Fri forskning?

Forskning bør være fri, dvs. forskerne bør kun være motivert av å avdekke sannheter. De bør ikke bli utsatt for press fra utenforstående som ønsker et bestemt resultat, dvs. som ønsker at forskningen skal bekrefte et bestemt synspunkt.

Vi vil tro at det ofte er slik. Hvorfor skulle det være annerledes? En flyfabrikk forsker for finne frem til sikrere og mer økonomiske fly, et datafirma forsker for å finne datamaskiner med større kapasitet, en bilfabrikk forsker for å finne sikrere og billigere biler, et farmasøytisk firma forsker for å finne bedre medisiner og nye behandlingsmetoder, osv. Alle disse bør være motivert av å finne ut det som er sant - hvis de har andre motiver vil resultatene ikke kunne brukes, og da er forskningen forgjeves.

Universiteter og andre institusjoner kan bedrive ulike typer grunnforskning, og bør som sagt ha som mål å finne ut det som er sant.

Men i dag skjer mye forskning på oppdrag fra staten, dvs. de politiske myndigheter, og forskningen skal da ofte benyttes for å legitimere eller begrunne en bestemt politikk. Og da blir forskningen gjerne bundet opp av føringer fra oppdragsgiverne.

Nylig ble det avslørt at et departement hadde endret på konklusjonen i en forskningsrapport, og dette ble gjort for at konklusjonen skulle stemme overens med det som departementet ønsket. (Det det var snakk om var en rapport som skulle vise hvorvidt politiske tiltak for å redusere sykefravær hadde ført til det ønskede resultat, noe de ikke hadde. Departementet ønsket ikke at dette skulle bli konklusjonen. Aftenposten beskrev dette slik: ”Da SINTEF leverte en rapport om sykefraværet i Norge, fikk forskeren en fire sider lang rettelse fra Arbeids- departementet hvor konklusjonene var endret.”)

At forskere lar seg lede av politiske ønsker ser vi også i forskningen om global oppvarming, hvor en rekke forskere på diverse mer eller mindre tvilsomme måter kommer frem til resultater som politikerne ønsker. Vi skal si noe mer om dette nedenfor, men vi vil først sitere fra en artikkel i dagens Aftenposten.

”Hvis dere nekter å skrive under på konsulentkontrakten, så kan dere glemme hele avtalen.

I litt mer byråkratiske ordelag var det et slikt ultimatum som falt inn i e-postboksen til daglig leder ved forskningsstiftelsen Fafo klokken 15.59 den 23. oktober 2007. Avsender var Arbeids- og inkluderingsdepartementet. En av de største reformene i norsk arbeidsliv, avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), skulle evalueres. Men departementet og forskerne var uenige om spillereglene.

Departementet insisterte på at forskerne skulle skrive under på en konsulentkontrakt. Men Fafo og samarbeidspartneren Institutt for samfunnsforskning nektet. De ville ikke signere på en kontrakt der departementet får alle rettigheter til resultatet og hvor «rettighetene omfatter også rett til endring og videreovertagelse», som det står i kontrakten.

Heller ikke departementet ville gi seg. De ga Fafo-leder Jon Hippe tre dager til å ombestemme seg. Oppdraget var verdt 2,5 millioner kroner.
En slik dragkamp om kontrakter mellom departementer eller direktorater på den ene siden og forskningsinstitutter på den andre er svært vanlig, viser en undersøkelse som Aftenposten har gjennomført. Forskningsinstitutter har måttet akseptere konsulentkontrakt i en lang rekke oppdrag. Ofte konkurrerer konsulentselskaper og frie forskningsinstitutter om de samme oppdragene” (sitat slutt).

Her sies det praktisk talt i klartekst at politikerne krever at forskningen skal gi bestemte resultater. Men ikke alle føringer er like tydelige som dette.
La oss før vi konkluderer si at forskning er komplisert. Forskerne må foreta et stort antall vanskelig beslutninger - om modeller, om statistiske metoder, om utvalg, om valg av målemetoder, om tids- og ressursforbruk, om nøyaktighet, om måleusikkerhet, osv.

I alle disse valgene vil forskere kunne bli påvirket av oppdragsgivers føringer. Vi vil tro at det er sjelden at forskere gjør valg som reelt sett er direkte og åpenbart løgnaktige, men vi vil tro at en del forskere, når de skal foreta mange kompliserte valg hvor alternativene er omtrent like aktuelle, vil kunne foreta en serie med valg som er i samsvar med oppdragsivers føringer, slik at resultatet ikke blir helt korrekt.

Vi tror dette skjer i betydelig grad når det er snakk om politisk farvet forskning, dvs. forskning som skal begrunne eller bekrefte politikk på oppdrag fra statlige institusjoner som for eksempel departementer.

Hva er da løsningen på dette? Hva må til for at forskningen skal kunne bli fri? Vi vil si at forskning bør være fri (slik vi definerte det over – og er den ikke fri så er det ikke forskning), men vi vil også si at dersom oppdragsgiverne er politikere via staten, og hvis forskningen skal begrunne politikk, vil den aldri kunne være fri.

Fri forskning kan vi derfor bare få dersom den er helt uavhengig av staten. Dvs. at vi kun kan få fri forskning dersom staten ikke gir forskningsoppdrag, og dersom staten aldri finansierer forskning.

Skal dette bli mulig må vi ha en stat som kun har en eneste oppgave, nemlig å beskytte innbyggernes frihet.

Den som vil vite litt om hvordan et slikt samfunn vil se ut kan i første omgang lese om dette i DLFs program. http://stemdlf.no/stortingsprogram

DLF sier Ja til fri forskning, men vi tar også den fulle konsekvens av dette og sier like sterkt at all forskning må skje helt uavhengig av staten.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3904189.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3906007.ece

http://www.theclimatescam.se/2010/09/27/klimatforskarna-mer-tveksamma-ti...