“Europa [er] på dødsleiet” skriver ti meget kjente intellektuelle (blant dem Umberto Eco, Gabi Gleichmann, Bernard-Henri Lévy, Salman Rushdie) i en kronikk i Aftenposten i går, og så langt har de rett. Egentlig er deres situasjonsbeskrivelse noenlunde rett på. Vi siterer:

“På det ene eller andre viset vil Europa visne hvis ingenting blir gjort. Det er ikke bare en hypotese lenger, en vag frykt, et rødt flagg å vifte med opp i ansiktet på gjenstridige og motvillige europeere. Det er et faktum. Europa er ikke i krise. Europa er døende. ... Det Europa som våre foreldre bygget, et nytt konsept som skjenket etterkrigstidens mennesker fred, velstand og et demokrati – goder som savnet sidestykke. Dette Europa er igjen i ferd med å smuldre opp rett foran øynene våre.”

Dette er en noenlunde korrekt situasjonsbeskrivelse. Men deretter blir det verre. Et par eksempler:

De skriver om Hellas: Det er oppløsningstilstand i Athen, en av den vestlige sivilisasjonens vugger, på grunn av det europeiske broderfolkets likegladhet og kynisme. Det var en tid, under den Hellas-vennlige perioden tidlig på 1800-tallet, da Europas kunstnere, diktere og store tenkere – fra Chateaubriand til Byron (og beleiringen av Mesolóngi), fra Berlioz til Delacroix, fra Pusjkin til den unge Victor Hugo – ilte Hellas til unnsetning og kjempet for landets uavhengighet. I dag virker det så fjernt. Mens grekerne forbereder seg på å utkjempe en ny krig mot en annen form for forfall og underkuelse, ser det ut til at etterkommerne av disse store europeerne ikke har noe bedre fore enn å skjelle ut, stigmatisere og fornedre sitt broderfolk – og gjennom strenge innstramningsprogrammer, som grekerne har fått beskjed om å godta, gjør de inngripen i selve suverenitetsprinsippet, som det samme folket var opphavet til for ikke så lenge siden.

Det som er skjedd i Hellas er at folket har stemt inn politikere som har gitt dem enorme goder på det offentliges bekostning. Disse godene koster penger, og disse pengene kommer inn til det offentlige via skatter og avgifter. Nå har grekerne i alt for liten grad vært villige til å betale de høye skattene som de store godene har forutsatt, og derfor har de offentlige utgiftene blitt langt større enn inntektene. Så måtte staten ta opp lån, og gjelden er blitt større og større. Den samlede statsgjeld utgjør nå omtrent 150 % av landets BNP.

Og i tillegg til dette; for å komme inn i EU og nyte godt av europeiske støtteordninger løy ledende greske politikere om hvor stor landets gjeld var.

Så grekernes problem er fullt og helt grekernes egen skyld.

Det det er snakk om snakk om i EU er at andre europeiske land skal være med å betale Hellas’ gjeld, dvs. at skattebetalere i andre europeiske land skal tvinges til å betale for grekernes utsvevende og nærmest kriminelle mangeårige råflotthet. Politikere i andre europeiske land er naturlig nok noe skeptiske til dette, men de intellektuelle skriver at dette er å sammenligne med å “ikke komme Hellas til unnsetning når de var okkupert på 1800-tallet. (De intellektuelle nevner ikke at Hellas da var okkupert av det osmanske rike, naturlig nok.)

[Italia] er nå slått sammen med Portugal, Irland, Hellas og Spania under betegnelsen PIIGS-landene, foraktet av finansinstitusjoner blottet både for samvittighet og hukommelse. Landet som har brakt skjønnhet til verden – fra Europa – er nå hengt ut som verdensdelens syke mann. Hvilken smertelig, stakkarsliggjørende ironi.

Hva menes med “finansinstitusjoner blottet både for samvittighet og hukommelse”? Antagelig menes det at det er kritikkverdig at disse bankene ikke er villige til å låne ut enda mer penger til disse landene.

Men det burde være enkelt å forstå at banker låner ut penger, de gir dem ikke bort. De gir lån til lånsøkere som de forventer vil betale tilbake. Grunnen til at de ikke er villige til å låne penger til PIIGS-landene er at de frykter at de ikke vil få sine penger tilbake.

Vårt syn er at ingen bank bør låne ut penger til lånsøkere som ikke er kredittverdige, og typisk nok kommer de intellektuelle ikke inn på disse nærmest bankerotte landenes kredittverdighet; de sier kun at den åndelige og kulturelle hovedstaden [Roma, Italia] er nå slått sammen med Portugal, Irland, Hellas og Spania under betegnelsen PIIGS-landene, foraktet av finansinstitusjoner blottet både for samvittighet og hukommelse. Landet som har brakt skjønnhet til verden – fra Europa – er nå hengt ut som verdensdelens syke mann. Hvilken smertelig, stakkarsliggjørende ironi. som om dette skal ha noe å si for disse landenes evne til å styre sin økonomi og derved deres kredittverdighet.

Som om det å bringe skjønnhet til verden for noen århundrer siden sier noe om kredittverdighet i dag.

Sosialisme eller barbari, pleide vi å si skriver disse intellektuelle.

Sannheten er at sosialisme er barbari, og derfor ikke kan gi en basis for et stabilt, fredelig og harmonisk samfunn, noe sosialismens historie entydig viser.

Og den eneste løsning disse intellektuelle har å foreslå er følgende:

I dag står valget mellom en politisk union og barbari.

For å være mer presis: Føderalisme eller sammenbrudd – etterfulgt av sosial nød, usikkert arbeidsmarked og en tsunami av permitteringer og fattigdom.

Eller for å si det enda tydeligere: Enten tar Europa et nytt, avgjørende skritt mot politisk integrasjon, eller det gjør sin sorti fra historien og synker ned i kaos.

Vi har ikke lenger et valg: Det står mellom en politisk union eller endeliktet.

Disse intellektuelle ønsker altså at den europeiske union må styrkes, dvs. de vil ha en enda større og en da mer omfattende alleuropeisk velferdsstat.

Det politiske system som finnes i alle vestlige land i dag er altså et system som kalles velferdsstat, et system som ikke er annet enn et forsøk på å gjennomføre sosialisme med et menneskelig ansikt.

Problemene i alle vestlige skyldes velferdsstaten. Grunnen til at velferdsstaten ikke fungerer? Det fungerer ikke fordi det er et system hvor alle får en rett til å skyve noen av sine kostander over på andre.

Man bør innse at staten ikke har penger. Det staten gjør er å ta penger fra alle og gi dem tilbake i form av ulike goder - skole, helsetilbud, pensjoner, kultur, infrastruktur, etc. - til alle.

Så har vi politikere som sier “stem på meg så skal dere få ….” – og når skatteinntektene da ganske snart ikke strekker til for å dekke de stadig voksende utgiftene så tar de opp lån, lån som fremtidens skattebetalerne må betale.

Enhver burde forstå at er slikt system ikke kan fungere over tid. Og det gjør det da heller ikke, noe utviklingen i alle velferdsstater viser.

Ingen av de intellektuell som står bak kronikken i Aftenposten forstår dette, og dette er svært ille siden det er de intellektuelle som viser vei og som de aller fleste følger.

Kanskje vi burde dyrke frem en generasjon av nye intellektuelle? Og disse intellektuelle bør si at valget står mellom et samfunn hvor den enkelte i frihet tar egne valg og tar ansvar for seg og sitt i frivillig samarbeid med andre, eller et system hvor ingen har ansvar for seg, men hvor alle skal ha ansvar for alle andre og hvor alle borgere i stadig større grad blir undertrykt av et stadig voksende byråkrati og “av skatter og avgifter i stadig større grad blir tynget ned”

Det er dette som er alternativene, og dessverre er det svært få av dagens intellektuelle som forstår dette. Og så lenge dette er tilstanden er det lite håp.
.
.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Europa-pa-dodsleiet-7102367...