«600 kr for en svært enkel lunch!!!»

Da NN … forleden skulle spise lunch på det nye Fisketorvet i Bergen fikk han sjokk. Litt enkel tilberedt sjømat for tre personer, servert på papptallerkener og spist på servietter, kom på 1800 kroner. Dette leser vi i Aftenpostens helgebilag A-magasinet 16/5.

Det er mye man kunne si til dette, men vi skal fokusere på et par poenger.

I utgangspunktet vil vi si at 600 kr for en enkel lunch ser ut til å være svært mye. Men vi må huske på at når vi kjøper noe i Norge, så betaler vi ikke bare for det vi kjøper, vi betaler også for mye annet, vi betaler for en rekke andre ting som vi får «gratis» andre steder.

Som kjent får vi en rekke ting «gratis» (eller sterkt subsidiert) fra det offentlige: skole, helsetilbud, veier, trygder, kulturopplevelser, pensjoner, u-hjelp, distriktsstøtte, forskning, etc. Men disse tingene er egentlig ikke gratis, vi har betalt for dem, ikke ved å betale for dem direkte, vi har betalt for dem ved å betale langt høyere priser for andre ting vi har kjøpt.

Så når vi betaler for en lunch så betaler vi ikke bare for den, vi betaler også for litt u-hjelp, litt skoletilbud, litt helsetilbud, litt trygder, osv.

Disse tingene vi får «gratis» er ting som politikerne styrer, og politikerne er avhengige av å bli valgt, Derfor må de stadig gi oss mer og mer omfattende tilbud: det kommer stadig nye forslag om nye ting som skal bli «gratis»: gratis tannlege, gratis skolebøker, etc.

Men som sagt, disse tingene er ikke gratis, vi betaler for disse tingene ved å måtte betale stadig mer for de tingene som ennå ikke er gjort «gratis» av myndighetene/politikerne.

At tilbudene blir mer og mer kompliserte og byråkratiske er noe alle opplever, men alle etablerte tror da at løsningen er å bruke enda mer penger på offentlige tiltak, og derved må vi betale enda mer for de tingene vi kjøper.

Det er dette som i meget korte trekk er årsaken til at man stadig oftere blir sjokkert over prisene på helt vanlige ting i Norge.

Et par andre momenter før vi konkluderer: Vi trenger og behøver en stor mengde ting av ulike slag, og det å koordinere produksjon og forbruk av alt dette er en kolossal utfordring. Den beste måten å gjøre dette på er å la markedsmekanismen avgjøre, dvs. la alle aktører handle som de vil og sette priser som de vil – dette vil gi den mest effektive ressursallokering. Alternativet er å la politikerne disponere en betydelig andel av det som produseres – det er dette systemet vi har i dag – og dette er et meget lite effektivt system da det medfører betydelig feilallokering, ikke bare sløsing, men også direkte feildisponeringer, siden disponeringen da skjer ikke etter det det er behov for, men etter det som politikerne vurderer vil gi dem flest stemmer.

Avgifter er innført ved tvang og vi er imot at staten skal tvinge folk til å gjøre noe som helst; vi er for at betingelser for salg – inkludert priser – skal avtales mellom de involverte uten tvangsinnblanding fra staten.

Er det ikke da bare slik at selgerne er grådige, og godt kan sette prisene lavere? Det er kun fri konkurranse som kan føre til lavest mulige priser. Er konkurransen begrenset, da er pr def konkurransen mindre, og da blir prisene høyere. At konkurransen er sterkt begrenset i Norge er opplagt, et vell av offentlige regler gjør det tungt å drive og vanskelig å komme inn på markedet, og dette ikke bare begrenser konkurransen, det medvirker også til at prisene blir høyere. Det er slik velferdsstaten er. Og ang. grådighet: «grådighet» er en negativ merkelapp som enkelte henger på personer som skaffer seg ting de selv ikke liker: Per sier at Pål er grådig hvis Pål jobber mye, tjener mye penger og kjøper seg en fin bil. Vi kan ikke se at det er noe kritikkverdig i å jobbe mye, tjene mye og kjøpe seg fine ting, tvert imot. Og hvis noen er villige til å betale 600 kr for en enkel lunch er det lite klokt å selge den for 580.

På Fisktorget er det stort sett turister; er det ikke ok at disse subsidierer den norske velferdsstaten? Nei, vi synes ikke det. Vi er imot alle tvangsoverføringer.

Dette var noen få betraktninger om de enorme prisene på lunchen på Fisketorget i Bergen. Artikkelen i A-magasinet stiller i forbindelse med de høye prisene følgende spørsmål: Hva er skjedd med landet [vårt]? Svaret på dette er at det er blitt en velferdsstat. Vil du ha en endring? I så fall må du stemme på DLF. DLF er det eneste partiet som vil ha fri konkurranse, og DLF er det eneste partiet som mener at staten ikke skal tvinge deg til å betale for (deler av) B, C, D, E og F når du bare vil kjøpe A.