Valget i England

Som et liberalistisk parti vil vi normalt støtte liberalistiske partier ved valg i andre land. Siden det ikke finnes none seriøse liberalistiske partier i noe land utenfor Norge, har vi som regel støttet de konservative partiene, f.eks. Republikanerne i USA og de konservative i England.

Ved morgendagens valg i England vil vi allikevel støtte Arbeiderpartiets statsminister Tony Blair.

England ble kjørt skikkelig i grøfta i de første tiår etter 1945. Både Arbeiderpartiet og de konservative førte en sosialistisk politikk som mot slutten av 1970-tallet hadde sørget for at England hadde lav velstand, høy arbeidsløshet, sosial uro, og var utsatt for et "brain drain" - de mest ressurssterke emigrerte til USA.

Margarte Thatcher, som ble statsminister i 1979, snudde om på dette. Hun vingeklippet fagforeningene, som var en av de sterkeste krefter bak Englands sammenbrudd, og hun privatiserte, deregulerte og redusere skatter.

Resultatet uteble ikke, og i dag er England et av de mest velstående land i Europa. Arbeidsløsheten er for eksempel kun ca halvparten av hva den er i Frankrike og Tyskland, statens andel av økonomien er mindre enn i de andre store europeiske land, næringslivet har fleksibilitet og færre restriksjoner enn i mange andre land. Pga. dette har England hatt en jevn økonomisk vekst i innpå 20 år.

Selv om de konservativere mistet makten til Arbeiderpartiet i 1997, har arbeiderpartiregjeringen under Tony Blair ikke gjort om på de reformene som Margaret Thatcher innførte - det er derfor veksten i England ikke har stanset opp. (Det finnes et rykte om at en gang når Blair ble kritisert av en venstreorientert partifelle for ikke å ha lagt om den kurs som Thatcher la opp til, så sa han til vedkommende "Oh, grow up!". Vi vet ikke om denne historien er sann eller ikke, men innholdet er treffende.)

Blair fortjener dog størst beundring og respekt for at han til tross for stort press fra de venstreorienterte i eget parti valgte å være med USA i frigjøringen av Irak. Blair viste her et mot og en integritet som stiller de fleste andre politikere i skyggen.

Hvis det er noe som kan koste Blair sin tredje valgserier på rad, så er det nettopp dette, hans støtet til frigjøringen av Irak. Siden denne krigen tvers igjennom var moralsk og rettferdig, er det mange venstreorienterte som ikke støtter den, og mange av disse kan bli sittende hjemme under valget. Dette vil selvsagt reduseres Blairs sjanser til å bli gjenvalgt.

Beklagelig nok har de konservative valgt å gå til angrep på Blair pga. en relativt ubetydelig hendelse i forberedelsene til krigen. De konservatives leder, Michael Howard, lager et stort nummer ut av at en av regjeringens juridiske rådgivere før krigen visstnok hevdet at krigen ville være ulovlig og at han muligens ble presset til på skifte syn og at Blair muligens ikke har fortalt hele sannheten om dette. Denne krigen har ført til at en av historiens verste tyranner, Saddam Hussein, ble avsatt, og den har ført til at det er en bevegelse for demokrati i store deler av Midt-Østen. At dette på sikt vil være svært positiv er det ingen tvil om. Og når de konservative i England ignorerer alt dette og blåser opp det som i verste fall er en byråkratisk detalj, er ynkelig, og vi synes at Michael Howard & co burde skamme seg.

Uansett så vil vi i dette valget ikke støtte de konservative. Vi støtter Blair, og håper at valget i morgen gir en stor seier til Blair.