Aktiv vs. passiv dødshjelp

Selv om man vet at det foregår i stort omfang, og selv om man har hatt slektninger som har vært utsatt for det samme, var det allikevel hjerteskjærende å lese det Ketil Bjørnstads forteller om i sin kronikk i Aftenposten i går. Der forteller han som sin fars siste dager: ”- Min far sovnet ikke stille inn, han tørstet og sultet ihjel”. I januar i fjor døde Ketil Bjørnstads 89 år gamle far på sykehjem. Han ble ikke matet og fikk ikke drikke den siste uken.

Vi skal ikke gå i detaljer på hva som skjedde, men kort belyse det prinsipielle. I Norge er aktiv dødshjelp forbudt. (Til tross for dette forekommer det allikevel i et ikke ubetydelig omfang.)

Det er altså forbudt å hjelpe en døende den siste tiden slik at han kan gå bort noe tidligere enn han ellers ville ha gjort, og på en smertefri måte. Den metoden som derimot benyttes, og som forekommer i stort omfang, er den metoden som kronikken forteller om: passiv dødshjelp. Denne metoden innebærer at den syke ikke får mat og ikke får drikke den siste tiden. Det som da skjer er det som Aftenpostens overskrift forteller: man sovner ikke stille inn, man tørster og sulter i hjel. Og dette er en smertefull måte å dø på.

DLF mener at aktiv dødshjelp må bli tillatt. DLF mener at ethvert individ bør ha full rett til å styre sitt liv, og dette inkluderer retten til å ta sitt eget liv og retten til å få hjelp til å gjennomføre en slik beslutning. (Dette skal selvsagt ikke inkludere noen plikt for helsepersonell til å bistå i en slik handling dersom de ikke ønsker det.)

Dersom en person klart gir uttrykk for et ønske om å avslutte sitt liv, og dersom noen vil hjelpe ham med dette, bør dette være tillatt. Dersom en person er så syk at vedkommende ikke kan be om dette selv, og hvis det ikke er håp om at vedkommende kan bli frisk, og familiemedlemmer ønsker at livet skal avsluttes, bør også dette være tillatt.

Hvorfor er aktiv dødshjelp forbudt i dag? Jo, fordi levinger fra en religiøs innstilling preger dette temaet. Forestillingen om at livet er hellig, at ethvert liv tilhører Gud, at kun Gud kan avgjøre spørsmål om liv eller død, og at lidelse er en god ting fordi det gjør en til et bedre menneske, er fortsatt utbredt også hos mennesker som ikke er religiøse. Det er altså slike overlevninger fra religiøse tider som i hovedsak begrunner motstanden mot aktiv dødshjelp. At dette da åpner for passiv dødshjelp, som er en grusom måte å dø på, gjør ikke inntrykk på de som er motstandere av aktiv dødshjelp fordi som sagt, lidelse betraktes som en god ting.

DLF er selvsagt tilhenger av full religionsfrihet. DLF mener at enhver kan ha den tro han vil og foreta de valg han vil på basis av sin tro, men vi vil ikke ha noen religiøs innflydelse på politikken, dvs. vi vil at innholdet i lovene skal være helt uten noen form for religiøs påvirkning. DLF er sterkt imot at politiske implikasjoner av viktige spørsmål om liv og død skal avgjøre på basis av verdier som religioner forfekter, som irrasjonalitet og selvoppofrelse.

DLF mener at mennesker bør leve gode liv og at lidelse bør minimeres. En implikasjon av dette er at livets avslutning bør skje så smertefritt som mulig. Om dette betyr at aktiv dødshjelp må benyttes så bør dette være tillatt.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/-Min-far-sovnet-ikke-stille-inn_...

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/-Min-far-sovnet-ikke-stille-inn_...