Tilstanden i helsevesenet: et øyenvitne forteller

Alle klager på helsevesenet, og alle de store partiene lover før hvert valg at de skal løse problemene, og allikevel blir det stadig verre - eller?

De som ikke har vært i nær kontakt med helsevesenet vet lite om hvordan det fungerer, og det er relativt sjelden at de som rammes av det forteller hva de har opplevd. Men forleden sto det et langt leserbrev i Aftenposten hvor en pårørende fortalte om det hans ektefelle, en tidligere sykepleier, var blitt utsatt for:

Ingressen i innlegget var slik: "Det er ikke penger, utstyr og personell som er de største problemene i norsk helsevesen, men mangel på ansvarsfølelse for de mennesker hvis liv de har i sine hender". Og tittelen var "Ingen spøk å være syk i Norge"

I selve innlegget leser vi blant annet: "[Min hustru] var svært sliten med sterke smerter i siden og med en urin som tidvis var høyrød av blod. [Vi ser det som nødvendig å ta med detaljene om plagene fordi dette illustrerer hvor uansvarlig det var å la pasienten vente så lenge som hun ble tvunget til.] Fordi dette tydeligvis ble oppfattet å være alvorlig, bar det til legen … i desember. Og legen reagerte med å rekvirere cystoskopi, en slags kameraobservering, av urinblæren. Samtidig opplyste han at det var funn av mikroskopisk blod i urinen hele to år tilbake.

Så gikk det fire nye uker med usikkerhet. Cystoskopi av blæren ble utført den 9. januar. Men det viste seg heldigvis at den var helt i orden. Det ble da bestemt at først skulle galleblæren ut, deretter fikk man se. "Men hva med blodet i urinen?"
"Ingenting i veien med den, den er helt klar", lød svaret. Og dermed ble det med det. Tre nye uker gikk, så ble galleblæren fjernet. Etter atter tre uker, den 22. februar, ble det foretatt CT av nyreregionen, en type røntgen som skanner objektet i segmenter.

Den viste en tumor, ca. tre centimeter, i nyrebekkenet, med sannsynlig spredning til to lymfekjertler. Kreft i nyrebekkenet er en sjelden kreftform. Med spredning har den en lav overlevelsesstatistikk. Fem uker senere, 28. mars, ble nyre, tilhørende urinrør, del av blæren og 6 lymfekjertler fjernet.

Igjen gikk det nye tre uker. Denne gangen for å få vite resultatet av undersøkelsen av de fjernede lymfekjertler. I et legemøte på sykehuset 20. april fikk vi opplyst at det var spredning til to av kjertlene. Nå skulle de søke om videre behandling ved Radiumhospitalet. Med den eksplosive hastigheten de inntil da hadde demonstrert i sin behandling, antydet jeg at det kunne jo ta tid.

Nei, det skulle gå veldig fort nå. For å demonstrere hastigheten dikterte legen et brev (e-mail) til Radiumhospitalet mens vi satt der. En sann demonstrasjon av fart og effektivitet. "Dessuten utvikler jo ikke kreft seg så fort", fikk vi vite. Onsdag 2. mai ringte jeg til Radiumhospitalet for å høre om det var noe nytt?
Nei, de vedlagte røntgenbilder var til vurdering - og det ville ta litt lengre tid.
Men et par uker måtte da være nok til å vurdere et billedsett fra før operasjonen?
"Et par uker, vi fikk jo e-mailen først den 27!" Jeg tok da kontakt med pasientombudet for å finne ut om de kunne hjelpe meg. De igjen ringte til Radiumhospitalet 4. mai, og fikk beskjed om at nå kom vi "ganske snart" til å få et brev om forholdet.

Så her sitter vi, da, ni måneder etter at min kone først oppsøkte lege - såret, forbannet, frustrert og sorgfylt. Og vi undres på hvorfor et system, som i utgangspunktet ble etablert for å redde mennesker, benytter tiden som middel til å ta livet av dem.

* Vi undrer på hvorfor klare symptomer på alvorlig sykdom, fortalt dem av en erfaren sykepleier, blir oversett eller nedvurdert.
* Vi undrer på hvorfor utredningen snublet av gårde i månedsvis.
* Vi undrer på hvorfor det skal ta lengre tid å sende en e-mail mellom norske sykehus enn det tar å oppdage og behandle sykdommer i noen andre land.
Er det noen som kan tenke seg hvordan en pasient, med en dødelig kreft som stadig utvikler seg i kroppen, opplever dette?

Jeg er pensjonert rederinspektør. I mine siste aktive år drev jeg gamle skip. Dette var en stor utfordring, som ga meg en meningsfylt arbeidsdag. Å forlenge skipenes liv og senke deres driftsavbrudd, betydde meget for dem som var avhengig av dem. Det var en jobb full av frustrasjoner, men også med adskillige gleder. Problemer oppsto under alle himmelstrøk, men man måtte bare stå på til jobben var gjort. Natt eller dag, hverdag som helgedag. Vente- og overtid var fullstendig ukjente begreper.

Sto man ikke på, var det alltid andre som var villig til å overta. Det er med denne bakgrunnen jeg møter det norske helsevesen på sitt verste. Et sant mareritt, et vesen som svikter sine pasienter.

Det er ikke penger, utstyr og personell som er de største problemene, men mangel på ansvarsfølelse for de mennesker hvis liv de har i sine hender." (Sitat slutt)

Vi er ikke overrasket over at et offentlig system som ikke er utsatt for konkurranse er blitt så ineffektivt og rent ut sagt hensynsløst overfor dem det er ment å hjelpe.

Skribenten sier på slutten av sitt innlegg at helsevesenet ikke sto på, og fra andre områder vet han at "sto man ikke på, var det alltid andre som var villig til å overta". Han sier at slik er det ikke i norsk helsevesen i dag, det står ikke andre klare til å overta, og dette er noe av forklaringen på at det går så tregt. Dette er intet annet enn et ønske om at det skal finne alternativer til de offentlige sykehusene.

Vi mener at fullt ut private tilbud er bedre enn offentlige tilbud. Når tilbud er fullt ut private blir driften effektivisert, kostnadene redusert til det som er nødvendig, og, kanskje viktigst, alle de involverte har ansvar for det de gjør. Et helsevesen organisert etter slike prinsipper, et fullt ut privat helsevesen, vil være langt bedre enn det offentlige monopolet vi har i dag.

Skribenten sier at det er holdningene som er problemet, ikke pengene. Men det politikerne i de store partine kan gjøre er kun å bevilge mer penger. Holdningene kommer av at helsevesenet er et offentlig monopol, og dette vil ikke politkerne gjøre noe med; alle de store partiene vil at vi skal ha et offentlig helsevesen som tar mesteparten av markedet.

DLF er annerldes enn de andre partiene. Vi vil at det ikke skal være noe offentlig helsevesen. Vi vil at helsevesenet fullt ut skal være privat.

I et privat helsevesen vil man i langt større grad enn i et offentlig helsevesen finne at de ansatte har stor ansvarsfølelse for de mennesker hvis liv de har i sine hender.