Ernæringspolitikk

Tror du at statlige råd og utvalg primært fungerer slik at de skal hjelpe befolkningen? I så fall tar du feil. Offentlige råd og utvalg har i praksis som primær oppgave 1) å være trygge arbeidsplasser for de som er ansatt i dem, og 2) å støtte opp om helheten i statens sosialdemokratiske politikk.

Dette gjelder på alle områder, men i dag vil vi kun bruke et eksempel fra et område som burde være svært viktig: ernæringsrådgiving. I Norge finnes det i dag noe som heter Statens ernæringsråd (korrekt navn er Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet), og som skal gi råd om hvordan vi bør spise og mosjonere.

Man skulle tro at Ernæringsrådet da ga klare råd om sunt kosthold. Men det er ikke dette som skjer. Slike råd og utvalg må, når det er statlige, i stor grad ta hensyn til det som staten ellers driver med, og det inkluderer slike ting som matproduksjon/landbruk, og hvordan helsevesenet fungerer (det kommer også ande elementer med i bildet, for eksempel hvordan de statlige forskningsinstitusjonene prioriterer, men vi lar denne biten ligge).

Man burde forstå at et statlig ernæringsråd ikke kan gi råd som er i konflikt med den statlige landbrukspolitikken og med den statlige helsepolitikken. Derfor blir utspillene fra alle statlige organer – Regjering, direktorater, råd – i praksis koordinert slik at de alle står solidarisk sammen om ett budskap. (Og dette budskapet er det som er laget med det formål å gjøre flest mulig av de sterkeste pressgruppene fornøyde).

I klartekst betyr dette at den statlige ernæringspolitikken ikke går ut på å gi råd om sunt kosthold, statlige ernæringspolitikk går ut på på å støtte opp om landbrukspolitikken (hjelpe til med å sikre avsetningen av norske landbruksprodukter) og helsepolitikken (ikke gi råd som er i strid med det som det skolemedisinske establishment er kommet frem til).

Fedon Lindbergs kronikk i Aftenposten sist lørdag illustrerer disse poengene. Kronikken tar kun opp diabetes, men man kan fra artikkelen lett trekke ut det prinsipielle.

Vi gjengir et avsnitt av kronikken, et avsnitt som har tittelen "Gale råd":

"De offisielle rådene til befolkningen er ikke laget for folk som er disponert for diabetes. Norsk ernæringspolitikk tar for mye hensyn til industri- og landbruksinteresser. ...

Det norske handlingsprogrammet for diabetes i allmennpraksis, som skal veilede leger og helsepersonell i diabetesbehandling, anbefaler skandaløst nok en generell fettreduksjon og økt inntak av karbohydrater. Fett påvirker jo ikke blodsukkeret og heller ikke produksjonen av insulin, slik karbohydrater gjør. Bør diabetikere innta lite fett og mye insulinkrevende sukker/stivelse via maten?"

Lindberg er dog optimistisk på feil grunnlag når han sier at "Det er på tide at myndighetene innrømmer at de offisielle kostrådene bidrar til diabetes." Myndighetene vil aldri innrømme noe slikt; det som trengs er ikke krav om at de statlige institusjoner reformeres, dette er umulig, det som trengs er at alle disse nå statlige rådene blir uavhengige av staten, dvs. at de blir private.

Er det statlige vil de som nevnt alltid primært forfekte statens interesser, kun hvis de er private og uavhengige vil de kunne være så nyttige for befolkningen som de burde være.