Sosialdemokratiet og virkeligheten.

Sosialdemokrati innebærer at vi alle skal betale mesteparten av det vi tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld gi oss gratis (eller sterkt subsidierte) tilbud innen alle viktige områder: skole, helsetjenester, pensjoner, infrastruktur, forskning, underholdning, spredt bosettingsmønster, osv.

De statlige tilbudene skal også være noe vi har rett til, vi har krav på å få dekket våre behov innen disse områdene. Men hvordan fungerer dette i praksis?

Klinikkoverlege og spesialist i psykiatri, Leif Roar Falkum, skriver i en kronikk i Aftenposten nylig om hvordan dette systemet fungerer i psykiatrien. Her gjengir vi noen sitater fra kronikken, som har tittelen "Den store helsebløffen": "I Norge har alle som blir alvorlig syke rett til nødvendig helsehjelp. Dette er fine ord som er å finne i pasientrettighetsloven som ble vedtatt i 2004. Virkeligheten er dessverre en annen."

" …Pasientkøer trikses bort … Det skjer ved at pasienter ikke informeres om rettigheter, for få tilkjennes rett til hjelp, det gis for lange frister for behandling - og alvorlig syke avspises med noen få terapitimer.

… I det nye lovverket forutsettes det at et privat hjelpetilbud skal ta over når det ikke er kapasitet i det offentlige. Sammen med to andre psykiatere har jeg nylig startet en privat psykiatrisk klinikk for å møte den nye situasjonen. Vi ønsker å ta imot pasienter som det offentlige ikke har kapasitet til å hjelpe.

Men det offentlige, i vårt tilfelle Ahus og Helse Øst, motarbeider oss. Pasienter blir heller avvist enn at de blir gitt et privat tilbud. Konkurranse verdsettes ikke. Alt "skal være som før". Revirtenkning dominerer. Pris og økonomi diskuteres ikke.

Etter at vi tre "utbryterne" sluttet ved Lillestrømklinikken høsten i fjor, har ytterligere syv av åtte overleger sluttet, samt to av tre psykologspesialister. Hvorfor?

Nye ledere, lydige disipler, har tatt over. Medarbeidere som tolket loven med pasientenes behov og rettigheter som ledesnor, har sluttet. Det var ikke lenger rom for vurderingene de gjorde.

For psykiatriske pasienter på Romerike har dette fått alvorlige konsekvenser. Tidligere klarte ikke poliklinikken å ta unna køen, 5-10 pasienter fikk hver uke fristbruddstatus. De kunne dermed få hjelp i det private. Etter styrevedtaket i Helse Øst er det annerledes: Poliklinikken klarer nå alt, og det oppstår det ikke lenger noen brudd på fristene.

Hva er det egentlig som skjer?
Pasientkøen trikses vekk ved hjelp av metoder som er italiensk fotball verdig. Pasientene, med sine nye rettigheter, blir avvist som før, stikk i strid med lovverket. Så å si ingen får noe privat tilbud. Fristbrudd unngås, og det for enhver pris.

Vi er vitne til en praksis jeg vil definere som helsekriminalitet. Ofrene er pasienter med langvarige og/eller alvorlige psykiske lidelser. Det er mennesker som er sykmeldte, som har invalidiserende lidelser med sterk angst eller depresjoner med fare for selvmord. Også pasienter i barne- og ungdomspsykiatrien rammes.

Hvordan gjøres dette i praksis?
1. Pasientene informeres ikke om rettighetene sine …
2. For få pasienter tildeles rett til nødvendig helsehjelp. Tidligere helseministere har antydet at ca. 80 % burde tildeles slik rett. Vår erfaring er at meget syke pasienter blir avvist, de kommer aldri inn i køen. …
3. Det gis for lange frister. Noen steder gis det nærmest automatisk en frist på 12 måneder, uavhengig av alvorlighetsgraden. En annen variant kom oss nylig for øre: Pasienten ble innkalt til førstegangskonsultasjon etter å ha ventet i tre måneder, og fikk så beskjed om at poliklinikken ikke hadde kapasitet til å starte behandling før om seks måneder. Denne pasienten er altså blitt satt i en skjult kø B. Helseforetakene må snarest begynne å rapportere hvor lang ventetiden egentlig er.
4. Det verste er imidlertid når pasienter tas imot, men avspises med noen få terapitimer. Etter fire-fem møter avsluttes terapien, pasienten er "ferdigbehandlet" - takk for fremmøtet, tilbake til fastlegen, vær så god neste!

Pasientens forventninger og reelle behov for spesialistbehandling blir ikke ivaretatt. Hva med kvaliteten og omsorgen i dette spesialisttilbudet.?

Det brukes uakseptable metoder for å skjule køen. Pasientene organiseres vekk. Og dette skjer helt bevisst. Det er mange psykiatriske pasienter som ikke får skikkelig oppfølging og hjelp. Heller enn å henvise pasienter til private aktører, slik pasientrettighetsloven legger opp til, utsettes barn, unge og voksne med store psykiske problemer for mangelfull behandling. Samtidig roper helseforetakene etter flere ressurser. Ganske paradoksalt.

Det samme skjer dessverre over hele landet. Det er bekymringsfullt at kolleger synes å godta og arbeide i et system hvor kvaliteten på behandlingen er mangelfull. Hva vil skje på sikt i et fagmiljø hvor kynisme og penger råder grunnen?" (Sitat slutt.)

Som overlegen sier: dagens praksis er preget av "fine ord", men av svært mangelfull handling. Og slik er sosialdemokratiet, og slik vil det fortsette å være: det sosialdemokratiske system kan ikke fungere (hvis målet er å gi gode tilbud som befolkningen trenger).

Grunnen til at det ikke kan fungere er at en sosialdemokratisk organisering nødvendigvis må bli preget av byråkrati, skjemavelde, ineffektivitet, mangel på konkurranse – kort sagt, skolen, helsetjenesten, osv. blir trege og dyre. Dette ser vi bekreftet nesten hver eneste dag i avisoppslag om store og stigende problemer på alle de områder hvor staten styrer.

Men er det slik at det system som DLF er for, et fritt system uten statlig innblanding, vil være bedre?

Ja, det vil være bedre, fordi det vil styres av hensynet til brukerne/kundene. Alle systemer gjør sitt beste for å tilfredsstille de som betaler. Dersom brukerne betaler, vil systemet forøke å tjene brukerne, dersom staten/politikerne står for finansieringen, vil systemet forsøke å tilfredsstille politikerne (som for eksempel ved at pasientkøer i helsevesenet trikses bort, slik kronikken hevder).

Dessuten vil et privat system være fleksibelt, det vil ikke være noen statlige pålegg å tilfredsstille. Videre vil enhver kunne skreddersy en forsikring slik at han betaler kun for det han vil ha hjelp mot, og på den måten han vil ha tilbudet; i dag er det slik at de som f-eks. ønsker tilbud innen naturmedisin må betale dobbelt opp, de må betale både for den tvungne statlige skolemedisinordningen, og i tillegg må de betale for den frivillig valgte naturmedisinbehandlingen i tillegg. De som vil ha sine barn på en privat skole uten statsstøtte må også betale dobbelt opp, de betaler både skatt for en plass i den offentlige skolen, og for plassen i den private skolen.

Men er det slik at i et fritt system er det bare de rike som får et tilbud, og at alle de fattige går uten tilbud, og at sosialdemokratiet derfor er bedre? Nei, det er kun en ting som over tid kan sikre bedre og bedre tilbud til stadig flere, og dette er at produktiviteten i samfunnet stiger. Stadig stigende produktivitet fører til at velstanden stiger for alle, men stadig stigende produktivitet har en forutsetning: frihet. Dvs. sosialdemokratiet med sine stadig stigende skatter og sin stadige mer tyngende regulering av næringslivet reduserer produktiviteten, og vil føre til at tilbudet på alle områder blir dårligere og dårligere.

Så de problemer som finnes i dag innen de områder som staten tar seg av er store og stigende, og slik må det være. Sosialdemokratiet lover stigende velsand til alle, men resultatet blir det motsatte; sosialdemokratiet er i konflikt med virkeligheten.

Det eneste som kan gi oss stadig stigende velstand, og dette inkludere at flere og flere får tilgang til bedre skoler, bedre helsetilbud, etc., er en stadig stigende frihet. Dessverre er vi som er tilhenger av frihet meget få, så mht de kommende år er vi ikke spesielt optimistiske.