Krisen i Europa

Aftenposten beskriver korrekt på lederplass 27/3 den tragiske situasjonen som nå har rammet de fleste land i Vest-Europa: Aldri i EUs historie har så få unge vært i arbeid. Hele 5,7 millioner europeere under 25 år står uten jobb. Andelen av unge arbeidsledige er dobbelt så stor som gjennomsnittet for hele befolkningen. ... I Hellas er 59,4 prosent under 25 år uten arbeid. I Spania er tallet 55,5 prosent og i Italia 38,7 prosent»

Men hvorfor er det blitt slik? Lederen inneholder en antyding om dette uten å angi årsaken: ... det tilsynelatende trygge og forutsigbare velferdssamfunnet som ble bygd opp på 1960-tallet og i tiårene deretter . Det er der problemet ligger: i den tilsynelatende trygge og forutsigbare velferdsstaten – men den er hverken trygg eller forutsigbar.

Fra ca 1960 ble det i alle europeiske land bygget opp en velferdsstat som skulle sikre alle en trygg fremtid. Alle skulle betale en, viste det seg, stadig større andel av sin inntekt til det offentlige, og så skulle man til gjengjeld få mer eller mindre gratis skolegang, helsetilbud, pensjoner, infrastruktur, kulturtilbud, osv. Høye og progressive skatter, restriksjoner på alle som drev produktiv virksomhet (regler om arbeidstid og lønn, en jungel av løyve- og konsesjonsordninger, kompliserte regler for import og eksport, etc.) og innviklede støtteordninger som de som kunne sno seg i regeljungelen kunne utnytte, førte til at viktige elementer som investeringsvilje, entreprenørånd, satsingsiver og risikovillighet i stor grad forsvant. At man med store offentlige subsidier kunne utdanne seg i fag som førte en inn i yrker som var svært lite produktive gjorde forholdene bare enda verre.

Resultatet ble at hverken nye eller gamle verdiskapere fikk armslag. Må man søke om den minste ting man skal gjøre, må man fylle ut et hav av skjemaer, må man følge et stadig voksende regelverk, må man sitte og vente på at det offentlige skal gi tillatelse til ting man må gjøre for å kunne tjene penger, må man risikere rettssaker for å ha bedrevet helt naturlig produktiv virksomhet, og risikerer man å bli trukket for retten dersom man sier opp en ansatt som ikke fungerer i jobben, legger dette en sterk demper på lysten til å satse. Hvis man etter å ha vært igjennom dette allikevel tjener penger, så ble man rammet av en konfiskatorisk beskatning! Under slike rammebetingelser er det bare å forvente at entreprenørånden forsvinner. Hvis man i tillegg tror at man er sikret mot å få dårlig råd gjennom offentlig støtteordninger, og hvis man kan se frem til å pensjonere seg når man er 55, da er det ikke overraskende at man blir lite kreativ mht verdiskapning. Under slike forhold blir det ikke etablert mange nye produktive arbeidsplasser.

Europas problemer skyldes altså velferdsstaten. Skal man komme på rett kurs igjen, må man sørge for at restriksjoner på verdiskapning fjernes; at man blir holdt ansvarlig for egne valg, noe som innebærer at man ikke kan velte kostnader ved egne valg over på andre; at man slipper å bli pålagt kostnadene ved andres dårlige valg; og at man ved å satse egne penger kan tjene mer og ikke må forvente at futen tar mesteparten.

Et system hvor man i liten grad taper ved å feile, hvor man i liten grad tjener ved å lykkes, og hvor styringen av det meste er overlatt til folk som i beste fall er flinke til å drive valgkamp og som aldri bli holdt ansvarlige for sine feilgrep, det er dette systemet man har i Europa. Resultatet av dette systemet er det vi nå ser i landene omkring oss. (Pga. ren flaks – oljen – rammes ikke Norge i samme grad som f.eks. Hellas m.fl.)

Dette innlegget er skrevet av DLFs leder Vegard Martinsen, og det ble sendt som et leserinnlegg til Aftenposten for et par dager siden. Det ble umiddelbart refusert. Deretter ble det sendt til Dagsavisen i en noe omarbeidet form, og også Dagsavisen refusere innlegget umiddelbart.

.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/leder/Europa-spiller-hoyt-med-sin-ege...