Rettspsykiatrien

Etter rettssaken mot 22.juli-terroristen har rettspsykiatrien rimelig nok kommet i hardt vær: det ble utarbeidet to rapporter med helt ulike konklusjoner, og med at retten, altså en domstol bestsående av jurister, skulle avgjøre hvorvidt en tiltalt var psykisk syk eller ikke.

Flere kommentatorer har tatt opp problemstillingen om hvorvidt psykiatrien hører hjemme i rettsapparatet, en av dem i Dagbladet nylig. Vi siterer:

Når vi nå skal debattere ordningens framtid, kan det være grunn til å minne om hva som er praksis i den rettspsykiatriske hverdagen, i saker utenfor offentlighetens søkelys. Faste makkere, fra samme fagmiljø, som møter observanden sammen, og svært sjelden gjør et grundig arbeid, er regelen. Kun unntaksvis samtaler de med observanden mer enn en time eller to, ofte ikke i det hele tatt.

Politi og påtalemyndighet benytter seg i stor grad av «faste» psykiatere, hvor man i navnet bestiller en utredning, men i praksis en gitt konklusjon og et gitt resultat. Mot å levere «fellende erklæring» sikres politipsykiaterne stadig nye oppdrag. Vi har rettspsykiatere som leverer blåkopi av samme erklæring tre ganger i året, og på den måten tjener seg en god ekstra årslønn for et par ukers arbeid.

Sirkelargumentasjon er regelen; handlingen viser at observanden er dyssosial, og at han er dyssosial gjør handlingen desto mer alvorlig. Som understøttelse tar man hva man har for hånden. Politirapporter blir til «komparentopplysninger». En 20 år gammel skattesak «beviser» observandens langvarige skjevutvikling og graverende asosialitet.

Lite eller ingenting har endret seg siden 50-tallet, hvor rettspsykiaterne brukte Fredrik Fasting Torgersens «ubehjelpelige forsøk på maling etter prospektkort og diktning uten rytme og rim» mot ham. Dette er hverdagen i norsk rettspsykiatri. …

DLFs syn er at psykiatrien ikke hører hjemme i rettsapparatet i det hele tatt. Vi mener at en mistenkt skal tiltales og evt. dømmes for det han har gjort (slik det blir bevist under rettssaken), og at andre forhold skal være saken uvedkommende. Hans helse skal ikke være et moment i det hele tatt, dommen skal skje på basis av det den tiltalte har gjort.

Med andre ord: den tiltalte skal holdes ansvarlig for det han har gjort selv om han er psykisk syk – forutsatt at han ikke er åpenbart ga ga, dvs. forutsatt at han ikke oppfører seg slik at det er åpenbart at han virkelig ikke har virkelighetskontakt.

Dersom en dømt er syk så skal han evt. behandles mens han soner sin straff. Og for å nevne et moment til: Det skal ikke forekomme tilfeller av at forbrytere blir funnet syke og derfor ikke kan straffes.

Det forekommer tilfeller hvor forbrytere er funnet for syke til å straffes, men ikke syke nok til å få (tvangs)behandling, og derfor går løse. Ett kjent eksempel ble omtalt slik:

“26-åringen som i går ble arrestert og siktet for å ha tent på Yngve Hågensens bolig, er registrert med 83 straffesaker på seg. Alle sakene er henlagt … 26-åringen hadde en atferd som avvek sterkt fra det normale, men som på dette tidspunktet ikke falt inn under lovens krav for å bli erklært som strafferettslig utilregnelig”

Under et DLF-regime ville denne mannen ikke ha fått anledning til å begå 83 straffbare handlinger pr 7/4-2000.

Vi vil avslutte med igjen å sitere fra den tidligere siterte artikkel fra Dagbladet.

Det er ikke avgitt en eneste rettspsykiatrisk erklæring her til lands, som ikke ville kunne punkteres fullstendig, gitt tilsvarende grundighet og omfang som i terrorsaken … Den foreslåtte «redningsplanen» er et avkledd fagmiljøs forsøk på sminke opp en gammel skjøge for å selge henne en gang til.

Vi ville ha benyttet en annen språkbruk, men vi slutter oss til det som sies i dette sitatet: psykiatrien må ut av rettsapparatet.

.
.
.
.
.
.
http://www.dagbladet.no/2012/08/29/kultur/debatt/kronikk/rettspsykiatri/...

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=4726373