Som man kunne forvente – denne gangen om asylmottak

”Raserer ventemottak” leser vi på forsiden av Aftenposten i går 30/11, og ingressen forteller følgende: ”Drapstrusler, knuste TV-er, branntilløp og selvskading. Spartanske forhold skaper aggresjon på [et ventemottak]”. Inne i avisen: ””… Vi får dårlig mat, vi bor på trange rom, vi får ikke gå til legen når vi trenger det.” En ung asylsøker drapstruet legen sin og en politimann. En annen smadret TV-ene. En tredje forsøkte å tenne på oppholdsrommet. En fjerde kuttet seg opp og brukt blodet til å skrive hatmeldinger om Norge på veggene”.

Problemet her er at det som tilbys disse innvandrerne er langt under det de har forventet seg. Og kanskje er det også slik at de er kravstore, noe som er i samsvar med deres forventninger, men som apparatet ikke er i stand til å tilby, og som derfor kan føre til at de som har med dem å gjøre på asylmottakene ikke blir spesielt vennlig innstilt overfor dem. Dessuten er det slik at saksbehandlingstiden er lang, innvandrerne kommer ikke i jobb, de blir gående og slenge på isolerte og kummerlig pensjonater som ligger ute på landet langt fra folk og by.

Det er ikke overraskende at de blir frustrerte.

Men det som er overraskende er at noen tror at det kunne bli annerledes. Når noen – mange? – får rett til mye fra det offentlige, vil mange prøve å få det, ressursene blir for små, og alle får mindre enn de forventer. Mange blir da skuffet. Reaksjonen kan da bli slik vi ser beskrevet hos disse innvandrerne på asylmottaket (egentlig er det et ventemottak for personer som ikke fikk innvilget oppholdstillatelsen).

Med andre ord, det som skjer er akkurat som man burde forvente seg i et sosialdemokrati hvor hver innvandrer (i det minste i en innledende fase) er svær kostbar for staten.

Den liberalistiske løsningen på dette problemet er helt annerledes: Liberalismen innebærer fri innvandring, og ingen offentlig støtteordninger. Asyl (som inkluderer aktiv statlig beskyttelse) gis kun til de som er reelle flyktninger og som fortsatt står i fare etter at de er kommet hit. Mao. å flykte fra et konfliktområde skal ikke gi asylstatus. (I dag er det mange som forsøker å få asylstatus fordi dette er enklere enn å komme inn som innvandrer.)

Under en slik ordning har man ikke rett på andre penger enn de man tjener selv (man kan få privat veldedighet, men dette er ikke noe man har krav på). Man trenger ingen arbeidstillatelse for å begynne å jobbe for å kunne forsørge seg og sine, og man trenger ikke vente i måneder og år på en oppholdstillatelse. Frustrasjonene og kostnadene som dagens sosialdemokratiske ordning innebærer unngås da i sin helhet.

Så lenge sosialdemokratiet - med begrenset innvandring, med restriksjoner på muligheten til å arbeide, med på papiret generøse støtteordninger for de få som slipper igjennom, med ordninger hvor innvandrere plasseres på asylmottak for å drive dank i måneder og år, med en voksende kriminalitet fra avviste asylsøkere som ikke lenger har noe å tape – så lenge sosialdemokratiet rår vil forhold av den typen som beskrives innledningsvis bare øke i omfang.

Det eneste som kan redusere problemene til et minimum er: fri innvandring, ingen offentlige støtteordninger, en deregulering av arbeidsmarkedet, og strange straffer for de som begår reell kriminalitet. Under et slikt regime vil det til landet komme arbeidsvillige innvandrere som ønsker å skape seg en ny og velstående fremtid i et fritt land. I dag er det dessverre slik at vi i stor grad nesten bare importerer problemer. Men det er slik sosialdemokratiet er.