Venner og fiender

I går mistet mange mennesker livet i nok et terroristangrep i Istanbul, mens 100 000 antikrigsdemonstranter i London la skylden for alt ondt i verden på Bush og Blairs skuldre.

Krigen har nå kommet til Tyrkia, og våre tanker og medfølelse går til ofrene og deres etterlatte.
I en serie av terrorangrep, som bærer Al Qaidas merke, har briter, jøder og tyrkere blitt rammet. Tyrkia er et av de få sekulære, vestlig-orienterte land med overveiende muslimsk befolkning. I tillegg er landet meget strategisk beliggende. Alle disse faktorer gjør Tyrkia til et naturlig mål for den teokratiske middelalderhæren som bin Ladens menn utgjør. Men Kemal Ataturks arv står sterkt i Tyrkia, og de ser ut til å være fast bestemt på å ta opp kampen med alle nødvendige midler.

Samtidig har 100 000 mennesker eller deromkring funnet det for godt å æreskjelle og fornærme Bush og Blair ved å sammenligne dem med tyrannen i Bagdad. De fant det naturlig å rive en Bush-statue (symbolsk likhet med Saddamstatuens fall), og derved sammenstille de to.

Demonstrantene erklærer at de ikke er i stand til å se forskjell på et regime som rutinemessig myrder og torturerer sine borgere, og de land som setter en stopper for myrderiene. Det er grunn til å ta dem på alvor. De er faktisk moralsk blinde, og kan ikke se forskjell på rett og galt. Jeg hørte ingen avstandstagen fra terroren fra den kanten, hverken i går eller tidligere.

"Ikke i vårt navn", sier de. Det kan de være trygge for. Deres navn vil bli husket lenge, og ikke sammen med navnene til dem som stopper tyranner. Tvert om, de vil bli husket som tyrannenes beste venner. Dvs våre fiender.

Inge Simon Thorbjørnsen, styremedlem i Oslo DLF.