Lekkasjer

Det kan selvfølgelig finnes gode grunner til å lekke hemmeligheter. Dersom man ved en lekkasje av hemmeligheter kan avsløre eller forhindre kriminalitet, så er det en god ting.

Men å lekke hemmeligheter bare fordi de er hemmelige, er infantilt.
Den siste store lekkasjen fra Wikileaks faller i det store og hele i den siste kategorien. Her lekkes tusener på tusener av dokumenter som viser hvordan amerikanske diplomater – under forventning av at utenforstående ikke får se det de skriver – kommuniserer med hverandre.

La oss først si at enkelte av de tingene som avsløres nærmest er kriminelle. At USAs utenriksminisiter Hillary Clinton har bedt diplomater skaffe DNA-prøver fra FNs generalsekretær er merkelig, og noe som absolutt ikke burde ha skjedd. At akkurat slike ting lekkes er en god ting.

Men vårt inntrykk er at mesteparten av det som nå er publisert er av typen meget frie omtaler av ulike statsledere. Berlusconi, Merkel, Sarkozy, Ahmedinejad, etc. omtales med meget friske og udiplomatiske karakteristikker, som en som liker å feste, som tafatt og handlingsløs, som en keiser uten klær, som en Hitler. Og vi kan ikke se at dette har interesse for andre enn de som vanligvis med stor iver leser Se og Hør; dette er kjendissladder og intet annet.

Lekkasjen er pinlig for amerikanske myndigheter men vi vil tro at de som i de lekkede dokumentene har fått sitt pass påskerevet er glade for at tilsvarende lekkasjer ikke har rammet dem; vi vil tro at diplomater fra andre land er omtrent like frimodige i sine uttalelser som de amerikanske diplomatene er.

Vi tro altså at det ikke bare er amerikanske diplomater som uttaler seg friskt når de regner med at uttalelsene kun når frem til noen få fortrolige. Det finns faktisk et ferskt eksempel fra Norge. I fjor lekket en rapport som den norske diplomaten Mona Juul hadde skrevet, og vi siterer fra nrk.no: ”Juul, som er en av de to norske ambassadørene ved FN-delegasjonen i New York, tegner et særdeles lite flatterende bilde av FNs toppsjef og hevder at han ”strever med å vise lederskap””.

Det vi vil si til alt dette er da følgende: Å avsløre kriminalitet er en god ting, og bør gjøres også hvis man må lekke hemmeligheter.

Det er ille at et land, i dette tilfellet USA, ikke klarer å holde hemmeligstemplede dokumenter hemmelige.

Dog viser disse lekkesjene at en del diplomater har en holdninger som er uakseptable.

Helt til slutt vil vi gi følgende råd: Denne saken viser enda en gang at det i praksis er umulig å holde på hemmeligheter. Selv verdens sterkeste nasjon, USA, klarer ikke en gang å holde sine diplomaters kommunikasjon hemmelig. Derfor bør enhver være forsiktig med hva han skriver; man bør ikke skrive noe som man ikke uten redsel kan tåle å se på forsiden av Dagbladet eller på Wikileaks. Og dette rådet gis altså til alle: når du skriver til venner og kjente om andre dere kjenner, husk at det du skriver kan lekkes av mottageren. Skriv derfor aldri noe som ikke kan stå på forsiden av Dagbladet – eller på mottagerens facebook-side.

Det er dette som er den aller viktigste lærdom man kan trekke fra den siste lekkasjen fra Wikileaks.
.
.
.
.
.

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.6736972

http://www.dagbladet.no/2010/11/29/nyheter/wikileaks/utenriks/julian_ass...

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10019797