Francois Hollande ble valgt til president i Frankrike med løfter om en mer venstreorientert politikk.

En del av den politiske plattformen til Hollande under valgkampen var skatteøkninger, særlig for velstående, hvor inntektene bl.a. er ment å skulle bidra til å redusere underskuddet på statsbudsjettet samt jobbskapende prosjekter. Han lovet å reversere [tidligere president] Sarkozys økning i pensjonsalderen fra 60 til 62 år. (Wikipedia). Men dette kunne jo ikke gå bra, problemene ble raskt bare enda større.

For noen dager siden holdt Hollande en pressekonferanse og ifølge VG sa han bla. følgende: Under tirsdagens pressemøte brukte Hollande mye tid til å snakke om økonomiske reformer i Frankrike …

Hollande lovet å gi franske lønnstakere skattekutt på 30 milliarder euro eller 250 milliarder kroner innen 2017. Dette skal bidra til at Frankrike gjenvinner økonomisk kraft som landet har tapt, framholdt han.

Økonomien skal også stimuleres gjennom kutt i de offentlige utgiftene på 50 milliarder euro eller vel 415 milliarder kroner i perioden 2015-2017. For å få dette til, vil Hollande ha en inngående gransking av statlige, regionale og lokale myndigheters budsjetter.

Så når han har sett at skatteøkninger, flere reguleringer, etc. bremser økonomisk vekst så går han nå motsatt vei.

Men hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at skatteøkninger og reguleringer bremser velstand, og skattereduksjoner og dereguleringer gjør at veksten skyter fart?

Grunnen er at velstand forutsetter produksjon/verdiskapning. Reguleringer bremser produksjon – i stedet for å drive verdiskapning vil entreprenører og bedriftsledere da måtte bruke tid og krefter på å fylle ut skjemaer og å sette seg inn i lover og regler. Dette forbruker ressurser som ellers ville ha blitt brukt til produksjon/verdiskapning.

De som utfører produksjon/verdiskapning gjør dette fordi de blir belønnet for det. I de fleste tilfeller jobber folk fordi de derved kan tjene penger. Og jo mer de tjener (innenfor viss grenser), jo mer motivert blir de mht. å drive produksjon. Men hvis denne belønningen reduseres, hvis de tjener mindre på å jobbe, da vil motivasjonen til å jobbe også bli mindre.

Derfor er det slik at jo høyere skattene er, jo mer begrenser de produksjon og verdiskapning. (Jo, det er noen som jobber mye og godt uansett hvor mye eller hvor lite de vil tjene, men disse er i normale situasjoner svært få, og det er umulig å basere en økonomi på noe slikt.)

Så Hollande har innsett at veien til vekst er dereguleringer og skattelettelser.

Men er dette en varig endring? Vil dette føre til en omlegging av fransk politikk for alltid? Neppe.

Grunnen er at det vi beskrev over – at velstand forutsetter produksjon og veien til økonomisk vekst derfor må bygge på å motivere de som produserer - er ganske ukjent blant politikere flest og blant velgere flest. Og derfor det slik at skattelettelser og dereguleringer kun er noe som dukker opp en sjelden gang, og som praktisk talt aldri vil være grunnlaget for en varig kursomlegging. Dette fordi det som fører til at man får velgere og stemmer ikke er skattelettelser og deregulering; det som gir opplsutning blant velgerne er løfter om flere gratistilbud fra det offentlige. Men slike tilbud er jo egentlig ikke gratis, de finansieres jo av stadig økende skatter og avgifter ...

Så den nye vind som akkurat nå blåser over Frankrike er nok dessverre kun et blaff.
.
.
.
.
.
.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10149849