Innvandrere og arbeidslivet

Enda en gang leser vi om at innvandrere har problemer med å komme inn på det norske arbeidsmarkedet. Aftenposten har i dag følgende overskrift: "Mattelærer får kun vaskejobb", og ingressen lyder slik: "Landet skriker etter mattelærere. Men etter åtte års studier må Anusj Ambartsumian (44) fra Armenia ta til takke med vikarjobb i vaskeriet på Ullevål sykehus."

Vi siterer videre fra Aftenpostens artikkel: " Skarer av velutdannede innvandrere har den samme historien å fortelle: De sender dusinvis av jobbsøknader, men blir sjelden eller aldri innkalt til intervjuer. Til slutt må mange ta til takke med jobber som ikke står i forhold til det de har utdannet seg til. - Jeg tror ikke at jeg er dårligere enn norske lærere. Jeg kjenner kravene, sier Ambartsumian. Hun kan skilte med fem års matematikkstudier, tre år med jus, solide karakterer og 14 år som lærer i Armenia. Matte-utdannelsen hennes er godkjent for bruk i Norge av det statlige organet NOKUT. Men etter at hun kom til Norge for fem år siden, har hun sendt over 100 jobbsøknader med nedslående resultat: Ingen jobber som passer til utdannelsen, ingen jobb-intervjuer heller."

Som sagt har vi gjennom årene lest mange slike historier. Men hvorfor er det slik? Det er velkjent at svært mange innvandrere fungerer godt i Norge, både sosialt, i arbeidslivet, og på andre måter. Hvorfor opplever da så mange at de ikke får jobb når de søker?

For å kunne fungere godt i en jobb er det svært mye man må kunne, og da tenker vi på ting som kommer i tillegg til det å utføre selv arbeidet. Man må kunne kodene i det norske samfunnet: man må vite hvordan man oppfører seg i alle sammenhenger som naturlig dukker opp. De som er vokst opp i en norsk familie har gjennom oppveksten lært seg dette, og de vil derfor som regel fungere godt i det norske samfunnet. Men mange innvandrere har ikke denne bakgrunnen, og de kan derfor i en jobb gjøre ting som ikke passer, og som kan ha negative konsekvenser for virksomheten de arbeider for. Vi vil tro at dette er hovedgrunnen til at mange innvandrere har problemer med å få jobb, vi tror med andre ord ikke at norske arbeidsgivere i det store og hele lar være å ansette folk med unorske navn av ren jævelskap.

Hva er så løsningen på dette? Løsningen er at innvandrere må lære seg de norske kodene. Og hvordan gjør det dette best? Jo, i arbeidslivet.

Så vi må ha en ordning som innebærer at innvandrere lett kan komme inn i arbeidslivet. Og dette kan best skje ved at de kan komme inn på enklere betingelser enn de som gjelder i dag.

I dag er forholdet mellom en ansatt og den bedrift han er ansatt i gjenomregulert av et stort antall lover og regler som bestemmer slike ting som arbeidsforhold, arbeidstid, lønnsbetingelser, regler ved permisjon og oppsigelse, etc.

Dette betyr i praksis at dersom en arbeidsgiver ansetter en person som ikke passer inn og som totalt sett er til skade for bedriften, så er det meget vanskelig for bedriften å kvitte seg med vedkommende. (Det er derfor bedrifter er forsiktige med å ansette folk som ikke kan de norske kodene.)

Løsningen er å gjøre forholdet mellom en ansatt og bedriften enklere, dvs. ved helst å fjerne alle statlige regler (og alle regler som fagforeningene står på barrikadene for) som angår forhold ved ansettelser.

Dersom alle disse reglene fjernes vil arbeidsbetingelser, inkludert regler om slike ting som lønn, arbeidstid, og regler for oppsigelse, kunne avtales mellom arbeidssøker og arbeidsgiver uten statlig innblanding overhodet.

Vi er overbevist om at fra den dag denne politikken blir innført, vil vi ikke lenger kunne lese i avisene om innvandrere som har sendt hundrevis av søknader uten en gang å bli innkalt til intervju. Dette vil være et stort gode; jo flere som arbeider, jo større blir velstanden. Men viktigst er at det har stor betydning for selvrespekten å kunne leve av eget arbeide. Den situasjon som statlig innblanding i økonomien i dag plasserer innvandrerne i er meget tragisk, og vi håper at det vil komme en liberalisering på dette området. Dessverre frykter vi at dette håpet ikke er spesielt realistisk i de neste årene.