Dom, selvtekt og selvforsvar

I den siste tiden har vi vært vitne til en rekke uforståelige domsavsigelser. I flere drapssaker har den tiltalte blitt idømt uforståelig lave fengselsstraffer, uten at det har foreligget noen sterkt formidlende omstendigheter. Nå senest i Son-saken, der den tiltalte endog ble funnet skyldig "under særdeles skjerpende omstendigheter". Lave straffer i slike saker er en hån mot offeret, de etterlatte og samfunnets rettsfølelse.

Den mest oppsiktsvekkende er kanskje saken i Arendal, der alle familiemedlemmene ble frifunnet for overlagt drap på faren, mens han lå hjelpesløs i en sykehusseng. Retten begrunner frifinnelsen med at det forelå nødverge.

Det betyr i såfall at retten ikke klarer å skille mellom selvtekt og selvforsvar, og at retten også erkjenner at rettsapparatet ikke har noen beskyttelse å tilby ofre for voldskriminalitet. Offeret i saken ble drept fordi han hadde utøvd grov vold, seksuelle overgrep og drapstrusler mot sin nærmeste familie. Retten legger dette til grunn for at det foreligger nødverge.

Men dette er ikke nødverge, det er henrettelse av en forbryter !

Rettsapparatet må ha absolutt monopol på dom og fullbyrdelse. Rettsapparatets oppgave i denne saken, var å pågripe den nå avdøde voldsmann, dømme ham til langvarig fengselsstraff, og beskytte familien mot eventuelle hevnaksjoner. Denne oppgaven sviktet rettsvesenet, og nå svikter de igjen ved å fremstille selvtekt som legitimt forsvar.

Vi kan ha sympati for de tiltalte som ikke ble hjulpet av rettsapparatet, og dette bør telle som formildende omstendigheter ved straffeutmålingen. Men vi kan ikke akseptere at retten snur begrepene og loven på hodet, slik som vi har sett i denne saken.

Vi i DLF har høy for respekt for den enkeltes liv til at vi kan akseptere at drapsmenn skal gå fri eller slippe unna med lave straffer. Vi frykter en stadig økende voldsbruk i samfunnet, inntil vi tar skjeen i den annen hånd.

(Vurderingene er foretatt på basis av pressens fremstilling av de nevnte sakene.)

Denne kommentaren er skrevet av Inge Simon Thorbjørnsen, styremedlem i Oslo DLF.