Distriktspolitikk

Fraflyttingen fra enkelte tettsteder i Nord-Norge har igjen gjort distriktspolitikk til et tema som politikerne snakker mye om. Det er allikevel klart at fraflytting skaper problemer: mange klarer ikke å takle det å miste jobben, og fraflyttingskommuner blir mer enn gjennomsnittlig rammet av problemer som skilsmisser, alkohol- og narkotikabruk, kriminalitet, etc.

De vanlige politikerne har som alltid en - og kun en - løsning: det må bevilges penger og settes inn støttetiltak.

Slike tiltak vil ikke virke i det lange løp, men også i utgangspunktet er slike tiltak umoralske: slike tiltak består kun i følgende: folk som bor i sentrale strøk tvinges til å gi penger til de som velger å bosette seg i mindre sentrale strøk.

Det er jo slik at uansett hvor man bosetter seg så medfører det fordeler og ulemper: i en by har man god tilgang på kulturtilbud (kino, biblioteker, teatre), restauranter og fornøyelser, etc. Ulempen er at folk bor tett, at det er mye trafikk og en del forurensning, og at boligprisene er høye.

I distriktene er det ikke mange tilbud, men man har lite trafikk og forurensning, og man har lave boligpriser.

Enhver bør veie fordeler og ulemper og så velge å bosette seg der hvor det passer med interesser, ønsker og behov.

Det er også et helt naturlig fenomen at enkelte områder fraflyttes: tettsteder og byer etableres ikke på tilfeldig steder, de etableres der hvor det er naturressurser eller der hvor det er enkelt å drive handel. Men slikt forandrer seg over tid: ressurser kan et sted ta slutt (gruver blir tomme, fiskeressurser forsvinner, handelsveier legges om, etc.). Å tro at slike endringer vil opphøre, eller at man kan forandre slikt ved støtteordninger, er enda en illustrasjon på de fleste politikeres manglende virkelighetskontakt. Fraflytting er en helt naturlig og nyttig prosess; den fører til at folk flytter til områder hvor de kan gjøre større nytte for seg: det er bedre både for den enkelte og for omgivelsene at personer arbeider i Oslo heller enn at de går på trygd i Vadsø.

Tradisjonell distriktspolitikk går ut på å ta penger fra de som bor sentralt og gi til de som bor mindre sentralt. (En annen "støtteordning" går ut på at man har lavere skatter og avgifter - f.eks. hadde man lav arbeidsiveravgifter i distriktene, og på Svalbard er skatten svært lav, men omfattende ordninger av denne typen er kompliserte å gjennomføre i praksis.)

DLF tar altså avstand fra alle typer overføringer og støtteordninger som er begrunnet ut i fra folks bosted. Man kan si at DLF ikke har noen distriktspolitikk: vi vil redusere skater og avgifter og alle andre restriksjoner på etablering og verdiskapning overalt, uansett avstand til Oslo.

På den annen side vil vi gjøre det lettere å etablere virksomheter og boliger i sentrale strøk, så man kan si at vår disktrikspolitikk går ut på å gjøre det lettere for folk som bor i distriktene å etablere seg med bolig og jobb i sentrale strøk