Statsstøtte

”Men det er ingen kontroll med hva pengene faktisk går til” leser vi på forsiden av dagens Aftenposten. Hva handler dette om? Statsstøtte, selvsagt. Og det er et utall av ulike slike ordninger, men akkurat i dag skriver Aftenposten om statsstøtte til politiske partier.

Dette handler dog ikke om den vanlige stemmestøtten som går som et beløp pr stemme til alle som stilte ved forrige valg, det handler om ”ekstrapenger”, som er ordet som brukes på forsiden av avisen.
Vi siterer: ”De politiske partiene skaffer seg millioninntekter i ekstrastøtte fra ulike offentlige etater”. ”Millioner i offentlige tilskudd utenom partistøtten … de siste årene har partiene skaffet seg 22 millioner i ekstrastøtte fra ulike offentlige etater”.

Hvem mottar mest? ”AUF og Ap, som til sammen mottok 5,8 millioner kr i tilegg til ”annen offentlig støtte”. ”SV under ledelse av Kristin Halvorsen har fått 2,5 millioner kr [i tillegg til vanlig partistøtte]”.
Så det største beløpet går til det største partiet, og et annet regjeringsparti får nest mest. Ingen burde bli overrasket over dette. Den som har makt får mer makt, og mange vil også holde seg inne med makthaverne.

Hvem er det som gir disse pengene? Og hva brukes de til? Pengene komme fra for eksempel ”Landsrådet for barne- og ungdomsorganisasjoner” og ”Norsk senter for demokratistøtte” og går til ”utenlandsturer og sommerleire”, og til partibyggingsprosjekter i Palestina i samarbeid med Fatah, og til bygging av demokrati i for eksempel Nepal.

Egentlig kommer pengene fra skattebetalerne. Skatte- og avgiftsnivået i dag er slik at de fleste betaler ca 50 – 70 % av det de tjener til det offentlige. Så de pengene som staten deler ut kommer egentlig fra de produktive medlemmene av samfunnet. Dette skyhøye skattenivået gjør at den enkeltes mulighet til selv å støtte foretrukne grupper og prosjekter blir svært vanskelig.

Det som dog er Aftenpostens hovedpoeng er at det ikke er noen kontroll med midlene.

Vi forstår godt at mange vil at staten skal føre kontroll med bruken av de pengene de strør om seg med. Men slik kontroll må innebære at staten, som styres i samsvar med ønskene til de som har flertall, vil legge føringer som innebærer at kun pengebruk i samsvar med flertallets ønsker er akseptabelt (vi ser bort fra treghet og etterslep i et evt. kontrollsystem pga byråkrati). Så derfor vil staten (med dagens politiske tyngdepunkt) kunne bevilge penger for at ekstremt naive ungdommer skal få reise til Vestbredden for å bygge demokrati sammen med terroristorganisasjonen Fatah, men naturlig nok aldri bevilge penger til å spre kunnskap om individuell frihet og markedsøkonomi.

Som sagt, vi forstår ønsket om kontroll, men dette vil altså bare føre til at flertallets prioriteringer vil bli lagt som føringer på alt. Og hvis vi regner med en valgdeltagelse på ca 75 % og at den ene siden (enten de konservative eller sosialistene) får et knapt flertall med valgordningens styringstillegg, vil dette bety at føringen har ca 35 % av befolkningen bak seg.

Så målet er at alle statens penger skal brukes i samsvar med ønskene til ca 1/3 av befolkningen.

Vi i DLF er imot dette. Vi mener at staten ikke skal gi støtte til noen. Vi mener at den som har tjent pengene har rett til å beholde dem og til å disponere dem slik han ønsker. Da kan enhver støtte de tiltak han måtte ønske, og dette er som nevnt vanskelig i dag pga det høye skattenivået.

Dersom han kan beholde sine penger så kan han selv bruke det han har tjent slik han selv måtte foretrekke, og hvis han vil bidra til demokratibygging i Nepal eller sommerleir for AUF-broilere så må han gjerne gjøre det.

Ordninger med statsstøtte fører altså til en rekke problemer, og dette gjelder også hvis vi ser bort fra ren juks og ren sløsing (som det er mye av).

Det eneste som er moralsk og det eneste som er effektivt er at den som tjener pengene får beholde dem. Dessuten er det slik at kun da vil man kunne ha et system med effektiv kontroll: hver enkelt kontrollerer selv hva han vi gi sine penger til. En slik kontroll er også langt mer effektiv enn alle mulige statlige kontrollordninger. Og dessuten vil man da kunne ha et ideologisk mangfold i pengebruken, det vil ikke være slik at ca 1/3 av befolkningen bestemmer det aller meste av pengebruken.
.
.
.
.
.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3895657.ece