Demokrati vs. …?

- Vi må gi diktaturet en sjanse. Det er komikeren Johan Golden som sier dette i Aftenposten nylig, og ingressen lyder slik: Johan Golden synes ikke 200 år med demokrati har løst de store problemene i Norge.

Golden sier noe alle vet – at demokratiet ikke fungerer, og så nevner han det det aller fleste vil si er det eneste alternativet til demokrati: diktatur.

Vi har et par ting å si til dette. For det første er det ikke noen grunn til å tro at demokratiet skal virke. Men la oss først si litt om hva som menes med «virke» her?

Vi vil gå ut i fra at alle vil ha et samfunn preget av fred, harmoni og velstand, at det er lav kriminalitet og korrupsjon, at man kan ferdes trygt omkring, at tilbudene på viktige områder som skole, helse, pensjoner er gode og blir bedre, at en eventuell fattigdom stadig blir mindre, at miljøer blir renere og mindre preget av forurensning, osv.

Vi vil tro at de fleste vil ha et samfunn som passer til den beskrivelsen vi nettopp ga. Dersom resultatet blir slik vil de fleste nok si at systemet «virker». Og mange tror at demokrati er måten å oppnå dette på.

Men det er ikke slik. Demokrati vil ikke kunne gi dette, demokrati vil ødelegge dette, den vil føre til det stikk motsatte resultat av det som man ønsker. Det er derfor mange sier at Demokratiet virker ikke.

Hva er demokrati? Demokrati er en styreform som innebærer at flertallet bestemmer. I et demokrati skal flertallet bestemme, og det kan bestemme alt, absolutt alt. De grensene som finnes for hva et flertall kan blande som opp i og bestemme over kan lett endres … av flertallet. (Ja, det er visse begrensninger, men med kvalifisert flertall og noe tid kan alle grenser flyttes. Demokrati betyr derfor at flertallet kan bestemme på alle områder.

Dette ser vi tydelig i dag, også på en rekke mindre områder som flertallet ikke burde ha noen rett til å blande seg opp i: flertall skal i dag bestemme om det skal være et vinutsalg i kommune, det skal bestemme om abort skal være tillatt, det skal bestemme om man skal kunne ta seg en røyk til kaffen etter en bedre middag på en restaurant, det skal bestemme at visse typer kortspill om penger skal være tillatt eller forbudt, osv.

(For ordens skyld: i Norge har vi et representativt demokrati, noe som betyr at befolkningen velger personer som skal sitte på Stortinget og i kommunestyrene, og det er ulike typer flertall i disse organene som bestemmer.)

Staten styres av Stortinget, og staten styrer helsevesenet, skolen og pensjonsordningene, samt det aller meste av infrastrukturen. Det som ikke er direkte drevet av staten (eller av kommunene), dvs. alle bedrifter og virksomheter, er utsatt for omfattende detaljregulering av det offentlige.

Så i dag er det slik at det aller meste styres av staten. Og det er velkjent og opplagt at det ikke går så bra. Som Golden sa det: 200 år med demokrati har ikke løst de store problemene i Norge.

Grunnen til at tingene ikke fungerer er at det er en fundamental feil i hele ordningen. Hvorfor skulle det være slik at flertallsavgjørelser er en god måte å drive virksomheter på? Hvorfor skulle flertallsavgjørelser være en god måte å drive et skolesystem eller et helsevesen eller en pensjonsordning på? Hvorfor skulle flertallsbeslutninger være en god måte å etablere og drive en infrastruktur på?

Man kan ikke skrive en god roman eller lage en god film eller finne opp en god datamaskin eller drive en bedrift ved å basere seg på flertallsbeslutninger. Hvorfor skulle man da tro at man kan drive helsevesen og skoler og pensjonsordninger og infrastruktur ved å basere seg på flertallsvedtak? Vil ikke ordninger som baserer seg på flertallsvedtak kunne føre til at kyniske mennesker som er dyktige oratorer lover gull og grønne skoger ved å si stem på meg så skal dere få … , mens de egentlig er mest opptatt av å få posisjoner og makt samtidig som de ikke bryr seg så veldig mye om å gjennomføre det de har lovet ….?
Demokratiet er altså ineffektivt, og det appellerer til kyniske maktmennesker som gir tomme løfter for å få makt.

La oss være litt mer konkret på ett område: bruk av penger. Alle offentlige tiltak koster penger, og pengene tas inn via skatter og avgifter. Å koordinere dette, dvs. å sørge for at man ikke bruker mer penger enn man har, burde være en viktig jobb. Men som vi ser i Norge, og i alle andre demokratier, som alle er slik at staten gir en rekke tilbud til befolkningen, så er utgiftene langt større enn inntektene. Alle land som er organisert på denne måten har stor gjeld, fra ca 50 % av BNP til ca 150 % av BNP (noen eksempler: USA: 72 %, UK 90 %, Hellas 161 %, Tyskland: 80 %, Portugal 115 %.) Det finnes tabeller som viser dette, og vi har linket til en slik nedenfor. Det sies ofte at Norges situasjon er annerledes i og med at vi ikke har gjeld, det sies at vi er i pluss siden vi har oljefondet (som nå vel er omdøpt til «Statens pensjonsfond utland»), men dersom vi tar med statens inngåtte pensjonsforpliktelser er også vi i minus.

Så det er opplagt at demokratiet ikke fungerer på dette området. Det fungerer ikke fordi det bryter den intime sammenhengen mellom produksjon og forbruk, fordi man tror man kan fritt bruke penger uten å tenke på hvor de skal komme fra, fordi det er et system som oppfordre til forbruk uten tanke på at det man skal forbruke først må produseres.

Golden, som de fleste andre, setter opp «diktatur» som et alternativ til «demokrati». Men dette er å begå den logiske feil som heter «falskt alternativ» siden det settes opp færre alternativer enn det virkelig finnes. Et tredje alternativ her er «frihet».

Og det er her man kan se det essensielle skillet. Skillet går mellom følgende to alternativer: Enten bestemmer andre over deg og ditt, eller så bestemmer du selv over deg og ditt.

I et diktatur er det et mindretall som skal bestemme over deg og ditt, i et demokrati sies det at det et flertall som skal bestemme over deg og ditt. Forskjellene på disse to variantene er ubetydelig.

Men alternativet til dette er altså da at det er du selv som skal bestemme over deg og ditt. (I et fritt samfunn skal staten kun beskytte denne retten.)

Og hvis vi kobler dette til det eksempelet vi ovenfor var mest konkret på så sier vi at når du bestemmer over deg og ditt og ikke har noen mulighet til å bestemme over andre (uten at det finnes frivillige avtaler som hjemler dette mellom de involverte), så er det umulig å bruke mer penger enn man har. Dette betyr at man ikke kan komme umulige situasjon som alle demokratier er i (eller er på vei inn i) mht. den enorme og stadig voksende gjelden: man kan ikke bruke mer enn man har. Vel, man kan låne, men da vil banken man låner hos foreta en kredittvurdering, og den vil ikke låne ut mer enn den regner med at du kan betale tilbake. Dersom den ikke fortar gode kredittvurderinger vil den gå overende, og dette vil ramme de som er kunder hos banken, men en slik situasjon vil ikke ramme hele samfunnet slik det vil i et demokrati som har brukt for mye penger.

Så demokratiet kan ikke fungere fordi det fører til at de som i beste falle er gode til å drive valgkamp blir satt til å lede viktige verdiskapende virksomheter som helsevesen, skole, pensjonsordninger, infrastruktur, og dette er jobber som de ikke er kvalifisert til. Videre vil demokratiet føre til at pengebruken raskt overstiger inntektene. Og det å sette opp «demokrati» vs. «diktatur» er en logisk feil; det alternativet som utelates er «individuell frihet», og dette er et system som virkelig kan gi samfunn preget av fred, harmoni og velstand.

Det som fortjener en sjanse er frihet, det som fortjener en sjanse er full individuell frihet!

.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/webtv/--Vi-ma-gi-diktaturet-en-sjanse-7570225....

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_public_debt