Oliver

Barn har selvsagt rett til en trygg og god oppvekst, og til å bli lært det de trenger å kunne for å kunne fungere i samfunnet når de vokser opp. Det er i utgangspunktet foreldrenes oppgave å sørge for dette. Vi håper og regner med at det i de aller fleste tilfeller er slik; vi håper og regner med at de fleste barn har det godt i sin nære familie.

Men noen ganger går det ikke slik, og det viser seg å være umulig å løse problemene innen familien.

I slike tilfeller skal det offentlige gripe inn; det skal altså finnes en seksjon innen rettsapparatet som skal gripe inn dersom barns rettigheter blir krenket.

Slike finnes i alle siviliserte og velstående land, og de går naturlig nok under navn som barnevernet. Det burde vært slik i Norge i dag at barnevernet griper inn i tilfeller av omsorgssvikt og redder barn fra et skadelig familiemiljø.

Barn er i utgangspunktet helt forsvarsløse, de har ingen autoritet og ingen maktmidler og intet nettverk de kan bruke til å forsvare seg med; de er helt prisgitt de voksne de er omgitt av. Det er derfor viktig at det finnes noen kan gripe inn på barnas side dersom det skulle bli behov for dette.

Beklageligvis viser det seg at det norske barnevernet alt for ofte ikke griper inn på barnets side og iblant griper de inn på en måte som er skadelig for barnet. Det finne en rekke historier i pressen som forteller om slike saker. Vi siterer fra en relativt fersk artikkel i Dagbladet om dette:

” En mann er mistenkt for å ha forgrepet seg på barn uforstyrret i årevis, med barnevern og politi som observatører. Forklaringen er uforstand, feighet og manglende kompetanse både i hjelpeapparatet og i politiet … Nylig kom det fram at det bare i Oslo politidistrikt ligger 100 overgrepssaker som ikke er etterforsket … langt de fleste overgrepene utføres av en person som barnet kjenner og stoler på. Dermed blir barnevernets evne til å gripe inn viktig. Slike saker ender ofte som sivile skilsmisse- og barnefordelingssaker. Domstolene klarer ikke alltid å gi barna absolutt førsteprioritet i slike saker …

I praksis ser vi at barnevernet nærmest kan slippe unna med hva som helst, så lenge deres handlinger er formelt begrunnet i hensynet til barnets beste (for eksempel i den aktuelle Gambia-saken der barnevernet kjente til overgrep i familien, men unnlot å anmelde fordi man mente barnets beste tilsa «ro i familien»)…

…retten setter ofte hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt foran behovet for å beskytte barnet mot risiko for overgrep. Og det blir verre: Domstolene har en tendens til å belønne den av foreldrene som er imøtekommende til en samværsordning. Dette er høyst akseptabelt i normale samværssaker, men kan gi bisarre resultater ved mistanke om overgrep. I praksis straffes ofte barnet og mor for motstanden mot at barnet skal ha utstrakt samvær med en person som oppfattes som overgriper..” (sitat slutt).

Dagbladet bygger sin artikkel på samtaler med en advokat, og barnevernet er ikke kommet til orde i denne artikkelen. Og hvis de hadde kommet til orde så ville de muligens ha sagt at det er en rekke forhold som innebærer at barnevernet/domstolen gjør rett, men at de ikke kan opplyse om dette pga taushetsplikt eller av hensyn til barnet. Da blir det litt vanskelig å diskutere.

Vi er blitt gjort oppmerksom på en sak som gjelder en gutt som heter Oliver. Vi gjenforteller noe om saken fra hjemmesiden som noen av hans støttespillere har laget.

” Oliver ble med sin mor på ferie i Spania i august. Etter en uke skulle Oliver reise tilbake til Norge til sin far. Oliver nektet. Oliver fortalte om overgrep, maktmisbruk og tvang hos sin far. Dette … var ikke første gangen Oliver kom med slike påstander. Da Oliver var åtte år gammel begynte han å oppføre seg rart og samtaler måtte til. Da kom de første mistankene om overgrep. Saken ble anmeldt, og deretter henlagt.

Som en konsekvens av anmeldelsen gikk Olivers far til retten og krevde daglig omsorg. Løgner ble servert gjennom hele rettsaken. Retten gav Olivers far daglig omsorg ..

Hver gang Oliver tryglet om å få komme til sin mor ble han straffet hos sin far.

Han begynte å rømme fra faren De gangene Olivers mor lot han være hos henne fikk hun henvendelser fra politiet. En dom fra tingretten bestemte jo at Oliver skulle være hos sin far. …

I tiden frem til avreise ble Oliver satt på flere prøver. Det resulterte til slutt med at Oliver skalv og ville hoppe ut av et vindu for å rømme. Da tok Olivers mor avgjørelsen om å la Oliver få bli. Konsekvensene orket hun ikke å tenke på.

Olivers mormor … tok kontakt med Olivers far for å forklare situasjonen. Hun ble møtt med utskjelling og trusler om anmeldelse. …

Alvoret begynte å gå opp for de nærmeste rundt Oliver. Systemet ville nok svikte igjen… Olivers mor bestemte seg for å reise til Norge for å få gjenopptatt den henlagte overgrepssaken samt få ordnet opp med politiet. …Da hun ankom politiet ble hun anholdt og avhørt i åtte timer. Deretter beslagla politiet hennes pass og gav utreiseforbud. Olivers far hadde anmeldt saken som en bortføringssak og Olivers mor var nå mistenkt for brudd på §216. …” (sitat slutt).

Her har vi altså en sak som for oss ser ut som en klar sak hvor en gutt nærmest blir mishandlet av sin far. Allikevel tvinger barnevernet og rettsapparatet gutten til å bli hos sin far, og de som forsøker å beskytte gutten blir forfulgt og trakassert av det samme rettsapparatet.

Dette er svært ille. Det verste er det som Oliver utsettes for, og det er også ille det som hans mor utsettes for. Men det er også svært ille at rettsapparatet og barnevernet fungerer på denne måten.

De mange sakene av denne typen tyder på at det er noe fundamentalt galt med hele barnevernet. Hvis det inntrykk man får over er korrekt så er det ikke overraskende at så mange barn rømmer fra barnevernsinstitusjoner eller at så mange som har vært utsatt for barnevernet blir kriminelle.

Gjennom mange år er det kommet slik kritikk mot barnevernet, men vi synes at virkningene av denne kritikken har vært alt for liten. Dessverre er det slik at når staten blir stor så vil alle statlige apparater bli svært sterke og nærmest umulige å påvirke med kritikk uansett hvor velbegrunnet den måtte være.

Her har vi en virkelig svak gruppe – barn – og så har man et tilfelle hvor et barn lider under sterk omsorgssvikt og hvor noen griper inn på barnets vegne, og så handler rettsapparatet og barnevernet på vegne av overgriperen og beskytter ham og gir ham tilgang til et barn han har utsatt for omsorgssvikt og det som verre er, og samtidig nærmest forfølger og trakasserer de som forsøker å forsvare barnet! Dette er forferdelig ille!

Nå er vi bare blitt kjent med Olivers side av saken. Vi har ikke sett noe av det som farens side har sagt for å imøtegå dette. Hvis noen vil tale farens sak her så stiller vi plass til rådighet for dette.

Men la oss avslutte med følgende: vårt syn er at man i slike saker skal legge avgjørende vekt på hva barnet selv ønsker. Og i denne saken virker det rimelig opplagt at barnet ikke vil være hos faren. At rettsapparatet og barnevernet da vil tvinge barnet til være hos faren virker som er grov krenkelse av den aller svakeste og den aller viktigste i denne saken: Oliver selv.
.
.
.
.
.
.

http://www.oliversverden.com/

http://www.dagbladet.no/2011/01/06/kultur/debatt/kronikk/overgrep/14967102/