I dag er det slik at sykehusene bestemmer hvordan de skal prioritere sine penger. I og med at sykehusene har ulik økonomi – noen har mye penger, andre har lite – har dette ført til at på et sykehus kan noen pasienter få en behandling som pasienter med samme lidelser på andre sykehus ikke får.

En slik sak har vært omtalt i avisene sist uke, og vi siterer fra VG i går, søndag 27/2: ”I Vaksdal sitter en firebarnsfar med uhelbredelig kreft. Det finnes kostbar medisin som kanskje kan forlenge livet hans. Men Haukeland sykehus vil bruke pengene annerledes.”

Det som skjer er at vi i dag via skatten har betalt inn en stor del av våre penger til det offentlige. Dette er en ordning som de fleste nordmenn støtter med stor entusiasme. Men kommentarene i avisene til sykehusenes prioriteringer viser at folk flest ikke godtar at når vi har betalt inn pengene til det offentlige, så må det offentlige da også disponere disse pengene.

Det offentlige, i slike tilfeller sykehusene, har et bestemt budsjett, en bestemt mengde penger å bruke, og det finnes retningslinjer som viser hvordan disse pengene skal brukes. Dessverre er det slik at en del pasienter som har reelle behov da ikke kommer inn under de prioriteringer som sykehuset må foreta. Dette kan føre til at folk som kan få virkningsfull behandling, ikke får det.

Hva er så løsningen på dette, og alle andre tilfeller av lignende type? Løsningen er å la folk få beholde sine egne penger slik at de selv kan disponere dem slik de måtte ønske. Da vil de ikke komme i en situasjon hvor de har betalt mer enn halvparten av det de har tjent til det offentlige, og så blir pengene brukt på andre enn dem selv.

Vi mener altså at slike tilfeller best kan ordnes ved at hver enkelt tegner den type helseforsikring han måtte ønske, og så vil da denne betale hans sykehusutgifter. Hvor omfattende denne forsikringen skal være, er da opp til hver enkelt (og vil avhenge av størrelsen på premien). I slike tilfeller vil man aldri kunne klage over at andre – det offentlige – fortar prioriteringer som er annerledes enn man selv ville ha gjort. Under dette systemet er det fullt og helt opp til en selv å disponere sine penger, dvs. det er opp til en selv om man skal få behandling eller ikke, fordi man selv har valgt hva forsikringen skal dekke.

I dagens ordning vil man alltid få etiske dilemmaer – det vil alltid være flere som trenger behandling enn det staten har råd til å gi. Men i det systemet som vi kort har skissert ovenfor, hvor hver enkelt selv skaffer seg en helseforsikring, vil man aldri komme opp i denne situasjonen: da vil hver enkelt få den behandling han selv har betalt for (som regel gjennom forsikringsordninger).

Men hva med de som ikke kan skaffe seg forsikring fordi de har for dårlig råd? I det systemet vi ønsker, som private helseforsikringer er en del av, vil det ikke være noen offentlig hindringer for verdiskapning, og dette vil i praksis bety at det ikke vil være noen arbeidsløshet. Alle vil derfor kunne skaffe seg en helseforsikring. De uhyre få som allikevel ikke kan arbeide vil måtte leve på privat veldedighet, som det vil være så mye av at levestandarden for alle vil være høyere enn den er i dagens velferdsstat.

Hva med etikken her? Det vanlige etiske syn går ut på at dem som trenger noe, uansett hva det er, har krav på å få det fra andre: trenger man behandling så har man krav på å få det. Vi deler ikke denne etikken, vi mener at den er umoralsk. Denne etikken, altruismen, gir alle som trenger noe, rett til å forsyne seg fra de som har noe. Vi mener at en etikk som gir noen en rett til å ta fra andre, er sterkt uetisk.

Men selv innenfor dagens etikk kan man ikke gi alt til alle, og det er derfor slike problemstillinger som vi innledet med, fremstiles som etiske dilemmaer. Etter vårt syn er det intet etisk dilemma her. Å ha en ordning som innebærer at alle skal få det de ønsker seg, er totalt urealistisk, og vil føre til store problemer i praksis, inkluder lidelser for enkeltpersoner. Det som fremstilles som et dilemma kommer av at man har ignorert virkeligheten.

Vi er tilhengere av en etikk som sier at det er moralsk å skape seg et godt liv, det er moralsk å jobbe og å tjene penger, og at det er umoralsk å ta fra andre, og dette gir det beste grunnlag for et godt liv, inkludert å få muligheten til sykehusbehandling dersom man skulle trenge det.