Urettferdig pensjon

”En som blir utføretrygdet rett før pensjonsalder vil få høyere pensjon enn en som velger å jobbe helt frem til pensjonsalder. Slik er et av resultatene i Uførereformen som regjeringen vil legge frem fredag”. Dette ble hevdet i Dagsrevyen i går, og vi er ikke overrasket over at gjennomarbeidede reformer har slike merkelige utslag.

Men la oss først si at det virker rettferdig at jo mer man jobber, jo større pensjon får man. Velger man av ulike grunner å ikke jobbe en periode, vil det være naturlig at man får lavere pensjon. Men det skjer ikke i dette tilfellet, ikke etter de forslagene som kommer i den reformen som skal legges frem i slutten av uken.

Hvorfor blir det slik? Og hvorfor endres ikke dette når det blir oppdaget? La oss besvare det siste spørsmålet først: Grunnen til at slike merkelige utslag ikke blir endret er at store pressegrupper ikke vil tillate det. I dette tilfellet står fagforeninger og andre interesseorganisasjoner frem og sier at de ikke vil tillate at deres grupper vil komme dårligere ut etter en reform. Og politikerne våger ikke å gå disse gruppene i mot; politikerne er jo først og fremst ute etter å høste stemmer (og altså ikke ute etter å styre godt), og da vil de ikke støte fra seg store pressgrupper som representerer store velgergrupper.

Man grunnen til at slike utslag oppstår er at når man har en stat som skal ta seg av alt, så vil det nødvendigvis bli svært omfattende ordninger som angår mange mennesker, det vil være store penger i omløp, og det vil være et enormt kolossalt regelverk. Slike regelverk er det umulig å ha oversikt over, ikke bare for politikerne - og det er jo bare som forventet at politikerne ikke skal ha oversikt - men det er også umulig å ha oversikt for de som politikerne skal basere seg på, byråkratene. Og når man forsøker å reformere et regelverk, blir det bare enda mer komplisert!

Og derfor er der slik at den høyre hånd ikke aner hva den venstre gjør; derfor er det slik at dersom det skjer noe på et lite område, så er de ingen som aner hvordan dette slår ut på en rekke nærliggende områder; og når det oppdages - hvis det oppdages – så er det for sent, da er det sterke krefter som ikke vil finne seg i endringer som går deres pressegrupper imot. Slik er det, slik har det alltid vært (selv om problemene er større i dag enn i går), og slik vil det alltid være i velferdsstaten.

Mao. dette skjer, dette må skje, og dette vil alltid skje - i velferdsstaten. Og resultatet er at det blir mer og mer uoversiktlig, mer og mer urettferdig, mer og mer kostbart, og resultatet vil bli som vi i dag ser det i Hellas (Norge er bedre tid enn de andre velferdsstatene pga oljeinntektene): et sammenbrudd pga store offentlige utgifter.

Alternativet til dette er en ordning hvor hver enkelt selv skaffer seg en pensjon - altså ikke ved at politikerne bestemmer at den enkelte skal betale så og så mye inn til staten, og så skal staten betale ut pensjon etter regler som den samme staten ved politikerne fastsetter – og hvor man selv bestemmer betingelsene når man inngår avtalen om hvor mye man skal betale inn. I en slik ordning vil man selv kunne bestemme hvor stor pensjonen skal være skal være (ved å tilpasse det man betaler inn), og man vil ikke kunne si at det er urettferdig at andre får en større pensjon. Så kun en ordning hvor pensjoner er noe man ordner med selv, og hvor staten ikke er innblandet, vil kunne gi en rettferdig pensjon til alle.

Men dette vil ikke skje så lenge oppslutningen om velferdsstaten er universell, Så lenge velferdsstaten har denne oppslutningen vil pensjonsordningene bli mer og mer urettferdige, mer og mer kompliserte og etter hvert mindre og mindre generøse. Det samme vil gjelde alle andre offentlige ordninger. Og dette må vi alle bare finne oss i så lenge vi har velferdsstaten.