Dyre medisiner

“Myndighetene nekter kreftpasienter dyre medisiner” var et av oppslagene på TV2-nyhetene i går. Flere pasienter ble intervjuet, og de var naturlig nok ikke tilfreds med beslutningen; de var alvorlig syke og mente at denne medisinen var deres eneste håp. Helsemyndighetene derimot mente at de ikke kunne tilby denne medisinen fordi den i beste fall bare kunne forlenge pasientenes liv med noen få måneder, og siden den ville koste innpå en million kr per pasient så hadde myndighetene valgt å ikke benytte denne medisinen i Norge.

Vi siterer fra tv2.nos omtale av saken: “Kreftmedisinen som kan forlenge livet til pasienter med føflekkreft blir ikke tilgjengelig for norske pasienter.
Mandag kveld bestemte en ekspertgruppe at kreftmedisinen Ipilimumab ikke kommer med i de nye nasjonale retningslinjene. Dermed vil ikke norske pasienter, som M …, få denne livsforlengende medisinen.

Tre andre kreftmedisiner vil bli tilgjengelig nesten umiddelbart.

– Det finnes ikke evidens for effekten av Ipilimumab. Dersom pasienter hadde blitt kurert av denne hadde det vært en helt annen situasjon. I snitt er den livsforlengende effekten kun to til fire måneder. Mange har ingen effekt av denne i det hele tatt, og vi vet ikke hvilke pasienter som får større eller mindre effekt av denne. Spesielt Ipilimumab gir alvorlige bivirkninger – også dødelige, sier leder for ekspertgruppen, Stein Kaasa til TV 2 Nyhetene…“

Forutsigbare politikere har også kastet seg på dette. Vi siterer:

“– Uverdig å setja prislapp på pasientane. Framstegspartiet er ikkje imponert over forslaget til helsedirektøren. – Dette er å starta i feil ende, seier dei.

Eg tykkjer dette er å starta debatten i feil ende, det er uverdig å setja ein prislapp på pasientane, seier helsepolitisk talsmann i Framstegspartiet, Per Arne Olsen til tv2.no.

Han reagerar på at helsedirektør Bjørn-Inge Larsen gjekk ut i Dagens Medisin og TV 2 og set ein prislapp på kva forlenging av livet til svært sjuke pasientar bør kosta. …. …”

Hva er løsningen på slike problemer som dette? At myndighetene vil spare er opplagt, de kan jo benytte de innsparte midlene på effektive og mindre kostnadskrevende behandlingsmetoder på andre pasienter og kanskje derved redde enda flere liv. At de som er syke vil ha all hjelp som det er mulig å få er jo også like opplagt, for dem står det kanskje om livet.

Enkelte sier at det er galt å “sette prislapp på pasienter”. Men det må man. I en situasjon hvor det ikke er en uendelighet av ressurser må man prioritere, og pris er en måte å prioritere på. De som sier at det er galt å prioritere etter kostnad er enten totalt uten virkelighetskontakt, eller de driver et kynisk spill hvor de håper å få politisk uttelling ved å utnytte syke mennesker.

At dagens modell – hvor det offentlige tar seg av dette - ikke fungerer så godt er noe alle kan se. I dette eksemplet er det slik at enkelte pasienter ikke får et legemiddel de mener er livsviktig for dem, og at de blir fortvilet er lett å forstå.

Også dette eksempelet illustrerer problemet med fellesløsninger: alle forstår (selv om noen later som om de ikke forstår det for å slå politisk mynt på saken) at tilbudet ikke kan være uendelig stort og at det derfor må være begrenset, men mange vil ikke godta at en begrensing skal gjelde akkurat dem. Dersom man har fellesløsninger vil det derfor ofte bli slik at de som klarer å skaffe oppmerksomhet vil få tilbud, mens de som ikke klarer det vil måtte klare seg uten. Dette er opplagt urettferdig.

Det som er den beste og rettferdige og mest effektive løsningen er at hver enkelt selv bestemmer hvor mye som skal brukes på hans helse, dvs. ved at hver enkelt tar ute en forsikring og at det i denne er spesifisert hvor mye som skal brukes på legemidler, behandling, etc. Han vil da måtte betale en større premie dersom han vil at det skal brukes mye på medisiner og behandling.

Under et slikt regime kan hver enkelt bestemme hvor dyre metoder man vil tilgodese seg selv med. Da vil man som sagt ha en enkel og rettferdig og effektiv måte å avgjøre slike spørsmål på, og myndighetene vil ikke måtte si Nei til noen og Ja til andre.

Dessuten er det slik at dersom dette markedet er helt og fullt privat og uten offentlig innblanding vil konkurransen mellom aktørene føre til at metoder som i utgangspunktet er kostbare etter hvert vil bli billigere. Dette ser vi gjelder i relativt uregulerte bransjer som innen teknologi (så på utviklingen innen f.eks. mobiltelfoner og datamaskiner), og dette vil også i et fritt system gjelde alt innen medisin. I offentlig finansierte systemer vil dette skje i langt mindre grad fordi konkurransen på etterspørselssiden (med det offentlige som eneste etterspørrer) blir vesentlig mindre.

DLF er for en full privatisering og deregulering av helsemarkedet, og kun dette vil føre til at stadig færre vil komme i den håpløse situasjonen som de pasientene TV2-reporasjen omtaler er havnet i.

.
.
.
.

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/matias-20-faar-ikke-kreftmedis...
http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/politikk/-uverdig-aa-setja-prislapp-...