Aftenpostens kontroversielle kommentator Inger Anne Olsen har noen gode ideer i sin spalte 11/6. Bakgrunnen er romfolkenes vanskelig situasjon, og hun sier bla. følgende:

Norsk bistand til Romania brukes i liten grad til prosjekter som er myntet bare på romfolk, enten pengene gis via EØS eller direkte til Romania. Det kan finnes mange gode grunner til at det er slik, for selv om romfolk utgjør den største og mest marginaliserte minoriteten i Romania, finnes det blant landets 19 millioner innbyggere svært mange andre som også trenger hjelp. Derfor kan det tenkes at pengene gjør like god nytte dersom et prosjekt kan skape arbeidsplasser og bedre forholdene i et distrikt, og slik heve hele befolkningen. Venstre og Kristelig Folkeparti ønsker at Norge skal dreie støtten over til frivillige organisasjoner. Men må veldedighet alltid ta veien om en organisasjon?

Det er her hun kommer inn på det gode poenget: Må veldedighet alltid ta veien om en organisasjon? Det ser ut til at hun mener «nei». I så fall er hun i full overenstemmelse med DLF.

Vi mener at all hjelp bør gå fra den enkelte giver og til den enkelte mottager. Vi vil med andre ord at staten, som er en type organisasjon, ikke skal være involvert.

Vi vil at hver enkelt, av egne penger og helt frivillig, skal kunne gi så mye som vedkommende selv måtte ønske, til de personer eller de formål vedkommende måtte prioritere. Men hvis noen frivillig velger å la dette gå via organisasjoner, så bør de selvsagt ha all rett til dette.
Staten opererer som kjent med tvang, og slik hjelp skjer i dag ved at staten tvinger folk til å betale (via skatter og avgifter) til statskassen, og så deler politikerne ut penger til grupper med behov, samtidig som de skjeler til foretrukne pressegrupper for derved å oppnå goodwill og stemmer ved neste valg.

Andre steder i verden diskuteres det nå om tradisjonell bistand er utdatert, og om kanskje penger rett i hånden er bedre. I Norge hevdes det at hvis man gir penger til fattigfolk, blir de bare sementert i sin elendighet. Men hvem andre er det som lider skade av å motta penger?

At man bare blir gitt penger vil selvfølgelig demotivere mottagere fra arbeid, og dette er tragisk. Det er arbeid som er produksjon, og det er produksjon som er velstand. Når noen ikke arbeider, blir velstanden lavere enn den ellers ville ha vært. Det er derfor bedre å gi folk jobb enn å gi dem penger. Dessverre er arbeidsmarkedene i alle vestlige land så gjennomregulert av staten at svært mange potensielle arbeidstagere faller utenfor og ikke klarer å komme inn på arbeidsmarkedet.

I land utenfor Vesten står eiendomsretten dessverre så svakt at noe stabilt arbeidsmarked, som forutsetter et stabilt næringsliv og et rettsapparat som fungerer og gir forutsigbarhet mht. økonomiske disposisjoner, praktisk talt ikke er mulig å oppnå. Det ville i disse landene være bedre å arbeide for dette heller enn å gi innbyggerne penger – som er fremskaffet ved tvangsmessige inngrep i produksjonen, dvs. ved å svekke forutsetningene for velstand (næringsfrihet, forutsigbarhet) i de land som så langt har vært velstående.

Tanken bak kontant bistand er at mottagerne selv best kjenner sine behov, og selv best kan forvalte pengene.

Vi synes at dette gode poenget også burde komme giverne til gode, og ikke bare mottagerne.

Magasinet The Economist rapporterte i vinter om hvordan Indias matvareprogram overfor fattige forsøkes lagt om. Indiske myndigheter lar fattige kjøpe subsidiert ris i spesielle butikker. Men underveis forsvinner 40 prosent i lommen på byråkrater, distributører og butikkeiere. De stedene man har opprettet bankkonti for dem som aldri har hatt det før, og sendt pengene direkte dit, kan mottagerne nå selv bestemme hvor de vil kjøpe risen. I disse områdene har friheten til å handle der man vil, ført til at prisen på ris faller. Folk altså får mer ris for pengene, og pengene kommer dit de er ment. …

Kontant bistand er i praksis en slags global sosialhjelp. I stedet for å støtte prosjekter av alle slag, kunne man tenke seg at også romfolk kunne motta kontant bistand, der de er. Det vil ikke gi så mange fete jobber i bistandsbransjen, men kanskje bedre forholdene for dem som trenger det.

Igjen, vi synes det er bedre å arbeide for at disse menneskene skal få jobb enn at de skal få penger. Vi er helt enige i ordtaket som sier «dersom du gir en mann en fisk så blir han mett en dag, dersom han lærer seg å fiske kan han bli mett resten av livet». Det vi må arbeide for er at statlige hindringer på fiske (og andre produktive aktiviteter) fjernes, og at det innføres en rettsstat som sørger for at fiskeren ikke blir fratatt fangsten sin hverken av staten eller av kriminelle.

Den beste hjelp man kunne gi er å lære opp folk i de ideer som er grunnlaget for dette, dvs. for viktigheten av produktiv virksomhet, for retten til å beholde sin fangst, for rettsstaten. Men disse ideene har så liten oppslutning i Vesten i dag at vi ikke bare ødelegger grunnlaget for velstand i våre egne land, gjennom den omfattende u-hjelpen ødelegger vi andre lands mulighet til å implementere disse prinsippene ved å demotivere arbeid og produksjon, ved å bygge opp byråkratiske systemer, ved å bedre grunnen for omfattende korrupsjon, osv. Og da vil fremtiden bli synonymt med utbredt og voksende fattigdom.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kontant-bistand-7226025.h...