Store deler av norsk næringsliv er i statlig eie, og all virksomhet er underlagt en kolossal mengde offentlige reguleringer. Alle bedrifter, og alle som driver verdiskapende virksomhet, er pålagt et enormt skjemavelde og må betalt store skatter og avgifter. I tillegg finnes det nærmest drakoniske bestemmelser som regulerer forholdet mellom bedriften og den ansatte.

Til tross for alt dette går store deler av norsk næringsliv foreløpig ganske bra. Dette kommer i stor grad av at det blant nordmenn finnes holdninger som er meget verdifulle: de er i stor grad pålitelige, de gjør det de er satt til å gjøre, de er rimelige og greie å ha med å gjøre, de som er ansatt holder avtaler, de er samarbeidsvillige, de er kreative og oppegående, og de er rimelig godt velutdannede. Det har også vært enkelte svært dyktige ledere i flere viktige bedrifter. (Disse punktene gjelder når vi sammenligner med tilsvarende kriterier i andre land).

Til tross for at staten eier store deler av store bedrifter som Statoil, Hydro, Telenor, DnB NOR og Yara, som fungerer som kraftige motorer i norsk økonomi, og som har en samlet markedsverdi på noe under 1000 milliarder kroner, går det altså rimelig godt i Norge.

Til tross for at det fortsatt går rimelig godt, vil den rødgrønne regjeringen nå innføre ytterligere begrensninger på viktige områder i økonomien, i første omgang i de bedriftene som er i statlig eie.

Vi siterer fra ANB: "Regjeringen strammer det eiermessige grepet om selskapene hvor staten er betydelig eier. Bedriftene må ta større samfunnsmessig ansvar … Fredag legger regjeringen fram en stortingsmelding der det varsles ny eierskapspolitikk. Regjeringen mener at forslagene som nå lansers vil «understøtte en god verdiutvikling» for selskapene pluss en «langsiktig samfunnsmessig verdiskapningen» i Norge….

[Meldingen vil antagelig blant annet inneholde følgende punkter]:

* Det skal utarbeides et nytt årlig dokument som gir offentlig uttrykk for regjeringens eierpolitikk.

* Dagens utbyttepolitikk skal videreføres, men behovet for forutsigbarhet poengteres.

* Styrene skal settes sammen slik at de sikrer langsiktig verdiskapning pluss andre mål staten har satt for eierskapet.

Regjeringen presiserer at styremedlemmene i de børsnoterte selskapene skal nomineres av egne valgkomiteer. Her skal staten sammen med de private aksjonærene finne fram til en best mulig sammensetning med «et mangfold av kompetanse»….. regjeringen signaliserer klart at staten vil vurdere innsatsen styrene har gjort og om de strategiske utfordringene selskapene står overfor tilsier endringer i styrene.

….. Regjeringen varsler at den vil si nei til opsjoner og sette tak på bonusavlønning.

De aktuelle selskapene skal deles inn i fire kategorier, hvor skalaen strekkes seg fra ensidig fokus på bedriftsøkonomisk verdimaksimering til fokus på helt andre samfunnsmål.

I stortingsmeldingen vil regjeringen konkret foreslå at det opprettes et statlig fond for marine næringer.

Det skal videre utredes om det et behov for et statlig fond som skal bedre kapitaltilgangen i næringslivet." (Sitat slutt fra ANB.)

Selv om det går rimelig godt, vil regjeringen nå altså innføre ytterligere restriksjoner på næringslivet. Den nye industriministeren, Dag Andersen, går tilbake til en styringsideologi som ble forlatt for flere tiår siden – det at man gikk bort fra den gamle styringsideologien er en av grunnene til at det går rimelig godt i Norge i dag.
Den gamle styringsideologien ble forlatt på 70-tallet, og statlige bedrifter som Jernverket i Mo i Rana, Årdal og Sunndal Verk, Kongsberg Våpenfabrikk og Raufoss Ammunisjonsfabrikk ble etter hvert privatisert eller nedlagt. Disse var statlige, tunge å styre og ble etter hvert avlegs. Samtidig med at staten kvittet seg med disse, ble det muligheter for mer selvstedig styring i de statlige bedriftene som ble videreført (for eksempel Statoil, Hydro, Telenor, Yara).
Det regjeringen nå vil, skal vi dømme etter medieomtale de siste ukene, er å gå tilbake til den modellen som spilte fallitt og som ble forlatt for flere tiår siden. Og når de rødgrønne har flertall ser det ut til at de vil klare å gjennomføre dette.

Dette kan ikke gå godt. Vi vil tro at i løpet av noen få år, vil, dersom det som er antydet blir gjennomført, føre til at norsk økonomi begynner å halte. Dette vil innebære slike ting som arbeidsløshet, lavere velstand, og mer av alle de typer problemer som lavere velstand fører med seg. Men det er slik sosialismen alltid viser seg i praksis.