Bestikkelser i utlandet

Den prinsipielle bakgrunn for denne kommentaren er det som sies i overskriften: hvilke rettslige problemer medfører det at et norsk firma må bestikke myndighetspersoner i andre land for å kunne drive forretningsvirksomhet som ellers er helt legitim?

Bakgrunnen er selvfølgelig Yara-saken, som har ført til at det er reist tiltale mot fire Yara-direktører. Dagbladet oppsummeres slik:

Økokrim har tatt ut tiltale mot fire personer i Yara International ASAs tidligere toppledelse for grov korrupsjon.
Forholdene gjelder bruk av bestikkelser overfor en minister i Libya og en høytstående offentlig tjenestemann i India. Yara vedtok nylig en bot på 270 millioner kroner, samt aksepterte inndragning på 25 millioner kroner, i samme sak.
Tiltalen gjelder to tilfeller av grov korrupsjon. Til sammen dreier det seg om avtaler om bestikkelser for mer enn åtte millioner dollar, nesten 50 millioner kroner. Alle fire er tiltalt for korrupsjonsforholdet i Libya, og tre av dem også for korrupsjonsforholdet i India. Disse personene var, da forholdene fant sted, i toppledelsen i Yara. …

Vi forstår utgangspunkt for saken slik (og vi tar for gitt at det som avisene har skrevet i det store og hele har vært korrekt): Yara ønsker å drive produksjon/verdiskapning i India og Libya. For å få anledning til dette må de ha tillatelser av myndighetene i disse landene; det er ikke slik at eiendomsretten gjelder i disse landene, myndighetene regulerer all næringsvirksomhet med et omfattende regelverk og et enda mer omfattende byråkrati. Dette innebærer at en rekke politikere og byråkrater må gi tillatelser, løyver, konsesjoner, etc. til de som ønsker å drive næringsvirksomhet. Å få alle nødvendige tillatelser er en omfattende og arbeidskrevende prosess som kan ta svært lang tid.

Det er også en tradisjon i disse landene for at politikere/byråkrater tar imot betaling under bordet for at godkjennelsesprosessen skal ta kortere tid enn den eller ville ha gjort. Dette er åpenbart i strid med lover og regler i de landene hvor dette skjer.

Så vidt vi forstår er det dette noe slikt Yara-ledelsen i hovedsak er beskyldt for.

Men nå er det slik at det ikke er myndighetene i Libya/India som har reagert på forholdet, det er norske myndigheter som har reagert - og måten de har reagert på er å ta ut tiltale mot ledere i norske selskaper, ledere som har fulgt vanlig praksis i enkelte land med en ufri økonomi for å påskynde saksbehandling i byråkratiet for å kunne komme i gang med verdiskapning.

At myndighetene i India/Libya hadde reagert ville vi ikke hatt noe problem med å forstå: det som har skjedd er åpenbart i strid med lover som gjelder i disse landene.

Men er det en grunn til at norske myndigheter skal reagere? Da kommer spørsmålet: Hva er norske myndigheter oppgave? Vårt svar er at norske myndigheters eneste legitime oppgave er å beskytte nordmenns frihet. Dette skal myndighetene gjøre på norsk territorium.

Myndighetene kan også arbeide for nordmenns frihet i utlandet; det er dette som er utenrikstjenestens oppgave. Dersom en nordmann får sin frihet krenket av myndighetene i et annet land kan norske myndigheter gripe inn. (Hvis en nordmann skulle bli tiltalt for noe kriminelt så kan myndighetene arbeide for at rettssaken mot ham blir mest mulig rettferdig.)

Men hva hvis en nordmann i f.eks. India eller Libya bryter en illegitim lov i et annet land (lover som begrenser frihet er illegitime)? Som sagt, da er det forståelig at myndighetene i dette landet reagerer, men bør norske myndigheter reagere?

Etter vårt syn bør de ikke det. Mao: dersom en nordmann/norsk firma bestikker en byråkrat i et land for å kunne drive normal forretningsvirksomhet i landet, så er dette noe som norske myndigheter ikke bør reagere på. Er slike bestikkelser nødvendige for å kunne drive virksomhet, så er dette en del av forretningskulturen (for å kalle det det) i landet, og da er det galt av norske myndigheter å legge restriksjoner på norske selskaper; slike restriksjoner vil da ikke ramme selskaper fra andre land.

La oss avslutte med noen andre poenger: det vi har gitt uttrykk for er prinsipielle betraktinger, og er ikke primært rettet mot de pågående sakene om Yara og det som visstnok er skjedd i Libya og India; det kan være forhold ved disse sakene som ikke er kommet frem i avisene og som vi ikke kjenner til og som er viktige for den konkrete saken: vår kommentar tar da ikke opp disse forholdene.

Dersom det er snakk om totalitære land med regimer som undertrykker sine innbyggere så kan myndighetene nekte norske selskaper å ha forretningsdrift der: virksomhet i slike land er da intet annet enn å bistå regimet i å undertrykke sine innbyggere. Dette er ikke noe man bør ha lov til.

Normalt er det jo slik at norske lover gjelder i Norge, i andre land gjelder andre lover. At vi har et forbud mot bestikkelser og korrupsjon i Norge er greit, og det er også greit at norske myndigheter arbeider mot korrupsjon i Norge. At korrupsjon vil være et stadig voksende problem i en regulert økonomi er et faktum som burde være velkjent; det beste middel mot korrupsjon er derfor deregulering og liberalisering. (Korrupsjon skjer i hovedsak når man må ha tillatelser fra myndighetene, eller når man skal handle med offentlige selskaper, og dette må man ha i økende grad i et system hvor eiendomsrettens betydning blir stadig mindre og beslutninger i større grad tas av et stadig voksende og mer sendrektig byråkrati.)

Vårt syn er altså at dersom ledere i Yara har betalt politikere/byråkrater i India og Libya for å fjerne hindringer for normal forretningsdrift og verdiskapning, så burde norske myndigheter ikke ha blandet seg inn i dette.

Dersom norske myndigheter virkelig hadde ønsket å bekjempe årsaken til korrupsjon burde de ha da arbeidet for en styrkning av eiendomsretten og en deregulering og privatisering av økonomien.

.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/okonomi/Okokrim-tiltaler-fire-Yara-direktorer-...