Retten til liv

Fest eller gravøl var tittelen på en kronikk om Grunnloven og retten til liv av professor i filosofi Jens Saugstad i Aftenposten 2. mars. Temaet for kronikken var altså sammenhengen mellom retten til liv, og om endringer i Grunnloven som følge av en aksept av dette prinsippet.

Hans hovedpunkter var, kort oppsummert, at 1) prinsippet om retten til liv er i strid med kvinners rett til selvbestemt abort, og at aksepten av dette er et gjennomslag for katolsk tenkning, og 2) staten har rett og plikt til å tvinge borgerne til å bidra til nasjonale velferdsordninger …

Denne kronikken ble fulgt opp av en kronikk av professor Bernt Hagtvedt en uke senere, og et innlegg av professor i juss Asbjørn Kjønstad i går mandag 10. mars Begge disse innleggene hevdet at retten til liv innebærer retten til å bli forsørget, og at dette er en statlig oppgave.

Hagtvedts kronikk er en lang formulering av det gamle den fattige er ikke fri>-argumentet – et argument som går ut på at man ikke trenger frihet når man sulter, og Kjønstad sier det samme: Vi trenger vann, mat, klær, husvære, oppvarming og utdannelse før vi kan ha glede av ytringsfrihet, næringsfrihet, eiendomsrett og andre tradisjonelle menneskerettigheter.

Når man innfører statlige ordninger som har som oppgave å forsørge oss mmm., så resulterer det i stadig voksende problemer av alle mulige slag, noe vi ser i utviklingen i alle velferdsstater. Denne sammenhengen er åpenbart helt ukjent for disse professorene.

Men DLFs leder sendte raskt etter at Saugstads kronikk sto på trykk inn følgende innlegg til Aftenposten.

Retten til liv

Det er mange gode poenger i Jens Saugstads kronikk om grunnloven 2. mars, men etter mitt syn tar han feil på et par viktige punkter. Et av dem er hans påstand om at en formulering fra menneskerettighetsutvalget (om at «livet er den helt grunnleggende verdi, og retten til liv danner utgangspunktet for de øvrige menneskerettighetene») er et slags gjennomslag for katolisismen siden formuleringen er i strid med kvinners rett til selvbestemt abort.

Men konteksten for utsagn som «rett til liv» er hva som gjelder for mennesker, utsagnet gjelder ikke for alt som har liv. Spørsmålet blir da om fosteret er et menneske. Aristoteles definerte mennesket som «et rasjonelt dyr», en definisjon som innebærer at mennesket har selvstendig eksistens, og har evnen til å tenke rasjonelt (det er denne evnen som skiller oss fra dyrene). Det er altså en ufravikelig forutsetning at vesenet det er snakk om har selvstendig eksistens. Dette gjelder mennesker, men det gjelder ikke fostre. Fosteret er en del av kvinnens kropp: menneskelivet begynner derfor ved fødselen.

Jeg er en sterk tilhenger av individers rett til liv, og dette er retten til å gjøre sitt beste for å skape seg et godt liv ved eget arbeid så lenge man ikke krenker andres tilsvarende rett. Men dette gjelder altså mennesker.

Å godta retten til liv medfører derfor ikke noe kompromiss mht. kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

(Det innsendte innlegget slutter her.)

For å øke sannsynligheten for at innlegget skulle komme inn gjorde jeg det så kort som mulig; jeg tok da ikke eksplisitt opp Saugstads poeng om at retten til liv legitimerer velferdsstaten; jeg konsentrerte meg om kvinners rett til selvbestemt abort siden denne retten i dag er under angrep. Men den forklaringen jeg ga av hva retten til liv er impliserer opplagt at den ikke legitimerer noen rett til å bli forsørget av andre, dvs. av staten på skattebetalerens regning.

Innlegget ble umiddelbart refusert av Aftenposten.

(Skrevet av VM)

.
.
.
.
..
.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Fest-eller-gravol-7486428.h...

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hva-er-frihet-uten-liv-7494...