne fallskermer evt. angår er de som har aksjer i disse selskapene – og de har sine kanaler for å påvirke det firmaets ledelse måtte beslutte. Dersom kunder ikke liker en bedrifts lønns- og fallskjermpolitikk, så kan de bare boikotte firmaet. Og dersom slike ting skjer i stats-selskaper, så er dette enda en grunn til at disse bør disse privatiseres så snart som mulig.

Vi mener at enhver bør kunne disponere det han eier slik han selv vil, og dette inkluderer styrers rett til å dele ut fallskjermer. Slikt er det ingen utenforstående som har noe med.

UDI-saken handler om at ledelsen med Terje Nordby i spissen førte en praksis som gikk stikk i strid med de pålegg de hadde fått av sine politiske overordnede. (Nordby er politianmeldt for tjenesteforsømmelse av en FrP-tillitsmann, men ansvarlig statsråd Bjarne Håkon Hansen fra Ap vurderer også å politianmelde Nordby.) Dagens kommentar skal dog ikke handle om UDI eller Nordby, men primært handle om det som har skjedd omkring hans nestleder og etterfølger i sjefsstolen, Manuela Ramin-Osmundsen.

Ramin-Osmundsen søkte permisjon fra stillingen som leder da denne saken ble kjent. Hun hadde da sittet i stillingen i kun noen timer. Umiddelbart etter at granskningskommisjonen - Graver-utvalget - la frem sin innstilling tidligere i denne uke, hvor det med nesten klare ord sies at Ramin-Osmundsen ikke snakket sant da hun fortalte at hun ikke kjente til den praksis som UDI førte mens hun var nestleder, gikk hun av som leder i UDI. (Ramin-Osmundsen benekter fortsatt at hun kjente til denne praksisen). I samme sekund Graver-utvalget legger frem sin innstilling får hun en ny toppjobb i UD, hvor hun "skal lede UDs arbeid med migrasjon og utvikling" (Aftenposten 24/5). Den som ville ha henne til stillingen var tidligere SV-leder, nå utviklingsminister, Erik Solheim.

Dessuten har tidligere statsminister og Høyre-nestor Kåre Willoch engasjert seg til forsvar for Osmundsen. "Han mener Graver-utvalget konkluderer uriktig når de mener at en nestleder skulle ha grepet inn overfor en leder som tar en rikelig del av porteføljen [sic]" (Aftenposten 24/5). Ramin-Osmundsen er gift med Terje Osmundsen, som gjennom en årrekke var en av Willochs aller nærmest medarbeidere.

Så, enten er Ramin-Osmundsen helt ukjent med en utbredt praksis i et direktorat hvor hun er nestleder, eller så lyver hun det norske folk rett opp i ansiktet. Og det er noen her som lyver: "Trygve Nordby har hele tiden sagt at Ramin-Osmundsen var kjent med den nye praksisen" – så enten lyver Nordby, eller så lyver Ramin-Osmundsen.

Ramin-Osmundsen trekker seg altså fra stillingen som leder i UDI, og får umiddelbart en ny toppjobb. (Ifølge statsråd Hanssen hadde man en åremålskontrakt med Ramin-Osmundsen - man var med andre ord nødt til å gi henne lønn, og da kunne man like gjerne benytte hennes kvalifikasjoner i en stiling i UD. Så selv om hun enten løy eller ikke visste hva som foregikk rett foran ansiktet hennes, så kan hun da som statsansatt åpenbart ikke sies opp slik at hun mister både jobb og inntekt.

Vi vil avslutte denne kommentaren ved å liste opp noen ord som på en passende måte beskriver det som har skjedd: svindel, juks, bedrag, korrupsjon, svindel, nepotisme.

Det som skulle ha skjedd var at Ramin-Osmundsen skulle ha fått sparken - hun skulle ikke ha fått noen ny jobb og hun skulle ikke ha fått lønn. Kontrakten skulle sies opp enten pga udugelighet eller fordi hun er en løgner. Lovverket burde ha vært slik at hun ville tape raskt dersom hun ville ta dette opp i rettsapparatet.

Denne saken tyder på at politikerne er en egen flokk som gir blaffen i folk flest, som gir blaffen i alminnelig rettsfølelse, og som gir blaffen i alminnelig anstendighet. De tar vare på sine, uansett hvor udugelige og/eller uærlige de er, og alle, fra Høyre til SV - er like ille. Det er ikke overraskende at politikerforakten øker og øker.

Vi har ikke her gått in på hvorfor slik ukultur, som her er avslørt i UDI, så ofte forekommer i offentlige virksomheter. Dette har vi så vidt vært innen på i none tidligere kommentarer, bl.a. disse:

http://dlf.info/arkiv/001484.html

http://dlf.info/arkiv/001448.html

”Spilleautomater må forbys” er essensen i et forslag som KrF i dag legger frem. Grunnen til forbudet er at enkelte har tapt store penger på slike automater: flere har i det siste stått frem i aviser og på TV og sagt at ”Jeg er spilleavhengig, jeg kan ikke gå forbi en spilleautomat uten å bruke opp alle pengene jeg har med meg, og nå må jeg selge huset for å få råd til å spille og jeg har ikke penger til mat”.

Slike skjebner er tragiske, men bør de danne et grunnlag for å forby spilleautomater? Vi vet jo at livet er fullt av fristelser som kan ha negative konsekvenser for de som bruker dem i for stor grad: ikke bare spilleautomater, men også kortspill om penger (for eksempel poker), alkohol, porno, narkotika, tobakk, osv.

Enkelte, gjerne med KrF i spissen, vil helst forby alt som frister: kortspill om penger er forbudt; alkohol har vært forbudt, men er nå kun hardt avgiftsbelagt; porno er visstnok fortsatt forbudt på TV og film; narkotika er forbudt; tobakk er avgiftsbelagt og forbudt å bruke på serveringssteder, osv.

De aller fleste som bruker disse tilbudene klarer å bruke i en rimelig mengde, og for disse er de gode tilbud om adspredelse. Men selv om det er enkelte som ikke klarer å bruke disse tilbudene i en rimelig mengde, så er det etter vårt syn galt å innføre et forbud. Et samfunn hvor alt som kan skade folk er forbudt, er et umenneskeslig samfunn. At voksne beskytter barn mot farlige ting er bra, man at staten reelt sett behandler voksne som barn ved å hindre dem i å ta valg som kan være skadelige for dem, er umoralsk: voksne har rett til ikke å bli behandlet som barn, voksne har rett til å velge, og dette gjelder også mht. tilbud som kan være skadelige dersom de blir brukt i stor grad.

At KrF ønsker slike forbud er klart, deres sjefsideolog Jesus sa jo ”led oss ikke inn i fristelse”. Men å fjerne alle fristelser fra et samfunn er umulig, og hvis man forsøker det, vil det ende opp med et samfunn hvor svært mye vil bli forbudt – fet mat, søtsaker, farlige bøker, er jo skadelig, og jo flere seire forbudstilhengerne oppnår, jo flere ting vil de forsøke å forby.

At noen spiller bort hus og hjem på pengespill, enten det er på automater eller på poker eller på hest eller på noe annet, er tragisk. Løsningen er dog ikke å forby disse tingene, løsningen er at familie og venner sørger for at den som ikke har viljestyrke til å stå imot de fristelser som pengespill utgjør ikke har penger han kan spille bort, mao. familie og venner bør sørge for at den som mangler viljestyrke ikke kommer i nærheten av pengespill med mye penger på seg.

Heldigvis ser det ut til at KrFs forslag ikke vil få noe flertall, men vi vil tippe at ingen andre partier sier det som må sies: det er galt å bruke politisk makt for å hindre voksne folk i å bli utsatt for fristelser. Å motstå fristelser er noen man selv må gjøre, og man må gjøre det ved å ha en moralsk overbevisning om (i dette tilfellet) at ”jeg spiller ikke for mer penger enn jeg har råd til å tape.”

«All erfaring viser at de som trodde at man kunne oppgi friheten for å oppnå trygghet, til slutt mistet begge deler». «Den tradisjonelle kritikken mot velferdsstaten er at den har brutt sammenhengen mellom levestandard og innsats. Men i tillegg bryter den også opp i de naturlige forpliktelser en har for seg selv og sine nærmeste ...». «Velferdsstaten er ikke bærekraftig».

Disse sitatene er fra en artikkel i Minerva nr 3/05, skrevet av Oslo Høyres formann Michael Tetzschner. Dessverre var det intet ved Høyres nylig avholdte landsmøte som tydet på at flere enn Tetzschner (og en liten håndfull andre Høyremedlemmer) hadde forstått det som Michael Tetzschner så tydelig skriver i nevnte artikkel; Høyres landsmøte ga klart uttrykk for at de vil gjøre velferdsstaten enda sterkere og mer tyngende.

Gjenvalgt leder i Høyre Erna Solberg skriver følgende i en kronikk i VG 14/5 (ikke på nett) om Høyres fem mål. Vi siterer fra omtalen av dem:

”… Høyre skal skape en god offentlig skole …”

”… [800 000 norske menn og kvinner i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet]. Høyre vil gi dem muligheten [til å bidra]…”

”… Høyre fører en politikk som er bra for næringslivet … Det skaper jobber, bedre varer og tjenester, og større skatteinntekter …” [Uthevet her.]

”Høyre er for et skattefinasiert helsevesen der alle får rett behandling til rett tid. Vi ønsker kvalitet og valgfrihet. Valgfriheten skal ikke være minst for de som trenger det mest, og på de områdene i livet som er viktigst.”

”Vi må dyrke den sosiale medfølelsen og utvikle den…”

Kronikken innholder intet om individets frihet, intet om å øke friheten, intet om å gi lettelser for næringslivet, intet om å redusere skatter og avgifter, intet om å gjøre det lettere å etablere og drive private alternativer, intet om å redusere byråkrati og skjemavelde, intet om å bekjempe kriminaliteten.

Ellers er det stadig formuleringer om å hjelpe de som i dag ikke får hjelp av det offentlige hjelpeapparatet, for eksempel disse: ”jeg vil bekjempe den urettferdigheten som oppstår når mennesker … ikke blir tilbudt den hjelpen som trengs for å komme tilbake til jobb” … og ”urettferdigheten som oppstår når elevene går igjennom skolen uten å bli sett og kommer ut av skolen uten å kunne det de skal”. La oss si til dette at det vil bli lettere å få jobb hvis arbeidsmarkedet og næringslivet dereguleres, og at de problemer som Solberg korrekt observere innen skolen – den offentlige skolen – vil bli vesentlig redusert i et privat skolevesen. Disse løsningene passer åpenbart ikke lenger for Høyre, som i stadig større grad oppfatter enhver nordmann som hjelpesløs og primært som en mottager av hjelp og støtte og trøst fra det offentlige.

Kort sagt: det som Erna Solberg sier i kronikken kan sier av enhver politiker i ethvert av de store partiene. Mao. Høyre vil fortsette sin stadig raskere glideflukt mot venstre [og vil derfor også fortsette å nærme seg Venstre i oppslutning].

Det er tragisk at de innsikter som Michael Tetzschner gir uttrykk for i artikkelen i Minerva ikke på noe vis preger Høyre. Dette kan bare føre til at Norge får en offentlig sektor som blir stadig sterkere og mer tyngende, at det offentlige tilbudet (f.eks. innen skole, helsetjenester og pensjoner) stadig blir dårligere, og at vi alle får det verre.

Som sagt: et offentlig tilbud kan ikke bli godt over tid, uansett hvor mye penger som brukes på det; som Tetzschner sa det: "Velferdsstaten er ikke bærekraftig". Å bruke enda mer penger på det offentlige tilbudet, slik Høyre vil - Solberg fremstiller i artikkelen skattøkninger som et gode - vil bare føre til at man får endå dårligere mulighter til å skaffe seg private alternativer.

Så Høyre fortsetter som ventet å slå spiker i sin egen likkiste. At Høyre blir et miniparti spiller ingen rolle, det som er tragisk er at ingen store partier forsvarer individets frihet (som bl.a. innebærer næringsfrihet og frihandel), og de implikasjoner dette prinsippet har. Derfor vil frihetene fortsatt stadig bli redusert, og vi alle vil få det stadig dårligere.

En ny meningsmåling viser at Høyre synker enda lavere: nå er opplsutningen på kun ca 9 %. Som kjent gikk Høyre kraftig ned før valget i fjor høst. Valgresukltatet var Høyres dårligset noensinen, og nå viser meningsmålingen at Høyre synker enda mer.

Hvorfor? Det kan være flere grunner, men hovedårsaken er nok den store forskjellen mellom hva Høyre gir uttrykk for at de står for - individuell frihet, lavere skatter, fritt næringsliv – og hva det virkelig står for: mer styring, mindre frihet, og verst av alt; en prinsippløshet som ikke kjenner noen grenser

De første poengene har vi kommentert he en rekke ganger men vi skal føye til et poeng som i det siste er blitt enda mer aktuelt: Høyres totale prinsippløshet. I mange år har Høyre sagt at et regjeringssamarbeid med FrP var utenkelig. Men nå sier Erma Solberg det stikk motsatte; nå vil de ha et regjeringssamarbeid med FrP. Hvorfor? Jo, fordi FrP nå er stort, og Høyre er lite. (Dette er den reelle begrunnelsen som om Solberg ikke sier det slik.)

Dette viser at Høyres motstand mot regjeringssamarbeid med FrP ikke var prinsipielt eller ideologisk begrunnet.

Nå er ikke Høyres prinsippløshet unik, vi ser jo for eksempel at FrPs prinsippløshet er like stor - det er kun navnet på ideologien som er igjen fra FrP for 20 år siden - men dette har ikke hindret FrP i å bli stort. Vi ser også tilsvarende prinsippløshet i Venstre, i Ap, i Sp, i SV og i KrF, for å nevne noen.

Men Høyre er enda mindre prinsippfast, og det på et så åpenbart punkt som holdningen til regjeringssamarbeid med FrP: tidligere ble det fra Høyre sagt at FrPs verdier var for forskjellige fra Høyres til at et regjeringssamarbeid var mulig: Høyres nestor og grand old man Kåre Willoch benekter jo til og med at FrP er et borgerlig parti!

Vi sier selvsagt ikke at prinsippfasthet gir stemmer - ingen kjenner bedre til dette enn vi i DLF. Prinsippfasthet gir respekt, men ikke stemmer. Men det å forlate sine prinsipper så raskt som Høyre gjør, det fører til at både respekten og velgerne forsvinner.

Det var noe selsomt å se på TV i går, på både NRK og TV2, at lederne i FrP, Siv Jensen og Carl I. Hagen, satt og nærmest fordelte seg imellom statsrådsposter etter valgseieren i 2009.

Men dette viser at også her skiller FrP seg ut; de andre partiene ville neppe gjøre noe slikt før etter at en valgseier er et faktum, mens i FrP gjør man altså dette tre og et halvt år før valget.

Det altså er snakk om neste Stortingsvalg. Dersom partiene holder seg på den oppslutning som dagens meningsmålinger tyder på, så er det ikke urimelig at FrP er med i en regjering, evt. danner regjering alene, høsten 2009.

Men det er kun et halvt år siden siste stortingsvalg. Og ja, den sittende regjering har gjort tabbe etter tabbe, og vil neppe sitte svært lenge. Og det er klart at venstresiden vil ha regjeringsmakten frem til 2009, de har jo flertall i Stortinget.

Og ja, FrP har gått kraftig frem på meningsmålingene, og er nå landets største parti. Men å ta denne suksessen som en klar indikasjon på at FrP vil være minst like stort om tre og et halvt år, er å ta seieren langt på forskudd.

Alle vet at popularitetsbølger er nettopp det, de er bølger; de går opp og ned. Det er all grunn til å tro at FrPs oppslutning vil svinge kraftig fremover.

Vi vil dog tro at FrP sånn noenlunde vil holde seg på det nivået det er nå.; de andre partiene er alt for inkompetente til å ta FrP. De kan kun ta FrP på slikt og ikke på politikk, politisk sett er alle partiene på Stortinget stort sett enige om absolutt alt. Dette betyr også at dersom FrP tar over etter valget i 2009, vil folk flest ikke merke noen forskjell mht hvordan Norge blir styrt. FrP har en bedre kriminalpolitikk og en bedre utenrikspolitikk enn de andre partiene, men på alle andre områder er FrPs politikk nærmest identisk med den som Høyre, Ap & Co står for.

Carl I. Hagen, som klart har vært den mest betydingsfulle politiker i etterkrigstidens Norge ved siden av Einar Gerhardsen, går av som FrPs formann på helgens landsmøte, men han vil neppe være ute av norsk politikk på lenge ennå. Vi vil derfor ikke kommentere hans løpebane ennå, det vil vi først gjøre når den er avsluttet, noe vi tipper vil skje i etter de stortingsperioder som utløper i 2013 eller2017. Inntil da vil vi alle måtte leve med FrP sosialdemokratiske politikk og Hagens krumspring; vi vil tro at han fortsatt vil sette sitt unike preg på FrPs politikk selv om han ikke lenger er formann.

Uansett, Stortingsvalget i 2009 blir spennende. Det blir spennende å se hva slage regjering vi får. Kanskje får vi Jensen som statsminister og Hagens om finansminister, men kanskje kan det gå helt annerledes. Den som lever får se.

Dagens overskrift har vi basert på en overskrift i Aftenposten. Den innleder en artikkel som har følgende inngress: ”Fra tidenes morgen har regjeringer lovet bedre offentlige tilbud”. Artikkelens viser utrolig nok ved konkrete eksempler at politikerne svikter disse løftene.

Her følger et utdrag av Aftenpostens artikkel:

"Like sikkert som at den nye justisministeren lover mer politi i gatene, lover administrasjonsministeren en mer åpen og brukervennlig forvaltning.

1984. Aftenpostens elektroniske arkiv går tilbake til 1984. Da varslet Astrid Gjertsen at 50 kommuner skulle delta i et forsøk med utvidet åpningstid og bedre offentlig service.

1987 . Tre år senere sa etterfølgeren Anne Lise Bakken: Målet er å bryte ned skjemaveldet og fjerne køene. Hun lovet spesielt bedring i Biltilsynet.

1988 . Så var det Einfrid Halvorsens tur til å love forsøk med nye åpningstider "som er bedre tilpasset publikums behov".

1990 . Da de borgerlige overtok i 1990, snudde statsråd Kristin Clemet forgjengerens papirbunke og lovet utvidede og mer fleksible åpningstider i offentlig forvaltning.

1992 . Etterfølgeren Oddny Aleksandersen lovet en mer tilgjengelig og servicepreget offentlig sektor. Da hun ga stafettpinnen videre til Tove Strand, var beskjeden at åpningstidene på offentlige kontorer skulle tilpasses brukerne, så de slapp å stå i kø i egen arbeidstid.

1994 . Beskjeden fra Nils Totland var klar: Det offentlige tilbudet måtte tilpasses brukerne.

2001 . Jørgen Kosmo var ikke dårligere: - Folk forventer service, også fra det offentlige.

2002 . Da skulle man kanskje tro at Victor Norman kom til dekket bord i 2002, men:

- Utgangspunktet for all organisering av offentlig virksomhet må være brukernes eller borgernes behov. Skal man få det til, må man begynne med brukerne.

2005 . Moderniseringsminister Morten Meyer: - Det skal bli enklere for oss å møte det offentlige.

Samme år overtok Heidi Grande Røys: - Et mål i fornyelsen av offentlig sektor er å oppnå mer velferd og mindre administrasjon, mer lokal frihet og mindre detaljstyring.”

La oss kun kommentere dette ved å si at disse politikerløftene ikke kan bli innfridd: det er umulig at offentlig sektor kan bli bedre (den kan bli bedre i avgrensede og korte perioder på avgrensede områder, men en generell forbedring av det offentlige tilbudet er umulig).

Dette er slik fordi velferdsstaten er et system som ikke kan fungere: en velferdsstat vil nødvendigvis føre til mer byråkrati, høyere skatter, flere offentlig oppgaver, flere lover, en stadig tregere offentlig forvaltning, politikeravmakt, politikerforakt, mer korrupsjon, mer kriminalitet, osv.

Og nå har vi i alle fall sett at en stor avis bekrefter dette, riktignok på ett avgrenset område. Men det å forstå at det prinsippet som Aftenposten så klart illustrerer i sin artikkel ikke kun gjelder dette avgrensede området, men gjelder generelt for alle offentlige tjenestetilbud, kreves det en viss innsikt for å se. Og foreløpig er det ikke så mange som har denne innsikten, og derfor vil problemet i årene fremover dessverre stadig bli verre og verre.

FrPs sterke fremgang de siste månedene har fått motstanderne til å mobilisere. Folk fra andre stortingspartier har forsøkt å angripe FrPs politikk, og dette har naturlig nok ikke hatt noen effekt, men nå begynner pressen og folk fra andre partier å angripe der hvor de virkelig vil treffe: de finner frem og blåser opp små uregelmessigheter som appellerer til folks misunnelse.

Tre saker hvor FrPere muligens har utnyttet – eller kanskje misbrukt? – allmenne regelverk til egen fordel er blitt slått stort opp de siste dagene:

1) Carl I. Hagens ekstra lange påskeferie er blir kritisert av stortingspresident Thorbjørn Jagland

2) Siv Jensen er blitt kritisert fordi hun har latt stortingsgruppen betale en bil for henne

3) Siv Jensen er blitt kritisert fordi hun har fått utgiftene til en personlig trener dekket av stortingsgruppen.

Den første saken er antagelig blottet for reelt innhold, og Hagen klarer som vanlig på en glimrende retorisk måte å forsvare seg, selv om noe av det han sier er mer retorikk enn realiteter: ”Jeg tar [kritikken] med knusende ro. Jeg jobber mer enn de aller fleste fra ni om morgenen til elleve om kvelden, og at jeg har noen dager avspasering og stiller meg til rådighet for partilag i Spania, det er det ingen grunn til å kritisere”. Men følgende poeng fra Hagen er antagelig nok til å vise at Jaglands utspill er mer et selvmål enn noe annet: ”Hvis Stortingspresidenten har lyst til å blande seg inn i selvstendige partigruppers bruk av utbyttingsordningen, noe som aldri har vært gjort før, så ser jeg frem til hans forslag om et helt nytt regelverk i Stortinget. ”

Verre er det med de to forhold ang Siv Jensen. Stortingsgruppene blir tildelt en del midler som skal gå til politisk arbeid og til administrative utgifter i forbindelse med dette - "stortingsrelevant arbeid", som det heter i reglementet. Da å bruke noen av disse pengene til en personlig trener vitner om manglende fingerspitzgefühl.

Ledelsen i FrPs stortingsgruppe som bevilget pengene burde ha fortått at pressen er ute etter å ta dem, og at de derfor må være ekstra påpasselige med å holde sin sti gullende ren: alt som er på kanten eller over streken mht kritikk må unngåes. Når de så bruker 6000-8000 kr på en personlig trener til sin parlamentariske leder, vitner dette om en klønethet som kan skade dem i årene fremover. Og Jensen tjener antagelig så godt at hun ville hatt råd til å dekke utgiftene til trener og bil av egen lomme.

Vi har tidligere sagt at FrPs politikk ikke henger sammen, men dette gjelder også alle de andre partiene, så FrP skiller seg ikke ut her. Det skal derfor bli vanskelig for pressen og andre politiske motstandere å ta FrP på det som oppfattes som saklige argumenter. Men FrP vil kunne tas dersom de ledende i partiet oppfattes som om de utnytter til egen fordel ordninger de egentlig ikke har krav på. Derfor vil selv småting som en firmabil eller en personlig trener tildelt på en noe tvilsomt grunnlag eller en lang påskeferie kunne skade partiet.

Vi er ikke overrasket over at FrP blir tatt for slike ting, og vi regner med at pressen vil lete ivrig etter flere slike forhold i årene fremover. Pressen vil klare å finne slike saker i alle stortingspartiene, men naturlig nok vil de være mest interessert i å finne kritikkverdige ting i FrP. Og vi vil tro at pressen fremover vil klare å finne slike saker i fleng.

Høyre-medlemmer diskuterer stadig årsakene til valgfiaskoen og nedgangen i oppslutning.

Her er noen av de siste utspillene: I en nyhetssending på TV i går gikk Leif Frode Onarheim inn for at det skulle velge enda en nestledere (Høyre har i dag to nestledere), og at denne nye nestlederen skulle være fra distriktene og ikke sitte på Stortinget.

En annen som uttalte seg var Jens Petter Ekornes, som sa at Høyre burde skifte ut nåværende ledere og satse på Børge Brende isteden.

I dagens Aftenposten er det tre kommentarer fra Høyre-tilhengere. Kjell Hansen går i sin spalte inn for at Erna Solberg må skiftes ut; hun er god, sier han, men hun er ikke god nok til å være leder. Aftenposten gjengir også på debattsiden to sitater fra skipsreder Jacob Stolt-Nielsen; han sier at ”Høyre har i lang tid brukt bakgrunnsfigurer som forgrunnsfigurer. Da går det naturligvis galt”, og ”Jens Ulltveit Moe burde være statsminister. Han har alt som skal til: kunnskap, kvalifikasjoner, karisma”.

Det ser fortsatt ut til at høyrefolkene går utenom det som virkelig er løsningen for å gjøre Høyre til et viktig parti: høyrepolitikk (da mener jeg er klar konservativ politikk, og ikke det som virkelig vil løse problemene, en ren liberalistisk politikk). Men kanskje politikk er blitt borte fra norsk politikk, kanskje er det slik at det partiene sier er følgende: ”vi er alle – fra Høyre til SV - enige om politikken, det vi er uenige om er hvem som skal administrere den.” Dersom dette er den politiske situasjon kommer alt ned til personvalg. Og de mange utspill fra høyrefolk de siste dagene illustrerer dette; alle snakker om personer, ingen snakker om politikk.

Men det er politikk som er løsningen. For noen år siden, mens Jan Pettersen var i regjering, satte han en gang hard mot hardt; han ville at regjeringen skulle gå inn for skattelettelser selv om samarbeidspartnerne ikke var så begeistret for dette, og han ga seg ikke. Dette føre til at Jan Pettersen fikk tilnavnet ”Tøffe-Jan”, og at Høyre gikk frem på meningsmålingene.

Tilsvarende eksempler finner vi også i Høyres søsterpartier i andre land: Står de på en klar høyrelinje går de frem. (Som regel er mesteparten av denne klare høyrelinjen mer retorikk enn realiteter, men det illustrerer at en klar høyrelinje kan vinne frem). Ronald Reagan sto i sin retorikk på en klar høyrelinje, og han vant to valg og hadde rekordoppslutning. Hans etterfølger (Bush sr) var mer lunken, og han ble ikke gjenvalgt. Margaret Thatcher sto også på en klar høyrelinje, og hun var en stor suksess. Hennes etterfølger John Major var mer lunken, og han var ingen suksess.

Så, løsningen for Høyre ligger i å føre høyrepolitikk. Slik det ser ut vil Høyre fortsette samme nærmest upolitiske linje som nå, og de vil muligens skifte ut en del mannskap. Men intet av dette vil virke. Det er vel dog lite sannsynlig at Høyre vil få mindre oppslutning enn det har nå, vi vil tippe at Høyre vil bli liggende på ca 11-14% oppslutning i årene fremover.

Vi vil også tro at Høyres dager som et stort parti er over, vi vil tro at alternativene vil være Ap og FrP, og at det i tillegg til disse vil finnes et halvt dusin mindre partier, H. V, KrF på den såkalte ikke-sosialistiske side, Sp og SV på den sosialistiske side, med liten innflydelse. Men FrP og Ap er nærmest identiske i praktisk politikk, så vi regner med at det allmenne forfallet vil fortsette. Løsningen ligger ikke i stadig å skifte ut personer i sosialdemokratiske partier, løsningen ligger i et system med full individuell frihet.

Det er helt vanlig at man etter en fiasko diskuterer hva som gikk galt. Høyre har etter det store valgnederlaget sist høst kontinuerlig ført en diskusjon for å finne ut hva som må gjøres for å reise kjerringa igjen.

Til å begynne med diskuterte høyrefolkene politikk, men dette førte selvsagt ikke engang til noen planer om veivalg. Men nå ser det ut til at Høyre kommer til å lande på den løsningen som Høyre pleier å lande på når det har gått galt: de vil skifte ut lederen. Foreløpig er det kun kommentarer og synsere som går inn for dette, fremtredene Høyre-medlemmer har ikke sagt noe om dette foreløpig, de er for dannede til å ta opp slikt eksternt.

Trygve Hegnar fikk nylig et oppslag i Nettavisen for å hevde at Solberg har fått et taperstempel og bør ta konsekvensen av dette, og Vaske-Bakke har gitt uttrykk for omtrent det samme. Videre, i dagens Aftenposten er gjengitt et sitat fra Nationens kommentator Erling Kjekstad hvor han sier at Erna Solbergs ”dager som Høyre-leder er i realiteten talte. Spørsmålet er egentlig bare når Erna Solberg skal gå av”.

Så vi vil ikke bli overrasket over at Høyre vil løse sitt problem ved å gå utenom problemet: de vil antagelig la politikken ligge fast og skifte ut lederen, når det var det motsatte de skulle ha gjort.

Men dette er typisk for norsk politikk: man ser et problem, og så gjør man alt man kan mens man gjør sitt beste for å ignorere hva det reelle problemet er og hva som skal til for å løse det. Tydelig ser vi dette i Hegnars forslag om at Høyres nye leder bør bli Børge Brende.

Vi vil tro at dette ikke kommer til å bli en realitet: dels fordi Brende har høyere ambisjoner, hans ambisjon er å bli sjef for et stort internasjonalt byråkrati i FN, så Høyre er nok for smått for en mann med hans talent og ambisjoner. Og dersom han ikke får noen toppjobb i FN og må ta til takke med å bli leder i Høyre, vil det ikke løse det problemet som utskiftningen av Solberg var ment å løse.

Så vi kan trygt regne med at Høyre vil fortsette en utvikling som om ikke lenge kan gjøre at Høyre blir et parti på størrelse med Venstre. Det er i så fall vel fortjent; et Høyre som ikke fører høyre-politikk er verre enn ikkeno’.

”Intet forsøkes i Norge før det har vist seg å være mislykket i Sverige”. Vi kom til å tenke på dette ordspråket (selv om Sverige ikke inngår i saken) da vi i morges på TV2-nyhetene så at barneombudet foreslo å opprette enda et nytt register.

Bakgrunnen var en tragisk sak hvor en dagmamma hadde skadet et av de barna hun hadde påtatt seg å passe på. Barneombudets løsning var å opprette et register for dagmammaer: ”nå er det tusenvis av dagmammaer i virksomhet, og vi [staten?] vet ingenting om dem”.

Vi er ikke helt sikre på hvordan et slikt register vil forhindre at en dagmamma forbryter seg mot de barn hun skal passe på, men antagelig ligger det i ideen om et offentlig register at det skal være en slags kontrollordning. Det skjer en forbrytelse, og byråkratiet foreslår at slikt skal forhindres ved å opprette et nytt byråkrati.

Men vi har jo en rekke slike byråkratier og offentlige apparater allerede på en rekke ulike områder, og vi vet jo hvordan de fungerer: det er forekommet et stort antall tilfeller av overgrep mot barn foretatt av ansatte i offentlige barnehaver og barnehjem, forskere bedriver juks selv om de er offentlig ansatt, det offentlige skal kontrollere at maten ikke er farlig og dette svikter jo igjen og igjen, osv. Og voldelige kriminelle slippes gang på gang løs på en forsvarsløs befolkning og begår nye forbrytelser etter at det offentlige helseapparat har sagt at vedkommende ikke lenger er farlig.

Offentlig kontroll og tilsyn viser seg gang på gang å svikte. Til tross for dette blir denne type ordninger igjen og igjen foreslått når et nytt type problem dukker opp. Og vårt syn er at det må være slik: i det offentlige er incentivene til å gjøre en skikkelig jobb små, og det at den offentlige kontrollen finnes innbærer at folk flest passiviseres siden de tror at det offentlige har ordnet opp.

Vårt syn er at slike problemer vil bli langt mindre dersom offentlige forhåndskontrollordinger ikke finnes. Da vil enhver ta vare på seg selv og sitt, og dette vil føre til at alle typer tjenester vil bli bedre kontrollert av forbrukerne og deres organisasjoner, og tilbyderne vil måtte skjerpe seg og hele tiden passe på at de tilbyr kvalitetsprodukter.

Så mht tilfellet med dagmammaen, så er vårt syn at slike ting iblant dessverre er uunngåelige, men at antallet slike tilfeller vil bli redusert mest mulig i et system med full frihet, fullt individuelt ansvar, og ingen statlig forhåndskontroll. Et nytt register vil ikke gjøre problemene mindre, tvert imot.

FrP fosser frem på meningsmålingene, og er på et par av dem Norges største parti. Og dette er ingen overraskelse.Hovedgrunnen er bråket omkring Muhammed-tegningene: folk oppfatter det slik at FrP har fått rett i sine standpunkter: FrP har i alle år advart mot en for ettergivende innvandringspolitikk, og FrP har alene kjempet for en sterkt begrenset innvandring - og folk flest oppfatter det nå i stadig større grad som om FrP har hatt rett i dette.

FrP har i alle år hatt et syn på innvandring som ingen andre partier har vært enig i, en politikk som alle de andre partiene har sett på som grumsete, men som svært mange nå oppfatter som å ha vært korrekt.

Men innvandringspolitikken er ikke den eneste forklaringen på dette politiske jordskjelvet. Et viktig element i FrPs fremgang er også de andre partienes udugelighet: SVs politikk tålte ikke møtet med virkeligheten, regjeringsdeltagelsen har ført til mye kamelspising og mye indre uro. Ap er mer uklart og står for mer tåketale enn noen gang, Høyre sviktet fullstendig i valgkampen og ser nå ut til ikke å ha lært, det ser ut til at Høyre fremover vill legge enda mer vekt på den venstredreiningen som gjorde at de tapte valget i høst.

Men det er ikke bare de andre partienes udugelighet som forklarer FrPs sterke og langvarige fremgang, en slik fremgang ville ikke ha vært mulig hvis ikke FrP hadde fremstått som et grundig og seriøst parti med mange dyktige politikere. Og FrP i dag fremstår slik. Carl I. Hagen er selvsagt de siste tiårs desidert dyktigste norske politiker - han er en mester i å oppdage hvor vinden blåser og å snu kappen etter vinden, han er like god når han skifter standpunkter fra det ene til det stikk motsatte, og han er en mester i å få disse linjeskiftene og selvmotsigelsene til å se ut som den naturligste ting av verden. (I dagens politiske klima er det slikt som må til for å bli en god politiker.)

Men Hagen er ikke alene, mange av de han nå har omkring seg er minst like dyktige som de dyktigste i de andre partiene. Dessuten produserer FrP overalt hvor de er representert grundige forslag, alternative budsjettforslag, etc., og virker som et seriøst parti.

Men hvordan er denne politikken? Er det en liberalistisk politikk som vil løse Norges problemer?

La oss først nevne det ene punkt hvor FrP har en nokså god politikk: utenrikspolitikken er ganske god. FrP har en pro-vestlig, pro-USA, pro-Israel-politikk, en politikk som ingen andre av stortingspartiene støtter opp om. Men denne politikken er egentlig ikke en unik FrP-politikk hvis vi ser dette noe over tid, den utenrikspolitiske linje FrP står alene om i dag er den som det var meget bred enighet om blant de norske partiene for bare noen få tiår siden (kun SV/SF var uenig i denne linjen). Så det FrP gjør i utenrikspolitikken er å stå for det som alle norske partier (unntatt SV/SF) sto for for noen tiår siden.

Mht økonomisk politikk står FrP meget lagt fra den liberalistiske politikken de sto for for 15-20 år siden. FrP vil bruke mer penger på offentlige tilbud av alle slag. Dette vil være skadelig, fordi slike offentlig tilbud aldri kan bli gode uansett hvor mye penger som brukes på dem. Skal slike tilbud bli gode og fungere godt over tid må de være private og fullstendig uten offentlig innblanding og regulering.

FrP vil heller ikke privatisere skolene og pensjonsordningene, og derfor vil problemene i disse sektorene ikke bli løst med FrPs politikk.

FrPs tidligere politikk om vesentlige skattelettelser vil de måtte gå bort fra fordi de skal bruke mer penger på offentlige tilbud av alle slag.

Og mht. kriminalpolitikk vil FrP ha strengere straffer, men så lenge de ikke vil legalisere narkotika, vil dette ikke føre til noen løsning på dette området: med et fortsatt forbud mot narko vil fengslene fortsatt være fulle av narkodømte, og det vil være problemer med å finne plass til reelle kriminelle. Med et fortsatt forbud mot narko vil også politiet bli langt mindre effektivt i å bekjempe reell kriminalitet. FrPs kriminalpolitikk vil neppe føre til at vi blir rammet av færre forbrytelser.

FrP kan altså bli landets største parti ved neste valg. Dette kan bety at FrP muligens vil kunne danne regjering alene etter valget i 2009. selv om det må styre med støtte i Stortinget fra småpartier som Høyre og Venstre. (KrF vil antagelig bli enda mindre enn disse etter valget i 2009).

FrP har blitt landets største (eller nest største) parti ved å ha en politikk som stort sett ligger midt i det politisk sentrum - FrP er blitt et sosialdemokratisk parti med et par innslag som ser brukbare ut. FrP er blitt stort ved ikke som de andre partiene å være nedlatende overfor folk flest, og ved å bli oppfattet som å ha hatt rett mht. innvandring og kriminalitet. Men den politikken de virkelig står for vil ikke løse noen problemer.

Overskriften har vi tatt fra forsiden på gårsdagens aftennummer av Aftenposten, og artikkelen handler om politikere som blir truet av valgerne. Inne i avisen leser vi at «halvparten av Oslos lokalpolitikere er blitt utsatt for trusler og sjikane...» og at «livet som Oslo-politiker» innebærer at man «får anonyme brev med rasistisk innhold, at man trues av nynazister, at man blir kalt rasist, fascist og nazist, at man trues med bank ... , at man mottar drapstrusler, at man spyttes på etc.».

La oss først si at slikt ikke skal tolereres, dvs. at de som fremsetter slike trusler bør straffes strengt. La oss også si at praktisk talt alle som er involvert i praktisk politikk gjør dette fordi de vil bedre folks hverdag.

Men hvorfor kommer slike trusler? Jo, de kommer fordi folk føler seg dårlig og urettferdig behandlet. Og hvorfor føler de seg dårlig behandlet? Fordi det offentlige (stat og kommune), som politikerne styrer, behandler folk dårlig og urettferdig, og fordi politikerne som hovedregel svikter det de lover å gjøre.

Vi alle vet at politikerne stadig kommer med fagre løfter, og alle burde vite at det er umulig for dem å innfri disse. Vi alle vet at de viktigste områdene politikerne styrer er dårlige (skolen, helsevesenet, eldreomsorgen, pensjonsordningene), vi vet at det offentlige svikter innen de få legitime oppgavene de har (bekjempelse av kriminalitet), og vi vet at politikerne blander seg inn i absolutt alt - alt fra størrelse på lønn til skatt på jobbetalte mobiltelefoner til økonomisk støtte til menigheter og rockeklubber til sukkerinnhold i syltetøy til hva vi bør spise til frokost - og vi vet at politikerne ikke er i stand til å lære av tidligere feil: u-hjelpen fortsetter å flomme fra norske skattebetalere til tross for at et kolossalt antall undersøkelser og all sunn fornuft tilsier at slik hjelp er til svært liten nytte og i mange tilfeller kun er skadelig.

DLFs syn er at det offentlige ikke skal ha noen oppgaver i det hele tatt bortsett fra å drive militæret og å beskytte oss mot kriminelle med politi og domstoler. Alle andre oppgaver skal utføres av private, og skal være gjenstand for frivillig handel mellom de involverte. I dette systemet vil politikerne ikke love folk billigere barnehaver og bedre pensjoner og AFP o.l. - og derfor vil ingen kunne føle seg sviktet av politikerne, og ingen politikere vil bli truet og trakassert. Trakasseringen kommer altså av at politikerne eksplisitt eller implisitt gir løfter til folk, løfter som de som valgte representanter ikke holder. Så man kan si at politikerne som lover folk gull og grønne skoger med dette lager ris til egen bak, men som sagt, vi tar sterk avstand fra slik trakassering. Løsningen på problemet er en politikk hvor folk ikke blir lovet gill og grønne skoger av det offentlige.

”Lederlønningene er for høye”, sa statsminister Stoltenberg på TV-nyhetene i går, ”og dette skal vi gjøre noe med: vi vil fremme et lovforslag om at ledernes lønninger skal vedtaes ikke av styret, men av generalforsamlingen”.

Statsministeren snakker ikke kun om lønningene i statlige selskaper, han snakker om lønningene i private selskaper. Og regjeringen går ikke inn for at staten skal diktere lønnen, kun at staten skal diktere hvem i det private selskapet som skal bestemme lønnen.

Vi vil for vår del si at lønnen en ansatt har – enten det er adm.dir. eller rengjøringsassistenten – er noe som må avtales mellom de som er direkte involvert, dvs. mellom bedriftens eier og den som skal ansettes/er ansatt. Vi kan ikke se at noen andre har med dette å gjøre. Undertegnede ville kun ha vært opptatt av lederlønningene i et firma dersom jeg eide aksjer i dette firmaet. Firmaer som undertegnede ikke har noe slikt forhold til kan ha de lønns- og arbeidsbetingelser de måtte ønske så lenge alt skjer frivillig.

Men statsministeren er av et annet syn. Dagens ordning, som består i at generalforsamlingen som regel overlater til styret å fastsette lønnen til styreleder og adm.dir., fører, ifølge Stoltenberg, til at det blir mange skjulte ordninger, ordninger som ikke ville ha blitt gitt til lederen dersom dette hadde skjedd i åpenhet – slik ville ifølge Stoltenberg skje i full åpenhet dersom generalforsamlingen vedtar lønnen.

Stoltenbergs påskudd for dette er antagelig at dersom norsk økonomi skal gå godt og være konkurransedyktig må de vanlige ansatte nøye seg med relativt små lønnstillegg. Da virker det uheldig at lederne får store tillegg. Ja, dette virker noe underlig, og løsningen er selvfølgelig å kutte alle forbindelser mellom politikk og økonomi! Staten bør holde seg unna alt som har med økonomien å gjøre (bortsett fra å beskytte kontrakter og også her oppklare forbrytelser), og så overlate til partene helt frivillig å avtale betingelse seg imellom. Da vil vi få et effektiv, konkurransedyktig, fleksibelt, og ikke minst, produktivt, næringsliv som lett kan tilpasse seg endrede betingelser i markedet.

Og hvorfor har lederne så høye lønninger? Antagelig fordi de er dyktige folk som, hvis de ikke får høy lønn i en norsk bedrift, vil ta en høy (eller enda høyere) lønn i en utenlandsk bedrift. Mao. dersom der reelle lønnsnivået for ledere synker merkbart, vil en rekke dyktige ledere dra fra Norge, og det vil alle i Norge tape på. Men la oss igjen si at en lønn kun er noe som avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstager, og at ingen utenforstående – hverken ansatte eller kunder eller publikum eller politikere - har noe med hva eller hvordan denne lønnen er. Det eneste utenforstående kan gjøre er derom de ikke like lønnspolitikken i et firma, er å boikotte det.

Enkelte vil hevde at det er riktig at Stolteberg griper inn når det gjelder offentlige foretak; mange slike har vært svært genersøe overfor sine ledere. Men løsningen her er ikke å ha statlige lønnsdiktat, løsningen er å privatisere foretakene.

Antagelig vet Stoltenberg at det han går inn for kun er en skinn-løsning på et kunstig problem. Selv om fastsettelsen av lønnen og enkelte andre forhold skal bestemmes av generalforsamlingen, vil styret ha muligheter til å gi skjulte tilegg allikevel. Det trengs bare en kreativ regnskapsfører for å ordne dette. (Selvsagt vil det komme lover som skal forsøke å forhindre dette, men dette gir bare regnskapsføreren nye utfordringer og vil ikke bety noe i praksis.) Så det Stoltenberg gjør er å si noen ord, ord som reelt sett ikke betyr for de forhold som omtales, men som er ment å tilfredsstille vanlige ansattes misunnelse. Og dette er en verdig og passende oppgave for en sosialdemokratisk statsminisiter.

Fagforeningen Unio har analysert Soria-Moria-erklæringen fra de nåværende regjeringspartiene, og funnet ut at deres løfter om ytterligere satsing på det offentlige tjenestetilbudet må føre til at det må ansette ca 25 000 nye lærere, sykepleiere, barnehavelærere, forskere, etc.

Dette kommer i tillegg til de ca 18 000 lærere som snart vil gå av med pensjon. Det vil si at regjeringspartienes løfter vil kreve at det skal ansettes omtrent 45 000 nye mennesker i offentlige stillinger.

Dette var innholdet i en reportasje i NRKs nyhetssending i morges. Et interessant innslag i samme reportasje illustrerte hvor vanskelig det vil være å finne nytt personell: En barnehaveleder fortalte at da de sist skulle ha en ny ansatt, annonserte de i lokalavisen og i fagbladet. Antallet søkere som kom ut av dette var null. Etter mye strev klarte de dog å finne en person som de kunne ansette. Mao., det er i mange tilfeller nærmest umulig å finne nytt personell.

Lederen for Unio, Anders Folkestad, ble også intervjuet i reportasjen, og han sa at regjeringen må legge frem en detaljert opptrappingsplan for å vise hvordan løftene skal gjennomføres. Det ble også sagt i reportasjen at dersom regjeringen ikke klarer å oppfylle løftene ville det være et massivt løftebrudd.

Det sies at det er vanskelig å spå, spesielt om fremtiden. Men sannheten er at i mange tilfeller er det enkelt å spå. Dette tilfellet er slik. Det er svært enkelt å spå: regjeringen kommer til å begå et massivt løftebrudd. Å skafte ca 45 000 nye lærere, sykepleiere, barnehavelærere etc. i de neste årene er umulig. Men hva annet kan man vente av en regjering hvor SV er med.

Overskriften er hentet fra TV2-nyhetene i morges. Som kjent ble Union en stor sak i valgkampen: eierne hadde funnet ut at fabrikken på sikt ikke ville være lønnsom i høykostlandet Norge, og besluttet derfor å flytte produksjonen som nå skjer der til land hvor produksjon kan skje billigere enn i Norge. Politikere fra de fleste partier uttalte seg om saken, og mange av dem mer eller mindre lovet at de skulle redde fabrikken dersom de fikk makten etter valget. Det var endog fra venstresiden snakk om å gjenreise eldgamle og selvsagt ubrukelige styringsverktøy fra 60- og 70-tallet.

DLFs syn er at slike beslutninger helt og fullt bør være opp til eierne, og dersom de finner det ulønnsomt å drive fabrikken videre er det eneste rette de kan gjøre å legge den ned. La oss også ha nevnt at Norge skryter av at vi har verdens best utdannede befolkning. En befolkning med høy utdannelse kan da utføre avanserte produksjonsprosesser, og derfor bør Norge i hovedsak satse på virksomheter hvor slike ferdigheter kommer til nytte, og ikke satse på gammeldags industriproduksjon. Et forsøk på å redde Union ville være ensbetydende med å satse på gammeldags industri. Noe slikt vil være meget skadelig for velstanden i Norge.

DLF har tidligere kommentert Union-saken 1/8, 4/8 og 11/8-05: http://dlf.info/arkiv/2005_08.html

Selvsagt har Ap – i motsetning til for eksempel SV - forstått at det ville være skadelig å forsøke å redde Union, og derfor vil vi tro at Aps folk i valgkampen formulerte seg slik at beslutningen om ikke å redde Union formelt ikke er et løftebrudd. At det reelt sett er et løftebrudd, og at det av journalister i TV2 forståes slik, har de antagelig ingen problemer med å leve med.

Så det gikk som det måtte gå: de fleste politikere sa før valget at de skulle gjøre alt de kunne for å redde Union; Ap-folkene forsto at dette ikke var klokt, men sa det de sa allikevel for å gjøre et godt valg; og resultatet er at folk ved Union, som hadde håpet på en statlig redningsaksjon, er ført bak lyset; og at politikerforakten er blitt enda større. Men sosialdemokrater synes antagelig at dette er greit.

Vi slutter oss til den lange rekke av gratulanter og gratulerer kronprinsparet med sin nyfødte sønn.

Å få barn er noe av det største man kan oppleve i livet, og vi forstår godt den glede og stolthet som kronprinsparet nå føler.

Vi håper, som vi håper for alle nyfødte, at den nyfødte prinsen er sunn og frisk, og at han vil få et godt, lykkelig og produktivt liv.

Alle andre barn som blir født i Norge har i utgangspunktet, når den tid kommer, rett til selv å velge sin utdannelse og sitt yrke. Vi håper at dette også vil gjelde den nyfødte sønnen til Haakon Magnus og Mette Marit.

Det er et velkjent faktum at statlige påvirkningskampanjer – enten det er oppfordringer om at folk skal spise frokost, at folk skal drikke mindre alkohol, at folk skal kjøre saktere, at folk skal slutte å røyke, at folk skal ha en alkoholfri jul, etc. – har liten eller ingen effekt. Dels kommer dette av at folk ikke aksepterer innholdet i kampanjene, og dels kommer det av at kampanjene er laget slik at de ikke treffer målgruppen.

Nå blir vi utsatt for en ny kampanje, og denne ser ut til å være det største bomskuddet hittil. Det det er snakk om er en ny kampanje som skal redusere etterspørselen etter prostituerte. Målgruppen for kampanjen er ifølge en kommentar i Aftenposten i går ”skoleelever, Forsvarets rekrutter, ferierende unge…”. Vi ville aldri trodd at det er menn i disse kategoriene som benytter prostituerte, vil ville trodd at de som kjøper prostituerte er middelaldrende menn som ikke har ressurser til å skaffe seg interessant sex ved å bli godt kjent med kvinner på den vanlige måten, dvs. ved å ha en personlighet og en oppførsel som kvinner synes er spennende og fascinerende.

Menn av denne typen vil alltid finnes, og derfor vil det alltid være etterspørsel etter prostituerte. Men vil det finnes prostituerte? Siden det sannsynligvis alltid vil finnes kvinner som er villige til å ha sex med en hvilken som helst mann for kontant betaling på stedet, så vil det også alltid finnes prostituerte. Å tro, som de venstreorienterte i partiene og i visse feministiske grupperinger gjør, at man kan få avskaffet dette, er langt mer virkelighetsfjernt enn å tro på julenissen.

En statlig kampanje med plakater og annonser vil altså være et bomskudd, men det vil ikke være så skadelig hvis vi da ser bort fra at skattebetalernes penger sløses bort og at befolkningen får enda mindre respekt for politikerne som setter i gang enda en idiotisk kampanje.

Langt verre vil det være hvis myndigheten vil forsøke å kriminalisere/forby visse aspekter ved prostitusjon. Før vi går videre med dette, la oss ha sagt at etter vårt syn er sex noe som hører hjemme mellom voksne mennesker som er glade i hverandre. Men staten bør ikke ha noe med dette å gjøre – det finnes med all rett forbud mot sex ved tvang (voldtekt) og det finnes forbud mot sex med mindreårige, men andre statlige regler som har med sex å gjøre bør ikke finnes. En statlig lov som reelt sett sier at ”med bøter eller fengsel straffes den mann som har sex med en kvinne dersom mannen etter akten gir kvinnen penger” vil kun være ekstremt latterlig.

Som nevnt over vil vi tro at prostitusjon alltid vil finnes i en eller annen form. Å forby ting som folk vil ha og som ikke innebærer tvang, vil alltid føre til en rekke skadelige effekter. Hvis ting folk liker og vil ha blir forbudt, vil dette selvsagt ikke stanse etterspørselen etter disse tingene, det eneste som vil skje er lovlydige og anstendige mennesker forsvinner fra tilbudssiden og at kriminelle overtar. Forbudstiden på 20- og 30-tallet førte til en oppblomstring av reell kriminalitet – det var da mafiaen i USA ble etablert, dagens forbud mot narkotika fører til en rekke dødsfall og til en kolossal reell kriminalitet, osv.

Som sagt, den omtalte kampanjen vil være et bomskudd, men dersom det kommer et forbud mot prostitusjon, så vil dette ikke fjerne prostitusjonen, det vil kun føre til at prostitusjonsmarkedet vil gå under jorden og at kyniske og rent kriminelle prostituerte og halliker vil overta denne bransjen. Ingen vil tjene på dette. Ikke de prostituerte, som vil få enda dårligere forhold. Ikke de menn som søker seg til prostituerte, de vil løpe en enda større risiko enn i dag for å bli utsatt for reell kriminalitet. (Jo, kanskje noen politikere vil tjene på dette siden de har fått gjennomført noe som enkelte anser som en viktig symbolsak. At slike symbolsaker kun har negative effekter i virkelighetens verden bryr disse symbolpolitikktilhengerne seg aldri om.)

Det som bør skje er at alle statlige forbud og påbud som har med voksnes frivillige sex å gjøre fjernes. Da vil dagens enorme antall gateprostituerte i Oslo bli kraftig redusert, og de prostituerte vil kunne få ordnede arbeidsforhold som gjør at både de og deres kunder kan ha en langt tryggere tilværelse enn i dag.

Men vil dette skje med det første? Neppe. Antagelig vil det fortsette som nå med at hallikvirksomhet og bordelldrift er forbudt, og at betydelige områder i de store byene fortsatt vil flomme over av prostituerte som arbeider under dårlige forhold, forhold som innebærer stor risiko både for kvinnene og deres kunder. Også på dette område fører statlig innblanding og lovregulering til negative konsekvenser for de involverte.

Det er sjelden vi leser om sultestreiker i Norge, og det er enda sjeldnere at saken det streikes for er god, men nå har vi ett slikt tilfelle. I et lite oppslag i Dagbladet i går 24/11 leser vi at Harry Moe (70) sultestreiker fordi Ørsta kommune har ekspropriert deler av gården hans.

"Det er tragisk at en må ty til slike drastiske tiltak for at en vanlig mann skal bli hørt", sier han. Moe har sultestreiket i to uker og har gått ned 20 kg i vekt.

Dessverre har denne saken fått lite omtale. I en kultur hvor alle anser det som det eneste rette at enhver har plikt til å gi avkall på det han eier dersom fellesskapet via dets talsmenn politikerne ønsker det, vil den som kjemper for å beskytte det han eier ikke vekke sympati noe sted. Så det finnes nok dessverre ikke noen store og sterke sympatisører som vil hjelpe Moe.

Men hvis vi hadde kunnet gjøre noe ville vi ha hjulpet. Ekspropriasjon er etter DLFs syn et grovt overgrep mot eieren, og vi er imot all ekspropriasjon. DLF er partiet for individuell frihet, og frihet innebærer retten til å disponere det man eier slik man selv vil. Dersom man ikke ønsker å selge til f.eks. et veiutbyggingsprosjekt, så har man i et fritt samfunn all rett til å nekte å selge uten å risikere at staten eller kommunen da tar området allikevel. Men dessverre har vi ikke et fritt samfunn, og derfor får vi iblant slike tilfeller som overgrepet mot Harry Moe og den sultestreiken han ser seg nødt til å sette i gang for å bli hørt.

Vi ønsker Harry Moe lykke til, og håper at han får gjennomslag: vi håper at kommunen går tilbake på ekspropriasjonsvedtaket, og at Moe raskt gjenvinner helsen.

”Bydelen har for få på problembarn” var overskriften på førstesiden av Aftenpostens aftenutgave i går. I et rasjonelt samfunn vil slikt ikke være noe problem, tvert imot, men i velferdsstatens bakvendtland kan alt gå an. I velferdsstaten kan det være noe negativt å ha for få problemer.

Hva er forklaringen? ”Nordstrands 3187 tenåringer har én fritidsklubb på deling, …[mens] i Østensjø bydel bor det 2979 tenåringer [og de]kan velge mellom fem fritidsklubber”.

Grunnen til denne forskjellen er å finne i utregningsmetodene som det offentlige fordeler penger etter: penger, som innbyggerne er tvunget til å betale i form av skatter og avgifter til det offentlige, betales tilbake til befolkningen i avgrensede områder (kommuner, bydeler) etter kriterier som bl.a. har med aldersfordeling i befolkningen å gjøre: har en bydel mange gamle innbyggere får den mer penger, har den mange barn får den mer penger, har den mange innvandrere får en mer penger, har den mange problembarn får den mer penger, osv. Grunnene til at Nordstrand har så få tilbud til ungdom er at den, som overskriften sier, har for få problembarn, og defor får mindre penger enn den ellers ville ha fått.

Selvsagt er det også en treghet mellom oppdateringen av hva som er en bydels reelle behov og fordelingsnøkkelen, og derfor er det mer vanlig enn ikke at slike problemer som Aftenpostens artikkel beskriver, dukker opp.

Hva er da løsningen på dette? La oss først antyde ting som kan skje med det første i den konkrete saken som Aftenposten skriver om: ungdom i Nordstrand finner ut at dersom det hadde vært flere problemer blant ungdommen i bydelen, ville de hatt flere fritidsklubber. Kanskje noen ungdommer da finner på å lage problemer, slik at tilbudet kan bli bedre? Dette er i så fall kun enda ett eksempel på at velferdsstaten belønner dårlige egenskaper og straffer gode egenskaper – det er jo anstendige mennesker som er i jobb som betaler alle de stadig økende utgiftene forbundet med de tiltak som politikerne stør om seg med.

DLFs løsning på dette er å la hver enkelt få beholde det han selv tjener, og så kan han så disponere disse pengene akkurat som han selv vil. Da vil ungdommenes foreldre kunne bruke så mye de måtte ønske av sine egne penger til f.eks. fritidstiltak av ulike slag.

DLFs syn er at dette er det eneste moralske system, og vi mener også at dette systemet da naturlig nok vil være mer effektivt, mer rettferdig, og mer i samsvar med folks reelle ønsker og behov. Det vil også naturlig nok føre til at antall problembarn blir mindre. I et rasjonelt samfunn, i motsetning til i velferdsstaten, er dette et gode, selvsagt.

Det er vanlig at en ny regjering ikke blir utsatt for kritikk de første ukene etter at den har overtatt – de nye statsrådene skal få litt tid til å akklimatisere seg, til å bli varme i trøya, til å lære seg litt av hvordan statsrådsjobben er, etc., før de blir utsatt for kritikk. Alle venter noen små feilskjær fra de nye statsrådene tidlig i en regjerings virke, og de fleste i pressen og i opposisjonen er så velvillige at de gjerne venter litt med kritikken inntil det er gått noen uker.

Men med den regjeringen vi nå har er det annerledes, men det er ikke spesielt regjeringen som er utsatt for kritikk, de som utsettes for kritikk, og fra til dels uventet hold, er (de fleste av) SVs statsråder.

For det første legger finansminister Halvorsen frem et forslag til statsbudsjett som i det store og hele ikke innebærer skatteøkninger for folk med gode inntekter! Dette er selvsagt godt nytt for folk flest, og det er godt for norsk økonomi, men mange SVere har irritert seg kraftig over dette.

Så har vi Djupedal, med tittelen Kunnskapsminister, som først går inn for at det skal være kun ett obligatorisk fremmedspråk i skolen, og møter stor kritikk for dette, både innenfor og utenfor SV. Med kun ett fremmedspråk vil de fleste ta engelsk, og dette vil i enda sterkere grad styrke den amerikanske innflydelsen i Norge, noe man skulle tro at SVere flest ville mislike.

Så slår Djupedal til igjen: han sier at barn har bedre av å bli oppdratt i barnehager enn å bli oppdradd av sine egne foreldre. Det er klart at SVere mener det som Djupedal gir uttrykk for, de er jo meget skeptisk til alle private løsninger og foretrekker på alle områder statlige ordninger. Men det som er noe overraskende er at Djupedal innrømmer dette så klart som han har gjort, dette er jo en uttalelse som de fleste i Norge ikke vil være enige i. Han forsøkte visstnok å moderere uttalelsen, men han har sluppet katta ut av sekken, og han har med dette innrømmet hva SVere egentlig mener.

Men aller mest utsatt for kritikk har miljøvernminister Helen Bjørnøy vært. Dels har hun ikke omgjort et utbyggingsvedtak som ble tatt av den tidligere regjeringen, hun somlet og fikk ikke omgjort vedtaket om bygge ut kraftverket i Hattebergvassdraget ved baroniet i Rosendal. Så ble et område på Hardangervidda lagt ut for salg, en totalt 146 000 mål stor eiendom som regnes som selve indrefileten av Hardangervidda. Området har et av Norges beste områder for reinsdyrjakt. SVere ville selvsagt at staten skulle kjøpe dette, den nye regjeringen kjøpte jo 30 meter betongbrygge på Bygdøy i Oslo for å gjøre en badestrand noe lenger, men også i forbindelse med salg av «indrefileten» var heldigvis SV-statsåden for sent ute.

Så SV-statsrådene har nærmest allerede fylt sin tabbekvote før det er gått en måned.

Og ikke nok med dette: enkelte SVere, også stortingsrepresentanter, har demonstrert mot vedtak fattet av den regjeringen de selv er med i. Onsdag 9/11 demonstrerte flere SVere utenfor Stortinget fordi det skal sendes tre norske jagerfly til Afghanistan. SVerne har altså godtatt at norske soldater er til stede, men de vil ikke at disse samme soldatene skal ha mulighet for flystøtte dersom dette skulle bli påkrevet. SVere godtar altså krig med gevær, men ikke krig med fly. Det er vel kun SVere som ikke ser det ulogiske ved et slikt standpunkt. En annen ting er den mangelen på lojalitet som denne demonstrasjonen viser – at stortingsrepresentanter demonstrere mot vedtak fattet av en regjering deres eget parti er med i er uhørt.

Vi overhørte nylig følgende beskrivelse av SV: «SV er en blanding av barnehave og gamlehjem: noen er umodne, og de andre har et syn på verden som er foreldet». Vi er bare halvveis enige i dette; vi ville ikke sagt at museumsvokternes synspunkter er foreldet, deres synspunkter har aldri vært gangbare.

Så som vi har sagt mange ganger tidligere; en regjering med SV som deltager vil være skadelig for Norge – skadelig for norsk økonomi og skadelig for norsk velstand, men den er i hvert fall underholdende.

Uansett kan man si at det ikke er blitt noen hvetebrødsdager for SVs statsråder.

Et av de første av de mange underlige utspill vi kan regne med fra den nye regjeringen er den nye kunnskapsministerens forslag om å redusere språkkunnskapene hos norske skolelever.

Kunnskapsminister Djupedal, som visstnok har stor omsorg for de svake, går nå inn for at det kun skal være ett obligatorisk fremmedspråk i skolen og ikke, som nå, to. Djupedal tenker åpenbart at det er for tungt for enkelte svake elever å lære seg et fremmedspråk i tillegg til engelsk, og vil altså gjøre det frivillig for elevene å lære seg for eksempel fransk eller spansk eller italiensk i tillegg til engelsk.

Underlig nok har det partiet som sier det går inn for større valgfrihet, Høyre, gått imot Djupedals forslag. Høyre vil altså at to fremmedspråk skal være obligatorisk i skolen. Høyre har fått en del kommuner med på å søke om fritak fra bestemmelsen om at det kun skal være ett fremmedspråk, og ikke overraskende er det en del lokalpolitikere fra SV som sier de vil støtte en slik søknad.

Vi kan kun si at dette ikke er uventet: Høyre vil redusere valgfriheten, mens SV vil gjøre oss mer forankret i forhold til England/USA. Og slik pågår det politiske spill videre og videre.

Men la oss gå tilbake til det som er viktig: det er klart at det er nyttig å kunne flere språk, og det er også klart at enkelte elever synes det er tungt å lære to fremmedspråk, og disse bør naturligvis få slippe. Men hvordan ordnes dette best i praksis? DLF mener at det bør være opp til den enkelte skole å tilby det den måtte finne formålstjenlig, og så bør den enkelte elev i samråd med egne foreldre finne ut hvilket tilbud som passer denne eleven best. DLF vil med andre ord at det ikke skal finnes noen felles statlige eller kommunale planer for skolen; slike bør utarbeides og tilbys på hver enkelt skole. Så til alternativene ett obligatorisk fremmedspråk eller to obligatoriske fremmedspråk sier vi ”Privatisér skolen, og la elevene/foreldrene velge selv hvor mange språk de vil lære!”
.
.
.
.
SV er altså splittet internt i denne saken. Vi kan ikke motstå fristelsen til å konstatere at SV er internt splittet i nesten hver eneste sak som dukker opp. En artikkel i Dagbladet i dag forteller tidligere SV-leder Berit Ås sier at ”mange kan melde seg ut av SV”. Dette er noe vi har spådd siden det ble snakk om å etablere en rød-grønn regjering etter valget. Selv om dette var en meget enkel spådom å fremsette, så er det alltid tilfredsstillende å se at ens spådommer viser seg å være korrekte.

”Vil tvinge nynorsk inn i avisene” er overskriften VG benytter om denne saken: Direktør i Språkrådet, Sylfest Lomheim, og professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot, gjør nå felles front for å få Stortinget til å tvinge Aftenposten, VG, Dagbladet, Bergensavisen og andre norske aviser til å bruke begge målformene i Norge."

Lomheim og Aarebrot vil at de avisene som ikke vil benytte både nynorsk og bokmål i sine spalter ikke lenger bør få momsfritak eller pressestøtte.

Parhestene sier at det de egentlig vil er at journalistene selv skal få bestemme hvilket mål de vil skrive på, og at de journalister, ansatt i for eksempel i bokmålsavisen Aftenposten, som ønsker å skrive nynorsk, skal få lov til dette.

Fra VG: ”- Det er forbudt å diskriminere med hensyn til kjønn og seksuell legning i Norge. Men staten godtar at journalister som helst vil skrive nynorsk, blir diskriminert. De får rett og slett ikke bruke språket sitt, sier Aarebrot til Bergens Tidende.

- De avisene som beordrer journalistene til kun å skrive på bokmål, bør miste retten til momsfritak. Og presset fra staten kan være enda sterkere mot de avisene som er avhengig av pressestøtte, sier Sylfest Lomheim”. (Sitat slutt fra VG.)

Det er mye vi kunne si til dette, men la oss holde oss til det viktigste poenget. Utspillet er, dersom det blir statlig politikk, intet annet enn ren utpressing: når parhestene sier at aviser som ikke vil bli bilinguale ”ikke lenger bør få momsfritak eller pressestøtte”, så er dette ren utpressing. Men slik går det når staten blander seg bort i alt, og fører en økonomisk politikk (med alt fra høye skatter via løyve- og konsesjonsordninger til momsfritaksordninger) som innebærer at praktisk talt ingen virksomheter klarer seg uten hjelp og støtte fra det offentlige. Da kan det offentlige bestemme (via bruk av alt fra løyve- og konsesjonsordninger via subsidierte strømpriser til pålegg om kjønnsfordeling i bedrifters styrer) hvordan alle private virksomheter skal drives.

I de siste få år har vi sett en rekke eksempler som reduserer på reduserer friheten: omfattende bestemmelser som gjelder ansettelser og oppsigelser, bestemmelser om arbeidstid, røykeloven, krav om kjønnsfordeling i private bedrifters styrer, for bare å ta noen få eksempler. Med den rød-grønne regjeringen kan vi vente oss enda flere begrensninger på individers frihet - kommer det f.eks. snart et forbud mot å legge ned ”lønnsomme” bedrifter?

Forslaget fra Lomheim/Arebrot er i dag i utkanten av det politiske kartet, men slike utspill viser seg raskt å få oppslutning fra politikere som vil finne nye pressgrupper de kan selge seg til for å få noen ekstra stemmer ved neste valg. Og selv om det er få nynorskfolk igjen – og det blir stadig færre - så vil de kunne være et viktig bidrag for partier som kun er ute etter å få størst mulig oppslutning ved neste valg. Så vi vil ikke bli overrasket dersom dette forslaget blir praktisk politikk om ikke mange årene.

La oss til slutt si hva som er DLFs språkpolitikk: Det skal være ett offisielt språk i Norge, og dette skal være bokmål, siden dette er det språk som er mest utbredt i Norge. Dette skal være språket som lovtekster skrives i, det språk som rettsapparatet benytter, etc. Private – privatpersoner, forlag, aviser, tidsskrifter, TV- og radiostasjoner - kan benytte det språk de vil, enten det er bokmål, nynorsk, engelsk. Den som avgjør virksomhetens språkpolitikk er eieren. Kun en slik språkpolitikk er i samsvar med frihet, og for DLF er individuell frihet det viktigste.

Det norske folk er misfornøyd selv om vi har det best i verden, leser vi i VGs leder sist søndag (16/10). Norge er et av ”verdens beste land å bo i, og vi er et av de rikeste landene i verden. Aldri har vårt næringsliv gått bedre og vært mer konkurransedyktig… ” Valgresultatet tyder på at ”flertallet er misfornøyd med … [Bondevik]regjeringens resultater. De ønsker en ny politisk kurs, en ny økonomisk politikk. Sjelden har vi sett så mange stå i kø med så mange og omfattende krav til en ny regjering som nå”.

Så, for å summere opp dette poenget i VGs leder: vi har det best i verden, men folk er likevel misfornøyde. Hvorfor er det slik? VG har intet svar på dette. Samme poeng har vært fremme i andre fora tidligere, men det er ingen som har et svar. Grunnen er a for å finne svaret må man tenke utenfor boksen.

Norge er i dag en velferdsstat (som ikke er det samme som et velstandsamfunn), og dette betyr at alle betaler litt av det de tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld gi oss mer eller mindre ”gratis” alt vi trenger: skole, helsevesen, pensjoner, barnehaver, kulturtilbud, et spredt bosettingsmønster, osv. Det er i dag praktisk talt ingen områder hvor staten ikke hjelper til ved å sørge for at ting er gratis eller sterkt subsidiert på en eller annen måte. (Alt som har med bil å gjøre faller utenfor denne beskrivelsen, den er til gjengjeld sterkt avgiftsbelagt.)

Folk flest oppfatter dette systemet slik at de har krav på det meste, billig eller gratis. Politikerne forsterker dette inntrykket, fordi det er dette de lever av: de stiller til valg ved å si at ”dersom dere stemmer på oss så skal vi gi dere bedre skole, bedre helsevesen, billigere barnehaver, mer til bøndene, rockemuseum i Oslo, osv.”. Det dette betyr er at politikerne sier følgende: ”Du har krav på det meste, og vi skal sørge for at du får det og vil skal få andre til å betale mesteparten av det det koster.”

Når ting er gratis, går etterspørselen til himmels, og siden tilbudet ikke kan holde tritt, blir folk misfornøyde. Det er derfor folk aldri blir fornøyd. Når det er noe som er gratis og som det sies at man har krav på, da kan man aldri få nok.

Så folk er misfornøyde fordi politikerne gir dem forventninger, forventninger som aldri vil kunne bli innfridd.

Slik vil det alltid være i velferdsstaten: politikerne må love mer for å bli valgt, forventningene vil derfor alltid ligge på etterskudd i forholdt til tilbudet, og selv om vi får det bedre, så vil folk bli mer og mer misfornøyd.

Nå er det ikke slik at alt i Norge i dag er bra, det er mye man kan være misfornøyd med (skolen blir dårligere, det er sykehuskøer, bilparken er gammel, kriminelle går løse fordi de får alt for milde straffer, folketrygden har enorme problemer, 700 000 i arbeidsfør ladet går på trygd, osv.), men dersom man ikke er rammet av noen av disse forholdene, så har man det bra i Norge i dag.

Hva må til for at folk skal bli fornøyde? Jo, et viktig element er å fjerne muligheten til å velte kostnader ved egen livsførsel over på andre. Hvis folk selv må betale det ting koster, så kan de hvis de vil ha mer, jobbe mer og tjene mer og selv betale det det koster. Da vil folk lettere kunne bli fornøyde enn hvis de blir lurt til å tro at de har krav på alt mulig og at andre skal betale regningen, slik dagens politikere forteller dem.

Så velferdsstaten fører også til at alle blir mer og mer misfornøyde. Det man må gjløre for å forstå det som skejer er at man må stille spørsmålstegn ved velferdsasatten som samfunnsmodell, Og detr er fiordi ingen andre kommennatorer gjør dette, at de ikke forstår at folks misnøye øker selv om velstanden øker. (At velstanden vil synke som følge av de stadig økende byrder som velferdsstaten må legge på de produktive er et annet poeng som vi ikke går inn på i denne omgangen.)

”Alle er vinnere” sa påtroppende statsminister Jens Stoltenberg da han fremla regjeringserklæringen i går: han sa at SV, Sp og Ap alle er vinnere fordi de har alle fått stor grad av gjennomslag for sine viktige saker, og at alle er enige om at erklæringen er svært god.

Nå er erklæringen ikke så veldig interessant: tre partier, som alle lever for og av å bruke andres penger på det de påstår er gode formål, er blitt enige om en del viktige punkter som deres felles regjering skal styre etter. Dette skulle ikke være så problematisk for dem.

Det som blir interessant er når disse møter virkeligheten, det blir interessant når disse skal sette opp et budsjett og forsøke å følge dette.

De klare løftebrudd som ligger i erklæringen er relativt små: maksprisene i barnehavene settes ned kun 500 kr, ikke 1000 som lovet, overføringene til kommunene øker med 5 400 mill kr, ikke 5 700 mill kr som lovet, etc.

Men la oss nevne noen andre punkter: Den påtroppende regjering vil at man i at man i WTO-forhandlingene skal gå inn for å anerkjenne retten til produksjon av mat for egen befolkning og at man vil gå inn for et sterkt importvern for innenlandsk landbruksproduksjon. Dette er Sps ønske om å beskytte norske bønders ineffektivitet, og det er totalt urealistisk.

SV har fått noe gjennomslag for sin forestilling om å vende tilbake til en gammelsosialistisk industripolitikk: regjeringen vil innføre en ny og forsterket ervervslov. Det er mulig at SVerne blir overrasket når de finner ut hva EØS-reglene sier om det.

Sps løfte om å flytte 6000 statlige arbeidsplasser ut av Oslo er i erklæringen blitt til at dette kun skal utredes: Man skal ”evaluere gjennomførte utflyttinger av statlige virksomheter og utrede om deler av eksisterende statlig virksomhet kan lokaliseres utenfor Oslo.”

Videre, regjeringen vil ”innføre et særskilt lovfestet vern av Oslomarka og andre bymarker” – de vil mao. opprettholde de høye boligprisene i storbyene. Men dette problemet vil de vel forsøke å løse ved å øke støtten til de som har høye boutgifter – noe som kun vil gjøre problemene enda større.

Regjeringen vil ”stille krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i alle offentlige anbudsprosesser”. Det står ”offentlige” – vi får håpe at for eksempel polakker får anledning til å konkurrere på pris overfor private utbyggere.

Vi kunne trukket frem en rekke flere eksempler, men vi vil ikke gjøre det. Regjeringserklæringen er kun å sammenligne med en liste nyttårsforsetter. Det som blir interessant er å se når disse skal gjennomføres. Første post her blir den nye regjeringens budsjett. Og har kan de fortsette der hvor den avtroppende regjeringen så vidt har begynt: Bondevikregjeringen foreslår å øke momsen på mat fra 11 % til 13 %.

De rød-grønne vil i meget stor grad ikke klare å gjennomføre det de har lovet av ”positive” tiltak – de vil ikke klare det de har lovet overfor kommunene og skolene, for eksempel. Men regningen kommer allikevel, i form av høyere skatter og avgifter for folk flest, og i form av at færre vil være ansatt i privat sektor.

Man kan trygt si til det som skjer at Stoltenbergs ”alle er vinnere” kun gjelder politikerne i de tre partiene. Men for det norske befolkning er det motsatt, der er vi alle tapere.

For et par uker siden leste vi i avisene om hvem som skulle ha æren for å komme på ideen om at det kunne dannes en rød-grønn-regjering. Vi husker ikke hvem som fikk æren, men vi har ikke sett noen skriverier om dette etter den ene gangen. Og det er det en god grunn til – det vil vel være bedre å finne ut hvem som skal ha skylden for å komme på denne ideen.

Dette regjeringssamarbeidet vil sannsynligvis bli katastrofalt for de involverte, de rød-grønne partiene. For norsk økonomi vil denne regjeringen være til betydelig skade, og vi tror nok at Trygve Hegnars vurdering - ”norsk økonomi er så god at den vil tåle en periode med en rød-grønn regjering” – er noe for optimistisk. Vi vil komme tilbake med vurderinger av den nye regjeringen og dens regjeringserklæring når de foreligger, nå skal vi kun komme med noen korte betraktninger på basis av det som er skjedd så langt.

Forhandlerne var meget optimistiske da de innledet forhandlingene, men etter hvert tårnet problemene seg opp. De lovet først at Norge nå skulle få en flertallsregjering, men meget snart fikk pipen en annen lyd: etter hvert fik vi vite at det ikke var sikkert at forhandlingene ville ende med en felles regjering.

Problemene finnes mellom Ap og SV. Sp er intet problem; de blir fornøyde bare de får gjennomslag for Nei til EU og mer til bøndene (og kanskje Nei til ulv), noe som de andre lett kan gå med på.

SV og Ap er svært forskjellige partier: Ap består av dyktige, noenlunde realistiske folk som kan politikk, mens SV består av – og her er det litt vanskelig å holde seg til parlamentarisk sråkbruk – dels virkelighetsfjerne drømmere, og dels folk som er lite kloke og innsiktsfulle. Det eneste som er felles for SVerne er at de er imot alt som kan gi velstand hvis det ikke direkte berører dem selv, at de er imot alt som Vesten står for, og at de er for alle primitive diktaturer og diktatoriske ideologier. (At enkelte SVere ikke kjenner seg igjen i dette siste bekrefter bare vår vurdering av dem.)

At regjeringsforhandlinger mellom Ap og SV da vil bli meget vanskelige, er opplagt. Og dette har vi sett i ansiktsuttrykkene på de forhandlende SVere. De ser ut som om måltidene på Soria Moria har bestått av kamel både til morgen, middag og kveld.

Ang den saken som SV legger størst vekst på – å hindre produksjon av energi – så er Ap sterkt for, naturlig nok, men de SVere som holder til i nærheten av de områdene det er snakk om å bygge ut, de er også for. Men SVs forhandlere er like naturlig nok i mot – som vi sa over: ”de er imot alt som kan gi velstand”.

Det eneste som er spennende ved forhandlingsresultatet er hvor mye SV har gitt etter. Men jo mer de har gitt etter, jo mindre ille vil det bli for Norge.

Vi vil tippe at regjeringen vil bli sittende i maks to år, og vi vil tippe at SV sprekker (ikke nødvendigvis slik at det vil bli to partier, men slik at en betydelig gruppe går ut av partiet), og vi vil tippe at ved stortingsvalget om fire år vil vi få en stor ikke-sosialistisk seier. SV vil ligge igjen med brukket rygg, og Sp vil også bli kraftig redusert. Hvor mye Ap taper på dette regjeringssamarbeidet avhenger av i hvilken grad de klarer å holde finansministeren fra SV i ørene.

Hegnar sa på TV for en ukes tid siden i en debatt med Sps Per Olaf Lundteigen at ”med Lundteigen på Stortinget vil det bli mye komikveld på TV fremover.” Vi slutter oss til innholdet i dette - med folk som Lundteigen og SVere i regjeringen blir det mye god underholdning på TV fremover. Hvis Ap greier å holde sine to småbrødre i sjakk, så vil det ikke gå så fryktelig ille. Og om fire år blir det er borgerlig valgseier. (Hvordan den vil se ut vil vi komme med vurdering om noen få dager.)

Under en seremoni i Washington går der den amerikanske marinen gjenskapte overleveringen av ubåtjageren «Kong Haakon VII» til Norge under annen verdenskrig, holdt kong Harald en tale hvor han uttrykte klar støtte til USA, også som militær partner.

- Samarbeid i forsvars- og sikkerhetsspørsmål er et kjerneelement i vårt bilaterale forhold. USA er vår viktigste allierte. Norske væpnede styrker tar del i internasjonale operasjoner side om side med amerikanske og allierte styrker. Vi deler et felles mål om å hjelpe andre nasjoner til å oppnå frihet, fred og sikkerhet, sa kong Harald

Kongen sa også at ”Vi må ikke glemme erfaringene fra fortiden når vi ser fremover. Jeg er viss på at våre felles verdier, felles arv, vårt dype vennskap og utallige personlige bånd vil fortsette å være en garanti for et sterkt og nyttig forhold i fremtiden”.

Enkelte har reagert på kong Haralds uttalelser. Talen ble holdt kun noen få dager etter et stortingsvalg som vil sende SV inn i regjeringskontorene, og SV har som kjent påstått at ”USA er den største fare for verdensfreden”, og vi vet at den kommende rød-grønne regjeringen har erklært at de vil trekke de siste norske offiserer ut fra de allierte styrkene i Irak. SV har også krevet at Norge skal avvikle sitt krigssamarbeid med USA gjennom operasjon Enduring Freedom i Afghanistan, selv om dette engasjementet er hjemlet i NATO-pakten.

De som har reagert negativt henviser til sedvane som sier at norske konger ikke uttaler seg om kontroversielle politisk spørsmål, men forholder seg hevet over politisk stridsspørsmål.

Vel, uansett hvor ukontroversielt og tannløst man uttaler seg, så vil det være noen som reagerer negativt. Hvis man sier ”God jul”, vil noen komme trekkende med at dette er en fornærmende hilsen siden det finnes noen som ikke har råd til like mange og like fine julegaver som andre. Så selv det mest ukontroversielle kan av noen oppfattes som negativt og krenkende.

Men de som reagerer negativ på opplagte ting, de har, for å si det kort, store problemer med sitt forhold til virkeligheten.

Slik er det også med kongens uttalelser i Washington i går. Det kong Harald sa burde være fullstendig ukontroversielt. Det han sa burde vært fullt ut forenlig med å være hevet over politiske stridsspørsmål. Vi vil hevde at de som reagerer negativt gjør dette kun fordi de har et noe mangelfullt forhold til virkeligheten.

Vi setter stor pris på kong Haralds uttalelser, og vi mener at det var kloke ord på et viktig og riktig tidspunkt.

Valgresultatet kunne ha blitt verre enn det ble. Vi kunne ha fått RV på vippen. Men det resultatet vi må leve med i fire år er et rent flertall på Stortinget av Ap+Sp+SV. Dette betyr at disse kan gjøre hva de vil. Nå er Ap et noenlunde ansvarlig parti, men med tre sterke sosialister i sterke maktposisjoner omkring Stoltenberg – vi tenker på Åslaug Haga, Kristin Halvorsen og Gerd Liv Valla – kan Stoltenberg bli presset over i en langt mer uansvarlig politikk enn den vi hadde fått dersom Ap hadde regjert alene.

Nå er det uenighet innad i regjeringen om EU-saken og om energipolitikken, og vi regner med at i disse vil SV og Sp få sin vilje igjennom. Verre blir det på punkter hvor alle disse fire er enige: vi kan regne med enda kraftigere inngrep i næringslivet. Vi kan få tvungen kjønnskvotering ved ansettelser, vi kan få forbud mot overtidsarbeid (etter fransk modell), vi kan få en strengere og langt mindre fleksibel regnskapslov, osv. Alt i alt vil det private næringsliv gå harde tider i møte. Vi regner med at antall ansatte i det private vil synke.

Til gjengjeld vil antall ansatte i det offentlig øke. Regjeringskameratene vil til en viss grad forsøke å gjennomføre sine valgløfter, og alle disse innebærer flere offentlige tiltak. Selvsagt vil det være umulig for regjeringspartiene å gjennomføre disse løftene (om en bedre offentlig skole, om full barnehagedekning, om ”gratis” skolemåltider”, osv.), men de vil forsøke, og for å finansiere disse vil de øke skattene for alt og alle.

Dette vil innebære at alle negative trender i Norge vil forsterkes: vi vil få høyere skatter, færre ansatte i det private, vanskeligere arbeidsforhold for de som driver verdiskapning, en redusert respekt for lov og rett, øket kriminalitet, mer byråkrati, mindre individuell frihet og mindre individuelt ansvar, osv. - kort sagt: det generelle forfallet vil fortsette i stigende grad.

Det eneste som blir positiv for ikke-sosialistene er at vi vil se at SV vil sette verdensrekord i sprint når de løper fra sine valgløfter.

FrP gjorde som vanlig sitt beste valg noen sinne, men innflydelsen i Stortinget er redusert til nesten ingenting. Men kanskje blir Carl I Hagen Stortingspresident, noe han sikkert vil sette meget stor pris på. Høyres katastrofale valgresultat skyldes alvorlige feil i Høyres politikk, og alvorlige feil i den strategien Høyre fulgte i valgkampen. (Vi har kommentert disse forholdene tidligere i denne spalten, og vi vil ikke gjenta denne kritikken her.)

Nå vil den rød-grønne regjeringen bli en katastrofe, og dette vil være tydelig for alle, så alt ligger til rette for et ikke-sosialistisk flertall ved neste korsvei.

Valgkampen ble avsluttet i går, og i dag er det valg. Vi vil derfor i dag si noen ord om noen av de andre partienes valgkamp.

Vi begynner med Venstre. I slutten av valgkampen merket vi hva som var Venstres viktigste sak: det var Venstre selv. Venstres hovedpoeng har i hele valgkampen vært å få Venstre over sperregrensen – politikken har vært mer enn sekundær. Venstres standpunkter er så pregløse at de fleste kan være enige i dem, det er derfor at man i Venstre finner for eksempel både sosialister og liberalister. Venstre er partiet for de som ikke er interessert i politikk, Venstre er partiet for de som ikke kan noe om politikk - i alle miljøer blir man akseptert hvis man sier at man stemte Venstre. Venstre er partiet for de som er i tvil, og det er partiet for de som ikke klarer å bestemme seg.

Høyre har gjort en rekke grove tabber i valgkampen. En tabbe var å satse på Kjell Magne Bondevik som Høyres statsministerkandidat. Bondevik, som naturlig nok er meget upopulær, er ikke en stemmesanker for Høyre, og Høyre burde ha sagt noe sånt som at "valgresultatet kan føre til at det blir endringer i regjeringen, og dersom resultatet tilsier det er Erna Solberg vår statsministerkandidat". En annen tabbe Høyre gjorde var å velge SV til hovedmotstander. Høyre burde valgt Ap til hovedmotstander – vi forstår at dette er problematisk for Høyre siden de er enige med Ap i det meste, men det ville gjort et bedre inntrykk på velgerne. Og på slutten av valgkampen kom oppfordringen fra fremtredende Høyrefolk om på stemme på Venstre! Slike oppfordringer er meget skadelige - Høyrefolk bør kun si ”Stem Høyre!” Mange Høyre-folk misliker også sterkt Høyre-ledelsens sterke avvisning av FrP. Alt dette tyder på at Høyre vil komme til å gjøre et ganske dårlig valg, kanskje med en oppslutning kun på omkring 15%.

FrP har som alltid gjort en svært god valgkamp. Hagen er en nærmest genial politiker, og det første han gjorde i denne valgkampen var å avsette statsminisiter Bondevik. FrP har tjent stort på dette siden Bondevik som nevnt er så upopulær. FrP kan få over 20 % oppslutning, og mange vil si at det er merkelig at et høyrepopulistisk parti kan få så stor oppslutning. Men dette er feil, FrP er ikke et høyrepopulistisk parti, FrP er kun et populistisk parti. FrP følger Hagens innfall, og siden Hagen ikke har noen politiske prinsipper, hopper FrP hit og dit – FrP er for eksempel populært både hos de som vil ha mer offentlig velferd og hos de som vil ha lavere skatter, og selvsagt er FrP populært hos de som vil ha begge deler. Men resultatet av FrPs politikk vil bli mer offentlig innblanding, høyere skatter og lavere velstand.

La meg også ha sagt at retorikken til Høyre og FrP er langt bedre enn deres politikk, og at ungdomsorganisasjonene er langt bedre enn moderpartiene. Mange av de som nå er i FpU og i UH hører egentlig hjemme i DLF.

På Venstresiden er SV blitt grundig avslørt. Alle som kan noe om samfunnsøkonomi vet at SVs politikk er som trollet: det sprekker i dagslys. Mange av SVs standpunkter er lite annet enn latterlige (å fjerne karakterer i skolen, å innføre skolemåltider av restaurantkavalitet til kr 18 per porsjon, å innskrenke butikkenes åpningstider, osv.). Dessuten har valgkampen vært preget av bløff (Kristin Halvorsen påstod at det i enkelt land finnes lover av en type som ville ha forbudt en nedleggelse av Union – dette var ikke korrekt), og kraftige kursendringer (Halvorsen åpnet for at SV i regjering vil kunne gå inn i et konstruktivt samarbeid med USA). Alt dette har ført til at SV har gått kraftig ned på meningsmålingene, og dette vil føre til en bokstavelig talt splittende intern strid uansett hva valgresultatet blir. Hvis SV kommer inn i regjering vil en god del av medlemmene gå til RV. Hvis SV ikke kommer inn i regjering vil noen av medlemmene gå til Ap. Uansett valgresultat så tror vi at SV sprekker.

Arbeiderpartiet er selvsagt er noenlunde seriøst parti – det er partiet med mest penger og med flest dyktige folk, og da mener vi dyktighet til å administrere det synkende skip som velferdsstaten er. Men partiet er mindre enn før, og har nå lovet å danne regjering sammen med Sp og SV. Stoltenberg gruer seg sikker til et samarbeid med disse: Sp er et lite særinteresseparti, mens SV består dels av virkelighetsfjerne og kunnskapsløse drømmere og dels av diktaturtilhengere som støtter ethvert totalitært diktatur. Stoltenberg har brukt mye tid i valgkampen på å avlegge veto mot mange av SVs valgløfter.

De andre partiene vil vi ikke si så mye om, annet å konstatere at hvis RV kommer inn på Stortinget, et parti som vil gjøre Norge om til et totalitært diktatur, så er dette et meget illevarslende tegn.

De siste meningsmålinger tyder på at vi får et spennende valg: blir det borgerlig eller sosialistisk flertall? Kommer RV inn? Kommer Kystpartiet inn? Kommer noen av disse på vippen? Hvem blir statsminister etter Bondevik hvis det blir borgerlig flertall?

Men det er ett scenario som innebærer at Bondevik kan fortsette som statsminister. Dersom det blir borgerlig flertall, så er det ikke umulig at Bondevik, som er svært opptatt av posisjoner, for å fortsette som statsminister, velger å ta FrP inn i regjeringen. Og Hagen vil gå med på å la Bondevik få fortsette dersom han blir justisminister eller finansminister. Hagen vil gjerne avslutte sin karriere med en flott tittel, og Bondevik vil krype til korset og ta Hegen med i regjeringen dersom han får fortsette som stasminister; Bondevik vil nok heller være stasminister enn å være sogneprest på Møre et sted – slik kan de går for begge disse politikerne; ingen av dem bryr seg så mye om politiske prinsipper.

Vi vil avslutte dette med å oppfordre deg til å stemme dersom du finner et parti som i betydelig grad er i samsvar med det du mener. Dersom du ikke finner noe parti som du i stor grad er enig men, så bør du heller gå og stemme blankt enn å bli hjemme, men vi vil også si at å bli hjemme er legitimt hvis man ikke finner noe parti man kan stemme på.

Til slutt vil vi si: stem etter overbevisning, ikke stem taktisk! Og hvis du vil vise at du vil ha noen annet enn det vi har i dag, hvis du vil ha mer frihet, så kan du bare gi uttrykk for dette på en eneste måte: ved å stemme DLF!

Det ser ut til å bli et spennende valg for Venstre. I dag har de ca 3,6 % oppslutning på meningsmålingene, og ligger an til å få ett mandat på Stortinget. Men dersom partiet øker sin oppslutning med noen få tusen stemmer på landsbasis, vil det komme over 4 % i oppslutning, og da kommer Venstre med i kampen om utjamningsmandatene. Med en oppslutning neste mandag på noe over 4 %, vil Venstre komme inn på Stortinget med kanskje seks representanter! Dette er en skikkelig uttelling for noen tusen ekstra stemmer fordelt over hele landet! Men rettferdig er det ikke [- det er ikke rettferdig at et parti med en oppsluting på 3,99% skal kun få ett mandat, mens et parti med en oppslutning på 4,01% skal få seks mandater].

Stortinget skal styre hele landet, og det velges av hele landets befolkning. Av grunner som ikke burde gjelde lenger, blir representantene valgt fylkesvis. Dette var ikke urimelig i tider hvor kommunikasjonsmulighetene var langt dårligere enn de er i dag og hvor det var vanskelig å kjenne personer fra andre kanter av landet, men i dag skulle det gjennom TV og radio, og at det er enkelt å besøke andre deler av landet, være enkelt å kjenne kandidatene, uansett hvor de kommer fra.

Dagens valgordning er sterkt urettferdig, ikke bare fordi noen få tusen stemmer kan seksdoble representasjonen på Stortinget, men fordi stemmene ikke teller likt. I dag er det slik at en stemme fra distriktene teller langt mer, nesten dobbelt så mye, som en stemme fra personer bosatt i de store byene. (Dette er noe forbedret i den valgordning som gjelder fra neste periode, men i den nye valgordningen er det til og med slik at et fylkes geografiske areal har betydning for antall mandater som velges fra fylket!)

DLF mener at hver stemme burde telle likt, og at ingen grupper eller distrikter burde favoriseres. DLF går inn for at landets nasjonalforsamling skal velges med hele landet som en valgkrets, og at hver avgitt stemme, uansett hvor den er avgitt, burde telle likt. DLF går mao. inn for at Stortinget bør velges med hele landet som én valgkrets. Dette innebærer at delegatene i nasjonalforsamlingen blir fordelt etter en ren matematisk fordeling etter oppslutning i valget. En slik ordning ville redusere slike åpenbare urettferdigheter at noen få ekstra stemmer kan femdoble representasjonen, og det vil innebære at fordelene ved å stemme taktisk blir kraftig redusert. En slik ordning vil føre til at Stortingets sammensetning i stor grad gjenspeiler folkeviljen, dett i motsetning til dagens ordning hvor de store får ekstra uttelling (”styringstillegg”), og hvor distriktene er favorisert på bekostning av de som bor i sentrale strøk.

DLF vil anse en slik forandring av valgordningen som et stort gode, men dessverre står DLF alene om også dette spørsmålet.

Sykepleiestudiene i Norge holder ikke mål. ”27 av landets 31 sykepleieutdanninger er ikke gode nok. Flere av dem risikerer å miste retten til å undervise. Kvaliteten på sykepleieutdanningen i Norge er ikke god nok, viser en undersøkelse.”

Dette leser vi i Aftenposten i dag. Sykepleierutdaningen beskrives som ”ille”, og utdanningsinstitusjonene blir truet med ”avskilting”.

Vi siterer fra Aftenposten: ”- Resultatene er overraskende og skuffende, sier Oddvar Haugland, administrerende direktør i NOKUT, som står bak den omfattende evalueringen.

- Forferdelig at ikke studentene får den kvaliteten de har krav på, mener Øivind Bakke, leder i Studentenes Landsforbund.

Siden i fjor høst har 30 uavhengige sakkyndige, på oppdrag fra NOKUT, vurdert kvaliteten på rubbel og bit av landets sykepleierutdanninger. Nå foreligger dommen over tilbudet til 13 000 studenter, og den er altså drepende”.

Hvordan kommenterer de ansvarlige politikere dette?

- Jeg er egentlig ikke sjokkert, vi vet at det er "både-og" i norsk høyere utdanning, men en del av beskrivelsene i rapportene er ganske dramatisk negative, konkluderer Kristin Clemet. (Sitat slut fra Aftenposten.)

Saken var også omtalt i nyhetene på TV2 i går, og politikerne gjorde som de alltid gjør: nåværende utdanningsminister Kristin Clemet la skylden på sin forgjenger Trond Giske. Giske svarte med samme mynt og la skylden på nåværende minister, Kristin Clemet.

Dette er akkurat som ventet – eller som fryktet.

Norge er inne i en utvikling mot stadig stigende grad av sosialisme. Dette innbærer et stadig stigende skattenivå (dette er hovedlinjen over tid, selv om det kan være mindre krusninger fra et år til et annet), et stadig økende skjemavelde, en stadig økende byråkratisering, en stadig stigende ansvarløshet, og en stadig synkende kvalitet på alt, spesielt innen det offentlige. Den kraftige reduksjonen i kvaliteten i skolen er kun ett avspekt ved dette. (En annen illustrasjon på dette, en illustrasjon som ligger nært opp til dagens tema finner man her.

Vi ser også at innen politikken, hos de som skulle være ansvarlige for utviklingen, der finner vi kun ansvarsfraskrivelse.

Hva er da løsningen på dette?

Et godt utdannelsessystem forutsetter velstand: jo høyere velstand jo bedre skoler. Velstand kommer av produksjon, og produksjon skjer best under frihet: reduseres friheten vil forholdene for de som produserer bli dårligere, produksjonen vil synke og da vil også velstanden synke. All historie bekrefter dette.

I dag har vi som sagt økende sosialisme og det er derfor skolesystemet (ikke bare sykepleierutdanningen men også de videregående skolene som vist i TIMMS og PISA-undersøkelsene) blir stadig dårligere.

Løsningen ligger da i å avvikle sosialsimen, dvs. gjøre alt som staten i dag driver med (bortsette fra de legitime oppgavene) privat. Mao. skal vi få et bedre utdannelsessystem må skolen privatiseres; den må løsrives fra de uansvarlige og ansvarsfraskrivende politikeres arbeidsområde.

Kun ett parti – DLF - går inn for dette. Siden DLF neppe vil få betydelig innflydelse etter det kommende valget, er det all grunn til å frykte at neste undersøkelse av norske skoler vil vise at kvaliteten er dårligere enn den er nå.

Denne kommentaren førte til en debatt på DLFs forum: http://forum.dlf.info/viewtopic.php?t=1195

Sosialister har alltid støttet diktatorer og tyranner: Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot. Nå har endel sosialister gitt opp støtten til disse, men det er fortsatt en gjenlevende sosialisttyrann som hylles av en nesten samlet venstreside, Fidel Castro.

Det er heldigvis blitt stadig færre slike tyranner, men sosialistene vet råd, nå har de skiftet sin støtte over til islamistiske tyranner og terrorister.

Et klart eksempel som viser dette er Hallgeir Langelands omtale av irakiske offiserer på opplæring i Norge som «quislinger». Langeland, som sitter på Stortinget for SV, sier at «SV vil ikke at irakiske quislinger skal få militær opplæring på NATO-basen Jåttå ved Stavanger.»

Langeland tror at avsettelsen av Saddam Hussein og forsøket på å innføre et noenlunde demokratisk styresett i Irak egentlig er et forsøk på å rane olje- og gassressurser fra Irak.

Langelands uttalelser er i tråd med en uttalelse fra SVs landsmøte om at «SV anerkjenner det irakiske folket sin rett til å forsvare seg mot okkupasjonsmakta.... Valet i januar 2005 kan ikkje reknast som fritt og rettferdig. Store grupper i det irakiske samfunnet vart hindra i å røysta på parti og lister som målbær standpunkta deira, då lister som uttrykte støtte til motstandskampen ikkje fekk stilla til val.»

La oss først til dette si at det er direkte feil når SV sier at «Store grupper ble hindret i å stemme», det som skjedde var at enkelte grupper (i hovedsak sunnier) boikottet valget.

Så hovedpoenget: SV gir her praktisk talt direkte støtte til de terrorister som stadig utfører bombeattentater mot tilfeldige sivile. De som SV beskriver som «forsvarere mot okkupasjonsmakten» er fundamentalistiske og militante muslimer som vil innføre et islamistisk diktatur. Og de som vil innføre et demokratisk styresett er «quislinger».

La oss minne om hva Quisling gjorde: han støttet et diktatur som okkuperte et fritt land. De som Langeland beskriver som quislinger støtter et fritt land som har befridd et diktatur. Langeland, i typisk SV-stil, setter tingene fullstendig på hodet.

De som SV beskriver som «forsvarere mot okkupasjonsmakten» kjemper altså for å innføre et islamistisk diktatur. Og de kjemper ikke mot «okkupasjons»soldatene, de utfører bombeangrep mot tilfeldige sivile irakere. Dette er altså de som sosialistene i SV velger å støtte.

Ja, et regjeringssamarbeid med SV i posisjon skal det bli meget spennende å følge med på.

Stortingspartienes politikk kan ikke gjennomføres, leser vi ut av et oppslag i Aftenposten nylig. Under tittelen ”SV og Fr.p. innhentes av virkeligheten” skriver Aftenposten at ”Opposisjonspartienes fagre løfter om bedre barnehagedekning (sv), billigere SFO (sv) og lavere skatter (fr.p.) blir langt fra oppfylt i virkeligheten.”

Vi siterer videre fra Aftenposten: ”En gjennomgang ukebrevet Mandag Morgen presenterer i dag, viser at den politiske hverdagen er betydelig tyngre enn man kan få inntrykket av ved å lese partiprogrammene.

Etter kommunevalget i 2003 fikk SV utdelt ni ordførerkjeder, mens Fr.p. fikk makten i 13 av landets kommuner.

Etter to år rimer ikke utviklingen i kommunene nødvendigvis med fløypartienes ønsker.

Barnehagedekningen i SV-kommunene var i fjor 62,6 prosent ifølge Mandag Morgen, landsgjennomsnittet var 61 prosent. Av de ni SV-kommunene har kun to kommuner senket SFO-prisen, mens fem av kommunene har økt prisen.

Carl I. Hagens ordførere har økt skatter og avgifter for å finansiere kommuneøkonomien.

I Fr.p.s tidligere "utstillingsvindu", Os, har alle kommunale utgifter unntatt feieavgiften økt.

I Austevoll måtte Fr.p.-politikerne øke eiendomsskatten fra 1,8 millioner kroner i 2003 til 3,1 millioner kroner i 2004. I alle Fr.p-kommunene har byggesaksgebyrer økt, med unntak av Tønsberg. Der har til gjengjeld gebyret for vann, avløp og renovasjon økt. Tønsberg-foreldre må dessuten ut med mer penger for å ha barn i SFO sammenlignet med før Fr.p. kom til makten.”

Dette viser hinsides enhver tvil at de store partienes politikk ikke lar seg gjennomføre. Nå handler reportasjen kun om SV og FrP, men de andre partiene kommer også med løftter, de lover som kjent ved hvert valg slike ting som full barnehagedekning, en bedre skole, mindre byråkrati og skjemavelde, etc., og alle vet at disse løftene heller ikke er oppfylt.

Det er akkurat som vi i DLF har sagt hele tiden. Velferdsstaten er et system som ikke kan fungere. Et system hvor vi alle betaler 50 % - 70 % av det vi tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlig, og hvor det offentlige til gjengjeld skal ta seg av alt, dette systemet kan ikke fungere, det må føre til høyere skatter, mer byråkrati og skjemavelde, mer ansvarsløshet, og dårligere kvalitet på det offentlige tilbudet.

Det eneste fungerende alternativ er det som DLF står for: enhver bør få beholde det han tjener, slik at han selv kan bruke det på private tilbud innen skole, helsetjeneseter, pensjonsordninger, etc. Kun et slikt system gir frihet, og kun dette systemet kan føre til et stabilt og harmonisk og velstående samfunn bestående av ansvarlige mennesker.

Så valget står mellom DLF og de andre partiene. Valget står mellom den virklighetsfjerne ønsketenkningspolitikk som de andre partiene står for, og den virklighetstro og rasjonelle politikk som DLF står for.

SVs Kristin Halvorsen gikk rett i fella i TV2-utspørringen i går. Hun bla spurt om hun kunne garantere full barnehagedekning og makspris innen utgangen av 2007, og hun svarte ja. Hun gjorde det til og med klart at dersom løftet ikke er innfridd, vil SV gå ut av regjeringen!

Kun en meget uerfaren - eller lite innsiktsfull - politiker kan uttale seg slik. Politikere fra H, Ap, FrP, SV, og de andre stortingspartiene må vite at de løftene de gir ikke kan holdes - og det det da gjelder å gjøre er å formulere dem slik at man formelt ikke står frem som løftebryter. Det Halvorsen burde ha sagt var noe slik som at "SV skal gjøre alt som står i vår makt for å få gjennomført full barnehagedekning og makspris".

Dersom utspørreren da spurte "Vil SV gå ut av regjeringen dersom løftet ikke er innfridd?", burde Halvorsen ha svart omtrent slik: "Vi er overbevist om at løftet vil være innfridd, men dersom det mot formodning skulle skje at det ikke er fullstendig 100% gjennomført, vil det være slik at vi vil få mer gjennomført av SVs politikk dersom vi blir i regjeringen enn dersom vi står utenfor, så vi vil antagelig fortsette i regjeringen. Men dette er en hypotetsisk situasjon; vi er overbevist om at løftet er innfridd".

Det er evnen til å formulere denne type svar på konkrete spørsmål som viser at en sosialdemokratisk politiker er av godt nok kaliber til å kunne bli statsråd. Og Halvorsen bekreftet i går enda en gang at hun ikke er av slik kaliber. Hun gikk rett i fella som journalistene la for henne.

Dette vil antaglig ikke hindre Stoltenberg i å ta henne med i regjeringhen ved en rød-grønn valgseier, men som vi har sagt tidligere: Perioden med en Ap+Sp+SV-regjering kan bli riktig underholdende.

SV fosser frem på meningsmålingene, og det er ikke annet å vente. Med sin enorme overbudspolitikk er det ikke annet enn å forvente at mange velgere biter på. SV strør om seg med kostbare løfter til alle som vil at andre skal betale deres regninger, og SV farer også iblant med direkte usanne påstander (for eksempel om lover mot nedleggelse av bedrifter, se her.) Selvsagt kommer praktisk talt ingen av disse løftene til å bli gjennomført, men det virker som om mange velgere tror på løftene, og da blir der fremgang på den som er mest useriøs.

Dersom valgresultatet om en måned blir slik som meningsmålingene nå tyder på, kommer vi til å få en meget underholdende situasjon etter valget. Meningsmålingene gir regjeringsalternativet SV+Ap+Sp til sammen 93 mandater på Stortinget, og de kommer til å gå inn i forhandlinger om en regjeringserklæring. Det er da underholdningen begynner: det er stor forskjell på Ap, som har visse seriøse innslag, og populistene i SV og Sp. For eksempel hvilken utenrikspolitiske linje skal regjeringen følge? Skal regjeringen fortsette den linje med allianser med USA og England som har vært en fast kurs i norsk utenrikspolitikk siden 1945, og som Ap sterkt har støttet? SV har som kjent vært imot denne så lenge SV (SF) har eksistert. Hvordan blir holdningen til EU – her har Sp og SV en helt annerledes politikk enn Ap har hatt. Og hva med den økonomiske politikk? Ap er noe mer seriøs og ansvarlig enn SV, og dette kan gi sterkt strid mellom disse regjeringspartiene. Enkelte hevder at de SVere som kommer inn i regjeringen vil gå inn i et intenst voksenopplæringkurs, og at de vil få en meget bratt læringskurve. Vi er i tvil om det siste, vårt syn er at de som er i SV eter at de har passer 18 års alder stort sett er det som på svensk heter ”obildbara”.

Det er dog klart at SV vil måtte inngå en rekke kompromisser dersom de deltar i en regjering. Dette vil føre til en sterk intern strid innad i SV; der finnes fortsatt de såkalte museumsvokterne, folk som fortsatt tror at sosialismen er mulig, og disse har vært i sterk opposisjon mot Halvorsens politiske linje. De har ikke kunnet kritisere denne linjen så lenge den ga oppslutning om partiet, men når denne linjen møter veggen, vil disse få vann på mølla, det vil bli en sterkt intern strid, og kanskje vil SV sprekke

Men vi tror det er mest sannsynlig med en ikke-sosialistisk valgseier. En ting som taler for et nederlag for venstresiden er at veteranen Gro Harlem Brundtland nå skal jobbe for Ap i valgkampen. Brundtland er dyktig, men siden hun er sosialist, blir dyktigheten kastet bort på umulige prosjekter. Hun var som kjent statsminister i Norge flere ganger, men selv om hun ledet Ap i tre valgkamper, gikk Ap på nederlag i alle disse valgene. Brundtland er som sagt dyktig, og hun er beundret, men hun var aldri populær. Så det at hun nå skal hjelpe Ap lover godt.

På ikke-sosialistisk side er det kun én ting som er sikkert ved en valg-seier: Kjell Magne Bondevik blir ikke statsminister. Dette er en god ting, siden Bondevik er meget upopulær og ivrer for en politikk som er skadelig på mange områder. Dessverre har FrPs Carl I. Hagen, som har sikret at Bondevik går ut av politikken, antydet at han heller vil ha Dagfinn Høybråten som statsminisiter. Så det gode Hagen gjorde ved å sette en stopper for Bondeviks statsministertid, har han i stor grad ødelagt ved å si at han heller vil ha Høybråten.

Vi tror at det blir Erna Solberg som blir regjeringssjef etter valget. Men Høyre vet man heller aldri hvor man har, Høyre har i den siste perioden gått inn for en rekke frihetsfiendtlige saker (Høyre støttet røykeloven; Høyre vil tvinge igjennom kvinnerepresentasjon i private aksjeselskapers styrer, og vil tvangsoppløse dem hvis de ikke adlyder; Høyre støttet bioteknologiloven, som legger store begrensinger på viktig forskning; Høyre er imot at det skal være mulig å tjene penger på skoledrift; Høyre er tilhenger av barskogvern; Høyre støttet obligatoriske tjenestepensjoner; Høyre gikk inn for en økning av merverdiavgiften).

Så det som må til er at Høyre fører en høyrepolitikk. Og den eneste måten dette kan skje på er at vi får en regjering med Høyre som en sterk maktfaktor, og at de også er avhengige av støtte fra DLF.

Så det som er best vil være et valgresultat som gir en regjering hvor Høyre er med (for eksempel sammen med FrP) og DLF på vippen. Skjer dette, vil det gå langt bedre med Norge. Men dersom det ikke skjer, hvis vi f.eks. får en regjering av Sp+Ap+SV, kan vi komme til å få oppleve økonomiske nedgangstider som vi ikke har sett maken til i Norge siden 30-tallet, dersom den gjennomfører det Ap+SV+Sp lover før valget. Men den kommer ikke til å gjennomføre det den lover.

Foran hvert valg legger de sosialdemokratisk partier frem sine valgløfter – de gir løfter om hva som staten skal gjennomføre dersom de vinner valget. Nå har velgerne etter hvert innsett at valgløfter aldri blir holdt, så politikerne har derfor gått over til å benytte det sterkere uttrykket ”velgergaranti”. Først ute med dette uttrykket var Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtland, men selvfølgelig ble heller ikke det hun garanterte gjennomført da hun ble statsminister.

Nå er Aps statsministerkandidat Jens Stoltenberg ute i VG (søndag 7/8)med sin garantier før valget.

Han garanterer følgende:
1) Arbeid til alle
2) Kvalitet for alle i skolen
3) Trygg alderdom og behandling av flere pasienter
4) Barnehager og mer tid til barn
5) Tryggere verden

Vi er litt i villrede mht hva vi skal si til dette. Det er selvsagt opplagt at dette ikke kommer til å bli gjennomført, selv ikke om Ap alene skulle få flertall på Stortinget etter valget.

Vi er i villrede fordi vi er noe i tvil om de som fremsetter slike løfter virkelig mener det de sier, eller om de med vitende og vilje sier ting som vil gi dem stemmer på valgdagen, men som de vet ikke vil bli gjennomført.

Men når vi ser hva politikerne fra Stortingspartiene kan få seg til å si - og love!, så heller vi nok til det syn at de som fremsetter slike løfter, unnskyld garantier, virkelig mener det de sier. Vi må nok si at vi tror at sosialdemokratene, også fremtredende tillitsmenn i de store partiene, er så naive og virkelighetsfjerne som disse løftene tyder på.

Det som er tragisk er at så mange av velgerne biter på slike løfter. Og derfor har vi i Norge en politikk som fører til økende skatter, økende skjemavelde, øket arbeidsløshet, øket lovløshet og øket kriminalitet.

Det er kun DLF som er et alternativ til denne politikken. Og hva er våre valgløfter? Vi skal arbeide for å øke den individuelle frihet i Norge. Dette betyr at vi vil arbeide for å styrke den private eiendomsrett: vårt mål er at hver enkelt borger i dette landet skal ha full rett til å disponere det han tjener og det han eier på alle fredelige måter. Dette er det eneste vi lover. Og dette løftet vil det være enkelt å holde!

Aftenposten vurderer i dag de store partienes slagord, og kommer til følgende konkusjon: ”Politiske slagord er floskler og fjas”. Vi leser videre: ”Reklamefolk og kommunikasjonseksperter ler av partienes slagord foran høstens valg. - Floskler og fjas, er dommen.”

Nå er det slik at et slagord alltid er en oppsummering, et partis slagord er en oppsummering av det som partiet synes er viktig, av den politikk som partiet går inn for. Slagordene er derfor svært avslørende.

Her er de slagord som de store partiene, har valgt foran valgkampen:

SV: Ulike mennesker, like muligheter
AP: Nytt flertall, ny solidaritet
SP: Med hjertet for hele landet
Kr: Bruk hjertet. Og hodet. Og stemmen
V: Frihet og felleskap, løsninger i sentrum
H: Fortsatt fremgang
FrP: Fellesskap og valgfrihet
Kystpartiet: Vi tar folket på alvor

Reklamefolk beskriver disse slagordene som ”Det er mye Ole Brumm her”,”Floskler og fjas er vel den beste oppsummeringen”, ”klisjeer”, ”uten brodd og innhold”.

Videre påpekes at alle slagordene kunne blitt brukt av alle partiene: ”Fr.p.s slagord kunne like gjerne vært SVs. Kystpartiets "Vi tar folket på alvor", kunne alle partier brukt, …”. Reklamefolkene er dog enige om hvilket slagord som er verst: ”Det er ikke mulig å ta Venstre alvorlig. Partiet ramser opp alt, så man ikke husker noen ting”.

Vi er ikke overrasket over at slagordene er så like og så intetsigende. Grunnen er at den politikk disse partiene står for er helt lik: alle vil ha høy skatt, store overføringer, liten individuell frihet, omfattende reguleringer av næringslivet, og de vil at det offentlige skal ta seg av de viktige oppgavene skole, helsevesen og pensjoner.

Alle partiene er enige om det aller meste, og derfor er de ikke uenige om noe. Derfor er det slik som det påpekes at (for eksempel) SVs slagord kunne vært brukt av FrP, eller omvendt. Og derfor kan de ikke gå ut med annet enn floskler og fjas.

Nå vet jo de som følger med i norsk politikk at det finnes ett parti som er annerledes. Det er ett parti som skiller seg ut fra alle andre partier, og dette partiet beskriver seg selv som ”Partiet for individuell frihet”. Denne beskrivelsen er det kun dette partiet, Det Liberale Folkepartiet, som kunne ha brukt.

På valgdagen 12. september vil velgerne, i hvert fall de i Oslo og de i Hordaland, kunne velge mellom et dusin partier som står for floskler og fjas og mer av det samme, eller et parti som står for individuell frihet.

Hvem blir statsminister etter valget? Det er det ikke så lett å si, men det er lett å si at ikke blir Kjell Magne Bondevik.

Som kjent har FrPs leder Carl I Hagen gått ut og sagt at FrP, som pga. sin størrelse er en nødvendig basis for enhver ikke-sosialistisk regjering, ikke vil støtte en regjering hvor Bondevik er statsminister.

Hvis ikke-sosialistene vinner valget og Bondevikregjeringen ikke går av, vil Hagen rette et mistillitsforslag mot regjeringen, og med FrP og sosialistenes stemmer vil dette få flertall. Så det er ingen til om at Bondevik ikke vil fortsette som statsminister etter valget.

Men hva er bakgrunnen for Hagens utspill? Siden ca 1990 har Hagen gjort alt han har kunnet for å bli oppfattet som seriøs og pålitelig av de andre partiene. Hans mål er at FrP skal komme inn i en regjering. Hagen har derfor gjentatte ganger skifter kurs for FrP, og han har samarbeider med alle, til og med med SV (Barnehaveforliket for et par år siden). Hagen har omtalt FrP som Gerhardsens rette arvtager, og han har omtalt Høyre som et ekstremt høyreparti (fordi Høyre i en valgkamp vill gi større skattelettelser enn FrP.) Hagen har også sagt at FrP hører hjemme melom Høyre og Ap på den politiske skala.

Selv om Hagen er de siste tiårs desidert dyktigste politiker, er han blottet for politiske prinsipper. Hagen har ett ønske: å gjøre FrP stort og seriøst og så ansvarlig at det kan komme med i regjeringen. Den andre betydelige politiker i Norge de siste tiår er ingen andre enn Kjell Magne Bondevik. Og Bondevik er sterkt negativ innstilt til FrP. For å blidgjøre Bondevik har Hagen ikek bare støttet han regjering, Hagen har til og med snudd FrPs opprinnelige syn om u-hjelp: FrP er nå blitt tilhenger av u-hjelp. Men det har ikke hjulpet; Bondevik er fortsatt sterkt imot at FrP skal komme med i en regjering. (At også Venstre er imot at FrPs skal delta i en regjering er pga Venstres størrelse uinteressant, og Høyre våger aldri i noen sak, og heller ikke på dette spørsmålet, å ta et klart standpunkt og stå fast på det.)

Siden omkring 1990 har FrP vært et sosialdemokratisk parti på samme måte som alle de andre stortingspartiene. Partiene er sosialdemokratiske fordi de alle er tilhengere av et høyt skattenivå, store overføringer og at staten skal ta seg av alt som er viktig (skole, helse, pensjoner, etc.). Ja, FrP har skifter kurs en del ganger, men det har også de andre partiene gjort. I 15 år har altså Hagen gjort sine hoser grønne for å komme med i det virkelig gode selskap. Men de har ikke nyttet. Bondevik vil ikke slippe FrP inn i regjering så lenge han er statsminister. Det Hagen da måtte gjøre var å sikre at Bondevik ikke blir statsminister etter valget, og det har han nå klart.

Hvorfor er Bondevik så negativ til FrP? Jeg vil tro at den eneste grunnen er som følger: Til å begynne med var FrP et parti med en meget uklar profil. Dette viste seg også i valgresultatene, FrP ble kastet ut av Stortinget i 1977 etter å ha kommet inn med fire representanter i 1973. Men utover 80-tallet kom det en slags liberalistisk bølge over Vesten, og Hagen kastet seg på denne bølgen. Dette førte til at utover i 80årene ble FrP et seriøst, liberalistisk parti, og partiet ble stadig sterkere, både i oppslutning og innflydelse. I sin retorikk på TV og i valgprogrammene ga FrP et klart uttrykk for individualistiske synspunkter. (Innad var partiet ikke samlet om dette, men fra utsiden var det få som kunne observere dette.) FrP var ikke konsekvent liberalistisk, men det var ganske liberalistisk.

Liberalismen er en individualistisk ideologi, og på dette punktet skiller den seg 100 % fra alle andre politiske ideologier, som alle er kollektivistiske. Liberalismen innebærer frihet – den enkelte skal ha all rett til å styre sitt liv. Dette passer overhode ikke inn i de andre ideologiene; alle de andre ideologiene sier at det enkelte individ har å innrette seg etter fellesskapets ønsker, slik makthaverne tolker dem. Disse to ideologiene – individualisme og kollektivisme - kan ikke forenes, og de som dannet seg sin oppfatning av FrP på 80-tallet, og som tror at denne oppfatningen fortsatt er korrekt, de vil ikke på noe vis samarbeide formelt med FrP selv i dag. Det er altså derfor Bondevik ikke vil ha FrP inn i sin regjering. Mange forstår ikke Bondeviks motstand mot FrP, og det er fordi de har sin oppfatning av FrP basert på det FrP som har eksistert de siste 15 år. Men Bondeviks oppfatning av FrP er ikke basert dagens FrP, det er basert på det FrP som fantes på 80-tallet.

Og Bondevik vil gjerne fortsette som statsminister etter valget, og dette selv om han ikke tar gjenvalg til Stortinget. (Det er meget uvanlig at statsministeren ikke er valgt inn til Stortinget, det har praktisk talt aldri skjedd tidligere i norgeshistorien at vi har hatt en statsminister som ikke er innvalgt til Stortinget.)

Som sagt er Hagen en mester i det politisk spill. Hans utspill om Bondevik har gitt full uttelling: Hagen fikk oppmerksomhet, noe som er viktig for alle politikere. Bondevik er meget upopulær, og utspillet kan gi uttelling til Hagen ved valget. Dessuten vil utspillet sikre at Bondevik ikke blir statsminister etter valget.

Hvem blir da statsminister? Kanskje Jens Stoltenberg. Kanskje Erna Solberg. Vi vil tippe at det blir en av disse to.

La oss benytte anledningen til å ønske oss et valgresultat, et resultat som vi anser som noenlunde realistisk: Vi håper at Venstre og Senterpartiet faller ut av Stortinget, og at KrF svekkes kraftig (noen dagens meningsmålinger antyder). Et håp om at også SV vil falle ut er neppe realistisk. Vi anser det da mulig at vi kan få en regjering av Høyre og FrP, og med DLF på vippen er dette det beste resultat vi kunne tenke oss. Denne konstellasjonen vil raskt gjøre Norge til et mye bedre land å leve i.

Velferdsstatens opprinnelige idé er at alle skal betale litt skatt til staten, og så skal staten hjelpe de svake, de som ellers ikke kan klare seg på egen hånd. Liberalister har i alle år sagt om dette at dels er skatt – penger som man tvinges til å betale til staten – umoralsk, og dels at hvis staten begynner å hjelpe de svake, så vil flere og flere grupper bli definert som svake. Resultatet vil bli at skattenivået øker og øker, og at mer og mer virksomhet vil gå ut på ikke å skape verdier, men på å påvirke staten til å overføre til seg verdier som andre har skapt.

Resultatet ser vi i dag: skattenivået er i dag så høyt at de med vanlige inntekter betaler innpå 70 % av det de tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlige, og det er ingen grense for hva staten bruker penger til.

Det finnes en meget lang rekke med eksempler på hva den norske stat har gitt støttet til de siste årene, og vi skal ikke trette leseren med å gi mange eksempler, men for å antyde bredden i hva som i dag anses som svake grupper gir vi følgende eksempler: utgiverne av pornobladet Cupido har fått støtte for lansering i utlandet, rockebandet Røyksopp har fått støte for lansering i Tyskland, Rockebandet Briskeby fikk støtte for innspillingen av sitt første album, og nå leser vi i avisene at kulturministeren mener at jenter som spiller fotball må få støtte.

Så i velferdsstaten er altså dyktige rockemusikere, dyktige idrettsfolk og pornoutgivere svake grupper som må få støtte. Hvor lenge kan dette vare? Hvorfor våkner ikke folk.? Er de ikke klar over at de pengene som staten deler ut er tatt fra folk flest i form av skyhøye skatter og avgifter?

Vi skal ikke gi noe svar på dette her annet enn å si at den politikken som i dag føres, hvor alle betraktes som medlemmer av ikke bare en men flere svake grupper, har full støtter fra alle de andre partiene. For den som vil ha en forandring, for den som vil ha en politikk med individuell frihet og individuelt ansvar, for den som vil ha et samfunn hvor det er en sammenheng mellom det å skape verdier og å tjene penger, så er det bare ett valg: DLF

Vi er ikke overrasket over at Segway ble forbudt i Norge. Segway er en liten elektrisk tohjulssykkel som kan beskrives som en ”stå-scooter”, og den består av en plate med et hjul på hver kortside og en styrestang i armhøyde foran. Brukeren står på platen og styrer farkosten ved å flytte kroppens tyngdepunkt. Det spesielle ved Segwayen er at den balanserer av seg selv – også når den står stille. Denne farkosten fikk stor oppmerksomhet da den ble lansert i USA, og var gjenstand for oppmerksomhet i en rekke TV-programmer, inkludert Letterman show og Frasier, som vises her i landet.

Men denne farkosten, som har en topphastighet på hele 20 km/t og er beregnet til bruk på fortau, er altså nå av Vegdirektoratet klassifisert som en moped, og da må den ha et sete og lykt foran for å bli godkjent, og siden den ikke har det derfor blir den ikke å se her i landet, ikke en gang på privat eiendom.

Ja, er det noe å glede seg over i denne saken? Ja, vi setter stor pris på at disse forbudsglade byråkratene først har fått makt i de siste tiår. Hadde vi hatt dem tidligere i menneskehetens historie ville de antagelig ha forbudt flyet, bilen, lokomotivet, dampmaskinen og ilden. Og da hadde vi fortsatt levd i huler i steinalderen.

Mange er imponert over den handlekraft som helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen har vist i forbindelse med legionella-utbruddet for noen dager siden (se vår kommentar 25. mai).

Som kjent krevet han, i et krav fremsatt fredag 27. mai, at alle kjøletårn skulle renses innen utgangen av mai, dvs. i løpet av mindre enn en uke, og de som da ikke var renset skulle stenges og de ansvarlige skulle straffes.

Slik handlekraft virker imponerende på mange. Men la oss sjekke fakta. Å rense kjøletårn er noe som krever fagfolk, og siden det er svært mange kjøletårn omkring, så ville nok disse fagfolkene være vanskelige å få tak i, spesielt i en periode som starter en fredag og slutter på en mandag. Dessuten kreves det spesielle kjemikalier for å rense disse kjøletårnene, og disse kan nok også være vanskelige å få tak i i en periode hvor alle kjøletårn over hele landet plutselig skal renses.

Og nå er fristen ute – og hvor mange av de ansvarlige vil bli satt under etterforskning? Skal vi våge et tips her vil vi tippe at antallet blir null.

Men denne statsråden har også tidligere vist tilsvarende handlekraft. For tre år siden støttet han aktivt loven om kvotering av kvinner til bedrifters styrer. Da lovet han å møte opp på generalforsamlinger i bedrifter med stor statlig eierandel for å stemme inn kvinner i styrene. Selvsagt møtte han ikke frem på en eneste generalforsamling.

Så det som imponerer publikum er ord og prat og tomme trusler. Hvorvidt konkret handling følger opp pratet spiller visst ingen rolle.

Så det er altså dette som regnes som en handlekraftig politiker: en som farer med stor ord og ingen handling. Og vi ser jo alle hvordan der går med samfunnet omkring oss.

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norge grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men det er denne dagens virkelige innhold - et jubileum for grunnloven - som det er god grunn til å feire.

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi idag vil kalle individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med DLFs politikk, og i strid med den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som DLF er uenig i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge folk verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om idag, men følgende punkter blir stadig brutt: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) - grunnloven ga ikke tilltatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Men følgende bestemmelse står fortsatt: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden» (Paragraf 101). Alle vet at Stortinget dessverre har vedtatt millioner av bestemmelser som er i strid med denne paragrafen.

Så, det er all grunn til å feire Grunnloven - 17. mais egentlige innhold.

"Der hvor Arbeiderpartiet sier fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen, der sier vi individet, individet, individet" proklamerte Høyres nestleder Per Kristian Foss i sin tale til delegatene på Høyres landsmøte i går. Ut i fra Høyres politikk er det vanskelig å forstå hva han mener med dette, men antagelig vil han gi inntrykk av at Høyre er et individualistisk parti, et parti som arbeider for individets frihet.

I så fall er sannhetsgehalten av Foss´ utsagn like stor som den pleier å være når vi hører politikere snakke. Foss må vite at Høyre på et utall felter har vært med på vedtak som innskrenker individets frihet. Her er noen få eksempler fra de siste år:

Høyre støttet røykeloven

Høyre vil tvinge igjennom kvinnerepresentasjon i private aksjeselskapers styrer, og vil tvangsoppløse dem hvis de ikke adlyder

Høyre støtter bioteknologiloven, som legger store begrensinger på viktig forskning

Høyre er imot at det skal være mulig å tjene penger på skoledrift

Høyre er tilhenger av barskogvern

Høyre støttet obligatoriske tjenestepensjoner

Høyre gikk inn for en økning av merverdiavgiften

Og vi minnes det perfekte Høyreslagord: "Vi vil ikke styre mindre, vi vil styre bedre!".

Alt dette er eksempler på at Høyre går imot en økning av individets frihet, ja i mange tilfeller går partiet inn for en direkte innskrenkning av det lille vi har igjen av frihet her i landet.

Siden Høyre nå avholder sitt landsmøte kan vi kanskje håpe at delegatene vedtar en politikk som legger kursen, men egentlig tror vi ikke dette.

Det Foss egentlig mente når han sa "individet, individet, individet" var antagelig følgende. "Vi må si at vi er for frihet, velstand og skattelettelser, og at vi er næringslivets parti, for da vil vi kanskje få velgere som vil stemme på oss slik at vi kan bevare og helst øke den statsstyring som finnes for egentlig mener vi at det er best, men det tør vi ikke si for da kan vi miste velgere, og egentlig håper jeg at ingen gjør velgerne oppmerksom på dette og likeledes håper jeg at ingen ripper opp i det faktum at Høyre er det partiet som oftest stemmer sammen med Arbeiderpartiet i viktige saker."

Det er få som virkelig arbeider for frihet i Norge i dag. Det er derfor DLF er så lite. Men DLF blir ikke større hvis de som er tilhengere av frihet fortsetter å stemme på partier som Høyre, og derved gir sin støttet til den stadige reduksjonen av frihet som vi opplever i Norge.

Lotteritilsynet vil forby voksne bridgespillere å satse et par hundre kroner hver slik at turneringsvinnerne kan vinne noen tusen kroner. Dette kom frem i en reportasje i Dagsrevyen på lørdag.

Man vet ikke om man skal le eller gråte av slikt. Voksne folk – det er gjerne slik som spiller bridge, de unge, oppvokst som de er på MTV og Playstation, er altfor utoldmodige til å orke å spille et sofistikert og intellektuelt spill som bridge – ønsker å satse noen hundre kroner hver i en felles pott for å gjøre spillekveldene lit mer spennende. Og så kommer en superbyråkrat, en som alltid er på leting etter et nytt område hvor han kan stikke kjepper i hjulene på anstendige menneskers livsutfoldelse, og sier at bridge, på samme måte som poker, er et lykkespill hvor flaks avgjør om man vinner eller ikke.

Han må si at bridge er et lykkespill, fordi det er visstnok kun da at lovverket hjemler et forbud. Det er bare staten og veldedige organisasjoner som kan drive lykkespill om penger i Norge, noe staten gjør gjennom Lotto og private hjelpeorganisasjoner gjør via de enarmede bandittene vi ser i kjøpesentre over hele Norge.

Nå er det slik at bridge ikke er et lykkespill, vinneren blir den som best er i stand til å være oppmerksom på hvilke kort som er gått og de sannsynligheter som finnes for fordeling av kort på ens med- og motspillere. Tilsvarende også for poker: poker er heller ikke et lykkespill, både i poker og bridge kreves det intelligens, oppmerksomhet, selvkontroll, psykologisk innsikt og menneskekunnskap for å vinne.

Etter vårt syn er det dog irrelevant om et spill er et lykkespill eller ikke: vi er tilhengere av at alle spill skal være tillatt for voksne mennesker, også de som involverer at det satses og vinnes penger.

Men vi blir fortsatt sjokkert over de svært lite kloke utspill som kommer fra våre byråkrater: men må i svært stor grad være blottet for virkelighetskontakt for å gå inn for et forbud mot at bridgespillere skal få lov til å satse en hundrelapp eller to på sine ukentlige eller månedlige bridgekvelder.

Hvis noen vil satse penger på hvilket tilsyn som er det første vi vil avvikle når vi får mulighet til det, så er lukene nå åpne!

På NRK Østlandssendingen i dag fikk lytterne høre at sosialklienter i Oslo bruker en langt større del av sin inntekt på bolig enn folk flest, og at de bruker mer enn sosialklienter i andre byer. Dette ble av NRKs reporter forklart med at det var et hardt boligmarked i Oslo. Dette var hele forklaringen som lytterne fikk. Det ble ikke sagt noe om hvorfor det er et hardt boligmarked i Oslo, dvs. hvorfor boligprisene er høye på denne type boliger.

Elementær sosialøkonomi, som enhver burde kjenne til, sier følgende om denne type problemstillinger: dersom en resurs (i dette eksemplet boliger) er knapp, vil prisen bli høy (hvis det er stor etterspørsel etter den). Grunnen til at boligprisene i Oslo er høye, er altså at det er få boliger til utleie.

Hvorfor er det få boliger til utleie? Jo, fordi det bygges for få boliger. Hvorfor bygges det få boliger? Det er mange grunner til dette, men alle er resultater av at det offentlige hindrer entreprenører i å bygge boliger. Det er altså høye boligpriser i Oslo fordi det offentlige/staten legger store hindringer i veien for boligbygging.

Hvorfor hindrer det offentlige boligbygging i Oslo? Igjen er det mange aspekter ved dette, men det viktigste er Markagrensen. Markagrensen innebærer at i Oslomarka, et stort friområde om omslutter hele Oslo by, der skal det ikke bygges boliger (selv om det en gang i blant innvilges dispensasjoner). Størstedelen av Oslos befolkning er sterke tilhengere av Markagrensen, fordi denne innebærer at Oslo-borgerne får meget kort vei til et enestående turterreng.

Så, grunnen til at sosialklienter i Oslo bruker svært mye av sin inntekt på bolig, er at osloborgerne vil ha kort vei til sitt turterreng.

Man kommer iblant over uttrykket ”man har kommet seg opp på den grønne gren, og så trekker man stigen opp etter seg slik at andre ikke kommer opp”. Dette uttrykket sier at når man selv har oppnådd en fordel, så vil man ikke dele den med andre. Det er nøyaktig slik tilhengerne av Markagrensen tenker: de bor i Oslo, og de har kort vei til sitt turterreng. De vil ikke at det skal bygges i Marka, fordi da vil bye vokse, og veien til turterrenget blir lenger. De bryr seg da ikke om at dette medfører sterkt negative konsekvenser for andre.

Man det som har vært vanlig i hele historien er at flere og flere har innsett fordelene ved å bo i en by, og de har dermed flyttet til byen. Dette har medført at byer har vokst i areal. Men mht. Oslo, så settes denne entydige historiske loven ut av spill: oslofolk vil ha kort vei til tur-terrenget, og så velger de å ignorere de mange negative aspekter ved dette forbudet, som for eksempel at folk med dårlig råd blir nødt til å betale svært mye for sine boliger.

DLF ønsker å avvikle alle offentlige begrensninger på den private eiendomsrett. Kun dette – full frihet – vil føre til en jevnt stigende velstand som vil omfatte alle. Full frihet vil innebære at eieren av Oslo-marka vil kunne bygge så mange boliger som han måtte ønske, og når det kommer flere boliger på markedet vil prisene gå ned. Kun full frihet vil føre til at også de som har dårlig råd vil få råd til bedre og bedre boliger, og frihet vil også føre til at de lett vil komme i jobb og dermed få øket sine inntekter. Alt henger samen: kun full frihet vil gi en jevnt stigende velstand som etter hvert vil omfatte flere og flere.

Som regel blir det nedsatt undersøkelseskommisjoner når det har skjedd en ulykke: formålet er å finne årsaken til ulykken, eller å finne ut om kritikken av det offentlige, en kritikk som alltid kommer etter enhver ulykke fordi det offentlige har håndtert den dårlig, er berettiget.

Alt for ofte har det vist seg at disse kommisjonene sier lite eller ingenting. Men nå ser det ut til at Reinås-kommisjonen, som har undersøkt UDs håndtering av tsunami-katastrofen i julen 2004, virkelig har gjort det den skal gjøre. (Egentlig er det for tidlig å si noe om dette siden rapporten førts legges frem senere i dag, men dagens aviser innholder noen kommentarer om rapportens innhold, og vi bygger på disse.)

Vi siterer fra VG: ”Reinås-utvalget gir ofrene rett i UD-slakt. … Overlevende hadde grunn til å vente seg mer av myndighetene …Utvalget vil etter det VG erfarer komme med meget sterk kritikk mot det de mener var et elendig apparat for å håndtere henvendelser fra overlevende og pårørende. ”

Videre fra VG: ”Leder i støttegruppen or de pårørende, Christoph Wernersen, har sterkt uttrykt sin frustrasjon etter flodbølgekatastrofen. - Den første tiden ble vi forsøkt sykeliggjort og avfeid med at vi var i sjokk. … ”

Også NRK har kommentert saken, men legger mest vekt på ukulturen i UD: Under overskriften ”UD-ukultur fortsetter” leser vi at ”UD-ansatte vil fremdeles være handlingslammede på grunn av ukulturen i departementet, uansett hva som kommer fram i Reinåsutvalgets rapport. Det mener forsker Ivar B. Neuman. … UD har fått sterk kritikk for ikke å møte utfordringen godt nok, og forsker Ivar B. Neuman ved Universitetet i Oslo tror ikke ukulturen i utenriksdepartementet vil fjernes med rapporten.”

Vi er ikke overrasket over den sterke kritikken. Vi kjenner til hvordan det offentlige fungerer, og vet at alt blir av dårlig kvalitet. Vi kjenner jo så godt til dette fra alle andre områder hvor det offentlige i betydelig grad er involvert: skolen, helsevesenet, pensjonsordningene, veterinærtjenesten, osv. Det er jo slik at dersom slike tjenester drives av det offentlige, vil hensynet til forbrukerne alltid bli prioritert meget lavt.

De som ofte leser disse kommentarene vet hva vi mener er løsningen på dette: det meste av det som det offentlige driver i dag må overlates til private – dette vil gi bedre kvalitet fordi private tjenesteytere alltid, og i motsetning til det offentlige, førts og fremst vil måtte ta hensyn til sine brukere/kunder. For å sikre at private stadig kan forbedre kvaliteten på sine tjenester, må staten avvikle alle reguleringer av fredelig samkvem mellom voksne mennesker. Statens eneste oppgave bør være å drive politi, rettsapparat og forsvar.

Vi mener altså at dersom skole, helsevesen, pensjoner og katastrofeberedskap er i privat hender, kun da kan vi forvente god kvalitet på disse tjenestene. Hvis det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon som virkelig undersøkte årsaken til den dårlige kvaliteten på alt det offentlige tilbyr, er vi overbevist om at den ville komme til samme konklusjon som oss.

Den gamle arbeiderpartihøvding Reiulf Steen oppfordrer «til kamp mot nyliberalismen» i Aftenposten lørdag 16/4.

Men hvordan står det til i Norge i dag etter at sosialdemokratene har styrt i et par mannsaldre? Skolen er i krise - i TIMS- og Pisa-undersøkelsene som testet elevenes kunnskaper i omtrent 60 land ligger Norge bare omtrent midt på treet, enda vi er blant de land som bruker mest penger på dette feltet. Men dette er ikke det eneste problemet i dagens skole: «Over 1500 norske niendeklassinger har fortalt Magasinet [16/4] at de i stadig større grad utøver eller utsettes for grov vold». På andre viktige felter vet vi at pensjonssystemet er et enormt pyramidespill: pr i dag har det påtatt seg forpliktelser på omtrent 4 000 milliarder kr. (I Oljefondet, som enkelte håper vil redde pensjonene, står det kun ca 1/4 av dette.) Kriminaliteten øker stadig (ca 10 drap per år på 60-tallet, nå ca 50 drap per år). Og vi hører stadig redselsberetninger fra folk som har ulike former for helseproblemer, men ikke får hjelp fra helsevesenet.

Arbeidsløsheten i Norge er formelt sett lav, men ca 700 000 nordmenn i arbeidsfør alder er enten uføretrygdet, førtidspensjonert, eller lever på ulike andre former for offentlig ytelser uten å arbeide. Dette er ille for de som er utenfor arbeidslivet, og det er skadelig for de som arbeider og som må fø på disse uten at de mottar noen gjenytelse. Industripolitikken i dag ser nesten ut til å bestå i at norske nyetableringer skal skje i Estland!

Det er sosialdemokrater som har styrt slik at det er blitt slik: sosialdemokrater vil ha høy skatt på de produktive, de vil ha store ytelser til de som ikke arbeider, de vil ha lave straffer for kriminelle, og de vil ha minst mulig private alternativer, og de private virksomheter blir i stadig sterkere grad bastet og bundet av en flom av offentlige reguleringer.

Etter vårt syn finner vi sosialdemokrater i alle partier fra Høyre til SV. Den sosialdemokratiske politikken de står for er intet annet enn en oppskrift som må resultere i dagens begredelige tilstand, kort beskrevet ovenfor.

Som et alternativ til sosialdemokratiet vil nyliberalistene ha lave skatter og minst mulig statlig innblanding i individers frivillige samkvem: vi vil derfor ha private ordninger og full avtalefrihet innen skole, helse, pensjoner, og arbeidsforhold.

Vil vil ha frivillige ordninger i arbeidslivet, ikke statlige diktat, noe som vil føre til at en langt lavere andel av befolkningen vil bli stående utenfor arbeidslivet. Mer frivillighet vil også føre til mer rettferdige lønninger. Vi vil fjerne alle begrensninger som produktive mennesker idag må leve under, og dette vil føre til en kolossal økning i deres produktivitet. Vi vil ha strenge straffer for reell kriminalitet (innbrudd, tyveri, ran, hærverk, svindel, overfall, drap, voldtekt, etc.), noe som vil føre til en kraftig reduksjon i kriminaliteten vi alle, direkte eller indirekte, rammes av. Vi vil avvikle alle ulover, dvs. vi vil avvikle alle de lover som har andre formål enn å beskytte oss mot kriminelle. Alle disse ulovene som de sosialdemokratiske politikerne vedtar i et stadig økende tempo fører bokstavelig talt til at landet ødes.

At Steen oppfordrer til kamp mot nyliberalismen etter at hans sosialdemokratiske menigfeller har brakt oss inn i den håpløse situasjonen vi er i i dag er som å høre en sjåfør som etter å ha kjørt i venstre grøft legger skylden på passasjeren som for å unngå problemene sa «skal vi komme på rett kurs må du svinge til høyre».

I mange år har LO gitt store pengebidrag til Arbeiderpartiets valgkamp, og i år har foretningsmannen Stein Erik ”Rimi”-Hagen bestemt seg for å gjøre noe tilsvarende med de borgerlige partier: han vil til årets valgkamp gi fem millioner kroner til Høyre, KrF, Venstre og FrP.

Er slike bidrag uheldige? Er de utsalg av korrupsjon? Bør de forbys?

Er slike bidrag uheldige? Det som skjer er at en person eller gruppe gir penger slik at det mottakende parti i større grad kan gjøre sitt budskap kjent for velgerne. Dette kan ingen protestere mot.

Er de utsalg av korrupsjon? Ifølge Caplex er korrupsjon ”misbruk av stilling til egen fordel”, og slike bidrag blir kun korrupsjon hvis mottakerens politikk da påvirkes til giverens fordel på en annen måte enn det som ville ha skjedd dersom bidraget ikke hadde kommet. Så det er altså ikke et utsalg av korrupsjon å gi slike bidrag, men det kan være at mottakeren blir korrupt. (At dette skjer finnes det et enormt antall eksempler på, spesielt fra utlandet.)

Bør slike bidrag fornys? Nei, enhver, også de som er rike, enten det er LO eller Rimi-Hagen, bør kunne bruke egne penger for å støtte de partier og den politikk de foretrekker.

Hva er da problemet? Det som enkelte hevder er at enkelte pengesterke grupper få en uforholdsmessig stor innflydelse på politikken. Dette er korrekt: en som har mye penger, enten det er LO eller Rimi-Hagen, vil ved å gi gaver til partier, kunne påvirke partienes politikk. Etter å ha mottatt gaver vil Arbeiderpartiet kunne føre en politikk som er til fordel på LOs medlemmer og på bekostning av andre, og de borgerlige vil kunne føre en politikk som er til fordel for Rimi-Hagen og på bekostning av andre.

Vi synes at dette er svært uheldig, men det er uunngåelig i et sosialdemokratisk samfunnssystem. Et sosialdemokratisk system, som innebærer at staten skal blande seg opp i og regulere alt som angår næringslivet, vil føre til at de som skal reguleres, enten det er arbeidsgivere eller arbeidstagere, ønsker å holde seg inne med de som vedtar og gjennomfører reguleringene. Det er derfor partiene mottar så store gaver.

Som sagt, dette er uheldig fordi det innebærer at den som har mye penger, LO eller Rimi-Hagen eller andre, vil kunne påvirke politikken ved å gi bidrag. Dette fenomenet, som som sagt er et uunngåelig resultat av en sosialdemokratisk samfunnsorganisering, vil føre til at politikken blir lagt nærere opp til prinsippet ”den sterkestes rett”, et prinsipp som er moralsk forkastelig.

Hva er løsningen på dette? Det fines kun en eneste løsning: det må innføres et totalt skille mellom politikk og økonomi. Samfunnet må organiseres slik at politikerne ikke har noen innflydelse over det økonomiske liv. Samfunnet må organiseres slik at deltakerne i økonomien – enten det er arbeidstagere eller arbeidsgivere – helt og fullt er utenfor politikernes kontroll. Samfunnet må organiseres slik at politikerne ikke har noen tjenester å gi til deltagerne i økonomien. Skal de problemene som store pengegaver til partiene kan føre til unngås, så må altså samfunnet organiseres slik at det er et klart skille mellom politikk og økonomi, dvs. samfunnet må organiseres som er laizzes-faire-kapitalistisk samfunn.

SV har avholdt landsmøte, og i VG finner vi denne treffende oppsummeringen av hva SV vil: ”Lavere straffer til alle. Ja til fred, fri innvandring, nei til gass. Mer til skole, kommunene, fylket, kultur, bistand, rock, rødvin, glidemidler, FN, iskrem, velvære og kystflåten! Flere sosionomer, kuratorer, psykologer, saksbehandlere og byråkrater. Ja takk!”

Kommentaren er riktignok hentet fra Roar Hagens glimrende karikaturtegning på side 2-3 i lørdagens VG, men vi synes allikevel at den er meget treffende. SV har lovet mer til et utall av de sakene de betrakter som gode, og de har absolutt ingen forståelse for de ødeleggelser av produktiv virksomhet som de da nødvendige skatteøkningene vil medføre.

SV har med dette, på samme måte som Sp på sitt landsmøte, tatt den endelige skrittet bort fra virkeligheten og over i en fantasiverden.

Det er av liten verdi å kommentere dette, men la oss her kommentere regjeringssituasjonen etter stortingsvalget i høst: Både SV og Så ønsker nå å danne regjering sammen med Ap, og meningsmålingene i dag tyder på at de vil få flertall. Problemet for Sp og SV er at Ap fortsatt er et noenlunde seriøst parti med en viss virkelighetskontakt. Det vil være umulig for Ap å danne regjering med Sp og SV hvis de to sistnevnte skal få igjennom noen av sine hjertesaker.

Derfor vil enten Sp og SV måtte gi opp alt det nå står for for å komme i regjering med Ap, eller så blir det ingen Ap-SV-Sp-regjering.

Vi kan altså regne med at selv om disse tre partiene får flertall, så vil vi fortsatt ha en ikke- sosialistisk regjering, hvis vi da fortsatt skal omtale H-KrF-V for ikke-sosialistiske.

Vi vil dog tro at Ola og Kari har såpass med sunn fornuft og virkelighetskontakt at de nå sender Sp og SV langt nedover på meningsmålingene og helst ut av Stortinget, og at det blir et ikke-sosialistisk flertall på Stortinget etter valget.

Vi har dog ingen forhåpninger til en evt. fortsettelse av dagens regjeringskonstellasjon. Hva denne regjeringen har gjort av svik mot alt som heter ikke-sosialistisk politikk har vi her kommentert mange ganger tidligere, og vi skal ikke rippe opp i dette. .

Den eneste konstellasjon som vil kunne være noe bedre enn de to alternativene som nå synes opplagte enten – Ap-Sv-Sp eller H-V-KrF – er en regjeringskoalisjon mellom Høyre og FrP, og med DLF på vippen. Da ville vi nok merke forskjell.

Vi har sett dem ofte på TV i det siste: Veltalende og velkledde unge menn som står på en scene med fancy reklameplakater bak seg med store ord lover sitt publikum gull og grønne skoger: "hvis dere investerer i vårt nye selskap vil dere få 5% gevinst per måned i alle år fremover!" Publikum lar seg begeistre, bruker sine sparepenger og kjøper villig vekk andeler i den virksomhet som de veltalende og velkledde unge mennene representerer, i full forvissning om at snart vil utbyttet begynne å strømme inn!

Men så går tiden og utbyttet uteblir. De neste som investorene får se om det selskapet de eier andeler i er omtale i mediene at dette var et pyramideselskap, at pengene er tapt, og at pengene er gått til lederne, de velkledde unge mennene, som i noen uker levde i sus og dus på Rivieraen. Investorene er lurt, men de burde ha forstått det: når noe høres ut til å være for godt til å være sant, så er det for godt til å være sant.

Det hele ender opp med ikke bare at investorene har tapt sin sparepenger, de velkledde unge mennene har fått sin fremtid bak seg allerede i en alder av 30. Så står de frem i avisen og sier at også de er blitt lurt, og at det eneste de eier er en tannbørste. Mange av dem blir dømt til å betale tilbake det de har svindlet fra sine investorer, og de vi aldri komme seg på beina igjen.

Man det slår oss at deler av denne beskrivelsen passer svært godt ikke bare på pyramidespillvirksomheter, den passer også svært godt på tradisjonell politikk.

Hva er det som skjer i valgkamper? Jo velkledde menn og kvinner står på en scene med fancy reklameplakater bak seg og med store ord lover de sitt publikum gull og grønne skoger: "Hvis dere stemmer på oss så skal dere få bedre skole, større pensjon, høyere lønn, bedre helsevesen, bedre miljø, lavere arbeidsløshet." Publikum lar seg begeistre, de går mann av huse til stemmelokalene og bruker sin stemmeseddel på det parti som de velkledde unge mennene og kvinnene representerte, i full forvissning om at etter valget, da skal det bli annerledes, da skal det ordnes opp!

Men tiden går og valgløftene blir ikke gjennomført: skolen er fortsatt i krise, pensjonssystemet er fortsatt på vei mot sammenbrudd, helsevesenet er fortsatt like sykt som mange av pasientene, Og de velkledde menneskene som lovet gull og grønne skoler kjenner man etter noen år igjen kun når man ser dem på TV og i avisene: nå er de i mange tilfeller ute av norsk politikk og lever i sus og dus som fylkesmenn eller i høye stillinger i selveste FN eller WHO, eller de reiser verden rundt for å skape fred.

Også her burde investorene, velgerne, ha forstått at dersom noe høres ut til å være for godt til å være sant – som politikernes løfter om bedre skole, bedre helsevesen, bedre pensjoner er – så er det for godt til å være sant.

Mao. politikk er et pyramidespill: de som investere blir lurt, og de som oppnår fordelene er politikerne som lever godt på andres, velgernes, dumhet.

Til forskjell fra pyramidegründerne, som ender opp som bankerotte menn uten ære og uten fremtid, ender politikerne opp på bauta i hjembygda, som objekter for litteratur og forskning, og i historiebøkene, og med all ære og berømmelse intakt.

Men det som er tragisk er at mens pyramidegründerne bare lurer de som frivillig investere, så lurer politikeren alle, også de som gjennomskuer dem. Den politikken som politikerne fra de sosialdemokratiske partiene H, Ap, KrF, SV, FrP, Sp og V fører leder oss alle mot fortapelsen; de ca 40% av velgerne som ikke stemmer, eller som stemmer på det parti som ikke lover annet enn at individer skal få styre seg seg og som hevder at ingen har krav på noe fra andre, også de er med på ferden som de sosialdemokratiske politikerne styrer mot undergangen.

Sosialdemokratisk politikk - som går ut på at vi skal betale en del av det vi tjener til det offentlige og så skal det offentlige gi oss skole, helsevesen, pensjonsordninger, veier osv, ad infinitum, og som alle de store partiene støtter - er et pyramidespill. Det som er så tragisk er at så få gjennomskuer det, og at mange av de som gjennomskuer dette er uærlige så lenge de selv kan leve i sus og dus inntil de hele bryter sammen.

"Etter oss kommer syndefloden" var det en som sa for ca 300 år siden, og han var kjent for sitt sløseri og sin kortsynthet. Det er mange i dag som kunne sagt det samme.

Det er meget enkelt å finne saker som kan illustrere dagens overskrift, men vi skal her se på to helt ferske saker.

Den ene handler om utnevnelsen av Kvarme til biskop i Oslo. Det er vel ikke urimelig at når man har en kirke, basert på en bestem trosgrunnlag, så er det kirken selv som, i samsvar med trosgrunnlagt, velger sine tillitsmenn. Det er dette kirken har gjort i og med utnevnelsen av Kvarme (den formelle utnevnelsen skjedde dog av regjeringen, men utnevnelsen kom etter innstilling fra kirkens organer).

Nå har Kvarme som kjent en holdning til homofili som mange sosialdemokrater er uenig i, men Kvarmes syn er i fullt samsvar med kirkens trosgrunnlag. Det skulle derfor ikke være noen saklig grunn til at sosialdemokratene skulle blande seg inn i bispeutnevnelsen, men saklige grunner har ingen betydning for sosialdemokrater, så de har laget mye støy omkring denne bispeutnevnelsen.

Den andre saken angår prinsesse Märtha Louises byggeplaner: de kongelige har andre krav enn folk flest, og det er uholdbart at de da skal være underlagt de samme regler som oss andre. Det er helt rimelig at de kongelige har tjenere, ikke selv står i køen til kassa på Rimi, det er rimelig at de ikke er underlagt de samme regler som andre mht byggetillatelser og nabovarsler, osv. Men sosialdemokratene vil ikke finne seg i dette: i forbindelse med prinsessens byggeprosjekt i Marka – i Marka er det byggeforbud, og prinsessen har søkt om å få utvide et hus som ligger innenfor markagrensen – sosialdemokratene vil nekte Märtha Louise å utvide huset: de sier reelt sett at det ikke skal være særfordeler for de kongelige.

Vårt syn er at kirken må ordne opp i sine egne saker, og at politikere ikke har noe med dette å gjøre. Nå er det problematisk at vi har en Statskirke, men så lenge vi har den, synes vi at staten bare skal betale regningene og ikke legge seg opp i troslæren. Vi synes mao. at politikere ikke skal blande seg opp i bispeutnevnelser, annet enn at de relevante organer skal effektuere det som kirkens organer bestemmer. Slik er det det bør være dersom man har en statskirke. DLF mener selvfølgelig at hele statskirkeordningen skal avskaffes; tro er en privatsak som staten ikke har noe med, staten skal kun beskytte enhvers rett til å ha den troen han eller hun måtte ønske.

Mht til monarkier mener vi at de kongelige må få store muligheter til ikke å være underlag de samme regler som vi andre. Selvfølgelig må de få lov til å bygge sine hus som de vil (noe vi for øvrig mener at alle skal få lov til, også de som ikke er kongelige). Prinsipielt er DLF selvfølgelig motstandere av monarkiet som styreform. Vi mener at det er grovt umoralsk at statsoverhodet er en person som er født til denne jobben.

I skarp kontrast til vårt syn står altså synet til våre sosialdemokratiske venner; de er tilhengere av både statskirke og monarki, men de vil også at kirkens tillitsmenn ikke skal bestemme kirkens innhold og de vil at de kongelige skal være helt likeverdige med manne i gata. Selvmotsigende synes vi dette er, men denne beskrivelse passer jo på alt sosialdemokratiet står for.

En gammel vits går slik: Spørsmål: ”Når kan du se at en politiker lyver?” Svar: ”Når han snakker”.

Vi vil ikke med dette si at alle politikere lyver hele tiden, men det er opplagt at en god del politikere ikke har et nært forhold til sannheten når de uttaler seg. Grunnen er at de til en viss grad må snakke velgerne etter munnen for å bli valgt. En del politikerer kjenner altså til de faktiske forhold, men de vet at de ikke vil bli valgt (eller gjenvalgt) hvis de ga uttrykk for det de vet, og derfor pynter de på sannheten for å bli gjenvalgt.

Vi kunne gjengitt en rekke eksempler som bekrefter dette, men la oss holde oss til ett ferskt eksempel: Alle som følger med vet at det norske pensjonssystemet er på vei mot konkurs. Vi siterer fra Ole Gjems-Onstad i Økonomisk Rapport nr 2 2004: ”Folketrygden er Norges uforsvarligste pyramidespill … Statens samlede pensjonsforpliktelser gjennom folketrygden utgjør nå kr 3700 milliarder … en pensjonsreform som er lojal mot fremtiden, krever et oppgjør med et gammelsosialistisk LO som tilhører fortiden”.

Reformer i pensjonssystemet har lenge vært under diskusjon og lenge så det ut til at også SV ville være med på å iverksette nødvendige endringer i pensjonene; ledende SV-politikere forstår selvsagt at dersom det ikke foretas radikale endringer, så går det mot et sammenbrudd.

Men for ikke lenge siden la SV om kursen 180 grader: nå ville de ikke lenger være med på de nedskjæringer som er nødvendige for å redde systemet. Dette kan ikke bety annet enn at ledende SV-politikere sier noe som de vet ikke er sant: de sier nå at folketrygden kan overleve uten kraftige reformer, noe som de altså må vite er galt.

Summa summarum er at politikerne sier ting de vet er usant for å beholde sine maktposisjoner. (Vi har brukt SV i eksemplet over, men vi kunne brukt eksempler fra alle de andre store partiene.)

Som sagt er det slik at politikere sier ting de vet ikke er sant for å få oppslutning hos velgerne. Men også her skiller DLF seg ut. Vi er primært ikke ute etter oppslutning, det vi skal gjøre er å si det som er sannheten, koste hva det koste vil. Vi vil aldri si noe som ikke er sant for å oppnå velgeroppslutning, verv, posisjon eller innflydelse. Alle skal kunne stole på at det en DLFer sier, det er sant. Vi er ærlige, og vi mener at seriøs politikk forutsetter ærlighet.

Hvordan kan vi da få oppslutning og innflydelse? Jo, ved stadig å utfordre de usannheter som alle dominerende miljøer baserer seg på, enten det er innen religion, innen økonomi, innen historie eller innen filosofi. Og så lenge vi er små vil kursen landet vårt styres etter fortsette i en retning som vil ende i katastrofe. Slik som folketrygden, hvis LO og SV får det som de vil.

Under overskriften ”Offentlige vandaler” skriver Aftenposten i dag at ”Norske kommuner ødelegger kulturminner og ilegges nå bøter som svir. En jernalderhaug i Skien, et strandområde ved Utstein kloster og en gårdshaug i Nordland er blant det som er rasert.”

Videre fra Aftenposten i dag: ”Kommunene unnlater å varsle fylkeskommunene om utbygginger og andre tiltak som rammer fredede kulturminner. 28. januar ble Rennesøy kommune bøtelagt av Økokrim etter å ha gitt tillatelse til riving samt oppføring av en sjøbu og bygging av nytt bryggeanlegg nær Utstein kloster uten først å ha underrettet fylkeskommunen. Arbeidene førte til skader på kulturminner og kommunen har godtatt boten.”

Mer fra Aftenposten: ”- Den klassiske forsømmelsen består i at kommunens tekniske etat ikke har rutiner for bl.a. å sjekke økonomiske kartverk hvor automatisk fredede kulturminner normalt er avtegnet, sier konstituert førsteadvokat Hans Tore Høviskeland tilknyttet Økokrims miljøteam. - I tillegg har kommunene ikke tilstrekkelig egen oversikt over egne registrerte kulturminner. Ofte gis det bygge- eller gravetillatelse midt i et kulturminneområde uten at kulturvernmyndighetene i fylkeskommunen varsles.”

Hva skal vi si til dette som vi ikke har sagt utallige ganger tidligere? Det offentlige som eier er ikke i stand til å ta vare på det som eies på en fornuftig måte: vi leser om dette i avisene igjen og igjen; vi har forfalne offentlige bygninger, forfalne skolebygninger, forfalne svømmehaller, vi har forfalne veier, vi har … Nei den som leser dette har allerede fortsatt poenget, som allerede Aristoteles forsto: ”Det som eies i fellesskap er det ingen som tar vare på» (Politikken, bok 2, kap. 3). Dessverre er det så få andre som har innsett dette, og derfor kommer vår fremtid til å være preget av stadig økende forfall på alle områder som det offentlige – både stat og kommune – nå disponerer. De aller fleste kommer antagelig til å foreslå å bevilge mer penger, og å innføre bedre rutiner i byråkratiet som skal disponere disse offentlige verdiene, for å heve standarden på det som det offentlige eier, men dette kommer ikke til å virke, dette vil bare føre til at det offentlige vil disponere enda mer av verdiene i Norge, og dette vil igjen føre til at forfallet rammer enda større områder.

DLF ønsker selvsagt at vi skal ha en høy standard på skoler og veier og svømmehaller, og derfor må slike ikke eies og disponere av de offentlige vandaler som styrer dem i dag. DLF mener at kun privat eie ikke bare er det eneste moralske, privat eie er også den eneste form for eie som innbærer at eiendeler, store som små, blir tatt godt vare på. DLF vil altså privatisere skoler, svømmehaller, praktisk talt alle offentlige bygninger, veier, etc. Kun dette kan føre til at vi kan nyte godt av gode tilbud på disse områdene.

”Rungende nei til mer privatisering” leste vi i Dagbladet i går. En undersøkelse har vist at nordmenn ikke vil ha mer privatisering, de foretrekker offentlige løsninger.

Dagen før skrev den alltid lite innsiktsfulle Sissel Benneche Osvold i samme avis at velferdsstatene i Europa er svært gode å leve i: ”… folk i de europeiske velferdsstatene [lever] lenger, barnedødeligheten er lavere, vi får mer helse og skole for pengene, vi arbeider mindre, men har høyere produktivitet…”.

La oss først si til dette at de privatiseringer som har vært gjennomført i Norge ikke har være reelle privatiseringer; en reell privatisering innbærer at det offentlige trekker seg helt ut av virksomheten. De som har vært kalt privatisering i Norge har innebåret at et privat firma har fått utført en bestemt oppgave i en begrenset periode, og at det er det offentlige som har betalt tjenesten. Dette er ikke reell privatisering, en reell privatisering ville ha betydd at private hadde fått lov til å konkurrere om å utføre oppgavene, og at de som brukte tjeneste selv skulle betale for tjenesten, direkte til leverandøren og ikke gjennom omveien om staten. Da vil konkurranse ført til stigende kvalitet på tjenestene.

De privatiseringer som har vært utført har ikke vært reelle, de har i realiteten bestått i å overlate oppgaver til private monopoler som staten beskytter mot konkurranse, og da er det ikke overraskende at kvaliteten har gått ned. Også DLF er motstandere av denne typen privatiseringer.

Men i sammenheng med dette kan vi se på Osvolds forsvar av velferdsstaten, og det er interessant å se på de fakta hun utelater:

Hun sier at vi får mer for pengene mht skole – dette er overraskende etter de siste undersøkelser som viser hvor dårlig norske elever presterer i internasjonale tester

Hun nevner ikke gate- og voldskriminaliteten, som har steget enormt de siste årene (Overskrift på første side i Dagsavisen i dag: ”Ny voldsnatt i Oslo”).

Hun nevner ikke den økende mengde svart arbeid og skatteunndragelser i næringslivet: det er blitt så vanskelig for de næringsdrivende å følge alle lover og regler og bestemmelser at betydelige deler av økonomien er skjøvet over i svart sektor. Dette fører til en redusert respekt for lov og rett, noe som er svært skadelig.

Hun nevner ikke helsevesenet, som for å løse problemene de siste årene er omorganisert en rekke ganger, men som fortsatt er offentlig og har store problemer, for eksempel i form av at syke pasienter må vente lenge på behandling.

Hun nevner ikke at innpå 800 000 nordmenn i arbeidsdyktig alder er trygdet eller førtidspensjonert på en eller annen måte – at disse er stengt ute fra arbeidsliver er skadelig for norsk økonomi, og det er enda mer skadelig for de som er rammet.

Hun nevner ikke det statlige pensjonssystemet, som er et pyramidespill som snart kommer til å gå overende: staten skylder i opparbeidede rettigheter innpå 4 000 milliarder kroner (for å antyde størrelsen på dette beløpet kan vi si at innværende statsbudsjett er på noe over 800 milliarder kroner).

Til tross for alt dette, som burde være velkjent stoff, så er både Osvold og nordmenn flest fornøyd med tingenes tilstand. Det virker som om de ikke forstår hva de nevnte problemene vil medføre om ikke mange år. De er motstandere av privatiseringer, hvis hovedidé er at enhver skal betale for det vedkommende selv bruker og at ting ikke skal subsidieres av staten, dvs. privatiseringer innebærer at andre ikke skal tvinges til å være med på å betale andres regninger. Folk vil ha offentlige løsninger, som innebærer at vi alle betaler ”litt” til staten og så skal staten gi oss ”gratis” helsevesen, skole, pensjoner, etc. Det virker som om folk tror at de vil slippe billigere unna dersom staten tar seg av skole, helsevesen, pensjoner, etc. Men i virkeligheten er det slik at dersom staten tar seg av dette, så vil kvaliteten på tilbudene blir dårligere og dårligere, og til slutt vi alt bryte sammen.

Så det går den veien høna sparker. Den som lever vil få se, og man må heller ikke leve så lenge for å få se det.

Grunnen – eller påskuddet - til at vi har en velferdsstat, dvs. en stat som skal drive velferd, er at den skal hjelpe de svake, de som visstnok ikke hadde klart seg selv hvis de ikke hadde blitt hjulpet av staten.

Sannheten er motsatt: staten slik vi har den i dag, er svært ødeleggende for alle, men mest for de svake. Grunnen er at en omfattende stat må ha et høyt skattenivå og en omfattende regulering av næringslivet. Dette medfører at skattebyrden blir stor for de som er minst ressurssterke, og til at næringslivet og arbeidsmarkedet blir så rigid at det blitt stadig vanskeligere for de svake å skaffe seg jobb; isteden blir de i dagens system passivisert ved at de blir satt på en eller annen form for trygd – statens politkk har gjort det nærmest umulig for disse å få jobb.

Flere aviser har i dag oppslag om et aspekt ved statens undertrykking av de svake: Aftenposten: ”Rekordskatt på fattigdom” og ”Staten tjener grovt på fattige”, mens Dagbladet skriver ”Staten [blir] rik på gjeldsofre”. Disse oppslagene handler om de gebyrer staten håver inn på dårlige betalere, og som alle vet så er det jo de som ikke har så god råd som er dårlige betalere.

Men disse oppslagene er ikke enestående, det finnes mange andre slike eksempler. NRK-TV sendte forelden et program om våre svært høye strømpriser. Som vi vet er en stor del av strømprisen avgifter til staten, og strømmarkedet er ikke fritt, det er gjennomregulert av staten; den største aktøren heter forøvrig Statkraft. Også her det slik at staten skor seg på folk flest.

Et annet eksempel: Skolen skal være offentlig for å motvirke Matteus-effekten (Matteus-effekten er et femomen omtalt i Matteus-evangeliet, og det går ut på at den som har mye skal få mer, og den som har lite skal miste det lille han har). Selvsagt har det vist seg at en statlig skole blir så dårlig at kun de elvene som har ressurssterke foreldre klarer seg godt; det som skjer er altså at skolen forsterker Matteus-effekten.

La oss ta med et eksempel til, det er riktignok ikke hentet fra Norge, men fra Tyskland: Geografi er ikke poenget her, poenget er tiltak satt i gang av en velferdsstat.

I velferdsstaten Tyskland er det selvfølglig mulig å få utbetalt dagpenger fra staten dersom man er arbeidsløs. Man får dog kun pengene dersom man er reell arbeidssøker, dvs. man mister utbetalingene dersom man sier nei til tilbud om jobb. Nå er det slik at prostitusjon er blitt lovlig i Tyskland, og dette har medført at de prostituerte betaler skatt, firmaet de er ansatt i betaler arbeidsgiveravgift, etc. Dette har ført til at arbeidssøkende unge kvinner er blitt truet med at dersom de ikke tar jobb i en bordell, så vil de miste sine dagpenger. Ja, dette høres utrolig ut, men vi har det fra en kilde som vi vil regne som pålitelig, The Telegraph.

Her kan vi se at det tyske lovverk ikke er i samvar med den medmenneskelighet, varme og fleksibilitet som tyskerne er så kjent for. Vi tror dog ikke dette – det å pålegge unge kvinner å bli prostituerte – vil bli et vanlig trekk ved fremtidens velferdsstat, men dette eksemplet illustrerer den umenneskelighet som velferdsstaten utviser overfor de svake.

Så, la oss avslutte med å si at alle, men mest de svake, vil tjene på et samfunn hvor næringsvirksomheten ikke er gjennomregulert av det offentlige. Frihet – kapitalisme - er i samsvar med alles reelle egeninteresse: alle vil tjene på å leve i et samfunn hvor alt som er frivillig er tillatt, og hvor staten kun tar seg av de som initierer tvang overfor andre. Så staten, dvs. velferdsstaten, er ikke de svakes beste venn, velferdsstaten er alles, og spesielt de fattiges, verste fiende.

Vi så ham smilende på TV i går, like blid som en LOTTO- eller Idol-vinner, vinkende til fremmøtte fans og fotografer, mens han vinket og smilte og lot sin pressetalsmann/advokat føre ordet. Og han, en ung mann fra Afghanistan, hadde virkelig gjort noe stort. Han hadde for åttende gang kommet tilbake til Norge etter å ha blitt utvist, han hadde planlagt et massedrap, men han var ikke blitt straffet, bare utvist, og utvisningene skjedde på en måte som innebar at det var den enkleste sak av verden å komme tilbake.

Dette er bare så enkelt å tro: det virker som om ingenting i Norge fungerer. Her kan man altså planlegge en svært alvorlig forbrytelse (styrte et fly), bli tatt nærmest på fersk gjerning, og så ikke bli straffet, men bare bli utvist – og det hele syv ganger etter hver gang å ha fått sin asylsøknad behandlet!

Og politikerne, som har ansvaret for dette galehuset som Norge er blitt, de hverken forstår at dette er, for å si det forsiktig, noe problematisk, de fortsetter i samme kurs som tidligere og håper vel at problemene forsvinner av seg selv – de gjør i hvert fall intet for å løse dem. Vi skal ikke si mye om dette, annet enn at et samfunnssystem som ikke engang vil straffe de kriminelle, er sammenbruddet nær.

Om afghaneren skal vi ikke si annet enn at vi forstår godt at han er blitt en Norgesvenn, men med slike venner - hvem trenger fiender?

Denne saken viser at Norge er et land som ikke kan tas på alvor. Norge er blitt et lekeland, hvor politikerne unngår å ta i fatt i de alvorlige problemer og bare leker seg med dilldall. Saken med afghaneren er en reductio ad absurdum av den politiske organisering vi har av det norske samfunnet.

Det eneste som kan gi Norge en kursomlegging er en sterkt resultat for DLF i det kommende Stortingsvalg. Hvis ikke er dette skjer er det en betydelig fare for at løpet er kjørt.

Det er svært upassende å forsøke å slå politisk mynt på de politiske omstendigheter etter den enorme naturkatastrofen i Asia i julen, der ca en kvart million mennesker mistet livet (og av disse var det innpå 80 nordmenn), og hvor enorme materielle verdier ble ødelagt.

Men vi mener at vi ikke kan la være å komme med en kort kommentar til hvor utrolig inkompetent den norske utenrikstjenesten håndterte katastrofen. Ikke bare kom hjelpetiltakene sent i gang, ikke bare var mange av de som skulle hjelpe til med dette arbeidet udugelige, ikke bare fantes det ikke rutiner, etc., det som kanskje er mest kritikkverdig er at utenrikstjenesten ikke hadde datautstyr.

Nordmenn i det rammede området forteller om at de henvendte seg til UD eller til den norske ambassaden i Thailand, og at opplysninger om savnede slektninger etc. ble skrevet med på post-it-lapper!

Dette høres utrolig ut.

Datamaskiner har vært i utstrakt bruk i Norge i mer enn 15 år, de finnes praktisk talt på hver eneste kontorpult i Norge, de finnes på mange barneværelser, og svært mange familier har en PC i huset. Men i den norske utenrikstjenesten brukte man altså i forbindelse med en enorm krise post-it-lapper og kulepenn.

Pårørende som var i Thailand har til og med fortalt at de lånte sine egne private PCer, som de hadde med på ferie til Thailand, til tjenestemennene fra UD for at disse skulle kunne arbeide mer effektivt.

Vi kan ikke si annet enn at disse opplysningene er sjokkerende, men lite overraskende. Man kan forstå hvorfor vi har denne reaksjonen ved å spørre om hvordan staten – dvs. politikerne – bruker de enorme beløp de får inn.

I år er statsbudsjettet på noe over 800 milliarder kroner – 800 000 000 000 kr. Tidligere år har statsbudsjettene vært av samme størrelsesorden. Det er altså slik at av budsjetter i denne størrelsesorden, så har politikerne ikke klart å finne rom for å gi viktige tjenestemenn i utenriksdepartementet et så nødvendig arbeidsverktøy som PCen er.

Hvordan kan dette skje? Jo, dette er skjedd fordi politikere – og vi snakker da om de politikere som mener at staten skal hjelpe folk med ”gratis” skoler, helsevesen, pensjonsordninger, etc. – har mye lettere for å bruke penger der hvor de synes, heller enn der hvor de trengs, men ikke er så synlige.

Dett er mønsteret: politikerne bruker penger der hvor de synes – på veier, på u-hjelp, på helse og skole, fordi der er det stemmer å hente (at resultatet av denne pengebruken er elendig uansett hvor mye penger som brukes skal vi la ligge i denne omgang). Det hvor penger trengs, men ikke syns, som for eksempel til nødvendig arbeidsverktøy for de som skal hjelpe nordmenn etter en krise, der bruker politikerne ikke penger, det er ikke noen stemmer å hente på å oppgradere UDs dataanlegg.

Politikere vil alltid bruke penger på denne ulogiske og umoralsk måten, og løsningen er å ta pengene fra politikerne. All den innsatsen som staten gjør på nyttige områder i dag (skole helsevesen, etc.) bør overføres til private. Da vil kvaliteten på det tilbudet vi får øke kolossalt. Denne kvalitetshevningen vil også ha ringvirkninger som vil gjøre at statens innsats på de legitime statlige oppgavene (militært forsvar, f.eks.), vil bli preget av en langt høyere kvalitet.

Vi frykter at dersom dagens politiske kurs fortsetter, så vil UDs hjelp til nordmenn i utlandet være like elendig som den var etter terroraksjonen i Madrid for et år siden, og som den var etter katastrofen i Asia i julen.

Valgkampen begynner snart, og i den anledning har programkomiteen i Høyre lagt frem et programforslag som kan gi Høyre noe uttelling ved valget. Programutkastet går noen små museskritt i retning av øket frihet på enkelte områder.

Programkomiteen vil at Høyre blant annet skal gå inn for å
* redusere alkoholavgiftene
* redusere bilavgiftene
* åpne for søndagsåpne butikker
* gå imot rushtidsavgift i trafikken
* skille stat-kirke
* tillate salg av vin i dagligvarebutikkene
* øke bruken av anbud og private løsninger i offentlig sektor
* fjerne hindringer for bygging av gasskraftverk

Som nevnt er dette Høyres VALGprogram: det er dette programmet Høyre vil gå til valg på, det er med andre ord ikke det program som Høyre vil styre etter når de kommer i regjering. Dersom man kun ser på retorikken kan det se ut som om Høyre på enkelte punkter går inn for øket frihet, men når Høyre har en hånd på rattet er det kun venstrekjøring, da går Høyre aldri inn for øket frihet. I inneværende periode har Høyre gått inn for øket moms, de har gått imot å fjerne restriksjoner inne bioteknologisk forskning, de har gått inn for røykeloven, de har gått inn for tvungen kjønnskvotering i private bedrifters styrer, osv.

(En noe overraskende ting er at for fire år siden gikk Høyre til valg på å fjerne toppskatten. Nå, etter at Høyre i flere år har sittet i regjering hvor de også har hatt finansministeren, har vi fortsatt toppskatt, og i programkomiteens utkast er det intet forslag om å fjerne den. Det som er overraskende er altså ikke at vi fortsatt har toppskatt, det som er overraskende er at programkomiteen ikke har tatt med i sitt utkast et forslag om å fjerne den.)

Den eneste realistisk mulighet for å få til en viss økning av den individuelle friheten i Norge er hvis DLF kommer på vippen. Med et DLF på vippen vil vi sørge for at en borgerlig regjering vil begynne å føre en ikke-sosialistisk politikk. Så derfor: stem DLF.

Tre interessante saker i dagens nyhetsmedier illustrerer samme poeng: 1) Høyre ønsker å samle de fire distriktsavdelingene innen helse-Norge i et statlig organ. 2) En del kommuner ønsker ikke å avvike fra statens satser ang. bemanning i barnehaver. 3) Høyre ønsker å lovbestemme elevers rett til fritt skolevalg. Vi vilført kort si til dette at alt dette er forhold som staten ikke har noe med.

I mange år hørte vi klager over at helse-Norge var svært ineffektivt.: helsekøer, byråkrati, ansvarsfraskrivelser, etc. Dette var mens fylkene drev sykehusene, og alle (unntatt oss) trodde at problemene ville bli løst hvis staten overtok. Nå er helse-Norge delt inn i statlige regioner (Helse-Sør, Helse-Øst, etc.), men som man lett forstår av utspillet fra Høyre er det fortsatt problemer. Høyre vil nå gjøre sentraliseringen enda større, og foreslår at de fire regionene skal samle i én region som skal omfatte hele landet.

Barnehavene blir dyrere og dyrere for kommunene, og en måte å spare på er å redusere på bemanningen, for eksempel å la det samme antall voksne passe flere barn. Men selvsagt er barrehavelærerne imot dette, de vil naturlig nok at det skal være færrest mulig barn per voksen.

Skoleelever ble tidligere plassert i den skolen som lå nærmest deres bosted. Senere ble det lettet på dette, og nå kan elever enkelte steder komme inn på skole etter karakterer, og bostedet spiller liten eller ingen rolle. Her er det bred politisk uenighet, partiene på venstresiden vil selvsagt at elever skal gå på den skole som ligger nærmest der eleven bor, og dermed basta.

Uenigheten og striden i disse spørsmålene er akkurat slik vi liberalister kunne vente, og stikk motsatt av det sosialdemokratene i de andre partiene ventet seg. Sosialdemokratene i Høyre, Ap, FrP, Venstre, Sp, Ap, KrF og SV tror at fellesskapsløsninger løser problemer, men vi vet at offentlige løsninger ikke løser problemer, tvert imot så skaper de problemer, uenighet, strid og synkende kvalitet på de tjenester som tilbys. Det finnes tiår på tiår med entydige erfaringer som bekrefter dette, men det virker som om dette ikke gjør inntrykk på sosialdemokratene.

DLF ønsker altså at skoler, sykehus og barnehaver skal være fullt ut private uten noen form for offentlig regulering, innblanding eller deltagelse. Da kan de involverte – leger, lærere, administratorer, foreldre, pasienter – seg imellom bli enige om de ordninger som skal gjelde på den enkelte skole, den enkelte barnehave og det enkelte sykehus.

Vi er overbevist om at fullt ut private ordninger på disse og alle andre områder (unntatt de legitime statlige primæroppgaver) vil føre til et mer effektivt system, høyere kvalitet på tjenestene, langt mer tilfredse ansatte og langt mer fornøyde brukere. DLFs syn er altså at kun en fullstendig privatisering vil gi reelle løsninger, og at de sosialdemokratiske løsninger som går ut på at alt skal løses innenfor tvungne fellesskap, skaper langt langt flere problemer enn de løser.

”Vi er alle sosialdemokrater” sa Einar Førde for noen år siden – og han hadde rett. Han hadde rett hvis han snakket om de store partiene (de som er på Stortinget), og han hadde rett hvis han snakket om praktisk talt hele den norske befolkning.

Med sosialdemokrati menes den politiske ideologi som sier at samfunn skal organiseres slik at staten tar seg av alle viktige oppgaver (skole, helsevesen, pensjonsordninger, forskning, infrastruktur, etc.), at de skal finansieres med et høyt skattenivå, at mennesker i liten grad skal holdes ansvarlige for sine handlinger, og at all ikke-offentlig virksomhet skal være gjennomregulert av det offentlige.

Alle partier i Norge (bortsett fra ett) et i dag tilhengere av denne ideologien.

Hvordan står det så til i Norge i dag?

Å studere ved universiteter/høyskoler er mer vanlig enn det var å ta artium for en generasjon siden, og dette er svært kostbart. Vi går tre ganger så ofte til lege som for 25 år siden. Nye kostbare behandlingsmetoder gjør også behandlingene dyrere. Eldrebølgen kommer og vil gjøre at pensjonssystemet bryter sammen om få tiår: folk lever lenger enn før og lever mer aktive når de er eldre. Staten trenger derfor stadig større inntekter, og skattenivået øker. Gjennomsnittlig skatt i Norge i dag er ca 50 %, men de som har vanlige inntekter betaler inntil ca 70 % av det de tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlige. Til og med selverklærte skattelettepartier som Høyre har nå (budsjettforslaget lagt frem i 2004) gått inn for å øke momsen, og FrP er et av de ivrigste partier til å bruke offentlige penger på velferd.

I undersøkelser blir det stadig konstatert at Norge er verdens beste land å bo i, men dette må komme av manglende kunnskap om hvordan livet i Norge er: kriminaliteten er skyhøy, skolen er på mange områder den dårligste i Norden, svært mange lever uten arbeid som trygdede, små og mellomstore bedrifter er hårdt plaget av skjemavelde, arbeidsmiljølov og skatter og avgifter, osv.

Friheten reduseres; behandlingen av en rekke lover har de siste årene innskrenket individets frihet enda mer: røykeloven, bioteknologiloven, blasfemiloven, lov om kjønnsfordeling i private bedrifters styrer, osv.

Sosialdemokratiet er i ferd med å legge siste hånd på sitt verk: å gjøre Norge til et land av trygdemottagere og offentlige ansatte med svært små krav til produktivitet.

Det må en endring til! Det finnes i Norge ett parti som vil snu uviklingen bort fra det sosialdemokratiske samfunn vi er blitt, og over til et samfunn med større frihet, større velstand, større trivsel: DLF er dette partiet.

Dessverre er DLF foreløpig et ganske lite parti, men ved valget i september kan DLF bli mye større. Dersom DLF ved valget blir merkbart større, vil det være et tegnt på at det er mange nordmenn som ønsker å snu utviklingen bort fra sosialdemokratiet. Men dersom DLF etter valget forstetter å være et lite parti, er det all grunn til å frykte at sosialdemokratiet vil fortsette å passivisere Norges befolkning og at de som har en viss mengde tiltak og arbeidslyst vil fortsette å emigrere.

Skal vi forsøke å vise at ikke alle nordmenn er sosialdemokrater? Valget er ditt.

Unge sjåfører er en større risiko i trafikken enn mer erfarne sjåfører, og forsikringsselskapene krever derfor høyere forsikringspremier av unge sjåfører. Flere medier har i det siste tatt opp det som de åpenbart mener er urettferdig ved en slik ordning. VG skriver for eksempel på lederplass i går at ”forsikringspremier på rundt 1600 kr i måneden for en bil som koster 80 000 kr, er dryg kost”.

De høye premiene har dog ikke ført til en reduksjon i trafikkulykkene, og VG avslutter sin leder med å si at ”Vi tror at forsikringsselskapene bør sette seg ned med samferdselsmyndighetene for å finne andre måter å oppdra dagens unge bilister på”.

DLF ønsker selvfølgelig at antall trafikkulykker skal være minst mulig, og at flest mulig unge skal ha anledning til å kjøre sin egen bil. VG trekker frem et eksempel på at en bil koster kr 80 000, men denne kunne vært gjort mye billigere hvor de statlige avgiftene hadde vært avviklet. Dessuten er det helt rimelig at forsikringsselskapene setter sine premier i samsvar med den risikoen som kunden representerer.

Det eneste som kan redusere forsikringspremier (og alle andre priser) er fri konkurranse, dvs. at det ikke finnes statlige inngrep i næringslivet. Det staten bør gjøre for å få redusert forsikringspremiene mest mulig, er å fjerne alle reguleringer av forsikringsbransjen. Som nevnt er det opplagt hva staten kan gjøre for å gjøre bilene biligst mulig.

Men hva gjør man da med alle ulykkene som unge sjåfører står for? Først og fremst er det store antall ulykker et resultat av den ansvarsløshetskultur som i stigende grad er til stede i befolkningen. Denne ansvarsløsheten er størst blant de unge. Og dette har sammenheng med at skolen er dårlig, og, enda mer viktig, at familien er gått i oppløsning; svært mange barn vokser i dag ikke opp i stabile familieforhold, noe som er gjort mulig av et vell av støtteordninger til oppløste familier. Begge disse utviklingstrekk er det opplagte resultat av den utvikling som de store partiene har satt i gang de siste tiår.

Så, den sitasjonen vi har i dag, med mange trafikkulykker, er et resultat av den generelle politikken som er ført. Løsingen er å føre en annen politikk, enn politikk som ikke oppfordrer folk til en generell ansvarsløshet, slik dagens politikk gjør. Dette vil altså føre til både færre ulykker, billigere biler, og lavere forsikringspremier.

Igjen er vi blitt rammet av en politisk streik – og årsaken er den samme som den alltid er.

Denne gangen førte streiken til at i går sto alle tog mellom kl 1200 og kl 1500. Folk kom for sent til møter, de rakk ikke fly, de kom forsinket hjem til middag, osv.

Og hvorfor? Det var mer enn 2000 fagorganiserte medlemmer av Jernbaneforbundet som streiket i protest mot forslaget om å konkurranseutsette Jernbaneverkets produksjonsvirksomhet. Det er alltid dette politiske streiker går ut på: fagforeninger i statlige/kommunale bedrifter streiker fordi de er uenige i forslag som er fremmet i demokratiske fora.

Politiske streiker går alltid ut på å fremme synspunkter som indirekte har tapt i valg, og de streikende forsøker reellt sett å få til en omgjøring av et demokratisk fattet vedtak i den ene saken som opptar dem. Dette gjør de ved å ramme tusenvis av tilfeldige mennesker.

Politisk streiker er altså alltid en meningsytring mot et demokratisk fattet vedtak (eller forslag), og de iverksettes nesten alltid av personer som ønsker beskyttelse mot fri konkurranse, dvs. de settes i gang av personer som ønsker å opprettholde egne særfordeler på bekostning av folk flest.

Vi lever i et demokrati, og dette innbærer at alle bør følge demokratiske spilleregler. En viktig spilleregel er at man lojalt følger demokratisk fattede vedtak. Det er dette de som utfører politiske streiker ikke gjør: de forsøker å overprøve (det som vil bli) demokratisk fattede vedtak. De benytter dog helt urimelige virkemidler for å hindre en demokratisk prosess, og disse urimelige virkemidlene rammer alltid kun tredjeperson: i dette tilfellet titusenvis av togpassasjerer.

Dessuten har vel slike politiske streiker aldri ført til det som de streikende ønsket å oppnå, det eneste de har oppnådd er vekke irritasjon blant de som de streikende har som jobb å tjene.

Det er visstnok slik at med dagens lovverk, så er slike streiker lovlige, men DLF er sterkt i tvil om denne lovligheten bør opprettholdes.

Sametinget ble opprettet lov av 12/6 1987, og valgt første gang 1989 samtidig med stortingsvalget. Sametinget har i svært liten grad hatt noen bestemmende myndighet, først og fremst er det myndighetenes rådgivende organ i alle saker som har med den samiske befolkning å gjøre.

De fleste samer – og del fleste andre nordmenn – hadde store forhåpninger til Sametinget; de trodde at nå, ved opprettelsen av Sametinget, skulle problemer virkelig løses; problemer løses jo, tror de, ved at folk kommer sammen, diskuterer og tar en demokratisk avgjørelse.

Men hvordan har det endt opp? Dette leser vi om i en artikkel i Dagbladet nylig: ”Sametinget endte opp som en tannløs papirtiger og ble en gedigen skuffelse. Det er dommen fra skuespiller Nils Utsi. Han får støtte fra en rekke tidligere sameaktivister.

Dagbladet har intervjuet seks av de som sto sentralt under den samiske kulturkampen på 60- 70- og 80-tallet. Samtlige mener Sametinget befinner seg i en dyp krise:

- Jeg tror nok mange tenker at ”nå har samene fått sameting, og da er vel alt bra”. I virkeligheten har vel det meste fortsatt som før, forskjellen er bare at makta går i kofter og er midt blant oss, sier Synnøve Persen.

- Jeg vet ikke det. Min kamp dreide seg om å styrke samenes kulturelle tilhørighet. Det var her jeg håpet at Sametinget kunne bli en styrke. Jeg kan ikke la være å ta hensyn til at Finnmark består av flere folkegrupper. Her mener jeg Sametinget har gått seg helt vill.”

Dagbladet har også nylig hatt artikler om omfattende pengesløsing og kameraderi blant sametingets representanter:

Sametingets reiseutgifter er for eksempel ti ganger høyere enn stipendene til samiske kunstnere. -Og bevillingene til kultur reduseres stadig. Sametinget mangler helt legitimitet blant samiske kunstnere. Jeg vil gå så langt som å si at Sametinget er i ferd med å rasere det samiske kunstnere har bygd opp gjennom 20 år, mener Persen.

I en rapport skriver forskerne Harald Gaski og Lena Kappfjell at det må være et paradoks «for samiske politikere generelt å se hvor mye de bruker på egen aktivitet vurdert mot hva de klarer å få i stand av målbar skapende virksomhet”.

Vi i DLF vil bare konstatere at denne utviklingen ikke er overraskende i det hele tatt. Denne type organisasjoner vil alltid ende i enten en byråkratisk hengemyr hvor det prates mye og gjøres lite, eller som en gjennomkorrupt organisasjon som har som eneste virkelige formål å sikre de ansattes lønninger, prestisje og andre goder. (Et ferskt eksempel på en slik gjennomkorrupt prateklubb er FN.)

DLF vil avvikle alle slike organisasjoner: vi vil la folk ha frihet, dvs. vi vil at de skal kunne beholde sine penger og sine eiendommer og disponere dem slik de selv måtte ønske (så lenge det skjer på ferdelig vis). Da blir det heller intet behov for noen organisasjon som ”skal være myndighetenes rådgivende organ i alle saker som har med den samiske befolkning å gjøre.”

DLF mener altså at Sametinget bør legges ned snarest. Det er helt uholdbart et en avgrenset folkegruppe skal ha sitt eget parlament i Norge. Og som vi har sett har ordningen ikke løst noen problemer.

Fraflyttingen fra enkelte tettsteder i Nord-Norge har igjen gjort distriktspolitikk til et tema som politikerne snakker mye om. Det er allikevel klart at fraflytting skaper problemer: mange klarer ikke å takle det å miste jobben, og fraflyttingskommuner blir mer enn gjennomsnittlig rammet av problemer som skilsmisser, alkohol- og narkotikabruk, kriminalitet, etc.

De vanlige politikerne har som alltid en – og kun en – løsning: det må bevilges penger og settes inn støttetiltak.

Slike tiltak vil ikke virke i det lange løp, men også i utgangspunktet er slike tiltak umoralske: slike tiltak består kun i følgende: folk som bor i sentrale strøk tvinges til å gi penger til de som velger å bosette seg i mindre sentrale strøk.

Det er jo slik at uansett hvor man bosetter seg så medfører det fordeler og ulemper: i en by har man god tilgang på kulturtilbud (kino, biblioteker, teatre), restauranter og fornøyelser, etc. Ulempen er at folk bor tett, at det er mye trafikk og en del forurensning, og at boligprisene er høye.

I distriktene er det ikke mange tilbud, men man har lite trafikk og forurensning, og man har lave boligpriser.

Enhver bør veie fordeler og ulemper og så velge å bosette seg der hvor det passer med interesser, ønsker og behov.

Det er også et helt naturlig fenomen at enkelte områder fraflyttes: tettsteder og byer etableres ikke på tilfeldig steder, de etableres der hvor det er naturressurser eller der hvor det er enkelt å drive handel. Men slikt forandrer seg over tid: ressurser kan et sted ta slutt (gruver blir tomme, fiskeressurser forsvinner, handelsveier legges om, etc.). Å tro at slike endringer vil opphøre, eller at man kan forandre slikt ved støtteordninger, er enda en illustrasjon på de fleste politikeres manglende virkelighetskontakt. Fraflytting er en helt naturlig og nyttig prosess; den fører til at folk flytter til områder hvor de kan gjøre større nytte for seg: det er bedre både for den enkelte og for omgivelsene at personer arbeider i Oslo heller enn at de går på trygd i Vadsø.

Tradisjonell distriktspolitikk går ut på å ta penger fra de som bor sentralt og gi til de som bor mindre sentralt. (En annen ”støtteordning” går ut på at man har lavere skatter og avgifter – f.eks. hadde man lav arbeidsiveravgifter i distriktene, og på Svalbard er skatten svært lav, men omfattende ordninger av denne typen er kompliserte å gjennomføre i praksis.)

DLF tar altså avstand fra alle typer overføringer og støtteordninger som er begrunnet ut i fra folks bosted. Man kan si at DLF ikke har noen distriktspolitikk: vi vil redusere skater og avgifter og alle andre restriksjoner på etablering og verdiskapning overalt, uansett avstand til Oslo.

På den annen side vil vi gjøre det lettere å etablere virksomheter og boliger i sentrale strøk, så man kan si at vår disktrikspolitikk går ut på å gjøre det lettere for folk som bor i distriktene å etablere seg med bolig og jobb i sentrale strøk

La oss tenke oss at et stort antall mennesker skal gå og spise middag, og at de på forhånd har bestemt seg for å ordne dette kollektivt.

Noen vil ha forrett, andre ikke. Noen vil ha biff, andre vil ha lam, noen vil ha fisk, noen er vegetarianere og vil ha salat, bønner og soya. Noen vil ha vin til maten: noen rød, andre hvit, mens enkelte også er avholdsfolk. Til dessert vil noen ha karamellpudding, mens ande vil ha banansplitt. Etc.

Skal dette løses kollektivt, må alle bli enige om å bestille det samme. Som det er lett å se er dette umulig å gjennomføre slik at alle blir fornøyde; har man kollektive løsninger som det eneste alternativ vil alle bli misfornøyde. Istedenfor et hyggelig måltid vil kun de som er flinkest til å få sine ønsker igjennom bli fornøyde, mens alle de andre blir misfornøyde fordi de blir servert noe de ikke vil ha.

I Norge er det en rekke tilbud som er organisert etter den kollektive modellen. En del områder er organisert slik at alle får det samme tilbud, uansett hva deres egne preferanser måtte være: Slik er det innen helsevesenet, innen eldreomsorgen, innen pensjonssystemene, og innen skolen.

La oss her se på det siste eksemplet innen skolen på en kollektiv løsning som alle blir misfornøyde med: KRL-faget. (En fersk artikkel om dette fra Aftenposten ligger her: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article915200.ece .)

KRL-faget er et forkynnende kristendomsfag som i dag er obligatorisk i norsk grunnskole. (Det gir seg dog ikke ut for å være forkynnende, det var ment som et økumenisk fag som skulle erstatte det opprinnelige kristendomsfaget, som reelt sett var eksplisitt forkynnende). KRL-faget har medført protester fra foreldre som ikke ønsker at deres barn skal bli utsatt for kristen misjonering i skolen.

Det er etter DLFs syn foreldrenes ansvar å sørge for at deres barn får opplæring, og det er opp til foreldrene selv å bestemme om denne skal være religiøs eller sekulær. Dette er uforenlig med dagens kollektive skoleordning.

DLF tar som eneste parti foreldrenes ansvar på alvor, og vi har derfor som mål å avvikle den kollektive skolemodellen (som vi også vil avvikle alle andre tvungne kollektive modeller som finnes i Norge). Vi vil at skolene skal være private, at de selv skal avgjøre hvilken ideologi de skal representere, og så skal foreldrene velge en skole for sin barn, en skole som er i samsvar med den ideologi foreldrene ønsker at deres barn skal læres opp i.

Vi vil fortrekke at barn læres opp i en skole med et pensum basert på Vestens verdier: sekularitet, rasjonalitet, den videnskapelige metode, individualisme, individuell frihet, markedsøkonomi. Det er disse verdiene DLF står for, og vi mener at kun disse verdiene kan gi basis for et fritt og sivilisert samfunn. Men vi vil ikke tvinge denne modellen på andre; et viktig element i denne modellen er frihet, og de foreldre som ønsker å gi sine barn en religiøs oppdragelse har etter vårt syn all rett til dette – å akseptere at andre vil velge annerledes enn en selv er et viktig aspekt ved frihet.

Men i første omgang bør skolenes selvstendighet økes, valgfriheten må gjøres større, og KRL-faget må gjøres frivillig. Kun dette er i samsvar med individualisme, og kun dette kan gi grunnlag for at de fleste blir fornøyde.

”Ansatte ved sosialkontorene blir stadig mer utsatt for trusler og vold. Arbeidstilsynet krever tiltak og ber sosialkontorene lage trusselvurderinger” leser vi i Aftenposten i dag.

Grunnen til denne utviklingen er at klienter mener at de har krav på utbetalinger, men allikevel får de ikke innvilget søknader om støtte. De reagerer enkelte med sinne, og noen tyr til trusler og vold.

Denne utviklingen har vi sett i mange år. Personer som arbeider på sosialkontorene blir stadig oftere utsatt for trusler og vil fra nettopp de menneskene de skal hjelpe.

Hva er løsningen på dette?

For å besvare dette spørsmålet må man først identifisere årsaken til problemet. Og årsaken til problemet er at noen gis rett til å motta penger basert på slike betingelser som lav inntekt, bolig, antall barn en har, alder, etc. Slike kriterier, hvis man først begynner å innføre dem, vil etter hvert bli mer og mer og mer kompliserte, og det å forstå seg på denne jungelen av bestemmelser blir etter hvert umulig. De ansatte på sosialkontorer blir utsatt for vold fordi klientene hverken forstår eller godtar disse kriteriene for tildeling av penger, og derfor ikke blir tildelt penger.

Løsningen på dette problemet, den eneste løsning som finnes, er å avvikle fullt og helt alle statlige (og kommunale) ordninger som innebærer at noen har rett til å motta penger fra det offentlige. (De som trenger hjelp må få dette fra private organisasjoner finansiert av frivillige bidrag.)

Løsningen er altså å ha som utgangspunkt at de eneste penger man har rett til, er de man tjener selv.

DLF går inn for et system hvor all får beholde det han eller hun tjener, og da vil det ikke være slik som i dag at noen har juridisk krav på andres penger.

Og la oss avslutningsvis evne et poeng som vi har nevnt flere ganger tidligere: Velferdsstaten dytter vanlige mennesker over i kriminalitet. Velferdsstaten er derfor et samfunnssystem som på sikt er ødeleggende for et sivilisert og harmonisk velstandssamfunn.

I de siste dager har vi avisene lest om svært omfattende skattesnusk i drosjenæringen i Oslo.
500 drosjeeiere og 2000 sjåfører skal være innblandet i skatteunndragelser for omtrent 500 millioner kroner. Dette er en skatteunndragelse som har pågått over flere år, og det er visstnok én bestemt regnskapsfører som har "hjulpet" mange av disse sjåførene og eierne til å skjule enorme beløp for skattemyndighetene.

Det er altså snakk om 500 drosjeeiere og 2000 sjåfører.

I et sivilisert samfunn - kan en så stor del av en helt legitim yrkesgruppe være kriminelle?

Enhver burde forstå at dersom man får denne type kriminalitet (her definerer vi kriminalitet som lovbrudd) i slikt omfang blant vanlige arbeidsomme mennesker, må feilen ligge ikke i lovbryteren, men i lovene.

Etter vårt syn er denne tragiske situasjonen - 2500 kriminelle i en stor og viktig og absolutt nødvendig yrkesgruppe i landets hovedstad - et resultat av lovverket, og ikke av lovbryternes kriminelle innstilling.

Det er altså slik at dagens lovverk, som pålegger oss en overflod av det som de fleste vil betrakte som meningsløse bestemmelser, høye skatter og avgifter, og et enormt skjemavelde, driver vanlige folk over i kriminalitet. Dette er svært ødeleggende, både for de det gjelder og for samfunnet som helhet.

Vi har i denne spalten gjentatte ganger sitert den kloke maksime fra Frostatingsloven: "Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes". Det vi nå ser i stadig større grad er at mengden ulover er blitt så stor at flere og flere vanlige mennesker drives over i kriminalitet, og dette er ødeleggende for landet. Det er slik som maksimen sier: landet ødes. Velferdsstaten, med sitt skyhøye skattenivå, er et drivhus for kriminalitet.

Politikerne burde være sitt ansvar bevisst. De burde foretas en meget kraftig opprydding i lovverket. Vi har dog ingen tro på at politikerne fra de partiene som er på Stortinger er i stand til dette. Skal en slik absolutt nødvendig renovasjon begynne, så må DLF inn på Stortinget - det ser ut til at først da kan avviklingen av ulovene begynne.

Regjeringens medlemmer. Landets fremste kvinner og menn. Personer med bred erfaring fra samfunnslivet, personer som kjenner samfunn, geografi, økonomiske årsakssammenneger, personer man skulle tro kjenner det politiske spillet.

Dette er vel det inntrykk de fleste har av landets regjering. Men hvordan stemmer dette med virkeligheten?

La oss se på noen av de siste utspill fra noen av våre regjeringsmedlemmer:

KrF ønsker at staten skal ha monopol på spilleautomater i Norge. Dette er i strid med inngåtte EØS-avtaler. Automateiere har nå gått til sak mot staten for å få opphevet monopolet, og i går falt domen i Tingretten: Staten tapte. Allikevel vurderer Valgerd Svarstad Haugland å anke denne dommen. TV2-nyhetene i morges antydet at dersom staten taper igjen, så vil det påløpe en utgift på 4 mrd kr, som må betales av skattebetalerne. At staten vil tape igjen er helt opplagt, men Svarstad Haugland lar seg ikke påvirke av dette.

Åslaug Haga har grepet inn for å få omgjort byggherrenes vedtaket om å bruke italiensk sten som bekledning på den nye operaen; hun vil at det skal brukes norsk sten. Helt feilaktig mener hun at dette vil vøre bar for norsk økonomi, men at hun tar fullstendig feil her er ikke vårt poeng i dag, vårt poeng i dag er at da operaen bla vedtatt bygget var det etter et forslag fra den da sittende kulturminister. Den kulturministeren hadde ikke med i sitt forslag om at det skulle være noe krav om bruk av norske byggmaterialer. Denne kulturminsterens navn var Åslaug Haga.

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold har visstnok godkjent betydelige lønnsøkninger i Forsvaret uten at dette var klarert med Stortinget. Og også selveste statsministeren, den gamle ringreven Kjell Magne Bondevik, har tabbet seg ut; han ga tillatelse til å låne ut militært materiell til USA for bruk i krigen i Irak selv om den offisielle norske holdningen var at Norge var imot krigen og at Norge ikke skulle på noe vis skulle delta i eller støtte USA og de alliertes krig for å frigjøre Irak og avsette tyrannen Saddam Hussein.

Så det virker på oss som om regjeringens medlemmer ikke har særlig stor grad av kunnskaper, innsikt, klokskap, og sans for det politiske spill. Det er mange grunner til at våre politikere er så inkompetente, men vi skal ikke gå inn på dette her, la oss her kun si at noe av det viktigste vi kan gjøre er å arbeide for at politikernes makt reduseres og gis tilbake til folket dvs. til de individer folket består av. Da vil politikerne få mindre makt, og når vi ser hva de holder på med så er det utvilsomt at dette er et stort gode.

I dagens politiske system er det ingen grense for hva politikerne blander seg opp i - de blander seg opp i alt fra sukkerinnhold i syltetøy via krumningsradius på agurker og hva som skal kunne sendes på TV til hvilke musikkformer som skal få offentlig støtte etc. – listen er endeløs.

De aller viktigste områdene har politikerne tatt helt over: helsevesen, skole, pensjonsordninger, etc., og med stort sett katastrofale resultater. Grunnen til at dette skjer er at velgerne lar seg lure til å tro at politikerne kan ordne opp og løse de problemer som finnes. Når dette viser seg ikke å stemme, så lover politikerne i neste valg igjen å løse problemene, og folk stemmer igjen på de samme partiene som har skapt problemene.

Men vårt hovedpoeng i dag er at det ikke er noen grense for hva politikerne blander seg opp i. Det siste er en uttalelse fra Unge Venstres landsmøte, hvor de ber om kvalitetsmerking av pornografi.

Vi siterer fra VG i går:

”Unge Venstre vil ha etisk merking av porno, slik at kundene skal kunne velge mellom «god» og «dårlig» porno.

Forslaget om etisk merking var ett av 350 forslag som ble vedtatt på Unge Venstres landsmøte i helgen.

- Det var enighet om dette på landsmøtet, sier leder i UV, Lars-Henrik Michelsen til VG Nett.”

Unge Venstre vil dog ikke at dette skal være en offentlig oppgave:

”Nå skal vi ta kontakt med pornobransjen for å foreslå at de innfører en slik merking” sier Michelsen Unge Venstre mener nemlig at det er bransjen selv som skal foreta merkingen.

- Jeg kan vanskelig se for meg at staten skal opprette en porno-sertifisjon, sier Michelsen.”

Hele artikkelen ligger her: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=250711

Vi er ikke sikre på om dette er en spøk eller ikke, men intet i artikkelen i VG tyder på at det er en spøk. Uansett vil nok KrF med stor lyst gripe denne ideen, og foreslå at det blir opprettet et statlig pornodirektorat.

Hvis bransjen selv oppretter en slik kvalitetsmerkeordning, vil dette koste penger, og siden forslaget kommer fra et av regjeringspartiene, vil nok bransjen be om å få tildelt midler fra det offentlige, og alt tyder da på at det offentlige da vil bevilge midler til dette, antagelig over sosialbudsjettet.

Nå er porno en bransje og en sjanger vi kun kjenner gjennom avislesning, men vi har all grunn til å tro at porno, slik den er nå, er svært usexy. Men hvis man skal få et pornomarked hvor produktene blir godkjent av et statlig pornodirektorat, og hvor de som har foretatt godkjenningen er helsesøstere av samme kvinnetype som for eksempel dagens kvinnelige politikere, så vil nok den pornoen som slipper igjennom kontrollen være langt mer usexy enn en død fisk. Statlig, helsesøstergodkjent porno, er det mest usexy vi kan tenke oss.

Men det er jo ikke utelukket at det er dette som er Unge Venstres mål: de vil ødelegge pornomarkedet, og har funnet en smart måte å gjøre det på. Feminister har forsøkt å ødelegge pornomarkedet i flere tiår uten å lykkes, men alle burde vite at skal man ødelegge noe på en skjult måte, er statlig innblanding og kontroll veien å gå: siden alle andre forsøk på å ødelegge pornomarkedet har slått feil, så kanskje statlig innblanding er løsningen? (Vi tror dog at heller ikke dette vil virke, en slik innblanding vil være et slag i luften og det svarte marked vil ta seg av de som har ønske om slik underholdning.)

Vi ble ganske overrasket over et oppslaget som vi nylig så i Nettavisen. Etter overskriften ”SV kan ikke skatt” kunne vi lese følgende:

”SVs partileder Kristin Halvorsen frykter at partiet taper valgkampen hvis skatt blir hovedtema. Dette er et område SV-politikere ikke kan, innrømmer Halvorsen.

- Rekk opp handa den som vet hva bunnfradraget i formueskatten er, oppfordret Kristin Halvorsen på SVs landsstyremøte fredag ettermiddag.

Fullstendig taushet fra forsamlingen bekreftet Halvorsens påstand: SV-politikere er ikke interessert i skatt, og kan heller ikke noe om det.”

Videre leste vi: ”Partilederen kokketerte med SV-ernes kunnskapsløshet, og fastslo at en hvilken som helst Høyre-politiker når som helst kan «ta rotta på» hennes egne partifeller i en skattedebatt. ”

Det som vi er overrasket over er ikke at SVere er kunnskapsløse om skatt, vi vet at det er svært kunnskapsløse om det meste som er viktig, det som er overraskende er at Kristin Halvorsen våget så stille en gjeng SV-politikere dette spørsmålet. Dette tyder på svært dårlig politisk dømmekraft fra SV-lederens side, men det at hun ikke forsøker å bortforklare det på noe vis er i hvert fall et innslag av ærlighet.

Hele historien kan man lese her: http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article288440.ece

Det fleste ser med forventning frem til offentliggjørelsen av statsbudsjettet: Her vil det avgjøres* om vi skal få en bedre sykelønnsordning, om det skal bli lavere pensjonsalder, om det skal bygges vei fra Snåsa til Grong, om Norlandsbanen skal forlenges, om vi skal få bredere vei fra Bergen til Stavanger, om vi skal betale mer elle mindre for alkohol, brus, tobakk, brød og melk, her skal det avgjøres hvor raskt bredbånd skal utbygges og om det skal innføres karensdager, om det skal bygges flere kirker, om det skal gis mer til uhjelp, om det skal bli «billigere» å gi penger til fagforeningen eller til kristne organsisasjoner, osv. i det uendelige.

Det som skjer er at våre herrer og mestere, de som er blitt valgt til Stortinget og som forsyner seg av mellom 50 og 70% av det folk tjener, de skal bestemme hvordan disse pengene skal brukes.

Og de brukes slik politikerne finner er best, dvs. pengene brukes i stor grad for å sikre at politikerne på kort sikt fremstår slik at de tilfredsstller de sterkeste pressgruppene.

Derfor sørger i det budsjett som ble fremlagt i går KrF for at der blir billigere å gi til kristne organsiasjoner og at det blir mer til uhjelp, Høyre sørger for at noen skattesatser blir redusert, mens lille Venstre ikke ser ut til å ha fått gjennomslag for noen ting.

DLF mener at denne måten å prioritere det som ofte kalles «landets ressurser» på, er umoralsk og skadelig. Vi mener at pengene burde ha blitt hos de som har tjent dem, heller enn at politikerne forsyner seg med inntil 70% av de mange tjener.

Vi vil at det er individenes egen prioriteringer i frivillig tilbud og etterspørsel på markedet som skal bestemme om det skal bygges vei mellom Snåsa og Grong, om Nordlandsbanen skal forlenges, om det skal gis mer i uhjelp, osv.

Vårt syn er at den enkelte har full moralsk rett til å disponere det han eller hun tjener og at dette er den mest effektive måten å disponere ressurser på. I slike tilfeller vil folk etterspørre det de virkelig ønsker, og det blir helt annerledes enn i dag hvor de sterkeste pressgruppene styrer det som skjer.

Mht det konkrete budsjattforslaget er vårt syn at vi ikke er overrasket over at Høyres løfter om skattelettelser er en bløff. Noen skattesatser, men lettelsen tas inn igjen på øket moms. Større byrder legges på næringslivet bl.a. i forbindelse med endringen i sykelønnsordningen. Dette er meget skadelig.

Etter vårt syn bør et budsjettforslag betså av så store reelle skattelettelser som mulig. Lettelser for næringslivet bør også gjennomføres i st stor grad som mulig. Politiet må omprioriterte sin innsats slik at lovbrud som ikke involverer initiering av tvang (narkotika, smugling, svart arbeid) sterkt nedprioriteres, og at innsatsen intensiveres på områder hvor initiering av tvang forekommmer (innbrudd, overfall, ran, svindel, voldtekt, drap). Videre bør det satses mer på overvåkningpolitiet og på forsvaret.

Det er et budsjett etter disse prinsipper DLF ville ha foreslått hvis vi hadde sittet på Storinget.

Regjeringens budsjettforsalg vil føre til store problemer på en rekke områder: sykeløsnnsordninge vil gjøre det enda vanskeligere for folk uten perfekt helse å få jobb, de økede byrder på næringslivet vil føre til at flere bedrifter går nedenom og/eller flytter til utlandet, osv.

Så det ser ut til at utviklingen vil fortsette i samme spor som hittil, dvs. rett mot undergangen.
.
.
.
.
.
.
Avgjørelsen kommer dog først når budsjettet er vedtatt av Stortinget.

”- Ap. fremstår som et gammelt parti. Arbeiderpartiets ungdomspolitikere må sikres stortingsplasser på bekostning av de eldre, krever AUF-leder Gry Larsen (28), Anette Trettebergstuen (23) og Marianne Marthinsen (24) ifølge Aftenposten i dag.

”Arbeiderpartiet sliter med Stortingets nest eldste gruppe av folkevalgte representanter. På Løvebakken er det bare i Senterpartiet at gjennomsnittsalderen er høyere, viser en gjennomgang av partienes grupper. Arbeiderpartiet har et kjempeproblem, mener AUF-leder Gry Larsen. Hun viser til at ungdommen forlater et parti uten unge ansikter, og minner om siste valg: Da lot partiet sine ungdomspolitikere i stikken, ved å plassere dem på usikre kampplasser. Resultatet var at ikke en eneste ungdomspolitiker kom inn.”

Vi har stor forståelse for dette problemet. Det er klart at Arbeiderpartiets politikk ikke har noe å gjøre med at oppslutningen synker blant unge, oppslutningen synker fordi politikerne ikke er unge nok.

Det er i meget stor grad blitt slik i dag: politikk og ideologi hører ikke hjemme i politikken! Dvs. alle stortingspartiene følger i dag den samme ideologi: i dag er alle de store partiene sosialdemokratiske. For å få oppslutning må de derfor satse på andre ting en politikk. De omtalte AUFere vil satse på yngre politikere, og dette forsalget er like godt eller like dårlig som alle andre forslag som de store partiene kommer med for å øke befolkningens interesse for politikk.

Vårt syn på hvorfor interessen for politikk går nedover i alle aldersgrupper er i hovedsak at politikerne fra de store partiene er enige om alt, de lover omtrent det samme, ingen ting blir gjennomført, og problemene bare blir større og større. Og slik vil det fortsette så lenge politikken fortsetter i samme spor som nå. Det eneste som kan føre oss over på en kurs hvor problemene gradvis vil bli mindre er en omlegging i retning av større frihet og ansvar for det enkelte individ. Det som må til er altså en omlegging i liberalistisk retning. Dessverre ser det ikke ut til at en slik omlegning vil komme med det første.

De nære bånd mellom landets største parti, Arbeiderpartiet, og LO, og forsøkene fra KrFs ledelse på å påvirke lokallag i KrF til å nominere Dagfinn Høybråten på en sikker plass til neste års stortingsvalg, har ført til at enkelte har påstått at dette er et problem for demokratiet.

De som kommer med disse påstandene kan da ikke være klar over hva et demokrati er. I et demokrati er det flertallet som bestemmer (dette er ikke en formell definisjon). Så lenge flertallets avgjørelser følges, så finnes det intet demokratiproblem.

Selvsagt er ikke demokrati synonymt med direkte demokrati: I Norge har vi et representativt demokrati, men siden disse ordningene er innført på demokratisk vis, så er Norge fortsatt et demokrati.

At sterke krefter – LO. ledelsen i KrF - forsøker å påvirke de som skal fatte beslutningene til å fatte en beslutning i samsvar med sine ønsker, er helt legitimt, så lenge påvirkningen ikke skjer med tvang (dvs. med vold eller trusler om vold).

Enkelte vil kanskje lønske at slik påvirkning ikke forekommer, men å si at dette derfor er et problem med demokratiet, er helt feil. De som fremsetter slike påstander han kanskje en definisjon av demokrati som mer eller mindre kun sier at ”demokrati er en god styreform”, og at slik påvirkning ikke er av det gode, men dette er en irrasjonell holdning til begrepet. Begreper må dannes og defineres med utgangspunkt i virkeligheten, ikke med basis i virkelighetsfjern ønsketenkning.

Ifølge Caplex er ”demokrati (av gr. demos, folk, og kratein, folkestyre); en styreform hvor flertallet har avgjørende innflytelse, men mindretallets interesser også blir tatt hensyn til.” Definisjonen burde også ha presisert at hva som er ”mindretallets interesser” avgjøres av flertallet, og at demokrati derfor ikke er annet enn et flertallsdiktstur: for eksempel er røykeloven innført i fullt samsvar med demokratiske prinsipper – mindretallets reelle rettigheter i dette tilfellet har flertallet valgt å ignorere.

Det skulle være klinkende klart at demokratiet har en rekke problemer, men at sterke krefter forsøker å påvirke på en fredelig måte de som skal stemme, er ikke et av dem.

Et gårsdagens hovedoppslag i NRKs nyheter på radio var at politikere og naboer "står maktesløse ovenfor skjemmende byggeprosjekter".

Problemet, som det ble fremstilt som, besto i at hverken politikere, naboer eller "fagfolk" kunne hindre eller stoppe byggeprosjekter som var godkjent av kommunen etter de gamle retningslinjene. I fjor ble det vedtatt nye, strengere regler for bebyggelse i eksisterende bymiljø i Oslo.

Såvel NRK som Høyre-byråd for byutvikling; Grethe Horntvedt, betraktet dette som en beklagelig innskrenking i politisk makt. Man ønsket sterkt å kunne ombestemme seg i etterkant, og å vilkårlig inndra tillatelser som var korrekt gitt ihht det gjeldende regelverk.

Vi i DLF synes derimot det er bra at Oslo ikke kan styres etter prinsipper som er best kjent fra Kafka. Det utmerket at lov og rett faktisk ennå gjelder i hovedstaden, og at politikernes makt begrenses av loven. Den politiske overkjøring av vanlige folk er omfattende nok allerede.

Vi finner det spesielt kritikkverdig at en Høyre-byråd, som kommer fra et parti som en gang i tiden var tilhengere av eiendomsrett og forutsigbare rammevilkår. Nå er Høyre blitt en entusiastisk tilhenger offentlig skalting og valting med borgernes liv og levnet.

Det er også ille at den lisensfinaniserte Statskanalen benyttes til propaganda for slike synspunkter. DLF vil ved første anledning avvikle NRK i sin nåværende form, slik at vi slipper å måtte betale for offentlige angrep på frihet og rettsikkerhet.

Studenter lærer mye, både i det som var ment som pensum og i det som hører til studentlivet, men som faller utenfor pensum.

VG forteller i går om noe som mange studenter lærer, men som antagelig ikke var intensjonen til de som laget ordningen som gir studentene denne kunnskapen: ”En av fire studenter studerer ikke. 25 prosent av studentene som begynte på Universitetet i Oslo i fjor, tok ingen studiepoeng.”

VGs kilde er Universitas, som forteller at 25 % av de 6000 som møtte opp på UiO første skoledag i 2003, ikke har skaffet seg ett eneste studiepoeng.

Det kan være mage grunner til at 25 % av studentene ikke studerer, men en av grunnene, kanskje den viktigste, kan være at disse melder seg som studenter – melder seg på kurs, betaler den symbolske studieavgiften, etc. – for derved å nyte godt av det meget store antall tilbud og rabattordninger som er beregnet på studenter (stipender, studielån, rabatt på flybilletter og trikkekort, studentboliger, osv.)

Det de unge studenter lærer av dette er hvordan man skal sno seg for å utnytte det enorme antall støttordninger som finnes på alle områder i Norge i dag.

Denne kunnskapen kan komme disse ”studentene” til stor nytte senere i livet, for nesten uansett hvor de vil begynne å arbeide, vil de arbeide i en bransje som er avhengig av å motta økonomisk støtte fra staten.

Men det burde være enkelt å se at disse ordningene direkte oppfordrer til uærlighet og korrupsjon, og jo flere slike ordninger det finnes, jo større og mer utbredt blir graden av uærlighet og korrupsjon i samfunnet.

DLF er selvsagt sterkt imot alle støtteordninger; vi mener at alle – personer, bedrifter, virksomheter – har all rett til fullt ut å beholde det de tjener og det de eier. Vi mener at det offentlige ikke skal dele ut penger, hverken i form av direktestøtteordninger, subsidier, stipender og lån. Vi mener at kun dette kan sikre et samfunn som er preget av viktige dyder som ærlighet og produktivitet.

Byråkratene og politikerne hviler aldri i sin evigvarende kamp for det de tror er å hjelpe oss. Det aller siste utslag i denne kampen er et forslag om å innføre store avgifter på alt som inneholder sukker.

- Sukker er like farlig som tobakk, derfor bør avgiftene på brus og godterier følge utviklingen på tobakksavgiften, sier ernærings-professor Svein Olav Kolset ved Universitetet i Oslo ifølge Aftenposten i dag.

Vi bestrider selvsagt ikke at for stort inntak av sukker kan være helsefarlig, men poenget her er at dette utspillet avslører hvordan etablerte miljøer betrakter statens oppgaver og hvordan de betrakter folk flest.

De – eliten i politikken, i pressen og i akademia - betrakter alle mennesker (bortsett fra dem selv) som uansvarlige barn som vil gå til grunne hvis de ikke får kontinuerlig hjelp og støtte. Derfor kommer det stadig utspill om forbud, støtteordninger, subsidier og avgifter – alt med det formål å hjelpe oss. Og den som skal hjelpe oss er selvsagt staten. Staten tar derfor på seg flere og flere oppgaver, og derfor får vi flere lover, flere byråkrater, flere skjemaer å fylle ut, og stadig høyere skatter.

Resultatet av politikernes iver etter å hjelpe oss har dog motsatt effekt av den de ønsker. Dette fordi dersom man behandler noen som uansvarlige, så blir de mer uansvarlige. Staten i dag betrakter folk som uansvarlige, treffer tiltak i samsvar med dette, og resultatet blir at folk blir enda mer uansvarlige. Politikerne får derfor enda bedre argumenter for enda flere tiltak, og folk blir enda mer uansvarlige, osv. Dette må selvsagt ende med en katastrofe.

Hva er så løsningen? Vi må ut av denne onde sirkelen, og løsningen er å i stadig større grad å holde enhver person ansvarlig for sine valg. Alle bør ha full rett til å treffe de (ikke-rettighetskrenkende) valg de måtte ønske, og de bør selv ta konsekvensene av de valg de foretar.

I dag blir alle valgs konsekvenser i stor grad fordelt på hele befolkningen. Dette betyr at når noen gjør noe godt, vil de positive konsekvensene bli fordelt på et stort antall mennesker, og den som gjorde den gode gjerningen vil i liten grad bli belønnet. Dårlige handlingers konsekvenser blir også fordelt på et stort antall mennesker, og den som utfører handlingen vil derfor i liten grad selv bli rammet av det han gjorde. Alle burde forstå at dette – det system vi har i dag - er et system hvor antall gode handlinger vil bli redusert og hvor antall negative handlinger vil øke.

DLF er for at enhver skal ha fullt ansvar for sine handlinger. Vi er derfor imot at staten skal være en barnepike som hjelper og støtter alle, vi mener at dette er umoralsk og at dette er svært skadelig i det lange løp. Og DLF er imot avgifter på alkohol, tobakk, fet mat og sukkertøy.

De siste dagers antydning til et distriktsopprør i Senterpartiet illustrerer tydelig noe illevarslende som skjer i dagens politikk.

Opprøret går ut på at tillitsmenn i distriktene protesterer mot den politikken som stortingsgruppen og partiet sentralt legger opp til. Som kjent var Sp et ikke-sosialistisk parti, men det har i de senere år beveget seg mot venstre på den politiske skala, og ønsker nå å danne regjering sammen med Ap og SV. Det er denne venstredreiningen som Sp-tillitsmenn i distriktene nå protesterer mot.

Det er enkelt å konstatere at den utviklingen ikke bare har funnet sted i Sp, også Høyre og FrP har i de siste år beveget seg langt mot venstre og er blitt sosialdemokratiske partier.

Hvorfor skjer dette? La oss først presisere hva som er forskjellen på høyre og venstre i politikken: Høyresiden er tilhengere av individets frihet og enthvert menneskes ansvar for eget liv, og mener at kun denne grunnholdningen kan danne basis for et fredelig, velstående og harmonisk samfunn. Vensteresiden mener derimot at individet ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og vil derfor ha stor grad av offentlig styring og kontroll: Frihet, mener venstresiden, føret til kaos og må bekjempes, og den enkelte kan ikke overlates ansvar for seg selv, isteden skal enhver ha et delansvar for alle andre mennesker. Høyresiden vil at enhver selv har rett til å styre sine eiendom og sin inntekt, venstresiden mener at det er politikerne som skal styre folks inntekt og eiendom: høyresiden vil derfor ha skattene lavest mulig (helst på 0), mens venstresiden vil ha skattene høyest mulig.

Høyreorientere politikere vil derfor arbeide for å øke individets frihet ved å senke skatter, ved å avvikle byråkrati, ved å skjære ned på offentlige utgifter og offentlige oppgaver.

Men når politikerne i dag deler ut penger, penger som er tatt fra folk i form av skatter og avgifter, vil de møte takknemlighet fra mottagerne, og politikerne vil føle seg som gode mennesker: ”jeg var med på å gi xxx kr til denne gode saken, og derfor er jeg et godt menneske.”

Det vil være vanskeligere for en høyreorientert politiker; han må jo si Nei til alle ønsker om at det offentlige skal bevilge penger til gode saker. Ja, han kan si at han ved å si Nei var med på å la skattebetalerne beholde mer av sine egne penger, men dette er et mindre synlig faktum enn takknemligheten hos de som mottar pengene han kunne vært med på å bevilge.

Derfor vil alle politikere med en viss makt føle seg sterkt fristet til å bevege sitt politiske syn mot venstre. Dette er grunnen til at det politiske sentrum flytter seg mot venstre: FrP var en gang liberalistisk, men er nå sosialdemokratisk, Høyre gir etter på alle saker hvor de kunne markert seg som et ikke-sosialistisk parti og løper fra sine løfter om skattelettelser, det sentrale Sp har klart skiftet side. Dett er også grunnen til at det er politikere med liten makt, politikere som ikke har opplevet fordelene ved denne makten, dvs. politikerne i distriktene, som protesterer mot det sentrale partiets venstredreining.

Hva er løsningen på dette? Løsningen er at høyreorienterte politikere, for at de i maktposisjon skal forbli like store tilhengere av individets frihet som de er, må ha en sterk ideologisk forankring.

Og hvor finnes det slike politikere? De finnes kun i DLF. Dette betyr at det kun er DLF som kan sørge for at dagens utvikling i retning av mer og mer sosialisme, med alle de sterkt negative konsekvenser det medfører, stanser. De ensete som kan stanse den økende sosialismen er altså et sterkt DLF. Derfor: stem DLF ved Stortingsvalget 2005!

Den store franske økonomen Frederic Bastiat uttalte en gang noe sånn som at ”de fleste ønsker å bruke staten for å kunne leve på andres bekostning”.

Med dette mente han at dersom staten begynner å overta, først for noen få, det ansvar de har for å forsørge seg selv og å skaffe seg et godt liv, vil flere og flere mennesker forsøke å dytte sine egne utgifter over på staten. Statens utgifter vil da begynne å øke sterkt, og som den innsiktsfulle økonom Bastiat var innså han at dette ville ende med forferdelse.

Staten begynte – og dette er felles for alle vestlige land - for mange tiår siden å sørge for å hjelpe de fattige med mat, husvære og skolegang. Alle anstendige mennesker ønsker at ingen skal være uten slikt, men liberalister forstår at dersom staten ved tvang sørger for disse tingene, vil stanes oppgaver og statens utgifter bli flere og flere, og dette vil raskt ende med at statens byrder på de produktive blir så store at hele produksjonssystemet bryter sammen.

Vi er i dag kommet så langt mot stupet at enhver ærlig person kan bekrefte Bastiats fullstendig rasjonelle spådom. Der aller siste i en lang rekke absurde forslag om hva staten skal betale for folk er Viagra! (Vi må si som komikeren Jay Leno sier hver gang han forteller om noe absurd som politikerne har funnet på: ”I am not making this up”.)

Ja, i går kunne vi lese i avisene at det er forslag om at Viagra skal komme på blå resept (noe som betyr at det offentlige betaler mesteparten av kostnadene).

Det er lett å forstå og å være sympatisk innstilt til at alle bør få mat og hus og skolegang, og at det var stor støtte når staten tok på seg slike oppgaver. Men som det heter i ordspråket ”Gir man fanden lillefingeren, så tar han snart hele hånden”. Begynner staten å hjelpe folk med andre ting enn på beskytte dem mot rettighetskrenkelser, vil det ikke være noen ende på hjelp som staten kan gi. Det siste er altså å hjelpe eldre menn med deres seksualliv.

Dette er ikke annet enn en fullstendig reductio ad absurdum av hele ideen om at staten har noen plikt til å yte velferd.

Reductio an absurdum er et logisk bevis som innbærer at den opprinnelige tesen er feil. Grunnen til at slike resonnementer i dag ikke har den overbevisningskraft som de burde ha er at folk i dag ikke er i stand til å tenke logisk: de som baserer seg på logikk, dvs. på at ens resonnementer skal være i samsvar med virkeligheten, er i dag så få at det ikke er overraskende at samfunnet er på vei mot stupet.

Kun DLF har den ideologi og de ressurser som vil bringe samfunnet over på en annen kurs, en kurs som vil gi et harmonisk samfunn med fred, frihet og velstand.

Hva er det som skjer? Statsminister Bondevik ønsker å få Sverige og Danmark med på å heve alkoholavgiftene, mens statsråd Erma Solberg, som også er Høyres leder, går sin sjef midt imot og sier at noe slikt kommer ikke på tale: Høyre ønsker heller at alkoholavgiftene skal reduseres. Samtidig sier Høyres medlem av finanskomiteen, Heidi Larssen i gårsdagens Dagsrevy at ”dersom vi ikke får våre nordiske naboland med på en avgiftsøkning [!], må Norge redusere sine alkoholavgifter.”

Enkelte kommentatorer, blant andre Aftenpostens lederskribent i dag, sier at Bondeviks utspill er en ”symbolsk indremedisin for et svekket Kristelig Folkeparti.”

Mulig det, men viktigere er Høyres krumspring i denne og lignende saker: Blant Høyres velgere finnes det faktisk fortsatt noen som tror at Høyre vil arbeide for større individuell frihet: lavere skatte- og avgiftstrykk, avvikling av restriksjoner på produktiv virksomhet, reduksjon av skjemaveldet, osv. Enkelte av Høyres tillitsmenn vil da når de uttaler seg iblant ta hensyn til disse og snakke om lavere skatter og avgifter, reduksjon av byråkrati og skjemavelde, osv. Men som vi ser av sitatet fra Larssen ovenfor, så er ikke avgiftsreduksjoner noe viktig for Høyre.

Men det som virkelig skjer er at Høyre alltid går bort fra disse frihetlige standpunktene for å kunne fortsette å sitte i regjering. Det finnes en lang rekke eksemepler som bekrefter dette: Høyre gikk med på røykeloven. Høyre gikk med på å ikke avvikle blasfemiparagrafen. Høyre st sammen med KrF for en restriktiv bioteknologilov. Høyre har gått bort fra sine mange løfter om skattelettelser. Høyre gikk med på tvangskvotering til private bedrifters styrer.

Det alle bør være klar over er at Høyre er et fullstendig prinsippløst parti. Partiet har ingen politisk prinsipper. Mange tror at med Høyre vil vi få en økning av den individuelle frihet i Norge. Dessverre er ikke det korrekt. Det er kun DLF som arbeider for øket individuell frihet i Norge. Individuell frihet er forutsetningen for et velstående fredelig og harmonisk samfunn. Resultatene av den utviklingen vi er inne i dag, hvor den individuelle friheten – med Høyres hjelp og støtte - stadig reduseres, ser vi tydelig omkrig oss i dag.

Det er kun DLFs politikk som kan bringe Norge over på rett kurs. De andre partiene fører oss rett mot stupet.

Nye sykemeldingsregler trådte i kraft fra 1. juli, og de innebærer blant annet at det blir vanskelig å være sykemeldt mer enn åtte uker. Men til helsemyndighetenes store overraskelse har folk flest ikke fått med seg dette, forteller NRKs nettside i dag.

Den norske lægeforening er kritisk til at det er gitt lite informasjon til folk flest om det nye regelverket, sier generalsekretær Terje Vigen til NRK.

Videre fra NRK: – Her tror jeg det har skjedd litt hals over hode. Den store hop [sic] i Norge er ukjent med de praktiske konsekvenser av lovendringen, sier Vigen som ikke kjenner til at det er gått ut noen informasjon til folk flest fra Rikstrygdeverket.

Samtidig kommer det kritikk av en annonsekampanje som Rikstrygdeverket kjører i avisene. [sitat slutt].

Det som myndighetene ikke er i stand til å ta inn over seg er at folk flest lenge har tenkt: ”Nå er det nok!”. Det kommer så mye informasjon fra myndighetene at folk flest for lenge siden har gitt opp å følge med.

Grunnen til at det stadig kommer ny informasjon er at de gamle ordningene ikke fungerer. Da må det lages nye ordninger, som, siden de er laget over samme lest, heller ikke vil fungere. Så lages det nye regler, og hver gang det kommer nye regler må folk informeres. Men folk er mettet, og har gitt opp.

At det ikke bare er folk flest som har gitt opp finner vi også bekreftet i Dagbladet i dag: ”Samtidig har lovbruddene florert i helsesektoren. Ferske tall viser at nær åtte av ti institusjoner bryter loven.” Så det er ikke bare folk flest som har gitt opp, også offentlige institusjoner har gitt opp.

Denne utviklingen – hvor lovbrudd er de normale og hvor lov- og regelverk er blitt så omfattende og med så stadige endringer at folk ikke lenger klarer å følge med—er svært alvorlig.

Vi må over på en annen kurs. Og den eneste riktige kursen er at individer får frihet og ansvar for seg selv, sin inntekt og sin eiendom. Målet må være at staten kun skal beskytte oss mot reell kriminalitet, og at all tjenesteproduksjon, inkludert produksjon av helsetjenester, må over på private hender og at all offentlig detaljregulering av all fredelig virksomhet fjernes.

”…det er kampen mot fattigdom … som nærmest tar livet av de fattige her i landet. Jo høyere bevilgninger du [statsminister Bondevik] gir til kampen mot fattigdom, jo flere udugelige saksbehandlere møter de fattige. Jo høyere bevilgninger, dets [sic] lengre må fattige vente på penger til mat, klær og medisiner. Mange av de saksbehandlerne statsministeren skyfler på de fattige, må være direkte ondskapsfulle.” … ”Fylkesmannen … evner ikke å behandle en klage på over tre sider før de mister oversikten, og når de mister oversikten i en klage, er det nesten alltid sosialtjenesten som får medhold.”

Dette står å lese i et leserbrev i Dagsavisen i går (21/6). Det er skrevet av en person som åpenbart har fått merke hvordan det offentlige hjelpeapparat behandler de fattige.

Etter vårt syn må det bli slik: det offentlige kan og bør kun drive sin tre legitime oppgaver (politi, rettsvesen, militært forvar). Alt annet det offentlige bedriver vil gjøre totalt sett større skade enn gavn.

Mht til de som brevskriveren omtaler som de fattige mener vi at de best kan hjelpes ved at arbeidsmarkedet blir svært fleksibelt, slik at det blir meget enkelt å komme inn på arbeidsmarkedet. Dette kan kun skje ved at alle offentlige reguleringer fjernes. Videre må all veldedighet drives av private (som for eksempel Frelsesarmeen). Når det offentlige bedriver veldedighet går det omtrent slik som brevskriveren fremstiller det i en spissformulering ovenfor (den tar ”nærmest livet av de fattige”).

Vi ønsker at flest mulig får det best mulig, men for å oppnå dette må alle offentlige tiltak, selv om de har som påskudd å hjelpe, avvikles, fordi de alltid medfører større skade enn gavn.

Kampen mot fattigdom bør altså føres ved å fjerne de hindringer som gjør at de fattige ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, og ved å fjerne de offentlige ordninger som passiviserer de fattige.

Vi siterer fra et avisoppslag om den nye regjeringens sammensetning, og har flettet inn noen av våre kommentarer:

• Klokka 12.15 i dag annonserte Kjell Magne Bondevik følgende endringer i regjeringen:

- Det viktigste er at vi oppretter et nytt arbeids og sosialdepartement, sa statsminister Kjell Magne Bondevik under pressekonferansen klokka 11.15 i dag.

- Departementet skal ha ansvaret for kampen mot fattigdom i Norge, sa Bondevik. Han opplyser at KrF-leder Dagfinn Høybråten blir statsråd i dette departementet.

DLF: Hvis departementet skal oppnå noe i kampen mot fattigdommen må det arbeide for at alle restriksjoner på etablering av nye arbeidsplasser fjernes. Fattigdom bekjempes ved å sørge for at de fattige får mulighet til å komme i arbeid. Dette må skje ved at skatter og avgifter blir kraftig redusert at skjemaveldet fjernes, og at folk ikke passiviseres ved at de automatisk blir tildelt penger når de sier at de ikke kan jobbe. (Dersom man forøker å bekjempe fattigdom ved overføringer, dvs. dersom man forøker å redusere fattigdom ved å ta penger fra de ”rike” og gi til de fattige, vil fattigdommen bare øke.)

• Nytt helse- og omsorgsdepartement med Ansgar Gabrielsen.

DLF: Hvis departementet skal oppnå noe i kampen for et bedre helse- og omsorgsvesen, må det arbeide for at hele dette feltet privatiseres. At man nå oppretter dette departementet viser at mer enn 50 års forsøk fra det offentlige på å løse problemer på dette område ikke har gjort problemene mindre, snarere tvert i mot.

• Børge Brende tar over som næringsminister

DLF: Hvis departementet skal oppnå noe i kampen for et bedre næringsliv må det arbeide for at skatter og avgifter og andre restriksjoner på verdiskapning og etablering fjernes.

• Morten Meyer blir moderniseringsminister

DLF: Hvis departementet skal oppnå noe i kampen for modernisering må det arbeide for å avskaffe byråkratiet og alle de unødvendige lover som byråkratiet arbeider med utgangspunkt i. (Alle lover som har andre formål enn å beskytte individers rettigheter er unødvendige.)

Vi vil dog tro at denne omorganiseringen vil ha samme resultat som alle tidligere omorganiseringer av de offentlige: det vil føre til høyere skatter og avgifter, et enda mer tungrodd byråkrati, og en enda større byrde på alle produktive mennesker.

Vårt syn er at teknologi er et stort gode: ved praktisk anvendelse av naturens lover har oppfinnere og entreprenører produsert og solgt en rekke produkter som gjør livet bedre å leve: medisiner, radio, TV, DVD-spillere, fly, satelitter, biler, lommekalkulatorer, MP3-spillere, PCer, vaksinasjonsmetoder, osv.

Man kan nå spørre om noen er uenige med oss i vårt klare Ja til teknologi? Ja, mange er uenige med oss – de er nok ikke uenige i at ”gamle” produkter er nyttige, men de vil stanse den videre utviklingen av nye teknologiske produkter.

Dette nye området hvor det ikke bare allerede finnes, men også lages nye restriksjoner, er bioteknologi. Med bioteknologi kan man foreta en rekke forbedringer av menneskers liv: man kan skape bedre kornsorter og man kan hindre og helbrede sykdommer. Vi synes som sagt at slike ting er goder. Men det gjør ikke de mange mørkemenn som fortsatt finnes blant oss.

Spesielt er KrF under Dagfinn Høybråten blitt en innbitt motstander av bioteknologi. Dette ser vi i den nye sammensetningen av Bioteknologinemnda. Den gamle nemnda besto av medlemmer plukket ut av Ap, som var mer positiv til bioteknologi enn KrF. Men det som Høybråten nå gjør er å endre sammensetningen av nemnda slik at antallet liberale reduseres, og antallet konservative blir større. Dagbladet skrev nylig: ” Helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) fjerner de medlemmene av Bioteknologinemnda som skarpest har kritisert ham.”

Vi siterer videre fra Dagbladet: .” Høybråten utnevnte den aktive KrF-politikeren Rognum til nestleder. … Det er fjerningen av jusprofessor Jan Fridthjof Bernt og professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk som er Høybråtens klareste politiske signal. Bernt uttalte i mars at Mehmet-saken viser at Høyre og Venstre har latt seg lokke med av KrF på et etisk prosjekt som hadde passet i en politistat. Solbakk har stemplet Høybråtens restriktive bioteksyn som kynisk dobbeltmoralsk og i sterke ordelag kritisert forbudet mot forskning på befruktede egg, innstrammingen i bruk av ultralyd og holdningen til Mehmets skjebne.

Bernt erstattes av jusprofessor Erling Johannes Husabø, en aktiv kristen som har markert seg som en sterk motstander av aktiv dødshjelp.

Solbakk byttes ut med teolog Ulla Schmidt, som oppfattes som en klar tilhenger av Høybråtens restriktive linje i bioteknologien. Den fjerde Ap-sympatisøren som kastes ut, er professor Torben Hviid Nielsen.”

Fundamentalister alltid markert seg som motstandere av ny teknologi; de anser dette som å ”tukle med skaperverket”, og dette skal mennesket overlate til Gud. Derfor var enkelte kristne i tidligere tider for eksempel motstandere av å bruke bedøvelse under operasjoner.

Vi synes det er skammelig at partier som Venstre og Høyre blir med på KrFs meget bakstreverske og menneskefiendtlige politikk på dette området.

Som sagt er DLF sterke tilhengere av all teknologi, Vi vil avvikle alle nemnder og statlige utvalg som har med dette å gjøre, og vi vil tillate all forskning på dette området.

Vi mener at mennesker bør ha gode liv, og en av de mange ting som bidrar til dette er teknologi. Derfor sier vi et ubetinget Ja til teknologi.

Enkelte har reagert på at musikeren og vegetarianeren Paul McCartney krever av sine ansatte (de som arbeider med å arrangere hans konserter) at de ikke skal spise animalske produkter i den tiden de er på jobb. Enkelte har hevdet at dette er i strid med prinsippet om frihet, som McCartney sier han er tilhenger av.

Her er noe av teksten fra McCartneys sang ”Freedom”, skrevet rett etter angrepet på USA 11. september 2001:

I will fight
For the right
To live in freedom

Anyone tries to take it away
They'll have to answer
'Cause this is my right

Begår McCartney en selvmotsigelse når han på den ene siden sier han er tilhenger av frihet, og på den annen side nekter sine ansatte å spise animalske produkter på jobben?

Det er ingen selvmotsigelse her. Frihet er ”respekt for individers rettigheter”. Dette innebærer at frivillige avtaler kan inngås etter alle de betingelser som avtalepartene blir enige om (så lenge de ikke er rettighetskrenkende). F.eks. er det i samsvar med prinsippet om frihet at en kaféeier tillater røyking i sine lokaler – de som besøker eller tar arbeid i kafeen må da finne seg i tobakksrøyken i lokalet. Vil de ikke finne seg i dette, kan de gå til en annen kafé. Det som er i strid med prinsippet om frihet er når staten tvinger kaféeieren til å innføre røykeforbud.

Tilsvarende kan McCartney kreve av de som vil arbeide for ham at de ikke skal spise kjøtt mens de er på jobben. Det vil være i strid med prinsippet om frihet å hindre ham i å sette slike krav.

DLF er tilhengere av frihet. Fravær av frihet er initiering av tvang, og tvang er å få mennesker til å handle på en annen måte de selv ved tenkning har kommet frem til at de bør. Siden mennesket må tenke for å kunne handle, er initiering av tvang å fornekte menneskets tenkeevne.

Dessuten er det kun frihet som fører til et mangfoldig samfunn. Vi ser med stor frykt frem mot en fremtid hvor friheten er gått tapt og hvor staten bestemmer alt: at det ingen steder er tillat å røyke, at alle restauranter må ha alle typer matretter, at alle forsamlinger må oppfylle krav om kjønnskvotering, at alle barn går i like skoler, at alle har samme lønn, at alle lekende barn bruker hjelm, at det ikke finnes vakre damer i reklamen, at alle nye oppfinnelser må godkjennes av staten, at alle pensjonerer seg ved samme alder, at alle må legge seg til samme tid, at alle må gjøre morgengymnastikk, osv.

Vi er for frihet. Kun frihet kan sikre velstand og kun frihet kan sikre mangfold. Alle som er tilhengere av frihet godtar da at andre mennesker gjør valg som er annerledes enn de man selv ville ha gjort.

Allerede for 2400 år siden hadde Aristoteles oppdaget at ”det som eies i fellesskap er det ingen som tar vare på”. I årene etter at dette ble sagt har vi gang på gang på gang sett dette bekreftet.

Den siste bekreftelsen finner vi i det siste nummer av Teknisk Ukeblad (16/2004), som i en artikkel med tittelen ”Ansvarsløst vedlikehold”, skriver ”Altfor mange skattepenger smuldrer bort på grunn av mangelfullt vedlikehold av offentlige bygg!”, og videre: ”Det drypper fra taket. Malingen flasser av. Fuktighet trekker inn i bunnsviller og dårlig utførte detaljer. Vinduer og ventiler får råteskader. Kondens skaper grobunn for muggsopp. Hussopp og mugg gror frem i kjellere og på loft. Piper forvitrer. Murpuss faller ned. Dette er fortsatt hverdagen for mange offentlige bygninger i Norge”.

Artikkelen er illustrert med flere fotografier som viser hvor forferdelig det står til.

Dette er selvsagt en stor tragedie. Ikke bare fordi bygningene mister verdi, ikke bare fordi jo lenger man venter jo mer vil det koste å pusse opp, men det mest tragiske er at folk blir syke av å oppholde seg i slike bygninger, og at bygningen kan være farlige: murpuss kan falle ned og vinduer kan falle ut (slike ting har i de siste årene skjedd på skoler i Oslo-området).

Selvsagt lover politikerne bot og bedring: ”nå skal vi ordne opp og vedta an plan for skikkelig vedlikehold i de neste årene.” Og alle burde vite at lite eller ingenting vil komme til å bli gjort.

En av de mange grunnene til at mest mulig bør våre på private hender er at eierne da vil ha en egeninteresse av å holde ting i stand. Det er offentlige bygg som forfaller, private bygg forfaller ikke (hvis da ikke det offentlige har pålagt eieren så mange restriksjoner at vedlikehold blir umulig).

For å opprettholde verdien på bygningsmassen, og for å forhindre sykdom og skader som folk kan rammes av hvis de bruker forfalne bygninger, går DLF inn for at flest mulig bygninger skal være i privat eie. Svært mye av det som i dag eies av stat og kommune bør derfor privatiseres.

For å snu på Aristoteles: ”Det som er i privat eie vil eieren ta godt vare på.”

Fra og med i dag, 1. juni 2004, er det forbudt å røyke på bl.a. restauranter og andre serveringssteder. Denne loven er kun den siste i en lang rekke lover som i de siste tiår stadig har innskrenket eiendomsretten.

Som kjent er DLF sterke tilhengere av eiendomsretten: vi mener at uten den er frihet umulig. Grunnen til at frihet og eiendomsrett hører sammen er at dersom eiendomsretten respekteres, kan eieren gjøre hva han ønsker på eiendommen. Hvis staten legger begrensinger på bruken av private eiendommer, er dette begrensinger på eierens frihet.

Som ved så mange andre innskrenkninger av eiendomsretten har røykeloven en paternalistisk begrunnelse. Vi så dette tydelig i den propagandakampanje som staten nå kjører for å ”selge” røykeloven: På plakater over hele byen står en tekst av denne typen: ”Kontorister har det. Leger har det. Frisører har det … Nå har også serveringspersonell fått det; retten til et røykfritt arbeidsmiljø.” Det som denne kampanjen hopper over er at serveringspersonellet begynte i sitt arbeidsforhold vel vitende om at arbeidslokalene innholdt sigarettrøyk.

Så, istedenfor å holde folk ansvarlige for sine valg, behandler staten folk som barn som er ute av stand til å fatte velbegrunnede og gjennomtenkte valg for seg selv.

Nå er det jo slik at folk reagerer på incentiver: dersom de blir behandlet som barn, vil de i stadig økende grad begynne å oppføre seg som barn. Dette er hovedgrunnen til at folk i vår tid i stigende grad oppførere seg uansvarlig, impulsivt, irrasjonelt og uklokt.

DLF mener at voksne skal behandles som voksne, dvs. at de skal behandles som modne individer som er i stand til å sette seg inn i aktuelle problemstillinger, ta velbegrunnede valg., og ta konsekvensen av de valg de tar.

Bl.a. av disse grunnene er vi imot røykeloven og alle andre begrensninger av den private eiendomsrett.

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norge grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men det er denne dagens virkelige innhold - et jubileum for grunnloven - som det er god grunn til å feire.

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi idag vil kalle individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med DLFs politikk, og i strid med den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som DLF er uenig i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge folk verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om idag, men følgende punkter blir stadig brutt: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) - grunnloven ga ikke tilltatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Men følgende bestemmelse står fortsatt: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden» (Paragraf 101). Alle vet at Stortinget dessverre har vedtatt millioner av bestemmelser som er i strid med denne paragrafen.

Så, det er all grunn til å feire Grunnloven - 17. mais egentlige innhold.

Larvikmannen Pham Thang Van ønsket å male sitt hus, og kjøpte maling med en farve han likte. Han spurte i malingsbutikken om det var noen restriksjoner på farvevalg, og fikk til svar at det var det ikke.

Men så, etter å ha malt sitt hus, mottar Pham Thang Van et brev fra kommunen: -Mal om huset! – hvis ikke blir du bøtelagt.

Dette forteller avisen Østlands-Posten. Vi har dessverre ingen grunn til å tro at historien er usann.

Leder i Planutvalget i Larvik, Torbjørn Kristensen, tok selv saken opp, sier avisen. Han synes at Vans hus er «grelt» og at det er «Et skikkelig fremmedelement». (Kristensen er fra SV, men vi regner med at Planutvalget hadde handlet på samme måte uansett hvilket av de store partiene lederen hadde representert.)

DLF tar selvsagt avstand fra Planutvalgets handling. Selvsagt må enhver få lov til å male sitt hus i den farve han eller hun måtte ønske. Og skal det være restriksjoner på husfarvene i et område, må dette avtales frivillig før bygging eller før kjøp. Slike avtaler må også kun skje mellom de som eier bygningene; det offentlige har ingen ting med å blande seg inn i slike avtaleinngåelser.

Folk ønsker å sette sitt personlige preg på ting som er viktige for dem: folk velger klær, bil, jobb, sykkel, drikkevarer, ferieopphold, etc. i samsvar med sine personlige interesser og ønsker. Den enkeltes personlighet kommer også til uttrykk i slike ting som valg av bosted (storby, småby, landsbygda) og boligtype (i blokk eller eget hus). Og den enkeltes personlighet kan også komme til uttrykk i slike ting som valg av farve på det hus man bor i. Individualisme innebærer at ingen har rett til å initierte tvang for å redusere folks mulighet til å gi uttrykk for sine individuelle preferanser.

Vi trodde faktisk at den tid var forbi da det offentlige kunne dirigere folks valg av farve på sine hus. Desserre tok vi feil: friheten er enda mindre og individualismen står enda svakere enn vi trodde og håpet.

I forbindelse med en tragisk drukningsulykke nylig brakte VG i går overskriften ”Familien fikk ikke krisehjelp”. Artikkelen inneholder følgende: ”De ba om krisehjelp [etter ulykken], men fikk det ikke … Jeg trodde ikke man ble behandlet på en slik måte i Norge, sier faren.”

VG: ”Politiet og redningsmannskapene på stedet opplevde situasjonen som så dramatisk for de pårørende at to ambulanser ble tilkalt. … VG får bekreftet at helsepersonell på legevakten konkluderte med at familiemedlemmene var så sterkt psykisk nedbrutt at de ikke kunne reise hjem. Da startet helsemedarbeiderne arbeidet med å ringe rundt til sykehus i regionen i håp om at noen kunne tilby dem akutt psykiatrisk hjelp. Både Aker sykehus, Akershus universitetssykehus og Blakstad sykehus fikk forespørsel om å ta imot den nedbrutte familien. Men ingen hadde noe tilbud til familien i krise. Gjennom legevakten fikk familien beskjed om at de kunne få krisehjelp først dagen etter. Etter tre timers venting ga familien opp. … Familiemedlemmene roser oppfølgingen fra både politi og letemannskaper, men [de] er svært skuffet over oppfølgingen fra helsevesenet da datteren ble utsatt for ulykken. [Familien måtte ta seg hjem på egen hånd]”.

Selvsagt er det å bli rammet av noe slikt en meget tragisk hendelse, og vi føler sterkt med de som ble rammet. Og selvfølgelig bør det være et tilbud til familiemedlemmene i slike og lignende hendelser. Men her ser vi at i Norge kan dette tilbudet – et offentlig tilbud - ikke fungerer. Til tross for at vi har et offentlig helsevesen som skattebetalerne finansierer med enorme beløp, så klarer det ikke å tre støttende til i en slik tragisk situasjon.

Vi ønsker et system hvor den enkelte tegner helseforsikring, og hvor den enkelte selv kan bestemme hva forsikringen skal dekke. Man forsikrer seg mot uhell av alle mulige slag (for eksempel mot biltyverier og brann), og hvis uhellet er ute, så får men en form for kompensasjon (penger til ny bil eller nytt hus).

Tar man en helseforsikring, så kan man der spesifisere hva den skal inneholde, for eksempel også slike ting som krisehjelp til familien dersom noen kommer ut for en ulykke. Det er all grunn til å regne med at familien i eksemplet over ville ha fått hjelp dersom den selv hadde kunnet betale (gjennom en forsikringsordning) for slik hjelp. Dagens system er slik at helsepersonell bare måtte stille opp, uten at den institusjonen de var tilknyttet ville ha fått noen kompensasjon for den kostnaden den måtte bære ved dette. Resultatet var at ingen stilte opp.

Noen vil kanskje si at vårt syn her er kynisk, men til disse vil vi svare at dagens system er basert på ønsketekning og er helt urealistisk. Og vårt syn er ikke kynisk, vi er tilhengere av et system som virkelig vil gi hjelp. Tilfellet som beskrevet over viser at den type tragisk situasjoner som blir resultatet når vi betaler en sum penger til helsevesenet, og så forventer vi at det skal gjøre alt som det blir bedt om. Dagens system har et stort antall mangler, og slik som det er organisert, så er dette et uunngåelig aspekt fordi det ikke er noen sammenheng mellom den som betaler for tjenesten og den som mottar tjenesten. Statens løfter er tomme.

Kun et system hvor den som mottar og den som betaler er den samme (eller forbundet via en bank eller et forsikringsselskap) kan gi et godt tilbud av høy kvalitet over tid. Et privat helsevesen er slik.

Myndighetene synes at vi drikke for mye brus, forteller Aftenposten i dag. Brus inneholder mye sukker, og ivrige statistikere har regnet ut at en kvart million nordmenn får i seg mer enn 100 gram sukker hver dag. Dette er selvsagt ikke bra for helsen, og derfor vurderer myndighetene endringer i avgiftene på mineralvann.

Tanken bak er at myndighetene, ved nøye å vurdere alt som skjer, kan finjustere alt og sørge for at folk flest – i dette tilfellet – drikker en optimal mengde brus.

Sannheten er bare den at alle andre forsøk fra myndighetenes side på å finjustere folks handlinger ved lover og regler, skatter og avgifter, er fullstendig og totalt mislykket. Myndighetenes finjusteringer på andre områder har ført til et pensjonssystem som kommer til å gå konk, et helsevesen i krise, en skole som i alt for liten grad utdanner og som nesten ikke lenger utdaner folk i realfag, et barnehagesystem som ingen er fornøyde med, en alkoholpolitikk som har medført at rus er ungdommens fremste fritidsaktivitet, og en arbeidsmarkedspolitikk som har medført at en fjerdedel av befolkningen går på trygd. Myndighetene lar seg ikke skremme av den lange og ubrutte rekken av totale fiaskoer, og kaster seg nå lystig over det neste store problemet: folks brusdrikking.

Selvsagt er det skadelig å innta mye sukker, men å tro at en politikk fra myndighetene kan rette på dette er verre enn naivt. Myndighetene gjør sjelden det rette - dette er umulig. Myndighetene lar seg styre ikke av det som er rett, myndighetene lar seg styre av det de sterkeste pressgruppene ønsker. La oss kun sammenligne med følgende ene eksempel: øl og vin i små mengder er sunt. Melk, uansett mengde, er usunt. Øl og vi er belagt med til dels store avgifter. Melk er subsidiert. Hvorfor? Melk produseres av den sterke pressgruppen bønder.

La oss til slutt si at DLFs syn er at hver enkelt selv har rett til å bestemme hva han eller hun vil innta av mat, drikke, medisiner, stimulanser og rusgift. Myndighetene har ingen rett til å dirigere dette. En påvirkning i retning av et sunt inntak av mat og drikke må skje på den måten at de som lever sunt – for eksempel vegetarianere som inntar lite alkohol, ikke røyker og trimmer i passe mengder – slipper unna med en lav premie på sin helseforsikring. De som lever usunt, må betale mer. Et slik system er det som best kan bedre befolkningens helsetilstand.

Et av formålene med en ideologi er at det setter en i stand til å se enkelthendelser i en større, integrert helhet. Den som ikke har noen ideologi, vil kun observere enkelthendelser uten sammenheng, og vil oppleve verden som et kaos, Den som har feil ideologi, vil oppleve at det stadig skjer ting som han ikke forstår eller som stemmer overens med hans ideologi.

DLFs ideologi er liberalismen, som innebærer at det er det enkelte individ selv som bør ha rett til å styre sitt liv, sin eiendom og sin inntekt slik det selv finner riktig, dog slik at det ikke initieres tvang mot andre. Dette vil gi opphav til en fullstendig markedsøkonomi uten tvangsinnblanding fra det offentlige, og vi mener at kun dette vil gi et samfunn preget av fred, harmoni og stigende velstand. Vi hevder også at dersom initiering av tvang blir et alminnelig prinsipp, slik det er i dagens system, vil dette føre til et samfunn i forfall: stigende skatter, økende byråkrati, mer sløsing av offentlige midler, mer byråkrati og inkompetanse.

På førstesiden i dagens Aftenposten finner vi omtale av en rekke saker som slutter opp om det syn at liberalismen er en korrekt ideologi. En overskrift sier at ”Flyprisforskjellen nesten borte”. Stor grad av fri konkurranse mellom flyselskaper har altså gitt lavere flypriser. En anen overskrift sier at en kunstner ”Nekter å gi kunst til staten”. Artikkelen det henvises til forteller om en kunstner som vil etablere en privat stiftelse som skal forvalte hans verker, fordi han ”tar ikke sjansen på at Oslo kommune eller noe statlig får tak i bildene. De kommer bare til å pakke dem inn i sagflis og putte [bildene] i fryseboksen, [slik de har gjort mange ganger tidligere]”.

En overskrift forteller at ”Smutthull vil gi billig arbeidskraft fra øst”, og sier at dagens lovverk vil kunne åpne for billig arbeidskraft, noe som vil føre til at mange arbeider som i dag ikke blir utført fordi høye skatter og avgifter har gjort det for dyrt å benytte norske arbeidere, nå vil kunne bli utført av folk som er billigere å bruke.

Den siste overskriften vi tar med er følgende: ”Oslofjorden mangler brannberedskap”. De som er ansvarlige for dagens orden hevder at viktige ting ikke kan overlates til private, det offentlige m sørge for slike ting. Nå viser det seg at heller ikke det offentlige klarer å løse problemene.

DLF vil altså at den enkelte selv skal disponere sine penger, og vi ser ovenfor eksempler på at når det offentlige trekker seg ut og deregulerer, da vil problemer forsvinne. Vi ser også ovenfor at der hvor det offentlige fortsatt blander seg inn, der er det fortsatt problemer. Hva vil så de andre partiene – V, KrF, H, FrP, Sp, Ap, SV foreslå som løsning på disse problemene? Jo, de har alle som en kun ett løsningsforslag: det offentlige må bruke mer penger. Og også dette har vi et dagsferskt eksempel på, dog ikke fra Aftenposten: I NRKs FrokostTV ble det opplyst at KrF nå vil øke norsk u-hjelp med 5 mrd kr til 1,3% av statsbudsjettet. Og dette til tross for at listen over mislykkede u-hjelpsprosjekter er praktisk talt identisk med listen over u-hjelps-prosjekter. Høyres Inge Lønning vra i studio og uttalte seg noe forsiktig met dette, men siden Høyre gjør hva som helst for å få sitte i regjering sammen med KrF. Så vi egner med at Høyre også i denne saken vil ende opp med å være svært imøtekommende overfor KrF.

Så valget er mellom DLF, og storkoalisjonen bestående av V, KrF, H, FrP, Sp, Ap, SV: Storkoalisjonen synes det er greit at det offentlige tar ca 70% av det folk flest tjener, vi synes at det er den enkelte selv som skal disponere det han tjener. Vi mener at kun dersom den enkelte selv kan styre sitt, kan vi få et samfunn preget av fred, harmoni og velstand. Og i motsetning til de som støtter de andre partiene får vi ikke hver gang vi ser avisenes førtsesider en rekke eksempler som viser at vårt syn er feil. Tvert imot.

I de senere år har det blitt stadig vanskeligere å avsløre avisenes aprilspøker. Grunnen er at politikerne de siste år svært ofte har kommet med så mange merkverdige forslag at de kan se ut som aprilspøker.

Det siste i denne lange rekken er den nye røykeloven, som trer i kraft 1. juni. Den sier at det på alle serveringssteder skal være forbudt å røyke. Eieren av stedet er ansvarlig for at ingen røyker, men dersom en gjest allikevel røyker så er det ikke gjesten som skal straffes, det er eieren. Og nå kommer noe som er enda mer merkverdig: restaurantens betjening kan ikke kaste gjesten ut. Betjeningen kan selvsagt anmode gjesten om å slutte å røyke, men hvis han ikke vil stumpe røyken, så blir restauranten bøtelagt!

Altså: hvis gjesten ikke vil følge betjeningens anmodning om ikke å røyke, så blir ikke gjesten bøtelagt, den som blir bøtelagt er serveringsstedets eier. (Nei, dette er ikke en aprilspøk.)

Dette er ikke lenger en komedie, det er blanding av farse og tragedie. Og det viktigste resultatet av hele denne prosessen er en enda større politikerforakt og en enda mindre respekt for lov og rett.

Den eneste siviliserte løsning på dette – og på alle andre politiske spørsmål – er en full respekt for individers rettigheter. Dette innebærer en full respekt for eiendomsretten. Og dette innebærer igjen at det er den som eier en eiendom har rett til å bestemme hvorvidt det skal være tillatt å røyke de eller ikke. Det er dette DLF går inn for.

OPPDATERING:
Det var NRK som i morges meldte at røykeloven forbyr betjeningen å kaste ut gjester som røyker: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostlandssendingen/3697979.html

Nærmere undersøkelser har likevel vist at denne påstanden er falsk. I henhold til røykelovens § 6 har eier full rett til å kaste ut gjester som ikke etterkommer betjeningens pålegg om å stumpe røyken.

Til tross for at dette siste absurde kravet fra myndighetene viste seg å være falskt, holder vi fast på at røykeloven som sådan er en skam, og en soleklar krenkelse av individets rettigheter.

Les hele røykeloven her: http://www.tobakk.no/roykfritt04/lovtekst.htm

Les direktoratets FAQ her: http://www.tobakk.no/roykfritt04/index.htm

I Norge er det det offentlige som driver det meste – skole, helsetilbud, pensjonsordninger, barnehaver, sykehjem, osv. Kvaliteten på disse tilbudene blir stadig dårligere, og derfor settes det med ujevne mellomrom i gang reformer på et og et område. Formålet med disse reformene skal være å gjøre tilbudet bedre og mindre kostnadskrevende. Dette er altså formålet. Hva resultatet blir er lett å forutse for enhver liberalist: alt blir etter reformene enda dårligere. Når man i ettertid skal vurdere reformene, viser det seg at denne spådommen var korrekt. Det finnes en rekke eksempler på dette: Reform 94 i skolen, politireformen, en rekke skattereformer, osv.

Men la oss her kun se på en av disse reformene: Sykehusreformen. Overlege Olaf Bakke skrev nylig (30/3) i Aftenposten at ”Sykehusreformen har ført til uro, frustrasjon og utrygghet … Fagfolk har nå en svekket og uklar rolle. Ledernes tid og krefter brukes på veiene mellom sammenslåtte sykehus og til stadig nye urealistiske planer, som lever knapt så lenge som det tar å utvikle dem. Oppsamlet underskudd er nå tre milliarder og øker. Ansatte i tusenvis trues av oppsigelser … byråkrati, lønninger og pensjoner vokser mens kvalitet og effektivitet i tjenesten avtar”.

Liberalister vet at slik må det gå når det offentlige er involvert i ting som det offentlige ikke har noe med – og det offentliges eneste oppgave skal være å beskytte oss mot kriminelle (og mot angrep fra fremmede stater).

Løsingen på disse problemsområdene er en full privatisering av skole, helsevesen, pensjoner, bankvesen, osv. Kun når folk har frihet til å gjøre hva de ønsker så lenge de ikke krenker andres rettigheter, og holdes ansvarlig for sine valg, kan man få et velferdssamfunn, dvs. skole, helsetilbud, pensjonssystemer etc., som virkelig gir kvalitet.

Grunnen til at det går galt – må gå galt - når det offentlige blander seg inn er mange, og vi vil ikke redegjøre for alle disse her, men en viktig årsak er at når det offentlige står for tilbudet, så er der ingen klar sammenheng mellom den som mottar en tjeneste og den som betaler for den. (I et privat system er den som mottar og den som betaler den samme.) Skole, helsevesen og pensjoner i dag er slik at alle får disses tjenester mer eller mindre ”gratis” fra det offentlige, og derfor har den som mottar tjenesten ingen direkte maktmidler overfor tilbyder. Dersom vi får en dårlig vare eller dårlig service i en privat forretning, går vi til konkurrenten. Men dersom vi får dårlig kvalitet eller service på et sykehus eller en skole, så har vi i dagens system ingen muligheter til klart å vise vår misnøye. Derfor vil offentlige tilbud på områder som burde vært private alltid bli dårligere og dårligere.

Løsningen er altså en fullstendig privatisering. Kun når det offentlige holder seg til sine legitime oppgaver, kan vi få et samfunn preget av harmoni og stadig stigende velstand. Når det offentlige, som i dag, tar på seg stadig flere og flere oppgaver, vil vi få den motsatte utvikling: vi får synkende velstand, vi får, som overlege Bakke sa det om dagens tilstand innen helsevesenet: ”uro, frustrasjon og utrygghet”. Og jo flere ”reformer” det offentlige velferdstilbudet blir utsatt for, jo verre vil det bli.

I de siste tiår år har politikerne påtvunget oss en rekke såkalte sikkerhetstiltak: påbud om bruk av bilbelte i bil, påbud om bruk av hjelm for visse typer syklister, osv. Men virker de etter hensikten?

Et oppslag i Aftenposten i dag forteller at et bestemt sikkerhetstiltak – fotobokser til overvåkning av veitrafikk – ifølge Politimetodeutvalget virker stikk i strid med sin hensikt: ”Slakter fotoboksene - frykter bremseulykker. Fotobokser medfører trafikkfare, ettersom mange bremser brått like før boksen. De er dessuten ikke egnet til å redusere gjennomsnittsfarten.”

Slik har vi sett det i en rekke tilfeller: tiltak som var ment å øke sikkerheten har ingen effekt, eller motsatt effekt av det som var formålet. En av grunnene til dette er at folk med sikkerhetsutstyr føler seg tryggere, og da ofte oppfører seg mer uforsiktig.

Så, i flere tiår er det med store kostnader innført ”sikkerhetstiltak” som sannsynligvis har liten eller ingen eller negativ effekt.

DLF er selvsagt mot alle slike statspålagte sikkerhetstiltak. Vårt syn er at tryggheten kun kan økes på følgende måte: ved at folk holdes ansvarlige for sine handlinger, og ved en jevnt stigende velstand.

Dagens politikk, som går ut på å kvele næringslivet, som produserer vår velstand, med skatt og byråkrati, og i stadig mindre grad å holde folk ansvarlige for det de gjør, vil på alle områder øke folks utrygghet.

I Norge har AKP i flere tiår kommet med en strøm av originale standpunkter, standpunkter som er blitt tatt alvorlig, noe de ikke fortjener. Vi skal ikke her gi noen lang liste over hva AKP (eller RU eller RV eller Klassekampen, etc.) har stått for igjennom flere tiår, men vi vil som eksempler på originale standpunkter nevne den blinde hyllesten til massemorderen Stalin som AKP sto for på 70-tallet, benektelsen av undetrykkelse og massemord i Kina under Mao og i Kambodsja (eller som AKPerne sa det, Kampuchea) under Pol Pot, og deres merkelige syn at sosialistiske land ikke kriger mot hverandre, et syn som AKP først innrømmet var galt da Vietnam invaderte Kambodsja i 1978.

Nå vil noen si at dette er lenge siden, og at AKP er bedre nå. Vel, Klassekampens utenriksredaktør, Petter M. Johansen, uttalte fredag at det muligens var den spanske sikkerhetstjenesten som sto bak bombene som drepte 200 og såret mer enn 1000 tilfeldige sivile spaniere i Madrid. (Vi så ikke programmet selv, vår kilde er VGs leder på lørdag.)

Men det merkelige er at denne vanvittige uttalselsen ble fremsatt i NRKs frokostTV, uten at programlederne (igjen ifølge VG) Anne Ardem og Espen Graff kom med kritiske motspørsmål.

I USA har man uttrykket «the loony left», men det er et uttrykk vi også kan bruke i Norge for å beskrive AKP og nærliggende herligheter. Men kanskje også NRK nå har tatt skrittet over fra «the left» til «the loony left»?

I de siste dager har vi i et par saker direkte kunnet observere hvordan sosialister egentlig er. Vi tenker på SVs holdning til Mehmet-saken (hvor dagens bioteknologilov hindrer den lille gutten Mehmet i å få den behandling som vil helbrede ham for store plager), og i holdningen til resultatet i en eventuell folkeavstemning om norsk medlemskap i EU (mange i SV vil ikke rette seg etter et knapt Ja-flertall).

Vanligvis fremstiller sosialister seg som vanlig folks talsmenn, som de som kjemper på vegne av folk flest mot "makta". Men egentlig er sosialismen, en bevegelse som ble startet på første halvdel av det nittende århundre, en konservativ reaksjon på de radikale endringer i samfunnet som den økede individuelle friheten – kapitalismen – førte med seg. Sosialister, da som nå, ser på seg selv som en elite, og de forakter alt som er resultat av de frivillige valg folk flest selv foretar. Sosialister ønsker egentlig å opprettholde et slags føydalvesen, men med dem selv som de nye føydalherrer. Både sosialismens teori og praksis bekrefter dette på en overveldende måte.

La oss se på noen eksempler.

De vil opprettholde tidligere tiders bosettingsmønstre (med distriktsstøtte) selv om næringsgrunnlaget er forandret. De vil ofte hindre riving av gamle bygninger (med ordninger som riksantikvaren), og de legger hindringer i veien for bygging av nytt (med systemer som offentlig regulering av eiendommer). De har via et villniss av byråkratiske regler gjort det vanskelig å etablere nye virksomheter, og prøver ofte å forhindre nedleggelse av gamle virksomheter.

Man kan også nevne sosialistenes motstand mot innføring av fjernsyn, motstand mot innføring av fargefjernsyn, motstand mot kabel-TV og satelitt-TV. Og motstand mot nærradio og kommersiell radio.

Sosialister foretrekker ofte gammel teknologi fremfor ny: de var imot bygging av ny hovedflyplass og sa «bruk heller tog», de er motstandere av privatbilismen og sier «reis heller kollektivt». De er imot kjøpesentre, og oppfordrer folk til å bruke kjøpmannen på hjørnet.

Og når det gjelder eventuell forsterkning av drivhuseffekten ønsker de til og med at været skal være som det har vært før!

Sosialister har bare forakt til overs for vanlige folks smak (innen litteratur, innen musikk, innen TV-underholning) og vaner (ferievaner, festvaner).

Og mht EU ønsker de å opprettholde dagens tilstand selv om folket i en avstemning sier noe annet. Og siden det er resultater av moderne bioteknologi som kan helbrede Mehmet, så vil de heller la ham og andre i samme situasjon lide enn å åpne for frihet på dette område.

Makten bør fratas sosialistene og føres tilbake til de som sosialistene i dag herser med: makten bør overføres fra politikerne og føres tilbake til hvert enkelt individ, dvs. hvert enkelt menneske bør få tilbake full disposisjonsrett over sitt liv, sin inntekt og sin eiendom.

I forbindelse med kvinnedagen i går har pressen brakt oss informasjon om hvor undertrykte kvinner er i dagens Norge: Siden 50% av befolkningen er kvinner, mens kun ca 10-30% av ledende stillinger er besatt av kvinner, så er dette et utslag av diskriminering, påståes det.

Vi er uenige i at dette er diskriminering. Vi mener at ved enhver ansettelse skal den person som er best egnet for jobben, få den. Dersom bedriften ikke ansette den beste egnede fordi vedkommende ikke oppfyller et irrelevant kriterium (hun/han har feil kjønn, er av feil rase, er fra feil landsdel etc.), må dette nødvendigvis betyr at en som er mindre egnet blir ansatt. Og å ansette andre enn den som er best egnet er skadelig for virksomheten, og derfor skadelig for alle dens ansatte. Så DLF er imot enhver form for kjønnskvotering.

Selvsagt kan private firmaer ansette etter hvilke kriterier de måtte ønske: et privat firma kan foretekke og derfor hvis de ønsker ansette kun kinesere, vestlendinger, rødhårede eller kvinner uten at det offentlige har noen med å blande seg inn i dette.

Grunnen til at kvinner er underrepresentert i viktige stillinger er at de i gjennomsnitt velger et karriereløp som innbærer at de kommer dårligere ut enn menn. Kvinner tar oftere lavere typer utdannelse, da tar pauser i utdannelsen for å stelle barn, etc. Dette gjør at de i snitt er mindre kvalifisert enn menn for viktige stillinger. Grunnen til at kvinner er underrepresentert er altså ikke noen form for diskriminering, grunne er deres egne valg.

DLF er altså imot enhver form for diskriminering, også den som gir seg ut for å være er til fordel for enkelte grupper. La oss også konstatere at kvotering innebærer at en mindre kvalifisert kvinne ansettes istedenfor en dyktigere mann, fordi det hittil har vært få kvinner som har kvalifisert seg for slike viktige stillinger. Vårt syn er at all form for kvotering er absurd.

Sammenhengen mellom drivhuseffekten/global oppvarming og drivhusgasser er helt motsatt av hva miljøbevegelsen har påstått de siste 15 år sier en artikkel i Aftenposten i går. Det er ikke slik at opphopning av drivhusgasser fører til klimaendinger, klimaendringer fører til opphopning av drivhusgasser. (Dette er neppe det endelige forskningsresultatet, men det viser at problemstillingen er mer komplisert enn vanligvis blir fremstilt.)

For å motvirke den globale oppvarmingen har politikerne med stor iver pålagt oss miljøavgifter – dette for å forandre vår oppførsel (mindre bilkjøring, lavere forbruk) for dermed å redusere våre utslipp av drivhusgasser slik at den globale oppvarmingen skal bli mindre enn den ellers ville ha blitt. Kan vi nå håpe at disse avgiftene blir fjernet? Neppe.

Men hva er egentlig sannheten bak miljøbevegelsens påstander? De har påstått at menneskelig aktivitet i form av brenning av fossile brennstoffer (olje, kull) fører til en økning av visse gasser i atmosfæren, og at dette fører til klimaforandringer som vil ha negative konsekvenser.

Sannheten er som følger:

*Klimaet har skiftet i alle tider – klimaet har aldri vært stabilt.

*I de siste 100 år var det en merkbar økning i gjennomsnittlig temperatur (av størrelsesorden en grad) frem til ca 1950. Deretter har økningen vært svært liten, selv om det er i perioden etter 1950 at utslippene av drivhusgasser har vært størst. Det er intet som tyder på at denne økningen i gjennomsnittstemperatur er unormal.

*Det er funnet sterk korrelasjon mellom solaktivitet (som sender ut energi) og jordens gjennomsnittstemperatur.

*Skal vi tro pressen, så er det fleste fagfolk innen dette området av den overbevisning at forbrenning av fossile brennstoffer må reduseres slik at store klimaendringer kan unngåes. Det finnes dog et stort antall videnskapsmenn som hevder at menneskelig aktivitet har liten eller ingen innvirkning på klimaet.

*Miljøbevegelsen tar for gitt at klimaendringer vil ha negative effekter. Det er ingen grunn til å tro at de har rett i dette.

*Miljøbevegelsen ser bort fra de sikre og sterkt negative følgene som en kraftig reduksjon av forbrenning av olje og kull vil medføre for industrien og dermed for velstanden i verden.

*Miljøbevegelsen går sterkt imot atomkraft som gir ren og sikker energi, og som ikke medfører utslipp av drivhusgasser.

*Miljøbevegelen ønsker politisk tiltak for å hindre klimaendringer, og ignorerer en kolosasal mengde kunnskap som viser at politisk tiltak ikke kan løse noen oppgaver på en rimelig måte: politikere/det offentlig kan verken drive skoler, sykehus, trygdeordninger, togselskaper eller noe annet på en måte som gir en rimelig kvalitet.

DLF går derfor imot alle politiske tiltak som gir seg ut for å ha som formål å hindre klimaendringer.

Verneinteressene i Oslo får større makt enn tidligere, og det som da i enda større grad enn tidligere skal krenkes, er det enkelte individ.

NRK forteller i morges under overskriften "Bedre vern av kulturminner" at ”Verneinteressene i Oslo får større makt enn tidligere i forhold til utbyggingsinteressene.”

Artikkelen fortsetter: ”Det er en av konsekvensene når den store kulturminnemeldingen blir vedtatt i Oslo bystyre i morgen. Det sier både byantikvar Axel Mykleby og byutviklingsbyråd Grete Horntvedt. Bystyremeldingen om kulturminnevern i Oslo er den første i sitt slag.”

Ja, vi frykter at dette ikke blir den siste meldingen av dette slaget.

Alle mulige interesser får større og større innflydeler unntatt det enkelte individs interesser. Dette er kanskje ikke til å under seg over siden DLF er det eneste parti fullt og helt står på individets side.

DLF ønsker at hvert individ i full grad skal kunne styre seg selv og sin eiendom, og vi er imot alle krenkelser av den enkeltes rett til å styre seg selv, sin eiendom og sin inntekt.

Kun med individets frihet som grunnlag kan man ha et sivilisert, fredelig, harmonisk og velstående samfunn. Det eneste alternativ er en alles kamp mot alle hvor det enkelte individ ofres på fellesnyttens alter. Men hvis dagens individ-fiendtlige politikk fortsetter, vil det snart ikke være tenkende, kreative individer igjen, og vi vil være tilbake i barbariet. I motsetning til alle de andre partiene er DLF imot dette. Vi er tilhengere av vern av det som er det viktigste av alt: vi ønsker vern av individet!

Tenketanken Civita ble dannet i fjor sommer, og dens formål er å skape øket forståelse for frihet og markedsøkonomi. Ifølge sin hjemmeside ønsker de ”å bidra til å utvide rommet for den politiske debatten og skape økt interesse for grunnleggende politiske verdivalg. Vi mener at det finnes for få aktører i norsk samfunnsdebatt som vektlegger det idébaserte og prinsipielle perspektivet i sentrale spørsmål som angår verdiskaping og velferd. Her skal Civita spille en rolle.”

Også fra hjemmesiden: ”Civita er en uavhengig tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar.”

Så langt høres dette interessant ut. Men i et intervju i Klassekampen 15/12 sier Civitas leder Terje Svabø blant annet følgende: ”Min gamle sjef i NRK, Einar Førde, har som kjent sagt at vi alle er sosialdemokrater. Jeg synes det er veldig riktig, fordi det ligger en erkjennelse av at vi her i dette landet tenker relativt likt.”

Svabø fortsetter: ”Jo, min overbevisning er markedsøkonomi med en sosial dimensjon. USA er et fantastisk land på mange måter, men jeg ønsker ikke at Norge skal komme dit, noe slikt vil jeg aldri stå i spissen for. Alle har krav på skikkelig helsevesen og utdanning, selv om vi bør diskutere om ensidig offentlig styring er den beste forutsetning for nettopp det.” Svabø påstår altså at det er for stor grad av markedsøkonomi i USA.

Klassekampen kommenterer dette treffende med å si at ”Dette høres ut som høyrefløyen i Arbeiderpartiet … Einar Førde hadde nok rett. Selv høyre-tenketanker i Norge er egentlig sosialdemokrater.

Så Civita er enda en sosialdemokratisk institusjon som kommer til å skade frihetens og markedsøkonomiens omdømme og slagkraft.

Les mer på Civitas hjemmeside.

I sin utrettelige jakt på ting som de kan avgiftsbelegge eller helst forby, har nå norske politikere oppdaget prostitusjon. ”Norge vurderer å følge svenskenes eksempel med å forby kjøp av seksuelle tjenester” forteller Aftenposten i dag.

Nå er vi av det syn at det er mange ting som mennesker gjør og som er skadelig – å spise usunt, å røyke, å bruke narkotika – men vi er for frihet, som innebærer at enhver skal får gjøre det han eller hun ønsker så lenge vedkommende ikke initierer tvang mot andre mennesker.

DLF er derfor imot forbud mot narkotika, mot forbud mot røyking, mot forbud mot usunn mat, osv. Vi mener for det første at hvert individ har rett til selv å velge i slike saker, og dernest mener vi at et forbud på disse områdene vil føre til større negative konsekvenser enn vi vil få hvis folk får beholde sin frihet.

Sverige har i noen år hatt et forbud mot prostitusjon (det sies at ingen ting blir innført i Norge før det har vist seg som en fiasko i Sverige), og en som burde kjenne til konsekvensene av det svenske forbudet, ”Nadia”, sier: ” Ikke kriminaliser horekundene, det rammer bare jentene”. Det svenske forbudet har ført til noe mindre gateprostitusjon, men den såkalte inne-prostitusjonen har økt.

Nadia sier: ”Nå drar jentene ofte hjem til kundene, for de færreste har et nøytralt sted hvor man kan møtes. Da vet ikke jentene hva som venter. Det kan være flere menn der, eller en galning. Det hender også at jentene ikke får betalt for jobben, eller at kundene blir robbet. Ingen tør anmelde saken, nå som det er forbud mot å kjøpe sex.” Forbudet har ifølge Nadia ”resultert i mer vold mot de prostituerte.”

Det har alltid vært menn som har vært villige til å betale for sex, og det har alltid vært kvinner som er villige til å selge sex. Det er helt urealistisk å tro at man kan få dette til å opphøre. Et forbud vil ikke løse problemet med prostitusjon (det er et problem i og med at det er psykisk skadelig for de involverte), det vil kun gjøre de praktiske omstendigheter vanskeligere, og det vil som Nadia sier, ramme jentene.

De som er tilhenger av et forbud er selvsagt klar over dette, men de er allikevel tilhengere av et forbud. Hvorfor? Forbudstilhengerne formulerer seg gjerne slik: ”En av fordelene ved et forbud er at vi sender ut et signal til samfunnet om at det er uakseptabelt å kjøpe seksuelle tjenester”. Å sende ut et slikt signal er altså akseptabelt selv om det fører til mer vold mot svake kvinner. DLF er uenig i denne vurderingen.

DLF er imot ethvert forbud mot prostitusjon, porno, gambling, smugling, narkotika, tobakk, røyking, etc. Slikeforbud er innskrenkninger i individets frihet, og de fører til langt større problemer enn de er ment å løse.

Vi vil selvfølgelig slutte oss til den lange rekke av gratulanter og gratulerer kronprinsparet med sin nyfødte datter.

Å få barn er noe av det største man kan oppleve i livet, og vi forstår godt den glede og stolthet som kronprinsen viste på gårsdagens pressekonferanse.

Vi håper, som vi håper for alle nyfødte, at den nyfødte prinsessen er sunn og frisk, og at hun vil få et godt, lykkelig og produktivt liv.

Alle andre barn som blir født i Norge har i utgangspunktet, når den tid kommer, rett til selv å velge sin utdannelse og sitt yrke. Vi håper at dette også vil gjelde den nyfødte datteren til Haakon Magnus og Mette Marit.

Kulturminister Valgjerd Svarstad Haugland uttaler til Aftenposten i dag at vi har for mange skuespillere.

Ja, det er ikke grenser for hvilke saker som politikere blander seg opp i. Vårt syn er at hvis noen vil bli skuespiller, så kan vedkommende selv gjøre det han eller hun mener er nødvendig for å skaffe seg de kvalifikasjoner det er behov for, og så kan vedkommende arbeide i et annet yrke inntil suksessen på scenen (eller i filmen eller på TV) kommer.

På denne måten kan alle som ønsker det prøve seg, og de vil gjøre karriere de som folk ønsker å se. Dette er etter vårt syn et stort gode både for skuespillerne og for tilskuerne. Antall skuespillere Norge bør ha, har vi i motsetning til kulturministeren ingen meninger om. Vi er imot alle former for offentlig støtte til teatre, til teaterskoler, til filmproduksjon, og til TV-stasjoner, etc.

Når kulturministeren sier at vi har for mange skuespillere, så minner dette om politikeres innblanding på andre områder, hvor politikerne reelt sett har innført rasjonering. Nå tror vi ikke at Svarstad Haugland vil ha en ordning med offentlig godkjennelse av skuespillere, vårt poeng er at dette er noe som politikerne overhode ikke skulle ha noen meninger om.

La oss avslutte denne kommentaren med å si følgende: den eneste yrkesgruppen det er for mange av, er politikere.

Høyres Erna Solberg vil nå gå sterkt inn for en ny antidiskrimineringslov forteller Aftenposten med triumferende krigstyper på dagens forside. Formålet er å «hindre etnisk og religiøs forskjellsbehandling ... En ny lov skal forby all forskjellsbehandling på etnisk og religiøst grunnlag. Mye av bevisbyrden pålegges den som anklages for diskriminering».

Loven skal altså forby forskjellsbehandling. Dette må vel gjelde ved ansettelser, ved boligutleie og ved restaurantbesøk.

Loven vil altså innebære at den som skal ansette en arbeidstager ikke skal få ansette den han ønsker, den vil innebære at den som skal leie ut en bolig ikke kan leie ut til den han ønsker, og det betyr at den som driver en restaurant ikke skal få slippe inn den han ønsker.

Dette er selvsagt et kolossalt inngrep i individets frihet. Frihet innebærer selvbestemmelse for individer – man er fri hvis man kan velge selv, og man er ufri hvis andre tvinger en til å handle annerledes enn man selv ønsker.
I et fritt samfunn har man altså lov til å diskriminere – man bestemmer selv hvem man vil ansette, man bestemmer selv hvem man vi leie ut til, osv.

Vi er ikke overrasket over at Høyre ivrer for et slikt forslag; det er svært lenge siden Høyre hadde et positivt syn på frihet.

Det er også svært kritikkverdig at bevisbyrden legges på den som er anklaget. Dette vil innebære at den som ikke får en jobb eller en leilighet og som derfor føler seg diskriminert vil kunne få erstatning dersom tilbyder ikke kan godtgjøre på en for retten overbevisende måte hvorfor tilbudet ble gitt til en annen. Et resultat av dette er selvsagt – og dette er noe som ingen sosialdemokrater er i stand til å forstå – at tilbudet av jobber og boliger vil synke dramatisk.
Mennesker har rett til frihet. Alle inngrep i frihet er umoralske. Alle slike inngrep vil også føre til redusert velstand.

Vi mener selvsagt at vilkårlig diskriminering er et onde, men vi vil ikke ofre individets frihet for noe. DLF går derfor imot alle lover som forbyr diskriminering. Vi er tilhenger av likhet for loven, selvsagt, men individer bør ha full anledning til å disponere det de eier slik de selv vil. Vi vil at en restaurant for homofile skal ha anledning til å nekte å slippe inn heterofile, vi vil at en religiøs kafé skal ha anledning til å nekte å slippe inn ateister, vi vil at en kinesisk restaurant skal ha anledning til kun å ansette kinesere, vil vi at en muslimsk organisasjon skal ha anledning til kun å ansette muslimer, vi vil at en utleier skal ha anledning til ikke å leie ut til nordlendinger eller totninger eller pakistanere.

Frihet innebærer at andre skal ha anledning til å gjøre de selv ønsker, ikke det du ønsker (så lenge initiering av tvang ikke forekommer).

Sammenbruddet i forhandlingen om en ny grunnlov for EU kom ikke som noen overraskelse.

EU var opprinnlig (i 1957) syv land, men etter stadige utvidelser er antallet nå 25. EU er en tollunion utad, men innad skal det være det som feilaktig går under navnet fri konkurranse. Denne «frie» konkurransen innebærer ikke at produsenter kan skape og selge uten statlig innblanding, EUs «frie» konkurranse innebærer at alle aktører i markedet skal være underlagt akkurat de samme de samme offentige reguleringer.

Siden offentlig inngrep i økonomien alltid fører til større problemer enn de løser, blir det stadig behov for flere og flere inngrep, og har man et system med offentlig regulering av økonomien, vil etterhvert hele systemet lammes - og dette gjelder både de som omfattes av reguleringene, og de som gir reguleringene.

I forbindelsene med forhandlingene om en ny grunnlov var det klart og tydelig at det var de som skulle forhandle frem den nye grunnloven som ble lammet. Forhandlerne, som altså representerte hele 25 lands regjeringer, klarte ikke å komme frem til enighet.

Hva er da løsningen på denne type problemer? Demokrati betyr at alle skal være med på å bestemme alt, og dette medfører selvsagt at alle prosesser som skal disponere ressurser over tid blir tregere og tregere. Etterhvert vil samfunnet bli nærmest fullstendig statisk, og mens dette skjer vil lovløsheten øke i form av at folk gir blaffen i å følge lovene, jobber svart, smugler, osv. Dette fører til en redusert respakt for lov og rette, og øker selvsagt farene for reell kriminalitet, dvs. innbrudd, tyveri, overfall, ran, svindel og det som verre er.

Hva er så løsningen på dette? Den tidlige rettighetsteoretikeren Samuel Pufendorf sa det slik: «Eiensdomsrett løser konflikter».

Konflikter er alltid av typen: hvordan skal denne eiendommen/eiendelen disponeres? I et demokrati skal flertallet av befolkningen bestemme slikt, og siden befolkningen ved deres representatnter politikerne blander seg opp i flere og flere forhold, vil utviklingen nødvendigvis være slik at beslutningsproseseer vil bli tregere og tregere.

Hvis derimot alt var eid av private, ville det ikke bli noe problem med bruken av einedommer/eiendeler: eieren bestemmer. (I en virkrlig fri økonomi vil også eiendommer etterhvert havne hos de som kan disponere dem mest effektivt. )

Så løsningen på den type problemer som sammenbruddet i EU representerer er å la de som nå kun er formelle eiere få tilbake disposisjonsretten til det de eier.

Full privat eiendomsrett innebærer full frihet, full frihandel, og fullt individuelt ansvar i den forstand at hver enkelt blir fullt ut ansvarlig for sine egne valg. Dette er også den eneste organisering som kan gi et fredelig, harmonisk og velstående samfunn.

Dagfinn Høybråten er forarget over at han omtales som en mørkemann, og mener dette bildet av ham er skapt på redaksjonene i Akersgaten.

Det er det ikke dekning for å mene, bildet er nok heller skapt på Høybråtens eget kontor. Gjennom sitt arbeid med å avskaffe eiendomsrett og fri kontraktsrett i anledning røykeloven har KrFs nye leder med all ønskelig tydelighet vist sitt sanne ansikt. En mann som vil avskaffe elementære friheter til vårt eget beste er en mørkemann, i beste fall !

Han avløser nå en mørkedame. Hun fant det på sin plass å ruinere P4 med noen pennestrøk, fordi hun ville gjeninnføre politisk kontroll og styring med etermedienes ytringer. Slikt kalles kulturpolitikk når det skjer hjemme i Norge, i utlandet kalles det noe helt annet.

Hverken Høybråten eller Svarstad Haugland ser ut til å ha noen forståelse av at det er galt å detaljstyre andre menneskers liv. Manglende respekt for medmenneskers integritet og privatliv har vært mørkemennenes kjennetegn i alle tider.

(Denne kommmentaren er skrevet av Inge Simon Thorbjørnsen, leder i Oslo DLF.)

TV2s nyhetsending i går fortale om rettssaken mot sentrale tillitsmenn i Norges målungdom. Denne saken går som kjent ut på at målungdommen hadde plassert fiktive personer på sine medlemslister for på den måten å øke statsstøtten, som ble tildelt på basis av antall medlemmer. Tillitsmennene har tilstått jukset, men vi er i tvil om må betale tilbake de mange millionene det er snakk om.

Vårt poeng om at dette er noe som må skje når staten deler ut støtte til organisasjoner på den måten har vi skrevet om en rekke ganger på denne siden, og dett er nå bekreftet så klart som overhode mulig – det har jo vært en rekke slike saker i ulike organisasjoner de siste årene: politiske ungdomsorganisasjoner, religiøse trossamfunn, etc. DLF er selvsagt imot alle former for statsstøtte, inkludert slike støtteordninger.

Vårt poeng nå er at ifølge sendingen på TV2 var Barne- og familiedepartementet kjent med medlemsjukset i over ett år uten at de reagerte. De reagerte først når TV2 i en av sine sendinger avslørte forholdet.

Dette er etter vårt syn skandaløst. Det er dog ikke uventet. Vi er enige med Aristoteles’ observasjon om at ”Det som ingen eier [det som eies i fellesskap] er det ingen som tar vare på”. Departementets folk skal disponere skattebetalernes penger, og her har de altså kjent til svindel av slike penger i mer enn ett år uten å reagere, og dette er skandaløst. Siden det ikke var deres egne penger som ble svindlet bort, så reagerte de ikke.

Selvsagt burde de ansvarlige straffes, men vi er i tvil om myndighetene vil gjøre noe for å finne de ansvarlige og straffe dem på noen måte. Eller for å si det rett ut: vi er overbevist om at ingen vil bli stilt til ansvar for dette på noe vis.

I forbindelse med at Statsbudsjettet er forhandlet i havn, hagler kommentarer, spådommer og beskyldninger og juks og fanteri fra alle hold. Det er vanskelig for meningmann å danne seg et bilde av hva som reellt sett har foregått, siden tallene er så herlig usammenlignbare. Som vi påpekte i gårsdagens kommentar, vil de faktiske endringene ikke være så dramatiske, da Regjeringens politikk ikke skiller seg fundamentalt fra gjengs sosialdemokratisk politikk.

Alle vet at det dreier seg småpenger, men likevel omtales budsjettforliket som historisk. Det er på grunn av den sterke symbolsk effekten dette sideskiftet har.
Høyre har på tross av sin sterke posisjon etter valget, malt seg seg inn i et hjørne der Krf og Venstre har fått dominere og trekker politikken inn mot sentrum. Selv om Høyre nok får gjennomslag i en rekke saker i stillhet, er regjeringens verbale ansikt utad et sentrumsansikt.

I gamle dager fantes det noe som het Høyrepolitikk, og som partiet Høyre forhåpentligvis ville bedrive når de fikk makt. Mange velgere stemte nok på Høyre fordi de håpet på nettopp en slik Høyrepolitikk. Høyreledelsen i dag nærmest unnskylder seg for dette, og lar KrFs sentrum/venstre-orientering bli det moralske alibi.

Når partier står frem som klare og tydelige ideologisk, og fremhever sin egen moralske overlegenhet, vinner de frem. Dette har vi sett gang på gang, i mange land. Høyres siste fremgang ved forrige valg kom nettopp når Petersen mannet seg opp til å forsvare skattelette som et gode.

Men så stiller Bøygen seg opp midt på stien i form av kompromissets krav. Hver gang det er på tide å forvare eiendomsrett, fornuftig bruk av naturressurser, eller personlig frihet forlanger Bøygen et kompromiss med det motsatte prinsipp; "Styresammensetning i aktieselskaber, nei gå utenom, Jaan". Vi kan nå skrelle av lag på lag fra Høyreløken, og kjernen lar vente på seg.

Som kjent tok Peer seg selv i nakken til slutt, når Bøygens kompromisser hadde tvunget ham i kne. Da gikk han rakt igjennem, og hjem til Solveig.

Inge Simon Thorbjørnsen, styremedlem i Oslo DLF.

Borgerrettighetsstiftelsen STOPP DISKRIMINERINGEN kjører nå en kampanje som går ut på at de vil ha slutt på all diskriminering av handikappede, og for å oppnå dette vil de ha vedtatt en antidiskrimineringslov som har det de kaller ”effektive sanksjonsmuligheter”. Med diskriminering mener aksjonen forskjellsbehandling og ekskludering/utestenging som følge av menneskeskapte funksjonshemmende barrierer?”

Og med menneskeskapte barrierer mener de for eksempel busser og trikker som mangler løfteramper for rullestolbrukere, eller konsertarrangører som ikke ønsker at medlemmer av publikum skal synge med de betalte opptredende (for flere eksempler, se aksjonens hjemmeside www.stopdisk.no).

DLF ønsker selvfølgelig de handikappede alt godt. Vi vil at de skal bli integrert i samfunnet, ha jobber hvor de i størst mulig grad kan forsørge seg selv, osv. Vi er overbevist om at de som står bak aksjonen har same mål som vi har. Vi kan dog ikke støtte de virkemidler som aksjonen vil benytte for å oppnå dette.

Aksjonen sier at de vil ha en lov med sanksjonsmuligheter – dette betyr ikke annet enn at de med statens tvangsmakt vil tvinge alle til å handle slik at handikappede på alle måter og i alle sammenhenger blir likebehandler med de som ikke er handikappede. For eksempel vil de pålegge alle bussfirmaer å installere ramper for rullestolbrukere, de vil at publikummere som ønsker å delta i et show skal få anledning til det selv om all andre publikummere har betalt for kun å se de profesjonelle opptre en uforstyrret måte, osv. Aksjonene ønsker at de som ikke følger disse påleggene skal straffes.

Slike tvangsordninger er i strid med prinsippet om individet frihet, som vi setter høyt. Vi mener faktisk at dersom en person eller et firma eller en virksomhet ønsker å diskriminere, så bør de ha all juridisk rett til dette. Vi er derfor imot alle tvangsordninger, også de som har som siktemål å få slutt på forskjellsbehandling av handikappede.

La oss også si at å ikke tilrettelegge for noens spesielle behov ikke kan kalles å
diskriminere, det er likebehandling. Det aksjonen går inn for er egentlig forskjellsbehandling. Vi er for at private skal kunne gjøre dette så mye de måtte ønske, men vi er imot å tvinge noen til dette.

Vi er overbevist om at de handikappede, på samme måte som alle andre, vil tjene på økonomisk vekst. Jo større friheten er i et samfunn, jo større vil velstanden bli. Jo større velstanden er, jo bedre vil alle mulige svake grupper ha det. derfor vil alle, også de svakeste, tjene på størst mulig frihet. Slike inngrep som aksjonen ønsker vil altså redusere friheten i samfunnet; og dette vil redusere velstanden. Dette vil ha negative konsekvenser for alle, også for de handikappede.

Med andre ord: den kampanjen som Stopdisk nå kjører vil på sikt være skadelig for de handikappede. Det som også de handikappede vil tjene mest på er et samfunn med stabil økonomisk vekst, og kun full frihet kan gi dette.

DLF har stor sympati for ønsket bak aksjonen, men vi kan ikke støtte den fordi vi mener at effekten av aksjonen vil være den motsatte av det som personene bak aksjonen ønsker.

Denne overskriften sto i Aftenposten forleden. Omtrent 30 % av norske politikere har altså opplevet trusler om vold, og for noen har det blitt mer enn trusler: politikere er blitt utsatt for hærverk mot hus eller bil, kjeledyr er blitt drept, etc.

Slikt er selvfølgelig totalt uakseptabelt. De som er skyldige i slike trusler/voldshandlinger bør settes i fengsel. Dessverre er politikerne fra de andre partiene uenige med oss i dette, så også på dette området lager politikerne ris til egen (og dessverre også alle andres) bak ved å være tilhengere av en politikk som i stor grad innebærer at kriminelle skal gå løse. (De lave straffene som forbrytere blir idømt innebærer at kriminelle i stor grad får gå løse).

Men hvorfor blir politikere utsatt for slike ting? Aftenpostens artikkel sier kun at politikere blir utsatt for slike ting av ”lone nuts” som er uenige med dem.

Man kan dog se dette fenomenet i sammenheng med den vold og de trusler som ansatte på sosialkontorer blir utsatt for. I mange år har vi sett reportasjer om sinte arbeidsløse/sosialklienter som bokstavelig talt går løs på sine saksbehandlere fordi de ikke får dem hjelp (dvs. den mengde penger) de mener de har krav på.

Vi vil derfor antyde at grunnen til at politikere (og sosialarbeidere) blir utsatt for vold og trusler er at de lover mye til alle: de gir løfter som befolkningen oppfatter som om de lover å gi oss bedre skole, lavere pristigning, høyere pensjoner, lengre ferier, høyere lønn, større trygder, bedre vær*, etc.

Politikerne klarer selvsagt ikke dette, og siden folk da oppfatter det som om de blir fratatt ting de har krav på – politikerne har jo implisitt fortalt dem at de har krav på slikt – blir noen meget forbannet og griper til vold.

Løsningen? Folk bør bli gjort klar over at de ikke har krav på noen fra staten. Folk må innse at statenes eneste oppgave er å beskytte oss mot tyver og andre kriminelle, statens oppgave er ikke å gi oss bedre skole, lavere prisstigning, etc. Det eneste man har krav på er å beholde sitt eget: etter DLFs syn har man kun krav på å beholde sin lønn og å disponere sin eiendom, man har ikke krav på å få noe som er tatt fra andre, slik statlig omfordelingspolitikk består i.

Kun når folk innser dette, vil angrepene mot politikere og sosialarbeidere opphøre. Men også på dette området gjør politikerne det som vil gjøre problemene enda større: de lover mer og mer, og de vil ikke kunne holde det de lover. Sic transit gloria mundi.

*Tiltakene mot ”drivhuseffekten”.

President George W. Bush har nylig godkjent en lov som innebærer et forbud mot en viss type senarborter (”partial birth abortions”). Vi frykter at dette er de kristenkonservatives første skritt i å få innført et totalforbud mot aborter, dvs. de ønsker å avvikle en mulighet som amerikanske kvinner har hatt i omtrent tretti år.

DLF støtter selvfølgelig retten til selvbestemt abort. Et forbud mot abort er et kolossalt inngrep i kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget liv, og vi er sterke motstandere av et slikt forbud.

Men hvorfor ta dette opp her? DLF er naturligvis primært opptatt av norsk politikk, ikek amerikansk innenrikspolitikk.

Grunnen er at religiøse krefter i de siste par tiår har blitt styrket over hele Vesten, også i Norge. Riktignok ligger KrF med brukket rygg for tiden, men totalt sett er kristne krefter på fremmarsj. Også en annen religion, islam, får stadig sterkere innfydelse i Norge.

Dette er meget urovekkende. Alle religioner er sterke motstandere av individuell frihet, og vi frykter at vi snart vil få en omkamp om retten til selvbestemt abort. DLF er foreløpig ikke et stort parti, men ingen skal være i tvil om hva vi mener om denne – og heller ingen andre – saker: DLF støtter fullt ut individets (lockeanske) rettigheter, og dette innebærer at det er den gravide kvinnen selv som har det avgjørende ord mht abort.

Etter at Victor Norman nu vel og vakkert har beklaget sitt noe overdådige forbruk, på vår regning, er det på sin plass med litt ettertanke.

Det er ganske visst helt uholdbart at politikere sløser bort mine penger på sine egne favorittprosjekter. Jeg liker dårlig at mine surt innbetalte skattepenger går til andre formål enn drift av nattvekterstaten. I dette tilfellet misliker også sosialister offentlig sløsing, en ny og gledelig utvikling.

Men det kunne vært meget verre. Norman kunne ha brukt pengene ihht valgtruslene, eller valgløftene om du vil.

Han kunne f.eks brukt dem til å innføre nye støttetiltak til svake bedrifter i min bransje, slik at mitt firma mistet oppdrag til svakere konkurrenter som jeg således subsidierte mot min vilje. Han kunne også latt sin kollega Brende disponere pengene, som ville brukt dem på barskogsvern. Det ville kanskje medført at jeg ble fratatt råderetten over en del av min eiendom, uten å bli spurt og uten å få erstatning.

Pengene kunne havnet som støtte hos aviser og forfattere som målrettet angriper og undergraver alle mine verdier. Det er ille å tvinges til å betale for ideologiske angrep på seg selv.

Det er mange formål regjeringen har "lovet" å bruke pengene mine på. Denne gangen ble de heldigvis bare spist og drukket opp, og påførte meg således ikke ytterligere skade. Han skal ha takk for det, iallefall.

(Denne kommentarern er skrevet av Inge Simon Thorbjørnsen, styremedlem DLF Oslo.)

Victor Norman er i hardt vær for tiden. Før vi kommenterer grunnlaget for dette bør vi være klar over bakgrunnen. Det virker som om pressen hele tiden trenger et mobbeobjekt. I de siste måneder har det vært Valgerd Svarstad Haugland, før det var det Torbjørn Jagland, og nå har journalistene kastet seg over Victor Norman. Vi må også huske på at Norman i sine forsøk på å effektivisere statsadministrasjonen har lagt seg ut med sterke krefter, krefter som alle utenfor politikernes harde kjerne sterkt undervurderer kraften i.

Det er dog ingen tvil om at Norman har stilt seg lagelig til for hugg: teambygging med de nærmeste medarbeiderne på Oslos flotteste restauranter betalt av staten, dvs. skattebetalerne; et rundt bord på kontoret - ved et firkantet bord vil noen føle seg sittende på en mindre prominent plass, og dette går ikke an - og skattebetalerne ble pålagt å betale regningen. Det er klart at en sliten statsråd må slappe litt av etter en hard arbeidsdag, og da må Norman selvfølgelig ha et piano i sin leilighet – et piano ble kjøpt inn til kr 28.000 og skattebetalerne ble tvunget til å betale. Videre må en sliten statsråd ha nær kontakt med sine nærmeste, og han ble flyttet til en annen leilighet nærmere hans daværende kjæreste. Også her måtte skattebetalerne betale regningen.

Selvsagt er de beløp som er bruk på disse tingene småpenger. Det som er alvorlig er holdningen som vises overfor folk flest. Statsråder skal ha gode arbeidsbetingelser, selvsagt, men innebærer dette at skattebetalerne skal betale deres middagsutgifter på Feinschmecker og Bagatelle? Innebærer dette at dersom en statsråd ønsker å spille litt piano, så skal et piano kjøpes inn for skattebetalernes penger?

Grunnlovens paragraf 75 sier at ”Det tilkommer Storthinget .. :
d. at bevilge de til statsudgifterne fornødne Pengesummer;”

Nå er det ingen i de andre partiene som tar grunnloven på alvor, så det er lite poeng i å påberope seg den, men det står i alle fall at staten skal bruke skattebetalernes penger på nødvendige statsutgifter. De tingene som Norman har brukt penger på kan ikke sies på være nødvendige.

Vi at som gitt at det blir en utskifting i regjeringen i løpet av en ukes tid.

Vi regner dog med at Normans handlinger her er representative for hvordan toppolitikere i dag oppfører seg. Og denne oppførselen viser en maktarroganse og en nedlatenhet for vanlige mennesker som er intet annet enn grotesk. Vi håper at pressen stadig fortsetter å avsløre slike, selv om pressen naturligvis også har sine egne smålige motiver for slike avsløringer.

Oslo kommune vil igjen forsøke å få sine skoleelever til å slippe tvungen skriftlig nynorsk i den videregående skolen. De sender nå en søknad til regjeringen, og håper på bedre resultat enn forrige gang. Forrige gang de søkte om å få slippe nynorsk, sa regjeringene nei.

Problemet nynorsk i skolen kan benyttes til å gi en perfekt illustrasjon av et av demokratiets mange problemer: anta at tre grupper, hver med 17 % oppslutning, ønsker å få gjennomført sin hjertesak. Da vil representanter for hver gruppe si til representanter for de to andre at ”hvis dere stemmer for vår sak, vil vi stemme for deres”. Da vil hver sak, som alene har 17 % oppslutning, i avstemninger få til sammen 51 % av stemmene, og vil bli gjennomført.

Det er slike forhold som ligger bak når alle i Norge skal tvinges til å lære skriftlig nynorsk selv om mindre enn 20 % av befolkningen bruker nynorsk som hovedmål.

DLF håper at søknaden vil bli innvilget; nynorsk er for de fleste ikke-nynorsk-brukere om ikke en pest og en plage, så noe som ikke er spesielt populært. Dessuten fører Norges meget originale ide om at vi skal ha to likestilte skriftspråk til kolossale ekstrautgifter – for eksempel må alle lærebøker og alle offentlige skjema foreligge på både bokmål og nynorsk. Videre har man nynorskkvoter i NRK, offentlige institusjoner må oppfylle nynorskprosenter, osv.

Ja, beslutningene om tvungen skriftlig nynorsk er demokratisk fattet, men dette viser kun hvor urettferdig demokratiet er. DLF vil dog presisere at alternativet til demokrati ikke er diktatur; demokrati er en form for diktatur: demokrati er flertallsdiktstur.

Alternativet til demokrati er frihet: frihet innbærer respekt for individers rettigheter, dvs. frihet betyr at ingen har rett til å initierte tvang mot andre. ”Vi er av den oppfatning at hvert individ er utstyrt med ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, til frihet, til eiendom, samt retten til å søke etter lykken, og at statsmakten er opprettet for å beskytte disse rettighetene”. (Dette er en noe forbedret versjon av et sitat fra Thomas Jefferson.)

DLF følger prinsippet om individers rettigheter fullt og helt. Vårt primære standpunkt er i samsvar med dette, og dette innebærer at alle skoler skal være private, og at hver skole da selv kan bestemme hvilket språk den vil benytte. Sekundært går vi inn for at i dagens skole bør sidemålet være frivillig.

”Kristin bløffer” er tittelen på en kommentar i siste utgave av Teknisk ukeblad (24/10). Foranledningen er forskningsminister Kristin Clemets ”tomme løfter”: hun ”snakker varmt om forskningens betydning og om kunnskapssamfunnet. Når pengene skal bevilges, sliter hun tungt, og [bevilgningene blir mindre enn lovet]”.

I klartekst betyr dette at Clemet lover, og at hun ikke holder det hun har lovet. De som følger kommentarene i denne spalten er selvfølelig kjent med at det er slik politikere er, og at det kommer til å fortsette slik. (Her menes dog kun de politikere som mener at det offentlige skal ta seg av alle typer oppgaver i tillegg til de legitime offentlige oppgavene.)

Her vil vi nå vinkle denne kommentaren litt annerledes: Clemet er en respektert, seriøs, politiker. Hun er ikke en populist som åpenbart løper etter meningsmålinger og valgvind. Hun er en representant for den politikertypen praktisk talt alle ønsker seg. Hun er et ideal, et forbilde. I tillegg er hun undervisningsminister, og har det overordnede politiske ansvar for all (offentlig) skolegang og undervisning i Norge. Og i en overskrift i et fagtidsskrift blir hun nå altså (for øvrig helt korrekt) fremstilt som en bløffmaker.

Et respektert ideal, en dyktig person, er altså en bløffmaker.

Hva sier dette om samfunnets idealer, om samfunnets tilstand?

Vi innser at slike ting – at politikere må være bløffmakere – er et uunngåelig resultat av det samfunnssystem som kalles velferdsstat. En velferdsstat er ikke det samme som et velferdssamfunn, velferdsstaten er et samfunnssystem som innebærer at alle skal betale en del av det de tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld gi innbyggerne gratis (eller sterkt subsidierte) tilbud innen skole, helsevesen, pensjoner, veier, forskning, osv. osv. Det skal ikke mye innsikt til for å forstå at et slikt system ikke kan fungere, og at det over en viss tid vil være ødeleggende for den alminnelige velstand.

Politikere er folk som ønsker å bli valgt for å styre dette offentlige velferdssystemet, og som vi har antydet må de være bløffmakere. Politikere er betraktet som idealer og forbilder, og systemet vil derfor også av denne grunn direkte oppfordre folk til å etterligne idealene bedrive snusk, korrupsjon, og direkte kriminalitet.

Velferdsstaten er et moralsk gjennområttent prosjekt. At så få har innsikt til, og integritet til, og mot til, å ta et oppgjør med den, sier mye om den moralske og tilstand i samfunnet, en tilstand som altså er langt fra å være tilfredsstillende. Og dette lover ikke godt for fremtiden.

Overskriften har vi hentet fra NRKs hjemmeside, og artikkelen fortsetter: ”Nesten ein av tre kommunar vil kutte i tilskotet til grunnskulane og eldreomsorga neste år, viser ei undersøking som Kommunenes Sentralforbund (KS) har gjort.”

Mange vil muligens bli overrasket over dette, siden vi nettopp har lagt bak oss en valgkamp hvor politikere fra alle de store partiene lovete det stikk motsatte: de lovte mer til skole og eldreomsorg (og alle andre gode tiltak).

Det som politikerne fra de andre partiene gjør etter valg er altså stikk i strid med det de lover før valg.

Vi er ikke overrasket over dette.

Dagens system, hvor vi betaler ”litt” (i dag ca 70 %) av det vi tjener til det offentlige, og så skal vi til gjengjeld få ”gratis” skole, helsevesen, eldreomsorg, osv. er et system som ikke kan fungere. Politikerne lover og lover foran hvert valg, folk i presse og akademia tar dem på alvor, og alle blir – eller later som om de blir - overrasket over den synkende valgdeltagelsen og den økende politikerforakten som nødvendigvis blir resultatet når politikerne har som vane å løpe fra løftene de har gitt.

Hvilket system er det da som kan fungere? Hvilket system er det som kan gi et samfunn med stabilitet, harmoni og økende velstand? Svaret på dette er at dersom folk selv får beholde og disponere det de tjener, selv får disponere det de eier, og blir holdt ansvarlig for sine valg, da vil vi unngå alle pressgrupper, vi vil unngå alle tomme løfter fra politikerne, vi vil unngå dagens økende lovløshet og korrupsjon, og vi vil unngå dagens ordning som innebærer at de dyktige straffes og de mindre dyktige belønnes. (Alle ordninger som innebærer ”utjamning” består i at de dyktige tvinges til å subsidiere de mindre dyktige.)

Det eneste stabile samfunnssystem er et system hvor individers rettigheter respekteres, dvs. et system hvor alle mellommenneskelige forhold er frivillige, og hvor staten kun har som oppgave å beskytte individers rettigheter. Dette systemet er laissez-faire-kapitalisme.

"Rikdommen ødelegger oss" er tittelen på første side av Dagsavisen i dag. En filosof siteres, og han sier følgende: "Vi har ikke rygg til å takle den økende rikdommen".

Et av formålene med oppslaget er selvsagt å legitimere sosialisters styringsiver: "Når (endel) frihet gir rikdom, og frihet ikke er bra, så må friheten reduseres."

Men enkelte husker vel det påskudd sosialister brukte for å legitimere styring og tvang for ikke så lenge siden? Da sa sosialistene at frihet førte til fattigdom for de store masser, og at styring måtte til for å hjelpe arbeiderene å få en del av rikdommen.

Så hvis frihet ifølge sosialistene fører til fattigdom, må det styring til. Men hvis frihet fører til rikdom, og rikdom ifølge sosialsiter ike er et gode, da må det også styring til. Kjernen i dette er at sosialister ønsker styring, uansett.

(Eller kanskje er formålet at sosialister ønsker å legitimere at deres politikk vil redusere velstanden/rikdommen: "Ja, vi har styrt og dere er blitt fattigere, men dere har det egentlig bedre - velkjente synsere sier jo at "rikdom ødelegger oss").

Faktum er at frihet - respekt for individers rettigheter, dvs. en ren markedsøkonomi - fører til velstand (rikdom). Velstand er et gode, men det fundamentale er at frihet og ansvar for eget liv og egen skjebne er det som best setter oss i stand til å fungere på en moden måte. Grunnen til at det idag er så mye som går galt, et at det offentlige i så stor grad ikke bare har redusert friheten, men også har fratatt oss ansvaret for eget liv.

Statens eneste legitime oppgave er å beskytte individers rettigheter, dvs. å beskytte oss mot tyver, svindlere, overfallsmenn, etc. Dette skal staten gjøre ved etterforske forbrytelser, dømme de skyldige og sette dem i fengsel.

I dag gjør staten dette i svært liten grad. I steden gjør staten en masse annet -som den heller ikke gjør på en tilfredstillende måte.

Et eksempel i forbindelse med det tragiske drapet på Sveriges utenriksminster for noen dager siden viser dette.

Mannen som åpenbart har utført dette drapet søket kun noen timer før det skjedde psykiatriske hjelp - av en offentlig helseintisitusjon. Der ble han avvist. (Forholdene er helt tilsvarende i Norge.)

Så staten gjør ikke det den skal. Den har i steden påtatt seg en rekke oppgaver - som den heller ikke utfører.

På dette problemet finnes det to løsingsforslag. DLF vil at staten kun skal utføre sine legitime oppgaver, og overlate alt annet til private. Alle andre partier vil at det offentlige skal fortsette å ta på seg alt mulig, og om nødvendig øke skattene for å klare det. Sannsynligheten for at de skal klare det ved å øke skattene når de fleste allerede i dag betaler 70% av det de tjener i skatter og avgifter, er dog null.

”Vi har ikke lykkes godt nok” sier kommunalminister Erna Solberg ifølge en overskrift på første side i dagens Aftenposten.

Enhver oppegående leser vil da stille seg følgende spørsmål: Hvilket område er det hun snakker om? Er det eldreomsorgen? Helsevesenet? Skolen? Norges fredsmegling i Midt-Østen? U-hjelpen? Det psykiatriske helsevern?

Den som leser artikkelen finner dog raskt ut at det kommunalminisiteren uttaler seg om er integreringen av innvandrere. Selvfølgelig er også denne politikken, på samme måte som praktisk talt alle oppgaver det offentlige tar på seg, en fiasko.

Hva må gjøres på dette området? DLF er selvsagt sterkt imot at det skal finnes en integreringspolitikk for innvandrere. DLF ønsker selvsagt velkommen alle innvandrere som vil komme hit for å jobbe. DLF vil således ha en fri innvandring.

DLF vil også avvikle alle offentlige støtteordninger spesielt beregnet på innvandrere. DLF vil også ha strenge straffer for alle som utfører reell kriminalitet (dette gjelder alle, ikke bare innvandrere).
Mao: det eneste krav vi vil sette til innvandrere er at de skal følge norsk lov.

Denne politikken vil være den beste for innvandrerne (de får mulighet til å skape seg en bedre fremtid), det vil være den beste for samfunnet (kriminaliteten vil synke til praktisk talt null), og den vil være den politikken som er mest skånsom mot folks lommebøker (staten behøver ikke bruke enorme beløp på støtteordninger).

Politikerne er fortvilet over den lave valgdeltagelsen: mer enn 40 % av de stemmeberettigede satt hjemme.

Verken politikernes fortvilelse eller den lave fremmøteprosenet er overraskende. Lav valgdeltagelse betyr at de valgte politikerne mister legitimitet, og dette uroer dem, naturlig nok. Den lave valgdeltagelsen kommer av at velgerne ikke ser poenget i å stemme på de store partiene – de er nærmest identiske alle sammen, og de vet at løftene ikke vil bli holdt.

Enkelte kommentatorer har gjort et stort poeng ut av det faktum at ”fløypartiene” SV og FrP har blitt så store. Det er korrekt at disse er blitt store, men de er ikke lenger fløypartier. Begge har beveget seg mot det politiske sentrum. De fire store partiene, H, SV, Ap og FrP er nå alle meget sosialdemokratiske partier trygt plantet i det politiske sentrum: alle er i hovedsak enige om at vi skal ha et høyt skattenivå, en stor grad av offentlig styring av økonomien, at staten skal ta seg av skole, helsevesen, eldreomsorg, at stasvirksomheter skal flyttes ut av kjerneområder og ut i distriktene hvor stemmene teller mer, etc.

Enkelte har påstått at det er forskjeller på Høyre og Ap, for eksempel i forhold til slike ting som eiendomsskatt. Selv om Oslo Høyre ikke vil ha eiendomsskatt, finnes det en rekke Høyrestyrte kommuner som har eiendomsskatt.. Videre, en undersøkelse for noen måneder siden viste at det ikke var noen forskjell på kommuner styrt av Høyre og kommuner styrt av Ap.

Folk er ”fed up” av de tradisjonelle partiene fordi politikerne lover og lover, og de holder aldri det de lover.

Hva er løsningen? La oss se på småpartiene. DirekteDemokratens ønsker å legge alle sakene som er oppe i kommunestyrer og Storting ut til direkte folkeavstemning på Internet. Dette vil føre til at beslutningene blir enda mer kortsiktige enn i dag: de store partiene har en viss, dog svært svært liten, grad av langsiktighet og prinsippfasthet, men et direktedemokrati innbærer en ekstrem kortsiktighet i de politiske beslutninger. En slik ordning vil føre til flere ”gratis” offentlige tjenester og lavere skatter, og er en oppskrift på katastrofe.

Pensjonistpartiet vil ha mer til pensjonistene, Rettferdighetspartiet vil ta fra de som tjener penger og gi til de som ikke tjener penger i enda større grad enn de andre partiene, Venstre klarer ikke å bestemme seg for om det er sosialistisk eller ikke, KrF vil ha mindre alkohol og flere kirker, Senterpartiet sier ja til bønder og nei til EU, RV sier at de ikke forstod at ”væpna revolusjon” betydde at man måtte ta livet av folk og de innså ikke at Stalin, Lenin, Mao og Pol Pot begikk folkemord.

Det er ikke det minste rart at fremmøteprosenten synker og synker.

Hvor står så DLF i dette bildet? DLF mener at hvert individ skal ha rett til å styre seg selv og sin eiendom, og at statens eneste oppgave er å beskytte våre (lockeanske) rettigheter. DLF er et ideologisk parti som ikke noen gang kommer til å fire på prinsippene. (Alle de andre partiene har forlatt sine opprinnelige ideologier for lenge siden; dette er en grunn til forfallet og den økende og velfortjente politikerforakten.)

Det vil selvsagt være vanskelig å få oppslutning om DLF i et klima hvor alle er blitt indoktrinert til å tro at løsningen på alle problemer er at staten tar seg av dem. DLF vet at denne ”løsningen” ikke virker og kun gjør vondt verre. Men DLF vil fortsette å arbeide for å spre de ideer som sivilisasjon og frihet bygger på. Vi er alene og vi er små, men vi vokser. De andre er store, men forfaller. Det går altså rett vei. Det er langt frem, men jo flere vi blir, jo raskere vil det gå.

Frihet er retten til å styre sitt liv som man selv ønsker. Alle de store partiene er idag motstandere av frihet, de ønsker isteden å styre oss.

De styrer oss ved å legge store begrensninger på hvordan vi skal kunne bruke vår eiendom, ved å beslaglegge mestparten av de penger vi tjener*, ved å utsette alle næringdrivende for et kolossalt skjemavelde og et villniss av lover og bestemmelser som ingen klarer å følge fullt ut. Til tross for at politikerne tar ca 70 % i samlede skatter og avgifter fra de fleste av oss, er det tilbudet vi får for disse pengene av svært dårlig kvalitet. Er det virkelig noen som tror at tilbudet blir bedre dersom skatteniveået økes til 75 % eller 80 %?

De andre partienes politikk fører til stadig økende skatter, et stadig økende antall lover, en stadig økende misnøye, en stadig minkende respekt for lov og rett, en stadig økende ansvarsløshet, og en politikerforakt som er mer enn velfortjent.

DLF er altså tilhenger av frihet, og kun frihet medfører ansvar. Folk bør selv få disponere det de tjener, og ikke som idag kun ca 30 %. Folk bør selv få disonere sine eiendommer, og ikke som idag være underlagt et enormt antall relger og bestemmelser. De som driver bedrifter, og som derved produserer alt vi forbruker og som gir oss arbeid, bør ikke som idag dynges ned av skatter, avgifter, og tusenvis av bestemmelser som må følges og skjemaer som må fylles ut.

Folk bør kunne få velge fritt, og ta ansvaret for sine valg. Kun dette kan være basis for et sivilisert og velstsående samfunn.

Den som støtter frihet må på mandag stemme på DLF. Den som stemmer på noe annet støtter den kursen som de andre legger opp til og som de har fulgt de siste tiår, og da får vi mer av det samme, bare enda verre,

*Den som har en inntekt på omkring 300.000 - 400.000 kr betaler ca 70% av det han eller hun tjener i samlede skatter og avgifter. Følgende overslag viser dette: Bare den direkte skatten på 35 % og merverdiavgiften på 20 % gir oss en samlet skatt på 55%. Dessuten kommer arbeidsgiveravgift på opp til 14,1%, store avgifter på tobakk, alkohol, sukker, mineralvann, og alt som har med bil å gjøre. I tillegg kommer slike ting som el-avgift, kommunale avgifter, NRK-avgift. Samlet blir dette ca 70% for den som har en vanlig inntekt. (Dette er ca-tall.)

Under denne overskriften skriver VG Nett idag at "Over 95 prosent av VG Nett-leserne stoler ikke på politikernes valgløfter. -En utfordring, sier Valgerd Svarstad Haugland (KrF). – Forstår dem godt, sier Jan Petersen (H)."

DLF forstår dette godt, men i motsetning til de siterte har vi reelle forsalg til forbedringer.

Politikerne lover og lover, og har hittil aldri holdt løftene. Dessuten er alt de har tatt på seg hovedansvaret for - undervisning, helsevesen, eldreomsorg, pensjoner - i en svært dårlig forfatning, selv om politikerne nå tar ca 70% av de flestes inntekter. I tillegg forsømmer politikerne det som er deres hovedområde, rettsvesenet (politi, domstoler, forsvar). Politikerne har også gitt lover som gjør at kriminelle i alt for stor grad går løse, mens lovlydige har et villniss av lover og forskrifter å forholde seg til.

Løsningen er å la hver enkelt få beholde sin inntekt slik at de kan disponere den selv. Da kan enhver bruke så mye han eller hun vil på sin/sine barns undervisning, på sine egne helsetjenester, og på sin egen eldreomsorg. DLF er overbevist om at det da vil gå langt bedre enn det gjør i dag

Sosialister er seg selv lik: det de ønsker mest av alt er å dirigere – dvs. skalte og valte med – andre menneskers liv og eiendom.

Det siste klare eksempel på dette er dagens oppslag i Dagbladets nettavis hvor vi kan lese følgende: ”journalist Aslak Nore i Klassekampen oppfordrer gratisavisa Natt & Dag til å legge ned seg selv. Han mener avisa ikke lenger står for noe som er viktig.”

Videre fra dagbladet.no: ”I artikkelen «Nachspiel for Natt & Dag», som blir publisert i Samtiden i morgen, skriver Nore en kjærlighetserklæring til gratisavisa gjennom en analyse om 90-tallet.

- Fordi avisa på mange måter er selve 90-tallet for mange mennesker, som han sier.

Men samtidig hevder han også at avisa er blitt redusert til et verdiløst annonseorgan, uten politisk snert og i utakt med unge menneskers verdisyn.”

En avis som ifølge en tidligere ivrig leser er blitt ”i utakt med unge menneskers verdisyn” og som ikke lenger står for det Nore mener er viktig, bør altså legge seg ned.

(En parallell til dette: i sommerens debatt om AKP oppfordret professor Hagtvedt AKP til å legge seg ned, men dette ble ikke blidt mottatt av Nores kollegaer i Klassekampen. De vil altså ha muligheten til nærmest å kreve at andre bør legge seg ned, men når slike forslag rammer dem selv, da blir de furtne.)

Men her er vi ved kjernepunktet: Liberalister, som vi i DLF, ønsker frihet: folk bør få drive sin forretningsvirksomhet inkludert avisdrift som de selv ønsker – den som er interessert i produktet kan kjøpe det, den som ikke interessert kan la det være. Vi vil ikke oppfordre folk til å slutte med å drive for eksempel en avis selv om vi synes at innholdet er kjedelig.

Liberalisters syn er stikk i strid med sosialisters raison d’etre: sosialister vil ikke overlate folk til seg selv, det de vil er å styre andre mennesker i samsvar med sine egne (de styrendes) verdier. Når sosialister får politisk makt, bruker de initiering av tvang for å få folk til å handle i samsvar med de styrendes ønsker, men dette er noe som må gi dårlige resultater i det lange løp: sosialisters styring vil alltid bevege oss nærmere en katastrofe, noe vi dessverre ser omkring oss.

DLF vil at de som står bak «Natt & Dag», på same måte som alle andre som driver næringsvirksomhet, bør ha frihet til å prøve å overleve: hvis noen vil skrive i avisen, trykke den, annonsere i den, distribuere den, lese den, så må de gjerne forsøke. Det som sannsynligvis vil skje etter at den er blitt mindre interessant er at leserne og annonsørene svikter og så vil den få statsstøtte, innvilget av virkelighetsfjerne byråkrater som minnes at «Natt & Dag» var en god avis i deres ungdom

PS. Nå vi Nore kanskje innvende mot det vi sier har at hans poeng er at «Natt & Dag» var en bra avis som han og mange andre identifisere seg med, og at den nå har skiftet profil og ikke lenger er den avisen den en gang var. Til dette vil vi si til Nore at alt forandrer seg, og å innse dette er å bli voksen. Og hvis formålet med Nores utspill var å få skapt blest om Nore, så var det vellykket.

Carl I Hagen er selvsagt en mester i å komme med overraskende utspill, og han er vel fornøyd hvis han får presseoppslag om dem. Hans siste utspill, om det manglende behovet for småpartier, er det siste i en lang lang rekke av kreative utspill hvis saklighet man kan stille spørsmålstegn ved.

Thorbjørn Jagland kommenterer i Dagbladet 3/9 Hagens utspill slik: ”Hans uttalelse om at vi ikke trenger sentrumspartiene, og at de bør avskaffes, er det foreløpig farligste og verste utsagnet mannen har kommet med. Jeg vil rope et varsku, sier Jagland til Dagbladet.”

Jaglands egentlige ønske om å verne småpartiene er kanskje motivert av en frykt for at Ap er i ferd med å bli et småparti, og de mange FrP-velgerne er vel glad for at Hagens motstand mot småpartier er av ny dato; hvis han hadde hatt denne oppfatningen tidligere, da FrP var et lite parti, ville vel ikke FrP eksistert i dag.

Hvis vi, som eneste seriøse parti, skal kommentere Hagens uttalelse, så vil vi si at han har rett i at mange partier gjør at man ikke får stabile regjeringer. I så måte gir to-parti-systemene man har i for eksempel USA og England en styringssikkerhet som andre land misunner dem. På den annen side er mange for tiden ikke særlig fornøyde med Blair og Bush's bruk av denne styringstryggheten.

I Norge i dag kan man selvsagt ikke forby småpartiene, så de vil nok fortsett å eksistere. Man kunne gjort noe med valgordningen, men da man sist diskuterte den, kom det ingen forsalg til endringer i samsvar med Hagens innfall fra FrP.

Så dette var nok kun et forslag beregnet på å lure journalistene til å skrive om FrP. Og Hagen lykkes som regel med slike utspill.

FrP raser på dagens meningsmålinger, og alle legger skylden på Schanche-saken*.

Og dette illustrerer demokratiets uløselige problem. Demokrati er en samfunnsform som innebærer at alle skal kunne legge frem sine synspunkter, og så tar man en avstemning, og så må alle følge det flertallet bestemte. (De som ikke ønsker å følge flertallet har man all rett til å tvinge til å følge flertallets vedtak.)

Praktisk talt alle i dag mener at dette er det ideelle system. Men også her er DLF unntaket.

Som nevnt illustrerer Schanke-saken at demokratiet er et system som ikke kan fungere på den måten demokrati-tilhengerne ønsker. Demokrati-tilhengerne mener at flertallet vil slutte opp om de beste løsningene, men FrPs ras på meningsmålingene viser at folk lar seg lede av stemningsbølger – det er ikke de beste argumentene som vinner, det som vinner er for eksempel de beste talerne de som klarer å få stemningen med seg. De som taper er ikke de dårligste argumentene, de som taper er de politikere som får stemningen imot seg.

Demokrati er altså et system hvor avgjørelser fattes på basis av stemningsbølger, ikke på basis av saklighet.

Demokrati er derfor et umulig system. Et demokrati styres altså etter stemningsbølger, ikke etter saklige vurderinger av ulike alternativer. DLFs alternativ er frihet, dvs. DLF er for å ta makten fra flertallet, og gi den tilbake til individene: DLF vil at hvert individ skal kunne styre sine penger og sin eiendom uten at flertallet, eller deres representanter og talsmenn, politikerne, har noen rett til å blande seg inn i hvordan folk disponerer det de eier. DLF vil altså ha full respekt for eiendomsretten. De som da lar seg lede av stemningsbølger vil da evt. kun ødelegge for seg selv, og ikke for alle andre.

Kun et system med respekt for eiendomsrett kan sikre ytringsfrihet, næringsfrihet, og velstand. DLF står alene om dette standpunktet.

*Schanke burde absolutt ikke ha slått, og når han først slo burde han ha bedt om unnskyldning, og han bør vedta den boten han har fått.

Ap-leder Jens Stoltenbergs kronikk i Dagbladet mandag 25/8, et svar på Carl I Hagen og Torgeir Høiens kronikk i VG 13/8, inneholder noen poenger som godt treffer den ideologi og politikk som FrP står for.

Imidlertid påstår Hagen/Høien at FrPs politikk er liberalistisk, men Carl I Hagens parti befinner seg midt i det politiske sentrum, dvs. mellom Høyre og Arbeiderpartiet, og når Hagen/Høien beskriver FrPs politikk som liberalisme er dette en tilsnikelse. Stoltenbergs gode poenger treffer altså kun FrP, de treffer ikke liberalismen.

Liberalismen står for individets frihet, dvs. liberalsimen innebærer at individer skal ha rett til selv å disponere sin eiendom og sine penger. I dagens Norge disponerer individer i liten grad sine penger – de fleste betaler ca 70 % av det de tjener til det offentlige i skatter og avgifter. Mht. eiendom, så er disse underlagt et utall offentlige reguleringer og bestemmelser: man kan ikke bygge på den, man kan ikke etablere en virksomhet, men kan ikke selge den til den man måtte bestemme uten å følge et meget omfattende lovverk, osv. Så det er enten frekt, eller utrolig kunnskapsløst å si som Stoltenberg gjør at vi har frihet (”vi har frihet i felleskap”, ”Norge er et av de frieste samfunn som har eksistert”).

Selvsagt har Stoltenberg rett i at ”den eneste måten å bygge et samfunn på er å gjøre det i fellesskap”. Man han unngår her poenget: skal dette fellesskapet være en frivillig sammenslutning, slike liberalister vil, eller skal det være slik sosialsiter vil, dvs. slik at de som opptrer på vegne av gruppen har rett til å bruke tvang for å få gjennomført det som gruppen mener er riktig eller ønskelig.

Liberalister innser at dersom man oppretter tvangsordninger, vil slike tiltrekke seg personer som kun er uten etter å mele sin egen kake, og som bruker fellesnytten som påskudd for selv å tilrane seg andres ressurser. Det finne mye forskning som viser dette (også av nobelprisvinnere i økonomi), og en økonom som Stoltenberg burde ha kjent til dette.

Stoltenberg sier at ”Markedsøkonomien – fornuftig regulert – er et sentralt vikemiddel for å skape” og at ”Ap er selvsagt ikke motstander av markedsøkonomien”. Dette er et utsagn som det er meget vanskelig å ta alvorlig: økonomien kan enten være fri, eller den kan værer regulert av det offentlige. En fri økonomi – en markedsøkonomi - betyr at individer handler med det de eier uten at det offentlige blander seg inn i hvordan. En styrt økonomi innebærer at individer ikke kan disponere det de eier, men må følge bestemmelser gitt av det offentlige. For å gjøre det tydelig for Stoltenberg: hvis man regulerer en markedsøkonomi, så er den ikke lenger en markedsøkonomi. Stoltenbergs utsagn er en direkte selvmotsigelse, og er av samme type som ”jeg er kristen, men tror ikke på Gud”, eller ”jeg er ærlig, men lyver ofte”.

Stoltenberg kritiserer liberalisters negative innstilling til offentlig virksomhet. Følger ikke Stoltenberg med i nyhetene? Vet han ikke hvor dårlig det står til på alle områder hvor det offentlige driver – skole, helsevesen, eldreomsorg? Er løsningen som sosialister forslår å beskatte folk enda hardere? Når de fleste i dag beskattes med ca 70 % skulle det ikke være vanskelig å forstå at problemet ligger i det offentliges bruk av penger, ikke i at de har for lite penger. Liberalister forstår dette, og mener at vi vil få et langt bedre tilbud dersom alt dette hadde vært privat.

”Friheten blir først reell når hver og en har en reell mulighet til å foreta sine egne livsvalg”, skriver Stoltenberg og viser at han ikke vet forskjell på begrepene ”frihet” og ”makt”. ”Frihet” er fravær av tvang, og ”makt” er evnen til å gjennomføre sine ønsker, og vi kan være med på at sosialister forsøker å gi alle makt til å nyttiggjøre seg skoler, helsetjenester, eldreomsorg osv. Men dette skjer ved å krenke folks frihet – når man tar fra de fleste 70 % av det de tjener, så er deres frihet krenket. (Stoltenbergs frihetsbegrep er altså selvmotsigende.) Men som vi har sett vil det offentlige tjenestetilbud alltid bli dårligere og dårligere, og mer og mer penger vil bli sløste bor i byråkrati og rot. Vi er med på at enkelte sosialister vil ha mye offentlig styring og høy skatt fordi de tror at dette vil gjøre velstand tilgjengelig for alle. Men siden det er arbeid som skaper denne velstanden, og siden folk jobber for selv å tjene penger, så har vi vanskelig for å forstå at sosialistene ikke innser at dersom skattenivået øker og øker, så vil folk i større og større grad slutte å jobbe (og mange av dem vil i større og større grad begynne å jobbe svart).

En regulert økonomi, som sosialistene står for, vil i større og større grad, føre folk over i den svarte, lovløse, økonomien, og dette innebærer at respekten for lov og rett reduseres, og dette vil føre til øket lovløshet av alle slag.

Sosialister mener at vi alle skal jobbe sammen, at alle skal tvinges (sosialister liker ikke ordet tvang og vil tilsløre det faktum at det er tvang de er for ved f.eks. å bruke ordet styring) til å bidra til fellesskapet, og at dette er oppskriften på et godt samfunn: sosialsiter er tilhengere av at individer skal underordne seg fellesskapet, dvs. at politikere skal styre alt og alle.

Liberalister (ekte liberalister, ikke FrPere) mener at hvert individ har all moralsk rett til å styre seg selv og sin eiendom slik han eller hun finner det best. Liberalister mener at alt samkvem bør være frivillig, og liberalister mener at dette er oppskriften på et velferdssamfunn: lar man folk være frie til å arbeide og til å beholde det de eier, vil de jobbe, skape verdier, og velstanden vil bli økende for alle. Historien viser også at land med stor frihet har stor velstand, og at land med mye politikerstyring/liten frihet har lav velstand. Liberalister sier også at derom man gir tvangsmakt til politikere og byråkrater, vil det offentlige apparat bli større og større, det vil kreve høyere og høyere skatter, og det vil legge en demper på all produktiv virksomhet, og velstanden vil synke for alle.

Stoltenberg har selv illustrer dette poenget på en kraftfull måte. For noen måneder siden ble han intervjuet på TV om norske pensjonsregler, og ha sa kraft og indignasjon at ”De er komplett uforståelige!”. Stoltenberg er økonom, har vært finansminister og statsminister, og han forstår ikke reglene for pensjoner. Da kan man tenke seg hvor vanskeig det er for vanlige folk å forstå alle de reglene og bestemmelser de må forholde seg til: Venstresiden vil gjøre alt dette enda mer komplisert. Og dette er en oppskrift som hvis den følges vil lede oss rett ut i en katastrofe.

Aftenposten forteller i dag på første side at ”tidenes største satsing på en trafikksikkerhetskampanje ble en fiasko [ifølge Transportøkonomisk Institutt] … den kostet 25 millioner kroner.

”Stortingspolitikere , Bilimportørenes Landsforening, Trygg Trafikk, Vegdiretoratet, og flere la bredsiden til for å få fart på trafikksikkerheten her i landet. Nå skulle det være slutt på å straffe folk som ikke oppførte seg i trafikken [ja, det var dette som var kampanjens hovedpoeng]: De skulle premieres for å kjøre bra. Eksperter på trafikksikkerhet og bilbransjen var enig om at dette var en veldig god idé [!!]. Og de samme menneskene er fremdeles positive til ideen, om belønning fremfor straff. [!!!] Men

- Det ble for mye jippo og for lite trafikksikkerhet. Bilist 2000 var et eksperiment, og kanskje var det et dyrkjøpt eksperiment. Man bør ikke sette reklamefolk til å styre trafikksikkerhetskampanjer, sier informasjonsdirektør Steinar Gullvåg i Vegdirektoratet. Han synes fremdeles ideen er god. Og mener at dersom kampanjen har spart ett menneskeliv, så har det vært vel anvendte penger."

Aftenposten fortsetter under mellomtittelen Fiasko:
”Kampanjen Bilist 2000 skulle føre til at vi fikk færre trafikkulykker og til at flere begynte å bruke bilbelte. Virkemidlet skulle være positivt. Kampanjen skulle vare i tre år, men er nå avblåst. Da sluttstrek ble satt hadde Bilist 2000 fått 140 000 medlemmer som kjørte rundt med kampanjens klistremerke, ett hjerte på hjul. Alle som skrev kontrakt/ medlemskap med kampanjen forpliktet seg til å respektere fartsgrenser og bruke bilbelte. Automatisk ble medlemmene med i et lotteri om en ny bil. Totalt 17 nye biler har Bilist 2000 delt ut, i tillegg til en masse annet utstyr. Alt sponset av næringslivet.

- Denne kampanjen hadde ingen virkning på trafikkulykkene. Vi kan ikke se at kampanjen har gjort at medlemmene bruker mer bilbelte eller respekterer fartsgrensene mer. De greide ikke å kontrollere om de som vant i lotteriet, brukte belter eller holdt fartsgrensen, sier forsker Terje Assum, ved TØI.

Aller best var Bilist 2000 til å lage blest om kampanjen.
- De var masse i radio og aviser, ikke minst store annonser i Aftenposten som var med på opplegget. De utga et blad som ble sendt til alle medlemmene. Det som kan læres av dette, er at nye og gode ideer må prøves ut i liten skala. De burde prøvd kampanjen i ett eller to fylker. Dessverre gjorde de ikke det, sier Assum.
- En fiasko?
- Ja, de greide i hvertfall ikke å redusere antall ulykker, sier TØI-forskeren. Totalt ble det brukt 25 millioner kroner på ulike tiltak. Av disse var 15 millioner kroner fra det offentlige.”

DLFs kommentar til dette er kun å påpeke at den grenseløse naivitet som er opphavet til kampanjer av denne typen ikke bare finnes hos politikere og byråkrater, men den finnes også hos folk i næringslivet.

Forskjellen er at politikerne bruker penger som er tvangsinnkrevet fra folk, mens næringslivsfolk bruker penger som de har tjent ved å selge ting til sine kunder. Og en annen forskjell er at dersom næringslivsfolk gjør store tabber, så må de gå. Hvis politikerne eller byråkrater gjør tabber, så blir de forfremmet.

DLF er selvsagt imot at staten skal bruke penger på slike kampanjer. Og hvis noen kjører hensynsløst og utgjør en trafikkfare, eller hvis noen kjører med utrygt utstyr, så skal de etter DLFs syn straffes.

I forbindelse med valgkampen kjører nå Høyre helsides annonser i de store avisene. Dessverre for Høyre er disse annonsene svært avslørende, og viser hva Høyre egentlig står for.

Dagens annonse i VG har følgende tekst i stor skrift: "Sugerør ... noe Ap og SV vil ha i lommeboken din, Høyre vil heller gi deg mer igjen for pengene."

Enhver lesekyndig kan finne flere artige implikasjone av denne teksten, så vi skal la det ligge, vi skal kun kort si at

DLF vil fjerne sugerøret fra alles lommebøker og la enhver få beholde sine egne penger.

TV2-nyhetene hadde i går et innslag hvor de hadde sammenlignet en Høyre-styrt kommune med en Ap-styrt kommune. Og konklusjonen var at det var ingen forskjell.

Nettavisen i dag forteller om en undersøkelse som viser at to tredeler av velgerne er lite interessert i resultatet av Stortingsvalget i 2001.

– En grunn til velgernes manglende interesse kan være at partiene ikke greier å vise tydelig forskjell dem imellom, sier forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, Bernt Aardal, ifølge NTB.

Alle de andre partiene mener at vi skal ha høy skatt, og at det offentlige skal styre det meste og direkte drive alt som er viktig (skole, helsevesen, pensjonsordninger, kommunikasjon), og at ingen skal ha fullt ansvar for egne handlinger.

Men det er ett parti som er annerledes: vi mener at det offentlige kun skal beskytte oss mot reell kriminalitet (dvs. alle former for initiering av tvang, og dette inkluderer svindel), og at private skal gjøre alt annet.

All erfaring viser at jo mer staten styrer, jo verre går det, og, på den annen side, jo større friheten er, dvs. jo mindre staten styrer, jo bedre går det.

Det som er tragiske er at når staten styrer, så går det verre, men de fleste tror at løsningen er enda mer statlig styring. Så i årene fremover vil det nok bli mer statlig styring (høyere skatter, mer byråkrati, flere løyverordninger (lisens for å selge sigaretter?)), - i hovedsak er alle de andre partiene tilhengere av dette. Således vil problemene øke (vi vil få mer kriminalitet, mer svart arbeid, mer smugling, mer lovløshet, mer byråkrati, større byrder på næringslivet, osv.).

Det eneste alternativ til denne politikken og denne utviklingen er DLF.

Velferdssatan lever og blomstrer, til stor glede for politikere og byråkrater, men til stor skade for folk flest.

Her er fire eksempler, alle hentet fra Aftenpostens nettside i dag:

1) «Byråkratiet tvinger fjellskipper i land
Trebåten "Glitra" har fraktet fjellvandrere over Furusjøen i over 50 år. Nå stopper Sjøfartsdirektoratet den lille snekka fordi skipper Bjørn Turmo mangler båtsertifikat»

DLFs kommentar: Turmo må kunne fortsette å jobbe. Det er en skam at byråkratiske regler hindrer folk i å gjøre en nyttig jobb.

2) «Skolen må rustes opp. Skolen må rustes opp. Skolen må rustes opp. Hører du Kristin Halvorsen si dette minst tre ganger i en TV-debatt i valgkampen, opptrer hun i tråd med rådene i SVs valghåndbok.»

DLFs kommentar: Dette - at skolen må rustes opp - har politikere fra alle de andre partiene sagt ved hvert eneste valg, uten at det har hjulpet. Kun de meget naive tror at det blir annerledes denne gangen. (Det er dog en betydelig fare for at det er mange slike.) DLF mener at skolene må privatiseres. Da vil foreldrene få en avgjørende innflydelse på skolens tilbud til elevene, og da vil kvaliteten stige til himmels.

3)«Truer med å trekke barnehagetilskudd
Barne- og familieministeren vil trekke statstilskudd til kommuner som ikke setter ned barnehageprisene. Innen kort tid skal hun kartlegge de ulydige og vurdere om det er juridisk mulig å stanse utbetaling»

DLFs kommentar: Vi vil at folk skal få beholde og derved selv disponere de pengene de tjener. Da slipper vi den nærmest evige runddansen hvor penger flyttes mellom stat og kommune med krav, betingelser, ønsker, pålegg, regler, kvoteordninger og øremerkninger. Da vil blant annet enorme beløp spares i administrasjon.

4) «Byråkratiet stopper strøm av kraftverk
Regjeringen vil ha fart i byggingen av små kraftverk. Men byråkratiet gjør at mange utbyggere mister interessen underveis. Nils Arne Bergsund og andre utbyggere av bekker og små elver sier de kan bygge ny kraft nok til å forsyne 250.000 husstander, noe som vil gi billigere strøm.»

DLFs kommentar: Det er en skam at byråkratiske regler hindrer folk i å gjøre en nyttig jobb.

Valget står mellom DLF på den ene siden, og alle de andre, nærmest identiske partiene, på den andre siden.

I etikkdiskusjoner dukker iblant følgende spørsmål opp: ”Hva burde nasjonalsosialisten Hitler ha gjort dersom han for eksempel i 1944 hadde innsett at han hadde stått for en forferdelig ideologi som hadde ført til at omtrent 50 millioner mennesker hadde mistet livet?” (Merkelig nok brukes de andre store sosialistdiktatorene Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot aldri i slike diskusjoner.) De vanligste råd som blir gitt er at Hitler enten burde ha begått selvmord, eller at han burde ha jobbet med veldedig arbeid uten å gjøre noe vesen av seg.

Nå var ikke AKPs ledere på 70-tallet – Steigan, Allern, Øgrim, Knutsen & co – like ille som Hitler. De var heller ikke like ille som sine forbilder Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot, men man kan knapt si at de ikke har gjort noe vesen av seg etter at de har måtte innrømme at deres gamle helter, som de helhjertet støttet etter alle kunstens regler, ikke var annet enn banditter, tyranner og massemordere, og at dette var noe de burde ha visst hele tiden. AKPs gamle ledere er i dag alle aktive både i sine nåværende stillinger som professorer og forlagsredaktører etc., og som meget aktive debattanter.

Spørsmålet i den pågående debatten har vært om de støttet folkemord – professor Hagtvedt har i en artikkelserie i Dagbladet visstnok påstått noe slikt. Selvsagt sier de gamle AKP-lederne at de ikke gjorde det – de benekter selvsagt at de var for folkemord, men hva mente de egentlig? AKP gikk inn for ”væpna revolusjon”. At dette innebærer drap er opplagt. Men massedrap? Trom Øgrim skrev i 1979 (hvis VGs Olav Versto gjengir ham korrekt 1/8) at revolusjonen må ”gripe til hardere midler: fengsling, henrettelser, terror for å skremme utbytterne fra å gå til aksjon” og videre: AKP må bruke nødvendige midler som ”revolusjonær krig, revolusjonært diktatur og revolusjonær terror”. Øgrim var en av AKPs stiftere og partiets fremste ideolog. Dette er selvsagt en oppskrift på det som alle, bortsett fra AKPs daværende ledere, med all rett ville kalle folkemord. At den daværende ledelsen i AKP fortsatt benekter at de støttet folkemord er en bløff som er Göbbels verdig.

At tidligere fremtredende AKPere vil gå til retten fordi de føler seg krenket av Hagtvedts påstander er latterlig, ynkelig og patetisk, og viser vel egentlig kun hva slags papirmennesker de tidligere AKP-lederne er.

Jeg kjøpte boken ”Overfallet på Kampuchea ” av Steigan m.fl da den kom ut i 1979. Dette er til dels en reisebeskrivelse fra Steigan & cos rundreise i Kambodsja, og de forteller at Kambodsja under Pol Pot nærmest er et lykkeland. Da jeg kjøpte boken tenkte jeg at dette er en bok på nivå med ”Zions vises protokoller”: masskarene under Pol Pot var et opplagt faktum som man måtte være svært lettlurt og ukritisk for å benekte, og jeg tenkte at ”Overfallet på Kampuchea” kunne være nyttig å ha for på et senere tidspunkt å bevise at Steigan & co enten var løgnere eller var grenseløst lettlurte og naive.

DAGENS AKP
Selv om dagens AKP er helt annerledes enn Steigans AKP, er det mange grunnleggende likhetstrekk. At dagens AKPere er like lettlurte og ukritiske som Steigan & co kan man lettest se av de mange leserbrev som dagens AKPere lett får publisert i alle aviser.

De skriver for eksempel om Vietnamkrigen at ”et fattig bondefolk slo verdens sterkeste supermakt, USA”. Faktum er at Vietnamkrigen var en ren kommunistisk ekspasjonskrig (som Koreakrigen, Kinas okkupasjon av Tibet, Sovjets okkupasjon av Øst-Europa). Og USA ble ikke slått på slagmarken, men ble tvunget i kne av en verdensopinion som rått slukte all den kommunistpropagandaen som ble sendt ut fra Nord-Vietnams allierte Kina og Sovjet, og som USA ikke klarte å gjendrive. Og hvis AKPerne virkelig tror at de kommunistiske geriljabevegelsene rundt omkring i verden virkelig var ”frigjøringsbevegelser” så er de også ganske lettlurte. Dette var røverbander finansiert av diktaturene Sovjet eller Cuba.

Dagens AKPere sier at de er kommunister fordi de vil avskaffe sult og fattigdom, og at kapitalismen forårsaker sult. Dette er stikk i strid med fakta. Det land som er fattigst og hvor befolkningen lider mest i dag er det kommunistiske Nord-Korea, som for øvrig en gang var – og kanskje er? - et av AKPs idealer. De rike land, de hvor det er minst fattigdom, er de land som er mest kapitalistiske, f.eks. Hong Kong (før kommunist-Kina overtok). Før overtagelsen flyktet folk fra AKPs ideal Kina, forbi grensevakter som skjøt med skarpt, for å komme til det relativt kapitalistiske Hong Kong for der å kunne arbeide, tjene penger og oppnå velstand. Så, det er de kapitalistiske land som har avskaffet sult og som gir velstand, mens de kommunistiske land kun kan by på fattigdom, unntatt for makteliten, selvsagt. Allikevel vil AKP ha mer kommunisme. (Hvis dagens AKPere til dette sier at de kapitalistiske land er rike fordi de utbytter de fattige land, så har de blitt lurt av en av de nødløgnene Lenin fremsatte for å ”redde” Marx’ feilaktige utbyttingsteori).

Kapitalisme er et samfunnssystem hvor staten ikke legger hindringer i veien for produktiv virksomhet, og det er derfor kapitalistiske land er rike. Dagens AKPere tror at dette systemet fører til fattigdom og at rikdom kan oppnåes ved at staten legger hindringer i veien for verdiskapende virksomheter og tvinger folk til å handle annerledes enn de selv ønsker til ”fellesskapets beste”. Tror de virkelig dette, er de like lettlurte og virkelighetsfjerne som Steigan & co var omkring 1980.

La meg også si at det ikke er grunn til å tvile på at dagens AKP i sin intensjon er demokratiske, og at professor Hagtvedts forslag om at AKP bør legge seg ned er forfeilet. Men dagens AKP er tilhengere av en statsstyrt økonomi, og dette vil ødelegge alle friheter som de nå sier at de er tilhengere av. Hvis staten skal styre økonomien, må de styre aviser, tidsskrifter, trykkerier, forlag og radio- og TV-stasjoner, og da forsvinner ytringsfriheten. Skal staten drive veldedighet og dele ut penger etter kriterier som alder, bosted, antall barn, kort sagt hvis man ”skal motta etter behov”, vil skattenivået øke og øke, og alle næringsdrivende vil i større og større grad bli lammet av skatter, avgifter, lover, regler og et endeløst byråkrati. (Hørte vi et forslag om lisens for å selge sigaretter?) Etter hvert vil næringsvirksomheten bli lammet eller tvunget under jorden, og svart arbeid og lovløshet vil florere. Dette er omfattende begrunnet hos liberalistiske teoretikere som for eksempel Friedrich von Hayek, Milton Friedman, James Buchanan, George Stigler (disse tar dog feil på en rekke viktige punkter, men de er gode akkurat på dette punktet), Ludwig von Mises og Ayn Rand.

Så selv om dagens AKP i sin intensjon er tilhengere av velstand og de borgerlige friheter, vil deres politikk i praksis føre til fattigdom og diktatur. Og AKPs medlemmer burde bruke noe av den energi de tydeligvis har til å sette seg inn i den meget omfattende litteratur som finnes og som viser dette, spesielt de to sistnevnte forfatterne anbefales.

Dagens utgave av Aftenposten inneholder en artikkel med følgende overskrift: «Bøker i ukeblad kan være ulovlig».

Artikkelen fortsetter: «Forbrukerombudet utelukker ikke at bøker som tilleggsgave i ukeblader er ulovlig. Stortingspolitiker vil se nærmere på ukebladenes mange ekstragaver under plasten.»

Aftenposten fortsetter: «I sommer er flere ukeblader blitt solgt med romaner på kjøpet. Liza Marklunds "Paradiset" fulgte med Henne, mens Hjemmet lot åpningsboken i Frid Ingulstads nye serie prege den gjennomsiktige innpakningen. Allers har tilbudt utvalgte Piet Hein-gruk som tilleggsbok.

På det juridiske språk kan slik litterær lokkemat mellom to permer bli stemplet som "tilgift". Markedsføringslovens paragraf 4 forbyr bruk av tilgift, som dreier seg om enhver tilleggsytelse som ikke har naturlig sammenheng med hovedproduktet.

- Hvis bøkene ligger nært opp til det redaksjonelle stoffet i bladet, kan det presenteres mer som en pakke enn en tilleggsytelse. Men hvis det i for stor grad fokuseres på gaven som et eget produkt, kan det rammes av markedsføringslovens forbud mot tilgift, sier fungerende forbrukerombud Jo Gjedrem til Aftenposten.»

Videre fra Aftenposten: «Stortingsrepresentant Ola T. Lånke (kr.f.) mener at det bør ses nærmere på alt som puttes inn i plastomslagene.

- Litteratur er jo ikke det verste man kan distribuere. Hvis folk får et forhold til Piet Hein, bør vi jo hilse det velkommen. Samtidig ligger det en del spørsmålsstillinger på dette feltet som det kunne ha vært interessant å få belyst, bl.a. om det er i strid med markedføringloven eller konkurransevridende.

Tilleggsproduktene viser at det i hvert fall ikke bare er bladet alene som er det viktigste, sier kulturminister Valgerd Svarstad Hauglands våpendrager i Stortingets kulturkomité.»

Hva kan man si til dette? Makan til tull!

Arbeidsløshet er et onde – for de som har produktive, dvs. verdiskapende jobber. Politikerne nevnt i Aftenpostens artikkel, og alle andre politikere som er med å bestemme slikt vås bør gjøres arbeidsløse snarest mulig. Denne slags politikere – og alle politikere fra de andre politikerne er av denne typen - de legger kun hindringer i veien for kreative menneskers verdiskapning, og bør gjøres arbeidsløse snarest mulig. man dessverre føre de en politikk som gjør at det blir større og større behov for denne type politikere og byråkrater, mens kreative og arbeidsomme mennesker blir gjort arbeidsløse.

Eiendomsretten sikrer frihet: på sin egen eiendom kan man gjøre hva man selv vil. På andres eiendom må man ha tillatelse fra eieren uansett hva man skal gjøre. Eiendomsrett sikrer derfor frihet, og kun eiendomsrett sikrer frihet. Sagt på en annen måte: uten eiendomsrett er ingen frihet mulig.

I dag er det ingen ting igjen av eiendomsretten. Selv for de mest elementære ting må man ha tillatelse av myndighetene til å gjøre helt normale ting., Vi tenker ikke på beskatning eller regulering av næringsvirksomhet i form av konsesjons- og løyve-ordninger, som alle er svært skadelige krenkelser av eiendomsretten, vi tenker på noe enda mer elementært. I de siste få dager har vi opplevet to eksempler som viser klare krenkelser av eiendomsretten.

Aftenposten forteller i går at ”Etter tyveri av utstyr for 200 000 kroner, vurderte Hi-Fi-Klubben i Oslo å nekte sigøynere adgang. Nå får de allikevel komme inn i butikken … Politiet mener [Hi-Fi-Klubben] ville bli rammet av rasismeparagrafen [dersom de nektet sigøynere adgang]”.

Det andre eksemeplet er et diskotek som ville nekte menn over 35 å komme inn fordi de glaner på de unge dansende jentene, og at jentene følte dette som ubehagelig. Å nekte menn over 35 ble ansett som diskriminering, og diskoteket gikk visstnok bort fra ordningen.

I begge disse tilfellene ble de som eide eiendommen, og som gjorde sitt beste for å beskytte t sine mest verdifulle kunder, nektet å gjøre det som de mente var riktig. Eierne ble tvunget til å gjøre noe som de mente ville gi sine kunder et dårligere tilbud.

Disse eiernes frihet er med dette grovt krenket: de ville gi sine gode kunder et godt tilbud, men ble tvunget til å øke sannsynligheten for tyverier (som selvsagt må dekkes i økede priser, noe som rammer ærlige kunder) eller de ble tvunget til å utsette unge jenter for glanende menn.

Dette er grove krenkelser av eiendomsretten til de som eier Hi-Fi-Klubben og de som eier diskoteket. Disse eksemplene viser at eiendomsretten er helt forlatt i Norge – her kan man ikke lenger gjøre noe uten at flertallet er enig. Og da er det lite frihet igjen.

DLF er tilhenger av full individuell frihet, og derved er vi tilhengere av eiendomsretten. DLF mener at enhver eier selv har all rett til å bestemme hvem som skal kunne oppholde seg på hans eiendom og hva som skal skje der. Derfor bør enhver forretning eller serveringsetablissement eller dansested selv helt og fullt ha rett til å bestemme hvem de vil slippe inn og hvem de vil holde ute.

Alle partier går nå ut med sine satsingsområder I forbindelse med kommunevalget: Et parti satser på barnehavene, et parti satser på sykehusene, et parti satser på skolen, osv.

For de andre partiene betyr «satsingsområde» at de vil ta enda mer penger fra skattebetalerne, og så bruke disse penger på den offentlige skolen, på de offentlige barnehagene, på de offentlige sykehusene, osv.

Men når de med vanlige inntekter allerede betaler nesten 70% av det de tjener til det offentlig, og allikevel er det offentlige tilbud av svært dårlig kvalitet, da er det merkelig at så mange tror at løsningen er å bruke enda mer penger på de offentlige tilbud.

DLF mener at det offentlige ikke er i stand til å bruke penger på en forsvarlig og fornuftig måte, det offentlige er slik innrettet at når de får penger, så blir en betydelig del av dem sløst bort – dette har å gjøre med at de offentlig ansatte ikke disponerer egne penger, de disponerer andres penger, og da er man alltid mindre forsiktig.

DLF ønsker at folk skal få beholde pengene sine selv. DLF mener at den som tjener pengene er best i stand til å disponere dem: Vi mener altså at de pengene som Peder Ås tjener, best disponeres av Peder Ås, og at han er langt bedre i stand til å disponere dem enn Jan Petersen, Lars Sponheim, Kristin Halvorsen, Carl I. Hagen, Jens Stoltenberg, Åslaug Haga og Kjell Magne Bondevik.

DLF mener også at Peder Ås har all moralsk rett til å beholde de pengene han tjener, og at det er grovt umoralsk at våre politikere beslaglegger innpå 70 % av det han tjener. Hvis han får beholde pengene sine selv, kan han bruke dem slik han måtte ønske: han kan selv kjøpe skoleplasser til sine barn i en privat skole han velger selv, han kan kjøpe pensjonsforsikringer og helseforsikringer i private forsikringsselskaper, osv. Og en rekke undersøkelser viser at slike private løsninger er lange bedre og mer effektive enn de offentlige løsningene.

DLF mener altså at ethvert individ har rett til å disponere sin inntekt slik han selv ønsker, og vi vil forsøke å gjennomføre dette i de verv vi får etter valget.

DLFs satsingsområde er altså individet.

Velferdsstaten er et samfunnssystem som består i at folk betaler en del av sin inntekt til staten, og så skal staten til gjengjeld sørge for velferdsordningene (skole, helsevesen, trygdeordninger, pensjoneordninger, barnehaver, fritidsklubber, pensjonistforeninger, osv.). Velferdsstaten er altså ikke det samme som et velferdssamfunn. Et velferdssamfunn er et samfunn med et høyt velstandsnivå, uavhengig av hvem som står for tilbudet av velferdsordningene.

Velferdsstaten har idag nesten universell opplsutning: en ordning som innebærer at man betaler en del av det man tjener til staten, og så skal man slippe selv å sørge for slike ting som tilgang til skole, sykehus, pensjonsordninger, osv. - staten ordner alt dette - en slik ordning er det lett å være tilhenger av.

Men dette systemet kan ikke fungere - det kan ikke gi gode resultater over tid. Systemet vil føre til at flere og flere blir uansvarlige - byrdene ved dårlige valg veltes jo over på andre. og de negative konsekvensene blir mindre for en selv.

Dessuten er det ingen grense for gode tiltak som staten kan iverksette, og da vil politikere ved hvert valg love mer og mer. Dette fører til at skattene stadig øker, noe som blir mer og mer byrdefult for skattebetalerne. En følge av dette er at verdiskapningen blir mindre og mindre effektiv - mye tid går med til å fylle ut skjemaer og å sette seg inn i en stadig voksende mengde lover og regler. Et annet resultat av dette er at mer og mer av verdiskapningen blir presset over i den illegale sonen som omtales som «svart arbeid». Dette er ille siden det medfører en redusert respekt for de legitime lover som finnes (dvs. de lover som beskytter oss mot ran, innbrudd, overfall. svindel, etc.). En annen ting som skjer er at kvaliteten på alle tilbud fra staten stadig synker.

Eksempler på dette kan man se i alle aviser hver dag. La meg her nevne et par eksempler fra de siste dager (ca 26/6):

Staten ved Helsedepartementet har oppfordet sykehus til å behandle færre pasienter. Grunnen er at sykehusene får betalt av staten for hver pasient de behandler, og da blir det slik at jo flere pasienter som behandles, jo dyrere blir det for staten. For å spare utgifter har altså den som betaler - staten - bedt sykehusene om å la syke mennesker være syke i en lengre periode.

Et annet eksempel: Enkelte kommmuner klager nå over at norske menn gifter seg med utenlandske kvinner og så skiller seg fra dem. Dette overlater forsørgelsesbyrden for den skilte kvinnen til komunen, og kan gi kommunen en utgift på kr 160 000 per år. Kommunene ønsker at eksmannen skal fortsette å forørge sin tidligere hustru.

Dette er to ferske eksempler, men det finnes mange flere: dårlig kvalitet i skolen, som innebærer alt fra forfalne skolebygninger via foreldrede lærebøker og dårlige lærere og til at de yngste lærerne sies opp når det er innskrenkninger i lærerstaben; dårlig kvalitet i eldreomsorgen; kutt i pensjonsordningene, osv.

Alle disse problemene ville ha vært langt mindre dersom man hadde hatt frihet, dvs. at folk hadde fått beholde sine egne penger, og så kunne de kjøpt seg velferdstilbud på et fritt marked (syke- og pensjonsforsikringer kan da ordnes f.eks. via forsikringsselskaper.)

Et viktig element ved dette frie systemet er at den som mottar en tjeneste, og den som betaler for tjenesten, er den samme. I velferdsstaten er det slik at staten betaler uansett hvem som mottar tjenesten, og da står mottageren langt svakere enn han gjør dersom den som mottar en tjeneste er den samme som den som betaler. For å få inntekter må en tilbyder alltid være velvillig overfor den som betaler, og hvis kunden betaler må tilbyderen levere en kvalitet til kunden som kunden er tilfreds med. Men hvis det ikke er kunden, men staten, som betaler, da er det viktigst at tilbyderen har et godt forhold til byråkratene, og da blir hensynet til kundene mindre viktig.

Hvis ikke staten, men mottageren av tjenesten, betaler, vil pasienten selv betale for sin sykehusbehandling, og staten vil da ikke be sykehusene om å la de syke vente ekstra i sykehuskø. Og kommunen vil ikke bli nødt til å pålegge skattebetalerne å forsørge fraskilte. Videre kan man selv velge skole for sine barn, og hvis lærerne er dårlige eller bygningen er forfallen eller lærebøkene er foreldet, vil man valgt en annen.

Men hva med de svake i et fritt samfunn uten statlige støtteordninger? I et fritt samfunn uten høye skatter og avgifter, uten et regelverk på mange millioner sider, og uten et skjemavelde som ingen klarer å trenge igjenom, vil det bli svært lett å få seg en jobb, også for de som har noe begrensede talenter. For de meget få som ikke på noe vis er i stand til å arbeide, og som ikke er dekket av forsikringsordninger, for disse vil det finnes private veldedige oredninger. Folk flest er meget velvillige, og praktisk talt alle vil være med på frivillig å betale et lite bidrag en gang i blant for å hjelpe de meget få som ikke kan klare seg på egenhånd.

Dessuten er et fritt samfunn, et samfunn hvor statens eneste oppgave er å beskytte individers rettigheter ved å stå for politi og domstoler etc., det eneste moralske samfunn. Det er umoralsk, som i dag, at staten tvinger penger fra folk, uansett hva motivet er. Og som idag, hvor hjelp til de svake brukes som påskudd for at det offentlige tar ca 70% av det som de fleste tjener*, og hvor de svake forsatt har det dårlig mens f.eks. tusenvis av byråkrater har god betaling for behagelige, men for det meste helt unyttige jobber, det er spesielt ille.

Alle de andre partiene er tilhengere av velferdssataten. Men velferdsstaten er et system som vil ødelegge velferden. Kun et system med full frihet og fullt ansvar, dvs. kun laissez-faire-kapitalisme, er forenlig med et velferdssamfunn. Kun DLF står for dette. De andre partiene vil ha mer av den medisin som de later som om de tror virker, men som egentlig er i ferd med å ta livet av samfunnet.

*De som har vanlige inntekter i Norge idag, de som tjener omkring 300.000 - 500.000 kr per år, betaler totalt sett ca 70% av det de tjener i skatter og avgifter til det offentlige. De som tjener mer enn dette, og de som tjener mindre enn dette, betaler mindre enn 70%.

Overskriftens er Aftenpostens, og artikkelen omhandler gårsdagens kommunevalg i Nittedal. Ja, det var kommunevalg i Nittedal i går, 16. juni, selv om resten av landet skal ha kommunevalg 15. september.

Grunnen til at Nittedal arrangerte valget nå var et forsøk på å øke interessen for lokalpolitikk blant velgerne. I de siste årene har interessen for politikk gått jevnt nedover, noe som bl.a. har vist seg i synkende valgdeltagelse.

For å forsøke å rette opp denne utviklingen tenkte man at dersom man kunne arrangere et valg fokusert kun på lokalsaker, og ikke på rikspolitiske saker (selv i lokalvalg er det rikspolitiske saker og rikspolitikere som stjeler det meste av oppmerksomheten), så ville dette øke interessen blant velgerne.

Politikerne har altså sett det de mener er et problem: synkende interesse for og engasjement i politikken, og foreslår en løsning: arrangér lokalvalg uten innslag av rikspolitikk.

Men som alltid: selv om politikerne ser problemene, så er de løsningene de foreslår aldri slik at de løser problemene, de gjør som regel vondt verre. I Nittedal var velgdeltagelsen ved forrige kommunevalg omkring 60 %, nå var den ca 46 %.

Hva er årsaken til problemet, og hva er løsningen? Folks synkende interesse for politikk er selvsagt forårsakent av at politikerne aldri holder sine løfter, og at alle de store partiene er praktisk talt identiske.

Det er videre umulig for politikerne å holde sine løfter, og alle vet dette, også politikerne, og politikken er blitt et spill hvor det meste handler om å legge skylden for alt som går galt på de andre partiene.

Politikernes oppgave kan man nesten si er blitt å gi folk trøst, en trøst som kun består av ord og ikke handling. Når problemer dukker opp så iler politikerne til og lover å ordne opp. Folk flest tar løftene for god fisk, men alle involverte – både politikere og velgere – vet at løftene ikke vil bli holdt. Det er vel ingen som tror at vi får full barnehavedekning i 2005 med en makspris på 1728 kr? Det er vel ingen som tror at de andre partiene vil kunne redusere skjemaveldet? Det er vel ingen som tror at de andre partiene kan gjennomføre de så sårt trengte forbedringene innen skolevesen, helsevesen og eldreomsorg? Valgfiaskoen er altså vel fortjent.

Hva er da løsningen på problemene? Løsningen er å gi folk frihet, og å holde dem ansvarlige for sine valg. Da vil problemene bli mindre og mindre for hvert år som går. Kun DLF står for denne politikken, men så lenge DLF er et lite parti vil utviklingen fortsette å gå i negativ retning uansett hva de andre politikerne måtet finne på. Og det de finner på vil som regel gjøre vondt verre.

Vi siterer fra dagens utgave av Dagbladet: "Avtroppende WHO-sjef Gro Harlem Brundtland liker slett ikke kampanjene for å få barn til å kjøpe mobiltelefon. Men da barnebarnet ville ha telefon, klarte ikke dr. Gro å si njet".

Det er mye man kunne si til dette - man kunne si noe om de kampanjene det henvises til, man kunne si noe om farene ved bruk av mobiltelefon, man kunne si noe om foreldreansvar, man kunne si noe om statens oppgaver, man kunne si noe om politikeres dobbeltmoral.

Vi skal kort henvise til et annet poeng: det er visst enklere for maktpolitikere å ta gleder fra folk de ikke kjenner enn det er for dem å ta gleder fra deres nærmeste familiemedlemmer.

Det vil alltid være noen som ikke kan klare å leve av egen inntekt, og det bør derfor være ordninger som setter disse i stand til å klare seg på en akseptabel måte. De aller fleste vil i et fritt samfunn være omfattet av en eller annen forsikringsordning, men det vil kunne være noen få som ikke blir omfattet av slike ordninger. Det bør derfor finnes organiserte systemer for veldedighet.

Som på de fleste områder vil også her, etter DLFs syn, private organisasjoner fungere bedre enn offentlige (statlige og kommunale) organisasjoner.

En indikasjon på dette finer vi i et leserbrev i Aftenpostens aftennummer i går (12/6). Vi siterer: «I stedet for å bli vist forståelse i fortvilede livssituasjoner, opptrer [de ansatte på] sosialkontorene oftere med pekefingre og aggresjonsfremmende avvisningsmetoder fremfor positive løsninger. I motsetning til slumsøstrene og Kirkens Bymisjon som også håndterer samfunnets svakerestilte sogar med omfavnelser og trøstende ord som gir håp om positive løsninger på fortvilede livssituasjoner, er sosialarbeiderne ikke i stand til den slags medmenneskelig empati, til tross for at de er langt bedre lønnet og skolert enn slumsøstrene.»

Nå er dette kun ett leserbrev, og vi skal ikke uten videre påstå at dette er representativt, men det sies her at velutdannede og høyt lønnede sosialarbeidere, som er offentlig ansatt, gir sine klienter et dårlig tilbud, mens lite utdannede og lavt lønnede ansatt i private organisasjoner gir sine klienter et godt tilbud. Kan det være slik at også på dette området er privat bedre enn offentlig?

DLF ønsker at flere av de som søker slik hjelp skal få dette på en god og tilfresstillende måte, og vi er overbevist om at dette best kan skje gjennom private organisasjoner.

I går ble det endelig vedtatt at åtte tilsyn, som hittil har hatt tilhold i Oslo, skal flyttes ut i distriktene: Arbeidstilsynet til, Trondheim, Konkurransetilsynet til Bergen, Sjøfartsdirektoratet til Haugesund, Luftfartstilsynet til Bodø, Medietilsynet til Fredrikstad, Post- og teletilsynet til Lillesand (!?), Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet til Tønsberg, og Petroleumstilsynet til Stavanger

Det opprinnelige forslaget innebar at de ansatte måtte flytte eller miste jobben – heldigvis vil de nå ikke miste jobben. Isteden vil mange av de ansatte få ventelønn, dvs. de vil motta lønn uten å jobbe.

Denne flyttingen har kun en begrunnelse: distriktspolitikk. Som alle burde vite, så er distriktspolitikk det viktigste element i all norsk politikk. Hensynet til distriktene trumfer alle seriøse argumenter: I strid med saklige hensyn ble Operaen lagt i Bjørvika, hovedflyplassen ble lagt til Gardermoen, Flymuseet ble flyttet til Bodø, Norsk Tipping ble lagt til Hamar, Nasjonalbiblioteket ble lagt til Mo i Rana, Registret ble lagt til Brønnøysund, Jernverket ble lagt til Mo i Rana, osv.

Men dette er typisk politikerstyring: man kan godt si at distriktene trenger arbeidsplasser, men det kloke politikere da ville ha gjort er å gjøre områder til enterprise-zones: områder med lavere skatter og avgifter og hvor lovpålagte restriksjoner på etablering og verdiskapning er sterkt redusert, osv. Isteden vedtar politikerne nå å flytte bedrifter fra et sted til et annet – dette bekrefter jo at politikerne ikke kan skape, de kan kun flytte på det som andre har skapt. .

Verst er det at disse tilsynenes virksomhet, som til dels er svært nyttig, nå vil bli svekket. Resultatet kan bli en svekkelse av sikkerheten på viktige områder som for eksempel flytrafikk og skipstrafikk. – Fullstendig uansvarlig, er den første kommentaren fra leder i Skipskontrollens forening, Ingerid Bjercke, til den foreslåtte flyttingen av Sjøfartsdirektoratet, og hun fortsetter: "De velger å kaste sjøsikkerhetsarbeidet ut med badevannet under dekke av at det er distriktspolitikk".

Ille er det også at ansatte må ta sine barn ut av skolen, forlate familie og venner, selge sine leiligheter, og etablere seg på nytt på et helt annet sted av landet. Ifølge Bjercke kan bare fem av de 235 ansatte i Sjøfartsdirektoratet tenke seg å flytte med til Haugesund.

Men for politikerne på venstresiden av det politiske spektrum – regjeringens forslag ble støttet av regjeringspartiene og Ap og SV – spiller hensynet til enkeltmennesker ingen rolle. I deres verden må den enkelte ofre seg til (det de påstår er) helhetens beste. Og helhetens beste er, ifølge de samme politikere, tjent med at distriktene styrkes - valgordningen er jo slik at stemmer fra folk i distriktene teller omtrent dobbelt så mye som stemmer fra Oslo-borgere. Men saksordføreren sier det slik: ”Norgeskartet tegnes på nytt. Dette er en gledens dag for regjeringspartiene og alle andre som er opptatt av å ta hele landet i bruk. Nå sikrer vi at kompetansen i ulike deler landet kan komme bedre til nytte” sier saksordfører Ola T. Lånke (KrF). Man tar altså hele landet i bruk, men bryr seg ikke om de sterkt negative følgene for de som nå er ansatt.

(I virkeligheten er helheten tjent med at et samfunn har full individuell frihet, men dette er foreløpig alt for vanskelig for våre politikere og våre intellektuelle å forstå.)

DLF er sterkt imot denne flyttingen. DLF er av det syn at mye av de oppgaver som disse tilsynene har er viktig, men vi mener også at disse oppgavene vil bli tatt best vare på av private tilsynsordninger. DLF ville ha gått inn for en gradvis overføring av disse tilsynenes oppgaver til tilsvarende private virksomheter. Alle typer sikkerhetkontroll innen flytrafikk, brannvern, telekommunikasjon etc. er best tjent med at politikerne ikke er innblandet. Vi ser nå tydelig hva som er viktigst for politikerne på Stortinget: det er ikke sikkerhet, det er å kjøpe stemmer, i dette tilfellet er formålet med flyttingen ikke sikkerhet – sikkerheten vil endog svekkes - formålet er å bestikke folk i distriktene til å stemme på de regjerende partier.

I det siste har enkelte blitt kritisert for å ha truet med boikott eller for å ha iverksatt boikott. Et ferskt eksempel er Kjell Inge Røkkes trussel om å boikotte Dagbladet etter avisens oppslag om Tore Tønne-saken for noen måneder siden

Nettavisen skriver: ”To dager etter at [Røkkes venn] Tore Tønne tok sitt eget liv 21. desember i fjor, skal Kjell Inge Røkke ha truet Dagbladets sjefredaktør med økonomisk boikott av avisen. …”– Lille julaften ringte Røkke. Han var sterkt kritisk til Dagbladets dekning og opplyste at han vurderte å kjøpe annonser i landets største aviser. Budskapet skulle være: Enhver som hadde befatning med Dagbladet kunne ikke ha noe forhold til Aker RGI. Han ville imidlertid vurdere vår opptreden i Tønne-saken i tida framover før han iverksatte tiltaket,” sier John Olav Egeland, som da var sjefredaktør i Dagbladet.

Nettavisen gjengir Egelands reaksjon slik: ”Jeg oppfattet det som en åpenbar trussel om å ramme avisa økonomisk. Ut fra Røkkes stemningsleie [sic] var det ingen grunn til å tro at dette kom fra en mann som handlet i affekt. Tonen var vennlig og avslappet. Dette var styreformannen i Aker RGI som snakket, ikke en opphisset venn … Egeland svarte at Dagbladet selvsagt ikke ville la Røkkes trussel påvirke dekningen. … – Det er oppsiktsvekkende og høyst klanderverdig at landets fremste kapitaleier prøver å kneble ei avis med trusler om økonomiske sanksjoner, sier Egeland.”

DLF er tilhenger av frihet, og frihet er fravær av tvang. Røkke - og alle andre – har all rett til å gjøre hva de vil så lenge de ikke initierer bruk av tvang overfor andre mennesker. Å boikotte er ikke annen enn å la være å kjøpe noe, og siden dett e ikke er tvang, så er dette en helt legitim handling. (At Røkke er rik er irrelevant: den som er rik har ikke mindre rettigheter enn den som ikke er rik.)

Vi har alle ønsker og verdier, og vi handler for å fremme dem. Alle har rett til å gjøre hva de måtte ønske så lenge de ikke initierer tvang. En boikott er kun å la være å kjøpe noe – dette er ikke initiering av tvang, og man har således all rett til å boikotte hva man måtte ønske.

Dagbladet har for eksempel all rett til å boikotte politiske utspill fra DLF, noe de dessverre gjør.

La oss også denne gangen knytte dette opp til venstresidens hykleri. Venstresiden har ofte iverksatt boikottaksjoner, for eksempel tok de initiativ til å boikotte Syd-Afrika under apartheidstyret, og de oppfordret til boikott av oljeselskapet Shell, som drev forretningsvirksomhet. (Det er dog ikke vanskelig å være enig i hensikten med disse aksjonene.) Venstresiden boikotter også liberalistiske tenkere.

Men hvis de på venstresiden selv blir utsatt for boikott, da hyler de opp om at deres demokratiske rettigheter er krenket. I forbindelse med USAs frigjøring av Irak var det enkelte amerikanske kjendiser (for eksempel Susan Sarandon, Tim Robbins, gruppen Dixie Chicks) som var imot USAs engasjement, og disse kjendisene ble naturlig nok rammet av boikottaksjoner fra store deler av det amerikanske publikum (og deres representanter: plateselskaper, filmstudioer, TV-stasjoner). Men da reagerer venstresidens talsmenn og sier at disse demokratiske rettigheter er blitt krenket. Venstresidens dobbeltmoral er tydelig: de setter selv i gang boikottaksjoner, men når de selv blir rammet av tilsvarende aksjoner, da skriker de opp om at deres rettigheter er krenket.

Så. alle har all rett til å boikotte hvem de vil, og slik boikott er ikke noen krenkelse av noens rettigheter. Røkke har all rett til å boikotte Dagbladet, Dagbladet har all rett til å boikotte DLF, og alle platekjøpere (og plateselskaper og platebutikker) har all rett til å boikotte Dixie Chicks.

Boikott er et helt legitimt virkemiddel, og alle har all rett til å boikotte hvem de måtte ønske. En boikott er ingen urettmessig krenkelse av noen.

Staten regulerer det meste, og påskuddet er at voksne er som barn og må beskyttes. Slike reguleringer er dannet på feil grunnlag (barn må beskyttes av voksne, men voksne må ikke på en tilsvarende måte beskyttes av staten), og de er umoralske (enhver initiering av tvang er umoralsk, og slike reguleringer er initiering av tvang), og de vil ikke kunne fungere i praksis slik meningen var.

Et av bokstavlig talt utallige eksempler det siste så vi i Bergens Tidene for noen dager siden. Idag er det slik at serveringsteder må ha godkjennelse av staten for å kunne selge mat. Men det er kun *serveringssteder* som må ha slik godkjennelse, bensinsatsjoner slipper.

Så dersom du kjøper en hamburger et sted, så er kjøpet kontrollert av staten, men dersom du kjøper det samme et annet sted så er kjøpet ikke kontrollert av staten.

Dette er blitt så absurd at i noen tilfeller er det formen på matvaren som blir avgjørende. Vi siterer fra BT 29/4: «Hver minste lille kiosk i Norge må søke serveringsbevilling for å selge hamburgere. Samtidig selges lassevis av avlange hamburgere i pølsebrød døgnet rundt på landets bensinstasjoner - uten noen krav til tillatelse.....-Det er galskap. Jeg kan ikke skjønne at det skal være så stor forskjell på avlange og runde hamburgere, sier kioskeier Bjørn Kåre Larsen på Eideskiosken i Odda. Nylig fikk han streng beskjed av kommunen om å slutte å selge hamburgere av den runde typen - eller skaffe seg serveringstillatelse.»

Hvorfor kan han ikke da søke om tillatelse? BT fortsetter. «Å søke om tillatelse er uaktuelt, ettersom det ville kostet kioskeieren nærmere 300.000 kroner i ulike oppgraderinger av kiosken. Det stilles nemlig strenge krav til kjøkken og spiselokaler på serveringssteder».

Videre fra BT: «Nærings- og handelsdepartementet ..... [mener] at all annen gatekjøkkenmat enn pølser i brød er bevillingspliktig. I så fall driver de fleste av landets rundt 1660 bensinstasjoner ulovlig. Hvert år omsetter bransjen for om lag to milliarder kroner i pizza, hamburgere, grillet kylling, baguetter og annen fastfood....

Om departementet står fast på sitt syn, vil det innebære at de nattåpne bensinstasjonene må kutte i vareutvalget, eller skjære kraftig ned på åpningstidene. Serveringssteder med bevilling må nemlig stenge klokken 01 på hverdager og 03 på lørdager.»

Dette er selvfølgelig absurd. Og slik må det gå. All regulering må føre til mer og mer reguleringer, og de vil nødvendigvis bli mer og mer absurde.

Ingen av de andre partiene er villige til - eller i stand til - å rydde opp i dette. DLF, derimot, ønsker av avvikle alle offentlige reguleringer av denne typen. Når de offentlige reguleringene forsvinner vil det dukke opp private, frivillige kvalitetsordninger: serveringssteder vil f.eks. kunne sette et merke på sin inngangsdør som sier at hygienen på kjøkkene etc. er kvalitetssikret av Kafehygiene AS.

Kunden kan da velge kun å besøke de serveringssteder som er godkjent av et firma han eller hun respekterer, eller de kan stole på sine egen vurdering av det de ser og kjøpe et måltid der de måtte ønske. Stalige og kommunle reguleringsordninger vil da forsvinne, og med dem et stort byråkrati med muligheter for korrupsjon. Dette blir langt bedre for alle (unntatt for de ansatte i dagens reguleringsbyråkratier).

De to viktigste revolusjoner i historien var den amerikanske i 1776 og den russiske i 1917.

Den amerikanske revolusjonen førte til et praktisk talt fritt samfunn med en kolossal vekst i levestandard for alle, og denne tilstanden varte i mer enn 100 år. Den russiske revolusjon førte til et kommunistisk diktatur med synkende levestandard for alle (unntatt eliten), og det varte i ca 70 år.

Grunnen til de diametralt motsatte resultatene kom av at disse revolusjonen var basert på diametralt motsatte ideer.

Den amerikanske revolusjon var basert på en rasjonell, individualistisk filosofi med sitt eksplisitte utgangspunkt i John Lockes ideer. Thomas Jefferson formulerte på basis av Lockes ideer den amerikanske uavhengighetserklæring, som blant annet innholder følgende vakre ord: «Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: Alle mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken. For å sikre disse rettighetene er statsmakten opprettet . . . ». Dessverre var ikke eiendomsretten nevnt eksplisitt i dette dokumentet, men den er til gjengjeld grundig forsvart hos Locke. (Eiendomsrett er en forutsetning for frihet, for på sin eiendom kan man handle slik man ønsker uten tillatelse fra noen.) Denne erklæringen var i fullt samsvar med de ideer opplysningstiden sto for.

Den russiske revolusjon, derimot, var basert på ideene til Rousseau, Kant, Hegel og Marx, og disse ideene var et direkte opprør mot opplysningstidens ideer om frihet, fornuft, individualisme og fremskrittstro; disses ideer var en tilbakevending til middelalderens holdninger med irrasjonalitet, selvoppofrelse og fatalisme. Følgende formuleringer kan stå som en beskrivelse på hvordan samfunnet ifølge Marx og Rousseau skulle innrettes: ”Fellesnytten foran egennytten”, ”Du er intet, folket er alt”, og ”Enhver skal yte etter evne og motta etter behov”. Her var det intet nevnt om frihet, eiendomsrett, så dette er en irrasjonell ideologi som forfekter kollektivisme og selvoppofrelse. Dessuten, ideen som at staten er til kun for å beskytte individers rettigheter, slik Locke ønsket, er meget langt fra de ideer Marx og Rousseau sto for.

Resultatet ble for Russland/Sovjetunionen, og for alle andre land som ble påtvunget et kommunistisk styre, fattigdom, nød elendighet, politisk undertrykkelse.

I alle år etter 1917 støttet den politiske venstreside i alle vestlige land det som skjedde i de kommunistiske landene. De løy om alt: de sa at borgerne under kommunismen hadde frihet, de sa at det var velstand, de sa at Sovjet (og Kina) ikke truet sine naboer militært, osv. De sa også at det ikke forekom massermord under de sosialistiske diktatorene Lenin, Stalin, Mao og Pol Pot. Hvem snakker jeg om her? Hvis vi holder oss til Norge, så tenker jeg på NKP, AKP, SF, og SV.

Men nå er det opplagt at venstresidens prosjekt var mislykket på alle punkter, og hva gjør de nå? Sier de at de tok grundig feil i alt de har sagt og gjort og støttet, og ber om unnskyldning? Nei, det gjør de nok ikke. De later som om de alltid har hatt rett og at de fortsatt har rett.

For å bekrefte dette kan man se på oppslaget på side to i lørdagens (12/4) utgave av Klassekampen. Der påståes det at det er venstresiden/sosialistene som står for de opprinnelige amerikanske verdiene, slik de kom til uttrykk i den amerikanske uavhengighetserklæringen.

Artikkelen sier også at under 2. verdenskrig kunne man fint være mot nazistene uten å være anti-tysk av den grunn (bakgrunnen for denne påstanden er at de ønsker å være mot USAS krig i Irak, men de vil ikke bli sett på som anti-amerikanske): Man kunne fint vært den største tilhenger av tyske verdier som Kant, Hegel og Marx, men likevel vært mot nazismen.

Vi kan si til dette at det var helt naturlig at Hitler og Stalin, dvs. Tyskland og Sovjetunionen, var allierte på slutten av 1930-tallet: kommunisme og nazisme er praktisk talt identiske ideologier, forskjellen er kun hvilken gruppe som er den som favoriseres (arbeiderklassen eller den ariske rase), og hvilken gruppe som får skylden for alt galt i verden(kapitalistene eller jødene). Ellers er disse ideologiene identiske. Dessuten er nazismen en direkte følge av ideene til filosofene som nevnes: Kant, Hegel og Marx.

Men hvordan kan sosialistene være så frekke at de påberoper seg de opprinnelige amerikanske ideene? Grunnen er at de ikke har noen som hels respekt for eiendomsrett. Når den liberale høyreside konsekvent har basert seg på de ideer som er nedfelt i den amerikanske uavhengighetserklæringen, og når det nå viser seg at alt annet har spilt fallitt og at de liberale ideer er i ferd med å innkassere seieren, så overtar sosialistene frekt disse ideene (men kun i ord, de kommer ikke til å følge dem i praksis), og later som om de har basert seg på disse ideene hele tiden.

Men tyveri er hele venstresidenes raison d’etre. At man skal yte etter evne og motta etter behov, forutsetter at staten skal ta fra noen og gi til andre. Men å ta uten samtykke er tyveri, så hele venstresidens prosjekt er et systematisk tyveri av alle som skaper verdier.

Og når de nå forsøker å påberope seg ideene nedfelt i den amerikanske uavhengighetserklæringen, så er dette også et tyveri.

La oss håpe at også dette tyveriet blir avslørt.

I alle land hvor politikerne har fått rett til å dele ut penger, blir korrupsjon etter hvert et større og større problem. Mange har trodd at vi ikke vile få en slik utvikling i Norge, men saken om Koigi wa Wamvere skulle vise med all tydelig klarhet at korrupsjon også finnes på politisk toppnivå i Norge.

Wamwere kom til Norge som politisk flyktning fra Kenya på 90-tallet, og han ble raskt norske politikeres (og norske journalisters) yndling.

På grunn av sin posisjon blant politkerne har han derfor i en lang rekke tilfeller fått spesialbehandling.

Bilen han kjører blir inblandet i en bilulykke i 1999. Han har ikke førerkort, men får ingen straff for dette - han nektet å godta forlegget for ulovlig kjøring, og saken blir henlagt.

Som en følge av ulykken blir han skadet, og han får uførepensjon. Til tross for at han er uføretrygdet, får han et forskningsstipend fra UD. Fagavdelingen frarådet tildelingen av stipendet, men daværende statsråd - bistandsminister Anne Kristin Sydnes - overprøvet sin fagavdeling og Wamwere fikk stipendet. Han skal altså bedrive forskning mens han er uføretrygdet, selv om uføretrygden var basert på at han ikke var i stand til å utføre teoretisk arbeid.

Slike stipend er normalt skattepliktige, men Wamwere søke om skattefritak, og fikk det.

Nå er Wamwere tilbake i Kenya, hvor han er et meget godt lønnet parlamentsmedlem. Allikevel mottar han fortsatt uføretrygd fra Norge.

Denne saken viser med all tydelig klarhet hvor korrupte også norske politikere er: en person som er populær blant politikerne får på punkt etter punkt særbehandling.

Dessverre er DLF for lite til at vi kan rydde opp i denne og andre lignende saker, og vi regner derfor med at saken ikke vil få noen konsekvenser overhodet for de politikere og byråkrater som urettmessig har gitt sin venn Koigi wa Wamwere store beløp, finansiert av norske skattebetalere.

I løpet av mars leverte alle partier sine listeforsleg til høstens kommeunevalg, og i disse dager mottar partienes kandidater varsel fra kommunene om at de er satt opp på listene.

En ting i disse brevene som vi vil henlede oppmerksomheten på er at det i praksis er umulig å trekke seg fra listen. Hvis man er satt opp på en liste mot sin vilje, så kan man bare trekke seg fra listen dersom man er medlem av et annet parti eller har sittet i fylkestinget eller kommunestyret den siste perioden. (Det er et par andre grunner som aksepteres for fritak i tillegg til disse, men disse vil sjelden komme til anvendelse.)

Dette betyr at partier kan sette opp hvem som helst på sine lister, og at det er umulig for den som er satt opp å trekke seg fra listen. DLF mener at dette er uholdbart. Vi mener at de som skal stå på listene skal være villige til å stå der. Å ha et verv som folkevalgt er meget arbeidskrevende, og vi er sterkt imot at folk skal kunne tvinges til å påta seg slike jobber, slik dagens valglov innebærer.

Når DLF legger frem forslag til ny valglov, vil et element av denne være at de som er satt opp på partienes lister skal kunne trekke seg fra listen uten at det er nødvendig å oppfylle strenge krav for å få innvilget et slik ønske.

"Norge har ingen turistpolitikk!” forkynte en nyhetsoppleser med gravalvor i stemmen på NRK-TV i går. Og takk for det, tenkte vi.

Ikke det at vi vet mye om hva en turistpolitikk er, men vi er overbevist om at Norge ikke bør ha noen slik. Vi går ut fra at dersom Norge hadde hatt en turistpolitikk, ville den bestått i at Staten, med skattebetalernes penger, hadde finansiert informasjonskampanjer i andre land for å få turister fra disse landene til å komme og besøke Norge. Muligens ville en slik turistpolitikk også bestått i å bruke offentlige midler (dvs. penger tatt fra skattebetalerne) på å oppgradere diverse turistattraksjoner

DLF er av det syn at det offentlige skal bruke sine ressurser på å beskytte innbyggerne mot kriminalitet (innbrudd, ran, overfall, svindel, etc.), og at Staten ikke skal drive luksusvelferd (som en turistpolitikk må være).

Kommer det turister hit så er det bra: slikt skaper omsetning for norske bedrifter (hoteller, campingplasser), men da bør disse bedriftene selv markedsføre sine tilbud i utlandet. Det er ingen grunn til at det offentlige skal gjøre dette.

La oss avslutte med følgende kommentar: Antagelig ønsker turistnæringen at det offentlige skal ha en turistpolitikk. Formålet bak dette ønsket er antagelig at det offentlige skal ta på seg utgifter som disse eller ville ha stått for selv. Men virkeligheten er slik at et system hvor mange forsøker å velte sine utgifter over på andre, det systemet vil ikke kunne fungere, det vil bryte sammen. Og det er denne kursen Norge er inne på nå.

Så vi er glade for at Norge ikke har noen turistpolitikk. Men kjenner vi Ola rett, så er det vel ikke lenge før vi har en.

Mye sant er sagt om politikk og politikere: For mange er ”politikk” nærmest synonymt med lureri, svindel, valgflesk. Det sies om politikere at de løser problemer ingen har og skaper problemer som ellers ingen ville ha hatt, og det sies at ”politikere bygger broer der hvor det ikke finnes noen elv”. (Hvis det ser ut som om politikerne med inngrep i økonomien virkelig har løst et problem, så har man ikke sett på hele regnestykket.) At denne oppfatingen har mye for seg ser vi stadig bekreftet, sist i statsråd Victor Normans forsøk på å flytte nesten ti offentlige virksomheter ut av Oslo og til distriktene. Formålet med flyttingen har vært å blidgjøre velgere og politikere i distriktene: velgerne i distriktene teller mer enn velgerne i sentrale områder.

Men dagens Aftenposten har på første side i dag en overskrift som tyder på at Normans plan ikke vil bli gjennomført: politikere fra andre partier på Stortinget murrer, og det samme skjer også innad i regjeringspartiene.

Så kanskje resultatet blir at virksomhetene forblir i Oslo.

Vi tenker på de ansatte, som for noen måneder siden fikk den forferdelige beskjeden: ”Flytt fra Oslo til Bergen (eller Trondheim eller Bodø eller Stavanger). Hvis du ikke flytter, så mister du jobben.”

Vi tar sterk avstand fra en slik holdning som Staten her ga uttrykk for. Den holdningen som Regjeringen har vist med sitt forslag er et uttrykk for politikeres store likegyldighet overfor de mennesker de er valgt til å styre. Politikere skal etter DLFs syn være velgernes ombud og tillitsmenn, og ikke som i dag, deres føydalherrer.

Slik blir det dog ofte når det er politikere som styrer. Vi foretrekker at virksomheter er private. Da kan ikke lederne vise en slik forakt for sine ansatte som Regjeringen nå har gjort overfor de ansatte i Luftfartsverket, Konkurransetilsynet, etc.

Selvsagt kan det også skje at private bedrifter må omstille seg, men i et fritt marked vil dette som regel skje gradvis, og de ansatte vil ha langt større muligheter til å omstille seg.

Og enden på visen blir kanskje at virksomhetene blir i Oslo allikevel – de ansattes uro har da vært helt unødvendig. Frem og tilbake er dobbelt så langt.

«Velkommmen etter» er noe som vi på den liberale høyresiede svært ofte kan si til våre venner på den politiske vensteeside.

I de siste tiår har de politiske grupperingene på venstresiden på område etter område kastet av seg sine gamle standpunkter og inntatt standpunkter som er ganske nær de som finnes på den liberale høyreside. De har gitt opp planøkonomien, de har gitt opp ett-parti-systemet, de har innsett at Sovjet, Kina, Kambodsja, Albania m.fl., var bloldige diktaturer, og beundringen for tyranner som Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot, Enver Hoxa m.fl. er noe de om ikke skammer seg over så er det ihvertfall noe de prøver å fortie. (De beundrer fortsatt Cubas diktator Castro; enkelte av dem foreslår endog å gi ham Nobels fredspris (?!),
men det er vel bare et tidsspørsmål før de innrømmer at Castro hører hjemme i samme celle som de andre diktatorene nevnt ovenfor.) Mange på venstresiden har nå også forstått at den statlige uhjelpen som regel forårsaker langt mer skade enn nytte.

Men vår overraskelse var ikke liten da vi i avisen Klassekampen nylig så at enda et tidligere hovedpoeng for venstresiden var gitt opp; nå går også venstresiden imot det som så vakkert kalles et «flerkulturelt samfunn».

Klassekampen gjengir sist fredag på lederplass meninger fra mennesker som naturlig sogner til dens sympatisørkrets, og disse meningene går ut på at man bør «avvise på det sterkeste at Norge bør ha som mål å bli et flerkuturelt samfunn».

Ja og amen sier vi.

DLF er tilhenger av frihet; hvert individ bør ha mulighet til å gjøre akkurat hva vedkommende måtte ønske så lenge det ikke krenker andre individers rettigheter.

Hva har så dette med kultur å gjøre? Vi må være oppmerksom på at å ha et flerkulturelt samfunn betyr mer enn bare at bybildet skal være preget også av bygningsstiler, klesstiler, farvebruk, mat og musikk som er mer vanlige utenfor Norges grenser enn innenfor. Dersom Norge skal bli et flerkulturelt samfunn, betyr dette at vi i Norge også må akseptere at folk som lever iblant oss praktisere skikker som man med rette kan betrakte som nærmeste som kriminelle. Eksempler på dette er velkjente: æresdrap, tvangsekteskap, omskjæring av jenter, kvinneundertrykkelse som å nekte kvinner å ta utdanelse, barbariske
slaktemetoder, osv.

DLF er ikke villig til å akseptere slike utslag fra andre kulturer i Norge. I første omgang er det DLFs syn at alle som er her må akseptere norsk lov. Deretter vil vi poengtere at Vestens kultur, med vekt på rasjonalitet, respekt for individers rettigheter, dvs. individuell frihet, markedsøkonomi, er alle andre kulturer overlegen.

Vi har ingen forpliktelse til å innføre vestens kulturelle verdier andre steder i verden, men etter vårt syn har vi en forpliktelse til å gjennomføre dem i vårt land. Selvsagt betyr ikke dette at vi skal tvinge denne kulturen på andre, men det betyr at vi vil hindre mennesker som er her å tvinge sine barbariske skikker, som er direkte rettighetskrenkende, på andre mennesker her i landet.

Vi initierer ikke tvang når vi hindrer noen i å gjenomføre tvangsekteskap eller foreta omskjæring eller å nekte kvinner å ta utdanelse.

At venstresiden nå endelig har innsett at «det flerkulturelle samfunn» de roste opp i skyene for få år siden i praksis slipper barbari inn i Norge er et positivt trekk ved den politiske utvikling. Og vi kan si til de vestreorientete: «Velkommmen etter!»

Ukens Universitas forteller at kvinnelige forskere ved Universitetet i Oslo får liten tid til forskning. Grunnen er en lovbestemmelse om at alle offentlige råd og utvalg må ha minst 40% deltagere av hvert kjønn. Siden det er relativt få kvinner ansatt i videnskapelige stillinger ved universitetet, fører dette til de kvinnelige forskerne må være med i svært mange råd og utvalg, så mange at de får liten tid igjen til sin forskning.

DLF mener at alle offentlige forbud eller påbud av denne typen må avskaffes. Her ser vi igjen at offentlige påbud, som muligens er godt ment, medfører langt større negative konsekvenser enn positive.

Det samme gjelder ogå alle andre statlige inngep i menneskers frie samkvem - statlige inngrep fører alltid til større negative konsekvenser enn positive, og det eneste system som på lang sikt kan medføre et fredelig, velstående og harmonisk samfunn er et samfunn hvor det offentlige har en eneste oppgave: å beskytte individer mot initiering av tvang, dvs. at staten lar alle frivillige samhandlinger mellom mennesker forbli uten offentlig innblanding. Et slikt samfunn er DLFs mål.

Dette er en overskrift som svært ofte passer når man skal skrive om at det som politikerne fra de andre partiene finner på. Denne gang er det planene om en ny valglov som foranlediger ovenstående overskrift.

Kravet om demokrati bygget opprinnelig på prinsippet «en mann ? en stemme», og selv om det til å begynne kun var rike menn som hadde stemmerett, så fikk alle vestlige land en utvikling som gjorde at etter hvert fikk alle, både kvinner og menn, stemmerett.

Men så skjedde det noe: det ble alminnelig oppslutning om den merkelige ideen at stemmer fra folk som bodde i tynt befolkede områder skulle telle mer enn stemmer fra folk som bodde i tett befolkede områder. Alle vestlige land har en slik ordning i dag: i Norge er det slik at stemmen til en Finnmarking teller omtrent dobbelt så mye som stemmen fra en Oslo-borger.

De fleste innser at dette er uholdbart, og nå diskuterer våre politikere ifølge dagens Aftenposten en ny valgordning. Og det viser seg at fortsatt skal folk i distriktene telle mer enn folk i tettbefolkede områder, og nå skal det gjøre på den måten at valgordningen skal ta hensyn til valgdistriktets areal. Ja, du leste riktig: valgområdets utstrekning skal telle med når antall representanter skal fordeles.

DLF mener at prinsippet bør være at enhver (voksen) skal ha en stemme, at hver stemme skal telle like mye, og at geografi ikke skal spille noen rolle.

I forbindelse med neste Stortingsvalg vil DLF legge frem et forslag til en ny valglov, men vi kan allerede nå avsløre noen av de elementene som dette forslaget antagelig vil inneholde.

Det er en sperregrense på 4 %
Hele landet blir en valgkrets
Stortingsmandatene fordeles matematisk etter stemmetall oppnådd i hele landet.
Partiene selv fordeler mandatene blant sine kandidater.

Eksempel: Hvis Høyre får 15 % av stemmene, vil det få tildelt 24 representanter, og Høyre bestemmer selv hvilke 24 personer dette skal være. Hvis Senterpartiet får 3,9 % av stemmene, vil det ikke bli representert på Stortinget.

Vi er overbevist om at dette er det eneste rettferdige når det gjelder valg til landets nasjonalforsamling. I denne ordningen vil geografi ikke spille noen rolle, distriktene vil ikke bli favorisert, man vil få en tilnærmet matematisk fordeling av mandatene, og partienes rolle vil bli anerkjent (i dag er det ikke et reelt samsvar mellom Grunnloven og systemet med partier).

Vi vil legge frem et detaljert forslag før neste Stortingsvalg.

Det er mandag morgen, og vi har en nesten vanlig helg bak oss. Tre mennesker ble myrdet, og fire ungdommer mistet livet i trafikken etter villmannskjøring. Noen typiske meninger har kommet til uttrykk etter meningsmålinger eller lignende: en gruppe som skal styrke barns lesekyndighet utrykker uro over at så få gutter leser og at guttene er mindre flinke enn jentene på alle nivåer i den obligatoriske skolen, en meningsmåling viser at ca halvparten av oss tror at det foregår mye uregelmessigheter i næringslivet, og noen innvandrere klager over at av de midlene som politikerne bevilger til integrering – ca tre milliarder kr per år – får innvandrerne selv kun disponere ca 5%. Altså en relativt normal helg i det detaljstyrte sosialdemokratiske Norge.

Vårt syn er at alle disse problemene er forårsaket av at folk har for liten reell frihet og for lite ansvar – frihet og ansvar hører som kjent sammen – og at de har overlatt for mye av sine ansvarsområder til det offentlige.

I Son ble en 16 år gammel jente drept i sitt hjem, muligens av noen gutter hun tidligere var blitt truet av. Jenta var alene hjemme, foreldrene var bortreist. På gata i Oslo kom en mann i klammeri med noen narkomane, han ble dyttet, falt, og døde antagelig av å slå hodet mot asfalten. På Sørlandet ble liket av en mann funnet i en leiebil som var utleid til en ”kjenning av politiet”. Hvis foreldrene hadde tatt ansvar for sine barn, hvis narkotika hadde vært tillatt, og hvis kjenninger av politiet hadde sittet i fengsel, ville helgen muligens blitt annerledes for disse tre.

Fire ungdommer kjørte med stor hastighet på glatt føre med dårlige dekk. Hvis disse hadde fått lære ansvar noe sted – de fikk åpenbart ikke lært det på skolen eller i hjemmet – ville de muligens vært i live i dag.

At gutter er blitt mindre lesevillige og mindre flinke på skolen kan ha mange grunner, men den viktigste kan være at enkelte ”pedagoger” for en del år siden ville forandre det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret ved å hindre gutter i å lese guttebøker. Det var for en del år siden vanskelig for gutter å få lest om Hardyguttene eller Hjortfot. Jeg kan ikke si at de ble pålagt å lese om frøken detektiv, men resultatet var at gutters interesse for å lese sank til nærmest null.

At næringslivet trikser er de blitt nesten nødt til: de er nå utsatt for et så ugjennomtrengelig villniss av lover og regler at de bokstavelig talt må skjære igjennom for å kunne gi folk arbeid og produsere det vi trenger. Mange forsøker å følge reglene, men disse vil da ofte se at bedrifter som kutter hjørner går forbi. DLF går inn for en kraftig reduksjon av alt byråkrati og en enorm opprydding i regelverket som hindrer bedriftene å i skape og produsere, og dermed gjøre livet bedre for både ansatte og kunder.

Og de tre milliardene til integreringstiltak ville blitt bedre brukt hvis de ikke var tatt inn av staten, men blitt disponert av de som tjener dem. DLF mener at det offentlige ikke skal drive noen integreringspolitikk, det offentlige skal på alle vis drive en ikke-diskriminerende politikk: alle, både folk som er født i Norge og de som oppholder seg her og som er født i utlandet, skal behandles likt av det offentlige.

Dagens Norge har store problemer. DLF mener at løsningen er at individer får mer frihet og større ansvar, at vi får i stand en kraftig avbyråkratisering, og at alle holdes ansvarlige for sine egne valg. Hvis ikke, vil det som skjedde denne helgen bli mer og mer vanlig.

Ifølge de siste meningsmålingene kan man si at SV nå er landets største parti (dvs. de ville ha fått flest mandater ved et Stortingsvalg i dag). SV er like stort som Arbeiderpartiet, litt mindre i oppslutning enn FrP, og Høyre er på noe over 10 % oppslutning.

Hva er det dette sier? Er dette det politiske jordskjelv alle andre kommentatorene sier det er?

Nei, det er intet jordskjelv. Det som har skjedd er at tydelige partier i det politiske sentrum – FrP og SV – får øket oppslutning, utydelige parter – Ap – får redusert oppslutning, mens de partiene som har politisk ansvar, de som sitter i regjering og ikke fritt kan kritisere, men også må ta ansvar for det som skjer, Høyre & Co, mister oppslutning.

Tydelige og prinsippløse politikere som Carl I Hagen og Kristin Halvorsen er dyktige på TV og er flinke til å gi velgerne inntrykk av at de har løsninger på problemene, og får oppslutning på det. Men det de egentlig lover er å gi folk mer av det samme. Andre politiske kommentatorer snakker om politisk jordskjelv, men de glemmer da at både FrP og SV i de siste årene har flyttet sitt politiske ståsted langt i retning av det politiske sentrum. At politikere med store talegaver og et lettvint (og la oss tilføye, ikke bare ubrukelig, men også direkte skadelig) politisk budskap, får øket oppslutning, er intet jordskjelv, det er det mest naturlige som tenkes kan.

Det Norge – og alle andre land - trenger for å kunne bli harmonisk, stabilt og velstående samfunn, er øket frihet og ansvar for individer, og en stat som beskytte folks liv og eiendom. Det som er ødeleggende er at staten ikke beskytter oss mot kriminelle, men også krenker individer med det påskudd å gjøre det bedre for alle. Alle offentlig forsøk på å gjøre samfunnet bedre – enten det er snakk om regulering av økonomien, offentlige sykehus, offentlig eldreomsorg, offentlige skoler, offentlige pensjonsordninger - vil kun føre til at disse tilbudene stadig får en dårligere kvalitet, noe vi for øvrig får bekreftet i avisene hver eneste dag. Dessverre legger politikerne skylden på alle andre enn dem selv, og lover å løse problemene ved at politikerne skal tilta seg enda mer penger og makt. Men jo mer makt politikerne får, jo verre vil det gå, og jo høyere skattene blir, jo mer makt får politikerne, og jo verre går det.

Det er tre alternativer i norsk politikk: På den ene siden AKP/RV, i sentrum stortingspartiene H/AP/SV/V/Sp/KrF, og på den rette siden DLF.

Sentrum vil gi oss mer av det samme, AKP/RV vil gjøre Norge om til et stalinistisk diktatur, og DLF vil gjøre Norge om til et samfunn med frihet, harmoni og velstand.

Antagelig vil de aller fleste ved høstens valg stemme på sentrumskoalisjonen, dette vil gå galt, og så vil disse partiene forsøke å gi DLFs politikk (lave skatter, for lite offentlig styring, for mye kapitalsime, privatiseringer) skylden. Lite er nytt under solen.

SVs sterke fremgang de siste månedene tyder på at det har vært dyktige
til å velge markedsføringsrågivere. Det siste rådet de har fått fra
reklamefolkene har åpenbart gått ut på at SV nå bør bemektige seg det
liberale honnørordet frihet: «SV = personlig frihet!» er den frekke
tittelen på Øystein Djupedals kronikk i VG lørdag 1/3.

Å si at SV står for frihet er en forvrengning av Orwellianske
dimensjoner. SV står for styring og kontroll og dermed ufrihet. SV har
ingen respekt for individers rett til å styre sine egne liv - og har
dermed ingen respekt for frihet.

Djupedal sier at det er en motsetning mellom markedskrefter og frihet.
Han vet åpenbart ikke at markedskreftene er summen av individers frie
tilbud og etterspørsel. Hvis markedskreftene velger Sputnik fremfor
opera, betyr dette ikke annet enn at mange foretrekker Sputnik og få
foretrekker opera, og dette er resultatet av individers frie valg, og
derfor en implikasjon av frihet. Det er mulig at Djupedal og andre
forståsegpåere ikke liker dette resultatet, men frihet innebærer at
folk kan foreta de valg som de selv måtte forrtrekke, ikke at de velger
slik "eliten" skulle ønske.

Frihet er det motsatte av tvang. Tvang er å bli pålagt å gjøre noe i
strid med egne ønsker under trusler om vold. Verneplikt er et uttrykk
for tvang: den som nekter blir kastet i fengsel. Å måtte ha tillatelse
fra det offentlige for å drive radiostasjoner eller andre typer
bedrifter også uttrykk for tvang. Skatt er også et uttrykk for tvang:
den som ikke betaler skatt blir kastet i fengsel. Djupedal vil innkreve
penger ved tvang, bruke dem til å subsidiere en opera, og så kaller han
dette frihet. Frekt!

La meg si noe om enkelte av feilslutningene i Djupedals kronikk:
«Galopperende strømpriser og rekordhøy arbeidsledighet illustrerer
hvordan markedskreftene gjør folk ufri hvis de får herje fritt»,
skriver han. Grunnen til at strømprisene steg var blant annet at
kraftutbyggere av politikerne de siste 15 år er blitt nektet å bygge ut
mer kraft. Dette er ikke frihet. Videre, det er kolossale restriksjoner
på å etablere bedrifter og på å inngå avtaler med ansatte, og dette er
grunnen til arbeidsløshet. Heller ikke dette er frihet. Stikk i strid
med Djupedals påstand er det altså mangel på frihet som foråraker
problemene. Så også i følgende eksempel: «...førstegangskjøperne [av
boliger] som ikke har penger nok til å kjøpe seg et sted å bo [er et
offet for markedskreftene]» . Sannheten er også her stikk i strid med
den bløffen Djupedal prøver å selge oss. Det er enorme restriksjoner på
å bygge nye boliger. I Oslo-områdert har f.eks. polikerne bestemt at
det ikke skal bygges i Marka. Selv Djupedal burde forstå at et
politikervedtatt forbud mot bygge i Marka ikke er resultat av
markedskreftene.

Det er selvfølgelig greit å tro som SV at løsningene på de
samfunnsproblemer vi har (høye strømpriser, arbeidsledighet, problemer
innen eldreomsorg og skole, osv.) kan løses med enda mer offentlig
styring og kontroll, men å kalle ønsket om mer offentlig styring for
frihet er frekt. Å gjøre som Djupedal, dvs. å utelate de mange fakta om
viser at det er offentlig styring som har ført til problemene han
nevner, er uredelig.

Det liberale folkepartiet er partiet for individuell frihet. Hvis vår
politikk haddde vært fulgt, ville det ha vært tillatt å bygge i Marka
og boligprisene i Oslo hadde vært lavere. Hvis vår politikk hadde blitt
fulgt hadde det vært bygget flere kraftverk og vi hadde ikke hatt de
høye strømprisene. Hvis vår politikk hadde vært fulgt, hadde det ikke
vært noen restriksjoner på etablering av bedrifter og det hadde ikke
vært offentlige føringer på avtaler mellom bedriftseiere og ansatte, og
vi ville ikke hatt arbeidslediget. DLF mener at frihet fører til
velstand og at styring er ødeleggende.

Til tross for den enorme mengde erfaring som bekrefter at offentlig
styring fører til problemer er SV tilhengere av mer styring. Greit nok,
men at de kaller dette frihet, er ikke greit.

Dagsavisen siterer i dag LO-leder Gerd-Liv Valla som sier at ”kraftmarkedet har spilt fallitt. Nå må politikerne ta tilbake styringen over kraftsituasjonen”.

Videre: ”…Valla mener energipolitikken er for viktig til å overlates markedet. Politikerne må ta tilbake styringen …. Regjeringen …gjør altfor lite for å sørge for at Norge har nok energi, og at ikke vanlige folk blir sosialklienter fordi strømprisene skyter tilnærmet ukontrollert i været…- Vi trenger sterkere politisk styring på dette området. Energi- og prispolitikken har vært helt ute av kontroll, og har brukket familieøkonomien til mange. Vi kan ikke ha det slik framover, konkluderer Valla.”

Men det er ikke bare LO-lederen har null innsikt i økonomiske årsakssammenhenger og i vår nære energihistorie: ”LO-lederen har bred støtte i folket når hun er lei av strømmangel og priser som svinger kraftig. Et klart flertall av de spurte i en meningsmåling Opinion har gjort for LO mener at produksjon og prisfastsettelse av strøm er så viktig at det ikke kan overlates til markedet alene, slik som i dag. … Mest overraskende er det kanskje at det også blant Høyre og Frps velgere er like mange eller flere som ønsker statlig kontroll over kraftmarkedet framfor markedsstyring. 45 prosent av de spurte som sier de stemmer Høyre vil la politikerne styre, mens 55 prosent av Frp-velgerne mener det samme.”

Grunnen til at strømprisen i vinter ble så høy var at det pga. kulden var stor etterspørsel etter kraft og relativt lite tilbud. Grunnen til at tilbudet var så lite var at det i Norge de siste 15 årene ikke har blitt bygget ut nye kraftverk, og dette har miljøbevegeløsen og feige politikere ansvaret for. At prisene steg sørget for at forbruket sank til det nivå som kraftverkene kunne tilby. Hvis prisene ikke hadde steget ville kraftforsyningen brutt helt sammen, og vi ville ha opplevd black-outs med katastrofale resultater (enkelte er avhengige av strøm for oppvarming og ville ha frosset ved en black-out, bedrifter er avhengige av strøm, osv.)

Spesielt urovekkende er det at så mange av velgerne mangler innsikt i enkle årsakssammenhenger. Dette kan bli katastrofalt for Norge på litt sikt. Og det er selvsagt grovt urettferdig at det er markedet som får skylden for problemene når det ikke er et fritt market der hvor problemene oppstod (det er ikke frihet til etablering av kraftverk), og det var markedet (ved fri prisfastsettelse) som sørget for at vi unngikk de katastrofer som black-outs ville ha ført med seg.

Dagens meningsmåling vil for en overfladisk observatør se ut som om den sier at det norske politiske landskapet har forandret seg kraftig siden for eksempel et par tiår siden. Da hadde vi to store blokker – de borgerlige partiene og Ap – med to små fløypartier; FrP og SV/SF, utenfor de to store blokkene.

I dag er det fire jevnstore ”blokker”, som hver har ca en fjerdedel av velgerne. Sv, FrP og Ap har hver omkring 22% oppslutning, mens en blokk bestående av Høyre, KrF og Venstre også har ca 25% av velgerne bak seg.

Grunnen til at dette ikke er et tegn på en vesentlig forandring av det politiske landskap er at alle disse partiene de siste årene har flyttet seg inn mot midten av det politiske spektrum: SV har gått til høyre og FrP har gått til venstre. Også H og Ap har nærmet seg hverandre, men det er svært lenge siden det var stor avstand mellom disse, så nå er det nesten slik at Ap og H overlapper hverandre. (Carl I. Hagens korrekte påstand om at FrP befinner seg imellom disse to sier kun en ting: Når Hagen er borte vil FrP bli oppslukt av H og Ap, men dette poenget skal vi la ligge her.)

De fire blokkene har altså i hovedtrekk den samme politikken: Alle støtter et høyt skattenivå, alle støtter store overføringsordninger, alle støtter en detaljregulering av alle virksomheter, alle vil at Norge skal ha en stor offentlig sektor, og alle den vil at det offentlige skal drive alt som ansees er viktig: skole, helsevesen, pensjons- og trygdeordninger, etc. Alle disse er også tilhengere av mer offentlig styring (selv om for eksempel Høyre ikke sier at de vil styre mer, de sier at de vil styre ”bedre”.)

Men det som alle disse partiene er tilhengere av, det virker ikke: alle er kjent med at det er enorme problemer innen skole, helsevesen, eldreomsorg, osv. Løsningen på problemene er ikke enda mer penger til det offentlige – det offentliges pengebruket er, og må være, kolossalt ineffektivt. Løsningen er å gi folk frihet og ansvar: da vil de styre sine ressurser langt bedre enn det offentlige gjør, og vi vil få langt mer nytte igjen for hver krone.

Dette betyr at det reelt sett er tre blokker i norsk politikk: en blokk som går inn for en fortsettelse av dagens sløsing og kaos: denne blokken består av H, KrF, V, FrP, AP, Sp og SV. Det er en blokk som fortsatt tror på sosialismen: AKP/RV og NKP. Og det er en blokk som mener at individer bør har full frihet og fullt ansvar for eget liv: DLF.

Kun DLFs politikk vil føre til at Norge blir et trygt og velstående samfunn. Så lenge folk i hovedsak stemmer på de to andre blokkene, vil elendigheten bare øke, og da lager de kun ris til egen bak.

En artikkel i dagens Aftenposten har følgende overskrift: "Vil betale ungdom for å flytte fra bygda", og artikkelen fortsetter:

"Skånland kommune i Troms er villige til å betale ungdom 10.000 kroner for å flytte vekk. Slik kan kommunen sikre seg 10 millioner statlige kroner.

Problemet for Skånland kommune er at de har 3049 innbyggere. Kommunen ligger dermed like over grensen for å kunne ha krav på det statlige regionaltilskuddet som går til kommuner med mindre enn 3.000 innbyggere og som samtidig har en skatteinntekt som ligger lavere enn 110 prosent av landsgjennomsnittet, melder Harstad Tidende."

Ingen burde bli overrasket over at slike tiltak blir satt i verk. I et rasjonelt samfunn skaffer man seg inntekter ved å skape verdir for så å selge dem til andre, men i dagens sterkt irrasjonelle velferdsstat skaffer man seg ikke penger ved å arbeide, man skaffer seg penger ved å utnytte støtteordninger.

Velferdsstaten - som ikke er det samme som en velferdssamfunn, snarere tvert imot - vil derfor nødvendigvis føre til flere og flere regler og forordninger, flere og flere byråkrater, flere og flere støtteordninger, høyere og høyere skatter, og det hele blir mer og mer absurd, slik eksemplet med Skånlad kommune bekrefter.

Enhver oppegående person må forstå at dette systemet må ende med forferdelse.

DLF er selvsagt for at velferden skal være best mulig for alle, men kun DLF innser at dette kun kan skje når folk får beholde sin penger selv, slik at det som belønnes er skapende virksomhet, ikke spekulering i villnisset av støtteordninger.

SVs leder Kristin Halvorsen sa i helgen at fra nå ville både tilhengere og motstandere av norsk medlemskap i EU bli betraktet som fullt ut legitime medlemmer av SV. Hun sa også at det var meget enkelt å gjøre SV til et rent Nei-parti – det var bare å sørge for at oppslutningen sank til ca 5-6 %.

Det som Halvorsen ga uttrykk for er følgende: SV tar ikke standpunkt i et (for dem) viktig politisk spørsmål, og formålet er å holde på partiets oppslutning.

Hva er et partis oppgave? Mange vil tro at formålet er at et parti samler personer som vil arbeide for å endre samfunnets organisering i samsvar med partiets ideologi. Halvorsens syn ang SVs holdning til EU viser at dette synet ikke er riktig. Hvis et parti kan ha personer som er profilerte på begge sider av en viktig sak, da betyr dette at politikken og ideologien ikke er det viktige for et parti. Hva er da det viktige?

Det ser nå ut til at det som er partienes viktigste oppgave, i tillegg til å velge ut de som skal adminstrere velferdsstaten, er å trene folk slik at de kan få karrierer i næringslivet eller i byråkratiet når de er gått lei av politikken. Det virker altså som om partienes oppgave er å skaffe folk forbindelser og nettverk som de kan benytte seg av i karrieren etter partiet – enten som rådgivere og konsulenter for næringslivet, eller som byråsjefer eller fylkesmenn eller ambassadører i det offentlige. (Mange politikere er til og med ubrukelige i det offentlige, og de havner på ventelønn eller uføretrygd.)

Det ovenstående gjelder de store partiene, de som er representert på Stortinget. Vi synes det er tragisk at de store partiene har forlatt sine ideologier – alle partiene på Stortinget representerer nå den samme grå sosialdemokratisk ideologien som er det minst spenstige, friske og kreative man kan tenke seg. På den annen side forstår vi godt at partiene på Stortinget har forlatt sine ideologier, de er jo ubrukelige alle som en.

I motsetning til de andre partiene er DLF et rent ideologisk parti, ideologien – en liberalism som innebærer full individuell frihet og dette prinsippets implikasjon, ren kapitalismen - er sann og rett og riktig og vil gi et harmonisk samfunn med fred, frihet og stigende velstand.

Jeg så deg på Dagsrevyen på lørdag, og du var meget forarget over de høye strømprisene.

Ja, vi kan godt være enige i at strømprisene er høye, og at strømregningene vil bli en sur overraskelse for mange, men jeg tror nok at de tiltak du foreslo for å få prisene ned - mer statlig styring av kraftmarkedet - ikke vil ha den ønskede effekt. Statkraft kontrollerer nå 50% av strømmarkedet i Norge, så man kan trygt si at det som skjer nå er et resultat av statens ønsker.

Men sannheten er jo at det er den politikken som ditt parti i alle år har stått for som er skyld i de høye strømprisene.

Her er noen forslag som virkelig vil føre til lave strømpriser, og som jeg nå håper at SV vil støtte:

*tillat bygging av atomkraftverk
*tillat bygging av gasskraftverk
*tillat utbygging av vassdrag
*privatiser hele energiforsyningen

Dette er de viktigste tiltakene. I tillegg bør også følgende gjennomføres:

*fjern de statlige avgifter på strømprisene
*fjern alle miljøavgifter, spesielt de som har som formål å forhindre den globale oppvarmingen

Disse tiltakene vil få strømpriene ned. Klarer du å få SV med på dette, Kristin?

Med de beste hilsener og et håp om samarbeid for lavere strømpriser
Vegard Martinsen

Mange forestiller seg Stortinget, landets nasjonalforsamling, som en verdig forsamling, bestående av Rikets fremste kvinner og menn, og som setter seg grundig inn i viktige saker før de på en sindig og veloverveiet måte treffer beslutninger til landets og befolkningens beste med utgangspunkt i prinsipper som ”samfunnsmessig styring og kontroll”.

Nå har en fremtredende SVer, Odelstingspresident Ågot Valle, beskrevet en av representantene som ”et rotehue”. Nå er dette en språkbruk som vi aldri ville bruke, men når Valle sier dette om den stortingsrepresentanten hun kjenner best, nemlig henne selv, så bør det legges merke til. Dette er nok et uttrykk for et øyeblikks fortvilelse etter at hun fant ut at hun hadde uttalt seg skråsikkert om en sak, uten at hun kjente til saken, samtidig som hun hevdet at hun ikke var blitt orientert om saken, når hun vitterlig var blitt skriftlig orientert! Vi siterer fra dagens Aftenposten: "SV er sjokkert over Stortingets gullkantede ventelønn. Odelstingspresident Ågot Valle og partileder Kristin Halvorsen har uttrykt sin forferdelse over ordningen. Nå viser det seg at Ågot Valle i fire år har fått detaljinformasjon om alle på ventelønn."

Denne konkrete saken som Valle uttalte seg om – ventelønn til stortingspolitikere – er ikke viktig, men det er tydelig at ordningen er innført av stortingspolitikerne selv, siden de er klar over at de kun unntaksvis kan gjøre nytte for seg i tradisjonelle jobber etter at velgerne har kastet dem ut av Stortinget.

At politikerne fatter beslutninger i saker på like dårlig grunnlag som det som var grunnlaget for Valles uttalelser i denne saken, er velkjent for alle som følger med i politikken, og den som vil han konkrete eksempler kan finne disse i en hvilken som helst riksavis for hvilken som helst dag.

Et oppslag på Dagbladets nettavis har idag denne overskriften: "Jens bryter valgløfte", og i artikkelen finner man følgende: "Arbeiderpartiet bryter nå sitt høytidelige valgløfte om at folk med «vanlig lønnsinntekt» skal slippe toppskatt."

Tidligere har SV og dets allierte - FrP og Ap - gått bort fra sine løfter om å innføre en makspris for barnehavesatser, og regjeringspartiene, med Høyre i spisen, har gått bort fra sine løfter om skattelettelser.

Det som skjer er atltså at før valg fremsetter partiene løfter om alt det gode de skal gjøre for velgerne hvis de blir valgt, og etter valget løper de bort fra løftene. Men hvordan kan velgerne la seg lure, og igjen og om igjen?

Grunnen til at de lar seg lure er at de er ofre for et skolesystem som ikke lærer dem opp til å bli rasjonelle, kritiske og selvstendige mennesker. Hvem er det som bestemer alt som har med dette skolesystenmet å gjøre? Jo, det er politikerne, de samme politikere som bløffer velgerne ved hvert eneste valg.

Hva er løsningen på dette? Løsningen er den politikken som DLF står for.

Behandlingen av neste års statsbudsjett i Stortinget har forlengst passert kategorien komisk, og er nå blitt en ren farse.

Vi skal la det seriøse poenget - at parlamentarismen forutsetter et toparti-system eller to-blokk-system - ligge. Det vi skal si noen få ord om er følgende: Først kontaktet partiene bak mindretallsregjeringen FrP for å få et flertall bak forslagt. Da det ikke ble enighet - uenigheten dreide seg om et beløp som var mindre enn en prosent av hele budsjettet - kontaktet regjeringspartiene Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet gikk inn i forhandlinger med den Høyre-dominerte regjeringen (og dette var rett etter Aps landsmøte, hvor det var stor enighet om at Aps hovedfiende var høyrekreftene). Heller ikke nå ble det enighet mellom regjeringspartiene, selv om forskjellen mellom partene nå var enda mindre enn forskjellen mellom regjeringspartiene og FrP. Da vendte regjeringhspartiene seg til SV. Heller ikke nå kom partene frem til enighet. Hva gjør regjeringepartien nå?

Vi har ikke noen svar på dette, men vi konstaterer med tilfredshet at sirkuset fører til en god ting: en øket politikerforakt.

La oss til slutt nevne følgende: Hvis folk hadde fått beholde sine egne penger, så ville vi unngått alt dette, og velstanden for alle ville ha vært høyere enn den er idag.

Under overskriften "Sa nei og ja samme dag" leser vi i dagens Nettavsien at "Odd Einar Dørums venn fikk Justisdepartementet til å stanse utkastelsen av en asylsøker bare en dag før hun skulle ut. En telefon til justisministerens kontor var nok."

Avisen fortsetter: "Asylsaken til kvinnen ble omgjort etter påtrykk fra en Venstre-venn av justisministeren, ifølge VG. Dermed fikk kvinnen bli i Norge, til tross for et krystallklart avslag i Utlendingsdirektoratet (UDI), Justisdepartementet og en dom i Oslo byrett.

Det var Dørums mangeårige venn, Bellona-gründer og Venstre-sympatisør Rune Haaland som fikk stanset utsendelsen av kvinnen 18. mai 1999.

Mens politiet pakket kvinnens eiendeler, ringte Haaland og snakket direkte med politiet. Han sa de bare kunne glemme og reise til Peru dagen etter, og viste til at han kjente Dørum personlig.

Dagen etter sendte Justisdepartementet en ny instruks til politiet: «Justisdepartementet har besluttet at utreisefristen for ovennevnte borger utsettes inntil videre.»". Så langt Nettavisen.

Dette er selvsagt korrupsjon, og det ser ut til at landet justisminister er innblandet. her må det ryddes opp!

DLF går inn for fri innvandring, et standpunkt som ved gjennomføring vil avskaffe all korrupsjon på dette området.

I et fritt marked oppnår man suksess ved å tilby andre for salg en vare/tjeneste med en kombinasjon av pris og kvalitet som kjøperne blir tilfreds med. Den som blir rik er da den som i stor grad tilfredsstiller sitt publikum. I en regulert økonomi er det annerledes.

I en velferdsstat (som er noe helt annet enn et velferdssamfunn) deler staten ut penger som er tatt fra skattebetalerne, og for å motta dem må man tilfredsstille visse krav som myndigetene har satt opp. Det er derfor fristende å lyve om at man oppfyller disse kravene for på den måten å grafse til seg mer av de pengene som det offentlige deler ut. Politikere vil i dette systemet få et tvilsomt forhold til sannheten - den politikken de forfekter kan jo ikke gi suksess på lang sikt, og de er derfor meget kreative når det gjelder å finne tall som tilsynelatende støtter den politikken de har ført.

De to siste utgaver av Aftenposten (gårsdagens aftennummer og dagens morgennummer) inneholder på sine førstesider fire overskrifter som viser hvor langt den norske befolkning er kommet i å gjøre juks og bedrag til noe helt dagligdags.

Aftenposten igår: "Samtlige studenter skal sjekkes". Dette er i sammenheng med at studenter ofte oppgir lavere inntekt enn de egentlg har for å få en større andel stipend.

Aftenposten idag: "[KrFs helseminister Dagfinn Høybråten] skrøt av fiktiv ventelistesuksess". Han hadde lovet suksess, denne uteble, og han var kreativ i å bruke tall slik at det så ut som en suksess.

"KrF brøt loven om pengegaver." KrF er ansett som det mest moralske partiet, men når det gjelder å lure til seg penger, så viker moralen for den kortsynte egeninteressen.

"Vi er dobbelt så syke som andre europeere" - dette henspeiler på dagens ordning med sykelønn, hvor man i praksis kan ta seg noen dager fri fra jobben og si at man er syk, uten at man trekkes i lønn.

Denne voksende umoralen er et stort samfunnsproblem, og den eneste løsningen er å holde individer full ut moralsk og juridisk ansvarlig for sin handlinger. Dette innebærer at man kun kan skaffer seg penger ved frivillig bytte, og ikke som idag, hvor svært mange forsøker ved juks og bedrag å grafse til seg mest mulig av de stjålne pengene - skatt er tyveri - som staten deler ut.

De andre partiene kommer som løsning på dette problemet kun til å foreslå ytterligere kontrollrutiner, men disse vil ikke ha noen positiv effekt overhodet. Den eneste løsningen er den som DLF har: hvert individ bør holdes fullt ut moralsk og juridisk ansvarlig for sine handlinger. Dette innebærer blant annet at staten ikke skal dele ut penger til folk.

Sporveisstyret har nå endelig vedtatt å legge ned noen av Oslos trikkelinjer. Det Liberale Folkepartiet ser meg glede på dette, og håper at dette er første skritt i en plan om å erstatte hele trikketilbudet med buss.

Buss er på alle vis et bedre alternativ enn trikk. Bussen er mer fleksibel; den trenger bare vei, ikke skinner, for å komme frem. Buss er dessuten langt billigere enn trikk, og mellomlegget er det selvsagt ikke bare de reisende selv, men skattebetalerne som må bidra med.

Hovedgrunnen til at trikken bør erstattes med buss er allikevel hensynet til miljøet. Når trikketilhengerne hevder at det er opplagt at buss forurenser mer enn trikk, så er dette feil.Trikkefantastene tar åpenbart ikke hensyn til at støy også er forurensning, trikkestøyen er forferdelig, også fra de minst bråkete trikkene. Dessuten skjer det ofte at trikken, siden den må holde seg på skinenne, lager lange køer av biler som går på tomgang, og forurensningen fra biler på tomgang er betydelig. Dessuten er en trikk så enormt tung at den krever langt større mengde energi til fremdrift enn tilsvarende for en buss.

Det er å håpe at de partiene i Oslo Bystyre som nå ser ut til å ville legge ned enkelte trikkelinjer - H, FrP og KrF - ikke lar seg skremme av en gjeng trikkefantaster, men våger å stå fast på forslaget om å redusere både støy og annen forurensning for Oslos befolkning, og at de også velger den løsningen som er billigst for skattebetalerne. I denne saken går altså økonomi og miljø hånd i hånd. DLF vil ihverfall stå fast på det standpunktet som er best for Oslos befolkning som helhet: trikken må legges ned.

Enda en gang her en gjeng gymnasiaster klart å lure staten til å utbetale seg millioner av kroner i urettmessig statstøtte. Denne gangen var det ikke en politisk ungdomsorganisasjon, denne gangen var det målungdommen. Ved å forfalske medlemslister (jeg går her ut fra at opplysningene i gårsdagens Rikets tilstand på TV2 er korrekte), har de mottatt støtte for innpå 3000 medlemmer, når det korrekte medlemstallet var kun noe under 1200, noe som sikkert var irriterende for målfolka da det var nødvendig med mer enn 1200 medlemmer for å få støtte.

Jeg benekter ikke at de som har begått jukset er kriminelle og bør straffes, men bør ikke også Staten klandres her? Staten har innført ordninger som innebærer at man kan motta enorme beløp bare ved å skrive et brev og be om å få støtte, såfremt man skriver på vegne av en godkjent type ideell organisasjon.
Dette er meget fristende, spesielt når statens kontrollordninger er slik at til og med ikke spesielt begavede gymnasiaster klarer å omgå dem. Denne gangen har de klart å omgå de forsterkede kontrollordninger som ble innført etter forrige rundes avsløringer av at politiske ungdomsorganisasjoner hadde lurt til seg penger fra det offentlige.

Men de fundamentale problemstillingene er selvsagt følgende: det offentlige er ikke i stand til å styre penger på en ansvarlig og fornuftig måte. For å si det kort; det offentlige kan ikke annet enn sløse med de pengene de har. Dett er fordi at det er en stor jobb å disponere penger på en fornuftig måte, og for å utføre den trenger man incentiver. Slike incentiver kan ikke finnes ”across the board” hos de som er ansatt i det offentlige, og derfor vil det offentlige, som bruker andre penger, skattebetalernes penger, alltid sløse. På den annen side, når man disponerer sine egne penger, så er de aller fleste sparsommelige og forsiktige, og sløsingen blir langt mindre.

For det annet er det sli at de penger staten har er tatt far folk uten deres individuelle samtykke, og man kan derfor se på dem som stjålne penger. Og da bil en del mennesker ikke han moralske betenkeligheter med å ”stjele” dem tilbake fra staten. Derfor er det få som har skrupler mht å ”lure” til seg penger fra staten.

Derfor er løsingen på denne type problemer: la folk få beholde pengene sine selv. Da kan de bruke dem slik de måtte ønske – og om de vil støtte Norges Mållag eller AUF, så kan de gjøre det i den grad de måtte ønske.

"Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet påstår at regjeringen vil rasere
velferdssamfunnet. Dette er en absurd påstand" sier DLF Oslos leder, Fleming Dahl, i en kommentar til de siste dagers politiske turbulens. "Kranglingen mellom FrP og Ap og regjeringen dreier seg anslagsvis om kun ca 7-8 promille av statens inntekter (BNI). Det betyr at staten som minimum kan disponere 99,9 prosent av sine nåværende inntekter uansett hva kranglingen vil rersultere i, og når vi også tar hensyn til at BNI garantert vil øke de kommende år, er problemene helt minimale. Det er kun typisk "flisespikkeri" som våre folkevalgte bedriver her" sier Dahl. "Dersom våre folkevalgte virkelig ønsker rentenedgang (blant mangt annet), må de gå langt grundigere til verks."

"Etter DLFs syn må hele konkurranse- og næringspolitikken endevendes, og da spesielt landbrukspolitikken", sier Dahl, "først da vil potensialet for økt vekst bli utløst, samtidig som sentralbanksjefen kan redusere renten".

"Men "hele folket" står bak økte offentlige kostnader, påstår Carl I.
Hagen...... Som man reder vil man etterhvert bli liggende" er mitt svar, sier Dahl.

Det er svært negativt å se at Byrådets forslag til Budsjettet for 2003 blir økt med 1,5 milliard norske kroner sammenlignet med 2002 - dette er penger som blir tatt fra Oslos skattebetalere. sier leder i DLF Oslo, Fleming Dahl, i en kommenar til det nylig fremalgte budsjettforslag fra Byrådet i Oslo.

Det er meget skuffende å konstantere at Byrådet med Høyre i spissen ikke prioriterer nedbygging av det kommunale byråkrati. (Byråkratiet i Oslo kommune kan bygges kraftig ned på alle områder).

Det er også svært skuffende å konstantere at Oslos (kommunale) skattesatser ikke blir foreslått redusert til lovens minimum.

Videre er det svært skuffende å konstantere at Oslo Sporveier får økt bevilgning på tross av at OS ikke får lov å øke sine billettpriser. Prisen for å reise med OS er i dag billig, ca. kr. 10.- for de som benytter OS hver dag og ca. kr. 6 for studenter. Økt bevilgning (54 mill.) betyr generelt at skattebetalerne må betale mer for et dårligere kollektivtilbud (OS har varslet færre avganger). DLF mener at forbrukernes egne valg, dvs. markedet, må bestemme! Og kommunal veiutbygging er ikke nevnt.

Det er også skuffende å konstantere at Oslo-Kirken får økt bevilgning. Tro er ene og alene et privat anliggende, det er ikke et offentlig anliggende som skal finansieres av Oslos skattebetalere.

Det er dog positivt å konstantere at Byrådet prioriterer SKOLEN. Dannelse er "alfa&omega" for Norges fremtid (inkludert sikring av dine og mine fremtidige alderspensjoner). Osloskolen "råtner på rot" bokstavelig talt. Men DLF etterlyser kvalitetsøkning på den enkelte skole som grunnlag for økt bevilgning. På noe sikt er det dog andre løsninger som må til for å bedre norsk skole, og det er skuffende at Byrådet ikke sier noe om dette i sitt budsjettforslag.

Men dersom man leter lenge kan man også finne andre positive elementer: Det er gledelig å konstantere at Byrådet privatiserer utbygging av barnehager, ykehjemsplasser og bad, men DLF etterlyser ytterligere tiltak for konkurranseutsetting for 2003.

Så, alt i alt er det et meget skuffende budsjett.

Alle Osloborgere opplever det idag: fortetting. Over hele byen blir grønne lunger revet i stykker og erstattet med betongkolosser o.l. Selvsagt må det bli flere boliger for Oslofolk, men fortettingen er skadelig for alle: Unger mister et sted hvor de kan leke og spille fotball, voksne mister et sted å gå tur, hundeeiere mister et sted hvor de kan gå tur med hunden, osv.

Årsaken til fortettingen er Oslos helligste ku: Markagrensen. Marka er selvsagt et fantastisk turterreng, men at myndighetene i praksis har nedlagt forbud mot utbygging utenfor denne grensen fører til at nye boliger bygges på de grønne lungene i byen isteden. Så praktisk talt alle Osloborgere mister grønne flekker i sin umiddelbare nærhet, og isteden får de beholde turmuligheter et stykke unne, turmuligheter som få benytter.

Derfor bør Marka umiddelbart åpnes for utbygging. Oslo kommune bør på sikt ikke har noe standpunkt til hvor og hvordan det bygges, dette bør overlates til interessentene. Når Marka åpnes for utbygging vil det bli flere boliger, og da vil vi også få billigere boliger, og det vil bli lettere for unge mennesker å komme inn på
boligmarkedet.

(Dette bvle vedtatt som resolusjon på DLF Oslos møte 20/9.)

En rekke av medlemmene i Oslo bystyre ønsker ikke gjenvalg til neste periode. Mange av disse begrunner sitt standpunkt med at møtene er kjedelige, at det er store dokumentbunker de må lese, at det er en enorm arbeidsmengde osv.

Alle disse påstandene er sanne, men hvorfor er det slik?

Et tegn på sivilisasjon er arbeidsdeling. Lang tilbake i tid laget hver familie sin egen mat, de sydde sine egne klær, de laget sine egne sko, de bygget sine egne hus, osv. man etter hvert fikk man arbeidsdeling: hver enkelt spesialiserte seg i en eller noe få arbeidsoppgaver,. Dette medførte et stadig voksende produktivitet, og velstanden steg for all. Likeledes fikk vi firmaer som tok seg av avgrensede arbeidsoppgaver.

Men i politikken går det nå i motsatt retning: ”samfunnet”, dvs. politikere i bystyrer, kommunestyrer, fylkesting, Storting, Europaråd, osv. tar på seg stadig flere oppgaver.

For eksempel er Oslo kommune i dag involvert i kinodrift, drift av transportselskaper, sosialhjelp, karneval, barnehaver, sykehjem, omsorgsboliger, søppeltømming, drift av skoler, drift av sykehus, regulering av eiendommer, butikkers åpningstider, butikkers vareutvalg, osv. osv.

Politikerne må derfor sette seg inn i alle typer saker som angår disse fagfeltene. Og derfor er det lange møter, stort arbeidspress, osv. Og hvem er der som krever at ”samfunnet” ska ta seg av stadig flere oppgaver?, Jo det er politikerne seg, så de har laget ris til egen bak.

Med andre ord: problemet vil forsvinne først når de oppgaver som folkevalgte organer tar seg av blir de som de virkelig skal ta seg av (lovgiving og noe administrasjon).

Miljømøtet i Johannesburg hadde det innhold og det resultat som man kunne vente: prat, prat og atter prat. Men deltagerne fikk i hvert fall en reise til og et opphold på et flott hotell på et eksotisk sted, og deltagerne slapp å betale for turen og oppholdet av egen lomme, kalaset ble betalt av skattebetalere i en rekke vestlige land.

Men selvsagt finnes miljøproblemer: forrensning - at det finnes giftige stoffer i mat, luft og vann - er selvsagt et alvorlig problem, men problemet er størst i de fattige landene. Miljøproblemene vil altså bli løst etter hvert som land blir rike. Hvordan blir land rike?

At et land er rikt vil si at innbyggerne har mulighet til å skaffe seg mat, klær, hus, skole og helsetjenester, etc. Disse tingene er resultat av arbeid, og for at folk skal arbeide må det lønne seg for dem å arbeide. Dette betyr igjen at den som skaper verdier må kunne disponere dem selv i frivillig samkvem og omgang med andre. ao: staten må ikke regulere økonomien, og staten må heller ikke ekspropriere folks eiendommer. (At slik fører til katastrofer ser vi for eksempel i dag i Zimbabwe: staten tar eiendommene som tilhører hvite farmere, med det resultat at gårdene ligger brakk og resultatet er en sultkatastrofe. Tilsvarende skjedde under det da nye sovjetstyret på 1920-tallet, kulakkene ble utryddet, resultatet var hungersnød.)

Mao. det som er et nødvendig grunnlag for velstand er respekt for individers rettigheter. Dette har man til en viss grad i vesten, og det er derfor vesten er velstående. Så, for å bekjempe forurensning i de fattige land må man få den til å innføre en politikk som innebærer respekt for individers rettigheter.

Noe ord til slutt om miljøproblemer: som nevnt er forurensning det eneste reelle miljøproblemet. Og dette problemet kan faktisk også bekjempes ved å øke respekten for individers rettigheter: det å forurense er å krenke andre menneskers rettigheter, dvs. mer spesifikt: deres eiendom.

Men miljøbevegelsen legger hovedvekten på helt andre ting enn forurensning: de legger vekt på slike ting som drivhuseffekten, at det blir for lite ressurser eller for mye søppel. Alt dette er feil. Den mest effektive og økonomisk måten å utnytte naturressurser på er å ha full respekt for eiendomsretten – ved full respekt for eiendomsretten vil utnyttelsen av ressurser bli mest mulig effektiv. Når en ressurs nærmer seg å ta slutt vil prisen stige, og man vil etter hvert begynne å lete etter alternativer. (Miljøbevegelsens ønske om statsfastsatte priser viser kun at de er analfabeter mht økonomisk årsakssammenhenger.) Dersom man ikke klarer å utvikle alternativer, vil man få en gradvis utfasing av anvendelsen. Om drivhuseffekten: miljøbevegelsen har i de siste 15 år påstått at menneskelig aktivitet – bilkjøring og annen bruk av olje – fører til katastrofale resultater for kloden. Men dette er helt feil. For eksempel skriver Harald Brekke, president i Norsk Geologisk Forning, i gårsdagens (4/9) Dagens Næringsliv om miljøbevegelsens påstander om drivhuseffekten at ”dette er ikke videnskap, men populisme”.

Det miljøbevegelsen egentlig vil er ikke å bekjempe forurensning, det de ønsker er å få makt, og de bruker miljøhensyn som påskudd. Så vi kan være glade for at konferansen i Johannesburg bare endte med prat og prat og prat, og en enighet om at man om noen måneder skal møtes igjen og prate litt mer.

Alle som har fulgt med i norsk politikk de siste ti årene er blitt forundret over et betydelig antall original og overraskende utspill fra Arbeiderpartiets ledende politiker i denne perioden, Torbjørn Jagland.

Til tross for utspillenes kvalitet, har kommentatorer latt være å si rett ut hva de har ment om dem. Men etter de siste dagers utspill har kommentatorene tatt av seg silkehanskene, og har begynt å si det som de hele tiden burde ha sagt. Her skal jeg kun sitere noen meget få eksempler: VGs Jan Ovind sier i gårsdagens avis at Jagland er ”en bitter mann, en dårlig strateg som talte stygt om sin etterfølger”, Jagland er ”tilsynelatende selvgod”, og han har ”vansker med å innrømme at han hadde gjort en eneste feil”. Videre sier Ovind at Jagland er ”en av norgeshistoriens dårligste kommunikatorer”. Han er, fortsatt ifølge Ovind ”keitete, hjelpesløs og usikker”. Ovind siterer valgforsker Frank Aarebrot, som sier at Jagland ”lider av politisk dysleksi”. Og Arbeiderpartiets mangeårige sekretær, Håkon Lie, uttalte, med sin vanlige evne til å treffe spikeren på hodet, at ”Jeg lurer på hva som forgår oppe i hue på’n”.

Poenget her er ikke at Jagland er og alltid har vært noe klønete, det er mange som ikke er bedre enn Jagland. Poenget er at denne mannen i 10 år har vært leder for det som i mange år var landets største parti. I tillegg har han vært statsminister og utenriksminister.

Hvordan kan et parti sette en person av denne kaliber i slike viktige og ansvarsfulle stillinger? Det er dette som er det viktige spørsmålet, og som man kunne vente er det ingen aviskommentarer som har tatt dette opp.

Antagelig er årsaken at Arbeiderpartiets medlemmer ikke har lagt vekt på viktige kvalifikasjoner som dyktighet, de har isteden lagt vekt på slike ting som vennskapsforhold, partilojalitet og medlemsansiennitet. Det er dette som er skandaløst, og meget kritikkverdig.

Dette er også tragisk – både for Jagland selv, for Arbeiderpartiet og for Norge: på grunn av forhold som egentlig burde vært irrelevante - partilojalitet, etc. - plasseres en lite egnet person i det som kanskje er landets viktigste stillinger.

Selvsagt er Arbeiderpartiets interne personalpolitikk på dette området i samsvar med partiet ideologi, og tilfellet Jagland sier da klart og tydelig hvor ødeleggende Arbeiderpartiets ideologi er.

Dette er overskriften i gårsdagens Dagbladet i forbindelse med at The Guardian har kåret Oslo til Europas verste narkoby.

Dagbladet gjengir fotografier av de siste 33 sosialministre og justisministre, som ifølge Dagbladet har skylden for katastrofen. Disse er ifølge Dagbladet ekstremet naive politikere, som med sitt totalt urealistiske ønske om et narkotikafritt samfunn har ført en politikk som fører til hundrevis av narkodødsfall hvert år.

Det land som i The Guardians undersøkelse kommer best ut er selvfølgelig det land som har dem mest liberale narkotikapolitikken: Nederland. (Norge har 70 narkodødsfall per million innbyggere, mens Nederland er nede i fire).

DLF mener selvsagt at man ikke bør benytte narkotika, men DLF mener også at de fleste problemer i forbindelse med narkotika er et resultat av forbudet mot narkotika.

Derfor: DLF går inn for legalisering av narkotika.

Her vil jeg kun ta opp ett poeng for å besvare matematikkoppgaven i tittelen. Sylvia Brustad, som med meget stor iver forsvarte den forrige regjeringens forslag om kun å tillate søndagshandel i butikker med et areal på mindre enn 100 kvadratmeter, og som derfor fikk sitt navn hengt på denne type butikker («Brustadbua»), har nå snudd 180 grader og sier at hun var motstander av dette forslaget, og at hun kun forsvarte forslaget av lojalitet til partiet. Partiet inntok dette lite kloke standpunktet (for å benytte parlamentariske språkbruk, ellers ville jeg ha sagt at forslaget var idiotisk) p.g.a press fra fagforeningene.

Men det interessante her er hva Høyre (ved finansminister Per Kristian Foss i gårsdagens VG) mener om denne saken: Foss er selvsagt imot Brustadbua, men sier allikevel: «Det er en fordel at vi har en helligdagsfred som skal overholdes. Men forskjellene bør ligge i åpningstider og ikke i antall kvadratmeter».

Forskjellen på Høyre og Ap er altså at de vil regulere søndagshandel på ulik vis; Ap i antall kvadratmeter, Høyre i at det offentlige bestemmer åpningstider. Så svaret på ligningen i tittelen er: H - Ap = 0, => H = Ap.

DLFs syn er at folk bør kunne ha sine forretninger åpne når de måtte ønske, og at dersom folk vil han helligdagsfred, så vil de ikke handle, og det vil da ikke lønne seg for forretningen å holde åpent. Frihet vil altså erstatte et lovverk og et regelverk, og frihet vil fjerne det arbeid det er for kontrollører og politi (som skal bøtelegge eierne av de forretningen som selger brød og gulrøtter og aviser når det er forbudt).

Både Høyre og Ap er tilhengere av en stor grad av offentlig styring og kontroll, og FrP befinner seg ifølge Carl I. Hagen mellom disse to partiene. Så det er kun DLF som er tilhenger av frihet.

Dagbladet benytter idag hele tre sider, inkludert forsiden, på statsråd Valgerd Svarstad Hauglands synspunkt på at et lesbisk par ønsker å adoptere det barn som en av dem er gravid med: «KrF-sjef angriper lesbisk kjendispar for ulovlig befruktning». Bortsett fra at dette er et ønskeoppslag for enhver tabloidavis som sikter inn mot en lowbrow leserkrets (lesbiske kjendiser angripes av kvinnelig religiøs mørkemann), så er det et viktig poeng i denne saken: Finnes det ingen grense for hva politikere skal legge seg opp i? Ulovlig befruktning? Smak på dette uttrykket: Ulovlig befruktning! Hva i alle dager har politikere og lovgivere med å blande seg inn i folks befruktnings-prosedyrer?

En av kjendisene, forfatter og tidligere justisminister Anne Holt, sier at «Vi må beskytte barnet mot mennesker som Svarstad Haugland». Til dette vil jeg si Amen. Men problemet med at folk med tilsvarende holdninger og med tilsvarende intellektuell kaliber som Svarstad Haugland får politisk makt er at man i det hele tatt begynte å gi politikere makt til å blande seg inn i frivillig samkvem mellom voksne mennesker. Etter mitt syn bør alle frivillige handlinger mellom voksne mennesker - også ulike befruktningsmåter - være lovlige. Men når folk ønsker at lover, dvs. politikere, skal tillate noen handlinger og forby andre, ender vi nødvendigvis opp med at politikere, endog en statsråd, kan prestere å si at en befruktningsmåte kan være ulovlig!

Lar man politikere forby noen frivillige handlinger, vil de etterhvert blande seg opp i flere og flere typer handlinger, og vi ender opp i den rene farse: Har man først gitt Fanden lillefingeren, så tar han til slutt hele hånden.

Jeg støtter Anne Holts ønske om å beskytte barn og voksne mot folk som Valgerd Svarstad Haugland, men dette er bare mulig såfremt man går inn for at alle frivillige handlinger mellom voksne mennesker skal være lovlige.

Politikere kommer svært ofte med uttalelser som det er vanskelig å ta alvorlig, men Kristin Halvorsens uttalelser om de kommende demonstrasjoner mot Verdensbanken må vel være toppen av å sette tingene på hodet. Dagbladet (22/6) gjengir henne slik: «Politiet skaper konflikt ...Halvorsen mener politiet har bidratt sterkt til å øke konfliktnivået i forkant av Verdensbank-konferansen».

Det er et faktum, et faktum som Halvorsen burde ha fått med seg, at i de siste årene har møter av denne typen (i Seattle, i Gøteborg, i Sydney) medført at demonstrantene har forårsaket omfattende hærverk og ødeleggelser. Det eneste et ansvarlig politi kunne gjøre var å forberede seg slik som Oslo-politiet nå har gjort; ved å innkalle ekstra mannskaper og å ha klart utstyr som kan holde demonstranter som begår hærverk etc. i sjakk. De som har øket konfliktnivået før konferansen er demonstrantene i Seattle, i Gøteborg og i Sydney. Politiet fortjener honnør for å ha gjennomført (det som hittil ser ut som) grundige forberedelser.

Det er en rekke andre ting som man kan kommentere her, f.eks. Oslo kommunes totale feilvurdering når de leide ut Hersleb skole som tilholdslokale for demonstranter, og kommunens oppsigelse av denne avtalen. Man kunne tatt opp pressens rolle, de har for det meste mest vært opptatt av politiets forberedelser og mulighetene for hærverk og ødeleggelser, og ikke av saklig informasjon og debatt om Verdensbankens rolle.

Men vi håper at demonstrasjonene, som forgår på et totalt feilaktig grunnlag - Verdensabanken/IMF står for en type styring og u-hjelp som demonstrantene ønsker - blir fredelige, og at politiet klarer å ta seg av de demonstrantene som måtte begynne å begå vold og hærverk.

For DLFs syn på problematikken omkring Verdensbanken: se www.stemdlf.no/verdensbanken.

Som bestilt bekrefter dette oppslaget fra dagens Aftenposten kommentaren nedenfor:

"For å få råd til å betale bryllupet til prinsesse Märtha Louise og Ari Behn, flyttet Trondheims politikere penger fra skolebudsjettet".

"De spurte i en meningsmåling Opinion har gjort for Aftenposten denne uken, tror ikke på at løftene om full barnehagedekning innen utgangen av 2005 og en maksimal foreldrebetaling på 1500 kroner i måneden fra 1. august 2004 vil bli gjennomført etter planen. Bare 10 prosent tror løftene blir innfridd, mens 4 prosent svarer at de er usikre."

Det som er viktigst for politikerne er å bli valgt. For å bli valgt lover de velgerne gull og grønne skoger. Men to spørsmål er det for få som tar tilstrekkelig hensyn til: Hvordan blir løftene finansiert? Vil politikerne klare å innfri løftene?

Løftene finansieres av velgerne selv, og disse løftene er av typen "betal en krone mer i skatt og få melken 50 øre billigere". Sagt på en annen måte: politikere er ikke i stand til å disponere folks penger på en fornuftig måte. Dersom folk hadde fått beholde sin penger selv, ville pengene blitt brukt langt mer effektivt, og velstanden ville ha vært høyere for alle.

Men det andre poenget, at politikere aldri klarer å innfri sine løfter, det begynner folk nå å bli klar over. I den nevnte saken i Aftenposten er det 86% av de spurte som ikke tror at politikerne vil klare å innfri sine løfter. Dette er lovenede, for dette er første skritt i retning av en fundamental forandring samfunnet.

DLF ønsker et samfunn med frihet og ansvar for den enkelte, og hvor poltikerne ikke er en gruppe mennesker som for egen prestsje og posisjons skyld forsyner seg av folks penger med tomme løfter om at de skal brukes til gode formål, og isteden bruker en betydelig del pengene på seg selv, sine kontorer, sine reiser, sine seminarer og sine prestsjeprosjekter, mens folk flest lider under pengemangel og blir arbeidsløse, trygdemottagere, står i sykehuskø, osv.

I dagens Aftenposten gjengis to standpunkter som Ap-politiker Siri Bjerke sto/står bak. I 2001 mente hun som miljøvernminister at «CO2-avgiften er idag det viktigste virkemidlet i klimapolitikken», og idag som NHO-direktør, mener hun at «CO2-avgiften har ikke lenger noen påvisbar miljøeffekt».

Tilsvarende finner vi i dagens VG et oppslag om at KrF i opposisjon var for maksimalpris på barnehageplasser, men nå, når de er i regjering, er de imot. Det samme - eller motsatte - gjelder Ap, som mens de satt i regjering var mot maksimalpris, men nå er de for. (Det er meget enkelt å finne mange flere eksempler av samme type.)

Mange har trodd at partiene skulle legge frem ulike visjoner om hvordan samfunnet bør organiseres, og så skulle velgerne velge mellom dem. Men det er blitt noe helt annet. Valg er blitt valg av personer, ikke av visjoner eller ideologier. Og personen har ikke faste meninger, meningene skifter fra det ene til det diametralt motsatt fra en dag til den neste. Og hvilke meninger har politikerne? Jo, de meninger som kan gi øket oppslutning om partiet på meningsmålingene. Politikerne i de store partiene er alle som en en gjeng prinsippløse opportunister som kun er ute etter egen prestisje og egen posisjon og egen makt. Det er dette som i hovedsak årsaken til den stadig økende politikerforakten.

Det lille unntaket er SVs såkalte museumsbestyrere. Disse forsøkte å holde fast på ideologien. Men denne ideologien var jo direkte menneskefiendtlig og førte til død og fordervelse overalt hvor den ble gjennomført, så det er kanskje like bra at disse er spilt ut over sidelinjen.

DLF er et rent ideologisk parti som aldri vil gi avkall på sin ideologi, slik de andre partiene har gjort. DLF vil alltid, i enhver sammenheng, gå inn for å øke individenes frihet.

Kommunepolitikerne i Vardø legger ned sine verv i protest mot statens overføringer, 80 millioner til støvrenseanlegg bortkastet, og man spør seg om det blir støtte til prøverørsbefruktning eller ikke, blir det skatt på firmabil eller ikke, blir det fortsatt drift av skigymnasene eller ikke, blir det maksimalpriser på barnehaver eller ikke - og man kunne ha fortsatt å ramse opp mange flere eksempler på den sløsing og usikkerhet som nødvendigvis blir resultatet når det offentlige disponerer folks penger. Grunnen til denne sløsingen og usikkerheten er dels at folk alltid er mer uforsiktig når de bruker andres penger enn når de bruker sin egne, og derfor vil det offentlige alltid sløse med penger, og dels at andre ofte foretar andre disponeringer enn de man selv ville ha foretatt.

Det vil derfor gått mye bedre hvis folk kunne ha fått beholde sine egne penger og selv brukt dem på måter de selv synes er best. Når vi som idag overlater ca halvparten av det vi tjener til det offentlige, vil det medføre stor uenighet om hvordan pengene skal brukes, og det vil medføre en enorm sløsing.

Derfor: la folk beholde pengene sine selv. Da blir sløsingen langt mindre, og det blir ingen uenighet om hvordan pengene skal brukes. Mao: vi får et mye bedre samfunn.

De fleste er idag tilhengere av "samfunnsmessig styring og kontroll" fordi de tror at det er nyttig, men resultatet av dette er alltid en stadig økende sløsing og et stadig verre kaos. Derfor: erstatt styring og kontroll med frihet!

Statsminister Bondevik setter nå ned enda en kommisjon. Den nye kommisjonen skal undersøke distriktspolitikken - den skal finne ut hvorfor distriktspolitikken ikke virker. Men det er kun en ting som idag kan gi vekst i distriktene, og det er frihet for all næringsvirksomhet.

Dersom man ønsker vekst i distriktene, så er det altså bare en ting å gjøre: legaliser frihet! Dette innebærer at skatte- og avgiftssatser settes til null, at arbeidsmiljøloven oppheves, at arbeidstagere og arbeidsgivere selv fritt kan bestemme lønns- og arbeidsforhold, at alle statlige reguleringer av eiendommer - som f.eks. konsesjonsbestemmelser - oppheves, og at alle statlige prisreguleringer oppheves. Dessuten må staten holde seg til det som er dens eneste legitime oppgave: å beskytte individers rettigheter, dvs. sette kriminelle i fengsel slik at de ikke som idag kan gå løse og terrorisere fredelige mennesker.

Hvis dette gjennomføres, vil vi få en enorm vekst i næringsvirksomhet i området. Og dette - innføring av frihet - er også det eneste som på sikt kan gi et samfunn med fred, harmoni og velstand.

Sametinget er en prateklubb hvor en liten gruppe samer kan sitt på vonde stoler og diskutere med hverandre mens skattebetalerne betaler endel av deres utgifter til en prislapp av 190 millioner kroner per år.

Det er helt uhørt, ja, rasistisk, at en gruppe nordmenn skal ha sitt eget parlament. Et land bør ha ett parlament, og alle statsborgere bør kunne velges til og kunne stemme ved valg til dette parlamentet.

Det er dessverre sant at den norske stat opp igjennom historien har behandlet samene på en undertrykkende måte - staten har ødelagt deres system med eiendomsrett til beiteområder (og derved ødelagt reinnæringen), staten har tvunget samiske barn på skole hvor det var forbudt for dem å lære deres eget språk, og statskirken har gått i spissen for en ødeleggelse av viktige samiske kulturverdier.

Samene fortjener en unnskyldning for dette, men å la dem ha et eget parlament er ikke veien å gå. Som alle andre mennseker fortjener samene frihet - som betyr at deres rettigheter som individer bør respekteres. Men sametinget bør legges ned umiddelbart.

Det er god grunn til å feire 17. mai. Norge grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men det er denne dagens virkelige innhold - et jubileum for grunnloven - som det er god grunn til å feire.

Da grunnloven ble vedtatt var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi idag vil kalle individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med DLFs politikk, og i strid med den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som DLF er uenig i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge folk verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om idag, men følgende punkter blir stadig brutt: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal he rett til å beskatte i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) - grunnloven forbød altså beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc. Denne bestemmelsen er dog opphevet.

Men følgende bestemmelse står fortsatt: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden» (Paragraf 101). Og alle vet at Stortinget dessverre har vedtatt millioner av bestemmelser som er i strid med denne paragrafen.

Så, det er all grunn til å feire Grunnloven - 17. mais egentlige innhold.

Korrupsjon er noe vi forbinder med politikere i andre land – slik noe forekommer ikke i Norge. Tror vi.

Men nå er det i det siste kommet frem to saker hvor beslutninger fattet av to landbruksministre – Bjarne Håkon Hansen (Ap) og Lars Sponheim (V) – kan få en til å stille spørsmål om Norge er så fritt for korrupsjon som vi gjerne vil tro.

Begge sakene handler om tilfeller hvor toppledelsen i Landbruksdepartementet har grepet inn for å omgjøre vedtak fattet av lokalpolitikere til fordel for partifeller. Sponheim (eller hans statssekretær) har omgjort et vedtak om boplikt for en eiendom på Sørlandet, og en partifelle av Sponheim tjente flere millioner på omgjøringen. Hansen opphevet et avslag på en søknad fra en arbeiderpartimann om å få tillatelse til å bygge en utleiebolig på sin eiendom.

Vi vil selvsagt ikke beskylde Sponheim og Hansen for å være korrupte – det kan være gode og saklige grunner til at de har omgjort de vedtak som ble fattet lokalt, men vårt poeng er at et system hvor noen skal sitte og gi tillatelser til hva andre kan gjøre med sine eiendommer, åpner for korrupsjon.

Dersom man ved å få til en opphevelse av et vedtak om boplikt kan tjene flere millioner kroner, så er det lett å falle for fristelsen til å tilby for eksempel noen kroner til de som bestemmer dersom de kan fatte et bestemt vedtak. Det er i et slikt system også fristede å utføre ”vennetjenester”, og dette betyr at de som har venner som sitter i maktapparatet får fordeler som andre ikke får.

Det er altså et system hvor man må ha tillatelser fra det offentlige som fremmer korrupsjon. Dette har svært mange negativ konsekvenser – en redusert respekt for lov og rett, tvilsomme personer søker seg til maktposisjoner, osv. Hvis man derimot har et system hvor man kan gjøre hva man måtte ønske med sin eiendom vil, vil det ikke være noen mulighet for korrupsjon.

Og det er dette systemet DLF er for – DLF mener at den som eier en eiendom selv skal kunne disponere den slik han måtte ønske. DLF er altså imot alle ordninger med boplikt, DLF er mot at det offentlige skal hindre at folk bygger på sin egen eiendom, osv. Og det er kun dette som er frihet.

Dagens avisoppslag om at kronprinsparet slipper å betale dokumentavgift til staten for overdragelsen av Skaugum gir DLF anledning til å markere tre viktige poenger som DLF står alene om:

1) DLF er tilhenger av likhet for loven: det er galt at staten behandler noen annerledes enn andre pga. familieforbindelser.

2) DLF er mot kongdømme - statsoverhodet bør velges av folket, og ikke være en person som blir født til denne stilingen.

3) DLF er imot dokumentavgiften - iblant må eiendommer skifte eier, og det er da rent tyveri at staten da skal forsyne seg med 2,5% av overdragelsesverdien.

Aftenposten forteller idag at kor og musikkorps over hele landet ved å beskrive vanlige øvelser som kurs og studiesirkler håver inn millioner av kroner fra offentlige støtteordninger.

Dette er en av de viktigste av de mange skadelige effektene av vårt meget omfattende system med støtteordninger: ved å oppgi en «liten» løgn vil man kunne håve inn millioner av kroner. Dette innebærer at praktisk alle mennesker etterhvert blir svindlere og bedragere (vi er kjent med lignende svindelopplegg i menigheter, i politiske ungdomsorganisasjoner, i aftenskoler, osv.), og dette vil etterhvert kraftig redusere respekten for lov og rett, og dermed også respekten for de lover som er legitime og som vi virkelig trenger, dvs. de lover som beskytter individers rettigheter (altså de lover som beskytter mot tyveri, ran, overfall, svindel. o.l.).

Dagens politikere har forlengst glemt Magnus Lagabøters kloke formaning: «Med lov skal landet bygges, ikke med ulov ødes». Alle lover som gjør noe annet enn å beskytte individers rettigheter er ulover. DLF vil arbeide for å avvikle alle ulover.

Ap på 14% og Høyre og FrP tilsammen på ca 45% - enkelte påstår at dette er et politisk jordskjelv. Dessverre er dette feil! Det som har skjedd er ikke at velgerne har gått til høyre på den politiske skala, det som har skjedd er at Høyre og FrP har gått til venstre!

For her kun å gjengi noen få av de mange eksempler som bekrefter dette. Børge Brende (H) fører en miljøpolitikk som i stor grad er i samsvar med SVs ønsker, Per Kristian Foss (H) foreslår ingen reduksjoner i de enorme bilavgiftene og utsetter lovede skattelettelser, Ansgar Gabrielsen (H) vil tvinge igjennom kjønnskvotering i private bedrifters styrer, osv. Høyres politikk er altså i stor grad blitt sammenfallende med Arbeiderpartiets. Også FrP har fjernet seg fra høyresiden - fremtredende FrP-politikere har selv sagt at FrP befinner seg mellom Arbeiderpartiet og Høyre. (Man kan jo lure på om det er plass til et parti der.) Og i praktisk politikk samarbeider FrP nå med SV om barnehavepolitikken.

Årsaken til «jordskjelvet» er altså ikke at velgerne har gått til høyre, årsaken er at høyrepartiene har gått til venstre.

Hvorfor har da Ap gått tilbake? Fordi de i større grad enn Høyre og FrP eksplisitt forbindes med høye skatter, stort byråkrati og skjemavelde, og i tillegg har hatt lite flinke selgere: Jagland har etterhvert fått et kolossalt overtrekk på sin tabbekonto, mens Stoltenberg virker famlende og lite dynamisk. Høyre og FrP er noe bedre stilt; Per Kristian Foss og Jan Petersen er solide og brukbare, mens Carl I. Hagen fortsatt er landets klart dyktigste politiker.

Problemet er altså at Høyre og FrP nå befinner seg i det politisk sentrum. Det som folk trenger er noe som ingen av disse partiene vil gi dem: kraftige skatte- og avgiftslettelser, avbyråkratisering, avvikling av skjemaveldet, åpning for mer frihandel (inkludert mellom Norge og Strømstad!), reduksjon av bilavgiftene, reelle forbedringer innen helsevesen og skole, og en kraftig støtte til USA og de alliertes krig mot terrorismen. Det Liberale Folkepartiet står entydig og klart for disse standpunktene, og er nå alene på den politiske høyreside i Norge.

På meningsmålingene har nå Høyre og Fremskrittspartiet til sammen en oppslutning på nesten 50%.

Men det er SV som er vinneren! I løpet av sist uke er et blitt innledet et nært samarbeid mellom SV og FrP når det gjelder barnehagefinansiering, og miljøvernminister Børge Brende holdt nylig et foredrag på SVs sentralstyremøte om regjeringens klimapolitikk, en politikk som SV var svært fornøyd med.

Det har vært tydelig i mange år at både Høyre og FrP har lagt politikken betydelig om i retning venstre. At SV nå er fornøyd med Høyres miljøpolitikk og FrPs barnehavepolitikk er tydelige tegn på at det politiske tyngdepunkt er i ferd med å flytte seg langt til venstre.

Så gratulerer til SV, men det er trist for nordmenn flest som kommer til å få en tyngre hverdag: jo lenger til venstre den politisk kurs befinner seg, jo verre vil det bli for folk flest.

FrP og Høyre, som regnes som høyrepartiene i norsk politikk, har nå (ifølge de siste meningsmålinger) en samlet oppslutning på nesten 50%, og Arbeiderpartiets oppslutning er på under 20%. Det er tydelig at velgerne er misfornøyde med tingenes tilstand.

Men vil de få det de ønsker seg ved at H og FrP overtar styringen? Nei - disse to partiene står i det store og hele for nøyaktig den samme politikken som de andre partiene står for - Høyre er endog det dominerende parti i vår nåværende regjering! Og FrP har selv beskrevet seg som et parti som står mellom Høyre og Arbeiderpartiet i det politiske spektrum. Ingen av disse partiene går altså inn for å øke individets frihet.

Den politikken som alle de andre partiene - inkludert Høyre og FrP - står for medfører nødvendigvis stigende skatter, et stadig mer tyngende skjemavelde, et økende byråkrati, køer i helsevesenet og forfall i skolen, osv.

Hva må til for å løse disse problemene? Politikerne må fratas makten - makten må tilbake til folket. Folk må selv få disponere sine penger, folk må selv få disponere sine eiendommer, folk må selv kunne velge skoler og sykehus, folk må selv kunne etablere alle typer forsikrings- og pensjonsordninger, folk må selv kunne etablere alle typer bedrifter de måtte ønske (inkludert skoler og sykehus) uten offentlige hindringer av noe slag.

Kun på denne måten kan vi unngå å få et samfunn med en stadig økende mengde politikerbestemte belastninger på oss alle.

Det Liberale Folkepartiet står som eneste parti for en slik politikk: DLF vil senke skatter, avvikle byråkrati og skjemavelde, med andre ord: DLF vil øke den enkeltes frihet til å styre sitt liv slik som han eller hun selv måtte ønske.

Folk gir utrykk for sin misnøye ved å forlate Arbeiderpartiet og ved å si at de vil stemme på FrP og Høyre, men det eneste partiet som står for en politikk som virkelig vil gjøre noe med de problemer folk er opptatte av, er DLF.