Regjeringens forslag til statsbudsjettet legges frem i dag, og vi vil senere komme tilbake med en noe mer utførlig kommentar, men allerede nå før den formelle fremleggelsen kl 10.00 har en av de sikkert mange foreslåtte forverringene for næringslivet blitt kjent.

Regjeringen vil ikke kutte i sykelønnsordningen for mottagerne, dvs. lønnen til de som blir borte fra jobben vil ikke bli redusert. Siden denne ordningen til politikernes overraskelse er blitt svært kostbar, må staten foreta nedskjæringer i sine utgifter. Det er dog slik at utgiftene til ordningen deles mellom det offentlige og arbeidsgiver.

Så det som regjeringen foreslår for å redusere sine utgifter er å øke bedriftenes utgifter: regjeringens forslag er altså at bedriftene skal betale enda mer til de av sine ansatte som ikke er på jobben.

Vi har vanskelig for å holde oss innenfor grensene for parlamentsrisk språkbruk når vi skal kommentere dette forslaget. Det som skjer er at staten pålegger bedriftene å betale enda mer til de av sine ansatte som ikke er på jobben. Vi synes at dette er grovt umoralsk og hensynsløst, vi er av den oppfatning at dette er svært skadelig for svært mange bedrifter, og det er skadelig for norsk næringsliv. Svært mange av de nordmenn som fortsatt er i arbeid arbeider i SMB, og spesielt disse vil bli hardt rammet av denne ekstrautgiften som staten nå pålegger dem.

Det er jo slik at et betydelig antall SMB nå går konk så det suser, og mange av dem blir tvunget til å bedrive deler av sin virksomhet svart for at de skal holde hodet over vannet. Vi anser at dette er en svært uheldig utvikling. Den som er ansvarlig for denne utviklingen er de politikere som legger stadig økende byrder på de stadig færre produktive mennesker som forsatt finnes i dette landet.

Det er også verd å legge merke til at dette forslaget kommer fra en regjering hvor Høyre, partiet som påstår at det er næringslivets parti, er med.

Vi er faktisk sjokkert over dette forslaget, og vi håper at det ikke går igjennom i Stortinget. Dette er vårt håp. Vår realistiske vurdering er at det enten går igjennom slik det er foreslått, eller at det til slutt blir enda verre for norske næringsliv.

Det er klart at behovet for DLFs politikk stadig blir sterkere. DLFs politikk bygger på at det er næringslivet som gir oss velstand, og næringslivet derfor bør ha best mulig betingelser, dvs. næringslivet bør bli pålagt minst mulig innblanding og skatter og avgifter av det offentlige. Kun denne politikken - DLFs politikk - kan på sikt sørge for at velstanden kan opprettholdes og forbedres.