Enkelte politikere og skribenter på venstresiden har i det siste sagt at det er venstresiden som kjemper for frihet. Alle de som pga tiltak innført av venstresiden må finne seg i et høyt skattenivå, omfattende skjemautfylling, verneplikt, vidtfavnende restriksjoner på verdiskapning, handel, og en rekke helt private aktiviteter, mm. vil nok være uenige i dette, men hva er det frihet egentlig er? Hva er det dette ordet betyr?

Nedenfor gjengir vi et kapittel om dette fra Vegard Martinsens bok «Frihet, likhet, brorskap»:

Hva er frihet? Dette er et positivt ord, et ord som betegner en tilstand
som praktisk talt alle sier de er tilhengere av. «Frihet» benyttes i mange
ulike sammenhenger: man kan si at man føler seg fri når man har
løsrevet seg fra uønskede konvensjoner eller forventninger, men her skal
vi se på «frihet» som et begrep som hører hjemme i politisk filosofi.

La oss da i utgangspunktet definere begrepet «frihet» ved å si at
frihet er retten til å bestemme selv. Man er fri hvis man kan handle på
basis av egne valg, man er ikke fri hvis andre bestemmer hva en skal
gjøre. Begrepet må heller ikke være selvmotsigende, dvs. det må ikke
inneholde innbyrdes motstridende elementer: man kan ikke si at noen
mennesker er frie hvis den tilstanden de er i innebærer en krenkelse av
andre menneskers frihet.

Et opplagt og nærliggende eksempel på en krenkelse av frihet er
tvungen militærtjeneste: å bli tvunget til å avtjene verneplikt er selvsagt
ikke i samsvar med retten til å bestemme selv. Men er det i samsvar med
frihet at man må betale for å spise og bo? Alle må jo spise og alle må jo
bo – og kan man være fri når man er «tvunget» til å betale for dette?

Nå er det slik at dersom man går ut i skogen (dvs. til et område ingen
eier), så kan man spise og bo der uten å betale for det. Da må man leve
av det man finner eller kan dyrke selv, og tilværelsen vil være svært
kummerlig; man må leve av markens grøde. De aller fleste vil nok
foretrekke å bo i et samfunn og der kjøpe det man trenger. Bor man altså
i en leilighet og skaffer seg mat fra butikken, så er det slik at disse
tingene – leiligheten og matvarene – er produsert av noen: noen har
arbeidet for å skape disse tingene. Grunnen til at de har gjort dette, er at
de har forventet å få noe tilbake. Mao. bakeren har bakt brødet og
snekkeren har bygget leiligheten, og de har sagt: «den som gir oss x kr
kan få overta dette». Man kan da velge å ta i mot tilbudet eller la være.

Poenget her er at det ikke er en krenkelse av noens frihet om de må
betale for å spise og bo. Det som ville ha vært en krenkelse av
snekkerens og bakerens frihet var hvis noen hadde sagt til dem at «NN
har krav på mat og hus, og derfor må dere produsere det og forære det til
NN uten å få noe tilbake» – da måtte i så fall snekkeren og bakeren
tvinges til å jobbe og gi bort det de produserer, og dette er en krenkelse
av deres frihet.

Det skulle være klart at den som sier at frihet innebærer at man skal
ha gratis livsnødvendigheter som f.eks. mat og hus, begår en
selvmotsigelse. «Friheten» til å slippe å betale for mat og hus innebærer
en krenkelse av snekkerens og bakerens frihet.

Hva så med utsagn om at «den fattige er ikke fri»? Den fattige kan
ikke bo i en fin leilighet eller spise på flotte restauranter – er ikke dette
en restriksjon på hans frihet? Nei, den fine leiligheten og den flotte
restauranten er igjen resultater av menneskers arbeid, og disse
menneskene vil ha noe igjen for det arbeid de har utført. Det er korrekt
at den fattige har mindre makt enn den rike (makt er definert som evnen
til å tilfredsstille sine ønsker), og det er klart at den rike har langt større
muligheter enn den fattige til å tilfredsstille sine ønsker. Den rike har
mer makt enn den fattige, men de kan være like frie.

Frihet betyr altså selvbestemmelse for individer. Frihet betyr fravær
av tvang. Alle forestillinger om frihet som avviker fra dette er selvmotsigende,
og derfor ugyldige. Kapitalismen er et system som er basert
på fravær av tvang, og kapitalismen er derfor det eneste system som er i
samsvar med frihet.

Så vil noen kanskje spørre: har ikke vi i Vesten stor frihet i dag? Vi
kan si hva vi vil – vi har ytringsfrihet. Vi kan reise hvor vi vil – vi har
bevegelsesfrihet. Vi har et stort tilbud av varer og tjenester – vi har
mange valgmuligheter. Har vi ikke derfor stor frihet i dag?

Disse påstandene er korrekte, og de nevnte friheter er viktige. (Stor
velstand og mange valgmuligheter er dog ikke det samme som frihet.)
Men når det offentlige gjennom skatter og avgifter forsyner seg av 70 %
av de flestes inntekt, så har man liten frihet til å disponere det man
tjener. Bruken av private eiendommer er også underlagt omfattende
offentlige reguleringer, så man kan trygt si at privatpersoner har liten
frihet i dag. Også de næringsdrivende har svært liten frihet. Den som vil
starte eller drive en bedrift er underlagt en kolossal mengde reguleringer,
bestemmelser, skatter og avgifter, og disse fører til et enormt merarbeid:
entreprenører må jobbe ekstra for å sette seg inn i offentlige bestemmelser,
fylle ut skjemaer, sørge for at regler følges, og de må betale
store beløp i skatter og avgifter til det offentlige. Dette gjør det umulig å
drive bedrifter på en effektiv måte. Dessuten finnes det enkelte varer og
tjenester som det er nærmest forbudt for private entreprenører å tilby,
f.eks. innen helsemarkedet. Siden produksjonen av varer og tjenester,
som vår velstand er et resultat av, da blir ineffektiv, er dette svært
skadelig. Når staten legger hindringer i veien for produksjon og
verdiskapning, vil dette etter hvert føre til at verdiskapningen stagnerer,
og da vil velstanden synke, noe som selvsagt vil være negativt for alle.

I et kapitalistisk samfunn er det ingen restriksjoner på verdiskapning
– det er ingen offentlige skjemaer man må fylle ut, det er ingen skatter
og avgifter man må betale, det er ingen statlige produksjonskvoter man
må overholde, det er ingen tillatelser som man må vente i månedsvis på
å få, det er ingen restriksjoner som gjør at bedrifter ikke kan ansette
dyktige folk eller si opp udugelige ansatte, det er ingen obligatorisk
likestillingspolitikk som må følges, det er ingen konsesjonsordninger,
osv. Alle de nevnte statlige påbudene er restriksjoner på næringslivets
frihet, og dette viser at det for næringslivet ikke finnes frihet i dag. Kun
kapitalismen er uten restriksjoner på verdiskapning, dvs. kun
kapitalismen innebærer frihet for næringslivet.

Hvis vi oppsummerer denne diskusjonen kan vi si at frihet er fravær
av tvang, noe som er det samme som respekt for individers rettigheter.
(Her menes rettigheter slik de ble definert i tradisjonen etter John
Locke.) En person er fri dersom han ikke utsettes for tvang fra andre
mennesker. Et samfunn er fritt dersom staten ikke initierer tvang overfor
sine innbyggere, og dersom den på en effektiv måte arbeider for å
beskytte innbyggernes rettigheter mot de som initierer tvang, dvs.
kriminelle.

Men det finnes en annen betydning av «frihet»: Hovedpersonen i
Dostojevskis roman «Kjellermennesket» hevdet at han ikke kunne være fri
så lenge han var tvunget til å godta slike ting som at 2+2=4. Til denne
type innvendinger vil jeg si at det er kun andre mennesker som kan
utsette en for tvang, virkeligheten tvinger oss ikke til noen ting.
Virkeligheten må man bare godta slik den er, å akseptere virkeligheten
innebærer ingen begrensning av ens frihet; det eneste som kan begrense
ens frihet er tvang fra andre mennesker. (Man kan selvsagt forsøke la
være å rette seg etter virkeligheten, men dette vil naturligvis ende med
forferdelse.)

Mitt syn er at ethvert menneske bør leve i frihet, og at enhver har et
moralsk krav på å være fri. Dette gjelder for de som ikke initierer tvang
overfor andre. Den som initierer tvang overfor andre skal straffes av
staten, f.eks. ved at vedkommende settes i fengsel.