«Fritt frem for skulk»

Overskriften har vi hentet fra Aftenposten, og det det handler om er fravær på den offentlige skolens videregående nivå.

Vi siterer fra artikkelen: En helt vanlig dag i norsk skole: 11 av 27 elever møter opp.

11 elever. 16 tomme pulter. En helt vanlig start på dagen på Fagerborg videregående skole i Oslo. Klokken er kvart over åtte. Ute er det grå marsmorgen, inne er stemningen god. Men altså: Under halvparten av elevene har møtt frem idet første time begynner. En morgenfrisk lektor ... lukker døren. «Anarkisme» skriver han på tavlen med kritt. Det er klart for historie- og filosofi-time.

I løpet av timen skal lektoren ønske ytterligere ti tredjeklassinger velkommen. Gang på gang skal døren åpne seg og undervisningen avbrytes. Etter tre, seks, åtte, ti, tyve og førti minutter lunter elevene inn. De smiler litt, de er ikke uhøflige. Men de ser ikke akkurat ut til å ha skyndet seg. Fem elever dukker aldri opp.

Hver dag i mange år har lektoren tålmodig ønsket slike «slengere» velkommen. «Sovet godt?» har han kanskje bemerket, mens han har prøvd å beholde en god stemning. Tilbake har han kanskje fått et smil. Eller et skuldertrekk.

Slik har årene gått. Og langsomt er denne scenen blitt helt dagligdags på en hvilken som helst videregående skole i hele Norge.

Fire uker i løpet av et skoleår. Så mye er hver elev i Oslo-skolen borte.
i snitt. De siste fem årene har fraværet steget og steget på hver eneste videregående skole i hele Oslo. I fjor steg fraværsprosenten for første gang til over ti prosent. Det er dobbelt så høyt som blant lærerne på de samme skolene. Sykefraværet på norske arbeidsplasser er også langt under dette nivået. Også ressurssterke elever har høyt fravær.

Rektorer og lektorer … er alle bekymret. Bare litt over halvparten av norske elever klarer å fullføre og bestå videregående på normert tid. I Oslo-skolen fullfører og består litt mer enn seks av ti.

Det er mye man kan si til dette. For det første må det være vanskelig for skolen/læreren å konkurrere i timene med alle de tilbud som eleven har tilgang til via PCer og nettbrett etc., eleven er kanskje mer opptatt av å sjekke mail og legge inn oppdateringer på facebook enn å høre om det de tror er irrelevante ting som freden i Brømsebro eller om Sovjets sammenbrudd eller om Krimkrigen.

(La oss ta med her at svært mange elever tar skolen på alvor og gjør en god innsats, og at det samme gjelder lærerne. Men mye tyder på at andelen som ikke er slik er økende.)

For det annet er lærerne overarbeidet og underbetalt, og de, på samme måte som hele skolen, har vært utsatt for en stadig økende byråkratisering spesielt siden de såkalte reformer igangsatt fra midt på 90-tallet (blant de første av disse var Reform 94). For det tredje er skolen reelt sett et statlig monopol, og da er det begrenset hvor mye dynamikk og initiativrikdom som kan finnes i systemet.

For det fjerde er skolen i dag pålagt en rekke oppgaver og roller som egentlig ikke hører hjemme i skolen: skolen i dag skal være tilnærmet den samme for alle uansett evner og interesse, og den har i stor grad fått en oppdragerrolle etter at foreldrene er mer eller mindre presset til å frasi seg store deler av denne rollen.

Videre: for det femte skal elevene i liten grad holdes ansvarlig for det de gjør, hverken mobbing eller svak faglig innsats fører til merkbare negative konsekvenser for de som holder på med slikt.

Og nå tar Aftenposten opp fraværet: det er ikke uvanlig at bare 11 av 27 har møtt opp når timen begynner.

Dette viser en stor ansvarsløshet fra alle involverte, og ikke minst fra elevene. Men de vet vel at deres innsats spiller liten rolle; de er sikret uansett hvordan de gjør det, de kommer inn på studier uansett, og får de seg hverken utdannelse eller jobb kan de bare nave.

Dette er typisk for den ansvarsløshet og likegladhet som velferdsstaten forutsetter, bygger på og forsterker.

Denne ordningen er egentlig et forræderi mot den oppvoksende generasjon, det er en holdning som innebærer at det ikke stilles krav, og at de valg man foretar, enten de er gode eller dårlige, i for liten grad får merkbare konsekvenser. At naving er et voksende fenomen er da bare noe man kan forvente.

Den utviklingen vi har sett i skolen er helt typisk for den generelle utviklingen som velferdsstaten nødvendigvis innebærer.

Hva med skolen? Norge er et av de landene i verden som bruker mest penger på skole. Hva kan det da komme av at resultatene er middelmådige sammenlignet med andre land i internasjonale undersøkelser? Hvorfor dropper så mange ut av skolen? Hvorfor har sosial bakgrunn så stor betydning? Hva kan det komme av at fravær og forsentkomming har blitt et så stort problem? Store reformer, en vedvarende strøm av rundskriv, forskrifter og regler, innføringa av en kvart million datamaskiner og bruk av prosjekt- og gruppearbeid har prega skolen de siste tiåra. Dette er et utdrag av omtalen av boken «Det store skolesviket» fra bokilden.no, og vi lar denne tale for seg selv.

Og hva snakker politikerne om? Tar de fatt i de virkelige problemstillingene? Eller går de løs på symptomene? De gjør det siste. De snakker nå om å sette en maksgrense for fravær. (En slik grense innebærer f.eks. at man ikke får standpunktkarakter dersom fraværet er over en viss grense.)

Dette var oppe da Kristin Halvorsen var kunnskapsminister, og hun gikk imot at det skulle innføres et slikt tak på fravær; hun mente at dette ville føre til at elevene da ville tro at de bare kunne «ta seg fri» inntil maksgrensen var nådd. Hun mente med andre ord at et slikt tak kunne føre til enda mere fravær. Og vi gir henne rett i dette.

Hvis vi først skal si noe om akkurat dette poenget vil vi si at vi er imot et slikt tak. Vi vil si at det fullt og helt bør være opp til læreren å vurdere om han har et tilstrekkelig grunnlag til å sette karakter eller ikke. Men en slik ordning er i dag nærmest umulig; læreren i dag har så lite makt at han ikke kan få en slik oppgave innenfor dagens system.

Men til det mer generelle punkt; årsaken til problemet er overfladisk sett at skolen er for lite dynamisk og oppdatert, og å få til noe slikt i et statlig monopol slik at skolen hele tiden er oppdatert og på hugget, er nærmest umulig. Videre er de mer grunnleggende faktorer at dagens samfunnsordning trygger alle uansett hvordan de handler, og at det er lite rom for initiativrikdom og skaperevne.

Vårt syn er at dette problemet, og alle andre samfunnsproblemer, ikke kan løses innenfor dages modell, dvs. innfor for velferdsstaten; velferdsstaten fører til økende problemer på alle områder.

Det som kan minimere problemene er et system hvor alle har ansvar for seg og sitt, hvor ulike tilbydere konkurrerer på alle områder om å gi et best mulig produkt, og hvor brukerne velger mellom tilbud.

Dette systemet, et system med full individuell frihet, heter laissez faire kapitalisme, og det er det eneste system som kan sørge for at vi over tid får en stadig bedre skole, og det er også det eneste system som kan gi samfunn preget av fred, harmoni og velstand.

Dagens system er stadig mer ødeleggende på stadig flere områder, og dette med økende fravær i skolen er bare ett i en lang og stadig voksende liste med slike problemer.

.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Fritt-frem-for-skulk-7501690.html#....

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=9975930&rom=MP