«Hvor naiv går det an å bli da Treholt?» Dette spørsmålet ble flere ganger stilt av aktor i spionsaken mot Arne Treholt for noen tiår siden. Treholt ble som kjent dømt for spionasje til fordel for bla. Sovjetunionen, men han forklarte at hans formål med å gi hemmelige opplysninger til russerne var at han ville bidra til å skape fred mellom øst og vest.

Treholt, som var statssekretær, gjorde dette på egen hånd uten å ha noen dekning for det i de folkevalgte organer som har formell makt til å holde på med slikt. Treholt, som altså opptrådte som en slags privatpraktiserende utenriksminister, mente at han ved å gi hemmelige militære og strategiske opplysninger om Vesten til kommunistene, kunne få dem til å redusere sin undertrykelse av egne innbyggere og sin opprustning mot Vesten.

Vi synes aktors spørsmål var helt på sin plass – selv politikere på toppnivå viser en naivitet overfor tyrannier og diktaturer som er helt utrolig.

Vi kom til å tenke på dette spørsmålet da vi så følgende sak i VG:

«Clinton skuffet over Iran» var overskriften, og artikkelen fortsetter slik: «USAs utenriksminister Hillary Clinton er «svært skuffet» over at en amerikansk-iransk journalist er dømt til åtte års fengsel for spionasje i Iran.

Den amerikanskiranske journalisten Roxana Saberi er dømt til åtte års fengsel for ulovlig etterretningsvirksomhet i Iran til fordel for USA.



- Jeg er svært skuffet over dommen Roxana Saberi fikk, sier Clinton, som for tiden er på toppmøtet i den amerikanske samarbeidsorganisasjonen OAS.

- Vi vil fortsette å ta dette opp med iranske myndigheter på sterkeste vis, sier utenriksministeren.

Saberi, som har bodd i Iran i seks år og arbeidet for flere vestlige medier, er kjent skyldig i ulovlig etterretningsvirksomhet til fordel for USA. Straffen hun fikk omtales som sjelden streng» (sitat slutt).

Det virker som om venstreorienterte politikere overhode ikke er i stand til å forstå hvordan tyranniske diktaturer opererer. Iran er et av de aller verste regimene på jorden, og å tro at de vil være milde overfor en journalist som representerer media i landet de beskriver som «Satan» er utrolig.

Iran er et grusomt diktatur – og det kommer stadig eksempler som viser dette, og å tro, slik Obama og hans folk åpenbart gjør, at man kan mildne dem ved å være ettergivende og myk, er ekstremt naivt og virkelighetfjernt.

Iran er et aggressivt diktatur, og den eneste rasjonelle holdning overfor dem er å sørge for å redusere deres muligheter til å angripe Vesten og deres mulighet til å undertrykke egne innbyggere. Ved å være ettergivende, slik Obama og Clinton åpenbart er, vil man bare styrke dem og gi dem blod på tann, og man vil reellt sett øke sannsynligheten for at de på en eller annen måte angriper et eller flere vestlige land.

Listen over politikere som har vært naive ovefor diktaturer og tyranner er lang, så vi nevner bare noen få av de som står på denne listen: Neville Chamberlain overfor Hitler, Jimmy Carter overfor Nord-Korea, en rekke norske midtøstenforhandlere overfor Yassir Arafat, Erik Solheim overfor tamiltigrene, osv.

På aktors spørsål til Treholt er det bare å svare følgende: det er ingen grense for hvor naive og virkelighetsfjerne - og derfor livsfarlige - de venstreorienterte er. Hva konsekvensen av etteregivenheten er blitt i de nevnte tilfellene skulle det være unødvendig å nevne.
.
.
.
.
.
.
I morgen tirsdag kommer det dessvere ingen kommentar her.

Vi vil gratulere USA for den riktige og vellykkede militære aksjonen mot de somaliske piratene for et par dager siden. Som kjent ble et amerikansk skip kapret og deler av mannskapet ble tatt som gisler.

USA satte inn en avdeling marinesoldater som klarte å drepe tre av de fire piratene og som fikk frigjort alle gislene uskadet. Det tjener president Obama til ære at han iverksattte denne aksjonen, som etter vårt syn var det eneste riktige der og da.

Vi siterer fra omtalen av saken i VG:

"Da piratene siktet på kapteinen med maskingevær og håndvåpen slo elitestyrkene fra den amerikanske marinen til mot livbåten.

President Barack Obama hadde personlig godkjent at styrkene aksjonerte dersom kapteinens liv var i umiddelbar fare, sa viseadmiral Bill Gortney fra den amerikanske marinen under en pressekonferanse sent søndag kveld.

Kaptein Richard Phillips (53) forsøkte å rømme fra kidnappernes klør på påskeaften. Da åpnet piratene ild mot ham mens han svømte i vannet, opplyser representanten for marinen.

Da marinen 1. påskedag observerte at piratene nok en gang siktet med våpen på kapteinen, slo de topptrente styrkene fra Navy SEALs til.

- Piratene hadde maskingevær av typen AK-47 og håndvåpen som de siktet på kapteinen med. De hadde allerede skutt mot ham i vannet i går da han hoppet ut av livbåten i et forsøk på å rømme, sier marinens talsmann.

Det var en ordknapp viseadmiral som talte til pressen på telefonoverføring fra Bahrian. Han ville ikke kommentere detaljene i redningsaksjonen som førte til at kapteinen fikk friheten tilbake.

Ifølge en representant fra det amerikanske forsvarsdepartementet var han i «umiddelbar fare for å bli drept» da de amerikanske spesiaialstyrkene fra Navy SEALs slo til. Tre pirater ble drept og en satt i varetekt.

- Den ene overga seg frivillig tidligere i dag. De tre andre måtte bøte med livet fordi de gjorde motstand. Vår politikk er å ikke forhandle, sier Gortney.” (Sitat slutt fra VG)

På et par punkter er vi i denne saken uenige med president Obama. "Obama hadde personlig godkjent at styrkene aksjonerte dersom kapteinens liv var i umiddelbar fare" - vi mener at soldatne burde ha skutt piratene uansett. Obama uttalte etter aksjonen at dersom tilsvarende kapringer gjentar seg med amerikanske skip vil USA svare på samme måte, noe som etter vårt syn ikke er godt nok.

Vårt syn er at USA og andre siviliserte nasjoner burde slå til mot piratene der de oppholder seg ”mellom slagene” og uskadeliggjøre dem. Dvs. det bør settes inn en militær aksjon som sørger for at det ikke blir flere piratangrep utenfor Somalia.

Det er etter vår syn helt feil og sitte å vente på nye angrep for så å slå til. Det man må gjøre er å sørge for at flere angrep/kapringer ikke skjer. For å oppnå dette må man bruke den militære makt som er nødvendig.

Det aller meste av det president Obama gjør er galt og vil ha sterkt negative effekter. På noen få områder gjør han det imidlertid noe bedre enn pessimistene kunne forvente, men dette er områder hvor han handler stikk i strid med sine valgløfter.

Mht Irak sa Obama under valgkampen at han raskt ville trekke soldatene ut og at ”the surge” - økningen av antall soldater – ikke ville virke. Etter at den virket og førte til amerikansk seier, benkektet han dette. Men det Obama nå gjør er å forsøke i Afghanistan akkurat samme strategi som Bush fikk igjennom mht Irak.

Det er dog en viktig forskjell: Bush var utholdende. Skal man vinne en krig må man fortelle fienden at man vil holde på og øke innsatsen inntil seieren er sikret. Bush hadde denne evnen. Har Obama den? Lite tyder på det. Obama har lenge snakket om en ”exit-strategy”, og forøker å sette en sluttdato for amerikansk engasjement. Dette er ikke en oppskrift for suksess, tvert imot. Man kan tenke seg hva som ville ha skjedd om Churchill i 1942 hadde sagt at ”vi vil bekjempe Hitler og nazistene frem til julen 1944. Hvis vi ikke har vunnet til da vil vi trekke oss tilbake”. Da ville Hitler antagelig holdt ut til julen 1944, krigen ville han stanset, og verden ville sett helt annerledes ut enn den gjør i dag. Å sette en sluttdato er som å be om at fienden, i dette tilfellet militant islam, skal vinne.

Tilbake til Afghanistan (og Pakistan). Før vi går videre vil vi si at siden dette er samfunn sterkt preget av islam så er disse landene meget usiviliserte, og det vil være meget vanskelig å få brakt uroen, borgerkrigene, undertrykkelsen og terroren som finnes i disse områdene til opphør.

Vi siterer fra Max Boot i Commentary om Obamas strategi i Afghanistan:

“A New Counterinsurgency in Afghanistan

The new Afghanistan policy that President Obama unveiled at the White House today was pretty much all that supporters of the war effort could have asked for, and probably pretty similar to what a President McCain would have decided on.

The major difference between what McCain probably would have said and what Obama did say is that this president never used the word "surge" and—more importantly—never cited the success of the surge in Iraq as evidence that we can succeed in Afghanistan where the situation is far less perilous. He only mentioned Iraq as an unnecessary drain on resources….

The big news—though it had been apparent for some time—is that Obama is eschewing those who argue for a major downsizing of our efforts to focus on a narrow counter-terrorism strategy of simply picking off individual bad guys. Instead, Obama is embracing a more wide-ranging counterinsurgency strategy focused on enhancing "the military, governance, and economic capacity of Afghanistan and Pakistan."…
Despite the lack of specific goals for [Afghan National Security Force] expansion, this was an ambitious counterinsurgency policy, even if that was somewhat hidden by the rhetoric that Obama chose to use, which focused exclusively on the threat emanating from Al Qaeda. He said that "we have a clear and focused goal: to disrupt, dismantle, and defeat al Qaeda in Pakistan and Afghanistan, and to prevent their return to either country in the future."

In reality, as Obama knows full well, Al Qaeda is only one of many extremist groups active along the Afghan-Pakistan frontier and we have to be equally concerned about disrupting other members of the "insurgent syndicate" such as Lashkar-e Taiba and the Pakistani Taliban. Apparently the president and his advisers figured it would be an easier sell to the American public to focus on the best known group: Al Qaeda….

Obama concluded with a subtle dig at his predecessor, saying: "Going forward, we will not blindly stay the course. Instead, we will set clear metrics to measure progress and hold ourselves accountable." The implication of course is that the Bush administration went forward blindly without any metrics of progress. That may be unfair, but if it makes Obama feel good to take a swipe at George W. Bush while essentially continuing and expanding his policy—well, that's a small price to pay for a centrist foreign policy” (sitat slutt).

Irak/Pakistan/Afghanistan er viktige områder. Det er viktig å hindre at disse områdene fortsetter å bli utgangspunkt for terror mot Vesten. (Iran er også med her, og her har Obama gjort det motsatte av det han burde: i stedet for å holde landets ledelse ansvarlig for systematisk undertrykkelse og terror gjennom flere tiår så roste han i sin tale det iranske folk for dets stolte kulturarv og sa at ”nå burde vi legge våre uenigheter og forskjeller bak oss”. Som enhver unntatt Obama-tilhengerne kunne ha forutsett førte dette bare til en negativ og avvisende reaksjon fra Irans ledelse.).

Vi skal ikke ha sagt at den strategien som Obama nå følger er den beste, men vi er av den oppfatning at å trekke seg helt ut av området og håpe at det vil gå bra, slik Obama tidligere har gitt inntrykk av at han mente, ville ha vært det verste av alle tenkelige alternativer.

For rettferdighets skyld vil vi tilføye at Obama alltid har sagt at ”krigen mot terror”, et uttrykk han forøvrig ikke lenger bruker, har sitt viktigste kampområde i Afghanistan. Dette fordi Osama bin Laden oppholdt seg der, og fordi Talibans islamistiske diktatur, som direkte støttet alQaida, styrte der. Vi synes egentlig denne vurderingen - at kjerneområdet er Afghanistan - er noe underlig i og med at kaprerne 11. september 2001 praktisk talt alle kom fra Saudi-Arabia, og de regimene som sterkest støtter militant islam er de i Iran og Saudia-Arabia. USA har dessverre i lang tid hatt et godt forhold til regimet i Saudi-Arabia, og Obama rakte som nevnt ut en ”nå legger vi alle gamle motsetninger bak oss og starter på ny frisk”-hilsen til Iran.

Uansett er det spennende og farlige tider, og hvordan det vil gå kan bare fremtiden vis Men at de ideer som Vesten bygger på - rasjonalitet, sekularitet, retten for individer til å styre egne liv, individuell frihet, politisk frihet, økonomisk frihet etc. – står så svakt som de gjør i dag lover ikke godt. At disse ideene står så svakt ser vi i viljen til å bekjempe militant islam på alle fronter den angriper er meget svak.

President Obama lovet forandring, og det ser ut til at han i utenrikspolitikken virkelig forsøker å gjennomføre dette. Vi skal kort henlede oppmerksomheten på noen valg Obama har tatt og som illustrerer hans kursomlegging i forhold til den politikken som tidligere har vært ført.

Hans første intervju med en utenlandsk TV-kanal var med den arabiske al-Jazeera. Den første utenlandske leder han hadde en offisiell samtale med var palestinernes leder Mahmod Abbas. Den viktige allierte Hamid Karzai, president i Afghanistan, måtte vente en måned før han fikk en samtale med Obama.

Han har sagt at han ønsker forhandlinger om en løsning i Afghanistan med den moderate delen av Taliban, som om det finnes noen slik; Taliban er militante muslimer som vil gjennomføre full sharia, og som gjennomførte dette da de hadde makten i Afghanistan.

Obama har også sagt at han ønsker å innlede forhandlinger med tyrannene i det religiøse diktaturet i Iran (det samme gjorde for øvrig også hans forgjenger president Bush). Iran arbeider som kjent med å utvikle atomvåpen og raketter som kan føre dem til mål langt av sted. Irans president har også uttalt at Israel bør fjernes fra kartet. Hva svarte Iran på invitten fra USA? At det ikke kom på tale å legge om politikken: "“There will be no thaw in relations with the U.S., and no concessions on [Iran’s] nuclear weapons program", Iran's intelligence minister made clear Feb. 1.”

President Bush gjorde forholdet til India langt bedre. India ble i mange år beskrevet som verdens største demokrati, og, har ide siste år lagt veien i retning avstørre individuell frihet. Obama derimot har lagt dette sporet på is og åpner i stedet for Indias konkurrent Kina. Utenriksminister Hillary Clinton har til og med uttalt at USA fra nå av vil legge langt mindre vekt på krenkelsene av menneskerettigheten i Kina generelt og i Tibet spesielt; hun sa at verken Tibet eller Taiwan skal stå i veien for å bedre forholdet mellom Kina og USA. Dette er lite annet enn et signal til Kina om at de kan videreføre sin aggressive politikk overfor disse to landene.

Også forholdet til Russand blir annerledes. Russland har som kjent utviklet seg sterkt i diktatorisk retning de siste årene. Makten ligger hos statsminister Vladimir Putin, som ikke kunne fortstette som president siden det var grunnlovsmessige hindringer for å ha denne posten i mer enn to perioder, så ved utgangen av sin andre periode fikk han innsatt sin nikkedukke Medvejev som president mens han selv overtok som statsminister. Men det er tsar Vladimir som bestemmer. På en rekke områder er friheten i Russland blitt stadig mindre, og journalister som er plagsomme for myndigheten blir stadig drept uten at noen blir stilt for retten. De største selskapene eies av Putins venner, og de bruker kriminelle metoder delvis også via statsapparatet for å svekke eller ødelegge sine konkurrenter.

Obama har også sagt at han vil avvikle president Bushs planer om å sette ut et rakettskjold i land i Øst-Europa som et forsvarssystem mot raketter fra Iran dersom Russland ville hjelpe med å gjøre Iran mer medgjørlig. Russland, som hele tiden har sagt at de mener rakettskjoldet er rettet mod dem, sa Nei.

Hva gjør Obama overfor Russland etter alt dette? Han vil nullstille alt som har skjedd og starte på ny frisk. Dette skjedde på den måten at i sitt møte med den russiske utenriksminister Lavrov hadde utenriksminister Clinton med seg en symbolsk reset-button som de kunne trykke på for å markere en ny start. Et bilde av denne reset-button ligger her:

http://www.foxnews.com/politics/first100days/2009/03/06/clinton-goofs-russian-translation-tells-diplomat-wants-overcharge-ties/

(At teksten på denne knappen var feil var vel heller ikke overraskende.)

Mest avslørende er kanskje Obamas nye kurs i forhold til England. USA og UK har vært gode venner og nære allierte i en meget lang periode, disse to viktige landene har i mange år stått sammen i tykt og tynt.

At Obama hadde lagt opp til en ny kurs overfor UK ble først klart da Obama returnerte til den engelske ambassaden en byste av den store lederen under annen verdenskrig, Winston Churchill, som president Bush hadde lånt for noen år siden.

Så skulle Englands statsminister Gordon Brown på besøk til USA. Her siterer vi fra en kommentert omtale i Real Clear Politics.

"And the alarm bells really went off when Brown's entourage landed at Andrews Air Force Base," .. "Obama, breaking with precedent, wouldn't grant the prime minister the customary honor of standing beside him in front of the two nation's flags for the TV cameras."

… The White House initially cancelled a joint press conference with the prime minister on account of snow. This explanation was unconvincing to Toby Harnden of the London Telegraph, who noted "there are 132 rooms in the White House at least some of which, presumably, are free of snow."

When Mr. Obama did hold a truncated press availability from which most of the British press were excluded, he went right to questions, skipping the usual words of welcome for his guest. The hapless Mr. Brown didn't even get invited to lunch.

The president's "exceptionally rude treatment" of the prime minister will have consequences, predicted British journalist Iain Martin. "We get the point, Sunshine. We're just one of many allies and you want fancy new friends. Well, the next time you need something doing, something which impinges on your national security, then try calling the French, the Japanese, or best of all the Germans."

We may need the help the Brits no longer will be so eager to provide sooner rather than later, because Mr. Obama's overtures to our enemies have been rebuffed" (sitat slutt).

Obama sa under valgkampen at han ville gjenreise respekten for USA rundt omkring i verden. Det han har gjort er å være ettergivende overfor tyranner og diktatorer (Russland, Kina, Iran, palestinerne), og å fornærme USAs virkelige allierte (England, Afghanistan, Isreal). Vi vil tro at effekten av dette vil bli det motsatt av det Obama sa at han ønsket, vi vil tro denne politikken vil svekke Vesten, at den vil svekke USA, og at den vil føre til at respekten for USA blir enda lavere.

Etter fem måneder og mer enn 8 trillioner (amerikansk angivelse) dollar i statlige stimulansepakker fortsetter USAs økonomi å stupe, og det med stadig større fart.

Hovedgrunnen til dette er at virksomheter venter med å investere for å se hva neste stimulansepakke vil innholde – og derfor vil nedgangen stanse opp når det ikke kommer flere stimulansepakker. Ja, hvis redningspakkene opphører vil det bli konkurser, men så vil bedre virksomheter og bedre ledere ta over det som er av verdi i de virksomhetene som har gått konkurs.

Ellers går Obama inn for kraftige skatteøkninger på alle velstående mennesker, dvs. han går inn for at de som er mest produktive og arbeidsomme og verdifulle skal straffes enda hardere.

Det burde være enkelt å forstå dette må føre til økonomisk nedgang.

Den friske, men noe uvørne kommentatoren Dick Morris beskriver Obamas økonomiske politikk som en ”krig mot velstand”:

”President Lyndon Johnson's administration was known for his War on Poverty. President Obama's will become notable for his War on Prosperity.

We're speaking, of course, of Obama's plans to hike income taxes on the most wealthy 2 or 3 percent of the nation. He's not just raising the top rate to 39.6 percent; he's also disallowing about one-third of top earner's deductions, whether for state and local taxes, charitable contributions, or mortgage interest. This is an effective hike in their taxes by an average of about 20 percent.

And soon the next shoe will drop—he'll announce that he's keeping yet another of his campaign promises: to apply the full payroll tax to all income over $250,000 a year. (Right now, the 15.3 percent Social Security tax only applies to the first $106,800 of income—you neither pay the tax on income above that, nor accumulate added benefit.) For many taxpayers in this bracket, this hike will raise their total taxes by about half.

Finally, he's declaring war on investors by raising the capital gains tax rate to 20 percent….

Here is a president who would rather redistribute income than create wealth. He thinks it more important to grow government than to fight inflation.”

Hvor ille det er i ferd med å gå kan man lett se av grafene som er gjengitt her. http://www.calculatedriskblog.com/2009/02/february-economic-summary-in-graphs.html. Men la oss først komme med en advarsel: disse grafene viser utviklingen i amerikansk økonomi de siste månedene, og det som vises er så ille at vi ber sarte sjeler om å ikke klikke på linken vi oppga; innholdet er for grusomt.

Det som vil bli den konkrete effekten av alt dette er en synkende velstand/økende fattigdom, dvs. at stadig flere mister jobben, får dårligere råd, osv. Dagens Aftenposten innholder faktisk noe om dette: ”Tusenvis av middelklasse-innbyggere forlater New York. Finanskrisen gjør at mange New Yorkere må flytte ut av det som er USAs dyreste by å bo i.”

Obamas økonomiske politikk vil innebære at dette problemet bare vil fortsette, og at det vil bli sterkere. Vi vil ikke unnlate å si at noen elementer av denne politikken – spesielt alle bailouts - begynte under president Bush, og at den mest nærliggende årsak til det som nå skjer er et resultat av den økonomiske politikken som Bush førte og av den pengepolitikkene som sentralbanksjef Alan Greenspan førte. Men Obama gikk til valg på ”change”, og dette er dessverre enda et område hvor Obama viser at hans prat om change bare var tomt prat, han har ikke gått inn for noen forandring på dette området; han har bare fortsatt - og kraftig forsterket - den helt feilaktige politikk som Bush og Greenspan sto for.

Altså, så langt har Obama vært en katastrofe.

Denne kommentaren tar bare meget kort for seg Obamas økonomiske politikk, men vi vil i de neste dagene komme tilbake til andre områder, som f.eks. utenrikspolitikk og energipolitikk, hvor Obama har begynt å sette sine spor. Men det vil vel ikke overraske noen hvis vi røper at vårt syn er at hans politikk også på disse områdene er like ødeleggende som hans økonomiske politikk er.

”Valgresultatet ble det verste vi kunne få. Ingen klar vinner medfører at det bare blir kompromisser, og da kommer man ingen vei”. Dette uttalte en israelsk velger i Dagsrevyen etter valget forleden, og vi er enige.

Det sentrumsorienterte Kadima, som har vært ansvarlige for de to mislykkede krigene i Libanon i 2006 og på Gaza nå nylig, burde ha blitt kastet. Isteden fikk de noen flere stemmer enn det konservative Likud. Dette skjedde antagelig fordi opposisjonsstemmene ble delt mellom Likud og Avigdor Liebermans nasjonalistiske Israel Beitini (Israel: vårt hjemland) og fire andre partier på den konservative/nasjonalistiske siden. Valgresultatet illustrerer at Israel ikke kan bestemme seg mht om det vil slåss for sitt lands overlevelse eller ikke.

Resultatet vil antagelig bli at Likuds Benjamin Nethanyahu blir statsminister for en koalisjonsregjering som også omfatter Kadima, og hvor Lieberman & co holdes utenfor regjering. Nethanyahu har også før dette valget hatt en sterk retorikk, men det hadde han også i forkant av den perioden han var statsminister (1996-1999), og da sviktet han alt han hadde sagt før valget.

Vi regner derfor med at det som kalles konflikten i Midt-Østen dessverre vil fortsette på samme måte som hittil i en del år til. Vi regner med at Iran, i tillegg til å være et ideologisk fyrtårn, vil fortsette å gi penger, våpen, og andre viktige ressurser til Hizbolla og Hamas, terroristgrupper som fullstendig kompromissløst har som mål å fjerne Israel fra kartet. Vi regner også med at Israel ikke vil være i stand til å kjempe imot dette på en effektiv måte.

Terrorangrepene mot Israel vil derfor fortsette, media i Vesten vil utelate Hamas/Hizbollas ideologiske motivasjon og fremstille ”konflikten” som om et undertrykt palestinsk folk kjemper en rettferdig kamp mot en okkupant, og Israel vil ikke ta i bruk de nødvendige militære midler som er det eneste kan sikre at angrepene opphører. Dette er nok en illustrasjon som viser at ”forandring” er noe som sjelden forekommer i politikken.

Vi har tidligere gitt uttrykk for vårt syn på Barack H. Obama som i dag blir president i USA, og vi skal ikke gjenta dette i dag. Det vi skal gjøre i dag er så se på noen av de utnevnelser han har fortatt.

Som utenriksminister har han utnevnt sin rival i nominasjonskampen, senator Hillary Clinton. Clinton har vært senator i halvannen periode, og hun har ingen utenrikspolitisk erfaring. Som utenriksminister vil hun bla. reise omkring og megle i diverse konflikter. Skal en megler oppnå resultater må han eller hun være en likandes og sympatisk person, en person som de ulike parter gjerne vil være imøtekommende overfor. Hillary Clinton er ikke en slik person, hun er stri og vanskelig og vil neppe kunne fungere godt i den jobben Obama har utnevnt henne til.

Leder for Homeland Security blir guvernør i Arizona Janet Napolitano. Hun har ingen erfaring med å bekjempe terrorisme; hun er mer opptatt av ulovlig innvandring av mexicanere som søker arbeid enn trusselen fra militant islam.

Som leder for CIA har han utnevnt Bill Clintons gamle stabssjef Leon Panetta. Panetta har ingen erfaring fra etterretningsarbeid.

Ny energiminister blir Steven Chu. Han er er blitt tildelt Nobelprisen i fysikk, men å jobbe med fysikk er totalt annerledes enn å jobbe i politikk. Folk som har liten erfaring fra politikk gjør som regel en svært dårlig jobb når de får viktige politiske verv. Chu har allikevel gitt uttrykk for politiske standpunkter: han støtter den skadelige, nytteløse og forfeilede kampen mot global oppvarming, han vil satse på alternative energiformer, og han har sagt at bensinprisene i USA bør opp på europeisk nivå. Dette kan ikke gå bra.

Som «energi-tsar» (Assistant to the President for Energy and Climate Change) har han utnevnt Carol Browner. Hun er en erklært sosialist, og har vært kommisjonær for Sosialistinternasjonalen. Hennes biografi ble tatt vekk fra hjemmesiden til Sosialistinterasjonalen rett etter utnevnelsen.

Her er hun med: http://www.capitalresearch.org/blog/wp-content/uploads/2009/01/browner_si.pdf

Her er hun fjernet: http://www.socialistinternational.org/viewArticle.cfm?ArticleID=1853

Som den poet som skal lese dikt ved åpningsseremonien har Obama valgt Elizabeth Alexander. Hun er professor ved Yale, og hun skriver bla. modernistiske dikt. Hun er en dårlig skribent og en dårlig tenker, og hun skriver svært dårlige stykker, stykker som i dag klassifiseres som poesi. Se selv på http://www.elizabethalexander.net/home.html

Obama har utnevnt John Holdren til "Science Advicer". Holdren har tidligere arbeidet nært med Paul Ehrlich, som stadig spådde katastrofer som aldri kom, f.eks. mht befolkningseksplosjon, mulig atomkrig (som var "almost certain"), og sultkatastrofer. I 1973 uttalte Holdren at en befolkning i USA på 210 milllioer var for mange, og at 280 millioner i 2040 var alt for mange. I dag har USA mer enn 300 mill innbyggere.

Og som den prest som skal gi «the invocation» ved insettelsesseremonien har han valgt pastor Rich Warren. Warren har sammenlignet ekteskap mellom homofile med incest/polygami/pedofili. Kommentarer helt overflødige.

Det er et unntak fra dette mønsteret: som direktør for National Intelligence har han utnevnt admiral Dennis Blair. Det finnes en rekke historier som illustrerer hans sterke og fargerike personlighet, men vi gjengir kun en: han møtte en bløff fra Kina om Taiwan på denne måten: "Let's be serious, gentlemen. We all know that your capacity to invade Taiwan is problematical in the extreme. But even if you somehow do, you cannot maintain it, you cannot protect it, you cannot keep it. So let's move on to more substantive matters, shall we?" En som kan behandle kineserne slik må ha en del gode egenskaper.

Alt i alt synes vi at disse utnevnelsene illustrerer Obamas personlighet ganske godt. Vi vil derfor avslutte med følgende oppfordring: «Ladies and gentlemen: fasten your seatbelts! It´s going to be a bumpy ride».

Når George W. Bush i morgen går av som USAs president gjør han det som en av de minst populære presidenter i USAs historie. Han er så upopulær at det er en viss mulighet at han vil komme til å overta Jimmy Carters plass som den mest udugelige presidenten USA noen gang har hatt. Det er også lett å forstå at han er så upopulær.

Bush hadde ingen sterk visjon om hvorfor han ville bli president – kanskje hovedformålet var å hevne det nederlag som hans far George Bush sr gikk på da han tapte mot Bill Clinton i 1992. Bush jr var ikke spesielt talentfull eller begavet, han var ingen stor retoriker, og han hadde en god porsjon uflaks. Hans sjarm og humor var av en type som ikke alle likte – og når han forsøkte seg på morsomheter av typen ”det franske språk har ikke engang et ord for entreprenør” var det mange som trodde at han mente det alvorlig.

Han hadde dog sine meninger og han hadde sine meningers mot - han er ikke en av de mange snu-kapppen-etter-vinden-politiker. Men disse meningene var som regel langt unna det beste i det republikanske partiet, representert ved folk som Barry Goldwater og Ronald Reagan. I motsetning til disse, som la en viss vekt på frihet, var Bush jr en «big-government conservative».

At han hadde uflaks burde enhver kunne innrømmet: angrepene 11. september 2001, orkanen Katrina, finanskrisen – disse tingene kunne skjedd når som helst. En talentfull politiker vil kunne utnytte slike ting på en måte som viser hvor god leder han er og gå ned i historien som ”rett man på rett sted til rett tid”, men Bush, som som sagt ikke er spesielt talentfull, klarte ikke å utnytte disse hendelsene på en måte som viste at det var format over ham. En del av kritikken mot ham var også urettferdig. Mht Katrina lå ansvaret for tiltakene for å forhindre det som skjedde etter orkanen hos de lokale myndigheter, og de var udugelige, men siden disse var demokrater og ikke republikanere, rettet media kritikken ikke mot dem, men mot republikaneren Bush. Det skal dog sies at Bush håndterte det som skjedde på en klønete måte.

Også mht finanskrisen gjorde Bush alt galt. Han burde ha forsøke å rette på den politikken som førte til krisen, men gjorde det ikke, og han burde ha gått imot alle bailouts. Hn gjorde det motsatte, og var da med på ikke bare å skape krisen, men å gjøre den verre enn den ellers ville ha blitt.

Mht generell politikk gjorde Bush det mest helt galt: han økte statens utgifter kolossalt, han doblet den nasjonale gjelden for å bruke penger på sosiale programmer, han gikk inn for en lov som innebar at visse grupper skulle få sine medisinutgifter dekket av skattebetalerne, han doblet størrelsen på Department of Education, og støtter flere andre omfordelingsprogrammer. Utgifter for å begrense fattigdom økte under Bush med mer enn 50 % (nesten 30 % korrigert for prisstigning) til 3 % av BNP. Han gikk inn for McCain-Feingold, en lov som reduserer ytringsfriheten, han støttet unødvendige begrensinger på forretningsdrift med Sarbanes-Oxley, etc. Bush brukte også betydelige ressurser på å begrense spredning av hiv, aids og malaria i Afrika. Han gikk inn for en palestinsk stat, og han la begrensinger på Israels bruk av militær makt
Alt dette er i fullt samsvar med Bushs ideologi «compassionate conservatism». Pga. dette overlater Bush til sin etterfølger landet i en ganske dårlig tilstand.

Det er dog en ting som de fleste vil knytte til Bush: krigen mot terror, krigen for å frigjøre Afghanistan og Irak. Vi har skrevet mye om dette tidligere og skal ikke gjenta det her, men vi vil kort si at USA hadde all rett til å gå til krig mot det Talibanstyrte Afghanistan og Saddam Husseins Irak. Disse regimene var grusomme tyrannier og de var direkte involvert i terrorangrep mot Vesten og USA. De fortjente å styrtes.

Det ser nå ut til at krigen i Irak var vellykket. USA har vunnet denne krigen. I Afghanistan ser det verre ut, situasjonen der er ikke avklart.

Disse krigene kom etter at USA ble angrepet 11. september 2001. Alle som husker det vet at den dominerende holdning etter disse angrepene var at det ville komme flere angrep. Bush satte seg fore å hindre dette, og det har han klart. Til tross for massiv kritikk sto han fast på sitt, han sto fast på sin måte å føre krigen på. Han sto fast selv om pressen, kongressen, og endog militære ledere ba han om å legge om kursen. Bush sto på sitt (vi tenker da på «the surge» og utnevnelsen av general Petraeus til øverste militære leder for de amerikanske styrkene i Irak), og historien viser klart at det han sto på var riktig.

Vi opprettholder dog den kritikken vi tidligere har rettet mot Bush pga krigen (det rette målet var Iran, ikke Irak, vi er imot nasjonsbygging, vi tar avstand fra bruk av tortur av fanger, vi mener at myndighetene muligens i for stor grad har tillatt overvåking, etc.).

Hvordan vil Bushs ettermæle bli? Vi tror at dersom finanskrisen ikke hadde kommet ville hans ettermele blitt langt bedre enn det nå ser ut til. Og mye avhenger også av hva som skjer under hans etterfølger. Men dette er det for tidlig å si noe om.

Så det er mulig at fremtidige historikere vil dele førsteplassen over USAs mest udugelige presidenter mellom Carter og Bush jr.

«Våpenhvilen varte i syv timer» fortelle VG i dag. Videre fra VG: « Fem raketter skutt fra Gaza. Israel svarte med luftangrep - en kvinne og et barn skadet.»

Israel erklærte i går ensidig våpehvile i håp om at krigen kunne avsluttes. Men som man burde forvente fortsatte Hamas sine angrep mot Israel.

Etter vårt syn har Israel all rett til å fortsette sin krigføring på Gaza inntil alle angrep mot Israel opphører.

Hvis Hamas vil ha fred kan de bare anerkjenne Israel og avslutte alle sine angrep mot Israel. Da blir det fred med en gang.

Det er forfedelig at mange sivile på Gaza blir drept og skadet, men ansvaret for dette ligger på angriperen, dvs. Hamas. Kun en militær seier over Hamas og tilsvarende grupper kan bringe fred til området. At fredelige løsninger/dialog/forhandlinger ikke vil bringe fred viser det som skjedde i natt etter at Isreal erklærte ensidig våpenhvile: Hamas og deres medsammensvorne vil ikke ha fred, de vil krige mot Israel og de bryr seg ikke om hvor mange som blir drept mens dette pågår. Så lange angrepene fortstter har Israel som sagt all rett til å fortsette å forsvare seg. Israel bør fortsette krigen inntil de oppnår en betingelsesløs kapitulasjon fra Hamas´ side. Dersom krigen stanses før dette er oppnådd vil krigen, som vi har sett i natt, bli tatt opp igjen på et senere tidspunkt.

OPPDATERING MANDAG 19/1: Senere på søndag gikk også Hamas inn for en våpehvile. Vi får håpe at det blir fred denne gangen, men skal vi dømme etter det som er skjedd de siste 60 årene vil vi ikke bli overrasket dersom Hamas bruker våpehvilen til å skaffe nye forsyninger av våpen og at de snart vil ta opp igjen sine angrep mot Isreal. Hvis dette skjer var Israels avslutning av krigen nå et stort feilgrep.

Vesten er i dag i krig. Krigen foregår på flere isolert fronter, men det er samme fiende. Krigen foregår mest intens i Gaza, men det pågår også stridigheter i Afghanistan og i Irak.

Fienden er militant islam, og de som kjemper på vegne av denne ideologien er grupper som al Qaida, Taliban, Hizbolla og Hamas. Bak disse står Iran.

Krigen ble satt i gang for at Vesten skulle forsvare seg. Som kjent har Vesten de siste 20 årene blitt utsatt for en rekke terrorangrep. Israel står i en noe annen posisjon, de har vært under mer eller mindre kontinuerlige angrep siden 1948.

Det har også vært små utbrudd av denne krigen i form av opptøyer i Paris, København, Athen og Oslo. Den utløsnede faktor i forbindelse med disse opptøyene har i hovedsak vært direkte knytte til temaet i den pågående krigen (for eksempel Muhammed-tegninger, at fransk politi har gått inn i områder som muslimer regner som sine egne, at Israel-tilhengere blir angrepet ved kasting av stein og Molotv-cocktails, osv.)

Men militant islam er ikke enerådende i de landene og områdene angrepene kommer fra. Også i disse områdene er det modige krefter som kjemper imot det militant islam representerer, og som da er Vestens allierte. Vi tillater oss å gjengi et lengre sitat fra en artikkel i New York Times, en artikkel som forteller om noen av de som på sitt vis kjemper i mot militant islam:

Afghan Girls, Scarred by Acid, Defy Terror, Embracing School,

[I]f the acid attack against Shamsia and 14 others—students and teachers—was meant to terrorize the girls into staying home, it appears to have completely failed.

Today, nearly all of the wounded girls are back at the Mirwais School for Girls, including even Shamsia, whose face was so badly burned that she had to be sent abroad for treatment. Perhaps even more remarkable, nearly every other female student in this deeply conservative community has returned as well—about 1,300 in all.

"My parents told me to keep coming to school even if I am killed," said Shamsia, 17, in a moment after class. Shamsia's mother, like nearly all of the adult women in the area, is unable to read or write. "The people who did this to me don't want women to be educated. They want us to be stupid things."

In the five years since the Mirwais School for Girls was built here by the Japanese government, it appears to have set off something of a social revolution….

In the days after the attack, the Mirwais School for Girls stood empty; none of the parents would let their daughters venture outside.

That is when the headmaster, Mahmood Qadari, got to work….
"I told them, if you don't send your daughters to school, then the enemy wins," Mr. Qadari said. "I told them not to give in to darkness. Education is the way to improve our society." (Sitat slutt)

Fienden, militant islam, vil ha et samfunn hvor jenter ikke kan gå på skole, hvor kvinner ikke kan arbeide utenfor hjemmet, hvor homofili straffes med døden, hvor frafall fra islam straffes med døden, hvor kvinner som har sex uten å være gift blir steinet til døde. De vil at menn skal kunne gifte seg med jenter som er ni år gamle. De vil ha et samfunn hvor islamsk lov er det eneste som råder, et samfunn hvor ikke-muslimer i beste fall er annenrangs borgere, osv.

Hvis Vesten trapper ned denne krigen betyr det at vi gir oss og lar makten og overtaket gå til de som kaster syre i ansiktet på småjenter fordi de ønsker å gå på skole. Det er dette det handler om.

”Kaster brannbomber mot politiet. Harde gatekamper i Oslo” skrev Dagbladet i går kveld.

Videre fra Dagbladet: ”Politiet har begynt å spre de flere tusen motdemonstrantene som omringet den pro-israelske markeringen ved Stortinget.

Store politistyrker begynte ved 17.45-tiden å bruke tåregass og pepperspray mot en gruppe svært hissige demonstranter som den siste timen har omringet selve markeringen inne på Eidsvoll plass.

Hele området rundt Stortinget og Eidsvoll plass fylles nå med tåregass. Pro-israelerne inne på Eidsvoll plass sluses nå ut av politiet.

Pågripelse inne på Stortinget
Gassen har også sevet inn i første etasje på Stortinget, og vår reporter sier at det begynner å bli ubehagelig også inne i bygget. Men flere demonstranter har søkt tilflukt inne i Stortinget, og minst en demonstrant skal ha blitt pågrepet inne i stortingsresepsjonen.

Motdemonstranter kaster snøballer, egg, flasker, stein og fyrverkeri mot politiet og israelvennene.

En pressefotograf har blitt slått ned av demonstrantene, forteller Dagbladets journalist i Spikersuppa i Oslo.

- Det kastes brannbomber mot politifolkene og en pressefotograf ble slått ned av demonstrantene”.

Nettavisen skriver følgende:

”- Slagmark. Politiet skøyt tåregass som la et teppe over Karl Johan fra Stortinget til Nationaltheatret. Demonstrantene kastet brustein og tente på søppelbøtter i et forsøk på å stoppe politiets fremrykning. Det fungerte dårlig.

- Det var kraftige sammenstøt her og mye røyk, sier Nettavisens Lars Joakim Skarvøy som er på stedet.

Minutter senere var demonstrantene på nytt splittet og politiet fortsatte videre til andre steder i byen.

- Hele Oslo sentrum ser nå ut som en slagmark. Det ligger utbrente søppelbøtter, brustein og annet i gatene. Biler er knust og det er ennå tåregass i luften, sa Nettavisens reporter på stedet ved 21.30-tiden.

- Dette er en av de tyngste jobbene og største utfordringene vi har hatt. Vi må tilbake til tidlig 80-tall for å finne lignende situasjoner i Norge, sier stabssjef Johan Fredriksen ved Oslo politidistrikt til Aftenposten.no" (sitat slutt).

Det som skjedde var at noen tusen fredelige Israel-venner ønsket å vise sin støtte til Israel, og markere at Israel har rett til å forsvare seg, dvs. de ville vise at de støtter Israels forsøk på å stanse Hamas’ mangeårige rakettkrig mot tilfeldige sivile mål i Israel.

Disse fredelige demonstrantene ble så angrepet av Hamas-tilhengere med snøballer, egg, flasker, stein, fyrverkeri og Molotv-cocktails. I dag morges er seks personer skadet, fem av dem politifolk, og mer enn 30 er arrestert.

Selv om det er prinsipielle likhetspunkter – fredelige Israel angripes av voldelige Hamas-tilhengere – blir det feil å kalle Oslo sentrum i går for et Gaza i miniatyr: ingen mistet livet, men Hamas-tilhengerne forårsaket ikke bare seks personskader, de forårsaket også skader på butikker og bygninger for flere millioner kroner.

Det dette fundamentalt sett handler om er krigen mellom Iran og Vesten. Iran fører krig via sine løpegutter i Hamas (og Hizbolla), og deres mål i første omgang er å fjerne Israel fra kartet og å underlegge befolkningen i området et islamistisk diktatur.

Det er svært ille å se at denne siden, dvs. Irans terrorstyre, har så mange tilhengere som er villige til å bruke voldelige metoder mot fredelige mennesker i Oslo sentrum. Vi frykter at dette er et varsel om det som skal komme.

New York, Bali, London, Madrid, Marokko, Baghdad, Istanbul, Israel, Kenya, Filippinene, og nå Mumbai/Bombay. Alle disse stedene er de siste årene blitt utsatt for terrorangrep utført av militante muslimer. Antall drepte har variert fra noen få til flere tusen. Når vil det slutte?

Vi kommer tilbake til dette, men det som må skje i første omgang er at alle siviliserte land intensiverer overvåkningen av miljøer hvor det kan finnes potensielle terrorister.

USA intensiverte sin overvåkning kraftig etter det som skjedde i 2001 (det er dog mulig at overvåkningen i USA har gått for langt), og det er mye som tyder på at en rekke terrorangrep er blitt forhindret. For detaljer, se Ronald Kesslers The Terrorist Watch: Inside the Desperate Race to Stop the Next Attack som forteller om et betydelig antall angrep som er blitt stoppet i USA.

Andre land bør i første omgang gjøre det samme. Kun dette kan, dersom man på basis av resultater av overvåkningen arrestere alle som oppfordrer til, planlegger eller støtter terror, på kort sikt redusere sannsynligheten for at det kommer flere slike angrep.

Dette angrepet skjedd i Indias mest kapitalistiske by, og på byens mest prestisjefylte hotell Taj Mahal (selv om det også var andre mål som ble angrepet). Angrepet var direkte rettet mot de elementer i India som symboliserer frihet, vekst og velstand, verdier som islam tar sterk avstand fra.

Hven står bak? Det er opplagt militante muslimer som står bak, men det har nå vist seg at alle kom fra Pakistan. Dette kan føre til problemer mellom India og Pakistan, det kan føre til at India angriper Pakistan, i første omgang verbalt og diplomatisk, og da kan myndighetene i Pakistan få påskudd til ytterligere å svekke intensiteten i sin krig mot alQaida & co. Dette er (ut fra dagens dominerende premisser) en meget komplisert problemstilling, og når alle vestens ledere er svært svake så tyder dette på at vi går urolige og farlige tider i møte.

Det som må skje på lang sikt, og det eneste som kan eliminere trusselen fra militant islam er at militant islams prestisje ødelegges. Det må bli slik at det blir klinklende klart at det å støtte militant islam er å støtte en ideologi som taper på alle fronter.

Islams ledestjerner er Iran og Saudi-Arabia. Regimene i disse landene er grusomme terrorregimer, og et viktig element i å bli kvitt trusselen fra militant islam er å eliminere regimene i disse landene. Mao. så lenge regimene i disse landene sitter vil vi fortsette å oppleve terrorangrep av den type som for noen dager siden rammet Mumbai. Hvor skjer det neste gang? Oslo? Stockholm? København?

Det er umulig å si. Men det man kan si er at så lenge regimene i Iran og Saudi-Arabia fortsetter å forsyne terrorister med ideologi, motivasjon, opplæring og penger, så vil det komme flere angrep.

FN har utviklet seg i stadig mer negativ retning helt siden opprettelsen. Feilen var klar allerede i utgangspunktet: alle land skulle være likeverdige, dvs. siviliserte vestlige land hadde i FN samme status som barbariske tyrannier.

I de senere år har resultatet av dette grovt umoralske utgangpunktet vist seg stadig klarere. Det finnes utallige eksempler som viser dette (alt fra handlingslammelse overfor massemord på tilfeldige sivile mennesker til en enorm korrupsjon), men vi skal i dag kun se på det aller siste som er skjedd.

Nylig vedtok FNs generalforsamling et forslag om å forby bakvaskelse av religioner. Det ble vedtatt med stort flertall; 85 stemte for, 50 stemte mot, 42 avholdt seg fra å stemme.

Resolusjonen oppfordrer medlemslandene til å foreta endringer i sine lovverk slik at rettsapparatet kan brukes til å hindre at islam blir koblet med menneskerettighetskrenkelser og terrorisme. Forslagets ordlyd – forby bakvaskelse av religioner – er altså kun en kode som egentlig betyr forbud mot å kritisere islam.

Vi kan ikke si at dette burde være den siste spikeren i FNs likkiste, denne kisten er så full av spiker at det knapt er plass til flere.

Vi i DLF mener at alle siviliserte land burde ha forlatt FN for lenge siden. Det er med blandede følelser vi stadig ser bekreftelse på at dette synet er korrekt. Det som gjør oss mest skuffet er at ingen siviliserte land våger å reise reell motstand mot forsøkene fra den islamske verden på å stadig spre islam på et utall forskjellige måter.

Vi får bare gjenta et vi har sagt mange ganger før: siviliserte land bør trekke seg ut av FN.

I dag går amerikanerne til urnene for å velge sin 44. president. Kandidatene er den gamle krigshelten, senator John McCain, og den unge og karismatiske Barack Hussein Obama, som er fersk senator.

Begge står svært langt fra det DLF står for, så vi kan ikke støtte noen av dem. Vi synes egentlig at begge kandidatene er ganske ille.

John McCain er en pragmatisk sentrumspolitiker, han er ikke en ideologisk fløypolitiker slik for eksempel Barry Goldwater var (han var kandidat for republikanerne i 1964), og han har relativt ofte gått på tvers av sitt parti. Har vil dermed kunne appellere til semtrumsvelgere, men til gjengjeld vil han da miste det som kalles høyrefløyen i partiet.

Det er som sagt mye galt med McCain, og vi tillater oss å liste opp noen av de mange punktene hvor vi er sterkt uenige med ham:

Han er initiativtager til McCain-Feingold, et lovforslag som innebærer at private ikke skal kunne bruke så mye de måtte ønske av egne penger for å støtte politiske kandidater. Dette har i praksis den effekt at politikerne selv skal kunne bestemme hvordan rekrutteringen av nye politikere skal skje, loven vil hindre nye folk å komme inn i politikkene uten å være godkjent av det politiske establishment. Dette er mao. en ordning hvor vanlige folk kan hindres i å bli politikere uavhengig av etablerte politiske maktstrukturer – det er en ordning som isolerer politikere fra folket og som holder makten i politikernes hender. Dette er også et sterkt inngrep i ytringsfriheten.

McCain har også vært en meget ivrig støttespiller til tiltak som skal begrense den globale oppvarmingen. Oppvarmingen vi har hatt de siste tiårene (men ikke etter 1998) er en naturlig klimaendring, men McCain og de fleste andre politikere tror den er menneskeskapt. Tiltakene han går inn for vil øke skatter og avgifter, og ellers legge betydelige restriksjoner på verdiskapning og velstand.

McCain er på generelt grunnlag motstander av business, dvs. verdiskapning, og velstand, han ser ned på profittmotivet (som ikke er annet enn ønsket om å forbedre sitt liv ved å jobbe, selge og tjene penger). Han anser seg selv som mer moralsk enn forretningsfolk; forretningsfolk jobber for å tjene penger mens han hadde ofret seg for sitt land (han var krigsfange i Hanoi i fem år). McCains slagord i kampanjen bekrefter dette, hans slagord er ikke ”Freedom” eller ”Individual rights”, hans slagord er ”Country first”.

McCain har uttalt at han vil ”ta” medisinindustrien og ”Wall Street” – at han vil ”ta” bransjer som produserer legemidler og reduserer sykdom og bransjer som sørger for at penger flyter dit de er mest produktive - illustrerer hans uttalelse om at han ikke har greie på økonomi.

Kanskje tror han at det er Wall Street, dvs. meglerne der, som har skapt finanskrisen. Dette er i så fall ikke korrekt. Meglere opererer innenfor rammebetingelse de politiske myndigheter har fastsatt, og det er disse som er skyld i finanskrisen. Og medisinsindustrien leverer til et helsevesen som er gjennomregulert av det offentlige, så det er ikke overraskende at underlige ting forekommer. Men det er igjen offentlige inngrep som bærer skylden for det gale som skjer.

Dersom finanskrisen ikke hadde kommet tror vi at McCain ville ha vunnet valget. Men når denne krisen kom, og når McCain taklet den på en helt feil måte, så tyder alt på at McCain vil tape valget.

Det er president Bush som får skylden for krisen, selv om han ikke har større skyld i den enn alle presidenter som har sittet siden 1929 (fra og med Hoover). Alle partier har i denne perioden ført omtrent samme økonomiske politikk, en politikk som vil skape kriser, og krisene kan komme når som helst. Og når de kommer er det den sittende presidenten og hans parti som får skylden.

McCain kunne ha tatt initiativet da forslagene til krisepakker kom og gått imot dem. Siden meningsmålinger tydet på at opinionen var imot redningspakkene med en overvekt på 2 til 1, er det grunn til å tro at McCain ville ha fått et oppsving dersom han hadde gått imot. Men politikere av McCains type er tilhengere av alle former for offentlig pengebruk, og McCain ville aldri gått imot noe slik, selv ikke om han kunne vunnet valget på det.

Meningsmålinger nå tyder på at Obama vil vinne valget. Meningsmålinger har som kjent vist feil tidligere, så vi vil ikke si at en seier til Obama er sikker. Men vi tror at Obama vinner. Han vil da bli USAs 44. president, og hans regjeringstid vil bli en katastrofe. Obama er sterkt venstreorientert, han kombinerer de verste egenskaper hos Jimmy Carter (president 1977-81) med de verste egenskaper hos George McGovern (demokratenes kandidat i 1972), samtidig som han er helt uten politisk og administrativ erfaring, han har som sagt kun vært senator i to år.

Vi vil ikke si mer om Obama nå, antagelig vil vi i de neste fire årene få mange anledninger til å påpeke det gale han gjør.

At amerikanerne nå har valget mellom disse to tyder på at noe er alvorlig galt i amerikansk kultur. Hvis Obama vinner vil amerikanerne få merke at det blir ”change”, men siden de har stemt Obama inn vil de fortjene denne forandringen

I det gamle kommunistSovjet satte myndighetene krav til hvor stor produksjonen skulle være: en spikerfabrikk skulle produsere så og så mange tonn spiker i året, en skofabrikk skulle produsere så og så mange par sko i året, osv.

Dette førte til at fabrikkene la vekt på størrelsen av produksjonen og ikke på kvaliteten av varene: om spikrene eller skoene var ubrukelige spilte mindre rolle – så lenge statens produksjonskrav var oppfylt var alle fornøyd, dvs. byråkartene og politikerne var fornøyde. Og de som skulle kjøpe varene hadde intet valg, det var jo ingen konkurranse – så folk måtte finne seg i dårlige sko, ubrukelige spiker, osv.

Vi kom til å tenke på dette da vi så følgende overskrift over et foto av en korridor fylt av barn i Aften i går: ”Kommunen: Her er det fint å leke”. Ingressen lyder slik: ”Med et pennestrøk har kommunen oppgradert denne gangen til lekeareal. Hvorfor? For at barnehagen skal kunne ta imot flere barn”.

Kommentarer er vel egentlig overflødige, men allikevel: for å tilfredsstille politiske mål om antall barnehaveplasser har politikerne omdefinert, dvs. satt nye navn på, visse arealer: her er en korridor omdøpt til lekeareal. Og hokus pokus: kravene er nå oppfylt og barnehaven kan ta imot enda flere barn.

Slik må det nødvendigvis gå når målet er å oppfylle krav satt av politikere. Formelt blir kanskje krav og løfter oppfylt, men i realiteten er det ofte sjonglering med statistikk og navn som gjør at målene blir oppfylt, i realiteten er målene forlatt.

Hvordan burde slikt foregå? Hvordan får man bedre tilbud og bedre kvalitet på det som tilbys? Jo, det er kun én måte å oppnå dette på.

For det første må produksjonen økes. Øket velstand kommer av øket produksjon. VHordabn fpr man til øket produksjn? Jo, det må lønne seg å jobbe, dvs. skattenivået må være lavt og ikke-progressivt. Hvordan skal produksjonen koordineres, dvs. hva skal produseres og i hvilke mengder? Dette må bestemmes av forbrukerne gjennom direkte valg, dvs. ikke via politikere/stat/kommune, men via prismekanismen - prismekanismen sørger for at forbrukernes ønsker og behov formidles direkte til produsentene.

For å få dette til må man ha en fri prisdannelse, et fritt arbeidsmarked, og det må ikke være noen statlige begrensninger på etablering, produksjon og verdiskapning. Har man dette kan folk jobbe så mye de ønsker, de kan skape så mye verdier de ønsker, og de kan handle/bydde i den grad de ønsker. Det vil da være fri konkurranse mellom ulike produsenter, og kun dette kan føre til at tilbudet blir bedre og bedre.

Dagens system hvor politikerne bestemmer det meste innebærer i beste fall kun i liten grad reell verdiskapning/velstandsøkning. Det innebærer i hovedsak kun at politikere får sjonglere med statistikk og navnsetting slik at det skal se ut om som de oppfyller løfter som de egentlig ikke klarer å oppfylle.

Kun frihet kan føre til en stadig velstandsøkning; styring og regulering fører til synkede velstad, juks, snusk og bedrag. Artikkelen i Aften er bare ett av utallige eksmepler på dette.

Man hadde kanskje trodd og håpet at sjørøveri var noe som hørte fortiden til, men slik er det dessverre ikke. Vi siterer fra en fersk artikkel i VG: ”Piratene som torsdag kapret et ukrainsk lasteskip utenfor Somalia, krever nærmere 200 millioner kroner i løsepenger.

En talsmann for de somaliske piratene kunngjorde kravet på 35 millioner dollar på telefon til nyhetsbyrået AP lørdag. … Noel Choong, sjef for piratovervåking ved Det internasjonale maritime byrå i Malaysia, opplyser at et gresk tankskip ble kapret i det samme havområdet utenfor Afrikas Horn fredag.

- Somaliske pirater skjøt med maskinpistoler og bordet skipet i Adenbukta, sier Choong. Tankeren er lastet med kjemikalier og har en besetning på 19 om bord.”

I en reportasje i Dagsrevyen i går ble det opplyst at piratvirksomhet i dette området er i ferd med å bli et stort problem. Dette området ligger i den vanlige handelsruten mellom Europa og Asia, og er mye trafikert av ulike typer skip, inkludert passasjerskip og godsskip.

Det er svært ille at en slik viktig trafikkåre ikke er trygg, det kan føre til store økonomisk konsekvenser for alle som er involvert. Leverandører får ikke levert, mottagere får ikke inn det de skal ha, redere få ikke oppgjør, skip blir opptatt lenger enn beregnet, osv. Ringvirkningene kan bli enorme.

Dagsrevyen fortalte også at det var et dansk krigsskip i området, men at dette ikke hadde ført til at piratvirksomheten på noe vis hadde blitt redusert; det var lite danskene egentlig kunne gjøre (de hadde en gang arrestert 20 pirater, men hadde ingen jurisdiksjon over fangene og måtte slippe dem). Det var også få slike skip i området i forhold til det som kreves for å stanse virksomheten.

Så hva kan gjøre for å stanse dette? Det er helt klart mulig å stanse dette, men forutsetningen er at det finnes politikere med makt som er villige til å gjøre det. Nå er dette i dag en urealistisk forutsetning, men vi vil allikevel kort skissere en plan for hvordan denne virksomheten enkelt kan stanses:

Det plasseres et hangarskip med jagerfly i området. Når et skip rapporterer at pirater er på vei mot dem, kontakter det hangarskipet som så dirigerer jagere til stedet. Jagerne fyrer så av raketter mot piratenes båter. Skulle piratene allikevel klare å borde et skip må spesialtrenede soldater settes inn. Vi vil tro at dersom noe slikt gjøres én gang vil problemet opphøre.

De eneste som har ressurser til å gjøre noe slikt er USA, men vi har dessverre liten tro på at noe slikt vil skje. (At hverken NATO eller FN vil gjøre noe er opplagt, og de venstreorienterte vil antagelig foreslå at man skal gå i dialog med piratene, noe som neppe vil føre frem.)

Så vi frykter at dette problemet ikke vil få en løsning i de nærmeste årene, og at det derfor bare vil øke i tiden fremover.

”2300 dollar må hver amerikaner betale for å redde amerikansk økonomi”. Dette ble opplyst påTV2s nyhetssending i morges. Dette er altså kostnaden for hver enkelt av de 300 millioner amerikanere dersom den foreslåtte redningspakken som nå diskuteres blir vedtatt.

Men er dette rettferdig? Er det rettferdig at alle vanlige amerikanere blir pålagt å betale for denne redningspakken?

La oss før vi svarer på dette (enda en gang) kort skissere årsaken til dagens problemer.

Det er tre grunnleggende forhold som er årsaken til krisen:

1)En statlig inflasjonspolitikk, som alle regjeringer i USA har ført siden 1913. (Ikke alle regjeringer har vært like ille, men etter at gullstandarden ble forlatt i 1913 har alle regjeringer inflatert dollaren, dvs. de har arbeidet for å gjøre dollaren ustabil/redusere dollarenes verdi. En grei oversikt for de siste 60 år ligger her: http://www.miseryindex.us/irbyyear.asp

2)Statlige pålegg om at spesielt boligbanker skulle gi lån til personer som egentlig ikke var kredittverdige.

3)En implisitt garanti om at store firmaer ikke kan gå overende, dvs. at dersom store firmaer kommer i vanskeligheter så vil staten redde dem.

Alt dette fører til at det blir vanskelig å planlegge økonomisk disposisjoner (penger er målestokken på økonomisk verdi, og hvis pengeverdien er ustabil så blir langsiktighet umulig), til at bankene måtte gi lån som en del av låntagerne ikke kunne innfri, og til at bedrifter inkluder banker oppførte seg stadig mer uansvarlig.

Dersom man hadde ført en liberalistisk politikk ville ingen av disse fenomenene ha funnet sted: under en liberalistisk politikk ville man hatt en gullstandard, det vil ikke være noen statlige pålegg til bankene og staten ville ikke reddet firmaer som ble ledet på en dårlig og uansvarlig måte.

(Når folk som statsminister Stoltenberg og finansminister Halvorsen sier at krisen skyldes en fri markedsøkonomi (Stoltenberg på Dagsrevyen på mandag) eller en liberalistisk politikk (Halvorsen i Politisk kvarter på NRK i morges) så er de i beste fall kunnskapsløse, i verste fall så lyver de. Vi vil dog ikke beskylde dem for å lyve.)

Vi innledet med å spørre om det er rettferdig om amerikanere flest blir pålagt å betale for krisen. Som sagt er den politikken som er skyld i krisene ført av alle regjeringer omtrent de siste 100 år. Og da er alle som har stemt på disse regjeringene (vi vet at folket ikke velger regjeringer direkte, men de velger presidenter, senatorer kongressmedlemmer, etc.), og alle som har tiet og samtykket, de er etter vårt syn medskyldige i det som har skjedd. Og derfor er det helt rettferdig at de blir pålagt å betale. (Redningspakken innebærer at folk må betale gjennom skatte- og avgiftsøkninger og inflasjon, men dersom løsningen kommer på andre måter, for eksempel gjennom konkurser, må bare folk flest betale på andre måter – det er altså ingen måte å hindre at folk flest må betale for den statlige innblandingspolitikken som har vært ført og som de har støttet de siste 100 år.)

Det eneste urettferdige ved dette er at også folk som har vært tilhengere av en liberalistisk politikk også blir tvunget til å betale. Men slik er det med politikk; det som flertallet velger, det må alle finne seg i.

Så lenge flertallet vil ha statlig styring av økonomien, så lenge de ikke vil ha en fri økonomi med et totalt skille mellom stat og økonomi (og hvor staten kun beskytter oss mot kriminelle og opprettholder kontrakter), vil slike kriser fortsette å komme. Og da er det bare rettferdig at de også betaler det det koster.

Nå er det kommet enda en trussel mot en kunstner fra en militant muslim. ”Muslim leader threatens to kill Paul McCartney over Israel gig.

An Islamic militant leader warned that former Beatle Sir Paul McCartney could be the target of suicide bombers unless he cancels his first concert in Israel, reported the British Sunday Express.

The celebrated rock star plans to arrive in Israel as part of a world tour, and give a single concert at Tel Aviv's Park Hayarkon on September 25.

Omar Bakri, an Islamic preacher, said McCartney's decision to perform as part of Israel's 60th anniversary celebrations made him the enemy of Muslims worldwide.

"If he values his life, Mr. McCartney must not come to Israel," Bakri was quoted as saying. "He will not be safe there. The sacrifice operatives will be waiting for him." (Sitat slutt)

Dettw er som kjent ikke den første trusselen som kunstnere er blitt utsatt for fra militante muslimer; fra tidligere kjenner vi dødsdommen mot Salman Rushdie fra 1991, vi kjenner truslene mot de som tegnet og som publiserte karikaturer av Muhammed i Danmark og Norge for et par år siden, vi kjenner truslene mot den svenske tegneren Lars Vilks, og vi vet at en oppsetning av Mozaers opera Idomeno ble tatt av plakaten i Berlin fordi den innholdte en scene hvor Idomeno befinner seg ved siden av de avhuggede hodene til Buddha, Jesus, Poseidon og Muhammed.

At disse truslene nå fortsetter og har pågått i nesten 20 år viser at Vesten ikke har reagert riktig på den. Vi har ytringsfrihet, de som ønsker å ytre seg slik kunstnerne i disse tilfellene har ønsket har all rett til dette, og det er myndighetene oppgave å beskytte dem

Men det har myndigheten ikke gjort. Ingen regjering i Vesten har forsvarte ytringsfriheten slik de burde, i stedet har myndighetene gått terroristenes ærend og bedt de som ønsket å uttrykke seg om å dempe seg - hvis de i det hele tatt ikke har sett en annen vei (slik president Bush sr gjorde da dødsdommen mot Rushdie kom fra Irans regjering).

Hva skulle så myndighetene ha gjort? I tilfellet Rushdie kom det en religiøst begrunnet dødsdom fra lederen i Iran mot en innbygger i et annet land (Rushdie var britisk statsborger). Dette er reelt sett en krigserklæring mot England, og England burde ha svart med krig. Siden England er med i NATO burde dette ha blitt en krig mellom NATO og Iran. Dersom NATO hadde raslet med sablene ville dødsdommen høyst sannsynlig blitt trukket tilbake, og vi ville antagelig ha unngått de siste 20 års terrorangrep mot Vesten – ettergivenhet fører bare til at bøller får blod på tann og blir enda mer ivrige og farlige.

Dersom truslene fremsettes av borgere i eget land bør politiet arrestere den som har fremsatt trusselen – her er det snakk om reelle trusler og slike omfattes ikke av ytringsfriheten; videre bør politiet overvåke miljøer hvor folk som kan finne på å gjennomføre truslene er å finne, og samtidig bør de som ytrer seg få alle den politibeskyttelse som er nødvendig for at de skal kunne drive sin virksomhet i full trygghet.

Vi har liten tro på at myndighetene vil gjøre alt dette. Men vi setter stor pris på de kunstnere, forleggere og redaktører som allikevel sier det de ønsker å si, selv om den beskyttelsen de får fra myndighetene er svak.

Og mht McCartney så regner vi med at han ikke lar seg true til å avlyse sin konsert i Israel.

Det er i dag syv år siden 19 militante muslimer kapret fire passasjerfly og førsøkte å styrte dem inn i viktige symbolske bygninger i USA. Tre av de kaprede flyene nådde sine mål, og innpå 3000 tilfeldige sivile amerikanere ble drept, de aller fleste av dem var folk som var tidlig på jobb i World Trade Center.

USAs svar på dette – i første omgang å invadere og så avsette de tyraniske regimene i Afghanistan og Irak - var feil uttenkt og svakt gjennomført. Den som hadde hovedansvaret for dette var den da angrepene skjedde den relativt nyinnsatte president George W. Bush.

Det er dog all grunn til å tro at dersom USA hadde hatt en annen president ville reaksjonen fra USA ha vært enda svakere; i de mange angrep som skjedde mot USA fra militante muslimer mellom 1979 (da USAs ambassade i Teheran ble okkupert, en okkupasjon som varte i innpå halvannet år) og 2001, var reaksjonen fra USA nærmest ikke-eksisterende: det var ingen reaksjon på angrepet på USS Cole i 2000, det var kun en liten reaksjon på angrepene mot ambassadene i Dar es Salaam og Nairobi i 1998, det var kun en kriminaletterforskning etter angrepet på World Trade Center i 1993, det var ingen reaksjon etter angrepet som drepte 200 amerikanske soldater i Beirut i 1983, det var kun ettergivenhet etter dødsdommen mot Salman Rushdie i 1989, osv. De presidentene som var ansvarlige for denne passiviteten og ettergivenheten var Carter, Reagan, Bush sr, og Clinton.

Det er svært mye negativt vi kan si om Bush. Vi har tidligere sagt mye negativt om ham, og vi kommer til å si mye negativt om ham når han om fire måneder går av. Men han har én god egenskap, han står fast på sine meninger. Han er ikke en opportunist, han er ikke ettergivende, han står imot press, han kjører sitt løp selv om mange er uenige med ham

Nye avsløringer viser hvor hardt han har kjempet mot sine egne offiserer og sine egen byråkarter for å få gjennomført det han ønsket. Den kjente journalisten Bob Woodward er nå ute med sin fjerde (!)
bok om Bushs presidenttid, og et kort utdrag av denne er gjengitt i Washington Post 9. september. Det handler om situasjonen for ca ett år siden, hvor Bush ønsket en kraftig økning av antall tropper i Irak for å vinne krigen, en «surge» som i dag har vist seg å være det som skulle til for å vinne krigen (ett eksempel på den store fremgangen ligger her: http://www.usatoday.com/news/world/iraq/2008-09-01-iraqnews_N.htm).

Vi siterer fra Woodward (det er langt, men verd å lese):

«Retired Army Gen. Jack Keane came to the White House on Thursday, Sept. 13, 2007, to deliver a strong and sober message. The military chain of command, he told Vice President Cheney, wasn't on the same page as the current US commander in Iraq, Gen. David H. Petraeus. The tension threatened to undermine Petraeus's chances of continued success, Keane said….

As Keane was laying out his view, President Bush walked in.
"I know you're talking to Dave," Bush said to Keane. "I know that the Joint Chiefs and the Pentagon have some concerns." The JCS had not favored the surge of 30,000 troops that Bush had decided was essential to quell the escalating violence in Iraq; the chiefs were deeply worried that the surge left no strategic reserve for an unexpected crisis elsewhere.

Keane repeated what he had just told Cheney: The JCS and Adm. William J. Fallon, Petraeus's boss at Central Command, were insisting on studies and reports to justify even the smallest request for more resources for Iraq. Their persistent pressure, pushing Petraeus for a faster drawdown, was taking its toll….

Bush said he wanted Keane to deliver a personal message to Petraeus from his commander-in-chief. After Bush laid out his thoughts, Keane went to the large West Wing lobby, sat among the couches and chairs and wrote out the president's words….

[Keane and Petraus] sat alone. Keane took out the piece of paper and read the president's message, verbatim, aloud to Petraeus:

"I respect the chain of command. I know that the Joint Chiefs and the Pentagon have some concerns. One is about the Army and Marine Corps and the impact of the war on them. And the second is about other contingencies and the lack of strategic response to those contingencies.

"I want Dave to know that I want him to win. That's the mission. He will have as much force as he needs for as long as he needs it. [Uthevet her.]

"When he feels he wants to make further reductions, he should only make those reductions based on the conditions in Iraq that he believes justify those reductions. These two concerns that we are discussing back here in Washington—about contingency operations and the needs of the Army and the Marine Corps—they are not your concerns. They are my concerns.

"I do not want to change the strategy until the strategy has succeeded. I waited over three years for a successful strategy. And I'm not giving up on it prematurely. I am not reducing further unless you are convinced that we should reduce further."
It was a message of total support. No ground commander could ask for more….[Uthevet her.]

When I asked the president in May 2008 about his message, Bush explained why he had felt a need to send it.

"I just want Dave to know that I want to win," he said. "And whatever he needs, obviously within capabilities, he'll have. I don't want my commander to think that they're dealing with a president who's so overly concerned about the latest Gallup poll or politics that he is worried about making a decision or recommendation that will make me feel uncomfortable."

Selv om Bush har vært svak og ettergivende også i sitt svar på angrepene 11. september 2001, har han – hvis vi skal dømme etter hans forgjengeres rulleblad - gjort mer enn noen annen president ville ha gjort.

Vi vil tro at historien vil vurdere Bush jr langt bedre enn folk som Woodward & co vurderer ham i dag.

Men for ikke å bli misforstått vil vi gjenta følgende: «Det er svært mye negativt vi kan si om Bush. Vi har tidligere sagt mye negativt om ham, og vi kommer til å si mye negativt om ham når han om fire måneder går av.»

Russlands invasjon av (deler av) Georgia har en nokså fersk historisk parallell: Anschluss, Hitlers invasjon/okkupasjon av Østerrike i 1938. Hitler annekterte da Østerrike under påskudd av å forsvare etniske tyskere som holdt til i landet. Så ønsket Hitlar å ta Tsjekkoslovakia. Vesten ga Hitler Tsjekkoslovakia mot løfter om at Tyskland da ikke skulle foreta ytterligere ekspansjon. Nå forsøker Putin å ta Sør-Ossetia og Abkhazia som et mulig første skritt mht å overta Georgia. (Selv om Putin ikke lenger er president i Russland er det fortsatt han som trekker i trådene.)

I 1938 ga de vestlige land altså etter, de lot Hitler overta Østerrike og Tsjekkoslovakia uten nevneverdig protest eller motstand. Denne gangen er også motstanden fra de vestlige land svært spak.

Det som har skjedd er at Russland har vist muskler, de har vist at de ikke vil godta at deres tidligere kolonier vil gå vestover, dvs. at landene omkring Russland innfører frihet og markedsøkonomi og vil alliere seg med de frie land i Vest.

Georgia har vært det land i nærheten av Russland som i størst grad har gått til Vesten; presidenten, Mijkail Saakasjvili er i stor grad en varm tilhenger av individuell frihet (dog ikke på en konsekvent måte slik liberalister er), han er omtrent like klar og veltalende som Churchill var, og han har i stor grad ryddet opp i det korrupte Georgia etter at han ble president. Georgia har også hatt en betydelig økonomisk vekst den siste tiden. Georgia er også et av de landene som har vært alliert med USA og i sterkest grad har støttet krigen for å kaste Saddam Hussein og innføre demokrati i Irak. Saakasjvili ønsker at Georgia skal bli medlem i NATO og EU, og han vil fortsette på veien til en fri, vestlig modell.

Vi kan ikke si hvordan denne konflikten startet: var det Georgia/ Saakasjvili som gikk inn i Sør-Ossetia (et område som tradisjonelt har tilhørt Georgia, men som Russland har oppfordret til å løsrive seg) og håpet på amerikansk støtte i tilfeller russerne svarte med sterk militær makt, eller var det en provokasjon fra Russland som ønsket en anledning til å demonstrere at de nå har militær styrke og er villige til å bruke den? Uansett tyder Ruslands militære innsats på at de var forberedt, de hadde betydelige styrker klare i området, styrker som på meget kort varsel var i full krig. Heldigvis kjempet også georgierne godt og påførte russerne større tap enn de antagelig hadde regnet med.

Var dette er forvarsel om hva som vil skje med Ukraina dersom Ukraina i større grad slutter seg til Vesten? Ukraina vil inn i EU/NATO, men mange store vestlige land er avhengige av russisk energi/gass, og vil da antagelig nøle med å gjøre noe som kan provosere Russland.

Hvis Saakasjvili satte denne aksjonen i gang og trodde at han ville få militær støtter fra USA, så forregnet han seg. Dessverre er det slik at Vesten i dag i stor grad er en papirtiger. Med det svaret som er kommet fra Vesen pr i dag så er dette risikabelt for Vesten; Russland vil ikke bli avskrekket av det som er blitt reaksjonene på deres innmarsj i Georgia.

Men det har allikevel vært visse positive elementer i Vestens støtte til Georgia: USAs utenriksminister Condolezza Rice sammenlignet denne invasjonen med Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 – dette var en direkte sammenligning mellom Putin og kommunistdiktatorene i Sovjettiden; amerikanske hjelpesendinger ilandføres av militært personell – dette er et etter forholdene sterkt signal. Polen er blitt mer ivrig etter å inngå avtalen om rakettskjoldet, og presidentene i Polen, Ukraina, Litauen, Latvia, og Estland sto side ved side med president Saakasjvili under et møte i Georgias hovedstat Tbilisi. Men det er mer: Ukraina truer nå å innføre restriksjoner på russiske marinefartøyer i Sevastopol.

Men dette er egentlig kun symbolhandlinger. Hvis vi utelukker militær makt, er det noe Vesten kan gjøre som virkelig vil ha effekt?

Her er noen forslag:

Man kan avvikle det formelle samarbeidet mellom Russland og NATO, et samarbeid som ble etablert i 2002. Samarbeidet var et forsøk på å bringe Russland nærmere Vesten.

Man kan nekte Russland medlemsskap i World Trade Organization.

Man kan avvikle G8 – at Putins diktatur er med der er en skandale.

Man kan erklære at Vesten boikotter OL i Sotsji i 2014.

Dette er konkrete ting som Vesten kan gjøre i dag, og som vil sette en alvorlig støkk i Putin.

Vil noe slikt bli gjort? Neppe. Antagelig vil man følge Chamberlains linje, en linje som Sarkozy tydeligst representerer i dag, og gå inn for forhandlinger og i praksis ettergivenhet; Russland har flere ganger den siste uken vist at de ikke respekterer avtaler og at de ikke holder ord.

Det ser ut til at vi kommer til å ha noen spennende år foran oss: et stadig sterkere Russland, og et stadig svakere Vesten. Som Henry Kissinger en gang sa det: “Russia must either be expanding or contracting”. I perioden 1945 - 1990 drev russerne en ekspasjonspolitikk, i perioden som fulgte måtte de trekke seg tilbake, men nå er de igjen i vekst. Og de kan kun stoppes med en reelle styrke som de vet vil bli brukt dersom de går for langt. Vil Vesten sette opp denne styrken? Det vil kun fremtiden vise, men det er i dag lite som tyder på det.

“Israel øver flyangrep på Iran over Middelhavet” leste vi i avisene i forrige uke. Og på et vis er det forståelig at Israel gjør dette; Irans president har åpent sagt at han ønsker at ”Israel skal fjernes fra kartet”. Likeledes er Israels eksistens på det som tidligere var muslimsk territorium er fornærmelse mot islam, og militante muslimers høyeste ønske å kaste jødene på sjøen, det er nærmes dette de lever for og er villig til å dø for. Den muslimske siden har kriget kontinuerlig mot Israel siden staten ble opprettet av FN for 60 år siden, men krigen har gått i bølger. Den er blitt kraftigere de siste tiår i og med at islam er blitt sterkere, og det tydelige tegn på at islam i vår tid står sterkt er islams overtagelse av Iran etter at president Carter trakk støtten til sjahen av Iran mot slutten av 70-tallet.

Med et eget land styrt i samsvar med sharia fikk militante muslimer blod på tann, og de har i de siste tiår ført en stadig kraftigere krig mot Vesten, og spesielt den representant for Vesten som ligger dem nærmest geografisk sett, Israel.

Krigen er ført på alle tenkelige måter: ved å spre ideologien militant islam, ved å finansiere og støtte terrorangrep, ved å trene terrorister, ved å benytte internasjonale organer, ved sabotasje inne i vestlige land, ved direkte krig bla i Irak og Afghanistan, hvor Iran-støttede tropper kjemper mot regjeringsstyrker og allierte (i hovedsak amerikanske) styrker.

Nå holder Iran på å utvikle atomvåpen. At Israel øver på angrep på Iran burde derfor ikke komme som en overraskelse på noen.

Men hvor konsekvente er Israel? Israel blir stadig utsatt fra angrep fra ulike grupper i Gaza, og Judea/Samaria (”Vestbredden”). Grupper som Hamaz og Hizbolla sender stadig raketter og selvmordsbombere inn i Israel (selv om Israel har truffet tiltak som har redusert antall selvmordsbombere kraftig). Og hvordan forholdes Israel seg til disse? Ved å eliminere dem med militære midler? Nei, dessverre ikke. Israel søker forhandlinger og inngår stadig våpenhviler.

Så det ser ut til at der hvor slaget pågår, der forsøker Israel å late som om de ikke kjemper mot en fiende som vil gjøre alt for å eliminere dem; men på avstand, overfor et Iran som fremsetter trusler og lager kraftige våpen, men som ennå ikke har gått til direkte angrep, der øver Israel på det som muligens er kraftige angrep.

Vi vil tro at dersom Israel hadde eliminert de fiendene som direkte angriper dem, ville dette sendt et så kraftig signal til Iran at de muligens ville blitt noe mer forsiktige i språkbruken, og kanskje ville sannsynligheten for at de ville avslutte sin opprustning blitt en del større.

Det som skjer er at Israel er svak og ettergivende der krigen pågår, men tøffer seg på et område som egentlig ikek teller, der hvor det ikke er noen krig.

Dette viser bare at Israel er svakt, at de er flinkere i ord (øvelser) enn i nødvendig handling (å gjennomføre en militær seier over de som angriper).

Og slik er det ofte med Vesten, dvs. med riker og kulturer som bygger på siviliserte verdier. De blir ofte svake, og de klarer ikke å stå imot fanatiske og barbariske angripere. Hvis militant islam klarer å nedkjempe Israel så er det ikke fordi militant islam er sterkt, det er fordi Vesten er svak. Og dette kommer av at Vesten har forlatt de verdier som vesten egentlig er grunnlagt på. Skal Vesten kunne stå imot angrepet fra militant islam må oppslutningen om Vestens verdier gjenreises.

En historiker (Toynbee) uttalte en gang noe slikt: ”Store kulturer går ikke til grunne pga angrep utenfra, de går til grunne fordi de ødelegges innenfra: de blir ikke drept, de begår selvmord!”

Vi får håpe at vi i vår tid slipper å oppleve at dette vil ramme Vesten, den fremste sivilisasjon historien har sett.

Etter at Adresseavisen publiserte en karikaturtegning av en naken selvmordsbomber med teksten ”Jeg er Muhammed” på maven, reagerte Pakistans ambassadør i Norge. Han mente at dette – altså publiseringen av tegningen - var en terrorhandling. Han mente at den åpenbart forestilte profeten Muhammed, at dette var en grov fornærmelse mot islam, og dette kunne muslimer ikke finne seg i.

Hva er så definisjonen på en terrorhandling? Ambassadøren mente at en terrorhandling er enhver handling som vekker sterke reaksjoner. Siden karikaturer av Muhammed veker sterke reaksjoner blant muslimer, så er publiseringen av slike tegninger å regne som terror. Denne definisjonen er opplagt feil, det er mye som kan vekke sterke reaksjoner uten å være terrorhandlinger.

UDs talsmann reagerte på dette ved å uttale at man ikke ville si noe om saken; dette for ikke å gjøre saken enda mer vanskelig og betent.

Ingen av disse utspillene var uventende: en representant for en totalitær ideologi går til angrep på den friheten vi har i Norge, og UD vil ikke si noe, dette for ikke å gjøre situasjonen enda vanskeligere.

Hvordan ville et sivilisert land med en stat som var villig til å forsvare sine innbyggeres frihet svart på dette?

Ført ville man ha oppklart hva terrorisme er: terrorisme er å utføre vold og ødeleggelser i betydelig skala mot tilfeldige sivile med det formål å oppnå en politisk forandring.

Med denne korrekte definisjonen ser man klart at det å publisere en tegning ikke er terror, og man ser at de mange angrep mot Vesten utført av militante muslimer de siste 20 årene klart er terror.

For det annet burde ikke UD reagert ved ikke å si noe. De burde sagt klart ifra at i Norge har vi ytringsfrihet, og at utenlandske diplomater - og andre land - må akseptere dette. Hvis en ambassadør ikke aksepterer dette bør han utvises, og man burde ta saken opp med regjeringen i landet han kommer fra. (Egenlig taler ambassadøren på vegne av regjeringen, men i et slikt tilfelle burde man undersøke om det virkelig var samsvar mellom regjeringens politikk og det ambassadøren uttalte.)

Dersom regjeringen virkelig ikke kan akseptere at vi har ytringsfrihet, burde man i første omgang bryte alle forbindelser, og dernest evt. gå til krig. Dvs. når regjeringen i et fremmed land sier at den ytringsfrihet som finnes i Vesten er uakseptabel for dem, så er dette reelt sett en krigserklæring. Og da må vi svare med de midler som er nødvendige.

Det vi har sett de siste 20 år er en stadig ettergivenhet fra Vesten. Dette (dvs. den siste runden) begynte med dødsdommen mot Salman Rushdie rett før 1990; dette var en dødsdom utstedt av Iran mot en britisk borger.

Det alle Vestens regjeringer da gjorde var å late som ingen ting og å se en annen vei. Dersom disse regjeringene hadde svart på en måte som Iran fortjente – ”en slik dødsdom mot et annet lands borger, og kun for at han har ytret seg, er totalt uakseptabel. Dersom den ikke tekkes tilbake er vi reelt sett i krig.”

Dersom Vesten hadde gjort dette, ville de siste 20 års terror høyst sannsynligvis ikke ha skjedd. Men når offeret er ettergivende blir de aggressive mer og mer pågående, og når de fleste regjeringer gjør som norsk UD i denne saken – stikker holdet i sanden og håper at problemet vil forvinne av seg selv – så vil det bare bli verre og verre fremover.

Jo mer ettergivende man er overfor tyranniske bevegelser, jo med pågående og jo mer aggressive blir de. Slike bevegelser kan bare stanses ved at de påføres et knusende militært nederlag (slik som nazismen fikk i 1945, slik som slaveri-ideologien ble påført i 1865, etc.)

Det er dessverre mange ganger vi finner grunn til å sitere følgende kloke ord fra Winston Churchill: ”An appeaser is one who feeds a crocodile, hoping it will eat him last”.

Eller kanskje er det slik at vår tids Chamberlainer tror at dersom de kaster alle andre til krokodillene så vil han selv ikke bli spist når han er den eneste som er igjen? I så fall tar han feil.

”Ved hjelp av skytevåpen, stein og granater har sjiitiske Hizbollah-tilhengere og sunnier som støtter regjeringen slåss mot hverandre i Beiruts gater onsdag og torsdag. Sjekkpunkter og veisperringer rundt omkring i byen minner mange av innbyggerne om årene 1975-1990, da landet var herjet av borgerkrig, .…

Torsdag spredte voldsepisodene seg også utenfor byen. Alle veiene rundt den internasjonale flyplassen utenfor Beirut ble stengt av Hizbollah-tilhengere. Veiene ble sperret blant annet ved hjelp av brennende dekk. Dermed ble all trafikk til og fra lufthavnen innstilt midt på dagen torsdag.

Årsaken til at regjeringen i landet valgte å konfrontere det syrisk- og iranskstøttede Hizbollah, var at de mente at telenettverket deres var en trussel mot rikets sikkerhet. ---

I 17 måneder har det vært en spent maktkamp mellom Hizbollah og regjeringen, og sammenstøtene denne uken later til å være et utslag av denne kampen, skriver AP".

Fra en annen kilde: "Hezbollah has moved quickly from skirmishing with militarily weak and uncoordinated militias, to the military surrender and disarmament of all non-government forces, to establishing a veto-proof minority interest in the government. Hezbollah's veto-proof minority control of the government may as well have been a majority. Their veto-proof control has made it impossible for the Siniora government to order the Army against Hezbollah or—more importantly—for the Siniora government to request military intervention from American or French and American amphibious forces...".

Men hva er bakgrunnen for dette? Skal man forklare dette kan man gå langt tilbake i historien, men vi velger å begynne ved demokratiseringsprosessene i området (valg i Irak, i Saudi-Arabia, i de palestinske områdene), som hovedsakelig ble satt i gang av president Bush for noen får år siden: han trodde at demokrati var veien til fred. Ved å innføre valg og dermed oppnå folkevalgte ledere/nasjonalforsamlinger/regjeringer ville det bli fred, trodde han. Det er nå klart for enhver at slik ble det ikke. Valget i Libanon, avholdt i 2005, førte til at landet fikk en vestlig orientert regjering, men regjeringen ble lite styringsdyktig. Uroen fortsatte. Hizbollas angrep fra Libanon mot Israel ble for et par år siden så kraftige at Israel invaderte Sør-Libanon, men Israel stoppet aksjonen langt før Hizbolla var knust. Å stoppe før målet var oppnådd var en beslutning som hadde støtte ikke bare fra Israels folk og Israels ledere, men også fra ledere om president Bush. Mao. krigen stoppet før Hizbolla var knust fordi få innser at grupper som Hizbolla må knuses før man kan oppnå fred.

Hizbolla har nå hatt noe tid til å samle krefter igjen, og nå er de i gang igjen, riktignok ikke mot Israel i samme grad som før invasjonen, nå er målet å få et fotfeste i Libanon.

Det som har skjedd de siste uker er altså at Hizbolla har skapt ytterligere kaos, men de så har de trukket seg tilbake, de har ikke overtatt makten slik de lett kunne ha gjort. Hvorfor?

Å overta makten ville betydd at de ble en statlig aktør. Og mht krig gjelder da andre regler. Land som f.eks. USA eller England eller Israel vet - i hvert fall i teorien - hvordan de skal forholde seg til fiendtlige land (slik som de har gjort i det siste mot Afghanistan og Irak), men de vet ikke hvordan de skal forholde seg til aktører som ikke er statlige. Det er vanskelig for dem å forholde seg til alQaida, PLO, og Hamas. Regjeringene i Afghanistan og Irak (hhv Taliban og Saddam) er fjernet, mens ledere som bin Laden er visstnok fortsatt i sving (dvs. han er ikke bekreftet død), og Arafat døde en naturlig død.

Mao. Hizbolla vil ikke ta over Libanon fordi det vil da lettere gjøre dem sårbare overfor angrep fra Vesten. Men hva - eller hvem - ligger bak Hizbolla? Jo, det er Iran. Hizbolla er Irans forlengede arm. Så det som reelt sett skjer er at Iran kriger i Libanon for å gjøre landet ustabilt, og for å svekke den vestlig orienterte regjeringen. (Tilsvarende oppgaver har Mahdi-hæren i Irak og Hamas i de palestinske områdene, disse er kun grupper som kjemper på vegne av Iran og har som formål å svekke antytdninger til frihet og en pro-vestlig orinetering.) Og de gjør dette på en måte som gjør det i praksis nesten umulig for USA og de allierte å svare.

Det USA burde gjøre var å erkjenne at det er Iran som står bak, identifisere det som er den reelle faren – militant islam, og på en eller annen måte gjøre der umulig for Iran å krige mot USA og Vesten i Afghanistan, Irak, Libanon og alle andre steder de måtte støtte ulike terroristgrupper. Dette vil uskadeliggjøre Irans mulighet til å krige, og det vil sette en stopper for Irans støttet til terrorsiter i Irak, i Libanon, og andre steder.

Det er dog helt utenkelig at president Bush vil sette i gang aksjoner mot Iran, nå når han bare har noe mer enn seks måneder igjen som president. Men noe han kunne gjøre var å stenge flyplassen i Damaskus. Hizbolla får sine forsyninger fra Iran hovedsakelig gjennom Syria (som også er et lydrike under Iran), og dersom president Bush hadde sagt at så lenge Hizbolla får forsyninger gjennom flyplassen i Damaskus vil USA sørge for at den vil være stengt (ved å bombe den slik at den bli ubrukelig.) Men president Bush har reagert på den siste krisen i Libanon ved nærmest å late som om den ikke finnes.

Og hva etterkommerne vil gjøre er umulig å si. McCain, som etter vårt syn er den mest sannsynlige til å overta etter Bush, har sagt at han vil kjempe krigen mot militant islam på en sterkt måte, men det er all grunn til å tro at han vil moderere seg kraftig når han kommer i posisjon.

Alt tyder på at både Israel og USA er for svake til å gjøre noe med Iran, og Vest-Europa at militært sett ikke engang en vits. Så det vi kan regne med er at Iran vil fortsette å spre død og fordervelse og islam i mange år fremover.

Senator Hillary Clinton vant klart gårsdagens primærvalg i West Virginia. Dette var som ventet, befolkningssammensetningen i denne staten er slik at senator Clinton gjør det langt bedre enn senator Obama.

Befolkningen i West Virginia er i stor grad vanlige arbeidsfolk, og disse går i hovedsak til Clinton og ikke til Obama. Som en kommentator uttrykte det: Kun ”blacks and eggeheads [intellektuelle]” vil stemme på Obama.

Det synes nå rimelig klart at Obama vil bli Demokratenes kandidat – han leder klart i antall delegater til nominasjonsmøtet, og superdelegatene hopper i stadig større grad over til ham. Så hvorfor fortsetter Clinton sin valgkamp når det er nærmest 100 % sikkert at hun vil tape nominasjonen, og at hennes fortsatte valgkamp bare vi ødelegge for Obama og øke sannsynligheten for at Republikanerne vinner presidentvalget i november?

Det er nettopp derfor. Clinton vil bli president, og klarer hun det ikke i denne omgangen vil hun forsøke i neste omgang, dvs. i valget i 2012.

Jo lenger hun holder på nå, jo større skade vil hun påføre Obama, dvs. jo lenger hun holder på, jo større sannsynlighet er det at McCain vil vinne valget og bli president. Dersom Obama taper mot McCain vil han få et taperstempel, og han vil neppe bli kandidat igjen i 2012.

McCain er gammel, og Clinton er overbevist om at han vil føre en dårlig politikk - hun har omtalt en presidentperiode med McCain ved roret som ”en tredje periode for president Bush” - og dette vil åpne for en Demokrat fra 2013.

Og at Obama vil tape en kamp mot McCain er rimelig opplagt. Obamas image er som en venstreorientert intellektuell, og Demokratene har ofte nominert slike kandidater: McGovern, Humprey, Mondale, Gore, Kerrey – og de vinner aldri, de appellerer i hovedsak kun til ”eggeheads”. Obama appellerer i tillegg til svarte, men dette vil neppe være tilstrekkelig til å slå McCain i november. Men Demokratene vinner iblant presidentvalg, og da er det med folkelige populister som Johnson og Carter og Clinton.

(Hva som er i veien med Obamas politiske grunnsyn har vi kommentert her flere ganger tidligere.)

Når Demokratene nominerer Obama vil de høyst sannsynlig gå på et nytt nederlag i november.

Så ved å holde på vil Hillary Clinton øke sine sjanser for å bli president, om ikke i 2009 så i 2013.

Det er nå mye som tyder på at senator Obama vil bli Demokratens kandidat ved presidentvalget i november. Vi har svært liten respekt for ham, han er en udugelig og uærlig venstreorinetert lettvekter som har liten erfaring og innsikt. At han også har liten kunnskap i historie ble klart i og med innholdet i den talen han holdt etter at han vant primærvalget i North Carolina.

Han sa bla. følgende: "I trust the American people to understand that it is not weakness, but wisdom to talk not just to our friends, but to our enemies, like Roosevelt did, and Kennedy did, and Truman did."

Han påstår at de nevnte presidentene “snakket med USAs fiender”. Er dette korrekt?

Snakket Roosevelt med Hitler eller Mussolini eller Tojo? Nei, det var ingen forhandlinre mellom USA og Tyskland, Italia eller Japan under annen verdenskrig. Roosevelt insistert på å vinne krigen, og hans krav var betingelsesløs kapitulasjon. Dette førte i løpet av få år til en militær seier til USA, til at de aggressive ideologiene i Tyskland, Italia og Japan ble eliminert, og til at det ble fred og velstand i de landene som tapte.

Truman overtok som president da Roosevelt døde i 1944. Truman fortsatte den linje som Roosevalt hadde lagt opp til, og han brukte til og med atombomben mot Japan for å få dem til å avslutte krigen.

Truman var fortsatt president da det kommunistiske Nord-Korea invaderte Sør-Korea i 1950. Truman svarte da ikke ved å ringe til Nord-Koreas diktator for å inngå forhandlinger, han svarte med militære midler, og den USA-ledede FN-koalisjonen klarte til slutt å drive nordkoreanerne tilbake.

Heller ikke han snakket med USAs fiender.

Men kanskje Obama tenker på at Roosevelt og Truman forhandlet med Stalin, for eksempel under møtene i Potsdam og Yalta under krigen. Men da var USA og Sovjet ikke fiender, de var allierte i kampen mot Hitler.

Avtalene mellom USA (og England) og Sovjet som ble inngått under og etter annen verdenskrig førte til at hele Øst-Europa ble kommunistisk, og dette skulle ikke være et eksempel til etterfølgelse.

Etter hvert som Stalins aggressive planer for Øst-Europa ble tydeligere reagerte Truman med slike ting som å sende militær hjelp til Hellas og soldater til Sør-Korea (dette var før Nord-Koreas invasjon). Truman satte i verk luftbroen til Berlin, og han fikk gjennomført Marshall-hjelpen. Han søkte ikke i noe tilfelle forhandlinger med Stalin.

Obama er noe nærmere sannheten mht Kennndy. Kennedy var opprinnelig svak overfor Sovjets diktator Niktia Krustsjov i sine møter med ham. Kennedys svakhet førte til at Krustsjov trodde at Sovjet lett kunne ruste opp uten reelle mottiltak, og Sovjet sendte bla. soldater og atomraketter til Cuba. (Tidligere hadde Kennedy sviktet sine løfter om støtte til eksilkubaneres forsøk på å starte et opprør mot Castros kommunistdiktatur via en invasjon ved Bay of Pigs. Også dette viste Kenndeys svakhet.)

Etter hvert lærte Kennedy sin lekse, etter hvert ble han en dyktig motspiller mot komunistene. Episoden med Krustsjov skjedde på et tidspunkt da Kennedy var uerfaren, men han var da langt mer erfaren enn senator Obama er nå: Kennedy var da en krigshelt og han hadde sittet 14 år i Kongressen. Obama har ingen militær erfaring, og han er i sin første term som senator.

Men det finnes vestlige ledere som har snakket med sine fiender. Det viktigste eksempelet er Englands statsminister Neville Chamerlain, som møtte med Hitler i 1938 og hvor han og Hitler fremforhandlet en avtale som skulle gi ”fred i vår tid”. Alle vet hvordan dette gikk. Mange har lært leksen av dette, men tydeligvis ikke senator Obama.

Vi sa innledningsvis hva vi mente om Obama. Men kan Demokratene være så ukloke at de velger en slik mann som sin presidentkandidat? Ja, det ser slik ut. Vil det amerikanske folk være så ukloke at de velger en slik mann til president? Vi tror ikke det, vi tror at selv en meget dårlig republikaner vil kunne slå Obama i valget i november. Og dessverre er det en dårlig republikaner som er alternativet.

I de siste ukene har vi i pressen stadig sett omtaler av den pågående matvarekrisen: prisene på basismatvarer har begynt å stige, enkelte steder er maten blitt dyr og i enkelte storbyer demonstrerer folk i gatene. Flere land har innført eksportrestriksjoner på for eksempel ris.

Men hva er årsaken til dette? Et forhold som er nevnt er at det er miljøhensyn som ligger bak, et press fra myndigheter i velstående land om at noe av biltrafikken skal over på biodiesel, og dette skal ha ført til en redusert produksjon av mat. Dette er ikke holdbart, dette har i verste fall en meget liten effekt. (At påstanden om at det er ønskelig å gå over til biodiesel av hensyn til miljøet er uholdbar lar vi ligge i denne omgang.)

Det viktigste elementet som forklarer prisstigningen er de siste års inflasjon. Inflasjon betyr at myndighetene reduserer pengeverdien, og dette skjer i hovedsak dels ved at sentralbanken øker pengemengden og dels ved at myndighetene etterspørsel etter penger øker (noe som igjen er resultat av et økende statlig engasjement i økonomien). Når pengeverdien reduseres vil prisene stige.

At denne inflasjonen har skjedd er tydelig, man kan se det på oljeprisen og på gullprisen. Disse er nå på ca 100 dollar per fat olje og ca 900 dollar per unse gull. Disse prisene er langt høyere enn de var for noen få år siden, og årsaken er altså at pengeverdien har sunket. Og som sagt, dette kommer igjen av at de politiske myndigheter de siste årene har kjørt en inflasjonspolitikk.

Den viktigste synderen i Vesten er USA, som de siste årene har kjørt en kraftig inflasjonspolitikk. Dette har ført til at dollaren er svekket, og da vil også alle andre valutaer svekkes. Men dessverre har også de fleste andre land de siste årene kjørt en inflasjonspolitikk, så alle land I Vesten kan vente seg en til dels betydelig pristigning i tiden fremover.

En annen grunn til problemene er at det er statlige restriksjoner på alle typer produksjon, og dette inkluderer også produksjon av mat. I en rekke land ligger gode landbruksområder brakk, dette fordi politikken i landet er slik at det er umulig å drive produksjon der (dette gjelder en rekke land i Afrika, og det gjelder for eksempel Russland).

Et element i dette siste er at enkelte land er så kaotiske og korrupte at det er umulig å drive næringsvirksomhet. Ett eksempel på dette er Haiti, som ifølge Heritage Foundation's Index of Economic Freedom er “one of the world's most volatile, least free, and poorest countries, "plagued by corruption, gang violence, drug trafficking, and organized crime." It lacks property rights and its explosive political situation discourages foreign investment, while payoffs to customs officials raise the cost of imported goods.”

Man bør også legge merke til at de land som har problemer med matvareforsyningen er land som har liten frihet, de land som har mest frihet, landene i Vesten (og friheten der er dessverre ikke stor), de har ikke disse problemene.

Det som må til for å løse matvarekrisen er at land blir frie, dvs. at statene respekterer og beskytter eiendomsretten – dette sikrer produksjon. Videre må landene ha frihandel, dette fører til at velstand blir spredt over hele verden. Dessuten må man ha en stabil valuta, dvs. de ulike regjeringene må ikke føre en inflasjonspolitikk – men det ensete som kan sikre dette er at sentralbankene avvikles og at myndighetenes regulering av bankvesen og pengevesen opphører.

Kun da vil vi ha en stabil matforsyning og en stigende velstand i hele verden. Dessverre er det en stund før vi kommer dit, og inntil da må vi alle lide pga myndighetenes politikk, og de som vil lide mest er de fattige i de land som har liten frihet.

Her er to artikler hvor man kan finne mer om denne problemstillingen.

http://www.realclearmarkets.com/articles/2008/04/the_foodshortage_myth.html

http://www.realclearmarkets.com/articles/2008/04/free_markets_are_rare_in_starv.html

Senator Hillary Clinton vant siste nominasjonsvalg med 10 prosentpoeng over den andre kandidaten, senator Barack Obama, og ingen av dem vil gi seg ennå. (Hadde Clinton tapt eller vunnet med en liten margin ville hun ha trukket seg.)

I de siste tiår har demokratens nominasjon blitt avgjort tidlig i racet, men denne gangen ser det ut til at kampen om nominasjonen vil pågå nærmest helt frem til konventet. Den eneste som kan tjene på dette er republikanernes John McCain: så lenge Obama og Clinton fortsetter å kritisere hverandre vil de svekkes begge to, og flere vil slutte opp om McCain.

Så hvordan vil det gå hos demokratene? Det er ikke mulig å si noe sikkert om dette ennå, men vi kan si noe om kandidatene som vi ikke har sagt før.

Obama har vist seg å være langt mer venstreorientert i sitt grunnsyn er tidligere var kjent. Han var aktiv som agitator for sterkt venstreorienterte saker da han var student, han har et nært forhold til den rasistiske og rabiate predikanten Jeremiah Wright, og han har et nært forhold til den tidligere terroristen William Ayers.

Hans politikk er et oppgulp av venstreradikale klisjeer som ofte var å høre for omkring 50 år siden, og hans utenrikspolitikk baserer seg på at USA er skyld i all elendighet i verden og at de fleste av verdens problemer løses hvis USA trekker seg ut. (Han forklarer hva han mener i en video som ligger på youtube: http://www.youtube.com/watch?v=dl32Y7wDVDs.)

Han virket i begynnelsen av kampanjen som en sympatisk og idealistisk ung mann som hadde hevet seg over rasespørsmålet, men etter hvert som hans politikk er blitt gjennomskuet av velgerne klarer han ikke å få til en avgjørende seier over Clinton. Hans rådgivere har derfor nå begynt å antyde at Obamas manglende suksess skyldes at amerikanerne fortsatt er et rasistisk folk. Men slike uredelige tricks er helt vanlige fra venstreorienterte politikere.

Det virker rimelig sikkert at dersom Obama blir nominert så vil han ikke klare å slå republikanernes John McCain.

Hva så med Hillary? Hun har også mange fiender. Hun er den type kvinne som mange – både kvinner og menn – misliker; hun er kunstig, hun er falsk, hun er løgnaktig, hun er intelligent, hun er sterk, hun er ambisiøs. Hun er mao. en gjennomført umoralsk person med ambisjoner og maktbegjær, og at hun da har valg politikken er helt naturlig.

Politisk sett er også hun i utgangspunktet sterkt venstreorientert, men hun vil - opp til et punkt - gi avkall på sine overbevisninger dersom det kan gi henne makt.

At hun er en løgner og opportunist er velkjent, og dette har vi kommentert tidligere, men det kommer stadig flere eksempler. Nå sier hun at hun er og alltid har vært imot NAFTA (frihandelsavtalen for Nord-Amerika), men da hun var presidentfrue var hun som sin mann en sterk tilhenger av den. Kilde: http://www.dickmorris.com/blog/2008/04/13/hillary-cynical-on-nafta/.

Og vi tar med ett poeng om hennes utenrikspolitikk: hun har sagt at dersom Iran angriper Israel vil USA støtte Israel med alle midler. Men hun sier også at USA på samme vis vil forsvare Emiratene, Saudi-Arabia og Kuwait dersom de blir angrepet. Kommentatoren Dick Morris omtaler dette som at hun er ”Nuts on Nukes”. http://www.dickmorris.com/blog/2008/04/21/nuts-on-nukes-hillarys-mad-new-policy/#more-324.

Hillary har også ofte beskrevet seg som en meget erfaren politiker på høyt nivå: Men den eneste erfaringen hun hadde på høyt nivå var det mislykkede forsøket på å lede sosialiseringen av det amerikanske helsevesenet tidlig i sin ektemanns presidentperiode. Andre viktige oppgaver fikk hun ikke så lenge hennes mann var president. En vittig observatør sa at det å påstå at Hillary var med på høyt politisk nivå er som å si at Yoko Ono var med i the Beatles.

Så det er ingen tvil om at amerikanerne så langt har tre svært dårlige kandidater å velge mellom.

Det beste vi da kan håpe på er at presidenten blir blokkert av et motsatt flertall i Kongressen. Og den enste måten dette kan skje på er at Clinton blir valgt. Men dette ser nå ut til å være en helt usannsynlig resultat av dette presidentvalget.

"Duh" er et amerikansk uttrykk som ifølge ordboken Merriam-Webster brukes “derisively to indicate that something just stated is all too obvious or self-evident.”

Det er altså et slanguttrykk som brukes når noen sier noe som er ment som en ny innsikt, men hvor denne innsikten er opplagt og velkjent for enhver oppegående person.

Vi kom til å tenke på dette da vi så følgende på Aftenpostens førsteside i går: ”U-hjelp førte til korrupsjon: norsk u-hjelp og norsk næringsliv har bidratt til å skape korrupsjon i utviklingsland, sier bistandsminister Erik Solheim”.

I et stort oppslag overs sidene 2 og 3 leser vi overskriften ”Norge har bidratt til korrupsjon” og underoverskriftene er ”Utviklingsministeren mener bistanden har vært naiv” og ”150 millioner forsvunnet i Tanzania”.

Vi siterer fra nettutgaven av artikkelen:

”- Det har vært mye naivitet på bistandssiden. Det har bidratt til at en korrupsjonskultur har fått utvikle seg, sier Solheim til Aftenposten.

Han forklarer korrupsjonskulturen i mange afrikanske land med at svake institusjoner og kontrollmekanismer i fattige land har møtt store penger gjennom bistand.

- Selv om det ikke kan unnskylde afrikanske lederes praksis, så er det ingen tvil om at vestlig næringsliv - og til dels også bistand - aktivt har bidratt til at korrupsjonskulturen har fått utvikle seg.

- Hva med norsk bistand?

- Norsk bistand har ikke skilt seg vesentlig fra alle andres, så heller ikke vi har sett hvor stort utviklingsproblem korrupsjon faktisk er, sier Solheim.

I et intervju med Bistandsaktuelt sier Solheim at Norge "har bidratt til en korrupsjonskultur".

Innrømmelsen kommer etter at et dansk revisjonsfirma har funnet ut at 150 millioner kroner er på avveie fra et bistandsprosjekt i Tanzania. Mellom 1994 og 2006 investerte Norge 300 millioner kroner i prosjektet Natural Resources Program i Tanzania. Ifølge Dansk revisjon mangler det dokumentasjon for halvparten av pengene.

- Det er en helt uakseptabel situasjon. Prosjektene har hatt gode faglige resultater [DLF betviler dette], men det kan ikke unnskylde at penger er kommet på avveie, sier Solheim.

Artikkelen inneholder også en liste med et lite utvalg av mislykkede u-hjelpsprosjekter, men vil stanser sitatene her.

Det er opplagt at støtteordninger, alle typer støtteordninger, inkludert u-hjelp - fører til korrupsjon. Alle støtteordninger er altså på sikt skadelige, dette fordi de ødelegger de naturlige former for samkvem i en økonomi: produksjon, bytte og handel.

U-hjelp fører til at det bygges opp byråkratier i mottakerlandene, den fører til at produksjon reduseres eller lammes, dette fordi mange heller vil motta gratis penger i form av støtte/u-hjelp heller enn å arbeide for å produsere varer/tjenester for salg. Den fører til at folk bløffer eller lyver for å fremstille seg som fortjente mottagere av u-hjelp. Og den fører til at folk stjeler av lasset, det er enklere å stjele fra det rike Vesten enn fra for eksempel egne naboer.

Alt dette er uunngåelig når det finnes støtteordninger, og jo større støtteordningene er, jo mer snusk, korrupsjon og umoral blir det, og i større grad vil produksjon, handel og verdiskapning bli redusert.

Det finnes utallige artikler som støtter opp om dette synet, her er noen få av dem:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1085298.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1095139.ece

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2005/07/02/AR2005070201372.html

Løsningen på alle disse problemene er å avvikle all u-hjelp og handle fritt med disse landene, dvs. alle land bør avvikle alle tollbarrierer som holder produkter fra disse landene ute fra markedene (barrierene er innført for å beskytte en gruppe som politikerne i Vesten trenger støtte fra, bøndene).

Men det finnes en form for effektiv u-hjelp. Hvis noen slik hadde vært frivillig finansiert ville vi ha støttet den: Også de land som i dag er fattig bør bli rike. Også befolkningen i disse landene bør kunne bli velstående. For å få til dette må landet ha en sikker eiendomsrett, dvs. at den som produsere noe ikke risikerer at staten eller kriminelle tar det han har skapt (bønder må f.eks. være sikre på at det er de selv som kan høste det de har sådd, bedrifter må kunne regne med at det er de selv som får inntektene av det de selger). Videre må man ha et effektiv rettsapparat som hindrer kriminalitet. Statens oppgave skal kun være å beskytte innbyggerne mot kriminelle – dersom staten begynner å dele ut velferd blir den med en gang korrupt og resultatet blir raskt anarki og sult. Den eneste fornuftige u-hjelp er altså undervisning i prinsippene for hvordan et fritt, dvs. kapitalistisk, samfunn fungerer. All annen u-hjelp er skadelig, noe også alle erfaring fra den u-hjelp som er praktisert de siste tiår, også viser.

Men alt dette er altså åpenbart ukjent for Erik Solheim. Så når de får førstesideoppslag i Aftenposten og to sider inne i avisen ved å si selvfølgeligheter som at norsk u-hjelp har ført til korrupsjon og at millioner av kroner er blitt borte, så er vi fristet til å si ”duh!”.

Det som er mest overraskende ved de store demonstasjonene mot Kina i flere storbyer – London, Paris, San Francisco - i forbindelse med fakkelstafetten som skal bære den olympiske ild til arrangementsbyen Beijing er at det nå forekommer store demonstrasjoner som ikke er rettet mot USA. Så omtrent for første gang er slike demonstrasjoner rettet mot et fortjent mål.

Kina fikk æren av å arrangere de olympiske leker i 2008 som et tegn på at det tidligere svært strenge kommunistdiktaturet var i ferd med å bli en sivilisert nasjon med stor grad av frihet.

Kina er fortsatt et diktatur med grove krenkelser av individers frihet på samvittigheten, men med de siste års kraftige liberalisering på det økonomiske området har millioner av kinesere kommet seg ut av fattigdom og begynner å ta del i en velstand som Vesten har hatt i lang tid. Kinas okkupasjon av Tibet er dog fortsatt et ømt punkt.

Med en friere økonomi og derved bedre levestandard følger også ønsker om andre friheter – ytringsfrihet, religionsfrihet, osv. og den friere økonomien gjør det mulig å formidle informasjon om overgrep til hele verden vid bruk av digitale kameraer, mobiltelefoner, Internett, satellitt-TV, osv.

Det er helt klart at disse aksjonene ødelegger den propagandaseieren som de kinesiske myndighetene regnet med å få som OL-arrangør.

Av konkrete tiltak videre er det snakk om at både dignitærer og idrettsutøvere skal boikotte åpningsseremonien, og vi synes at dette er en grei markering av avstandtagen til de sterke begrensninger på individuell frihet som fortsatt finnes i Kina.

Men hvordan vil de kinesiske myndigheter reagere? Vil reaksjonene føre til at de fortsetter å øke friheten, eller vil det gjøre dem enda mer standhaftige på å ikke tillate mer frihet: Det er vel kanskje ikke så langt fra sannheten å tenke seg at de resonnerer omtrent som følger (og vi setter dette noe på spissen): ”Vi har gitt tibetanerne en kraftig økning av levestandard. Vi har bygd veier og skoler og sykehus, og vi bekjemper den primitive religionen som holder dem nede i fattigdom. Og så vil de heller ha religionen enn all den velstand vi gir dem. Makan til vanskelige folk! De fortjener ikke mer frihet!” Hvis de tenker omtrent slik vil aksjonene muligens ha en effekt som er stikk i strid med det som er målet med dem.

Hvis kinesiske myndigheter tror de kan kjøpe fred og ro ved å gi folk velstand (veier, skole, sykehus) så forstår de lite av hvordan mennesker fungerer - men de er jo kommunister så man kan ikke vente noe annet.

Det folk bør få er frihet, frihet til å følge sine egne vurderinger, foreta sine egne valg og ta ansvaret for dem. Og dette mener vi at alle bør få: enhver bør få lov til å gjøre alt han eller hun ønsker så lenge det er fredelig (dvs. så lenge de ikke innebærer initiering av tvang mot andre mennesker). Kun et samfunn basert på dette prinsippet vil kunne føre til et stabilt og harmonisk og velstående samfunn.

Kinas myndigheter har et stykke igjen å gå før de kommer dit, og vi støtter alle tiltak som kan øke friheten i Kina.

Hamas, terroristorganisasjonen som for en tid siden ble valgt inn i regjeringen som styrer Gaza, fortsetter ufortrødent sine angrep på Israel. Stadig skytes raketter inn i Israel, med død og fordervelse som resultat. At Israel ikke klarer å stanse dette lover ikke godt.

Men det USA gjør er verre enn verst. Utenriksminister Condoleezza Rice forfølger sine fantasier om en “fredsprosess” helt upåvirket av fakta. Hennes siste forslag gikk på at man skulle forhandle med Hamas, som er en terroristgruppe i hovedsak finansiert av Iran, via Egypt.

Rice gjorde dette selv om amerikansk lov forbyr offisiell kontakt med terroristgrupper. Forslaget gikk ut på at Hamas skulle stanse rakettangrep fra Gaza, og at Israel ikke skulle iverksett noen militære aksjoner mot Gaza og oppheve den pågående blokaden.

Kun få timer etter at forslaget var fremmet ble det avvist av Hamas. Dette betyr reelt sett at Hams har fått signaler om at de kan fortsette sine terrorangrep uten noen form for effektive svar fra Israel eller USA.

Man bør også legge merke til forståelsen som finnes mellom Hamas og Fatah (Fatah har makten på Vestbredden): Fatah sier at de ikke vil fortsette forhandlinger med Israel for Israel gir etter for Hamas (Hamas krever at blokaden opphører. Israel har hittil sagt at blokaden fortsetter så lenge det blir skutt raketter fra Gaza og inn i Israel.)

Hva er det dette viser? Det viser at USAs ledelse/president Bush fortsetter en totalt urealistisk politikk mht Midt-Østen. Men han er ikke den første amerikanske presidenten som ønsker å avslutte sin tid som president med å skape fred i Midt-Østen. Både Clinton og Carter forsøkte dette, uten å lykkes.

Det enste som på kort sikt kan skape fred i Midt-Østen er en militær seier til Israel. Det finnes på kort sikt ingen ikke-militær løsning på denne konflikten, det finnes kun en militær løsning. (Israels svar på angrepene er kun små nålestikk-operasjoner, og de har ingen effekt mht å hindre nye angrep.)

Men så lenge Israel og USA ikke er villige til å gå inn for dette, vil konflikten, dvs. stadige terrorangrep fra den arabiske/muslimske siden mot alle typer mål i Israel, bare fortsette. Når har krigen (mer eller mindre kontinuerlig) pågått i 60 år, og ingen løsning er i sikte.

USA gjør vondt verre ved å snakke om etableringen av en palestinsk stat og ved i strid med egne lover å gå i forhandlinger med Hamas. Det Israel burde gjort var å kjempe frem en endelig militær seier med de midler som er nødvendige. Kun dette kan skape fred i området og levelige forhold for alle sivile. Dessverre ser det ikke ut til at USA vil hjelpe til med å få i stand en slik løsning.

Så alt tyder dessverre på at krigen i Midt-Østen vil fortsette i mange år fremover.

Det demokratiske partiet avholder i dag viktige primærvalg (bla Texas), og meningsmålingene tyder på at senator Barack Obama vil stikke av med viktige seire og bli demokratenes kandidat ved presidentvalget i november.

Obama ser ut til å være en sjarmerende og karismatisk mann med store talegaver. Han rir på en stemningsbølge vi sjelden har sett maken til; han ser ut til å være like populær som en rockestjerne.

Men hva står han for? La oss først si at han har en del gode egenskaper: han har ikke gjort rase til noe tema i valgkampen, og dette er et godt tegn, rase har ingenting i politikken eller i etikken å gjøre (dvs. innen disse områdene er rase irrelevant). Han har også en meget god vurderingsevne, så vidt vi kan se har han i denne primærvalgkampen ikke en eneste gang foretatt feilvurderinger, han har reagert med klokskap og verdighet på alt som han er blitt utsatt for av politiske motstandere.

Så hva mener han? Vi tar noen konkrete saker først. Han har sagt at han vil trekke amerikanske soldater ut av Irak. Man han har også sagt følgende: "If al Qaeda is forming a base in Iraq, then we will have to act in a way that secures the American homeland and our interests abroad."

Hvis? HVIS terrorister etablerer baser i Irak så må USA svare militært, sier han. Det burde være opplagt at dersom USA trekker seg ut vil ulike islamske grupper mydre for fote i Irak, og grupper som vil utøve terror mot Vesten vil også etablere baser der. Obamas utsagt er utrolig. Det er ikke plass for noe ”hvis” her.

Han har omfavnet sitt partis standpunkt mht frihandel: han er imot at ”vår jobber skal bli sendt til andre land”. Dette tyder på at han er totalt ukjent med elementær økonomisk teori (noe som forøvrig gjelder alle venstreorienterte).

Canadiske myndigheter har reagert med uro på dette, og da har Obamas kampanje svart følgende: "Within the last month, a top staff member for Obama's campaign telephoned Michael Wilson, Canada's ambassador to the United States, and warned him that Obama would speak out against NAFTA [the north american free trade agreement] … [But] the staff member reassured Wilson that the criticisms would only be campaign rhetoric, and should not be taken at face value." Så kanskje han ikke mener det han sier.

Obama vil gi skatteincentiver til arbeidsgivere som har de rette holdninger, dvs. de som tilfredsstiller en rekke venstreorienterte kriterier, samtidig som han vil øke skattene for amerikanske firmaer som har virksomhet utenfor USA. Han uttalte nylig: "We will end the tax breaks for companies who ship our jobs overseas, and we will give those breaks to companies who create good jobs with decent wages right here in America."

Obama er tilhenger av noe han kaller ”patriotic companies”, og disse tilfredsstiller visse krav: “ … "patriotic" companies as those that "pay at least 60 percent of each employee's health care premiums"; have a position of "neutrality in employee [union] organizing drives"; "maintain or increase the number of full-time workers in the United States relative to the number of full-time workers outside of the United States"; pay a salary to each employee "not less than an amount equal to the federal poverty level"; and provide a pension plan.

“Patriot employers" vil få en skattelettelse, og for å erstatte disse inntektene vil han øke skattene på amerikanske firmaer som operer utenfor USA.

Mer generelt får man et inntrykk av hva han mener ved å lytte til hans hustru Michelle Obama, som deltar i valgkampen for sin mann. Hun har anbefalt at folk bør "become teachers. Work for the community. Be social workers. Be a nurse. Those are the careers that we need, and we're encouraging our young people to do that. But if you make that choice, as we did, to move out of the moneymaking industry into the helping industry … “. Sjelden har vi sett en klarere anti-businiss-holdning komme til uttrykk fra en ”major league” politikers kampanje.

Investor's Business Daily oppsummerer Obamas holdning slik: "Apparently, well-paid people in all kinds of profitable fields are, in the Obama worldview, just idle, scheming splinter-collectors who help only themselves." IBD scorer også på følgende poeng: “ …Mrs. Obama, having moved "out of the moneymaking industry," now reportedly is paid more than $300,000 a year for the vague duties of a "vice president of community and external affairs" at the University of Chicago Medical Center.

Så, med denne syn på businiss og verdiskapning vil en president Obama være svært skadelig for økonomien og for USAs og verdens sikkerhet.

En president Obama vil antagelig bli en reprise av president Carters periode, og president Carter blir i alle kåringer rangert som den aller verste presidenten i USAs historie (under ham var økonomien på bånn, Sovjet invaderte Afghanistan, han sørget for at Iran ble en islamsk republikk, etc. - Carter ble til og med tildelt Nobels fredspris, riktignok etter at han gikk av, og lavere kan man ikke synke).

Så Obama er en uerfaren, naiv, og sterkt venstreorientert anti-businiss-politiker. Med ham som president vil vi gå inn i en periode med store problemer på alle fronter.

Men vil han bli president? Vi tror ikke det. Det er lenge igjen til valget og mye kan skje frem til november, men vi holder en knapp på at republikanernes senator John McCain vil vinne valget.

Castro er gått av og vil dele plass, om ikke i Helevet så i historien, med kolleger som Lenin, Stalin, Hitler, Mao og Pol Pot.

Castro var diktator over Cuba i nesten 50 år, og pga hans sosialistiske politikk har folket levet i nød og fattigdom uten noen form for frihet.

I Cuba i dag er det utbredt fattigdom, mange går sultne og det er i menge tilfeller køer for å få kjøpt mat. Sykdommer som skyldes underernæring har begynt å vokse frem, og Cubas gratis helsevesen, som så mange i Vesten ser opp til som et ideal fordi det er gratis, har praktisk talt ingen mulighet til å helbrede noen i det hele tatt –helsetilbudet er gratis, men det man får for lav eller ingen betaling er også her som praktisk talt alltid ellers av dårlig kvalitet.

Det er heller ingen ytringsfrihet, og antall kjente politisk fanger på Cuba er mer enn 200.

Vi bringer noen sitater fra en artikkel om Cuba i Wall Street Journal:

"The problem is, saying what you think in Cuba can be dangerous. In 2002, Cuba imprisoned dozens of journalists who declared themselves dissidents and published criticisms of the regime -- many are still there. Most Cubans are so afraid of being labeled a critic that they are reluctant to utter the words "Fidel Castro" in public.

…fear and paranoia are key elements in the Castro government playbook to stay in power. Fear of Cuba's own secret police and fear of an imminent U.S. invasion are perennials. Fear leads Cubans to restrict what they say and do, …

The reason people feel more confident about openly complaining is economic, … The downturn of the early 1990s [da de mistet de store overføringene fra Sovjetunionen] forced Cuba to allow some private enterprise, such as letting people open small restaurants in their living rooms or rent out rooms. That, plus cash transfers from Cuban exiles, has made locals less reliant on the government for jobs. A measure of economic independence has brought a measure of political independence,...

….poverty [grew after] the collapse of Cuba's economic sponsor, the Soviet Union. In 1991, Mr. Castro declared a "special period" of drastic reductions in food and other rations. Average daily caloric intake fell by 40%. Eventually, optic neuritis, a rare eye disease caused by poor nutrition, swept the island." (Sitat slutt)

Som sagt, den mer enn 80 år gamle Castro er gått av, og han har overlatt styringen til yngre krefter, broren Raul, som bare er 76.

Meget snart vil Castro-perioden være over, og vi vil se folket juble i Havannas gater når friheten kommer.

Vi håper altså at cubanerne får frihet og den velstand som følger med.

Dessverre frykter vi at det lutfattige Cuba vil få så mye hjelp og støtte fra de rike land at landet raskt blir en velferdsstat med store støtteordninger, med et stort byråkrati, og med offentlige gratistilbud på alle viktige områder.

I så fall vil Cuba aldri ble et velstående land. Men i hvert fall vi cubanerne i en periode ha velstand, og de vil ha slike ting som politisk frihet. Men dessverre vil de antaglig velge å støtte en velferdsstat og legge skylden på kapitalismen når den viser seg ikke å føre til velstand.

Vi håper som sagt at cubanerne får frihet, men vi frykter at landet raskt vil bli like blodfattig og tafatt velferdsstat som de fleste land i Veste-Europa er blitt, og da er det ingen grunn til optimisme på lang sikt. Castro-epoken er død, men sosialismen (i form av velferdsstatmodellen) vakler videre.

”Billig strøm er en myte” er en overskrift i Aftenposten i dag. ”Norge er på Europa-toppen i dyr strøm” lyder ingressen. I artikkelen leser vi at pga. de store avgiftene er strømmen i Norge blant de dyreste i Europa. Artikkelen sammenligner prisen i Norge med prisen i andre land, bla. prisen i Bulgaria, hvor den er godt under halvparten av den norske. Bulgaria: 5,47 Euro pr 100 kWh, Norge: 13,61 Euro. Gjennomsnittet i Europa er 11,73 Euro.

Og vi som alltid har trodd at norsk strøm var den billigste i verden. Men som på så mange områder hvor vi tror at Norge er best, ligger vi langt dårligere an enn vi tror.

Nå er kanskje strømmen i Norge noe billigere enn undersøkelsen gir inntrykk av, dette fordi opplysningene ble innhentet på et tidspunkt da strømmen var spesielt dyr i Norge. Men at strømmen er dyr i Norge er opplagt.

Vi synes at strøm bør være billig, og det gjelder all annen energi. Energi brukes til å produsere alt det vi bruker og som gjør livet godt å leve, energi bruker vi når vi reiser. Vi bruker også energi når vi skal holde innetemperaturer på et behagelig nivå uansett hvor varmt eller kaldt det er ute.

Så strøm bør være billig. Hvordan får vi dette til? Jo, ved å ha et fritt marked mht produksjon, distribusjon, pris og salg av energi. Og den reneste og sikreste form for energiproduksjon har vi i atomkraft.

DLF går derfor inn for at det skal bli mulig å bygge atomkraftverk i Norge. Uansett bør hele energimarkedet dereguleres fullt og helt. Dvs. at alle avgifter må vekk, alle illegitime restriksjoner på bygging av kraftverk må fjernes, og alle offentlig eide kraftverk og Statkraft må privatiseres.

Hvis dette gjennomføres vil vi snart ha den reneste, sikreste og billigste energien i verden. Og det vi være meget bra for velstanden og for den enkeltes livsutfoldelse.

I dag er det “super-tirsdag”: I 24 amerikanske delstater er det nominasjonsvalg for å velge kandidater til høstens presidentvalg.

På republikansk side ser løpet ut til å være kjørt: John McCain leder alle meningsmålinger, og alt tyder på at han blir den republikanske kandidaten i november.

Men hvem er han? Hva står han for? Vi skal kort svare på dette spørsmålet i det som kommer. McCain, som nå er 71 år gammel, var krigsfange i Nord-Vietnam, og kaste seg på politikken etter at han ble satt fri. Han har vært senator i mange år, og forsøkte også å bli presidentkandidat i 2000. Da ble han sjanser ødelagt av en svertekampanje igangsatt av Karl Rove.

Men etter en svak start i årets valgkamp leder han nå klart over de andre kandidatene.

Men hva mener han? Han er god på krigen mot militant islam. Han ønsker å intensivere kampen, og dette er en god ting. Han var tilhenger av ”the surge” (økningen av antallet amerikanske soldater i Irak, en økning som har ført til en kraftig reduksjon i angrepene mot sivile irakere utført av militante muslimer) lenge før president Bush gjennomførte den, ja, til å begynne ble den omtalt som ”the McCain surge”, men da denne vise seg å være en suksess droppet alle prefisket og snakker må kun om ”the surge”.

Han har godtatt at menneskelig aktivitet forårsaker en forsterket drivhuseffekt, og vil innføre kraftige restriksjoner på alt som har energiproduksjon å gjøre.

Han ønsker forbud mot oljeleting i øde områder av Alaska.

Han vurderte seriøst å bli visepresidentkandidat for demokraten John Kerry i 2004.

Han er en av de ivrigste forkjemperne for “campaign finance reform” som essensielt sett innebærer at private ikke kan benytte egne penger for å fremme politisk kandidater. Dette er egentlige en innskrenkning av ytringsfriheten.

Han stemte imot president Bushs skattelettelser.

Han er motstander av kvinners rett til selvbestemt abort.

I debatter med den andre kandidaten som fortsatt er med i racet, forretningsmannen Mitt Romney, angrep han Romney fordi han bare hadde vært en forretningsmann og hevdet at hans egen ledererfaring var overlegen fordi hans motiv ikke var profitt, men patriotisme. Videre, McCain omtaler nå Romney som en ”manager for profit”, og som en som bruker sine millioner for å skaffe seg politisk makt.

La oss skyte inn at McCain også er rik, men han har ikke skaffet seg en formue ved hardt arbeid, han har giftet seg til penger. McCain mener antagelig at dette er en mer høyverdig måte å skaffe seg penger på enn å arbeide for dem.

McCain har angrepet legemiddelindustrien og beskrevet lederne som ”bad guys” som benytter politisk innflydelse på bekostning av ”the little guy”. Han synes også at det er helt greit at amerikanske sykehus kjøper medisiner fra Canada, hvor de pga prisreguleringer er billigere enn i USA. Dette er selvsagt svært skadelig for de firmaene som utvikler og produserer legemidlene (og disse er selvsagt ikke canadiske, de er amerikanske).

Som man ser ligger McCain godt til venstre. Bortsett fra mht krigen mot militant islam kunne han like gjerne vært demokrat.

Kan han vinne presidentvalget? På TV virker han som en hyggelig og jovial kar, og slik teller når en leder skal velges. Mht standpunktene appellerer han godt til velgerne i sentrum, men disse vil også føre til at han vil miste en del konservative velgere.

Det som antagelig kommer til å skje er at han vil gi uttrykk for enkelte mer konservative standpunkter i valgkampen, vil vinne stemmer på det og bli valgt, og så følge den linjen vi har beskrevet ovenfor når han blir president.

Det skulle være unødvendig å si at en president McCain vil bli en ulykke for USA.

Enda en gang debatteres pensjonene. Et av de siste utspillene fra regjeringen i dens forsøk på å hindre den økonomiske katastrofen som en videreføring av dagens system nødvendigvis vil medføre er at de vil at de som står i jobb til de er 70 skal få dobbelt så stor pensjon som de som går av når de er 62. Ap-toppene er for, mens SV og fagbevegelsen er imot (eller later som om de ikke forstår hvorfor slike reformer er nødvendige).

Dagens pensjonssystem ble innført for flere tiår siden, med tverrpolitisk støtte: både de borgerlige og sosialistene ønsket dette offentlige systemet som skulle gi alle pensjon etter hvor lenge de hadde arbeidet. Da var det få gamle, de levde ikke spesielt lenge, og datidens økonomer trodde at dette systemet ville være levedyktig over tid.

Men det var det ikke: de gamle ble flere og de levde lenger. Samtidig ble antallet yrkesaktive mindre i forhold til befolkningen, dette fordi legene var for villige til å stille diagnoser som medførte at unge mennesker ble uføre og kunne leve på en form for pensjon eller attføring eller lignende – i dag lever innpå 800 000 nordmenn i arbeidsfør alder på en eller annen form for trygd, attføring, pensjon eller lignende.

Snart så enkelte i Ap at dette bar galt av sted, og de har en rekke ganger forsøkt å gjennomføre reformer, reformer som alle ville innbære en mindre generøs pensjon – et eksempel var endringer i formelen for opptjening: når flere år skulle telle med ble gjennomsnittet lavere, og pensjonen ville bli dårligere. Men dette ble møtt med motstand, men til slutt gjennomført.

VG har en samleside om pensjonsreformene her: http://www.vg.no/nyheter/okonomi/spesial.php?id=806

Et av hovedslagene i dag står om AFP – avtalefestet pensjon, som i hovedsak innebærer at man kan gå av når man er 62 og stort sett få samme pensjon som om man hadde gått av når man var 67. Det dagens hovedstrid står om er at det foreslås kraftige innskrenkninger i denne ordningen. LO-lederen garanterer allikevel i E24 at det ikke vil bli innskrenkninger i AFP-ordningen: ”LO-leder Roar Flåthen garanterer overfor VG at alle som er slitne skal få gå av med AFP-pensjon ved 62 og 63 år, og beholde dagens AFP-pensjonsnivå.” Dette er en garanti som er null verd.

Venstresiden kjemper altså innbitt imot alle endringer, de vil at dagens generøse ordninger skal opprettholdes eller helst bli enda mer generøse.

Men alle burde forstå at dagens ordning ikke kan opprettholdes særlig lenge. Vi regner med at det ikke vil komme merkbare reformer før de tvinger seg frem av seg selv – politikerne er alt for tafatte til å gjennomføre kraftige innskrenkninger før de er absolutt nødt. Inntil da vil de som har pensjon kunne leve svært godt på den, mens de som kommer etter vil få en kraftig reduksjon av forventet levestandard i sin pensjonisttilværelse i forhold til de som blir pensjonister i de neste år. Det er dette som man kan forvente: noen ser farene, de sier ifra men får ikke gjennomslag, og så bærer det mot stupet før man må ta en kraftig sving for å unngå å falle utenfor. Mao. pensjonssystemet vil fungere i kanskje et par tiår til, og så vil det komme kraftige endringer.

Dersom man hadde hatt fullt ut private pensjonsforsikringer ville alt dette ha vært unngått.

Det er ille det som skjer på Gaza: Israel har stanset alle forsyninger til området, og befolkningen har ikke mat, ikke vann, ikke medisiner, ikke strøm. Og alle – gamle, syke, barn kvinner, menn – lider.

Men hvorfor gjør Israel dette? Fra dette området skytes det stadig raketter inn i Israel – bare de siste to årene er det skutt inn ca 4000 raketter mot tilfeldige mål i Israel. Mao. hvis disse rakettangrepene ikke hadde funnet sted, eller hvis de hadde stanset, ville Israels blokade ikke funnet sted.

Mao: befolkningen på Gaza kan stanse blokaden dersom de stanser angrepene.

Men ønsker de det? Det ser ikke slik ut. Det er Hamas som regjerer på Gaza, og Hamas har som må å fjerne Israel. Og Hamas regjerer med stor støtte i befolkningen.

De ser ut til at deres strategi er som følger: de vil skyte raketter inn i Israel. Når Israel svarer med kun en blokade, fremstilles dette som en humanitær katastrofe forårsaket av Israel. De appellerer til den internasjonale opinionen og krever at blokaden skal oppheves og at Israel reelt sett skal fortsett å sende alle typer forsyninger til Gaza. Dvs. de vil at Israel skal fortsette å fø de som vil ødelegge dem. Og skal man dømme etter reportasjene på TV og i avisene ser det ut til at de lykkes i dette.

Det bør også nevnes at denne blokaden er noe Israels myndigheter har forsøkt å gjennomføre i mer enn ett år, men at opposisjonelle krefter i Israel har hindret gjennomføringen, bla. ved å trekke saken inn for rettsapparatet. I mer enn ett år har saken versert i det israelske rettssystemet, men for noen dager siden fikk regjeringen gjennomslag i Høyesterett: Israel kunne blokkere Gaza som svar på de stadige rakettangrepene derfra.

Når dette er holdningen i Israel - en meget svak Olmert-regjering, og at det lille den gjør for å stanse angrepene blir blokkert av krefter som er enda mer positivt innstilt til Israels fiender, da er det vanskelig å se at det kommer noen løsning på det som kalles ”Midt-Østen-konflikten”.

Som vi har sagt tidligere: det blir ingen løsning på dette problemet før en av sidene får en klar militær seier, eller før islams posisjon er kraftig svekket i forhold til i dag.

Det som kan løse problemet er altså en så klar militær sier til Israel at den arabiske/muslimske siden ikke lenger har noe ønske om å fortsette å krige mot Israel. Som Winston Churchill sa det: ”If they want war with us, we shall give them war until they have had enough of it!” Det var slike holdninger som lå til grunn for Vestens etter hvert effektive krig mot nazismen. I dag trenger vi en tilsvarende holdning mot militant islam. Klarer vi ikke igjen å opparbeide oss denne grunnholdningen vil vi tape den krigen vi nå er inne i. Og Israel er som kanarifuglen i gruven: Israel er det første som ryker dersom Vesten taper.

Det er i dag fire kandidater igjen blant republikanerne, og en av dem vil stille ved presidentvalget i november, sannsynligvis mot demokratenes Hillary Clinton. Disse fire er guvernørene Mitt Romney og Mick Huckabee, tidligere borgermester i New York, Rudy Guiliani, og krigshelten senator John McCain.

Vi vil tro at Romney og Huckabee snart vil være ute av dansen. De er begge sympatiske menn - Romney er kanskje noe for glatt, men den ene er mormoner og den andre har vært baptistprest, og de vil antagelig være for religiøse til å kunne bli nominert og valgt. Dessuten er de egentlig politiske noviser, Huckabee går inn for en total omlegging av skattesystemet ved å avvikle inntektsskatten og å innføre noe han kaller Fair Tax, en skatt på forbruk, og som vil innebære at alle under en viss fattigdomsgrense vil få utbetalt fra det offentlige det de vil måtte betale i avgifter på et vanlig forbruk. Slike omlegginger vil bare gjøre skattesystemet mer komplisert og vil reelt sett føre til et øket skattenivå. Romney er som sagt mormoner, og han tror virkelig at Gud skapte verden på syv dager. Ingen av disse er kvalifisert til å bli president, og ingen av dem, tror vi, vil bli nominert.

Guiliani satset ikke i de første nominasjonsvalgene, hans strategi var å la Romney og Huckabee ødelegge for hverandre, og så komme som det fornuftige alternativet når det skulle være nominasjonsvalg i Florida. Denne strategien så en stund ut til å fungere godt, men det var et poeng den ikke tok med i betraktning: John McCain.

John McCain var nærmest avskrevet som kandidat før nominasjonsprosessen startet, men etter et par kloke utspill kom han i siget, og ligger nå best an blant republikanerne. Guiliani har ikke satset ennå, så dette kan bety at han blir betraktet som en som ikke engang er kommet frem til startstreken.

Hva var det som fikk McCain på banen igjen? McCain har alltid vært en mann med integritet, han har sine meninger og står på dem, mao. han er ikke den som skifter meninger etter hva om er populært. Det som fikk ham på banen igjen var at han i en jordbruksstat gikk imot en bestemt type subsidier til bønder. Dette førte til at man begynte å legge merke til ham igjen, han kom i siget, og leder nå blant republikanerne. McCain er også en sterk tilhenger av krigen mot militant islam, og han støttet ”the surge” lenge før president Bush gjorde det. At ”the surge” – økningen av antall amerikanske soldater i Irak – har gitt så gode resultater er noe som gjør McCain mer populær.

Men McCain er uspiselig: han har kjøpt hysteriet omkring global oppvarming, og han støtter noe som kalles Campaign Finance Reform, en reform som reelt sett innebærer at det skal være forbudt for private å bruke egne penger for å fremme politisk kandidater ved valg; reformen innebærer at kun godkjente partier skal kunne drive valgkamp, og at disse skal finansieres med penger som er anskaffet på måter som er godkjent av det offentlige. Dette er et kraftig angrep på ytringsfriheten, og gjør altså McCain totalt uspiselig.

Guiliani har mange gode sider: han er god på krigen mot militant islam, han er for skattelettelser og dereguleringer, og han er klar tilhenger av slike ting som omtales som homofiles rettigheter, og han er tilhenger av kvinnens rett til selvbestemt abort. Det er kritikkverdiget ting i hans fortid, men totalt sett er han for oss en noenlunde spiselig kandidat.

Men det har skjedd en interessant ting: det var en strid mellom de kristne og de sekulære i det republikanske partiet: Ronald Reagan slapp religion inn i politikken, og dette førte til at partiet ble mer og mer religiøst. Den sittende presidenten er religiøs, men ikke så religiøs som Romney og Huckabee. McCain og Guiliani er sekulære, og nå ser det ut som om det er en av de sekulære som kan komme til å vinne nominasjonen.

Det er alt for tidlig å si at de religiøses grep på det republikanske partiet har løsnet, men hvis en sekulær kandidat blir nominert, er dette i hvert fall et godt tegn.

Det er lenge igjen til valget, og mye kan skje, men vårt tips nå er at valget 20. november vil stå mellom Clinton og enten McCain (mest sannsynlig) eller Guiliani, og at republikaneren vil vinne. Men som sagt, mye kan skje.

Angrepet på hotell Serena, Kabuls sikreste hotell, skjedde mens en norsk delegasjon med utenriksministeren i spissen oppholdt seg der, og det førte til at en journalist mistet livet (Dagbladets Carsten Thomassen) og til at en UD-ansatt ble hardt skadet. Å være journalist er et farlig yrke, og Thomassen vil nok ikke bli den siste journalisten som blir drept i en krigshandling. Men vi er disse journalistene stor takk skyldig, de oppsøker farer for å fortelle oss som sitter trygt og godt hjemme om det som skjer.

Angrepet illustrerer det som er problemet i Afghanistan: som sagt skjedde angrepet på det tryggeste og best bevoktede hotellet i Kabul. Dette tyder på at angriperne hadde hjelp innenfra, dvs. at enkelte av de militære vaktene ved hotellet hjalp terroristene inn på området. Dette er typisk for Afghanistan: svært mange har ingen problemer med å skifte lojalitet fra det ene sekund til det neste, enkelte skifter side hvis de blir bestukket med et par fine joggesko (for å bruke Hans Wilhelm Steinfeldts eksempel fra NRK i morges.)

Dette betyr at det kan være svært vanskelig å få etablert et sivilisert, stabilt styre i landet. Og uro har preget landet til alle tider, afghanere er uregjerlige. Det var allikevel relativt stabilt før Sovjet invaderte i 1979 – og de våget å invadere bla. fordi USA under president Carter var svakt og ettergivende. For å motvirke denne kommunistiske ekspansjonen støttet USA under Reagan den muslimske bevegelsen Mujaheddin som kjempet imot Sovjet; denne striden endte med at Sovjet trakk seg ut og Mujaheddin troddde at det var de som hadde knust det ateistiske Sovjetunionen. De betraktet dette som en stor seier for islam.

Etter Sovjets fall ble Afghanistan preget av borgerkrig, men etter hvert var det Taliban som viste seg å være sterkest, og de etablerte et grusomt sharia-diktatur. I begynnelsen av denne prosessen fikk Taliban støtte av USA under Clinton, dette fordi Clinton ønsket ro i området, og USAs ledelse trodde at en Taliban-seier ville sikre ro.

Talibans seier var et av flere elementer som ga militante muslimer vann på mølla, og alQaida, som vokste ute av Mujaheddin, hadde som kjent full støtte fra Taliban. Etter angrepene på USA 11. september 2001 satte NATO seg fore å eliminere alQaida/Taliban i Afghanistan, og det er denne krigen som nå pågår. Det siste som er skjedd i denne krigen er angrepet mot den norske delegasjonen mens den var på besøk i Kabul (det er dog noe uenighet om den norske delegasjonen var mål for angrepet, eller om det var rettet not utlendinger generelt).

Uansett mener vi at det som pågår er en krig mellom Vesten og militant islam, og at det er svært viktig at Vesten vinner denne krigen. Dersom Vesten trekker seg ut vil Afghanistan igjen bli preget av borgerkrig, eller av et Taliban-regime, og det vil danne basis for flere angrep mot Vesten. Dessuten vil Vesten bli oppfattet som svak og ettergivende, noe som også vil gi de militante muslimene vann på mølla.

Vi mener derfor at krigen mot militant islam må opptrappes, denne krigen bør føres så sterkt og kraftig som overholde mulig, dette fordi en seier til militant islam vil være ødeleggende for Vesten.

Dessverre viser det som ble referert til ovenfor og som skjedde under Carter, Reagan og Clinton at Vesten er feigt, inkonsekvent, svakt og ettergivende. Men dersom slike holdninger får fortsette å dominere og får prege politikken i de neste årene, er Vesten fortapt, og da vil vi alle i beste fall oppleve krig i Europa. I verste fall blir det enda verre.

Når en amerikansk president nærmer seg det tidspunkt hvor han skal gå av oppdager han at han ikke har fått utrettet så mye som han hadde tenkt seg. Ofte opplever presidenten sin tjenestetid som en lang serie med fiaskoer. Da får han gjerne den ideen at han vil sørge for en stor bragd før han går av, slik at historikerne i hvert fall kan knytte én positiv ting til hans ettermæle. Og for de siste presidentene har denne bragden vært å skape fred i Midt-Østen, dvs. mellom Israel og den arabiske/palestinske/muslimske siden.

Årsaken til konflikten er at den arabiske/muslimske siden ikke vil godta at staten Israel eksisterer, og da kan det ikke bli noen fredelig løsning så lenge islam, som er den ideologisk forankring for de som vil eliminere Israel, står sterkt.

President Carter forsøkte, mot slutten av sin meget mislykkede presidentperiode, å få i stand en fredsavtale. Carters engasjement endte i den såkalte Camp David-avtalen i mars 1979, og den førte bla. til en fredsslutning mellom Egypt og Israel. Resultatet av dette ble at Egypt ble boikottet av de andre arabiske/muslimske landene, og at Egypts president Sadat ble drept i et attentat utført av militante muslimer. Men noen fred mellom Israel de andre naboene førte avtalen ikke til. Det ble altså inngått en fredsavtale, men noen fred ble det ikke.

Den neste som forsøkte seg var president Clinton. Han fikk i stand forhandlinger mellom Israels statsminister Barak og palestinernes sjefsterrorist Yassir Arafat, men heller ikke denne gang ble det fred.

Når er det president Bush som forsøker seg. Men heller ikke han vil lykkes. Det er mulig at han vil klare å få i stand en fredsavtale, men noen fred vil det ikke bli.

Fred kan det først bli når den ene av de to motstridende kreftene er nedkjempet. Og de to kreftene som står imot hverandre her er den vestlige, demokratiske modellen, representert ved Israel, og islam, representert ved terroristgrupper som Hamas, Hezbolla, mfl., og land som Iran og Syria.

Disse to ideologiene – vestlig demokrati og islam - er ikke forenlige, og for at det skal bli fred må en av dem vike (så lenge de ønsker å dominere samme område).

Det er overraskende, nei sjokkerende, at de aller fleste kommentatorer og politikere ignorerer det som denne konflikten handler om. Å tro at man ved forhandlinger kan få til en virkelig fred mellom disse to partene tyder på en kolossal mangel på virkelighetskontakt; den som tror at man kan få til en fred her på ikke-voldelig vis må ignorere islams 1300 år gamle historie.

Enhver fredsavtale vil også føre til flere angrep på Israel - Israel er et sivilisert land og vil forsøke å etterleve avtalen, i hvert fall til å begynne med. Men den andre siden vil ikke etterleve noen avalte, og vil benytte perioden rett etter at avtalen er ingått til å intensivere sine angrep. Enhver fredsavtale vil altså føre til flere tap på Israels side.

Vårt syn er altså at så lenge islam står sterkt vil det ikke bli en fredelig løsning på denne konflikten; så lenge islam står sterkt vil den ene siden måte nedkjempe den andre militært før det blir fred. Dette er tilsvarende det som skjedde i 1945: da kunne det ikke bli noen fredelig løsning på konflikten mellom Vesten og nazismen, konflikten ble avsluttet når nazismen ble knust militært. Alt tyder på at det eneste som kan gi varig fred i Midt-Østen er en tilsvarende løsning. Og siden det er lite som tyder på at våre ledere vil gå inn for en slik løsning, tyder dette på at ikke bare Bush, men også hans etterfølgere, vil forsøke å skape fred i Midt-Østen ved å inngå avtaler, og at sannsynligheten for at de vil bli overholdt er null.

Det ser ut til at irakere for første gang på mange år nå ser optimistisk på fremtiden. Etter mange år under tyrannen Saddam Hussein, og etter noen år med krig etter at han ble kastet som følge av USAs invasjon i mars 2003, en invasjon som i en periode dessverre førte til at militante muslimer fikk mulighet til å utføre et stort antall terroangrep mot den iranske befolkning, feiret irakere nå et optimistisk nyttår.

Vi siterer fra en artikkel i New York Times (som muligens krever registrering).

Iraqi Revelers Embrace the New Year

…Firecrackers and machine-gun fire echoed over the capital hours before midnight on Monday as partygoers put aside fears of suicide bombers and gunmen to bring in the new year.

Young men in fashionably ripped jeans and gelled hair crowded into restaurants and parties, some carrying black plastic bags hiding cans of beer.

At two of Baghdad’s largest hotels, the Ishtar Sheraton and the Palestine , both scarred by previous bomb attacks, scores of perfumed and bare-headed Iraqi women arrived to celebrate the first New Year’s Eve parties held there since the 2003 invasion.

They were planning to party until dawn — it was safe enough to celebrate, but not to go home in the middle of the night.

“People feel safer now because of the improved security,” said Mustafa Abdullah, the night manager of the Ishtar Sheraton. “In the old days, they would have gone home normally at 3 a.m. or 4 a.m., but now they will either stay until the party ends or take a room for the night.”

Odeh Fadhel, a popular Iraqi singer, was glad to take the stage again after his engagements thinned during the postwar years.

“All life stopped, not just for artists,” he said. “Things have started to get better, but the difference now is that we don’t have clubs or theaters as places to hold parties. But we can still work in hotels.”

Men det er ikke fred ennå, terroristene fortsetter: ”But even as partygoers embraced the New Year, a surge of attacks on Monday served as a potent reminder that 2007 was the bloodiest on record, with at least 18,000 civilians killed, according to the Ministry of Interior. ICasualties.org , an independent Web site that tracks official and nonofficial announcements of fatalities in Iraq, counted 899 Americans killed in 2007, compared with 822 in 2006. The total American death toll in Iraq since 2003 is 3,902, according to the Web site.“

Artikkelen forteller dog ikke at tallet på drepte er gått kraftig med etter at antall amerikanske soldater ble øket kraftig tidlig i høst.

For tall på dette, se her.

Det som har ført til denne positive utviklingen er ”the surge”, den kraftige økningen i antall amerikanske soldater som ble iverksatt etter at general David Petraeus overtok som leder for de amerikanske strykene i Irak.

Utviklingen i Irak var positiv etter at USA hadde nedkjempet den irakiske hæren i 2003, men en rekke tabber fra USAs side førte til at Irak ble et stort problem; det så en tid ut til at landet ville gå i oppløsing pga terror og borgerkrig. Men med ”the surge” har USA, sammen med Iraks hær og politi, fått langt bedre kontroll i landet.

Det er mye mer vi kunne si om dette, men nå vil vi kun si at denne krigen er viktig, denne krigen er et slag i den pågående krigen mellom militant islam og Vesten, og dersom Vesten taper, vil det gi de militante muslimene blod på tann, og antall terrorangrep mot Vesten vil øke kraftig.

Derfor er en seier i den krigen så viktig.

Ja, en seier kan ta tid, men det som har skjedd i denne krigen er ikke atypisk hvis man ser på krigshistorien. At kriger begynner noe kaotisk og først går på skinner etter noen tid er ikke uvanlig, det skjedde for eksempel både i annen verdenskrig mot Tyskland, en krig som ikke kom på skinner før general Eisenhower fikk kommandoen over de allierte styrkene på vestfronten, og det samme skjedde i den amerikanske borgerkrig, som ikke kom på skinner før Nordstatene satset på general Shermans strategi.

Det er heller ikke slik at kriger vanligvis avsluttes helt med en militær seier, de er ofte behov for tilstedeværelse lenge etter at selve krigen er avsluttet (etter at ”major combat operations have ended” som president Bush jr en gang formulerte det); svarte ble utsatte voldelige overgrep i sørstatene i mange år etter 1865, og det var god grunn til at de allierte okkuperte Tyskland i mange år etter 1945.

Som sagt, krigen i Irak er et slag i krigen mot militant islam. Dersom militant islam seirer, vet vi hva som blir fremtiden, ett eksempel på dette leser vi i VG i dag.

Men skal det som nå ser ut til å være en seier vare, må Vesten, dvs. USA, holde ut. Dette er et av vår tids aller viktigste spørsmål.

Det var ingen overraskelse at Putin (dvs. hans parti Forente Russland) vant gårsdagens valg i Russland. Etter at Putin kom til makten har han jevnt og trutt samlet mer og mer makt i sine hender, og når økonomien nå ser ut til å gå rimelig greit med en betydelig økonomisk vekst, er det egentlig ikke overraskende at befolkningen stemte for det de tror er videre stabilitet. Spesielt når dette skjedde samtidig med at opposisjonelle journalister på en eller annen måte ble kneblet, at opposisjonspartier ikke kom til orde i valgkampen i en rimelig grad, og at det er mye som tyder på at det var valgfusk.

Ensrettingen begynner faktisk å minne om den som var i kommunisttiden; og det er ikke overraskende, Russland styres nå på omtrent samme måte som under kommunisttiden. Lederne er Putin og han gamle KGB-venner (Putin var KGB-offiser under kommunismen sluttfase på 80-tallet), Putin og hans venner skaffer seg rikdom ved å ekspropriere selskaper og ved å arrestere forretningsmenn som konkurrerer med selskaper Putins gjeng kontrollerer, og plagsomme journalister blir drept.

Men det er ikke bare maktmisbruket og maktkonsentrasjonen som minner om kommunisttiden, det er mye som tyder å at ut på nyåret vil folk begynne å merke en viss matmangel, og prisene vil stige. Den forventede levealderen for menn forstetter å synke, og er nå nede på 58 år (levere enn den er i for eksempel Bangla Desh).

Utenrikspolitisk har også vi i Norge merket en effekt av den økonomiske fremgangen; veksten har satt Putin i stand til å ruste opp militæret, noe som har resultert i flere provokasjoner mot Norge i nordområdene.

Putin har også valgt en klar anti-amerikansk linje i utenrikspolitikken, bla. har han reelt sett gitt støtte til Iran. Han er klar over at islam er en fare, noe hans politikk overfor Tsjetenia viser, men han tror vel at Iran er viktig som en motvekt overfor USA, og at hans Russland vil kunne hamle om med islam hvis islam begynner å få ytterligere fremgang i Europa. (Vårt syn er her at kun frihet bygget på rasjonelle verdier, inkludert et forsvar av sivilisasjonen med de militære midler som er nødvendige, vil kunne stå imot islam, men vi skal la dette punktet ligge i denne omgangen.)

Er det noe håp for Russland? Vel, det finnes i hvert fall folk der som man bør kunne satse på; det finnes reelle opposisjonelle, f.eks. tidligere sjakk-verdensmester Garry Kasparov, som er klart pro-vestlig, men det er etter vårt syn lite sannsynlig at disse vil kunne få noen reell innflydelse i Russland løpet av de neste 5-10 år.

Den rusiske kulturen er sterkt irrasjonell, kollektivistisk og nasjonalistisk, og det å da tro at frihet – reell, individuell frihet – vil kunne slå rot der med det første, er alt for optimistisk. Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv.

Enda en gang er det forhandlinger om en fredsavtale mellom Israel og palestinerne. Og enda en gang vil den vise seg like ineffektiv som de ca 1000 tidligere forhandlingsrundene.

Hvorfor vil det gå galt også denne gang? Fordi de involverte også denne gang, som alle tidligere ganger, nekter å forholde seg til det som er konfliktens kjerne.

Konflikten står mellom Israel, et sivilisert land med betydelig grad av individuell frihet, og palestinerne/araberne, representert ved terroristgrupper som PLO, Hamas, Hizbolla, mfl., som ønsker at området skal underlegges et islamistisk diktatur. Den palestinske siden vil ikke akseptere Israel som en jødisk stat.

Hvordan kan det oppnås en kompromissløsning mellom disse sidene? Det er umulig.

Den palestinske siden godtar altså ikke at Israel fortsetter å eksistere som en jødisk stat, og dette er et standpunkt som er forankret i islam. Derfor kan ikke den palestinske siden gå bort fra dette standpunktet.

Her er noen sitater som viser at den palestinske siden ikke vil godta Israels fortsatte eksistens som en jødisk stat:

• The Higher Arab Monitoring Committee in Nazareth unanimously called on the Palestinian Authority not to recognize Israel as a Jewish state.
• Salam Fayad, Palestinian Authority "prime minister": "Israel can define itself as it likes, but the Palestinians will not recognize it as a Jewish state."
• Yasser Abed Rabbo, secretary general of the Palestinian Liberation Organization's executive committee: "This issue [Isreal’s existence] is not on the table; it is raised for internal [Israeli] consumption."
• Ahmad Qurei, chief Palestinian negotiator: "This [demand that Isreal shall exist] is absolutely refused."
• Saeb Erekat, head of the PLO Negotiations Department: "The Palestinians will never acknowledge Israel's Jewish identity. … There is no country in the world where religious and national identities are intertwined."

Kilden til disse sitatene er her.

Man har altså forhandlinger mellom to sider hvor den ene står for stor grad av frihet og den andre ønsker et islamistisk diktatur, og hvor den ene siden ikke vil akseptere et element som den andre siden mener er ufravikelig; Israel vil aldri oppgi sin status som en jødisk stat.

Nå er Israels status som jødisk stat noe spesiell, det er ikke vanlig at en stat definerer sg i forhold til en bestemt gruppe basert på rase eller religion, men det forekommer også andre slike tilfeller:
56 stater - pluss PLO - tilhører Organization of the Islamic Conference, og de fleste av disse statene går inn for at sharia skal være det eneste eller det viktigste grunnlag for lovverket. I Saudi-Arabia kan kun muslimer bli statsborgere, og det er forbudt for ikke-muslimer å besøke islams hellige steder Mekka og Medina.

Også land som Hellas, Argentina, England, Bhutan og Norge har grunnlovsbestemmelser som favorisere bestemte religioner, men det er i disse tilfeller ikke noe krav til innbyggerne slik det er i de islamske landene. At muslimer da protesterer mot Israels religiøse orientering er ikke annet en et uttrykk for en fundamental dobbeltmoral.

Men det som er viktig er ikke hvordan en stat definerer seg, det som er viktig er i hvor stor grad innbyggerne har frihet. Og her kommer Israel langt bedre ut enn alle sine naboer.

Konflikten i Midt-Østen har ingen fredelig løsning så lenge Israel eksisterer og så lenge islam står sterkt. En fredelig løsning oppnås først kun når et av disse elementene er fjernet: enten når Israel er avviklet, og dette kan kun skje ved en militær seier til den arabiske/muslimske siden, eller ved at islam svekkes kraftig. Dette siste kan først skje når islams fyrtårn Iran, og andre diktaturer som bygger på islam, for eksempel Saudi-Arabia, ikke lenger på noe vis er noen kraft.

Inntil dette skjer vil Midt-Østen fortsette å være preget av mindre kriger og stadige terrorhandlinger som dreper et betydelig antall mennesker. Og nyhetssendingene vil stadig rapportere om nye forhandlingsrunder som ikke fører til noe som helst av reelle resultater.

Noe av det verste USA har gjort de siste årene var å svikte kurderne under Gulf-krigen i 1991. USAs president Bush sr. sa til kurderne: ”Kjemp mot Saddam! Vi skal støtte og hjelpe dere!” Etter at opprøret var i gang ombestemte Bush seg; kurderne fikk ingen støtte fra USA. Saddam slo ned opprøret uten problemer og behandlet kurderne på den mest grusomme måte.

Siden Saddam ikke ble klart slått i 1991 kom det en ny krig ca 10 år etter. President Bush jr har klart sagt at denne gangen skal USA stå ved sitt ord, det bli ikke snakk om, sier han, at USA vil trekke seg ut før det er etablert et sivilisert styre i Irak. Men igjen er det problemer – eller utfordringer? – i forholdet mellom kurderne og USA.

Det område hvor kurderne holder til i Irak - i de nordlige delene – er de områder hvor fjerningen av Saddam har hatt mest å si. Området er i dag svært fredelig, kurderne er meget takknemlige, og de har vært sterke tilhengere av USAs forsøk på å gjøre Irak til et noenlunde fritt og sivilisrt samfunn.

Men kurderne er et folk uten eget land, og en del kurdere bor i nabolandet Tyrkia. Tyrkia frykter derfor at kurderne skal bli for sterke og kreve et eget land, noe som kan føre til at Tyrkia mister en del av sitt område til et nytt Kurdistan.

I det siste har kurdere fra Irak foretatt militære raid inn Tyrkia, noe som tyrkerne vil ha USAs støtte til å sette en stopper for.

Hva gjør USA? Vil de støtte sin alliansepartner Tyrkia, eller vil de støtte sine beste venner i Irak, kurderne?

Foreløpig ser det ut til at utenriksminister Rice har lovet Tyrkia støtte til å bekjempe PKK, som av mange er betraktet og klassifisert som en terroristorganisasjon.

PKK er kanskje den viktigste og sterkeste av de kurdiske gruppene. PKK er stor også i Europa. Den tjener penger på ulike former for kriminell virksomhet – bla. ren mafiavirksomhet (utpressing, salg av beskyttelse) – og smugling/salg av narkotika.

Hvis USA svikter kurderne også denne gang, vil vi tro at PKK vil være svært aktive mht å markere sin misnøye. De har tusenvis av tilhengere bare i Europa, og de kan påføre amerikanske og vestlige interesser stor skade.

Så hva gjør USA? Dersom de støtter Tyrkia kan det føre til ytterligere bråk i Irak og terrorangrep mot vestlige interesser i Europa og USA. Dersom de støtter kurderne kan det føre til at Tyrkia blir, om ikke en makt som bekjemper USA militært, en makt som i stor grad kan saboterer USAs krig mot terror. Så valget står altså mellom pest eller kolera.

Vi vil ikke bli overrasket dersom USA vil si at de støtter begge sider, eller at de støtter visse elementer på begge sider, mens de i handling forholder seg slik at begge sider føler seg sviktet.

”-Det blir Clinton mot Giuliani” er en overskrift i Dagbladet i dag, og vi har stor tro på at de har rett.

Men hvor gode alternativer er dette? Senator Clinton er nærmest en doktrinær sosialist, hun forsøkte (som leder av en kommisjon utnevnt av hennes mann presidenten i 1993) å sosialisere det amerikanske helsevesenet, heldigvis møtte dette så stor motstand og ble ikek gjennomført så USAs helsevesen fungerer forstsatt godt (selv om det ville ha fungert mye bedre om alle offentlige restriksjoner ble tatt bort).

Et utspill i hun nylig har kommet med går ut på å gi alle som blir født i USA en startkapital på 5000 dollar, dette for å gi alle en god start i livet (?). Dette minner sterkt om George McGoverns (presidentkandidat ved valget i 1972) forslag om å gi alle amerikanere et beløp – kalt DemoGrant - på (så vidt vi husker) 1000 dollar. Det var dette som førte til at McGovern begynte å rase på meningsmålingene; da var det er utbredt holdning i USA om at man ikke skulle få penger fra staten. Det er så vidt vi har sett ikke kommet noen tilsvarende reaksjon på Clintons utspill, og det viser vel at holdningen i den amerikanske befolkningen har endre seg kraftig på 25 år.

La oss skyte inn at det er helt feil å tro ta man kan bekjempe fattigdom ved å gi de fattige penger, fattigdom (i vestlige samfunn) er i hovedsak resultat av en passiv innstilling til livet, av ansvarsløshet, og av en overbevisning om at andre har en plikt til å løse ens problemer. Ved å gi de fattige penger gjør man bare disse problemene enda større. Fattigdom bekjempes ved å gjøre der mulig for stadig flere å komme i arbeid, og for å få dette til må alle deler av næringslivet liberaliseres, dvs. arbeidsmarkedet må bli mer fleksibelt. Dessverre blir næringslivet og arbeidslivet i dag mer og mer reguler av det offentlige, og dermed skapes flere fattige i og med at flere presses ut av det normale arbeidsmarkedet.

Men tilbake til valget i USA. Guiliani er ikke-religiøs og han er tilhenger av retten til selvbestemt abort. Og da har han gode muligheter til å slå Clinton i valget, men han vil ha problemer med å kunne bli nominert av republikanerne, de liker jo ikke ikke-religiøse kandidater. Men kanskje frykten for Hillary kan bli så stor at de allikevel nominerer ham.

Slik det ser ut nå vil vi da tro at Guiliani vil bli valgt.

Guiliani har en godt rulleblad som guvernør i New York, og han har på mange området en god retorikk, spesielt mht økonomien og den såkalte ”krigen mot terror”. Men han var meget opportunistisk da han som aktor i New York for et par tiår siden forsøkte å ta meglere som Mikael MIlken for ulike typer ulovlig handel; Milken måtte pga Guiliani sone en fengselsstraff det overhode ikke var noe legitimt grunnlag for. Vår inntrykk av Guiliani er altså ganske blandet; han er ikke god nok. Vårt tips i dag er at Clinton blir nominert av Demokratene og at hun vinner valget dersom Republikanerne nominerer noen annen enn Guiliani. Dersom Guiliani blir nominert, vil han vinne valget og bli president fra 2009.

Med Clinton som president vil USA og verden får store problemer med alt fra økonomien til kampen mot militant islam, og hvis Guiliani blir valgt vil vi få akkurat de samme problemene, men i en noe mildere form.

Vi ble noe overrasket da vi så følgende på dagbladet.no nylig: ”USAs utenriksminister Condoleezza Rice har bedt ekspresidentene Bill Clinton og Jimmy Carter om råd om Midtøsten".

Artikkelen innholder bla. følgende: "Rice er i ferd med å arrangere en fredskonferanse om Midtøsten i Annapolis utenfor Washington i november og håper å unngå å gjenta feil som er gjort under tidligere forsøk på mekling i Midtøsten.

Tidligere denne uka inviterte hun Jimmy Carter til en lengre samtale om hans innsats for fred i Midtøsten mens han var president. Samtalen gikk ikke inn på hans skarpe kritikk av Bush-administrasjonens politikk i Irak og andre steder.

Rice har også hatt en telefonsamtale med Clinton, som selv arbeidet intenst for enighet mellom Israel og palestinerne, uten hell.
Utenriksdepartementets talsmann Sean McCormack understreket av Rice, som er sovjetspesialist og historiker, ønsker å lære av historien for å forsøke å unngå å gjøre feil som er gjort tidligere.

Andre hun har søkt råd fra, er den tidligere Midtøsten-mekleren Dennis Ross og de tidligere utenriksministrene James Baker, Henry Kissinger og Madeleine Albright.

Rice sier at hun vil bruke mye energi i de siste 14 månedene av president George W. Bush presidentperiode til å oppnå en avtale om en palestinsk stat som lever i fred med Israel, noe ingen tidligere president har greid” (sitat slutt).

For det første ble vi overrasket over at noen spør Carter og Clinton om noe som helst, og spesielt om Midtøsten. Ingen ting av det disse har gjort har ført til fred i områder, noe som er opplagt for enhver.

For det annet er vi overrasket hvis Rice virkelig tror at det er mulig å komme frem til en forhandlingsløsning på den pågående krigen mellom Israel og ulike muslimske/arabiske terrorgrupper. Striden mellom disse består i en konflikt mellom på den ene siden et vestlig orientert, sivilisert og ganske fritt samfunn, og på den annen side, grupper som ønsker på kaste jødene på sjøen, eliminere staten Israel, og innføre sharia-diktatur i området.

Å tro at det er mulig med en forhandlingsløsning mellom disse partene er grenseløst naivt. Denne striden vil pågå til den ene parten vinner en fullstendig militær seier. Det Rice trenger er ikke råd fra Carter, Clinton, Albright, & co., det hun trenger er å lære å kjenne militant islam.

Men kan Rice, og ved implikasjon, USAs regjering være så naive som dette utspillet tyder på? Ja, det er mulig. Men det er ikke sikkert.

President Bush er kjent for å holde flere muligheter åpne. F.eks., samtidig som han sendte utenriksminister Powell rundt om i verden for å få til en fredelig løsning med Irak (dette var før krigen startet i mars 2003), lot han forsvarsminister Rumsfeld bygge opp en militær styrke på 150 000 mann i Kuwait.

Det er mulig at Rices utspill er kun et av trekkene Bush foretar, det kan hende at han samtidig gjør ting som innebærer at han forbereder en militær aksjon som svar på det som reelt sett er militant islams angrep på Vesten, et angrep hvor Iran er det militære, økonomiske og ideologiske fyrtårn.

Som sagt, hvis Rice tror at det som ofte kalles konflikten i Midtøsten kan løses ved forhandlingsbordet, tar hun grundig feil, men dersom dette er en del av en utspekulert plan som president Bushs administrasjon står bak, da er det for tidlig å si at den er forfeilet.

Det er ikke mange årene siden det var nærmest full oppslutning om det syn at korrupsjon ikke fantes i Norge: ”Korrupsjon er noe man har i landene i Sør-Europa, sånt finnes ikke i Norge”, var omkvedet. Men i de siste årene er det avslørt en rekke tilfeller av storstilt korrupsjon i Norge: f.eks. er det blitt kjent at betrodde medarbeidere i kommunale vannverk og i kommunale byggfirmaer gjennom ulike former for korrupsjon har tilranet seg flere titalls millioner kr, og det finnes også en rekke andre eksempler. Vi blir derfor ikke lenger så overrasket når det kommer nye avsløringer, f.eks. den om Hydro, som ble avslørt i går. Men denne nye saken har et interessant element som er verd en kommentar.

Det er altså blitt avslørt korrupsjon i Hydro, og dagens aviser preges av overskrifter om dette. Vi siterer fra Aftenposten, som under overskriften ”Rystes av ny korrupsjonssak” skriver at ”i seks år har Hydro mistenkt utbetalinger av 37 millioner kroner til libyske konsulenter for å være korrupsjon ..."

Denne gangen handler det om at Hydro har betalt 37 mill kr til tjenestemenn i Libya for å få de nødvendige tillatelser til å drive forretningsvirksomhet i landet.

Hovedpoenget her er at norske firmaer ikke skal drive korrupsjon, dvs. gi bestikkelser. Vi har to ting å si til dette. For det første: for å kunne drive forretningsvirksomhet i en del land så må man bestikke politikere og byråkrater i landet, dette fordi virksomheten er avhengig av tillatelse fra det offentlige for å kunne drive, og slike tillatelser får man ikke uten å bestikke de tjenestemenn som deler ut tillatelsene. Mao. dersom man ikke bestikker, kan man ikke drive virksomhet i landet. De norske politikere som tror at man kan drive næringsvirksomhet i land som Libya uten å bestikke tjenestemenn der har visse problemer med virkelighetskontakten.

Men det andre poenget er det som er viktig for oss, og dette poenget har ikke fått tilstrekkelig oppmerksomhet i det mediene sier om denne saken: Bør norske firmaer drive forretninger i land som Libya? Libya er et diktatur som sterkt undertrykker egen befolkning, og som (i hvert fall tidligere) var en aktiv støttespiller for internasjonal terrorisme. Er det slik at norske firmaer bør drive virksomhet i land som dette? Vi mener Nei. Å drive forretninger i slike land er med på å gi landene internasjonal aksept, og det er med på å hjelpe regimet i landet. Vi mener at slike land fullt ut må boikottes. Mao. StatoilHydro burde avslutte sin virksomhet i land som Libya.

Dette er altså vårt hovedpoeng. Hovedpoenget i denne saken er etter vårt syn ikke det at norske firmaer må bestikke tjenestemenn for å kunne drive legitim forretningsvirksomhet i visse land, hovedpoenget er at norske firmaer ikke bør drive forretningsvirksomhet i diktaturer som Libya.

Frihet er ikke gratis. Friheten må kjempes frem, og når man har den må den stadig beskyttes. I Vesten må den store friheten vi har stadig forsvares mot krefter som vil redusere den, og de fleste av kommentarene her på stemDLF handler om dette. Men i dag skal vi ikke se på dette, denne gangen skal vi kort se på det som skjer et sted hvor man har vært helt uten frihet, og hvor en betydelig del av befolkningen nå kjemper for frihet. Vi tenker på Burma/Myanmar.

For noen dager siden begynte demonstrasjoner mot militærdiktaturet, og det ser ut til at diktaturet har svart på den verste måte de kan, de har massakrert et stort antall demonstranter.

Men det er i slike tilfeller fremtiden avgjøres: Et diktatur vil alltid ha et maktapparat til rådighet, de vil alltid har et stort antall bevæpnede menn som skal beskytte diktaturet. Og det viktige spørsmålet er: hva gjør disse soldatene når folket gjør opprør?

I noen tilfeller nekter soldatene å skyte på befolkningen. Det var dette som skjedde i de sosialistiske diktaturene i Øst-Europa omkring 1990: soldatene nektet å skyte og regimene falt. I sosialistdiktaturet Kina gikk det annerledes: alle husker massakren på Den Himmelske Freds plass i juni 1989 hvor et stort antall studenter ble skutt.

Slike demonstrasjoner som i disse dager skjer i Burma har landet opplevet tidligere, og med forferdelige resultater. I 1988 ble f.eks. anslagsvis 3000 sivile demonstranter drept.

Da var det vanskelig å få informasjon om dette mens det skjedde, men takket være moderne teknologi - mobiltelefoner med kamera, Internett - er nå hele verden godt orientert om det som skjer mens det skjer.

I Dagsrevyen i går var det en reportasje om en høytstående offiser som hadde hoppet av fra den burmesiske hær. Han uttalte at han som buddhist ikke kunne skyte på andre buddhister [det er buddhistmunker som er fremst blant demonstrantene]. Dette må vel bety at han ikke ville hatt store problemer med å skyte på ikke-buddhister, hvilket er et standpunkt vi ikke finnes spesielt beundringsverdig.

Mange setter også denne gangen sin lit til FN, men FN er like udugelig her som alltid ellers når det gjelder væpnede konflikter. Om dette siterer vi kun fra en kommentar i Aftenpostens kulturdel i dag (side 3): ”Mens en hel verden var sjokkerte vitner til utviklingen i Burma, beviste FN nok en gang hvor lite handlekraftig det kan være.”

En ting som muligens gjør det vanskelig for militærdiktaturet å lette på undertrykkelsen er forholdet til Kina. Kina er fortsatt et diktatur, og dersom kineserne flest ser at befolkningen i Burma klarer å få øket sin frihet, vil dette oppmuntre opposisjonelle i Kina. Derfor vil Kinas ledere støtte diktaturet i Burma. Kina ”vil ikke fordømme voldsbruken mot demonstrantene”.

På den annen side skal Kina arrangere OL i 2008, og dersom de støtter regimet i Burma for sterkt vil dette kunne føre til en omfattende boikott av OL, og dette er noe de kinesiske lederne ikke vil risikere.

Så situasjonen er komplisert. Men vi håper at militærdiktaturet faller og at friheten vil øke, selv om det akkurat nå ikke ser spesielt lyst ut.

I de siste uker har mye oppmerksomhet blitt rettet mot Iran. I denne omgang skal vi gjengi litt av det som ser ut til å være Irans planer for fremtiden. Men først litt historie: Sjahen av Iran, en tyrann som be støttet av bla. USA, ble styrtet på slutten av 70- tallet, og man fikk et islamistisk diktatur av verset slag, langt verre enn under sjahen, ledet av ayatolla Khomeiny. Dette regimet er blitt stadig mer undertrykkende og aggressivt siden da.

Hva har skjedd i det siste? Ledelsen i Iran uttalt at Israel bør fjernes fra kartet, Iran støtter terrorgrupper som angriper Vesten, og Iran støtter grupper som slåss mot irakiske og amerikanske styrker i Irak. Iran utvikler også atomvåpen, og nekter å la sine atomanlegg inspisere av FN-kontrollører.

Men hva er situasjonen nå? Ved å se på uttalelser som president Ahemdinejad har kommet med i det siste kan man få et inntrykk av dette.

Irans president Ahemdinejad har erklært at Iran er blitt en global makt, og at den vil stille sin atomkraft til disposisjon for de som er villige til å utfordre USA og andre vestlige land. Han har sagt at Iran vil fortsette sitt atomprogram, og ikke la seg underlegge FNs krav om å fryse sin aktivitet å dette området.

Ahemdinejad har også antydet at de i Iran som ønsker å inngå avtaler med Vesten om dette er forrædere. Irans regjering har i det siste også slått hardere ned på studenter som har demonstrert mot det harde religiøse tyranniet.

Ahemdinejad mener også at verden nå er ved et vendepunkt: Vesten er kommet til veis ende, og den skjulte Imam, som varsler en era av islamistisk (shia) styre, vil snart komme tilbake. Han oppfordrer alle nasjoner til å gjøre opprør mot Vestens, først og fremst USAs, hegemoni. Han spår også Israel – som han omtaler som Satans flaggbærer - i nærmeste vil kollapse.

Dette høres noe ekstremt ut, men det kommer fra presidenten i et land som på alle vis – ideologisk, militært, økonomisk – allerede nå er i krig med Vesten, selv om det foreløpig er en lavintensitetskrig.

Og hvordan svarer Vesten på dette? Bortstt fra en halvhjertet åpen krig i Irak, har man i flere år forsøkt å ordne opp i dette med forhandlinger. Men i det siste har det forekommet noe sabelrasling. Frankrikes utenriksminister har uttalt at Vesten må forbedre seg på krig mot Iran, og USA har plassert Irans revolusjonsgarde, et slags iransk svar på nazistenes SS, på listen over terror organisasjoner. Og det er stort sett det hele. Vi tror ikke dette er nok.

Iran vil ha krig, og Vesten bør være så forberedt at vi vil vinne denne krigen. I dag er det dog lite som tyder på at vi er godt forberedt. Hverken økonomisk, militært, politisk, eller viktigst, ideologisk, er vi i stand til å vinne denne krigen like godt som Vesten vant krigen not Nazi-Tyskland i 1945.

Terrorangrepene for seks år siden var kulminasjonen av en serie terrorangrep utført mot Vesten av ulike militante muslimske grupper. Etter dette angrepet gikk USA til krig først mot det Talibanstyrte Afghanistan, og så mot Saddam Husseins Irak. Dette fordi Afghanistan direkte støttet og skjulte ledere i al Qaida, som sto bak angrepene, og fordi Irak hadde støttet et stort antall terrorangrep mot Vesten, og åpenbart planla/støttet flere angrep.

Det er dog ingen tvil om at USA på svært mange punkter har ført denne krigen på en meget uklok, svak og ettergivende måte: i dag, seks år etter, pågår krigen fortsatt. Første del av krigen gikk bra, men USAs forsøk på å drive nasjonsbygging i Irak møter naturlig nok kolossale problemer; et område hvor ulike militante muslimske grupper står sterkt og bruker nærmest enhver mulighet til å terrorisere hverandre må være nærmest umulig å gjøre om til et sivlisert samfunnn. I det siste er det dog ting som muligens kan tyde på at den siste tids økende militære innsats fra USA kan gi positive resultater, og vi håper at området kan få fred, dvs. at de militante muslimene blir nedkjempet, i nær fremtid.

En kommentar om dette, en kommentar som er langt mer innsikstfull enn de kommentarer man finner i norske medier flest kan man i dag lese på document.no.

Men vi sier som vi har sagt tidligere: USA burde ikke drevet nasjonsbygging i dette området, det USA skal gjøre er å beskytte seg selv, og ikke drive slike ting som ”operation Iraqi freedom”.

Iran, et sharia-styrt tyranni som er kilden for alt som har med militant islam å gjøre, som utvikler atomvåpen, og som på alle vis – militært, økonomisk, politisk, ideologisk - støtter terrorangrep mot Vesten, er urørt, og USA driver delvis med trusler og forhandlinger med Iran. Men en slik vaklende politikk er dømt til å mislykkes.

Mht terrorangrep, så har det vært få av disse mot Vesten de siste årene: London og Madrid var utsatt for angrep, men mange angrep ser ut til å være blitt stanset før de ble gjennomført, dette takket være overvåkning av mistenkelige grupper. Nylig er det avslørt slike planer om angrep bla. i Tyskland og i Danmark.

Stadig blir det dog bråk med muslimer i Vest-Europa: for halvannet år siden skrev avisene om opptøyer i Frankrike, senere kom striden om Muhammed-tegningene, og nå er en tilsvarende strid blusset opp i Sverige.

Vi vil si at alt dette kommer av at alle toneangivende kretser i Vesten er alt for ettergivende overfor militant islam. Å være ettergivende overfor militant islam har kun ett resultat: å gjøre muslimer mer kravstore og pågående, og å redusere den frihet som fortsatt finnes i Vesten.

Nylig kom det en ny tape med al Qaidas leder bin Laden. Han gjentok sine vanlige trusler, men det er lite som tyder på at han har mulighet til å gjennomføre noe annet enn å sende videokassetter til ulike TV-selskaper – noen gjentagelse av angrepene for seks år siden har han hittil ikke klart å få til.

Hva må til for at slike trusler og angrep skal kunne reduseres til et minimum? Militante muslimer blir motivert av at de har fremgang - de opplever Vesten som ettergivende på alle punkter av ideologisk betydning, og de har fyrtårnet Iran.

Som nevnt ovenfor er Iran et aggressivt tyranni som reelt sett er i krig med Vesten. Det Vesten må gjøre er å svare på en passende måte, og det som er passende er å uskadeliggjøre Iran. Vesten må bruke alle nødvendige midler for å stanse Irans støtte til angrep på Vesten, og dette inkluderer de militære midler som er nødvendige for å eliminere den trussel som Iran er.

Altså; Vesten må på alle vis slutte å være ettergivende overfor krav fra militante muslimer i Vesten, og Vesten må sørge for at Iran ikke lenger er en trussel, og for at Iran opphører å være et motiverende fyrtårn for militante muslimer.

Det er dessverre liten eller ingen sannsynlighet for at dette vil skje. Det som dessverre sannsynligvis vil skje er at militant islams utbredelse i stadig større grad vil føre til redusert frihet i Europa, og at om ikke lenge vil Iran rette et stort militært angrep på områder i Vesten. Den eneste måten man kan unngå dette på er skissert ovenfor.

-Hvorfor har den opprinnelige meget vakre leiegården på toppen av Ullevålsveien stått og forfalt i lengre tid? er spørsmålet i Aftens spørsmålsspalte i går. Avisen har klart å få fatt i den som kan svare på spørsmålet, og svaret er som følger: Eieren sier at ”jeg har begynt å pusse den opp. Gården er [nå blitt] flott på to sider. Jeg tok hagesiden først. Og den var dyr. For jeg gjør det ordentlig. Grunnen til at jeg ikke gjorde alt med en gang er at jag ikke har råd… Jeg synes det er forferdelig med den husleiereguleringsloven. … Vi [eiere] sliter økonomisk på grunn av den...”.

Grunnen til at bygningen er forfalt er altså at eieren ikke har hatt råd til å holde den ved like, og grunnen til dette igjen er at inntektene eieren har på gårder av politikerne er satt så lavt at de ikke kan finansiere nødvendig vedlikehold.

Dette ene eksemplet illustrer perfekt det som Nobelprisvinner i økonomi Milton Friedman en gang sa: ”Det er to måter å ødelegge en by på. Den ene er bombing. Den andre er husleieregulering!”

DLF er imot alle former for husleieregulering. Kun et fritt marked, en tilstand hvor all handel skjer frivillig mellom selger og kjøper, kan sikre at kvaliteten på varer og tjenester er god og økende. Og det eneste som kan sikre lave priser er fri konkurranse.

Grunnen til at man har husleieregulering er at politikerne synes at boligprisene er for høye. Men hvorfor er det slik? Jo, fordi politikerne har lagt store begrensninger på bygging av nye boliger i Oslo. Derfor er det for få boliger, og derfor blir prisene høye.

Problemet er altså at politikerne legger hindringer i veien for bygging av nye boliger, dette fører til at prisene på eksisterende boliger stiger, og så forsøker politikerne å hindre dette ved å tvinge huseiere til å ta lavere husleie enn det som er nødvendig for å sikre leietagerne et godt tilbud.

DLF er altså tilhenger av å avvikle all husleieregulering, og å tillate boligbygging i Marka. Dette vil føre til flere boliger, billigere boliger, og til at bygårder vedlikeholdes.

Det har de siste årene blitt snakket mye om at eldre arbeidstagere (55 pluss) er blitt skjøvet ut av arbeidsmarkedet; når de mister jobben i en bedrift som er i omstilling er det få eller ingen som vil ansette dem igjen, dette til tross for deres store erfaring, en erfaring som normalt skulle gjøre dem meget attraktive på arbeidsmarkedet. Dette har ført til stor arbeidsledighet blant eldre arbeidstagere.

Eldre arbeidstagere blir altså ikke ansatt så ofte som deres erfaring skulle tilsi. Hvorfor er det slik? Vi har i pressen i mange år sett svært mye omtale av denne saken, men forklaringen på hvorfor akkurat dette skjer har vi ikke sett i noe betydelig organ før vi leste lederen i siste utgave av Teknisk Ukeblad.

Vi siterer fra lederen: ”KUN ÉN AV 40 norske bedrifter vil ansette flere eldre. Det forstår jeg [lederskribent Tommy Rudihagen] godt!
…

HOVEDPROBLEMET er … kostnader som følger med eldre medarbeidere. Særlig ille er den fullstendig ulogiske AFP-ordningen [AFP står for avtalefestet pensjon, og betyr at folk som er 62 eller eldre kan gå over i redusert stilling mens de beholder mesteparten av lønnen]. I et arbeidsmarked med mangel på arbeidskraft gir den insentiver til at 62-åringer som ønsker det – og gjerne også de som ikke ønsker det – forlater arbeidslivet lenge før arbeidsevnen forsvinner. Får du tak i en 30-åring, hvorfor ansette en 58-åring som vil koste deg dyrt som AFP-pensjonist?

OBSERVANTE LEDERE og bedriftseiere har også oppdaget at bedriftens pensjonsordninger gjerne blir dyrere og dyrere jo nærmere pensjonsalderen medarbeiderne er. Den såkalte lineære opptjeningsmodellen, som ble innført for få år siden, er ikke reell – eldre medarbeidere er normalt de som drar bedriftens pensjonskostnader mest.” (Sitat slutt)

Grunnen til at bedrifter ikke vil ansette eldre arbeidstagere er altså at ordninger som AFP pålegger bedriftene å betale disse arbeidstagerne lønn selv om de ikke lenger arbeider for bedriften (dvs. at bedriften har utgifter forbundet med arbeidstageren selv om arbeidstageren ikke arbeider for disse pengene.) Mao. statlige pålegg innebærer at bedriftens utgifter ved slike arbeidstagere blir langt større enn de normalt skulle ha vært. Det er derfor bedrifter vegrer seg mot å ansette eldre arbeidstagere.

Dagens Seniorpolitikk består av to elementer: dels består den av oppfordringer til bedriftene om å ansette eldre arbeidstagere, og dels består den av økonomiske ordninger som innebærer at bedrifter som gjør dette pålegges store ekstrautgifter. Da er det ikke overraskende at oppfordringene om å ansette eldre arbeidstagere ikke blir fulgt.

La oss til slutt komme med en prinsipiell betraktning. I de aller fleste medier kan vi finne kritikk av konkrete ordninger: statlige pålegg skaper problemer på ett bestemt område. Men å ta skrittet fra alle disse konkrete enkelttilfellene til å si at det generelt er slik at statlige inngrep i økonomien fører til problemer, det er det meget få som er i stand til.

Vi i DLF mener at all statlige innblanding i menneskers fredelige omgang er skadelig og bør avvikles. Konkret i dette tilfellet: det bør ikke være noe statlig pålegg om pensjonsordninger. Den beste Seniorpolitikk er at alle statlige pålegg blir avviklet. Dette er forøvrig også den politikken som på sikt er best for alle.

Den første fasen av Irans direkte krig mot Vesten er nå i gang. Enkelte vil bli overrasket over dette fordi angrepene foreløpig kun består i at Iran sikrer seg områder hvor de tidligere ikke har hatt full kontroll. Dvs., første fase av Irans krig handler om å ta kontroll over de palestinske områdene og Libanon.

Det som ser ut som kun å være en borgerkrig i disse to territoriene er egentlig Iran-støttede styrker som tar over områdene. I Libanon har syriske-støttede krigere på oppdrag fra Iran drept flere prominente tilhengere av libanesisk selvstendighet (siste offer er Walid Eido), og på Gaza har ifølge VG "Hamas nå full kontroll over Gaza by". Hamas er Irans forlengede arm i de palestinske områdene, og nå har de altså satt Fatah ut av spill og tatt kontroll over Gaza.

Det som her skjedd er at Iran, som reellt sett for lenge siden erklærte krig mot Vesten, har tatt kontrollen over områder det trenger for å kunne rette målrettede angrep mot Vesten. Dette i motsetning til de siste år hvor de kun har støttet terrorangrep mot Vesten.

Det er ikke mange i Vesten som innser at det er slik. Svært mange av de som slipper til i media sier at årsaken til borgerkrigen er at Vesten brøt forbindelsene med palestinernes regjering etter Hamas´valgseier. De legger altså skylden for det som skjer på Vesten, og de ser overhode ikke at Iran står bak. I tråd med dette er deres forslag til løsning dialog, og enda mer økonomisk støtte. Dette er så virkelighetsfjernt at vi ikke vil si mer om det.

Det som burde skje er at Vesten begynner å forsvare seg med de midler som er nødvendige. Mao.: Vesten burde svare med alle nødvendige militære midler for å stanse Irans angrep, og for å avsette prestetyranniet i Iran. Dessverre tror vi at noe slikt ikke kommer til å skje. Vi tror at lederne i Vesten ikke vil innse hva som skjer, og at Iran vil bygge opp sin styrke og øke sine strategiske fordeler i mange måneder til før krigen kommer.

For krigen kommer. det er bare et spørsmål om når Vesten svarer på angrepene og oppbygningen fra Iran. Men jo før den kommer, jo svakere er Iran og jo mindre katastrofal vil krigen bli. Jo lenger Vesten venter, jo verre vil det bli for oss.

Når vil Vesten svare? Mye avhenger av USAs president, og i halvannet år til vil han hete George W. Bush. Ut i fra hans rulleblad er våre forventninger svært små. Han viste gode takter rett etter 911, og i de tidlige faser av krigen mot Saddams Irak, men han har etter dette nærmest klappet fullstendig sammen. Det aller verste er hans åpning av diplomatisk samkvem mellom USA og Iran.

Så vi tror at ingenting vil skje, dvs. vi tror at Iran nærmest uforstyrret vil fortsette å bygge seg opp inntil president Bush er ute av Det Hvite Hus. Hva som skjer da avhenger av hvem som etterfølger ham. Og dette får vi vite i januar 2009.

Det forløpig siste punkt i den lange listen med løftebrudd fra SVs side er at de nå går bort fra løftet om å utrydde fattigdommen. Vi siterer fra Aftenposten:

”I Soria Moria-erklæringen står det at regjeringen skal utrydde fattigdommen i Norge. Nå innrømmer finansminister Kristin Halvorsen (SV) at regjeringen ikke greier å nå målet.

Finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen innrømmer nå at fattigdomsmålet i Soria Moria-erklæringen er for ambisiøst.
- Vi når ikke Soria Moria-erklæringens mål om å utrydde fattigdommen, sier hun til Dagbladet.

Samtidig legger hun til at målet fremdeles bør stå der.
- Hva skulle vi ellers hatt som målsetting? Dette er det eneste moralsk riktige, vi må forsøke å utrydde fattigdommen, selv om vi ikke vil klare det i denne perioden, sier Halvorsen.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

La oss heller enn å fortsette å sitere fra Halvorsens uttalelser i Aftenposten si noe fornuftig om dette.

Det er i hovedsak tre måter å definere fattigdom på:
1) Man kan si at den er fattig som ikke har noe sted å bo og som ikke kan spise seg mett.
2) Man kan si at den er fattig som tjener mindre enn en viss prosent av median-inntekten.
3) Man kan si at den er fattig som har mat og bolig, men som ikke har råd til å holde en avis, som ikke har råd til å gå ut en gang i blant, som ikke har råd til gaver til venner og slektninger til jul og til fødselsdager, etc.

Etter definisjon 1) har vi ingen fattigdom i Norge, og det er bra. Alle i Norge har bolig og alle kan spise seg mette.

Definisjon 2) er fullstendig uholdbar. Den sier at fattigdom kan være forenlig med en høy levestandard, og at fattigdom er uunngåelig i et samfunn hvor folk har ulike inntekter. Skal man fjerne fattigdommen etter denne definisjonen er den eneste mulighet at alle tjener det samme. Hvis alle tjener det samme vil ingen være fattig etter denne definisjonen, men alle vil være fattige etter definisjon 1), dvs. vi vil ikke ha noen fattigdom, men alle vil sulte – dette fordi med en statlig gjennomført likelønn for alle (som er den eneste måten å sørge for at ingen tjener mindre enn en viss prosent av medianen) vil til slutt ingen jobbe, ingen ting vil da bli produsert, og folk vil sulte.

Så det er nok definisjon 3) finansministeren tenker på når hun sier at ”vi vil ikke klare å utrydde fattigdommen”.

Måten hun og regjeringen hadde tenkt å gjøre dette på var antagelig en måte som ikke kan fungere, hun hadde antagelig tenkt å overføre penger til de som har dårlig råd.

Men slike overføringer er det umulig å gjennomføre – det er vanskelig å finne hvem som skal motta dem, det er vanskelig å etablere kontrollordninger, det vil koste for mye, overføringer fører til at enkelte forlater jobber for heller å motta overføringer, det fører til øket arbeidsløshet, det fører til et vell av sosiale problemer, osv.

Hva er det så som kan utrydde fattigdommen? La oss heller si det slik: det er ille at folk har dårlig råd, og det bør føres en politikk som er slik at folk kan få god råd. Men den eneste politikken som kan føre til dette er fjerning av hindringer for arbeid. Det eneste som kan redusere antall fattige er at de lett kan komme inn på arbeidsmarkedet, og at det ikke finnes ordninger som holder dem utenfor arbeidslivet.

Mao. vi må ha et fleksibelt arbeidsliv, et arbeidsliv hvor lønns- og arbeidsbetingelser er fleksible. Da vil flest mulig komme i arbeid. Dessuten bør statlige støtteordninger gradvis reduseres slik at trygdemottagere ikke holdes igjen i en passiviserende trygdemottagertilværelse. Men denne politikkene er stikk i strid med den politikken de rød-grønne går inn for, og derfor vil de rød-grønne ikke kunne ”utrydde fattigdommen”, uansett hvor mye de forsøker.

Det eneste som kan føre til at fattigdommen stadig reduseres er en stadig økende individuell frihet, noe som innebærer et fritt næringsliv og et fritt arbeidsmarked. I et slik system vil antallet fattige bli stadig mindre.

Men i dagens system, et system hvor det er innpå 800 000 i arbeidsfør alder som lever på trygd, og hvor antall trygdede blir stadig større, vil vi ikke bli overrasket dersom fattigdommen blir stadig større.

Venstresiden er motstandere av den private eiendomsrett og av at individer handler frivillig med det de eier, og derfor er de motstandere av et fritt næringsliv.

Heller enn at bedrifter eies av private og at eierne disponerer virksomhetene slik de finner best, forsøker de venstreorienterte dels å sørge for at flest mulig virksomheter drives av det offentlige, og dels å vedta lover som begrenser valgmulighetene for eierne av private bedrifter. De vedtar lover som innebærer at det offentlige skal ta mye av de pengene som bedriften skaper, og lover som innebærer at bedriften ikke skal styres fullt ut av eieren og de han velger, men av folkevalgte representanter, eller at styrene skal settes sammen på en måte som staten ønsker. De venstreorienterte har hevdet at bedriftene selv opererer på basis av ”snevre bedriftsøkonomiske hensyn”, noe de forstår som noe negativt, og at man heller må ha ”samfunnsmessig styring og kontroll”, noe som er synonymt med at beslutningene fattes av politikere eller folkevalgte.

Vi har tydelig sett denne utviklingen i Norge; noe av det første som kom var at staten påbød enkelte bedrifter å ta med fagforeningsrepresentanter i styrene, og det foreløpig siste er at staten har bestemt at det skal være en viss kjønnsfordeling i enkelte private bedrifters (AS-er) styrer.

Mens en eier vil velge personer som er dyktige til å lede bedrifter til å sitte i styrene, vil de som kommer med i styrer pga statlige pålegg ofte være personer som kun behersker det politiske spillet. Det er ingen ting ved de folkevalgte som tyder på at de er gode til å lede bedrifter, og derfor er det ingen ting som tyder på at bedrifter som har politikere i styrene vil fungere bedre enn bedrifter som er rent private.

Hvordan ”samfunnsmessig styring og kontroll” fungerer i praksis har vi fått et eksempel på i den såkalte vannverkssaken. I går ble granskningsrapporten lagt frem, og den viser at det har foregått uregelmessigheter siden 1978, at innpå 70 millioner kroner er forsvunnet, og at de innpå 30 kommunale toppolitikere som har sittet i vannverkets styre i denne perioden ikke har hatt den fjerneste anelse om at noe var galt.

Vi siterer fra Aftenpostens omtale av saken:

”[Gransknings]rapporten går … knallhardt ut mot styrenes mangelfulle økonomistyring og oppfølging av vannverkssjefen gjennom årene. Granskerne gir en klar anbefaling om at ordførerne ikke bør sitte i styrene, slik tradisjonen har vært på Romerike”.

Artikkelen sier også at ”Dagens styre vurderer i disse dager å reise erstatningssak mot tidligere styremedlemmer, og vil finne betydelig ammunisjon til slike søksmål i rapporten”.

Politikere lever av, for og med alle former for ansvarsløshet og ansvarsfraskrivelse, så vi vil tippe at ingen av de innpå 30 styremedlemmene må betale noen erstatning til de som har kjøpt vann av dette vannverket, men dette er ikke noe hovedpoeng i denne kommentaren. (Og poenget er heller ikke at disse styrerepresentantene er korrupte; de som drev vannverket i denne perioden har åpenbart vært gjennomkorrupte, men vi vil tro at de fleste av disse 30 styremedlemmene bare har vært udugelige).

Vårt hovedpoeng er at det er lite eller ingenting son tyder på at bedrifter styres bedre når de eies av de offentlige eller når det sitte folkevalgte representanter i styrene. Granskningsrapporten bekrefter dette fullt ut.

Vi har mange ganger kritisert det islamistisk terrorstyreti Iran, og vi skal ikke gjenta dette i dag. Vi har også gjentatte ganger kritisert USAs nye tilnærming til prestestyret: opprinnelig USA brøt alle forbindelser med Iran i 1979, og president Bush plasserte Iran som hovedlandet i ondskapens akse, men i det siste har USA tilsynelatende skiftet kurs.

Nylig var det møte på høyt nivå mellom amerikanske og iranske diplomater. Det kan se ut som om USA nå ber Iran om hjelp til å løse problemene i Irak, men problemene i Irak skyldes i stor grad Iran, og når USA nå ber Iran om hjelp, så vil dette bare gjøre problemene i Iran enda større. I tillegg vil det også styrke Irans prestisje og makt.

Så hva er det som skjer? Er det slik at USAs ledelse ikke forstår at Iran er problemet? Det er godt grunn til å tro at det er slik, USAs ledende politikere er ofte kunnskapsløse og naive, og de forstår ikke viktigheten av ideeer - inkludert religiøse ideer - mht hva som skjer i verden. Amerikanske politikere er velmenende, men når de har liten innsikt i hvorfor ting skje, så gjør de ofte mer skade enn nytte.

Vi kom over følgende artikkel i New York Post, og den har et interessant perspektiv på det som nå egentlig skjer mellom USA og Iran. Den sier reelt sett at kontakten på diplomatisk nivå nærmest er skuebrød, og at realitetene foregår helt andre steder.

Her er et utdrag av artikkelen: “ACCORDING to a news account supposedly based on a leak from inside the government, President Bush recently signed off on a classified intelligence "finding," authorizing the CIA to undertake a non-lethal covert-action program to destabilize Iran's nearly out-of-control government. If true, it's about time.

The target is Iran's nuclear-weapons program - which, according to a new International Atomic Energy Agency report, might be able to produce a bomb in the next two or three years, if unchecked.

All the diplomatic begging and pleading - including some very stern letters from the United Nations and the European Union - haven't deterred the maniacal mullahs one iota in their aspirations to make Supreme Leader Ali Khamenei into an atomic ayatollah.
The covert-action program is also supposed to stem Iran's support for the various and sundry Iraqi insurgents. No doubt Tehran's very likely assistance to the Taliban in Afghanistan should be added to the list, too.

…

The mullahs should know the military option is still active. Last week's unannounced exercises of two aircraft carrier strike groups, kicking off the navy's largest war games in the Persian Gulf since 2003, should send a clear signal.

But an armed attack risks strengthening the regime. Many, perhaps most, Iranians are deeply alienated from their rulers now - but a surge of patriotism could ease those rifts.

Unfortunately, a "blown" covert-action program runs that risk, too. Indeed, the CIA played a key role in putting the shah into power in 1953 - so any sign that its meddling again could be poisonous.

But even the loss of secrecy doesn't mean the program can't go ahead and even have some positive effect. It would have to remain "covert" - that is, with specific actions not attributable to the U.S. government.

A well-executed operation could upset things for the mullahs, increasing social pressure from below - and shake the senior clerics into backing off on their nefarious games.

The regime is increasingly paranoid - harassing and detaining liberals and dissidents, and creating new opponents with things like a dress-code crackdown on women. The mullahs are now holding at least four Americans - journalists, academics and peaceniks - on trumped-up charges of every cleric's worst nightmare: counter-revolution.

The leak claims the covert-action program would include propaganda, disinformation and economic attacks - efforts to weaken Iran's currency and manipulate financial transactions.

Sure, a heavy-handed crackdown could increase internal support for regime change. That's a good thing. But if U.S. interference is exposed, the "blowback" could easily be another anti-American regime. Plus, in the end, none of the currently organized, armed anti-regime groups are ones you'd want to see running Iran. (Sitat slutt)

Vi har ofte sagt at jo lenger man venter med å løse et problem, jo større blir de, og jo vanskeligere blir det å løse det. Dersom USA hadde svart riktig på ambassadeokkupasjonen i Teheran i 1979 ville de siste 25 års verdenshistorie sett annerledes ut.

Pga USA og Vestens ettergivenhet overfor militant islam er vi nå i en meget farlig situasjon. Vi vil nok tro at det som skisseres ovenfor ikke er noe som kommer til å bli gjennomført

Vi vil tro at president Bush nå kun vil holde ut uten å foreta kraftige endringer i politikken de to siste årene han har igjen som president, og at hans etterfølger vil få meget store utfordringer, for å si det meget forsiktrig.

Uansett, det er den ettergivenheten som Vesten har vist som er årsaken til at vi sannsynligvis har en meget urolig og farlig fremtid foran oss.

Men mange har spøkt med at samfunn som helhet ikke lærer av historien. La oss håpe at historien vil vise at disse tar feil.

En av de viktigste måtene å hjelpe fattige land på er å la dem få tilgang til markedene i Vesten. Og det har i mange år vært snakk om å avvikle handelsbegrensinger, spesielt på landbruksprodukter, dette selv om sterke pressgrupper bønder og globaliseringsmotstandere i Vesten har strittet imot.

I mange tilfeller er tollmurer heldigvis blitt avviklet. Men dette er ikke nok! Til tross for at tollmurer av avviket har importen fra fattige land til Norge gått ned de siste årene, dette ifølge en reportasje på NRKs nyhetssending i går morges.

Grunnen til at de fattige landene ikke komme inn p markeder i Vesten er altså ikke tollhindringer, men byråkartisk hindringer av andre slag. Et eksempel som ble nevnt av NRK var at EØS krever at matvarer er laboratorietestet får varen kan komme inn på det europeiske markedet. Fattige bønder i Nepal har ikke mulighet til å foreta slike tester på sine varer, og derfor har salget av nepalsk honning i Norge de siste årene sunket fra lite til ingenting.

Aftenposten skriver om saken i dag; her er link til omtalen på e24. Under overskriften ”Minimal import fra fattige land” leser vi at ”Regelverket hindrer import fra verdens 50 fattigste land, tross tollfrihet. Det viser en rapport som Utenriksdepartementet har sendt ut på høring, melder NRK Dagsnytt. I 2005 utgjorde importen fra verdens 50 fattigste land mindre enn 900 millioner kroner.

- Realiteten er jo at det er lite å snakke om, sier underdirektør Lars Vaagen i UD til NRK.

- Det har vært skuffende at de minst utviklede landene ikke har kunnet dra fordel av den toll- og kvotefrie adgangen de har til Norge.

Blant annet har importen av honning fra Nepal stanset helt.

- Årsaken til at vi sluttet, er innføringen av nye EØS-regler om laboratoriekontroll, sier direktør Thomas Angell i Handelsnæringens Hovedorganisasjon til NRK.”

Vi synes det er svært ille at fattige land stenges ute fra våre markeder. Frihet, inkludert frihandel, er ikke bare noe alle individer (bortsett fra kriminelle) har krav på, det er også den eneste vei til velstand. Vi tar sterk avstand fra kravet om labtesting av varer, et krav som reelt sett er å holde fattige land i fattigdom.

DLFer for full frihandel. Vi mener at det ikke skal være offentlige pålagte hindringer i forbindelse med slike ting som kvalitetskontroll av varer som importeres til Norge. Vi vil med andre ord at de EØS-pålagte regler om laboratorietesting av varer skal avskaffes. Vi er imot all toll, men toll er bare toppen av det isfjell av restriksjoner på frihandel som brukes av sterke pressgrupper for å opprettholde sine egne urettmessige fordeler og som innebærer at fattige mennesker holdes nede i fattigdom.

Ikke bare må all toll avvikles, alle restriksjoner på frihandel må avskaffes.

Som så mange konservative politikere hadde Frankrikes nå nyinnsatte president på enkelte felter en god retorikk. Men som praktisk talt alle konservative svikter han dette og går til venstre når han kommer i maktposisjon og skal drive praktisk politikk.

Same dag som Sarkozy ble innsatt som president brakte Dagsavisen en artikkel med tittelen "Sarkozy åpner seg mot venstresiden". (Artikkelen ble altså skrevet dagen før Sarkozy tiltrådte.)

Vi siterer fra artikkelen: "Sosialisten Bernard Kouchner har allerede sagt ja til å bli utenriksminister. ... [Sarkozy uttaler at] vi må ikke være redde for å bevege oss mot andre, mot forskjellige ideer." ... Åpning mot venstre ... er det avgjørende for Sarkozys valg av ministere. Derfor har han gått til det skritt å be Bernard Kouchner, «the French Doctor» som grunnleggeren av Leger uten grenser kalles, om å bli ny utenriksminister. Kouchner har takket ja kan konservative Le Figaro fortelle. ... Sosialisten Bernard Kouchner (67) som utenriksminister er et revolusjonært skritt. Det har sjokkert Sosialistpartiet at Mitterrands og Jospins tidligere minister har falt for Sarkozys lokketoner.

Mannen som gjorde begrepet «humanitær intervensjon» kjent, legen Bernard Kouchner, har hele sitt liv vært lidenskapelig opptatt av utenrikspolitikk. Utenriksministerstillingen er hans drøm. Nå tilbyr Sarkozy ham det sosialistene aldri ville gi ham.

Så sent som for halvannen uke siden var Kouchner del av Royals «presidentpakt». Under valgkampen kritiserte han Sarkozy for ikke å «skamme seg over å fiske i ekstremhøyres vann». Han tok kraftig avstand fra Sarkozys forslag om å opprette et departement for innvandring og nasjonal identitet og hans uttalelser om pedofili. Kritikken mot Kouchner er hard....

...

Ved sitt uortodokse valg håper trolig Sarkozy å svare på alle anklagene under valgkampen om at han splitter det franske samfunn. Det vil kanskje også gjøre det lettere for ham å gjennomføre økonomiske reformer.

Sosialistenes tidligere utenriksminister i årene 1997-2002, Hubert Védrine, har også vært forespurt om en ministerpost.

...

I tillegg til å åpne regjeringen, har Sarkozy også ført en åpen dørs politikk overfor politiske motstandere. Allerede mandag møtte han arbeidsgiverne og lederne for de store faglige landsorganisasjonene. De sistnevnte fikk beskjed om at de vil bli konsultert før beslutninger tas. Det i seg selv er en minirevolusjon i Frankrike. I går møtte han lederen for det lille venstreradikale partiet, PRG." (sitat slutt fra Dagsavisen.)

Sarko har tildligere uttalt slike ting som at han vil beskytte fransk islam, og at han vil beskytte franske bedrifter mot konkurranse fra andre land. Han har også apellert til president Bush om at USA må ta et lederskap i kampen mot det som reellt sett er myten om menneskeskapt global oppvarming.

Dette er det samme som nesten alltid skjer med konservative politikere. Noen av dem har en god retorikk, men etter hvert beveger de seg til venstre. Det finnes mange eksempler på dette, både utenfor Norge (Reagan, Bush jr, John Major) og i Norge (Høyre).

Hvorfor skjer dette? Det skjer fordi de konservative tror at de venstreorienterte ideer (kollektivisme, selvoppofrelse, ufrihet, statlig styring) egentlig er de mest moralske ideene, og at de for å være moralske og å blidgjøre sine motstandere (noe som også er et uttrykk for selvoppofrelse) må være imøtekommende overfor dem. Derfor gikk Reagan bort fra sine løfter om skattelettelser, deregulering, avvikling av departementer, osv, og derfor flytter Høyre seg stadig lenger til venstre for hvert vedtak de fatter. Og derfor er Sarko nå imøtekommende overfor sosialistene.

Nå vil nok Sarko gjennomføre noen nyttige reformer som på kort sikt vil bedre Frankrikes nå elendige situasjon, men han vil ikke styre Frankrike så langt i retning av individuell frihet og individuelt ansvar at forandringen vil bli stor. Siden han allerede nå er så ettergivende vil mange problemer - kriminalitet, opptøyer, økonomisk og sosialt forfall, et voksende politisk islam - forbi uløste, og vi regner med at når det neste gang er valg i Frankrike vil sosialistene vinne, og et av hovedargumentene de vil bruk er at "høyresiden har forsøkt og de klarte ikke løse problemene. Nå må vi overta".

Vi tror nok at Sarkozys periode vil bli preget av enkelte små forbedringer. Men konservative politikere har ikke de grunnideene som skal til for å gjennomføre den kursomlegging som må til for å sikre stabile, velstående og harmoniske samfunn, kun de som er tilhengere av den rene liberalisme har dette.

Landene i Europa har to store utfordringer: en velferdsstat som får stadig større problemer: høyere skatter, økende økonomiske problemer av ulike slag (underskudd, arbeidsløshet, stagnasjon), mer byråkrati, mer korrupsjon og kriminalitet, opptøyer; og en stadig voksende og uintegrert muslimsk befolkning.

Det hvor disse problemene er klart størst er Frankrike. Landet har lavest økonomisk vekst, ca 1 %, landet har høyest arbeidsløshet, ca 8 %, og landet har størst andel muslimer, ca 10 %.

Og Frankrike har i de siste 40 år, i motsetning til andre land i Europa, satt seg i mot å gjennomføre endringer i den politikken som skaper disse problemene.

Inntil nå.

Sist lørdag ble Nicolas Sarkozy valgt til ny president i Frankrike, og han ble valgt på et program som klart legger opp til et linjeskifte i forhold til den linjen som Frankrike har fulgt siden 1968. I motsetning til de som har regjert Frankrike – politikere, byråkarter, akademikere – i de siste tiår legger Sarko opp til skattelettelser, privatisering og deregulering, og til en strengere kriminalpolitikk. Videre er Sarko eksplisitt pro-amerikansk. Til tross for alt dette vant Sarko en klar seier – 53 % mot sosialistskandidatens 47 %, og dette med en rekordstor valgdeltagelse.

Men hva vil skje? Vi vil tro at Sarko ikke vil gjennomføre så mye som han hittil har lagt opp til. Som vi tidligere har sagt er det slik at konservative politikere alltid skuffer oss: deres retorikk er bedre enn deres politikk.

Vi bør også nevne at Sarko har godtatt klimahysteriet og har oppfordret USA til å ikke blokkere kampen mot global oppvarming, men tvert i mot å ta ledelsen i kampen mot oppvarmingen fordi
”menneskehetens fremtid står på spill”.

Dette valgresultatet ga Sarko et klart mandat til å legge om Frankrikes kurs, men om noen uker er det parlamentsvalg, og hva vil skje der? Vi vil ikke bli overrasket dersom tendensen i dette valget blir motsatt. Og hva skjer da med Sarkos mandat?

Vårt syn er at i alle europeisk land er befolkningenes holdninger klart sosialdemokratiske, at alle de store partiene er sosialdemokratiske, og at det kun er mindre foprskjeller mellom dem. I retorikken er forskjellen større enn i den praktiske politikken de fører.

Det vi ser i alle land i Vesteuropa er at regjeringsmakten veksler mellom rød-grønne sosialdemokrater og borgerlige sosialdemokrater. Men de begge fører stort sett den samme politikken, en politikk som ikke kan løse de stadig voksende problemene, men bare gjør dem verre.

Velgerne ser at problemene stadig blir større og bytter da den sittende regjeringen da ut med det eneste alternativet de ser: borgerlige og rød-grønne skifter derfor på regjeringsmakten nesten ved hvert valg.

Mao., vi tror at Sarko vil gjøre langt mindre enn han har lovet, at han ikke vil kunne løse problemene, og at ved neste korsvei vil de røde (eller de rødgrønne) overta regjeringsmakten.

Slik vi ser det er sosialdemokratiet og velferdsstaten nærmest inngrodd i den europeiske folksjel. Dette er en ideologi/en samfunnsmodell som ikke kan fungere, og som over tid vil skape stadig større problemer. De som kritiserer modellen og som slipper til i den allmenne debatten, og som som Sarko kanskje blir valgt, vil ikke kunne gjøre noen fundamentale forandringer på modellen, og derfor vil konservative valgseire ikke innebære en kursomlegging, men kun en liten justering som ikke forandrer på noe fundamentalt.

Derfor vil utviklingen mot velferdsstatens uunngåelige sammenbrudd bare fortsette som før.

Hva må til for å komme over på en bærekraftig samfunnsmodell? Det som da må til er at de grunnideer som dominerer i samfunnet må endres: Dagens ideer – kollektivisme, irrasjonalitet, selvoppofrelse som etisk ideal, troen på at statsstyring kan fungere effektivt, troen på at man har rett til å bli forsørget av andre – må skiftes ut med rasjonelle ideer. Først når disse rasjonelle ideene – individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme som etisk ideal, overbevisningen om at man har rett til frihet og at man ikke har rett til å bli forsørget av andre, respekt for andres frihet – først når slike ideer dominerer kan man komme over på en bærekraftig samfunnsmodell.

Irans utenriksminister er på offisielt besøk i Norge, og skal i dag møte Norges utenriksminister. Vi synes dette er skandaløst.

Iran er et grusomt diktatur, Iran er militant islams politiske fyrtårn, Iran støtter terror mot Vesten, Irans president har sagt at Israel bør fjernes fra kartet. Dessuten er Iran i ferd med å utvikle atomvåpen. Bare dette er mer enn grunn god nok til at Vesten burde gå til krig mot Iran og avsette regimet, avslutte krigen som Iran fører mot Vesten, og fjerne trusselen om ytterligere opptrapping av krigen som Irans atomvåpenprogram innebærer.

Men slike tanker er helt fjerne for de rød-grønne som nå styrer Norge - og det er like fjerne for alle andre politisk ledere i Vesten. Regjeringen - og alle andre ledere i Vesten - ønsker dialog, og tror åpenbart at man kan få Irans ledere til å gå bort fra sitt sharia-styre og sin jihad mot Vesten dersom vestlige ledere snakker pent med dem. Etter vårt syn er dette totalt urealistisk, det er til og med langt mer urealistisk enn Chamberalins fredsforhandlinger med Hitler på slutten av 30-tallet.

Og ikke bare fører Norges ledere dialog med tyrannene i Iran, store norske selskaper har omfattende økonomisk aktivitet i Iran, f.eks. er både Statoil og Hydro involvert i tunge prosjekter i Iran.

Vi finner denne ettergivenheten overfor Iran skremmende. Nå kan ikke Norge gå alene til krig mot Iran, men vi kunne gå inn for en boikott av Iran, og staten kunne pålegge alle norske selskaper å avslutte sine engasjementer i Iran. Heller ikke dette vil skje, så det som da står igjen er å demonstrere utenfor UD i dag når Irans utenriksminister er på besøk. Slike demonstrasjoner her egentlig liten verdi, men når de er den eneste mulighet så kan man godt benytte seg av den når man kan.

Et av problemene med konservative politiker er at de er så prinsippløse. De kan si en ting en dag, og så kan de kort tid etter si det stikk motsatte.

Vi er enige med president Bushs plassering av de brutale og tyranniske diktaturene Iran og Syria i ondskapens akse. Verst av disse er det teokratiske tyranniet Iran. Iran har en politisk ledelse hvis fremste slagord er ”Death to America”, Iran har en president som har sagt at Israel bør fjernes fra kartet, Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen, Iran finansierer terrorangrep over hele verden, Iran støtter terrorister i Irak, Iran tyranniserer egen befolkning på et utall barbariske måter – alt dette med Koranen som begrunnelse. Iran er et islamistisk diktatur og er derfor også en inspirasjon for militante muslimer over hele verden.

Som nevnt plasserte president Bush Iran i ondskapens akse rett etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Man skulle da ha grunn til å forvente at det kun var et tidsspørsmål før USA eliminerte den fare som regimet i Iran er.

Man må huske at president Bush er konservativ, og derved fullstendig prinsippløs. Den politikken han nå fører overfor Iran er stikk i strid med det han tidligere gikk inn for. Nå ønsker han dialog med Iran, og under det pågående møtet i Egypt om Iraks fremtid har utenriksminister Condolezza Rice møter med Irans utenriksminister. Aftenposten varsler om møtet her.

Vårt syn er at Iran ikke vil gi opp sin opprustning og sin verdensomspennende jihad bare fordi USA snakker med dem. Tvert imot, i og med at det eneste USA kan stille opp med er samtaler, vil Irans tyranner tolke dette – helt korrekt – som svakhet, og Irans aggressivitet vil bli enda kraftigere.

Det USA burde gjøre er å eliminere Irans mulighet til å skaffe seg atomvåpen, og å eliminere regimet. Den eneste måten dett kan gjøres på er å benytte militære midler i det omfang som er nødvendig.

Dessverre har USAs ledelse for vane å gjøre det meste av det de gjør på en helt gal måte, dvs. de innser til en viss grad problemene, men velger virkemidler som ikke fører til det ønskede resultat, snarere tvert imot. Vi regner derfor med at i de neste årene vil Iran bli sterkere og sterkere. Og den krigen de sponser og fører mot Vesten vil bli mer og mer plagsom. Men slik må det gå når det eneste våpen vi har å stille opp med er dialog.

Ikke uventet var det den konservative Nicolas Sarkozy som gjorde det best i første runde i det franske presidentvalget; han fikk ca 30% av de avgitte stemmer, mens sosialistkandidaten Segolene Royale fikk ca 25%. Dette betyr at disse to går videre til annen omgang, som foregår om to uker.

Mange vil glede seg over at Sarko gjorde det best. Men vi må ikke glemme at Sarko er konservativ, og at konservative politikere alltid skuffer oss; deres retorikk ligger godt til venstre for det liberalister står for, og deres politikk ligger som regel enda lenger til venstre enn deres retorikk. Mao. vi tror ikke at det blir store forandringer i Frankrike selv om Sarko vinner i neste runde.

Og er de noe Frankrike trenger så er det store forandringer i politikken. Frankrike er en velferdsstat som er kommet langt nærmere sammenbruddet enn andre land: I Frankrike er kun litt mer enn ca 40 % av den voksne befolkning i arbeid, franskmenn har blant de mest genereøse pensjonsordninger, de mest genereøse sykelønnsordninger, og de laveste pensjonsaldre i Europa. Mindre enn 40 % synes at det frie marked er noe positivt (i Kina er det nesten 80 % som synes at fritt marked er et gode).

Resultatet er da også gitt: Frankrike har en arbeidsløshet som er omtrent dobbelt så stor som i resten av Europa, og blant ungdom er arbeidsløsheten hele 22 %. Ca 25 % av alle som er i arbeid jobber for staten, og det gjennomsnittlige skattenivået er ca 54%. Og det er stadig opptøyer og gateslag iverksatt av unge militante muslimer.

Så det må kraftige grep til for å rydde opp. Gammelsosialisten Segolene Royale vil bare gjøre vondt verre dersom hun blir valgt; hun vil øke skattene, øke det offentliges engasjement, øke overføringene, og hun vil regulere næringslivet enda mer. Hun vil også belønne alle typer kriminelle med mildere straffer og enda mer genersøe støtteordninger.

Men er Sarko så mye bedre? Han snakker om skattelettelser og deregulering, men han vil også redusere frihandelen: han vil beholde franske firmaer på franske hender, og han vil skjerme dem mot utenlandsk konkurranse. Han har tatt til orde for å rydde opp blant de som ikke respekterer fransk lov og rett, dvs. i muslimske områder, men vi frykter at selv ikke han kan klare noe vesentlig her.

Skal vi dømme etter det som er skjedd når andre konservative kandidater er blitt valgt andre steder så er det grunn til å tro at skattelettelsene blir langt mindre enn lovet i valgkampen, at privatisering og deregulering også blir langt mindre enn lovet, og at proteksjonisme og nasjonalisme øker.

Så alt i alt vil en seier til Sarko antagelig ikke føre til store forandringer i fransk politikk.

Dette vil betyr at Frankrike vil fortsette den veien det går nå. Frankrike vil fortsette som en stadig voksede og stadig mer uhåndterlig velferdsstat til det en gang kommer et sammenbrudd. Om dette blir en omfattende depresjon eller kaos eller et fascistdiktatur eller nærmest borgerkrigslignende tilstander gjenstår å se.

Iran har nå satt fri de 15 britiske soldatene som ble kidnappet for tolv dager siden. Hendelsen har vist hvor tafatt Vesten er; England ville forhandle, og Englands partnere i EU var ikke villig til å gjøre noe annet enn å vedta noen resolusjoner; tiltak som kunne legge reellt press på Iran - militært angrep, boikott - var de ikke villige til å gå inn for.

Dette er blitt en stor propagandaseier for Iran. Irans ledere har oppvist et falsk bilde av landet som tolerant, velvillig og medmenneskelig, og mange journalister opptrer som lite annet enn mikrofonstativer for tyrannene.

Statsminister Blair uttalte i går følgende om løslatelsen (vist på TV2s nyhetssending): "To the Iranian people I will simply say this: We bear you no ill will. On the contrary, we respect Iran as an ancient civilization, as a nation with a proud and dignified history, and the disagreements that we have with you government we wish to resolve peacefully through dialogue. I hope, as I have always hoped, that in the future we will be able to do so."

Dette er intet annet en et fullstendig tilbaketog og en fullstendig kapitulasjon overfor terrorregimet i Iran.

Blair burde ha sagt omtrent noe slikt: "Vi er glade for at våre soldater er satt fri. Vi kan dog ikke akseptere at Irans regjering tok til fange 15 av våre soldater som var på et fredelig oppdrag. Denne hendelsen er bare den siste i en rekke angrep på Vesten som Iran har stått for de siste 27 år, og det var reellt sett en krigshandling. Vi har forsøkt å stanse disse angrepene ved å være imøtekommende og ettergivende overfor regimet i Teheran, men det har ikke nyttet, angrepene har bare fortsatt å komme. Dialog overfor et terrorstyre som det i Teheran har vist seg å ikke nytte. Vi skulle ha lært av den feilen Chamberlain gjorde da han inngikk fredsavtale med Hitler i 1938. Chamberlain trodde at dialog ville gi fred, men i virkeligheten førte dialogen til at den aggressive part stadig ble sterkere, og resultatet av Vestens ettergivenhet overfor Nazi-Tyskland ble en verdensomspennende krig som krevet 50 millioner menneskeliv.

Vi vil at noe slikt ikke skal gjenta seg. Vi ser oss derfor tvunget til å avsette regimet i Iran med militære midler. Fra i dag er vi - England og flere allierte - i krig med Iran.

Krigen vi vare til trusselen fra miltant islam, som dagens regime i Iran er den største støttespiller for, er eliminert."

Noe slikt burde Blair ha sagt. Men han sa det ikke. Det han sa var at man ikke hadde noe uoppgjort med det iranske folk, noe som er halt vanlig å si i slike situasjoner - men det man så sier er at man har noe uoppgjort med landets regjering. Men det sa Blair ikke, det han sa var at han håpet på forhandlingsløsninger i spørsmål hvor det var uenighet. Dette er en fullstendig kapitulasjon fra Blairs side.

En annen illevarslende ting er at de tilfangetatte soldatene så motstandsløst lot seg bruke i Irans propagandea; på filmopptak så de ikke ut til å ha vært presset til å si at de hadde krenket Iran.

Alt dette gir de mange Chamberlain-klonene vann på mølla; ettergivenheten overfor Iran vil bare bli sterkere i England og Europa i tiden fremover. Men dette betyr kun at Iran vil bli enda mer aggresivt.

Og det betyr at Englands statsminister på et senere tidspunkt, Blair eller en etterfølger, vi si omtrent det samme som vi skisserte ovenfor - spørsmålet er ikke om krigen mot Iran vil komme, spørsmålet er bare når den vil komme. Og jo lenger Vesten ventre, jo verre vil krigen bli.

Denne hendelsen førte altså til nok en seier for redselsregimet i Iran. Vestens ettergivenhet fører stadig til at Iran og militant islam blir sterkere.

For en ukes tid siden kidnappet Iran 15 britisk soldater. Iran er et barbarisk diktatur, og har de siste tiår på alle vis - økonomisk, politisk, militært og viktigst: ideologisk - støttet terrorangrep mot Vesten. Iran støtter også Hizbolla, som utfører terrorangrep mot Israel, og Iran støtter grupper som utfører terroraksjoner mot amerikanske soldater og irakiske sivile i Irak. Iran er i ferd med å utvikle atombomber, og presidenten har sagt at Israel bør fjernes fra kartet.

Til tross for dette viser Vestens ledere kun ettergivenhet og svakhet overfor Iran og overfor det som foreløpig er siste akt i denne angrepskrigen mot Vesten, kidnappingen av de 15 soldatene. På lørdag hørte vi til og med på NRKs nyhetssending at statsminister Blair ville at det skulle settes ned en uavhengig granskningskommisjon som skulle avgjøre at soldatene ikke var i iransk farvann da de ble kidnappet. (Iran påstår at de var i iransk farvann, og det er dette som er påskuddet for kidnappingen.)

Reaksjonene fra Vesten viser en kolossal svakhet. Vesten - England, USA, Australia, Israel, og andre sivilisert land - burde har gitt et ultimatum: «løslat fangene innen 24 timer, ellers er vi i full krig», og hvis fangene ikke var blitt løslatt burde man ha angrepet Iran så sterkt man kan. Men det som er skjedd er kun forslag til løsning via diplomatiske kanaler, og det snakkes om at det skal komme et par brev til Iran fra FN og EU. (Det er ikke uventet at hverken EU eller Norge er villige til å redusere handelen med Iran i og med at samkvemet i alle år har gått som normalt til tross for at Iran er et barbarisk terroreregime.) Irans ledere er til og med så frekke at de krever en unnskyldning, og mye tyder at de vil få den! Et sivilisert land ber en terroriststat om unnskyldning når terroriststaten har kidnappet 15 soldater som var på rutineoppdrag! Dette er skandaløst!

Vesten er så svak at vi ikke engang vil bruke militær makt overfor en terroriststat som kidnapper britisk soldater! Men slik må resultatet blir når man har altruisme som etisk grunnprinsipp. Når altruismen dominerer som etisk ideal vil alle i praksis forfekte selvoppofrelse, dvs. at man skal skal gi avkall på egne verdier til fordel for andres verdier (det er dette altruisme er). I dette tilfellet sier våre politiske ledere at vi i Vesten må gi opp våre verdier til fordel for de verdiene som islam står for.

«Rule Britannia» inneholder følgende linjer:

Rule, Britannia, rule the waves;
Britons never will be slaves.

Reaksjonen som England viser overfor kidnappingen tyder ikke på at «Brittania rule the Waves», nå er det Iran som «rules the waves». Nå virker det som om britene (og alle i Vesten) er slaver, dhimmier, under muslimsk styre. Frihet og sivilisasjon, det var gøy så lenge det varte. Når våre ledere ikke er i stand til å forsvare vår frihet mot det stadig økende antall angrep og ydmykelser fra Iran og andre respresentater for militant islam, er det ikke mye håp.

DLF tar sterk avstand fra det som reelt sett er Norges anerkjennelse av terroristorganisasjonen Hamas.

Som kjent er Hamas en terroristorganisasjon som ikke anerkjenner Israels rett til å eksistere, og som åpent støtter bruk av vold mot Israel/israelere. Etter de nylige valgene blant palestinerne fikk Hamas så stor oppslutning at de kom med i regjeringen, og dette førte til at alle siviliserte land brøt sine offisielle forbindelser med de palestinske myndighetene.

Som første land har nå Norge tatt initiativ for igjen å åpne kanalene til den palestinske regjeringen; nylig hadde statssekretær Raymond Johansen et møte med representanter for den palestinske regjeringen. Utenriksminister Støre uttalte til Aftenposten at han ”er tilfreds med statssekretær Raymond Johansens besøk hos den nye palestinske samlingsregjeringen. Det var et viktig signal å sende at vi kommer dem i møte”.

Videre fra Aftenposten: ”Støre minnet også om hvilke bestrebelser palestinere har bak seg for å komme frem til en samlingsregjering der Hamas-medlemmer deltar. Han understreket at det for Norge var viktig å være tidlig ute med å normalisere forholdet, for å bidra til å gjenopprette stabilitet i hele området. Dessuten mener Støre at man må holde kontakt med hele den palestinske regjeringen, ikke bare deler av den, slik andre har tatt til ord for.

Norges normalisering av forholdet til den palestinske samlingsregjeringen skader ikke fredsprosessen i Midtøsten, snarere tvert imot, mener utenriksministeren.” (Sitat slutt.)

Det Støre mener med ”fredsprosess” er antagelig en uendelig serie med forhandlinger som resulterer i fredsavtaler, fredsavtaler som, hvis vi skal dømme etter historien, alltid brytes.

Vårt syn er at slike avtaler er meningsløse: Det som kalles ”konflikten i Midt-Østen” handler om at det store muslimske flertall i området (i landene omkring Israel) ikke er villige til å godta at det på det de betrakter som deres område finnes en ikke-muslimsk stat organisert etter vestlig modell, en stat med stor grad av individuell frihet.

Den muslimske siden vil ikke godta at denne staten finnes så lenge islam står sterkt. Uansett hvor mange avtaler som inngås vil den muslimske siden forsette sine angrep mot Israel. Å tro at krigen kan avsluttes med en avtale mellom Israel og palestinerne så lenge islam står sterkt, er en naivitet av samme grad som Chamberlain viste overfor Hitler da han i München i 1938 inngikk en avtale med Hitler, en avtale som Chamberlain sa skulle gi oss ”fred i vår tid”. Mindre enn to år senere var verdenskrigen i gang.

Mao. måten å forholde seg til den palestinske siden på er å nedkjempe den i krig. Dette er noe som Israel må gjøre. Og det minste vi kan gjøre er å la være å støtte Israels fiender. Det regjeringen nå gjør med sin åpning overfor Hamas er å støtte en terroristorganisasjon som vil eliminere Israel med en angrepskrig. Som sagt, DLF tar sterk avstand fra dette. Vi er sterkt imot at man som Støre sier i artikkelen sitert over "skal komme terrorister i møte".

”-I 50 år har Vesten gitt enorme beløp i hjelp til et stort antall u-land. Nå viser det seg at de landene som har mottatt mest hjelp har klart seg dårligst, og at de land som har mottatt minst eller ingen u-hjelp, har klart seg best”. Dette var innholdet i et innslag på NRKs nyhetssending i morges.

Vi er ikke overrasket over dette, faktisk er det dette liberalister alltid har sagt vil bli resultatet av u-hjelpen.

U-hjelp er alltid skadelig. La oss for å presisere si at uhjelp er systematisk hjelp over lang tid i form av penger, mat, medisiner, andre typer varer, hjelp til oppbygging av statlige byråkratier og statlige tilbud innen helse og skole, etc. U-hjelp er ikke det samme som katastrofehjelp. Slik hjelp, dvs. å gi mat, medisiner og penger i en kort og avgrenset periode til å avhjelpe virkningene av en katastrofe, kan være nyttig.

Hvorfor går det galt? Å gi u-hjelp i form av penger eller ved å opprette byråkratier fører til at mange gjør sitt beste for å skaffe seg disse pengene ved å få seg en jobb i byråkratiet eller ved å jobbe med å fordele de ressurser som u-hjelpen bringer til landet. Dette er ikke produktivt. Tvert imot. Dette fører til at folk tar slike jobber istedenfor å være produktive, istedenfor å skape verdier. At det strømmer inn hjelp i form av alt fra matvarer til lastebiler fører også til at de som driver med lokal produksjon blir utkonkurrert – istedenfor å produsere blir folk i økende grad avgehengige av de gratis pengene som u-hjelpen reelt sett er. U-hjelp fører altså til at innbyggernes egen produksjon synker.

Hva må til for at det skal gå godt? Med ”godt” mener vi slike ting som økende velstand og lavere kriminalitet. Det som må til for at man skal få til dette er økende produksjon, og at de som produserer får beholde fruktene av det de produserer. Men dette er det samme som en allmenn respekt for eiendomsretten. Det betyr at de som produserer må kunne regne med at de kan fortsette å produsere uforstyrret, dvs. uten at staten eller kriminelle tar det som produseres (i form av svindel, tyveri, skatt, ekspropriasjon, etc.)

Respekt for eiendomsretten har mer grunnleggende filosofioske forutsetninger – rasjonalitet, respekt for livet i denne verden (dvs. for livet før døden), etc. For å si det kort: velstand forutsetter en rasjonell kultur, den forutsetter at rasjonelle verdier er utbredt i kulturen.

Når u-hjelp i hovedsak fungerer slik at den ødelegger de forutsetninger som finnes for at det skal gå godt, er det opplagt at resultatet måtte bli som det ble: u-hjelpen har ikke hjulpet, og de land som ikke har mottatt u-hjelp har klart seg langt bedre enn de som har mottatt u-hjelp.

"I gjennomsnitt slår fire raketter ned i eller nær kibbutzer, tettsteder og byer i Negev-regionen hver eneste dag" skriver Aftenposten.

"- Israels tålmodighet er i ferd med å renne ut, advarer statsminister Ehud Olmert. - Gjennomfører vi ikke en operasjon mot Gaza nå, skyter de raketter mot Tel Aviv om tre-fire år, sier Yuval Steinitz, tidligere formann for Knessets utenrikskomité.

- Denne situasjonen kan ikke vedvare. Vi kan ikke ha en situasjon der det når som helst kan komme rakettangrep mot våre skoler og barnehager. Vi ønsker å gi de palestinske lederne en sjanse til å innføre orden selv, men vi kan ikke vente på det i all evighet, sa Israels visestatsminister Avigdor Lieberman til Aftenpostens korrespondent under sitt besøk i Moskva i går.

Erfaringene med Hizbollahs seks år lange oppbygging av en formidabel styrke på ca. 5000 mann, bunkere, titusenvis av Katjusja-raketter og avanserte antitankraketter i Sør-Libanon har vekket så vel politikere som militære ledere i Israel. Det er bred enighet om at man ikke vil tillate Gaza å utvikle seg til nytt Hizbollah-land.

Den militære etterretningen og Israels interne etterretning Shin Bet kommer med stadige advarsler: Det strømmer våpen inn i Gaza, smuglet fra Egypt, hovedsakelig gjennom de utallige tunnelene. Bare i fjor ble det smuglet innpå 20 000 våpenenheter inn i Gaza av de forskjellige palestinske fraksjonene."

Hva vil så Israels ledelse gjøre med dette?

Fra Aftenposten. "... Israel kan stanse denne utviklingen på to måter: - Vi kan sette inn flyvåpenet og rykke inn med kommandoenheter - eller vi kan gjenta det vi gjorde på Vestbredden for tre år siden, rykke inn med massive landstyrker, gjenerobre palestinske områder, eliminere terrorister og ødelegge terrornettverket.

Ingen av uttalelsene fra politisk, etterretnings eller militært hold tyder på at Israel vil okkupere Gaza nok en gang. Meningen er å ødelegge rakettfabrikkene og ødelegge maksimalt av det som kalles terrorens infrastruktur. - Det var dette vi skulle gjort før vi trakk oss ut av Gaza, intet annet duger. Det er på høy tid vi går til aksjon, nok er nok ..."

Det som skjer er at Israel stadig angripes fra palestinske områder. Israels naboer har ført en nærmest kontinuerlig krig mot Israel så lenge Israel har eksistert. Intensiteten i denne krigen har variert, og taktikken er annerledes nå enn den var i 1948, men det er den samme krigen som pågår. Krigen går ut på at Israels naboer vil eliminere staten Israel.

Israels politiske myndigheter har all rett til å få disse angrepene til å opphøre. Og de har all rett til å bruke de midler som er nødvendige for å få dette til. Og hvordan får man dette til? Det er kun én løsning: Israel må sørge for at den siden som angriper mister evnen og viljen til å fortsette å angripe.

Dette oppnås ikke med dialog eller forhandlinger - alle som har evnen til å lære av historien vet dette. Ja, Israel har inngått fredsavtaler med Egypt og Jordan, men f.eks. Hamas aksepterer jo ikke Israels rett til å eksistere, og presidenten i Iran mener at Israel bør fjernes fra kartet.

Det som er den eneste løsningen, det eneste som kan gi fred i området, er som sagt at Israel med militære midler sørger for at de som angriper Israel mister evnen og viljen til å fortsette å angripe.

Mao. Israel må føre en krig mot sine fiender på samme måte som de allierte kriget mot Nazi-Tyskland og som USA kriget mot Japan under annen verdenskrig. Kun dette kan gi fred.

Vil dette føre til store lidelser for befolkningen i områdene omkring Israel? Ja, i en kort periode vil det det, men dette er prisen de må betale for den krigen de i nå snart 60 år har ført mot Israel. Dersom denne angrepskrigen fra arabisk side opphører, vil det bli fred i området, og dette er et av de elementer som må på plass før de kan begynne arbeidet med å etablere et sivilisert samfunn preget av fred og velstand.

Vi frykter dog at Israels politiske ledelse ikke vil sett i gang en slik krig. Vi regner derfor med at dagens uholdbare tilstand med stadige angrep på Israel vil fortsette i noen tiår til.

Det er en skam at USA igjen gir etter for Nord-Korea. På samme måte som i 1996 får kommunistdiktaturet nå penger og olje – 400 millioner dollar, inkludert 1 million tonn fyringsolje – mot det som reellt sett er tomme løfter om ikke å fortsette å utvikle atomvåpen. (Avtalen ble nylig inngått i Beijing, og partene var USA, North Korea, Sør-Korea, Japan, Russland og Kina.)

Vi rregner det som opplagt at Nord-Korea heller ikke denne gang vil overholde avtalen. Nord-Korea tilsto til og med i 2003 at de hadde et hemmelig uran-anriknings-program, og de nektet også å avslutte det, noe som var i strid mad avtalen fra 1996.

USA burde ikke ha inngått noen avtale med Nord-Korea i det hele tatt, det som burde skjedd var at anleggene hvor Nord-Korea utvikler atomvåpen ble destruert. Men ekstra ille er det at USA nå gjør den samme feilen som ble gjort for ti år siden. Med Jimmy Carter som hovedsponsor inngikk da USA en avtale som innebar at dersom Nord-Korea stanset sin utvikling av atomvåpen, ville landet få penger og andre former for hjelp. Det gikk ikke lang tid før Nord-Korea brøt denne avtalen.

Nord-Korea vet at USA og Vesten er så svakt at de kan fortsette å bryte avtaler om ikke å ruste opp, og så vil de få en formue i hjelp, og når pengene er brukt opp så kan de igjen begynne å tukle med sine atomanlegg, og så vil de igjen få en formue mot å love å ikke utvikle atomvåpen, og så vil de si at de stanser utviklingen, og så vil de si at de utvikler atomvåpen og så vil de få hjelp mot å love å ikke utvikle våpen, osv. Vesten er dessverre så svakt at det eneste de vil satse på er dialog, avtaler og å gi penger, en vei som kun vil føre til at i dette tilfellet Nord-Korea bare vil fortsette å utnytte oss.

Men spesielt ille i dagens situasjon er det signal Vestens ettergivende politikk gir til regimet i Iran.

Iran er i ferd med på utvikle atomvåpen, og er troende til å bruke slike. Når mullahene i Teheran ser hvor svak USA og Vesten er, vil dette bare føre til at de blir enda mer pågående og aggressive. Nord-Korea er svakt fordi ideologien de står for, kommunismen, er død. Men Iran står for islam, en ideologi som ikke begår kommunismens feil om å love tilhengerne et bedre liv før døden, islam lover tilhengerne et bedre liv etter døden, og dette gjelder spesielt de som dør i kamp for islam. Dette betyr at Iran bokstavelig tale er livsfarlig, og med atomvåpen kan vi få en katastrofe. Da er den ettergivenhet Vesten viser overfor Nord-Korea ekstra farlig.

Som sagt, det som burde ha skjedd for lenge siden er at Nord-Koreas og Irans atomanlegg burde vært destruert.

For noen dager siden kommenterte vi Hillary Clintons planer om å bli president i USA, og vi at at er klart imot den politikken hun vil stå for. Men er det noen av republikanerne som er bedre sett fra et liberalistisk perspektiv? Det er dog lenge igjen til valget - nesten to år – man la oss her allikevel kommentere en liten håndfull av de mest kjente liberale republikanere.

En liberal republikaner er en som på samme måte som alle andre republikanere er ”konservativ” mht økonomisk politikk; han er (i hvert fall i sin retorikk) tilhenger av privatiseringer, deregulering og lavere skatter, men han er liberal mht sosiale verdier; han er tilhenger av retten til selvbestemt abort, han er mot statlig diskriminering av homofile, han er mot at staten skal være preget av en bestemt religion, han er imot verneplikt, etc.

Det er i dag fire kjente republikanere som gjerne omtales som mer eller mindre liberale, og alle blir kommentert som mulige presidentkandidater: John MacCain, Rudy Guiliani, Arnold Schwartzenegger og Condolezza Rice.

John MacCain var soldat under Vietnamkrigen og han ble tatt til fange og torturert av nordvietnameserne. Hans stilling som krigshelt har gitt ham mye politisk goodwill. Han er også dyktig og sjarmerende, og har stort sett en rimelig god politikk. Han er en sterk tilhenger av krigen mot politisk islam, og er den som klarest har snakket om nødvendigheten av å konfrontere Iran og Syria. Men han er også en varm tilhenger av ”campaign finance reform”, en reform som reelt sett innebærer at politisk kandidater ikke kan finansieres av private penger, men kun av statlige penger. Dette for å forhindre at rike kan kjøpe seg valgseire. Men forslaget om ”campaign finance reform” er egentlig et sterkt angrep på ytringsfriheten og enhver som støtter et slik forsalg er uspiselig fra et liberalistisk ståsted. Og det rike kan kjøpe seg er ikke valgseire, det eneste de kan kjøpe er muligheten til å bli hørt. Og dette er noe enhver burde ha rett til.

Blir forslaget om "campaign finance reform" vedtatt, vil det føre til enda større innavl i de politisk miljøene, og det vil bli enda vanskaligere for utenforstående å komme seg inn i politisk verv.

Rudy Guiliani var borgermester i New York 11. september 2001, og hans ledelse under denne krisen imponere alle. Guiliani er en svært dyktig og respektert politiker, men han har et skjelett i skapet som gjør ham uspiselig for liberalister: i 1989 arbeidet han for påtalemyndigheten, og han var den som fikk den store nyskapende entreprenøren Michael Milken arrestert og dømt for innsidehandel og handel med ”junk bonds” Det Milken gjorde var egentlig meget nyttig for økonomien, og meget nyskapende.

Anklagene var reelt sett helt meningsløse, men Guiliani ble meget populær etter at han fikk Milken dømt.

Arnold Schwarzenegger kan av konstitusjonelle grunner ikke velges til president, han er ikke født i USA. Schwarzenegger hold en god tale på republikanernes konvent i 2004, en tale hvor han hyllet den friheten som USA ble bygget på. Men som guvernør i California har han sviktet dette totalt, han har gått bort fra sine opprinnelig nokså frihetlige ideen og hans politikk er nå like venstreorientert som den som føres av demokrater i California. Schawarzenegger er inngiftet i styrtrike og venstreorienterte Kennedy-familien, og mange kaller ham nå Schwarzenkennedy.

Mens hun var sikkerhetspolitisk rådgiver hadde vi stor respekt for Condolezza Rice. Men etter at hun ble utenriksminister har hun sviktet helt. Vi tar bare med ett eksempel: som utenriksminister gikk hun inn for å løse problemene forbundet med krigen i Irak ved å inngå forhandlinger med Iran! Dette er helt meningsløst, det er jo Iran som er den primære årsak til problemene i Irak, og det er også Iran som er ledende i å spre og støtte militant islam over hele verden. Vi er altså svært skuffet over Condi Rice. Hun vil antagelig heller ikke stille som kandidat til presidentvervet – og bra er det. Tidligere var det krefter som ønsket at hun skulle stille, men disse er nå mer eller mindre forstummet helt.

Så slik det ser ut nå er det ingen republikanerne vi kan tenke oss å støtte. Men det er lenge til valget, og mye kan skje.

Sist lørdag kom en av de minst overraskende bekjentgjørelser noensinne: Hillary Clinton vil forsøke å bli president i USA. At hun har hatt slike ambisjoner er ikke overraskende, det har vært kjent i minst ca 10 år.

Hillary Clinton har alltid vært meget ambisiøs; det er ikke vanskelig å tro på historiene om at hun giftet seg med Bill Clinton ene og alene fordi han hadde den intelligens og den karisma som må til for å bli valgt til høye politiske embeder, og at det er Hillary som har sørget for at han ble først guvernør og så president, på egne vegne har han aldri hatt slike ambisjoner.

Etter hvert må Hillary ha forstått at hun selv kunne nå toppen, og det har vært klart for oss siden midt på 90-tallet at hun ville forsøke å bli president.

Hva slags politiker er hun? Hun er en ideologisk og sterkt venstreorientert politiker, selv om hun de siste årene har lagt sin retorikk over mot sentrum for å bli valgbar. Dersom hun blir valgt vil hun legge amerikansk politikk kraftig over til venstre.

Hillary er også stri og kontroversiell, og mange misliker henne. Men i perioden etter at Bill Clinton gikk av som president har hun forsøkt å myke opp sitt image. Hun har sterke tilhengere, men hun har også sterke motstandere.

Hillary er altså en helt annen politikertype enn sin ektemann. Bill Clinton er en gjennomført umoralsk og prinsippløs pragmatiker som kanskje egentlig er mer interessert i damer enn i politikk. USAs økonomi gikk dog rimelig bra mens Clinton var president, dette fordi det var republikansk flertall i kongressen og at mange av Clintons forslag ble stanset – dette førte til ro og forutsigbarhet for næringslivet, noe som alltid er bra for økonomien. Økonomien gikk altså bra ikke pga Bill Clinton, den gikk bra til tross for Bill Clinton.

Med en president Hillary Clinton vil det bli annerledes, spesielt hvis det fortsatt er demokratisk flertall i kongressen (i dag har demokratene flertall hvis vi regner med de uavhengige). Dette vil bety skatteøkninger, mer regulering av næringslivet, flere restriksjoner med miljøhensyn som påskudd, osv. Antagelig vil hun også forsøke å gjennomføre den sosialisering av helsevesenet som hun og ektemannen forsøkte på tidlig i hans første presidentperiode, men som heldigvis ble slått tilbake. Får hun gjennomført en slik sosialisering, vil amerikansk helsevesen bli mer likt det kanadiske, det engelske og det norske: det vil bli preget av køer, byråkrati og ineffektivitet og underskudd.

Antagelig hadde Hillary foretrukket å vente med bekjentgjørelsen - det er jo nesten to år til valget, men grunnen til at hun bekjentgjorde dette nå var antagelig at en annen demokrat, Barack Obama, har bekjentgjort at han stiller, og han lå godt an på meningsmålingene. Obama er en ung, farget og fersk senator, han er en sjarmerende og karismatisk person, men han er for ung og for uerfaren og i for stor grad et ubeskrevet blad til å kunne bli president i denne omgangen. Men ved å gjøre en god jobb i kampanjen kan han sikre seg gode oppdrag og verv i fremtiden.

Alt i alt vi en president Hillary Clinton være et dårlig valg for USA og for Vesten. Men finnes det noen bedre kandidater blant republikanerne? Det vil vi komme tilbake til en av de kommende dagene.

(Hvorfor skriver DLF, som et norsk parti, så mye om et presidentvalg i USA? Vi gjør det fordi det som skjer i USA er viktig for verden. USA er verdens og historiens sterkeste makt, både intellektuelt, kulturelt, økonomisk og militært. Det som skjer i USA påvirker verden i meget stor grad. Dessuten er USA også vår nærmeste allierte.)

Det er en stund siden vi har kommentert utviklingen i Irak. En av grunnene til dette er at vi ville se hva som ble det konkrete resultatet av innstillingen fra den tverrpolitiske Iraqi Study Group. Innstillingen fra denne gruppen vise seg å være så uinteressant at det ser ut til at president Bush bare har latt den gå i papirkurven.

(Gruppen foreslo slike ting som at Syria og Iran skulle overtales til å la være å finansiere terrorister i Irak, at det skulle avholdes en konferanse som skulle lede frem til en avtale som skulle få en slutt på stridighetene mellom Israel og ulike palestinske terroristgrupper, at regjeringen i Irak skulle overtales til å slå hardere ned på shia-militsene, osv. Vi slutter oss helt til kommentatoren Robert Traciskis analyse av ISG, en analyse som gikk ut på at denne innstillingen var totalt verdiløs.)

Før vi går videre vil vi også nevne at siste nummer av vårt medlemsblad LIBERAL inneholder en lang artikkel med tittelen "Krigen mot terror fem år etter". Denne artikkelen tok for seg bakgrunnen for angrepene 11. september 2001, og den vurderte det som er gjort i de fem årene som er gått siden da. Artikkelen er også tilgjengelig her.

I denne uken vil president Bush holde en tale hvor han legger frem en ny strategi for Irak. Vi frykter at han heller ikke denne gangen vil gjøre det som må gjøres. I forsvarskretser i USA skisseres det tre alternativer, og de har navnene "go big", "go long" og "go home".

"Go big" innebærer at krigen skal fortsette i samme spor som nå, men opptrappes. "Go long" innebærer at krigen skal fortsette som nå, men at USA skal være til stede i Irak i lang tid fremover – kanskje over flere generasjoner. "Go home" betyr at USA skal trekke seg ut, slik som de gjorde fra Vietnam (og fra Libanon og fra Somalia). Dette siste alternativet vil føre til at de irakere som i samarbeid med USA har forsøkt å stable et sivilisert samfunn på bena i Irak vil bli massakrert av islamister, at USA fullstendig vil svikte sine løfter om å stå løpet ut og totalt vil fremstå som en maktesløs papirtiger.

Etter vårt syn er ingen av disse alternativene gode. Det vi vil foreslå er at USA bør "go wide". Dette innebærer at man erkjenner det faktum at krigen i Irak er en del av en global krig hvor islamister angriper Vesten, at dette er en krig som har pågått siden ca 1980, og at Vesten først med invasjonene i Afghanistan i 2001 og Irak i 2003 har kommet med et militært svar. Dette militære svaret har dog hittil vært alt for svakt.

Islamistenes kjerne er Irak/Teheran - så "go wide" innebærer at USA og de allierte direkte konfronterer det som er fienden: ideologien: politisk islam, og dens ideologiske sentrum; mullah-tyranniet i Iran (og dets lakeier i Syria).

Egentlig er det som skjer i Irak en del av en større krig hvor USA/Vesten kjemper mot politisk islam primært representert ved Iran/Syria, men hvor Iran/Syria kjemper med proxy, og hvor USA ikke er villig til åpenlyst å erkjenne hvem den egentlige fienden er.

Det som skjer i Irak er ikke primært et lokalt opprør mot en utelandsk imperialist, det som skjer er at diktaurene omkring Irak innser at de ikke vil overleve dersom Irak blir et sivilisert og noenlunde fritt smafunn, og at disse landene derfor med penger og våpen og viktigst: ideologi, støtter grupper som terroriserer sivilbefolkningen for å hindre at Irak blir et stabilt samfunn.

Sier USA hva striden gjelder, og tar krigen direkte til fienden, dvs. Iran, og satser på å vinne militært, dvs. å knuse fienden og den ideologi fienden representerer, vil seieren være sikret.

For å vinne trengs det en vilje til å vinne og til å gjøre det som trengs. At USA har den militære styrke som trengs for å vinne er opplagt, det som mangler er den moralske overbevisningen som må til for å vinne.

Vi regner dog med at president Bush heller ikke denne gangen vil gjøre det som trengs, og at problemene i Irak derfor vil bli stadig større i tiden fremover. Og, hvis det vi skisserer ikke blir gjennomført, vil Iran bli en stormakt, og da er det virkelig fare på ferde for hele den sivilisert verden. Den aggressive, selvsikre, ideologisk motiverte atommakten Iran vil ikke møte motstand noe sted hvis USA ikke klarer å ordne opp i Irak. Og som sagt, det eneste USA mangler er den moralske styrke som må til for å knuse politisk islam. USA har den økonomiske styrken og den militære styrken og den teknologiske styrken til å knuse politisk islam og til å beseire de land som kjemper for politisk islam. Men det som avgjør er den moralske overbevisning om at man har rett og at man kjemper for en godt sak. Og den overbevinsingen har USA og Vesten ikke i dag.

Vi går inn i et meget spennende år, og ”spennende” er ikke alltid positivt; en gammel kinesisk forbannelse sier ”Måtte du leve i spennende tider”.

I 2007 vil det skje spennende ting en rekke steder i verden, og vi er i tvil om de ideer som kan føre verden inn på rett spor står sterkt nok.

I går kom en nyhet som egentlig ikke burde vært en nyhet, og som enkelte vil betrakte som god: Israel har planer klare om å bombe atomanlegg i Iran. Som kjent arbeider Iran med å skaffe seg atomvåpen, Iran domineres av en ideologi – militant islam - som er sterkt fiendtlig innstilt overfor jøder, ideologien innebærer også at Israel ikke har noen rett til å eksistere, og presidenten i landet har sagt at Israel må fjernes fra kartet. At Israel etter dette vurderer å bombe de anlegg hvor Iran utvikler atomvåpen er ikke å bli overrasket over. Men vil frykter hva som vil skje dersom anleggene bombes, dette kan sette i gang en storkrig som Israel og dets allierte ikke har det ideologisk grunnlag for å utkjempe. Vi tror det ville ha vært bedre om anleggene ble utsatt for sabotasje fra en ukjent oppdragsgiver.

Og hva vil skje i borgerkrigen blant palestinerne? Vil folk fra Hamas og Hizbolla fortsette å skyte på hverandre til det er få eller ingen igjen? Og hva vil skje i Irak? Vil det som nå kan se ut som innledningen til en ny fase i den omtrent 1200 år gamle borgerkrigen mellom sunnier og shiaer fortsette, og hva vil USA gjøre? Også her frykter vi at Vesten ikke har den moralske styrke som må til for å gjøre det som må gjøres, politikken som føres av USA i dag ligner svært på den politikk Chamberlain & co førte overfor Hitler før annen verdenskrig.

Og hva vil skje på Cuba når Castro dør? Den type tyranni som Castro har ledet er sterkt personavhengig og når han er borte kan landet åpnes og innbyggerne kan begynne å skape for seg den velsand som folk i alle siviliserte land klarer å skape. Men vil dette skje? Har den beundring som elitene i Vesten har overfor Castro og hans noble eksperiment ført til at befolkningen ikke har moralsk styrke til å kreve frihet?

Men det skjer spennende ting også på andre fronter: Det skal i år avholdes presidentvalg i Frankrike. det viktige spørsmål er om ettergivenheten for politisk islam vil fortsette; dette vil utvilsomt skje dersom sosialistkandidaten Ségolène Royal vinner valget, mens en seier til den konservative kandidaten Nicolas Sarkozy muligens vil kunne bremse ettergivenheten overfor politisk islam.

I Europa fortsettet den alle-europeiske velferdsstaten å vokse, alle europeere må forholde seg til en stadig økende mengde lover og regler. EU vokser både i omfang (det blir stadig flere land som er med; Romania og Bulgaria kom med fra 1/1-07) og styrke (stadig flere lover og regler). Denne veksten i styrke fortsetter til tross for at befolkningene i flere land reelt sett har sagt Nei til videre vekst ved å stemme Nei til forslaget til grunnlov for EU.

I alle disse tilfellene håper vi på det beste, men vi frykter der verste: dessverre står ikke Vestens verdier sterkt nok til at Vesten hele tiden kan klare gjøre det rette. Dersom det verste alternativ vil vinne frem på de fleste av punktene over, vil 2007 bli et annus horribilis.

Uansett vil disse problemstillingene gi opphav til en rekke kommentarer her på stemDLF; vi vil i tiden fremover komme tilbake med kommentarer til alle disse problemstilingene fra et konsekvent liberalistisk utgangspunkt.

“Kvinner og barn først” heter det hos oss. Når det er en krise vil enhver anstendig mann først hjelpe/forsøke å redde kvinner og barn. Hvis en bygning står i brann eller et skip er i ferd med å forlise vil enhver sivilisert mann forsøke å beskytte de som er fysisk svakest; han vil han vil hjelpe kvinner og barn ut av den brennende bygningen eller han vil forsøke å fylle livbåtene med kvinner og barn. I alle typer krisesituasjoner vil en mann først gjøre alt han kan for å hindre at kvinner og barn kommer til skade.

Vi kom til å tenke på dette da vi leste om en situasjon på Gaza nylig.

Det som skjedde var følgende: en gruppe palestinske terrorister hadde skutt raketter inn i Israel. Den israelske hæren (IDF) svarte med å skyte mot terroristene. Terroristene søkte så tilflukt inne i en moske, IDF stanset ilden, men omringet moskeen med soldater og pansrede kjøretøy. Etter noen timer i denne låste situasjonen gikk det ut en melding på en palestinsk radiostasjon: kvinner i nærheten ble oppfordret til å komme til moskeen for å hjelpe terroristene å unnslippe. Dette skulle skje ved at terroristene ikledte seg kvinneklær som kvinnene hadde tatt med og så forlot moskeen sammen med kvinnene.

Terroristene skulle altså bruke kvinnene som levende skjold.

IDF oppdaget at det var terrorister blant de kvinner som forlot moskeen, og skjøt. Dette førte til at to kvinner ble drept i tillegg til at et ukjent antall terrorister mistet livet.

(New York Times’ artikkel om saken ligger her, gratis registrering kreves.)

Hva slags kultur er det disse terroristene tilhører? Hva slags mentalitet er det hos de som oppfordrer kvinner til å hjelpe terrorister som skyter raketter inn mot tilfeldige mål i Israel? Og hvs slags kvinner er det som hjelper terrorister med å skyte raketter mot tilfeldige sivie mål, og også lar seg bruke som levende skjold?

Vi skal ikke si noe om dette, men overlate til leseren å trekke sin egen konklusjon.

La oss til slutt si hva Israel burde ha gjort: da terroristene søkte tilflukt inne i moskeen burde IDF ha bombet moskeen og drept alle som hadde søkt tilflukt der. Slik bør svaret på alle terrorangrep være, man bør svare militært inntil alle terroristene er avlivet. Det er kun slike svar på terrorangrep som kan få slutt på dem. Det faktum at Israel tidligere ikke har svart på angrep på en slik måte er årsaken til at angrepene fortsetter. Ønsker Israel (og Vesten) å få slutt på terrorangrepene vi i stadig større grad er blitt plaget med siden ca 1980, må Vesten slå så kraftig militært tilbake at trusselen elimineres. Inntil dette skjer vil angrepene fra militante muslimer bare øke.

Lokalvalg er i stor grad en popularitetsmåling for regjeringen, og vi vil i denne kommentaren betrakte resultatet gårsdagens amerikanske kongressvalg som folkets vurdering av president Bush.

Det er klart at resultatet var et nederlag for presidenten: hans parti mistet flertallet til Demokratene i begge kamre (vi regner her et par uavhengige senatorer som tilhørende det demokratiske flertallet). Men det var ikke noe stort nederlag, nederlaget var mindre enn det som vanlig i mellomvalget i en sittende presidents andre periode. Republikanerne tapte nå 28 plasser i Representantenes Hus og 5 plasser i Senatet, mens tidligere relevante mellomvalgresultater var slik: Roosevelt tapte i 1938 71/6, Eisenhower tapte i 1958 47/13, Johnson tapte i 1968 47/3, Ford tapte 43/3, og Reagan i 1988 tapte 4/8.

Det var antagelig en rekke lokale saker som påvirket valgresultatet, men den store saken som førte til nederlaget for republikanerne er krigen i Irak. Vi har tidligere sagt at president Bush har førte denne krigen helt feil, og vi har sagt at republikanerne fortjente å tape dette valget.

For å summere opp: Den krigen Bush fører er ikke en krig som går ut på å knuse militant islam for derved å forsvare Vesten mot angrep og terror, han fører en altruistisk krig som har som formål å gi Irak et demokrati (slik at de evt. kan velge inn et islamistisk styre). Dette gjør han fordi det er et uttrykk for hans kristne idegrunnlag. Krigen går galt, og gjør det fordi den er altruistisk. Bush burde ha ført en krig som kun gikk ut på å knnuse fienden. Det har han ikke gjort, isteden driver han en håpløs nasjonsbygging i et område hvor slikt er umulig. Derfor fortjente republikanserne å tape.

Men republikanerne tapte av feil grunn; republikanerne tapte ikke fordi de førte krigen for effektivt, de tapte fordi, som demokratene reellt sett sa det, Bush fører krigen for kraftig. Nå med demokratisk flertall kan vi vente oss at president Bush, som fortsatt styrer utenrikspolitikken, vil være enda mer ettergivende overfor de som vil gjøre Irak om til et islamistisk diktatur, og overfor de stater som støtter dette, for eksempel Iran. Et første tegn på denne ettergivenheten er at han rett etter at valgresultatet var klart sa opp sin forsvarsminister, Donald Rumsfeld.

Et interessant trekk er dog at senator Joe Liberman ble gjenvalgt. Han var Al Gores visepresidentkandidat i 2000, men i dette valget ble han ikke nominert av det Demokratiske partiet i sin hjemstat, dette pga hans sterke støtte til krigen i Irak. Han stilte da som uavhengig, og ble gjenvalgt. Så krigsmotstanden i befolkningen kan ikke ha vært så veldig stor, den må ha vært langt mindre enn i det demokratiske partiet.

Valgresultatet vil klart redusere kraften i det som Bush dessverre har kalt ”Krigen mot terrorismen” og ”Forward Strategy of Freedom”. Denne krigen ble ført alt for ettergivende og svakt når Bush hadde flertallet bak seg, og når den nå vil bli enda svakere er det god grunn til å være urolig. Det som vil skje fremover er at urolighetene i Irak vil blusse opp i en full borgerkrig, med stadig stigende sivile tapstall. De militante muslimene vil bli kraftig oppmuntret og i enda større grad få blod på tann, og USA vil bli enda mer forsiktig med å bruke sitt militære forsvar.

Og mht neste valg i USA, presidentvalget om to år? Vi hadde tro på Condi Rice, men hun har vist seg å være alt for ettergivende overfor terrorstater som Iran. Hun har som utenriksminister vist seg ikke å ha de egenskaper som vi vil se i en amerikansk president. Vi kan derfor ikke se noen lovende og valgbar kandidat på den republikanske siden. På den demokratiske siden gjorde senator Hillary Clinton et godt valg i New York, og det ser det ut til at hun vil forsøke å bli nominert i 2008, og slik det ser ut nå vil vi tro at hun også vil klare å vinne dette valget. Dette er i så fall meget uheldig, da hun er en kynisk maktperson som i tillegg fundamentalt sett er sterkt venstreorientert.

Så vi kan dessverre trygt si at alt går verre.

Gårsdagens dødsdom mot Saddam Hussein er en ytterste moralsk og rettferdig dom. Saddam var en av de verste tyranner i perioden etter annen verdenskrig, han var ansvarlig for at hundre tusener av mennesker mistet livet, og han var også ansvarlig for at mange av disse ble utsatt for de mest grusomme former for tortur. At han fortjener å henrettes burde det ikke være noen tvil om.

Vi har tidligere gitt uttrykk for at vi var i tvil om denne typen rettssak var den rette måten å håndtere Saddam på, vi har sagt at vi foretrakk den måten Romanias diktator Ceaucesco ble henrettet på; han ble dømt i en militær standrett ledet av en underoffiser, rettssaken varte bare noen timer, og så ble han tatt med ut i bakgården og skutt.

Vi fryktet at det ville skje mot Saddam det som skjedde mot Milosevic, Milosevic ble som kjent stilt for retten i Haag, og der gikk det som ventet på typisk europeisk byråkratisk vis: rettssaken hadde vart i fem år og var ennå ikke avsluttet da Milocevic døde av slag.

Men rettsaken mot Saddam ble avsluttet på en rimelig tid, selv om formålet med rettsaken var feil. Man har en rettssak for å avgjøre skyld hinsides rimelig tvil, men i dette tilfellet var Saddams skyld klinkende klar hinsides enhver tvil. I slike tilfeller trenger man ikke noen rettssak. Det som ville ha vært riktig var å forhøre ham for å tømme ham for informasjon, og så henrette ham, slik det helt korrekt skjedde med Ceaucesco.

Typisk nok har Norges regjering tatt avstand fra dødsdommen, og tilsvarende har Amnesty tatt avstand fra den: Amnesty er prinsipielt imot dødsstraff og skiller i dette tilfellet ikke på om den som skal henrettes er en dissident i Kina, en tyrann av verste slag, eller en massemorder i USA – for Amnesty er det galt å ilegge dødsdom i alle disse tilfellene. (Disse eksemplene ble nevnt av en talsmann for Amnesty på en nyhetssending på TV i går.)

Vårt syn er at det kan være helt riktig å henrette massemordere og tyranner, men at det er galt å henrette opposisjonelle.

Ville dagens regjering og Amnesty tatt avstand fra en dødsdom avsagt mot folk som Quisling og supertorturisten Henry Rinnan? Antagelig ville de det. Vi synes altså at et slikt standpunkt er grovt umoralsk. DLF støtter altså dødsdommene som ble avsagt mot disse for omtrent 60 år siden, og vi støtter også gårsdagens dødsdom mot Saddam Hussein.

7. november er det kongressvalg i USA. Et antall senatorer og medlemmer av representantenes hus står på valg. I de siste år har republikanerne hatt flertall i begge kamre, men dagens meningsmålinger tyder på at Republikanerne vil gå på et stort nederlag. Vi vil si at i så fall er dette vel fortjent.

Selv om det ikke er et presidentvalg, blir slike valg ofte en måling av presidentens popularitet, og denne populariteten er nå svært lav. Og dette er som fortjent. La oss se litt på hva president Bush har gjort på noen viktige områder de siste fem årene.

Statlige utgifter har George Bush og hans republikanske kongress øket raskere enn de gjorde under Bill Clinton, og flere mennesker arbeider for ”the federal government” i dag enn noen gang etter WW2. Under Bushs første periode øket statens utgifter from $1.86 billioner (US: trillioner) til $2.48 billioner, en økning på 33 prosent. Statsbudsjettet økte med $616.4 mrd i løpet av Bushs første periode.

Skattene har også øket under Bush. Amerikanere betaler i dag mer skatt enn de gjorde da Clinton gikk av. Nå må amerikanere arbeide i 86,5 dager for å betale skatten, da Clinton gikk av jobbet de 78,5 dager. (Skatt til lokale myndigheter kommer i tillegg, og også disse har øket.)

Noen av disse data er hentet fra C. Bradley Thompsons artikkel om amerikansk konservatisme i The Objective Standard.

Mange vil dog si at utenrikspolitikken viktigst. Dessverre har Bush sviktet også her. For eksempel har utenriksminister Condi Rice sviktet Israel og sterkt støttet palestinerne. Hun har omtalt dem som ofre for Israels politikk, og går inn for opprettelsen av en palestinsk stat: “I believe that there could be no greater legacy for America than to help bring into being a Palestinian state for a people who” suffer the “daily humiliation.” of living under the so-called Israeli occupation”.

Dette er en helt feil tilnærming til det som kalles konflikten i Midt-Østen, og som ikke er annen enn et forsøk fra den islamske verden med krig og vold å fjerne en sivilisert vestlig stat fra det de betrakter som muslimsk område.

Også mht Nord-Korea svikter USA. Nord-Korea, med stor hjelp fra tidligere president Jimmy Carter, har nå fått sin atombombe. Bush har latt dette skje. Og når nå land som Japan og Sør-Korea uttrykker uro over dette og antyder at også de bør skaffe seg atomvåpen, så går Bush imot dette og sier at disse landene vil USA forsvare så de trenger ikke egne våpen. Det virker som om Bush vil at kun land med bandittregjeringer skal skaffe seg atomvåpen, og at siviliserte land som ønsker å forsvare seg, ikke skal få. Tilsvarende lar Bush også Iran skaffe seg atombombe.

Verst er dog den såkalte ”krigen mot terror”. Bush startet her bra med uttrykk som å beskrive en del land som tilhørende en ”ondskapens akse”, blant dem Iran, Syria og Nord-Korea, Han sa at ”de som ikke er med oss er mot oss” og forsvarsminister Rumsfeld sas til og med at vi må ”end states who sponsor terrorism”.

Men Bush har sviktet dette totalt. Krigen mot islamsk terrorisme ble isteden nasjonsbygging i Afghanistan og Irak, noe som i praksis er umulig, og resultatet så langt tyder på at Bush ikke vil få oppfylt sin visjon om å gjøre Irak til et demokrati som i stor grad respekterte vestlige verdier. I stedet ser det ut til at Iran kommer til å bli en ny slagmark for den borgekrigen mellom sunni-muslimer og shia-mulsimer som har pågått i den arabiske verden i store deler av tiden etter Muhammed.

Som et siste forsøk på å avslutte engasjementet i Irak med æren i behold er det ting som tyder på at Bush nå vil vurdere innstillingen far den tverrpolitiske Iraq Study Group, nedsatt av Kongressen og med ledelse av den tidligere republikanske utenriksminister James Baker. Det ser ut som om den vil gå inn for at Iran og Syria i stor grad skal ta styringen i Irak.

Dagsavisen om denne saken: ”Vil ha Iran og Syria inn i Irak. Irak har gjennomlevd en av sine blodigste helger. En kommisjon nedsatt av Kongressen anbefaler nå en gradvis amerikansk tilbaketrekking. I stedet skal Iran og Syria overta.” Det vurderes altså å la land som tilhører "ondskapens akse" overta i Irak.

Så vi kan ikke si annet enn at Bush har sviktet totalt på alle områder: Han har sviktet sine løfter om øket frihet, lavere skatt, mer markedsøkonomi, og sine løfter om en kamp mot militant islam.

Presidentens parti fortjener derfor å tape så det suser.

Hvorfor har Bush handlet så feil? Han har handlet korrekt ut i fra de grunnpremisser han har: Han er kristen, han er altruist, og tror på selvoppfrelse til fordel for andre mennesker som etisk ideal.

Det er derfor all hans politikk har gått ut på å gi hjelp og støtte til alle mulige mennesker. Det er derfor skattene har øket, det er derfor statlige programmer øker, og det er derfor han fører krig, hans krig er ikke primært for å forsvare USA: som han sa det selv; ”krigen i Irak er for irakerne”. Det er hans forsøk på nasjonsbygging som er et uttrykk for hans egentlige verdier.

Kort sagt: slik vi ser det viser Bush en nærmest konsistent ettergivenhet, og denne ettergivenheten er et uttrykk for hans religiøse tro. Og slik er religion: den er ødeleggende for alt og alle, og dette gjelder både kristendoms, islam, jødedom, etc.
Bush har innimellom hatt en god retorikk, men hans politikk et svik mot denne retorikken.

Vi synes derfor at det tap det nå ser ut til at Republikanerne vil gå på om ca ti dager, er vel fortjent.

Dette betyr ikke at vi ønsker at Demokratene skal seire. Vi skulle ønske at begge partiene taper, men dette er ikke mulig.

Gatekampene i Paris i november i fjor ble behørig omtalt i norsk presse, og også vi kommenterte dem flere ganger, bla. her, her, og her.

De stridende i disse gatekampene var militante muslimer på den ene siden, og fransk politi på den andre siden. Mange tror at kampene tok slutt før jul i fjor; i hvert fall har pressen ikke skrevet om gatekampene i Paris siden da.

Men et oppslag i Daily Telegraph nylig forteller noe som de fleste ikke vet: kampene pågår fortsatt. ”Det foregår en borgerkrig mot oss” sier fransk politis fagforening, og den er så voldsom at i gjennomsnitt blir 14 politifolk skadet hver eneste dag. Tallet er basert på det faktum at hittil i år er ca 2500 politifolk skadet i kamper med militante muslimer i enkelte av Paris’ drabantbyer.

Vi siterer fra daily Telegraph: “ …the situation was so grave that [the police] had asked the government to provide … armoured cars to protect officers in the estates, which are becoming no-go zones.

The number of attacks has risen by a third in two years. Police representatives told the newspaper Le Figaro that the "taboo" of attacking officers on patrol has been broken.

Instead, officers – especially those patrolling in pairs or small groups – faced attacks as soon as they tried to arrest locals.”

Er man i kamp, selv i en kamp som er så moderat som dette – foreløpig er det ingen som har mistet livet – så er det første man må gjøre å identifisere fienden og finne ut hva det er som motiverer ham. Og her svikter Vesten fortsatt. Vi siterer fra artikkelen: “Senior officers insisted that the problem was essentially criminal in nature, with crime bosses on the estates fighting back against tough tactics.”

Man er i krig med militante muslimer, og man identifiserer fienden som “crime bosses” og sier at problemer er ” essentially criminal in nature”.

Så lenge dette er situasjonen, er nederlag det eneste mulige utkomme.

Alt tyder på at Nord-Korea for et par dager siden prøvesprengte en atombombe. Nord-Korea er som kjent et kommunistdiktatur; det er ekstremt fattig, store deler av befolkningen lever på sultegrensen, det er ingen for form frihet: det er ingen ytringsfrihet, det er ingen næringsfrihet, det er nærmest ingen kontakt med andre land. Til gjengjeld satses det mye på det militæret: landet har ca én million soldater. Og nå er altså dette lille landet en atommakt.

I flere år har landet holdt på å utvikle atomteknologi, og det har mottatt mye hjelp og støtte fra andre land, bla. USA, mot løfter om ikke å utvikle atomvåpen, men kun å benytte atomteknologien til fredelige formål. Den ivrigste talsmann for å gi Nord-Korea hjelp mot slike løfter er fredsprisvinneren Jimmy Carter.

Men når har altså Nord-Korea Bomben. Dette skaper naturlig nok frykt i landene omkring; de har ikke glemt at Nord-Korea invaderte Sør-Korea i 1950, og at dagens tyrann i Nord-Korea ikke er en pålitelig mann med fredelige hensikter. Så hva vil Sør-Korea gjøre? Hva vil Japan gjøre? Og Nord-Korea har nære forbindelser til terrorister. Vil disse nå kunne få Bomben av Kim Jong Il? Og hvis Nord-Korea får beholde bomben uten at de rammes av virkelige mottiltak, hva vil da Iran gjøre - vil de når de ser at Nord-Korea ustraffet anskaffer seg Bomben også forsette sin utvikling av Bomben?

Alle er nå meget sinte på Nord-Korea: USA, England, Japan, Sør-Korea, Norge, endog Kina. Og de snakker om å gjøre det de som regel gjør i vanskelige situasjoner; de vil få FN til å vedta en resolusjon. De som er mest kritisk til Nord-Korea snakker også om å iverksette en boikott av luksusvarer – så kanskje Nord-Koreas elite heretter må klare seg uten flere BMWer, iPoder, flatskjermTVer og fois gras. Det blir nok hardt for dem.

Uansett, dette er en meget vanskelig situasjon: Napoleon, som var et militært geni, ble an gang forelagt en håpløs militær situasjon og spurt om hvordan han ville bruke sin genialitet og komme seg ut av den uholdbare situasjonen. Og han svarte, naturlig nok: ”Jeg ville brukt mitt geni til ikke å komme i en slik uholdbar situasjon”.

Så det burde ha vært løsningen her: Nord-Korea burde aldri ha fått utvikle atomvåpen. Grunnen til at Vesten lot dette skje er at lederne vi har er noen dåsemikler: de har vært klar over det som skjedde, men de støttet avtaler som gikk ut på at Nord-Korea skulle få mengdevis med humanitær hjelp og til gjengjeld skulle Mord-Korea ikke bruke sin atomteknologi til militære formål.

Til og med president Bush, som korrekt plasserte Mord-Korea i ”the Axis of Evil”, har vært alt for ettergivende overfor Nord-Korea. Bush snakker innimellom godt, men i praktisk politikk er også han en svak leder. Selv som et medlem av Ondskapens akse har Nord-Koreas tyranner kunnet herje fritt – de har til og med helt uhindret kunnet skaffe seg atomvåpen.

Men problemet er ikke at politikerne er noen dåsemikler, problemet er at man må ha moralsk styrke for å kunne bruke sin militære styrke. Og den moralske styrke finnes ikke i Vesten i dag, oppslutningen om Vestens verdier er meget liten. Og siden disse verdiene er en forutsetning for at vi skal kunne leve i fred, harmoni og velstand, er det stor fare for at den fredelige tilstand vi lever i, at den velstand og den frihet vi nyter, vil kunne gå tapt. Det er fordi Vestens verdier i dag står så svakt at det er reell fare for at vi vil bli angrepet, og at vi ikke kan slå angrepet tilbake uten at det påløper enorme kostnader.

Det var mange som var optimistiske da kommunismen falt i Sovjetunionen omkring 1990. Russerne hadde levet under kommunistdiktaturet siden 1917, og nå kunne de endelig få frihet og den velstand som følger med. Og til å begynne med var det mange positive tegn: det var stor grad av ytringsfrihet, det var økonomisk vekst, det ble åpnet for handel og samkvem med utlendinger, russere fikk reise utenlands uten restriksjoner, osv.

Men etter hvert viste det seg at sterke menn ikke ville ha frihet og de røvet til seg makt og kapital. Denne utviklingen tok spesielt fart under Putin.

Det er mange eksempler på at folk i Putins leir ranet til seg makt over store selskaper, og at de klarte å få staten med på å hindre konkurranse, og også rett og slett til å ekspropriere selskaper til egen fordel. Mot slutten av 2005 gikk Putins fremste økonomiske rådgiver Andrei Illarionov av. Han hevdet at Russland var på vei mot diktaturet, og at han ikke lenger kunne fortsette i Putins administrasjon.

Russlands økonomi gikk i endel år etterkommunismens fall rimelig bra, men i de siste årene har Putin fått staten til å overta store energiselskaper, private forretningsfolk er blitt trakassert, brysomme direktører blitt satt i fengsel, dømt for korrupsjon og skattesnyteri.

Videre, brysomme redaktører og journalister er satt i fengsel eller de har forsvunnet eller de har omkommet i mystiske ulykker, eller de er blitt drept. Og da finnes det ingen ytringsfrihet. På hjemmesiden ”For Ytringsfrihet” er ytringsfrihet definert slik:

”Ytringsfrihet er retten til å gi uttrykk for de meningene man måtte ha, uansett hvor upopulære og krenkende de måtte være. Ytringsfrihet inkluderer retten til å være blasfemisk, og retten til å gi uttrykk for oppfatninger som andre måtte anse som vanvittige eller meningsløse.

Ytringsfrihet har man dersom staten ikke forbyr noen typer meningsytringer, og dersom staten effektivt stanser de som forsøker å hindre andres meningsytringer.”

I det siste året mer enn ti journalister er skutt og drept på åpen gate i Russland. Mye tyder på at grupper som står makthaverne nært rett og slett sørger for at nysgjerrige og plagsomme journalister blir henrettet. Den siste som er rammet av dette er Anna Politkovskaja, som ble skutt i sin leiegård i Moskva sist søndag.

Som det så korrekt heter på For Ytringsfrihet: ”Ytringsfrihet er et tegn på sivilisasjon: primitive samfunn har alltid forbud mot visse typer ytringer.” Mye tyder på at Russland er på vei inn i barbariet: når journalister som fremskaffer informasjon som er plagsom for nmakthaverne skytes på åpen gate, og når gjerningsmennene ikke blir tatt, så er dette noe som skjer i primitive og barbariske samfunn.

Men hvorfor skjer denne utviklingen? Hvorfor blir ikke ønsket om frihet, harmoni og velstand oppfylt? Det er fordi frihet og kapitalisme kan ikke etableres i et vakuum, den har visse idémessige forutsetninger.

Frihet/kapitalsime forutsetter en rasjonelle kultur. Med en rasjonell kultur mener vi en kultur hvor rasjonelle grunnideer står sterkt: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, individers rettigheter, frihandel, en fri økonomi uten statlig styring, ideen om at statens eneste legitime oppgave er å beskytte individer mot initiering av tvang. Disse rasjonelle ideene leder til politiske ideer som respekt for andre menneskers rett til å leve sine liv slik de måtte ønske og til at de har rett til å bruke det de tjener og det de eier slik de måtte ønske, og et politisk system og et rettsapparat som respekter individers rettigheter.

Men Russland var ganske primitivt før revolusjonen i 1917, for eksempel stod religion og anne mystisisme sterkt. Dessverre ble det ikke bedre under kommunismen. Under kommunismen forsøkte makthaverne å drepe religionen, men når det alternativet de satte opp – marxismen - var like irrasjonelt, kollektivistisk og fiendtlig overfor individuell frihet som kommunismen var, så fikk ikke dette noen oppslutning. Dette så man tydelig i den enorme vekst i organisert religion etter kommunismens fall. Og religion er en flukt fra denne verden og en søken inn i noe ikke-eksisterende. De religiøse er derfor for eksempel mindre interesserte i å skape noe i denne verden enn en rasjonell holdning innebærer. Videre, de er i for stor grad opptatt av å tilgi syndere, noe som er det samme som å hjelpe tyver og banditter.

Kommunismen var også et ubrukelig system, og samfunnet kunne ikke fungere uten en kolossal korrupsjon. Dagens russiske befolkning er altså lært opp til at korrupsjon er en nødvendighet. Dessverre ser det ut til at mange av de som nå leder Russland benytter den leksen de lærte under kommunismen: det ser ut til at det russiske samfunn fortsatt i stor grad er korrupt fra topp til bunn. Det virker som om det er noen sterke menn som handler slik de ønsker for å oppnå kortsiktig gevinst. Samfunnet er ikke fritt, det er gjennomregulert til fordel for enkelte sterke menn. Og dette gjelder til og med politiet og rettsapparatet, som ikke er i stad til å oppklare drapene på de mange journalistene som er blitt drept i de siste årene. Mao. systemet minner sterkt om fascisme.

Men like lite som andre kollektivistiske systemer er fascismen et stabilt system. Et slikt system vil føre til mer og mer kriminalitet og til slutt, hvis det ikke skjer noen drastiske endringer, vil det ende i en utbredt krig hvor alle kriger mot alle, dvs. anarki.

Dessverre er vi ikke optimistiske mht utviklingen i Russland. Det eneste som kan gi et harmonisk samfunn preget av fred, frihet og velstand er bred aksept av rasjonelle ideer, men det er intet som tyder på at slike ideer og verdier vil få voksende oppslutning i Russland i årene fremover.

Den er gammel, vitsen om at de gale har overtatt styringen i galehuset, men den er i blant treffende. Meget treffende er den om det som forleden skjedde i FNs hovedforsamling.

Først var det Venezuelas diktator Hugo Chavez (han er folkevalgt, men han er allikevel en diktator) som holdt en bølleaktig tale hvor han blant annet omtalte president Bush som ”djevelen”.

Så kom turen til representanten for Irans islamistisk diktatur. President Ahmadinejad er en person som benekter at et stort antall jøder ble drept under annen verdenskrig, som ønsker at Israel skal fjernes fra kartet, og som har sagt at "If you want to have good relations with the Iranian people in the future, you should acknowledge the right and the might of the Iranian people, and you should bow and surrender to the might of the Iranian people. If you do not accept this, the Iranian people will force you to bow and surrender." Han representerer et forferdelig terrorstyre, et styre som nå er i ferd med å utvikle atomvåpen, og som i et par tiår på alle vis har støttet terroraksjoner mot Vesten.

Det skulle være unødvendig å gi flere konkreter for å illustrere hva FN er. FNs eneste funksjon er å la terrorister og diktatorer en talerstol i den siviliserte verden. Dessverre finner lederne i den siviliserte verden seg i dette. Dessverre sitter i FN representanter for siviliserte land og lytter til fanatiske islamister og kommunister som Ahmadinejad og Chavez.

Men vi sa innledningsvis at de gale har overtatt styringen – sannheten er at slik har FN vært hele tiden: i lang tid har verdens verste terrorstyrer vært med i FN, både kommunistiske og islamistiske diktaturer er medlemmer på lik linje med siviliserte land. Også typer av samme kaliber som Chavez og Ahmadinejad har tidligere fått benytte FNs talerstol: Arafat har benyttet den (og han hadde revolvere i beltet da han talte), venstresidens yndlinger Fidel Castro og Robert Mugabe har talt i FN, og også IRAs Gerry Adams. Usiviliserte barbarer har altså i lang tid sluppet til i FN.

Den siviliserte verden er alt for ettergivende overfor terrorister og tyranner, og FN illustrerer dette klart og tydelig. Vestens ledere bør trekke sine land ut av FN, og så kan verdens diktatorer møtes i Havna eller i Teheran hvis de vil. Neppe like fristende som å reise til New York, men det får de finne seg i.

Vi skrev at ”FNs eneste funksjon er å la terrorister og diktatorer en talerstol i den siviliserte verden” – men har ikke FN bedrevet mye humaitært arbeid, og skapt fred en rekke steder? Vi vil si at FN ikke har skapt fred noe sted, med Kypros på 70-tallet som mulig unntak Den store innsatsen i Midt-Østen har ikke gitt fred, men kun lagt begrensinger på Israels muligheter til å forsvare seg. De FN-ledede aksjonene i Korea på 50-tallet i Kuwait i 1991 kunne USA og noen få allierte klar alene. Og mht det humanitære arbeidet vil vi si det samme: USA og noen allierte kunne klart dette bedre alene.

Aller verst er at FN viker unna de virkelig store problemene: for eksempel blir det nå pågående folkemordet i Drafur, hvor militante muslimer slakter ned hundretusener kristne, ignorert.

Så FN er fullstendig bankerott, og da tenker vi ikke bare økonomi, vi tenker også moral. FN er basert å det prinsipp om at alle land er likeverdige, enten det er noenlunde frie vestlige land, eller kommunistiske (som i dag Cuba og Nord-Korea) eller islamistiske diktaturer (som Iran og Saudi-Arabia). Dette prinsippet betrakter siviliserte land og bandittstater som moralsk likeverdige, og vi tar sterk avstand fra dette. Bandittstater bør i beste fall boikottes, og i verste fall, hvis de truer de siviliserte land, bør deres regimer avsettes og deres kampevne og kampvilje bør tilintetgjøres. Men med dagens FN er dette umulig.

Uansett, det som bør skje er at de vestlige og noenlunde frie land trekker seg ut av FN og etablerer en ny organisasjon, en organisasjon som kan forsvare Vestens verdier, og som i tilstrekkelig grad kan slå tilbake både militært og økonomisk mot de som går til angrep mot Vesten.

Hva burde et sivilisert land gjort dersom på sommeren 1939 Adolf Hitler hadde besøkt landets viktigste by for å holde en tale til Folkeforbundets generalforsamling? Dette er etter at Hitler klart hadde gjort kjent hva han ønsket å gjøre med jødene (i Mein Kampf), etter slike terroraksjoner som Krystallnatten, etter en rekke utrenskninger i Tyskland, etter at all frihet er fratatt det tyske folk, etter at en rekke opposisjonelle er blitt satt i konsentrasjonsleir og/eller henrettet. Det er videre etter okkupasjonen av Rheinland (1936), og etter Anschluss (Tysklands okkupasjon av Østerrike i 1938). I perioden etter at han var blitt valg hadde også Hitler satte i gang en sosialistisk politikk som bla. innebar en betydelig militær opprustning, dette stikk i strid med fredsavtalen etter første verdenskrig. Det er dog før innmarsjen i Polen.

Hva burde ansvarlige vestlige ledere gått inn for da? Vårt syn er at Hitler burde ha blitt arrestert, stilt for retten, idømt en rettferdig straff, og så henrettet.

Vi har en lignende situasjon i dag: Irans president Mahmoud Ahmadinejad er i disse dager på besøk i New York for å holde et innlegg i FNs generalforsamling. Ahmadinejad er en religiøs fanatiker som leder en islamistisk republikk, dvs. et terrorstyre som ikke gir sine innbyggere noen frihet overhode: det er ingen religionsfrihet, det er ingen ytringsfrihet, det er ingen politisk frihet, etc.

Iran har dødsstraff for frafall fra islam. Iran henretter på bestialske måter kvinner som har sex utenfor ekteskap, Iran henretetr opposisjonelle, Iran støtter på alle vis – ideologisk, militært, økonomisk – terrorangrep mot Vesten. Iran støtter Hizbolla, som stadig angriper Israel; Ahmadinejad har til og med sagt at Israel bør fjernes fra kartet. Mein Kampf er også en bestselger i Iran.

Om forholdet mellom Iran og andre land har han uttalt følgende: "If you want to have good relations with the Iranian people in the future, you should acknowledge the right and the might of the Iranian people, and you should bow and surrender to the might of the Iranian people. If you do not accept this, the Iranian people will force you to bow and surrender."

Iran utvikler, i strid med internasjonale avtaler, atomvåpen, og gir blaffen i IAEAs frister for å dokumentere at de ikke gjør det, noe som ikke medfører annet ann at IAEA sender brev med stadig sterkere ordbruk til Irans myndigheter.

President Bush har uttalt at "The Iranian regime and its terrorist proxies have demonstrated their willingness to kill Americans" – til tross for dette var det Bush selv som ga Ahmadinejad tillatelse til å besøke USA. Dette er en skandaløs avgjørelse fra Bushs side, man tillater ikke terrorister å komme på besøk. Men beslutningen viser dessverre at Bush er ettergivende overfor terrorister og regimer som støtter terror. Bush selv har tidligere korrekt plassert Iran som et av landene i ”the axis of evil”, og sa rett etter 11. september 2001 at ”enten er dere med oss eller så er dere mot oss”. Nå har pipen tydeligvis fått en annen lyd.

Vi mener at rette myndigheter burde arrestere Ahmadinejad, og rette myndigheter er påtalemakten i New York. Ahmadinejad bør arresteres, forhøres, og stilles for retten.

(Denne kommentaren er inspirert av en leder i The New York Sun.)

Valget i Sverige førte til en seier for de borgerlige partiene, Moderata samlingspartiet, Centerpartiet, Folkpartiet og Kristdemokraterna. Disse fikk til sammen 48,1 % av stemmene, mens partiene på venstresiden, Sosialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänstrerpartet, til sammen fikk 46,2 %.

Moderaterna under ledelse av Fredrik Reinfeldt ble valgets store seierherre, med en fremgang fra sist valg på ca ti prosentpoeng.

Årsaker til valgseieren var antagelig at arbeidsløsheten er relativt stor i Sverige, dette til tross for at den økonomiske veksten de siste årene har vært betydelig, og de borgerlige lovet å få flere i jobb. Dessuten var mange svensker lei av sosialdemokratenes og spesielt statsminister Göran Perssons maktarroganse, sosialdemokratene har sittet med regjeringsmakt i 12 år. Viktig var antagelig også at de borgerlige klarte å stable på bena et troverdig regjeringsalternativ.

De borgerlige lovet som sagt å redusere arbeidsledigheten, og dette skal de gjøre ved å redusere byråkratiet, ved å redusere skjemaveldet, og ved å gjøre det mer lønnsomt å jobbe isteden for å gå på trygd.

En interessant kommentar til Moderaternas femgang fant vi i Aftenposten i går: Der kommenterer Erna Solberg, som leder Moderaternas søsterparti i Norge: ”-Dette er kjempegøy, sier Erna Solberg, som tror svenskene vil merke store endringer med den nye regjeringen. –Jeg tror vi vil se et ganske markant skifte på det politiske området i Sverige nå, særlig når det gjelder fokus på økonomisk vekst for å skape jobber … -Reinfeldt har forandret Moderaterna fra et hovedfokus på store skattelettelser til et parti med et moderat program som er bredere på velferd og vil satse langt mer på dem som står utenfor arbeidslivet, sier Solberg” (sitat slutt fra Aftenposten).

Så, det er tydelig at Moderaterna står for akkurat den same politikk som de sosialdemokratene de nå har beseiret i valget. Og mht løftene fra de borgerlige referert over, så kunne også enhver sosialdemokrat gitt uttrykk for dem.

Det som skjer i valg nå for tiden er ikke at befolkningen velger mellom to politiske alternativer, det som skjer er at velgerne velger hvilke personer som skal administrere velferdsstaten.

I valgkampen presenterer hvert parti en gruppe mennesker og sier reelt sett til velgerne: dette er våre kandidater til ledervervene i statsapparatet, og det du skal gjøre er å velge mellom våre kandidater og kandidatene fra de andre partiene. Valg handler ikke lenger (i noen betydelig grad) om politikk, valg er kun valg mellom personer som i det store og hele står for akkurat den samme politikken.

Så det som har skjedd i forbindelse med regjeringsskiftet i Sverige er kun at et nytt mannskap overtar administreringen av velferdsstaten, politikken vil forbli den samme. Og derfor vil de problemer som finnes – og som er en nødvendig følge av velferdsstaten - bare bli større og større. Så vårt tips er: problemene i Sverige – kriminalitet, korrupsjon, arbeidsløshet, byråkrati, skjemavelde, økonomiske problemer og stadig kvalitetsreduksjon i alt det offentlige steller med – vil fortsette å øke, og ved neste riksdagsvalg vil velgerne stemme ut den sittende regjering og stemme inn en regjering fra den andre siden. Og slik vil det fortsette så lenge folk flest tror at velferdsstaten er en samfunnsmodell som kan fungere, og så lenge de godtar de filosofiske grunnideer som velferdsstaten bygger på: kollektivisme som opplagt riktig, altruisme som etisk høyverdig, initiering av tvang som en hensiktsmessig måte å behandle mennesker på, og individuell frihet som noe forkastelig og skadelig.

Så lenge disse feilaktige ideene dominerer, vil vi ha velferdsstaten, og problemene vil øke og øke. Det som kan føre til at vi kommer over på en samfunnsmodell som innebærer harmoni og velstand, er aksept for rasjonelle grunnideer: individualisme, rasjonell egoisme, initiering av tvang som noe forkastelig, og individuell frihet som høyverdig. Det er ingen annen vei til et sivilisert og stabilt samfunn.

"Vis meg hva Muhammed har brakt av nye ting, og der vil du finne ting som bare er onde og umenneskelige, slik som å spre troen med sverd.” Dette er et sitat hentet fra et lengre foredrag som pave Benedict XVI nylig holdt i Tyskland. (Temaet for foredraget hadde ingenting med islam å gjøre, temaet var sammenhengen mellom tro og fornuft.) Sitatet hadde paven hentet fra den bysantinske keiseren Manuel II Palaeologus, som regjerte på 1300-tallet. (Her er Dagbladets omtale av saken.)

Reaksjonene på Pavens sitatbruk var ikke overraskende; i Somalia kom muslimske ledere med oppfordringer om å drepe katolikker, og en nonne og hennes sjåfør ble drept. På Gaza ble flere kirker antent med brannbomber, og mange steder var det mer eller mindre fredelige demonstrasjoner. Paven selv ble utsatt for drapstrusler. VG beskriver disse slik: ”Ytterliggående muslimer truer med gjengjeldelsesaksjoner etter pave Benedikt XVIs kontroversielle uttalelser om islam.”

Så disse ytterliggående muslimene betrakter altså drap som en passende gjengjeldelse mot en som benytter et 700 år gammelt sitat som er kritisk til Muhammed. Vi vil si at en passende gjengjeldelse vill vært å bruke sitater som viser at kristendommen er voldelig, men det ser ut til at vi står ganske alene om dette standpunktet.

Paven, som den gode kristne han er, beklaget umiddelbart sin sitatbruk – kristendommen oppfordrer jo til pasifisme og til at man skal være ettergivende overfor og elske sine fiender, så noe annet var ikke å vente.

Det er klart at de fleste muslimer ikke er voldelige, men allikevel har det i de siste dager avtegnet seg et mønster som er meget urovekkende.

I forbindelse med fem-års-markeringen av terrorangrepene utført av alQaida mot USA 11. september 2001, sto flere meget fremtredende norske muslimske ledere frem og sa at det ikke var muslimer som sto bak terrorangrepene - det var USA selv, eller president George Bush, som sto bak, hevdet de. (En artikkel om saken ligger her http://www.document.no/weblogg/archives/009981.html.)

Noen hevder også at alQaidas leder, bin Laden, ikke finnes, men at han er en person oppdiktet av amerikansk etterretning slik at de skal ha en syndebukk å legge skylden for terrorangrepene på. Dette er klart vanvittige uttalelser, og flere nyhetsredaksjoner ønsker å få oppklaringer av dette spørsmålet. Og da viste det seg at andre fremtredene muslimer, når de ble intervjuet, så ut til å støtte disse vanvittige påstandene. (En kommentar til dette ligger her: http://www.document.no/weblogg/archives/009987.html.

Dette er meget urovekkende! Dette tyder på at holdninger som de ytterliggående representerer, er meget utbredt i vanlige muslimske miljøer. Men det finnes også muslimer som ønsker å leve i et samfunn som er så fritt som dagens Europa er; for eksempel fikk britisk politi hjelp av muslimer til å avsløre terrorplaner som nylig ble avslørt der.

Uansett, det er klart at ekstreme holdninger er svært utbredt blant muslimer, og muslimer selv bør være de fremste ti å ordene opp i dette. Hvis muslimer flest sier at muslimer ikke har begått terroraksjoner mot Vesten, og støtter voldelige aksjoner i samsvar med slagordet ”Drep de som benekter at islam er en fredsreligion”, så er det klart at de kommende årene kan bli meget urolige.

Det er i dag fem år siden muslimske terrorister kapret fire amerikanske passasjerfly, styrtet dem inn i bygninger, og drepte ca 3000 tilfeldige sivile amerikanere. (Et av flyene nådde dog ikke sitt mål.) Dessverre har ikke USAs svar på disse angrepene vært slik det burde være.

Vi overlater ordet til en amerikansk kommentator som på en glimrende måte formulerer et syn som i det store og hele er sammenfallende med vårt. Vi gjengir en ”editorial” som er skrevet av dr Keith Lockith, og som er distribuert av The Ayn Rand Institute.

Why We Are Losing Hearts and Minds

Our leaders have failed to answer the evil moral ideal of Islamic totalitarianism with a rational ideal of our own.

Five years into our "war on terror," the Iraqi insurgency is raging, with no apparent end to the new recruits eager to wage jihad against the West. Support for offensive action has faded among a disheartened American public, while the terrorists are growing in number and in boldness.

Where have our leaders gone wrong? What kind of leadership failure can demoralize a whole nation of honest, productive citizens, while leaving suicide murderers stirred to righteous action?

The power that inspires righteous action--and which, by its absence, breeds discouragement--is the power of moral idealism. What has brought us to our present state is our leaders' moral weakness in response to the jihadists' moral zeal.

Observe that what draws the recruits to terrorist cells is a powerful ideal: the advancement of their religion. The jihadists believe fervently that Islam is the revealed word of Allah, that selfless submission to Allah is the purpose of life, and that all individuals should be subjugated to Islamic law under a theocracy. They believe in spreading the rule of Islam worldwide, and killing any "infidels" who stand in their way. They are morally outraged by the American ideal of individual liberty and regard our this-worldly, capitalistic culture as an evil that must be destroyed.

America can only defend itself against such a zealous, militant movement if we have moral confidence in our own ideals--and fight for them. We must repudiate the Islamists' "ideals" of other-worldliness, of blind faith, of renunciation and suffering, of theocracy, and proudly uphold the superior, American ideals of reason, freedom, and the pursuit of worldly happiness.

But our leaders have not shown such moral confidence.

When the terrorists of Sept. 11 struck in the name of Islam, President Bush did not identify them as Islamic totalitarians and condemn their murderous ideology and its supporters. Instead, he painted the hijackers as a band of isolated lunatics who had "hijacked a great religion." (Only recently has President Bush even acknowledged that our enemy is Islamic, with his use of the term "Islamic fascism.")

In response to Muslim denunciations of America’s secularism, our leaders did not defend this attribute of America, but instead stressed Americans' religiosity. A mere two weeks after Sept. 11, with the ruins of the World Trade Towers still smoldering, our planned Afghanistan campaign, "Operation Infinite Justice," was renamed to appease Muslims protesting that only Allah can dispense "infinite justice."

Unable to defend America intellectually, our leaders are unable to defend her militarily.

Have our leaders acted consistently against terrorist regimes? Consider our policy toward Iran, the primary state sponsor of terrorism. Refusing to identify Iran as the fatherland of Islamic totalitarianism, our president initially beseeched its Mullahs to join our "war on terror." And he has consistently answered their chants of "Death to America" and their quest for nuclear weapons with negotiation and spineless diplomacy.

Have our leaders asserted that they will use America’s formidable military to secure our way of life by whatever means necessary? No. Lacking the moral confidence to defeat our enemies, they have instead squandered our military resources and sacrificed our brave soldiers in a futile quest to spread "democracy" around the globe--as though bringing the vote to Muslim mobs sympathetic to Islamic totalitarianism will somehow end the terrorist threat.

The reason the terrorists and their state sponsors are not demoralized is that our leaders have failed to demoralize them. Our leaders' words and actions have signaled that we are not as morally committed to our lives and freedom as the terrorists are to our destruction.

We must make it clear to the jihadists that we will destroy anyone who takes up arms for Islamic totalitarianism. No one wants to fight and die for a hopeless cause. The jihadists will continue to be emboldened and to attract new recruits until they are convinced their goal is unachievable. They must see that we have the moral confidence to defend our lives--to answer their violence with an overwhelming military response, without pulling punches. They must see us willing to visit such crushing devastation on them that they fear us more than they fear Allah.

It is often said that we must win the "hearts and minds" of supporters of totalitarian Islam. Indeed we must: their hearts must be made to despair at the futility of their cause, and their minds must be convinced that any threat to our lives and freedom will bring them swift and certain doom.

The ideologues of totalitarian Islam have seized the power of moral idealism in the service of our destruction. It is time we reclaimed that power in defense of our freedom.

Keith Lockitch, Ph.D. in physics, is a fellow at the Ayn Rand Institute in Irvine, CA. The Institute promotes the ideas of Ayn Rand--best-selling author of “Atlas Shrugged” and “The Fountainhead” and originator of the philosophy of Objectivism.

The Ayn Rand Institute, 2121 Alton Pkwy, Ste 250, Irvine, CA 92606

Omkring 1980 oppstod det en ny folkebevegelse. Den ga seg ut for å arbeide for å hindre at verden gikk under i et kjernefysisk ragnarrokk, noe den skulle forhindre ved å arbeide mot atomvåpen.

Et meget stort antall mennesker på alle nivåer – professorer, studenter, intellektuelle, kunstnere, håndverkere, husmødre, politikere - over hele den vestlige verden var med i bevegelsen, og de arrangerte store demonstrasjoner og folkemøter i en rekke storbyer i Europa og USA. Videre, de ga ut tidsskrifter og bøker, de arrangerte seminarer, de hadde underskriftsaksjoner, de arrangerte standsaksjoner, de delte ut sin egen avis på gaten, representanter fra bevegelsen deltok ofte i diskusjonsprogrammer på TV, osv. Stadig kunne man se folk som gikk med bevegelsens button, en button som hadde teksten ”Nei til atomvåpen”. Bevegelsen var til og med så sterk at den resulterte i spillefilmer som skulle vise oss alle hva som ville bli resultatet av en atomkrig (for eksempel The Day After, 1983).

Svært mange mennesker var - med god grunn - redd for følgende av en atomkrig. Men da var det ikke noen fare for atomkrig. Det var kun noen få land som hadde atomvåpen, og disse var alle siviliserte (eller noenlunde siviliserte), og lederne visste hva en stor atomkrig ville føre til. Ingen av disse lederne ville ha brukt atomvåpen.

I dag er det annerledes. Det islamistiske tyranniet Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen. Landet er et barbarisk diktatur, og landets ledere har ikke bare dømt til døden andre lands borgere for å si sin mening (Salman Rushdie), landets ledere har gjentatte ganger beskrevet et annet land – Israel - som ”en kreftsvulst” som må fjernes fra kartet. Landets president, Ahmenijad, er en dypt religiøs mann som i sin levetid venter at det vil skje et apokalyptisk oppgjør mellom islam og de vantro. Landet finansierer terror og direkte militære angrep på Israel, landet er ideologisk sentrum for de terroraksjoner som de siste 20 år har rammet Vesten. Det er all grunn til å frykte at dersom Iran får atomvåpen vil det kunne bruke dem mot Israel. (Ja, Israel er så lite at et atomangrep mot Israel vil føre til at også arabere/muslimer rammes, men slike diktaturer har ingen motforestillinger mot å ofre muslimer i den gode saks tjeneste. Iran står for eksempel bak mye av den terror som daglig dreper flere titalls irakere.)

Så, hvor er de som på 70- og 80-talet protesterte mot atomvåpen? De hundretusener som i alle storbyer i Europa og USA som protesterte mot at USA og Sovjet hadde atomvåpen, synes åpenbart at det er greit at Iran har atomvåpen? De protesterte mot det siviliserte USA og der noenlunde siviliserte Sovjet, men har ingen problemer med det tyranniske og barbariske Iran?

Vi kan bare si at dette er noe som for n-te gang viser venstresidens dobbeltmoral og hykleri. De ga seg ut for å protestere mot atomkrig, men egentlig var det ikke dette som var formålet. Formålet med ”Nei til atomvåpen” var å arbeide for Sovjetunionen og kommunismen, og å motarbeide og skade Vesten.

Denne bevegelsen oppstod på slutten av 70-tallet. Det som hadde skjedd i løpet av 70-tallet var at Sovjet i sine satellittstater i Øst-Europa hadde plassert ut raketter med atomstridshoder rettet mot storbyer i Vest-Europa. NATO svarte med sitt såkalte dobbeltvedtak i 1979, et vedtak som gikk ut på at Sovjet enten måtte trekke tilbake sine raketter, eller så ville NATO utplassere tilsvarende raketter.

Det var etter dette at ”Nei til atomvåpen” oppstod. Alt tyder på at dette var en bevegelse finansiert av Sovjet og kommunistsympatisører i Vesten, og at bevegelsen hadde som formål å hindre at Vesten svarte på Sovjet opprustning. Heldigvis klarte den ikke dette, Vesten sto fast, i og løpet av 80-tallet var kommunismen død, Øst-Europa kastet av seg diktaturet, og Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Så grunnen til at Nei til atomvåpen ble så stor var ikke frykten for atomvåpen, grunnen var at det var en bevegelse som arbeidet mot Vesten. Kampen mot atomkrig var bare et påskudd (dette gjelder lederne og initiativtagerne, ikke de vanlige menneskene som sluttet opp om bevegeløsen fordi de var blitt lurt av propagandaen). ”Nei til atomvåpen” var en støttespiller for diktauret i Sovjet. Grunnen til at det ikke er dukket opp en ny slik bevegelse i dag er kanskje at Vesten ikke har svart på Irans trussel. Vi vil regne med at dersom Vesten begynner å svare på an passende måte overfor Iran, vil en slik folkebevegelse igjen kunne dukke opp for å svekke Vesten. Men siden det ser ut til at Vestens ledere ikke vil svare Iran på en passende måte, er det mulig at Vestens motstandere ikke ser behovet for å skape en slik bevegelse.

Uansett, vi lever i spennende tider.

De siste ukers krig mellom Israel og Hizbolla i Sør-Libanon endte nylig med en våpenhvile, en våpenhvile forhandlet frem av primært USA og Frankrike, og med FNs fulle støtte. Men det er klart hvem vinneren er: det er det islamistiske terrorstyret i Iran.

Krigen begynte med at Hizbolla, som kun er iranske styrker med et annet navn, gikk inn på Israels territorium, drepte seks israelere og kidnappet to soldater. Israel svarte med en relativt stor aksjon, en invasjon av Sør-Libanon, og med bomberaid mot våpenlagre, kommandosentraler. Mange av disse var av Hizbolla bevisst plassert i sivile områder, noe som førte til at vestlige medier lett kunne vise bilder som viste ødeleggelser som Israel påførte sivile.

Krigen ble fra Israels side ført helt feil, og endte med at målet - å uskadeliggjøre eller eliminere Hizbolla - ikke ble oppnådd. Resultatet ble så godt for Hizbolla at Hizbolla-leder Hassan Nasrallah beskrev den som en historisk seier: ”Vi har oppnådd en strategisk, historisk seier mot Israel, uten å overdrive, sa han…”

Krigen endte altså med en våpenhvile, og som en del av denne skal det utplasseres ca 15 000 FN-soldater i Sør-Libanon.

Det er en slags intensjon i avtalen om at Hizbolla skal avvæpnes, men dette er helt urealistisk: Kofi Annan sa i et intervju vist på norsk TV for et par dager siden at FN ikke ville klare å avvæpne Hizbolla.

Så det som vil skje er at Hizbolla, nå beskyttet av 15 000 FN-soldater, vil ruste opp igjen og forberede nye angrep på Israel. (Det var for øvrig akkurat dette som skjedde sist FN var i Sør-Libanon.)

Kan da Libanons hær avvæpne Hizbolla? Nei. En FN-resolusjon fra desember 2004 sier at Libanon skal avvæpne Hizbolla, men dette ble ikke gjort? Hvorfor? Antagelig fordi Hizbolla har stor støtte i Libanons befolkning.

Og hva kan FN gjøre? Skal vi basere oss på tidligere erfaringer, og det faktum at FN er en impotent prateklubb, ingenting.

La oss nevne to eksempler på at FN ikke kan gjøre noe som helst. Under krigen på Balkan for ca 10 år siden søkte et stort antall flyktinger tilflukt i en by som av FN var betegnet som ”beskyttet område”. Det var et stort antall FN-soldater i og omkring byen. Til tross for dette ble innpå 10 000 mennesker masakrert mens FN-soldater var rett i nærheten. Dette skjedde 11. juli 1995, og var ”the worst massacre in Europe since the end of World War II … Serbian forces in Bosnia overran a United Nations protected enclave and rounded up thousands of people. In the days following, nearly 8,000 Muslim men and boys were murdered by Serbian forces…”

Og et annet eksempel på FNs totale svik: I Rwanda i 1994 massakrerte Hutuer Tutsier i et kolossalt antall, det var et rent folkemord. FN-personell var i nærheten og gjorde ingen ting (Denne hendelsen er basis for filmen Hotell Rwanda.)

Så hva kan FN gjøre i Libanon? Vi regner med at når Hizbolla får slikket sine sår, og har mottatt tilstrekkelig nytt materiell fra Iran, vil de igjen angripe Israel – hvorvidt de først vil be om FN forlate området, er vanskelig å si. Så det FN kan gjøre er kun å være i Sør-Libanon noen måneder eller år, og så vil de enten se på eller forlate området når de neste kraftige angrep på Israel kommer.

Å påstå, slik mange, for eksempel president Bush, i dag gjør, at Hizbolla er slått når Hizbolla ikke er eliminert, ikke er demotivert, og til og med erklærer seier, er merkelig, og tyder på enten en stor grad av uærlighet eller en svært liten virkelighetskontakt. (Enkelte hevder at operasjonen inn i Libanon er en del av en ”grand design” fra USA og Israel med Iran som endelig mål, men vi tviler sterkt på dette.)

La oss også nevne at FN-resolusjonen ikke nevner det som er utgangspunktet for all krig, vold, terror og undertrykkelse i dagens Midt-Østen: Iran. Dette er en ”evasion” av monumentale dimensjoner.

Det som har skjedd er at Iran via Hizbolla gikk til angrep på Israel, Israel førte en lite effektiv krig (mer om dette her: http://web.israelinsider.com/Articles/Politics/9116.htm)som førte til betydelige ødeleggelser og betydelige sivile tap – det er klart at Israel har tapt propagandakrigen ført av vestlige medier mot Israel. Videre, Hizbolla kjempet imot under hele krigen, og når våpenhvilen inngås er det intet som tyder på at Hizbolla er svekket. Og formelt holder alle Iran utenfor. Og Iran/Hizbolla vet at Vesten/Israel/USA ikke er i stand til å vinne en krig, Vesten er ikke i stand til å kjempe en krig til det som må være målet, å eliminere en farlig fiende. Iran/Hizbolla vet nå at Vesten gir seg uten å oppnå det som er målet, og at Vestens ledere allivevel sier at de har oppnådd det de ville!

Så vi gruer oss til neste runde, som vil komme med enda sterkere iranske angrep mot Vesten.

I morges begynte den inngåtte våpenhvile å gjelde i Sør-Libanon, men som Dagbladet skrev det: ”Hizbolla går ikke med på avvæpning”. Og hvem kan være overrasket over det?

På Dagsrevyen ble det i forrige uke nevnt at det hadde blitt inngått mer enn 1000 våpenhviler i Libanon, men ingen av dem var blitt fulgt. Så å tro at våpenhviler er en vei til fred er totalt virkelighetsfjernt.

Krigen i Libanon handler om at det nonelunde frie og vestlig orienterte Israel forsøker å foravre seg mot angrep fra en fanatisk religiøs gruppe som ønsker å fjerne Israel fra kartet og som vil erstatte demokratiet Israel med et islamistisk diktatur. Et kompromiss mellom disse, som en våpenhvile eller en fredsavtale er, er umulig.

Det er tydelig fra historien at den islamske siden ikke respekterer våpenhviler og andre typer fredsavtaler La oss kun gi ett eksempel på dette, la oss sitere fra Aftenpostens ”Hva er fakta om Israel?” 10/8, en faktasamling i spørsmål-svar-form: [Et svar slutter slik:]”Israel trakk seg … ut av Gaza i fjor. [Spørsmål:] Har det vært vellykket? [Svar:] På ingen måte. Etter Israels tilbaketrekning begynte militante grupper i Gaza å bombardere israelske byer med enklere rakettvåpen. Samtidig fikk den uforsonlige Hamas-bevegelsen regjeringsmakten på palestinsk område…”.

Så det ser ut til at når Israel er ettergivende og trekker seg ut, så blir motstanden – Hamas, Hizbolla - enda mer aggressiv. Ettergivenhet tolkes som svakhet, og dette motiverer angriperne, og angrepene intensiveres. Det var også dette som skjedde da Israel for noen år siden trakk seg ut av Sør-Libanon - angrepene fra Sør-Libanon mot Isreal begynte igjen. Og disse kreftene som angriper Isreal har stor støtte i Libanon. Etter siste valg til parlamentet fikk Hizbolla ca 30 medlemmer i Parlamentet, og de har nå flere medlemmer i Libanons regjering. En FN-resolusjon – nr 1559 fra desember 2004 - gikk ut på at Libanons myndigheter skulle avvæpne Hizbolla, men dette er ikke skjedd. Hizbolla er fortsatt aktiv, og før Israels invasjon for fem uker siden skjøt de stadig raketter inn i Israel.

Å i denne situasjonen å gå inn for en våpenhvile er intet annet enn en støtte til Hizbolla og å legge hindringer i veien for Israels legitime selvforsvar mot en aggressiv fiende som vil ødelegge landet.

Som en del av våpenhvileavtalen skal det plasseres en FN-styrke i Sør-Libanon, en styrke som skal avvæpne Hizbolla og sikre Israel mot angrep. Men slike styrker har vært utplasser i Midt-Østen en rekke ganger tidligere, uten at det har ført til fred. Etter en stund, etter at Israels fiender har slikket sine sår, etter at de har bygget seg opp igjen, etter at de har fått nye forsyninger med våpen, og FN-styrken vil ikke klare å forhindre at dette skjer, vil FN-styrken bli bedt om å forlate området, og så vil Hizbolla & co igjen begynne sine angrep mot Israel.

Vi vil ha fred i området. Den eneste måten å oppnå dette på er at Hamas, Hizbolla, og alle andre terroristorganisasjoner – og statene bak dem - som vil utrydde Israel og innføre et islamistisk diktatur i området, nedkjempes militært. Det er ingen annen vei til fred. Inntil dette skjer vil det være krig i området, og dette uansett hvor mange våpenhviler som avtales, uansett hvor mange fredsavtaler som inngås, og uansett hvor mange ganger FN-styrker plasseres i området.

Britisk politi har avslørt et komplott som gikk ut på å sprenge opptil ti fly i luften mens de var på vei til USA. Dette skulle skje ved at grupper av terrorister skulle ta med seg ulike typer væsker i håndbagasjen, og så skulle disse væskene blandes sammen til en bombe mens flyet var i luften. Dersom ti fly ble sprengt kunne flere tusen mennesker ha mistet livet.

En av mange avisartikler om saken ligger her: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1417949.ece

Takket være det britiske politiets grundig overvåknings- og infiltreringsarbeid er de som sto bak de konkrete planene – ca 20 britiske muslimer – avslørt, og de aller fleste av dem er nå arrestert.

Avsløeringen av planene i går førte til at en rekke fly ble satt på bakken, med enorme forsinkelser som resultat. Passasjerer måtte stå i kontrollkø på flyplasser i mange timer, og de fikk ikke ta med seg håndbagasje om bord, spesielt ikke væsker (de eksplosive væskene kunne være kamuflert som vann, medisiner, babymat, etc.)

Men er løsningen på slikt å ikke ta med vann og babymat ombord når vi flyr? Vi er svært glade for at britisk politi klarte å avsløre komplottet, men er politivirksomhet svaret å slike stadige terrorangrep og terrorplaner?

Vår syn er at dette ikke er saker som skal løses ved politiarbeid alene, dette må løses militært. Det som skjer er at militante muslimer er i krig mot Vesten. Dette har de sagt klart og tydelig, og de har gjentatte ganger utført angrep mot Vesten.

Vi må svare med å føre krig mot dem inntil trusselen er eliminert. De som fører krig mot Vesten – og per i dag føres krigen på mange forskjellige måter og på flere fronter – er grupper som alQaida, Hamas og Hizbolla, og bak disse står Iran (og dets lakei Syria).

Alle disse er grupper/bevegelser/land som står for fundamentalistisk islam (dog ikke Syria i samme grad som de andre), og som på ulike måter pr i dag kriger mot Vesten: alQaida utfører terroraksjoner; Hamas og Hizbolla er i direkte krig mot Israel; Iran støtter terrorgrupper, utvikler atombomber, og har en president som sier at Israel må elimineres. Dessuten, Irans president er en religiøs fanatiker som mener at Islam i nær fremtid står foran et apokalyptisk oppgjør med de vantro. Vestens ledende politikere, kommentatorer og intellektuelle ser ut til å ignorere mesteparten av dette; de ser ikke sammenhengen mellom disse elementene.

På 30-tallet nektet de vestlige leder å innse faren som Hitler representerte, og Hitler fikk mulighet til å vokse seg stor og sterk. Når Vesten innså at dette ikke kunne fortsette, fikk man en krig som varte i ca seks år og som kostet 50 millioner mennesker livet.

Er det det samme som skjer nå? Vesten viser en kolossal ettergivenhet overfor de som angriper oss: Vesten ber Israel inngå fredsavtaler med Hamas og Hizbolla, Vesten gir Iran stadig nye frister for å dokumentere at de ikke utvikler atombomber, Vestens ledere unnskylder terroristene og sier at deres handlinger er forårsaket av fattigdom, og Vesten sier at hele problemet er vår skyld, vi har oppført oss dårlig overfor den arabiske verden.

Men vi har gjort noe: noen politikere i Vesten har vist at de ikke er så ille som Chamberlain. President Bush og statsminister Blair har støttet kriger mot Afghanistan og Irak. Men krigene har vært ført svært tilbakeholdent; svært mye energi har gått med til ikke å ødelegge fienden, men til å bygge veier, kreftverk og lignende i disse landene.

Men Bush er heller ikke Churchill; han gikk til aksjon mot Afghanistan og Irak, men han er ikke villig til å gå til krig mot det land som er roten til det onde: Iran; overfor Iran vil Bush ha forhandlinger.

Det vi bør gjøre er å gå til roten av problemet, og gjøre det raskt og effektivt. Vi må intensivere alle tiltak som er nødvendig for å uskadeliggjøre femtekolonnen alQaida, inkludert overvåking av alle miljøer enkeltmedlemmer og sympatisører kan tenkes å oppholde seg i.

Israel bør få hjelp – militær hjelp - til å eliminere Hamas og Hizbolla. De land som står bak, Iran og Syria – må også angripes slik at de ikke lenger blir i stand til å sende våpen, soldater og penger til Hamas/Hizbolla, slik at deres militære anlegg ødelegges, slik at infrastruktur som kan brukes i krig blir ødelagt, og slik at politisk og militær elite i disse landene blir eliminert.

Vi frykter at klokken er fem på tolv, og at hvis vi ikke gjør noe meget snart vil vi – Europa og USA - om ikke lenge bli utsatt for kraftige angrep fra Iran & co.

I det siste har flere personer som beskriver seg som venner av Israel – eller venner av jødene - kritisert Israels forsvarskrig mot Hizbolla/Libanon. Disse, og de mest prominente er tidligere statsminstre Kåre Willoch og Kjell Mange Bondevik og bestselgerforfatteren Jostein Gaarder, sier at de er venner av Israel/jødene, men at de må kritisere når en venn gjør feil.

En venn er en som i det store og hele har de samme verdier som en selv og som man trives å være sammen med. Venner stoler på hverandre og hjelper hverandre når det skulle være behov for det.

Nå har Israel vært under kontinuerlig angrep siden landet ble opprettet i 1948, og selv om landet har inngått fredsavtaler med for eksempel Jordan og Egypt, så blir Israel fortsatt angrepet av Hamas og Hizbolla, og bak Hizbolla står Syria, Iran, og betydelige deler av Libanons befolkning (Hizbolla ble nylig valgt inn i Libanons parlament og sitter også i regjeringen). For en måned siden bestemte Israel seg for å sørge for at angrepene fra Libanon, som også har kommet kontinuerlig mot Israel i mange år, skulle opphøre.

Israel gikk for ca fire uker siden til krig mot Hizbolla, og har ført krig på tradisjonelt vis mot områder i Libanon hvor Hizbolla holder til. Israel har også ødelagt forsyningslinjer og strategiske installasjoner (broer, veier, viktige bygninger, etc.). Siden Hizbolla har plassert sine baser og sine anlegg i boligområder, er flere slike blitt rammet av israelske bomber og raketter. Dette har naturligvis ført til stotre lidelser for mange sivile.

Vårt syn er ansvaret for lidelser i en krig helt og fullt må legges på angriperen, og angriperen i dette tilfelle er Hizbolla. Hizbolla er for øvrig en fundamentalistisk islamistisk bevegelse som drives av Iran, og som har som mål å fjerne Israel fra kartet og kaste jødene på sjøen.

Israel kjemper altså alene mot fanatiske muslimer, støttet av det islamistiske tyranniet Iran, Israel kjemper alene mot en sterk og fanatisk bevegelse som vil eliminere Israel og innføre et islamistisk diktatur i området.

Det er i en sitasjon som dette at Kjell Magne Bondevik og Jostein Gaarder kritiser Israel. (Willoch har kritisert Israel i en årrekke.) Attpåtil omtaler de seg som venner av Israel/jødene. Og feilen de mener Israel begår er at Israel kjemper militært imot de angrepene som (i dette tilfelle Hizbolla) har gjennomført.

Disse er ikke venner av Israel. Hadde de vært venner av hadde de støttet og hjulpet sin venn, en venn som er under kontinuerlig angrep. (En eventuell kritikk kunne komme når angrepet er slått tilbake.)

Disse personene er ikke venner av Israel, de er ikke venner av det eneste noenlunde frie landet i området. De er venner av de som vil eliminere Israel/jødene og innføre et islamistisk diktatur i området.

Israel er i vanskeligheter, og trenger sine venner mer enn noen gang. Israels ekte venner er meget få, og derfor er vi urolige for Israels fremtid. Den eneste måte å få fred i området på er at Israel vinner en militær serier over Hizbolla, Hamas, Syria og Iran. Dersom Israel ikke seirer militært over Hizbolla, men isteden inngår en fredsavtale, vil denne etter kort tid bli brutt av Hizbolla. Kun militær seier til Israel kan gi fred, en fredsavtale blir bare en pause i krigen. De som støtter en militær sier for Israel, det er de som er venner av Israel. De som er imot dette er fiender av Israel, og de er fiender av individuell frihet, markedsøkonomi/kapitalisme, materiell velstand og et sekulært, fredelig og harmonisk samfunn.

Isreal har mange fiender. Noen av disse omtaler seg som venner av Isreal/jødene. Derfor er vi urolige for Israels fremtid.

Det ser nå ut til at Cubas diktator, Fidel Castro, er i ferd med å forlate oss. Den 80 år gamle kommunistlederen, som tok makten på Cuba i 1959, ble i går lagt inn på sykehus, og det er rimelig å anta at han vil dø om ikke så lenge. Vi er glade for at Cuba nå snart kan sett i gang prosessen som vil gi befolkningen større frihet og som vil sette folk på Cuba i stand til å bygge seg den fremtid de måtte ønske.

Siden Castro kom til makten etter å ha avsatt det korrupte Batista-regimet i 1959, har Castro være Cubas ubestridte hersker. Forsøk på å styrte ham har vært mislykkede, og dette til tross for den ufrihet og den fattigdom han påførte sivilbefolkningen: opposisjonelle ble henrettet eller satt i fengsel; det var ingen ytringsfrihet; økonomien var nærmest totalt statskontrollert, og dette førte til fattigdom og elendighet på alle fronter.

Til tross for dette var Castro beundret i mange kretser: et stort antall Hollywood-kjendiser dro på pilegrimsferd til Havanna, og de mest kjente fikk audiens hos il commandante, bortreiste kjendiser som Thor Heyerdahl regnet Castro som en personlig venn, og selvfølgelig var han beundret av kunnskapsløse og naive ungdommer over hele verden. Castro var åpenbart en karismatisk leder og en sleip politiker.

Men vi synes det er galt at han går bort på denne måten, på sotteseng med all makt i sine hender. Et mer rettferdig sorti hadde han fått dersom han hadde delt skjebne med en annen kommunistdiktator: Romanias Nikolai Ceausescu.

Da kommunismen var i ferd med å bryte sammen omkring 1990 holdt Ceausescu en tale til en enorm folkemengde for å mane befolkningen til fortsatt å slutte opp om hans tyranni. Midt under talen merker han at befolkningen ikke lenger lystrer, og vi som så talen på TV ser på ansiktet hans at han forstår at spillet nå er tapt. TV-overføringen avsluttes brått, og det neste vi får høre om ham er følgende: han forsøker å flykte i et militærhelikopter, han blir tatt av en hæravdeling, han blir stilt for standrett under ledelse av en underoffiser, rettsaken varer kun noen timer, og så blir Ceausescu tatt med ut i en bakgård og avlivet.

Slik bør kommunistdiktaorers liv avsluttes, og vi synes det er tragisk at Castro ikke ender sitt liv på samme måte.

Uansett er dette dødsfallet, når den enn måtte skje, et signal om en bedre og friere fremtid for Cubas befolkning.

Etter de siste ukers krig I Libanon er det kommet et stort antall forslag om hvordan man skal oppnå fred i området: Våpenhvile, FN-styrker i en buffer mellom Israel og Libanon, verdenssamfunnet må gripe inn, fredsforhandlinger, fredsavtaler, etc. Lederen i gårsdagens utgave av Dagsavisen summerte opp disse forslagene og begrunnelsen for dem: ”Nå er det nok. Verdenssamfunnet må gripe inn overfor Israels drap på sivile, på kvinner og barn. I krig er det regler for hvordan man kan gå frem. Et land har ingen rett til å bombe i hjel uskyldige borgere. Det forferdelige angrepet på landsbyen Qana viser på en uhyggelig måte at Israel gjør akkurat de som landet vil. Israel oppfører seg ikke som en sivilisert nasjon. Landet må settes på plass.”

Det er mye man kan si til det som lederskribenten sier. Vi skal bare gripe fatt i noen av poengene.

Israel har vært under kontinuerlig angrep siden landet ble etablert i 1948. Alt det som blir foreslått av tiltak for å skape fred – FN-styrker, fredsavtaler, forhandlinger, våpenhviler, etc., har vært forsøkt flere ganger - og de virker ikke. De fører ikke til fred.

Grunnen til at disse tiltakene ikke fører til fred er at årsaken til krigen blir ignorert. Årsaken til krigen er at muslimer, men de ekstreme i spissen, ikke vil at det skal finnes et ikke-muslimsk land i dette området. Så lenge denne holdningen er sterkt utbredt på den arabiske/muslimske siden, vil det være krig i området (så lenge Israel forsetter å eksistere).

Mao. det eneste som kan gi fred i området er enten at den arabiske/muslimske siden gir opp sine ønsker om å fjerne Israel, eller at Israel opphører å eksistere og at jødene drar fra området. Alle forslag om fred som ikke tar hensyn til dette, er kun virkelighetsfjern ønsketenkning.

Det er altså to sider som står mot hverandre; Israel er et samfunn organisert etter en vestlig modell med stor grad av individuell frihet, og landet har betydelig velsand. Den arabiske/muslimske siden representerer en totalitær ideologi, politisk islam, og vil innføre islam i det området Israel nå er. Politisk islam innbærer et teokratisk diktatur uten noen form for frihet, med en rekke barbariske skikker, og med stor fattigdom.

Dett er altså sidene som kriger mot hverandre. Det burde ikke være noen tvil om hvilken side som fortjener støtte.

En krig bør ha som formål å skape fred. Kriger starter praktisk talt alltid ved at et land (eller grupper som støttes av land) som representerer en totalitær eller diktatorisk ideologi går til angrep på et friere land (slik for eksempel Japan og Tyskland gjorde omkring 1940). Fred oppnås ved at det friere landet nedkjemper angriperen (slik de allierte gjorde med Tyskland og Japan i 1945). Mao, fred i Midt-Østen kan kun oppnås ved at Israel nedkjemper militært de angripende kreftene.

Dette er den eneste måten å oppnå fred i Midt-Østen på. Alt annet er ønsketenkning. Andre måter har vært forsøkt uten hell i innpå 60 år. Skal Israel få fred må de krefter som vil fjerne Israel fra kartet og kaste jødene på sjøen, nedkjempes militært. Det finnes ingen diplomatisk løsning – militante muslimer vil ikke respektere noen avtale som innebærer at Israel vil fortsette å eksistere.

Så til noen kommentarer til den konkrete krigen som nå har pågått i noen uker. I flere år er Israel blitt utsatt fra rakettangrep i nord; rakettene er skutt ut av Hizbolla fra områder i Sør-Libanon.

Hizbolla er en milits eiet og drevet av Iran. Iran arbeider med å utvikle atomvåpen, og hadde i den forbindelse fått en frist fra FN: innen 5. juli måtte de avslutte sin anrikning av uran eller bli utsatt for ”serious consequences”. (FNs retorikk er slik at ”serious consequences” betyr krig, men FN klarer aldri å vedta å gå til krig selv etter dusinvis av slike trusler, så Iran kan trygt ignorere disse truslene, slik Saddam gjorde på 90-tallet). Iran erklærte at de ikke ville svare på dette før 22. august. Så ga Iran Hizbolla beskjed om å trekke verdens oppmerksomhet vekk fra Iran, og de intensiverte sine aksjoner i Israel. (FN har gjort som de alltid gjør, de har gitt Iran en ny frist, nå til 31. august.)

Altså, dels for å trekke oppmerksomheten vekk fra atombombeprogrammet, dels for å finne ut hvor langt Iran/Hizbolla kan gå i å provosere Vesten, kommanderer ayatollaene i Teheran Hizbolla til å sette i gang sterkere angrep mot Israel. Hizbolla kidnapper to israelske soldater. Israel svarer med å forsøke å ødelegge alle Hizbollas baser i Sør-Libanon. Hizbolla har anlagt sine baser ved skoler i boligområder, og ved FNs kontrollposter, så når Israel angriper i områder hvor Hizbolla har baser, så blir både sivile og FN-observatører rammet. Kommentatorer omtaler dette som ”drap på uskyldige”.

Nå er det problematisk å benytte begreper som hører hjemme i kriminalsaker om det som skjer i en krig (”drap”,”uskyldig”), men det burde være helt klart at dersom sivile rammes i Libanon, så ligger det moralske ansvaret for dette hos angriperen, dvs. ansvaret ligger hos Hizbolla. Dessuten, det er klart at det er feil å si at de sivile som rammes er uskyldige, de har jo funnet seg i at Hizbolla har lagt sine baser i boligområdene. Hizbolla står så sterkt i (Sør-)Libanon at Hizbolla har mer enn 20 representanter i Libanons parlament, og Hizbolla er til og med med i regjeringen. Det er klart er at Hizbolla bruker sivile som levende skjold, og når Israel i legitimt selvforsvar skyter mot Hizbolla og rammer sivile, så er det grotesk å kritisere Israel for dette.

Så, DLF støtter Israels selvforsvar mot Hizbolla (og Syria og Iran). Vi håper at denne krigen fører til fred i området, dvs. vi håper at Israel nedkjemper Hizbolla.

Dessverre frykter vi at dette er noe for optimistisk. Vi frykter at Israel snart dessverre vil la seg presse til å avslutte krigen før terroristene er nedkjempet. Dersom det nå kommer en våpenhvile eller en fredsavtale uten at Hizbolla er nedkjempet, vil dette kun føre til at krigen blusser opp igjen om noen måneder eller år.

Det sies at ved å kjempe så hardt som Israel nå gjør vil dette føre til at freden blir vanskeligere å oppnå: fred forutsetter at moderate krefter får makten i de arabiske/muslimske land. Da vil vi spørre: mener de som hevder dette at de allierte i sin krig mot Nazi-Tyskland burde ha inngått en fredsavtale høsten 1944, for å slippe mer moderate nazister til i styret i Tyskland? Mener de at det nederlag som ble påført Tyskland i 1945 førte til en styrking av nazismen? Vårt syn er at det knusende nederlaget som Tyskland (og Japan) ble påført i 1945 var det moralsk riktige, og det førte til at Tyskland og Japan ble fredelige og sivilserte land.

Vårt ønske er altså at Israel, og gjerne med allierte, påfører de land og de grupper som kjemper for politisk islam det samme nederlag som de allierte påførte Nazi-Tyskland i 1945. Tysklands nederlag førte til fred i Europa. Kun et tilsvarende nederlag for de som støtter politisk islam kan gi fred i Midt-Østen.

”Israel overreagerer” er dommen fra praktisk talt alle norske politikere og kommentatorer med tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik i spissen, om Israels aksjoner i Libanon. Disse kommentatorene hevder at å gå til krig mot Libanon er et for sterkt svar på Hizbollas kidnapping av to israelske soldater.

DLF er sterkt uenig i denne kritikken. Disse kommentatorene er alt for nærsynte, de ser kun på kidnappingen som foranledningen til Israels aksjon, de ser bort fra det faktum, et faktum som burde være opplagt, at Israel siden staten ble etablert i 1948 har vært utsatt for nærmest kontinuerlige angrep fra sine arabiske/muslimske naboer.

Som sagt, landene omkring Israel – Egypt, Jordan og Syria - har angrepet Israel en rekke ganger: i 1948, i 1956, i 1967, i 1974. Etter hvert inngikk Israel fredsavtaler med Egypt og Jordan, og siden da har krigen vært ført i form av "intifadaer" (i perioden 1987-91 og fra 2000), og ren terror mot den israelske sivilbefolkningen, utført av grupper som PLO, Hamas og Hizbolla. Disse gruppene har operert fra Syria og Libanon, og fra den såkalt okkuperte Vestbredden, dvs. Judea/Samaria, og Gaza, og de har hatt full støtte fra bla. Saddam Husseins Irak, Syria og Iran.

I den siste tiden har Hizbolla operert nærmest fritt fra Libanon, hvor de til og med sitter i regjeringen, og de har utført en rekke angrep mot Israel. Grunnen til at Israel nå gikk til angrep på Hizbolla-baser og anlegg i Libanon som kan brukes i angrep på Israel er for å få slutt på angrepene mot det nordlige Israel.

La oss nevne to ting til. Det har vært krig mellom Israel og arabiske/muslimske stater/grupper i Midt-Østen siden Israel ble opprettet i 1948. Krigen har tatt utallige liv på begge sider. Krigen bør opphøre, og det bør bli fred. Men hvordan?

Krigen foregår mellom et noenlunde fritt land etter vestlig modell, og land som alle er diktaturer og som har et barbarisk styresett, sterkt influert av islam. (Libanon er dog for tiden ikke et diktatur, men et anarki, og det har det vært siden PLO inntok landet på 70-tallet.) Krigen står altså mellom et noenlunde fritt land, og en allianse av diktaturer (eller grupper som ønsker diktatur). Krigen ble utløst av at diktaturene gikk til angrep på det noenlunde frie landet. Etter vårt syn burde vi i Vesten opplagt støtte det frieste landet, DLF gjør i hvert fall det fullt ut: her er det snakk om et fritt land som forsvarer seg mot angrep fra diktaturer, diktaturer som helst så at Israel opphørte å eksistere, og da burde det ikke være vanskelig å velge hvem man bør støtte.

Slike kriger har det vært et betydelig antall av opp igjennom historien, og man har derfor en oppskrift på hvordan de kan og bør avsluttes. De bør avsluttes ved at angriperne, som alltid er de minst frie statene, blir grundig slått og derved mister lysten og evnen til å fortsette sin angrepskrig. Det klarest og tydeligste eksempel fra historien er annen verdenskrig, hvor de allierte knuste nazismen i Tyskland, og klart viste den tyske befolkningen hva deres oppslutning om og støtte til nazismen innebar av nederlag og ødeleggeløse for dem selv. Skal man avsluttet en krig og bringe virkelig fred, må altså det angripende diktaturet beseires full ut, og man må vise befolkningen hva den krigen de støttet fører til for dem.

Også i diktaturer er det slik at befolkningen støtter hovedtrekkene i den politikken som føres, spesielt kan ikke et diktatur føre krig uten at befolkningen i det store og hele støtter krigen. (Som sagt sitter det en demokratisk valgt regjering i Libanon, og Hizbolla er med i denne.)

Så, for å få fred i Midt-Østen, må Israel, gjerne med hjelp av allierte, påføre de angripende grupper og stater så store tap at de mister sin lyst og sin evne til å krige videre. Med andre ord; Israel må fortsett slik de nå har begynt i Libanon, og ødelegge alt av materiell og installasjoner som kan benyttes til å angripe Israel, og dette må de gjennomføre i så stor grad at befolkningen gir opp sine ønsker om å fortsette angrepene på Israel. Israel bør også gjøre tilsvarende med Syria. (De sivile tap som dette måtte medføre er det angriperen som har det moralske ansvar for.) Kun dette kan gi fred i Midt-Østen.

En fredsavtale, og for eksempel med FN-styrker som en buffer mellom partene, vil ikke gi fred, det vil kun føre til at angriperne venter på at FN-styrken trekkes ut, og så vil de angripe igjen.

Det annet poeng er at denne siste aksjonen fra Hizbolla er satt i gang av Iran for å teste Vesten. Iran er den sterkest makt i området, og de legger ikke skjul på hva de mener. Iran er et teokratisk terrorstyre, en islamistisk republikk, og presidenten har en rekke ganger uttalt at Israel bør elimineres. Hizbolla opererer på instrukser fra tyrannene i Teheran. Kidnappingene var altså et forsøk på å se hvor langt de ytterligere kunne presse et Vesten som hittil på en rekke områder kun har gitt etter overfor bandittregimet i Teheran. Regimet i Iran tyranniserer ikke bare alle opposisjonelle i sin egen befolkning, de støtter terrorangrep mot Vesten, de støtter terrorister (som regel i pressen omtalt som ”opprørere”) i Irak, de utvikler atomvåpen, det bryter villig vekk internasjonale avtaler, osv. Det er bra at Israel viser at Vesten er villig til og i stand til å slå tilbake mot de angrep og trusler som Iran, direkte eller indirekte, retter mot oss.

Så, vi håper at Israel fortsetter sine aksjoner inntil motstanden er knust. Israel er et noenlunde fritt land, og som den angrepne part har det all rett på sin side. Kun en fullstendig sier til Israel kan gi fred i dette området. Når folk som Bondevik & co kritiserer Israel, så støtter de reelt sett terrorister som vil eliminere et noenlunde fritt land etter vestlig modell og isteden innføre et islamistisk diktatur, og vi synes at dette er grovt umoralsk. Bondevik & co burde heller ha støttet det lille vestlig orienterte landet som alene kjemper mot en fiende som er svært mye større.

DLF er altså helt uenige i kritikken mot Israel, vi støtter Israel fullt ut, og håper at Israels krig mot Hamas, Hizbolla, PLO, Libanon, Syria og Iran ender med full seier for Israel.
.
.
.
.
.
.
.
(De daglige kommentarene her vil bli tatt opp igjen 1. august.)

"Båtdrømmen forsvant" var en overskrift i Aftenposten forleden, og artikkelen inneholder følgende tragiske historie: To kamerater "mistet skjærgårdsjeepen og fikk 50 000 i bot fordi de kjørte på feil grenseovergang. Nå føler de seg stemplet som kjeltringer."

Videre fra Aftenposten: "Tollerne konfiskerte en splitter ny 15 fots skjærgårdsjeep med 50 hesters motor, verd nær 100 000 kroner. [Båtkjøperne] frykter nå at fartsvidunderet innkjøpt til familiehytta er tapt for alltid.

Det som skjedde var at de to, som tidligere er blitt frastjålet flere båter, kjøpte ny båt i Sverige. De hadde ment å betale alle avgifter ved passering til Norge, men dessverre valgte de på greneseovergangen ved Svinesund å kjøre inn i Norge ved den ubetjente tollstasjonen, og når det der var kontroll, satt de i saksa. Det er forbudt å ta med toll- og avgiftspliktige varer over ubetjente grenseoverganger – straffen er konfiskasjon og bot, mao. den nyinnkjøpte båten ble beslaglagt, og de to båtkjøperne fikke en bot på kr 50 000.

De to vennene kjøpte båt og motor i Uddevalla og sjekket på Internett, med Tollvesenet og med forhandleren, hvordan de først skulle betale moms i Sverige, at de skulle sørge for tollstempel for betaling av norsk moms ved grensepassering inn i Norge, for så å få den svenske momsen refundert.

Alt dette hadde de klart for seg da de kjørte over den gamle Svinesundbroen. .... I bilen gikk praten lystig om endelig å få båt og stå på vannski på Sperillen. To ganger er familien frastjålet båter der. Nå hadde de sørget for tyverisikring, og regnet med å få beholde båten. Da hadde de ikke regnet med Tollvesenet.

- Planen var å kjøre den nye broen, men vi ble oppringt av niesen min som ba oss om å kjøpe med godteri [forteller en av båtkjøperne]. Derfor kjørte vi til Svinesund-senteret, og slik havnet vi på den gamle broen. Men der sto det to mannlige tollere som vinket oss inn. Vi hadde ingen alkohol, men svogeren min sa at vi skulle tollbehandle båt og motor ...For ham er det et poeng at det ikke er mulig å forsikre båten dersom den ikke er tollbehandlet.

Da kom sjokket. Tollerne sa at det ikke var mulig. De skulle kjørt over den nye broen. De hadde passert et blått informasjonsskilt om dette. Det hadde ingen i bilen sett. ...

- Båten var det intet å spare på gjennom å droppe Tollvesenet. Vi kunne spart 5000 kr. i hestekraft-avgift [!] på motoren, men jeg har vokst opp i et hjem der ærlighet settes høyt. Vi hadde ingen tanker om å svindle den norske stat, sier båtkjøperen.

Båtkjøperen beskriver saken som surrealistisk. Snart skal han til politiavhør i Halden. Han synes det er ille om de mister båten, men like ille føler han det å ikke bli trodd.

- Tollerne på Svinesund kunne ha vist skjønn, men opptrådte like firkantet som regelverket. Vi går om nødvendig til retten.

Båtkjøperen sier de har to grunner til å stå frem i Aftenposten. De vil advare andre, slik at ikke de også går i det de kaller Tollvesenets "felle". Og så mener de Tollvesenet ikke fyller sin informasjonsplikt. Han mener det blå informasjonsskiltet må skiftes ut med store skilt med rød skrift.

Tollvesenet sier til Aftenposten at de praktiserer nulltoleranse: Det er ikke lov å kjøre på ubetjent grenseovergang dersom man har varer å deklarere. Et skilt på svenskesiden skal forsøksvis opplyse bilistene om dette.» (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Denne saken taler i stor grad for seg selv. I motsetning til alle andre parter er DLF for full frihandel, dvs. vårt syn er at det ikke skal være noen avgifter eller toll å betale når man tar med varer fra et land til et annet. Dagens tilstand, en tilstand uten frihandel, kan føre til at alminnelige anstendige mennesker blir påført slike sjokk som det som de to båtkjøprne nå opplevde. Dagens politikk innebærer som dette eksemplet viser at anstendige mennesker som gjør en liten feil kan få en straff på ca kr 150 000 (i dette tilfelle boten pluss kostnaden av den beslaglagte båten).

Men hva med ønsket om at myndighetene skal vise skjønn og ikke være så firkantet? Det er mye vi kunne sagt om dette, men la oss kort si at i velferdsstaten er det slik at det offentlige trenger stadig mer penger, og at alle muligheter vil bli benyttet. Å unndra midler fra det som så fint omtales som "fellesskapet", dvs. å forsøke å beholde sine egne penger (ved svart arbeid, ved skattesnyteri, ved moms-unndragelse, ved smugling, etc.) slik at politikerne ikke får tak i dem, betraktes av myndighetene som den groveste forbrytelse; straffene ved momsunndragelse er i mange tilfeller langt strengere enn ved drap.

Så båtkjøpernes ønske om at myndighetene skal "vise skjønn og ikke være så firkantet" faller nok for døve ører.

Slike tilfeller – "at folk går i fella" – vil det bli mange flere av i tiden fremover. Slike tilfeller vil fortsette så lenge velferdsstaten består. DLFs alternativ – et fritt samfunn – vil ikke bare være langt mer velstående enn dagens samfunn, der vil myndighetene heller ikke sette noen feller for anstendige mennesker.

Vi er svært tilfreds med at terroristlederen al Zarqawi i forrige uke ble drept av amerikanske styrker. Denne mannen var ansvarlig for et stort antall terroraksjoner som har ført til at hundrevis av tilfeldige irakiske sivile og et betydelig antall allierte soldater er blitt drept. al Zarqawi har også egenhendig dekapitert sivile gisler foran åpent kamera, så vi er som sagt glade for at han nå er avlivet.

I sitt arbeid for å finne ut hvor al Zarqawi oppholdt seg har de allierte infiltrert terrornettverk og de har brukt en rekke informanter. Etter at al Zarqawi nå er uskadeliggjort kan informasjon innsamlet under letingen etter ham benyttes til å ta andre terrorister. Det er grunn til å tro at dette vil føre til en kraftig reduksjon i antall terrorangrep i Irak, ikke bare fordi al Zarqawi er satt ut av spill, men fordi det virker demotiverende på tilhengerne når lederen er eliminert.

Og her poenget: dersom en leder fortsatt er i virksomhet – eller forvenmtes å kunne komme tilbake til sin lederposisjon - vil dette være et signal om at man bør fortsette kampen. Selv om Saddam sitter for retten, er han på et vis fortsatt i sirkulasjon, og så lenge han er i live vil hans tilhengere ha håp om at de kan vinne frem. Rettssaken mot Saddam bør derfor avsluttes så raskt som overhode mulig, og så bør Saddam henrettes, gjerne med den pomp og prakt som er vanlig i disse områdene ved slike begivenheter. (Alle andre av Saddams nære medarbeidere som også står for retten bør henrettes samtidig.) Dersom Saddam på denne måten snart får det han fortjener, vil terroristene i Irak ha enda mindre å kjempe for.

Men ikke nok med dette, det er en tredje aktør som også bør fjernes fra spillet: Muqtada al Sadr. al Sadr driver den største terrorgruppen i Irak, en gruppe som er finansiert av Iran. Dersom al Sadr ble eliminert ville de tre viktigste terroristlederne i Irak være ute av spillet, og dette vil være ødeleggende for deres tilhengere.

Vi håper inderlig at det blir fred i Irak, dvs. vi håper at de terroristene som fortsatt iverksetter aksjoner som dreper og lemlester tilfeldige irakiske sivile, blir uskadeliggjort, og hvis de tre fremste lederne er borte, vil dette gjøre det vanskeligere for dem å fortsette. At al Zarqawi nå er borte gjør en kraftig forbedring i Irak mulig, men dersom alle disse tre hadde vært døde og begravet, ville utsiktene vært atskillig lysere.

(Selvfølgelig er det ideologi som er aller viktigst. Militant islam må identifiseres som fienden, og de som representerer militant islam, først og fremst Iran, som på alle vis gjør det mulig for de militante å terrorisere befolkningen i Irak, må uskadeliggjøres. Dette betyr dog ikke at personer som de ovenfor nevnte er uviktige.)

Én svale gjør ingen sommer, men tre vil kanskje varsle at bedre tider er rett om hjørnet.

Fisken fiskes i havene utenfor Norge. Så fryses den ned og fraktes til Kina. Der blir den tint opp og filetert. Så fryses den ned igjen og fraktes til Litauen. Der tines den opp igjen, videreforedles, pakkes og fryses. Så sendes den tilbake til Norge (og andre land i Europa) , hvor den nå er klar for salg til forbruker.

Dette er hovedinnholdet i en artikkel i A (Aftenpostens ukebilag) i forrige uke. Slik verdensøkonomien nå er organisert er dette den mest lønnsomme måten å gjøre dette på – den arbeidskraften som kan tilby den mest effektive tjenesten får jobbene. Det er for dyrt å foredle fisken til norske (eller europeiske lønninger), men det finnes kinesere i Kina som er villige til å ta jobben.

Men det er mange spørsmål man kan stille: er dette sløsete? Fisken fraktes rundt halve jorden og tilbake igjen. Ville det har vært mer effektivt å bearbeide fiske ved kysten der hvor den ble fisket? Og kunne man spart drivstoffutgiftene som går med til å frakte fisken til Kina og tilbake? Og hva med energien som går med til flere gangers nedfrysing?

Denne klart sløsete praksis skjer i hovedsak pga en ting: den skjer fordi verdensøkonomien er ikke fri. Dersom verdensøkonomien hadde vært fri, ville det har vært fri prisdannelse, fri bevegelse av arbeidskraft, fri etablering av bedrifter, etc. Og da ville all foredling av denne fisken skjedd på norskekysten. Hvis de som bodde der ikke ville ha jobbene ville folk ha flyttet dit – kanskje fra Kina? - for å ta jobbene, hvis staten tillot dette. Da ville man spart enorme kostnader (frakt til Kina og tilbake, energi til flere gangers nedfrysing), og forbrukerne ville fått fisken enda billigere. Og fisken ville ha vært sunn.

Nedfrysing er en god metode for å sikre god langtidsoppbevaring av en rekke matvarer. Men dersom matvarer som er tint opp fryses med igjen, så forvinner praktisk talt alle næringsstoffer. Så selv om fisk normalt er sunt (eller i hvert fall sunnere enn kjøtt), så er fisk som er frosset ned to ganger praktisk talt verdløs som mat. Ja, man blir mett av å spise den, og man får energi, men alle de viktige stoffer som er i fisk (i fersk fisk eller i fisk som kun er frosset en gang) og som kroppen trenger, er borte.

Så når vi spiser fisk fordi det skal være sunt, så er det slik at frossenfisken ikke er sunn i det hele tatt, den er verdiløs.

Dette er et konkret eksempel på hvor skadelig en regulert økonomi er. Dersom økonomien hadde vært fri, ville vi ha spart energi (til frakt og nedfrysing), vil ville ha sluppet en del forurensning, og vi ville ha fått sunn mat.

Initiering av tvang (som stater må utføre for å regulere økonomien) er umoralsk. Det er også skadelig (det føre til negative virkninger for mennesker). Eksemplet om hva som skjer med fisk i dagens gjennomregulerte verdensøkonomi er bare ett av mange eksempler som viser hvor skadelig reguleringer/statlige tvangsinngrep i økonomien er.

Innpå 200 milliarder kroner har Norge brukt i u-hjelp de siste 50 år, og hva er resultatene? I en kronikk i Aftenposten i går skisserer professor Øyvind Østerud dette resultatet: ”…det er usikkert om miliardstøtten hadde gitt mindre fattigdom og mer økonomisk vekst. Noen prosjekter har gitt lokal økonomisk vekst. Andre prosjekter har vært mislykkede eller direkte skadelige. Bistand kan gi vekstimpuls, men det kan også passivisere, svekke lokalt næringsliv, hemme utviklingen av lokal ekspertise og holde korrupte regimer ved makten”.

Ganske klar tale. Vi tar med noen andre sitater fra kronikken:

”Det er …liten grunn til å tro at tusenårsmålene [som Norge har stilt seg bak og som innebærer at ekstrem fattigdom og sult skal avskaffes innen 2015] vil bli nådd eller at svaret på verdens fattigdom er mer bistand og billigere lån. Som i budskapet fra "Live 8"-konsertene i fjor, består feilen i å forveksle innsatsmål med faktiske virkninger - mer varmende for giverne enn for mottagerne.

Norads strategiplan møter utfordringen med ord som "kvalitetssikring", "mottageransvar", "resultatorientering", "korrupsjonsbekjempelse". "Null toleranse for korrupsjon" ble det sagt ved lanseringen.

Dette er illusorisk. Det er umulig å kontrollere regnskaper eller budsjettmanipulasjon i land uten et effektivt og pålitelig revisjonssystem. Korrupsjon er innvevd i samfunnsforhold der forpliktelsene overfor slektninger og venner er andre enn overfor fremmede, uansett hva formelle kontrakter og regelverk måtte si. Mange steder er korrupsjon en samfunnsform og ikke bare en uskikk.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Kronikken berører en rekke andre temaer, men vi lar her disse ligge. Vi vil dog sitere hva Østerud sier må til for å sikre velstand? ”Fattigdomsbekjempelse og vekst krever først og fremst gode og stabile institusjoner - et pålitelig og effektivt byråkrati, forutsigbare rettsregler, et regime som står ansvarlig overfor befolkningen, et sammenbindende organisasjonsliv. Kort sagt en velfungerende stat.”

Vi er helt enige i dette, men skal man ha dette må man ha full individuell frihet. Har man ikke det, dersom man har statlige inngrep i økonomien, vil man nødvendigvis ha en ustabil stat, en stat som øker skatter, lar byråkratiet vokse, og generelt øker innblandingen i alt folk gjør) og man vil ha et samfunn som over tid får større og større problemer: alle vestlige land er klare eksempler på dette.

DLF ønsker at alle land skal være velstående, og for å sikre at u-land best kan komme til dette nivået, må i første omgang all u-hjelp avskaffes. Dette er selvsagt ikke tilstrekkelig til å få velstand, det som må til er en rasjonell kultur, og en politikk basert på respekt for individers rettigheter. Det er langt igjen dit, dessverre, og i mellomtiden frykter vi at problemene vil øke.

La oss også ha nevnt at disse 200 milliardene er ved tvang tatt fra nordmen, og at dette har vært skadelig for dem. De 200 milliardene er brukt på u-land, og har stort sett vært til skade også for disse. Alt i alt, initiering av tvang er skadelig både for de som rammes og for de den er ment å hjelpe. Så la oss avslutte med å si det vi alltid sier: Initiering av tvang i mellommenneskelig forhold må avskaffes.

USA begår nå samme feil som England ved statsminister Chamberlain gjorde overfor Hitler: de går ut fra at et aggressivt terrorstyre er en verdig og seriøs forhandlingspartner som vil respektere inngåtte fredsavtaler.

USA, sammen med en rekke europeiske land, er nå i ferd med å innlede forhandlinger med prestestyret i Iran for å få dem til å slutte å anrike uran. Grunnen er at anrikelsen kan føre til at Iran kan skaffe seg atomvåpen.

USA sier at de ønsker en forhandlingsløsning på Irans atomvåpenplaner, og et formål med forhandlingene er at de antagelig også vil virke rimelige og samarbeidsvillige overfor de europeiske land som iblant omtales som USAs allierte – USA vil ikke igjen bli beskyldt for ”alenegang”; i opptakten til krigen mot Saddams Irak forsøkte USA i ett år å få FN til å ta sine egne resolusjoner om Irak på alvor og gå til krig mot Irak, men dette lykkedes ikke. (USA gikk da, sammen med 30 land, til krig mot Irak. Å bli beskyldt for å gå alene når man går sammen med 30 allierte er noe merkelig, men slik er europeisk journalistikk.)

Vi siterer fra New York Times 1/6: “Iran's foreign minister said today that his country was willing to talk with the United States about its nuclear program, but did not say that Tehran would agree to the condition set by President Bush—the suspension of all activity related to uranium enrichment….

The American offer to take part in negotiations, announced on Wednesday by Ms. Rice was a shift away from decades of refusal to hold broad, direct talks with Iran. But Iran has long said it would not agree to preconditions, and the administration's offer appeared to be aimed as much at placating American allies as at wooing Iran…. “

Rett etter at USA kom med tilbudet har som man kunne vente temaet for debatten skiftet fra Irans atomvåpenprogram til hvilke ytterligere ettergivelser USA skal gi Iran.

Det som har skjedd er at USA var noe ettergivende overfor både Iran og de såkalte allierte, og nå kommer det krav fra de europeiske allierte at USA skal være enda mer ettergivende.

Enkelte har hevdet at USA kun gikk med på forhandlinger uten å mene alvor for å kunne si etter at de har begynt en krig at ”vi forsøke forhandlinger, men Iran bare forsatte sitt atomvåpenprogram”.

Vi deler ikke dette synet. Vårt syn er at USA dessverre tror at de kan løse problemet med Iran med forhandlinger. Iran er et islamistisk diktatur, og det har som formål å spre islam. Å tro at de vil la være å gjøre dette for å respektere avtaler med de vantro er verre enn naivt. Dessverre er president Bushs politikk på viktige felter preget av betydelig naivitet.

Vi mener at siden Iran er et aggressivt terrorstyre, bør regimet avsettes, eller i hvert fall uskadeliggjøres. Det første man bør gjøre, og som burde være enkelt å få til, er å iverksette en økonomisk boikott, inkludert å stanse all oljetilførsel til landet (Iran har store oljereserver og stor utvinning, men de har liten foredlingskapasitet – de må importere mesteparten av den bensin og olje de bruker). En stans i bensin og olje vil være svært skadelig for regimet. Vi vil også syne de var riktig av de allierte å invadere landet, det USA og de allierte gjorde da de invaderte Irak var korrekt, men det ville ha vært enda bedre dersom de hadde invadert Iran.

Det var en stor feil som ble begått i 1979 da president Carter lot ayatolla Khomeiny innføre et islamistisk terrorstyre i Iran, men det som er gjort er gjort. (Carter fikk senere Nobels fredspris.) Men dette er historie, det som er gjort er gjort. Det som må gjøres nå er å stanse politisk islams utbredelse, og kilden for politisk islam er i Iran. Prestestyret i Iran bør avsettes så raskt som mulig. Dessberre er det ingen som er villige til å gjennomføre dette. Den sist utvikling, hvor USA går med på forhandlinger og sammen med de allierte stadig viser ettergivenhet, lover ikke godt. Det ser ut til at vi nå opplever en gjentagelse av det som skjedde i forhold til Nazi-Tyskland 30-tallet. Mange trodde at forhandlinger med Hitler ville, som Englands statsminisiter Chamberlain sa det, gi oss ”fred i vår tid”. Men forhandlingslinjen lot Hitler ruste opp, og resultatet var en krig som kostet 50 millioner mennesker livet. Noe lignende kan skje igjen. Og dersom ikke tyrannene i Teheran stanse, vil det skje.

Hans Blix tok et oppgjør med Israel og USAs våpenpolitikk under et FN-møte fredag.

- Israel har trolig rundt 200 atomvåpen, sier Blix, ifølge Hindustan Times.

Mens ordkrigen om Irans atomprogram raser, er det liten diskusjon om de alliertes våpenbeholdning.

- Et atomvåpenfritt Midtøsten kunne vært mulig hvis statene i regionen, inkludert Israel, unnlot å jobbe med atomvåpen, fortsatte Blix. [Duh! Hvis det ikke er atomvåpen der, vil det ikke være atomvåpen der.]

Blix mente også at amerikansk uvilje mot samarbeid i internasjonale våpenavtaler undergraver arbeidet med begrensning av atomvåpen, skriver International Herald Tribune.

Han understreket at det var essensielt at amerikanske myndigheter går foran som et godt eksempel.

- Hvis USA leder an er det større sjanse for at verden følger etter. Unnlater USA å ta føringen på dette området vil testing av atomvåpen og våpenkappløp fortsette, sa Blix.

Alt ovenfor, unntatt overskriften og det som er innskutt i [], er sitater fra en artikkel i VG i dag.http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=118420

Iran er er islamistisk diktatur, mao. Iran er et grusomt terrorvelde fullstendig uten individuell frihet. Iran støtter terrorisme mot Vesten, både ideologisk, materielt og militært. Iran er islams ideologiske sentrum. Irans president har sagt at Israel bør fjernes fra kartet. Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen. Alle arabiske land er dikaturer, og de har en rekke ganger gått til krig for å eliminere Israel

I en slik situasjon er det Blix mener at USA og Israel må gå foran med et godt eksempel og avvikle sine atomvåpen, slik at Midt-Østen kan bli et område uten atomvåpen.

Hvor dum går det an å bli?

I morgen er det 17. mai, og mange av de som ikler seg bunad denne dagen ønsker å beskytte sin bunad mot det regn som praktisk talt alltid dukker opp 17. mai uansett hva meteorologene har sagt og uansett hvor fint været har vært før og vil bli etter akkurat 17. mai. Derfor er det nå kommet i salg paraplyer med bunadsmønster.

Vi synes at en bunadsparaply er en god ide – antagelig vil en svart paraply stå godt nok til en vanlig bunad, men de glorete paraplyene med reklame som dominerer i dag passer ikke til en elegant norsk bunad. Som sagt, at noen har begynt å selge paraplyer som står til bunaden er en god ide.

De som selger disse paraplyene gjør dette for å tjene penger, og dette har fått Dagbladet til å sette følgende tittel på en artikkel om bunadsparaplyene: ” - Bunadsparaplyer er et markedspåfunn”. En billedtekst i artikkelen lyder slik: ”FINT SUPPLEMENT ELLER LUR MARKEDSIDÉ?”

Det går tydelig frem av artikkelen at Dagbladets skribent synes at ideen om en bunadsparaply er noe kunstig, noe som man egentlig ikke trenger, og det er derfor ordet ”markedspåfunn” er brukt; ”påfunn” betegner noe som er besynderlig eller uvanlig, og ”marked” innebærer at vi lures til å kjøpe noe vi egentlig ikke trenger (se formuleringen ”lur markedsidé”).

Men det er jo slik at det er enkelte som ønsker en paraply som står til bunaden. Og at noen da vil produsere dem skulle vel ikke være noe underlig, tvert imot. Og de som ikke ønsker en slik paraply, de kan jo bare la være å kjøpe.

Det er dessverre for få som forstår hva markedet er. Markedet er summen av alle individers tilbud og etterspørsel, markedet er summen av hva alle produserer og hva alle disse etterspør av varer og tjenester. I et fritt marked blir det et tilbud dersom det er en etterspørsel. Det er ikke noe galt i dette. Tvert imot, dette er meget nyttig, fordi det gjør oss mer og mer velstående.

At Dagbladet forsøker å latterliggjøre enkelte bunadbrukeres ønske om å ha en paraply som står til bunaden sier en god del om Dagbladets snobbethet. At de forsøker å få oss til å tro at markedet er en mystisk og farlig kraft som bør kontrolleres av myndighetene, viser hvor kunnskapløse og arrogante de er.

Men der har vi jo dagens venstreorienterte i et nøtteskall: de er snobbete, kunnskapsløse og arrogante, og ser ned på folk flest.

Uansett, la oss glede oss til 17. mai, la oss gå ut for å feire Norges grunnlov. Men ta med paraply!

Vår utviklingsminister har igjen tråkket i salaten. Vi så nylig statsråd Erik Solheim på TV hvor han tok sterk avstand fra Israels beskyttelsesmur, og det faktum at at palestinere nå ikke kan benytte enkelte veier i Judea/Samaria (den såkalte Vestbredden): han mente at det var sterkt kritikkverdig at Israel hadde innført disse tiltakene - man fikk inntrykk at Solheim mente at Israel hadde innført disse ordningene kun for å trakassere palestinere. Han hevdet også dette var det eneste tilfellet i veden hvor enkelte veier/områder var forbeholdt en bestemt folkegruppe og hvor andre var stengt ute.

Som alle burde vite, inkludert Solheim, ble det etterhvert fra 1967 nærmest fri adgang for alle palestinere i hele Israel i tiden etter at Gaza/Judea/Samaria ble besatt av Israel etter at den arabiske angrepskrigen endte med seier for Israel i 1967.

Men etter hvert ble islam sterkere, den arabiske siden, som alltid har ønsket å avskaffe Israel og å kaste jødene på sjøen, fant en ny strategi: etter å ha tapt flere konvensjonelle kriger fra 1948 satte den arabiske siden i gang et stadig økende antall terroraksjoner mot tilfeldige sivile israelere - dette skulle tvinge Israel i kne.

(Bakgrunnen for det som kalles konflikten i Midt-Østen er at den arabiske siden ikke vil finne seg i at et område som en gang var deres og som derved var muslimsk, nå er ikke-muslimsk. Som kjent anser muslimer at det å miste noe som har vært muslimsk som noe av det forferdeligste som kan skje; et aspekt av dette er at islam har dødsstraff for frafall.)

Israel lar seg ikke nedkjempe så lett, men dessverre svarte ikke Israel på disse angrepene så kraftig som ville vært nødvendig for å stanse dem - tiden fra ca 1990 var i mange år en periode med kontinuerlig ettergivenhet fra Israels side og med kontinuerlige seire for den arabiske siden.

For å sikre seg mot selvmordsbombere og andre typer terrorangrep, som utover fra ca 1990 krevde stadig flere israelske liv, bygget Israel nylig et gjerde som skulle holde terrorister ute, og enkelte veier ble stengt for palestinere. Formålet med disse tiltakene var altså å redusere terror mot sivile israelere. Det ser også ut til at disse tiltakene har vært en stor suksess: antall israelske tap i terroraksjoner har sunket kraftig. Ja, palestinerne fikk det stadig vanskeligere, men dette var deres egen feil; de utfører og støtter terrorangrep mot Israel - hadde disse angrepene ikke funnet sted, så ville muren ikke vært der, og veiene ville ha vært åpne for alle.

Vår utviklingsminister Erik Solheim ignorere alt dette, og kritiserer Israel, ser det ut til, uten å være klar over bakgrunnen for Israels handlinger. Vi er dog ikke overrasket over Solheims mangel på innsikt.

Heller ikke er vi overrasket over Solheims kunnskapsløshet i påstanden om at dette var det eneste tilfellet i veden hvor enkelte veier/områder var forbeholdt en bestemt folkegruppe og at andre var stengt ute. Som kjent for de fleste - dog ikke Solheim - så er det slik at hellige muslimske områder omkring Mekka og Medina er forbeholdt muslimer: på veier i disse områdene kan man se veiskilt hvor det står "Muslims only".

Kanskje Solheim kan ta dette opp med sine muslimske venner: det er sikkert mange ikke-muslimer som gjerne vil besøke Mekka og Medina, og som blir hindret i dette fordi "områdene og veiene er forbeholdt bestemte folkegrupper". Av en eller annen grunn vil vi tro at Solheim neppe vil komme til gjøre dette.

Solheims utspill viser dog at han er en typisk SVer. La oss dog håpe at hans utspill, selv om han er statsråd i "frednasjonen" Norge, ikke vil ha noen effekt på Israels politikk.

Det som skjer i Darfur er en av vår tids mest grusomme og forferdelige tragedier: i løpet av de siste få år er mer enn 300 000 mennesker blitt drept, og mer enn 2 000 000 mennesker er drevet på flukt. Ser man dette over noe lengre tid, er antall drepte og fordrevne langt større.

Vi siterer fra en fersk artikkel i Aftenposten: ”Norsk protest mot Sudan. Norge uttrykte i går sterk bekymring over at befolkningen i Sudan ikke får myndighetenes beskyttelse, og at humanitære organisasjoner nektes tilgang.

… Ifølge FN er Darfur åstedet for verdens alvorligste humanitære krise.

I tre år har den arabiskdominerte regjeringen og militser stått mot etnisk afrikanske stammer. 180 000 mennesker er blitt drept, de fleste av sykdom og sult.

Norges spesialrepresentant i Sudan, Hans Jacob Frydenlund, leverte i går en skarp protest fra Norge til utenriksråd Mutrif Siddiq i Sudans hovedstad Khartoum. De humanitære organisasjonenes arbeidsforhold, sudanske myndigheters manglende evne til å beskytte sin egen befolkning og at man nekter FN-utsending Jan Egeland innreise, er sakene Norge tok opp i den diplomatiske noten.

Egeland, som er FNs nødhjelpskoordinator, opplyste mandag at sudanske myndigheter hadde nektet ham å reise til Sør- og Vest-Darfur, og han skal også ha fått beskjed om at han var uønsket i Khartoum. Han skulle etter planen besøke Darfur og flyktninger i nabolandet Tchad.

Myndighetene i Sudan hevdet mandag at de ikke hadde nektet Egeland å reise til Darfur, men at de hadde bedt ham om å utsette besøket på grunn av "misnøye i folket".

I noten sier Norge at man finner det "sterkt beklagelig" at FNs nødhjelpskoordinator Jan Egeland er blitt nektet innreise, og uttrykker sin bekymring over dette ...”

I det siste har også kjendiser som fotomodellen George Clooney brukt sin kjendisstatus for å rette oppmerksomhet mot det som skjer i Darfur. Fra Aftenposten: ”Clooney, som er Oscar-vinner og filmregissør, var nylig i Darfur vest i Sudan og bruker nå sin stjernestatus til å fortelle om folkemordet i Darfur og til å støtte FNs visegeneralsekretær, norske Jan Egeland.”

Men man må lese nøye mellom linjene for å finne ut hva som egentlig skjer i Darfur.

Følgende formulering fra artikkelen ovenfor gir oss et hint om hva som skjer: ”I tre år har den arabiskdominerte regjeringen og militser stått mot etnisk afrikanske stammer …[og] sudanske myndigheter [har en] manglende evne til å beskytte sin egen befolkning.”

Altså, det som skjer er at arabisk-dominerte stammer slår til mot etniske [som det står i Aftenposten] afrikanere uten at myndighetene beskytter de som blir angrepet.

Eller, for å si dette på en klarere måte: det som skjer er at muslimske grupper driver det som kalles etnisk rensning; de vil fjerne ikke-muslimer (dvs. kristne) fra området, og dette skjer ved drap og ved at ikke-muslimer drives på flukt. Dette skjer også med regjeringens fulle støtte.

Altså: muslimske grupper utfører et folkemord på ikke-muslimer i Darfur.

Mer om dette: Sudan (som Darfur er en del av) er som kjent en islamistisk republikk. Det er erklært hellig krig mot alle vantro, og mer enn to millioner mennesker blitt drept, anslår USAs flyktning-komité. Ifølge Amnesty, Human Rights Watch og Freedom House står regjeringen reelt sett bak massedrap, massevoldtekter, utstrakt bruk av tortur, slavehandel med kvinner og barn, amputasjoner som straffemetoder, osv.

Det som kanskje er aller verst er at medier i Vesten ikke er villige til å beskrive hva som virkelig skjer og hvorfor: at det er fundamentalistiske muslimer som bedrive en etnisk rensning. Dessuten, det eneste håp som man ser uttrykt i avisene er at FN vil gjøre noe, men dette kommer definitivt ikke til å skje; FN vil kun kunne sende nødhjelp, men vil ikke kunne gjøre noe med militære maktmidler, som er det eneste som kan stanse det folkemord som islamistene står for.

La oss også kommentere "etnisk", som inngår i sitatene ovenfor: etnisk går på det som har med rase å gjøre, altså etnisitet har kun med biologi å gjøre. Men det som pågår er ikke en krig mellom raser, det som pågår er at militante muslimer går til angrep på ikke-muslimer, det som pågår er en angrepskrig fra militante muslimer på ikke-muslimer. Det som skjer er altså en krig mellom ideologier, eller mer presist, det som skjer er en krig mellom religioner: tilhengere av en religion - islam - går til angrep de som ikke er tilhengere av denne religionen.

Når man skriver ”etnisk”, og som Aftenposten og alle andre vestlige storaviser gjør, og således ikke engang er villig til å forklare hva striden handler om, så er det klart at en løsning som innebærer hjelp til de som blir angrepet, er umulig.

Mao, Vestens unnfallenhet på alle områder – man er ikke engang villig til å si hva stridens kjerne er. Aftenpostens artikkel om Clooneys engasjement legger ikke engang hovedvekten på det som skjer i Darfur, man på Clooneys hyllest til en nordmann: Overskriften og inngressen er som følger: "George Clooney hyller Jan Egeland. Skuespilleren George Clooney hyller FNs visegeneralsekretær Jan Egeland"). Den unnfallenheten som disse eksemplene illustrerer vil også denne gang føre til at tusener på tusener av mennesker også i tiden fremover vil bli drept av militante muslimer i Darfur, og andre steder.

President Bush hadde svært gode grunnet til å invadere Irak: Landet var styrt av en grusom tyrann, landet hadde støttet terroraksjoner mot Vesten, landet hadde flere ganger gått til krig mot naboland, landet respekterte ikke internasjonale avtaler (for eksempel våpenhvileavtalen etter Gulf-krigen i 1991), landet hadde brukt masseødeleggelsesvåpen, og hadde slike masseødeleggelsesvåpen. (Under president Bush’s lange periode med nøling med å gå til krig ble disse våpnene flyttet fra Irak til naboland som Syria, og det ble derfor ikke funnet store mengder MØV i Irak etter at Saddam var avsatt. Dette har USAs mange motstandere har gjort et stort nummer ut av.)

Som kjent gikk USA og 30 allierte inn i Irak i mars 2003, og den første perioden ble en klar sier for de allierte, Saddams styrker klappet sammen. I en periode så alt ut til å gå bra, men så begynte opprørsgrupper å sette i gang terroraksjoner, både mot soldater og mot irakske sivile. Dessverre ble disse ikke slått ned kraftig nok av de allierte, opprørerne fikk etter hvert vann på mølla og et tilsig av militante muslimer fra en rekke land kom til Irak for å hindre at Irak ble et noenlunde fritt samfunn; opprørerne vil at Irak skal bli et islamistisk diktatur.

Hva som vil skje fremover er uklart: vil opprørene bli nedkjempet? Vil USA trekke seg ut og overlate Irak til de militante muslimene? Vil landet gå inn i en borgerkrig mellom shiaer, sunnier og kurdere? Vil landet bli delt i tre? (Landet er en kunstig konstruksjon, laget av England etter første verdenskrig, så en deling vil muligens være en god ide, slike kunstige konstruksjoner har en tendens til å sprekke: noen få eksempler er Tsjekkoslovakia, Jugoslavia, India/Pakistan.)

Men poenget i dag er Iran: Enhver som følger med i nyhetene vet at Iran er et teokratisk terrorvelde, et islamistisk diktatur, at landet både ideologisk, økonomisk og militært støtter terror mot Vesten, at landet har masseødeleggelsesvåpen, at landets president sier at Israel bør fjernes fra kartet, osv. Videre, det er klart at Iran vil ha atomvåpen i nærmeste fremtid. Landet vil også ha raketter som kan sende disse atombombene inn i halve Europa. La oss også ha nevnt at Iran ignorerer internasjonale avtaler og traktater om spredning av atomvåpen.

De grunner som president Bush benyttet for å gå til krig mot Irak er altså i langt større grad til stede mht Iran.

Så, vil USA da gå til krig mot Iran? Antagelig ikke, i hvert fall vil det ikke komme noen USA-ledet invasjon av Iran. Grunnen er at USAs ressurser er opptatt i Irak, og at landet ikke har styrke til å frigjøre enda et land i dette urolige området.

Hva vil skje? Muligens vil noen av de anlegg hvor Iran utvikler atombomber, bombes. Vi vil tro at USA vil være tilbakeholden mht bombing, men antagelig er Israel noe mer villig i og med at Israel er direkte truet av tyrannene i Iran.

Vi regner altså med at Israel om ikke lenge vil bombe noen av de anlegg hvor Iran er i ferd med å sette sammen sine atombomber. Hvis dette ikke skjer, vil antagelig Iran bruke atombomber først.

Vi lever altså i meget farlige tider.

Her er noen avisartikler om denne saken. At vi linker til dem betyr ikke at vi er enige i alt som kommer til uttrykk i dem.

http://www.nytimes.com/aponline/us/AP-US-Iran.html?_r=2&oref=slogin&oref=slogin

http://www.nytimes.com/2006/04/30/world/middleeast/30iran.html?ei=5070&en=645314ae04f986ba&ex=1147060800&emc=eta1&pagewante

http://www.timesonline.co.uk/article/0,,24393-2157918.html

http://pub.tv2.no/nettavisen/verden/article625582.ece

Venstresiden har alltid reelt sett støttet undertrykkelse, terror og vold. De har i de siste 50 år reelt sett støttet terrorregimer i Sovjetunionen, Kina, Kambodsja, Vietnam, Cuba, Øst-Tyskland, Irak (under Saddam), Iran (under Khomeiny), osv.

Det som er kjernen ved venstresiden er ikke støtte til undertrykte, selv om det er dette de i sin propaganda legger hovedvekten på, det som er venstresidens hovedsak er motstand mot frihet og velstand.

I dag ser vi dette tydelig i spesielt SVs ønske om å fortsette norsk støttet til Hamas. Hamas ønsker å eliminere staten Israel, og utfører og forsvarer terrorangrep mot tilfeldige sivile israelere. Hamas fikk ved det nylige valget størst oppslutning blant palestinerne, og dannet regjering. SVerne begrunner sitt ønske om å fortsette norsk støtte til palestinerne og Hamas ved å si at man må ha en dialog for å påvirke Hamas i en mer sivilisert retning.

Men hva er Hamas? Vi siterer fra document.no: noe Dagsavisens Erik Sagflaat sa om dette: ”Hamas er ikke en politisk, men først og fremst en religiøs bevegelse. Som sådan er Hamas svært lite mottakelig for pragmatiske, brødpolitiske argumenter. Selve grunnlaget for Hamas er ønsket om å fordrive jødene og opprette sin egen, islamske stat. Å oppgi deler av det også for dem hellige landet, betraktes som et forræderi mot Gud.

Hamas trenger nå tid til å gjennomføre sin fullstendige islamisering av det palestinske samfunnet. Det er snakk om en gjennomgripende, fundamentalistisk islamisering på alle samfunnets områder. Palestinerne, som stemte på Hamas i protest mot korrupsjonen og vanstyret til forgjengeren Fatah, kan ha fått mer enn det de ba om. Avstanden er stor fra det nåværende, forholdsvis liberale [sic!] Palestina til den gjennomreligiøse staten Hamas ønsker å etablere.”

Vi gir ordet til en SVer, leder i SVs ungdomsorganisasjon, Audun Herning: ”- Norge har lenge krevd at det skulle holdes et demokratisk palestinsk valg. Når dette endelig skjer kan man ikke si at vi stanser pengestøtten fordi vi ikke er enig med det partiet som vant, sier Herning.

- Da undergraver vi alle de verdiene vi kjemper for. ”

Uenighet har man mellom for eksempel Ap og Høyre. Å beskrive forskjellen mellom eksempelvis et norsk parti og den fundamentalistiske terroristorganisasjonen Hamas som en helt vanlig uenighet, er bisarr.

(La oss også skyte inn at vi mener det er helt feil å fremheve demokrati som et ideal. Det som er det sosiale ideal er frihet. De som har forfektet demokrati får et stort problem når terroristorganisasjoner vinner demokratiske valg. Å da vende ryggen til de som så vinner demokratisk valg oppfattes med rette som hykleri.)

Er SVerne så naive at de tror de kan påvirke Hamas i en mer sivilisert retning? Noen er nok det, men hovedtyngden av SVere vil også gjerne eliminere Israel, dette fordi Israel til en viss grad, og langt mer enn sine geografiske naboer, representerer sivilisasjon og frihet, noe som folk på venstresiden er sterkt imot. Så en seier for militante muslimer, enten via valg eller ved terror, er noe som SVere flest ikke vil ha noe imot.

At SV vil støtte Hamas, som har som mål å innføre et islamistisk diktatur, er helt i tråd med SVs ideologi og politikk.

Hva ville folk som Støre og Solheim gjort dersom de hadde sittet i regjering på slutten av 1930-talet og det skulle komme en delegasjon som representerte nazi-regjeringen i Tyskland til Norge? Dette skulle da være etter at den tyske regjering klart hadde erklært at den skulle fjerne alle spor av jødisk innflydelse fra Europa (de skulle sørge for en ”ausrottung des Judentum”), og etter at de hadde sørget for ulike typer trakassering, terror og drap mot jøder (for eksempel under krystallnatten 9/11-38).

Antagelig ville Støre og Solheim ha sagt at det er viktig med dialog, og at dialog gir resultater, og derfor ville de ha ønsket nazi-delegasjonen velkommen – selv om de kanskje hadde gått inn for at møtene kun skulle skje på embedsmannsnivå, og ikke på statsrådsnivå.

Det som nå skjer, hvor en delegasjon fra terroristorganisasjonen og regjeringepartiet Hamas skal besøke Norge, er en nøyaktig parallell til det tenkte besøket fra nazi-regimet på slutten av 30-tallet.

Hamas går som kjent inn for at staten Israel skal avvikles og at jødene skal flytte fra området, og de har også ikke bare støttet, men også selv utført, terrorangrep mot sivile israelere, angrep som har kostet hundrevis av israelere livet.

Ja, Hamas har etter valgseieren moderert seg noe i sin retorikk, og organisasjonen driver hjelpearbeid blant palestinerne, men reelt sett er organisasjonen en terroristorganisasjon. Klart så vi dette helt nylig etter terrorangrepet i Tel Aviv i påsken, hvor et titalls tilfeldige sivile israelere mistet livet etter et selvmordangrep, et angrep som Hamas støttet.

Støre og Solheim går inn for dialog. På 30-tallet var det også enkelte som ville ha dialog med nazistene, for eksempel Neville Chamberlain. Men resultatet av å ha en dialog med en aggressiv fiende som vil drepe en er kun at man har enda dårligere beredskap når det store angrepet kommer, og striden som da kommer vil være enda mer omfattende og gi langt større tap.

Vårt syn er at man bør erkjenne fakta, dvs. men bør erkjenne at Hamas er en terrororganisasjon og at Norge ikke på noe vis bør støtte den, hverken ved å motta delegasjoner fra den, ved å ha diplomatiske forbindelser med den, eller ved å gi den noen form for støtte, heller ikke økonomisk støtte.

Med andre ord: DLF mener at det å ønske velkommen en delgasjon fra Hamas i dag er det samme som å ønske velkommen en delgasjon fra Nazi-Tyskland i 1939. DLF tar altså sterk avstand fra Støres og Solheims standpunkt om å ønske en delegasjon fra Hamas velkommen til Norge.

“Det er borgerkrig i Irak. Vi mister 50-60 personer hver eneste dag”. Dette sa tidligere statsminister Allawi i går, og enkelte vil gi ham rett.

Men er det riktig? Det er riktig at enkelte medlemmer i de ulike muslimske gruppene hater hverandre og ønsker å drepe de som tilhører andre grupper, og det er riktig at enkelte gjerne vil ødelegge minnesmerker og moskeer som er hellige for de andre gruppene (for eksempel moskeen i Samarra, som nylig ble sprengt), men la oss før vi går videre se et utdrag av en rapport skrevet av oberstløytnant Ralph Peters etter en inspeksjonstur i Irak:

”… In place of the civil war that elements in our media declared, I saw full streets, open shops, traffic jams, donkey carts, Muslim holiday flags - and children everywhere, waving as our Humvees passed. Even the clouds of dust we stirred up didn't deter them. Remember that the presence of children in the streets is the best possible indicator of a low threat level.

Southeast Baghdad, at least, was happy to see our troops. And we didn't just drive past them. First Lt. Clenn Frost, the platoon leader, took every opportunity to dismount and mingle with the people. Women brought their children out of their compound gates to say hello. A local sheik spontaneously invited us into his garden for colas and sesame biscuits.

It wasn't the Age of Aquarius. The people had serious concerns. And security was No. 1. They wanted the Americans to crack down harder on the foreign terrorists and to disarm the local militias. Iraqis don't like and don't support the militias, Shia or Sunni, which are nothing more than armed gangs.

Help's on the way, if slowly. The Iraqi Army has confounded its Western critics, performing extremely well last week. People are coming to trust their new army to an encouraging degree. The Iraqi police aren't all the way there yet, and the population doesn't yet have much confidence in them. All of this takes time.

Yet even the police are making progress. We took a team of them with us so they could train beside our troops. We visited a Public Order Battalion - a gendarmerie outfit - that reeked of sloth and carelessness. But the regular Iraqi Police outfit down the road proved surprisingly enthusiastic and professional. It's just an uneven, difficult, frustrating process. …”

Så bildet er nok mer sammensatt enn det vi får inntrykk av i media. Og kanskje Allawi uttalelse er et innenrikspolitisk utspill. Og de religiøse ledere i Irak har ikke oppfordret til borgerkrig. Og i de kurdiske områdene er det ro.

Men uansett så er det sant, og svært tragisk, at mange tilfeldige irakere blir drept enten det er andre irakere eller utenlandske terrorister som står bak.

Hva er årsaken til denne situasjonen? De fleste vil legge skylden på USA, og i en viss grad er dette riktig, selv om den reelle begrunnelsen er for dette er den motsatte av den man kan lese i media.

Irak består i hovedsak av tre etnisk/religiøse grupper: sunnier, shiaer, kurdere. Det var England som i mellomkrigstiden samlet disse tre gruppene i ett land. Iblant går slikt ikke bra, slike grupper vil gjerne ha egne land, og å samle dem fører gjerne til interne stridigheter. Nå kan en sterk diktator holde slike land samlet i en periode, men når diktatoren faller blir det iblant borgerkrig; Jugoslavia etter Tito er et opplagt eksempel på dette.

Det er all grunn til å regne med at når Saddam falt, med eller uten USAs hjelp, ville det bli stridigheter om makten i Irak, og det kunne skje at landet ville falle fra hverandre.

USA hadde all rett til å avsette Saddam, men i forbindelse med dette gjorde USA noen tragiske feil: For det første ventet de ett år i sine forsøk på å få FN med på krigen. Denne ventetiden brukte Saddam bl.a. til å flytte sine masseødeleggelsesvåpen til land som Syria, slik at når USA kom var det praktisk talt ingen MØV igjen Irak. Da virket det på enkelte som om USAs begrunnelse for krigen var feil. Den andre feilen USA gjorde var at de våren og sommeren 2004 var for tilbakeholdne med å slå ned opprørene i Fallujah og Najaf. President Bush nølte pga valgkampen, en valgkamp som inneholdt kraftig kritikk mot krigen fra politiske motstandere i USA. Dette gjorde opprørerne sterkere enn de ellers ville ha blitt.

Så hovedgrunnen til at problemene ikke er løst i Irak er at krigen er ført alt for forsiktig og tilbakeholdent. Dersom krigen hadde blitt ført slik den burde, raskt og med kraftige angrep på opprørere (som i stor grad er militante muslimer som er kommet til Irak fra Europa), ville krigen antagelig vært over for lenge siden.

De er dog mye positivt som er skjedd i Irak. Bortsett fra de tragiske terrorangrepene fra militante muslimer på sivile og tilfeldige irakere, er det mange positive trekk ved utviklingen: mange flere har privatbiler, mobiltelefoner, Internett, mange TV-kanaler, økonomien i vekst og velstanden stiger, osv.

Videre, det er arrangert tre vellykkede valg, men dessverre forsøker USA å innføre demokrati, ikke frihet. Dette har ført til at valgene har resultert i at de valgte politikerne diskuterer og diskuterer og for det meste ikke blir enige. Men det de er blitt enige om er at islam er grunnlaget for den nye republikken.

Så etter vårt syn er det for tidlig å si at det er borgerkrig i Irak. Hvis de blir borgerkrig, så er dette tragisk: USA avsatte tyrannen Saddam Hussein og ga innbyggerne en mulighet til å bygge et friere samfunn, men istedenfor å ta imot et friere samfunn med takk, ville irakerne heller drepe hverandre.

Igjen, vi håper på fred og velstand i Irak, men som vi alltid sier, den politiske ordning i et samfunn er resultat av de fundamentale filosofiske ideer som dominerer i samfunnet. Og frihet og velstand forutsetter rasjonalitet, individualisme og rasjonell egoisme. Dette er uforenlig med de aller fleste religioner, som forfekter irrasjonalitet, kollektivisme og selvoppofrelse/altruisme. Mao dersom kristendom eller islam står sterkt i et samfunn, er det umulig å innføre frihet. Hvor som kommer til å bli det endelige resultat i Irak gjenstår å se. Men vi er ikke med på at det nå er klart at det vil bli/er en borgerkrig i landet.
.
.
.
.
.
Om flytting av MØV til Syria, se også her: http://www.frontpagemag.com/Articles/ReadArticle.asp?ID=21711

I går smalt det igjen, denne gangen i India, nærmere bestemt i den lille byen Varanesi. De som ble rammet var tilfeldige hinduer - ca 20 mistet livet, og de som sto bak var militante muslimer.

Dette er som alle vet ikke første gang militante muslimer står bak terroraksjoner mot tilfeldige sivile, dette har i de siste fem årene skjedd en rekke ganger; i New York, i Madrid, på Bali, i London, i Irak, i Israel, osv.

Men selv om det er muslimer som alltid står bak slike terroraksjoner, så er det mange som ikke vil legge skylden på dem: opinionsledere i Vesten gjør sitt beste for å legge skylden på USA, Israel, og Vesten for disse angrepene: New York ble rammet fordi USA har ført en undertrykkende utenrikspolitikk mot arabiske land, Bali ble rammet fordi der oppholder det seg vanligvis mange australske turister og Australia er alliert med USA, Madrid be rammet fordi Spania var alliert med USA i Irak, London ble rammet fordi England er alliert med USA i Irak. Videre, Israel blir rammet fordi jødene urettmessig tok land fra arabere, og i Irak rammes de som kun vil leve sin liv i fred og ro uten å kjempe mot USAs forsøk på å innføre demokrati i landet.

Men muslimer står også bak annen uro: i Paris i fjor høst sto muslimske ungdommer bak nærmest borgerkrigslignende tilstander i Paris` forsteder, og tidlig i år sto muslimer i Danmark bak store demonstrasjoner fordi en dansk avis hadde publisert tegninger av Muhammed. Men også i disse tilfellene la opinionen og media skylden på Vesten, i disse tilfeller hhv. myndighetene i Frankrike og Danmark, franske myndigheter fordi de hadde gjort for lite for å integrere muslimske innvandrere, og danske myndigheter fordi de tillot blasfemi.

Men hvordan skal opinionslederne denne gangen klare å legge skylden på Vesten? Hvordan skal de kunne gi USA/Danmark/Israel eller Vesten skylden for at muslimer i India sprenger bomber som dreper titalls hinduer?

Skal man finne årsaken til noe, må man finne det som er felles i flere tilfeller. Og i disse sakene er det kun én ting som er felles: de som står bak terroraksjonene er alltid militante muslimer.

Slik vi ser det ligger den fundamentale årsaken til disse mange terrorhandlingen i islam, og slik islam praktiseres av militante muslimer. Å legge, som opinionslederne gjør, skylden på Vesten for disse terrorangrepene, er fullstendig irrasjonelt.

Men så lenge opinionen lar seg lede av slike irrasjonelle ledere, vil Vesten ikke kunne kjempe i mot det angrepet som militante muslimer i stadig sterkere grad retter mot oss.

Det har gått noen uker siden Hamas vant valget i de palestinske områder, og de er nå i gang med å innta regjeringskontorene. Hamas er en terrororganisasjon som til forskjell fra enkelte andre politiske aktører blant palestinerne også sier eksplisitt at de vil fjerne Israel fra kartet.

Hamas vant i et demokratisk valg, men demokrati gir ikke legitimitet. Demokrati sier bare at flertallet bestemmer - dersom flertallet velger terrorister, så er ikke dette legitimt uansett hvor stor valgseieren er.

Hvordan bør Vesten forholde seg til dette? Vi ser bort fra den riktige, men i dagens politiske situasjon urealistiske løsning: de palestinske områdene bør okkuperes, lederne i terrororganisasjonene bør arresteres eller avlives, befolkningen bør avvæpnes, og i disse områdene bør det gradvis innføres frihet (dvs. respekt for individers rettigheter, et fungerende rettsapparat og politi etc.).

La oss også skyte inn at enkelte har hevdet at det er Israels/Vestens skyld at Hamas vant valget, valgseieren er ikke uttrykk for støtte til Hamas’ islamistiske politikk, hevder de, valgresultatet er et resultat av misnøye blant befolkningen med det gjennomkorrupte regime under Arafat. Ja, dette er korrekt. Det som har skjedd er i stor grad Vesten og Israels skyld: Vesten og Israel ga det korrupte regime til Arafat legitimitet ved å ha med det å gjøre (Arafat, den moderne terrorismens far, fikk til og med Nobels fredspris!). Vesten/Israel skulle aldri ha forhandlet eller på annen måte hatt sivilisert omgang med PLO/PA. Dersom Vesten aldri hadde hatt sivilisert omgang med Arafat/PA, dvs. hverken hadde gitt dem penger eller forhandlet med dem, ville dagens situasjon antagelig ikke ha oppstått.

Så det som Vesten/Israel bør gjøre nå er å slutte å overføre penger til palestinerne: budskapet bør være at ”dersom dere velger terrorister til å representere dere, så får dere ikke penger av oss”. Dette burde være et rimelig krav som selv dagens feige og unnvikende politikere burde kunne stå for.

Men dette kommer neppe til å skje. Det som kommer til å skje er antagelig at pengene fortsatt vil strømme til palestinerne (de vil i liten grad gå til befolkningen, de vi som tidligere gå til de korrupte ledene og deres sveitsiske bankkonti og til deres elskerinners og hustruers luksusliv i metropoler som Paris (dette vil muligens ikke gjelde lederne i Hamas, men det vil gjelde svært mange i det palestinske maktapparat.)

Antagelig vil ledere i Hamas snart på en eller annen måte si at de ikke vil fjerne Israel (dette er noe de kun vil si, de kommer ikke til å mene dette), og lederne i Vesten/Israel vil la seg lure til å godta dette, og så vil volden fortsette – og den krigen som har pågått siden 1990 vil fortsette slik som tidligere. Å si at det pågår en ”fredsprosess” er latterlig.

Denne krigen vil forsettet så lenge Vesten er unnvikende. Mange israelere vil rammes, men de som rammes i enda sterkere grad er vanlige palestinerne. Palestinernes beste periode var i tidsrommet 1967-ca 1987, fra da seks-dagers-krigen sluttet til da intifadaen begynte. I denne perioden opplevde palestinerne sterk økonomisk vekst og stadig økende frihet. Men i 1987 begynte de intifadaen - den begynte fordi islam var i vekst og Vesten ble svakere. Israel måtte forsvare seg, og palestinerne mistet etter hvert alt de hadde fått av velstand i en tyveårsperiode. I dag er f.eks. Gaza lite annet enn et utendørs fengsel.

Så unnvikende som Vestens ledere, inkludert lederne i USA og Israel, er, frykter vi at det som kalles ”konflikten i Midt- Østen” vil ramme de som bor i området i mange tiår fremover. Løsningen finnes, men Vestens ledere har ikke den moralske styrke til å gjennomføre den.

La oss til slutt nevne en ting til: Vestens ledere sier at de kjemper for demokrati. Nå viser det seg at i disse områdene medfører demokrati at terrorister blir valgt. Dette er fullstendig uholdbart. Vi vil anta at dagens ledere i Vestens ikke kommer til å lære at å gå inn for demokrati er en blindvei. Det de bør gå inn for er stadig økende frihet. Men siden Vestens verdier står så svakt som de gjør i dag, vil de neppe skifte kurs med det første.

”Vesten utviser en dobbeltmoral overfor Israels og Irans atombombeprogrammer” uttalte er PRIO-forsker på Dagsrevyen i går. Det han siktet til var de tiltak som organer som FN og IAEA har satt i verk for å passe på at Iran bruker sitt atomprogram til kun fredelige formål, mens Israel i sin utvikling av kjernevåpen ikke ble møtt med tilsvarende reaksjoner.

Men denne forskeren hoppet over det faktum som er det eneste viktige når man skal vurdere partene i en strid: hvilken ideologi representerer de stridende? (Foreløpig er Iran dog ikke involvert i noen direkte militær strid.)

Israel er et samfunn som i en betydelig grad representerer Vestens verdier: landet har et fungerende rettsapparat, det har en fri presse, det har en politisk opposisjon som ikke blir undertrykt, det har frie valg, etc. Dessuten har landet, som er på størrelse med et norsk fylke, blitt utsatt for kontinuerlige militære angrep fra de omkringliggende diktaturstater siden landet ble opprettet i 1948.

Iran, derimot, er, etter den islamske revolusjonen i 1979, et islamistisk diktatur. Landet har ingen fri presse, det er ingen opposisjon, det er intet sivilisert rettsapparat. Videre, ”forbrytelser” som frafall fra islam og homofil praksis straffes med henrettelse. Samme straff blir også tildelt kvinner som har sex utenfor ekteskap. Dessuten har Irans president uttalt at Israel bør fjernes fra kartet.

Vi nevnte ovenfor at Iran ikke er i direkte militær krig med noen. Men indirekte er Iran i krig med Israel i og med at Iran direkte, både militært, økonomisk og ideologisk, støtter terrorgrupper som er i krig med Israel, f.eks. HAMAS.

Det er tydelig fra dette at Israel har gode grunner til å ha alle mulige våpen kun for å forsvare seg seg mot angrep, Israel har ingen ønsker om å angripe noen av sine naboland. Det er like tydelig at Iran vil kunne benytte alle typer våpen for å angripe Israel.

At Vesten de facto har tillatt Israel å utvikle atomvåpen er derfor noe som taler Vestens ledere til ære. At Vesten forsøker å hindre Iran i å utvikle atomvåpen tjener også Vestens ledere til ære (selv om de har vært alt for svake i dette, resolusjoner er ikke noe som har noen effekt på tyrannene i Teheran).

Så det at Israel har fått lov til å lage atomvåpen uten innblanding, og at Iran ikke får lov, er ikke et uttrykk for dobbeltmoral, det er et uttrykk for god moral.

Som de fleste nå vet ble den norske ambassaden i Damaskus i Syria brent ned i løpet av helgen. Rasende muslimer – de var rasende fordi karikaturer av Muhammed var blitt publisert i norske aviser (også den danske ambassade ble brent ned) – tok seg inn i ambassadebygningen, raserte den, og tente på. Ødeleggelsene er totale.

Nå er en norsk ambassade norsk territorium – aksjonen er altså et angrep på norsk territorium. Når vi kjenner til de innenrikspolitiske forhold i det totalitære Syria, forhold som innebærer at myndighetene har full kontroll med alt som skjer, er det klart at dette var en aksjon støttet av de syriske myndigheter. Altså: med syriske myndigheters støtte går en mobb til angrep på norsk territorium. (Også i Beirut ble Norges og Danmarks ambassader brent ned, men der er den innenrikspolitiske situasjon annerledes enn i Syria, så vi holder oss her til tilfellet i Syria.)

I tidligere og bedre tider ble slikt kalt krig; Norge er altså angrepet. Hva vil norske myndigheter gjøre med dette? Statsministeren har uttalt at han vil henvende seg til FN, og da ender det vel i beste fall med noen resolusjoner mot Syria og noen vedtak om boikott – tiltak som i beste fall har en viss symboleffekt.

Som kjent er Norge med i NATO, og NATO-pakten har en klausul som innbærer at et angrep på et medlemsland er å betrakte som et angrep på alle. Det som burde ha skjedd her er at NATO svarte på dette angrep med en militær forsvarsaksjon mot Syria.

Men, som sagt, slikt skjedde i bedre tider. Vesten er de siste tiår blitt mer og mer ettergivende overfor tyranniske krefter som angriper oss. Det ser ut til at samtlige ledende politikere i Vesten gjør sitt beste for å etterligne den engelske statsminisiter Chamberlain, som som svar på Hitler-Tysklands og nazismens stadige fremvekst og aggresjon hele tiden ønsket dialog.

Chamberlains linje toppet seg med München-forliket i september 1938, en avtale mellom Hitler-Tyskland og England som ifølge Chamberlain ville gi Europa ”fred i vår tid”.

Chamberlains linje var feil. Den var feil fordi han ikke ville innse hva fienden var, dvs. hva slags ideologi fienden baserte seg på. Vi siterer den amerikanske filosofen Leonard Peikoff om Chamberlains linje:

“…consider Neville Chamberlain's argument in favor of appeasing Hitler after the Munich conference of 1938."Hitler," he said in effect, "demands Czechoslovakia. If we give in, his demand will be satisfied. The result will be peace in our time. Mr. Chamberlain treated Hitler's demand as an isolated fact to be dealt with by an isolated response; to do this, he had to drop an immense amount of knowledge.

He did not relate Hitler's demand to the knowledge already gained about the nature of Nazism; he did not ask for causes. He did not relate the demand to his knowledge of similar demands voiced by aggressor nations and even local bullies throughout history; he did not ask for principles. He did not relate his own policy to mankind's knowledge of the results of appeasement; despite ample indications, he did not ask whether his capitulation, besides satisfying Hitler, would also embolden him, increase his resources, hearten his allies, undermine his opponents, and thus achieve the opposite of its stated purpose.

Chamberlain was not concerned with any aspect of a complex situation beyond the single point he chose to consider in isolation: that he would be removing Hitler's immediate frustration.

Deeper issues are involved in this example. Chamberlain was proposing a course of action while ignoring the field that defines the principles of proper action, ethics.

He did not ask whether his course comported with the virtues of honor, courage, integrity—and, if not, what consequences this portended. He dropped the fact that foreign-policy decisions, like all human actions, fall within a wider context defined by moral philosophy (and by several other subjects as well). The prime minister wanted "peace at any price." The price included the evasion of political philosophy, history, psychology, ethics, and more. The result was war." (”Objectivism: The Philosophy of Ayn Rand”, s. 124).

De som nå ønsker dialog ignorerer også alt ved den ideologien som angriperne baserer seg på: fundamentalistisk islam. De som ønsker å ha en dialog med talsmenn for fundamentalistisk islam gjør den samme feil som Chamberlain gjorde, de nekter å se hva den fiendtlige ideologien består i. Chamberlains linje førte til en storkrig. Så lenge samtlige ledende politikere i Vesten kjører samme linje som Chamberlain, kan det samme kan skje igjen.

Publiseringen av karikaturtegningene av Muhammed i først Danmark og så Norge har som ventet ført til sterke reaksjoner fra muslimer. Dessverre har de ansvarlige politiske ledere i begge land reagert helt feil. Selv om de har sagt at de forsvarer ytringsfriheten har de reelt sett bedt muslimske land om unnskyldning. Ja, Danmarks statsminister Fogh Rasmussen og Norges utenriksminister Gahr Støre har formelt sett ikke bedt om unnskyldning, men måten de har formulert seg på er blitt oppfattet som om de har bedt om unnskyldning: I Dagsrevyen i går hevdet en talsmann for Afghanistans regjering at Norge hadde bedt om unnskyldning, og i TV2-nyhetene i morges var en av overskriftene at Danmarks statsminister legger seg flat. Også redaktøren i avisen som først publiserte tegningene ber om unnskyldning.

Grunnen til at de to ansvarlige politikere har handlet slik er at de oppfatter det som om nasjonale interesser er truet; arabiske land boikotter danske firmaer, og aksjonene har ført til permitteringer i Danmark. Norske mål, inkludert hjelpearbeidere, er blitt truet og er bedt om å trekke seg ut av palestinske områder.

La oss før vi gir vår vurdering av dette henvise til noe som skjedde for mer enn 25 år siden. Da viste NRK TV den engelske TV-filmen ”En prinsesses død”. Denne spillefilmen hadde hentet sin handling fra en reell hendelse: en prinsesse i et arabisk land hadde forelsket seg i en mann hun ikke fikk lov til å gifte seg med. Hun rømte med sin kjæreste, men myndighetene fikk tak i dem og kvinnen ble henrettet ved halshugging. Arabiske land protesterte mot visningen av denne filmen og truet med handelsboikott av norske varer etc. dersom filmen ble vist. Det var også noe debatt i norsk presse om denne saken, og det var enkelte som hevdet at vi måtte ikke risikere norske handelsinteresser bare for å vise en dum film som kun hadde som formål å provosere arabere. Men de politiske myndigheter sa klart i fra at NRKs programpolitikk var noe politikerne ikke kunne legge seg opp i. Filmen ble vist, og det var det. Det kom ingen reaksjoner fra arabiske land.

Vårt syn er at myndighetene i dag burde ha reagert slik som de gjorde da. Ang tegningene av Muhammed burde de kun sagt at ”vi har ytringsfrihet. Vi som politiske myndigheter har ingenting med hvordan nordmenn benytter seg av denne ytringsfriheten som er en grunnleggende og ufravikelig rettighet i et sivilisert samfunn.”

Dagens myndigheter har dessverre ikke oppført seg slik, de har reagert helt feil. De har sagt at tegningene var usmakelige, at de forstår at muslimer blir krenket, at holdningen bak tegningene ikke er representative for Norges befolkning, men det er kun små utgrupper som står bak, etc. Det disse politikerne har gjort er altså intet annet enn å gi muslimer som truer med vold og terror vann på mølla. De som kommer med trusler mot redaktører og tegnere føler nå at de har myndighetspersoner med seg, og dette vil bare oppildne dem enda mer.

Hvorfor er myndighetene i dag mer ettergivende enn de var for 25 år siden? Fordi islam i dag står sterkere enn da, og fordi de verdier som Vesten bygger på, står svakere.

Den holdning som Gahr Støre og Fogh Rasmussen er ganske nær den ettergivenhet som Vestens politikere med Chamberlain i spissen viste overfor nazismen på 30-tallet. Hvis denne ettergivenheten fortsetter, vil de som angeriper Vesten bli sterkere, og resultatet kan bli som det ble i 1939.

Som sagt: Vestens politikere burde ha sagt til de demonstrerende muslimer at ”vi har ytringsfrihet. Det kommer ikke på tale å beklage eller be om unnskyldning for at noen bruker den for å gi utrykk for sine meninger.” Hvis Vestens ledere konsekvent hadde stått på de verdier som hører sammen med dette standpunktet, inkludert å gå inn for alle typer nødvendig beskyttelse av den frihet som finnes i Vesten, ville militant islam ikke være noe problem overhodet.

Iran blir en stadig større trussel. Ikke bare terroriserer regimet sine egne innbyggere – landet er et islamsk diktatur med dødsstraff bl.a. for homofile, for frafalne fra islam og for utro kvinner - men regjeringen støtter også militært, økonomisk og ideologisk terrorgrupper ikke bare i Europa, men også i Irak, Afghanistan og på Vestrbredden/Gaza. Den nye presidenten i Iran har sagt rett ut at Israel må fjernes fra kartet. Det som gjør situasjonen ekstra farlig nå er at Iran er i ferd med å ferdiggjøre atomvåpen.

Dette er selvsagt en stor trussel, og noe må gjøre for å hindre at Israel eller London eller Paris blir mål for mullahenes atombomber. Men hva?

Vesten har selvsagt all moralsk rett til å invadere landet og avsette tyrannene og å innføre et friere samfunnssystem. Siden det i Iran finnes mange opposisjonelle, og sidene Iran har en viss tradisjon for en noenlunde vestlig orientert samfunnsform, er det en viss grunn til å tro at en slik invasjon vil bli møtt med noe støtte i vesentlige deler av befolkningen. Men muslimske fanatikere benytter gjerne selvmordsangrep for å ramme sine motstandere, og det er grunn til å tro at en slik krig vil bli kostbar.

Dessuten er det ingen som i dag er i stand til å føre en slik krig; USA yter det de kan i Irak, og soldater fra fastlands-Europa er verdiløse. Dessuten vil betydelige deler av befolkningene i USA og Vest-Europa antagelig være imot en slik krig, og derfor vil den være umulig å gjennomføre.

(Bildet er dog noe komplisert. Meningsmålinger tyder på at befolkningene er imot frigjøringen av Irak, mens politikere som støttet denne krigen er blitt gjenvalgt (Bush, Blair, Howard) eller valgt (Harper i Canada), samtidig som politikere som gikk imot krigen ikke ble gjenvalgt (Schrøder, Peters i Canada). Unntaket fra dette er Spanias Aznar. Uansett er det grunn til å regne med at en krig med en eliminering av atomtrusselen og en frigjøring av Iran som mål ikke er mulig å gjennomføre.)

Så hva gjør man da? En israelsk general ble nylig spurt om hvor langt de var villige til å gå for å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen, og han svarte ”2000 km” – som er avstanden fra Israel til atomanleggene i Iran.

Som kjent arbeidet Irak med å utvikle atomvåpen for ca 20 år siden, men disse ble stoppet av Israel som bombet reaktoren hvor utviklingen pågikk. En slik aksjon kan skje en gang til. Men antagelig har Iran lært av aksjonen mot Irak for 20 år siden; så vidt vi vet er de anleggene hvor arbeidet pågår nå lagt under jorden, og de er fordelt på kanskje så mange som 70 steder spredt over hele Iran.

Men vi kan også regne med at USA og Israel har lært av de siste kriger, og nå har forbedret sine bomber slik at de kan ramme mål som ligger under jorden. Vi vil også tro at både USA og Israel har ressurser til å ødelegge alle mål som er nødvendige for å hindre at Iran skaffer seg atomvåpen.

Så da melder spørsmålet seg: finnes det ledere i disse to landene som er villige til å gjøre det som er nødvendig? Er president Bush, og Israels nye leder, hvem det nå enn blir, realistiske nok til å innse at skal man hindre at iranske atombomber går av i Israel eller i Vestens storbyer så må Irans atomanlegg bombes? Hvis vi ser på historien, så er vi ikke optimistiske. For mindre enn 100 år siden fikk en barbarisk ideologi makten i sentrum av Europa. Nazistene sa klart hva de ville – de ville ha ”lebensraum”, de ville fjerne jødene fra Europa, de syntes at erobringskrig var et gode, de ville ha et nasjonalsosialistisk diktatur, og typisk for Vestens reaksjon på dette var Chamberlains ettergivenhet, som kun førte til at vi fikk en enorm krig: jo lenger man venter jo større blir krigen. Irans politikk i dag er nærmest identisk med Tysklands politikk under Hitler: de vil utvide de områder hvor islam råder, de vil fjerne jøder fra Israel, de synes at erobringskrig er et gode, de vil ha et islamsk diktatur. Dessverre er Vestens reaksjon også lik: Vestens ledere har hittil kun vist ettergivenhet overfor Iran.

Hittil har Vestens ledere kun viste ettergivenhet overfor politisk islam, så vi frykter at det følgende slagordet igjen vil vise seg å være sant: Det eneste man lærer av historien er at man ikke lærer av historien.

”Valgresultatet i de palestinske områdene er et politisk jordskjelv” var den vanlige reaksjonen etter at Hamas fikk rent flertall i gårsdagens valg til lovgivende forsamling i de palestinske områdene. Til dette vil vi se Ja og Nei - det var et jordskjelv i og med at Hamas på de siste meningsmålingene lå an til å få kun ca 30-35% av stemmene, men som enda et uttrykk for at befolkningen i de arabiske land i stadig større grad slutter opp om militant islam er det ikke et jordskjelv, dette er en utvikling som har pågått jevnt og trutt i mange år.

Mange i Vesten har trodd at løsingen i den såkalte Midt-Østen-konflikten, dvs. arabiske diktaturers ønske om å fjerne det lille og noenlunde frie Israel, lå i demokrati; dersom palestinerne fikk velge sine ledere så ville de velge et styre og en løsning som innebar fred med Israel. Men demokrati betyr ikke annet enn at befolkningen velger lederne, det betyr ikke at landet blir fritt og fredelig. Får en befolkning anledning til å velge sine ledere vil de selvsagt velge ledere som har de samme verdier som de selv har: er befolkningen tilhenger av ufrihet og krig, vil de velge ledere som vil gjennomføre ufrihet og krig.

Palestinerne har altså valgt å la seg representere av politikere som ønsker et islamistisk diktatur, og som ønsker å kaste Israel på sjøen – dette er Hamas’ erklærte program. Alle vestlige ledere er selvsagt skeptiske til dette, og de vil kreve av Hamas at nå som de kommer i regjeringsposisjon må de moderere seg – og det vil Hamas gjøre. De vil moderere seg i den forstand at de i ord vil akseptere at Israel skal eksisterere - og Vestens ledere er så naive at de vil tro på Hamas' ledere når de sier at de vil akseptere Israel. Men i all sin handling vil Hamas fortsette sin terrorkrig mot Israel; Hamas’ mål er å utslette Israel, og de vant valget fordi befolkningen i det store og hele mener det samme.

Så den såkalte Midt-Østen-konflikten vil bare fortsette å eskalere i en del tid fremover. Og da må man spørre: Hvor lenge vil dette fortsette?

For å se hva som er svaret på dette spørsmålet bør man først forstå hva som ligger bak denne konflikten. Det som ligger bak denne konflikten er islam. Den islamske siden vil ikke akseptere Israels eksistens fordi det området hvor Israel ligger tidligere var islamsk, og da vil muslimene ha det tilbake. Man bør merke seg at konflikten omkring Israel ble stadig mer tilspisset etter at islam igjen begynte å vokse i styrke fra ca 1980.

Det som er mest skadelig for Vesten, inkludert Israel, er at Vestens ledere og intellektuelle er så ettergivende overfor islam. Vestens leder omtaler islam som en fredsreligion, ingen protesterer mot det enorme antall overgrep og den kolossale undertrykkelse som forekommer i muslimske land, ingen kjente intellektuelle identifiserer den fundamentale årsaken til de terrorangrep som de siste år har plaget Vesten, ingen er villige til å si hva som var bakgrunnene for opptøyene av den type som rammet Paris i fjor høst, ingen er villige til å identifisere årsaken til det store antall voldtekter, æresdrap og annen kriminalitet som har rammet Vesten de siste årene, ingen er villige til å stå opp for ytringsfriheten når muslimer protesterer mot karikaturtegninger av Muhammed. (Jo, det er noen som står opp for Vestens verdier på disse feltene, mest kjent er Oriana Fallaci, men dette er små miljøer med liten innflydelse.)

Og for alt som skjer, legges skylden ikke på islam eller islamske diktaturer, Vestens noenlunde frie land får skylden for alt fra terrorangrep mot Vesten til undertrykkelsen i islamske land - til og med for Hamas' valgseier.

Løsningen er å stå fast på Vestens verdier: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egosime, frihet, markedsøkonomi/kapitalisme, og å ta opp kampen mot fundamentalistisk islam; islam må bekjempes økonomisk, militært, og altså viktigst, ideologisk. Blant de som er kjente og respekterte i Vesten i dag er det ingen som er i stand til å ta opp denne kampen. Slik det ser ut vil derfor fundamentalistisk islam fortsette å seire på alle fronter. Og Vestens ledere vil, som de har gjort de siste tiår, hjelpe til.

SV setter dessverre i alt for stor grad preg på norsk politikk for tiden, og et av de mange tegn som viser dette er en ny imøtekommenhet overfor sosialistdiktatoren Fidel Castro.

Vi siterer fra dagens VG: ”Vil gjenoppta norsk dialog med Castro. Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) vil gjenoppta dialogen med cubanske myndigheter. Derfor vil cubanske opposisjonelle ikke bli invitert til årets 17. mai-feiring.

- Jeg har vurdert det slik at det finnes andre dager i året å snakke med cubanske opposisjonelle på og jobbe med dem, enn å gjøre det akkurat 17. mai. Nå endrer vi på det, og gjenopptar dialogen med cubanske myndigheter, slik mange andre også har gjort, sier Støre til Dagsavisen.”

Dagsavisen omtaler saken under den treffende overskriften "Støre bøyer seg for Castro".

Cuba er et av de siste sosialistdiktaturene som fortsatt finnes. Castro tok makten og innførte diktatur på Cuba omkring 1960. Siden da er Cuba blitt fattigere og fattigere, den politiske ufriheten er bare øket, opposisjonelle sitter i fengsel, men innimellom blir noen tillatt å flykte fra Cuba og over til USA. Spesielt har Castro latt kriminelle og sinnssyke fått lov til å innvandre til USA.

Castro er meget gammel - ca 80 år - og det er håp om at han vil dø i år. Når han dør vil befolkningen på Cuba juble, og Cuba vil kunne bli noenlunde fritt igjen. Det er i denne situasjonen at SV, som alltid har likt sosialistdiktaturer, enten det var Sovjet eller Øst-Tyskland eller Nord-Korea, velger å orientere seg i pro-Castro-retning, og å svikte de opposisjonelle.

Bare for å ha sagt det: DLF tar sterk avstand fra denne viktige kursendringen i norsk utenrikspolitikk. En politikk som svikter de opposisjonelle i et meget ufritt land og isteden viser imøtekommenhet overfor tyranniet, er meget uverdig.

Den amerikanske fangeleiren på Guantanamo feirer i disse dager fireårs jubileum. I disse fire årene har leiren, som nå har ca 500 fanger, sørget for at disse fangene ikke har hatt mulighet til å skyte på amerikanske soldater, plassere sprengladninger blant tilfeldige sivile på gater, torv, busser og tog, kidnappe hjelpearbeidere, halshugge lærere som underviser jenter, henrette homofile og konvertitter fra islam, osv. Vi synes det er en god ting at de blir hindret i dette.

I anledning fireårsjubileet har en rekke kommentatorer fått anledning til å boltre seg i pressen med skjeve fremstillinger av alt som har med Guantanamo å gjøre, og vi tenkte at vi skulle korrigere noen få av de tingene som disse har nevnt.

Enkelte har nevnt at USA ikke følger Geneve-konvensjonen. Men Geneve-konvensjonen er en avtale som gjelder mellom de stater som har undertegnet den, og fangene på Guantanamo kjemper ikke for en nasjonalstat, og gruppen de representerer omfattes derfor ikke av Geneve-konvensjonen.

Dessuten forutsetter Geneve-konvensjonen en ”gammeldags” måte å føre krig på: Den forutsetter at en stat på en utvetydig måte erklærer krig mot en annen stat, at den så sender sine uniformerte soldater for å kjempe med åpne våpen mot den andre statens uniformerte soldater, samtidig som rent sivile mål unngåes. Etter en tid viser det seg at den ene parten er nedkjempet, og da inngåes en fredsavtale (eller i enkelte tilfeller en våpenhvileavtale), og de krigsfanger som har vært holdt i leir så lenge krigen varte blir sendt hjem. Krigsfanger som har begått krigsforbrytelser kan bli dømt i rettssaker etter at krigen er avsluttet (som i Nürnberprossessene, som skjedde etter at nazismen var nedkjempet i 1945).

Som man ser er bakgrunnene for det som skjer på Guantanamo annerledes: disse krigerne kjempet som sagt ikke for en stat som har undertegnet Geneve-konvensjonen. Soldatene på den siden disse krigerne kjempet for bar ikke uniform, de brukte skjulte våpen, og de gikk løs på sivile – de har altså ikke kjempet i samsvar med de regler Geneve-konvensjonen har satt for hvordan kriger skal føres. Derfor er disse krigere av USAs myndigheter helt legitimt definert som ”ulovlige krigere”. Videre, krigen pågår fortsatt: som kjent erklært bin Laden krig mot USA i 1996, og bin Ladens side kjemper fortsatt. Derfor er tiden ikke inne for å sette i verk omfattende rettssaker mot fangene – i samsvar med normal prosedyre bør disse fangene sitte som fanger inntil krigen er avsluttet.

De innsatte på Guantanamo er selvsagt ikke blitt dømt i en sivil rettssak, men de sitter fanget etter en standard militær prosedyre. Noen av de som ble plassert på Guantanamo er blitt satt fri, og i flere tilfeller er de blitt intervjuet av aviser i sine hjemland (England, Danmark), og de har sagt at de snarest skal dra til Irak eller Afghanistan for å fortsette kampen mot USA. Og hva er det som er formålet med denne kampen? Det disse krigerne kjemper for er å innføre et islamistisk diktatur, og de forsøker med alle midler, som nevnt inkludert terror mot uskyldige sivile, å hindre at det innføres et system med en viss individuell frihet i Irak og Afghanistan.

Disse fangene er som regel ikke enkle å ha med å gjøre: de benytter alle anledninger til å plage og trakassere vokterne. Det har forekommet tilfeller av at fanger har ropt til vokterne at ”når jeg kommer ut skal jeg drepe din kone og dine barn” og lignende. Fangene har også kastet avføring på vokterne. Dessuten er disse fangene topptrente drapsmaskiner som er villige til å ofre livet for den saken de tror på, så det er all grunn til å sørge for at de ikke får anledning til å gjennomføre noe av dette. Det er derfor de er iført håndjern og fotjern når de flyttes.

Det ser beklageligvis ut som om enkelte av disse fangene er blitt mishandlet og torturert, og slikt må ikke skje. DLF tar sterk avstand fra bruk av tortur mot fanger, også denne typen fanger. Bruk av tortur er en svært upålitelig metode for å skaffe opplysninger, man kan aldri stole på det som den torturerte sier. Dessuten vil den side som benytter tortur miste den moralske overlegenheten som er nødvendig i enhver sammenheng, og spesielt i en krig. USAs utenriksminister Condoleezza Rice har sagt at USA ikke benytter tortur, og vi velger å tro henne på dette. Men dette betyr ikke at USA ikke tidligere har benyttet tortur, og det betyr heller ikke at personell lavere i hierarkiet på eget initiativ kan ha benyttet tortur (eller fortsatt gjør det). Alle som benytter tortur mot fanger bør etter vårt syn straffes strengt (og den amerikanske hæren har da også straffet tjenestemenn og -kvinner som har benyttet tortur overfor fanger).

Som sagt anser vi at leiren på Guantanamo har sørget for at det er blitt utført langt færre terroraksjoner og kidnappingsaksjoner mot vestlige mål. Vi håper at de som sitter der vil få en fullstendig legitim rettssak som alle kan akseptere som legitim, men dette bør og kan først skje etter at den siden disse kjempet for er nedkjempet. Og vi regner med at dersom noen av disse fangene er blitt torturert, så vil de ansvarlige straffes strengt.

Med Sharons nylige hjerneslag er Israels fremste politiker ute av bildet. Sharon var aktiv helt til det siste, han hadde nettopp satt i gang dannelsen av et nytt parti etter i en årrekke å ha vært det konservative partiets sterkeste kort.

Sharon, kjent som en hauk, kom i det siste med utspill som mange hadde vanskelig å forstå. Han gikk med på dannelsen av en palestinsk stat på Vestbredden/Gaza, han trakk jødiske bosettere ut fra Gaza, og han gikk ut av Likud og dannet et nytt parti som skulle ligge mellom det konservative Likud og arbeiderpartiet.

Vi tror vi forstår at han gikk med på opprettelsen av en palestinsk stat. Han gikk med på dette kun av strategiske grunner og hadde aldri tenkt å gå med på dette i praksis – betingelsene som var knyttet til opprettelsen var slik at de aldri kunne gjennomføres i praksis. Vårt syn er at dette var en stor feil av Sharon; Israel bør aldri gå med på opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden/Gaza. En slik stat vil kun være en base for angrep på Israel; vi bør huske at palestinernes mål er å eliminere Israel, og de betrakter opprettelsen av en palestinsk stat kun som et første skritt i den prosessen som går ut på å fjerne Israel. Dessuten hører disse områdene legitimt til Israel, de ble erobret fra Jordan og Egypt i kriger som disse landene startet mot Israel.

En annen årsak til at Sharon sa at han gikk med på opprettelsen av en palestinsk stat kan være at dette er noe USA ønsker. Ved å si at Israel går med på USAs krav om en palestinsk stat vil dette medføre at USA blir mer velvillig overfor Isreal mht økonomisk støtte og salg av våpen.

Vårt syn er dog at Israel bør si klart i fra at Vestbredden/Gaza hører legitimt til Israel og at det aldri vil bli noen palestinske/arabisk/muslimsk stat på disse områdene. De palestinere som ønsker å bo i et arabisk diktatur heller enn i det noenlunde frie og vestlig orienterte Israel bør emigrere til et arabisk land (slik også forutsetningen var da Isreal ble opprettet i 1948); vi må huske at de arabiske områder er på størrelse med Europa mens Israel er på størrelse med et gjennomsnittlig norsk fylke.

Om tilbaketrekkingen fra Gaza er vårt syn at Sharon innså at etter at Arafat var borte ville det bli åpen borgerkrig mellom de palestinske gruppene. Grunnen til at Sharon trakk bosetterne ut var at han ikke ville at de skulle havne i skuddlinjen mellom ulike palestinske terroristgrupper. Så langt ser det ut til at dette stemmer, Gaza er blitt et anarki med stadige skuddvekslinger, kidnappinger, etc.

Grunnen til at Sharon startet et nytt parti er for oss noe uklart, og vi vil ikke si mer om dette. Uansett, Sharon er borte fra israelsk politikk, og det er ingen som har i nærheten av hans status som kan fortette.

Hvem vil overta som den ledende politiker i Israel? Slik vi ser det er det tre kandidater, ingen av dem brukbare:

Fremst er kanskje Sharons vikar som statsminister, den meget intelligente Ehud Olmert. Men han har karakterbrister som gjør ham uegnet i enhver viktig posisjon. Olmert er i stor grad en opportunist som vi vil tro er villig til å inngå enhver avtale som kan fremme hans politiske ambisjoner på kort sikt.

En annen kandidat er Amir Peretz, sosialist og tidligere fagforeningsleder. Men han er nærmest en gangster. Kommer han i posisjon vil Israels aviser få gode tider, det vil bli nok skandaler å skrive om.

Størst favoritt er kanskje Benjamin Netanyahu , som er pro-kapitalist og en god orator. Som politiker er han, som vi så i hans statsminisiterperiode, meget svak. Han er også uegnet som Israels nye leder.

Uansett hvem som blir den nye lederen i Israel regner vi med at han vil klare å eliminere den atomtrusselen som Iran er i ferd med å utvikle. Israel har som regel klart å gjøre det som må gjøre når det har vært nødvendig. Men på alle andre områder er det god grunn til å være pessimist mht Israels fremtid. Som på mange andre områder ser det også her ut til at de som angriper Vesten blir møtt med liten motstand.

Fjorårets siste store nyhet, som selvfølgelig ble ignorert av alle media i Norge, var at president Putins fremste økonomiske rådgiver, Andrei Illarionov, gikk av. Han hevdet at Russland ikke lenger var et demokrati, og at han ikke lenger kunne fortsette i administrasjonen til Vladimir Putin. Det at Illarionov, som var en klar kapitalismetilhenger, nå går av, er et tydelig tegn på at Russland nå er på avgrunnens rand.

Russlands økonomi har stort sett gått bra for folk flest i Russland etter kommunismens sammenbrudd for omkring 15 år siden, det har vokst frem en middelklasse med stadig sterkere kjøpekraft. Men politisk har det ikke gått samme vei. Der er de siste årene friheten stadig blitt redusert, etter at den økte kraftig de første årene etter 1991. Putin har tatt større kontroll over pressen – brysomme redaktører og journalister er satt i fengsel eller de har forsvunnet eller de har omkommet i attentater - og han har også tatt kontroll over den viktigste industrien: energiproduksjon – også der har brysomme direktører blitt satt i fengsel, dømt for korrupsjon og skattesnyteri.

Men en annen sak gjør at Russland er i nyhetene i disser dager; det er problemer mellom Russland og Ukraina. (Ukraina gjennomførte for ca et år siden den demokratiske oransje-revolusjonen, og den vestlig orienterte Jusjtsjenko overtok som president etter den pro-russiske Janukovitsj - Ukraina har altså orientert seg vekk fra Russland og Putin.) Russland har levert gass til Europa via ledninger som har gått gjennom Ukraina, og Ukraina har regnet med at de derved som en takk for dette kunne få gass billig. Det finnes også en gammel avtale mellom Russland og Ukraina som innebærer at Ukraina skal få kjøpe gass til dagens lave pris frem til 2009. Russland ønsker nå altså en slutt på dette, og har nå, fra 1/1-06, satt opp prisene til Ukraina med 400 %. Ukraina har ikke akseptert dette, og Russland har nå begynt å stenge gasstilførselen. Det er altså Russland som bryter en gjeldende avtale.

Vi vil tro at Russlands handlinger har å gjøre med at de ikke liker den vestlige orienteringen som skjer i Ukraina – Russland har samme type leveranser via og til Hviterussland, men der er lederen den pro-russiske diktator Aleksander Lukasjenko, og der har Russland ikke satt opp prisene.

Russland, dvs. selskapet Gazprom, leverer ca 1/3 av all gass som Ukraina benytter, og en stans i denne leveransen nå midt på kalde vinteren kan få sterke konsekvenser. Men 80 % av Gazproms leveranser til Europa går gjennom Ukraina, så dette er en delikat situasjon: hva vil Ukraina gjøre med dette dersom Ukraina mister en betydelig del av sin energitilførsel? Og kan dette føre til at energiforsyningen til Europa kommer i fare i den iskalde vinteren vi nå opplever.

Et ytterligere problem er at Sovjets marine er basert i Sevastopol, som ikke er russisk territorium, men ukrainsk.

Så hva vil skje fremover? Vil Jusjtsjenko stå på sitt? Vil hans parti i så fall bli styrket eller svekket i parlamentsvalgene til våren? Vil pro-russiske politikere komme til makten? Det er allerede anti-russiske demonstrasjoner foran den russiske ambassade i Kiev, og dette er en tydelig indikasjon på at befolkningen ikke ønsker seg tilbake til et diktatur underlagt Russland.

Vårt syn er at Jusjtsjenko bør holde ut, at han bør stå opp mot det nye diktaturet Russland, og at Ukraina bør bli med i NATO fortest mulig. Jo sterkere Ukraina og dets allierte vil være, jo mindre er sannsynligheten for krig.

Uansett regner vi med at det blir en del sabelrasling i de kommende dager, men vi håper intenst at en krig unngås. Men da må Vesten klart støtte Ukraina.

”Folkets Frigjøringshær massakrerer ubevæpnede, fredelige demonstrerende studenter på Den Himmelske Freds Plass”. Dette er sosialisme i praksis, og det var dette som skjedde i sosialistdiktaturet Kina. Den nevnte massakren skjedde i Beijing i 1989: et ukjent antall tusen mennesker ble drept på til dels bestialske måter.

Kina i dag, mer enn 15 år etter, er annerledes. Men minnene om massakren i Beijing ble vekket til live etter at det på nytt forekom massakre i Kina. Men denne gangen gikk det ut over bønder som protesterte mot at eiendommene deres ble ekspropriert. Antallet var også mye lavere enn i 1989.

I deler av landet er det blitt en betydelig økonomisk frihet, og med dette følger muligheten til å tjene penger ved å drive produktivt arbeid, og siden penger er en sterk motivasjonsfaktor, fører dette til at produksjonen øker sterkt. Kina har de siste årene hatt en sterkt økonomisk vekst – omkring 10 % per år.

Kina har derfor i dag muligheten til å bli en økonomisk stormakt: produksjonen øker, og levestandarden stiger dramatisk i enkelte deler av landet. Men skal dette fortsette og være stabilt over tid, må landet bli fritt.

At friheten i dag er sterkt begrenset ses tydeligst på følgende to områder: korrupsjon og teknologi. Man må ha tillatelser fra offentlige byråkrater for å sette i gang og drive virksomheter. De pampene som sitter med godkjenningsstempler må gjerne bestikkes for at de skal gi sine godkjennelser i dag og ikke om fem år. Mange pamper er blitt svært rike på dette, og selv om slikt kan innebære dødsstraff for de korrupte, er praksisen fortsatt svært omfattende. Men slikt er selvsagt skadelig for forretningsfolkene, og det er ødeleggende for rettsoppfatningen.

Det andre feltet hvor friheten er begrenset er mht. teknologi, eksempelvis Internett. Via Internett er det mulig å finne alle mulige meninger, og da spesielt anti-sosialistiske meninger. Dette kan ikke myndighetene i Kina tolerere, og adgangen til Internett er for kinesere svært begrenset. Men dette betyr også at kinesere ikke har tilgang på informasjon og materiell som er nødvendige for å kunne drive en økonomi på en effektiv måte. Skal den økonomiske veksten fortsette, og skal den gi alle kinesere mulighet til en høy levestandard, må kinesisk næringsliv få frihet.

Et element her er at de som tilbyr Internett i Kina i dag er private firmaer, og de er pålagt av myndighetene å sensurere bort upassende innhold. Men firmaene vet også at jo mindre sensur de har, jo flere kunder vil de få. Så de private firmaene saboterer etter beste evne myndighetenes pålegg om sensur.

Vi vil tro at Kina har muligheten til å bli den neste supermakt. Europa stagnerer (og vil sannsynligvis forfalle som følge av en stadig sterkere irrasjonalitet, noe som vil medføre en fortsatt voksende overflod av reguleringer, dvs, hindringer, av produktiv virksomhet, et vell av trygde- og støtteordninger, en sterk motstand mot å straffe kriminelle, en utbredt hedonisme, og en fanatisk motvilje mot å se farene ved et stadig sterkere islam). USA blir muligens enda mer kristent, og vil derfor også forfalle. Med den voksende irrasjonalitet som finnes i Vesten er det derfor muligheter for at områder hvor rasjonaliteten er på fremgang, vil overta Vestens hegemoni. Derfor kan det gå slik at Kina blir den nye økonomiske supermakt. (Det er også positive trekk ved utviklingen i India, men India er langt mer preget av religioner enn Kina er, og derfor er det mer sannsynlig at det er Kina og ikke India som evt. vil bli den nye supermakten.)

Den som overlever får se.

Etter at det i det av USA og de allierte befridde Irak for tredje gang er avholdt et vellykket valg/folkeavstemning, finner vi det riktig å summere opp noen av hovedpunktene i den pågående ”krigen mot terror”.

Krigen mot Vesten, satt i verk av militante muslimer, begynte for omkring 25 år siden, med etter hvert stadig kraftigere terrorangrep mot vestlig mål. Disse ble ikke møtt med noe adekvat svar fra Vesten; Vesten lot være å svare på alle angrep inntil angrepet på USA 11. september 2001. Da ble USA rammet av kolossale angrep, utført av bin Ladens al Qaida, som hadde erklært krig mot Vesten i 1996.

Deretter bygget USA opp en koalisjon som innledningsvis avsatte Taliban-regimet i Afghanistan, som direkte hjalp al Qaida, og som så, omkring ett år senere, gikk til angrep på Irak for å avsette tyrannen Saddam Hussein og å innføre demokrati i landet. President Bush anså at for å stanse terroren med utgangspunkt i Midt-Østen måtte landene der demokratiseres. Iraks diktator, Saddam Hussein, hadde støttet en rekke terrorangrep mot Vesten, og han lekte katt og mus med våpeninspektørene fra FN som skulle kontrollere at Irak fulgte opp betingelsene i våpenhvileavtalen etter krigen i 1991. FN truet en rekke ganger med krig mot Irak pga dette, men hadde ikke den moralske styrke til å gå til en høyst nødvendig og rettferdig krig, FN nøyde seg med å sende sinte brev.

Demokratiseringsprosessen i Irak er nå ved slutten av sin innledende fase i og med at det i går ble valgt medlemmer til nasjonalforsamlingen. La oss håpe at de sekulære partiene gjør det godt.

Det er en rekke tegn som tyder på at presidens Bushs kurs har vært riktig:

I disse fire årene er 20 av al Qaidas 22 ledere blitt tatt til fange eller drept.

I 2001 i utga al Qaida 83 bøker og pamfletter. Etter at USA svarte på angrepene i 2001 har de utgitt kun én.

USA er ikke blitt rammet av noen terroraksjoner fra militante muslimer etter 11. september 2001, men det er dessverre utført terrorangrep på Bali, i London, i Madrid, i Moskva, og selvsagt mot Israel.

Militante muslimer mister støtte i muslimske land i og med at de har begynt å ramme andre muslimer med sine aksjoner, ikke bare i Irak, men også for eksempel i Jordan og Egypt.

Opprørere i Irak har tatt innpå 200 utlendinger som gisler, men kun få av disse har vært amerikanere. Svært mange av disse har vært hjelpearbeidere som har arbeidet med humanitær hjelp overfor sivile irakere.

Iraks økonomi er i sterk vekst. BNP vil vokse med innpå 4 % i 2005 og ca 16 % i 2006. Per capita–inntekt i Irak er fordoblet siden 2003. Mer enn 30 000 nye firmaer er startet opp og registrert av myndighetene. Vi vil tro at en rekke virksomheter som ikke er registrert også har startet.

Iraks energiforsyning blir gradvis bedre. Siden “major combat operations ended” er kapasiteten i strømforsyningen øket med mer enn 20 000 megawatt, og langt flere irakere enn under Saddam har nå en stabil strømforsyning.

70 % av befolkingen i Irak er nå optimistiske mht fremtiden, og opprørene herjer nå i kun i et område som utgjør ca 20 % av landet.

Ca 30 000 irakere er blitt drept på de tre årene som er gått siden USA gikk inn i Irak, og dette er forferdelig, men man må alltid se slike ting i sammenheng. Dette tallet representerer en kraftig reduksjon i forhold til antallet som mistet livet under Saddams terrorstyre: I de siste ti år av Saddams styre mistet ca 300 000 mennesker livet pga av hans politikk. Dette betyr at frigjøringskrigen reduserte antall dødsofre til ca en tredjedel mens krigen pågikk.

Så i Irak er det ting som tyder på at det går den rette veien. Det eneste sted hvor det går feil vei, hvor støtten til terroristene er økende, er i opinionen i Vesten, blant journalister og akademikere, og blant opposisjonspolitikere i USA.

Vi i DLF har en rekke ganger her kritisert sider ved USAs måte å føre denne krigen på: de burde ha kalt krigen ”krigen mot militant islam” og ikke ”krigen mot terror”, de burde ha angrepet militant islams senter, Iran, og ikke Saddams Irak, de burde ha ført krigen mer kraftig under slaget om Fallujah (det var den svake innsatsen her og enkelte andre steder som ga opprørene blod på tann), de burde ikke ha forventet at absolutt alle irakere ønsket et demokrati – det er klart at Bush undervurderte motstanden mot demokrati og frihet fra de militante muslimene, osv., men det er som sagt ting som tyder på at dette kan gå slik som president Bush hadde planlagt, selv om det ble noe vanskeligere og tok noe mer tid enn han opprinnelig hadde tenkt. Men slik er det med alle kriger: kriger er nærmest per definisjon kaotiske og uoversiktlige, men det er altså ting som tyder på at det går rette veien.

Vi håper i alle fall at de militante muslimene blir nedkjempet, og at irakere og afghanere - og alle andre - får leve i et land preget av fred, frihet, harmoni og velstand, og uten at de blir undertrykt og terrorisert av et sharia-styre, og uten at de risikerer å bli rammet av terrorangrep når de er på torget eller på vei til jobben. Dette vil dog bare være mulig hvis militant islam blir nedkjempet.

1) Israel: Det har vakt en viss oppsikt at Norge for nesten 50 år siden solgte tungtvann – 20 tonn - til Israel. Grunnen er at norske myndigheter, ifølge nylig nedgraderte dokumenter, visste at Israel ønsket å skaffe seg atomvåpen, og derfor burde norske myndigheter, ifølge dagens forståsegpåere, ikke ha godkjent salg av tungtvann, som er uunnværlig i produksjonen av atomvåpen, til Israel.

Grunnen til at det demokratiske og relativt frie Israel ønsket å skaffe seg atomvåpen var at landet var stadig angrepet av sine arabiske/muslimske naboer, og ønsket kraftige forsvarsvåpen.

2) Iran. Iran er nå i ferd med å utvikle atomvåpen, og årets vinner av Nobels fredspris, IAEA og dets leder Muhammed El Baradei, er meget foruroliget over dette og sender sinte brev til Irans myndigheter og ber dem slutte med å utvikle atomvåpen.

Grunnen til at prestetyranniet Iran ønsker atomvåpen er at de vil fortsette sine angrep og sin terror mot ikke-muslimske områder; Irans president har til og med eksplisitt uttalt at Israel bør fjernes fra kartet.

Men alle vanlige miljøer anser atomvåpen som et onde, uansett hva formålet med dem er. De ser ikke forskjell på angrepsvåpen og forsvarsvåpen, og de ser ikke på de verdier som slike våpen skal benyttes på vegne av: å forsvare frihet og demokrati anses som like ille som å gå til angrep på vege av en tyrannisk ideologi.

Muhammed El Baradei antydet til og med i sin takketale for fredsprisen at grunnen til at Iran ønsker å skaffe seg atomvåpen er Vestens truende oppførsel mot Iran. Altså, ifølge den helt representative Baradei er grunnen til at Iran ønsker å skaffe seg atomvåpen ikke den totalitære ideologi lederne i Teheran styrer etter, grunnen er at de føler seg truet av de relativt frie landene i Vesten.

Vi vil si to ting til dette.

Vi synes at det er grotesk at demokratiet Israel likestilles med tyranniet Iran. Vi synes det er grotesk at det anses som like kritikkverdig at Israel skaffer seg atomvåpen som at Iran skaffer seg atomvåpen.

Vi er absolutt for at siviliserte, dvs. frie, land skaffer seg atomvåpen for å bruke disse til å forsvare seg selv. Vi er derfor for at for eksempel USA og Israel har atomvåpen. Vi er absolutt imot at aggressive land som for eksempel Iran og Nord-Korea skal få anledning til å skaffe seg atomvåpen. Dersom slike land forsøker å skaffe seg atomvåpen bør de hindres i dette med alle nødvendige midler (og FN-strategien for å hindre slikt, en strategi som går ut på å sende sinte brev, er null verd).

Mht Iran så ser det ut til at ingen – med ett unntak - vil gjøre det som er nødvendig for å hindre at Iran får atomvåpen. Vi kan håpe at vi igjen kan sette vår lit Israel. Som kjent bombet Israel i 1981 en atomreaktor i Irak for å hindre Saddam Hussein i å skaffe seg atomvåpen.

Med andre ord håper vi at det er hold i følgende reportasje som vi kom over i London Times:

Israel's armed forces have been ordered by Ariel Sharon, the prime minister, to be ready by the end of March for possible strikes on secret uranium enrichment sites in Iran, military sources have revealed. The order came after Israeli intelligence warned the government that Iran was operating enrichment facilities, believed to be small and concealed in civilian locations….

Defence sources in Israel believe the end of March to be the 'point of no return' after which Iran will have the technical expertise to enrich uranium in sufficient quantities to build a nuclear warhead in two to four years…. If a military operation is approved, Israel will use air and ground forces against several nuclear targets in the hope of stalling Tehran’s nuclear programme for years, according to Israeli military sources.

Den nye regjeringen har lagt om den utenrikspolitiske kurs. Et av mange eksempler som viser dette tydelig er følegnde: Ved feiringen av 17. mai ved den norske ambassade på Cuba har det vært vanlig å invitere opposisjonelle cubanere, cubanere som er motstandere av Castros diktatur. Men etter ønske fra regjeringens venstreorienterte støttespillere vil nå disse opposisjonelle ikke lenger bli invitert.

Vi har ikke sett dette omtalt i noen norsk avis, så vi siterer fra The Brussels Journal:

… Jonas Gahr Støre (Ap), the Norwegian Foreign Minister, [has] announced that he is considering to no longer invite opponents of Cuban dictator Fidel Castro to the Norwegian embassy’s party in Havana on May 17, Norway’s national holiday. Gahr Støre is doing this at the request of Gerd-Liv Valla, the chairperson of the Norwegian Socialist Trade Union (LO), who considers herself to be the godmother of Stoltenberg’s party. Valla, a former member of the far-left student organisation Kommunistisk Universitetslag, recently visited Cuba. She returned to Oslo with the message that it is more important for Norway to have good relations with Castro than with the Cuban democratic opposition.

The Cuban regime refuses to attend events at embassies if representatives of the opposition are also present. Norway is not a member of the European Union, but the latter also believes that the pro-democracy activists in Cuba should stop “provoking” Castro by drawing attention to themselves and ask for freedom. …the Workers’ Party has no qualms about bashing Cuban dissidents, … (Sitat slutt.)

SV har også ønsket en boikott av Israel, men dette er ikke regjeringens politikk. Heller ikke en boikott av motstandere av Castros diktatur burde vært regjeringen politikk, men dette viser hvor langt ned Ap har sunket. Fra SV og LOs leder har vi ikke ventet noe annet.

Det er tydelig at SV i regjering har en meget stor negativ innflydelse ikke bare på innenrikspolitikken og den økonomiske politikk, men også på norsk utenrikspolitikk.

"Fire unge siktet for å planlegge terror" leser vi i Politiken i går.

"Fire unge mænd mellem 16-20 år er af retten i Brøndby blevet fængslet frem til den 16. november, sigtet for terrorvirksomhed. Angiveligt planlagde de fire en terroraktion et sted i Europa." Videre: "Politiet tror, at de fire planlagde en selvmordsaktion et sted i Europa, og oplyser, at der blev fundet yderligtgående muslimsk litteratur i deres boliger."

Vi er ikke overrasket over denne utvikingen. Militante muslimer over hele verden planlegger terrorangrep mot vestlige mål - som kjent er blant annet Israel, New York, Bali, Madrid, og London allerede rammet, og Vesten gjør nærmest ingen ting for å stanse denne utviklingen.

Hva må til for å stanse denne utviklingen? Som alltid kunne slike ting blitt stanset hvis man hadde reagert tidligere - Hitler kunne ha blitt stanset før 1939, og veksten i militant islam ville neppe ha skjedd dersom ayatollah Khomeini ikke hatt fått makten i Iran i 1979. Men slikt blir kun spekulasjoner, spørsmålet er: hva må gjøres i dag?

Vårt syn er som følger: For det første må militant islams ideologiske sentrum elimineres: terrorregimet i Iran må avsettes. Dette regimet gir økonomisk, militær og, viktigst, ideologisk støtte, til terrorgrupper over hele verden. For det annet må miljøer hvor det kan finnes militante muslimer overvåkes. Dette vil avsløre aksjoner tidlig i planleggingsfasen. For det tredje må Vestens ettergivenhet overfor alt som har med islam å gjøre opphøre (vi må ikke slutte å lese eventyr som handler om griser, vi må ikke fjerne statuer av griser (slik det har vært snakk om å gjøre i England), vi må ikke fjerne bilder/tegninger av griser i barnehaver og på barneavdelinger på sykehus, vi må ikke la være å kritisere den omfattende kvinneundertrykkelse som finnes i muslimske miljøer, vi må ikke la være å kritisere de negative sider som finnes ved islam, vi må bekjempe alle forsøk på å sette likhetstegn mellom religionskritikk og rasisme, osv.)

Vil noe av dette bli gjort med det første? Neppe. Så vi har spennende og voldelige tider foran oss.

Iran fornekter seg ikke. Nylig uttalte president Ahmadinejad at Israel må fjernes fra kartet. Dette er ikke nye toner fra ledelsen i Iran, helt identiske uttalelser har kommet fra iranske toppolitikere også tidligere.

Iran er et islamistisk diktatur som i stor grad følger sharia. Dette innebærer at Iran er et terrorvelde som praktiserer lemlestelse som straffemetode for mindre forbrytelser, og som praktiserer dødsstraff for frafall fra islam, for blasfemi, og overfor kvinner som har sex med andre enn sin ektemann. Regimet støtter også terrorister over store deler av verden, spesielt mottar de terrorister som sprenger tilfeldige sivile irakere i luften alle typer støtte fra Iran. Landet har selvsagt ingen individuell frihet på noen områder - det aller siste er at nå er det blitt forbudt å vise filmer fra Vesten i Iran. Og det er ingen hemmelighet at Iran arbeider med å utvikle en atombombe.

Kort sagt: Irans regjering er reelt sett en bandittgjeng som burde avsettes så raskt som overhodet mulig. Grunnen til at denne bandittgjengen kan sitte ved makten og nyte respekt både i og utenfor Iran er at den bygger på islam, som siden den er en religion, blir respektert i de aller fleste kretser.

Nå er det neppe mulig å avsette regjeringen i Iran, spesielt når vi vet hvor unnvikende og ettergivende de vestlige regjeringer er. Men i hvert fall burde alt sivilisert samkvem med Iran opphøre: alt kulturelt og økonomisk samarbeide med Iran burde avvikles umiddelbart.

Dessverre kommer heller ikke dette til å skje. Vestlige selskaper kommer til å fortsette å arbeide i Iran, og de ansvarlige kommer til å fortsette å lure seg selv til å tro at det de gjør er til nytte for en fredelig utvikling i Iran. Men det de gjør er ikke nyttig for en fredelig utvikling, det de gjør er kun med på å opprettholde Irans terrorstyre, et styre som som vi ser blir mer og mer terroristisk.

Dessverre må vi konstatere at vi frykter at Irans terrorstøttende regjering vil fortsette i lang tid fremover. Dette er bokstavelig talt livsfarlig for alle siviliserte mennesker og alle siviliserte land. Men ingen av de som kan gjøre noe, gjør noe av det som må gjøres.

For 60 år siden i dag trådt FN-pakten i kraft. De seirende makter etter annen verdenskrig hadde bestemt seg for at noen ny storkrig skulle ikke skje igjen, og de dannet derfor en verdensomfattende organisasjon slike at konflikter kunne løses ved forhandlinger, og ikke ved våpenmakt.

Seierherrene etter annen verdenskrig - USA, England, Frankrike og Sovjetunionen - ga seg selv sterke posisjoner i den nye organisasjonen, og allerede her ser vi det som ble FNs store problem: kommunistdiktaturet Sovjetunionen satt i FN og ble betraktet som likeverdig med de siviliserte demokratiene USA, England og Frankrike.

Etter hvert ble praktisk talt alle land i verden med i FN, og alle ble betraktet som likeverdige; diktaturer satt i FNs organer på like fot med de relativt frie og siviliserte demokratier.

Til å begynne med gjorde FN enkelte bra ting – de satset for eksempel militært for å slå tilbake den kommunistiske invasjon av Sør-Korea, men etter hvert viste det seg at FN stort sett kun vedtok resolusjoner og lot bandittregimer herje fritt, både i egne land og i sine naboland.

Her er en list over noen av de svik som FN har stått for:

*De vedtok en rettighetserklæring som er selvmotsigende, og som innebærer at mennesker har krav som andre mennesker er forpliktet til å innfri – noe som er uforenlig med frihet og sivilisasjon

*Gadaffis Libya ble valgt til å lede Menneskerettighetkommisjonen

*FN har vedtatt et stort antall resolusjoner som fordømmer Israels forsøk på å forsvare seg mot aggressive arabiske fiender

*FN ved IPCC støtter det som må karakteriseres som ”junk- science” i forbindelse med klimaspørsmål

*FN gjorde ingenting i forbindelse med krigen i Jugoslavia på 90-tallet

*FN gjorde ingenting i forbindelse med de kolossale massakrene i Rwanda i 1994

*FN gjorde ingenting når kommunistdiktaoren Pol Pot massakrerte millioner av mennesker i Kambodsja på 70-tallet

*FN har ikke gjort noe med den kolossale undertrykkelsen som finnes i muslimske land

*FN har ikke gjort noe med Irans støtte til terroristgrupper

*FN gjorde praktisk talt ingenting for å få Saddam Husseins Irak til å dokumentere at de hadde destruert sine masseødeleggelsesvåpen, slik våpenhvileavtalen etter Gulf-krigen i 1991 innebar

*Pga Saddam Husseins manglende samarbeidsvilje vedtok FN stadig sterkere trusler om krig mot Irak, men de våget aldri å gjennomføre det som lå i disse vedtakene. (USA, sammen med ca 30 andre nasjoner, gjorde da det som det store antallet FN-resolusjoner innebar og gikk til krig mot Irak i 2003. USA ble da beskyldt for ”alenegang”.)

*FN forsøker å bli en verdensregjering, og ønsker å gjøre hele verden om til en sosialistisk velferdsstat.

Slik kunne vi fortsette, men vi stanser her. La oss avslutte med å si at FN i sine grunnprinsipper er en fundamentalt sett umoralsk organisasjon, og i tillegg er den gjennomkorrupt, noe en rekke avisoppslag de siste månedene har vist. Det beste ved FN er at den er så ineffektiv og byråkratisk som den er.

FN fyller i dag altså 60 år, og det er 60 år for mye. Vi kan håpe at FN aldri vil få oppleve å fylle 70.

Helgens valg (folkeavstemning) om ny grunnlov for Irak gikk langt bedre enn mange hadde fryktet: det var få terrorangrep, irakiske politistyrker som holdt vakt gjorde en god jobb, det er ikke blitt rapportert tilfeller av fusk, og valgdeltagelsen var så stor at opptellingsresultatet blir flere dager forsinket. Denne gangen var også valgdeltagelsen langt høyere enn den var i det forrige valget i Irak, et valg som forøvrig også var en suksess. Slik det ser ut så vil forslaget til grunnlov bli godkjent med klar margin (vi vil dog ikke her gå inn på de kompliserte prosedyrene som skal sikre at noen grupper i Irak ikke blir satt utenfor den politiske prosess som nå skal etableres).

Med dette valget er enda en milepel i president Bushs plan om å gjøre Midt-Østen demokratisk, passert. Om dette blir vellykket er ikke godt å si, men mye er gjort, og man kan håpe på det beste.

En viktig ting som skjedde nå var at sunniene for første gang i stor grad deltok i valget – de deltok ikke sist, etter å ha fulgt sine lederes oppfordring om boikott. Sunniene ser nå hvilken vei det går, og har bestemt seg for å være med i den demokratiske prosessen.

Også andre tegn tyder på en positiv utvikling I Irak: antall angrep fra terrorister har sunket i de siste uker, allierte styrker har drept eller på annen måte uskadeliggjort et stort antall terrorister, og det er håp om at flere alQaida-ledere er blir drept i jordskjelvet i Pakistan.

Men det er selvsagt problemer som kan dukke opp fremover: Iraks befolkning kan deles inn i tre grupper: kurdere (som holder til i nord), shia-muslimer (som holder til i sør), og sunni-mulsimer, som holder til i midten. Under Saddam var det sunnier som hadde makten, og sunnienes ledere er de som kraftigst har protestert mot avsettelsen av Saddam. De mange terrorangrep det siste året er blitt utført av sunnier mot shia-muslimer (det er altså ikke amerikanerne som har ansvaret for at så mange sivile er blitt drept i Irak, dette ansvaret hviler på sunni-ledere og selvmordsbomberne).

Den nye grunnloven skal sikre at alle disse gruppene får medbestemmelse over det nye Irak, men med dette er det er mulighet for at disse ikke kan bli enige, og da kan Irak splittes i tre nye land. Men dette er også problematisk; de fleste tror i dag at rikdom avhenger av naturressurser, og i sunni-områdene finnes det ingen olje: all olje er i sør og nord.

Dessuten har president Bush laget en plan som innebærer demokrati, og demokrati er intet annet en et flertallsdiktatur. Det er en fare for at islam kan komme til å prege det nye Irak i så stor grad at forholdene blir enda verre enn de var under Saddam. President Bush har til og med uttalt at dersom irakerne demokratisk velger å innføre en islamsk republikk med sharia, så vil han godta dette.

I tillegg driver Iran og fisker i dette rørte vannet; Iran støtter sine shia-muslimske trosbrødre i Irak, og det kan se ut som om Iran får stor innflydelse i det nye Irak. Hvis dette skjer, så har president Bush erstattet et sekulært tyranni med et teokratisk tyranni, noe som har brakt tilstanden fra vondt til verre.

En del tilfeller av korrupsjon er avslørt – irakiske politikere har stukket av med enorme beløp som USA bevilget for å hjelpe irakere med nødhjelp, etc., men at slike ting blir avslørt er positivt.

Men vi velger å være optimister: det er en rekke positive tegn i det nye Irak: politiet og militæret har god tilgang på nye rekrutter, selv om disse rekruttene har vært et yndet mål for selvmordsbombere. Det alminnelige samfunn begynner å fungere igjen (for eksempel er slike ting som strømforsyningen i ferd med å bli mer stabil), osv.

Dessuten er ideer det viktigste, og siden det finnes en rekke TV-kanaler i Irak som sender vestlige TV-programmer, så kan irakere få se den velstanden som Vesten har oppnådd. (Vi hørte nylig at Romania under på 80-tallet sendte såpeoperaen Dallas for å vise innbyggerne hvor forferdelig og dekadent livet under kapitalismen var; men denne TV-serien viste en så stor velstand under kapitalismen at den fremskyndte kommunistdiktaturets fall).

Mye kan fortsatt gå galt i Irak, men vi er forsiktige optimister. La oss til slutt ha sagt vi er for frihet, ikke demokrati. Vi ville ha fortrukket at USA hadde brukt MacArthur-modellen i Irak (general MacArthur styrte Japan etter annen verdenskrig, og han laget en konstitusjon som gjorde Japan om til et moderne og sivilisert land). Nå ser vi det ville ha vært langt vanskeligere å bruke denne modellen i et muslimsk land enn i Japan i 1945, men vi vil tro at ting i Irak kunne ha blitt gjort annerledes og bedre.

La oss til slutt si at Vesten er under angrep fra militant islam. President Bush har valgt å bekjempe denne ideologien og dens militære gren i Irak – uten at han sier hva den fiendtlige ideologien er, han snakker fortsatt om ”krigen mot terror. Vi vil si at dette ikke er den beste strategien, men når han har valgt denne, så velger vi subsidiært å støtte denne krigen. Bush ser at problemene kommer fra Midt-Østen, og han har valgt å gå til krig der og å forsøke å gjøre diktaturene i området om til siviliserte demokratier. Lykkes han, vil han gå inn i historien som en stor president. Lykkes han ikke, så er en rekke amerikanske liv og enorme pengesummer kastet bort på å gjøre noe som er ille (Saddams tyranni) om til noe som er verre (et islamsk diktatur). Ja, mange irakere har også mistet livet, men antallet er lavere enn det antall som ble drept under Saddams tyranni.

Det finnes en kinesisk forbannelse som sier ”måtte du leve i spennende tider!”. Og vi lever virkelig i spennende tider.

I dag fyller Margareth Thatcher 80 år, og vi gratulerer.

Hun var den viktigste politiker i annen halvdel av det tyvende århundre. Hun reddet England, og hun var den viktigste politiker i den dessverre for svake høyrebølgen som ga verden en kursjustering fra ca 1980 og utover.

Fra ca 1945 til ca 1980 lå britisk politikk langt til venstre: skattene var høyer, det var en rekke støtteordninger til bedrifter som ikke var liv laga, fagforeningene var sterke. Det var mange streiker. Dette førte til at mange smarte mennesker dro til USA (dette ble omtralt som "brain drain", et uttrykk skapt av Ayn Rand), engelsk industri fikk problemer, og eksporten gikk dårlig fordi ingen kunne stole på at leveranser fra England ankom i tide (de hyppige streikene førte til forsinkelser).

Samfunnet var preget av økonomisk stagnasjon og mye direkte ulønnsom produksjon, og disse nedgangstidene var gjennomført av politikerne fra begge parrtier, men skapt av fagbevegelsen i sin motstand mot omstillinger og krav om høyere lønn uansett om dette ønsket var forankret i realiteter eller ikke. Samfunnet ble i økende grad preget av fattigdom, kriminalitet, vold, demonstrasjoner, forslumming, etc.

De som besøkte London på 70-tallet så en forfallen og stusselig by som nesten så ut som om den kunne befunnet seg bak jernteppet.

Thatcher ble valgt til statsminister i 1979. Hun ble gjenvalgt to ganger, og gikk av i 1990. Hun gjorde fagforeningene svakere, og fikk redusert noen skatter og gjennomført lettelser for næringslivet. Det tok noen år før dette begynte å virke, til å begynne med økte arbeidsløsheten, men etter et par tre år kom det skikkelig fart i engelsk næringsliv igjen. England ble etter hvert igjen en europeisk stormakt.

Hun hadde en plan for hva hun ville gjøre – redusere skatter, gjøre det lettere for næringslivet, redusere fagforeningenes makt - og til tross for stor motstand, mye kritikk, mange demonstrasjoner og tilsynelatende mangel på effekt på kort sikt, så sto hun fast på det hun mente var riktig. Til de som ba henne snu sa hun ”Turn yourself! The Lady in not for turning”, et ordspill på noe som Jeanne d’Arc sier i George Bernhard Shaws skuespill: ”The Lady in not for burning”. I det lange løp var hennes kursomlegging et lite skritt i riktig retning, og få er nå uenige i dette.

En av de viktigste tingene hun gjorde var å slå tilbake med militær makt da Argentina okkuperte Falklandsøyene i 1982. Dette viste kommunistdiktatorene at de vestlige land var i stand til å sloss militært med en kraftig militær bakkestyrke, noe de ikke hadde trodd tidligere. Dette var en kraftig nesestyver overfor kommunistdiktatorene, og dette var et viktig element i den kraftdemonstrasjon som de land vise, og som fremskyndet kommunismens fall. Også viktig i denne sammenhengen var president Reagans politikk, som Thatcher var en viktig støtespiller for.

Dessverre gikk Thatcher for langt, ikke i forhold til hva som er rett, men i forhold til hva man kan få en befolkning med på. I 1990 forsøkte hun å innføre en koppskatt i England (koppskatt betyr at skatten betales med samme beløp per person, og ikke som en prosent av inntekt). Dette var for radikalt for hennes konservative parti, og Thatcher ble presset til å gå av som statsminister. Hennes etterfølger ble den forsiktige John Major, og han tapte valget etter sin første hele statsministerperiode. Deretter ble Tony Blair valgt til statsminister, og han har sittet siden da, i stor grad fordi han har gjort lite for å endre på Thatchers reformer.

La oss til slutt fortelle følgende historie: Den første som Blair inviterte til Downing street nr 10 etter at han var valgt var Margareth Thatcher, og når han en gang fra en venstreorientert ble kritisert for at han ikke snudde i forhold til Thatchers politikk, så sa han til vedkommende: "Oh grow up!"

Det siste utspill fra WTO har satt en støkk i både bønder og politikere. Regjeringen innkalte i forrige uke de parlamentariske lederne i Stortinget til krisemøte, og bondeorganisasjonene vil ikke at tollsatsene som beskytter dem mot konkurranse og overføringer som beskytter deres ineffektivitet skal avvikles.

Utspillet fra WTO går kort fortalt ut på at store aktører – som USA og EU – nå vil redusere sine støtteordninger og fjerne eller redusere sine tollsatser for landbruksvarer. Da må andre land følge etter, og politikernes mulighet til å spille på sine favoritt-pressgrupper blir mindre.

DLF støtter dette utspillet som et skritt i riktig retning. Vi er tilhengere av individuell frihet, og dette innebærer at enhver skal ha full anledning til å velge hva man vil kjøpe og av hvem, dvs. at man ikke skal straffes for å velge å kjøpe noe som er produsert av utlendinger – det er dette toll er: dersom du kjøper en vare fra en norsk produsent, så slipper du tollen, men dersom du vil kjøpe samme vare produsert av en utlending, så må du betale en ekstra avgift til staten.

Videre er vi også imot støtteordninger, som ikke er annet enn ordninger hvor staten tvinger penger fra innbyggerne for å bruke dem på andre måter enn folk selv ville ha gjort.

Som sagt, vi er imot alle begrensninger av individers frihet, og derfor er vi imot toll og vi er imot statlige støtteordninger.

Men den reduksjonen i slike ordninger som nå forhåpentligvis kommer vil ha betydelige konsekvenser for mange bønder. Mange bønder i u-land vil nå få adgang til å selge til et langt større marked, og dette vil være bra for dem, dette vil heve deres levestandard. Bøndene i de land som hittil har vært beskyttet må nok forberede seg på omstilling og omlegging, og vi vil tro at i en del tilfeller vil dette være en noe smertefull prosess.

Men slik vil det alltid være for de som baserer seg på statlige ordninger – slike ordninger vil iblant nødvendigvis gjennomgå store endringer, og dette vil føre til plagsomme omstillinger for de som baserer seg på dem. Ville de ikke vært bedre om slike statlige ordninger ikke eksiterte? Da ville alle gradvis kunne omstille seg til skiftende markedsforutsetninger, og mengden av smertefulle omstillinger ville bli langt mindre i omfang. Ville det ikke vært bedre å ha et system hvor staten ikke blandet seg inn i økonomien i det hele tatt? DLF svarer Ja på dette spørsmålet, og det er derfor vi er tilhengere av det system hvor staten ikke blander seg inn i menneskers frivillige handel – det er derfor DLF går inn for laissez-faire-kapitalisme.

Som vanlig er Nobels fredspris tildelt en person/orgaisasjon som ikke fortjener noen fredspris: Atomeenergibyrået og dets leder Mohamed El Baradei.

Atomenergibyrået (IAEA) ble dannet i 1957 og skulle ha som oppgave å hindre at atomteknologien ble brukt slik at enda flere land fikk atomvåpen. Nå er omtrent 140 land med i IAEA, det har innpå 3000 ansatte, og har et årsbudsjett på innpå 2 mrd kr.

Byrået hjelper medlemslandene med diverse tiltak i forbindelse med bygging og drift av atomkraftverk, og gir råd om behandling av avfall. Denne delen av byråets virksomhet er nyttig (hvis den er effektiv, noe slike organisasjoner som regel ikke er).

Men den viktigste oppgave som IAEA har er som sagt å passe på at nye land ikke utvikler atomvåpen. Her har IAEA vært nærmest totalt ineffektiv; bare i de siste 10-15 år har tre land kommet langt i å skaffe seg atomvåpen: Irak, Nord-Korea og Pakistan. Alle disse er diktaurer, og dette viser svakheten ved organisasjoner som IAEA: de er fullstendig ettergivende overfor diktaturer. IAEA var også ansvarlig for de inspektører som undersøkte Saddam Husseins MØV-program i samsvar med våpenhvileavtalen etter Golf-krigen i 1991, og som Saddam lekte katt og mus med i de 12 årene de holdt på.

I dag er Iran spesielt farlig i og med at de utvikler atombomber, og her er en kommentar fra lederen for Fredsforskningsinstituttet, Stein Tønneson, om dette ”… jeg er litt overrasket over tildelingen når man [IAEA] ikke har oppnådd så mye i Iran…” (Dagbladet 8/9).

Vi siterer fra London Times, som under tittelen "... ElBaradei har vært en fiasko" oppsummerer sin kommentar til tildelingen slik: ” Giving the Nobel Peace Prize to Mohamed ElBaradei is a slap in the face for the United States.

That was surely the motivation; it is hard to see any other reasons for the award to him, shared with the International Atomic Energy Agency.

In the past eight years, they have failed to detect covert nuclear programmes in at least three countries - and failed to get diplomatic purchase on the problems when others have finally brought them to light. That does not amount to a contribution to world peace.

The single judgment which ElBaradei has got right in his eight years as Director-General of the IAEA is the one most provocative to the US: that Iraq, in 2003, had no significant nuclear programme.“

For å oppsummere så faller denne prisutdelingen inn i det samme mønster som vi har sett så tydelig de siste årene: fredsprisen gis til en organisasjon eller en person som har eller har hatt viktige internasjonale eller nasjonale verv, og som snakker om fred og fordragelighet, og som er ettergivende overfor aggressive diktaturer og som er kritiske (som gir "a slap in the face") mot de land i Vesten som på ulike måter forsøker å forsvare Vesten mot angrep.

”The Nobel Peace Prize” bør skifte til et mer passende navn: ”The Nobel Appeasement Prize”.

Allerede om ti år kan forhandlingene være avsluttet og Tyrkia kan da være på vei inn i EU. Frem til da skal det forhandles om alt mellom himmel og jord; om hvor mye overføringer det fattige Tyrkia skal få av det rike Europa, og hvor mange av sine ikke-demokratiske elementer Tyrkia må avvikle for å tilfredsstille EUs krav, osv.

At Tyrkia må avvikle en del rettighetskrenkende elementer ved sitt styresett er bra, men det er ett element som Tyrkia bør få lov til å beholde: Befolkningen er i hovedsak muslimsk, men staten er sekulær. Dett er forankret i grunnloven på en slik måte at det militære er pålagt å gripe inn dersom regjeringen forsøker å innføre elementer av sharia. Dette er klart et godt prinsipp, og det er klart ikke-demokratisk, men EU med sine demokratikrav kan kreve at dette elementet fjernes fra Tyrkias grunnlov. Dette kan åpne for at Tyrkia vil bevege seg i en mer islamsk retning.

Tyrkia vil bli det fattigste – og det største - landet i EU, og siden EU er en sosialdemokratisk konstruksjon hvor hovedpoenget er å ta penger fra de produktive og dyktige og å overføre dem til de mindre dyktige, så er det klart at Tyrkia ønsker seg inn i EU. Men det er ikke økonomi som styrer, det som styrer er fundamentale ideer.

Noen i Tyrkia vil bli medlem i EU fordi dette kan åpne for mer frihet og dermed for et mer sivilisert samfunn, mens andre vil bruke et tyrkisk medlemskap og den adgang til Europa som dette medfører for å spre islam i Europa. Det er betydelig motstad i alle EUs medlemsland mot et tyrkisk medlemskap; sterkest er motstanden i Østerrike – kanskje dette pga at det er mindre enn 400 år siden muslimske styrker beleiret Wien i et forsk på å erobre Europa militært. Men merkelig nok er Helles, som aldri har hatt et godt naboforhold til Tyrkia (de var i krig mot hverandre på Kypros så sent som på 70-tallet), vært velvillig overfor tyrkisk medlemskap i EU.

Det vil bli interessant å følge forhandlingene mellom EU og Tyrkia de neste 10-15 årene. Et medlemskap vil bli en bro mellom det tidligere kristne, nå sekulære og relativt siviliserte Europa, og den muslimske verden. Men hvordan vil trafikken bli over denne broen? Vil rasjonelle ideer spres inn i den muslimske verden, eller vil den gjøre det lettere for islam å erobre Europa?

Vi skal ikke gi noe fasitsvar på dette, vi skal kun si at de ideene som forfektes mest konsekvent og kompromissløst er de som vil vinne gjennomslag, og da er spørsmålet: Er det i dag (og de neste 10-15 år) de vestlige verdier – individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, eiendomsrett, politisk frihet - som vil bli spredt med størst standhaftighet og overbevisning, eller er det de islamske ideer – irrasjonalitet, kollektivisme, selvoppofrelse, ufrihet - som vil bli forfektet med mest overbevisning?

De som har svar på dette spørsmålet vil vite hvordan utviklingen blir de neste tiår.

La oss som avslutning sitere noe som Tyrkias statsminister Tayyip Erdogan uttalte i forbindelse med EUs utenriksministermøte i går (sitatet er hentet fra TV2s nyhetssending i går, og oversettelsen er TV2s): ”Hvis EU vil være en verdensmakt og mens EU blir det, hvis EU vil unngå konflikter mellom sivilisasjoner. Dette er ingen bløff. Dette er et faktum. Da er det nødvendig med samarbeid mellom sivilisasjoner”.

For oss høres dette ut som en trussel.

Militante muslimer har igjen utført en terroraksjon mot tilfeldige sivile, denne gang på Bali. Flere titalls mennesker er drept av selvmordsbombere, og mange er skadet, lemlestet eller vil få langvarige psykiske skader. Det er også forårsaket store materielle ødeleggelser, og mange næringsdrivende vil miste sitt inntektsgrunnlag fordi turistene vil forsvinne. Islam er den størtse religioner i Indonesia, men området omkring Bali domineres av hinduer.

En ekspert, Knut Aspelund, prosjektleder for Indonesiaprogrammet ved Senter for menneskerettigheter, ble intervjuet på Dagsrevyen i går, og han uttalte følgende: "Man kan si at det var en overraskelse på en måte [at Bali igjen ble utsatt for en terroraksjon]. De fremste ekspertene på terror i Indonesia har sagt at det ser ut til at Jamalai Islamia, som kan knyttes til denne bomben og, sannsynligvis, har lagt om strategien og tonet ned det som går på å bruke bombeeksplosjoner på den måten som har hendt mange ganger de siste årene."

Vi blir fortstatt overrasket når eksperter viser seg å være så lite innsiktsfulle som disse. Slike bombeeksplosjoner kommer ikke overraskende.

Vi har her flere ganger sagt hva vi mener om dette: muslimske terrorister vil fortsette med terrorangrep mot vestlige mål så lenge militant islam står sterkt, Grunnen til at militant islam fortsatt står sterkt er at den krigen som nå pågår mot militant islam av Vesten føres alt for svakt. Den føres så svakt at man ikke en gang vil kalle det det den er, den kalles krigen mot terrorismen, og den føres altså alt for forsiktig og tilbakeholdent, og det ideologiske sentrum, prestediktaturet i Iran, får nærmest lov til å ture frem som det vil.

Ja, det finnes små isolerte grupper av militante muslimer som opererer mer eller mindre uavhengig, men deres ideologiske sentrum er Teheran, og mange av disse gruppene mottar også økonomisk støtte og trening av Iran, og så lenge politikken som føres av Vesten innebærer at tyranniet i Iran forblir urørt, vil terrorangrepene fortsette.

Kun dager etter at Israel trakk seg utav Gaza og overlot området til palestinerne begynte angrepene mot Israel. VG skriver at ”siden fredag [22/9] er det skutt 40 raketter fra Gaza og inn i Israel”. Israels statsminister Sharon har gitt den israelske hæren i oppdrag å sørge for at slike angrep ikke skjer igjen, og har gitt hæren store fullmakter: ”Israels statsminister Ariel Sharon har gitt hæren ordre om å ta i bruk alle midler for å gjøre slutt på palestinske rakettangrep fra Gazastripen” (sitat fra VG).

Det som ofte kalles ”konflikten i Midt-Østen” handler fundamentalt sett om diktaturtilhengeres forsøk på å fjerne den eneste demokratiske staten i området, det det handler om er at en folkegruppe med islam som ideologi ikke vil finne seg i at et område som en gang var islamsk nå er et demokrati, og de vil kaste demokratiet på sjøen og helst innføre sharia i det området Israel nå ligger.

Vi har tidligere kommentert ”konflikten i Midt-Østen”, og her gjengir vi et utdrag fra vår kommentar etter Arafats død 12/11-04:

Vi tror at selv om de ulike gruppene [Hamas, Islamsk Jihad, etc.] har samme mål - å eliminere Israel - så er de så lite samarbeidsvillige og lite villige til å koordinere en stor krig seg i mellom, så det som vil skje i de neste år er at de ulike palestinske gruppene … vil begynne å krige mot hverandre. En viktig grunn til dette vil også være at det ikke vil bli noen enighet om arvefølgen etter Arafat – en rekke ledere vil kreve den nå ledige tronen, og disses tilhengere vil nå bruke sin aggressive energi til å angripe hverandre. Vi står med andre ord foran en borgerkrig med flere ulike grupper på Vestbredden og i Gaza.

La oss også nevne at vi tror at ledelsen i Israel har samme vurdering som vi har. Vi tror dette er en viktig grunn til at den såkalte muren i vår ble bygget av israelerne; muren skal sørge for ta borgerkrigen ikke rammer israelere. Og vi tror at dette også er grunnen til at Sharon har beordret så mange jødiske bosettere vekk fra de såkalte okkuperte områdene – hvis disse bosetterne hadde blitt værende inne i en sone hvor det pågår full borgerkrig mellom ulike palestinske grupper, så ville dette ført til at de fleste jødiske bosettere ville ha blitt drept.

Så vi tror altså at det er svært lenge til det blir fred i Midt-Østen. Det vi tror er løsningen er at Israel tar full kontroll over Gaza og Judea/Samaria (Vestbredden), og at Israel og Vesten gir avkall på alle tanker om å etablere en palestinsk stat. Israel må i disse områdene føre en politikk som innebærer av fullstendig avvæpning av befolkningen, og styre områdene slik de la opp til i perioden fra 1967 til tidlig på 90-tallet. Vi minner til slutt om at i denne perioden var det betydelig økonomisk vekst og stigende velstand for palestinerne, en oppgangsperiode som tok slutt da Arafat satte i gang intifadaen tidlig på 90-tallet. (Sitat slutt.)

Mao; DLF støtter de tiltak som Israel nå sette i verk for å forsvare seg mot angrep fra Gaza. Vi frykter dog at Israel igjen vil føre krigen på en alt for forsiktig og ettergivende måte, noe som vil føre til at angrepene på Israel forsetter. Men antagelig vil disse angrepene fra Gaza føre til at tankene om å etablere enda en palestinsk stat på Vestbredden får mindre oppslutning; en slik stat vil være et perfekt utgangspunkt for videre militære angrep på Israel. At angrep mot Israel kom umiddelbart etter at palestinene overtok Gaza var ikke uventet, det gikk som det måtte gå.

De påtroppende regjeringspartiene har allerede varslet en viktig kursomlegging i utenrikspolitikken: De vil trekke tilbake de norske offiserene som tjenestegjør på alliert side i Afghanistan. Dette er spesialstyrker som står under amerikansk kommando og som er med i kampen mot Taliban/al Qaida i grenseområdene mot Pakistan.

Denne deltakelsen er hjemlet i NATOs vedtak av 12. september 2001, et vedtak basert på artikkel fem i Atlanterhavspakten. FNs sikkerhetsråd har også godkjent USAs militære aksjoner mot Taliban i Afghanistan som legitimt selvforsvar slik det er tillatt i medhold av FN-traktaten, dette fordi al Qaida, som sto bak angrepet på USA i 2001, ble støttet av Taliban-regimet. Siden man hadde FN-godkjenning, var det altså et bredt flertall, inkludert Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som sto bak den norske deltakelsen i Afghanistan.

Men den nye regjeringen vil altså trekke de norske styrkene ut. DLF beklager dette.

Det som pågår nå, i Afghanistan og (primært) i Irak, er en varm krig hvor Vesten forsvarer seg mot militant islam.

Man kan tidfeste starten på denne nye angrepskrigen mot Vesten med bin Ladens krigserklæring i 1998. Siden da har bin Laden-sympatisører og grupper både i og utenfor al Qaida utført et stort antall terroraksjoner mot sivile i Vesten: New York, Bali, Madrid, London. (I tillegg har grupper med samme mål som al Qaida i lang tid utført terrorangrep mot Israel.)

Siden Irak under Saddam Hussein var et barbarisk tyranni, og siden Irak hadde støttet terrorangrep mot Vesten, og siden det var en irakisk etterretningsagent som sto bak angrepet på WTC i 1993, hadde USA all grunn til å gå til krig mot Saddams Irak i etter angrepene på WTC i 2001. Dessuten hadde Irak ikke fulgt betingelsene i våpenhvileavtalen etter Gulf-krigen i 1991, betingelser som gikk på at Irak skulle dokumentere overfor FN at de hadde destruert sine masseødeleggelsesvåpen. Siden Irak ikke fulgte denne delen av våpenhvileavtalen, hadde FN gjennom flere år kommet med sterkere og sterkere trusler om krig, men FN var dog for svakt og unnvikende til å følge opp truslene i praksis.

Nå er det ideologien som er det viktigste, og militant islams ideologisk hovedsete finner vi i Iran, og vil vil igjen si at et angrep på Iran ville ha vært et bedre tiltak enn å angripe Irak.

Men som sagt, USA ved president Bush hadde all rett til å angripe Irak.

Dessverre har USA og de allierte utkjempet krigen på en svak og vinglete måte, dette dels pga politisk motstand i USA og Europa, og dele pga en manglende moralsk overbevisning om at krigen er moralsk riktig, og derfor er fienden - militante muslimer - ennå ikke nedkjempet.

Disse militante muslimene er imot at Irak, og alle andre land de betrakter som muslimske, skal blir mer siviliserte med større grad av individuell frihet. USA og de allierte forsøker å gjøre Irak om til et demokrati etter vestlig modell, og de militante muslimene bruker alle midler for å forhindre dette. De militante muslimene vil at Irak, og alle andre land de betrakter som muslimske, skal styres i samsvar med shaira, dvs. at de skal underlegges et religiøst terrorstyre blottet for muligheter for individuell utfoldelse.

Hvor langt de militante muslimene er villige til å gå så vi enda flere eksempler på i går:

En selvmordsbomber lokket jobbsøkende til seg på et marked, og når han hadde en samling arbeidsvillge omkring seg, utløste han en bombe som drepte 114 av dem.

I en landsby nord for Bagdad slo menn i militæruniformer til i løpet av natten. De tok med seg inn i tilfeldige leiligheter, dro beboerne ut på gaten og skjøt dem. Blant ofrene var politifolk, og personer som arbeidet på amerikanske byggeprosjekter.

I en landsby på grensen til Syria skjedde følgende: "The enemy here did just the most horrible things you can imagine — in one case murdering a child, placing a booby trap within the child's body and waiting for the parent to come recover the body of their child and exploding it to kill the parents. They also beheaded people ...".

Dette er altså den fienden som Vesten nå kjemper imot i Irak og Afghanistan. En fiende som kjemper for det verste tyranni som tenkes kan, en fiende som ikke nøler med å likvidere tilfeldige irakiske sivile på barbariske måter. La oss presisere at ofrene for de militante muslimene er tilfeldige sivile irakere.

De fleste på venstresiden har fått det for seg at disse terroristene er frihetskjempere som kun kjemper imot en amerikansk okkupasjon og for et fritt, selvstendig Irak. Dette er enda et eksempel på den totale mangel på virkelighetskontakt som folk på venstresiden opererer med.

DLF støtter den forsvarskrig som Vesten under ledelse av USA utkjemper i Irak og Afghanistan. Alle Vestlige land burde være med på å forsvare Vesten mot angrepene fra de militante islamistiske grupper som har gått til krig mot Vesten, og å nedkjempe dem der hvor de finnes. Spesielt mener vi at Norge med styrke burde være med i denne militære styrken, og på alle nivåer. Som sagt beklager vi den nye kursen som den påtroppende regjeringen ser ut til å legge opp til, en kurs som innebærer at Norge skal trekke sin nærmest symbolske militære støtte til frigjøringen av Afghanistan.

Å gi etter for de militante muslimene i Irak og andre steder vil bokstavelig talt være livsfarlig.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

Ytterligere materiale kan man finne i disse artiklene, som anbefales.

http://www.frontpagemag.com/Articles/ReadArticle.asp?ID=19400

http://www.frontpagemag.com/Articles/ReadArticle.asp?ID=19296

”Enjoy capitalism” er det flotte slagordet som pryder enkelte av Unge Høyres valgkampeffekter. Og hadde det vært så vel! Hadde det vært så vel at Høyre med dette mente at de var tilhengere av kapitalisme/individuell frihet.

Men dessverre er det ikke slik, Høyre er like sosialdemokratisk grått og kjedelig og like store motstandere av individuell frihet som de andre sosialdemokratene. I går fant vi nok en sak som viser at Høyre er enda verre enn vi hadde trodd. Men la oss før vi omtaler den saken nevne noen få punkter fra den lange listen som viser at Høyre egentlige budskap er ”please, try to enjoy socialdemocracy!”.

Høyre støtter røykeloven

Høyre vil tvinge igjennom kvinnerepresentasjon i private aksjeselskapers styrer

Høyre støtter bioteknologiloven, som legger store begrensinger på viktig forskning

Høyre er imot at det skal være mulig å tjene penger på skoledrift

Høyre er tilhenger av barskogvern

Høyre støtter obligatoriske tjenestepensjoner

Høyre gikk inn for en økning av merverdiavgiften

Høyre mener at prinsipielt sett bør skattenivået være på ca 50%

Og vi minnes det perfekte Høyreslagord: "Vi vil ikke styre mindre, vi vil styre bedre!".

Den siste saken vi har sett gjelder den såkalte DVD-avgiften. Bestiller en privatperson en vare fra utlandet, og den koster mer enn kr 200, må han betale moms og et gebyr til myndighetene (denne avgiften gjelder ikke kun DVDer og CDer, den gjelder alle varer unntatt bøker).

Denne avgiften har irritert mange mennesker i mange år, og det har vært et sterkt ønske om å heve den (også her er DLF annerledes enn de andre: vi vil fjerne denne avgiften helt - kapitalisme innebærer frihandel, og all toll og alle avgifter på kjøp fra andre land er i strid med kapitalismen).

Denne avgiften er nå så forhatt at til og med de rød-grønne nå ønsker å gjøre noe med problemet, de ønsker å heve grensen til 1000 kr. Gjett hvem som er i mot denne hevingen? Høyre er imot.

Og ikke nok med det, begrunnelsen er også totalt uholdbar. Vi siterer fra Dagbladet, som siterer en politisk rådgiver fra Høyre:
”[Denne avgiften] er ikke omtalt i programmet, men dette er ikke noe Høyre ønsker å prioritere. Effekten vil være at man skader norske arbeidsplasser, sier Villeman Vinje, rådgiver for Høyres stortingsgruppe til Dagbladet.no.”

Vinje påtår at å fjerne avgiften vil skade norske arbeidsplasser! Dette er det rene tøv. Ja, det er slik at beskyttelsestoll på kort sikt kan beskytte en bestemt bransje, men på sikt er den skadelig også for den bransjen som får slik kunstig hjelp. Men det er feil at beskyttelsestoll kan beskytte *norske* arbeidsplasser.

Dersom nordmenn velger å kjøpe noe utenlandsk heller enn norsk, vil utlendinger sitte med norske kroner som betaling. Disse pengene kan de kun bruke i Norge. Dette innebærer at hvis enkelte norske arbeidsplasser går tapt fordi nordmenn vil kjøpe gode og billige utenlandske varer heller enn dyre og dårlige norske varer, vil utlendingers etterspørsel etter norske varer øke tilsvarende, og det hele vil ga opp i opp. I tillegg vil det være en nyttig og lønnsom effekt at både utlendinger og nordmenn får kjøpt bedre varer til en lavere pris, og dette vil igjen føre til øket spesialisering, også internasjonalt mellom land, noe som igjen øker velstanden for alle.

På en måte er vi hverken overrasket over Høyres manglende innsikt i sosialøkonomi, eller deres forøk på å selge sin sosialdemokratiske politikk under den høyverdige kapitalisme-fanen. La oss håpe at mange nok er i stand til å gjennomskue dette og ikke stemme Høyre på valgdagen.

”I dag Gaza, i morgen Vestebredden, i overmorgen Jerusalem!” Dette uttalte en palestiner i et intervju på TV for noen dager siden. Bakgrunnene var at Israel nå har trukket seg ut av Gaza, og at militante palestinere tolker dette som en seier over Israel, en stat de vil avvikle: med "i overmorgen Jerusalem" mener de at de skal erobre hele Israel.

De militante palestineres mål er å fjerne Israel, en stat militante muslimer omtaler som en kreftsvulst, og kaste jødene på sjøen. Israel omtales som en kreftsvulst fordi den er et demokrati etter vestlig modell med betydelig individuell frihet i et område som ellers er preget av tyranni i ulike former. Den dypeste grunn til hatet mot Israel finer vi i den religion som dominerer i området omkring Israel, islam. Islam er en religion som er uforenlig med frihet, demokrati, religionsfrihet, ytringsfrihet, velstand og kapitalisme – islam er altså en religion som er uforenlig med alt Vesen står for.

En av de mange militante palestinske bevegelsene, Hamas, mobiliserte til seiersmarsj sist lørdag. De hevdet at det var væpnet kamp som hadde kastet Israel ut av Gaza, og de erklærte at kampen skulle pågå til hele Palestina var befridd. Og med hele Palestina mener de hele det nåværende Israel. De advarte også sin egen president Abbas: hvis han skulle forsøke å avvæpne Hamas, ville det bli bråk (selv om ”bråk” ikke er et passende uttrykk for den terror som Hamas og likesinnede stadig setter i gang mot sivile israelere, palestinere og andre).

Det som kan ligge i nær fremtid her er en åpen borgerkrig mellom ulike palestinske grupper. Sivile palestinere flest vil opplagt tjene på en fredelig sameksistens med Israel, og i områder hvor den palestinske terroren er stanset (for eksempel av tiltak som Israels sikkerhetsgjerde), der opplever befolkningene på begge sider at det nå endelig er ro. Så det er opplagt noen palestinere som ønsker fred med Israel. Men de militante muslimene ønsker ikke fred, de vil ikke gi seg før det område som de mener en gang var muslimsk, er renset for vantro, dvs. de vil ikke gi seg før jødene er kastet på sjøen. Og mellom de militante gruppene er det også stor uenighet om hvordan krigen mot Israel bør fortsette.

Som nevnt kan det ligge an til en borgerkrig blant palestinerne. De som ønsker en fredelig sameksistens med Israel kan komme i krig med de militante som vil avskaffe Israel. Og her ligger etter vårt syn nøkkelen til å forstå hvorfor Sharon trakk de jødiske bosettere ut av Gaza.

Vi tillater oss å sitere fra vår kommentar fra 14. november 2004: Vi tror dette [en komende borgerkrig på palestinsk side] er en viktig grunn til at den såkalte muren i vår [2004] ble bygget av israelerne; muren skal sørge for ta borgerkrigen ikke rammer israelere. Og vi tror at dette også er grunnen til at Sharon har beordret så mange jødiske bosettere vekk fra de såkalte okkuperte områdene – hvis disse bosetterne hadde blitt værende inne i en sone hvor det pågår full borgerkrig mellom ulike palestinske grupper, så ville dette ført til at de fleste jødiske bosettere ville ha blitt drept." (Sitat slutt.)

Dessverre vil det ikke bli fred i Midt-Østen med det første. Israel er altfor ettergivende overfor de mange bevegelser på palestinsk side som vil ødelegge Israel. Har man en fiende som Hamas & co, må man bekjempe dem så lenge de fortsetter å slåss. Dessverre tror ledere i Isreal (og i alle andre vestlige land) at man kan oppå en fredelig sameksistens med Hamas. Det kan man ikke. Den eneste måten man kan oppnå fred med Hamas på, er å eliminere Hamas. Det er dette Israel bør gjøre. Inntil Hamas (og alle lignende oranisasjoner) er eliminert, vil det være krig i Midt-Østen.

Nå har også Konkurransetilsynet kastet seg inn i Union-saken – de vil undersøke om Norske Skog, som eier papirfabrikken Union, har brutt Konkurranseloven.

Sakens utgangspunkt er at det er overproduksjon av papir, og Norske Skog vil redusere sin papirproduksjon og legge ned en av sine papirfabrikker. De har fått tilbud fra folk som vil kjøpe fabrikken, men de sier Nei til dette. Ledelsen hevder at dersom papirproduksjonen ved Union fortsetter med andre som eiere, vil det ikke løse noe problem mht overproduksjonen av papir. Ledelsen vil heller ikke selge til en konkurrent da dette vil kunne skape lønnsomhetsproblemer for Union selv på lang sikt. (Dessuten det mulig at det beløp de er tilbudt for Union, ca 100 mill kr, er langt lavere enn det som anlegget er verd, kanskje 5 til 10 ganger så mye.)

Hva har så Konkurransetilsynet med dette å gjøre? En talsmann for tilsynet uttalte på TV2-nyhetene i går at de vil undersøke om Norske Skogs blokkering av videre papirproduksjon er i strid med konkurranseloven, om de misbruker sin markedsmakt, og om de bedriver konkurransebegrensende samarbeid.

Til dette er å si at å redusere papirproduksjonen når det produseres for mye papir er en god ting. Om de ikke vil la en konkurrent overta en del av bedriftens produksjon for på konkurrere med den bedriften de nettopp kjøpe fabrikken fra, må også være en god ting, siden dette vil trygge arbeidsplassene i det som er igjen i Norske Skog bedrifter. Og om de bedriver konkurransebegrensende samarbeid, så viser historien klart at slik samarbeid er forårsaket av et ønske om mer effektiv produksjon, og slikt fører alltid til lavere priser.

DLF er ikke primært opptatt av konkurranse, vi er primært opptatt av frihet. Frihet innbærer at en bedrift kan foreta de disposisjoner den måtte ønske (så lenge de ikke initierer tvang), og all historie viser a jo mer frihet et samfunn har, jo større er velstanden.

Frihet er altså ikke forenlig med slike institusjoner som et Konkurransetilsyn, og DLF vil nedlegge dette. Et Konkurransetilsyn kan ikke gjøre annet enn å fatte beslutninger på et vilkårlig grunnlag. Hva vil det si å misbruke markedsmakt? Er det å selge sine varer billigere enn konkurrentene å misbruke markedsmakt? Er det å gjøre sine varer bedre enn konkurrentenes å misbruke sin markedsmakt? Er det å konkurrere ut en konkurrent å misbruke sin markedsmakt? Er det å samarbeide med en annen produsent for å effektivisere produksjonen å misbruke sin markedsmakt? Det er mulig at Konkurranseloven sier at slikt er misbruk av markedsmakt, men vi er tilhenger av alt dette fordi det er et uttrykk for frihet og fordi at det fører til en mer effektiv produksjon og til billigere varer, noe vi anser som goder.

Union-saken har vært svært avslørende – den har tydelig vist hvor kunnskapsløse og prinsippløse og korttenkte politikerne er. Og nå viser den hvor absurd konkurranselovgivingen er. Så får vi håpe at mange er villige til og i stand til å lære av det som har skjedd.

Norske akademikere opptrer ofte i norske medier. Til tross for at de stadig brukes av alle mulige redaksjoner, viser de ofte svært liten innsikt i og kunnskap om de områder de uttaler seg på.

Sist ut er Thomas Hylland Eriksen, som i en kronikk i VG i går, i en omtrale av filmen ”På sangens vinger”, sier at USAs regjering etter angrepet 11. september 2001 iverksatte en barbarisk politikk.

Eriksen, som er professor i sosialantropologi, sier at nå, nesten fire år etter terrorangrepet, blir stadig et stort antall uskyldige drept i Irak. Eriksen sier at vi hører lite fra Afghanistan for tiden, men mange afghanere sitter fremdeles i bur i amerikanernes ulovlige fangeleir på Guantanamo (Gitmo) på Cuba. Eriksen sier at Afghanistan nå har gått fra å være et fundamentalistisk diktatur til å bli en politistat hvor folk forsvinner sporløst; menneskerettighetsaktivister beskriver nå landet som et "gigantisk amerikansk fengsel".

Norske intellektuelle har alltid hatet USA; et tidlig eksempel som viser dette er Knut Hamsuns "Fra det moderne Amerikas Aandsliv" (1889). Norske intellektuelle misliker alt ved USA: som Hamsun for mer enn 100 år siden hater de friheten og de hater velstanden som friheten fører til. De hater USAs kamp for å bekjempe kommunismen og for å spre frihet i verden, osv. (Vi sier ikke at USA er feilfritt og vi sier ikke at USA aldri skal kritiseres. Det vi sier er at kritikken av USA fra norske intellektuelle er kolossalt overdrevet, og at USAs motstandere alltid av disse intellektuelle fremstilles langt mer positivt enn det er grunnlag for.)

Eriksens omtale av Afghanistan utelater et svært viktig punkt: Taliban-styret var et av de verste tyrannier historien har sett. Talban-regjeringen skjulte alQaida-folk som sto bak angrepet på USA 11. september, og USA hadde full rett til, og til og med støtte fra FN, i sin befrielse av landet høsten 2001. Selvsagt har Afghanistan langt igjen for å bli et fritt land, men å kritisere USA for dette er meningsløst.

Hylland Eriksen snakker også om de uskyldige som blir drept i Irak hver dag. Vi er enige i at dette er forferdelig, men Eriksen tar feil hvis han tror at dette er USAs skyld. De som blir drept i Irak er vanlige folk på markedene og folk som verver seg til irakisk politi og forsvar, og de som står bak terroren er militante muslimer. Det er altså USAs fiende som dreper uskyldige i Irak. Hylland Eriksen mener vel ikke at USA skal trekke seg ut og overlate makten i Irak til disse militante muslimene?

Så til Gitmo. Her oppbevares stridende personell som er tatt til fange på slagmarken i krigen mot terror. De blir godt behandlet: de får legetilsyn, de får sunn og god mat, de får mulighet til å be, de får lese i Koranen. Men dette er topptrente terrorister, og derfor må de passes godt på. Cellene er ikke store, men de får sine lufteturer og de får mulighet til fysisk aktivitet.

Vi har på TV sett disse fangene bli transportert iført fotjern, håndjern og masker, og mange reagerer på dette. Det som reportasjene ikke viser er at disse fangene benytter enhver anledning til å trakassere og til å gå til fysisk angrep på vokterne: En journalist skrev dette etter å ha besøkt leiren:

After speaking with soldiers, sailors, and civilians who collectively staff Gitmo, I left convinced that abuse definitely exists at the detention facilities, and it typically fails to receive the press attention it deserves: it’s the relentless, merciless attacks on American servicemen and women by these terrorist thugs. Many of the orange jumpsuit-clad detainees fight their captors at every opportunity, openly bragging of their desire to kill Americans. One has promised that, if released, he would find MPs in their homes through the internet, break into their houses at night, and “cut the throats of them and their families like sheep.” Others claim authority and vindication to kill women, children, and other innocents who oppose their jihadist mission authorized by the Koran (the same one that hangs in every cell from a specially-designed holder intended to protect it from a touching the cell floor – all provided at U.S. taxpayer expense). One detainee was heard to tell another: “One day I will enjoy sucking American blood, although their blood is bitter, undrinkable….” These recalcitrant detainees are known euphemistically as being “non-compliant.” They attack guards whenever the soldiers enter their cells, trying to reach up under protective facemasks to gouge eyes and tear mouths. They make weapons and try to stab the guards or grab and break limbs as the guards pass them food.

Fangene på Gitmo får en rettslig behandling i en militærdomstol, og hvis det finnes ut at bevisene mot dem ikke holder, så slippes de fri. (Flere Gitmo-fanger er sluppet fri, og mange av disse er igjen på slagmarken hvor de terroriserer sivile og skyter mot amerikanske soldater.)

De innsatt på Gitmo er ikke vanlige krigsfanger, dette fordi de ikke har vært i strid i samsvar med de regler Geneve-konvensjonen setter: De kjempet ikke for et land som har underskrevet Geneve-konvensjonen, de bar ikke uniform, de bar skjulte våpen, de angrep sivile, osv.

Etter vårt syn er det riktig å oppbevre disse i en institusjon som Gitmo, disse må betraktes som fiendtlige stridende i en krig som fortsatt pågår. Det har forekommet overgrep mot disse fangene, og dette tar vi selvsagt avstand fra. Men disse overgrepene er resultater av regelbrudd fra vokternes side, og slike overgrep er ikke en del av hvordan Gitmo skal drives.

Så vi vil nok si at kritikken mot USA fra personer som Hylland Eriksen er lite verdifull – de folk som han gjør er å spre sine fordommer mot USA uten forankring i fakta overhodet.

President George Bush viser igjen at han gjennomfører det han tror på: han utnevner John Bolton til ny FN-ambassadør.

Dagbladets artikkel om saken ligger her: http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/08/02/438999.html

Vi mener at Bolton er den beste kandidat for jobben av de som etter en realistisk vurdering kunne bli utnevnt.

Vi gjentar vår kommmentar om Bolton fra 18. mars i år:

Bolton er allikevel rett man på rett sted. Bolton er ingen lagspiller, han vil ikke være med på å dekke over alt snusk som foregår i FN og alt de gale som FN gjør, slik de fleste FN-ambassadørene, også de amerikanske, har gjort.

Bolton vil bruke FN til å spre frihet og demokrati, og han er mann som har ordet i sin makt, og som ikke er redd for å bruke det. Han har derfor flere ganger kommet med upopulære sannheter om FN, og de som fortsatt vil holde FNs mange skjeletter inne i skapet, frykter det som vil skje når Bolton får posisjonen som USAs FN-ambassadør. Bolton har ifølge rapporter vi har lest alltid vært en mann med høy integritet og stor suksess i sine tidligere stillinger, og dette lover godt for verden.

Avisene forteller i dag at 39 000 mennesker er drept i Irak etter den USA-ledede invasjonen i mars 2003. Dette tallet er langt høyere enn tidligere anslått - Iraqi Body Count opererte med et tall på opp imot ca 26 000 - og det er dessverre grunn til å tro at det høyeste tallet i hovedsak er korrekt.

Disse dødsfallene er tragiske, og enda mer tragisk er at tallet utvilsomt kommer til å bli brukt til å rettferdiggjøre propagandaen rettet mot selve den amerikansk-ledede invasjonen av Irak.

De færreste av ofrene bak tallene er drept av amerikanske soldater. De er drept av militante muslimer som kjemper imot at Irak skal bli et land med en betydelig grad av frihet. Terroristene bak de høye drapstallene vil ha et islamistisk diktatur, og som vi ser er de villige til å drepe tilfeldige sivile irakere i titusenvis for å oppnå sine mål.

Sammenligner man tallet på drepte etter invasjonen med tallet på drepte før invasjonen, ser vi at i de siste ti år som Saddam hadde makten mistet ca 300 000 mennnesker livet pga den politikk han sto for. Dette gir 30 000 døde per år. Tallet som vi fant i avisene i dag - 39 000 drepte siden mars 2003 - innebærer at antall drepte er blitt halvert siden invasjonen.

Siden utakk er verdens lønn, vil nok USA bli utsatt for sterk kritikk for å ha halvert det antall som nå mister livet i Irak etter at Saddam ble styrtet.

Militante muslimer er i dag i krig mot Vesten. De kriger mot den frihet som Vesten representerer, og de vil ikke ha denne friheten inn på områder de betrakter som sine, f.eks. i Afghanistan og Irak. Helst vil de avskaffe friheten i Vesten, og gjøre også disse områdene muslimske. Derfor går de til angrep, det er derfor de forsøker å drepe flest mulig tilfeldige mennesker som de betrakter som fiender av islam.

Det siste angrepet kom i London for noen få dager siden, og mer enn 70 mennesker ble drept. Dette er et stort antall, men det er langt færre enn de 3000 som ble drept i New York, de 200 som ble drept i Madrid, de 200 som ble drept på Bali, og det er langt færre enn de ca 50 som blir drept nesten daglig i Irak. Men det er langt flere enn de to som ble drept i Nederland (Theo van Gogh og Pim Fortyn, som vi regner med selv om han ikke ble drept av en militant muslim).

Vesten bør intensivere sitt militære engasjement mot disse barbarene, og i tillegg bør miljøer i Vesten hvor det kan finnes militante muslimer overvåkes. Alle muslimske ledere i Vesten som oppfordrer til krig mot Vesten, og slike finnes det mange av, bør arresteres og dømmes.

Å gi etter for terroristenes ønsker, slik den spanske regjering gjorde etter angrepet i Madrid, vil bare gi terroristene blod på tann og de vil intensivere sine aksjoner. Vesten bør svare på hvert angrep med å intensivere motstanden på alle måter, inkludert den militære.

Selvsagt finnes det muslimer som ikke støtter denne krigen mot Vesten, så dette er ikke en krig mellom Vesten og islam, dette er en krig (erklært i 1996 av bin Laden) hvor militante muslimer går til angrep på Vesten. Terroraksjonene har ført til at muslimer i Vesten er blitt trakassert og til at at moskeer er satt i brann, og dette er selvfølgelig kriminelle handlinger og de bør straffes.

Vi vil avslutte denne kommentaren her og henvise til analysen og kommentarene på www.document.no for 9. og 10. juli: "Samme hånd dreper i London og Bagdad".

I minuttene etter kl 1000 i formiddag gikk det av seks store bomber på busser og T-banevogner i London. Offislelt er det ennå ikke komme noen kommentarer om hverken antall skadede/drepte eller hvem som står bak.

Vi vil dog regne det som svært sannsynlig at det er alQaida som står bak. Flere bomber som går av omtrent samtidig, og ofrene er tilfeldige sivile - dette er alQaidas varemerke.

Vi frykter at resultatet av dette vil bli som etter 11. september 2001 i USA - en intensivert sikkerhetskontroll av passasjerer og deres bagasje, sko, etc. Dette er dog til en viss grad mulig for flypassasjerer, men det vil ikke være mulig å kontrollere buss- og T-bane-passasjerere på denne måten.

Løsningen er, som vi hele tiden har hevdet, å uskadeligjøre de regimer som gjør terrorangrep i denne skala mulig. De regimer som fortsatt sitter igjen i det som president Bush treffende kalte Ondskapens akse må avsettes!

Det skal bli spennende å se hva statsminister Blair gjør. Han er i medvind for tidem og dette kan love bra. Men vi er ikke alt for optimistiske.

Det er også interessant å legge merke til at selv om alle "eksperter" spådde at det ville komme flere terrorangrep mot USA etter 11. september, spesielt etter det som de samme eksperter sa var alt for kraftige rekasjoner fra president Bush - frigjøringen av Irak og Afghanstan, så har USA ikke blitt rammet av terroraksjoner etter 11. september. De som er rammet av terroraskjoner fra militante muslimer er irakere og spanjoler, og nå engelskmenn.

Vi lever dessverre i meget spennede tider. Grunnen til at de er så spennende er at Vestens ledere er alt for tilbakeholdne overfor de barbariske terroristene i alQaida og de regjeringer som støtter dem.

De blir fortsatt i norsk presse kalt opprørere, de som i Irak begår terrorangrep mot tilfeldige sivile irakere som er på vei til jobb eller er på restaurant eller er på markedet.

Men det er kommet ferske opplysninger skulle gjøre det klart for alle hvem disse terroristene er.

For det første danner disse terroristene ikke en enhetlig front – de er så uenige seg i mellom at det forekommer skuddveksling mellom ulike terroristgrupper. Vi siterer fra www.document.no:

I den irakiske grensebyen Husaybah har irakiske opprørere røket uklar med Zarqawi og de utenlandske jihadistene. Irakerne er lei deres strenge, autoritære regime, som minner om Ansar al-Islams i deres enklave.

Amerikanerne trodde nesten ikke sine egne ører og øyne: opprørerne skjøt mot jihadistene, og ikke dem. Dette var i mai. Telegraphs Oliver Poole hørte selv skyting sist helg.

Jihadistene har vakt folks vrede ved sin innblanding: de forlanger full tildekking av kvinner, menn får ikke gå i vestlige klær, alle offentlige ansatte defineres som kollaboratører. Det vil også si ansatte i vannverk og kraftstasjoner. Da en lokal sheik som hadde invitert amerikanske offiserer til lunsj, ble skutt, rant begeret over. Det brøt ut åpen kamp mellom irakerne og jihadistene.

Det er en motsetning som i høy grad har vært følbar andre steder i Irak, etterhvert som bilbomber og attentat har drept shiaer i bønn og geistlige.

Sitat slutt fra www.document.no.

For det annet er lederen, al Zarqawi, ikke iraker, han er fra Jordan. Og dette illustrerer et viktig poeng: Svært mange av terroristene – de som norsk presse altså kaller ”opprørere” - er ikke irakere, de er utlendinger, de er militante muslimer som vil kjempe for at Irak skal bli et islamistisk styre og ikke blir noe mer preget av vesteloge ideer om individuell frihet som USA og de allierte vil og som mange irakere ønsker. Det som driver terroristene er motstand mot øket individuell frihet og ønsket om å innføre et islamistisk diktatur.

For det tredje har terroristene nå begynt å kidnappe/drepe diplomater fa andre arabiske land. Nylig ble Egypts ambassadør tatt, og slike aksjoner vil jo ikke øke sympatien for terroristene i andre arabiske land.

Vi siterer fra Los Angeles Times:

Insurgents Mount Attacks Against Islamic Diplomats in Iraq

Insurgents mounted attacks against Arab and Muslim diplomats in Iraq today, wounding Bahrain's top envoy in a kidnapping attempt. Pakistan's ambassador also escaped an assault on his convoy.

The attacks came three days after gunmen seized Egypt's top envoy to Iraq as he was buying a newspaper in the capital, appearing to signal an insurgent campaign to discourage Islamic countries from bolstering ties with the U.S.-backed Iraqi government.

http://www.latimes.com/news/nationworld/world/la-070505iraq_wr,0,1161646,full.story

Sitat slutt fra LATimes.

For det fjerde har sunni-ledere nå utstedt en forordning som innbærer at det er en religiøs plikt å støtte Iraks nye regjering.

Vi siterer fra Washington Post:

Sunni Clerics Plan Edict On Greater Political Role
Followers in Iraq Will Be Told to Join Process, Vote

BAGHDAD, July 4 -- Several senior clerics of Iraq's disaffected Sunni Muslim minority will soon issue a decree calling on followers of the faith to vote in upcoming elections and help write a new constitution, a prominent Sunni leader said Monday. The step could draw Sunni Arabs away from the insurgency and into a political process they have steadfastly rejected

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2005/07/04/AR2005070401089.html

Sitat fra Washington Post slutt.

Alt dette utgjør enda flere spiker i terroristene og sharia-tilhengernes likkiste.

Vi tillater også å gjenta her et poeng som vi har kommentert på denne plass tidligere: Det finnes en lov om krigføring som sier at man aldri skal påføre sin fiende et lite nederlag - da blir han bare irritert og sint kommer kraftig tilbake. Mao. man bør påføre sin fiende enorme nederlag, slik f.eks. Vesten gjorde mot Nazi-Tyskland i WW2. Da var nazismen død. (At Vesten ikke fulgte dette opp og nazismen våknet igjen er et tegn på at Vesten og spesielt Europa er blitt mer ettergivende enn i 1945.)

USA og de allierte var i krigen for frigjøring av Irak i visse tilfeller alt for forsiktig - USA var alt for ettergivende overfor en feig og unnvikende opinion i Europa og overfor feige og unnvikende ledere som Schrõder og Chirac. Dette førte til at USA ikke slo til så kraftig som de burde da opprørene begynte for alvor i Falluja og Najaf i fjor. Terroristene fikk da blod på tann, og intensiverte sine aksjoner, aksjoner som i hovedsak etter hvert ble nesten utelukkende rettet mot sivile irakere.

Vi håper inderlig at terroristene i Irak blir nedkjempet så raskt som mulig, og at irakere kan få et samfunn som er mye friere enn det de hadde under Saddam Hussein, og som er langt friere enn dem organiserte statsterrorisme som ”opprørene” vil innføre i Irak.

Det er mye man kunne si om forløpet til G8-toppmøtet i Gleneagles, Skottland, 6. – 8. juli. Var konsertene med et stort knippe av verdens toppmusikere først og fremst et PR-stunt for veletablerte og svært rike artister? Var deltagerne i de store demonstrasjonene kun den vanlige alliansen av virkelighetsfjerne drømmere og kyniske pøbler? Var slagordet – ”make poverty history!” – mer innholdsrikt enn et ønske om god jul og godt nytt år?

Vi skal ikke si så mye om om dette. Vi skal kun kort kommentere to ting: Demonstrantenes og slagordenes implisitte syn på verden, hva G8-lederne virkelig kan gjøre.

Demonstrantene, i hvert fall de mer vokale av dem, tror virkelig at politikere kan løse store verdensproblemer på 1-2-3: de tror virkelig at bare ved å fatte noen vedtak så kan fattigdommen i Afrika avskaffes.

Selvsagt er det ikke slik. Problemene i Afrika, som er enorme og som fører til at titusener av mennesker dør hver eneste dag, kommer i hovedsak av en eneste ting: i de fattige landene er det ingen respekt for individers rettigheter. Og denne manglende respekten er utbredt i befolkningene, og det er derfor at landene i Afrika for det meste er diktaturer, at det stadig er kriger mellom land og i land mellom stammer/grupper, og at det overalt er utbredt korrupsjon.

Dette er i store trekk årsaken til fattigdommen og nøden i Afrika. Løsningen da er ikke at lederne i de rike land fatter noen vedtak, løsningen ligger i at befolkningen i Afrika må lære seg å respektere individers rettigheter. Ja, selvsagt er det svært langt frem dit, men det beste Vesten kunne gjøre er å lære opp Afrikas befolkning, først og fremst gjennom skolesystemet, om individers rettigheter, og det som blir resultatet av respekt for individers rettigheter: markedsøkonomi, som igjen er den eneste måten å skape utbredt velstand.

Dessverre er mange av lederne i dagens Afrika utdannet, om man kan kalle det det, ved de beste universiteter i Frankrike, England og USA, og det de da har lært om hvordan land bør styres er kun sosialisme. Dette er en viktig grunn til at Afrika i så stor grad er preget av nød, krig, sult og fattigdom.

Slike enorme problemer kan altså ikke rettes opp på 1-2-3 av lederne i de rike land.

Men det er faktisk noe lederne i de rike land kan vedta, og som vil være til betydelig hjelp. De kan vedta å droppe all u-hjelp til de fattige land, de kan vedta å avvikle alle subsidier til eget landbruk, de kan avvikle alle tollmurer mot de fattige land, de kan tillate folk fra u-landene å komme hit og arbeide, og de kan si ja til det som nå i Norge kalles sosial dumping.

Dersom u-hjelpen droppes vil det føre til at næringslivet i mottakerlandene slipper å konkurrere med gratis varer fra i-land, og de næringsdrivende slipper å se at enkelte av dem (de som har forbindelser med regjeringene eller hjelpeorganisasjonene) får store fordeler siden de mottar gratis midler fra i-landene.

Dersom alle landbrukssubsidier i i-landene avvikles, vil dette føre til at u-landene lettere kan få solgt sine varer i i-landene; u-landene kan da konkurrere på mer like vilkår enn de som finnes i dag. Denne effekten vil også bli forsterket dersom i-landene avvikler all subsidiering av eget landbruk.

Dersom utlendinger kan komme til Vesten for å arbeide, og dersom de tillates å utnytte sine konkurransefortrinn – de kan ikke så mye og derfor kan de heller ikke kreve så høy lønn som ”de innfødte” – så vil dette være en stor fordel siden de kan få jobb og tjene penger, og det vil selvsagt også være en stor fordel for de som de jobber for. Jo flere som er i Vesten og arbeider, jo større blir velstanden i Vesten, og jo større blir velstanden for de som arbeider.

Så det er virkelig ting G8-lederne kan vedta og som vil være til stor hjelp. Men vi vil nok tippe at disse tiltakene ikke vil få demonstrantens støtte, demonstrantene fortrekker å komme med intetsigende fjas heller enn å gå inn på realiteter.

Dessverre frykter vi at G8-lederne ikke kommer til å gjøre noe av det som må til for å komme noen skritt nærmere det å ”make poverty history”.

Steven Spielbergs nye film ”Klodenes kamp” har i disse dager premiere verden over. Filmen er basert på H. G. Wells’ gamle fortelling om at jorden blir angrepet av marsboere: filmen er en fortelling om å forholde seg til et angrep fra en sterk og farlig fiende. Spielberg har ikke overraskende benyttet anledningen til å si noe om hvordan man bør forholde seg når man blir angrepet av en sterk og farlig fiende.

Filmens hovedpersoner spilles av Tom Cruise og Tim Robbins. Robbins’ karakter er i filmen en som med stor overbevisning hevder at man bør kjempe imot angriperne med militære midler, mens Cruises karakter forsøker bare å gjemme seg og holde seg unna i håp om at angriperne vil trekke seg tilbake. Med det politiske klima som finnes i Hollywood er det ikke annet å vente at i filmen er det det følgende som skjer: marsboerne trekker seg tilbake, Robbins’ karakter blir drept, mens Cruises karakter overlever og ”lives happily ever after”.

Det som kommer til uttrykk i filmen er selvsagt Spielbergs – og Hollywoods - syn på den krig som USA nå er involvert i. Det Spielberg & co ønsker er at USA ikke skal kjempe imot, men bare skal holde ut angrepene, og så vente og håpe at angrepene etter hvert opphører.

Spielberg sa på en pressekonferanse noen dager før premieren at Klodenes kamp er en parallell til 11. september, og fungerer som et prisme gjennom hvilket man kan se 11. september, krigen mot terror og USAs tilstedeværelse i Irak.

Manusforfatter David Koepp var i et intervju i Chicago Sun-Times like eksplisitt om filmens politiske vinkling: “Certainly, there are a lot of political undertones and overtones. The political tones of this movie will emerge for themselves. In the '50s, 'War of the Worlds' was, 'My God, the commies are coming to get us.' Now it's about fear of terrorism. In other parts of the world, the new movie will be fear of American invasion. It will be clearly about the Iraq war for them”.

Det syn som Spielberg gir uttrykk for er det som er vanlig i store deler av det som ofte betegnes som intellektuelle miljøer. Det vanlige syn der er altså at Vesten og USA ikke skal forsvare seg mot de terrorangrepene som militante muslimer har stått for i en årrekke. Det er klart at disse militante muslimene eksplisitt har erklært direkte krig mot USA og Vesten – se Osama bin Ladens krigserklæring fra 1996, og det er klart at regjeringene i en rekke muslimske land, først og fremst Iran, har støttet disse angrepene.

Vårt syn er at Vesten må forsvare seg mot disse angrepene med alle nødvendige militære midler. Vi er glade for at Spielberg og hans meningsfeller ikke laget tilsvarende filmer på 30-tallet – de ville oppfordringen vært at Vesten måtte finne seg i angrepene fra Nazi-Tyskland og holde ut til nazistene hadde gitt opp og trukket seg tilbake. Men sannheten er at nazistene ikke ville ha trukket seg tilbake, og vi ville i dag levd under nazisimen. Likeledes vil heller ikke de militante muslimene trekke seg tilbake. De militante muslimene har som mål å ta alt land i verden tilbake fra de vantro og sørge for at disse områdene blir underlagt Allahs lov. Å tro, som Speilberg & co, gjør, at disse etter hvert vil trekke seg tilbake, er utrykk for en naivitet som bokstavelig er livsfarlig. Hvis Spielberg & co får det so, de vil, vil vi alle om ikke lenge leve under sharia: kvinnene vil gå i burka, homofile vil bli henrettet, all ytringsfrihet vil bli opphevet, all frihet vil forsvinne og da vil all velstand forsvinne, det eneste studium som vil være tillatt vil være studier i Koranen, Hadtih, og lignende. Kort sagt: Hvis vi ikke kjemper tilbake mot de militante muslimene og de land som støtter dem, vil det gå nedenom og hjem.

Kina er fortsatt et kommunistdiktatur, men det meste vi hører i media om utviklingen i Kina handler om økonomien: økonomien er på enkelte punkter liberalisert, og dette har ført til at den økonomiske vekst er blitt svært stor.

Denne økonomiske veksten er i ferd med å føre til at Kina vil ha økonomisk styrke til å effektivisere sitt militærapparat, og da kan det bli farlig: Fastlands-Kina har ikke gitt opp den øya som den relativt frie republikken Taiwan ligger på.

Som kjent var det en borgerkrig i Kina etter annen verdenskrig – kommunistene under Mao gikk til krig for å gjøre hele Kina kommunistisk. Kommunistene vant, og nasjonalistene, under Chiang Kai Shek, flyktet til den lille øya Formosa, hvor de fortsatte å regjere som om de var den rettmessige regjering for hele Kina. De betraktet seg også som den den legitime regjering for hele Kina, også den delen av Kina på fastlandet som kommunistene hadde full kontroll over, og dette var selvsagt mer enn tvilsomt.

Frem til begynnelsen på 70-tallet var det Taiwan som representerte hele Kina i verdens fora, for eksempel FN. Men på 70-tallet, spesielt med president Nixons utenrikspolitikk, åpnet Vesten seg er for kommunist-Kina, og etter hvert ble Taiwan sparket ut av de fora hvor de representerte Kina og erstattet med representanter for kommuniststyret i Beijing. Taiwan ble i stadig større grad isolert, men USA har alltid sagt at de er alliert med Taiwan, og at de vil støtte Taiwan i en eventuell krig. Hittil har kommunist-Kina vært alt for svakt, militært sett, til å forsøke å okkupere Taiwan.

Kommunistene som styrer Kina har aldri gitt opp å erobre også Taiwan – de betrakter taiwaneserne som en gruppe som har tatt en del av deres land og laget sin egen stat. Men nå er situasjonen blitt farlig: Kina bruker en del av sin nye velstand til å bygge opp militæret, og de har skaffet seg store mengder avansert utstyr som kun kan benyttes i en okkupasjon av Taiwan.

En artikkel om den siste utviklingen i Washington Times sier følgende:

China is building its military forces faster than U.S. intelligence and military analysts expected, prompting fears that Beijing will attack Taiwan in the next two years, according to Pentagon officials.

U.S. defense and intelligence officials say all the signs point in one troubling direction: Beijing then will be forced to go to war with the United States, which has vowed to defend Taiwan against a Chinese attack.

China's military buildup includes an array of new high-technology weapons, such as warships, submarines, missiles and a maneuverable warhead designed to defeat U.S. missile defenses. Recent intelligence reports also show that China has stepped up military exercises involving amphibious assaults, viewed as another sign that it is preparing for an attack on Taiwan. …

The combination of a vibrant centralized economy, growing military and increasingly fervent nationalism has transformed China into what many defense officials view as a fascist state.

"We may be seeing in China the first true fascist society on the model of Nazi Germany, where you have this incredible resource base in a commercial economy with strong nationalism, which the military was able to reach into and ramp up incredible production," a senior defense official said.

For Pentagon officials, alarm bells have been going off for the past two years as China's military began rapidly building and buying new troop- and weapon-carrying ships and submarines.”

Dette er en meget farlig situasjon. Taiwan er nærmest isolert i hele verden; det er meget få land som har diplomatiske forbindelser med dem. Taiwan er i stor grad et fritt samfunn med en sterk økonomi og en høy velstand, men Taiwan er et lite land: befolkningen er ca 22 millioner, mens Kinas befolkning er ca 1000 millioner

Det er klart at de land som tenker kortsiktig og kun på økonomi vil velge å ha samkvem med Kina heller enn Taiwan; Kinas marked er 50 ganger større.

Dessuten innebærer de tradisjonelle holdninger at Taiwan er en utbryterrepublikk som har stålet en del av Kinas territorium, og derfor ikke har noen rettigheter. Vi frykter derfor at dersom Kina om noen år bestemmer seg for å invadere Taiwan militært og innføre kommunismen også der, så er det ingen som vil støtte Taiwan.

DLFs syn er i skarp kontrast med de tradisjonelle synspunkter. Vi mener at det er individer som har rettigheter, og at en stats legitimitet hviler på graden av frihet i området. En stats legimititet har ingen ting med hverken geografi eller historie å gjøre, legitimitetet hviler kun på ett eneste prinsipp: i hvilken grad er staten fri? I hvilken grad respekteres individers rettigheter?

En stat som undertrykker innbyggerne har etter vårt syn ingen legitimitet, og dersom en gruppe innenfor denne staten ønsker å etablere en fri stat, så har disse innbyggerne all rett til dette.

Så lenge Taiwan er friere enn resten av Kina så har taiwaneserne all rett til å ha sin stat i fred! Vi vil derfor støtte Taiwan derom Kina angriper. Vi har dog ingen makt å sette bak dette ønsket, men vi håper at USA vi stå sin gamle allierte bi. Vi frykter ikke at president Bush vil svikte Taiwan, men vi er ikke i tvil om hva som skjer dersom for eksempel Hillary Clinton blir president i 2009: da vil hun, med støtte fra hele verden, etablere en samarbeidsavtale mellom regjeringene i Beijing og Taipei, en avtale som innbærer at Taiwan etter hver blir en del av Kina, og med samme kommunistiske styreform som i fastlands-Kina.

Men uansett: DLF støtter frihet, og i dette tilfellet, siden Taiwan er friere enn Kina, innebærer dette at vi støtter Taiwan.

Det som nå skjer i Iran kan være begynnelsen til slutten for det islamske diktauret, som har tyrannisert befolkningen siden 1979.

I 1979 ble sjahen av Iran avsatt i et opprør mot det regime han sto for, et regime som desverre undertrykte enkelte politiske opposisjonelle, og om også torturerte politiske fanger. Folket ønsket et alternativ, og det fikk langt mer enn de ba om. Befolkningen var nonelunde vestlig orientert, og hadde for det meste en stor grad av materiell velstand og kunne nyte de muligheter som er vanlige i byer i Vesten. Som leder eter sjahen ønsket de det de trodde var en fredelig og mild prest, ayatholla Khomeiny, som i flere år hadde levd i landflyktighet i Frankrike.

Fra nesten første sekund begynte Khomeini å innføre et islamsk diktatur, og et enormt antall mennesker som ikke passet inn eller ville innrette seg etter sharia ble henrettet på diverse bestialske måter (pisking, steining og henging foran store folkemengder var vanlige og mye brukte henrettelsesmetoder i Iran etter Khomeini).

Dette styret har nå vart i omtrent 25 år, og den frihetsstreben som ble styrket i dette området etter USAs avsettelse av Iraks tyrann Saddam Hussein, ser nå ut til å ha nådd Iran med styrke. I de siste år har det vært til dels betydelige demonstrasjoner mot prestestyret i flere storbyer i Iran, men nå er disse blitt så kraftige at man kan begynne å telle ukene som prestestyret har igjen å leve.

For å gi inntrykk av at det nåværende regime hat støtte i folket ble det 17. juni arrangert valg i Iran, men alt tyder på at det var omfattende valgfusk fra myndighetene, og svært liten valgdeltagelse. Mao. mullahene klarer nå ikke lenger engang å gjennomføret valgfusk slik at det ikke er opplagt at det skjer fusk! De offisielle tallene for valgresultatet har spriket enormt avhengig av hvilken kilde de kom fra. Irans myndigheter har til og med vært så inkompetente at når de på TV har vist ivrige velgere i kø foran valglokalene, så har dette vært opptak fra valg som har vært avholdt for flere år siden.

Dessuten har det i det siste vært arrangert flere store demonstrasjoner mot regimet, flere iranere skriver blogger som er tilgjenglige over hele Iran og over hele verden, radio og TV er langt friere enn mullahene skulle ønske, osv.

Vi håper inderlig at også iranerne snart får en kraftig økning av sin frihet.

Dessverre er det slik at det er noen militante muslimer som hater frihet mer enn noe annet, og det er mulig at disse vil kjempe mot øket frihet i Iran på samme måte som de nå kjemper not øket frihet i Irak: ved å utstyre seg med dynamitt, ta seg inn i en menneskemengde av tilfeldige sivile, og så fyre av dynamitten.

Dessverre er det grunn til å frykte denne utviklingen i Iran, men det er slik at når et diktatur faller så kommer det som regel til at de som mister makt og innflytelse med alle midler vil forsøke å ødelegge det nye samfunn som bygges opp. Dette er dessverre en uunngåelig fase, men vårt syn er at man allikevel må forsøke å innføre frihet. Derfor ønsker vi de som i dag kjemper for friket i Iran lykke til, og vi regner med at de vil få et alvorlig gjennomslag om ikke lenge.

Avisene skriver i dag at EU har gått fra ”krise” til ”dyp krise”. Det som var årsaken til krisestempelet var Frankrikes og Nederlands Nei til grunnlovsforsalget, og når det nå snakkes om ”dyp krise” så er det uenigheten om det kommende budsjettet som er årsaken.

EU er et forsøk på å organisere hele Europa som en gigantisk velferdsstat, med bl.a. store overføringer innen landene og landene i mellom. Over tid vil slike overføringsordninger sementere en foreldet næringsstruktur, og de som mottar støtte vil ikke gi avkall på den, og de som tvinges til å betale for støtteordningene vil etter hvert bli mindre og mindre villige til å betale. Det er dette som nå kommer til uttrykk i uenighetene om budsjettforsalget, hvor hovedpeonget reellt sett er at England ikke vil øke sine innbetalinger, dvs. sine overføringer til franske bønder (for å sette det litt på spissen).

Europa stagnerer, og denne stagnasjonen vil fortsette så lenge landene i Europa tror at de kan fortsett å bygge sosialismen (velferdsstatens innebygde maktstrukturer medfører nødvendigvis en gradvis sterkere sosialistisk organisering av samfunnet). Sosialismen fører nødvendigvis til fattigdom, dette har vi sett i samtlige tilfeller hvor sosialismen ble innført – fra de minste enheter (Israels kibbutzer) via små land (Cuba) til enorme land med et stort antall satellittstater (Sovjet). Sosialismen går kort fortalt ut på å ta fra de som jobber eller jobber effektivt og gi til de som ikke jobber eller jobber ineffektivt. Et samfunn, stort eller lite, som er oganisert etter dette hovedprinsippet vil nødvendigvis gå nedenom og hjem.

Europa stagnerer, og denne stagnasjonen vil fortsette med stadig økende styrke så lenge politikerne fortsetter å bygge sosialismen. Samtidig ser vi naturlig nok vekst i de områder som nå kaster av seg sosialismen og innfører en viss grad av markedsøkonomi: Vi ser at India og Kina nå er i ferd med å få lommer av velstand og rikdom - og dette er selvsagt i områder hvor myndighetene i betydelig grad har avviklet de byråkratiske og skattemessige hindringer for utvikling av et velfungerende næringsliv.

Hva vil skje fremover? Vil indere, kinesere og europeere lære av det som nå skjer? Det er selvfølgelig vanskelig å si noe om dette; trangen til og evnen mennesker har til å lure seg selv av ønsketenkning og virkelighetsflukt synes enorm, noe vi nå tydelig ser både blant EU-politikerne i Europas befolkning. Hvis trenden ikke snur snart vil man ikke langer ha grunnlag for å snakke om kun en ”dyp krise”, da vil ”katastrofe” være en mer passende beskrivelse. Vi for vår del håper at de som arbeider for å spre de ideer som friheten bygger på vil lykkes. For hvis disse ideene blir spredt i tilstrekklig grad, vil det medføre at samfunn blir organisert med stor grad av individuell frihet, og det er kun individuell frihet som vil resultere i samfunn med stor grad av harmoni og velstand.

G8-landenes finansministere ble lørdag 11/6 enige om en avtale om å slette 260 milliarder kr som en del u-land skylder långivere i de rike land. 18 afrikanske land får slettet til sammen 40 milliarder dollar, eller 260 milliarder norske kroner. Avtalen omfatter all gjeld til IMF (Det internasjonale pengefondet), Verdensbanken, m.fl.

U-landsgjelden er et resultat av at vestlige lands banker, direkte eller via institusjoner som IMF, har gitt lån til regjeringer i u-land. Disse lånene er altså ikke gitt etter en solid kredittvurdering av lånesøker, men etter politisk press fra regjeringene i de rike landene.

I mange tilfeller har regjeringene i u-landene ikke benyttet disse midlene til investeringer som kunne gi avkastning, midlene er i stor grad gått til u-landspolitikernes prestisjeprosjekter eller til de samme politikernes private bannkonti.

Selv om denne gjelden nå ettergis, vil den måtte betales av noen. Enten må den betales av skattebetalerne i u-landene, eller, nå når gjelden «ettergis», må den betales av skattebetalerne i de landene hvis regjeringer har stått for lånene.

Det finnes enkelte u-land som virkelig har klart å bruke disse pengene på en fornuftig måte, og disse har betalt tilbake slik de opprinnelige avtalene innbar. Når gjelden for de useriøse låntagerne nå ettergis, vil dette virke som en straff for de som har håndtert sine lån på en ansvarlig måte, og som en belønning for de land som har være uansvarlige. (Men det er intet nytt i dette: kjernen i all sosialdemokratisk politikk består jo i å straffe de seriøse og belønne de useriøse.)

Så, dette handler om følgende; forrige generasjons politikere har pålagt private banker å gi lån til usolide lånetagere. Lånetagerne har brukt pengene på en useriøs måte. Låntagerne klarer ikke å betale tilbake. Dagens politikere pålegger skattebetalerne i sine egne land å betale for kalaset.

Er dette rettferdig? Er det rettferdig at dagens politikere pålegger sine skattebetalere å betale for forrige generasjon politikeres useriøse utlånspolitikk? Vi kan ikke si annet en Ja til dette, siden skattebetalerne har stemt på de politikere og den politikk som har brakt oss i den situasjon vi er i nå.

La oss til slutt ha sagt at u-landene hadde klart seg lange bedre dersom de ikke hadde fått noen penger fra Vesten i det hele tatt, men hadde måttet basere seg på frihandel.

Det kan se ut som om det går dårlig I Irak: nesten daglig hører vi om terrorister som angriper tilfeldige grupper av sivile og sprenger dem og seg selv i luften. Hver eneste dag i det siste har vi hørt om ti-talls omkomne i disse terroraksjonene, og enkelte dager er antall omkomne oppe i nesten 100.

Dette er selvfølgelig forferdelig. Men hva er bakgrunnene for disse aksjonene, som stort sett ikke rammer koalisjonssoldater, men tilfeldige sivile irakere?

Vi vet at enkelte grupper i Irak var imot USA og de alliertes forsøk på å avsette tyrannen Saddam Hussein og å innføre er demokratisk styre. Vi vet at disse forsøkte å kjempe militært imot den USA-ledede koalisjonens frigjøring av Irak. Vi vet at disse gruppene tapte. Vi vet at disse forøkte å forhindre at valgene i januar ble avholdt. Disse gruppene tapte. Vi vet at disse gruppene forsøker å hindre irakere flest i å delta i valget. Disse gruppene tapte. Vi vet at disse gruppene forsøkte å hindre at det ble etablert en demokratisk valgt regjering. Disse gruppene tapte.

Så i det store og hele har det gått én vei: de kreftene som har kjempet for demokrati har i det store og hele seiret ved hver eneste konfrontasjon, og tyranni-tilhengerne har tapt hver eneste konfrontasjon.

Så det som skjer nå er at tyranni-tilhengerne er forbannet: de er forbannet på det irakisk folk som har sviktet dem. Det er derfor de nå skyter vil omkring seg for å ramme flest mulig vanlige irakere (de skyter dog ikke, de bruker dynamitt).

De som rammes i disse terroraksjonene er vanlige irakere som søker jobb, det er kvinner og barn som er på handletur på torget, og det er unge menn som vil melde seg til tjeneste i politiet eller i hæren - antagelig for å bekjempe terroristene.

Det er klart at det ikke er noen strategi bak terroraksjonene – disse har som formål kun å straffe irakere for å ha sviktet diktatur og tyranni.

Men dette viser også terroristene synger på sitt siste vers. Å sprenge tilfeldige irakere i luften er ikke noe som vekker sympati blant irakere flest, selvsagt.

Derfor er vi optimister mht utviklingen i Irak. Vi håper inderlig at terroristene blir nedkjempet, og at irakere får leve i stadig større frihet, med alle de fordeler som dette fører med seg. Dessuten, jo flere av Midt-Østens diktaturer som faller, jo mindre støtte vil terrorister motta for å utøve sine aksjoner mot Vesten. Og dette er en svært god ting for oss: aldri mer 11. september!

Iran er et av de aller verste land på kloden: landet er et islamistisk diktatur totalt uten frihet for befolkningen: kvinner som blir dømt for utroskap blir henrettet på den mest brutale og barbariske måte som tenkes kan, opposisjonelle blir også henrettet på brutale måter, det er ingen religionsfrihet eller ytringsfrihet, osv.

Dette har vært velkjent siden Iran ble et teokrati i 1979.

Like velkjent er det at Iran er den makt som i størst grad støtter islamistisk terror over store deler av Midt-Østen og i Vesten.

Iran står bak terrorgrupper som Hizbollah, og Iran står bak de mange terroraksjoner mot sivile som i de siste månedene er blitt utført mot befolkningen i Irak. En rapport fra amerikansk UD sier at “Iran pursued a variety of policies in Iraq during 2004, some of which appeared to be inconsistent with Iran's stated objectives regarding stability in Iraq... Senior (Iraqi) officials have publicly expressed concern over Iranian interference in Iraq, and there were reports that Iran provided funding, safe transit, and arms to insurgent elements...”.

Oversatt til klart og tydelig norsk betyr dette at “Iran sier at de vil ha et stabilt Irak, men egentlig støtter de terrorister som gjør sitt beste for å spre død og fordervelse blant sivile irakere”. Amerikansk UD kunne også tilføyd at ”støtten til terroristene er koordinert med Syria, og Iran arbeider også for å hindre en demokratisering av Libanon”.

Til tross for den store ufriheten som iranerne lever under, er det tegn til demonstrasjoner og opprør mot mullah-styret. For få uker siden var det store demonstrasjoner og arbeidsnedleggelser i noen av de olje-rike regionene, i hovedsak omkring Ahwaz. Demonstrantene krevde en slutt på preste-styret, og ikke uventet ble mange mennesker drept da politiet slo til mot demonstrantene. Første mai var det store demonstrasjoner i mange av de store byene. I Teheran ble kommende (?) president Rafsanjani “shouted down” av demonstranter, på samme måte som kommunistdiktatoren Ceausescu under sin siste tale før det rumenske folk gjorde opprør og kastet av seg kommunismen i 1989. Under demonstrasjonen i Teheran ble plakater med portrett av topp-diktatoren Khamenei også revet ned.

Det er altså muligheter for at bevegelsen henimot øket frihet, som vi nå ser i enkelte land i Midt-Østen, også spres seg til Iran. Dette vil i så fall være et stort gode, både for befolkningen i Iran, og for mennesker som lever utenfor Iran; faller mullah-styret i Iran vil antall terroraksjoner utenfor Iran gå sterkt ned.

Men dette fører til at man må stille følgende spørsmål: Hvorfor tier president Bush, visepresident Cheney og utenriksminister Rice? Disse har tidligere i klare ordelag støtte bevegelser i retning av øket frihet i en rekke andre land. Men mht. Iran så tier de. Hvorfor?

Vi kan dessverre ikke svare på dette spørsmålet. Hvis det er feighet så er det høyst kritikkverdig, men feighet er ikke noe vi forbinder med hverken Bush eller Rice eller Cheney.

Så vi kan bare spekulere på at Bush arbeider i det skjulte for å spre frihet, slik han har gjort tidligere. (Det var antagelig meget hemmelige og meget kreative tiltak fra USA som gjorde at Orange-revolusjonen i Ukraina var vellykket.)
Uansett håper vi at mullahenes terrorstyre faller med det første.

Som et liberalistisk parti vil vi normalt støtte liberalistiske partier ved valg i andre land. Siden det ikke finnes none seriøse liberalistiske partier i noe land utenfor Norge, har vi som regel støttet de konservative partiene, f.eks. Republikanerne i USA og de konservative i England.

Ved morgendagens valg i England vil vi allikevel støtte Arbeiderpartiets statsminister Tony Blair.

England ble kjørt skikkelig i grøfta i de første tiår etter 1945. Både Arbeiderpartiet og de konservative førte en sosialistisk politikk som mot slutten av 1970-tallet hadde sørget for at England hadde lav velstand, høy arbeidsløshet, sosial uro, og var utsatt for et ”brain drain” – de mest ressurssterke emigrerte til USA.

Margarte Thatcher, som ble statsminister i 1979, snudde om på dette. Hun vingeklippet fagforeningene, som var en av de sterkeste krefter bak Englands sammenbrudd, og hun privatiserte, deregulerte og redusere skatter.

Resultatet uteble ikke, og i dag er England et av de mest velstående land i Europa. Arbeidsløsheten er for eksempel kun ca halvparten av hva den er i Frankrike og Tyskland, statens andel av økonomien er mindre enn i de andre store europeiske land, næringslivet har fleksibilitet og færre restriksjoner enn i mange andre land. Pga. dette har England hatt en jevn økonomisk vekst i innpå 20 år.

Selv om de konservativere mistet makten til Arbeiderpartiet i 1997, har arbeiderpartiregjeringen under Tony Blair ikke gjort om på de reformene som Margaret Thatcher innførte – det er derfor veksten i England ikke har stanset opp. (Det finnes et rykte om at en gang når Blair ble kritisert av en venstreorientert partifelle for ikke å ha lagt om den kurs som Thatcher la opp til, så sa han til vedkommende ”Oh, grow up!”. Vi vet ikke om denne historien er sann eller ikke, men innholdet er treffende.)

Blair fortjener dog størst beundring og respekt for at han til tross for stort press fra de venstreorienterte i eget parti valgte å være med USA i frigjøringen av Irak. Blair viste her et mot og en integritet som stiller de fleste andre politikere i skyggen.

Hvis det er noe som kan koste Blair sin tredje valgserier på rad, så er det nettopp dette, hans støtet til frigjøringen av Irak. Siden denne krigen tvers igjennom var moralsk og rettferdig, er det mange venstreorienterte som ikke støtter den, og mange av disse kan bli sittende hjemme under valget. Dette vil selvsagt reduseres Blairs sjanser til å bli gjenvalgt.

Beklagelig nok har de konservative valgt å gå til angrep på Blair pga. en relativt ubetydelig hendelse i forberedelsene til krigen. De konservatives leder, Michael Howard, lager et stort nummer ut av at en av regjeringens juridiske rådgivere før krigen visstnok hevdet at krigen ville være ulovlig og at han muligens ble presset til på skifte syn og at Blair muligens ikke har fortalt hele sannheten om dette. Denne krigen har ført til at en av historiens verste tyranner, Saddam Hussein, ble avsatt, og den har ført til at det er en bevegelse for demokrati i store deler av Midt-Østen. At dette på sikt vil være svært positiv er det ingen tvil om. Og når de konservative i England ignorerer alt dette og blåser opp det som i verste fall er en byråkratisk detalj, er ynkelig, og vi synes at Michael Howard & co burde skamme seg.

Uansett så vil vi i dette valget ikke støtte de konservative. Vi støtter Blair, og håper at valget i morgen gir en stor seier til Blair.

”Sovjetunionens kollaps er den største politiske katastrofe de siste hundre år”. Den som uttalte dette var Russlands president, Vladimir Putin, og han sa dette i sin tale om rikets tilstand til den russiske nasjonalforsamlingen.

Uttalelsen er svært overraskende, og har vakt berettiget oppsikt. Sannheten er jo at det var etableringen av Sovjetunionen i årene etter den såkalte oktoberrevolusjonen i 1917 som var den største politiske katastrofe de siste hundre år.

Sovjetunionen brøt sammen omkring 1990, og etter dette har det gått litt over stokk og stein for de republikkene som Sovjetunionen delte seg opp i. Det var håp om at disse republikkene, inkludert den største av dem, Russland, ville utvikle seg i retning av øket frihet og markedsøkonomi, men dessverre har denne trenden, som på et vis begynte etter 1990, blitt snudd av president Putin.

I de siste årene har han forsøkt å få staten til å overta store energiselskaper, private forretningsfolk er blitt trakassert, ytringsfriheten er blitt redusert på ulike måter, og Putin har også innført ”reformer” som har redusert innbyggernes innflydelse over egen tilværelse: han har avviklet ordningen med at lokale ledere ble valgt av lokalbefolkningen. Det ser ut til at Putin, som var KGB-agent under kommunismen, vil gjøre om Russland til et diktatur.

Mange hadde håp om at Russland ville bli et fritt samfunn etter sosialsimens uunngåelige sammenbrudd omkring 1990, men som vi så godt vet: frihet forutsetter at rasjonelle verdier dominerer i befolkningen. Dessverre er russisk kultur i meget stor grad preget av ulike formet for mystisisme (kommunisme, religion), og kollektivisme, og da er det svært vanskelig, om ikke umulig, å få innført frihet.

Så hvordan det vil gå med Russland er ikke lett å si: det kan gå rett vei, det kan gå slik at landet bli preget av anarki og kaos, og det kan bli borgerkrig.

Den som lever får se.

I de siste årene har vi stadig oftere måttet se på kalenderen når vi har lest om nye utspill fra politikerne; vi må forsikre oss at utspillet ikke er en aprilspøk.

I går leste vi en artikkel i Dagbladet om et nytt utspill, riktignok et svensk utspill, og hvor Dagbladet selv presiserte at dette ikke var en aprilspøk.

Dagbladets artikkel begynte slik: "Ingressen du leste er ingen forsinket aprilspøk. Den er høyst reell og diskuteres på høyt politisk nivå i Sverige."

Og hva var det saken handlet om? Dagbladet: "I forbindelse med åpningen av den nye Svinesundsbroen mellom Norge og Sverige har det oppstått et problem på svensk side av grensen. I motsetning til i Norge er det nemlig ikke lov å bygge bomstasjoner på allerede eksisterende veier i Sverige. Det er bare på nye veier at penger kan innkreves....". Den løsningen som politikerne har vurdert er å gjør en del av det svenske territorium norsk. Altså reellt sett å flytte grensen mellom Norge og Sverige!

Dagbladet skriver: "Men samtidig som unionsoppløsningen feires, kan Norge få forvaltningsansvar over deler av svensk territorium. Grenseflyttingen vil være av administrativ art, selve riksgrensen vil ikke flyttes, skriver fagbladet Vegen og vi.

- Vi hadde håpet å finne en løsning innen 1. april, men vi har nå forskjøvet fristen til midten av april, sier departementsråd Hans Brändstrøm i Næringsdepartementet i Sverige til Dagbladet.no.

- Diskuterer dere å flytte grensen?

- Jeg vil egentlig ikke kommentere denne saken og spørsmålet ditt nå. Jeg skal ha et møte med statssekretæren om saken i morgen. Kanskje du kan snakke med han, sier Brändstrøm."

Altså: den svenske velferdsstaten trenger mer penger. Det eneste som kan gi penger i dette tilfellet er altså å flytte riksgrensen mellom Norge og Sverige slik at svenskene kan ta inn bompenger på en måte som nå ikke er tillatt etter svensk lov.

Vi er trygge på at vi kan vente oss flere og flere absurde utspill i fremtiden etter som velferdsstaten går den veien den må: samme vei som høna sparker.

(La oss for ordens skyld si at vi er overbevist om at den foreslått ordningen ikke vil bli gjennomført, men vi bruker vare dette eksemplet for å illustrere hvor absurde utspill politikerne vil kommer med i årene fremover.)

Som de faste lesere av disse kommentarene vet er vår oppfatning at velferdsstaten er et system hvor staten tar seg av det meste, ikke forenlig med et velferdssamfunn. DLF vil ha et velferdssamfunn, og for å få til dette må makten tas fra politikerne og gis tilbake til individene.

Mht den konkrete saken så kan mange av problemene løses ved at norske avgifter på dagligvarer o.l. sette kraftig ned; grunnen til den store trafikken til Svinesund er jo å finne i de høye dagligvareprisene i Norge: nordmenn som bor i grensetraktene sparer tusener på tusener av kroner på å handle i Sverige.

Men er det en ting vi kan være sikre på, så er det at når dagens sosialdemokratsike politikere ser et problem, så iverksetter de tiltak som vil gjøre problemene enda større.

Dessverre finnes det kun ett parti i Norge som ikke er sosialdemokratisk, og så lange dette partiet, DLF, er så lite som det er, så vil det fortsette å gå den veien høna sparker.

President Bushs klare valgseier har gitt ham et sterkere mandat, og det er i det siste blitt tydelig at han vil bruke dette til å kjøre en enda klarere versjon av sin politikk. Ikke det at denne politikken er sammenfallende med DLFs, men Bushs politikk er på enkelte punkter så god som vi kan vente av en tradisjonell politiker.

La oss her kort kommentere noen av de utnevnelser Bush har foretatt etter gjenvalget.

For det første ble den myke utenriksministeren Colin Powell byttet ut med den kunnskapsrike, dyktige og sterke Condi Rice. Vi anser dette som et svært godt trekk av Bush. Rice har en bakgrunn som gjør at hun vil ha autoritet i enhver forsamling, og hennes sterke overbevisning gjør at hun er en av president Bushs sterkeste støttespillere.

Bush har nominert den nykonservative hauken Paul Wolfowitz som leder i Verdensbanken. Wolfowitz er en av hovedarkitektene bak det som ser ut til å bli en svært vellykket aksjon fra USA for å innføre demokrati og øket frihet i Midt-Østen. Nominasjonen av Wolfowitz har derfor sjokkert Europa, som av ulike grunner har ønsket å beholde Midt-Østen i den middelalderske tilstand området har vært i i de siste 1000 år. Grunnene til den europeisk/russiske motstanden mot frigjøringen av Midt-Østen har vært ren feighet, vennlige forbindelser med ulike diktaturstyrer for å sikre oljeforsyninger, eller en generell mistro mot Vestens verdier. Wolfowitz har skåret igjennom alt dette og til tross for stor motstand gjort det rette, og resultatet ser ut til å bli en suksess av historiske dimensjoner.

DLFs syn er at Verdensbanken bør avvikles, men det nest beste er å få en innsiktsfull person med det rette verdigrunnlag som leder. Og da kan vi ikke komme nærmere enn Paul Wolfowitz. Wolfowitz har den innsikt og erfaring som trengs for å lede Verdensbanken. Han har vært dekanus ved Johns Hopkins University, han har arbeidet med nedrustningsspørsmål, og han har vært USAs ambassadør i Indonesia. Og nå er han vise-forsvarsminister i USA.

En tredje av Bushs utnevnelser er ny FN-ambassadør: Til denne posisjonen har Bush nominert John Bolton. DLF ville foretrekke at USA og andre viktige land trakk seg ut av FN, men dette er nok foreløpig for radikalt.

Bolton er allikevel rett man på rett sted. Bolton er ingen lagspiller, han vil ikke være med på å dekke over alt snusk som foregår i FN og alt de gale som FN gjør, slik de fleste FN-ambassadørene, også de amerikanske, har gjort.

Bolton vil bruke FN til å spre frihet og demokrati, og han er mann som har ordet i sin makt, og som ikke er redd for å bruke det. Han har derfor flere ganger kommet med upopulære sannheter om FN, og de som fortsatt vil holde FNs mange skjeletter inne i skapet, frykter det som vil skje når Bolton får posisjonen som USAs FN-ambassadør. Bolton har ifølge rapporter vi har lest alltid vært en mann med høy integritet og stor suksess i sine tidligere stillinger, og dette lover godt for verden.

Vi synes derfor at dette er så lovende som man kan forvente. Bush er selvsagt ikke DLFer, men som en tradisjonell politiker gjør han mye bra. Og slik det ser ut nå er utenrikspolitikken en stor suksess. Vi håper at denne politikken vil føre til at flere mennesker i Midt-Østen kan kaste av seg de fascist/teokratiske styrene de har (og disse fascist/teokratiske terrorregimene har naturlig nok stor støtte fra sosialister over hele verden). Men Bush har sin agenda og står på den, og det ser ut til at denne vil føre til større frihet og øket velstand for hundrevis av millioner av mennesker. Vi synes at dette er en god ting.

For noen dager siden klarte russerne å ta livet av den tsjetenske terroristlederen Aslan Maskhadov (de fleste kommentatorer kaller ham dog ikke terroristleder, de kaller ham opprørsleder, men det hans side gjør er å bruke terror mot sivile i Russland og i Tsjetenia, og deres formål er å gjøre Tsjetenia om til en islamsk republikk), og kommentatorene sier det samme som de alltid sier når land forsvarer seg med vold mot terror utført av militante muslimer: dette vil føre til flere terrorangrep.

Her er noen eksempler fra de siste 20 år:

I 1986 sprengte libyske agenter bomber som drepte amerikanske soldater i Tyskland. USA under president Reagan svarte med et meget begrenset militært angrep på noen libyske militærbaser, og kommentatorene sa at dette ville føre til flere terrorangrep mot USA.

Kommentatorene tok feil, antall angrep gikk ned.

Etter 11. september 2001 gikk USA til angrep på Afghanistan, hvis regjeringen støttete terroristene som sto bak angrepet mot USA. Kommentatorene sa at dette ville føre til flere angrep mot USA. USA gikk også til angrep på Irak, som hadde støttet et stort antall terrorangrep på Vesten. Kommentatorene sa at dette ville føre til flere angrep mot USA og Vesten. Men etter angrepene på Afghanistan og Irak har det ikke vært et eneste angrep på amerikansk jord.

I 2004 likviderte Israel terroristlederen Sjeik Yassin, og kommentatorene sa at dette ville føre til flere angrep mot Israel. Noe senere samme år likviderte Isreal Yassins etterfølger som leder i Hamas, Rantissi, Kommentatorene sa at dette ville føre til flere terrorangrep mot Israel. Men det som skjedde var at antall angrep på Israel gikk kraftig ned.

Det som skjedde i samtlige av disse tilfellene var altså at antall angrep gikk ned! Om angrepet mot Libya i 1986 sa ekspertene noen få år etter at dette angrepet var et vendepunkt i kampen mot terror: dette var første gang at Vesten (utenfor Israel) svarte militært på et slikt terrorangrep, og dette føret til en reduksjon i antall angrep.

Men hva sier kommentatorene etter likvideringen av Aslan Maskhadov? De sier at drapet av Aslan Maskhadov vil føre til flere terrorangrep på Russland.

Vi mener at terroristene må bekjempes med militær makt: det Vesten bør gjøre er i størst mulig grad å eliminere terroristlederne. Dette vil føre til at antallet angrep mot Vesten synker, og dette vil også gi grunnlag for at de områdene hvor terrorismen kommer fra kan begynne å bli organisert slik at befolkningen kan begynne å få et harmonisk og fredelig liv: Det er ikke slik som vanligvis sies at fattigdom fører til terror, det som derimot er sant er at terror fører til fattigdom: det er umulig å ha en stabil verdiskapning i områder som er utgangspunkt for terror. Så ved å eliminere terroristlederne vil angrep mot Vesten stoppe opp, de områdene som terroristlederne bruker til rekruttering vil bli stabile, og næringsvirksomhet vil kunne komme i gang.

Også her er sannheten stikk i strid med det venstresiden hevder: det er terrorisme og kriminalitet som fører til fattigdom, det er ikke fattigdom som fører til kriminalitet og terror. Vi frykter at venstresiden aldri vil lære dette, og at mange land derfor vil føre en helt gal politikk, en politikk som vil ha svært skadelige resultater.

For noen måneder siden forsøkte en asylsøker å styret et innenriksfly fra Kato Air. Mannen gikk løs på flyverne med øks, og flyet var nær ved å styrte. Det vi ble fortalt umiddelbart etter at dette skjedde var at mannen var i psykisk ubalanse, og at dette var en fortvilet manns handling.

Nå pågår rettssaken mot mannen, og det kommer frem interessante opplysninger.

Vi siterer fra Aftenpostens dekning av saken:

”Mens øksemannen lå fremover piloten i Kato-Air flyet skal han ha slått av flere sentrale brytere i flyet. … Da pilotene igjen fikk kontroll over flyet, var både hovedstrømbryteren og radioen slått av. Strømbryteren er i taket i cockpit, mens radio-bryteren er i midtkonsollen. Begge er beskyttet av bøyler, og skal ikke kunne slås av ved en feiltagelse. … tiltalte Ibrahim Bentera røsket headsettene av begge flyverne. Etter dramaet ble den ene øretelefonene funnet knust, mens den andre hadde avslitt ledning. … I retten har spørsmålet om tiltaltes kunnskap om fly flere ganger kommet opp. Ibrahim Bentera kaller seg sivilingeniør innen informatikk, og ble på asylmottaket sett på som dataekspert. …Flytekniker Pål Larsen fikk som vitne spørsmål om man via Internett kunne lære seg om flyets instrumenter. - Ja. Alt finnes på Internett, også informasjon om denne typen Dornier-fly”

Dett tyder ikke på at tiltalte var forvirret, dette tyder på at handlingen var nøye planlagt og gjennomført.

Vi siterer vider fra Aftenposten: Etter mellomtittelen ”Utelukker hukommelsestap” leser vi: ”Nevrologisk sakkyndige så godt som utelukker at den tiltalte øksemannen hadde hukommelsestap [han sier at han ikke husker noe fra overfallet]eller epileptisk anfall. …De tre psykiatrisk oppnevnte sakkyndige i Kato-Air rettssaken, Andreas Hamnes, Steinar Nilsen og Harald Schrader, utelukker at den tiltalte hadde hukommelsestap. … Professor i nevrologi, Harald Schrader, fant i sine undersøkelser ingen hjerneskade ved tiltalte. Han fant heller ingen nevrologisk grunn til at tiltalte ikke husker hva som skjedde da han angrep Kato Air-pilotene.”

Vider fra Aftenposten: ”Den 34 år gamle Ibrahim Bantera hevder at han ikke husker det han gjorde ombord i flyet. Han husker at han gikk ombord, at han da flyet var oppe i luften tok av seg jakka. Han leste i en bok og ringte til en kamerat fra sin mobiltelefon. Deretter husker han ingenting før han ligger på flyets gulv med to menn oppå seg.

I retten kommenterte professor Harald Schrader dette.- Ca. 70 prosent av alle som er tiltalt for grov vold påberoper seg hukommelsestap. Det er i grell kontrast til det vi ser i våre undersøkelser, sa han.

Schrader har foretatt grundige nevrologiske undersøkelser av den tiltalte. Det er foretatt lange måleserier for å blant annet finne mulig epileptisk aktivitet. - Vi finner ikke epilepsi. Uansett er vold i sammenheng med epileptisk anfall svært, svært sjeldent, sa han.”

Han viste til eksempler med forbigående, omfattende hukommelsestap.- Her blir pasienten forvirret og hjelpeløs. Man kan i løpet av et slikt anfall utføre rutinemessige ting, men ikke pågående, aggressive handlinger, sa det sakkyndige vitnet Harald Schrader i Salten Tingrett.”

Alt dette tyder på at det som skjedde i Kato Air-flyet var en selvmordsaksjon: en militant muslim forsøker å styret et fly med passasjerer om bord.

La oss i denne sammenhangen trekke frem en rapport utarbeidet av Forsvarets Forskningsinstitutt om drapet på den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh: Også dette drapet er fremstilt som en gal mans handling, men i denne rapporten fra FFI hevdes det at gjerningsmannen tilhørte en militant muslimsk gruppe som hadde planlagt et spektakulært politisk drap i Nederland. Da det tiltenkte offeret for dette drapet ikke var mulig å nå, valgte de van Gogh isteden.

Dette bekrefter at det ikke bare er amerikanere som angripes pga amerikanske utenrikspolitikk, personer over hele Vesten er under angrep, og ikke bare kjente islam-kritikere som van Gogh, men også vanlige flypassasjerer på en liten innenriksrute i Norge.

Det som skjer er at militante muslimer angriper Vesten. Hvordan forsvarer vi oss mot dette? Førts og fremt må befolkningen i Vesten bli kjent med Vestens verdier, de verdier som Vestens sivilisasjon bygger på: rasjonalitet, individualisme, rasjonell egoisme, frihet. Dessverre står disse verdiene svakt i dag, det er de motsatte ideene – irrasjonalitet og følelsesdyrkning, kollektivisme, selvoppofrelse som etisk ideal, og stor grad av ufrihet – som dominerer i dag.

Det er disse dominerende ideene som gjør at vi i så liten grae blir informert om hva faren og angrepet består i, og det er også disse ideene som gjør at vi ikke er i stand til å forsvare oss.

Det fines en gammel kinesisk forbannelse som lyder slik: ”Måtte du leve i interessante tider”,. Og nå lever vi i svært interessante tider. Hvordan det kommer til å gå får vil vel ikke vite før om 100 år.

.
.
.
.
.
.

Kilder til det ovenstående:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article985435.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article984639.ece

En omtale av FFIs rapport, med link til rapporten, ligger her:

http://www.mil.no/felles/ffi/start/article.jhtml?articleID=94516

Etter at USA avsatte Taliban-tyrannene i Afghanistan og Saddams terrorist-regime i Irak, er det i ferd med å skje meget store endringer i Midt-Østen.

I Irak ble det i januar avholdt et demokratisk valg som var overraskende vellykket.

I Saudi-Arabia ble det like etter valget i Irak avholdt lokalvalg (men kvinner hadde ikke stemmerett) .

Egypts diktator Hosni Mubarak ønsker seg nå en motkandidat ved neste valg – i tidligere valg har Mubarak stilt uten motkandidater.

I Libanon skjer det nå et bredt folkelig opprør mot Syrias okkupasjon og den marionett-regjeringen som styrer etter Syrias ønsker.

En kommentator i The Daily Telegraph har beskrevet det som har skjedd i Midt-Østen som at den arabiske Berlin-muren har falt: han sammenligner det som nå skjer i Midt-Østen med det som skjedde med det kommunistiske Øst-Europa omkring 1990.

Nå er det slik at overgangen i Europa skjedde fredelig; det var ingen kommunistiske terrorister som utførte massedrap mot de deler av sivilbefolkningen som støttet den økende friheten, mens spesielt i Irak forekommer det dessverre fortsatt at grupper som støttet Saddams diktatur dreper sivile og fredelige irakere i stort omfang.

Nå er det alltid slik at når man ser historien i ettertid så ser man de store linjer, men når man er midt oppe i det, så ser det kaotisk ut, spesielt for de som er svært nærsynte. De beklagelige terroraksjoner som myndighetene i Irak ikke klarer å stanse, selv ikke med hjelp av USA og de allierte, vil nok fortsette i noen tid fremover, men i det store og hele ser det ut til at også den arabiske verden nå vil bevege seg nærmere i retning av å organisere sine samfunn på en mer sivilisert måte enn de har gjort hittil.

Som sagt, det meste er noe kaotisk mens det står på, men det er grunn til å ha forhåpninger om at dette kan gå bra.

Det er dog skjær i sjøen: Iran er fortsatt et islamistisk diktatur, som i tillegg forsøker å utvikle atomkraft (ikke for å lage atombomber, men for å ha en energikilde siden de har så lite olje), og palestinerne forsetter sine terrorangrep mot sivile israelere.

Midt-Østen har vært et arnested for undertrykkelse og terror i hundrevis av år, og det viktigste element i å få avviklet dette er å sørge for at militant islam ikke lenger sitter ved makten, men blir erstattet av frihet og demokrati. For få til dette er det en enorm jobb som må gjøres, men det ser ut til at president Bush, spesielt nå når han har Condi Rice som utenriksminister, i det store og hele har ført en politikk som kan gi de resultater han sa han ville oppnå. Dessverre gjør USA for lite overfor Iran og PA, men man kan jo håpe.
.
.
.
.
Tillegg onsdag ettermiddag: til og med den venstreorienterte New Your Tinmes gir president Bush mye av æren for den positive utviklingen i Midt-Østen. Vi siterer fra lederen 1/3:

Still, this has so far been a year of heartening surprises - each one remarkable in itself, and taken together truly astonishing. The Bush administration is entitled to claim a healthy share of the credit for many of these advances. It boldly proclaimed the cause of Middle East democracy at a time when few in the West thought it had any realistic chance. And for all the negative consequences that flowed from the American invasion of Iraq, there could have been no democratic elections there this January if Saddam Hussein had still been in power. Washington's challenge now lies in finding ways to nurture and encourage these still fragile trends without smothering them in a triumphalist embrace.
.
.
.
Hele lederen ligger her (krever registrering):
http://www.nytimes.com/2005/03/01/opinion/01tue1.html

Vi sakser fra VG 13/2: Israelske myndigheter uttalte søndag at de vil løslate 500 palestinske fanger.- En tillitserklæring til Abbas, sier Ariel Sharon.

Israels statsminister Ariel Sharon uttalte at løslatelsen er en tillitserklæring til palestinernes leder Mahmoud Abbas og et ledd i å bygge gjensidig tillit, skriver nyhetsbyrået AP.

Løslatelsen av fanger følger etter at Israel også har gitt flere palestinske militante i eksil muligheten til å returnere til hjem til Vestbredden, samtidig som de planlegger å gradvis gi palestinerne kontrollen over fem byer på Vestbredden.

Vi velger å se dette i sammenheng med følgende oppslag i VG idag, 26/2:

Minst tre drept i eksplosjon

Minst tre personer er drept og 30 skadet i en stor eksplosjon i nattklubb i Tel Aviv i Israel.

Eksplosjonen rystet havneområdet i byen, der det vanligvis er mange turister, melder israelske medier ifølge AP.

Israelsk politi melder at eksplosjonen ble utløst av en selvmordsbomber. Dette er den første bombeangrepet etter at Israel og palestinerne inngikk våpenhvile tidligere i februar.

Både Islamsk hellig krig og al-Aqsa-martyrenes brigader tok fredag kveld på seg ansvaret for selvmordsangrepet, som ifølge israelsk politi ble rettet mot køen ved nattklubben The Stage. Det ligger flere restauranter i det samme området.

Sitat slutt fra VG.

Dett er ikke uventet. Israel er imøtekommende og velvillig overfor sin fiende, og dette fører til nye angrep. Kriger bør ikke føres slik Israel fører denne krigen.

I en fri økonomi kan man velge – man kan velge mellom mange tilbud på alle slags varer og tjenester. Dette øker velstanden, fordi det åpner for konkurranse, forbedringer, spesialisering, osv.

Nå er det dessverre mange som er imot det frie system – kapitalismen – og dette er i dag gjerne de som har oppnådd fordeler; de som har oppnådd en god posisjon ønsker ikke at andre skal få del i de samme fordelene. Dette ser vi på en lang rekke områder, ett eksempel er Markagrensen i Oslo: De som allerede har fått bolig i Oslo ønsker fortsatt å ha kort vei til sitt turterreng, og derfor vil de med tvang hindre bygging av boliger i marka, som er det Marakgrensen i praksis betyr.

Markagrensen betyr altså at de som har bolig i Oslo gjør at det blir bygget færre boliger enn etterspørselen skulle tilsi, og at mange derfor betaler svært dyrt for sine boliger, eller at de bor i mindre boliger enn de ønsker, og som de hadde hatt råd til i et fritt system.

Et annet aspekt av det samme er motstanden mot at utlendinger skal få arbeide i Norge på egne betingelser: med slagord som ”Nei til sosial dumping” ønsker de å hindre at folk fra for eksempel Polen skal kunne tilby sine tjenester i Norge til en lavere pris enn det som nordmenn er vant til å kreve. Dette betyr at de som er i arbeid i Norge har oppnådd en fordel, og så ønsker de å bruke tvang for å hindre at noen kommer med et bedre tilbud slik at de som har fordelene ikke mister dem.

Det som er beskrevet her hører hjemme i føydalismen, men i dag skjer det i det sosialistiske Norge. Det ser altså ut som om føydalisme og sosialsime i praksis er det samme: Under føydalismen arbeidet folk flest for føydalherren, som kunne skalte og valte med sine undersåtter som han ville. Det var kapitalismen som fik slutt på dette, kapitalismen er identisk med individuell frihet, og i en periode hadde vi betydelig frihet og dermed en stor vekst i velstand for hele befolkningen.

I dag er det liten individuell frihet igjen: i dag er det staten som skalter og valter med folks liv: Staten tar 50-70% av det folk tjener i samlede skatter og avgifter, vi er underlagt statlige sykehus, statlige skoler, statlige pensjonsordninger, osv., og alle disse er av lav kvalitet. I praksis er det vanskelig å komme seg ut av disse. Nå er det som sagt staten som skalter og valter med folks liv, på samme måte som føydallherren i tidligere tider. På overflaten ser dagens system langt mer sivilisert ut, men kommer man inn under glasuren, ser man at forskjellen er mindre enn man kunne forvente.

Men slik systemer er ikke konsistente, alle som er innenfor et slikt system vil ofte handle i strid med systemet. Et tydelig eksempel på dette ser vi i dette oppslaget i dagens VG: Overskriften er ”LO-bok trykket i billig-land”. LO er som kjent motstander av ”sosial dumping”, men når det er snakk om å bruke egne penger, da handler de på en måte som reelt sett er i strid med pratet om ”sosial dumping”.

Vi siterer fra VGs artikkel: ”Fagforbundet er imot konkurranseutsetting og sosial dumping. Men deres siste praktbok om egen historie er trykket i lavkostlandet Latvia. … Slikt blir det bråk av i LO-familien. I Norsk Grafisk Forbund er overraskelsen stor: - Jan Davidsen har et forklaringsproblem. De holder fanen høyt med sine holdninger mot privatisering, konkurranseutsetting og sosial dumping. Derfor er det overraskende at de gjør dette, sier forbundsleder Anders Skattskjær.”

Føydalherrene kjempet mot frihet, selv om også de, som alle andre, vil tjene på øket frihet. I dag er det pampene i politikken og i organisasjonene som kjemper imot øket frihet, selv om de benytter seg av den der hvor de kan. Og også i dag er det de som er tilhengere av individuelle frihet – pro-kapitalistene – som kjemper for frihet og velstand for alle. Dessverre er det ikke så mange av oss, og hvis vi ikke blir flere, kommer det til å gå den veien høna sparker.

Føydalismen og føydalherrene falt fordi de idegrunnlaget de bygget på, forsvant. Det som er viktig i dag er å spre ideer som støtter opp om individers frihet, og å bekjempe de ideer som sier at menneskets plikt er å underordne seg øvrigheten. Et ikke uviktig element i dette er å påpeke at de som krever at folket skal underorne seg, selv handler i strid med det de forfekter. LO-toppenes dobbeltmoral her et et av svært mange eksmpler på det hykleri som de kollektivistiske selvoppofrelsesideer må medføre.

Toppmøtet i Egypt mellom PAs Mahoud Abbas og Israels Ariel Sharon førte til ende en våpenhvile avtale mellom Israel og den arabiske siden. Det er i de siste år inngått et meget stort antall våpenhvileavtaler mellom disse to partene, og den arabiske siden har brutt alle avtalene. I forbindelse med akkurat denne avtalen har Hamas uttalt at de ikke er part i denne avtalen, og dermed kan man vel regne med at de ikke på noe vis vil føle seg bundet av den.

Vi har liten tro på de fredsavtaler som inngås i denne konflikten; den arabiske siden mener at Israel skal opphøre å eksistere, og sålenge den arabiske siden er preget av samme ideologi som idag, kommmer den ikke til å avslutte sine angrep mot Israel. Fredsavtaler under dagens ideologiske forhold er derfor illusoriske.

Den arabiske siden gikk til angrep mot Israel i 1948, igjen i 1956, igjen i 1967, og igjen i 1973. I tillegg har Israel vært nærmest kontinuerlig utsatt for geriljaangrep siden Israel ble opprettet i 1948, etter vedtak i FN. Disse har ført til at mange sivile israelere er blitt drept.

Det Israel bør gjøre er å sørge for at palestinerne ikke blir i stand til å utføre angrep mot Israel, og så bør Gaza, og Judea/Samaria (”Vestbredden”) styres av Israel slik disse områdene ble styrt de første årene etter 1967. Israels styre førte til at f. eks. økonomien i disse områdene var svært god. De siste års angrepskrig fra palestinernes side har naturlig nok ført til gjengjeldelsesaksjoner fra Israel, og økonomien i disse områdene fungerer nå ikke i det hele tatt. Disse områdene er nå derfor preget av fattigdom og fortvilelse – det er altså slik at det er palestinerne som lider mest under den arabiske konfrontasjonslinjen overfor Israel.

Så. vi er overbevist om at heller ikke denne fredsavtalen vil bli overholdt fra den arabiske siden, og vi mener at Israel bør slutte å inngå slike avtaler inntil den arabiske siden reelt aksepterer Israel rett til å eksitere. Vi frykter dog at dette vil ligge langt frem i tid, og inntil da må Israel forsvare seg som best de kan. Og å inngå denne typen fredsavtaler/våpenhvileavtaler er ikke veien å gå.

Vi vil gratulere den danske statsminister Andres Fogh Rasmussen med valgseieren. Rasmussen er en av de få av dagens politikere vi beundrer. Etter at han kom med på høyt nivå i dansk politikk har han vist en prinsippfasthet som er imponerende. Til sterk motstand fra demonstranter og journalsiter, har han for eksempel stått fast i sin støtte til USAs frigjøringskrig i Irak. Rasmussen har også støttet Bjørn Lomborg, som har vært det en forsker bør være – en sannhetssøker – innen et forskningsfelt som er sterkt dominert av venstrepropaganda. Rasmussens regjering har også tatt tak i innvandringspolitikken, og selv om han har gått inn for andre løsninger enn de DLF vil gå in for, har han også her stått fast på sine ideer. Riktignok gikk Rasmussens eget parti noe tilbake, men regjeringspartiene som helhet gikk vesentlig frem, og utfordreren, sosialdemokratene, gjorde et svært dårlig valg.

Fogh Rasmussen hadde i en tidligere fase av sitt politiske liv omtrent de samme standpunkter som DLF har. I hans bok ”Fra socsialstat til minimalstat”, redegjør han for hvordan samfunn bør være, og vi finner kapitteltitler som disse: ”Frihed er et etisk krav”, ”Det frie marked”, og ”Mindre stat mer privat”.

Vi siterer følgende fra bokens innledning: ”Frihed er et etisk krav. Kun personlig frihed – og fri markedsøkonomi – giver mennesket mulighed for at handle moralsk. Efter kollektivismens kollaps [boken ble utgitt i 1993] er det ikke lenger tilstrækkeligt at begrunde liberalismen i større effektivitet. Nu skal liberalismen begrundes i sin egen ret. Liberalismen skal begrundes etisk.” I fortsettelsen av boken forsøker Fogh Rasmussen dette, og han har et godt grunnlag i og med at han bygger på den solide Ayn Rand, og på liberalistiske økonomer Ludwig von Mises og Nobelprisvinnerne Friedrich von Hayek og Milton Friedman.

Det skulle være klart at Fogh Rasmusseen har gått bort i fra det han mente for 12 år siden, men han har kjennskap til disse ideene, og da kan vi forvente en viss innsikt og prinsippfasthet i hans daglige politiske virke.

Så vi gratulerer Fogh aller hjerteligst med valgseieren.

De mange irakere som stemte i valget viste stort mot (i hvert fall hvis vestlige journalisters vurdering av farene forbundet med å stemme er pålitelig).

Omtrent 60 % av irakerne valgte å gå til stemmeurnene, til tross for at de var truet av sunnimuslimske terrorister som hadde lovet å gjøre sitt beste for å forsøke å drepe mange av de som avga stemme (og vel ca 30 personer ble drept i terroraksjoner mot stemmelokalet). Nå er muslimer svart fatalistisk innstilt – det som skjer er det som Allah vil, men vi så i reportasjer i pressen at irakere sto i lange køer for å få avgitt stemme, og etter at de hadde stemt var det mange som danset av glede: endelig var Irak på vei til å bli et normalt land.

Det var også mange som vise fingeren til vestlige journalister og politikere (alle som avga stemme fikk et merke med lille blekk på en av sine fingre, dette for å forhindre at noen stemte to ganger), og mange velgere spyttet på levningene etter en selvmordsbomber som sprengte seg selv i luften utenfor et valglokale.

Dette motet, denne viljen til å trosse terroristene, er beundringsverdig, og er et eksempel på hvordan mennesker med mot og integritet oppfører seg.

Dessverre ser vi lite av denne type oppførsel i Europa. Her er det ikke som i Irak. hvor befolkningen trosser terroristene, her skjer det motsatte; her er man ettergivende overfor terroristene (ja, det finnes noen få unntak som for eksempel Blair og Berlusconi, men disse er unntak).

*Store deler av befolkningen i Europa var imot avsettelsen av Talibans skrekkregime og frigjøringen av Afghanistan.

*Store deler av Europas befolkning var imot avsettelsen av tyrannen Saddam Hussein og frigjøringen av Irak.

*Befolkningen i Spania lot seg skremme av terrorbombene mot Madrid rett før valget i mars 2004 (selv om også andre elementer spilte inn når valget ga regjeringsskifte)

*I Nederland har flere intellektuelle vært forsiktige etter at Theo van Gogh ble drept av en militant muslim; van Goghs film er trukket fra flere visninger etter dette.

*Siden mange muslimer finner det krenkende, er et bilde på en utstilling i Verdens kulturmuseum i Göteborg fjernet fra en utstilling om hiv/aids.

osv.

Dette er ikke overraskende. Det etiske ideal som dominerer i Europa er selvoppofrelse/altruisme, og dette innbærer at det som betraktes som høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. De ”andre” nå er militante muslimer, som åpenbart vil fjerne alt i Vesten som er krenkede for islam, og Europa forsvarer seg langt fra kraftig nok mot dette, men legger seg nesten flat. Angrepet fra militante muslimer hadde vært lett å slå tilbake hvis Vesten/Europa hadde hatt en etisk overbevisning som innebar at Vestens verdier, verdier som er nødvendige for et fredelig, velstående og sivilisert samfunn, var verd å forsvare. Alle ser det barbari som islam representerer, men pga. den moralen vi har er vi ikke villige til å forsvare oss i tilstrekkelig grad. Europa - både størstedelen av befolkningen og flesteparten av politikerne – er feige, og den feige blir slått. Vi går en meget spennende fremtid i møte.

Omstendighetene omkring valget i Irak er blitt akkurat som ventet: Mange Irakere deltok i valget med stolthet og glede, noe flere avisoppslag viser. f.eks. disse fra VG og fra Dagbladet på valgdagen, 30/1. For første gang på minst 50 år kunne irakere gi utrykk for sin mening i et reelt valg.

Valgdeltagelsen ble opp imot hele 60 %, noe som viser at irakerne i liten grad lot seg skremme av sunnienes terroraksjoner.
Sunniene fortsatte dessverre sine terroraksjoner for å skremme folk fra å stemme. Grunnen var at sunniene hadde stor makt under Saddams terrorstyre, og nå ikke er villige til å gi makten fra seg eller dele den med andre. (Vi er overbevist om at sunniens aksjoner kunne ha blitt forhindret eller kraftig redusert dersom USA og de allierte raskere hadde slått ned opprørene i Najaf og Fallujah tidlig i sommer.)

Pga. terroren har det, som norske kommentatorer igjen og igjen har nevnt, ikke vært mulig å avholde valgmøter slik det er vanlig i demokratiske land. Men det som kommentatorene ikke har nevnt, er at det har vært et stort antall programmet om valget på irakisk TV. Her har befolkningen kunnet bli kjent med kandidater fra de ulike valglister, så velgerne har ikke valgt i blinde, som norske kommentatorer har gitt inntrykk av.

Kandidater fra alle lister har sagt at de vil ha et Irak med elementære rettigheter for mindretallsgrupper. Et tegn på at de har ment dette er at ¼ av alle plasser i den nå valgte nasjonalforsamling er forbeholdt kvinner. Men det er allikevel grunn til å frykte at islam vil få en sterk stilling i det nye Irak. (I Afghanistan ble det etter at USA frigjorde landet fra Taliban-tyranniet vedtatt en ny grunnlov som sier at landet er en islamsk republikk, og dette skjedde beklageligvis med USAs godkjennelse.)

Et annet tegn på at vi ikke er udelt pessimistiske mht Iraks fremtid er det store antall TV-kanaler som viser vestlige og spesielt amerikanske programmet. Visningen av alt fra Baywatch til Oprah Winfrey vil fortelle irakere flest om hva som er mulig i land basert på vestens verdier, og dette vil svekke oppslutningen spesielt blant de unge om de gamle verdier som de ser ikke bringer annet enn elendighet.

Valget ble selvsagt ikke gjennomført med den samme grad av full demokratisk kontroll som valg for eksempel i Europa eller USA, men det kunne man heller ikke vente. Dette er det første valget i Irak på et halvt århundre, og at det forekommer til dels betydelige uregelmessigheter er unngåelig.

Selvsagt er det som har skjedd et skritt mot demokrati, men det er ikke nødvendigvis et skritt mot frihet. De nå etter valget dominerende gruppene i Irak, shia-muslimene og kurderne, er, selv om de lot seg velge på et stort antall ulike valglister, ikke utpregede frihetstilhengere. Vi vil allikevel våge å tro at med dette vil man være på vei mot et friere Irak. Frihet er den naturlige tilstand for mennesket - det er kun frihet som kan gi stabile og velstående samfunn. Men frihet er kun mulig dersom det finnes utbredt i befolkningen visse verdier som er en uunnværlig forutsetning for frihet. Disse verdiene er rasjonalitet (som impliserer at religioner står svakt) og rasjonell egoisme (som innbærer at målet for hvert enkelt menneske skal være å skape for seg selv et godt liv her og nå, og at dette skal gjøres kun med fredelige midler; målet for ens liv skal ikke være å ofre seg selv eller andre for en ”stor” sak – Gud eller Allah eller nasjonen eller rasen).

Kun på basis av disse verdiene kan man få et fredelig og fritt Irak. Uten disse verdiene vil Iraks fremtid kan Irak bli preget av tyranni eller borgerkrig eller det som verre er.

Vi er moderate optimister. Vi gratulerer folket i Irak med at de trosset terroristene og at de har gjennomført et valg, og vi håper at Irak vil ta skritt i retning av større frihet.

”Kraftig global vekst” var en overskrift i Aftenposten for noen dager siden. Artikkelen fortsetter: "Veksten i verdensøkonomien var i fjor den sterkeste på 30 år. Flere millioner, først og fremst i Asia, er løftet ut av ekstrem fattigdom."

Veksten finnes overalt: u-landene har hatt en vekst på 6%, mens i-landene har hatt en vekst på 3,5%.

Dette er skjedd til tross for terrorangrep, og trusler om slike, fra militante muslimer, og til tross for at oljeprisen har øket.

Årsaken til veksten er en større globalisering og en noe større frihandel en enkelte området, spesielt i Asia.

Dessverre er det fortsatt 1,2 milliarder mennesker som lever i ekstrem fattigdom - de lever på mindre enn 1 dollar per dag. Kun økonomisk vekst kan øke velstanden også for disse.

Dessverre er det få som virkelig forstår hva som gir øket velstand og økonomisk vekst. Det som gir velstand er produksjon (man blir velstående av å produsere, man blir ikke velstående av å motta gaver – man kan ikke gjøre et land rikt ved f.eks. å gi det u-hjelp). Men produksjon har visse forutsetninger: produksjon kan kun skje hvis de som produserer får beholde det de produserer, ingen vil produsere hvis det de har produsert blir tatt fra dem av banditter eller av staten i form av høye skatter.

Mao., produksjon forutsetter eiendomsrett. For at et land skal bli velstående må det ha en kultur og et lovverk som innebærer respekt for eiendomsretten. Dette igjen bygger på enda mer fundamentale forutsetninger: kulturen må domineres av rasjonelle verdier, verdier som impliserer at man anser det å arbeide for å skape seg et godt liv som moralsk høyverdig. Vi ser tydelig at dersom vi analyserer økonomisk vekst i ulike land og områder, så er det slik at den økonomiske veksten kommer der hvor man i størst grad har en noenlunde rasjonell kultur og en voksende respekt for eiendomsretten, noe man faktisk idag har i land som Kina og India, hvor den økonomiske veksten er størst.

Den økonomiske veksten er noe mindre i Europa og i Amerika, og dette er områder hvor eiendomsretten er i ferd med å svekkes. (Eiendomsretten svekkes når skatter og avgifter økes, når staten legger restriksjoner på verdiskapning, når bedrifter pålegges å fylle ut et stigende antall skjemaer, osv.) Og de områder hvor det praktisk talt ikke er noen økonomisk vekst (Afrika sør for Sahara, den arabiske verden) er områder hvor den private eiendomsrett praktisk talt ikke finnes.

DLF er en sterk tilhenger av materiell velstand, men dessverre er vi alene om å støtte fullt opp om den grunnleggende forutsetning for velstand: den private eiendomsretten. Alle andre partier er tilhenger av tiltak som går ut på å svekke eiendomsretten, og vi frykter derfor at velstanden i Norge (og i resten av Europa) om ikke lenge vil begynne å synke.

Den store naturkatastrofen i Asia ser ut til å ha krevet 150 000 menneskeliv. Mange mennesker har i tillegg til å ha mistet nære slektninger og venner også mistet alt de eide: de har mistet sine hus, sine eiendeler, sitt arbeid.

Et enormt antall mennesker står nå bokstavelig talt på bar bakke. I en slik situasjon er det naturlig at mange mennesker som har noe å avse er villige til å hjelpe, og fra alle vestlige land har det siden katastrofen skjedde 2. juledag strømmet inn penger til en rekke ulike hjelpeorganisasjoner. Å gi slik hjelp er selvfølgelig helt moralsk, og er uttrykk for den velvilje som ethvert sivilisert menneske føler overfor andre mennesker som uforskyldt er kommet i en vanskelig situasjon.

Til sammen er det pr i dag kommet inn ca 30 milliarder kroner (dette beløpet inkluderer penger gitt av regjeringene i mange land), et enormt beløp.

Men vi har all grunn til å tro at disse pengene vil bli utdelt på same måte som tradisjonelle hjelpeorganisasjoner deler ut penger. Organisasjoner som deler ut penger og andretyper hjelp som tilsynelatende er gratis vil alltid bli sterkt påvirket av utenforliggende hensyn: sagt på en annen måte: slike organisasjoner vil i for stor grad bruke pengene på de som er ansatt i organisasjonene, og slike organisasjoner vil som regel bli kolossalt preget av byråkrati og korrupsjon.

Så vi kan regne med at i de neste månedene vil det dukke opp utallige lokalkontorer av de store hjelpeorganisasjonene i de land som ble rammet av flodbølgen. Disse vil i beste fall jobbe svært byråkratisk, sakte og ineffektivt. Befolkningen vil måtte stille seg i kø for den minste ting utover å få dekket de elementære behov, og mennesker som tidligere var arbeidsomme og effektive vil nærmest bli dressert inn i en byråkratisk sosialdemokratisk modell. Og i tillegg vil det bli slik det er blitt i alle områder som hjelpeorganisasjonene har fattet interesse for og slått seg ned i: disse områdene vil i enda større grad bli preget av korrupsjon, prostitusjon, og hjelpearbeidernes nedlatende holdning overfor lokalbefolkningen.

Vi vil ikke karakterisere hjelpeinnsatsen på stedet etter flodbølgen som ”en ulykke kommer sjelden alene”, men vi frykter at Kofi Annan vil få rett i sin spådom om at det vil ta minst ti år å få bygget opp igjen det som er ødelagt. Så tregt vil det gå når organisasjoner av samme type som FN står for hjelpen, og alle hjelpeorganisasjoner er dessverre av samme type.

Dessverre skjer det fortsatt attentater i Bagdad og enkelte andre steder i Irak: militante muslimer dreper tilfeldige sivile irakere, hjelpearbeidere, irakiske politifolk og soldater og valgarbeidere. For noen få dager siden ble også den nye guvernøren i Bagdad drept i et attentat.

Dette er selvsagt forferdelig, og enkelte som var imot USA og de alliertes frigjøring av Irak har hevdet at frigjøringen har gjort situasjonen langt verre for den vanlige iraker: tidligere kunne han gå trygt på jobben, han kunne kjøpe mat etc. i butikkene, han kunne reise omkring, togene var under Saddam styre, hevdes det, stort sett i rute.

Vi vil gjerne overfor disse kritikerne gjøre oppmerksom på endel relevante fakta, som de i sine betraktninger utelater. Ja, angrepene i Irak er forferdelige, men disse skjer i noen begrensede deler av Irak. Slike forkommer praktisk talt ikke i Nord-Irak, hvor kurderne holder til, og heller ikke i sør-Irak, et område som domineres av shia-muslimer.

Videre, det at det i dag finnes irakske politifolk, soldater, valgarbeidere, og representanter som guvernører, viser at mange irakere vil over til et mer fritt samfunn enn det som terroristene ønsker. Terroristene er tilhengere av et islamsk diktatur, og de vil ha dødsstraff for blasfemi og for frafall fra islam, de vil ha dødsstraff for utro kvinner, de vil at homofile skal henrettes, osv. De vil med andre ord ha et teokratisk styre i samsvar med sharia. Vi er glade for at USA og de allierte, og de åpenbart mange irakere som er motstandere av dette, fortsetter kampen for et friere Irak.

La oss også nevne at argumentet om at det var orden i Irak under Saddam, er feilaktig. Hans styre var et terrorstyre hvor et stort antall mennesker ble arrestert, torturert og drept på bestialske måter. Før risikerte folk i Irak å bli nærmest vilkårlig arrestert, torturert og drept, nå risikerer folk i enkelte sunni-dominerte områder å bli drept i en terroraksjon. Men sannsynligheten for å bli drept er nå er langt lavere: tall vi har sett tyder på at ca 30 000 mennesker mistet livet hvert år under de siste ti år av Saddams styre, mens antall drepte etter at president Bush erklærte at ”major combat operations have ended” var ca 10 000 på et år.

Dessuten er det alltid slik at når et diktatur faller, så blir det en periode med uorden: vold, terror og krig er i slike overgangsperioder mer vanlige enn uvanlige – se for eksempel det som skjedde i Jugoslavia etter at Tito gikk bort. Så man kunne regne med at når Saddam på en eller annen måte mistet makten, så ville det komme en periode med uorden: kaos, vold, terror. Og de som skaper uorden i Irak i dag er militante muslimer som ikke ønsker at befolkningen skal få en viss grad av frihet og demokrati. At mange på venstresiden omtaler disse terroristene og diktaturtilhengerne som frigjøringskjempere er grotesk, og viser venstresidens fullstendige moralske bankerott.

Og til argumentet om at orden er viktigere enn frihet: fascistetilhengere brukte gjerne følgende poeng for å erklære sin støtte til Mussolini: ”han fikk da i hvert fall togene til å gå i rute”. Men dette argumentet om at orden er så viktig at friheten kan være ikke-eksisterende, er latterlig svakt. Og det samme argumentet er like svakt når det i dag av folk på venstresiden brukes for å forsvare Saddams tyranni.

2004 endte med en forferdelig tragedie. Omtrente 150 000 mennesker mistet livet i en naturkatastrofe i Asia. Dette var selvfølgelig forferdelig for de som ble rammet, men vil også være et dypt sår for all som mistet familie, venner eller andre kjære i denne forferdelige katastrofen.

Området er et populært feriested for turister fra Skandinavia, og mye tyder på at Sverige og Norge til sammen har mistet ca 3000* mennesker. I slike tilfeller er det viktig at et hjelpeapparat finnes, men den hjelp som svensker og spesielt nordmenn fikk var dessverre av typisk sosialdemokratisk kvalitet og effektivitet.

Året ga oss også en del andre forferdelige hendelser: Beslan og Madrid ble utsatt for terrorangrep fra militante muslimer, og filmskaperen Theo van Gogh ble drept på åpen gate i Amsterdam etter å ha laget en film som muslimer finner blasfemisk.

Men i kampen mot terror er det vunnet seire: Tre av de terroristlederne som har ledet angrep på Israel er døde; Yassin, Rantissi og Arafat. Israel har dermed siden våren 2004 vært utsatt for færre angrep enn på lenge.

Gjenvalgene av Bush i USA og Howard i Australia er tegn på at mange i Vesten ønsker å fortsette en militær kamp mot muslimsk terrorsime og de lang og regimer som gjør den mulig. Også Blair i England har i sitt parti nedkjempet forsøk på å få ham avsatt. Dog er det enkelte som tolker valgresultatet i Spania motsatt, men vi vil tro at grunnen til at den regjeringen som satt tapte valget ikke fordi den støtet USA og de allierte i Irak, men fordi den forsøkte å legge skylden for terrorangrepet i Madrid på baskerne, og ikke så den som et forsøk på å presse Spania til å trekke seg fra krigen i Irak.

USA har også klart det som ingen hadde ventet for tre år siden: det har ikke forekommet nye terrorangrep på amerikansk jord etter 11. september 2001. Og terrorlederen bin Laden sender ikke lenger bomber og eksplosiver mot tilfeldige ofre, nå sender han kun video-kassetter til TV-stasjoner.

Dessverre har det også vært en rekke tilfeller av angrep mot sivile hjelpearbeidere i Irak, utført av militante muslimer som ikke vil ha et demokratisk Irak. Men USA intensivering av krigen mot disse i Najaf og Fallujah viser at USA ikke vil gi seg i sin forsøk på å gjøre Irak om til et demokrati. I Afghanistan er det første valg allerede avholdt, og selv om det er svært lang igjen til et fritt Afghanistan og et fritt Irak, så er de første skritt tatt.

Også andre steder i verden er det utvikling: Ukraina ser ut til å bli et vestlig demokrati, likeledes Georgia, som begge i 2004 valgte pro-vestlige ledere. Men i Venezuela sitter fortsatt den korrupte kommunisten Chavez.

Som vi ser er det positive tendenser i 2004, og vi både tror og håper at disse vil forsterkes i 2005. Men det blir et spennende år.

*Oppdatering 4/1-05. Statsminister Bondevik opplyste kort tid etter katsrofen at kanskje så mange som 1000 nordmenn hadde mistet livet i katastrofen. For Sverige var det tilsvarende tallet ca 3500.

En artikkel fra Dagbladet om saken ligger her: http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/01/04/419219.html

Det som nå er i ferd med å skje i Ukraina er viktig: skal et tidligere sovjetisk/russisk lydrike klare å innføre demokrati og markedsøkonomi, eller vil det gamle diktaturet bite seg fast? Og vil den prosessen som nå pågår ende på fredelig vis, eller i et blodbad?

Ukraina erklærte sin selvstendighet etter at det sosialistiske Sovjetunionen gikk i oppløsning omkring 1990. Det samme gjorde enkelte andre land som også i flere tiår var innlemmet i Sovjetunionen, for eksempel Georgia, Estland, Letland, Litauen, etc. Det er mye som tyder på at Sovjets president Putin gjerne vil gjeninnlemme enkelte av disse i Russland, og den sittende ledelse i Ukraina er Putins menn.

Hva som skjer i Ukraina er viktig; Ukraina er et stort land, på størrelse med Frankrike, og det har mer enn 50 millioner innbyggere.

Den sittende ledelse, under statsminister Viktor Janukovitsj og president Leonid Kuchma, er klart diktatorisk og gjennomkorrupt, og den har i sin regjeringstid bedrevet ulike former for kriminell virksomhet (våpensmugling, etc.). Det siste er dens omfattende valgfusk i valget 21/11, et valgfusk som i lang tid har vært planlagt av de sittende ledere i Ukraina og Russland. Hva som skjer i Ukraina er viktig for Putin, fordi dersom Ukraina klarer å gå en annen vei enn den Putin ønsker, da vil denne pro-frihetlige veien bli lettere å gå for flere andre land som forsøker å redusere den russiske innflydelse.

Opposisjonslederen i Ukraina, Viktor Jusjtsjenko, er pro-vestlig; han ønsker å innføre markedsøkonomi og han vil at Ukraina skal bli med i NATO. (Han er også tilhenger av at Ukraina skal bli med i EU, noe som ikke tyder på at hans pro-kapitalistiske ideer ikke er spesielt sofistikerte).

Det som har skjedd er at opposisjonslederen Viktor Jusjtsjenko reellt sett vant valget mot et korrupt og kriminelt styre, et styre som er i nært samarbeid med et imperialistisk Russland under Putin, og at det sittende korrupte regimet ikke vil gi fra seg makten.

De store demonstrasjoner som har pågått siden valgresultatet ble kjent viser at befolkningen ikke vil finne seg i at deres mening blir underkjent av den korrupte ledelsen. (Det er dog også enkelte som demonstrerer til fordel for det sittende regime.)

Det er umulig å si hva som vil skje. Det meldes i dag om at situasjonen å er ”tilspisset”, men hittil har det som nevnt gått svært fredelig for seg. Vi håper dog at det blir en fredelig løsning, og at den vestlige orienterte valgvinneren får overta makten i Ukraina. Om det må et omvalg til i januar, slik det nå snakkes om, så er dette en billig pris for å endelig kvitte seg med et korrupt, kommunistinspirert regime.

Flere ganger de siste månedene har vi i avisene kunnet lese om at politimenn er blitt drept av islamistiske terroraksjoner i Irak.

Et eksempel fra Aftenposten i går: ”16 menn ble drept og 12 skadd av to bilbomber i Irak mandag. En selvmordsbomber kjørte en bil lastet med eksplosiver inn i en politistasjon, forteller øyenvitner. Ifølge den lokale legen Nazar al-Hiti er nesten alle de skadde politimenn. De sto i kø for å få utbetalt lønn da angrepet skjedde. …”

Hele artikkelen ligger her: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/irak/article921800.ece

Selvsagt er dette forferdelig: politimennene har denne jobben fordi de vil være med på å skape et nytt og demokratisk Irak, et Irak som hverken er preget av Saddam Husseins tyranni eller av islamistenes terrorvelde.

Det er en ting som utelates i de norske avisenes dekning av slike hendelser: Avisene fremstiller det som skjer nesten som om terroristene er en slags Iraksks variant av ”gutta på skauen”, som kjemper imot en fremmed okkupasjon. Denne fremstillingen er feil: det er USA og de allierte som forsøker å gjøre Irak om til et fritt samfunn, og terroristene forsøker å forhindre dette; de vil ha et islamsk diktatur.

Men det er også en ting som avisene burde har vektlagt i sterkere grad: selv om politimenn stadig blir drept i terroraksjoner, så virker det som om det fortsatt er stor rekruttering til politistyrkene. Så selv om mange politimenn blir drept, er det mange irakere som vil bli politifolk. Dette tyder på at det er store deler av befolkningen som ønsker et fritt Irak, et Irak som ikke styres av islamister.

Vi er glade for dette. Kun frihet kan gi et sivilisert samfunn, og dette gjelder for alle land, også for land i Midt-Østen. Og frihet forutsetter stor grad av aksept av Vestens verdier: rasjonalitet, sekularitet, selvrealisering som etisk ideal, respekt for andre menneskers rett til å styre sine liv slik de ønsker. Kun en bred aksept av slike verdier kan gi grunnlag for frihet og velstad. Vi håper det nå er krefter i sving i Irak for å spre disse ideene i befolkningen.

Dersom Irak hadde fått fortsette som enten et tyranni under Saddam, eller som et islamistisk diktatur, ville det blitt en katastrofe for befolkningen, og en kilde til terroraksjoner over resten av verden.

Vi håper at terroristene i Irak snart er nedkjempet, og at Irak kan bli et demokrati med stor grad av frihet og velstand.

Sannheten om FNs gjennomgripende korrupsjonskultur begynner nå å bli så åpenbar at man kan finne omfattende artikler om det selv i tradisjonelle nyhetsorganer som for eksempel Aftenposten.

I dagens utgave av Aftenposten finner vi to artikler som omtaler FNs tilstand i dag: En av artiklene har tittelen ”USA: Gigant- korrupsjon med FNs Irak-sanksjoner”. og den andre har tittelen ”Anklager om overgrep og dårlig styring”, og ingressen til denne lyder slik: ”Anklager om seksuell trakassering, nepotisme og dårlig styring rammer FNs toppledelse. Generalsekretær Kofi Annan er hardt presset.”

Artiklene ligger her:

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/irak/article917421.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/irak/article917420.ece

For vår del vil vi si at dette har vært åpenbart lenge, og at det har gått slik det måtte gå. Grunnen er at i FN er alle land (stor sett) likestilt, dvs. at totalitære regimer og brutale diktaturer i FN for det meste har same status som de siviliserte vestlige land.

Dette utgangspunktet er fullstendig umoralsk, og enhver organisasjon som er basert på slike prinsipper må ende opp gjennomsyret av korrupsjon.

DLFs syn er at de vestlige land bør trekke seg ut av FN. Det er umoralsk av Vestens regjeringer å behandle diktatoriske regjeringer slik som de blir behandlet i FN, nemlig som legitime og likeverdige. FN er moralsk bankerott, og det bør Vestens ledere ta konsekvensen av.

Det er ingen tvil om at Arafat var en samlende skikkelse for palestinernes sak (som går ut på å avskaffe staten Israel), og at han var en sterk leder. Han var den som de fleste palestinerne ønsket å ha som leder, og han var til en viss grad i stand til å koordinere de ulike gruppene som de aktive palestinere var organisert i – vi tenker da på grupper som HAMAS, Islamsk Jihad, PFLP, Svart September, m.fl. (det er mulig ta noen av disse ikke lenger eksisterer, men dette betyr bare at gruppene har tatt andre navn).

Vi har tidligere sagt hva vårt syn er på Arafat, men i dag hadde vi tenkt å si noen få ord om hav vi tror blir fremtiden for palestinerne.

Som nevnt var Arafat en samlende skikkelse. Han var en terrorist, diktator og tyrann, og som så mange slike er det de personlige egenskaper hos personen som gjør ta han klarer å holde en hyperaktiv og aggressiv befolkning (til en vis grad) samlet og i sjakk. Når en slik leder dør, begynner gjerne de ulike grupper som den tidligere lederen klarte å holde samlet, å sloss seg i mellom. Et ferskt og typisk eksempel på dette er det som skjedde i Jugoslavia etter Titos død. Tito holdt Jugoslavia samlet, men etter hans død brøt det ut kriger mellom de ulike gruppene som Jugoslavia besto av, og landet gikk i oppløsning.

Vi tror noe lignende vil skje med palestinerne.

Vi tror at selv om de ulike gruppene har samme mål - å eliminere Israel - så er de så lite samarbeidsvillige og lite villige til å koordinere en stor krig seg i mellom at det som vil skje i de neste år er at de ulike palestinske gruppene nevnt ovenfor vil begynne å krige mot hverandre. En viktig grunn til dette vil også være at det ikke vil bli noen enighet om arvefølgen etter Arafat – en rekke ledere vil kreve den nå ledige tronen, og disses tilhengere vil nå bruke sin aggressive energi til å angripe hverandre. Vi står med andre ord foran en borgerkrig med flere ulike grupper på Vestbredden og i Gaza.

La oss også nevne at vi tror at ledelsen i Israel har samme vurdering som vi har. Vi tror dette er en viktig grunn til at den såkalte muren i vår ble bygget av israelerne; muren skal sørge for ta borgerkrigen ikke rammer israelere. Og vi tror at dette også er grunnen til at Sharon har beordret så mange jødiske bosettere vekk fra de såkalte okkuperte områdene – hvis disse bosetterne hadde blitt værende inne i en sone hvor det pågår full borgerkrig mellom ulike palestinske grupper, så ville dette ført til at de fleste jødiske bosettere ville ha blitt drept.

Så vi tror altså at det er svært lenge til det blir fred i Midt-Østen. Det vi tror er løsningen er at Israel tar full kontroll over Gaza og Judea/Samaria (Vestbredden), og at Israel og Vesten gir avkall på alle tanker om å etablere en palestinsk stat. Israel må i disse områdene føre en politikk som innebærer av fullstendig avvæpning av befolkningen, og styre områdene slik de la opp til i perioden fra 1967 til tidlig på 90-tallet. Vi minner til slutt om at i denne perioden var det betydelig økonomisk vekst og stigende velstand for palestinerne, en oppgangsperiode som tok slutt da Arafat satte i gang intifadaen mot slutten av 80-tallet.

Mye tyder nå på at de siste dagers angrep på Fallujah, utført av amerikanske og irakiske styrker, er i ferd med å knuse de islamistiske styrkene i byen. Dersom dette angrepet føres slik det bør, vil resultatet være av avgjørende betydning for å slå ned den islamistiske motstand mot å innføre et demokratisk styresett i Irak.

Som kjent ønsker islamistene at land skal styres i samsvar med de islamske sharia-lover. Disse innebærer at landet skal være et teokratisk diktatur uten politisk eller økonomisk frihet, lemlestelse som straffemetode, dødsstraff for frafall fra islam, steining av kvinner som er utro, osv. Det er et Irak styrt i samsvar med disse prinsippene islamistene i Irak kjemper for.

Den største feil som USA gjorde i denne krigen var å ikke ta Fallujah og Najaf da opprørene der begynte for alvor tidlig i sommer. Etter da å ha nedkjempet islamistene, tilbød USA våpenhvile, og ba islamistene om å legge ned våpnene, danne politiske partier og å delta i den demokratiske politiske prosess. Dessverre uttalte også president George Bush omtrent på denne tiden at USA ville godta at Irak ble en islamsk republikk dersom de partiene som ønsket dette oppnådde flertall i demokratiske valg. Islamistene fikk da tid til å omgruppere og skaffe forsyninger, og så tok de kampene opp igjen. Men hvis USA nå nedkjemper fienden, vil mye være vunnet.

Det er viktig å være oppmerksom på at det som driver islamistene er to ting: 1) Et hat mot denne verden og alt som skaper lykke her – ”Amerikanerne vil leve og nyte livet. Vi vil dø for Allah” er et slagord de bruker, og 2) Håpet om å lykkes.

Så lenge de har et håp om å lykkes, vil de fortsette å kjempe. For å få slutt på krigen må USA og Iraks styrker sørge for å ta fra dem håpet. Dette kan kun skje på en måte: flest mulig av islamistene må drepes og de som blir igjen må forstå at videre kamp er nytteløs.

Derfor er det så viktig at USA, Irak og de allierte nedkjemper islamistene i Fallujah.

Til slutt noen få ord om de på venstresiden som betrakter islamistene i Fallujah som frihetskjempere: Å si at islamistene i Falluhjah er frihetskjempere er det samme som å si at de nazistene som kjempet mot de allierte i Tyskland våren 1945 var frihetskjempere.

Norske aviser og nyhetssendinger på TV og i radio kommer i de neste dager til å hylle Arafat, som ligger for døden på et fransk sykehus i Paris. Vi som er vant til norsk presses selektive utvalg av fakta kan regne med at han vil bli fremstilt som politiker, frihetskjemper og fredsforkjemper (eller i hvert fall fredsprisvinner).

La oss her legge vekt på en del fakta som burde vært med i en nekrolog over Arafat.

Arafat er opphavmannen til den moderne tids terrorisme. Han var en pionér i å bruke flykapringer som et ”politisk” pressmiddel, og han står bek en rekke terroraksjoner rette mot sivile amerikanere, europeere og ikke minst israelere.

Som leder for palestinerne – han ledet PLO fra starten og ble valgt til palestinernes president en gang på 90-tallet - har han stått for et tyranni av en type som dessverre ikke er uvanlig i den arabiske/muslimske verden. Ikke bare er palestinere blitt undertrykt i hans regjeringstid, han satte i gang den såkalte intifadaen mot Israel på slutten av 80-tallet, en intifada som føre til at Judea og Samaria (Vestbredden) og Gaza, områder hvor svært mange palestinere bor, ble rene krigssoner hvor all økonomisk aktivitet stoppet opp. Befolkningen ble fattigere og fattigere, til tross for at velstanden i disse områdene hadde steget jevnt mens de var under israelsk styre fra 1967 og frem til ca 1987.

Fattigdommen har steget enormt dels fordi krigshandlinger - initiert av den palestinske siden - har ført til at det er nærmest umulig å drive fredelig verdiskapning, og dels fordi Arafats styre har vært en politistat hvor den som ikke fulgte partilinjen – Arafat var opprinnelig KGB-agent og gammelkommunist og den andre ideologien som dominerer på palestinsk side er islamisme – ble lynsjet. Arafats styre var et rent gangsterstyre

Arafat har dog vært flink til å selge palestinernes sak, eller en svært parfymert utgave av denne. Det som er den arabiske sidens ønske er å fjerne Israel, og PLO ble opprettet av araberlandene i 1964 som en måte å få lurt Vesten til å redusere sin støtte til Israel – Vesten har sans for ”frigjøringsbevegelser” – og Arafat ble PLOs første leder.

Arafat klarte som sagt å øke støtten til palestinernes sak ved å lyve om hva denne bestod i. Denne type svindel ser vi overalt hvor Arafat har vært innblandet. Han sier én ting på engelsk til vestlige journalister, han sier noe helt annet når han snakker til sine tilhengere på arabisk; når han snakker arabisk er det ingen tvil om at hans endelige mål er å utslette Israel.

Pga. Arafats store kvalifikasjoner som profesjonell løgner har han også klart å lure mange vestlige land til å gi palestinerne enorme pengebeløp til ulike hjelpetiltak. Svært lite av dette er kommet palestinerne til gode, disse midlene er i hovedsak gått til PLO-ledelsen luksusforbruk av Aramani, Mercedes og Beluga, og til deres hustruers luksusliv i verdensmetropolene, og til deres sveitsiske bankkonti.

Vårt syn er at Arafat burde ha blitt henrettet eller rett og slett skutt. En slik tyrann og terrorist fortjener ikke en død på sotteseng.

Den norske regjering har mottatt en forespørsel fra USA om vi er villige til å ta imot fire av de terroristene som sitter i fangeleir på Guanatanamo Bay, og som USA etter sterkt internasjonalt press nå dessverre er i ferd med å løslate.

Disse fire er kinesiske statsborgere og kommer fra en muslimsk provins i Kina, og dersom de blir returnert til Kina vil de sannsynligvis bli idømt dødsstraff

De innsatte på Guantanamo Bay er fanger tatt i krigene mot Afghanistan og Irak, og de har ikke formell status som krigsfanger fordi de kriget i strid med krigens regler (de bar ikke uniform, de bar skjulte våpen, de gjemte seg blant sivile, de angrep sivile).

Fangene på Guantanamo Bay er fanatiske islamister, og de som ble tatt i Afghanistan kjempet for et styre totalitært islamistisk styre hvor kvinner ble slått med stokker fordi burkaen var for kort, hvor det var forbudt for kvinner å jobbe utenfor hjemmet, hvor homofile ble tatt med opp på hustak og kastet utfor, osv.

I de siste måneder er en del av de innsatte på Guantanamo sluppet fri. I mange tilfeller har de vendt tilbake til sitt opprinnelige virke: de kjemper for islamismen og mot demokratiet. En av de løslatte kom til Danmark (selv om fangene ble tatt i Irak og Afghanistan, så kommer de fra en rekke andre land hvor de har statsborgerskap), og han vakte straks oppmerksomhet i hele Norden ved å si at statsministeren var et legitimt mål for terrorister. Andre løslatte har sluttet seg til islamistene i Tsjetenia, og flere er tilbake i Irak og er med på å terrorisere befolkningen der.

Vi har dog stor sans for det som Frankrike har gjort overfor de løslatte som var franske statsborgere, og som ble transportert til Paris: Disse fangene er ikke blitt løslatt, de er blitt internert og sitter nå i fangeleir i Frankrike.

Primært ville vi ønske at USA ikke hadde sluppet løs de som ble plassert på Guantanamo Bay. Dersom de skal sendes til de land de har statsborgerskap, synes vi at den franske løsningen er god. Det ville dog være umulig for Norge å iverksette den samme løsningen som Frankrike benytter, så vi er enige i den norske beslutningen om å si Nei til det amerikanske forslaget om å ta imot disse terroristene.

Det ser nå ut til at president Bush blir gjenvalgt med klar margin. Vi vil henvise til gårsdagens kommentar, og kun nå si at vi er tilfreds med resultatet.

Vi er også glade for at resultatet ble så klart at vi ikke vil få en gjentagelse av situasjonen fra valget i Florida 2000, hvor demokratene forsøkte å stjele valget. (At demokratene og deres mange venstreorienterte støttespillere i media og i akademia stadig fremstiller det som om det var republikanerne og Bush som stjal valget, viser hvor sterk den venstreorienterte løgnpropagandamaskinen er.)

Ang. valgresultatet vil vi nå kun gjengi det som USA-kjenneren Geir Lundestad uttalte i en kommentar på NRK i morges: "Over størstedelen av verden vil man synes det er greit at Bush sitter i fire år til. De eneste som vil reagere negativt er Europa, og den islamske verden."

Det Lundestad sier her bekrefter etter vårt syn at den amerikanske befolkning gjorde rett når den gjenvalgte Bush.

Amerikanerne går i dag til valg, og etter vårt syn må de velge mellom to svært dårlige alternativer: den sittende presidenten George Bush, og utfordreren, senator John Kerry. (Kandidatene fra småpartiene er enda verre.)

Bush er en «born-again»-kristen som vil styrke religionens plass i det amerikanske samfunn, og han begrunner mange av sine standpunkter og handlinger ved å henvise til sin tro. Han ønsker å innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort, og han vil forby visse typer forskning («stem-cell-research») fordi det er i strid med kristen tro (?). Bush vil til og med ha et tillegg til grunnloven som forbyr homofile ekteskap (han er ikke imot at homofile skal kunne leve sammen og ha partnerskapskontrakter, det han er imot er at denne type kontrakter skal kunne kalles «ekteskap»). Bush er en «compassionate conservative», en etikett som innebærer at han mener at velferd er et offentlig ansvar som skal finansieres med skattepenger.

Men det er mer, mye mer å si om Bush: Han har innført toll (blant annet på stålimport), han har øket landbrukssubsidiene, og han har opparbeidet store budsjettunderskudd. Videre, Bush ønsker ved lov å hindre folks bruk av egne penger - «soft money» - i valgkampen, noe som er en innskrenkning av ytringsfriheten. («Soft money» kalles de penger som blir brukt når f.eks. en gruppe som støtter én kandidat bruker penger for å reklamere for sin kandidat foran et valg. Bush ønsker altså at kun partiene skal kunne bruke penger på reklame for sine kandidater.)

Alt dette gjør ham nærmest uspiselig for liberalister. På den annen side finnes det også gode elementer i Bushs politikk. Som guvernør i Texas gjennomførte han en omfatende «tort reform»: som kjent plages amerikansk rettvesen av useriøse søksmål som ofte innbærer at store selskaper blir pålagt å betale «vanlige folk» enorme erstatninger for ting som ikke burde innebære erstatningsplikt, f.eks. hvis noe søler varm kaffe på seg. Etter Bushs arbeid for «tort reform» i Texas er det nærmest blitt slutt på slike søksmål i denne delstaten. Bush vil fortsett dette arbeidet på føderalt nivå his han blir gjenvalgt.

Men det er i vår tid en svært viktig sak hvor Bush også ganske bra. Etter angrepet på USA utført av islamister 11. september 2001 har han gått til krig for å redusere sannsynligheten for at USA og Vesten igjen skal bli utsatt for lignende angrep. Som kjent har Vesten spesielt siden 1979 blitt utsatt for et meget stort antall angrep utført av islamister.

Disse angrepene er blitt støttet av regjeringene i en rekke muslimske land, blant dem regjeringene i Iran. Libya, Saudi-Arabia, Irak og Afghanistan (nå er situasjonen noe endret). Bush gikk til krig mot Afghanistan og Irak fordi regjeringene i disse landene hadde støttet terrorgrupper, og regjeringene ble avsatt. USA og allierte forsøker nå å innføre et vestlig demokratisk styresett i disse landene, men møter store utfordringer fra lokale islamistiske grupper som ikke ønsker frihet og demokrati, men et islamistisk styre.

I sammenheng med denne krigen har Bush vært alt for tilbakeholden: han har ikke våget å si at fienden i krigen er islamismen, han sier at fienden er «terrorisme». Han forsøkte i innpå et år å få FN med på den fullstendige legitime og rettferdige krigen mot Iraks tyrann Saddam Hussein - han burde ha forstått at det ville være umulig å få FN, domi9nert av venner av Saddam Hussein som Frankrike og Russland, med på noe slikt, og Bush kastet derfor bort svært mye verdifull tid i oppløpet til krigen mot Irak. Til slutt handlet han dog uten å ha et formelt FN-vedtak i ryggen, men FN hadde da allerede over en periode på mange år vedtatt mer enn et dusin resolusjoner som sa at dersom Saddam ikke samarbeidet med våpeninspektørene, så ville det bli krig. (Saddam samarbeidet selvsagt ikke med disse inspektørene, noe han hadde godtatt å gjøre i og med våpenhvileavtalen fra 1991, men FN våget ikke å ta konsekvensene av dette og erklære krig). Når krigen først var i gang la Bush så store begrensninger på hvordan de amerikanske soldatene skulle føre krigen at krigsinnsatsen ble svært ineffektiv.
Så etter vårt syn er Bush en svært dårlig kandidat. Hva er da alternativet?

Senator John Kerry er i sin sjel en av de meste venstreorienterte politikere i USA. Han er tilhenger av høyere skatter og større offentlig innblanding i all frivillig handel. Han vil også at staten skal ta enda mer kontroll over helsevesenet. På den annen side er han en sterk tilhenger av kvinners rett til selvbestemt abort, og han vil antagelig ikke forsøke å gjøre USA enda mer kristent, som Bush ønsker.

Kerry er sterkt venstreorientert; han hører til i samme bås som Hillary Clinton, Ted Kennedy, Al Gore og Jesse Jackson. Det er slike sterkt venstreorienterte personer som nå har overtatt det demokratiske partiet, dette partiet er blitt transformert og er nå helt annerledes enn det var for noen få tiår siden. Politikere som senator Joe Libermann hører nå egentlig ikke lenger hjemme i dette partiet, og senator Zell Miller har sagt at partiet har flyttet seg svært langt til venstre. Dersom Kerry vinner er det de sterkt venstreorienterte som vil komme inn i en rekke nøkkelposisjoner i den amerikanske administrasjon.

Men Kerry er ikke bare i bunnen en helhjertet venstreorientert politiker, på overflaten er han også en superopportunist og bløffmaker. Ett eksempel: Kerry meldte seg frivillig til å kjempe i Vietnam-krigen. Etter at han kom tilbake ble han en av de mest aktive deltagerne i den såkalte anti-krigs-bevegelsen (som ikke var annet enn en femtekolonne for det imperialistiske og kommunistiske Nord-Vietnam), og han fortalte løgner om hvordan amerikanske soldater oppførte seg i Vietnam. Kerrys innsats her ble da effektivt brukt av kommunistenes propagandamaskineri.

Kerry har altså inntatt begge sider i denne konflikten. Det er ikke noe galt i å skifte syn hvis man får ny kunnskap, men hva gjør Kerry når han skal stille til valg som president? Hvilken side velger han? Han valgte den som han trodde vil gi mest oppslutning nå: han valgte å fremstille seg som en krigsveteran og krigshelt - han fremstiller seg som en som vet hvordan man skal krige. Han har igjen snudd 180 grader! Dette er ren opportunisme fra Kerrys side, og opportunister er dårlige mennesker.

Utenrikspolitisk vil Kerry legge USA under FN. Han har gjentatte ganger erklært at USA ikke vil handle alene, men danne koalisjoner. Hvis USA igjen blir angrepet av islamister - og siden Bush har ført krigen så svakt så er det muligheter for dette - vil Kerry ha med seg FN før han kan slå tilbake, og siden det vil være umulig å få FN med på noe annet en resolusjoner, vil Kerry kunne gjøre svært lite neste gang det smeller.

Hvis Kerry blir valgt, vil det innenrikspolitisk ikke skje så stor skade: Kerry vil som Clinton ha et republikansk flertall i kongressen imot seg, og han vil ikke få gjort så stor skade på amerikansk økonomi (det var denne type situasjon som gjorde Clintons periode som president til en suksess - praktisk talt alt han foreslo ble stoppet av kongressen, økonomien fikk derfor fred fra offentlig innblanding og dermed en viss stabilitet, og dette er et nødvendig gode for at et næringsliv skal kunne produsere og vokse).

Utenrikspolitisk vil en sier til Kerry føre til at kampen mot islamistisk terrorisme vil nærmest opphøre, og dette vil være svært skadelig for Vesten.

Den politiske sak som er viktigst i dag er kampen mot islamistisk terrorisme, og her er Bush noe mindre inkompetent enn vi tror Kerry vil bli.

Hvis vi hadde hatt stemmerett ved dette valget ville vi ha stemt på Bush.

Det er svært lenge siden vi hørte om selvmordsbombere og andre terroraksjoner mot sivile i Israel. Og dette er ikke skjedd fordi de som ønsker å angripe Israel har gitt opp, det er skjedd pga. de militære tiltak som Israel har satt i verk de siste månedene.

For noen måneder likviderte Israel først en leder i Hamas, og så likviderte de like etter hans etterfølger. Den neste lederen har da hatt liten tid til å planlegge terroraksjoner, han har brukt mye av sin energi på å holde seg i skjul. Dette førte naturlig nok til at det ble langt færre angrep mot Israel. Nå er det ca et halvt år siden det var noen selvmordsangrep rettet mot sivile i Israel, for noen få år siden var det ett slikt angrep per uke.

Vi støtter ideen om at en stat som er under angrep bør eliminere den angripende sides ledere i så stor grad som det er mulig. Det er en slik strategi som raskest vil føre til en avslutning på krigen. Vi tar sterkt avstand fra den allment utbredte strategien, en strategi som har blitt brukt i hundrevis av år, og som gikk ut på at man ikke skulle røre lederne på fiendens side.

Men tilbake til Israel: Også sikkerhetsmuren har vært med på å redusert antall angrep; etter at den kom på plass er det blitt nærmest umulig for terrorister å komme inn i Israel. Vårt syn er dog at dersom Israel hadde ført en politikk som gikk ut på å eliminere alle ledere for de utallige terroristgruppene på den palestinske siden, så ville det være unødvendig å bygge denne muren, men vi er glade for at den strategien som Israel har valgt sparer uskyldige liv.

Den forandringen som er skjedd etter at Israels ledelse skiftet strategi har altså ført til at israelere nå kan vente på bussen, gå på restaurant, foreta sine innkjøp, sende sine barn til skolen uten å frykte at en tilfeldig person i nærheten sprenger en ladning dynamitt som han har festet rundt livet.

Vi håper at også palestinerne gir opp sitt ønske om å utslette Israel, kun dette kan gi fred i området, og det er kun dette som kan gi palestinerne mulighet til å lev i et samfunn med velstand og vekst. Dessverre ser det ut til at alt for mange palestinere holder fast ved sitt ønske om å utslette Israel, og så lenge de har dette ønsket, vil naturlig nok dagens tilstand preget av fattigdom og anarki fortsette.

USA og de allierte gikk til angrep på Irak i mars 2003, og etter noen få ukers krig var Iraks hær i realiteten nedkjempet. President Bush erklærte 1/5 at ”major combat operations have ended”. (De fleste på venstresiden gjengir fortsatt dette utsagnet som om Bush sa at krigen var over, noe som er direkte løgnaktig.)

Selvsagt var det fortsatt små trefninger, og slike fortsatte i mer enn et år, men til tross for dette gikk det ganske bra frem til tidlig sommer 2004: Irak begynte å komme i orden, mange irakere ble mer optimistiske med tanke på fremtiden, elementær økonomisk aktivitet foregikk på en stabil måte, skoler og universiteter fungerte, osv. Det forekom demonstrasjoner mot USAs tilstedeværelse, men stort sett gikk ting fredelig for seg.

Det er i Irak en del islamister, og de ønsker ikke at landet skulle organiseres etter en modell som inneholder betydelige innslag av individuell frihet og markedsøkonomi, islamistene ønsker at Irak skal bli en islamsk republikk; de vil at landet skal styres i samsvar med sharia-lover som innbærer at homofile skal henrettes, at frafalne fra islam skal henrettes, at utro kvinner skal straffes med døden ved steining, at lemlestelse kan benyttes som straffemetode, osv. Iraks egne islamister ble fra mars 2003 supplert med islamister fra andre land som dro til Irak for å kjempe med våpen i hånd mot forsøket på å gjøre om Irak til et land organisert etter en noenlunde vestlig modell med stor respekt for individers rettigheter.

Tidlig på sommeren 2004 ble noen få amerikanske soldaters overgrep mot irakisk fanger i Abu Grahib kjent, og dette var svært skadelig for USAs omdømme. (Disse overgrepene var dog svært svært milde i forhold til de grusomme overgrep som daglig skjedde i meget stort omfang i Iraks fengsler under Saddam Hussein.) Noe etter dette begynte islamister å gjøre mer kraftige opprør mot USAs styrker i byer som Fallujah og Najaf. USA hadde ingen problemer med å bekjempe disse med militære midler, men isteden for å knuse disse opprørene i starten, ble USAs krigføring drevet på en mild og forsiktig måte, i samsvar med en krigsdoktrine som kalles ”just war”, og som ikke kan gi seier i krig. Når USA i et slag hadde seieren innen rekkevidde, ga de islamistene et tilbud om våpenhvile og forhandlinger. (Ett eksempel her: http://www.theaustralian.news.com.au/common/story_page/0,5744,10468346%255E2703,00.html .) Ledelsen i USA er så naiv at de virkelig tror at islamistene vil delta som et av mange politiske partier i et pluralistisk og demokratisk Irak. (Som så mange andre er USAs ledelse svært uvitende om islamistenes fanatisme og de barbariske ideene de står for.) Islamistene sa selvsagt ja til tilbudet om våpenhvile, hadde de sagt nei ville de ha blitt nedkjempet. USA innstilte da sine krigshandlinger, islamistene omgrupperte og skaffet nye forsyninger av alt fra mannskap til ammunisjon, og fortsatte så å krige. Etter at det nye opprøret igjen var nedkjempet kom USA med nye tilbud om våpenhvile. Dette skjedde flere ganger.

USAs ettergivende holdning førte til at islamister over store deler av Irak fik blod på tann, og opprørene spredde seg både i omfang og antall.

Grunnen til at det nå er svært urolig i Irak er altså at USA ikke slo ned de islamistiske opprørene som begynte enkelte steder tidlig sommeren 2004. Ettergivenheten som USA viste var en direkte oppmuntring til islamistene.

Den eneste løsning nå er at USA og de allierte slår kraftig ned alle kommende opprør. Alle siviliserte land burde støtte USA i dette, både med moralsk støtte og med militære ressurser. Vi ser nå tydelige signaler som viser hvordan et islamistisk styre vil bli: kidnappingene av hjelpearbeidere, sjåfører, tolker, entreprenører som kun har ønsket å hjelpe til med å øke velstanden i Irak, og de grusomme drapene på mange av de kidnappede, viser at USA og Vestens motstandere i Irak er rene barbarer.

USA hadde seieren inne rekkevidde, det var mulig å ta de første skritt mot målet som var å gjøre Irak om til et noenlunde fritt og sivilisert land. Dessverre lot USA islamistiske opprørere få mulighet til å fortsette sine opprør, og dette kan ha ødelagt hele formålet med krigen. Hvordan dette vil ende er ikke godt å si, men den eneste muligheten for å forhindre at Irak blir enten et barbari eller et anarki, er at USA og de allierte slår kraftig ned alle islamistiske opprør.

For å gjenta dette sluttpoenget: Mht Irak står vi nå overfor to alternative sider: én side representerer et forsøk på å innføre et styre etter vestlig modell med valg av ledere, med ytringsfrihet, med religionsfrihet, med en viss markedsøkonomi. Alternativet til dette er et islamistisk styre med Iran og det Taliban-styrte Afghanistans som forbilder. I praksis vil det siste alternative føre til at Irak blir et anarki i mange år fremover.

Vi støtter den første av disse modellene, den som statsminister Allawi http://edition.cnn.com/2004/WORLD/meast/09/23/allawi.transcript/ og hans regjerning nå forsøker å innføre med støtte fra USA, Storbritannia og enkelte andre allierte. Vi konstaterer, uten overraskelse, at venstresiden i denne saken, som alltid tidigere, støtter den siden som representerer diktatur og undertrykkelse. Enkelte på venstresiden omtaler til og med islamistene som frihetskjempere som kjemper imot en amerikansk okkupasjon, noe som er en løgn av så store dimensjoner at man kan lure på om de som sier slikt er riktig vel bevart.

Altså: DLF vil alltid i enhver strid støtte den side som representerer størst grad av frihet. Derfor støtter vi Allawi og USA og de alliertes forsøk på å skape et fritt Irak, men vi konstaterer at USAs krigsinnsats hittil har vært for svak: opprør fra islamister er ikke slått ned som de burde ha blitt. Det er derfor situasjonen i Irak nå ikke er langt bedre enn den er.

.
.
.
.
.
.
.
.

Appendiks om dødstall:
Det sies at mer enn 10 000 irakere er drept etter at USA invaderte Irak i mars 2003. Dette er selvsagt forferdelig, men disse tallene er langt lavere enn det antallet som ble drept pga Saddam Husseins regime. Slike tall er svært usikre, men overslag viser at de siste 15 år Saddam satt ved makten mistet i gjennomsnitt ca 30 000 mennesker livet hvert år pga. Saddam terrorvelde. Vi må også huske på at svært mange av disse 10 000 irakere blir drept direkte eller indirekte av islamister.

Venstresiden er svært opptatt av disse ca 10 000 som har mistet livet i Irak pga. krigen, men vi vil ikke kritisere dem for det. Vi vil dog kritisere dem for at de ikke var interessert i tapstallene under Saddam Hussein, og at de ikke sammenligner dagens tapstall med det antall som mistet live pga Saddam Husseins styre.

USA har mistet mer enn 1000 soldater i denne krigen. Disse tapene ville ha vært langt mindre hvis USA hadde ført en strategi som ikke innebar ettergivelse for islamistene. Dessuten er disse tapstallene langt mindre en de tapstall USA hadde i annen verdenskrig, i Korea-krigen og i Vietnam-krigen. Disse tapstallene må også sees i sammenheng med at USA frem til og med 11. september 2001 mistet mer enn 4000 sivile i terrorangrep utført av islamister.

Venstresiden fortsetter å lyve om årsaken til at USA gikk til krig mot Saddam Husseins diktatur i Irak. Sist ute er en gjeng rockestjerner med Bruce Springsteen og REM i spissen http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article876166.ece .

Nedenfor gjengir vi fra www.frontpagemag.com, et spørsmål fra en venstreorientert om årsaken til krigen, og det svar som David Horowitz, redaktør av FrontPageMagazine, gir.

(Dette handler om begrunnelsen for krigen. Vi vil i neste uke komme med en kommentar om situasjonen i Irak nå.)

Innsenderens spørsmål: That anyone can justify the war in Iraq is beyond belief. There were no weapons of mass destruction, no link between Saddam and Osama and no eminent [sic] danger of our being attacked by Iraq. In its early stages, it was nothing more than a fight between a 250 pound senior bully attacking a 150 pound sophomore bully and very easy for Bush to claim, "Mission Accomplished." Given the fact he had no clue about the region and the perils in involving us in a ground war with no plan beyond the early "bullying," it is absurd to think that he should be given the chance to take us into further conflicts. He is, without question, the poorest prepared person to ever sit in the office of the President. He spent 31 years of his life as a profane, foul-mouthed, bully, prone to addictions (tobacco, alcohol and drugs) and never did or had anything which he earned by being any more than a Bush with millions of dollars at his disposal. He never bothered learning anything, never prepared himself to be a leader and, as President, has been the only thing he has ever been, a cheerleader. As long as Bush sits in office, this country is at grave peril.

Horowitz svarer: Only a person ignorant of the rationale for the war as expressed in Bush's 1) speech to the UN, September 2002; 2) State of the Union, January 2003 and 3) explanation for the war at the time -- February 2003 -- could be so foolish (and arrogant) as to write an email like this. The rationale for the war had nothing to do with whether Saddam could attack us directly or not in the spring of 2003 -- i.e., whether there was an "imminent threat;" or whether he had WMDS or not; or whether there was a link between Saddam and Osama. You believe this because you have been taken in by the hysterical, mind-bogglingly false propaganda of the left as has poured out of the unhinged brains of Michael Moore and Al Gore and Ted Kennedy and the like. They are stupendous and wretched liars all, and in the case of Gore, Kerry and the Democratic leadership they are convicted by their own words before the fact.

The rationale for the war -- supported by Kerry, Daschle and the Democratic Party was UN Resolution 1441 and 17 disregarded UN resolutions before that, all of which were the basis of the 1991 truce (we were in fact at war with Saddam from 1991 until the invasion of Iraq -- how quickly Democrats who signed on to the war in 1998 forget); the fact that Saddam had launched wars of aggression twice; the fact that he had PROGRAMS to develop WMDS and had already used them; and finally the fact that he could not be contained (since we could not keep 200,000 troops on his desert borders indefinitely). Saddam was given a UN ultimatum on November 8, 2003: Do this or else. On December 7, 2002 the deadline passed and he had not met the ultimatum. America's choice was to enforce international law or abandon it. The French and Russians and Chinese for obvious reasons couldn't care less about enforcing international law. So the US and the British went ahead and did it. And then the Democrats betrayed the war, the nation and the peace.

You can find the details of this great betrayal in my new book: Unholy Alliance: Radical Islam and the American Left available here.

Vi er svært tilfreds med terroraksjonen i Russland endte så godt som den tross alt gjorde. Opplysningene er foreløpig uklare, men det ser ut til at det var ca 1500 gisler, de fleste barn, og at alle unntatt syv* overlevde. 300 av gislene fikk fysiske skader.

Bakgrunnen for de mange terroraksjonene i Russland - flysprengninger, selvmordsbombere i gatene, kidnapping av teatergjester - er at muslimske ekstremister ønsker å etablere en egen selvstendig islamsk republikk underlagt sharia-lover i Tsjetenia, og at den russiske regjering ikke vil tillate dette.

Det har i mange år, og da snakker vi om hundreår, vært strid mellom de muslimske tsjetenerne og de kristne russerne, og krigen har vært ført på en brutal og uklok måte fra begge sider.

Vi ønsker selvsagt at krig skal føres slik at sivile i minst mulig grad rammes, og vi tar avstand fra tortur og massedrap, men til tross for at den russiske siden har gjort seg skyldig i slike ting, vil vi allikevel støtte Russland i denne krigen. Dersom Tsjetenia blir etablert som en selvstendig, islamsk republikk, vil det være en tragedie av store dimensjoner.

Mht den konkrete aksjonen så la oss si at en ideologi som tillater at barn tas til gisler må være avskyelig. Vi støtter prinsippet om at det ikke skal gis innrømmelser til terrorister og at, når det er gjennomførbart, terrrorister må stanses med vold. Vold er den eneste måte å stanse terrorister på.
.
.
.

*Oppdatering: Det ser ut til at opplysningen om syv døde var alt for optimistisk. Det endelige tall over omkomne ser ut til å være omkring 400.

Høyres komunalminister Erna Solberg har sagt ja til å gi den pakistanske islamisten og partilederen Qazi Hussain Ahmed ”nasjonal innreisetillatelse” til Norge. Ahmed er invitert av en muslimsk gruppe i Oslo, og under sitt opphold skal han holde foredrag og ha samtaler med folk som Torbjørn Jagland, lederen i Stortingets utenrikskomité.

Besøket er kontroversielt fordi Ahmed er islamist, og Aftenposten 9/8 omtaler ham slik: ”Han har flere ganger rost både Taliban-ledelsen og dens allierte Osama bin Laden, som leder terrornettverket Al-Qaida - en organisasjon Qazi Hussain benekter eksistensen av.
- Osama bin Laden er blitt symbolet på anti-amerikanisme på grunn av de anti-amerikanske følelsene som finnes i hele verden. Så lenge disse følelsene er der, vil han bli betraktet som en helt av folk over hele verden, uansett om vi er enig med ham eller ikke, sa han i et intervju i mars i fjor.”

Solberg begrunnet besøket blant annet med hensynet til ytringsfriheten: Poenget i hennes kommentar til dette i Dagsrevyen i går var at når vi i Vesten viser åpenhet og respekt for andres meninger, meninger som mange nordmenn misliker, så kan dette være et eksempel som muslimer og islamister kan lære av.

DLF er selvsagt tilhenger av ytringsfrihet: enhver skal ha rett til å gi uttrykk for sine meninger. Men dette prinsippetet beskytter ikke noen rett til å fremsette reelle trusler, og siden islamismen er en ideologi hvis formål det er å spre islam og å innføre islamistisk styre med sharialover med vold, undergraving og terror, så vil uttalelser fra en person som er leder en islamistisk gruppering ikke komme inn under ytringsfriheten, hans uttalelser må klassifiseres som oppfordring til kriminelle handlinger.

Vi er altså sterkt uenige i Solbergs avgjørelse i denne saken, men hennes vedtak, og hennes kommentarer til dette, illustrerer den enorme naivitet som finnes i Norge og spesielt i Høyre overfor islam.

For å klargjøre hva dette besøket egentlig er så kan vi sammenligne det med følgende tenkte eksempel. Hva hvis en gruppering av innvandrede tyskere i januar 1940 hadde invitert Alfred Rosenberg til Norge for at han skulle redegjøre for målet for tysk politikk i de kommende år?

Hvis en meningsfelle av Erna Solberg da hadde kunnet gi Rosenberg ”nasjonal inneisetillatelse” hadde vel vedkommende gjort det: Antagelig hadde Solbergs kollega da begrunnet oppholdet med at ”ved å slippe en nazi-ideolog inn i Norge kan vi snakke med ham og kanskje få ham til å innse at Tyskland bør avvikle sin diktatoriske politikk og heller gå inn for øket individuell frihet.”

Norge og mesteparten av Vesten viste en enorm naivitet overfor nazismen i forløpet til annen verdenskrig. Vi håper at vi nå ikke vil ende opp med å vise den samme naivitet overfor islamismen.

Bevisene for den omfattende svindel og korrupsjon som forekommer hos ledelsen i de såkalte palestinske områdene – Judea, Samaria (Vestbredden) og Gaza - er nå blitt så omfattende at selv den vanlige presse har sett seg nødt til å omtale fenomenet.

I de siste dager har vi sett i aviser og hørt på radio at nesten halvparten av de elleve milliarder kr som selvstyremyndighetene, dvs. PA, har mottatt fra EU de siste år ikke har gått til de som trengte hjelp, de er gått til ledernes personlige bannkonti, eller til deres luksusforbruk (eksklusive biler, flotte kontorer, etc.).

Avsløringen bekrefter at palestinernes ledere enten er korrupte eller er fundamentalistiske muslimer (lederne i HAMAS, Islamsk JIhad, Hizbollah, etc.).

Dette betyr at det ikke finnes noen legitim ledelse på den palestinske siden, og er enda et argument for at disse områdene fullt og helt bør styres av Israel.

Israel styrte disse områdene fra 1967 og til PA (PLO) fikk en slags formell makt over områdene midt på 90-tallet. Den palestinske siden var ikke fornøyd, de ønsket mer enn de fikk, og en slags krig (intifada) ble satt i gang mot Israel; en krig som besto av terrorangrep mot sivile israelere. Dette førte til motaksjoner fra Israel mot de som var ansvarlige for terroraksjonene, men siden disse ofte skjulte seg blant sivile, ble også mange sivile palestinere drept. Sammen med omfattende korrupsjon og en totalitær holdning hos ledelsen i PA, førte dette til en stadig større grad av anarki og lovløshet i de palestinske områdene. Den økonomiske aktivitet på de palestinske områdene har nærmest opphørt, og pga. terroraksjonene så Israel seg nødt til å legge sterke begrensinger på palestineres reisevirksomhet inn i Israel, noe som førte til at antall palestinere som arbeidet i Israel ble redusert.

Vi ønsker selvfølgelig alle fredelige palestinere alt godt, og vi vil derfor minen om det faktum at palestinerne hadde det best i den perioden disse områdene ble styrt av Israel.

Vårt ønske er at derfor at Israel tar over styringen av de palestinske områdene. Dette vil føre til at også disse områdene vil kunne bli et område som vil bli like harmoniske som disse områdene var så lenge Israel styrte dem forrige gang.

Nå vil dette kunne bli vanskelig fordi palestinerne tror at de ved å fortsette sine aksjoner mot Israel kan få en egen stat. Dessverre går praktisk talt alle politiske ledere i alle land i verden inn for at det skal opprettes en egen palestinsk stat, til og med israelske ledere sier dette. Dette er etter vårt syn en vesentlig hindring for fred i dette området.

Vi mener altså at det eneste som vil kunne gi fred og velstand i dette området er at Israel overtar styringen av de palestinske områdene. Israel vil da i stadig økende grad styre disse områdene etter en vestlig samfunnsmodell, med den stadig økende velstand sos dette medfører. De palestinere som ikke vil finne seg i å leve i en vestlig samfunnsmodell med stor grad av frihet og velstand, de palestinere som foretrekker å leve i et fascistisk aller islamistisk diktatur, de kan dra fra Judea, Samaria og Gaza og til et hvilketsomhelst annet arabisk land – det skulle være god plass siden de arabiske områdene er ca 500 ganger større en det område Israel har.

”Gissel skutt” er den tørre overskriften i avisen i dag, etter at islamsiter i Irak har drept enda et gissel.

Etter at islamistene og Saddam-tilhengerne tapte den ordinære krigen mot USA og de allierte, har de gått over til en ny og dessverre virkningsfull strategi: de kidnapper utenlandske hjelpearbeidere – tolker, elektrikere, sjåfører, misjonærer – fra land som har soldater i Irak, og krever at disse landene trekker sine soldater ut; hvis ikke vil gisselet ble drept på en bestialsk måte. Det siste gisselet som er blitt drept er en tyrkisk lastebilsjåfør.

Beklageligvis har de allierte ført krigen så forsiktig at slike aksjoner er blitt mulig; USA og de allierte har vært alt for tilbakeholdne med å eliminere fienden. Gang på gang har de allierte vært i ferd med å nedkjempe fiendtlige styrker, og rett før seieren var et faktum har de innledet forhandlinger med fienden. Slikt er ødeleggende for forsøket på å befri og å etablere et sivilisert samfunn i Irak.

Dessuten har en rekke land trukket sine soldater ut av Irak etter at noen av deres innbyggere er blitt kidnappet, for eksempel har Japan og Filippinene trukket sine styrker ut. Tilsvarende trakk Spania sine soldater ut av Irak etter terroraksjonen i Madrid 11/3.

Slik ettergivenhet overfor terrorister er meget skadelig. Hver gang terrorister får innfridd sine krav er det en oppmuntring til terroristene, og en oppfordring til dem om å fortsette sine aksjoner.

Vi må dessverre konstatere at de vestlige regjeringer som opprinnelig forsøkte å befri Irak og å erstatte Saddams tyranni med et styre etter vestlig modell med stor grad av frihet, dessverre fører sin kamp alt for ettergivende og svakt.

Etter vårt syn burde krigsinnsatsen være av samme type som krigsinnsatsen mot Tyskland på slutten av annen verdenskrig: fienden må uskadeliggjøres. Ettergivenheten som USA og de allierte viser over fienden i krigshandlinger, og ettergivenhetene overfor islamistiske kidnappere, er intet annet enn direkte oppfordringer til en barbarisk fiende om å fortsette sine angrep. Jo flere ganger Vestlige regjeringer gir etter for terroristene, jo flere gisler vil bli tatt, og jo oftere vil avisne ha grunn til å bruke overskriften "gissel skutt". Og fienden er en fiende som ikke vil ha fred, det denne fienden vil er å ødelegge det gudsfornektende Vesten.

Til tross for sterk kritikk fra ”the usual suspects” – fredsbevegelsen, akademikere, intellektuelle, venstreorienterte politikere – sto Israel på sitt: de forsatte byggingen av et gjerde for å holde palestinske selvmordsbombere ute, og de fortsatte å drepe terroristledere.

I dag kan vi se et resultat: Siden midt i mars har Israel ikke blitt utsatt for noen terroristangrep*. Og dette er en stor forandring: i løpet av de siste fire år er ca 1000 israelere blitt drept i ulike terrorangrep fra palestinere.

Israels politikk har knust palestinernes aggressive terrorkrig, den såkalte intifadaen. På sitt verste – mars 2002 – var det omtrent 10 terrorangrep mot Israel, og 85 israelere ble drept på en måned. I de siste tre måneder er ingen blitt drept.

Dette har også ført til bedre forhold for palestinerne. Siden det ikke har vært noen terrorangrep mot Israel, har det heller ikke vært nødvendig for Israel å gå inn i såkalte palestinske områder for å finne terroristene og deres våpenlagre etc.

Vi er glade for at vi igjen kan gratulere Israel med en vellykket politikk.

Men det må mer fundamentale ting til for å oppnå varig fred i området. For det første må den arabiske siden akseptere Israels eksistens. For det annet må arabiske samfunn organiseres slik at innbyggerne har stor grad av individuell frihet, og for det tredje må det ikke etableres stater som kan bli brukt som angrepsbase mot Israel.

Vi håper at det blir fred og velstand for alle i området, og det som har skjedd de siste tre måneder gjør at vi på dette punktet er noe mindre pessimistiske enn tidligere.

*Dessverre ble denne gode tendensen brutt i går (28/6) i og med at det da ble avfyrt raketter fra Gaza mot mål i Israel. Angrepet førte dessverre til tap av menneskeliv.

La oss tenke oss følgende scenario: Det er på slutten av 30-tallet. Hitler har innført et totalitært diktatur i Tyskland: folket blir undertrykt, opposisjonelle blir likvidert, uønskede mennesker blir satt i leire hvor de gjennomgår de forferdligste grusomheter. Hitler støtter også terrorangrep mot mål i Frankrike, USA, etc. Hitler har også gått til krig mot et par av sine naboland.

Så går en allianse med USA i spissen inn i Tyskland og etter en kort krig avsetter de Hitler og hans regime. Men enkelte nazigrupper fortsetter kampen, ført med terrorangrep mot allierte soldater, og når dette etter hvert blir vanskelig fordi soldatene beskytter seg, går de til angrep mot den tyske befolkning: nazistene angrep fører til at titalls sivile tyskere blir drept hver dag. De allierte forsøker å innsette en tysk regjering som vil arbeide imot nazistene, men enkelte medlemmer i den påtenkte regjeringen blir drept av nazistene. .

Når dette er situasjonen krever Fredsbevegelsen at de allierte skal trekke seg ut: de går i demonstrasjonstog og bak slagord som ”Et fritt Tyskland” krever de at USA skal trekke seg ut av Tyskland, noe som vil føre til at nazistene igjen kommer til makten.

Fri fantasi? Vel, denne beskrivelsen passer svært godt på Fredsbevegelsens siste aksjon lørdag 26/6: Fredsbevegelsen krever at USA og dets allierte skal trekke seg ut av Irak, noe som i praksis vil føre til at makten i Irak overlates til de islamistiske grupper som nå terroriserer Iraks befolkning.

(Analogien halter på ett punkt: USA avsatte Saddam Hussein, og han var ingen islamist, men de grupper som nå terroriserer Irak er islamister. Men islamistene og Saddam var allierte i sitt hat mot og sine aksjoner mot USA.)

Men mønsteret bak Fredsbevegelsens siste aksjon er som det alltid har vært: hver gang en tyrannisk diktator angriper Vesten og Vesten forvarer seg, så støtter Fredsbevegelsen diktatoren: Fredsbevegelsen støttet det kommunistiske Nord-Vietnam mot det vestlige Sør-Vietnam, de støttet Sovjet når Vesten satte ut raketter for å få Sovjet til å trekke tilbake sine raketter, de støttet Argentinas diktator Galtieri når han okkuperte de britiske Falklandsøyene, de støtter den moderne terrorismens far Arafat mot det nokså demokratiske Israel, de støttet det islamistiske Talibanregimet i Afghanistan mot USA, osv.

Fredsbevegelsen er altså intet annet enn en femtekolonne for Vestens fiender.

Man er alltid forsiktigere med eget enn med andres. Dette faktum burde være opplagt, og man burde alltid ta hensyn til dette prinsippet. En implikasjon av dette prinsippet er at mest mulig bør være i privat eie: alt fra landområder til penger bør eies privat, dvs. mest mulig bør disponeres av de som er eiere, og ikke av ”fellesskapet” dvs. av politikere og byråkrater.

Vi ser stadig eksempler på at der hvor dette prinsippet sviktes, der blir ressurser disponert på en meget sløsaktig måte. Et av de ferskeste eksempler på slik sløsing så vi i Aftenposten nylig:

Under overskriften ”Milliarder fra Verdensbanken til korrupte ledere” skriver Aftenposten at ”Mer enn 100 milliarder dollar som Verdensbanken har lånt ut til fattige land kan ha havnet i feil lommer, hevder amerikanske forskere i en ny rapport.

Ifølge en undersøkelse som amerikanske forskere har gjort av korrupsjonen i Verdensbanken, har mellom 26 og 130 milliarder dollar (mellom 174 og 870 milliarder kroner) som Verdensbanken har lånt ut siden 1946 havnet på statslederes kontoer [sic] i skatteparadiser i stedet for å bedre livene til de fattige. Grelle eksempler på statsledere som har beriket seg på folkets bekostning er blant andre presidentene Suharto i Indonesia, Mobutu i Zaire og Marcos på Filippinene.”

Videre fra Aftenposten: ”Ifølge den samme undersøkelsen utgjør den totale korrupsjonen i alle utviklingsbankene 200 milliarder dollar - eller over 1330 milliarder kroner. Professor Winters mener også at Verdensbankens forsøk på å bekjempe korrupsjon har hatt minimal effekt. Før bankens nåværende president Jim Wolfensohn tiltrådte i 1995, var korrupsjon nærmest et tabu-ord i organisasjonen.” La oss også ta med at Verdensbanken tilbakeviser påstandene på det kraftigste.

Verdensbanken er ingen vanlig bank: den låner reelt sett fra stater til stater, dvs. lånene gis av politikere i et land til politikere i et annet land: Én stat ber om lån, og en (evt. flere) annen stat garanterer for lånet. Dette betyr at de pengene som er involvert utdeles av personer som ikke har noen egeninteresse av at pengene blir brukt på fornuftige måter. Derfor blir lånene gitt til usikre kunder, kredittvurderingen blir dårlig, tilbakebetalingsevnen blir ikke vurdert på en effektiv måte, og arbeidet med å inndrive lånene blir ikke tatt på alvor.

DLF er imot all offentlig bankvirksomhet. Vi er imot at staten skal låne ut penger, og dette gjelder også lån til andre stater. Vi vil avvikle Norges deltagelse i Verdensbanken og alle lignende organisasjoner.

Vi vil at enhver skal få beholde sine penger og bruke dem som han eller hun selv ønsker. Private kan selvfølgelig bruke av sine egne penger til å gi usikre lån til korrupte politikere i u-land, men DLF mener at det er galt å bruke folks skattepenger på denne måten.

En av miljøbevegelsens mange feilaktige dommedagsspådommer er at ressursene vil ta slutt. På TV2s nyhetssending i morges fikk vi nok en bekreftelse på at disse spådommene er feil: Det ble opplyst at for 24 år siden trodde man (dvs. miljøbevegelsen) at oljen ville ta slutt i 2009, men nå hadde man kommet til at oljen ville vare i 40 år til, altså til 2044.

Den feilaktige tenkningen som ligger bak slike spådommer står altså fortsatt ved lag, selv om gamle spådommer alltid viser seg å være feil. Sannheten er at oljen aldri vil ta slutt, og det samme gjelder for alle andre ressurser.

Det som vil skje er at ny teknologi og nye metoder vil føre til at det oppdages flere og flere ressurser, og at man i større grad kan utvinne gamle kilder. Ja, etter hvert vil det bli igjen mindre og mindre av en ressurs, men dette vil føre til at prisen stiger. Pga. den stigende prisen vil da forbruket gå ned, og det vil da bli lønnsomt å lete etter og utvinne alternative ressurser. Oljen var noe man begynte å lete etter da det ble så få hvaler igjen at hvaloljen, som bl.a. ble brukt til belysning, begynte å bli svært dyr. Dette eksemplet viser også at en ny ressurs kan ha langt flere bruksmåter enn den råvaren man søker å erstatte.

Poenget om at ressursene aldri tar slutt og at man alltid vil kunne innrette seg etter en ny ressurs-situasjon har dog en forutsetning: at prismekanismen fungerer. Og prismekanismen fungerer kun hvis det offentlige ikke legger restriksjoner på bruk av eiendommer, og ikke har regulering av priser.

Dette innbærer at en fri markedsøkonomi – et system hvor individers rettigheter respekteres fullt ut og hos det offentlige ikke blander seg inn i frivillig handel mellom individer – vil være det system som sørger for en mest mulig effektiv utnyttelse av de ressursene som finnes. Og hverken oljen eller noen andre ressurser vil noen gang ta slutt. Ja, det kan hende at enkelte ressurser ikke lenger vil være så billige som de er i dag, men det system som mest effektivt kan fremskaffe nye alternativer er det frie marked.

For nøyaktig 60 år siden i dag, 6. juni 1944, startet den amerikansk-ledede invasjonen som endte i frigjøringen av av det tysk-okkuperte Europa. Dette, den største krigsoperasjn verden noen gang har sett, var begynnelsen på slutten av annen verdenskrig.

Denne krigen kostet verden omtrent 50 millioner menneskeliv, og førte selvsagt også til enorme materielle ødeleggelser. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne det bli en så kolossal krig i Europa, sivilisasjonene fremste bastion?

Fra slutten av 1700-tallet hadde totalitære ideer begynt å spre seg i Europa, og disse førte til at etter første verdenskrig ble en rekke land enten kommunistiske (Russland) eller fascistiske/nazistiske (Italia, Spania, Tyskland). I andre land (England, Frankrike, USA) var de frihetlige ideer sterkt svekket. Oppbyggingen av diktaturene ble da fra England, Frankrike og USA møtt med lite annet enn unnvikelser og ønsketenkning: Når Hitler begynte å forsyne seg av sine naboland for å skaffe befolkningen lebensraum, lot de andre landene ham holde på: de trodde at ved å la en totalitær stat få ture frem, ville de selv få fred, dvs. de trodde på tyrannens løfter om at han kun hadde begrensede krav (Hitler: «Etter anneksjonen av Tsjekkoslovakia har Tyskland ikke lenger noen territorielle krav i Europa.»). De trodde at ved å være ettergivende overfor en tyrann ville de oppnå «fred i vår tid»: Englands statsminister Chamberlain inngikk en avtale med Hitler om dette i München i september 1938: Tyskland skulle få beholde (store deler av) Tsjekkoslovakia (og Østerrike, som de tidligere hadde annektert), og til gjengjeld skulle England og Frankrike ikke gå til krig mot Tyskland. Men mindre enn ett år senere veltet tyske tropper inn over Polen, og England og Frankrike erklærte krig. Den annen verdenskrig var i gang. I de første år av krigen hadde Tyskland stor fremgang, den tyske hær veltet frem over hele fastlandseuropa praktisk talt uten å møte motstand noe sted.

Hva hadde skjedd? I 1933 kom Hitler til makten (på demokratisk vis) i Tyskland, og han begynte straks å gjennomføre en sosialistisk politikk: økonomien ble gjennomregulert, politiske motstandere ble internert eller likvidert, opposisjonelle ble undertrykt, og de som ikke passet inn i det Tyskland Hitler så for seg ble drept. Det var også tydelig at Hitlers mål var å gjøre Tyskland til en sterk militærmakt; Tyskland trengte mer plass.

Hvordan reagerte England og de andre land som fortsatt hadde en viss frihet, på dette? Lederne i disse landene reagerte ved å late som om det ikke var noen fare på ferde. Dessverre hadde pasifistiske holdninger vokst seg sterke i disse landene, og det var ingen av disse landene som hadde en sterk militærmakt. Utover 30-tallet ble nazistenes mål klarere og klarere, men de vestlige land gjorde ingen ting med den kommende trusselen. Også USA under den sterkt venstreorienterte president Roosevelt, som moralsk sett ikke står så langt unna Stalin, Hitler og Mussolini, sviktet sine venner. Da krigen brøt ut i Europa i 1939, lot USA være å støtte sine gamle allierte. USA kom først med i krigen etter at Japan angrep USA i desember 1941. (USA viste hvor langt de hadde sviktet friheten ved da å internere alle amerikanere av japansk opprinnelse.) Den eneste vestlige lederen som så farene ved nazismen var Winston Churchill, og mot slutten av 30-tallet krevet han i stadig sterkere ordelag at Vesten måtte ruste opp for å forsvare seg mot Hitler.

Siden de vestlige land var sterkt preget av irrasjonelle ideer, inkludert en sterk sosialistinspirert pasifisme, var de nærmest helt uforberedt da krigen startet. De kunne ikke by Tyskland noen motstand, og tyskerne hadde da også som nevnt en enorm suksess i krigens første år. Men da de vestlige land la om kursen var det ingen som kunne stå i mot, og Tyskland ble knust.

USA hadde, etter at krigen mellom Tyskalnd og Italia på den ene side og resten av Europa på den andre siden, begynte, rustet opp både seg selv og England m.fl., og den enorme ildkraft som USA og de allierte nå utsatte Tyskland for, var det umulig å stå imot. I løpet av mindre enn et år etter D-dagen var Tyskland nedkjempet.

La oss også nevne at USA besto av immigranter, immigranter som i hovedsak hadde flyktet fra Europa frem til 1900, et Europa som var preget av krig og vanstyre. I det tyvende århundre var Europa fortsatt preget av krig og vanstyre, og den nye krigen i Europa var mer omfattemde og mer katastrofal en noen tidligere krig.. Men nå, på D-dagen, vendte de europeiske immigrantenes etterkommere tilbake for å få slutt på vanstyre og krig i Europa en gang for alle. De kunne kare dette fordi de hadde i Amerika etablert et samfunn som i stor grad respekterte individers rettigheter, og som derfor var blitt den sterkeste makt historien hadde sett.

Kunne det skjedd annerledes? Kunne vi sluppet annen verdenskrig? Hitler var åpenbart en tyrann, og dersom de vestlige land hadde grepet inn tidligere, kunne kanskje de enorme ødeleggelsene vært spart. Men var det noen som snakket om dette? Ja, den polske marskalken Josef Pilsudsky foreslo allerede tidlig på 30-tallet under et besøk i Paris å få med Frankrike på et pre-emptive strike mot Tyskland for å avsette Hitler. Pilsudsky forstod at Hitler ville bli en fare, men det var ingen som ville lytte. Resultatet ble annen verdenskrig, en enorme tragedie.

Kan man lære av historien? Ja, man kan, men det ser ut til at de flest ikke vil. I dag opplever vi en reprise på Vestens holdning overfor nazismen på 30-tallet. Parallellen er Vestens holdning til militant islam i dag. Militant islam (islamismen) er langt verre enn nazismen. De islamistiske lederne legger ikke skjul på hva de mener: de har allerede erklært krig mot Vesten, og de er i gang med krigsaksjoner. Krigen er usymmetrisk i og med at de ikke benytter uniformerte soldater som i formasjon marsjerer inn på fiendtlig territorium og angriper miltære nål, islamistene benytter sivilt kledde operatører som iverksetter aksjoner mot sivile, alt fra store bombeaksjoner som dreper hundrevis av mennesker (Madrid 11/3-04, Bali 23/7-02, New York 11/9-01, Lockerbie 21/12-88) til aksjoner rettet mot enkeltpersoner (La oss som et eksempel på det siste sitere fra Dagbladet 4. juni: Jødisk gutt knivstukket av ung muslim i Paris . En ung muslim stakk i dag ned en jødisk 17- åring med kniv mens han ropte «Gud er stor». 17- åringen var tydelig identifiserbar som jøde med sin kippa, det jødiske hodeplagget. Tilstanden hans var fredag kveld alvorlig. ... Bare de siste dagene er det kommet flere meldinger om unge muslimer som angriper jøder i Frankrike, og hittil i år er 76 personer arrestert for antisemittiske handlinger.)

Vesten er som kjent blitt rammet av et meget stort antall slike aksjoner de siste ti årene. Og Vestens befolkning reagerer med passivitet og ønsketekning: «det er Vestens egen feil at vi blir angrepet, og islam er en fredsreligion som ikke kan resultere i noe menneskefiendtlig». Begge disse holdningene er stikk i strid med sannheten.

Når USA, men først etter de kolossale angrepene i september 2001, til en viss grad svarte aktivt på angrepene ved å gå til krig mot Afghanistan og Irak, hvis regjeringer aktivt støttet terrorangrep mot Vesten, arrangeres det enorme demonstrasjoner – ikke mot diktaturene og terroriststatene og terroren, nei, demonstrasjonene rettes mot USA.

Så vi lever i dag i en periode som er en reprise på den passive og imøtekommende og ettergivende holdningen overfor nazismen på 30-tallet.

Vi frykter at vi kan komme i samme situasjon som i perioden 1939-1945: vi frykter at vi igjen kan bli rammet av forferdelig krig. Men da klarte Vesten å samle seg og å knuse Nazi-Tyskland. Dette var fordi de ideene som Vesten bygger på – individualisme, rasjonalitet, selvrealisering/egoisme, frihet – sto noenlunde sterkt i Vestens befolkning. Men i dag står disse ideene langt svakere enn de gjorde da, og hvis islamismens krig mot Vesten fortsetter, frykter vi at Vesten ikke kan stå imot. Vi frykter altså at Vesten etter de siste års forfall ikke kan samle seg og iverksette en reprise på D-dagen 1944.

"Det kommunistiske Sovjetunionen er et ondskapens imperium."

"Kommunismen er en ideologi som hører hjemme på historiens søppelhaug."

"Statlige inngrep er ikke løsningen, de er problemet."

Ronald Reagan er den eneste vestlige leder som har sagt slike ting, og bare på grunn av dette må han regnes som en betydelig leder.

I tillegg gjorde han også store ting på andre områder: han svarte på et terrorangrep på amerikanske soldater i Tyskland i 1986 ved å bombe utvalgt mål i Libya (som sto bak aksjonen), og dette satte en så stor skrekk i alle terroriststøttespillere at terrorismen nærmest opphørte i flere år. Han slo også tilbake det kommunistiske kuppet på Grenada i 1983.

Dessuten gjenreiste Reagan respekten for USA både hjemme og ute, en respekt USA i stor grad hadde mistet i og med Nixons snusk og Carters inkompetanse.

Reagan var radiojournalist, skuespiller, fagforeningsmann, og ble i 1966 guvernør i California. Etter at guvernørtiden var over, hadde han flere spesialsoppdrag for president Nixon. Han ble valgt til president i 1980, og gjentok bragden i 1984 ved å vinne alle delstatene unntatt én. Dette valgresultatet viste hvor enormt populær han var. En av grunnene til hans popularitet var at han var en omgjengelig og vittig, og aldri kom med personangrep på sine motstandere. Han var en ideologisk president, ikke en som var pragmatisk, som f.eks. Nixon og etterfølgeren Bush sr. var. Reagan var en visjonær optimist som trodde på det gode, og som sa at han ville la den enkelte ha frihet til å styre seg selv og ha ansvar for seg og sitt.

Reagan var dog ikke liberalist, han var en kristen konservativ. Han snakket om skattelettelser, dereguleringer og nedskjæringer, men fikk gjennomført lite av dette. Han tok dog et kraftig oppgjør med kommunist-diktaturet Sovjetunionen, inkludert å gjennomføre en kraftig militær opprustning, noe som førte til at Sovjetunionen brøt sammen. Dette resulterte i at Øst-Europa ble befridd fra Sovjets undertrykkelse, og det mest visuelle bildet på dette er rivingen av Berlinmuren, som kommunistene hadde reist for å hindre folk i å flykte til Vesten.

Reagans religiøsitet førte til endel problemer, både innenriks og utenriks. Innenrikspolitisk førte hans religiøsitet til at religion ble en sterk maktfaktor i amerikansk politikk, noe det tidligere ikke hadde vært. Utenrikspolitisk førte hans religiøsitet til at han støttet islamister som kjempet mot Sovejtunionen i Afghanistan. Det var disse som utviklet seg til å bli Taliban og AlQaeda. Reagan la også hindringer i veien for Israels ødeleggelse av terroristorganisasjonen PLO.

Alt i alt må vi si at Reagans gjerning som president er sterkt blandet. Men han hadde ihvertfall enkelte meget gode sider, og det ikke mange andre betydelige politikere vi kan si dette om.

For noen få dager siden ble en bil tilhørende organisasjonen Leger uten grenser beskutt av islamister i Afghanistan. Fem personer ble drept, blant dem tre europeiske leger, og en av disse var norsk.

Dette angrepet føyer seg inn i en meget lang rekke av eksempler på at islamister angriper og dreper fredelige mennesker fra Vesten, eller fredelige ikke-muslimer.

Ingen større presseorganer ser noen systematikk i disse angrepene, så la oss derfor her forsøke å si noen få ord om sammenhengen mellom disse angrepene:

For kun et par uker siden ble en håndfull vestlige drept i Saudi-Arabia. Terroristene banket på dører i et område hvor det bodde mange fra Vesten., spurte de som åpnet om de var muslimer, og de som ikke var muslimer ble drept. En av de som ble drept var en svensk mesterkokk.

En gruppe amerikanske hjelpearbeidere ble lynsjet i Irak for et par måneder siden. Deretter ble likene skjendet. Entreprenøren Nic. Berg ble drept og dekapitert. Teaterstudenten Hans Christian Osterø ble drept og dekapitert i India for noen år siden. Journalisten Daniel Pearl ble drept og dekapitert for et par år siden.

11. mars i år ble ca 200 spanjoler drept i en eksplosjon i Madrid. For et par år siden ble et par hundre mennesker drept i en terroraksjon på Bali.

To uker etter terrorangrepet i Madrid måtte Tyslands forbundspresident Johannes Rau avlyse deler av programmet under et besøk i Øst-Afrika pga akutte trusler fra islamister. Og i Nigeria ble omtrent hundre mennesker drept i forbindelse med opptøyer etter en missekonkurranse. Islamister angrep kristne og brant ned kirker. (Hundreds of Muslim youths have gone on the rampage in Nigeria's capital, Abuja, following Friday prayers. The BBC's Haruna Bahago in Abuja says people armed with sticks, daggers and knives set fire to vehicles and attacked anyone they suspected of being Christian. http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/2501893.stm )

Og la oss også nevne at USA gjennom flere angrep fra 1979 og frem til og med 11. september 2001 har mistet ca 4000 sivile i slike angrep.

Det som skjer er altså en angrep på Vesten fra islamister. Islamister angriper ikke bare sivile, men til og med hjelpearbeidere som hjelper lidende mennesker i Irak og i Afghanistan. Hvor menneskefiendtlig går det an å bli? Islamistene viser oss dette klart og tydelig, til stor lidelse for de som blir angrepet, for deres pårørende, og alle de som ikke lenger kan motta hjelp. (Etter denne siste aksjonen trekker Leger uten grenser seg ut av Afghanistan.)

Hvordan bør Vesten reagere på dette? På den eneste måten som virker: ved å gå til kratige militære angrep på alle islamistiske grupperinger, og ved å avsette regjeringene i de land som støtter islamistenes angrep på Vesten.

Siden USA var hardest rammet, satte USA i gang kriger mot først Afghanistan og deretter Irak. (Dessverre har USA ikke gjort noe med regjeringene i land som Saudi-Arabia og Iran.)

Men det som er vårt viktigste poeng her er at mange viktige land i Vesten har ikke støttet USA, tvert imot. USA har fått støtte fra land som England og Italia, og flere av landene i Øst-Europa, men dessverre har viktige land som Frankrike, Tyskland og etter 11/3 også Spania, opptrådt som støttespiller for de islamistiske grupperingene.

Og de intellektuelle i Vesten opptrer også denne gangen, som så mange ganger tidligere, på parti med diktatorer og terrorister. (Se vår kommentar om de norske forfatterne for et par dager siden.)

Vi mener at Vesten i dag oppfører seg alt for ettergivende overfor den store fare som islamismen er. Vi mener at Vesten bør slå kraftig tilbake mot islamistene og derved stanse den terror som disse er i ferd med å slippe løs over oss. Og bare for å ha sagt det: vi må selvsagt gå til den reelle årsaken til terrorismen. Men denne reelle årsaken er ikke fattigdom eller undertrykkelse eller USAs utenrikspolitikk. Den reelle årsaken til terrorismen er å finne i islam.

FN er blitt en tvers igjennom umoralsk organisasjon som bør legges ned så snart som mulig. Dette er neppe gjennomførbart med det første, så vi vil derfor gå inn for at Norge skal melde seg ut av FN. Dette er antagelig også et noe urealistisk forslag i dag, men vi kan i hvert fall legge frem vår begrunnelse for at FN er ikke bare en ubrukelig, men en skadelig organisasjon.

Hovedproblemet med FN er at der sitter med mer eller mindre barbariske diktaturer side om side som likeverdige med vestlige demokratier. Dette gir diktaturene, og de ideologier de baserer seg på, en moralsk aksept som vi tar sterk avstand fra.

Det at vestens i stor grad rasjonelle sivilisasjon i og av FN likestilles med totalitære og direkte barbariske ideer, fører til at FN har fattet en rekke vedtak som var tar sterk avstand fra, og at FN på sitt beste kun er en pratklubb for taletrengte og resolusjonskåte politikere.

La oss se på noen få eksempler på hvor umoralsk FN er. FN har fattet vedtak om at sionisme = rasisme. FN har gjentatte ganger vedtatt resolusjoner som går ut på å hindre Israel i å forsvare seg mot angrep fra de fiendtlige diktaturstater om omgir Israel. Det er også ting som tyder på at FN-personell i de palestinske områdene direkte samarbeider med palestinske terrorister: ”Last week, an Israeli television station aired footage of armed Arab terrorists in southern Gaza using an ambulance owned and operated by the United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees. Palestinian gunmen used the UNRWA emergency vehicle as getaway transportation after murdering six Israeli soldiers in Gaza City on May 11. The footage shows two ambulances with flashing lights pull onto a street. Shots and shouts ring out during the nighttime raid. A gang of militants piles into one of the supposedly neutral ambulances, clearly marked "U.N." with the agency's blue flag flying from the roof, which then speeds away from the scene.” (Sitat fra Michelle Malkin's spalte.)

Hvis vi går til andre saksområder enn Israel, finner vi heller ikke oppløftende ting om FN:

FN har kun vedtatt resolusjoner for å avvæpne diktatorer som Saddam Hussein. Enhver må forstå at folk som Saddam kun kan uskadeliggjøres med militær makt.

Videre om FNs ”indre liv”: den nye boken «Nød-sex og andre krisetiltak» er tittelen på en bok som har skapt krise i FN-hovedkvarteret i New York. I den beskyldes FN-soldater fra Uruguay for sexovergrep. FNs generalsekretær Kofi Annan forsøkte å stanse boken. Hadde Annan vært en anstendig person hadde han satt i gang etterforskning av disse tilfellene. Boken er skrevet av Kenneth Cain, Heidi Postlewait og Andrew Thompson, som alle har FN-erfaring på forholdsvis høyt nivå fra Kambodsja, Somalia, Rwanda, Liberia, Haiti og Jugoslavia. Boken handler om fredsbevarende operasjoner, men inneholder også mange historier om ville sexfester og narkobruk blant FN-personell.

"Emergency Sex and Other Desperate Measures: A True Story from Hell on Earth" (Nød-sex og andre krisetiltak: En sann historie fra Helvete på jord) er bokens fulle tittel, og tittelen i seg selv sier litt om innholdet.

Forfatterne beskriver blant annet hvordan FN skulle gjenopprettet ro og orden i Kambodsja i 1993 i en operasjon som lignet "det internasjonale jet set på ferie", ifølge Kenneth Cain. FN-representantene deltok i ville sexorgier i en villa i Phnom Penh som var kjent for sine fredagsfester. FN-personellet hadde sin egen spesielle drink "Space Shuttle" som ble destillert på en halv kilo marijuana over en periode på seks uker.

I en annen del av boken beskrives det hvordan en pengelens bulgarsk regjering ikke hadde råd til å sende ut regulære soldater i FN-tjeneste og i stedet rekrutterte mannskaper fra fengsler og psykiatriske sykehus.

Bulgaria fikk refundert penger for hver "soldat" fra FN-hovedkvarteret i New York, og de innsatte fikk sin frihet etter endt tjeneste. I mellomtiden opererte et betydelig antall kriminelle bulgarere i Kambodsjas gater i FN-uniform.

Denne bataljonen med kriminelle galninger kom til et lovløst land. Fulle som øsekar voldtok de kvinner og krasjet FN-jeeper i høyt tempo, heter det i den nye boken.

Vi kunne fortsatt dette med mange flere eksempler, men la oss avslutte med følgende illustrerende historie: For noen måneder siden var det streik blant kantinepersonalet i FN-bygningen. Dette førte til at de FN-ansatte som skulle innta et måltid i kantinen begynte å slåss om maten, og resultatet ble at lokalet ble ramponert og at mesteparten av slike ting som bestikk og kopper og skåler og asjetter og tallerkener ble stjålet. Dette ble altså utført av de samme personene som disponerer enorme beløp, fratatt de produktive innbyggerne i verdens land, og som skal bruke disse pengene til beste for folk over hele jorden. Vi er overbevist om at FN gjør svært liten nytte, og svært mye skade.

Kort sagt: FN er en tvert igjennom umoralsk organisasjon som bør avvikles.

(Noe av det ovenstående er hentet fra Michelle Malkins spalte http://www.wnd.com/news/article.asp?ARTICLE_ID=38747, og noe er hentet fra artikler i VG. http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=228751 og http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=228459 .)

Etter at Vestens intellektuelle i flere år frem til midt på 70-tallet hadde trakassert USA og dets forsøk på å beskytte Syd-Vietnam mot den kommunistiske invasjonen fra Nord-Vietnam, trakk USA seg ut av Sør-Øst-Asia. Resultatet ble at både Syd-Vietnam og Kambodsja ble kommunistiske diktaturer med folkemord, undertrykkelse og fattigdom som resultat. Etter dette lot de intellektuelle være å snakke om det som skjedde der.

Siden 1979 har Vesten blitt utsatt for et stort antall terrorangrep fra islamister (USA ble rammet en rekke ganger frem til 2001, Frankrike ble rammet flere ganger midt på 90-tallet, også Spania og Bali er blitt rammet av store terroraksjoner ganske nylig.)

Flere regjeringer i Midt-Østen har støttet de ansvarlige terrorgrupper, og USA har siden 2001 gått til krig mot to av landene hvor regjeringene har støttet terrorister.

Men våre intellektuelle har intet lært av de feilgrep de gjorde mht. Vietnam: ”Samlet forfatterforening mot Irak-krig” forteller en overskrift i Dagens Næringsliv. Artikkelen fortsetter: ”409 norske forfattere overleverte tirsdag regjeringen en bønn om at Norge holder seg unna en krig mot Irak. Aldri tidligere i Forfatterforeningens 110-årige historie har så mange forfattere samlet seg om et politisk utspill.”

USAs forsøk på å stanse den terrorsime som har rammet Vesten i de siste tiår fører altså til at våre intellektuelle tar avstand fra, ikke islamistene, men USA.

Her kunne vi sagt mye den reelle årsaken til krigen, og den løgnaktige frenstillingen som pressen gir av den (hvor mange nordmenn vet at det er funnet masseødeleggelsesvåpen i Irak?). Vi skal ikke gjenta dette her, men la oss nevne følgende skremmende poeng: Ang Vietnam førte de intellektuelles aktiviteter til at kommunistene fikk herje fritt og påføre Syd-Vietnam og Kambodsjas befolkninger stor skade. Det de intellektuelle egentlig ønsker med sitt opprop er at USA skal oppgi sin bekjempelse av militant islam, men hvis USA ikke fortsetter sin kamp mot islamismen, vil det åpne for et stigende antall terrorangrep som vil ramme oss i Vesten. Det er dette som er mest skremmende.

Ifølge Aftenposten i dag påstår Willoch at det er Israel selv som er ansvarlig for den terror som i de siste ti år har drept mange hundre sivile israelere.

Vi ser det annerledes. Israels okkupasjon av Judea, Samaria og Gaza kom etter at Israel var blitt utsatt for militære angrep fra en rekke arabiske land. bl.a. Jordan og Egypt, i 1967. Disse arabiske landene hadde aldri godtatt opprettelsen av Israel i 1948, og ønsker å kaste jødene på sjøen. Israel hadde ingen problemer med å slå angrepene tilbake, og da krigen var over etter en uke, hadde Israel okkupert betydelige områder som hadde ligget under Syria, Jordan og Egypt.

Nå er det også folkerettslig dekning for at den som blir angrepet kan beholde områder som erobres i en forsvarskrig, og Israel ønsket bl.a. av strategiske grunner å beholde Gaza, Judea og Samaria (men ikke f.eks. Sinai).

Etter hvert ble det satt i gang en propagandakrig mot Israel: de som bodde i områdene Judea, Samaria og Gaza ble fremstilt som et eget folk med krav på en egen stat. (Det var ingen som snakket om dette da områdene lå under Jordan og Egypt.) Pga. ulike former for press begynte Israel å gi innrømmelser, og gikk med på å overføre styret av de såkalte palestinske områdene til Yassir Arafats terrororganisasjon PLO. Før Arafat & co tok over styret av de såkalte palestinske områdene, var det relativt sett ikke en ubetydelig velstand og fred i disse områdene.

I og med innrømmelsene begynte den arabiske siden å se svakhet på Israels side, og intensiverte sine terrorangrep mot Israel. Sivile israelere kunne når som helst – mens de sto og ventet på bussen, mens de tilbrakte en kveld på en kafé, mens de feiret bryllup - bli utsatt for et bombeattentat. Innpå 1000 israelere har mistet livet i slike terrorangrep de siste 10 år. Etter vårt syn svarer Israel alt for mildt på disse angrepene, og resultatet er at angrepene mot Israel har blitt flere og flere i de siste ti årene, dog med en reduksjon hver gang Israel slår kraftig og effektivt tilbake, slik de nylig gjorde da de likviderte de to siste lederne i terrororganisasjonen Hamas.

Selvfølgelig er det også slik at Israels svar på terrorangrep kan ramme feil, men Israel søker alltid å treffe militære, politisk eller strategiske mål på den arabiske siden. Det er beklagelig, men uunngåelig at sivile iblant rammes. Selvfølgelig vil slike aksjoner føre til at de som rammes i enda sterkere grad hater Israel, men den fundamentale årsaken til de israelske aksjonene er at mange palestinere støtter terrorangrep på Israel og ønsker staten Israel eliminert. Hvis palestinerne gir opp disse to ønskene (og handlingene som følger av dem), vil også israelske militæraksjoner mot de palestinske områdene opphøre.

Skal man ta stilling til konflikten, må man ikke gjøre som Willoch og kun se på et meget selektivt utvalg av enkelthendelser. Det man må se på er de ideologier som finnes på hver side i konflikten. På den ene siden har vi et vestlig orientert demokrati, og på den annen side har vi en blanding av gammelkommunisme (Arafat var opprinnelig KGB-agent) og militant islam. Den arabiske sidens mål er å eliminere staten Israel.

Når man har dette perspektivet, og ikke nærsynt, ja, nærmes blindt ser på enkelthendelser, så er det ikke vanskelig å velge side i denne konflikten.

Stor trafikk i gatene. Livlig handel på torget. Stort utvalg av varer: frukt, grønnsaker, videokassetter, CDer. Mennesker ute og spaserer. Befolkningsøkning på en halv million på noen få måneder. Mange entreprenører i virksomhet. Stor etterspørsel etter folk som kan reparere biler.

Hvor skjer dette? Det skjer utrolig nok i Kabul.

Kabul er hovedstaden i Afghanistan, som for ikke lenge siden ble styrt av Taliban, en islamistisk gruppe. Siden Taliban-regjeringen skjulte folk fra terroristgruppen alQaida, gikk USA til angrep på Afghanistan høsten 2001, og etter kort tid var landet om ikke fritt så i hvert fall under ny ledelse.

Selvsagt er det vanskelig å frigjøre et land som Afghanistan, til det er idegrunnlaget i befolkningen for primitivt, men i Kabul ser det nå ut til å være i ferd med å bli en noenlunde sivilisert tilstand. Og store folkemengder flytter fra landsbygda og inn til byen

Dette er basert på en reportasje i NRKs Urix i går. Men la oss nevne et par ting som NRKs reporter ikke nevnte.

Filmbildene fra Kabuls gater viste livlig aktivitet, men det var ingen kvinner i gatene: dvs. vi så bokstavelig talt tusenvis av menn, men kun én eneste kvinne. Det ser nesten ut til at Kabuls kvinner i den nye ordningen sitter i kontinuerlig husarrest. Dette er i full overensstemmelse med visse retninger innen islam: kvinner skal være hjemme, og kun gå ut hvis de er tildekket av en burka og er i følge med en mannlig slektning. DLF tar sterk avstand fra denne ekstremt kvinnediskriminerende ordningen, og vi ønsker at det internasjonale samfunn med USA i spissen gjør noe for å ordne opp i dette. Det nåværende styre er innsatt av USA med det formål å hindre at området blir en ny grobunn for terroraksjoner mot Vesten, og jo mer preget dette området blir av Vestens verdier, jo mindre blir sannsynligheten for at området igjen blir utgangpunkt for terroraksjoner. Likestilling mellom kjønnene er en selvsagt del av Vestens verdier, og den kvinnediskriminering som finnes i islam er barbarisk. Dessverre tror vi at vårt ønske ikke er realistisk.

For det annet satte den nye regjeringen i gang en destruksjon av afghanske bønders åkrer og avlinger. Grunnen er at disse bøndene dyrker det de tjener mest på, og det er opium. Myndighetene vil forsøke å få bøndene til å dyrke andre varer (korn, tobakk, etc.), men fortjenesten her er langt lavere enn fortjenesten ved å dyrke opium.

Det myndighetene, ikke bare i Afghanistan, men over hele verden, burde gjøre er å legalisere narkotika. Da ville fortjenesten ved å dyrke opium synke kraftig, og bøndene i Afghanistan ville kunne begynne å dyrke matvarer istedenfor, som i dag, å dyrke rusgifter. De aller fleste problemene forbundet med narkotika kommer ikke av narkotikaen, men av forbudet mot narkotika. (La oss også her si at vi på ingen måte forsvarer bruk av narkotika, tvert imot. Slik bruk er ødeleggende for den som bruker det.)

Dessverre tror vi at våre ønsker ikke vil bli oppfylt, og derfor ser fremtiden langt mindre ly ut enn den burde og kunne.

I går skjedde det muligens en forferdelig togulykke i Nord-Korea, et av de siste gjenlevende kommunisttyrannier. (Vi sier at det muligens skjedde en ulykke; kommunistdiktaturer er sjelden villige til å slippe ut nyheter som stiller det i et dårlig lys.) De første rapporter fortalte at det kanskje var så mange som 3000 døde og skadede. I så fall er dette en forferdelig katastrofe.

Men denne tragedien faller inn i et mønster: det skjer mange ulykker over hele verden, men svært få av dem skjer i Vesten. De fleste store ulykker – flykrasj, togulykker, eksplosjoner i kraftanlegg, etc. – skjer i relativt fattige land. Nord-Korea er ekstremt fattig, og befolkningen blir f.eks. stadig rammet av hungersnød. Slik må det gå når produksjonen er organisert på kommunistisk vis. Dette tyder på at det som forhindrer ulykker er velstand.

I et velstående samfunn har man økonomiske ressurser til å sørge for sikkerhet, og det har man ikke i fattigere land. Så hvis man vil øke folks trygghet og sikkerhet, må man ha økonomisk velstand. Og det er kun en ting som kan gi økonomisk velstand, og det er markedsøkonomi.

Vi ønsker at alle mennesker over hele verden skal få ta del i den velstand som nå finnes i Vesten. Men for å få dette til, må landene utenfor Vesten organiseres i samsvar med de prinsipper som markedsøkonomien bygger på: respekt for eiendomsretten, ingen statlig innblanding i folks frivillige handel, et effektivt politi- og rettsapparat som tar seg av de som initierer tvang mot andre. (En slik organisering forutsetter dog en utbredt rasjonalitet i befolkningen.) Denne samfunnsmodellen vil gi økonomisk vekst, og dette vil etter hvert føre til utbredelse av effektive sikkerhetstiltak overalt hvor det er nødvendig.

Det er altså kun en markedsøkonomi som kan gi velstand, og dette er det eneste som kan redusere antall ulykker av den typen som i går skjedde i Nord-Korea.

De siste dagers utvikling viser tydelig at det er store problemer i Irak. Ett år etter at USA og de allierte hadde vunnet krigen mot Saddams terrorregime, intensiverer nå ulike muslimske grupper sitt opprør mot de alliertes styre.

USA og de allierte hadde all rett til å invadere Irak for noe over ett år siden. Det er hevet over tvil at Irak var innblandet i flere terroraksjoner rettet mot USA. Likeledes finansierte Saddam en rekke terrorgrupper som angrep andre vestlige land, bl.a. Israel. Landområder i Irak ble også brukt som treningsområder av ulike terroristgrupper. I tillegg var Saddam Hussein en tyrann av historiske dimensjoner, og bare av den grunn burde han avsettes.

USAs ledere var overbevist om at når Saddam var avsatt, ville befolkningen hilse amerikanerne som befriere, og de ville med glede ta imot det demokratiet som USA og de allierte ville innføre i Irak.

Her var nok de amerikanske ledere for naive. Befolkningen i Irak er preget av ideologier som ikke setter individuell frihet høyt. Selv om befolkningen hatet Saddam Hussein og gledet seg over at han ble avsatt, har de også lite til overs for de verdier som USA og Vesten representerer: individualisme, frihet, materiell velstand.

Det er disse verdiene som opprørene i Irak nå kjemper mot. Opprørene kjemper for at Irak skal bli et land preget av islamske verdier: selvoppofrelse, fattigdom, sterk politisk styring - de ønsker at Irak skal bli et religiøst diktatur.

Vi har tidligere gitt uttrykk for at det ville ha vært helt legitimt av USA og de allierte kun å ødelegge Iraks muligheter til å støtte terrorister og å avsette Saddam uten å forsøke å gjøre Irak om til et nogenlunde fritt og demokratisk samfunn.

USA valgte ikke denne løsningen. De ville gjøre om Irak til et demokrati, og med dette formål her de i et års tid forsøkt å etablere ulike irakske maktorganer og overgangsordninger til selvstyre.

Men når vi se på den relativt betydelige støtten opprøret har, og hvor barbariske opprørene handler (de lynsjer eller kidnapper hjelpearbeidere, truer dem på det groveste, og bruker dette til å forsøke presse land som har soldater i Irak til å trekke troppene ut), så viser dette at det er langt igjen til at Irak kan bli et sivilisert land.

Hva bør gjøres nå? USA og de allierte må bare styrke sin kontroll over Irak. De må sende nok soldater slik at dette blir mulig. Alle vestlige land, også Norge, burde være med på dette. Et islamsk Irak vil støtte fremtidige terroraksjoner mot Vesten, mens et Irak hvor islam ikke er den styrende ideologi, vil ikke være en trussel mot Vesten.

Dessuten må de allierte innse at dette er en krig, og føre den så effektivt som mulig.

La oss avslutningsvis si til de som påstår at det ville ha vært bedre hvis Saddam fortsatt hadde sittet ved maken (som blant andre FN-byråkraten Hans Blix har påstått), at et stor antall irakere kontinuerelig ble torturert og drept av Saddams terrorstyre, og at når Saddam på en eller annen måte mistet makten (enten ved at han døde eller at han ble utsatt for et kupp), så ville landet oppleve sterke uroligheter og nær borgerkrigslignende tilstander; slikt skjer alltid i land som er sammensatt av ulike grupper som holdes i sjakk av en sterk diktator - se. feks. det som skjedde i Jugoslavia etter at Tito døde.

Noen ganger blir forskjellen mellom hva politikerne gjør (eller truer med å gjøre) og hva kriminelle gjør, ganske liten.

Avisene forteller i dag at tobakkprodusenten Philip Morris betaler til EU syv milliarder kr for å slippe rettssak. Grunnen er at EU anklager Philip Morris for storstilet smugling, og tobakksgiganten betaler pengene for for å slippe både rettssaker og innrømmelser.

Nå er det ikke slik at Philip Morris selv smugler, det som skjer er at store mengder tobakk blir solgt til EUs naboland, langt mer enn disse landene selv kan bruke, og så blir tobakken smuglet derfra og inn i EU.

EU-landene regner med at de taper flere hundre millioner dollar i året i tollinntekter på denne trafikken.

Nå har Philip Morris altså gått med på å gi EU og ti av medlemslandene tilsammen en milliard dollar, eller syv milliarder kroner de neste tolv årene. Avtalen kommer etter mange års forhandlinger og trusler om rettssaker. For tobakksindustrien er det viktig å rydde unna så mange konflikter med myndighetene som mulig.

Vi kan ikke se annet enn at dette er en ren utpressing fra myndighetenes side. DLF er tilhenger av frihandel; vi mener at enhver har rett til å frakte med seg over landegrensesene hva han måtte ønske av fredelige varer. Å hindre dette er rettighetskrenkende, og burde være kriminelt. Vi har mange ganger hevdet at lover og bestemmelser som innebærer krenkelse av rettigheter, fører til en sterk økning i den reelle kriminaliteten. Lover og regler mot smugling fører til reell kriminalitet, og til at politikerne kan drive ren utpressing mot lovlydige borgere og firmaer.

Det som skjer i denne og mange andre saker er at politikerne legger større og større byrder på de som produserer, og det vil etter hvert føre til at mer og mer produksjon blir presset over i den svarte økonomien, og at samfunnet da i stadig større grad vil bli preget av lovløshet. Og dette er en skremmende utvikling.

De siste hendelser i Spania viser tydelig at det linjeskift som den nye regjeringen la opp til ikke hadde den ønskede effekt.

Etter det forferdelige terrorangrepet i Madrid 11. mars, hvor nesten 200 sivile spanjoler ble drept av islamister, trodde både den da sittende konservative regjering, og den venstreorienterte regjering som ble valgt noen dager senere, at årsaken til angrepet var Spanias støtte til USA og de allierte i krigen mot islamistene, og at en mer forsonlig holdning overfor islamistene ville føre til at terroristene ville la Spania være i fred.

Så er ikke skjedd. Denne strategien er feil. Etter Spanias kursomlegging, som bl.a. innebar varsel om en tilbaketrekning av soldater fra fra Irak, har det vært flere angrep på Spania: Det er oppdaget flere bomber på jernbanenettet, spanske soldater i Irak er angrepet av islamister, og i går sprengte tre terrorister som planla nye attentater, seg selv i luften heller enn å overgi seg til spansk politi (de ødela den boligblokkene de oppholdt seg i, og også en politimann ble drept).

Dette viser at ettergivenhet overfor terrorister ikke fører til at terroristene finner seg andre mål. Ettergivenhet blir av islamistene tolket som svakhet, og som en oppmuntring til flere angrep.

Vårt syn er at den pågående krigen mot islamistene føres alt for forsiktig og svakt, og at Vesten bør føre denne krigen så effektivt som overhode mulig. Hvis krigen ikke blir ført på så ikke skjer, har vi tapt på forhånd.

Sist helg var tusenvis av demonstranter i gatene i mange av Vestens storbyer for å protestere mot USA og de alliertes krig mot terrorismen. De krevde at de allierte skulle trekke seg ut av Irak, og at de allierte med USA i spissen ikke skulle true land som Iran.

Hva var bakgrunnen for USA og de alliertes krig mot Afghanistan og Irak?
Siden 1980 har USA mistet ca 4000 sivile i terrorangrep utført av islamister som har mottatt støtte fra de tyranniske regjeringene i bl.a. Irak, Iran, Afghanistan, Syria og Libya. USAs krig er derfor en forsvarskrig, og USA fikk med seg en rekke land som allierte i krigen.

Hva er krigens resultater så langt?
Det tyranniske Taliban-regimet som styrte Afghanistan er fjernet, tyrannen Saddam Hussein er fjernet, og diktatorene i Libya og Syria er blitt mer forsiktige. Amerikanske militære enheter befinner seg i nærheten av land som Syria og Iran. Selvsagt er sitasjonene i Afghanistan og Irak langt fra slik de burde være – det forekommer terrorangrep både mot sivilbefolkningen og mot allierte soldater - men mulighetene for å etablere siviliserte samfunn der er langt større enn tidligere.

Videre om Irak: 25 millioner mennesker ble frigjort fra tyrannen Saddam Husseins regime, fengsler for barn ble stengt, tortur av opposisjonelle i stort omfang opphørte, en rekke massegarver er oppdaget, tusenvis av terrorister er drept, andre terrorsiter har mistet den støtten de fikk fra Saddams regime, et stort antall opposisjonelle som har skjult seg i årevis er nå kommet frem. Og befolkningen støtter frigjøringen, ifølge en meningsmåling er det kun 15 % av Iraks innbyggere som ønsker at amerikanerne skal trekke seg ut umiddelbart..

Det begynner også å gå bedre: I februar var antall angrep på frigjøringssoldatene det laveste noensinne, angrep på oljeinstallasjoner har falt med 75 % siden i høst. I en meningsmåling for BBC sier 60 % av irakerne at de har det bedre nå enn under Saddam, færre enn 20 % sier at de har fått det verre. 70 % forventer at de vil ha det enda bedre om et år. 80 % av landet er fredelig og noenlune sivilisert.

Hva er demonstrantenes agenda?
Demonstrantene mener at Vesten har seg selv å takke for terrorsimen, og mener at dersom Vesten trekker seg helt ut av arabiske områder, så vil vi slippe flere terroraksjoner. (Dette så vi tydelig i forbindelse med valget i Spania etter terroraksjonen i Madrid 11/3: mange mente at grunnen til terroraksjonen var Spanias støtte til USAs krig mot terrorismen, og den nye sosialistregjeringen har lovet å trekke Spanias støtte til USA i denne krigen ).

Det er klinkende klart at demonstrantene har samme syn på hvordan oppnå fred som mannen som var Englands statsminister i 1939, og som inngikk en fredsavtale med Hitler: de tror at man kan oppnå fred ved å inngå fredsavtaler med tyranner.

Dette er feil. Tyranner er bokstavelig talt livsfarlige, og man bør ikke forhandle med dem. Det man bør gjøre er å uskadeliggjøre dem så tidlig som mulig. Dersom man gjør som fredsbevegelsen ønsker og følger Chamberlains linje, vil resultatet bli en storkrig. Fredsbevegelsen er altså en bevegelse for krig. Islamister har erklært Vesten krig, og de kan kun bekjempes militært, de kan ikke bekjempes med passivitet, slik Fredsbevegelsen ønsker.

Hva bør man gjøre?
Vårt syn er at krigen mot islamistisk terrorisme bør føres så kraftig som overhode mulig: Lederne i de land som støtter terrorister bør uskadeliggjøre så raskt som overhode mulig. Alle terroristgrupper må bekjempes med nødvendige midler. Alle islamistiske miljøer bør overvåkes nøye, og alle som fremsetter reelle trusler må arresteres.

Selvsagt kan USA kritiseres: De kaller f.eks. ikke krigen for det den er, det er en krig mot fundamentalistisk islam/islamisme, de har ikke gjort noe med terrorismens arnested Iran, de har ikke gjort nok mht Saudi-Arabia. Men vår kritikk er den stikk motsatte av den som Fredsbevegeslen kommer med.

Dessverre ser det ut som om vår modell liten oppsluting. Chamberlains modell derimot har i dag betydelig oppslutning, så det er stor fare for at resultatet blir som det ble for Chamberlain: at det må en storkrig til for å nedkjempe tyranniet.

Igjen er det stridigheter på Balkan, som det har vært nærmest kontinuerlig i omtrent 1000 år. Avisene forteller at serbere og kosovo-albanere står mot hverandre, at de trakasserer hverandre, at de kaster stein på hverandre, at de skyter på hverandre, at de setter fyr på boliger som tilhører den andre gruppen, og at de brenner hverandres hellige bygninger.

Utgangspunktet for de siste dagers stridigheter er ifølge Aftenposten i dag at ”tre albanske gutter druknet etter at serbere skal ha jaget dem ut i en elv”. Det er ingen grunn til å tvile på at denne fremstillingen er korrekt, men det er heller ingen grunn til å tro at det like gjerne kunne vært motsatt, dvs. at albanere hadde jaget serbiske gutter ut i en elv.

Hvordan skal man da forstå denne konflikten? Dersom man baserer seg på vanlig presse, får man bare dag-for-dag rapporter om at noen fra den ene siden har drept folk på den andre siden, og at det har vært motsetninger mellom disse gruppene i omtrent 1000 år.

Vårt syn er at det er ideer som styrer; ideer styrer mennesker og derfor er det også ideer som styrer kulturer; de grunnleggende ideer som dominerer en kultur bestemmer kulturens innhold, og bestemmer hvordan individene som tilhører den i det store og hele oppfører seg. Hvilke ideer er det da som dominerer på de to sidene i denne konflikten? Dette er noe som det i den vanlige presse aldri blir lagt vekt på, og grunnen er at vanlige intellektuelle (som vi her definerer så omfattende at det inkluderer journalister) overhode ikke forstår at ideer har noen betydning; disse intellektuelle er ødelagt av marxistisk vås som sier at historien styres av økonomiske forhold.

Det er altså ideer som styrer. Hvilke ideologier finnes hos de to stridende parter i denne konflikten? Serberne er kristne, kosovo-albanerne er muslimer. Begge disse er selvsagt religioner, begge er derfor skadelige for mennesker på sikt.

Muslimene sløker å utbre sitt område, dels ved å jage ut kristne fra ”sine” områder, og dels ved å infiltrere kristne områder, for å spre islam. Og Koranen sier ”Dette er Skriften, – tvil har ingen plass. Den gir ledelse for de gudfryktige... De vantro, dem er det likegyldig om du advarer eller ikke. De vil ikke tro. Gud har forseglet deres hjerter og deres øyne er dekket. For dem er en svær straff i vente…. Vi har gjort klar en smertelig straff for dem som ikke tror på det kommende liv … De som fornekter Vårt ord vil vi la møte Ilden. Hver gang deres hud er avbrent, vil Vi bytte den og gi dem en ny, så de kan få føle straffen”.

Siden kristendommen opplagt er en mindre primitiv religion og en langt mindre menneskefiendtlig ideologi enn islam, så er vår sympati på serbernes side.

10. mars 2004 så det ut til at de konservative ville vinne valget i Spania og beholde makten; meningsmålingene stemplet dem som storfavoritt. Dette ville ha vært en god ting bla fordi Spanias regjering var en av de viktigste av USAs mange allierte i krigen mot terror.

Så kommer den forferdelige og bestialske terroraksjon på flere tog i Madrid torsdag morgen, 11. mars 2004, og det burde være praktisk talt opplagt a det var alQaida som sto bak. Så begår statsminister Aznar den generaltabben å legge skylden for aksjonen på den baskiske terroristorganisasjonen ETA, som i mange år har utført små, varslede terroraksjoner med baskisk uavhengighet som påskudd. Aznar trodde åpenbart at å legge skylden på ETA ville øke oppslutningen om regjeringen i det nært forestående valget.

Man fant raskt ut at det var alQaida som sto bak aksjonen, og pga Aznars forsøk på å legge skylden på ETA, så det ut som om Aznar ønsket å lede oppmerksomheten bort fra det faktum at siden Spania deltar i krig mot alQaida, så kan også alQaida slå til mot Spania. Resultatet ble so ventet: de konservative tapte valget, og Spania skifter til en sosialistregjering, og denne har allerede varslet at den raskt vil trekke spanske soldater ut av Irak.

Der Aznar burde ha gjort etter terroraksjonen som kostete ca 200 spaniere livet og som såret mer enn 1000 personer, var å si noe sånt som at ”denne aksjonen er høyst sannsynlig utført av alQaida, og dette viser hvilken bestialsk fiende vi står overfor – kun barbarer går med vitende og vilje løs på tilfeldige sivile, og vi må derfor intensivere kampen mo terror og vi bør støtte USA enda sterkere i krigen mot terror”.

Vi er overbevist om at dersom Aznar hadde uttalt noe slikt, ville hans parti ha vunnet helgens valg i Spania. Isteden fikk valget det tragiske resultat at Spania altså får en sosialist-regjering. Den nye regjerings kurs overfor terrorist-organisasjoner er allerede varslet. Den nye regjeringen vil legge inn på en tilsvarende kurs som den som Chamberlain hadde overfor Hitler rett før annen verdenskrig. Hva som ble resultatet av dette kjenner vi jo til. La oss håpe at vi unngår noe tilsvarende denne gangen.

Gårsdagens terroraksjon i Madrid er den største på europeisk jord i nyere tid. Omtrent 200 tilfeldige togpassasjerer ble drept, og mer enn 1000 ble skadet. Det er ennå ikke bekreftet hvem som står bak, men det ser ut som om det er alQaida som ansvarlig også i denne aksjonen (som i så fall gjør dette til deres første massedrap i Europa).

Dette var altså den største terroraksjonen i Europa hittil, men Europa har i flere tiår blitt preget av mindre aksjoner: IRA har angrepet engelskmenn, De røde brigader herjet i Italia, Rote Arme Fraktion og Bader-Meinhof-banden herjet iTyskland, Carlos & Co herjet i Frankrike, og ETA har tidligere stått for mindre aksjoner i Spania.

Hva er det som er felles for disse gruppene? Jo, de er alle enten religiøse eller venstreorienterte eller nasjonalistiske. Alle står med andre ord for ideologier som eksplisitt bygger på og støtter kollektivisme, irrasjonalitet, selvoppofrelse og ufrihet.

Her er den langsiktige løsningen på terrorismeproblemet: man må spre de motsatte ideene av de som disse gruppene bygger på: man må forfekte individualisme, rasjonalitet, selvrealisering/rasjonelle egoisme og respekt for andre menneskers rettigheter, dvs. frihet. Kun dette vil kunne bekjempe terrorisme på lang sikt. På kort sikt må man gjøre følgende: alle tilhengere og sympatisører av grupper som har vært i befatning med terror opp til nå må overvåkes, og de må arresteres og idømmes strenge straffer hvis det er noe som tyder på at de arbeider med reelle terrorplaner.

Betydelige terrorgrupper som alQaida støttes av regjeringer i andre land (Iran, Saudi-Arabia), og regjeringene i disse landene har da reellt sett gått til krig mot de land som alQaida aksjonerer mot. Regjeringene i disse landene må da avsettes med militær makt.

Nå har vi ennå ikke den formelle bekreftelsen på at alQaida står bak aksjonen i Madrid, men hvis så er tilfellet, bør Vestens regjeringer intensivere overvåkningen av islamister i Europa, og man har enda en grunn til å avsette regjeringene i Iran og Saudia-Arabia. Dessverre er også Vesten preger av irrasjonalitet og selvoppofrelse som etisk ideal, så vi er overbevist om at Vestens ledere ikke vil klare å ta de skritt som er nødvendige for å få slutt på terroren mot Vesten.

En musikkvideo som glorifiserer Osama bin Laden og som inneholder bilder fra terroraksjonen mot USA 11. September er blit en hit blant unge mulsimer I England.

Sangen 'Dirty Kuffar' (som visstnok betyr Skitne Vantro), av rapperen Sheik Terra, raljerer mot Tony Blair og George Bush, og oppfordrer ale troende, dvs. all muslimer, til å ”kaste dem på ilden”. Videoen slutter med bilder fra når tårnene i WTC faller sammen og det høres latter i bakgrunnen.

Dett er en påminnelse om at krigen mot militant islam ikke kan vinnes hvis den bare føres militært, det trengs en bredere kampanje hvor det også fokuseres på Vestens verdier, de verdier som innebærer fornuft, individualisme, selvrealisering/egoisme og politisk frihet/markedsøkonomi/kapitalisme, verdier som er stikk i strid med alle de verdier religioner står for, og som er nødvendige for at et samfunn skal ha fred, harmoni og voksende velstand.

Men det interessante er at islamistene nå tror at de er i ferd med på tape militært. Et langt brev, skrevet av en jordansk terrorist og adressert til al Qaida er blitt beslaglagt fra en al Qaida-kurer. (Det er dog ikke bekreftet at brevet er autentisk.)

Brevets forfatter er fortvilet over at USA er så standhaftig i sin krig mot terrorismen, og brevskriveren sier i en fortvilet tone: "Our enemy is growing stronger day after day, and its intelligence information increases. By God, this is suffocation!".

Vi synes at dette gode nyheter.

Men de neste setninger viser at brevskriveren forstår den videre kampen: "We will be on the roads again. [De vil flykte fra Irak.] Souls will perish and blood will be spilled. This is, however, exactly what we want.”

"We have been hiding for a long time and now we are seriously working on preparing a media outlet to reveal the truth, enflame zeal and become an outlet for jihad in which the sword and the pen can turn into one."

Vestens ledere burde forstå at den ideologiske kampen er den viktigste. Dessverre er det ingen a dem som forstår dette.

Mer om dette brevet er tilgjengelig her.

I det siste er det blitt rimelig tydelig at man ikke har klart å finne masseødeleggelsesvåpen (MØV) i Irak, til tross for at president Bush og statsminister Blair la vekt på dette som en begrunnelse for krigen mot Irak våren 2003.

Flere kommentatorer konkluderer nå at Bush (og Blair) løy om dette, for eksempel lederskribenten i dagens Dagsavisen, og politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten 4/2. Stanghelles artikkel har tittelen ”Det store bedraget” og Stranghelle sier blant annet at ”Det som skulle legitimere Irak-krigen viser seg å være et gigantisk bedrag”.

Dette er feil. Enten lyver disse kommentatorene, eller så har de svært mangelfulle kunnskaper om temaet.

Kommentatorene sier altså at den eneste grunn USA og de allierte hadde for å gå til krig var at Irak hadde MØV. I den nevnte artikkel tar Stanghelle overhode ikke opp de andre årsakene til de alliertes krig for å avsette Saddam våren 2003.

Det er mange grunner til at kritikken mot Bush og Blair er totalt forfeilet. Før krigen trodde alle – FN, FNs våpeninspektører, regjeringene i Frankrike og Russland – at Irak virkelig hadde MØV.

Iraks regjering innrømmet i 1990 til FNs våpeninspektører at de hadde produsert 8500 liter antrax og noen tonn nervegass. Hvor er dette nå? FNs inspektører har forsøkt å finne ut dette i mange år. Siden Saddam ikke ville fortelle hvor dette materialet var, var det rimelig å slutte at han hadde gjemt det unna.

La oss også se på den rapporten som Hans Blix leverte til sikkerhetsrådet 27/1-03. Ang spørsmålet om antrax sa Blix at det ikke finnes noe overbevisende materiale som tydet på at det var destruert. Han sa også at det var ”strong evidence" som tydet på at Irak hadde produsert mer enn de hadde innrømmet, og at noe av det fortsatt var tilgjengelig. Blix rapporterte også at Irak hadde 650 kg med "bacterial growth media", nok til å produsere 5.000 liter antrax.

Videre rapporterte Blix at Irak hadde innrømmet at de hadde produsert 6500 "chemical bombs", men at det ikke var mulig å finne ut hvor de var og hva som hadde skjedd med dem. Blix’ team hadde regnet ut at mengden kjemiske stridsmidler i disse bombene var 1000 tonn. Som Blix fortalte til Sikkerhetsrådet, "siden det ikke fines bevis for at disse er ødelagt, må vi anta de er et eller annet sted”.

Den tyske sikkerhetstjenesten sa i 2001 at Irak i løpet av fem år kunne ha atombomber, og raketter som kunne føre dem til Europa.

Også den franske presidenten, Jacques Chirac sa I februar at Irak sannsynligvis hadde masseødeleggelsesvåpen, og at “vi må finne dem og destruere dem”.

Tyrannen Saddam Hussein hadde til og med brukt MØV like overfor grupper av Iraks egen befolkning.

Hvis det nå viser seg at Irak allikevel ikke hadde MØV da krigen brøt ut, så viser det som er nevnt ovenfor med all tydelig klarhet at frykten for at Irak hadde slike våpen før USA invaderte Irak var høyst reell.

Vi må heller ikke glemme at Golfkrigen 1991 sluttet med en våpenhvileavtale, og at i denne avtalen forpliktet Irak seg til å destruere sine MØV og å dokumentere dette overfor FNs inspektører. Irak la aldri frem noen slik dokumentasjon, og når FNs inspeksjoner ble sabotert av Saddam, hadde man all grunn til å tro at Irak virklig hedde MØV. Dessuten truet FN Irak med krig gang på gang, men siden FN kun er en prateklubb som ikke kan sette makt bak sine resolusjoner, hadde Saddam ingen grunn til å frykte at hans kontinuerlige sabotering av inspeksjonene ville føre til alvorlige konsekvenser. Det USA og de allierte gjorde når de gikk til krig mot Irak var kun å gjøre det som FN i en årrekke hadde truet med å gjøre.

Det var også flere andre grunner (enn Iraks besittelse av MØV) til krigen mot Irak. Viktigst var at USA i de siste tyve år er blitt utsatt for en rekke terrorangrep fra grupper basert i dette området, og det er hevet over tvil at Saddam Hussein har støttet slike grupper. Dette er alene god nok grunn til krigen. Kun ved å fjerne de regimer som støtter terrorgrupper kan man nedkjempe terroren. Og mengden terroraksjoner gikk kraftig ned etter at USA innledet sin krig mot terror sent i 2001.

Dessuten må man heller ikke glemme, som kritikerne av Bush og Blair ser ut til å gjøre, at Saddam Hussein en svært brutal tyrann, og at tyranner bør avsettes.

Det skulle være unødvendig å tilføye at det er de som påstår at Bush løy som lyver.

Mer om denne problemstillingen kan man finne i disse artiklene.

http://www.frontpagemag.com/Articles/ReadArticle.asp?ID=12034

http://www.frontpagemag.com/Articles/ReadArticle.asp?ID=12068

”Toppbyråkratene i Brussel tror at en egen EU-skatt vil gjøre unionen med populær.”

Sitatet har vi hentet fra Kjetil Wiedeswangs kommentar i Dagens Næringsliv i går. Bakgrunnene for forsaget er at dagens ordning, hvor de ulike lands myndigheter betaler inn til EU, er ”urettferdig”, dvs. at det ikke er noen fornuft bak hvert enkelt lands andel til EU: noen betaler mye og får lite igjen, og motsatt.

EU-byråkratene tror altså at løsningen er å innføre en ny skatt som skal komme til erstatning for de nasjonale bidragene. Skatten skal ifølge Wiedeswang enten være en egen EU-moms, en energiskatt, eller en bedriftsskatt beregnet ut fra omsetning.

Vi stiller oss meget undrende til et slikt forslag. Vi vil tro a t den som vil innføre en ny skatt fr å øke sin popularitet har noe problemer med bakkekontakten. Dessuten er det stor presedens for at når en ny skatt blir innført som erstatning for en tidligere skatt, en skatt som skal falle bort, så skjer det som regel at skatten ikke faller bort. Og at skatt blir ”urettferdig” skjer hele tiden; alle ordninger som består av ”gratis” (eller subsidierte) tjenester finansiert med skatt er urettferdige.

Løsningen er naturligvis å la folk få beholde de pengene de tjener slik at de kan bruke dem som de selv ønsker. Men dette vil resultere i full frihendel og en avvikling av byråkratiet, så dette kan nok ikke EU-toppene gå inn for. Men alle som er tilhengere av fred, frihet og velstand burde gå inn for dette.

DLF tar sterk avstand fra Israels utveksling med Hizbollah. Israel lot 429 fanger som satt i israelske fengsler dømt for kriminalitet eller terroristhandlinger, gå fri mot at Hizbollah lot Israel få levningene etter tre israelske soldater som var blitt drept noen år tidligere, og en kidnappet forretningsmann.

Etter vårt syn vil dette føre til øket terrorisme mot Israel. Israel bør uskadeliggjøre alle terrorister; å ha dem i fengsel er en dyr løsning, men den er bedre enn å ha dem gående løse. Man trenger ikke være synsk for å forutse at noen av disse frigitte 429 igjen vil iverksette voldelige aksjoner mot Israels innbyggere.

Vi tar sterk avstand fra alle forhandlinger med terrorister. Å forhandle med dem fører kun til at de blir oppmuntret. Kanskje vil forhandlinger løse en konkret krise, men på litt lengre sikt vil slik føre til flere aksjoner. Når terrorister vet at de kan oppnå noe ved kidnappinger, vil det etter hvert komme flere kidnappinger.

Den eneste måten å avvikle all terrorisme på er å uskadeliggjøre dagens terrorister, helst på billigst mulige måte, og så spre og følge i praksis de eneste ideer som er basis for et sivilisert samfunn: respekt for uindividers (lockeanske) rettigheter.

Dessverre har Sharons byttehandel oppmuntret terroristene, og vi kan i fremtiden vente enda flere terrorangrep mot sivile i Israel.

I dag sitter Steinar Lundeby for retten, og aktor la ned påstand om inndragning av 18 millioner kroner og ni års fengsel. Siden Lundeby nå sitter i fengsel og soner en dom på ni år for samme type forbrytelse, vil en ny dom på ni år kunne innebære at han må sitte i alt 18 år i fengsel. Siden drapsmenn vanligvis slipper ut etter å ha sonet 6-7 år i fengsel, kan man stille seg spørsmål om hva Lundeby har gjort som kan gjøre ham fortjent til en så streng straff.

Lundeby har gjort det som i aller størst grad er i strid med den norske folkesjelens oppfatning av rett og galt: han har ikke drept noen, han har ikke svindlet noen, han har ikke overfalt noen – slikt gir jo milde straffer i Norge. Det han har gjort er å smugle sprit.

DLF er tilhenger av frihandel, og med vårt politisk/økonomiske system vil begrepet ”smugling” forsvinne fra det daglige vokabular: frihandel innebærer at enhver kan ta med seg hva han måtte ønske av matvarer, maskiner, råvarer, drikkevarer, klær, DVD-plater, tobakk, etc. over landegrensene uten at staten har noe med det å gjøre.

Imidlertid vil vi ikke oppfordre noen til å bryte dagens lover, så vi kan i dag kun anmode om at Lundeby og andre som praktiserer frihandel i strid med dagens lovverk ilegges så milde straffer som mulig.

FNs generalsekretær Kofi Annan er opprørt over de mange folkemord som har forekommet de siste år, og som alle andre byråkrater har han ett løsningsforslag: å opprette et nytt byråkrati.

Annan vil opprette et eget FN-organ og utse et spesialsendebud med ansvar for å
forebygge folkemord, massedrap og etnisk rensning. Dette organets medlemmer bør treffes regelmessig for å kunne følge utviklingen og foreslå passende tiltak, sa Kofi Annan i sin åpningstale ved den internasjonale konferansen mot folkemord i Stockholm i går.

Fra dagens Aftenposten: ”Annan mener at FNs spesielle representant bør rapportere direkte til FNs sikkerhetsråd og være spesielt oppmerksom på konflikter der det forekommer massive og systematiske brudd på menneskerettighetene. I tre dager skal 1000 politikere og eksperter fra et 60-talls land snakke om hvordan folkemord kan forebygges.”

Allikevel er FNs generalsekretær realistisk nok til å innrømme følgende: Kofi Annan ”var meget selvkritisk når det gjelder det internasjonale samfunns håndtering av 90-tallets kriser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda. - Jeg lengter etter den dag da vi kan si at hvis vi konfronteres med et nytt Rwanda eller Srebrenica, så skulle verden reagere effektivt og i tide, sa Annan og la til det er alles ansvar at vi kommer nærmere denne dagen.

Annan rettet skarp kritikk mot måten FNs medlemsland reagerte på under disse krisene. - Ved begge tilfellene ble de verste feil gjort av medlemslandene, spesielt da vedtakene ble fattet i Sikkerhetsrådet. Men vi mislykkes alle sammen, sa generalsekretæren.”

Ja, det internasjonale samfunn mislyktes, og det kommer det til å fortsette å gjøre.

FN er et ineffektivt byråkrati som ikke kan gjøre annet enn å vedta resolusjoner. I enhver reell konflikt er de lammet – se for eksempel Irak-krisen, som innebar at FN i mer enn 10 år kun vedtok resolusjoner om at nå måtte Irak fremlegge dokumentasjon på at deres masseødeleggelsesvåpen var destruert. De klarte aldri å sette makt bak kravet.

Massemordere frykter ikke resolusjoner, som er byråkraters skarpeste våpen. Et nytt FN-organ mot folkemord vil gi de ansatte en rekke fine reiser, opphold på luksushoteller, interessante konferanser, osv., men noen reduksjon i folkemord vil den ikke føre til.

FN er en gjennomkorrupt byråkratisk prateklubb, og bør erstattes av en allianse av de land som i størst grad slutter opp om Vestens verdier.

Mange påstår at ressursene på havbunnen er ”menneskehetens fellesarv”, og at de bør utvinnes til fellesskapets beste av FN. Kronikken i gårsdagens Aftenposten redegjør for de gamle planene om slik utnyttels av disse ressursene. Kronikken, som er skrevet av adm. dir. ved Norges geologiske undersøkelser, Arne Bjørlykke, forteller at utarbeidelsen av havets folkerett begynte i 1973, og at det var utbredt enighet om at ”områdene utenfor sokkelområdene skulle forvaltes av FN”.

Bjørlykke kritiserer USA som ikke har underskrevet det han kaller ”loven”, dvs. avtaleforslaget om at FN skal disponere havbunnens ressurser.

Vi er glade for at USA ikke har undertegnet. DLF er sterkt uenige i at slike ressurser skal overlates noen utvalgte av diverse politiske myndigheter. Spesielt ille er det at FN skal disponere noe som helst, FN er en illegitim organisasjon siden mange av medlemslandene er diktaturer som sitter der med samme legitimitet som de relativt frie vestlige land. Dessuten er FN et byråkratisk monstrum som har som hovedfornmål å gjøre verden til ett sosialistisk område. Pga. sin sosialistiske ideologi er FN svært ineffektiv, og vi er takknemlige for det.

DLF mener at ressurser, enten de er på havbunnen eller på land, tilhørende de som oppdager dem og begynner å utbytte dem. Den som oppdager ressurser har full rett til å utvinne dem og selge den på de betingelser han måttet sette. Det er dette prinsippet som gjør individer - og områder - rike. Det er eiendomsretten som gjorde Vesten rikt, og det er mangelen på eiendomsrett som gjør landområdene utenfor Vesten fattige. Den stadige svekkelsen av eiendomsretten i Vesten vil også komme til å gjøre Vesten fattig.

Kun privat eiendomsrett vil kunne gi en utnyttelse av ressurser på en fornuftig måte. Men dette er i strid med det dessverre utbredte prinsippet om ”menneskehetens fellesarv”. Så vi har valget mellom kollektivisme, som uttrykk som "menneskehetens fellesarv" bygger på, og velstand, som forutsetter individualisme og eiendomsrett.

Israel har siden opprettelsen i 1948 nærmest kontinuerlig blitt utsatt for angrep fra sine arabiske naboer. Angrepene har skjedd på alle styrkenivåer: fra flere lands armeer i angrepskrig til steinkastende ungdommer. I de siste år har angrepene bestått i terroraksjoner rettet mot tilfeldige sivile israelere.

Etter vårt syn bør Israel i første omgang svare på terrorangrepene mot sivile med å eliminere lederne i de organisasjonene som står bak terroraksjonene.

Dessverre har Israel under nåværende statsminister Arie Sharon ført en for forsiktig politikk overfor terroristlederne.

De aller fleste kretser i Vesten – avsier, politikere, intellektuelle - kritiserer dog Sharon fordi han fører en for hard politikk overfor palestinske terrorister. Denne politikken har dog gitt en del interessante resultater. Aftenpostens nettavis i går hadde en artikkel med følgende overskrift: ”Langt færre israelere drept i 2003”.

Artikkelen fortsetter: ”Tall fra den israelske sikkerhetstjenesten Shin Bet viser at antallet palestinske angrep mot israelere gikk kraftig ned i 2003 i forhold til året før.

I fjor ble 213 israelere, blant dem 50 soldater og politifolk, drept i angrep mot israelske mål. I 2002 var det tilsvarende tallet 451, ifølge rapporten fra Shin Bet. Sikkerhetstjenesten opplyser også at det i 2003 ble rettet 3.838 palestinske angrep mot israelske mål mot 5.301 året før, noe som er en nedgang på over 30 prosent.

Selvmordsangrep var årsak til 60 prosent av dødsfallene i 2003, men antallet selvmordsangrep gikk kraftig ned i fjor. I 2003 var det 26 slike angrep mot 60 året før og 35 i 2001.

Ifølge nyhetsbyrået AFPs tall er 3.694 mennesker drept siden det siste palestinske opprøret startet i september 2000. 2.768 av disse er palestinere, mens 860 er israelere.

Antallet drepte palestinere gikk ned fra mer enn 1.200 i 2002 til 680 i 2003, viser AFPs oversikt.”

Vi er glad for at antall drepte er gått ned, men vi mener allikevel at dersom Israel hadde ført en kraftigere linje overfor terroristene, så ville antall drepte vært langt lavere.

Tromsøs lokalpolitikere har nå fått Idrettsstyret med seg: Tromsø vil søke om å få arrangere Vinter-O L i 2114.

Vi ønsker Tromsø lykke til. OL på Lillehammer i 1994 ble en stor triumf for norsk idrett, og vi håper at noe lignende vil skje igjen i Tromsø. Idrett er en sunn aktivitet, og eliteidrett er svært motiverende for barn og ungdom, og er også et betydelig gode for de som kun er tilskuere - det å se på idrett ikke det verste de kan gjøre.

Vår lykkeønskning har dog en forutsetning: at kostnadene ved arrangementet ikke belastes skattebetalerne.

Det arrangørene i Tromsø bør gjøre er å opprette et AS, og så kan de idrettsinteresserte som ønsker å være med på å finansiere arrangementet kjøpe aksjer der. Hvis det blir overskudd, så kan dette også føre til en pen profitt for de idrettsinteresserte.

Vi minnes med skrekk og gru økonomien i forbindelse med Lillehammer OL. Søkerne ga først inntrykk av at dette arrangementet ville gå med overskudd. Så søkte de en garanti på 1,7 mrd kr fra Staten, og ansvarlig statsråd, Hallvard Bakke fra Ap som støtte garantisøknaden, sa i Stortinget i den forbindelse at dette arrangementet ikke vill koste penger og at garantien skulle kun være en sikkerhet for investorene.

Når er det komplisert å beregne hva kostranden egentlig ble – skal man f.eks. ta med i regnestykket kostnadene ved utbygging/opprustningen av toglinjene til Lillehammer – men det tall som ofte benyttes for å antyde kostnadene ved Lillehammer OL er på ca 20 milliarder kroner.

Og vi synes at det er helt feil å pålegge skattebetalerne å betale slike beløp. Så vi støtter Tromsøs søknad derom arrangementet finansieres uten belastninger for

Det er med stor glede at vi har mottatt meldingen om at tyrannen som styrte Irak i mer enn 25 år nå er tatt til fange. Dette er en stor triumf for USA og deres allierte.

Vi håper at dette fører til at motstanden mot USA og de allierte med dette vil bli langt svakere. Det er ingen tvil om at en betydelig del av motstanden besto av Saddam-lojale styrker som ønsket diktaturet tilbake. Nå er denne muligheten ikek lenger realistisk.

Vi håper derfor at aksjonene som i de siste måneder har drept mer enn én alliert soldat per dag, nå tar slutt, og at det kan bygges opp et langt friere Irak, et Irak hvor befolkningen kan leve i fred og velstand. Vi håper også at dette området i stadig minkende grad vil bli utgansgpunkt for terroraksjoner mot Vesten. (Vi er selsvag klar over at dette håpet er nokså optimistisk.)

La oss til slutt gratulere de allierte styrkene som klarte å ta Saddam Hussein i live. Dette er en stor bragd.

Som kjent er den tyske lavpriskjeden Lidl nå i ferd med å etablere seg i Norge. Lidl selger i stor grad egne merker, og har derved gjort hele prosessen mellom produsent og forbruker svært effektiv, men svært lave priser som resultat. Vi ser med glede på at norske forbrukere får enda et alternativ å velge mellom, og vårt syn er at dette er et gode for forbrukerne.

Det er interessant å se andre norske grupperingers reaksjon på Lidls kommende etablering.

Nettavisen forteller i dag at Coop varsler ”krig” mot Lidl. De vil selge DVD-spillere til 399 kroner og PC'er til spottpris – dette mener Coop skal gjøre livet surt for den tyske superlavpriskjeden. Coops viktigste ”våpen” mot Lidl er salg av store partikjøp av elektriske artikler til sterkt reduserte priser. Det er ikke langt unna den strategien som Lidl selv har gjort seg kjent for.

- Like over jul skal vi selge 1500 PC'er som i dag koster rundt 10.000 kroner på Elkjøp, opptil 30 prosent billigere på Prix. Det er klart elektrokjedene merker dette, sier informasjonssjef Håkon Ødegaard i Coop til Nettavisen.
Dette viser at konkurranse er til forbrukernes fordel.

Men ikke alle reagerer som Coop. Norges Bygdeungdomslag (NBU) mener norske forbrukere bør boikotte Lidl. NBU frykter at effektene av Lidls etablering i Norge blir en rasering av bygdene, samt at etablerte dagligvarekjeder blir utkonkurrert.
Hvis folk frivillig vil kjøpe dyre matvarer for å opprettholde et spredt bosettingsmønster, så har de all rett til dette. Man ette DLFs syn er det helt galt hvis myndighetene forbyr etablering av Lidl i Norge, dette er ikke annet enn å bruke tvang for å hindre folk i å kjøpe billig. Tiden for slike forbud er heldigvis over, ser det ut til.

- Vi ønsker at folk skal kjøpe norske produkter, og tenke på konsekvensene av det motsatte, sier lederen i NBU, Torunn Elisabeth Kvarme. Hun mener antagelig at å kjøpe norsk vil være en støttet il norske industri og norske arbeidsplasser.
Vi mener at Kvarmes resonnement er feil. Vi mener at enhver bør kjøpe det produkt som vedkommende totalt sett gir ham eller henne størst nytte – om det er produsert i Norge eller USA eller Japan spiller ingen rolle.

Men er det ikke slik at man bør kjøpe norsk for å opprettholde norske arbeidsplasser? Nei, dette er feil. Hvis en nordmann kjøper en japansk vare, så betaler han i norske kroner. Den japanske produsenten må da benytte de norske kronene som den mottar i Norge. Hvor kan man ellers handle for norske kroner? Derfor er det like god støtte til norske arbeidsplasser å kjøpe japansk som å kjøpe norsk. (Denne prosessen går på lang sikt i balanse hvis den unngår offentlig innblanding. Den har flere elementer enn vi direkte har nevnt her, den kan for eksempel gå innom flere land og flere valutaer, og kursen mellom de ulike valutaer spiller også en rolle – derfor er det så viktig å ikke ha statlig styring av valutakurser og pengemengde.) Full frihandel vil føre til at land sannsynligvis vil produserer andre ting enn og i andre mengder enn i dag, men det vil føre til at alle produserer det de er mest effektive til å produsere.

Hvis Lidls etablering i Norge er et tegn på økende frihandel, så er dette et gledelig tegn. Og vår velkomsthilsen går ikke kun til Lidl, men til alle firmaer som ønsker å etablere seg i Norge. Full frihandel gir høyest velstand, og det er dette DLF er for.

I disse dager utdeles Nobels fredspris til iraneren Shirin Ebadi.

Tildelingen til henne viser på alle vis hvor lite betydning virkelig fredsarbeid har med tildelingen av prisen å gjøre.

Ebadi sier hun er muslim (de fleste muslimske grupper bestrider dog dette, se mer nedenfor), og at hun vil søke likestilling mellom kviner og menn på grunnlag av Koranen.

”Å søke likestilling på grunnlag av Koranen, slik Shirin Ebadi sier hun vil, er et grunnleggende galt utgangspunkt”, sier Malaka Izzati til Aftenposten i dag. Izzati er iransk-kurdisk flyktning som de siste 10 år har bodd i Norge. Izzati fortsetter: ”..vi må … påpeke at hun [Ebadi] aldri har engasjert seg for ikke-religiøse opposisjonelle i Iran. Hennes engasjement halter derfor på et vesentlig punkt”.

Lederne i de vestlige land støttet Khomeinis maktoveragelse i Iran i 1979, og er derfor medskyldige i det islamistiske terrorstyre som dermed ble sluppet løs på den iranske befolkning. Tilsvarende støtter i dag de aller fleste av lederne i Vesten grupper som vil reformere det iranske prestestyret på islamsk grunnlag – noe som er totalt umulig, og som ikke er annet en et utsalg av ledernes uvilje mot å innse ubehagelige fakta. Å reformere Iran på et islamsk grunnlag var til og med en del av Nobelkomiteens begrunnelse for å tildele prisen til Ebadi. Ebadi selv sier også at hun baserer seg på et islamsk grunnlag.

Det er helt urealistiske å hevde at likestilling mellom menn og kvinner kan baseres på en islamsk basis. Islam er tvers igjennom kvinnefiendtlig. Koranen gir regler som eksplisitt sier at kvinnen bare er et halvt menneske; for eksempel må det to kvinner til for å vitne mot én mann, og en kvinne arver halvparten av hva en mann gjør. Videre må muslimske kvinner gå med skaut/hijab. (Dette er dog ikke hjemlet i Koranen, men i Hadith.) I Iran, som baserer seg på islamsk lov, sitter et stort antall kvinner fengslet fordi de har hatt utenomekteskapelige forhold, og dette er en straff som er hjemlet i Koranen. Samme ”forbrytelse” blir også i dagens Iran, i samsvar med islam, straffet med steining, noe som tydelig viser hvor barbarisk islam er.

Det er også en rekke andre forhold som viser at likestilling er umulig på basis av islam. Islam godtar for eksempel flerkoneri, som også er foreskrevet i Koranen. Muhammed, som muslimer betrakter som feilfri og som et ideal for alle mennesker, praktiserte flerkoneri i stor stil.

Ovenfor ble det nevnt at muslimer ikke betrakter Ebadi som muslim. Hvorfor? Jo, fordi hun ofte ikke bruker skaut, og fordi hun kjemper for likestilling mellom mann og kvinne; en slik likestilling er selvfølgelig uforenlig med islam.

Det er helt uverdig å gi fredsprisen til Ebadi, men denne tildelingen er helt i tråd med hvordan Nobels fredspris er blitt utdelt i de siste 40 år. (En lengre artikkel om Nobelprisens historie finner man i tidsskriftet LIBERAL, Vol 1 No 3.)

Vi er meget glade for at president Bush nå endelig har opphevet beskytelsestollen på import av stål til USA.

Dessverre var det ikke oppslutning om prinsippet om frihandel som var grunnen til at Bush i går kunngjorde at tollrestriksjoner var opphevet, grunnen var frykten for mottiltak fra EU.

Dessverre er det slik at når staten som i dag i alle land har muligheten til å blande seg inn i økonomien med ”helhetens beste” som påskudd, så vil politikerne bruke dette for å tilfredsstille sine egne kortsiktige interesser.

Grunnen til at president Bush innførte denne tollen var for å hjelpe stålindustribedrifter i stater hvor han trenger stemmer ved neste valg, og som nevnt var grunnen til at han nå har snudd 180 grader frykten for mottiltak fra EU.

DLF ønsker et fullt skille mellom økonomi og politikk, dvs. vi ønsker at staten ikke skal gripe inn i eller regulere bedrifters virksomheter på noen måte (så lenge de ikke krenker andres rettigheter). Kun da kan vi slippe slike ting som den amerikanske ståltollen og all annen toll, ordninger som kun er resultater av korrupsjon

Våre mer eller mindre profesjonelle yrkes-demonstranter har opp igjennom årene demonstrert imot en lang rekke gode saker (mot utplassering av NATO-raketter som motvekt mot Sovjets SS-20-raketter, mot øket frihandel, mot USAs forsvar av Syd-Vietnam mot den kommunistiske imperialisme fra Nord-Vietnam, osv.). De var også ute sist helg, og denne gangen var de supplert med tidligere statsminister Kåre Willoch.

Hva var det de demonstrerte mot denne gangen? Jo, de demonstrerte mot Israels bygging av en sikkerhetsmur for å beskytte seg mot palestinske terrorister.

I de siste ti år, siden den totalt urealistiske fredsprosessen mellom demokratiet Israel og de omkringliggende diktaturer og deres frontkjempere i PLO begynte, har Israel blitt utsatt for et meget stort antall terroraksjoner fra palestinere. I disse angrepene har innpå 1000 sivile israelere blitt drept. Grunnen til at muren blir bygget er altså for å hindre at palestinske terrorister skal kunne komme inn i områder hvor sivile israelere oppholder seg.

Meningsmålinger (som selvfølgelig er svært usikre) viser at ca ¾ av palestinerne støtter terrorangrep som for eksempel utføres av selvmordsbombere mot sivile i Israel. Det er altså en god grunn til at Israel ønsker å redusere muligheten for at terrorister skal kunne komme inn fra Judea og Samaria og ramme israelere.

Etter vårt syn er det andre metoder som Israel kunne benyttet for å redusere terroristangrepene, men poenget her er de norske demonstrantene: de har ikke demonstrert mot de palestinske terroraksjonene, de demonstrerer mot et fysisk, ikke-voldelig beskyttelsestiltak mot terrorangrep! Forstå det den som kan. (Selvsagt har muren ført til en del problemer, for eksempel for de som har disponert eiendommer hvor muren nå står, men når Israel er under kontinuerlige angrep fra en usivilisert fiende, er dette i sammenhengen relativt ubetydelige forhold.)

Det viker åpenbart at disse demonstrantene demonstrerer mot den vestlige samfunnsmodellen med frihet, markedsøkonomi og allmenn velstand, og for vold, undertrykkelse og terrorisme. Det eneste som er gledelig er at alt tyder på at disse yrkesdemonstrantene blir færre og færre.

Med gårsdagens resolusjon i FNs sikkerhetsråd om at Israel bør stanse byggingen av beskyttelsesmuren mot de områdene som palestinernes terrorangrep mot israelske sivile har sitt utgangspunkt, har FN igjen vist at dens hovedanliggende er å hindre de vestlige land i å forsvare seg mot angrep.

Det var kun fire land som stemte imot resolusjonen, blant dem USA og Israel, mens hele 144 land stemte for.

At Israel ønsker å forsvare seg mot terrorangrep er helt naturlig og selvsagt fullt ut legitimt: i de siste tre år har ca 800 sivile israelere mistet livet i terrorangrep fra palestinere.

At FN gang på gang fatter vedtak som i realiteten har som formål å hindre Israel i å forsvare seg er forkastelig, og viser hva slags institusjon FN er. At hele 144 land støttet gårsdagens resolusjon er skammelig.

Vi heller til den overbevisning at FN gjør stor skade, og er til svært liten nytte.

I går var det enda en terroraksjon i Midt-Østen: Fire mennesker ble drept av en fjernutløst, nedgravet bombe som ble utløst da en bilkortesje passerte. Tre av de drepte var amerikanere, og ifølge Aftenposten i dag, hvor vi har hentet overskriften, jublet palestinerne over det som skjedde, og når åstedsgranskerne ankom åstedet, kastet palestinere stein mot dem.

Det er selvsagt et mønster her: palestinere har i de siste ti år utsatt tilfeldige sivile israelere for et meget stort antall bombeangrep. Disse angrepene har bred støtte i den palestinske befolkningen, dessverre, og de er også støttet, om ikke alltid åpenlyst, av de palestinske lederne.

Slike aksjoner er selvsagt fullstendig uakseptable, og det Israel burde gjort er å eliminere de palestinske lederne. Dessverre har Israel inngått en rekke ”fredsavtaler”, avtaler som er fra den palestinske siden kun ment som forsøk på å få Israel til å ruste ned, slik at Israel blir svakere og lettere å ramme. Israel har forsøk denne politikken i mer enn ti år, og resultatet har vært at antall drepte israelere har øket jevnt og trutt.

For å få slutt på angrepene på Israel, må Israel eliminere alle ledere i PA, PLO, PFLP, Islamsk hellig krig, Hizbolla, HAMAS, Svart september, etc.

Disse lederne er ansvarlige for de stadige angrepene mot Israels sivile. Det blir ikke slutt på angrepene på Israel så lenge palestinske ledere følger den ideologi de har i dag.

*Dette innlegget, et svar på Aftenpostens leder lørdag 4. oktober, ble sendt til Aftenposten samme dag. Det ble ikke tatt inn.*

Etterpåklokskap er en populær sport blant norske journalister, og sist lørdag (4/10) så vi den praktisert av Aftenpostens lederskribent. Under tittelen «En statsleders alvorlige bedrag» påståes det at president Bush lurte verden ved å påstå at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen: «trusselbildet president Bush tegnet før krigsutbruddet var rett og slett ikke riktig». Tidligere har flere andre rettet samme kritikk mot Bush (og Tony Blair).

Det er mange grunner til at denne kritikken er totalt forfeilet. Før krigen trodde alle – FN, FNs våpeninspektører, regjeringene i Frankrike og Russland. m.fl. – at Irak virkelig hadde MØV.

Iraks regjering innrømmet i 1990 til FNs våpeninspektører at de hadde produsert 8500 liter antrax og noen tonn nervegass. Hvor er dette nå? FNs inspektører har forsøkt å finne ut dette i mange år. Siden Saddam ikke ville fortelle hvor dette materialet var, var det rimelig å slutte at han hadde gjemt det unna.

La oss også se på den rapporten som Hans Blix leverte til sikkerhetsrådet 27/1. Ang. spørsmålet om antrax sa Blix at det ikke finnes noe overbevisende materiale som tydet på at det var destruert. Han sa også at det var ”strong evidence" som tydet på at Irak hadde produsert mer enn de hadde innrømmet, og at noe av det fortsatt var tilgjengelig. Blix rapporterte også at Irak hadde 650 kg med "bacterial growth media", nok til å produsere 5.000 liter antrax.

Videre rapporterte Blix at Irak hadde innrømmet at de hadde produsert 6500 "chemical bombs", men at det ikke var mulig å finne ut hvor de var og hva som hadde skjedd med dem. Blix’ team hadde regnet ut at mengden kjemiske stridsmidler i disse bombene var 1000 tonn. Som Blix fortate til Sikkerhetsrådet, "siden det ikke finnes bevis for at disse er ødelagt, må vi anta de er et eller annet sted”.

Den tyske sikkerhetstjenesten sa i 2001 at Irak i løpet av fem år kunne ha atombomber, og raketter som kunne føre dem til Europa.

Også den franske presidenten, Jacques Chirac sa i februar at Irak sannsynligvis hadde masseødeleggelsesvåpen, og at “vi må finne dem og destruere dem”.

Tyrannen Saddam Hussein hadde til og med brukt MØV overfor grupper av Iraks egen befolkning.

Hvis det nå viser seg at Irak allikevel ikke hadde MØV da krigen brøt ut, så viser det som er nevnt ovenfor med all tydelig klarhet at frykten for at Irak hadde slike våpen før USA invaderte Irak var høyst reell.

Vi må også huske på at Golfkrigen i 1991 sluttet med en våpenhvileavtale, og i denne avtalen forpliktet Saddam Hussein seg til å tilintetgjøre sine MØV. Avtalen innebar også at våpeninspektører fra FN skulle kontrollere at disse våpnene var ødelagt. I alle år etter at våpenhvilen var inngått, gjorde Saddam Hussein alt han kunne for å leke katt og mus med våpeninspektørene, og FN vedtok gang på gang resolusjoner om at nå måtte Saddam samarbeide, ellers ville det få dramatiske konksekvenser. Men FN er aldri i stand til å sette makt bak slike krav.

Det var også flere andre grunner til USAs krig. Viktigst var at USA i de siste tyve år er blitt utsatt for en rekke terrorangrep fra grupper basert i dette området, og det er hevet over tvil at Saddam Hussein har støttet slike grupper. Dette er alene god nok grunn til USAs krig. Kun ved å fjerne de regimer som støtter terrorgrupper kan man nedkjempe terroren. Og antallet terroraksjoner mot Vesten har gått kraftig ned etter at USA innledet sin krig mot terror sent i 2001.

Dessuten må man heller ikke glemme, som kritikerne av Bush og Blair ser ut til å gjøre, at Saddam Hussein en svært brutal tyrann, og at tyranner bør avsettes. Jeg er selvsagt enig i at Bush ikke burde lagt så stor vekt på MØV som han gjorde for å begrunne krigen, han burde lagt hovedvekten på at dette var en forsvarskrig, men å konkludere som så mange, inkludert Aftenpostens lederskribent gjør, er uholdbart.

USA og de alliertes krig for å avsette Saddam Hussein var derfor på alle vis legitim. La oss håpe at resultatet blir at Iraks befolkning i fremtiden kan leve i et fritt land.

av Vegard Martinsen

Frihandel innebærer at personer i ett land kan kjøpe hva de ønsker i et annet land og ta det med seg hjem uten at staten blander seg inn med toll, avgifter, kvoteordninger etc.

Alle handelsavtaler mellom land i dag kalles frihandelsavtaler, men dette er et skoleeksempel på falsk markedsføring. Hvis man kan ta med seg hva man vil over landegrensene – som frihandel som nevnt betyr – så er det ikke nødvendige med dagens ”frihandelsavtaler” på tusenvis av sider som redegjør for et vell av detaljer ang. tillatte mengder, priser, varedeklarasjoner, osv.)

Mange bedrifter driver selvsagt omfattende handel over landegrenser, og det villniss av regler som finnes skaper mye irritasjon og store ekstrautgifter for bedriftene.

Men også privatpersoner rammes av mangelen på frihandel, noe en artikkel i dagens Aftenposten beskriver. Med Internett åpnet det seg handelsmuligheter som rett og slett er fantastiske. Nå kan enhver med noen tastetrykk kjøpe hva han eller hun måtte ønske, ikke bare bøker, CRer og DVDer, men også klær, sko, samleobjekter og alle mulige andre artikler.

Når de bestilte artikler ankommer postkontoret og man får hentelappen i posten, da begynner irritasjonen - da skal forsendelsen ilegges moms, toll og evt. andre avgifter. I tillegg må man også iblant betale for den jobben tollvesenet/posten gjør med å fortolle pakken. Altså: ikke bare ilegges avgiften, staten krever også at den som må betale avgiften må betale for den jobben som staten utfører når den regner ut hvor stor avgiftene skal være!

DLF synes at dett er uhørt. DLF er for full frihandel, og dette innebærer selvsagt også for varer kjøpt av privatpersoner på Internett (og via andre postordresystemer).

Nå er regelverket komplisert, så det er ikke mye vi kan gjøre i første omgang. Men noe av det aller første vi vil gjøre er å heve de skatte- og avgiftsfrie grensene. I dag er det slik at pakker med en verdi på under kr 200 slipper alle avgifter. Det som lett kan gjøres er å heve denne grensen slik at alle i praksis kommer under. Målet er selvsagt å avvikle alle avgifts, skatte- og tollordninger. Men i første omgang vil DLF raskt gjøre det enklere for de som handler på Internett ved å heve det skattefrie taket.

I går ble Israel nok en gang utsatt for et terroristangrep. Denne gang var målet israelere som tilbrakte ettermiddagen dagen før Yom Kippur på en restaurant i havnebyen Haifa.

En representant for Islamsk Hellig Krig tok seg inn in restauranten, skjøt sikkerhjetsvakten og sprengte seg selv i luften. Alt i alt var det nitten israelere som døde i aksjonen, av disse var det fem barn.

I de siste ti år er Israel gang på gang blitt utsatt for slike angrep rettet mot tilfeldige sivile. Israels politiske ledere har ikke klart å stanse disse angrepene, til tross for omfattende «innrømmelser» overfor den palestinske siden i «konflikten». En rekke fredsavtaler er undertegnet, men fred er det ikke blitt. Fredsavtalene har ført til at Israel har svekket sim motstandsevne, noe som den palestinske siden har utnyttet til å utføre stadig flere terrorangrep rettet mot sivile israelere.

Slike selvmordsaksjoner skjer ikke ved at en tilfeldig ungdom kjøper noen kilo dynamitt, går inn i en restaurant og sprenger seg i luften. De skjer ved at lettlurte ungdommer plukkes ut, utsettes for omfattende indoktrinering, utsyres med sprengsoffbelter eller lignenede, smugles forbi israelske sikkerhetsvakter, går inn i pizzabarer, restauranter eller kjøpesentre hvor de så sprenger seg i luften for å forårsake mest mulig skade.

Poenget er at det er et omfattende apparat bak enhver selvmordsaksjon. I slike tilfeller det de palestinske myndighetenes oppgave å hindre at slike aksjoner skjer. Når vi i tillegg vet at palestinernes president Yassir Arafat aldri har hatt til hensikt å overholde de fredavtalene han har inngått med Israel, så er det tydelig at terrorangrepene mot Israel er å betrakte som krigshandlinger utført på vegne av den offisielle palestinske ledelse.

Det Israel bør gjøre er å eliminere ledelsen på den palestinske siden, og delle gjelder den formelle politisk leder, Arafat, men også lederne i Hamas, Islamsk Hellig Krig, Hizbolla, osv.

Vi er overbevist om at dersom lederne blir eliminert, vil angrepene mot Israel opphøre.

Det som kalles konflikten i Midt-Østen er en krig fra den arabiske siden, og denne sidens mål er å eliminere staten Israel. Dette målet har bred støtte i den palestinske befolkningen.

Det Israel må gjøre er å sørge for at palestinerene skifter mening. Dette må skje ved at Israel eliminerer alle ledere i palestinske organisasjoner som åpent eller fordekt krever at Israel skal opphøre å eksistere, og at den palestinske befolkningen blir opplært til å akseptere de verdier som er grunnlaget for enhver sivilisasjon, Vestens verdier. Vestens verdier er individualisme, rasjonalitet, selvrealisering som etisk ideal, politisk frihet, markedsøkonomi/kapitalisme, og disse står i motsetning til kollektivisme, religiøs tro, selvoppofrelse som etisk ideal, politisk ufrihet, og kommandoøkonomi, som dessverre er de dominerende verdiene i de arabiske land.

Dessverre står ikke Vestens verdier så sterkt i Israel (eller i noe annet vestlig land), selvoppofrelse som etisk ideal er også i ferd med å bli dominerende også i Vesten, og derfor frykter vi at de vestlige land, inkludert Israel, ikke er villige til å ta de skritt som er nødvendige for å forsvare seg mot angrep fra barbariske krefter. Så vi må nok regne med at det vil komme flere terrorangrep mot Israel og andre vestlige land i tiden fremover.

Denne overskriften kan man i dag finne i samtlige norske aviser. Formålet med denne overskriften er å påstå at USA ikke hadde noen legitim grunn for sin frigjøring av Irak.

Den amerikanske våpeneksperten David Kay fortalte i natt to kongresskomiteer at det foreløpig ikke er funnet noen kjemiske eller biologiske våpen i Irak. Som kjent la president Bush (og statsminister Blair) stor vekt på Iraks masseødeleggelsesvåpen som årsak for sin krig mot Saddam Husseins Irak.

Vi har tidligere på disse sider gitt uttrykk for at USAs krig var en ren forsvarskrig: ulike grupper far Midt-Østen området har gjentatte ganger begått terrorhandlinger mot Vesten og spesielt USA. Angrepet på WTC 11. september 2001 var ikke den første – men det var det hittil siste – i et stort antall angrep på spesielt USA. Disse angrepene var støttet ideologisk, militært og økonomisk av blant annet regjeringene i Afghanistan, Iran, Irak og Syria.

USA har derfor alle rett til å gå til krig – forsvarskrig - mot disse landene. Dessverre valgte Bush å fremstille krigen mot Irak ikke som en forsvarskrig, men som en krig som skulle hindre Saddam i å bruke masseødeleggelsesvåpen mot Vesten. Bush regnet åpenbart med at dette var et moment som kunne få andre land til å alliere seg med USA mot Irak.

Det er klinkende klart at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og at Saddam til og med hadde brukt dem mot deler av Iraks egen befolkning. Videre er det klart at våpenhvileavtalen etter Golfkrigen innebar at Saddam Hussein skulle nedruste og eliminere alle masseødeleggelsesvåpen. Videre, at dette skjedde skulle kontrolleres av FNs våpeninspektører. Det er også klart at Saddam lekte katt og mus med våpeninspektørene hele tiden etter våpenhvilen. Det er også klart at FN gang på gang vedtok resolusjoner som innebar at nå måtte Saddam samarbeide med våpeninspektørene, ellers … Men FN er alt for vankelmodig til å sette makt bak sine resolusjoner, så i strid med gjentatte overveldende flertall i FN fortsatte Saddam å lure våpeninspektørene.

Bush trodde åpenbart at dersom han spilte på Saddams masseødeleggelsesvåpen, så ville han få flere land med seg i en krig mot Irak.

Bush’ plan slo feil. Bortsett fra England, var det ingen store land som gikk med på USAs side. Det Bush burde ha gjort var å si at ”USA er angrepet av grupper som er støttet av Saddam Hussein. For å forsvare oss må vi eliminere Saddams styre”.

Hadde Bush gjort dette, ville situasjonen ha vært helt annerledes i dag. Dessverre gjorde han ikke dette, og han har store problemer på hjemmebane.

Mht. situasjonen i Irak i dag, mener vi at på sikt vil alle anstendige mennesker tjene på at tyrannen Saddam er fjernet. Det er også god grunn til å hevde at situasjonen i Irak er langt mindre ille en reportasjene i norske media fremstiller. I den forbindelse vil vi anbefale denne artikkelen.

Overskriften har vi hentet fra Dagbladet, og den innleder en artikkel som forteller om Torbjørn Jaglands nylige besøk hos Arafat.

Arafat er en naturlig kriger, trenet opp av KGB til å bli en fanatisk marxists og anti-sionist fra tidlig på 60-tallet. Han ble plassert som leder av PLO i 1967. Arafat er den moderne terrorismen opphavsmann; det var han som introduserte flykapringer som et middel for å oppnå ”frihet”.

Arafat og hans medsammensvorne vil aldri godta Israels eksistens. Disses mål er å utslette Israel. Enhver fredsavtale som disse inngår med Israel er kun taktiske pauser i en krig, og formålet med disse pausene er å få Israel til å redusere sitt forsvar, slik at de kommende angrep fra den arabiske side vil møte mindre motstand.

I hele sin tid som leder for PLO og president for det palestinske folk har Arafat talt med to tunger; gang på gang er han avslørt i løgn. Iblant sier han at hans side godtar Israel, andre ganer sier han det han egentlig mener: hans side vil aldri godta Israels eksistens. (Ett eksempel: i 1994 uttalte han mens en båndopptaker gikk at hans side aldri hadde til hensikt å overholde Oslo-avtalen, en ekstremt naiv fredsavtale som ble inngått mellom Israel og PLO i 1993.)

Arafats mål er altså å eliminere staten Israel, og i dette har han oppslutning fra en stor del av den palestinske befolkning. Organisasjoner som HAMAS driver stadig krig mot Israel, og Israel har all rett til å bekjempe denne og lignende organisasjoner ved for eksempel å eliminere dens ledere.

Dersom det opprettes en palestinsk stat, vil den bli brukt som base for angrep på Israel. Israel har således all rett til å hindre opprettelsen av en slik stat.

DLF støtter altså Israels forsvar mot angrepskrigene fra den arabiske side. DLF går også imot at det opprettes en palestinsk stat.

Så vi noen innvende: Har ikke et folk rett til selvbestemmelse? Bør ikke det palestinske folk få ha en egen stat? Vi sier nei til dette: ”Folk” har ikke rett til ”selvbestemmelse”. Ideen om folks rett til selvbestemmelse baserer seg på et kollektivistisk grunnsyn som vi i DLF ikke deler. DLF har et individualistisk grunnsyn, og dette sier at individer har rett til ikke å bli utsatt for initiering av tvang. Hvis det blir opprettet en palestinsk stat, så vil den bli et diktatur sterkt preget av gammelkommunisme og islam. Mao. i en palestinsk vil palestinerne får det verre enn de har det i dag.

Striden i Midt-Østen står mellom et vestlig orientert demokrati, Israel, og en gruppe aggressive diktaturer. DLF støtter Israel, selv om også dette landet er langt fra vårt ideal, Israel er dessverre også i stor grad preget av sosialisme og religion, men Israel har vestlige innslag, noe som dessverre ikke er mye utbredt i landene som omringer Israel.

I dette område er det kun Israel som har ytringsfrihet og en fri presse, kun Israel har religionsfrihet, kun i Israel finnes en viss grad av eiendomsrett. De arabere som bor i Israel og som ikke deltar i krigen mot Israel, har langt større frihet og velstand enn arabere i de arabiske land.

Vi ønsker selvsagt palestinerne alt godt, men så lenge mange av disse ønsker å utslette Israel, kan ikke Israel gjøre annet enn å bekjempe sine angripere med så stor militær styrke som nødvendig for å eliminere angrepene.

At Arafat kun er i form når han kriger, lover ikke godt. La oss håpe at det blir fred i dette området om ikke lenge, krigen har pågått nærmest kontinuerlig siden 1948, da Israel ble opprettet av FN.

En nødvendig forutsetning for fred er altså at den arabiske side godtar at Israel er kommet for å bli. Så lenge de ikke godtar dette, og så lenge den arabiske side fortsette med angrep på Israel, må Israel forsvare seg med alle nødvendige midler.

Statoil har involvert seg i forretninger i Iran, og har i den anledning måttet betale bestikkelser til personer i Irans maktapparat. Statoil er blitt utsatt for kritikk for dette, men å foreta denne type bestikkelser er ikke bare helt normalt, å bestikke offentlige funksjonærer er en uunngåelig bestanddel av å drive forretninger i land som har en statsstyrt økonomi, slik Iran har.

Selv om det er dette punktet som de norske kritikerne mot Statoil er opptatt av, er dette ikke det mest kritikkverdige ved Statoils handlinger. Det som er mest kritikkverdig er at Statoil i det hele tatt har noe med Iran å gjøre. Iran er et barbarisk diktatur, hvor et presteskap med hard hånd styrer i stor grad i samsvar med islamske sharia-lover. Dette betyr blant annet at kvinner som har sex uten å være gift henrettes ved steining. En kvinne som blir beskyldt for dette har i praksis ingen mulighet til å bli frikjent, og henrettelsen foregår ved at kvinnen bindes inn i hvitt tøy, så graves den nedre del av kroppen ned i bakken slik at overkroppen er ovenfor bakken, og så kastes det steiner på henne inntil hun er død.

Et styre som praktisere slik er barbarisk, og bør avsettes fortest mulig, gjerne ved en militær intervensjon. Inntil dette skjer bør alle vestlige land fullt og helt og på alle vis boikotte dette landet.

Det er en skam at norske firmaer har forretninger med Iran. Det er også en skam, men desverre typisk for vår tid, at det norske media er opptatt av er at Statoil har betalt penger til en normalt korrupt tjenestemann i Iran, og ikke det barbariske «rettssystemet» i Iran.

Khomeinys maktovertagelse i Iran i 1979 førte til en kolossal styrking av den islamske bevegelse. Dette ga seg også fra omkring 1980 utslag i en rekke angrep på Vesten. Det første tilfellet som fikk stor oppmerksomhet var dødsdommen mot Salman Rushdie og drap/drapsforsøk på flere av hans forleggere.

Hvorfor går islamister til angrep på Vesten? “It is not the American war machine that should be of the utmost concern to Muslims. What threatens the future of Islam, in fact its very survival, is American democracy." Dette er budskapet i en ny bok, nettopp publisert av al Qaida. Tittelen er "The Future of Iraq and The Arabian Peninsula After The Fall of Baghdad", og forfatteren er Yussuf al-Ayyeri, en av Osama bin Laden's nærmeste medarbeidere siden tidlig på 90-tallet. Boken er publisert av The Centre for Islamic Research and Studies, etablert av bin Laden i 1995.

Al-Ayyeri påstår at historien er en "evig krig mellom tro og vantro”. Den eneste form for rett tro er islam, som er kulminasjonen av all religiøs tenkning. Derfor har muslimer kun ett mål: å omvende alle mennesker til å bli muslimer, og å utrydde alle spor av andre religioner, filosofier og ideologier.

Videre sier boken: Vantro har i Vesten fått de fleste til å glemme Gud, til å tro at mennesket selv styrer sin skjebne, og å tilbe verden. Det fremste symbolet på dyrkingen av verden og av mangel på gudstro er USA, den store Satan. Satan får mennesker til å elske denne verden, glemme den neste verden, og å glemme Jihad. Som en muslim sa det: ”Amerikanere ønsker å nyte livet. Vi ønsker å dø for Allah”. Alle muslimer må, ifølge Al-Ayyeri, kjempe mot Satan, dvs. mot USA og Vesten. .

Frem til 2001 ble Vesten utsatt for en rekke terrorangrep – flykapringer, selvmordsbomber, kidnappinger, vilkårlige drap, etc. - fra islamister, og Vesten svarte ikke på disse angrepene. (Ett unntak var USAs angrep på Libya i 1986.)

Så kom kulminasjonen av disse angrepene 11. september 2001, og med dette hadde USA mistet ca 4000 sivile i terrorangrep utført av fundamentalistiske muslimer. Endelig svarte USA. USA gikk til militært angrep land som direkte støttet terrorgrupper som hadde gått til angrep på USA.

USA hadde altså full moralsk rett til å angripe Afghanistan og Irak. Dette var rene forsvarskriger fra USAs side.

Dessverre fører president Bush denne krigen på en meget uheldig måte. Han kalte først krigen for ”krigen mot terrorismen”, han våget ikke å si hva fienden er: fundamentalistisk islam. Han våget ikke å angripe de land som i størst grad var ansvarlige for angrepene på Vesten, Iran og Saudi-Arabia. (Iran er fundamentalistisk islams ideologiske sentrum, og nesten alle kaprerne 11/9-01 var fra Saudi-Arabia. Mange av de styrende familier i Saudi-Arabia har også gitt betydelig direkte støtte til terroristgrupper.)

Bush forsøkte dessverre å få FN med seg i en krig mot Irak – det er meningsløst at USA for å forsvare seg skal be om tillatelse fra viktige land i FN som Frankrike, Russland, Tyskland og Syria (land som alle hadde et godt forhold til tyrannen i Bagdad, Saddam Hussein).

Bush la ikke vekt på at dette var en forsvarskrig, han påstod at hovedpoenget i krigen mot Irak var å hindre Saddam i å bruke masseødeleggelsesvåpen mot Vesten. Dette var en stor tabbe som påførte USA et enormt PR-tap.

Dessuten, krigen mot Irak ble av Bush kalt ”Operation Iraqi Freedom” – formålet var altså ikke å forsvare USA, formålet var en altruistisk frigjøring av Iraks folk. Og å frigjøre Iraks folk er en nærmest umulig oppgave. Folket i Irak ønsker ikke frihet, irakere ønsker ulike typer diktaturer alt etter hvilken gruppe de tilhører. Frihet forutsetter en allmenn oppslutning om rasjonelle ideer, og noen slik oppslutning finnes ikke i Irak.

Så vi må dessverre si at krigen som USA fører ikke er en effektiv krig mot terrorismen. Det USA burde ha gjort var å eliminere maktapparatene i de land som har støtte terroraksjoner (for eksempel Iran, Saudi-Arabia, Syria), så trekke seg ut, og så si at ”dersom dere angriper oss igjen, da kommer vi tilbake”. Terrorangrep av den type som har rammet Vesten fra ca 1980 er ikke mulige uten at terroristgruppene støttes av regjeringer. Hvis regjeringsmedlemmene blir holdt ansvarlige for de angrep de støtter, vil de ikke lenger støtte slike angrep. De nye regenter i disse landene vil da oppføre seg som Gadaffi (til en viss grad) gjør nå. Gadaffi lærte sin lekse i 1986, og han iverksetter ikke lenger angrep på USA eller amerikanere, og han hjelper USA.

Heldigvis er ikke Vesten blitt rammet av terrorangrep etter 11/9-01, men slik som krigen dessverre føres, blir det vel ikke lenge til vi rammes igjen.

Norsk presses fremstilling av USAs krig mot terrorismen, og spesielt krigen i Irak, er full av feilfremstillinger: fakta gjengis feil eller ufullstendig, og viktige fakta utelates.

Her er noen få eksempler:

1) Terrorister sprengte en bombe i nærheten av et hotell hvor FN hadde kontorer: nesten 150 ble skadet og mer enn 20, mange av dem FN-ansatte, ble drept. USA får selvfølgelig skylden siden de som okkupasjonsmakt har ansvar for sikkerheten i Irak.

Det som norsk presse ikke forteller er at USA gang på gang hadde tilbudt FN vakthold, og at FN avslo tilbudene. FN regnet med at de var alles venn og at ingen ville angripe dem. Dessuten ønsket ikke FN å bli ansett som avhengig av USA.

Det FN ikke innser er at terrorister er alles fiende.

2) Avisene påstår om igjen og om igjen at president Bush i sin tale 1. mai 2003 erklærte krigen – eller stridighetene - for over. Dette er også en feil gjengivelse av det som ble sagt. Bush sa følgende i denne talen: "Major combat operations in Iraq have ended". Dette utsagnet må også sees i sammenheng med at Bush gjentatte ganger har sagt at krigen mot terrorismen vil bli langvarig.

Når journalister sier at Bush 1. mai erklærte krigen for over, så lyver de.

3) Journalister sier at ifølge USA er fangene på Guantanamo Bay ”ulovlige krigere” og derfor ikke har krav på alminnelig rettssikkerhet. Grunnen til at USA beskriver disse som ”ulovlige krigere” blir aldri gjengitt av norske journalister. Fiendtlige soldater har krav på en viss rettssikkerhet dersom de blir tatt til fange, men dette gjelder soldater, og disse må ha kjempet i samsvar med krigens regler. Fangene på Guantanamo Bay har ikke fulgt disse reglene. Blant annet har de kjempet med skjulte våpen, de har ikke båret uniformer, de har skjult seg blant sivile, og de har angrepet sivile. Derfor er de ulovlige krigere. Dessuten er dette folk som er topptrente, fanatiske islamister, og de ofrer gjerne livet hvis de kan forårsake skade. De er således meget farlige.

Det som skjer på Guantanamo Bay er at disse livsfarlige fiendtlige krigerne blir holdt i sikker forvaring inntil krigen er over. Å kreve, som enkelte gjør, at disse skal stilles for retten med advokat etc., er et meningsløst forslag. Ville de allierte i 1944 stilt tyske soldater i fangenskap for retten mens krigen fortsatt pågikk?

Vi har tidligere gitt støtte til USAs angrep på Afghanistan og Irak: dette er en ren forsvarskrig fra USAs side: USA er gang på gang blitt angrepet av terroristgrupper støttet av regjeringene i disse landene, og disse angrepene på USA har ført til at ca 4000 amerikanere har mistet livet. (Før angrepet på Afghanistan sent i 2001 svarte ikke USA på noen av disse angrepene, lederne (Clinton og Bush sr.) håpet at passivitet fra USAs side ville føre til at hatet mot USA ville bli mindre og at angrepene ville opphøre.)

Dessverre har USA, som vi også tidligere har gitt uttrykk for her, på mange måter ført de ikke-militære sidene av krigen på en uheldig måte: USA la stor vekt på at de angrep Irak for å hindre Saddam i å bruke de masseødeleggelsesvåpen som alle var overbevist om at han hadde. Videre, USA kalte den siste krigen for ”Operation Iraqi Freedom”, et navn som innebar at formålet var å frigjøre Irak, ikke å forsvare USA. (Irak var under Saddam et brutalt diktatur, og USA hadde all rett til å avsette ham, men den amerikanske regjerings fremste oppgave er å forsvare amerikanere, ikke å frigjøre folk andre steder i verden.)

Dessuten hadde de amerikanske ledere et alt for naivt syn på hva som ville skje etter at Saddams styre hadde falt: de trodde at irakere flest ønsker fred og frihet og velstand. Bush & co innser ikke at sivilisasjon, som er en nødvendig basis for fred og frihet, forutsetter en kultur dominert av rasjonelle verdier. Irak er i stor grad preget av fanatisk religiøse ideer, og på slike kan man ikke bygge et samfunn med velstand og frihet.

Uansett så har det ikke vært noen terroristangrep på USA etter at krigen i Afghanistan begynte, og derfor kan vi si at USAs krig mot terrorismen har vært vellykket.

Men la oss også si at USA ikke fører denne krigen slik vi hadde ønsket.

Det er en skam at en norsk parlamentarikerdelegasjon med stortingspresident Jørgen Kosmo i spissen i disse dager er på offisielt besøk i Iran. Iran er et islamistisk diktatur som styres av et presteskap i samsvar med islams sharia-lover. Disse lovene innebærer at individene ikke har noen frihet overhodet, at små forbrytelser straffes på brutale og barbariske måter (avhugging av lemmer), og at ikke-forbrytelser som utroskap straffes med henrettelse med metoder som pisking og steining. Alle i Iran er ufrie, men kvinnene har det verre enn mennene; offisielt har de omtrent status som slaver.

Medlemmene i den norske delegasjonen er utrolig naive hvis de tror som de påstår at et møte med iranske parlamentarikere (som regnes for å være noe mer moderate enn det styrende presteskapet) på noe vis kan påvirke Iran til å bevege seg fra dagens barbari og i retning av en mer sivilisert organisering av det iranske samfunn. Bakgrunnen for besøket er egentlig selvsagt et forsøk på å få i stand et fordelaktig handelssamkvem mellom Iran og Norge. DLF tar dog sterk avstand fra det syn at vi bør ha noe som helst økonomisk samkvem med brutale diktaturer.

Det Norge burde gjøre er å gjennomføre en fullstendig boikott av Iran. Norge burde også påvirke andre siviliserte land til militært å avsette diktaturet i Teheran. Vi må ikke se bort fra det faktum at Iran er militant islams ideologiske arnested; regimet i Iran støtter på alle vis – ideologisk, økonomisk, militært - islamistiske terroraksjoner over hele verden. Av denne grunn har landene i Vesten all moralsk rett til å avsette diktatorene i Teheran.

Aftenposten forteller i dag at forskere (enda en gang) har undersøk u-hjelpen, og de har selvsagt – enda en gang – kommet til at den i det store og hele ikke har hatt noen positiv effekt.

Den norske stat har i de siste 50 år fratvunget skatebetalerne 170 milliarder kr med det formål å hjelpe folk i u-land til et bedre liv, og praktisk talt alt er bortkastet. Aftenposten skriver: «Vår bistand de siste 50 år er … full av eksempler på ideologisk blindhet og kostbare fiaskoer».

Men Aftenposten sier også at ikke alt gikk galt: ««Mange av de norske tiltakene førte rett og slett til at noen fikk det bedre», lyder den beskjedne konklusjonen …».

«Velviljen var i de fleste tilfellene langt større enn planleggingsevnen og realismen», sier forskerne om tre store skandaler fra Tanzania fra 1970- og 1980-tallet: Sagbruket Sao Hill, kystfartsselskapet Tacoshili og fiskerifagskolen Mbegani. I ingen av tilfellene ble de opprinnelige målene nådd, og prosjektene ble avsluttet «i en ånd av gjensidig skuffelse og irritasjon».

Videre fra Aftenposten: «Turkana i Kenya står i en særstilling i norsk bistandshistorie på grunn av de mange millionene om ble sløst bort til ingen nytte. Prosjektet ble et eksempel på hvordan norsk ideologi omkring «distriktsutbygging» fikk innvirkning på u-hjelpen. «Det er med og forklarer hvordan NORAD kunne havne i den ytterste utkant i Turkana i det nordlige Kenya og bruke mer penger enn på noe annet prosjekt i Afrika, nesten uten synbart resultat på det tidspunkt da Norge ble kastet ut av Kenya etter en diplomatisk blunder i 1990», skriver en av forskerne.»

Historikeren tar også for seg den indre utviklingen i NORAD, og fastslår at direktoratet på 1970-tallet fikk «en viss venstreorientert profil med en mild ensretting.» Det konstateres at kritikk av Tanzania ikke var god tone. Landet ble på det tidspunkt styrt av den i manges øyne ufeilbarlige Julius Nyerere og preget av hans såkalte afrikanske sosialisme.»

Mer interessant kan man finne i Aftenpostens artikkel, som ligger her.

Hvorfor går det så galt? Det går galt fordi de som står bak ikke har den fjerneste anelse om hva som gir et godt og velstående og harmonisk samfunn.

Et velstående og harmonisk samfunn kan kun finnes dersom visse fundamentale ideer er akseptert i befolkningen. Disse er individualisme, fornuft, og en vektlegging av dette livet som moralsk høyverdig. Er disse verdiene utbredt i befolkningen, vil det medføre at samfunnet organiseres med respekt for eiendomsretten. Dette medfører igjen at man har et fungerende politi- og rettsvesen, og at man har markedsøkonomi. All historie viser dette – for den som er i stand til å se det. Venstresiden forstår ikke dette, og derfor fører deres politikk til katastrofen overalt hvor den blir prøvet. Venstresidens idégrunnlag består av kollektivisme, irrasjonalitet og selvoppofrelse, og dette vil alltid føre til ufrihet, undertrykkelse og fattigdom, noe historien også viser.

I de siste dager har det kommet en rekke uttalelser fra mange ulike hold hvor president Bush og statsminister Blair er blitt kraftig kritisert fordi de satte i gang krigen som avsatte Iraks diktator Saddam Hussein. Blant kritikerne er nå også vår egen Lars Sponheim. Kritikken går på at Bush og Blair løy om Iraks masseødeleggelsesvåpen (MØV). De allierte styrkene har ennå ikke funnet MØV i Irak, og kritikerne påstår nå at krigen ble satt i verk på et uholdbart grunnlag.

Det er mange grunner til at denne kritikken er totalt forfeilet. Før krigen trodde alle – FN, FNs våpeninspektører, regjeringene i Frankrike og Russland – at Irak virkelig hadde MØV: tyrannen Saddam Hussein hadde til og med brukt slike våpen overfor grupper av Iraks egen befolkning. Hvis det nå viser seg at Irak allikevel ikke hadde MØV, så var allikevel frykten for slike våpen før krigen reell.

Det var også flere andre grunner til USAs krig. Viktigst var at USA i de siste tyve år er blitt utsatt for en rekke terrorangrep fra grupper basert i dette området, og det er hevet over tvil at Saddam Hussein har støttet slike grupper. Dette var alene god nok grunn til USAs krig. Kun ved å fjerne de regimer som støtter terrorgrupper kan man nedkjempe terroren. Og mengden terroraksjoner gikk kraftig ned etter at USA innledet sin krig mot terror sent i 2001.

Dessuten må man heller ikke glemme, som kritikerne av Bush og Blair ser ut til å gjøre, at Saddam Hussein var en svært brutal tyrann, og at tyranner bør avsettes.

USA og de alliertes krig for å avsette Saddam Hussein var derfor på alle vis legitim. La oss håpe at resultatet blir at Iraks befolkning i fremtiden kan leve i et fritt land.

Skal man i store trekk kunne forutse hva som vil skje i bestemte situasjoner, må man ha et riktig syn på hva mennesket er og hvordan verden er. Det grunnsyn som venstresiden baserer seg på er direkte feil, og derfor er det slik at når folk på venstresiden sier noe om hva som vil skje i ulike situasjoner, så tar de alltid feil. (Med venstresiden her menes ikke kun sosialistiske partier, men også praktisk talt samtlige akademikere, kommentatorer og journalister.)

Dette poenget kan illustreres men et enormt antall konkrete eksempler, men la oss her illustrere det ved å se på den nylige krigen mellom Irak under ledelse av fascistdiktatoren Saddam Hussein, og en koalisjon av vestlige land ledet av USA.

I månedene før krigen, hevdet folk fra venstresiden at dette vil bli en langvarig krig og at USA ville kjøre seg fast i en hengemyr a la Vietnam. Dette var feil, krigen varte i tre uker.

Venstresiden hevdet at Saddams republikanergarde besto av topptrente elitesoldater, og at de ville gi de allierte sterk motstand. Det som skjedde var at republikanergarden klappet sammen som et korthus. Videre ble det påstått at krigen om Bagdad vil bli en langvarig kamp fra gate til gate, fra kvartal til kvartal. Dette var også feil, Bagdad falt på noen timer.

Venstresiden påstod at krigen ville føre til enorme sivile tap i Irak. Faktum er at de sivile tap var meget små. Venstresiden påstod at de allierte ville miste et stort antall soldater. Resultatet ble at USA og de allierte mistet ca 150 soldater, et meget lite antall. De fleste av disse mistet livet i ulykker eller i "friendly fire". Dette viser hvor lite effektiv motstanden mot USA var.

Venstresiden påstod at krigen ville føre til en humanitær katastrofe, og at man ville få en stor flyktningestrøm til nærliggende land som Syria, Iran, Jordan og Tyrkia. Dette skjedde ikke.

Venstresiden gikk også ut ifra at denne krigen ville føre til at USAs oppmerksomhet ville bli tatt bort fra det viktige formål å fange ekte terrorsiter. Også dette var feil. Samtidig med krigen intensiverte USA sin innsats overfor terrorister i for eksempel Afghanistan, med gode resultater. I Irak fant man også mengdevis av dokumenter som gjorde det mulig å fange flere andre viktige terrorister, f.eks. Abbu Abbas, som på 80-tallet skjøt og drepte den rullestolbundne amerikanske jøden Leon Klinghoffer, for deretter å kaste liket overbord fra båten de befant seg på.

Venstresiden regnet med at det ville bli en økning i antall terrorangrep mot amerikanske mål. Dette skjedde heller ikke. Terroristgruppene er – var – støttet av regjeringene i land som Afghanistan, Irak, Iran, Syria og Libya, men nå er lederne i disse landene klar over at USA kan eliminere dem hvis terrorangrepene mot USA fortsetter. Siden USA gikk til angrep på Taliban-regimet høsten 2001 har det ikke forekommet terrorangrep mot USA.

Men hva med lovløsheten, plyndringen og hærverket i byer i Irak de første dager etter at stridene var stilnet av? Slike ting har vi sett i andre byer (riktignok i mindre skala): Under demonstrasjoner mot Verdensbanken har det blitt begått hærverk i Seattle og Sydney og Gøteborg. I Oslo er Blitz ofte ute og begår hærverk - og i disse tilfellene hadde venstresiden ingen protester, da sa de at hærverket kun var et uttrykk for folks forståelige frustrasjon. Men når venstresiden kan høste et billig retorisk poeng, da snur de 180 grader og tar avstand fra hærverk. Og, det som ikke er uvanlig i krig er at soldater plyndrer i det land de invaderer. Men USAs soldater plyndret selvsagt ikke, det som skjedde her var at det var irakere som plyndret Iraks egne verdier.

Og om mangelen på politi i Bagdad – det hører til sjeldenhetene at venstresiden krever mer politi i gatene. (Mitt syn er dog at USA kunne håndtert lovløsheten i dagene etter krigens avslutning på en bedre måte enn de gjorde.)

Så, venstresiden tar alltid feil. Grunnen er at de grunnideene de står for er gale. Og venstresiden kommer til å fortsette å ta feil så lenge den eksisterer, fordi den må basere seg på feilaktige grunnideer. Bytter de venstreorienterte ut sine grunnideer med korrekte grunnideer, da vil de ikke lenger befinne seg på venstresiden, da vil de bli liberalister.

I flere tiår har nordmenn invadert Sverige på skjærtorsdag – denne dagen er helligdag i Norge, men ikke i Sverige, og derfor har nordmenn fri og kan dra til Sverige for å handle i butikkene som der er åpne.

Grunnen til invasjonen er selvsagt at prisene er langt lavere i Sverige enn i Norge: Ett eksempel: en boks Coca Cola koster i Sverige ca kr 2,50, mens den i Norge på grunn av de skyhøye avgiftene koster ca kr 10,00. En Coca Cola- drikker med et normalt forbruk kan da spare kr 1000 per måned ved å kjøpe inn i Sverige.

Dessverre har i de siste årene nordmenns oppførsel under denne invasjonen, spesielt i Strømstad, som er den byen i Sverige som ligger nærmeste Oslo-området, blitt mer og mer vulgær, primitiv og barbarisk. (Som et resultat av erfaringene fra i skjærtorsdag fjor har politiet i Strømstad i år stengt av hele byen for norske bilister. De som kjører norskregistrerte biler må parkere langt utenfor byen og ta buss inn til sentrum. Politiet i Strømstad sier også at de egentlig ønsker seg amerikanske marinejegere for å holde orden i byen denne dagen, og etter å ha sett TV-bilder fra fjorårets invasjon er det ikke vanskelig å forstå dette ønsket.)

Men mest interessant er norske politikeres reaksjoner denne praktiseringen av frihandel. Velkjent er Venstre-leder Lars Sponheims beskrivelse av denne svenskehandelen som ”harry”, men i år har statsråd Valgerd Svarstad Haugland, som ofte er omtalt på disse sidene, blitt intervjuet av Dagbladet om svenskehandelen, og Dagbladet brukte nylig følgende overskrift på hele førstesiden: ”Valgerd flau over svenskehandelen”. Inne i avisen fikk Haugland to hele sider, hvor hun kom med uttalelser som disse: ”Flau over egne landsmenn tar KrF-leder Haugland nå et oppgjør med nordmenn som går på fylla og handler billig kjøtt i Sverige skjærtorsdag”.

Det som er interessant er at Haugland ikke skiller mellom shoppingen og fylla – hun betrakter åpenbart disse to som to sider av samme sak.

Hun tar avstand fra fylla, og dette er noe enhver med en smule dannelse vil gjøre, men hun setter shoppingen i samme bås som fylla: KrF-lederen mener altså at det er like forkastelig å handle billig og spare store penger som å drikke seg fra sans og samling.

Dette er neppe kun en uheldig uttalelse fra KrF-lederen, dette er et ekte uttrykk for hennes verdisyn.

Vi skal ikke si mer om hennes verdisyn her, men vi skal gi uttrykk for vårt eget: Man bør absolutt dra til Sverige og gjøre sin innkjøp der hvis det er penger å spare på det. Men å drikke seg fra sans og samling er det kun barbarer som gjør. At det norske folk har fått en stadig økende andel av slike er et resultat av to ting (som også hører intimt sammen): det er et resultat av de kulturelle verdier som den norske eliten i flere tiår har forkynt i pressen, i kirker, i skolen og på universitetene, og det er et resultat av den familie- og skolepolitikken som har vært ført i Norge de siste tiår.

DLF vil endre på dette.

God påske.

Det ser nå ut til at en USA-ledet koalisjon av innpå 50 land vil gå til angrep på Irak en av de nærmeste dagene. Formålet er selvfølgelig å avvæpne en farlig tyrann som på alle vis – moralsk, politisk, økonomisk, materielt og militært - i flere tiår har støttet terroristangrep på vesten, og som har tyrannisert sin egen befolkning.

Krigen vil i løpet av kort tid ende med en seier til USA-koalisjonen, og vi håper at den i minst mulig grad rammer sivile. Etter krigen vil Irak bli langt friere enn det er i dag, og la oss håpe at det nye styret i stor grad respekterer individers rettigheter, dvs. at landet får ytringsfrihet og en fri presse, næringsfrihet og frihandel, at innbyggerne får bevegelsesfrihet, at landet får et effektivt politi- og rettsvesen som beskytter individer mot overfall, ran, svindel, etc., at landet får et klart og forutsigbart lovverk, og at ingen fengsles uten etter lov om dom, etc. Vi er dog redde for at det etter krigen vil bli forsøkt å bygge opp en byråkratisk velferdsstat av europeisk mønster. I så fall vil Iraks folk ikke komme til å oppnå den velstand alle mennesker bør få.

Men konflikten Irak/USA viser også at det er et skille i det geografiske vesten: FN (og NATO og EU) er splittet.

FN har siden Gulfkrigen forsøk å avvæpne Saddam Hussein ved gang på gang nærmest enstemmig å vedta kraftigere og kraftigere resolusjoner med krav om at Saddam Hussein skulle ødelegge sine masseødeleggelsesvåpen (dette var et krav til Irak i våpenhvileavtalen etter krigen i 1991). Disse resolusjonene har ikke hatt noen effekt. FN truet hele tiden med å sette makt bak kravene, men selv i dag – etter 12 år med resolusjoner som Irak ikke har etterlevet - er det et flertall av FNs medlemsland som ikke støtter USAs forslag om å sette handling bak ordene og resolusjonene. Egentlig skal man ikke la seg overraske av dette, et flertall av FNs medlemsland er diktaturer, og de vil neppe gjøre alvor av resolusjoner som har som formål å avsette diktatoriske regimer.

Resultatet kan bli at FN sprekker, dvs. at de frie land lager sin egen organisasjon av vestlige land. Men heller ikke de vestlige land står samlet. En rekke land støtter USA i denne konflikten, men andre går imot USA, blant dem Frankrike og Tyskland.

Vi skal ikke her gå inn på dette i detalj, men kun konstatere at vi lever i meget spennende tider. Spenningen knytter seg ikke til resultatet av krigen mellom den USA-ledede koalisjonen og Irak, spenningen knytter seg til hva som vil skje etterpå med FN, med NATO og med EU.

La oss avslutte med å sitere følgende fra DLFs prinsipprogram: «Det er viktig å forebygge krig og terror samt å trygge vår mulighet til fri ferdsel i en fri verden. Dette kan gjøres ved at en internasjonal organisasjon som støtter og respekterer individers rettigheter, disponerer en politi/militær-styrke som kan avsette diktatoriske regimer og utføre arrestasjoner som følge av forbrytelser mot menneskeheten. Slike intervensjoner skal kun skje for å styrke respekten for individets rettigheter.»

Når skal jeg bli en av dere? En av dere som støtter diktatoren, som i 20 år har beriket seg på bekostning av sin sultende befolkning, der han sitter i Bagdad i sine enorme palass med marmor og gull på alle kanter. Diktatoren som har ”saltet ned” enorme pengeformuer. Når skal jeg støtte Petter Nome og SV? Partiet som med sine representanter har foreslått Fredsprisen til Fidel Castro, en heller ikke helt ukjent despot.

Tusenvis av Peugeouter ruller rundt i Bagdad importert fra Frankrike. Landet som i 1992 ble sjokkert da Disneyland ”inntok” Paris. Dette for øvrig femten år etter at Jaques Chiraq leverte Saddam Hussein en atomkraftreaktor. Mon tro, om Tyskland i 1987 tjente på sin atomeksport til diktatoren i Bagdad? Diktatoren som fortsatt disponerer over anslagsvis 12.000 atomfysikere og ingeniører.

Det kan synes som det ideelle for noen er løgn? Olje er viktig, en viktig ressurs for hele verden, men ikke har de olje i Kosovo eller Afghanistan, ei heller var olje et tema i Vietnam i 1961. Hovedtemaet den gang som nå er kampen mot despoti, tyranni og diktatur. Hva er ideelt for Petter Nome, SV og Øystein Djupedal? Dere som stadig gjentar påstanden om at USA er den store stygge ulven. Dere gulper opp deres galde og kaller det rasjonell mening. Hva om dere og deres meningsfeller tidligere hadde vunnet frem for eksempel i USA i 1941, sør-Korea i 1950, Kuwait i 1991, Kosovo i 1999, Afghanistan i 2001 og ikke minst i årene 1945-1990 da deres ”ideologiske lederstjerne” undertrykte så å si alle mennesker i Sovjet/Russland, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia,
øst-Tyskland og flere andre stater. Hvordan ville verden vært i dag? Jeg tør ikke en gang tenke tanken.

Norge ble etter 1945 gjenoppbygd av sterke kvinner og menn, og ved hjelp av Marshall-planen. Hvor kom den fra? ”Vår politikk,” sa USAs utenriksminister Marshall, ”er ikke rettet mot noe land eller doktrine, men mot sult, fattigdom, desperasjon og kaos.” USA innså betydningen av å redde Vest-Europa fra økonomisk sammenbrudd og bevilget det president Truman ba om. Marshall-hjelpen fikk stor betydning for gjenreisningen av Europa etter krigen. Dette gjaldt også Norge som mottok betydelig bistand i løpet av en fireårsperiode. Programmet hadde utvilsomt ringvirkninger som innebar en vitalisering av det økonomiske liv i Vest-Europa, innbefattet Vest-Tyskland. Blant annet ble grunnlaget lagt for det vesttyske ”Wirtschaftswunder”.

George W. Bush er kanskje ikke den mest sympatiske personen her i verden, det kan jeg si meg enig i. Imidlertid er det langt fra å mislike Bush til å støtte (direkte eller indirekte) en diktator som i mer enn 20 år har undertrykt, kriget og gasset sin befolkning og sine naboland med fryktelige konsekvenser.

”Moralsk og prinsipiell diskusjon er forbausende fraværende i mediadebatten om et eventuelt militært angrep på Iraks diktatoriske regime”, sier Dahl i en kommentar til den aktuelle situasjonen. ”I enhver totalitær stat hvor diktaturet myrder, torturerer og påfører sine innbyggere enorme lidelser, må etter min mening, også moralsk sett, diktaturet fjernes. Derfor burde verdenssamfunnet for lengst angrepet regimet i Irak og avsatt diktatoren Saddam Hussein.”

Dahl fortsetter: ”Imidlertid viser FN handlingslammelse, og de tiltak FN så langt har gjennomført i forhold til Irak har bare ført til ytterligere berikelse for Hussein på bekostning av befolkningen.”

Videre sier Dahl at det finnes et stort antall tilsvarende eksempler fra historien på unnfallenhet når det gjelder diktaturer, og at vi har sett de negative konsekvensene av dette. USA viser reell evne og vilje til handling ovenfor Saddam Hussein, sier Dahl.

Dahl spør: ”Hva er årsaken til at norske intellektuelle og den politiske venstreside påny støtter tiltak som beriker en diktator? Skyldes det deres evigvarende "ideologiske hat" mot kapitalismens "høyborg" USA? - eller skyldes det deres egen uærlighet, eller manglende innrømmelse over at deres moralske valg påny har vist seg inadekvat?”

”Det er uansett skremmende å oppleve den sterke støtte som for tiden vises diktatoren Saddam Hussein”, avslutter Fleming Dahl, leder i Oslo DLF.

Overskriften har vi lånt fra dagens leder i VG, som innledes slik: "En omfattende evalueringsrapport om den norske bistanden til Sør-Afrika som ble lagt frem før jul, inneholder nedslående konklusjoner. Ifølge Aftenposten har Norge pøst ut [dvs. norske skattebetalere er blitt fratatt] over 500 millioner kroner til en rekke sørafrikanske organisasjoner uten at man egentlig vet hva pengene har gått til. I iveren etter å støtte og vise godvilje overfor det ferske demokratiet i landet, har midlene blitt sendt av gårde uten mål og mening".

Dette eksemplet er ikke unikt, det som egentlig er overraskende er at slikt blir fremstilt som nyheter.

Grunnen til den enorme sløsingen som det offentlige bedriver er at det offentlige ikke bruker egne, men andres, penger, og at det er lett å være "generøs" med andres penger. Den som er generøs, som f.eks. politikere, møtes gjerne med godvilje, og det er svært lett å begynne å skaffe seg mere og mere slik godvilje hvis man kan sende regningen til andre, dvs. skattebetalerne.

Et system som dagens, hvor offentlig ansatte har rett til å dele ut andres penger, må nødvendigvis medføre at enorme beløp sløses bort.

DLF har løsningen på dette: la folk få beholde pengene sine selv. Da vil folk kunne sløse så mye de måtte ønske av egne penger, mens de som vil at ens penger skal brukes på en fornuftig måte, vil ha all rett til å gjøre det.

Angrepet på USA 11/9-2001 var verdenshistoriens største terroristangrep. Omkring 3000 sivile amerikanere mistet livet, og samtidig var angrepet rettet mot bygninger som hadde en viktig symbolverdi – de to store skyskraperne i World Trade Center.

Mange har hevdet at USA med dette fikk som fortjent. Og det er faktisk noe sannhet i dette. Opprinnelig var USA en republikk eksplisitt dannet på basis av en bestemt filosofi: ”alle mennesker er skapt like, de er … utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken. For å sikre disse rettighetene er statsmakten opprettet”. Dette er hentet fra USAs uavhengighetserklæring, formulert av Thomas Jefferson i 1776, og disse ideene, som var USAs eksplisitte utgangspunkt, er også kjernen i vestens sivilisasjon.

USA har etter hvert beveget seg svært langt bort fra dette idealet, og det filosofiske grunnsyn som i dag dominerer blant USAs ”elite” - akademikere, politikere, journalister, skribenter - er det stikk motsatte. Fra individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, og kapitalisme, som var de dominerende verdier i befolkningen i tiden omkring og etter USAs fødsel, har USA spesielt siden ca 1900 blitt stadig sterkere preget av kollektivisme, irrasjonalitet, selvoppofrelse og politisk ufrihet som allment aksepterte idealer. Derfor er opplutningen om USAs egentlige idealer i dag svekket, og som en konsekvens av de nye ideene finner man isteden en utbredt beundring og respekt for barbariske kulturer og styreformer, og – spesielt blant ”eliten” - et hat mot vestens verdier og vestens sivilisasjon.

Dette skifte i idegrunnlag kan man tydelig se både i USAs innenriks- og utenrikspolitikk. Innenrikspolitkken er blitt preget av stadig økende restriksjoner på individers frihet: et stadig økende skattetrykk, stadig økende reguleringer av næringslivet (ofte med miljøhensyn som påskudd), økende institusjonalisert rasisme i form av kvoteordninger (f.eks., i forbindelse med søkning til offentlige stillinger og til universiteter), stadig mer omfattende og kompliserte støtteordninger som medfører lite annet enn en passivisering av de svake, og en alt for mild behandling av kriminelle (selv om det er tegn på at tendensen har snudd på dette området). USA har et stadig voksende lovverk, og et rettsapparat som langt fra fortjener navnet. Resultatet av alt dette har vært en stigende lovløshet og umoral på alle områder i det amerikanske samfunn.

Også utenrikspolitisk har USAs politikk vært preget av en fullstendig prinsippløshet: USA har i de siste 50-60 år støttet et stort antall diktaturer: de støttet Stalin under annen verdenskrig, de støttet Saddam Hussein i krigen mot Iran, de støttet Taliban/Osama bin Laden når de kriget mot Sovjet i Afghanistan, og nå støtter de det religiøse diktaturet i Saudi Arabia.

I den nåværende krigen mot terrorismen våger ikke engang USA å handle på egenhånd – de forsøker å skape en bred koalisjon, inkludert å alliere seg med en rekke stater som har støttet terrorisme! USA våger heller ikke å si hvem eller hva fienden er! Ifølge president Bush jr. er dette en krig mot terrorisme. Men terrorisme er en taktikk som fienden bruker, terrorisme kan ikke være en fiende. Fienden er fundamentalistisk islam, og dens ideologisk sentrum er Iran, men dette våger ikke USA å si.

USA er angrepet, men våger ikke å forsvare seg med hverken militær makt eller moralsk styrke. Riktignok har USA brukt militær makt i de siste årene: I Balkan og i Somalia engasjerte USA seg i kriger som ikke på noen måte angikk USA, og president Clinton forsvarte USAs selvoppofrende engasjement i disse konfliktene på følgende måte: "This is America at its best. We seek no territorial gain; we seek no political advantage." Altså; USA deltar med moralsk styrke kun i kriger som ikke angår USAs interesser, og presidenten sier at dette er USA på sitt beste! Er USAs interesser berørt, da ber man ydmykt om tilgivelse og håper at fienden slutter å være fiende ved å gi ham innrømmelser (USA slapp for eksempel matforsendelser over Afghanistan). Dette er en holdning som er stikk i strid med de holdninger som var grunnlaget for USA opprettelse.

Clintons uttalelse illustrerer hvor USA nå er: de kan blande seg inn i konflikter hvor de ikke har noe å tjene, men når de virkelig har en rasjonell egeninteresse – for eksempel å forsvare seg mot terrorangrep – da gjør de ikke det som er nødvendig F.eks. ble WTC rammet av et terrorangrep fra muslimske fundamentalister i 1993: ca 10 drept og ca 1000 skadet, men USA under Clinton gjorde overhodet ingen ting for å svare på dette. (Clinton sa til og med ”Nei takk” da Sudan noen år etter tilbød seg å overlevere Osama bin Laden til USA!) Ca 100 personer ble kidnappet i den amerikanske ambassaden i Iran i 1979 – USA under Carter gjorde ingen ting. 270 amerikanske soldater ble drept i en selvmordsaksjon i Libanon i 1986 – og USA under Reagan gjorde ingen ting. (En fullstendig liste over ubesvarte terrorangrep på USA er mye lenger enn denne.)

USA har altså ingen vilje til å forsvare seg. De siste krigene USA førte, i Afghanistan og på Grenada, var nærmest operettekriger, hvor USAs politiske ledelse valgte seg en lett motstander for å gi inntrykk av handlekraft. Og under Golfkrigen avsluttet de krigen før motstanderen var slått.

Så, USA har blitt angrepet igjen og igjen siden ambassadeokkupasjonen i Iran 1979, men har ikke en eneste gang svart på en adekvat måte. Grunnen er at USA mangler moralsk styrke. Ikke vil de svare militært med nødvendig styrke, ikke engang vil de bygge opp igjen de to tårnene i WTC (nasjoner som har moralsk selvtillit bygger alltid opp igjen prestisjebygninger som blir ødelagt i krig). Så lenge USA ikke er villig til å vise moralsk styrke i samsvar med sine opprinnelige idealer og forsvare sine legitime interesser, og spesielt svare på fiendtlige angrep, vil USA igjen og igjen bli utsatt for stadig kraftigere terrorangrep, utført av muslimske fundamentalister støttet av land som Iran, Irak, Saudi-Arabia, Syria og Libya.

Derfor kan man si at USA, inntil USA igjen velger å stå for vestens verdier, fortjener å bli angrepet, om igjen og om igjen.

Det ovenstående er ikke i strid med følgende: Angrepet på USA for et år siden var et barbarisk angrep som drepte omkring 3000 sivile. USA har derfor all rett, både juridisk og moralsk, til å slå tilbake mot de land som var delaktige i angrepet. Alle land som på noen som helst måte støttet AlQaida var delaktige i angrepet, og er derfor legitime mål for USA.

USA har således all rett til å avsette regjeringene i disse landene, okkupere disse landene, og innføre et styresett som i større grad respekterer individers rettigheter (slik som USA sammen med de allierte gjorde i Tyskland og i Japan etter annen verdenskrig). Men om det å okkupere noen av disse landene er klokt på litt lengre sikt er et annet spørsmål.

Gå til dlf.info/verdensbanken